Per Roar Bredvold (FrP): Jeg ønsker å stille
finansministeren følgende spørsmål:
«I forbindelse med avhending av BV
202 fikk en rekke hjelpekorps, offentlige etater og øvrige
norske frivillige organisasjoner tilbud om gavesalg til
en pris av 1 000 kr pr. vogn. Disse har i ettertid fått
krav om registreringsavgift på 8 359 kr pr. vogn
nyere enn 1973-modell. For kjøperne føles dette
urettferdig sett i lys av det positive arbeidet disse gjør.
Kan statsråden gi fritak for dette
sett i forhold til den innsats disse vognene vil kunne gjøre
for fellesskapets beste samt de restriksjoner
vognens bruk har?»
Statsråd Per-Kristian Foss: Etter Stortingets vedtak om omregistreringsavgift
skal det ved eierskifte betales avgift differensiert etter
kjøretøytype og kjøretøyets
alder og vekt.
BV 202 er en beltebil. Ut fra de angjeldende
kjøretøyenes alder og under forutsetning av at
totalvekten på kjøretøyene
er mellom 3 000 og 4 000 kg
vil det for 2002 være en avgiftssats på 8 359
kr.
I Stortingets vedtak om avgiften er det ikke
gitt unntak fra avgiftsplikten for offentlige etater eller
frivillige organisasjoner. Det er praksis for at det ved salg fra
Forsvaret, som innebærer at kjøretøyet
registreres på sivile kjennemerker, oppkreves omregistreringsavgift.
Jeg har fått opplyst fra Forsvarsdepartementet
at det i tilbudet om gavesalg er opplyst til de potensielle kjøperne
at kjøretøyene må registreres,
og at det da vil påløpe omregistreringsavgift.
Jeg finner på dette grunnlaget ikke å vurdere
dispensasjon fra avgiftsplikten i dette tilfelle.
Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker for svaret, som for undertegnede
og ikke minst for dem som har kjøpt BV 202
for å gjøre en jobb til fellesskapets beste, bl.a. ved å redde
liv, er en stor skuffelse. Dette var vogner som Forsvaret ikke
lenger hadde behov for og man bestilte skroting av ca. 2 000
BV 202. Dette synes bl.a. undertegnede var feil bruk av
fellesskapets ressurser. Skrotingen ble etter en del arbeid
stoppet, og BV 202 ble lagt ut for salg i tre faser: Gavesalg,
direktesalg og delesalg. Inn under gavesalg ble følgende
vurdert: hjelpekorps, offentlige etater og øvrige norske
frivillige organisasjoner. Ved gavesalg er det ikke lov
med videresalg, ei heller økonomiske inntekter. Det er
et svært begrenset område å kjøre
i, en lav bruksfrekvens m.m. Dette skulle tilsi at det skulle være
mulig å bruke dispensasjonsmulighetene i avgiftsvedtakets § 4,
selv om økonomiske, sosiale eller humanitære
forhold ikke alene gir grunnlag for dispensasjon.
Ser ikke statsråden at f.eks. Røde
Kors ikke kan sammenlignes med andre mer næringsrelaterte
kjøpere og derfor bør få redusert avgift?
Statsråd Per-Kristian Foss: Jo, men nettopp det representanten
nevnte fra paragrafen, understreker at det ikke er praksis å gi
fritak for omregistreringsavgift ved salg eller gavesalg
til frivillige organisasjoner. Det har Stortinget selv hånd
om. Jeg følger den unntaksbestemmelse Stortinget selv har
vedtatt, og er opptatt av å følge en entydig praksis
på dette området.
Jeg takker for redegjørelsen om hvordan
gavesalget kom til, men dette dreier seg altså om
omregistreringsavgift og er et annet spørsmål.
Per Roar Bredvold (FrP): § 4 omhandler at dette ikke
alene er det som skal til, men det må vel være
mulig å tenke på disse tingene.
Tidligere var beltevogner omtalt som motorredskap og
derfor var det ikke avgift. Dette er vogner som er spesielle.
De er plombert til en maksimal hastighet på 40 km/t, og
det er et begrenset bruksområde for dem. Derfor vil jeg jobbe
videre med denne saken, slik at disse vognene kommer inn under en
annen paragraf og på den måten blir fritatt for
avgift. Slik som det nå er blitt, er dette inntekter for
staten i stedet for utgifter i forbindelse med skrotingen. Det synes
jeg også burde telle i denne saken.
Statsråd Per-Kristian Foss: Enhver omregistrering er inntekt for staten.
Det har Stortinget vedtatt. Det er representanten Bredvold selv
ansvarlig for.
Det er mulig man kan jobbe for nye paragrafer.
Jeg skal være ydmyk for ethvert stortingsvedtak
som åpner for et mer generelt fritak, men så lenge
bestemmelsen er såpass begrenset som den er, og representanten
har selv referert den, er det viktig at forvaltningen følger
en entydig praksis.
Jeg oppfatter at mitt svar er i tråd
med den praksis som hittil er fulgt også i lignende
tilfeller.