Per Sandberg (FrP): Jeg har et spørsmål til statsråden:
«Regjeringen har uttalt at det er
nok ressurser til skolen i Norge. I Nord-Trøndelag bruker
flere kommuner skolen som salderingspost for å få budsjettene
i balanse. I både Verdal og Levanger
kommune er det oppstått uholdbare situasjoner for elever
og foreldre. Foreldre føler seg overkjørt,
og flere vet ikke hvor deres barn skal starte
skoleåret høsten 2002. I Verdal streiket foreldrene, og
i Levanger har foreldre
levd med usikkerhet rundt skolen i tiår.
Hva vil statsråden gjøre
for å skape ro omkring skolen her?»
Statsråd Kristin Clemet: Det Regjeringen, og i veldig stor grad jeg,
har uttalt, er at den samlede ressurssituasjonen i norsk
skole er bedre enn i de aller fleste andre land.
Internasjonale sammenligninger viser det.
Det betyr ikke at ressurssituasjonen
ved alle skoler er tilfredsstillende, og slett ikke
at alle skoler selv synes at den er det. Jeg tror det
er minst fire forhold av betydning for ressurssituasjonen
ved den enkelte skole:
For det første den samlede
ressursbruk i grunnskolen og videregående
skole i Norge. Siden skolene eies og drives av kommuner
og fylkeskommuner, unntatt noen ganske få private,
vil ressursbruken i stor grad avspeiles i kommuneøkonomien.
Kommunenes samlede inntekter vil derfor være
avgjørende, men også i hvor stor grad
disse er øremerket for spesielle formål. Grunnskolen
finansieres i stor grad med frie inntekter, og derfor vil nivået på de
frie inntektene til kommunesektoren være av betydning.
Jeg viser i denne forbindelse til revidert nasjonalbudsjett og til
den kommende kommuneproposisjonen. Som kjent øker Regjeringen
overføringene til kommunene i 2002, og vi viderefører
låneordningen for skolebygg som forutsatt.
Det andre som er av betydning for
ressursbruken i skolen, er finansieringssystemene. Vi vet at det
er forskjell mellom kommuner, mellom skoler
innad i kommunene, mellom private og offentlige skoler
osv. Jeg tror ikke systemene alltid er eller
fremstår som rettferdige og/eller effektive. Mange
kommuner gjennomgår selv sine egne
ressursfordelingssystemer og foretar endringer, f.eks. i retning
av et pengene følger eleven-system. Dette er noe man bl.a.
vurderer i Oslo kommune for tiden. Også Regjeringen
har, som ledd i sitt moderniseringsarbeid, startet en gjennomgang
av finansieringssystemene for skolen.
Det tredje som er av betydning, er
måten man bruker ressursene på, både
i kommunen og på den enkelte skole. Det finnes gode
og mindre gode måter å bruke
pengene på. Noen får mer ut av ressursene
enn andre. Mange kan utnytte det handlingsrommet de har, enda
bedre. Men i tillegg bør handlingsrommet for den enkelte
skole utvides, og vi bør få mer kunnskap om kvaliteten
i norsk skole for å kunne sette ressursene inn der de trengs
mest. Også på disse områdene
har Regjeringen igangsatt et arbeid, under overskriften Moderniseringsarbeid.
Til slutt nevner jeg at ressursbruken i skolen
naturligvis også er avhengig av hva den enkelte
kommune og fylkeskommune prioriterer. Partiene
og kommunene prioriterer forskjellig, og det må vi
ha respekt for. Velgerne påvirker gjennom valg, men foreldre
og elever, og det er veldig positivt, som jeg forstår av
de eksemplene som er nevnt i spørsmålet, har selvfølgelig også muligheter
for å utøve en hverdagsinnflytelse mellom
valgene gjennom sitt engasjement på og for skolen.
Per Sandberg (FrP): Det er riktig som statsråden sier,
at det er store forskjeller mellom kommunene, men det
er ingen forskjeller i forhold til lov og rettigheter.
Når foreldrene i de to kommunene som
jeg viser til her, gjennom tiår har kjempet en
kamp mot kommunen for at elevene skal få oppfylt sine
rettmessige krav og rett til å gå på den
nærmeste skole bl.a., og når Verdal, hvor utdanningsdirektør
og utdanningsforbund har vært informert om og kjent med
situasjonen i barne- og ungdomsskolen i ti år, ikke
griper inn i en situasjon som er helt uholdbar, må det
være noen andre som tar ansvar for
en slik situasjon i kommunene, særlig når
det er så akutt som det er i Levanger
og Verdal i øyeblikket. Så jeg håper
at statsråden også kan bidra med noe
mer istedenfor å peke på de ressursforskjellene
som er i kommunene.
Statsråd Kristin Clemet: Jeg mener at jeg gjorde noe mer enn å peke
på det. Jeg prøvde å problematisere det
litt, fordi representanten Sandberg har helt rett i at skoleområdet
jo ikke på noen måte er problemfritt.
Jeg kjenner ikke disse skolene helt spesielt, men det
regner jeg ikke med at representanten Sandberg forventer
heller. Men det er helt klart at vårt lov-, regel- og styringsverk når
det gjelder skolen, inneholder mange idealer og rettigheter som
vi ikke kan si at vi fullt ut oppfyller på alle skoler.
Da må vi jo spørre oss selv hva vi kan gjøre
med det for å gjøre dette på en bedre
måte. Dette forsøkte jeg i mitt svar å problematisere
litt, for jeg tror ikke det er ett enkelt svar på det.
Det er mer komplekst enn som så. Jeg tror at vi både
er nødt til å gjøre noe med lov-, styrings- og
regelverk overfor skolen og forenkle det og
la det være mer opp til den lokale skole hvordan
man skal forme hverdagen. For det andre må vi
få bedre kvalitetsvurderingssystemer, bedre
tilsynssystemer og også finansieringssystemer
og -ordninger som virker slik at man har incitamenter til å arbeide
riktig og ikke galt – for å sette det
litt på spissen. Dette arbeidet er altså igangsatt,
men det er ikke gjort i en håndvending å finalisere
det arbeidet.
Per Sandberg (FrP): Takk.
Jeg ser ingen problemer
med de langsiktige målene og de endringene som statsråden ønsker
seg. Jeg kan kanskje se at på et senere tidspunkt er statsråden
og jeg enige om det. Men det må finnes muligheter for statsråden
til å gripe inn i kommuner der situasjonen i skolene er
prekær, og der det på en måte
er krise. Den andre siden ved situasjonen i de kommunene
som jeg peker på nå, er at de er utsatt for et
stort press i forhold til at narkotikaen flyter i dette området.
Barn og ungdom har store problemer. Foreldrene vet ikke
sin arme råd i forhold til den problematikken i oppveksten.
Politiet ber om ekstra ressurser i
forhold til ungdomsproblemene og oppvekstproblemene i de to kommunene.
Da skulle jeg ønsket at statsråden hadde
grepet inn og fått iallfall skolene på plass på en
skikkelig måte i de kommunene.
Statsråd Kristin Clemet: Det er 4 000 skoler i landet, og jeg
tror det ville bli relativt uholdbart hvis statsråden skulle
gripe inn overfor enkeltskoler og så å si suspendere
lokaldemokratiet og de ordinære tilsynsorganene man har.
Det er jo en grunn til at vi har bestemt oss for at lokaldemokratiet
skal ha stor makt og innflytelse over skolen, og mange her i salen
mener vel at de bør få enda større
innflytelse, og at staten bør bestemme
mindre. Så må vi ha sterke tilsynsorganer – de
kan gjerne bli enda sterkere. Så må vi
ha skikkelige systemer for å kunne måle
kvalitet, slik at vi vet hva vi skal ha tilsyn med og hva vi skal
gjøre noe med. Så må vår oppgave være
på det noe mer overordnede plan dels å bidra til å sikre
de økonomiske rammene. Jeg viser til bl.a. kommuneøkonomien
som jeg redegjorde for. Men ikke minst tror jeg på systemforandringer,
systemendringer som kan få dette til å fungere
bedre. Men å gripe inn i det enkelte tilfellet tror jeg
kanskje ikke er en farbar vei, gitt at det er 4 000 skoler
som er eid av 500 skoleeiere.