Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) (ordfører for saken): Nok en gang har samfunnet sviktet i forhold til tidsnok å se konsekvensene av og forebygge det vi nå opplever som kanskje det største sosiale og helsemessige problem blant barn og unge. Økningen i antall barn og unge med rusproblemer og psykiske problemer er eksplosivt, og behandlingsapparatet er nærmest sprengt. Jeg har derfor ikke problemer med å dele forslagsstillernes bekymring i forhold til altfor lang ventetid på utredning og behandling av barn og unge med rusproblemer og psykiske problemer.

Når det gjelder spørsmål om behandlingsgaranti, har vi i dag en pasientrettighetslov som er alders- og diagnoseuavhengig. Retten til helsehjelp gjelder for så vel rusmiddelmisbrukerne som for det psykiske helsevern og somatikken. I den utstrekning barn og unge under 18 år med rusmiddelproblemer eller psykiske problemer ikke får den helsehjelp som de har krav på, raskt nok, skyldes det dessverre langt oftere kapasitetsproblemer i helsevesenet enn mangler ved lovverket.

Kapasitetsproblemet, gråsoner og ansvarsfraskrivelse i helsevesenet over mange år viser at problemene så langt ikke er blitt tatt på alvor. I tillegg har helsetjenesten for ungdom i skolen vært nedprioritert over mange år, samtidig som stadig flere ungdommer sliter med mange og komplekse problemer. Det er også betenkelig når undersøkelser viser at foreldre til rusmiddelmisbrukere får best veiledning og hjelp av politiet, og at skolevesenet er det som kommer dårligst ut. Høyres landsmøte vedtok derfor i sin resolusjon «Kamp mot narkotika» at

«skolen skal forebygge narkotikamisbruk gjennom saklig informasjon som en del av den obligatoriske undervisningen. Det må i større grad trekkes på ekstern kompetanse».

Vi skal sikre skolehelsetjenesten og helsestasjonstilbudet for ungdom og sørge for at samarbeid mellom helsestasjon, skole, hjem og barnevern styrkes.

Samarbeidsregjeringa ser svært alvorlig på problemene og har i Sem-erklæringa slått fast at Regjeringa skal styrke barne- og ungdomspsykiatrien og bygge ut helsestasjon- og skolehelsetjenesten for elever i videregående skole. I opptrappingsplanen for psykisk helse er det øremerket midler til helsestasjon- og skolehelsetjenesten med 800 årsverk i planperioden. Styrkinga skal bidra til å gi unge et bedre tilbud for å forebygge rusmiddelmisbruk, vold, mobbing, stress og andre psykiske plager.

Med det behandlingspresset som vi har i helsevesenet i dag, er det svært viktig at forebyggende tiltak i helsesøstertjenesten, bedre kunnskap i skolen og samarbeidet skole-hjem kan bidra til å fange opp barn og unge i faresonen på et tidligst mulig tidspunkt. Samarbeidsregjeringa mener en slik satsing er vel så viktig som å gi en behandlingsgaranti, som ikke vil fungere grunnet manglende behandlingskapasitet.

Det er svært alvorlig når kommunene er seg så lite bevisst som det Dagbladet viser til den 7. mai, hvor elever ved en videregående skole i Nittedal blir fratatt helsesøstertjenesten fordi kommunen skal spare penger. Jeg håper derfor at de ansvarlige i kommunen tar til vettet og tilbakefører viktige, forebyggende ressurser.

Regjeringa har varslet at den vil komme tilbake med en egen sak om individuelt fastsatte tidsfrister i pasientrettighetsloven. I den sammenheng vil komiteens flertall poengtere viktigheten av at barn og unge med rusproblem og psykiske problem prioriteres. I tillegg har Regjeringa varslet en handlingsplan mot rusmiddelproblem. Planen, som vil bli lagt fram for Stortinget til høsten, vil vektlegge både forebyggende tiltak og et bedre behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukere. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, finner det derfor ikke naturlig å innføre diagnosebestemt behandlingsgaranti på nåværende tidspunkt. Flertallet foreslår derfor at dokumentene vedlegges protokollen.

Anne Berit Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Gunn Olsen (A): Tallet på ungdom under 18 år som søker psykiatrisk behandling, er økende, og det er det all grunn til å være urolig for. Unge med psykiske problemer, ofte i kombinasjon med rusproblemer, vil som foregående representant også var inne på, være en av de store utfordringene Helse-Norge vil stå overfor. Arbeiderpartiet er helt enig i beskrivelsen av den krevende situasjonen. Arbeiderpartiet er også enig i at det haster med å få gjort noe med behandlingssituasjonen innenfor rus og psykiatri for våre ungdommer, og at ventetidene er uakseptable. Vi er også åpne for å se på diagnoserelaterte behandlingsgarantier, men vi vil avvente Regjeringens varslede melding om rusvern.

Vi tror ikke det er riktig gjennom et Dokument nr. 8-forslag å gripe inn i den vedtatte psykiatriplanen nå. Da statsbudsjettet for 2002 ble behandlet, klarte ikke Arbeiderpartiet å øke tempoet i planen, og vi finner det noe betenkelig å komme med kraftige endringer allerede nå i mai. Dette er et område hvor vi trenger høy troverdighet fordi det er en brukergruppe som fortjener det. Når vi ikke finner grunn til å gripe inn drastisk i psykiatriplanen nå, er det også fordi vi forutsetter at Regjeringen følger situasjonen nøye, og at dette arbeidet prioriteres slik Regjeringen har gitt signaler om. Vi har derfor store forventninger til Regjeringens varslede melding om rusvern.

Det er grunn til å minne om at på det tidspunktet vi behandlet denne innstillingen, var nok forutsetningen at Regjeringen skulle legge fram forslag om at helsetjenester for denne gruppen skulle overføres til staten. Når Regjeringen i revidert utsetter dette, skaper det usikkerhet både om tid og sted for denne behandlingen. Det kan også skape problemer for den gruppe mennesker dette dokumentet berører. Når det gjelder Arbeiderpartiets holdning til denne utsettelsen, vil vi komme tilbake til det i revidert nasjonalbudsjett.

John I. Alvheim (FrP): En samlet sosialkomite slår innledningsvis i innstillingen fast at det er manglende kapasitet i det psykiske helsevern for barn og ungdom, og at det er mye som tyder på at rusmiddelmisbrukerne ikke får de helsetjenester de har behov for. Dette er en korrekt beskrivelse av dagens situasjon for barn og unge med psykiske problemer og ungdom med alvorlige rusproblemer, eller en kombinasjon av dette. Når en samlet sosialkomite erkjenner dette, hadde jeg forventet at resten av innstillingen fra komiteen hadde vært mer offensiv og vist til konkrete tiltak som kunne bedre situasjonen for barn og ungdom med psykiske problemer og ungdom med alvorlige rusproblemer. Så er dessverre ikke tilfellet. Det er dessverre bare Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet som fremmer konkrete positive forslag i innstillingen, som dessverre ikke får flertall.

Jeg har på vegne av Fremskrittspartiet i ulike sammenhenger de siste par årene tatt til orde for en revurdering av psykiatriplanen, særlig med tanke på barne- og ungdomspsykiatrien, som ikke holder tritt med det sterkt økende behov en har for psykiatrisk behandling av barn og unge, ofte i sammenheng med rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet har også de seneste årene påpekt det svært uheldige i at mange kommuner har lagt ned de kommunale helsestasjonene, som hadde stor betydning for barn og unge når det gjaldt forebyggende helsetjenester, og som var gode observasjonsposter som tidlig kunne observere og kartlegge psykiske problemer nettopp hos barn og unge.

Jeg er helt enig i intensjonen i de to foreliggende Dokument nr. 8-forslagene, hvor man påpeker den lange ventetiden og manglende tilgjengelighet til det psykiske helsevesenet, både når det gjelder rene psykiske lidelser hos barn og unge, og ikke minst når det gjelder kombinasjonen rusmiddelbruk og psykiske lidelser.

Når flertallet i sine merknader i innstillingen viser til pasientrettighetsloven, finner jeg dette påfallende og merkelig, for flertallet vet like godt som meg at ingen norsk pasient i dag – det være seg innen psykiatri eller somatikk – har en juridisk rett til behandling innen en tidsfrist fastsatt av fagekspertisen. Det samme flertall som her er representert i innstillingen, stemte også mot Fremskrittspartiets forslag om å gjøre pasientrettighetsloven juridisk bindende for pasienter i forhold til tidsfaktoren for behandling.

Det ser dessverre ikke ut til at Fremskrittspartiet vil få flertall for de forslag som foreligger i innstillingen, som to andre partier har sluttet seg til, nemlig at man skulle sluttføre utbyggingen av de psykiatriske distriktssentrene noe tidligere enn det som er foreslått i planen, nemlig i 2004, to år før den egentlige frist.

På grunn av Fremskrittspartiets prinsipielle syn på juridisk rett til behandling innen gitte tidsfrister vil vi støtte forslag nr. 1, fra Sosialistisk Venstreparti, om å innføre en behandlingsgaranti på seks uker for psykiatrisk behandling for barn og ungdom under 18 år. Dette mener vi er helt nødvendig å få gjort nå, på dette tidspunkt, og ikke vente og fortsatt utsette barn og ungdom for en alvorlig sykdom som bare kan bygge på seg, og som til syvende og sist kan gjøre disse menneskene totalt arbeidsuføre.

Jeg tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet er sammen med andre partier om.

Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp de forslag han refererte til.

Sigbjørn Molvik (SV): Barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelmisbrukere tilhører en av de pasientgruppene som SV mener skal ha absolutt høyeste prioritet når det gjelder tilbud om behandling i det norske helsevesen. Dagens situasjon, med gjennomsnittlig ventetid for psykiatrisk behandling på mellom tre og fire måneder for barn og unge, er for SV overhodet ikke akseptabelt. Disse tallene har vi fått i et brev datert 22. mars i år fra helseministeren til SVs stortingsgruppe. Grunnene til det må være helt åpenbare: Ventetida øker de menneskelige lidelsene. Den forsterker de problemene de unge sliter med. Den vanskeliggjør behandlinga når den kommer på et seinere tidspunkt, og i ytterste konsekvens kan den føre til at ungdom går til grunne ved overdoser og selvmord.

Økninga i nyhenvisninger innen barne- og ungdomspsykiatrien økte med hele 22 pst. fra 2000 til 2001, ifølge det samme brevet fra helseministeren. Dette er et svært høyt tall og gir oss enda en grunn til å forsere kraftig innsatsen i denne delen av helsevesenet i tida som kommer. Det samme gjelder tilbud og behandling for unge rusmiddelmisbrukere. Både behandlingskapasiteten og kompetansen syns også her å være mangelfull, samtidig som vi ser at økninga i rusmiddelmisbruk øker. I den sammenheng har jeg lyst til å vise til f.eks. fylkeslegen i Telemark, som i sin medisinalmelding for 2001 uttrykker sterk bekymring for økninga i rusrelaterte helseproblemer blant ungdom.

Når vi nå også ser at reformen som går på helsevesenets utvidete ansvar for rusmiddelmisbrukere, kommer til å bli utsatt fordi helseforetakene ikke har kapasitet til å ta seg av denne pasientgruppa, gir det ekstra grunn til bekymring. Derfor har SV i denne saka fremmet forslag om å innføre en behandlingsgaranti for psykiatribehandling innen seks uker for barn og ungdom under 18 år og oppfølging og behandling for unge rusmiddelmisbrukere innen tre uker.

Det kan reises tvil om en slik garanti vil være reell, og om vårt behandlingsapparat vil være i stand til å innfri en slik garanti. Den innvendinga ser jeg. Men SV mener at innføring av en behandlingsgaranti i seg sjøl vil være et middel til å tvinge fram en ekstrainnsats når det gjelder både kapasitet og kompetanse innen barne- og ungdomspsykiatrien.

Vi står videre sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet om et forslag om å forsere utbygginga av distriktspsykiatriske sentre og poliklinikker, slik at denne satsinga kan bli sluttført innen utgangen av 2004. Dette vil også være et viktig tiltak for å bedre behandlingskapasiteten i psykiatrien generelt og barne- og ungdomspsykiatrien spesielt, og dermed gjøre denne delen av behandlingsapparatet bedre i stand til å innfri en slik garanti som vi ønsker. Dette er også en sak som for SV vil ha topp prioritet i behandlinga av revidert denne våren.

John Alvheim har allerede tatt opp de forslagene som vi står sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet om i denne saken.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er slått fast fra en samlet komite at det er manglende kapasitet innenfor det psykiske helsevesenet når det gjelder spesielt barn og unge, og også at det innenfor området rusmiddelmisbruk er behov for langt større tjenestetilbud, ikke minst når det gjelder helsetjenester.

Vi vet at disse områdene omfattes av flere lovverk. Det er helsetjenesteloven – med pasientrettighetslov som en del av den, selv om enkelte representanter mener at pasientrettighetslovgivningen i dag ikke er noen reell lov – så er det sosialtjenesteloven, og for en del barn er det også barnevernet og lovgivningen i den forbindelse som kommer inn. Dette gjør at det spriker relativt mye når det gjelder det offentlige apparatet og det offentlige ansvaret som skal utøves for å fange opp dem som har behov for hjelp. Det er riktignok slik at man i løpet av det siste året har fått klare signal på at mye mer av ansvaret for rusmiddelmisbrukerne, unge og eldre, skal over på helsevesenet og være helseministerens ansvar til siste slutt. Vi har sluttet oss til dette, men ser klart behovet for en samhandling mellom helsevesen, sosialvesen, sosialtjenester og også barnevernet. Det er i dette bildet vi nå prøver å fremme og kanskje framprovosere en debatt om det ikke nå er på tide å få til en mer velfungerende ordning fra det offentliges side, slik at disse unge, ulykkelige menneskene og deres familier ikke blir kasteballer i et system som tar altfor lang tid, og som ikke er der når motivasjonen er der – hos rusmisbrukeren, eller hos den som har psykiske problemer – for et behandlingsopplegg.

Det er i det bildet det virkelig haster med å få til et behandlingstilbud. Vi vet at på tross av satsing, ikke minst innenfor psykiatrien, øker disse ventelistene, og vi vet at 96 pst. av dem som venter, venter på poliklinisk behandling, på konsultasjon ved poliklinikk. Det er ganske utrolig. Det er på ingen måte akseptabelt at det skal være slik. Det er derfor det haster med å få til et tilbud som kan komme raskere inn, gi disse menneskene og deres familier hjelp før det har gått for lang tid, før misbruket – det er tunge misbrukere vi snakker om – har utviklet seg slik at behandlingsapparatet og rehabiliteringen står overfor helt andre løft for å få disse ut av det helvetet som de kommer inn i gjennom rusmiddelmisbruket. Det er også klart at vi har manglende kapasitet i dag, og slik sett er kanskje en behandlingsgaranti på uker og måneder illusorisk for en del. Men vi ønsker å påpeke dette og få en fortgang i de systemer som nå gjelder.

Når det gjelder psykiatriplanen, mener vi, som både representantene fra Fremskrittspartiet og SV har sagt før, at vi nå må få en revurdering av den, og det må settes fortgang i bl.a. dette med distriktspsykiatriske sentre og poliklinikker, slik at den kapasiteten iallfall kan økes umiddelbart.

Representanten for Høyre var inne på Høyres landsmøte og resolusjoner derfra, bl.a. når det gjelder behovet for skolehelsetjenesten, og at mange slike tilbud har blitt lagt ned i det siste. Det kan ha noe med kommuneøkonomien å gjøre, og da tror jeg det er viktig at vi minner oss selv om – og ikke minst at Regjeringen minner seg selv om – at kommuneøkonomien er viktig hvis det skal være formålstjenlige tjenester ute i distriktene hvor folk bor.

Jeg synes også det er viktig å påpeke behovet for helsestasjonstjenester, og, som vi har sagt i denne innstillingen, at helsestasjonen kan følge barn oppover i oppveksten og raskt gripe inn og ta tak i problemer. Det er helsestasjonene som i veldig mange lokalmiljø har den aller beste oversikten.

For øvrig er de forslag som vi har fremmet, tatt opp av representantene Alvheim og Molvik. Jeg håper at det kunne være flere som slutter seg til dem, i hvert fall når det nå signaliseres fra Arbeiderpartiets side at man skal komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett. Det er det bare dager til. Derfor burde kanskje noe av realitetene også kunne ligge inne i behandlingen av denne saken.

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg innledningsvis si at jeg fullt ut deler den utålmodighet som kommer til uttrykk her i salen i forhold til å bedre behandlingstilbudet for de gruppene vi her taler om.

Regjeringen har i Sem-erklæringen varslet flere tiltak for å forbedre pasientenes rettigheter. Det følger av erklæringen at Regjeringen vil

«lovfeste pasientenes rett til behandling innen individuelle frister fastsatt på medisinsk grunnlag. Dersom fristen ikke overholdes, skal pasienten tilbys behandling ved private institusjoner eller i utlandet for det offentliges regning».

Et slikt forslag vil innebære en ytterligere styrking av retten til nødvendig helsehjelp. Videre viser jeg til at Regjeringen i Sem-erklæringen varsler at den vil fremme forslag om å la det frie sykehusvalg også omfatte private, godkjente sykehus. Jeg tar sikte på å fremme nødvendige forslag for Stortinget i tråd med disse erklæringene. Regjeringen vil også forbedre informasjonen om pasientrettigheter, for å sikre at pasientene skal kunne kreve sine rettigheter oppfylt.

Jeg frarår imidlertid, i likhet med flertallet i komiteen, å vedta de forslag som er fremsatt i Dokument nr. 8:43 og Dokument nr. 8:92. I den utstrekning unge og nye rusmiddelmisbrukere og barn og unge med psykiske problemer ikke får den helsehjelp som pasientrettighetsloven gir dem rett til, må dette problemet etter min mening primært løses ved å øke kapasiteten og ikke ved å innføre særskilte behandlingsgarantier for disse gruppene. Jeg mener derfor at en fortsatt forpliktende satsing på disse områdene, i tillegg til den generelle forbedringen av pasientrettighetsloven, er den beste vei å gå for å kunne gi disse gruppene den hjelp de har behov for og krav på. Jeg deler stortingsflertallets bekymring over den foreliggende situasjon, og viser til at disse områdene prioriteres høyt av Regjeringen.

Pasientrettighetsloven fastslår at pasienter har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. I forskrift om rett til helsehjelp og prioritering av helsehjelp er det gitt nærmere bestemmelser om dette. Det følger av forskriften at pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp, skal tilbys dette innen den frist som medisinsk forsvarlighet krever. Retten til helsehjelp gjelder både innen det psykiske helsevern og somatikken og rusmiddelmisbrukere som har behov for det. Vilkårene for rett til helsehjelp er knyttet til tilstandens alvorlighet, behandlingens nytte og kostnadseffektivitet, og ikke til diagnose eller alder. Lovens system er altså at den enkelte pasient har rett til nødvendig helsehjelp innen en forsvarlig tidsramme basert på en individuell, medisinsk vurdering. Dersom man etablerer særskilte, lovfestede behandlingsgarantier for bestemte pasientgrupper eller behandlingsformer, vil det kunne føre til at likebehandlingsprinsippet som pasientrettighetsloven bygger på, ikke blir oppfylt. En generell behandlingsgaranti for en nærmere spesifisert gruppe vil kunne medføre at mindre alvorlige tilfeller behandles til fortrengsel for mer alvorlige tilfeller. Videre er det et viktig poeng at pasientrettighetsloven skal være en reell rettighetslov, og som sagt vil Regjeringen fremme forslag som vil gjøre den til en mer reell rettighetslov enn det den er i dag. Den gruppen som her omhandles, har allerede i dag rett til nødvendig helsehjelp, og til at hjelpen skal gis innenfor forsvarlige medisinske tidsfrister. Dersom en med behandlingsgaranti skal utvide retten til helsehjelp, griper en inn i det prioriteringssystemet som pasientrettighetsloven bygger på, og som ble gitt nettopp for å sikre de alvorligste tilfellene behandling først. Innføring av en særskilt behandlingsgaranti for én gruppe vil videre bryte med lovens system og dermed gjøre regelverket mer omfattende og komplisert. Det kan virke byråkratiserende. Sporene på dette området skremmer etter mitt syn.

Opptrappingsplanen for psykisk helse innebærer en kraftig satsing på utbygging av tiltak for å hjelpe barn og unge med psykiske problemer. Det er satt som mål for innsatsen at kapasiteten i psykisk helsevern for barn og unge skal dekke 5 pst. av barne- og ungdomsbefolkningen under 18 år i 2006. Antall barn og unge som mottar behandling fra psykisk helsevern, har økt fra 20 600 i 1998 til 26 400 ved utgangen av 2000, dvs. en økning på 28 pst. på to år. Dette innebærer at dekningsgraden har økt fra 1,9 pst. til 2,5 pst. i samme periode, jf. målet om en dekningsgrad på 5 pst. når opptrappingsplanen er fullført.

Jeg mener at det er behov for en sterkere prioritering av barn og unge innenfor opptrappingsplanen, og vil vise til at jeg har pålagt kommunene det gjennom tildeling av øremerkede midler i år. Det samme budskapet er gitt til helseforetakene. I tillegg er Sosial- og helsedirektoratet satt i gang med to oppdrag. Det ene er å lage en mer målrettet strategi for satsing på barn og unges psykiske helse. I tillegg er det å arbeide med ajourføring av den opptrappingsplanen som representanten Alvheim i dag har etterlyst.

Jeg har fra årsskiftet tatt et større ansvar for helsetjenester for rusmiddelmisbrukere. Mitt mål er at vi skal få en styrking av helsetjenesten innenfor denne gruppen, samt en tydeliggjøring av ansvar og sammenheng i hele behandlingskjeden. Sosial- og helsedirektoratet har i denne sammenheng fått i oppdrag å gjennomgå og foreslå forbedringstiltak når det gjelder helsetjenestetilbudet til rusmiddelmisbrukere. Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten fra 1. januar i år omfatter også tiltak for rusmiddelmisbrukere, som er hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven. I styringsdokumentene til de regionale helseforetakene har jeg forutsatt at de må sørge for at rusmiddelmisbrukere får tilgang til institusjoner for rusmiddelmisbrukere, som er hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven. Videre må de sørge for at rusmiddelmisbrukere får tilgang til nødvendige helsetjenester i de ordinære spesialisthelsetjenestene.

Jeg viser også til at Sosialdepartementet nylig har hatt på høring et forslag om å overføre deler av fylkeskommunens ansvar for rusmiddelmisbrukere til staten. Forslaget vil bli lagt fram for Stortinget over sommeren.

Regjeringen har videre under arbeid en handlingsplan mot rusmiddelproblemer. Planen vil vektlegge både forebyggende tiltak og et bedre behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukere. Planen vil bli lagt fram for Stortinget til høsten.

Det har visst vært noe feil med klokka her, men jeg vil avslutningsvis bare si at jeg mener at hovedstrategien i disse viktige spørsmålene er og må være å bygge ut kapasiteten, sørge for en bedre sammenheng i behandlingskjeden og sørge for at de rettighetene man har i dagens pasientrettighetslov, faktisk blir oppfylt. Vi vil så komme med forslag til en lovmessig styrking av de rettighetene.

Presidenten: Ja, som statsråden merket seg, har klokka her gått galt. Presidenten beklager det.

Det blir replikkordskifte – først John I. Alvheim.

Alvheim har en taletid på inntil 2 minutter, så vi får prøve så godt vi kan å følge med på tiden.

John I. Alvheim (FrP): Jeg har først et par kommentarer.

Hadde flertallet i Stortinget for kort tid siden gått inn for Fremskrittspartiets forslag om å endre pasientrettighetsloven, ville det forslaget som foreligger fra mindretallet i dag, vært overflødig.

Så sier helseministeren at det er urettferdig å gå inn og bestemme tidsfrister for enkelte grupper pasienter, for da kan man lett overse de alvorlige tilfellene. Min påstand er: Et barn som har psykiske lidelser, er i en alvorlig livssituasjon. Det må stå fast.

Spørsmålet jeg hadde til helseministeren, var om helsestasjon- og helsesøstertjenesten. Har helseministeren oversikt over hvilke kommuner som har lagt ned denne tjenesten, eller hvor denne tjenesten ikke fungerer? Og i tilfelle, hva vil helseministeren gjøre for å få denne tjenesten på plass igjen i kommunene så raskt som overhodet mulig? For helsestasjonen er, som flere har sagt her, en veldig god observasjonspost for å følge med i utviklingen når det gjelder psykiske lidelser og ikke minst når det gjelder bruken av rusmidler blant barn og unge.

Presidenten: Presidenten gir ordet til statsråd Høybråten. Og nå ser det ut som om klokka fungerer her oppe.

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg si meg helt enig med representanten Alvheim i at barn som lider av psykiske sykdommer, har en alvorlig helsesituasjon og vil være prioritert innenfor de prioriteringskriterier som gjelder etter pasientrettighetsloven med forskrifter. Poenget er at det er alvorlighet som må være det styrende prinsippet, og ikke hvilken aldersgruppe man er i, eller hvilken diagnose man har. Jeg tror at helheten i helsetjenesten faktisk er tjent med det, men fremfor alt tror jeg at pasientene og de som lider, er tjent med det.

Når det gjelder helsestasjoner, er det en lovbestemt oppgave innenfor kommunehelsetjenesten. Det skal være en slik helsetjeneste i alle kommuner etter lovens bestemmelser.

Jeg har i den senere tid registrert at noen kommuner, bl.a. en kommune som har vært nevnt tidligere i debatten her, har gått til det skrittet å legge ned skolehelsetjenesten, som er en del av den samme lovbestemte virksomhet. Det vil jeg advare meget sterkt mot, og jeg forutsetter at fylkeslegene som tilsynsmyndighet faktisk følger opp dette, som jeg vil si er en klart regelstridig utvikling.

Vi har i opptrappingsplanen øremerkede midler til kommunenes arbeid med å forebygge psykiske helseproblemer, og helsestasjonene er en del av det. Og vi har til hensikt å følge opp at kommunene faktisk styrker helsestasjonsvirksomheten og ikke svekker den. Det vil vi følge opp i forbindelse med rapporteringen når det gjelder opptrappingsplanen, og jeg tror faktisk at det er meget klokt å investere i denne nultelinjen som helsestasjoner på mange måter er.

May Hansen (SV): Statsråden sier at det skremmer ham å gi en enkelt gruppe spesielle rettigheter – det bryter med likhetsprinsippet. Det som skremmer, er at det ikke finnes tilbud, for disse barn og unge får jo ikke behandling. Det er flere fylker som har opp til halvannet års ventetid på psykiatribehandling, og som ikke har behandlingsplasser til barn og unge under 18 år.

Barnevernet gjør vedtak om behandling ut fra sitt lovverk, men det finnes ikke plasser til å behandle disse unge. Mener statsråden at barn har rett til behandling? Og mener han at det er kommunens eller fylkeskommunens økonomi som skal styre barns rett til behandling?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Hvis det var slik som representanten Hansen nå sa, at det ikke finnes tilbud, ville det jo ikke hjulpet å vedta en garanti. Det illustrerer nettopp mitt hovedpoeng, nemlig at man må bygge ut tilbudet og sørge for at det som vedtas i denne sal, faktisk blir gjennomført. Det er Regjeringens hovedstrategi.

Nå er det ikke slik at det ikke finnes tilbud. Tilbudet øker i omfang, og vi har sett allerede i de første årene av opptrappingsplanen at det er en økning på antall behandlede barn og unge på 28 pst. Det som er alvorlig, er at tilbudet øker, men at behovene øker enda mer. Derfor har jeg varslet en skjerpet prioritering av barn og unge innenfor opptrappingsplanens midler, både i forhold til kommunesektorens del av ansvaret og i forhold til helseforetakene. Det er nettopp fordi det ikke skal være avhengig av kommuneøkonomi alene at Stortinget har vedtatt øremerkede midler til kommunesektoren på dette området.

Når det gjelder de statlige foretakene som har ansvaret for spesialisthelsetjenesten, er også midlene inn i foretakene øremerket dette formålet og vil bli fulgt meget nøye, krone for krone, i forhold til det. Barn som har psykiske lidelser, har rett til behandling, men der intet er, har selv keiseren tapt sin rett. Derfor er det nødvendig å bygge ut kapasiteten i større grad enn det vi har maktet til nå.

Ola D. Gløtvold (Sp): Debatten begynner å komme inn i et interessant spor, for nå snakker vi om keiserens rettigheter. Kanskje kan vi sammenligne Stortinget og Regjeringens rettigheter med keiserens, for der hvor intet er, kan heller ikke storting og regjering kreve noe – og det er sterkt relatert til en generell kommuneøkonomi. For det hjelper ikke med øremerking hvis man ikke har en generell kommuneøkonomi så kommunen kan følge opp også på bred basis.

Tilbudet øker, sa helseministeren, men behovet øker enda mer. Da er det helt klart at det å øke kapasiteten, betyr at man må øke ressursene – økonomi, personell, plasser og konkrete fysiske tilbud, som botilbud, arbeid, utdanning osv. Det betyr at det er et bredere spekter enn bare det som ligger innenfor psykiatriplanen og øremerkede midler, som skal til.

Jeg har lyst til å spørre helseministeren om noe han helt klart har hovedansvaret for. Vi har fått signaler om at innenfor helseforetakene og regionene har man nå fått beskjed om at man ikke skal bygge ut DPS-ordningen, altså distriktspsykiatriske sentre, i den grad og i det tempoet som fylkeskommunene tidligere har vedtatt. Er det rom for – innenfor den økonomiske rammen som Regjeringen la fram i St.prp. nr. 59 for 2001-2002 om spesialisthelsetjenestens økonomi og budsjett 2002 – å bygge ut de distriktspsykiatriske sentrene slik det er vedtatt tidligere i en del fylker, og slik psykiatriplanen vel burde følges opp? Det samme kan gjelde poliklinisk kapasitet.

Så savnet jeg litt i forhold til dette med økt samhandling. Økt kapasitet er det enkelt å snakke om her, i hvert fall hvis man ikke legger inn ressursene samtidig, men man trenger også økt samhandling – ikke bare mellom helsesektor og sosialetat, men også i forhold til barnevernet. Vil den nye planen inneholde alle disse faktorene når den kommer tilbake fra Regjeringen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er, i likhet med Senterpartiets representant, sterkt opptatt av en helhetlig satsing i forhold til disse gruppene. Jeg mener at opptrappingsplanen for psykisk helse faktisk er en av de mest helhetlige helseplaner som noen gang er laget. Den dreier seg om alt fra bolig, arbeid og kulturtilbud til forebygging, behandling og rehabilitering.

Regjeringen er også opptatt av å følge opp de nye bestemmelsene om individuelle planer, som nettopp tar utgangspunkt i samhandling mellom de ulike offentlige etatene som har ansvar for å yte noe i forhold til mennesker med sammensatte behov og behov over et lengre tidsrom. Det er etter mitt syn det viktigste verktøyet for å skape en slik samhandling som representanten Gløtvold etterlyser.

Så til økonomien. Regjeringen har lagt fram en proposisjon om en styrking av foretakenes økonomi. Vi har lagt hovedvekten på å styrke basisbevilgningene til foretakene, nettopp fordi vi ser at det er nødvendig for å sikre de delene av foretakenes virksomhet som ikke er stykkprisfinansiert gjennom ISF-ordningen. Psykiatrien er en viktig del av det. Behandlingstilbudet for rusmiddelmisbrukere innenfor spesialisthelsetjenesten er en annen del av det.

Når det gjelder utbygging av DPS, er det ut fra det jeg har fått opplyst, realisert 29 nye slike distriktspsykiatriske sentre – ytterligere 32 er i funksjon, men skal bygges ut mer. Så gjenstår det å bygge ut 17 distriktspsykiatriske sentre i forhold til disse planene. Vi har gitt helseforetakene klar beskjed om at de skal holde tempoet og utbyggingstakten slik at opptrappingsplanens mål kan bli nådd.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Begge Dokument nr. 8-forslagene er opptatt av å forebygge og forbedre situasjonen for barn og unge slik at de får hjelp på et tidlig tidspunkt. Det pekes på alvorlige konsekvenser, som overdosedødsfall og selvmord, om ikke barn og unge får nødvendig hjelp og tilbud om behandling i en tidlig fase. Kristelig Folkeparti deler denne bekymringen og er glad for den store enighet det er på Stortinget om å øke satsingen på nettopp psykiatri og rusomsorg for barn og unge under 18 år. En interpellasjonsdebatt for kort tid siden bekreftet dette, og det er igjen understreket i debatten i dag.

Kristelig Folkeparti er ikke enig med forslagsstillerne i at det er mangler ved lovverket som er årsaken til at barn og unge som har rusmiddelproblemer eller psykiske problemer, ikke får den hjelp de trenger av helsetjenesten. Vi mener det er et kapasitetsproblem, og at det er viktig at en fortsatt har en forpliktende satsing på dette feltet. For å kunne oppfylle intensjonen i Opptrappingsplan for psykisk helse er det et viktig signal Regjeringen gir i revidert nasjonalbudsjett når en øker sykehusenes basisbevilgning, slik at psykiatrien kan styrkes.

I tråd med Sem-erklæringen vil Regjeringen lovfeste pasienters rett til behandling innen individuelle frister fastsatt på medisinsk grunnlag. Vilkårene for en slik rettighet er knyttet til alvorlighet, behandlingens nytte og kostnadseffektivitet. Vilkårene er altså ikke ment å dekke en bestemt aldersgruppe eller bestemte diagnoser. Det skal tas individuelle hensyn. Kristelig Folkeparti mener det blir feil å gripe inn i prioriteringssystemet som pasientrettighetsloven bygger på, og vi vil derfor ikke støtte forslagene. Vi vil fortsatt kjempe for å øke kapasiteten i behandlingskjeden og ser behov for å satse ekstra på helsestasjoner slik at problemer kan fanges opp på et tidlig tidspunkt. Det er viktig å forebygge, slik at ingen barn eller unge kommer i en slik livskrise som Dokument nr. 8-forslagene beskriver.

May Hansen (SV): Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, finner det ikke naturlig at det innføres en behandlingsgaranti på det nåværende tidspunkt, dette på tross av at komiteen finner dagens behandlingstilbud innen rusomsorg og psykiatri, spesielt for barn og unge, for dårlig. Komiteen påpeker videre at konsultasjoner i det psykiske helsevern har økt med 22 pst. fra 1998 til 2000. Det henvises også til at det er en gjennomsnittlig ventetid på i overkant av tre måneder. Ventetiden er ulik fra fylke til fylke, og noen fylker har større problemer og dårligere økonomi enn andre. Østfold fylke, f.eks., som jeg kommer fra, har en ventetid på opptil halvannet år for konsultasjoner når det gjelder psykisk helsevern, og har ingen institusjonsplasser for rusmisbrukere under 18 år. Dette er uakseptabelt. Det hjelper lite at komiteen henviser til pasientrettighetsloven, for vi vet at tilbudet ikke er godt nok. Barn og unge får ikke adekvat behandling tidlig nok.

I forrige uke var det i FN en spesialsesjon for barn – en historisk sesjon, hvor barn for første gang hadde talerett i FN. Jeg var der, og det var en meget sterk opplevelse å være til stede og høre barn fra hele verden be om forståelse for sine rettigheter. Norge står fram som landet med god bistandspolitikk og landet som tar Barnekonvensjonen på alvor. Men gjør vi det? Barn har rettigheter, slått fast i denne konvensjonen. Barn har rett til behandling, og det er nødvendig for å demme opp om den negative volds- og rusutviklingen vi har i Norge. Vi har flere overdosedødsfall enn sammenlignbare land. Tidlig behandling vil kunne forebygge den negative utviklingen.

La oss slutte med festtaler i FN og andre steder – la oss handle! Det var det barn fra hele verden bad oss om.

Komiteen fraskriver seg ansvar ved en utsettelse, og konsekvensen går ut over både barna selv og andre. Resultatet er den volds- og drapsutviklingen vi har i landet vårt.

Jeg kommer fra en by i Østfold som heter Moss, som har hatt tre drap på fire uker.

Til slutt til statsråden: Man kan ikke vente på en utbygging av tilbudet, man må gi barn en rettighet som pålegger kommuner og fylker, på tross av økonomi, å gi et tilbud. Vi må øke innsatsen.

Mange har vært inne på dette med helsestasjoner. Helsestasjoner oppdager hele tiden denne problematikken, men man har ingen steder å sende disse barna til behandling.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg er glad for veldig mye av det som helseministeren sa, men samtidig syns jeg at også denne debatten ender opp med det som debatter ofte gjør her.

Det var dette med keiserens rett, at også den er tapt der intet finnes. Hvis storting og regjering mener at de har rett til å kreve at f.eks. kommunene skal gjøre slik og sånn, og kommunene – for den saks skyld fylkeskommunene – så ikke har ressurser til det er det en tapt sak. Det er en tapt sak dersom ressursene til å utføre og oppfylle det som sentrale myndigheter krever, ikke er til stede. I beste fall blir det fokusering på saken gjennom et svarteperspill, der Kommune-Norge og den enkelte kommune blir svarteper og de som trenger behandling, hjelp og tiltak, blir de virkelige taperne.

Siste taler nevnte Østfold fylke og den utviklingen man har der når det gjelder ventetider. Det finnes kommuner og bykommuner i det samme fylket som nå er temmelig frustrert over at fine målsettinger i psykiatriplanen ikke følges opp med ressurser, slik at planer som kommunene har, kan settes ut i livet.

For øvrig regner jeg med at vi – selv om det er mange saker og trangt om tid fram til sommerferien – flere ganger vil komme tilbake til og få rikelig anledning til å debattere økonomien i helseforetakene. For jeg er redd kravene og intensjonene også der er på et helt annet nivå enn hva ressursene er.

Olav Gunnar Ballo (SV): Man kan ha ulike syn på garantiordninger som skal sikre behandling innenfor gitte frister.

Men jeg har, etter det brevet som vi sendte til departementet for en tid siden i forbindelse med sykehusøkonomiproposisjonen, merket meg det svaret som vi fikk fra statsråden – og Regjeringen – når det gjaldt nettopp ventetid knyttet til behandling av barn og unge. Mens vi i dag innenfor voksenpsykiatrien i snitt har ca. 54 dager hvor man venter på å få spesialistbehandling eller -vurdering, er ventetiden så mye som ca. 100 dager – 97 dager er oppgitt i brevet fra statsråden – når det gjelder barn og unge. Uavhengig av hva man måtte mene om en garantiordning, er 97 dager svært langt tid. Det betyr at en del barn som er i krise, eller som har alvorlige psykiske lidelser i en vekstfase der man preges, i gjennomsnitt må vente i over tre måneder på å få behandling. Det tror jeg at de fleste som er opptatt av at behandlingstilbudet skal styrkes, kan være enige om er altfor lenge. Og er det noe som svarbrevet fra statsråden etter mitt syn – og SVs – avdekker, er det at nettopp barne- og ungdomspsykiatrien er om ikke et forsømt – man skal være forsiktig med å bruke ordet – område, så i hvert fall et område der det er behov for mer ressurser.

Det man også kan stille seg spørrende til, er hvorvidt den beskrivelsen som statsråden gir når det gjelder ventelister, helt ut er korrekt. Skyldes det at ventetiden ikke er gått mer ned, at langt flere enn før henvises? Kanskje er det slik, men kanskje er det at kapasiteten totalt sett altfor lenge har vært altfor dårlig, og at vi som politikere bør si: Vi har forsømt oss i forhold til den gruppen som kanskje er mest utsatt, og der innsatsen vil gi størst gevinst. Mange voksne med psykiske lidelser vil i stor grad kunne få hjelp i nærmiljøet, f.eks. av en psykiatrisk sykepleier eller av sin fastlege, fordi problemstillingene er kjent. Man kan få råd vedrørende behandling, og tilstanden forandres ikke nødvendigvis veldig mye over tid.

Det stiller seg annerledes når det gjelder barn og unge, nettopp fordi vekstfasen gjør at tilstanden vil forandres fort, og at man i mye større grad enn hos voksne vil preges av sin lidelse dersom man ikke får hjelp. Derfor etterlyser jeg kanskje det personlige engasjementet hos statsråden som sier: Uavhengig av garantiordning skal vi gå inn og gjøre noe med dette, og vi skal gjøre det raskt, for dette kan vi ikke akseptere.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror ikke at representanten Ballo ville ha tatt munnen for full om han hadde sagt at barne- og ungdomspsykiatrien er et forsømt område. Det mener jeg.

Og det er grunnen til at jeg har tatt flere initiativ for at barn og ungdom skal prioriteres høyere innenfor den opptrappingen av psykisk helse-tilbudet som Stortinget har vedtatt. For det første har kommunene fått beskjed om at minst 20 pst. av de øremerkede midlene de får, skal gå til barn og unge. Så langt er prosenten bare 13. For det andre har foretakene fått beskjed om at de skal prioritere barn og unge innenfor opptrappingsplanen, og at opptrappingsplanens midler skal brukes til psykisk helse, ikke til noe annet. De har også fått beskjed om at utbyggingen av behandlingstilbudet skal holdes oppe, i takt med planens forutsetninger. Og sist – men ikke minst – har vi når det gjelder dette, i stortingsproposisjonen om økonomien i helseforetakene lagt inn klare føringer som vil bli fulgt opp overfor foretakene, og styrket basisfinansieringen i foretakene, som er hovedgrunnlaget for å finansiere spesialiserte helsetjenester til mennesker med psykiske lidelser.

Representanten Ballo må få kalle det hva han vil, men for meg er det faktisk et dyptfølt, personlig engasjement.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.