Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg vil stille følgende spørsmål
til utdannings- og forskningsministeren:
«Mobbing er et stort problem
på mange skoler. Dette er ofte et sammensatt
problem, som krever en rekke tiltak med innsats på flere
samfunnsplan. Antimobbeprosjekter er satt i gang ved skoler over hele
landet. Nå er utfordringen å sikre oppfølgingen
av disse prosjektene.
Blir de lokale og nasjonale resultatene systematisk evaluert,
og hvordan følges hver enkelt skoles arbeid med slike planer
opp?»
Statsråd Kristin Clemet: Det er skoleeierens og skolens ansvar å velge
hvilke verktøy og programmer de vil ta i bruk i arbeidet
for å bekjempe mobbing og annen problematferd. Det er også skoleeiernes
ansvar å sørge for at skolene har utarbeidet planer
for dette arbeidet, og at planene følges opp. Gjennom de årlige
tilstandsrapportene fra statens utdanningskontorer etterspør
imidlertid departementet hva skoleeier og skolene har gjort på dette området.
I tilstandsrapporteringen for 2001 spør vi bl.a. om skoleeier
har kartlagt og vurdert læringsmiljøet, og om
arbeidet med å forbedre læringsmiljøet
er integrert i det løpende plan- og vurderingsarbeidet
som gjøres av skoleeierne og på skolene. Gjennom
tilstandsrapportene får vi både utdanningskontorenes
og Læringssenterets vurderinger og anbefalinger. De årlige
tilstandsrapportene gir oss muligheten til å følge
situasjonen og vurdere behovet for ytterligere tiltak fra departementets
side, som jeg oppfatter at representanten Skarbøvik er
opptatt av.
Jeg vil også nevne «Elevinspektørene»,
en web-basert tjeneste på Skolenettet, der elevene på ungdomstrinnet og
i videregående
opplæring kan gi sin vurdering av ulike sider ved opplæringen
på skolen i forhold til fag og trivsel. «Elevinspektørene» kan
gi rapporter om klassemiljøet på skole-, klasse-
og kommunenivå, og er interessant
i forhold til å forebygge eller iverksette
konkrete tiltak mot mobbing. Ved å benytte «Elevinspektørene» kan elevene
få mer innflytelse over eget læringsmiljø.
Cirka halvparten av landets kommuner og antakelig samtlige
fylkeskommuner gjennomfører dessuten ulike typer
kvalitetsvurderinger som normalt også vil omfatte læringsmiljøet.
Utfordringen for skoler og kommuner er å ta informasjonen
fra disse vurderingene i bruk og gjennomføre også brukerundersøkelser,
slik som vi har hørt om i Oslo før i
dag, som et grunnlag for tiltak som kan bidra til å utvikle
læringsmiljøet i positiv retning.
Helt til slutt vil jeg nevne at staten støtter
innføring og bruk av ulike programmer for å motvirke
problematferd og mobbing. Disse er forskningsbaserte og har allerede
dokumentert effekt. Mange skoler kan derfor allerede vise
til gode resultater. Erfaringene fra disse skolene bør
spres til andre, og det vil departementet aktivt bidra til.
Elsa Skarbøvik (KrF): Det er jeg enig i. Her er det viktig å få ut
informasjon, slik at skolene vet hva som nytter. Det er vesentlig.
Og jeg er også glad for at det ene programmet etter
det andre nå blir evaluert. Lions Quest f.eks. – det
er mitt valg – er et av dem som vi vet nytter å ta
i bruk. Og lærere er glad for å få et
verktøy som er prøvd ut, og som de vet nytter.
Så jeg takker for svaret, og er glad for at dette vil bli
fulgt opp.
Vi vet at veldig mye godt arbeid gjøres
rundt omkring i skolene, og vi vet at som ved alt forebyggende arbeid
er det det målrettede og langsiktige arbeidet over tid
som gir gode resultater.
Departementet nedsatte for en tid siden en
gruppe som skulle se på dette, og jeg er glad for at dette
nå blir fulgt opp. Men jeg vil spørre, når
det snakkes om skoleeieres ansvar her: Hvordan kan de følge
opp? Det er jo ingen sanksjoner! Hva med at dette kommer inn i lovs
form? Det er jo en skolemiljølov som etterspørres.
Jeg vil spørre statsråden hvordan hun ser på at
dette integreres i lovs form.
Statsråd Kristin Clemet: Det er riktig at det skjer mye godt arbeid.
Representanten Skarbøvik nevnte ett tiltak, «Det
er mitt valg». Barneombudet skal iverksette noe
som heter «I anstendighetens navn».
Jeg ser det slik at min oppgave må være å tydeliggjøre
at noen av programmene har bedre og mer dokumentert
effekt enn andre, slik at man ikke kjøper seg programmer
og tiltak som blir mer adhocpregede, og som ikke har langsiktig
og forebyggende virkning. Det er derfor jeg sier at dette
med å spre erfaring er viktig.
Representanten Skarbøvik er inne
på sanksjoner. Ja, man kan også tenke
motsatt og si at man trenger incentiver, belønning til
de skoler som virkelig gjør noe. Jeg henviser til våre
forslag om skolebonus og demonstrasjonsskoler. Dessuten
vil vi fremme forslag til endring av opplæringsloven
i denne sesjonen, med sikte på å styrke beskyttelsen
av elevene når det gjelder lærings- og skolemiljø.
Det skal ikke bare gå på det
fysiske miljøet, men også det psykososiale
miljøet. Det er dette som har vært omtalt som
en mobbelov.
Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg takker for svaret, og ser fram til at dette
kan komme inn i opplæringsloven. Når vi vet at
100 000 elever i dag er involvert i denne type
atferd, er det noe som det er et akutt behov for å gjøre
noe med, selv om jeg fremdeles mener at det forebyggende arbeidet
er det viktigste. Her er læreren nøkkelen til å gjøre
noe med dette, og også at rektor forpliktes på de mobbeplanene
som finnes i skolens virksomhetsplaner. Jeg vil derfor spørre
om, når vi nå snart får en lærerutdanningsmelding,
hvordan dette integreres i lærerutdanningen, som jeg synes
er svært viktig. Og at disse programmene tilbys lærerhøyskoler,
ser jeg også som viktig. Når man vet
noe er utprøvd og gir effekt, bør departementet
synliggjøre dette og få det med i lærerutdanningen.
Vil statsråden ta dette med i arbeidet med lærerutdanningsmeldingen?
Statsråd Kristin Clemet: Lærerutdanningsmeldingen vil omtale
dette. Vi vurderer et eget obligatorisk fag som vi har kalt profesjonskunnskap,
som bl.a. skal handle om skolens kultur- og verdigrunnlag, dannelse, omgangsformer.
Det rare er at løsningen på disse problemene – som
vi da forsker på, vi har programmer og tiltak
osv. – egentlig er besnærende enkel. Det handler om
at voksne setter grenser. Det handler om å ha regler for
skolesamfunnet som er akseptert av elever, foreldre, lærere
og skoleledelse – regler som er kjent, og som man følger,
i den forstand at man straffes dersom man bryter de reglene som
eksisterer. Det er i grunnen besnærende enkelt, det handler
om at voksne setter grenser. Voksne har en tendens til å etterspørre
veldig kompliserte løsninger på enkle ting. Hvis
man spør elevene om hva som skal til, svarer de: Vi trenger
lærere og voksne som ser når det skjer, og som
griper inn når det skjer. Så enkelt er det på en
måte, så det er et ansvar for oss alle.