Søren Fredrik Voie (H): «Skull torsken os feile, hvad havde vi da», skrev åndskjempen og dikterpresten Petter Dass på slutten av 1600-tallet. Helt siden da, ja i realiteten i mange århundrer tidligere, har torsken og fiskeriene vært bærebjelken i vår nasjons økonomi.

Fiskeriene, med torskefiskeriene som hovedvirksomhet, har skaffet både inntekt og mat til en fattig og sulten befolkning. Selv i dag, når vi skryter av å være en av verdens rikeste nasjoner på grunn av våre olje- og gassinntekter, fremstår marin sektor som vår nest største eksportnæring med over 30 milliarder kr i valutainntekter pr. år. Nå har det lenge vært forutsatt at olje- og gassinntektene vil komme til å avta. Da er det at marin sektor igjen fremstår som Norges redning.

I «Det marine Norge 2020 – Scenarier for kystens framtid» beskriver en gruppe forskere hvordan det marine Norge kan bli Norges økonomiske fremtid og redning etter at oljeeventyret går mot avslutning. Lignende visjoner og fremtidsscenarioer er beskrevet av andre forskningsmiljøer, og felles for alle er at de trekker opp et mulighetsbilde med enorme perspektiver. Allerede i 2020 kan norsk eksport av sjømat og marine produkter, utenom olje og gass, være steget fra dagens nivå til svimlende 150–200 milliarder kr. Dette forutsetter selvsagt betydelig satsing på forskning og utvikling, og at rammebetingelsene blir tilsvarende tilrettelagt for markedsadgang og verdiskaping.

Bestandsestimater, tilrådde fangstmengder og uttak innenfor tradisjonell fiskerinæring har svingt til dels voldsomt fra ett år til et annet med derav følgende problemer for næringsutøvere, investorer, arbeidstakere og lokalsamfunn. Dette skjer til tross for at det norske havforskningsmiljøet, i hovedsak finansiert over Fiskeridepartementets budsjett, fremstår som et av verdens fremste miljøer innen sitt fagfelt. Det må være en prioritert målsetting for Norge som fiskerinasjon å styrke og kvalitetssikre dette miljøet ytterligere, slik at myndighetene med fiskeriministeren i spissen blir i stand til å fastsette kvoter og ressursuttak på et slikt nivå at vi sikrer et optimalt og stabilt langsiktig utbytte til næringen og til alle dens utøvere. For å nå dit ser det ut til at det fortsatt gjenstår mye grunnleggende forskning, bl.a. knyttet til sammenhengen mellom ulike bestander og økosystemer.

Minst like økonomisk viktig som tradisjonelle fiskeprodukter er i dag, ser fremtiden ut til å bli for det som i dag betraktes som avfall og biprodukter. Fiskeslo, lever, isel, fiskeskinn og fiskeben inneholder marine stoffer som vi bare aner betydningen og virkningen av, og hvor næringsmiddelindustri, farmasøytisk industri, kjemisk industri og sågar kosmetisk industri allerede bruker betydelige beløp til forskning og utvikling av nye produkter. Felles for alt dette er at utvikling og anvendelse er sterkt kunnskapsbasert og forskningsdrevet.

Etter en meget beskjeden oppstart av oppdrettsvirksomheten i Norge på slutten av 1960-tallet har oppdrett av laks og ørret vokst til en gigantisk produksjonsnæring. Til sammenligning er den årlige produksjonen av biomasse i oppdrett i dag større enn den samlede produksjon av kjøtt i hele den norske landbruksnæring. I tillegg kommer en økende produksjon av ulike hvitfiskarter, først og fremst kveite, torsk og steinbit, men også konkrete forsøk med oppdrett av andre fiskearter, og ikke minst skjell. Men her gjenstår fortsatt mange uløste problemstillinger og utfordringer knyttet til en rekke fagområder som involverer både tradisjonell grunnforskning og anvendt næringsrettet forskning.

Parallelt med denne formidable veksten i oppdrettsnæringen har vi også utviklet en tilhørende teknologisk industri. Utvikling og produksjon av utstyr og tekniske løsninger til oppdrettsnæringen og til tradisjonell fiskerinæring har gitt store utfordringer til våre tekniske og teknologiske forskningsmiljøer, men samtidig medført fremvekst av nye produkter og ny virksomhet som vi for få år siden ikke kjente og heller ikke kunne tenke oss muligheten av. Det samme har vært og er tilfellet innenfor fôrindustri og veterinærmedisin. Både bedre fôrkvalitet og ny kunnskap fremskaffet gjennom forskning om fiskesykdommer og fiskehelse har medført at aktørene i norsk fiskeoppdrettsnæring fremstår som noen av de mest konkurransedyktige i hele verden.

Jeg kan i denne sammenheng heller ikke unngå å nevne betydningen av å bevare et rent og forurensningsfritt miljø. Med vår enorme kystlinje – på over 57 000 m2 – et uttall av fjorder, skjermende øyer og et rent havmiljø har vi noen av verdens beste forutsetninger for å drive marin virksomhet. Men også på dette området kreves omfattende forskning, både for å bevare miljøet og for å overvåke at egne og andre lands utslipp til havet ikke truer fremtidige generasjoners muligheter.

Det ligger ikke innenfor denne interpellasjonen å kunne gå i dybden av noen av disse meget spennende og hver for seg omfattende forskningsområder. Det meste av marine råstoffer kan ha en kommersiell fremtid. Det er bare fantasien og kunnskapene som setter grenser.

La meg likevel påpeke følgende: Nøkkelen til den positive utviklingen vi har erfart i norske marine næringer, er kunnskap – som igjen er avhengig av gode forskningsmiljøer med tilstrekkelige menneskelige og økonomiske ressurser for stadig å kunne fremskaffe ny kunnskap og best kunnskap, slik at vi kontinuerlig kan ligge i verdenstoppen innenfor produktutvikling, kommersialisering og verdiskaping. Her må både grunnforskning, anvendt forskning, produktutvikling og kommersialisering gå hånd i hånd – med fokusering på marked, markedskunnskap, markedsforskning og markedsadgang.

Det leder over til den muligens viktigste politiske delen av dette saksfeltet – i tillegg til å opprettholde og videreutvikle et generelt høyt og godt kunnskapsnivå i befolkningen – nemlig rammebetingelsene for norsk marin forskning. Ved behandlingen av budsjettet for 2002 ble finansieringen av norsk forskning lagt om. Man la større vekt på skatteincentiver, for derved å kunne få større privat finansieringsandel. Jeg er kjent med at Regjeringen har som målsetting å gå videre med dette. Innenfor marin forskning er behovet for større privatfinansiert forskningsandel spesielt stort, da mer enn 70 pst. av forskningen på dette området så sent som i 1999 ble finansiert av offentlige kilder. For å kunne utløse enda mer av det enorme vekstpotensialet som er til stede, og for å kunne oppfylle noen av de visjoner som forskerne har beskrevet i «Det marine Norge 2002», tror jeg det er nødvendig å satse ytterligere og tyngre med både offentlige og private midler, knyttet til grunnforskning og anvendt næringsrettet forskning.

Byggingen av et nytt havforskningsfartøy er utvilsomt et stort steg i riktig retning. Men dette må følges opp med tilstrekkelige driftsmidler og med frie forskningsmidler til våre tyngre maritime forskningsmiljøer ved universitetene i Bergen og Tromsø. For å kunne finne gode løsninger på de grunnleggende problemstillingene kreves det både tilstrekkelig breddekunnskap og faglig konsentrasjon. Dette er det kun universitetene som evner i dag. Anvendt forskning knyttet til næringsutvikling og kommersialisering kan derimot med fordel skje ved flere aktuelle forskningsmiljøer langs kysten, f.eks. ved Høgskolen i Bodø, hvor en er i ferd med å utvikle et nasjonalt kompetansemiljø for kveiteforskning. Slike og liknende miljøer bør i årene som kommer, stimuleres ytterligere.

Jeg vil igjen understreke betydningen av tverrfaglighet og behovet for ny kunnskap knyttet til hele verdikjeden – fra grunnforskning på økosystemer og bestander, herunder miljøforhold, til anvendt forskning på nye produkter, nye anvendelser og nye markeder. Utfordringene – men også mulighetene – er enorme. I denne sammenheng er det viktig å la de tusen blomster blomstre.

Jeg imøteser statsrådens svar og Regjeringens forslag til løsninger på disse utfordringene.

Statsråd Svein Ludvigsen: Representanten Voie tar opp svært viktige aktuelle og fremtidsrettede spørsmål om forutsetninger for at forskningen skal kunne bidra til at marin sektor kan utvikles til et av Norges fremste vekstområder for verdiskaping og sysselsetting. Den erfaring og høsting vi har gjort til nå, viser at vi er på god vei til å oppnå det ambisiøse målet om seks–sjudobling av eksportverdien av marin sektor, sett i et 20–30 årsperspektiv.

Men for å kunne høste om 20–30 år kreves det at vi sår i dag. Og jeg vil minne om: Det at vi i dag har en lakseeksport fra oppdrett på ca. 400 000 tonn, er et resultat av forskningsinnsats gjort for 30 år siden. Det er i et slikt perspektiv vi må arbeide, og det gjør vi når vi nå setter i gang en betydelig innsats når det gjelder oppdrett av torsk. Det er spennende å registrere at vi i dag har yngel som, når den vokser opp og kommer på markedet, vil tilsvare et helt lofotfiske.

La meg innledningsvis slå fast at den tematiske prioriteringen av marin sektor, dvs. forskning rettet mot tradisjonelle fiskerier, havbruk og marin bioteknologi, ligger på fast grunn. Prioriteringen av de marine næringer er en del av Samarbeidsregjeringens politiske grunnlag, definert i Sem-erklæringen. I nyttårstalen understreket da også statsministeren at det har stor betydning for dem som bor og virker langs kysten, at vi lykkes i utviklingen av de marine næringene. Dette legger Regjeringen stor vekt på i mange sammenhenger og senest i går, da vi presenterte havmiljømeldingen – et samlet grep og en samlet oversikt over viktige tiltak som må iverksettes for å ivareta havmiljøet slik at det vil være et fortrinn for norsk marin sektor i fremtiden.

De verdiskapingsscenarioene for de marine næringene som i løpet av de tre–fire siste årene er blitt presentert for myndigheter, næringen og norsk offentlighet, tar oss langt av sted – noe også representanten Voie var inne på. Slike scenarioer viser oss hva som kan være mulig dersom vi handler på gitte måter, men sier likevel ikke noe om at det vil gå slik. Hvordan angriper vi en så langsiktig utfordring som har så vidt stor usikkerhet?

Ved å etablere Regjeringsutvalget for marin verdiskaping, der sju statsråder deltar, har Regjeringen tatt fatt på denne omfattende oppgaven på en offensiv og grundig måte. Formålet er å samordne og styrke offentlige myndigheters tilrettelegging overfor marin sektor og den marine fremtiden – på kort og på lang sikt. Under utvalget er det satt i gang et større interdepartementalt oppfølgingsarbeid med dette som utgangspunkt.

Regjeringen har som mål å trappe opp den norske forskningsinnsatsen minst til gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. Hvordan dette skal skje, vil Regjeringen komme tilbake til i de aktuelle statsbudsjettene – det er vel for så vidt ingen som hadde forventet at jeg i denne sammenheng skulle rapportere fra Halvorsbøle. La det imidlertid ikke være tvil om at jeg legger til grunn at betydelig økt offentlig og privat forskningsinnsats er en absolutt nødvendig forutsetning for at vi skal nå dit vi ønsker når det gjelder de marine næringene.

Regjeringen ser behovet for å trappe opp forskningsinnsatsen. Jeg er i denne sammenheng fornøyd med at næringen selv gjennom Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond har fått etablert et godt instrument for å hevde næringens egne forskningsinteresser og for å være på banen i den forskningspolitiske debatt.

Vi snakker om et samspill mellom offentlig tilrettelegging, bl.a. gjennom forskning og privat innsats, som ikke nødvendigvis behøver å manifestere seg i tradisjonelle oppfatninger av hva som skal være det offentliges oppgaver, og hva som skal være det privates oppgaver og ansvar. Dette er en av de sentrale utfordringene for alle parter i verdiskapingsarbeidet og som forutsetter en god dialog med næringen. Jeg vil understreke dette med en god dialog og nødvendigheten av at det er et samspill og tett kontakt mellom myndighetene, mellom næringene, mellom utdanningsinstitusjoner og mellom forskningsinstitusjoner. Det er først og fremst i et samspill vi kan høste de resultatene som er beskrevet i dristige visjoner.

For meg er spørsmålet om finansiering og organisering to sider av samme sak, nemlig å sørge for at vi gjør de rette handlingene slik at ressursene brukes godt nok, og at handlingene gjøres rett slik at forskningsresultatene svarer til våre forventninger om å bidra til å utvikle en kommersielt lønnsom, bærekraftig og internasjonalt ledende næring. Jeg forventer at forskningen er organisert slik at den leverer resultater som tilfredsstiller næringens behov, og med faglig kvalitet på et så høyt internasjonalt nivå at resultatene svarer til våre nasjonale ambisjoner for de marine næringer.

Jeg vil også understreke at vi må ha den nødvendige tålmodighet og forståelse, for i dette arbeidet, hvor det er så mye vi ikke vet, vil det også være en rekke forskningsresultater som viser seg ikke å være kommersielt utnyttbare. Men det er en del av den prisen vi må betale i vår søken etter nye produkter som vi i og for seg ikke kjenner til i dag.

Regjeringen har som kjent en prosess på gang for å følge opp evalueringen av Norges forskningsråd. Den marine sektor har etter mitt skjønn god grunn til å berømme Norges forskningsråd for den innsats som er gjort siden 1998 for å synliggjøre og løfte de marine næringer til nasjonalt prioriterte innsatsområder. Det ligger også fast at det i fortsettelsen skal være slik. I den videre prosessen med den fremtidige organiseringen av forskningen i Norge, og spesielt Forskningsrådet, vil Regjeringen legge til grunn et helhetlig perspektiv på hvordan forskningsrådsnivået bør fungere i forhold til de overordnede prioriteringer som Regjeringen og Stortinget legger, herunder næringsutvikling. Evalueringen av Norges forskningsråd er nå til diskusjon i Regjeringens forskningsutvalg. I den diskusjonen vil jeg være opptatt av at de marine næringers forskningsbehov blir ivaretatt på en god måte innenfor organisatorisk tilfredsstillende rammer.

Også innenfor mitt eget departements ansvarsområde er vi i ferd med å legge nye organisatoriske rammer omkring forsknings- og utviklingsaktiviteter. Næringer med basis i fiske, fangst og havbruk vil i økende grad måtte tilpasse seg globaliseringens utfordringer. Her kan man med stor grad av trygghet si at hvis en næring allerede er globalisert i Norge, er det nettopp fiskerinæringen. Min ambisjon er at vi skal videreutvikle og forsterke vår posisjon som en av verdens ledende produsenter og eksportører av sjømat og andre produkter av marin opprinnelse. Dette kan vi bare få til ved å være i den absolutte forskningsfront innenfor de områder som bestemmer vår konkurransekraft.

Her vil jeg igjen understreke at den havmiljømeldingen som i dag passerer statsråd, og som ble presentert i går, dreier seg om et av de områdene som skal være med på å bidra til økt norsk konkurransekraft. Miljøet vil være viktig for fiskerinæringen. Det er ikke tilstrekkelig i fremtiden å kunne dokumentere at norsk sjømat er ren og trygg mat; folk må også oppleve det og føle at miljøet hvor denne maten er produsert, tåler innsyn og tåler alle analyser.

Regjeringen vil gå inn for å satse på utbygging av infrastruktur ved å investere i utbygging av forskningsstasjoner, fasiliteter, instrumenter og utstyr som bidrar til effektivisering i fremdriften i forskningen, som gir et tidsmessig forskningstilbud til næringslivet, og som gjør at Norge blir en attraktiv partner i internasjonalt forskningssamarbeid.

Regjeringen går inn for å vurdere og tilrettelegge for at våre institutter skal ha en styrings- og organisasjonsform som tar hensyn til skiftende arbeids- og rammevilkår og blir dynamiske instrumenter for verdiskaping, samspill og nettverksbygging mot næring og forvaltning og nasjonale og internasjonale konkurransearenaer for forskningsoppdrag.

Videre legger Regjeringen vekt på at moderne teorier om innovasjon ofte knytter tette forbindelser mellom forskning og næringsutvikling. Verdier basert på råvarer fra havet vil for en stor del – naturlig nok – måtte foregå på kysten, og det vil derfor være naturlig at det gis stimulans til styrking av de forskningsmiljøene som er lokalisert der. Derfor vil vi ha en spesiell oppmerksomhet rettet mot miljøene i Bergen og Tromsø, slik også årets budsjett bærer bud om. Jeg ønsker imidlertid velkommen alle forskningsmiljøer som vil bidra til å utvikle de marine næringer, enten de er lokalisert på kysten eller i innlandet. For øvrig legger jeg ikke skjul på at jeg er noe overrasket over at universitetsmiljøene ikke har vist større interesse for det marine områdets uomtvistelige verdi som nasjonal arena for verdiskaping.

Til slutt: I et intervju med administrerende direktør Christian Hambro i Norges forskningsråd i Aftenposten den 26. februar i år, peker han på at i Norge, i motsetning til de andre nordiske landene, ikke har ett enkelt forskningsområde der vi utmerker oss med innsats langt utover gjennomsnittet. Han sier imidlertid:

«Vi bør ha et slikt område, og det må bli havbruksforskning. Her er vi allerede svært gode, men vi bør bli best i verden.»

Dette er en visjon og en ambisjon jeg deler, og jeg vil arbeide hardt gjennom Regjeringsutvalget for marin verdiskaping, Regjeringens forskningsutvalg og mitt eget departement for at det skal legges til rette for en forskningsintensiv og innovasjonsorientert utvikling innenfor den marine sektor med tilknyttede næringer i Norge.

Søren Fredrik Voie (H): Jeg har stor forståelse for at statsråden ikke kan legge frem en detaljert beskrivelse av hvordan Regjeringens ambisiøse målsetting om å nå et gjennomsnitt av OECD når det gjelder forskningsinnsats, kan gjøres og skal gjøres, og at det ikke kan presenteres i dag. Men samtidig er det et bevegelig mål, for de andre landene som er med i OECD, øker jo også sin forskningsinnsats parallelt med at vi gjør det i Norge.

Jeg er glad for at vi har en regjering som har en slik målsetting, og jeg ser med spenning frem til kommende statsbudsjetter når denne målsettingen skal realiseres. Jeg tror det er helt nødvendig at vi – som jeg sa innledningsvis – øker det offentliges andel og innsats når det gjelder forskning knyttet til økonomiske bidrag, og at vi sørger for å ha gode incitament for næringslivet for å få opp den næringsmessige andelen av forskningen. Den er altfor lav også på dette området i Norge.

Ellers synes jeg det er veldig positivt at statsråden også vektlegger om mulig økt og enda bedre samspill mellom næring og forskning. Det som har brakt oss dit vi er i dag, er at vi har hatt en nær og tett dialog mellom gode forskere, gode forskningsmiljøer og de gode næringsutøverne. Greier vi å utvikle det enda bedre i fremtiden, vil vi også kunne oppnå enda bedre resultater og få realisert de visjonene vi ser i dag.

Spredning av kunnskap og spredning av de gode forskningsresultatene må nødvendigvis skje i et nært samspill og en nær dialog mellom yrkesutøverne og de etablerte forskningsmiljøene. Men jeg har også lyst til å understreke at det ikke bare er nødvendig med samspill mellom forskning og næring, det er også nødvendig med et samspill mellom de ulike aktører på myndighetsutøvelsesområdet, eksempelvis mellom fiskeriminister og miljøvernminister, for å kunne sikre fremtiden for denne næringen – og ikke bare sikre den, men videreutvikle den. Jeg viser bl.a. til oppslag med miljøvernministeren som sier at han er bekymret for norsk sjømat på grunn av at man nå finner spor av bl.a. technetium i tang og tare langs praktisk talt hele Norskekysten.

Jeg viser også til at det skal små oppslag i media til om forurensning før det får dramatiske følger for eksport- og markedssituasjonen for norsk fiskernæring. Så dess bedre Regjeringen kan få sitt interdepartementale arbeid til å fungere, dess større mulighet tror jeg vi har til å sørge for at vi møter de utfordringene vi står overfor knyttet til tverrfaglige områder – ikke bare forskningsmessig, men også myndighetsutøvelsesmessig.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg er helt enig med representanten Voie i det han trekker opp av visjoner og muligheter, og at man her må få et godt og konstruktivt samarbeid mellom de enkelte departementer og mellom næring og offentlighet.

Jeg har i den sammenhengen bare lyst til å nevne at jeg i går deltok på næringslivsdagene i Tromsø, hvor torskeoppdrett var et hovedtema. Jeg må si at det var oppløftende å se hvordan den satsing som storting og regjering gjorde i høst gjennom statsbudsjettet for 2002, er oppfanget av forskningsmiljø, av næringslivet i hele landet og av ulike myndigheter. Man samler kreftene og setter seg ned og drøfter hvordan man skal realisere dette fra forskning til kommersiell industri. Den optimisme og den realisme som ble presentert på næringslivsdagene i Tromsø i går, bærer bud om at her er det både vilje og evne til å realisere torsk, i denne sammenhengen, til en ny stor oppdrettsart, akkurat som vi vil se at andre arter og andre produkter vil bli realisert som et resultat av forskningen.

Som jeg sa i mitt første innlegg, la Regjeringen frem havmiljømeldingen i går. Jeg vil si det slik at miljøvernministeren og fiskeriministeren har felles sak i denne sammenhengen, nemlig å sikre et rent havmiljø slik at vi fortsatt kan produsere trygg norsk sjømat. Jeg velger å oppfatte det slik, som representanten Voie her refererte fra miljøvernministerens uttalelse, at dette er nettopp for å forsikre oss om at slik skal det også være i fremtiden, for i Sellafield-sammenheng er jo ikke fisken og havmiljøet forurenset i dag. Maten som vi eksporterer fra havet til 160 land, er ren. Det kan vi dokumentere. Og slik vil det også være. Men det er viktig at vi gjør de riktige grepene i dag, slik at vi om 200 år, om 1 000 år, fortsatt skal kunne spise trygg norsk sjømat. Det er i den sammenhengen vi må se kampen mot Sellafield, kampen mot utslipp og kampen for at man fortsatt skal ha den blå åkeren som en særdeles fruktbar åker.

I den sammenhengen trenger vi også mer forskning. Jeg har lyst til å gi god attest både til Fiskeriforskning og til Havforskningsinstituttet som nå samler sine krefter i aksen Tromsø–Bergen for å videreutvikle det ypperste vi har i verden av denne type forskning, til å bli enda bedre. Det er nødvendig i tiden fremover, og det skal vi bidra til gjennom årlige budsjett. Vi gjorde det i år, vi skal gjøre det også i fortsettelsen, og jeg oppfatter at regjering og storting har felles interesser i så måte.

Olav Akselsen (A): Det er eit svært viktig tema interpellanten tek opp. Men eg må innrømma at eg synest det er ein litt spesiell situasjon å vera vitne til denne rørande seansen me har hatt mellom to representantar frå Høgre. Dette spørsmålet burde først og fremst vore fremma på Høgres gruppemøte i forkant av regjeringa Bondeviks budsjettframlegg, for dette var eit av dei områda som fekk størst kutt i forhold til den førre regjeringas budsjett. Eg skjønar for så vidt at statsråden viser til statsministerens nyttårstale, for så langt har det vore veldig mykje «god jul og godt nytt år» på dette området frå Regjeringa.

Det er altså slik at marin sektor er eit svært stort og viktig område for Noreg, den har eit svært stort potensial. Dette er ei viktig næring, og det kan bli ei endå viktigare næring – ikkje minst er dette ei viktig distriktsnæring i Noreg. Men den regjeringa me har no, er meir oppteken av skattelette enn av målretta tiltak overfor enkeltnæringar. Det er slik at for å finansiera denne skatteletten i fjor haust var fiskeriforsking eit av dei områda som måtte li hardast. Eg har ingenting mot skattelette, men me veit at store delar av den skatteletten som blei gjeven i fjor haust, hamna i Oslo-området og i dei store byane elles, og svært lite av dei pengane vil flyta tilbake til fiskeri- og oppdrettsnæringa.

Eit av dei spennande tiltaka som har fått ein høgst uviss lagnad som følgje av kutta til Bondevik-regjeringa når det gjeld forskingsmidlar på dette området, er senteret for marin oppdrettsforsking i Bergen. Der oppretta ein eit selskap etter modell av SINTEF og andre, som ein kalla PROTEVS AS. Den førre regjeringa sette altså av pengar til dette tiltaket. Dei ressursane som var stilte til disposisjon, blei kutta av den nye regjeringa. Og i eit brev av 26. februar i år til representanten Frøiland avslo næringsministeren å finna desse pengane. Dette står sterkt i motstrid til det som fiskeriministeren sjølv sa i samband med budsjettet til utdanningskomiteen:

«Det har ingen hensikt å etablere et selskap hvis vi ikke mener alvor med det. Fra min side mener jeg alvor: Dette selskapet skal være en tung og viktig aktør!»

Bidraget så langt frå Regjeringa er å fjerna dei pengane som var stilte til disposisjon for dette selskapet, og det kunna vera interessant å få veta på kva vis statsråden skal bidra til at dette kan bli ein tung og viktig aktør. Det er i alle fall slik at hans kollega i Næringsdepartementet har slått fast at han sjølv ikkje vil heva ein finger for å bidra til at dette selskapet skal bli nettopp ein tung og viktig aktør.

Ivar Kristiansen (H): Jeg blir litt overrasket over hvor Arbeiderpartiet velger å plassere seg nå: på en annen arena enn den som er tema for denne debatten. Uansett hvordan man velger å regne – selv med Arbeiderpartiets bruk av kalkulator – vil man fra Regjeringens side og i stortingsvedtak finne ut at marin forskning har en vekst i forhold til 2001. Og det er litt merkelig at både tidligere finansminister Schjøtt-Pedersen og tidligere olje- og energiminister Akselsen, som begge forlot regjeringskvartalet da vi hadde Europas høyeste rentefot, har etterlatt seg det vitnesbyrd at konkurranseutsatte arbeidsplasser langs kysten, i det ganske land, svinner dag for dag og har tapt terreng, særlig i et marked hvor norsk fiskerinæring skal klare seg i konkurransen og hvor eksportandelen er oppe i 95 pst. Og så drar man denne debatten inn i en slags klippe-klippe-runde – hvem som maksimalt har ytt mest til et eller annet selskap, i Bergen eller hvor som helst i landet dette måtte være.

Det som er forholdet rundt denne interpellasjonen, er hvordan man kan ta nye tak for en næring som kanskje har det største potensialet av alle i dette landet, men som er utstyrt med de dårligste eksportbetingelsene, og hvor det nå gjøres et forsøk på å få gitt større mulighet for en av de tre pilarene denne næringen etter min oppfatning skal bygge sin vekst og utvikling på, nemlig forskning.

Jeg er glad for at fiskeriministeren i dag påpeker at man ikke er fornøyd med tingenes tilstand slik som de har vært, og slik som de er. Og jeg er glad for at han ønsker en evaluering av den innsats som skjer via Forskningsrådet, og at han tar for seg de eksisterende universitetsmiljøer og henviser til den mangel på oppmerksomhet som marin forskning har hatt i disse miljøene. For det er nettopp innenfor fiskerisektoren vi har det største potensialet. Da hjelper det ikke med all verdens festtaler om potensial og muligheter, all den tid vi ser at denne næringen i dag har minusfaktorer rundt seg, at verdiskapingen går ned, at eksportandelen går ned, og når vi ser at i de viktigste markedene taper vi terreng. Det blir det sannelig ikke mye fart og utvikling av! Derfor er det viktig at fiskeriministeren tar tak i disse oppgavene, som han gjør via verdiskapingsutvalget i Regjeringen. Det er sannelig også en oppgave for norsk fiskerinæring selv å ta tak i og utvikle, i en situasjon hvor de på markedssektoren egentlig er best av alle i dette landet – på plass i mer enn 160 nasjoner. Men da må de også sørge for at det ikke skal bli brukt som inntekt for en næring som ser seg mest tjent med å stå utenfor de markedene man skal betjene både i dag og i fremtiden.

Øystein Hedstrøm (FrP): For det næringsliv som i tiden framover skal hevde seg i elitedivisjonen internasjonalt, vil en aktiv satsing på forskning og kunnskapsutvikling stå helt sentralt. De næringer og de land som er i stand til å utvikle sin forskningsinnsats samtidig som de greier å omsette forskningen til konkrete produkter, vil stå langt sterkere i konkurransen enn næringer og land som ikke er i stand til dette. De dyktige vil ta ut en langt større verdi av det de produserer, enn om de kun arbeider på den tradisjonelle måten.

Norge er en stor råvareprodusent også innenfor marin sektor. Utfordringen blir derfor å utvikle både produksjonsmetoder og produkter innen denne næringen, slik at vi kan få en høyere verdi ut av de produkter som vi selger på verdensmarkedet. I tillegg kan vi bli en stor tilbyder av kunnskap innenfor marin sektor, og i dette må forskningen spille en viktig rolle.

Forskningsinnsatsen innen marin sektor er i dag utilstrekkelig, og det må gjøres et betydelig løft dersom vi skal være med i elitedivisjonen. I dette arbeidet er det viktig å lytte nøye til hvordan næringen selv mener at en økt forskningsinnsats må benyttes. I dag er det nemlig slik at en rekke virksomheter innen næringen mener at den forskningen som blir gjort, ikke er tilstrekkelig relevant for det samme næringslivet. Disse virksomhetene mener vi derfor bør trekkes med i arbeidet i større grad enn i dag, og gi større innflytelse over hvilken forskning som skal prioriteres. Samarbeidet mellom forskningsinstitusjonene og bedriftene må også styrkes ved at bedriftene knyttes nærmere forskningsinstitusjonene. Forskningen er i dag i seg selv ikke noe mål, men et viktig virkemiddel for å skape et robust og fremtidsrettet næringsliv.

Fremskrittspartiet ser meget positivt på det arbeidet som gjøres i mange institusjoner og i mange miljøer, bl.a. i Biomarint Forum, som er igangsatt av Norsk Investorforum. Her viser også private investorer vilje til å gå inn med midler i prosjekter som er usikre, men som kan gi god avkastning på sikt. Det staten kan bidra til, er å stille sine forskningsinstitusjoner til rådighet for forskning innen dette feltet. Videre må mulighetene for å styrke kapitaltilgangen bedres, og det må komme i tillegg til den kapitalen som allerede finnes i bedriftene og i forskningsinstitusjonene.

Jeg synes at de signaler som fiskeriministeren har kommet med her i dag, er oppløftende. Han er opptatt av denne problematikken og ønsker å styrke marin forskning. Vi håper derfor at en del ting og en del forslag fra Regjeringens side nå kommer raskt på plass, slik at Norge får den plassen internasjonalt som vi fortjener på dette området.

Åsa Elvik (SV): Vi er alle einige om at FoU-arbeid er ein føresetnad for vekst og utvikling i næringslivet. Eg vart derfor litt betutta då denne regjeringa, som det første den gjorde, reduserte FoU-innsatsen på den marine sektoren. Derfor skal interpellanten ha ros for at han i dag prøver å rette opp dette.

Dei marine næringane er spådde ei lysande framtid. Det er spådd at dei skal ta over etter olja. Som interpellanten peiker på, meiner ein at vekstpotensialet er fem–ti gonger større enn det som er dagens eksportverdi på 30 milliardar kr. Spådommar om ein slik vekst får i alle fall mitt hjarte til å banke. Eg har sjølv sett dollarteikna lyse i augo på næringsutøvarane langs kysten. Sjølvsagt skaper slike spådommar forventingar, sjølvsagt skaper dei framtidshåp.

Men ein vekst av denne størrelsen treng ikkje vere uproblematisk. Interpellanten peiker sjølv på omsynet til miljøet og ei berekraftig utvikling som ei ramme for ein slik vekst, for slik er det med all økonomisk vekst. Menneska har framskaffa ein teknologi, også på det marine området, som er mykje meir effektiv enn det naturen kan tole. Då er det av uvurderleg verdi å ha kunnskap, for naturen følgjer sine eigne lovar. Vi kan lure oss sjølve og tru at vi herskar, men sanninga er – enn så lenge – at vi skal passe oss for ikkje å herske naturmiljøet og oss sjølve i hel. Det å ha sikker kunnskap om kva for konsekvensar menneskeleg aktivitet får for mogleg framtidig utnytting og framtidig lønsemd, som denne regjeringa er så oppteken av, er derfor ein føresetnad for at den varsla veksten skal kunne skje på ein ordentleg måte.

Men dessverre er det ikkje slik at kunnskap og erfaring automatisk dannar ramma for politiske avgjerder. Her er to eksempel:

• Forskinga har fortalt oss at for torsken i Barentshavet bør målet vere ein gytebestand på 500 000 tonn. Dette har ikkje akkurat vore avgjerande for dei norsk-russiske kvoteforhandlingane. Kvotane dei siste åra har vore sette for høgt, med det resultat at havforskinga no må melde svake årsklasser av 1-, 2- 3- og 4-åringar.

• Havforskinga og Handelshøgskolen har i fellesskap funne ut at uttak av åtte år gammal torsk er det absolutt mest lønsame. Likevel har ein etablert fiskeri som i altfor stor grad tar ut ung og liten fisk. Det har med reiskap å gjere, det har med regulering å gjere, og det har med kvotefordeling å gjere.

FoU-arbeid er, som interpellanten peikte på, vesentleg også for næringa. Det er vesentleg for at næringsutøvarane skal få kroner igjen for sin innsats og sine investeringar. Eit lite eksempel: Kunnskapen om at ein ved hjelp av leppefisk kan minimalisere problemet med lakselus i oppdrett, vil forhåpentleg på sikt fjerne behovet for kjemikaliar. Det vil forhåpentleg redusere miljøbelastinga i oppdrettsnæringa, og det vil forhåpentleg betre tilliten i markedet til oppdrettsfisk. Det vil dermed betre lønsemda for næringa.

Eg har allereie i løpet av min beskjedne stortingskarriere rokke å bli lei av fine ord og retorikk som ikkje blir følgde opp i praksis med konkret handling. Eg trur ikkje dette vil bli tilfellet i dag, for det vi har vore vitne til her, er at interpellanten, som representant for det største og mektigaste regjeringspartiet, og fiskeriministeren, som ansvarleg fagstatsråd, har laga seg fallhøgd. Eg ser fram til neste statsbudsjett, og eg lovar at det skal bli langt å dette om ikkje løfta frå i dag blir følgde opp i praksis.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Då vi fekk ei ny regjering, Samarbeidsregjeringa, hadde dei ikkje mange vekene på seg før dei skulle leggje fram eit budsjett. Det var eit budsjett med betydeleg skatte- og avgiftslette, som har slått positivt ut for næringslivet i heile landet. Nokre kuttområde blei det også, og det er klart at enkelte kutt kan smerte meir enn andre. Men eg vil seie at i sum var det eit godt budsjett som blei lagt fram av Samarbeidsregjeringa.

Vi ser utviklinga også i forhold til renta, som har gått ned. Vi høyrer frå skipsverft og frå mange andre i næringslivet at det er svært viktig for dei å ha ei låg rente på grunn av konkurranseevna i forhold til andre land. Eg vil derfor seie at sjølv om det er generelle verkemiddel, betyr den skatte- og avgiftsletten som Samarbeidsregjeringa har kome med, veldig mykje for mange enkeltbedrifter.

Når det gjeld utviklinga innanfor havbruk og oppdrett, skaper det store moglegheiter for verdiskaping og sysselsetjing, ikkje minst i distrikta. Ny teknologi, kombinert med lokal innsikt og erfaring, gir mange ressursbaserte næringar eit stort potensial.

I Sem-erklæringa er det slått fast at Regjeringa vil føre ein nyskapings- og forskingspolitikk som gjer det mogleg å hente ut det betydelege verdiskapingspotensialet som ligg i marine naturressursar. Potensialet er der, men vi treng å satse på forsking for å ta ut desse verdiane.

I forskingsmeldinga, som den førre Bondevik-regjeringa la fram, er marin sektor sett opp som eitt av fire satsingsområde norsk forsking bør prioritere. Denne prioriteringa står eit breitt fleirtal fast på, og det er bra.

Som statsråden sa: Det er behov for å auke både den offentlege og den private forskingsinnsatsen. Regjeringspartia har som mål at forskingsinnsatsen skal opp på gjennomsnittet for OECD innan 2005. Samanlikna med andre OECD-land er det særleg i den private forskingsinnsatsen vi har mykje å ta igjen. Her må vi satse på eit samarbeid mellom forskingsmiljøa, næringslivet og dei offentlege finansieringsordningane. Det vil både verdiskaping og grunnforsking ha nytte av.

Det må satsast på rekruttering til marin forsking. Kristeleg Folkeparti meiner at skulen kan gjere havbruk til læringsarena for ungdomsskuleelevane. Ei god investering i kunnskap og rekruttering til alle nivå innan marin sektor kunne vere å setje i gang eit prosjekt «Unge havforskarar» – dette for å stimulere elevar, lærarar og skular til å lære om og forske på plante- og dyrelivet i fjordane og økosystemet i havet. Eit prosjekt for ungdom og havbruk kan introdusere mange unge for moglegheitene i marin sektor. Undersøkingar viser bl.a. at blant dei elevane som opplever entreprenørprosjekt i skulen, blir det langt fleire gründarar og bedriftsleiarar. Kristeleg Folkeparti synest det kan vere ein god idé, for dagens 13-, 14- og 15-åringar passerer 30 år rundt 2020, og då treng vi endå fleire innan denne sektoren.

Marit Arnstad (Sp): I likhet med foregående talere er jeg enig i at problemstillingen er viktig, og jeg er enig med interpellanten i at vekstpotensialet når det gjelder forskning og utvikling i marin sektor, er stort. Likevel har vi i løpet av den siste tiårsperioden nesten ikke hatt realvekst i ressursene til havforskning, hvis vi ser på perioden fra 1989 og fram til i dag. Nå legges ordningen om på en måte som skaper en viss usikkerhet hos aktørene, som jeg tror kan være vanskelig. Jeg skal komme litt tilbake til det i slutten av innlegget mitt.

På årets budsjett er det en markert økning i midlene til havforskning i statsbudsjettet, over Fiskeridepartementets budsjett. Men jeg synes det er viktig å huske på at to tredjedeler av økningen faktisk er bevilgninger til forskningsskipet «G.O. Sars», som blir ferdig til neste år. Det er jo et helt nødvendig og lenge etterlengtet redskap for havforskningen, som ikke nødvendigvis kan betraktes som et løft for bredden i forskningen som sådan. Jeg tror vi er nødt til å se på de andre delene av forskningsinnsatsen, og se om vi der kan gjøre ting bedre.

Vi står overfor flere problemer. Forskerrekrutteringen på dette området er et spørsmål man bør se nærmere på. Det samme gjelder spørsmålet om større grunnbevilgninger til havforskningen. Behovet for bevilgninger til mer forskning på produktutvikling er også ganske avgjørende. Store deler av midlene går til infrastruktur som bygninger og fartøy, men det blir for lite til overs til de rene forskningsformålene.

Jeg synes det er viktig at man fra Regjeringens side bidrar til å redusere den usikkerhet som er skapt omkring høstens budsjettbehandling, f.eks. når det gjelder omleggingen av FUNN-ordningen, som mange opplevde som en veldig god ordning – ubyråkratisk, enkel og helt nødvendig for dem som ikke hadde opparbeidet seg et overskudd som det var mulig å få noen skattelette av. Senterpartiet synes derfor det er beklagelig at FUNN-ordningen ble fjernet. Vi mener den var et viktig verktøy, særlig for de minste og for dem som etablerer seg som nye i denne næringen.

Selv om ministeren sier at man er optimistisk med hensyn til torskeoppdrett, er det signaler som tyder på at SNDs ribbing av forskningsprogrammet for nye arter i marin sektor har skapt stor usikkerhet omkring forskningen, bl.a. når det gjelder torskeoppdrett. Signalene næringskomiteen fikk på Sjømatsenteret i Bergen i denne uken, var at dette var problematisk med hensyn til det arbeidet de utfører.

Derfor har vi nok noen utfordringer her, og en av utfordringene er koblingen mellom forskning og kommersialisering – det at man ikke bare gjør mer på forskningssiden, men at man også klarer å kommersialisere det man forsker på. Der er nettopp SND et viktig bindeledd mellom den rene forskningsinnsatsen og muligheten til kommersialisering.

Jeg ser fram til viktige debatter om dette. Jeg tror i likhet med representanten Åsa Elvik at fallhøyden er stor. Det kan bli langt å falle, men vi får se når neste års budsjett kommer.

Aud Gaundal (A): Dette er en viktig debatt. Sist næringskomiteen fikk det bekreftet, var da vi var i Bergen denne uken og snakket med representanter for Havforskningsinstituttet. Når det gjelder økningen i forskningsmidler, mener jeg å huske at det var kun 1 pst. av den økningen som har gått til forskning tilknyttet marin sektor.

Fiskeriministeren sier at det er vanskelig å komme med noen detaljer, men jeg har lyst til å repetere noen av detaljene i inneværende års budsjett. I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 kuttet regjeringen Bondevik tilskuddet til Norges forskningsråd med 20 mill. kr, den kuttet tilskuddet til fiskeriforskning i Tromsø med 3 mill. kr, tilskuddet til Fiskerinæringens Kompetansesenter ble kuttet med 2,5 mill. kr, og tilskuddet til næringsutvikling i marin sektor ble kuttet med 30 mill. kr.

Sett i lys av dette synes jeg ikke det er overraskende at Høyre-representanten Voie mener at forskningen i marin sektor har gått nedover. Men det er jo en grunn til det, nemlig at det ble kuttet i budsjettet. Hadde flertallet stått på det regjeringa Stoltenberg la fram, ville det vært atskillig flere millioner kroner disponible til den type virksomhet.

Arbeiderpartiet ønsker forskning og næringsutvikling tilknyttet marin sektor. Den står for verdiskaping i distriktene og gir store inntekter til nasjonen som helhet, og den må ha en større del av forskningsmidlene i framtida. Når jeg hører fiskeriministeren, høres det ut som at jo større nedskjæringene er på disse kapitlene, jo bedre blir det for næringa som helhet, og det mener jeg er feil. «Verdiskapingen går ned,» sier representanten Kristiansen, også fra Høyre. Hvorfor er han da så sikker på at den skattemotiverte forskningen er det som skal gi den ønskede effekt?

Søren Fredrik Voie (H): Når representanten Gaundal her sier at jeg mener at forskningen på dette området har gått nedover, må det være det man på godt politikerspråk kaller en åpenbar misforståelse. Tvert imot skjer det betydelig økning av både forskningsaktivitet og forskningskvalitet innenfor dette området. Og det som egentlig er hensikten med hele interpellasjonen er å få det til å skje enda mer på dette området, som de aller, aller fleste av debattantene her også har vært opptatt av.

Når representanten Kristiansen var inne på at verdiskapingen innenfor næringen for øyeblikket går ned, kan det vel ikke ha gått representanten Gaundal helt forbi å registrere at det er nedgangen i markedsprisene på det internasjonale laksemarkedet som har ført til denne nedgangen, som knapt nok har noe med norsk forskning å gjøre.

Ellers må jeg også få lov til å si innledningsvis at selv om det går dårlig med Arbeiderpartiet på gallupen for tiden, burde det ikke hindre Arbeiderpartiets representanter i å se fremover og se muligheter, iallfall på nye områder som ikke har med Arbeiderpartiets gallupsituasjon å gjøre.

Når Olav Akselsen startet med bare å referere til Stoltenberg-regjeringens framlegg av budsjett og de løsninger som var foreskrevet der, kontra Bondevik-regjeringens vedtatte budsjett, glemmer han å si at Stortinget også har vedtatt en ny ordning for finansiering av forskning som går på skatteincentiver. Det vet vi fortsatt ikke de totale utslagene av, da må det i så fall være noen her som er i stand til å se mer inn i krystallkulen enn andre. Først når året er omme, kan vi ha mulighet til å evaluere den ordningen.

Ellers har jeg lyst til å si til fiskeriministeren og til Stortinget at vi er en privilegert nasjon som har begge disse gudgitte næringene å ta hånd om, både olje og fisk. Derfor fokuserte jeg også litt på miljøaspektet i mitt innlegg. Vi må ikke komme i den situasjonen at vi får fisk i olje, men at vi også fremover greier å utvikle begge næringene hånd i hånd. Da er min lille oppfordring til fiskeriministeren avslutningsvis at jeg synes faktisk en del oljeselskap har sluppet for lett unna det å sørge for at man skaffer til veie tilstrekkelige forskningsmidler som de norske forskningsmiljøene kan konkurrere om på fritt grunnlag, for å sikre et fremtidig godt miljø, forske på langtidsvirkninger og botemidler for det som måtte være av utslippsstoffer og andre ting fra oljevirksomheten. Dermed vil det ikke være grobunn for misforståelser og frykt i den norske befolkning og i den internasjonale opinion i forhold til at vi fortsatt har et trygt, godt og rent miljø, og at de produktene som kommer fra Norge, er av samme kvalitet også i fremtiden.

Statsråd Svein Ludvigsen: La meg først og fremst takke for en spennende debatt, og for at representanten Voie reiste debatten. Jeg tror det er både nyttig og viktig at vi fra tid til annen gjennomfører slike debatter i Stortinget, og får fram synspunkter som i hvert fall for meg er nyttige å ta med videre i det arbeidet som jeg driver med hver dag.

Jeg synes det kan være nødvendig å minne i hvert fall Arbeiderpartiets representanter om samspillet mellom den offentlige innsatsen, som bl.a. nedfeller seg gjennom bevilgningen i statsbudsjettet, og den private innsatsen, så vel som dette med å ha næringen i fokus, og sist men ikke minst at det generelt skapes en tro på marin sektors potensial. Regjeringen har som ambisjon å nå OECD-nivåsnittet i 2005, og det står fast.

Men for å svare på en del av de spørsmålene som ble tatt opp, selv om det aller meste synes å være slikt som vi er enige om, har jeg først lyst til å si til representanten Gaundal: Når man bruker som eksempel på Regjeringens dårlige forskningspolitikk at vi i statsbudsjettet kutter 3 mill. kr på Fiskeriforskning i Tromsø, er det i så fall en prioritering jeg ikke har noe problem med å stå ved. Det gjaldt altså et kutt på husleien til Statsbygg. Hvis dette er det eksemplet som Arbeiderpartiet har på Regjeringens mangelfulle forskningspolitikk, har jeg ikke noe problem med å forsvare det. Det har ikke gått ut over Fiskeriforsknings forskning i Tromsø.

Så til representanten Olav Akselsen, som var opptatt av at det var foretatt kutt i årets budsjett. Jeg vil sterkt understreke: Det er ikke foretatt kutt i forhold til 2001–2002-budsjettet når det gjelder marin forskning. Det er kutt i forhold til det Arbeiderpartiet la fram, men da minner jeg også om at det lå noen ubetalte regninger, ikke minst på fiskerisiden, jf. f.eks. flytting av Kystverket til Ålesund, som man ikke hadde tatt inn i budsjettet, og som denne regjeringen måtte bidra til å betale. Men på forskningen er det en økning. Det er altså slik at når representanten Akselsen beskriver det som «god jul og godt nyttår» fra Regjeringen, skulle representanten Akselsen vært mer ute og lyttet til det som foregår – der ute har man oppfattet dette som en god nyttårshilsen. Troms Marine Yngel kunne vært vel verdt å besøke – man hadde sett hvilken entusiasme det er der på bakgrunn av det vi gjør i dette hus – videre Cod Culture Norway ute i Øygarden, som for et par uker siden åpnet et torskeyngelanlegg hvor private investorer er gått inn med 50 mill. kr, og Biomarint Forum som etablerte seg i Bergen på tirsdag, hvor private investorer stiller med 400 mill. kr. Det er jo nettopp de gode ønskene om god jul og godt nytt år fra Regjeringen som bærer fram. Vi utløser både midler til forskning og utvikling og en entusiasme og tro på fremtiden i marin sektor. Da synes jeg man kanskje skulle ta inn over seg virkeligheten også i Arbeiderpartiet.

Når det så gjelder PROTEVS, for å kvittere det ut, er det altså slik at Fiskeridepartementet gjennom Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratets Ernæringsinstitutt har bidratt med sin andel til å få det etablert.

Finn Martin Vallersnes hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.