Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Ågot Valle til miljøvernministeren,
vil bli tatt opp av representanten Hallgeir H. Langeland og vil
bli besvart av helseministeren som rette vedkommende.
Hallgeir H. Langeland (SV): «Euratomdirektivet åpner
for at radioaktivt avfall kan blandes inn i forbruksvarer. Direktivet
ble vedtatt uten at dette faktum ble synliggjort overfor Stortinget.
Tall fra irskekysten viser overhyppighet av leukemi, sannsynligvis
på grunn av avfall fra Sellafield. Statsråden» – altså Børge
Brende, ikkje Høybråten – «har
frontet Sellafield-saka på grunn av miljøkonsekvensene.
Radioaktivt avfall i forbruksvarer kan føre til
alvorlige konsekvenser for miljø og helse.
Vil statsråden ta initiativet til å stoppe
produkter med atomavfall?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Norge deltar ikke i EURATOM-samarbeidet.
Vi er derfor ikke bundet til å gjennomføre
bestemmelsene i EURATOM-direktiv 96/29. Direktivet er ikke
vedtatt i Norge eller innarbeidet i norsk lov.
Varer som er produsert i overensstemmelse med direktivet, er imidlertid
omfattet av EØS-avtalens regler om fri bevegelighet av varer. Direktivet
bygger på internasjonalt anerkjente grunnprinsipper og
er innskjerpende i forhold til tidligere direktiver.
Jeg vil opplyse at EURATOM-direktiv
96/29 fastsetter grunnleggende sikkerhetsstandarder for
vern av arbeidstakere og befolkningen mot ioniserende stråling. Direktivet
er en oppdatert sikkerhetsstandard som erstatter en rekke tidligere
direktiver. I EU er direktivet gjennomført i medlemsstatene
for å harmonisere strålevernlovgivningen.
EURATOM-direktivet fastsetter at medlemsstatene skal
kreve forhåndstillatelse for bl.a. forsettlig tilsetning av
radioaktive stoffer ved produksjon og fremstilling
av forbruksvarer og import og eksport av slike varer.
Ett av grunnprinsippene i all internasjonal strålevernsforvaltning
er at enhver bruk av stråling skal være
berettiget, eller med andre ord rettferdiggjort.
Det innebærer at det må kunne dokumenteres
en netto nytteverdi for å ta i bruk strålekilder.
Dette prinsippet kommer til uttrykk i direktivets artikkel 6. Bevisst
tilsetning av radioaktive stoffer til et produkt er kun aktuelt
der man ønsker å gjøre bruk
av stoffets radioaktive egenskaper. Det gjelder f.eks. ved produksjon
av røykvarslere, lysindikasjon på varselskilter
og kompassnåler og annet. Tilsetning i den hensikt å bli
kvitt radioaktivt avfall er ikke berettiget, og det er
derfor ikke tillatt.
Dersom det likevel skulle komme produkter
som norske myndigheter anser som helseskadelige, vil strålevernsloven § 20
kunne anvendes. Den fastsetter:
«Statens strålevern kan nekte
import eller omsetning av ethvert produkt eller
stoff og enhver vare som kan medføre en helse- eller miljørisiko
på grunn av stråling, forutsatt at dette ikke
strider mot internasjonale avtaler som Norge er tilsluttet.»
Dette innebærer at vi kan
nekte import eller omsetning såfremt det skjer
i henhold til de regler som er avtalt innen EØS-samarbeidet.
EØS-avtalens artikkel 13 gir som kjent bl.a. adgang til å forby
helseskadelige produkter ut fra hensynet til menneskers og dyrs
liv og helse.
Statens strålevern opplyser at norsk
kontroll og forebyggende arbeid for å møte
disse problemene skjer ved egenkontroll, grensekontroll og et utstrakt
internasjonalt varslingssystem.
Hallgeir H. Langeland (SV): Eg har tidlegare spurt helseministeren
om denne problematikken, i juni 1999, og noko
av svaret den gong liknar på det me fekk i dag – ikkje
minst dette med at ein ikkje treng å implementera det.
I si tid då dette var oppe, var det veldig lite
debatt om det i Stortinget.
1. Er det aktuelt for statsråden,
ut frå dei opplysningane eg sit med, og som statsråden
sjølv legg fram, å gå ein ny runde med
Stortinget om dette?
2. Ser statsråden det slik at føre
var-prinsippet her blir følgt, i og med at det faktisk
er eit land – Storbritannia, der Sellafield ligg – som
ikkje har implementert dette direktivet?
3. Er det sånn å forstå at statsråden
er budd på å forby import av slike varer? Slik
tolkar eg ham.
Eg takkar for svaret – det gløymde
eg å seia.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Når det gjelder forholdet til Stortinget – siden
det også har vært oppe i den offentlige
debatt i dag – la meg bare slå kort
og enkelt fast at de opplysninger jeg har gitt i dag, er i samsvar med
de opplysninger jeg gav i mitt svar til Hallgeir H. Langeland 2. juni
1999, og som også fremgår av proposisjonen
som ble fremmet for Stortinget 18. juni samme år.
Hele poenget med strålevernsloven
er å forebygge skadelige virkninger av stråling
på menneskers helse. Lovens grunnleggende forsvarlighetskrav
fastslår at enhver import, omsetning, bruk eller
håndtering av strålekilder skal være
forsvarlig, og forsvarlighetskravet innebærer
at dersom stråling skal anvendes i et produkt, skal dette være
berettiget. Jeg nevnte noen eksempler
på produkter hvor det kan være berettiget.
Men det skal altså grunngis at bruken av stråling
har en nytteverdi i produktet.
Det er ikke bare slik at
myndighetene har en rett til å nekte import og omsetning
av enhver vare som kan medføre helse- og miljørisiko,
men de har også en plikt til å vurdere
dette når de spørsmålene blir reist.
Jeg mener at den norske lovgivningen gir anledning
til å praktisere et føre var-prinsipp.
Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil gjenta det eg sa om Storbritannia, så får
statsråden anledning til å svara på det.
Eg må berre få seia at slik eg tolkar statsråden,
så meiner han at ein har så god oversikt over
denne problematikken at dersom det skulle bli aktuelt, blir det
forbod mot import. Det vurderer ein då i kvart enkelt tilfelle. Slik
tolkar eg han.
Då blir oppfølgingsspørsmålet:
Er det mogleg å ha ein slik kontroll når ein veit
kor mange produkt ein her i prinsippet snakkar om?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Når det gjelder Storbritannias holdning
til dette direktivet, har jeg fått opplyst fra britiske
myndigheter at de har implementert direktivet, med unntak av dette
punktet, men at de også har til hensikt å implementere
dette – så jeg tror at vi foreløpig ikke
skal gjøre det til et stort politisk poeng i den norske
debatten.
Når det så gjelder den norske
lovgivningen, har vi altså en hjemmel for å nekte
import eller omsetning av produkter som er helseskadelige.
Det er min politiske holdning at vi skal bruke den hjemmelen
innenfor rammen av de internasjonale forpliktelser
vi har i EØS-avtalen.
Når det gjelder overvåkning
og kontroll, vil jeg minne om at markedet i seg selv er meget effektfullt
når det gjelder å reagere
i forhold til helseskadelige produkter. I tillegg har Strålevernet
kontrollmekanismer knyttet til egenkontroll og grensekontroll og
et utstrakt varslingssamarbeid med internasjonale organer.