Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten føres over én dag, med samlet taletid på 4 timer og 5 minutter eksklusiv replikker og treminuttersinnlegg, og at taletiden blir slik fordelt på partigruppene: Arbeiderpartiet 65 minutter, Høyre 55 minutter, Fremskrittspartiet 35 minutter, Sosialistisk Venstreparti 35 minutter, Kristelig Folkeparti 30 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter. I tillegg gis representanten Simonsen en taletid på 5 minutter.

Replikkordskiftene foreslås ordnet slik: Det blir adgang til fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren og tre replikker med svar etter øvrige statsråders innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Alt dette anses vedtatt.

Siv Jensen (FrP) (komiteens leder): Det har vært en lang budsjetthøst, og finanskomiteen har nok avgitt nok budsjettinnstillinger nå. Først avgav vi finansinnstillingen 20. november i henhold til forretningsordenen. Denne hadde intet flertall. Så avgav vi tilleggsinnstilling 28. november, etter at Stortinget hadde sendt finansinnstillingen tilbake til komiteen. Jeg har lyst til å berømme komiteens medlemmer for stor fleksibilitet og smidighet gjennom denne høsten.

Men selv om høsten har vært lang, har den også vært ganske underlig. Landet fikk for litt over et år siden en ny regjering, som gjennom sin tilblivelse hevdet at det var behov for en ny kurs for landet, og dermed også behov for å avløse Arbeiderpartiet. Det siste er jeg helt enig i, men undringen var derfor stor da regjeringspartiene, som skulle være hærførere for denne nye kursen, gikk til Arbeiderpartiet for å prøve å fremforhandle en budsjettenighet. Ny kurs møter gammel kurs – eller var det egentlig noen ny kurs når det kom til stykket?

Norsk økonomi har endret seg siden Regjeringen påbegynte arbeidet med statsbudsjettet for 2003. Likevel later det til at virkeligheten til en viss grad har sust rett forbi vinduene til Finansdepartementet uten å bli tatt særlig hensyn til.

Norsk tradisjonell fastlandsindustri flagger ut av landet, arbeidsledigheten øker og er ennå ikke blitt fanget opp av de siste statistikker, rett og slett fordi statistikkene forteller en historie som allerede er blitt for gammel.

Det er ikke nødvendigvis galt at noe industri nedlegges. Både denne regjering, Stoltenberg-regjeringen, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå har forutsett og villet en slik utvikling. Det blir derfor en smule kunstig når Arbeiderpartiet nå snakker som om dette er dem helt ukjent, når de selv bare for et drøyt år siden uttalte at det var en villet politikk å føre arbeidskraften over fra konkurranseutsatt sektor til offentlig sektor. Som man reder, ligger man, og det nytter ikke for Arbeiderpartiet å bortforklare dette.

Det er naturlig og nødvendig med en omstrukturering av norsk næringsliv og industri, men poenget er at ingen ønsker så brå og hurtige skift som vi nå opplever. Og nøkkelen til å gjøre noe med dette sitter politikerne på.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har helt forskjellige oppskrifter. Den viktigste forskjellen er at Fremskrittspartiets oppskrift virker, mens Arbeiderpartiets ikke gjør det. Det virkelig urovekkende er at Regjeringen ikke har noen oppskrift i det hele tatt utover «besvergelser» om et stramt budsjett – besvergelser som attpåtil er blitt mer innholdsløse enn før, etter at budsjettavtalen for i år reelt sett er inndekket med økt bruk av oljepenger.

Oppskriften som virker, har flere elementer, som må virke sammen. Og jeg tør påstå at den er nedfelt i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2003.

Norsk økonomi trenger vekstimpulser. Det kommer lite vekstimpulser ut av en regjering som fortsatt gnager på økonometriske modeller som er gått ut på dato. Ingen greier å lage vekstpolitikk når man innbiller seg at det eksisterer et fast og varig produksjonstak, og at enhver etterspørselsstimulans vil måtte slå ut i høyere priser eller høyere renter.

Med monomant fokus på etterspørselssiden i økonomien og uten evne til å skape skatte- og avgiftsstimulerte tilbudssideeffekter ligger den økonomiske politikken i Norge i stabilt sideleie. Stramme budsjetter, krittstrekstyring, etterspørselsfrykt og ansvarlighetsmantraer har vært enerådende i budsjettene i en årrekke. Resultatene kan jo ikke imponere noen: svært lav økonomisk vekst, høy rente, stigende arbeidsledighet, for å nevne noe. Politikken som har vært ført, har gitt resultater stikk motsatt av det som har vært dens målsettinger.

Derfor trenger Norge en ny politikk. Vi trenger økonomisk vekst. Det fordrer fokus på å skape vekstimpulser på kort og lang sikt. Slike vekstimpulser er bl.a.:

• lavere skatter og avgifter, som virker på både kort og lang sikt

• økt utbygging av infrastruktur, særlig veier

• økt satsing på forskning og utvikling, både gjennom opprettelse av statlige fond, satsing på offentlige og private skoler, høyskoler og universiteter samt skattestimulering av forsknings- og utviklingsinnsats i private bedrifter og institusjoner

La meg snu noe av retorikken til Arbeiderpartiet rundt: Vis meg én anerkjent økonom som er uenig i at dette er virkemidler for økt vekst.

Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett foreslått skatte- og avgiftsreduksjoner på 28,5 milliarder kr. Vi har kuttet offentlige utgifter med ca. halvparten og redusert statens overskudd tilsvarende. Dette betyr også at Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett har 12,3 milliarder kr i lavere underliggende utgifter enn Regjeringens. Med andre ord er det fullt mulig å finne reelle kutt i budsjettet, hvis man bare vil.

I tillegg har Fremskrittspartiet foreslått å opprette et utenlandsbudsjett for innkjøp av utstyr og tjenester fra andre land, som selvsagt ikke virker nevneverdig inn på norsk inflasjon, og dermed heller ikke truer renten. For meg blir det mer og mer uforståelig at vi lar være å gjennomføre fornuftige innkjøp når vi har råd til det, og når konsekvensene blir mer effektiv bruk av de ressurser som allerede er i arbeid.

Nå har vi gjennom lengre tid fått negative rapporter om hvordan forvaltningen av petroleumsformuen vår utvikler seg. Vi ser at et ensidig fokus på å plassere alt overskudd nasjonen har, i verdipapirer i utlandet ikke nødvendigvis er den eneste saliggjørende måten å øke verdien av våre sparepenger på. Det finnes en alternativ måte å spare på. Hele poenget med sparing er jo at vi putter pengene inn i noe for å øke avkastningen, slik at det skal bli mer av dem. Hvorfor skal man da ha en så monoman frykt for å investere noe av dette i eget land, i infrastrukturbygging, i forskning, i utdanning, som vi vet over tid vil øke verdiskapingen og derved også øke verdien av vår formue samlet sett? Og hvorfor skal vi ikke bruke noe av dette handlingsrommet til å utvikle flere fond – fond som kan bygge seg opp til å løse en del av de utfordringene vi står overfor? For ikke lenge siden ble det opprettet et fond for forskning som vi med jevne mellomrom fyller litt på, slik at avkastningen av det skal gå til å fremme forskning i Norge. Og når man først har gjort det, hvorfor kan man ikke da ta skrittet videre og opprette tilsvarende fond, eksempelvis for anskaffelser til det norske forsvar eller til forskning på energiutvikling, som er en av de virkelig store styrkene Norge har. Vi har kapitalen – la oss nyttiggjøre oss den.

Fremskrittspartiet vil, basert på de gjennomførte forhandlinger, gi sin subsidiære støtte til det justerte opplegget fra regjeringspartiene. Dette gjør vi ikke med noen stor entusiasme. Tvert imot. Vi gjør det fordi alternativet hadde vært verre. Det å få Arbeiderpartiet tilbake i regjeringskontorene, godt støttet av SV og et haltende Kristelig Folkeparti, hadde vært å gå fra vondt til verre. Vårt bidrag gjennom budsjettprosessen er at vi nå går fra vondt til litt bedre.

Selv om det er mange ting vi gjerne skulle hatt gjennomslag for, men som vi ikke har lyktes med, er det tross alt viktige ting vi har fått gjennomslag for. Vi har klart å øke grunnpensjonen for gifte og samboende pensjonister, en sak Fremskrittspartiet har slåss for i svært mange år. Det er en stor seier, ikke minst for landets pensjonister, at denne byllen nå har sprukket. Til tross for at Fremskrittspartiet har stått alene om dette i en årrekke, registrerer jeg nå at både statsministeren og andre politikere plutselig skynder seg å hevde at dette har de også egentlig villet veldig lenge, de har bare kommet i skade for å stemme ned Fremskrittspartiets forslag ved hver eneste mulige anledning.

Økte avskrivningssatser har vi også fått til, noe som har vært et unisont krav fra både næringsliv og fagbevegelse. Det samme kravet har kommet når det gjelder Regjeringens forslag om å utvide arbeidsgiverperioden i permitteringsordningen. Det blir det heller ikke noe av nå. Egenandelstaket blir ikke økt, noe som er svært viktig for mange, og Regjeringens forslag om å innføre begrensninger i fradrag for sykdomsutgifter blir ikke innført. Minstepensjonister blir fritatt for egenandel på blå resept. Det blir litt mer penger til behandling i utlandet og litt mer penger til veibygging. Det blir litt mer skattelette for dem som har aller minst fra før. Det blir noen avgiftsreduksjoner, bl.a. gjelder det den forhatte arveavgiften, årsavgiften på motorsykler og campingvogner og avgiften på brennevin. Når det gjelder det siste, må ingen tro at dette er et vesentlig bidrag for å få ned grensehandelen. Med den senere tids utvikling i våre naboland vil nok grensehandelen bare fortsette å stige. Men de som ikke har noen enkel reisevei over grensen, vil i hvert fall få reduserte priser på noen av Vinmonopolets varer, og det kan jo være hyggelig nå i disse mørketider.

Barnehageforliket blir fullfinansiert, og kommunene får ca. 700 mill. kr mer. Det blir en øremerket låneramme på 500 mill. kr i Husbanken til bygging av rehabiliteringsplasser og sykehjemsplasser i utlandet. Det blir en økt utlånsramme på 1 milliard kr til oppussing av skolebygg. Det blir mer penger til kriminalitetsbekjempelse. Og refusjonsordningen og nettolønnsordningen for fergerederier blir videreført, i tillegg til at det blir gjort endringer i tonnasjebeskatningen. Men dette er ikke tilstrekkelig hvis man virkelig ønsker å bevare en sterk norsk skipsfartsnæring. Derfor blir det søkt når Arbeiderpartiet i sin retorikk snakker varmt om næringen, men i neste øyeblikk unnlater å stemme for det som virkelig skal til, nemlig full nettolønnsordning for alle konkurranseutsatte sjøfolk.

Alternativ medisin blir unntatt fra merverdiavgift i forbindelse med revidert budsjett. Og uføre skal fortsatt ha muligheten til å tjene litt penger ved siden av trygden. Vi har også fått til en del strukturendringer, særlig med fokus på konkurranse og fornuftig pengebruk i kommunal sektor, bedre samvirke mellom offentlige og private sykehus osv.

Jeg nevnte at det også er en rekke ting vi ikke har fått gjennomslag for, og det er jeg den første til å være lei meg for. Men til alle dem som gjerne skulle ha sett ting annerledes: Det er nødvendig å vurdere hvilke alternativer man hadde hatt. Fremskrittspartiets bidrag i så henseende er å hindre de skatteivrige og bedriftsfiendtlige sosialister fra fornyet regjeringsmakt i Norge. Det kunne kommet til å gå stygt utover sysselsettingen, fordi bedriftenes lønnsomhet ville svekket seg betydelig, og det kunne kommet til å ramme helt vanlige folk som betaler nok skatter og avgifter fra før. Det er det grunn til å frykte. Det er bare å gå inn og se på hva Arbeiderpartiet har foreslått i sitt alternative budsjett. Tusener på tusener av vanlige lønnsmottakere ville fått mer skatt hvis Arbeiderpartiets budsjett hadde blitt vedtatt.

Men jeg forundrer meg mer og mer over Kristelig Folkeparti. Det er rett og slett ikke mulig for Kristelig Folkeparti å løpe fra sitt regjeringsansvar. Det er i regjering Kristelig Folkepartis politikk nå utøves i praksis. Regjeringens politikk er også Kristelig Folkepartis politikk. Og da kan ikke Kristelig Folkepartis stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer løpe rundt og forsøke å innbille folk at de egentlig ville ting annerledes, eller sågar forsøke å ta æren for de relativt beskjedne endringer som Fremskrittspartiet har tvunget gjennom i forhandlingene. Det å tale i tunger er muligens velkjent for Kristelig Folkeparti, men å tale med to tunger er noe ganske annet. Og det hadde vært ryddig for den prosessen vi nå er i, at alle fortsatte å ta ansvar for det de selv har vært en del av, i stedet for å løpe fra ansvaret når det er opportunt. Det tjener ikke denne prosessen.

Jeg legger med dette frem finansinnstillingen og tar samtidig opp de forslag Fremskrittspartiet enten fremmer alene eller er medforslagsstiller til.

Presidenten: Siv Jensen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Vi har nå nettopp fått en presentasjon av det som kan kalles en subsidiær økonomisk politikk. Men jeg tror at i tråd med det som representanten Jensen nylig sa, må også Fremskrittspartiet innrette seg etter følgende: Det finnes ingen subsidiære virkeligheter. Det finnes bare én virkelighet. Den virkeligheten blir påvirket av det som blir vedtatt i kveld i denne salen, der regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemmer sammen for statsbudsjettet.

Den virkeligheten innebærer bl.a. at en rekke usosiale kutt blir gjennomført. Jeg minner om at da statsbudsjettet ble lagt fram, var representanten Carl I. Hagen, representanten Jensen og flere fra Fremskrittspartiet triste og lei seg. Ja, det var til å gråte over, så mangelfullt og galt var dette statsbudsjettet. Men nå i kveld vil de stemme for et budsjett som innebærer kutt i dagpenger for dem som er arbeidsledige, kutt for enslige forsørgere, kutt i gravferdshjelpen, og eldre og uføre får dyrere medisin. Når representanten Jensen snakker om tusener på tusener som får økte skatter, må jeg få lov å peke på det faktum at det budsjettet som vedtas i kveld, ved hjelp av Fremskrittspartiets stemmer, innebærer at 625 000 alders- og uførepensjonister nå får egenandel på blå resept-medisin. Det kan de takke Fremskrittspartiet og regjeringspartiene for, for det stemmer de for i budsjettet i kveld. Da er mitt spørsmål: Er representanten Jensen lei seg for det? Er det ikke lenger en provokasjon? Er det i kveld blitt akseptabelt?

Siv Jensen (FrP): Som jeg sa i mitt innlegg, er det mange ting i det budsjettet som blir vedtatt i dag, som vi i Fremskrittspartiet ikke er fornøyd med – mange ting! Men det ville vært betydelig flere ting som hadde gått i definitivt gal retning hvis Arbeiderpartiet hadde fått klar bane rett inn i regjeringskontorene igjen. Jeg synes at det er litt bedrøvelig at Arbeiderpartiet tør ta den svært offensive linjen som de nå gjør, bare ett år etter at de selv satt i regjeringskontorene. Arbeiderpartiet har jo dominert regjeringskontorene i hele etterkrigstiden, og hva i all verden er det de siste årene Arbeiderpartiet har å skryte av, som er så fantastisk flott for norsk økonomi at vi skulle forte oss å få Arbeiderpartiet tilbake til regjeringsmakt? Jeg kan ikke se hva det skulle være. Med den skatteiver, med den glød man har for å sparke beina vekk under små og mellomstore bedrifter som er hele bærebjelken for norsk økonomi og for våre arbeidsplasser, ville det vært langt mer uansvarlig.

Jeg er enig med Hill-Marta Solberg i at det finnes ingen subsidiær virkelighet. Vi er svært klar over konsekvensene av de vedtak som blir fattet i dag, men vi er også svært klar over hva som ville blitt konsekvensene dersom helt andre ting hadde blitt vedtatt. Derfor blir dette et valg mellom pest og kolera. Det er ikke et valg mellom det perfekte og det dårlige, men vi har forsøkt gjennom de forhandlinger vi har vært gjennom, å rette opp i hvert fall en del av de usosiale kuttene som lå i Regjeringens opprinnelige budsjettforslag. Jeg registrerer at mye av det Fremskrittspartiet har fått til, er Arbeiderpartiet enig i. De burde derfor være glad for at noen har tatt ansvar i stedet for å løpe fra det.

Jan Tore Sanner (H): La meg først berømme Fremskrittspartiet fordi partiet ville være med og ta ansvar i forbindelse med budsjettet. Det var konstruktive forhandlinger, og det ble et resultat som jeg er glad for at Fremskrittspartiet kan leve med, og som også regjeringspartiene lever godt med.

Vi får et budsjett som bidrar til å trygge arbeidsplassene. Det er mange langs vår langstrakte kyst som har vært bekymret for arbeidsplassene sine denne høsten. Vi får nå vedtatt et stramt budsjett som bidrar til å dempe presset. Vi får et budsjett som vil være med og skape ny vekst og ny utvikling ved at det satses mer på høyere utdanning, mer på forskning og utvikling, og ved at skattene reduseres. Vi får et budsjett med en god sosial profil ved at det satses mer på fattigdomsbekjempelse, både hjemme og i fattige land, og velferden bygges ut ved at det satses mer på både sykehus, psykiatri og på barnehager.

Jeg registrerer at Siv Jensen snakker om besvergelsene om et stramt budsjett. Når vi har snakket om et stramt budsjett, er det for å bidra til å trygge arbeidsplassene i konkurranseutsatt sektor. Det er jo ikke slik at dette budskapet først og fremst har kommet fra økonomene på Sosialøkonomisk institutt. Dette er budskap som har kommet fra bedriftene, fra næringslivet som lever i den konkurranseutsatte virkeligheten. Det har vært budskapet fra Næringslivets Hovedorganisasjon, det har vært budskapet fra LO, og det har vært budskapet fra de mange små og mellomstore bedriftene langs kysten vår. Det er de som snakker om behovet for et stramt budsjett. Da Regjeringens budsjett ble lagt frem, var næringslivets dom positiv, fordi man ville bidra til å dempe presset og dermed trygge arbeidsplassene. Jeg spør ikke representanten Jensen hvorfor hun ikke lytter til økonomene, for det har vi hørt før. Men hvorfor vil ikke representanten Siv Jensen lytte til næringslivet selv når de ber om et stramt budsjett for å få trygge arbeidsplassene?

Siv Jensen (FrP): Jeg har lyttet, jeg har lyttet godt, og jeg har også fått med meg at virkeligheten har forandret seg siden Regjeringen snekret sammen det budsjettet som er grunnlaget for denne debatten. Det tror jeg ikke Jan Tore Sanner har fått med seg, når han fortsetter å behandle virkeligheten som om ingen ting har forandret seg. Vi har bare de siste ukene sett dramatiske endringer. Vi ser stadig flere oppsigelser, stadig mer usikkerhet, stadig mer utrygghet og stadig flere bedrifter som flagger ut. Da hjelper det ikke i fine festtaler å snakke om å trygge arbeidsplassene. Da må man gjøre noe for å gjøre det. Jeg tror dessverre at vi i løpet av svært kort tid, bare vi kommer over på nyåret, er nødt til å foreta en del endringer, slik at vi kan virkelig trygge de arbeidsplassene vi har.

Nå har vi altså gjennom svært mange år hørt de samme besvergelsene om behovet for et stramt budsjett for at vi skal få renten ned. Men hva er det som har blitt konsekvensen? Vi har hatt relativt stramme budsjetter. Til tross for det har det jo ikke vært noen spesielt kraftig nedgang i norsk rentenivå. Da burde også regjeringspartiene ta dette innover seg og kanskje vurdere om den oppskriften man har fulgt år etter år, er den eneste riktige, når vi altså står i den situasjonen at stadig flere blir arbeidsledige og renten fortsatt er høy.

Øystein Djupedal (SV): Komiteens leder bruker mye tid på å si at virkeligheten har forandret seg, og dermed må man fram med nye virkemidler knyttet til industrien. La meg først bare ta en liten parentes om dette, for hvis det virkelig var slik, burde Fremskrittspartiet nå være enig i at det ensidige inflasjonsmålet som man har innført, var det i utgangspunktet Fremskrittspartiet som var alene om i denne sal. Så fikk man plutselig lurt med seg stortingsflertallet, og etter den tid har det altså virkelig gått unnabakke for norsk industri, med en rekordsterk krone og et rekordsterkt rentenivå, som i all hovedsak kan tilskrives at vi har fått et helt nytt mål for hvordan dette skal fastlegges. Vi skal altså ikke ha sammenheng lenger i den økonomiske politikken. Finanspolitikk og pengepolitikk henger altså ikke lenger sammen, og det er det industrien som må blø for, og industrien kan sende en lite vennlig tanke til Fremskrittspartiet som har vært de som har målbåret dette i denne salen. Det betyr at hvis man mente at man skal ha nye virkemidler, ville det første være å få en penge- og finanspolitikk som henger sammen, og en mindre uavhengig sentralbank. Fremskrittspartiet er i stor grad skyld i at norsk industri nå blør, og det må også Fremskrittspartiet ta innover seg.

Så legger jeg merke til følgende, og det er i grunnen det som er min utfordring til Fremskrittspartiet: Fremskrittspartiet har klart det beundringsverdige kunststykket å late som at de er innenfor, og late som at de er utenfor, på samme tid. Det er det sterkeste opposisjonspartiet, samtidig som det ved alle viktige korsveier har gitt støtte til den sittende regjering. Det betyr at Regjeringen nå er bastet og bundet til Fremskrittspartiet, og jeg antar at Fremskrittspartiet på samme måte er bundet til Regjeringen, i en litt merkelig symbiose. Her om dagen var Carl I. Hagen på Shippingklubben og gjorde sine hoser grønne, eller kanskje han gjorde sine hoser blå. Iallfall slapp han der katta ut av sekken og sa at hans mål var en regjering av Fremskrittspartiet og Høyre. Det betyr altså at man i dag på en måte later som at man er både innenfor og utenfor – man er i opposisjon til Høyre-politikk, og man er i posisjon når det er nødvendig. Det interessante spørsmålet til Siv Jensen blir følgende: Er hun enig i dette? Er Fremskrittspartiets langsiktige prosjekt en regjering av Fremskrittspartiet og Høyre? I så fall betyr jo det at Fremskrittspartiets retorikk på mange felt må endres.

Siv Jensen (FrP): Jeg må først få lov å kommentere det første Øystein Djupedal tok opp, nemlig dette med norsk pengepolitikk og inflasjonsmål. Man må ikke forsøke å fremstille det som noe særnorsk fenomen. Dette er et regime for pengepolitikken som de aller, aller fleste land i den vestlige verden har. Det er nødvendig, fordi det bidrar til å stabilisere prisstigningen, som har betydelig større konsekvenser for norsk økonomi enn hvis den hadde løpt løpsk. Det er ikke slik at vi med et annet pengepolitisk regime automatisk ville fått kronekursen og renten ned. Tvert imot er det en rekke andre faktorer som i særlig grad påvirker hvordan kronekursen utvikler seg, og det vet representanten Djupedal svært godt. Derfor burde også han bidra til at det nå ble skapt ro omkring det pengepolitiske regimet vi har, og så får vi som sitter i denne salen, påvirke det vi har mulighet for å påvirke, nemlig innretningen på finanspolitikken. Og er det iallfall én ting som er helt sikkert, er det at det kanskje viktigste bidraget til at det nå blir en budsjettenighet i høst, er at man holder SV langt unna regjeringskontorene. Det er jo ikke slik at Fremskrittspartiet er bundet til Regjeringen. Fremskrittspartiet har valgt å gi et justert opplegg sin subsidiære støtte, men vi er langt fra bundet, og det kommer helt sikkert til å synliggjøre seg i tiden som kommer.

Når det gjelder Fremskrittspartiets mulige mål om regjeringsdeltakelse, er det basert på at vi ved gjentatte anledninger har gitt uttrykk for at vi er villig til å ta ansvar. Vi har definert våre potensielle samarbeidspartnere. Men det er opp til velgerne å avgjøre hvordan de ønsker Stortinget sammensatt, slik at det er mulig å få til en stabil flertallsregjering i Norge etter neste valg.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Først er det grunn til å gje ros til Framstegspartiet, som på opplaupssida tok ansvar og medverka til ei fleirtalsløysing for budsjettet og aksepterte regjeringspartia sine rammer og stramheit i budsjettet. Det er ein god eigenskap å leggja eigne primære prinsipp til sides når situasjonen krev det.

Så avla Siv Jensen Kristeleg Folkeparti ein liten visitt i slutten av sitt innlegg. Til det er det å seia at Kristeleg Folkeparti sjølvsagt stiller seg 100 pst. bak budjsettavtalen. Me står godt oppreist med budsjettavtalen. Han har ein profil og mange gode saker som Kristeleg Folkeparti står 100 pst. inne for. Eg nemner her ein offensiv profil som vil medverka til både å berga eksisterande arbeidsplassar og til å skapa nye, ein fordelingsprofil spesielt med sikte på å få bukt med fattigdom både i vårt eige land og ute blant dei fattigaste av dei fattige, betra rammevilkår for frivillige lag og organisasjonar, vidareføring og vidareutvikling av valfridommen til småbarnsforeldre osv., osv.

Eg har likevel nokre spørsmål til Framstegspartiet og til deira primære budsjett. Når dei vil bruka 15 milliardar kr meir av oljeinntektene, noko som dei aller fleste fagmiljøa åtvarar mot og seier vil skapa sjokkverknader i norsk økonomi, uroar det ikkje Framstegspartiet av og til at dei kanskje kan ta feil? Hadde det ikkje vore betre iallfall å prøva seg med småskalaforsøk – i tilfelle dei, heilt teoretisk, skulle få fleirtal for sin politikk – dersom skadeverknadene vart store? Har dei tenkt slike tankar?

Det andre gjeld at dei vil kutta i pressestøtta med 50 pst., noko som vil innebera dauden for fleire meiningsberande aviser. Me veit at media er avgjerande viktige i eit demokrati. Har Framstegspartiet tenkt gjennom det, dersom dei med sin politikk fører til at dei meiningsberande avisene forsvinn? Kva slags samfunn ville me då få?

Siv Jensen (FrP): «Småskalaforsøk» anmodet representanten Sørfonn om. Ja, på seg selv kjenner man andre. Det er jo akkurat slik man lett kan beskrive Regjeringens politikk om dagen: småskalaforsøk, en politikk som egentlig ikke forandrer seg stort i forhold til politikken til dem man skulle ta over etter. Og det er jo egentlig det mest urovekkende. Den nye regjeringen, med den nye kursen, ja, hvor er den? Hvor er den nye kursen? Fremskrittspartiet har begynt å etterlyse den. Vi har etterlyst den mange ganger, og snart må vel også tiden være kommet for at Regjeringen skal begynne å vise Sem-erklæringens løfter i praksis.

Så til utfordringen om at man skal tenke seg grundig om før man foreslår å bruke noe mer av vårt overskudd i Norge fremfor å spare det i utlandet. Ja, det er forskjell på å bruke og forbruke. Og det vi foreslår i vårt alternative budsjett, har i all hovedsak to formål. Det ene er å redusere skattene og avgiftene, fordi vi vet at det virker positivt inn på norsk økonomi. Vi vet at det betyr økt produktivitet hos bedriftene. Vi vet at det betyr at flere mennesker kan klare å leve bedre av egen inntekt. Vi foreslo å redusere elavgiften med 5 øre, i en tid da strømprisene skyter i været. Hvorfor i all verden er Kristelig Folkeparti uenig i det? Så dette er definitivt gjennomtenkt. Og i motsetning til Kristelig Folkeparti tør vi å stå oppreist også på de sakene hvor vi kutter. Det er altså ikke slik som enkelte ynder å hevde, at Fremskrittspartiet alltid snur kappen etter vinden og har alt til alle gode formål. Vi kutter jo over statsbudsjettets utgiftsside langt mer enn det Regjeringen har vært i stand til, og det har også fått som konsekvens at vi nå har endt opp med å saldere budsjettenheten med det finansministeren tidligere har kalt harrypenger.

Morten Lund (Sp): Fremskrittspartiet har fått 4,4 milliarder kr å fordele på sine saker gjennom dette forliket. Det er mye penger, men det gis ikke én krone til helseforetak i Norge, og det gjøres ingen ting for å fjerne kuttet i gravferdsstøtten.

Da budsjettet ble lagt fram, sa Jon I. Alvheim ifølge Nettavisen:

«Jeg blir kvalm over at man går løs på døde mennesker.»

Og Carl I. Hagen sa følgende:

«Dette er et personlig anslag mot John Alvheim.»

Nå har da Fremskrittspartiet vært med på det anslaget.

Senterpartiet har bevilget helsemilliarden som Alvheim har etterlyst. Vi legger inn penger til gratis medisin på blåresept for alle pensjonister og uføre – som Fremskrittspartiet har lovt. Vi beholder småbarnstillegget i barnetrygden. Vi beholder dagens SFO-tilskudd. Vi går ikke med på halveringen som Regjeringen gikk inn for. Og vi går ikke med på å kutte inntil 20 000 kr i dagpenger til dem som har blitt ledige. Vi tror ikke noe på at folk lettere finner seg arbeid hvis de har for lite å leve av. De tar eventuelt en for dårlig jobb. Og vi kutter ikke i barnepass til enslige mødre som tar seg utdanning for å prøve å komme i gang.

Det er Fremskrittspartiets ansvar at de ikke har brukt av de pengene til å gjøre noe med disse temaene, og spørsmålet mitt er da følgende: Hvorfor slåss Fremskrittspartiet for gravferdsstøtten og for en helsemilliard bare når det er direktesending på fjernsynet?

Siv Jensen (FrP): Som jeg sa i mitt innlegg, er det mange forhold ved dette budsjettet som vi fortsatt ikke er fornøyd med, men vi har klart å snu flere av de usosiale kuttene Regjeringen la opp til. Noen gjenstår – dessverre. Men jeg vil gjenta nok en gang at alternativet hadde vært verre.

Så til helseforetakene. Det er gledelig at også Senterpartiet har oppdaget at det i løpet av 2002 har kommet et betydelig underskudd i helseforetakene som følge bl.a. av at helseforetakene har vært flinkere til å behandle pasienter. Da budsjettrammene ble lagt for 2002, anslo man en vekst i pasientbehandlingen i inneværende år på 1,5 pst. Og så viser det seg at flere av helseforetakene har klart å doble det, noe som har fått som konsekvens at pengesekken er tom, fordi vi ikke har et fullt utviklet stykkprisfinansieringssystem hvor sykehusene får betalt hver gang de behandler en pasient. Det må jo nå vise seg å være det viktigste incentivet vi kan gi helseforetakene, nemlig at de blir premiert når de er flinke og effektive og behandler flere pasienter. Men konsekvensen av det må vi jo ta allerede om svært kort tid, når Stortinget skal behandle nysalderingen av inneværende års budsjett. For dette er et forhold som har oppstått i inneværende år. Da er det også fullt mulig å bøte på det i inneværende år gjennom å bevilge nå de midler som skal til, slik at sykehusene får dekket underskuddene sine og kan gå inn i 2003-budsjettet med de friske midlene som ligger der.

Så min utfordring går rett tilbake til Morten Lund. Vil han være med på å støtte et slikt forslag fra Fremskrittspartiet, som vil bli fremlagt i forbindelse med nysalderingen for 2002-budsjettet?

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Hill-Marta Solberg (A): Kamp mot økende arbeidsledighet, hva som skal til for å beholde industriarbeidsplassene her i landet, hvordan vi skal sikre ungene en god skole og de eldre en god omsorg, og andre viktige virkninger av politikken som føres, burde ha preget denne budsjetthøsten.

Regjeringens manglende vilje til å avklare sitt grunnlag i Stortinget har dessverre i stedet gitt budsjettbehandlingen et preg av politisk farse. Nærmest som bien har regjeringspartiene surret rundt fra parti til parti i håp om at bestøvningen skulle gi resultat et eller annet sted.

Nå ligger resultatet på bordet, og det er virkningen av det budsjett regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemmer for i kveld, som nå må diskuteres.

Arbeiderpartiet er dypt uenig i mange sider ved det budsjettet som blir vedtatt. Det er lenge siden vi har fått et statsbudsjett med så mange usosiale kutt, og dessverre har ikke avtalen med Fremskrittspartiet på langt nær fjernet budsjettets usosiale preg.

Stortingets flertall, bestående av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, vedtar i kveld kutt i trygden for de arbeidsledige, det kuttes i stønad til barnetilsyn for enslige forsørgere, småbarnstillegget i barnetrygden fjernes, det blir dyrere medisin på blå resept for eldre og uføre – ikke mindre enn 625 000 rammes av det – det blir dyrere skolefritidsordning, det blir kutt for funksjonshemmede som trenger spesielle hjelpemidler, og det blir kutt i gravferdshjelpen, for å nevne noe. Dette er Arbeiderpartiet sterkt uenig i, og vi har i vårt alternativ fjernet disse kuttene.

Behovet for et stramt budsjett har vært Regjeringens begrunnelse også for de usosiale kuttene. Arbeiderpartiet er enig i behovet for et stramt budsjett av hensyn til kronekurs, renter og arbeidsplasser. Men vi er sterkt uenig i at det tas fra dem som har det vanskelig, og som har minst, samtidig som det gis skattelettelser til dem som har mest fra før. Regjeringspartiene, sammen med Fremskrittspartiet, vedtar et statsbudsjett der lettelser i beskatning til dem som har mest, går på bekostning av sosial trygghet.

Kamp mot økende ledighet må være hovedmålet for det økonomiske opplegget til neste år. Vårt konkurranseutsatte næringsliv presses av høy kronekurs og høye renter. Regjeringen spår 100 000 ledige neste år. Da må statsbudsjettet bidra til å redusere presset, samtidig som det skal stimulere til nyskaping og omstilling.

Arbeiderpartiet mener det budsjettet som blir vedtatt, ikke er godt nok innrettet for å møte denne situasjonen.

Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjettet et strammere opplegg enn flertallet. Det oljekorrigerte underskuddet er på 28,5 milliarder kr – det er 2,2 milliarder kr lavere enn det Regjeringen forslo, og som flertallet går inn for. Vårt alternativ legger derfor et godt grunnlag for lavere rente og svakere krone. Det vil bedre forholdene for vårt eksportrettede næringsliv.

Utgiftsveksten i vårt alternativ er godt under veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge, som er definert som et mål i nasjonalbudsjettet.

Arbeiderpartiet foreslår en nærings- og sysselsettingspakke på om lag 2,3 milliarder kr. Industrien har sterkt understreket betydningen av å øke avskrivningssatsene for maskiner for å bidra til å sikre arbeidsplassene. Arbeiderpartiet foreslår en økning i avskrivningssatsene fra 15 til 20 pst., og vi er glade for at dette også er prioritert i budsjettavtalen.

Arbeiderpartiet går også inn for at nettolønnsordningen for ansatte i fergerederiene og refusjonsordningen for sjøfolk i NIS og NOR blir opprettholdt. Det er positivt at regjeringspartiene i forhandlinger er kommet til det samme.

Arbeiderpartiet mener staten må bidra til nyskaping og innovasjon. Det må satses mer på distrikts- og næringsutvikling. SNDs budsjetter ble kraftig barbert i budsjettet for 2002. Det kom det mange høylytt protester mot. Vi foreslår å styrke distrikts- og næringsutvikling med 400 mill. kr neste år – det er helt nødvendig. Til vår store forundring innebærer avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ytterligere kutt på over 100 mill. kr i distriktsutvikling.

Arbeiderpartiet foreslår å øke antall arbeidsmarkedstiltak med 1 700 plasser utover det Regjeringen foreslår, samtidig som Aetat styrkes med mer midler. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk er viktig for å bedre økonomiens virkemåte. Vi må klare å bygge en bro fra ledighetskøen over til de ledige jobbene. Dette gjøres bl.a. ved kvalifisering og opplæring av de ledige.

Arbeiderpartiet vil også opprettholde dagens regler for dagpenger og permitteringer. Kuttene i dagpengeordningen er på opp mot 10 pst. Regjeringen varsler altså, som jeg allerede har nevnt, økende ledighet og foreslår samtidig at de arbeidsledige skal få det verre. Dessverre sikrer Fremskrittspartiet i kveld flertall for dette.

Som en del av vår nærings- og sysselsettingspakke økes også bevilgningene til samferdsel og kollektivtrafikk, fordi et godt utbygd transportsystem er viktig for næringslivet.

Skolekutt vil ramme de svakeste; må kutte lærerstillinger; mangler 2 mill. til sykehjemsdrift – dette er noen klipp fra lokalavisenes overskrifter de siste dagene. Kommunene greier ikke å unngå kutt i skolen og i eldreomsorgen. Fortvilte ordførere har i hele høst forsøkt å få Stortinget til å skjønne at situasjonen er håpløs. Budsjettforliket gjør ingenting for å rette på dette. Økningen som kommer, er mindre enn det Regjeringen selv har slått fast at kommunene taper i reduserte skatteinntekter i år.

Arbeiderpartiet foreslår å øke inntektene til kommunene med til sammen 3 milliarder kr mer enn i Regjeringens forslag. Av dette er om lag 1,9 milliarder kr økning i de frie inntekter, de inntektene som kommunene bruker til å lage en god skole og en god eldreomsorg.

Arbeiderpartiet vil øke de øremerkede tilskuddene med over 1 milliard kr. Disse økningene går til skolefritidsordningen, til billigere barnehager, til gratis leirskole, til utlånsordning for skolebøker i videregående skole, til kulturbygg og til lokalt miljøarbeid.

Regjeringen anslår i den avtalen de har inngått med Fremskrittspartiet, at staten får økte inntekter ved salg av eiendom og konsesjon. I budsjettavtalen prioriteres avgiftslettelser på motorsykler og brennevin. Vi har hørt at representanten Jensen har fremholdt det som et viktig resultat sett fra Fremskrittspartiets synspunkt. Arbeiderpartiet vil i stedet bedre situasjonen for sykehusene med drøyt 0,5 milliarder kr. Det forundrer meg at ikke nettopp Fremskrittspartiet så dette behovet som viktigere enn avgiftslettelser.

Jeg er glad for at budsjettavtalen sikrer en god oppfølging av barnehageavtalen. Det har aldri noen gang vært satset så sterkt på utbygging av nye barnehageplasser og for å få ned foreldrebetalingen som til neste år. Det er en direkte konsekvens av den avtalen som flertallet på Stortinget gikk inn for i vår.

Arbeiderpartiet vil også slutte seg til økningen i minstefradraget og i pensjonen til gifte og samboende pensjonister.

Når Fremskrittspartiet nå stemmer for neste års statsbudsjett, sikrer de flertall for en rekke usosiale kutt og for en kommuneøkonomi som vil innebære nedskjæringer i eldreomsorg og nedskjæringer i skolen. Etter at avtalen var et faktum, har vi allerede sett hvordan Fremskrittspartiet forsøker å løpe fra ansvaret for alt som ikke er godt nok i budsjettet – for så vidt i kjent stil. Carl I. Hagen vil gjerne ha æren for å sikre budsjettet, men vil ikke ta ansvaret for resultatet. Representanten Jensen kom i et replikkordskifte tidligere her i dag med den oppsiktsvekkende nyhet at budsjettavtalen etter all sannsynlighet bare har holdbarhet til like over nyåret, slik måtte man forstå det som ble sagt.

Når regjeringspartiene nå har inngått budsjettavtale med Fremskrittspartiet, stadfester denne regjeringen sin avhengighet av Hagen. Innrømmelser til Fremskrittspartiet om privatisering av skolen og i helsevesenet legger politikken klart i høyreretning. Fremskrittspartiet er Regjeringens basis, derfor er det egentlig ikke unaturlig at Fremskrittspartiet støtter Regjeringens budsjett. Tvert imot. Men det underlige er at partiene ikke vedkjenner seg hverandre, og at Fremskrittspartiet ikke tar ansvar for alle sider ved det budsjettet de skal vedta i stortingssalen i kveld.

Kristelig Folkeparti valgte i fjor å danne regjering sammen med Høyre, med Fremskrittspartiet som Regjeringens basis. Slik dette Stortinget er sammensatt, kunne det vært et annet flertall. Hvis Kristelig Folkeparti hadde valgt å danne flertall der sentrum-venstrepartiene gikk sammen, hadde utviklingen gått i en annen retning. Den tunge høyredominans som budsjettet har fått, kunne i stedet vært preget av kampen for arbeid og velferd, og usosiale kutt kunne vært erstattet med rettferdig fordeling.

Jeg tar med dette opp de forslag som Arbeiderpartiet fremmer alene eller sammen med andre.

Presidenten: Hill-Marta Solberg har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H): Representanten Hill-Marta Solberg raljerte i et tidligere replikkordskifte over noe hun kalte for Siv Jensens subsidiære virkelighet. Når man hører på Arbeiderpartiets innlegg kan man undres over hvilken virkelighet Arbeiderpartiet lever i. Man har i hvert fall glemt å slå på lyset, for maken til svartmaling skal man lete lenge etter. Det er rett og slett ikke seriøst og heller ikke særlig troverdig når Arbeiderpartiet hamrer løs mot det de kaller for usosiale kutt. Aldri før har det blitt satset mer på fattigdomsbekjempelse i Norge og i den fattige verden. Bistanden økes. Bostøtten for de fattigste økes. Det innføres en egen tak 2-ordning som gjør at personer med ekstra store helseutgifter får dekket sine utgifter i større grad enn før. Velferdssamfunnet bygges ut ved at det satses mer på sykehus, mer på psykiatri og mer på barnehager. Med Arbeiderpartiets opplegg må 250 000 flere nordmenn med vanlige inntekter betale toppskatt.

Ellers registrerer jeg Arbeiderpartiets krokodilletårer når det gjelder industri og næringsliv. Hva hjelper det å snakke varmt om bedriftene i konkurranseutsatt sektor, når man samtidig klasker til med store, nye skatteøkninger som rammer næringslivet, som rammer eierne som investerer sine egne penger i bedriftene? Resultatet av Arbeiderpartiets politikk vil være at bedrifter flytter ut, og at arbeidstakere mister jobben. Når Arbeiderpartiet snakker – ikke i denne debatten, men i andre debatter – om behovet for å styrke det nasjonale eierskapet, hvordan i all verden skal man styrke det nasjonale eierskapet, når man så til de grader går løs på det private eierskapet i Norge?

Hill-Marta Solberg (A): Jeg kan forsikre representanten Sanner og alle andre om at det alternative budsjett som Arbeiderpartiet legger fram i finansinnstillingen, tåler dagens lys. Men også regjeringspartiene må tåle at det settes søkelys på virkningen av det budsjett de har lagt fram, og som de har funnet støtte for hos Fremskrittspartiet. Jeg registrerer at representanten Sanner misliker intenst å bli konfrontert med at han sammen med Fremskrittspartiet i kveld skal stemme for en rekke kutt i ordninger som er innrettet spesielt for folk som har det vanskelig. Det har tidligere i dag i denne debatten vært snakket om å tale med flere tunger – ja, det gjør i sannhet Regjeringen. De skryter på den ene side av en fattigdomspakke, en pakke som ikke i nærheten rekker opp i forhold til omfanget av de innstramminger de samme partiene står for når det gjelder de arbeidsledige – ikke minst de arbeidsledige. Det paradoksale er at man samtidig forteller at det blir flere arbeidsledige, legger det fram i nasjonalbudsjettet, men tillater seg å dra skruen skikkelig til – det skal bli tøffere å være arbeidsledig. Man tar fra eldre og uføre det fritaket som de var innvilget når det gjelder egenandel på blå resept. 625 000 eldre og uføre får slik sett dyrere medisin på blå resept. Man sparer seg heller ikke for – på tampen i avtalen med Fremskrittspartiet – å kutte i barnetilsynsordningen for enslige forsørgere. Da høres det merkelig ut i mine ører at man likevel kan stå fram og rose seg av en fattigdomspakke.

Siv Jensen (FrP): Hill-Marta Solberg sa nettopp nå at Jan Tore Sanner måtte tåle at det ble satt søkelys på virkningen av hans politikk. Ja, da håper jeg også at Hill-Marta Solberg tåler at det blir satt søkelys på virkningen av Arbeiderpartiets politikk. Derfor skal jeg stille et helt konkret spørsmål, og håper at det også blir like konkret besvart.

I Arbeiderpartiets budsjettforslag for neste år foreslår Arbeiderpartiet skatteøkninger for 250 000 helt vanlige lønnsmottakere i Norge, altså for 250 000 mennesker. Hva er det ved en slik skatteøkning som er sosial politikk? Hva er det ved en slik politikk som vil bidra til å trygge arbeidsplassene, eller bidra til at flere mennesker kan klare å leve av egen inntekt? Det vil jeg veldig gjerne ha svar på. Jeg vil ha svar på det og ikke svar på alle andre ting som Arbeiderpartiet kunne tenke seg å foreslå i budsjettet hvis de bare hadde hatt noen innflytelse over det i det hele tatt.

Hill-Marta Solberg (A): I økonomisk politikk og for så vidt også i skattepolitikk er vel virkeligheten den at representanten Jensen og jeg egentlig stiller i hver vår gren, vi konkurrerer liksom ikke i samme sjanger, vi passerer aldri den samme målstreken i hvert fall. Jeg synes ikke det går an å forbigå det faktum at også Arbeiderpartiets alternative budsjett faktisk inneholder samlet sett skattelettelser for rundt 7 milliarder kr. Det blir her fremstilt som skatteøkninger. Vi har bare litt mindre lettelser enn regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, og da skal liksom det bli et uttrykk for store skatteøkninger. Det synes jeg er et vrengebilde. Det er ikke et korrekt bilde av Arbeiderpartiets alternative budsjett.

Når det gjelder toppskatt, må jeg si følgende: Arbeiderpartiet foreslo for inneværende år, 2002, å øke innslagspunktet for toppskatten med rundt 50 000 kr. Det var et stort løft som ble gjort, det var faktisk så stort at det var godt nok for Regjeringen. Det var godt nok for finansminister Per-Kristian Foss, han var tilfreds med det. Så Arbeiderpartiet har virkelig gjort justeringer med hensyn til innslagspunktet for toppskatt. Vi justerer det faktisk opp også i år, og øker også i år det innslagspunktet.

Hvis det er slik at Fremskrittspartiet og representanten Jensen mener at dette er det beste eksemplet på hvordan Arbeiderpartiets skattepolitikk fungerer, så vil jeg si at det var ikke helt treff. Det er altså slik at vi ikke stiller opp i den konkurransen om å by mest i skattelettelser, og spesielt ikke til dem som har mest. Det som preger Arbeiderpartiets skatteopplegg, er at skatteskjerpelsene først og fremst skjer overfor dem som har mest, ikke minst de som tar ut stort utbytte. Det var en gavepakke til nettopp den gruppen da Regjeringen i fjor, sammen med Fremskrittspartiet, fjernet skatt på utbytte.

Øystein Djupedal (SV): Det er mange ting i Arbeiderpartiets budsjett som SV ser med sympati på, for Arbeiderpartiet har nå i opposisjon funnet tilbake til mye av det som har vært savnet gjennom mange år, ikke minst fokusering på rettferdig fordeling, som nå har blitt vesentlig større. Det er jeg hjertens enig i og glad for. Det betyr også at det er positivt at SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå har klart å skrive seg sammen om viktige politiske utfordringer for landet vårt i innstillingen. Det er et godt signal om at det går an å tenke seg at det på et gitt tidspunkt kan etableres et alternativt flertall i Stortinget, og det er positivt. For den politikken som i dag føres, er for nasjonen meget uheldig. En svak mindretallsregjering som hangler videre med Fremskrittspartiets støtte, er ingen tjent med, verken innbyggerne eller industrien.

Men la meg så ta det som er min utfordring til Hill-Marta Solberg. Jeg er enig i veldig mye av det Arbeiderpartiet sier om utfordringene knyttet til arbeidsledigheten, som nå står i fare for å stige opp imot 100 000 gjennom vinteren. Det er et urovekkende høyt tall. Svært mange livskraftige norske lokalsamfunn og livskraftige norske bedrifter legger nå ned bl.a. fordi rentenivået er høyt, og fordi kronekursen har steget med mer enn 10 pst. det siste året. Det som er bekymringsfullt med dette, er at vi har fått et pengepolitisk regime som Arbeiderpartiet faktisk foreslo, men som før den tid bare Fremskrittspartiet i Stortinget hadde vært enig i, hvor man vektlegger inflasjonen ensidig og ikke alle disse andre viktige forhold i økonomien som skal til for å skape en fornuftig helhet man er nødt til å ta hensyn til. Det gjelder produksjon, det gjelder sysselsetting, og det gjelder ikke minst kronekursen. Det vi nå har fått, betyr at industrien straffes av at man rir prinsipper i Norges Bank, og Stortinget er ikke villig til å ta de nødvendige grep for å få tilbake helheten, få tilbake en viss grad av styring knyttet til kronekurs og rente. Jeg er overrasket over at Arbeiderpartiet så stivnakket forsvarer dette systemet som åpenbart ikke fungerer. Mitt spørsmål til Hill-Marta Solberg er: Mener hun ikke det vil være nødvendig å presisere i forskriften at man også skal vektlegge sysselsetting og produksjon i den situasjonen norsk industri nå er i?

Hill-Marta Solberg (A): Jeg må først si at det er hyggelig at representanten Djupedal fremhever alle de punktene i Arbeiderpartiets opplegg som SV støtter, og også viser til at i finansinnstillingen står Arbeiderpartiet, SV og også Senterpartiet sammen med felles merknader på en rekke områder. Det er viktig at vi også bruker finansinnstillingen til å vise de politiske alliansene som fins i Stortinget. Det er helt klart at det synliggjør vi også i denne innstillingen.

Jeg må si at det spørsmålet om pengepolitikken som Djupedal stiller til meg nå, synes jeg å huske å ha fått et par ganger før. Det kommer kanskje også igjen flere ganger. Jeg må da igjen minne Djupedal om at i de premissene som er lagt for det gjeldende pengepolitiske regimet vi har, er det faktisk nedfelt at produksjon og sysselsetting skal vektlegges. Det er faktisk ikke slik at disse forholdene skal settes til side ved utøvelsen av pengepolitikken.

Jeg har også ved tidligere svar til Djupedal konkludert på samme måte som Arbeiderpartiet konkluderer i dag. Vi mener det ikke er grunn til å endre forskriftene i forhold til Norges Bank. Men vi ønsker heller ikke å drive den daglige styringen av Norges Bank fra Stortinget. Vi aksepterer den arbeidsdelingen vi har. Dette er finansministerens bord. Den løpende oppfølging av de bestemmelser, retningslinjer og forskrifter som er nedfelt for pengepolitikken, er hans og Regjeringens ansvar, og det er det også Regjeringen som bør følge opp. Vi bør ikke fra Stortingets side opptre på en slik måte når det gjelder pengepolitikken, at vi herfra kan bidra til unødvendig usikkerhet om hva slags pengepolitikk og valutaregime Norge faktisk har.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Arbeidarpartiet klagar over ein usosial profil i budsjettet. Arbeidarpartiet hadde sjansen til å vera med og påverka budsjettet gjennom ein avtale, men dei valde sjølve å stilla seg utanfor innverknad.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig å poengtera at budsjettet har ei innretning som m.a. sikrar ein god sosial profil, inklusiv kampen mot fattigdom både heime og ute. Det har ein offensiv profil når det gjeld å ta vare på eksisterande arbeidsplassar og på nyskaping. Det gjev betre vilkår for frivillige lag og organisasjonar. Budsjettet er godt for familiar, for småbarnsforeldre osv.

Men Arbeidarpartiet kritiserer altså regjeringspartia for usosiale kutt og for ein usosial profil. Då kan det vera naturleg å stoppa litt opp og stilla nokre spørsmål. For Arbeidarpartiet er sjølv med i eit fleirtal som – så langt eg skjønar – gjer det til eit svært lukrativt frynsegode å ha born i gratis bedriftsbarnehage. Ein kan spara fleire titals tusen kroner på dette. Er det ein slik sosial profil Arbeidarpartiet ønskjer? Eller er dette eit lite arbeidsuhell?

Vidare har Arbeidarpartiet dei siste åra hatt eit vekslande engasjement når det gjeld reiarlagnæringa og arbeidsplassar knytte til sjøfart. I forslaget frå fleirtalet ligg det inne ei vidareføring både av refusjonsordninga og av nettolønsordninga for ferjereiarlag, i tillegg til at tonnasjeavgifta vert redusert med 30 pst. Og det er ein del andre omleggingar innan reiarlagnæringa. Eg har registrert at næringspolitisk talsmann i Arbeidarpartiet, Olav Akselsen, ved fleire høve har teke til orde for ei generell nettolønsordning. Mellom anna seier han til lokalavisa Sunnhordland sist fredag at han «kan garantera … at Ap no vil arbeida for å sikra norsk sjøfart og norske sjøfolk» gode vilkår «som konkurrentane har». Vidare seier han: «Me går inn for ei nettolønsordning.»

Mitt spørsmål er: Kvifor kjem ikkje dette til uttrykk i budsjettforslaget frå Arbeidarpartiet?

Hill-Marta Solberg (A): La meg først si at jeg ikke et øyeblikk er i tvil om at Kristelig Folkeparti veldig godt vet – det har svært mange representanter fra Kristelig Folkeparti, ikke bare her i salen, men også utover i landet, deres ordførere og tillitsvalgte ute, klart gitt uttrykk for – at dersom Kristelig Folkeparti hadde funnet en løsning med Arbeiderpartiet, ville det ha ligget Kristelig Folkepartis hjerte nærmere.

Ja, det tror jeg så gjerne. Det ville i så fall ha vært i tråd med en lang god skikk her i Stortinget, der Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti gjennom mange år har vedtatt budsjettene sammen, og der disse partiene har vært enige om at man har hatt mer felles i fordelingspolitikken spesielt enn det man har funnet med høyrepartiene.

Så jeg forstår at det plager mange i Kristelig Folkeparti at situasjonen er blitt som den er. Jeg har ikke spesielt behov for å strø salt i det såret (munterhet i salen), men vil bare vise til at Arbeiderpartiet møtte regjeringspartiene i reelle forhandlinger. Men da var ikke viljen stor nok til å komme Arbeiderpartiet i møte.

Jeg har for så vidt allerede rost regjeringspartiene for at de til slutt – nå i tilleggsinnstillingen og i avtalen med Fremskrittspartiet – kom til at det var riktig å videreføre nettolønnsordningen og refusjonsordningen for sjøfolk, noe Regjeringen i utgangspunktet hadde kuttet ut. Det har de fått ros for allerede. Og representanten Sørfonn vet meget godt at Arbeiderpartiet har tatt initiativ også i forhold til Regjeringen, ved å henvende seg til næringsministeren og be om at man setter i gang et arbeid for å se hvordan man skal utvide ordningen for å sikre også de øvrige deler av norsk, konkurranseutsatt skipsfart.

Odd Roger Enoksen (Sp): Senterpartiet har valgt å prioritere tre områder under årets budsjettbehandling: Det er: å skape og bevare arbeidsplasser, å sikre kommunene inntekter til å kunne gi gode tjenester innenfor skole og eldreomsorg, og å sikre en mer rettferdig fordeling og unngå at forskjellen mellom dem som har mest, og dem som har minst, øker. Det er et betydelig sammenfall mellom de prioriteringer som Senterpartiet gjør, og det Arbeiderpartiet har gjort, riktignok med noe ulik innretning og ulik dosering.

Mitt spørsmål til representanten Hill-Marta Solberg knytter seg likevel til pengepolitikken. Etter min oppfating legger Arbeiderpartiet for stor vekt på finanspolitikken og tar for lite innover seg virkningene av pengepolitikken. I sitt svar på replikken fra representanten Øystein Djupedal sa Hill-Marta Solberg at pengepolitikken er Regjeringens ansvar. Men i budsjettinnstillingen gir Arbeiderpartiet tilslutning til at Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På Arbeiderpartiets landsmøte ble det gjort et vedtak som Hallvard Bakke i en artikkel i Dagsavisen kaller «det viktigste politiske vedtaket på landsmøtet», nemlig at «Arbeiderpartiet vil at pengepolitikken etter gjeldende forskrift skal bidra til stabil valutakurs og bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting». Dette standpunktet deler Senterpartiet fullt ut. Vi har derfor fremmet et forslag som er til behandling i dag, hvor vi tar til orde for en presisering av mandatet for å legge større vekt på produksjon og sysselsetting enn på lav inflasjon.

Hallvard Bakke sier videre:

«Partiets ledelse skulle for lengst ha påpekt at forskriften pålegger banken å legge vekt også på kronekursen. Derfor var det et viktig vedtak og pålegg til partiledelsen landsmøtet foretok. Men vedtaket har liten verdi dersom det ikke blir fulgt opp, og første anledning er finansinnstillingen denne uken.»

Mitt spørsmål til representanten Solberg blir da: Hvorfor bruker ikke Arbeiderpartiet denne sjansen til å presisere mandatet, slik landsmøtet har vedtatt? Er det fordi Arbeiderpartiet fortsatt mener at industrien skal avgi arbeidsplasser til offentlig sektor, som regjeringen Stoltenberg tok til orde for?

Hill-Marta Solberg (A): Jeg synes dette får preg av et litt underlig ordskifte, for – for å si det litt forsiktig – nå var det den andre representanten som var framme og hevdet at dette med produksjon og sysselsetting ikke er nedfelt i bestemmelsene for utøvelsen av pengepolitikken. Det er der. Det står ordrett slik. Arbeiderpartiet ser ingen grunn til at vi skal gjenta det samme en gang til. Det er nedfelt i regelverket for utøvelsen av pengepolitikken, omtrent ordrett slik som også representanten Enoksen siterte det, om å stabilisere produksjon og sysselsetting.

Dersom representanten Enoksen hadde lest alle Arbeiderpartiets merknader om pengepolitikken i innstillingen, hadde han lagt merke til at vi også har framhevet det der. Så det å forsøke å lage noe fikst politisk rundt hva Arbeiderpartiet mener om pengepolitikken, synes jeg egentlig faller på sin egen urimelighet.

Vi holder fast ved at den løpende utøvelsen av pengepolitikken ikke skal skje fra Stortinget. Den skal skje fra Regjeringen. Vi kan ikke leve med en pengepolitikk som vi kanskje slutter oss til. Enten har vi et pengepolitisk regime som flertallet i Stortinget står for, eller så må vi umiddelbart endre det. Vi kan ikke ha en «liksom-holdning» til hvordan pengepolitikken i Norge skal være. Her er Arbeiderpartiet krystallklare. Vi står på det regimet vi har. Vi mener at de nødvendige hensyn er nedfelt i de gjeldende retningslinjer, og at det så videre er finansministerens og Regjeringens rolle daglig å følge det opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Tore Sanner (H): Det er interessant å registrere at den nye alliansen i Stortinget – Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet – diskuterer så busta fyker når det gjelder pengepolitikken. Det viser om noe annet at denne alliansen har tenkt å vente lenge med å komme i ansvarlig posisjon.

Det statsbudsjettet vi får vedtatt for 2003, er et godt budsjett for landet. Budsjettet er tilpasset den økonomiske situasjonen og er et ytterligere skritt i Samarbeidsregjeringens arbeid med å forandre Norge.

Vi får et budsjett som legger til rette for ny vekst og utvikling. Vi trenger ny virksomhet og nye arbeidsplasser. Derfor prioriteres høyere utdanning, forskning og utvikling og lavere skatter.

Vi får et budsjett som trygger arbeidsplassene. Deler av konkurranseutsatt sektor sliter på grunn av høy rente og kronekurs. Derfor har vi lagt frem et stramt budsjett.

Vi får et budsjett med en god sosial profil. Det satses mer enn noen gang på fattigdomsbekjempelse, både i fattige land og her hjemme. Sosiale ordninger målrettes, slik at de som har størst behov, får mer hjelp.

Neste år skal det brukes mer penger enn noen gang på barnehager, sykehus og psykiatri.

Vi får et budsjett som bidrar til å forandre Norge:

• Offentlig sektor moderniseres og effektiviseres, slik at vi får flere tjenester og bedre service for pengene.

• For å få arbeidsledige raskere tilbake i jobb satses det mer på arbeidsmarkedsetaten, og det gjennomføres en reform av dagpengesystemet.

• Familiene sikres valgfrihet gjennom en storstilt satsing på barnehager og gjennom kontantstøtteordningen.

• For andre året på rad reduseres skattene kraftig for næringslivet, og folk får beholde mer av egen inntekt ved at inntektsskatten går ned, ved at færre betaler toppskatt og ved at boligskatten reduseres.

Vi er godt i gang med å gjennomføre Sem-erklæringen. Med dette budsjettet viser vi at det er mulig å redusere skattene og holde utgiftsveksten nede samtidig som det satses på viktige velferdsoppgaver – eller for å sitere Dagens Næringsliv fra 4. oktober:

«De tre partiene i samarbeidsregjeringen, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viste ved årets budsjett at de klarer å prioritere.»

Budsjetthøsten har vært lang. Uker med usikkerhet og en uavklart situasjon endte med en budsjettavtale mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet etter at finanskomiteen avgav sin innstilling. Jeg vil berømme Fremskrittspartiet og særlig finanskomiteens leder fordi partiet ville ta ansvar. På den måten har Fremskrittspartiet fått gjennomslag for viktige saker og satt sitt preg på budsjettet.

I forhandlinger er det viktig at man søker etter løsninger som begge parter kan leve med, og ikke etter å ydmyke den annen part. Vi har fått et resultat som regjeringspartiene lever godt med:

• Skatter og avgifter blir ytterligere redusert.

• Gifte og samboende pensjonister får høyere grunnpensjon.

• Kommunene sikres om lag 1 milliard kr ekstra.

Avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet innebærer samlet sett et strukturelt budsjettunderskudd på 30,7 milliarder kr. Det er det samme som i Regjeringens forslag til nasjonalbudsjett for 2003. Den reelle, underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter anslås fortsatt til om lag ½ pst. – det samme nivå som lå til grunn for Regjeringens forslag til budsjett.

Reaksjonene fra venstresiden har vært som ventet. Samtidig som det hevdes at endringene er beskjedne, påstås det at avtalen vil få dramatiske konsekvenser. Dette henger ikke på greip. Det er rett og slett ikke seriøst når hele forskjellen på et såkalt sosialt og et usosialt budsjett koker ned til noen ganske få hundre millioner kroner. Det som tydeligvis skremmer mange på venstresiden, er at vår regjering viser evne og vilje til nytenkning. Når vi ser tendenser til nyfattigdom i et av verdens rikeste land, viser det at våre velferdssystemer ikke alltid treffer dem som trenger det aller mest. Arven etter den siste arbeiderpartiregjeringen var 10 000 personer som hadde vært passive sosialhjelpsmottakere i mer enn tre år. Vårt mål er at folk skal komme raskere tilbake i arbeid. Vårt mål er at folk skal kunne klare seg på egen inntekt. Vårt mål er at ingen skal leve i fattigdom i Norge.

I politikk er det ofte symbolene som skaper støy. Det kan vi tåle dersom vi når våre mål.

For Samarbeidsregjeringen er det et mål å holde den offentlige utgiftsveksten lavere enn veksten i Fastlands-Norge for å skape større rom for privat sektor. For 2003 er dette spesielt viktig av hensyn til konkurranseutsatt sektor. Derfor la vi frem et budsjett med en lavere utgiftsvekst enn på svært mange år.

Det er bra at også Arbeiderpartiet er opptatt av industriens situasjon. Men hva hjelper det å snakke seg varm om industriens situasjon, når Arbeiderpartiet samtidig klasker til med skatteøkninger som rammer næringslivet, og utgiftsøkninger som vil skape større press i økonomien?

De som ventet seg nye og spennende initiativ fra Stoltenberg & Co., må være skuffet. Så langt er det gamle løsninger med mye støv fra Youngstorgets arkiver som er lagt på bordet. Melodien er den samme: Skattene skal opp.

Etter at Stoltenberg hadde økt skattene med rekordbeløp i sitt siste regjeringsår, gikk Arbeiderpartiet til valg med noe de kalte et verdipapir. Her ble det gitt løfter som skulle være viktigere enn andre løfter. Arbeiderpartiet garanterte at innslagspunktet for toppskatten skulle økes tilsvarende lønnsveksten. Det løftet har Stoltenberg allerede brutt i opposisjon. Med Arbeiderpartiets opplegg må en kvart million flere skattebetalere med vanlig inntekt betale toppskatt til neste år i forhold til Regjeringens forslag.

Det paradoksale er at mens Arbeiderpartiet snakker om industri og næringsliv, smeller de til med nye skattekrav som særlig rammer det private eierskapet.

I sitt alternative budsjett foreslår Arbeiderpartiet dobbelt beskatning av utbytte, høyere formuesskatt og innstramming i delingsmodellen. Dette er et kraftig angrep på norsk næringsliv, norske investorer og norske arbeidsplasser.

Under dekke av å skulle ta de rike går Arbeiderpartiet løs på titusenvis av norske små og mellomstore bedrifter og deres eiere som bruker pengene sine på å skape arbeidsplasser.

De siste årene har vi hatt en ganske omfattende debatt om behovet for å styrke det nasjonale eierskapet. Arbeiderpartiet står igjen uten en flik av troverdighet i slike spørsmål når de på denne måten går til angrep på norsk privat eierskap.

For å ta et eksempel: O. Mustad & Søn AS er en tradisjonsrik familiebedrift. Da avskrivningsreglene ble strammet inn for noen år siden, fikk denne bedriften en skattesmell. Det rettes nå opp igjen ved at vi øker avskrivningssatsene. For denne bedriften betyr det ca. 1 mill. kr i lavere skatt til neste år. Men hva hjelper det når Arbeiderpartiet kommer med nye skatter som vil øke skattebyrden for denne familiebedriften med 1,4 mill. kr? Det Stoltenberg gir med den ene hånden, tar han enda mer igjen med den andre. Resultatet av en slik politikk er at eierne flytter ut, og at arbeidstakerne mister jobben.

Ingen må undervurdere de utfordringer som deler av den konkurranseutsatte sektor møter. Vi la frem et statsbudsjett som skal trygge arbeidsplassene og fremme ny vekst og utvikling. Næringslivets dom var positiv da budsjettet ble lagt frem, mens kritikken fra deler av opposisjonen bare økte i styrke.

Da avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet var et faktum, nådde svartmalingen et klimaks.

Jeg må få spørre: Har det gått Arbeiderpartiet hus forbi at næringslivet og næringslivets organisasjoner er entydig positive – ikke bare til Regjeringens forslag, men også til avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet?

• Det er gledelig at hensynet til konkurranseutsatt sektor preger forliket, sa NHO.

• Budsjettavtalen er positiv for industrien, sa Prosessindustriens Landsforening.

• Viktige forbedringer for næringslivet, sa Abelia.

• Vi har fått full uttelling for våre kampsaker. Nå retter vi blikket mot nye utfordringer, sier Teknologibedriftenes Landsforening.

Byggenæringen, reiselivsbedriftene, servicebedriftene og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon sier nøyaktig det samme.

Vi får et budsjett som vil være med og trygge arbeidsplassene, bidra til å videreutvikle velferdssamfunnet og gi folk flest en enklere hverdag.

Til slutt: Flertallet foreslår at det skal innføres skattefritak for arbeidsgivers dekning av utgifter til barnehage for ansattes barn. Dette forslaget er ikke utredet og heller ikke finansiert i budsjettet for neste år. Her må vi legge til grunn at vanlige prosedyrer skal følges, og at Regjeringen kommer tilbake med forslag.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Jeg hadde forventet av representanten Sanner at han når det nå gjelder det første heleide – holdt jeg på å si – budsjettet som Høyre har vært med på å spikre sammen og står bak, hadde lagt mer vekt på fremtidsvyene i budsjettet og hvilken politikk vi nå skulle få se, men det var bare noen få setninger hvor han bandt det opp til at det var viktig å forandre Norge. Men så kom han tilbake igjen til regelen om at angrep er det beste forsvar. To tredjedeler av innlegget var et voldsomt angrep på Arbeiderpartiets budsjett, men lite et forsvar for det budsjettet som er forelagt oss. Og jeg må si at her har regjeringspartiene vært målrettet når det gjelder å få inn de sosiale ordningene på en meget usosial måte.

Det har over lang tid vært en konsensus – og Arbeiderpartiet har stått for – at målet er å jevne ut levevilkårene mellom friske og syke, mellom folk med arbeid og folk uten arbeid.

Når det gjelder dagpengerordningen, opplever vi – og Høyres representant får seg til å skryte av – at hvis folk som har en inntekt på 320 000 kr, nå skulle bli arbeidsledige, vil de tape 20 000 kr pr. år. Og ikke nok med det: De tar også mange andre ordninger fra de arbeidsledige. Her har høyreregjeringen vært helt klar i de sosiale innretningene, og har målrettet dette. Og ordningen med gratis medisin, som vi nå akkurat har fått innført på blå resept for alle eldre og uføre, blir nå fjernet for 625 000 mennesker. Her har Regjeringen og regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet vært målrettet. Det samme gjelder trygdebilordningen, som er en bagatell, vil mange si, men som er et veldig sosialt og godt virkemiddel.

Er dette den riktige sosiale målrettingen for regjeringspartiene som vi kan se framover?

Jan Tore Sanner (H): Når jeg er nødt til å bruke litt av min tilmålte taletid til også å snakke om Arbeiderpartiets budsjett, er det fordi Arbeiderpartiet ikke vil gjøre det selv. Vi har nå gjennom to måneder fått det ene angrepet etter det andre på regjeringspartiene og på Regjeringen uten at Arbeiderpartiet har vært villig til å snakke om sitt eget budsjett. Denne gangen ventet Arbeiderpartiet med å legge frem sitt alternativ til etter at finanskomiteen hadde foretatt den reelle avgivelsen av finansinnstillingen. Det viser hvor engstelig Arbeiderpartiet har vært for å vise frem sitt eget budsjett.

Den endringen som nå foretas i dagpengesystemet, er en helt riktig reform. Målet med den reformen er å få folk raskere tilbake i arbeid. Vi gjør to ting som er viktig. Det ene er reformen av dagpengesystemet, og det andre er å styrke arbeidsmarkedsetaten. Vi sørger for at den enkelte arbeidsledige får en sterkere og mer målrettet oppfølging. Hele poenget er å få folk raskere tilbake i arbeid.

Det er riktig, som Tore Nordtun sier, at statsbudsjettet inneholder en rekke målrettede tiltak. Ja, målrettet mot dem som trenger det mest. Når vi foretar endringer i gravferdsstøtten, innebærer det at folk med relativt god råd ikke får støtte, samtidig som vi sørger for at de som har dårlig råd, skal få mer støtte.

Når det gjelder medisin på blå resept, er det et tilsvarende eksempel, fordi vi sørger for at minstepensjonister blant pensjonister og uføretrygdede skal få gratis medisin, mens andre med bedre råd ikke får det. Da sørger vi heller for å innføre en egen tak 2-ordning i egenandelssystemet, som innebærer at de med de største utgiftene skal få dekket mer. Dette er god sosialpolitikk – å sørge for at de som har de største behovene, skal få mer hjelp, og sørge for at de som trenger mer, også skal få mer.

Gjermund Hagesæter (FrP): Representanten Sanner starta innlegget sitt med å seie at dette budsjettet er eit godt budsjett for landet. Og for mange grupper er også det riktig. Det er eit godt budsjett.

Men for andre grupper er ikkje budsjettet godt. Ei av desse gruppene er firmabileigarane, som har liten grunn til å vere fornøgde. Firmabileigarane blir framleis sjablongskattlagde for ein privatbruk på 13 000 km, etter at han blei auka frå 10 000 km med verknad frå 1. januar 2002. Tal viser at den gjennomsnittlege privatbruken for firmabil er 8 500 km. Det betyr altså at firmabileigarane blir skattlagde for 4 500 km meir enn gjennomsnittet tilseier. Avhengig av prisen på firmabilen utgjer dette eit ekstra påslag på inntekta på 25 000–30 000 kr meir enn gjennomsnittleg privatbruk tilseier.

Mitt spørsmål er: Synest representanten Sanner at dette er eit fornuftig skatteprinsipp, nemleg at ein blir skattlagd for ei kilometerlengd som er større enn det den faktiske bruken tilseier? Eller meiner representanten Sanner at skattlegging for privat bruk bør avgrensast til den faktiske bruken, eventuelt til det den gjennomsnittlege bruken tilseier?

Jan Tore Sanner (H): La meg først si at jeg er enig med Gjermund Hagesæter i at det er et godt budsjett. Jeg er også glad for at vi kom frem til en løsning med Fremskrittspartiet som gjør at også Fremskrittspartiet har fått satt sitt preg på budsjettet.

Jeg må nok erkjenne når det gjelder firmabilbeskatningen, at jeg ikke anser meg selv som en ekspert på den. Selv om jeg er vel kjent med at mange av mine velgere gjerne hadde sett at vi hadde funnet rom for å redusere firmabilbeskatningen, har vi rett og slett ikke prioritert dette. Det er vel også det å si at firmabileiere ikke er en spesielt utsatt gruppe. Når vi har valgt å prioritere annerledes, er det fordi vi mener at andre skattelettelser har vært viktigere. Slik er det når man setter sammen et budsjett, i hvert fall hvis man skal holde seg innenfor det man mener er forsvarlige økonomiske rammer. Da må man prioritere mellom ulike skattereduksjoner.

Denne gangen mente vi at det var viktigere å redusere toppskatten. Og da er det jo en realitet at med vårt opplegg, som får Fremskrittspartiets subsidiære støtte, blir det 250 000 færre som betaler toppskatt. Det er folk med vanlig inntekt. Med Arbeiderpartiets opplegg ville sykepleiere og lærere måtte betale toppskatt, mens vi med vårt opplegg har sørget for at det blir færre. Vi har funnet det riktigere å prioritere skattelettelser for bedrifter som satser på forskning og utvikling, og vi har funnet det riktigere å prioritere boligskattreduksjoner i dette budsjettet.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Vi har vært gjennom Regjeringens første år og dens to første statsbudsjetter. Det har vært få overraskelser. Den borgerlige regjeringen fører en politikk for deregulering, privatisering og blind markedstro, som fører skritt for skritt mot Høyre-samfunnet. Nøkkelord for denne utviklingen er skatteletter for dem som har mest fra før, skatteletter som finansieres gjennom økte egenandeler, som ikke minst rammer dem som har minst i samfunnet vårt.

Vi har innstramminger i offentlig sektor. I nasjonalbudsjettet går det fram at det private forbruket skal øke sju ganger så mye som det offentlige forbruket neste år. Høyre er alledere i gang med å fossro bort fra sine skoleløfter fra fjorårets valgkamp, gjennom f.eks. å lansere den oppsiktsvekkende ideen om at økt kvalitet i skolen kan oppnås uten økte utgifter. Vi har den første regjeringen som åpent innrømmer at dens politikk fører til reduksjon i den kommunale aktiviteten – aktiviteten til kommunene som skal produsere velferdstjenester for befolkningen – og som også sier at det er greit med økte sosiale forskjeller i samfunnet vårt.

Det som kanskje er mer overraskende for Høyres velgere, er at vi har sett lite til de av Høyres skatteløfter som var ment å skulle bedre den økonomiske situasjonen for dem som ikke har fullt så mye penger som de som f.eks. sitter med store aksjeutbytter. Vi har knapt fått noen lettelser for dem som har lave inntekter.

For eksempel var Høyres kanskje viktigste valgkampløfte for ungdom i fjorårets valgkamp at man ville øke frikortgrensen. Den har stått bom fast på 23 400 kr gjennom hele perioden, og mitt enkle spørsmål til Jan Tore Sanner er: Hvorfor har man ikke prioritert denne type skattelettelser som ville gi noe til dem som har lite i samfunnet vårt? Hvorfor har man valgt å prioritere andre ting enn f.eks. å øke frikortgrensen?

Jan Tore Sanner (H): Det er alltid fascinerende når SV-ere snakker om skattelettelser. Det er vel ikke med den største overbevisningens kraft at slike budskap fremføres.

Vi har prioritert skattereduksjoner for folk flest. Det er det som er realiteten. Det vi har foreslått, er å heve innslagspunktet for toppskatten, noe som bidrar til at folk med vanlig inntekt – folk som jobber innenfor helsevesenet vårt, lærere osv. – skal slippe å betale toppskatt. Vi har økt minstefradraget, noe som innebærer at folk med de laveste inntektene får lavere skatt. Vi har også redusert boligskatten, noe som kommer folk flest til gode.

Men det er samtidig riktig observert at vi også har redusert skatten for næringslivet, og det har vi gjort av to grunner. Den ene er at det i dag er viktig at vi trygger arbeidsplassene i den konkurranseutsatte del av næringslivet vårt, og samtidig er det viktig at vi legger til rette for ny vekst, ny utvikling og nye arbeidsplasser. Det er det vi skal leve av i morgen, og derfor har vi vært opptatt av at vi skal bedre rammebetingelsene for næringslivet.

Ellers er det ikke riktig at Høyre «fossror bort fra sine skoleløfter». Jeg kan ikke skjønne hvor representanten har det fra. Vi har en utdanningsminister som virkelig har tatt tak i skolens største problem, nemlig mangelen på kvalitet. Vi har fått en utdanningsminister som nå målretter reformene for å gi skolene større pedagogisk frihet, og samtidig sørge for at kunnskapsnivået blir løftet. I dette budsjettet har vi prioritert gjennomføringen av kvalitetsreformen innenfor høyere utdanning, slik at vi nå virkelig har fått et løft innenfor høyere utdannelse i Norge. Det er forslag som alle regjeringspartiene er svært stolte av, og som også er viktig i forhold til å skape ny vekst og nye muligheter for fremtiden.

Marit Arnstad (Sp): Høyre har i dag brukt en del tid på å berømme Fremskrittspartiet for deres samarbeidsvilje. Det har virket nokså enkelt for Høyre å konstatere at dette er et budsjett vi kan leve godt med, og det skjønner jeg. Først fikk partiet kneblet Kristelig Folkeparti i regjering, og så fikk de nedkjempet Fremskrittspartiet i Stortinget. Nå har Sanner fra Høyre brukt en del av sin taletid til å skjelle ut andre partier i sitt innlegg, så jeg skal bruke denne replikken til å utfordre Høyre på noen Høyre-saker.

Men la oss først se på hva et slikt Høyre-budsjett faktisk betyr. Det betyr at en prioriterer privat forbruk framfor offentlig velferd. Det betyr at en prioriterer familier der begge foreldrene har omsorgen for barna og kan ta ut kontantstøtte, framfor enslige forsørgere, som kanskje har den tøffeste økonomiske situasjonen. Det betyr at en prioriterer skattelette framfor målrettet industripolitikk, og det kommer til å bli et budsjett for fortsatt sentralisering og for en dårligere lokal velferd.

I valgkampen var Høyre opptatt av skolepolitikk. Mange føler seg i dag sviktet av Høyre når det gjelder skolepolitikken. Mange av dem som i dag er i grunnskolen, kjemper for å prøve å få til et rimelig tilbud til barna i grunnskolen. De som er bekymret over at utstyr og tilbud forsvinner, de som er bekymret for skolehverdagen til barna, og ikke minst de som er bekymret for skolebygningene og inneklimaproblematikken, lurer nå på: Hvor ble det av skoleløftene til Høyre? Når foreldre mer eller mindre presses til å omgå reglene om at foreldre ikke skal betale for offentlig skolegang ved frivillige bidrag, kan en begynne å lure.

Kommunalministeren har bekreftet at det blir stramt for kommunene neste år. De skal bruke nesten 6 milliarder kr av det de kunne ha brukt på eldreomsorg og skole, til å dekke en pensjonsregning som staten burde ta. Hva har Høyre i dag å si til dem som føler seg sviktet av Høyre i skolepolitikken? Skal de fortsette å si at dette bare handler om lærerne og ikke om ressursene? Skal de fortsette å si at det bare gjaldt private skoler, men ikke en bedre offentlig grunnskole? Hva er Høyres melding til dem?

Jan Tore Sanner (H): Jeg registrerer at Senterpartiet nå også har begynt å bruke Arbeiderpartiets retorikk om at det er en Høyre-regjering og et Høyre-budsjett. Jeg registrerer at Marit Arnstad sier at først har Høyre nedkjempet den ene, og så har vi nedkjempet den andre. Jeg synes det er litt respektløst. Vi har en samarbeidsregjering, bestående av tre partier, som samarbeider meget godt. Når man på den måten forsøker å slå kiler inn i et samarbeid, viser det vel kanskje hvor langt man selv er fra regjeringsmakt.

Vi er opptatt av å samarbeide for å gjøre alle til vinnere, og vi har gått inn i forhandlinger i Stortinget for å finne løsninger som begge parter kan leve med, enten det var i samtalene med Fremskrittspartiet eller om det var i samtalene med Arbeiderpartiet. Den holdningen at man skal samarbeide for å ydmyke andre, kommer man ikke langt med.

Ellers er vel kanskje en av forskjellene mellom Senterpartiet og Høyre at vi ikke har noe imot at det private forbruket øker. Vi er for at det skal skapes større rom for privat sektor. Det er en realitet at det private forbruket økte sterkt også den gangen representanten Marit Arnstad satt i regjering, men vi har altså ikke noe imot at det skjer.

Så er det spørsmål om skolepolitikken. Hvis det var så enkelt at det bare var et spørsmål om penger, ja, så ville vi allerede hatt verdens beste skole i Norge. Vi ligger på verdenstoppen når det gjelder ressurstilgang, mens vi ligger sånn omtrent midt på treet når det gjelder innhold. I de arbeiderpartiregjeringene vi hadde på 1990-tallet, gjennomførte man reformer fra grunnskolen og til høyere utdanning. Ingen av de reformene hadde som mål å øke kvaliteten i skolen, og det er kanskje noe av årsaken til at vi står der vi står. Derfor var noe av det første utdanningsminister Kristin Clemet tok tak i, å sette i gang et arbeid med å snu enhver stein for å se på hvordan vi kan skape en skole med høyere kvalitet og med mer innhold. I fjor økte vi timetallet i grunnskolen, i år sørger vi for at høyere utdanning får et skikkelig løft.

Ranveig Frøiland (A): For Arbeidarpartiet er, sidan Arbeidarpartiet sin politikk vart etterlyst, arbeid og velferd det viktigaste. Siv Jensen sa i ein replikk tidlegare i dag at det no er dramatiske endringar når det gjeld sysselsetjingssituasjonen; arbeidsløysa aukar. Svaret til Arbeidarpartiet er at dei som er arbeidsledige, skal vera trygge på at dei kan vera det og leva eit liv medan dei søkjer på arbeid igjen. Svaret til Høgre er at no gjer vi det så vanskeleg som mogleg, så finn dei seg nok arbeid igjen. Folk vil ha arbeid dersom det er arbeid.

Når det gjeld velferd, kallar Høgre budsjettet sitt for skreddarsaum, og seier at arven etter Arbeidarpartiet var eit tal sosialhjelpsmottakarar som var veldig høgt. Dei siste fem åra har Kristeleg Folkeparti hatt ansvaret for alle budsjetta, medan Arbeidarpartiet har hatt ansvaret i halvtanna år. Eg går ut frå at dette er ein kritikk av samarbeidspartnarane i Kristeleg Folkeparti. Skreddarsaum skal rettast inn mot den enkelte. For Arbeidarpartiet har alltid universelle ordningar vore viktige, universelle ordningar som gjer at alle, uavhengig av kva slags bakgrunn dei har, har ein del rettar. No er det tilbake igjen til forsorga. Ein skal bretta ut livet sitt på sosialkontoret og fortelja om elende, dersom ein skal få pengar til medisinar på blå resept. Det som Arbeidarpartiet innførte i fjor, med støtte frå Stortinget, var at alle eldre og uføre skulle sleppa å betala eigendel på blå resept. No lyt 625 000 betala denne eigendelen sjølve. Det er å gå tilbake igjen til forsorgssamfunnet, ikkje å gjera ordningane universelle slik at alle kan få rett til dei. I tillegg tek ein frå einslege forsørgjarar – det er småleg.

Jan Tore Sanner (H): Jeg oppfattet ikke helt spørsmålet.

Den omleggingen som vi nå foretar i budsjettet, har først og fremst som formål, som representanten er inne på, å sy skreddersøm, og det er for å sørge for at det enkelte menneske som har ekstra store utfordringer, skal få mer hjelp. Det jeg tror vi må erkjenne, alle som også har vært tilhengere av universelle ordninger, er at de velferdssystemene som vi har hatt, ikke har klart å hjelpe det enkelte menneske som har ekstra store problemer. Det må jo være et paradoks, også for Arbeiderpartiet, at vi i et av verdens rikeste land opplever nyfattigdom. Da gjør vi noen grep for å sørge for at vi klarer å hjelpe dem som har de største problemene, bl.a. gjennom den fattigdomspakken som Regjeringen har lagt frem, hvor man bl.a. øker bostøtten for pensjonister med ekstra dårlig råd og for barnefamilier med ekstra dårlig råd.

Når det gjelder ordningen med blå resept, er ikke det en ordning som har levet i all sin tid. Dette var en ordning som ble innført fra 1. oktober i år, så det er en ordning som har vart i en drøy måned. Det vi nå gjør, er å sørge for at minstepensjonistene blant uførepensjonister og alderspensjonister fortsatt skal få gratis medisin, og samtidig sørger vi for at folk med ekstra store utgifter i forbindelse med sykdom skal få dekket mer av det gjennom en såkalt tak 2-ordning. Det viktigste vi kan sørge for, er at folk er i arbeid. Det er derfor det er så viktig at vi nå får vedtatt et budsjett som bidrar til å trygge arbeidsplassene i konkurranseutsatt sektor, og et budsjett som vil fremme vekst og ny utvikling i næringslivet. At folk er i arbeid og at de har en lønn som de kan leve av, må tross alt være det viktigste. Derfor er vi også opptatt av å redusere skattene på vanlige inntekter.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Djupedal (SV): Sett utenfra må norsk politikk fortone seg ganske uforståelig. Vi er et rikt land, det rikeste av alle land gjennom alle generasjoner. Staten er rik, og det personlige forbruket er høyt, men samtidig har vi kommuner som har så store mangler at det er iøynefallende. Det er dette paradokset som for de fleste er helt uforståelig og aldeles unødvendig. Norge er et rikt land, som velger å forvalte sin rikdom dårlig. Det er vanskelig å forstå hvorfor det skal være slik, og hvorfor det ikke skal være mulig å prioritere, slik at vi kan bruke vår velstand til å bygge et samfunn med bedre velferd for alle. Det er det SV gjør i vårt alternative statsbudsjett, vi prioriterer. Vi har den samme balansen som Regjeringen, men samtidig finner vi rom for å øke bevilgningene til skolen, for å bekjempe fattigdom, for å fjerne egenandeler, for å fjerne alle usosiale kutt i Regjeringens forslag, for å bygge flere boliger, for å satse på kultur og opplevelser, for å følge opp psykiatriplanen, for å bruke mer penger til kollektivtrafikk og ikke minst for å øke bevilgningene til tiltak mot arbeidsledighet. Kort sagt: Vi satser på fellesskapet, på det fellesskapet vi alle sammen er avhengige av. Det er dette som er det viktigste, å satse på fellesskapet. Det viktigste er ikke lettelser i campingvognavgift eller motorsykkelavgift eller billigere sprit.

At Regjeringen velger å knytte seg stadig tettere til Fremskrittspartiet, er et valg de har gjort, og et valg de må ta konsekvensen av. For resultatet ser vi: En politikk, der privatisering er viktigere enn velferd, der rettferdig fordeling ikke engang er et politisk mål, der tiltak for de fattigste skal betales av de nest fattigste, der egenandeler på medisin og helse skal økes, men ikke skattene for de som er rikest, der kommunene går på sparebluss, der åtte av ti kommuner i år går med store underskudd, med kutt i velferdstilbudet som resultat, og der det private forbruket skal øke syv ganger så mye som fellesskapets forbruk, der privatskolene er viktigere enn offentlige skoler, og der skattelettelser for rederiene er viktigere enn å skjerme ytelsene til de arbeidsledige. Dette er en del av de valg Kristelig Folkeparti har gjort, et valg de må forsvare, et valg jeg forstår, og registrerer, de ikke syns er så veldig enkelt.

SV har valgt annerledes. I SVs forslag til statsbudsjett finner vi rom for å bruke hele 8 ½ milliard kr mer til velferd i norske kommuner uten å bruke en eneste ekstra oljekrone. Det betyr at vi prioriterer, det betyr at vi bruker mindre penger til mange ting, men det betyr at vi bruker mer til det vi mener er det viktigste, og som de fleste mennesker rundt i Norges land mener er viktigst. Det betyr at vi bruker mindre penger til Forsvaret, vi fjerner kontantstøtten, vi bruker mindre penger til privatskoler, vi øker skatten for dem som har mest, særlig for dem som har store inntekter fra aksjer, og vi vrir investeringer fra oljesektoren til kunnskap og til utdanning. For det betyr bedre velferd, helt fra barnehagen og til sykehjemmet.

I Regjeringens statsbudsjett var det som følge av avtalen i opposisjonen tidligere i år 1,7 milliarder kr mer til barnehager. Det er den største enkeltsatsing på barnehager noensinne, og er utelukkende opposisjonens fortjeneste. Til tross for det er det for lite for å nå målet om makspris og målet om å nå en utbygging som muliggjør at alle som ønsker det, skal få plass. Vi er derfor tilfreds med at opposisjonen har forhandlet fram en tilleggsavtale som gir 287 mill. kr ekstra til barnehagene, og som er fulgt opp i budsjettforliket. Det vil bety at det neste år blir nesten 2 milliarder kr mer til barnehager i Norge, og det betyr at fra 1. august neste år vil prisen på en barnehageplass gå ned imot 2 500 kr, og fra nyttår neste år vil prisen ikke overstige 2 500 kr pluss den prisstigning som har vært i perioden. Året etterpå vil vi komme ned i 1 500 kr for en heldagsbarnehageplass, og det er SV meget stolt av å ha vært en viktig del av å få til.

I SVs alternative budsjett fremmer vi den storstilte satsingen på kvalitetsheving i skolen, både når det gjelder innhold og når det gjelder bygninger, som vi har lovt våre velgere i valgkampen. Vi ønsker å skape verdens beste skole. SV bruker nesten 3 milliarder kr mer på skole til neste år. Det er ganske uforståelig at dette rike landet ikke har råd til å ha skolebygninger som er moderne, ha moderne undervisningsmateriell, kort sagt: ha en skole som lyser. For det er det vi ønsker at skolen skal gjøre. Dypest sett er det ingenting som er viktigere enn å ruste opp norsk utdanning for å skape læringslyst og nysgjerrighet. For det er det det blir kvalitet av. Men enkelte gjør det til en dyd å late som om det er mulig å få kvalitet uten penger. Ingenting kunne være mer feilaktig enn det. I tillegg fremmer vi forslag innenfor utdanningssektoren om bokstipend i den videregående skolen for å gjøre skolen gratis for alle som går der. Vi vil ha gratis leirskole, og vi fremmer forslag om å få prisen for en heldagsplass i skolefritidsordningen ned imot 760 kr pr. måned. Det man opplever, særlig når det gjelder skolefritidsordningen, er store kutt fra Regjeringen, som vil gjøre at ordningen til neste år vil bli dyrere og dårligere. Det vil i praksis bare være en oppbevaring mens foreldrene er på jobb. SV ønsker ikke dette.

Regjeringspartiene, kanskje særlig Høyre, sliter med stor troverdighet i skolespørsmål. De prøver å innbille det norske folk at vi allerede bruker veldig mye penger på skolen, og at vi kan få en bedre skole for mindre penger. De sier at kommunene bruker pengene sine feil, og at bare det blir mer privatisering, mer konkurranseutsetting og større kommuner, vil det bli bedre i alle landets kommuner. Tro det, den som vil!

Regjeringen prioriterer i dette budsjettet å bruke inntil 20 000 kr mer pr. elev i privatskoler og ikke én krone mer til de 98,5 pst. av elevene som går i den offentlige skolen. Det betyr at de få elevene som går i privatskolene, er de eneste denne regjeringen har omsorg for innenfor utdanningssektoren, ikke de 98,5 pst.

SV prioriterer rettferdig fordeling og fjerning av fattigdom. SVs skatteopplegg vil gi skattelettelser for dem med inntekter opp til 325 000 kr. For dem med inntekter opp til ca. 500 000 kr vil det bli ubetydelige endringer, mens de med store inntekter, særlig fra skattefrie aksjegevinster, vil få skatteskjerpelse. Det er et særnorsk fenomen at vi ikke har skatt på aksjeutbytte. Alle våre naboland har det, unntatt Finland, men de vurderer nå å innføre det. Tyskland har det, England har det, USA har det, Japan har det. Det betyr at vi i Norge har en særnorsk ordning, med skatteamnesti for de aller rikeste. Det viser seg jo i forbindelse med de spørsmål som vi har stilt til departementet, at de 226 rikeste menneskene i Norge, som har en inntekt på over 20 mill. kr i året, har en skattefri aksjegevinst pr. år på over 21 mill. kr. Det betyr altså at disse få menneskene har så store inntekter som med fordel burde ha vært beskattet, for at man skulle klare f.eks. å fjerne fattigdommen. Dette er en av de mest urimelige ting i vårt skattesystem, og en av de tingene som SV ønsker å fjerne.

I tillegg ønsker vi – og det er et mål – at vanlige inntekter skal beskattes lavere, og at høyere inntekter skal beskattes mer, særlig inntekter fra kapital. Og dette foreslår vi fordi det er rettferdig, og fordi det frigjør penger til å løse andre viktige samfunnsoppgaver. Men denne regjeringen har dessverre ikke rettferdig fordeling som et mål. Man har kamp mot fattigdom som et mål, men dette betales ikke av de som burde ha betalt det, men av de som er nest fattigst.

I tillegg fremmer SV forslag om å øke frikortgrensen for ungdom til 35 000 kr, vi fjerner dokumentavgiften ved kjøp av bolig for ungdom under 30 år, og vi øker avskrivningstiden for industrien til 20 pst., slik også flertallet går inn for, og det er vi glad for.

I tillegg øker vi den alminnelige skattesats til 28,5 pst. Men dette kombinerer vi med betydelige økninger i minstefradraget, noe som gjør at alle med helt alminnelige inntekter og opp til godt over det også, får lavere skatt eller uforandret skatt.

I tillegg – og det er en viktig bit av SVs skattepolitikk – foreslår vi å følge opp Grønn skattekommisjons mange forslag, der man ønsker mer skatt på miljøskadelig adferd og lavere skatt på arbeid, først og fremst ved en reduksjon i arbeidsgiveravgiften. For staten er dette et nullsumspill, men for miljøet og ikke minst for miljøvennlige arbeidsplasser er dette et betydelig pluss. Bare slik vil det være mulig å omstille Norge til et grønnere og mer bærekraftig næringsliv og bare slik vil det være mulig å følge opp de forpliktelser som ligger på Norge gjennom Kyoto-avtalen og andre internasjonale miljøavtaler.

SVs skattepolitikk er grønn og rød. Den er grønn og rettferdig. Det betyr at de økte inntekter som SVs skattepolitikk gir, gir vi ut igjen for å styrke velferdsstaten. Det mener vi er det aller viktigste i den situasjonen vi er i.

Noe av det viktigste framover er også å få et lavere rentenivå og ikke minst å få svekket kronekursen. Dette har jo vært en del av dagens debatt, uten at det har vært mulig å få noen bevegelse på det. Regjeringens mantra er at bare vi får et stramt budsjett, vil det meste gå bra. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Det man har gjort fra Stortingets side, er å fraskrive seg muligheten til å ha innflytelse på en så viktig del av norsk samfunnsliv. Denne er delegert til hovedstyret i sentralbanken ved at de skal fastsette rentenivået til enhver tid, og Stortinget – eller for den saks skyld finansministeren – skal ikke ha ett ord med i laget.

Dette regimet har ikke vist seg å fungere. Det har vist seg å være et dårlig regime for en liten økonomi som Norges. Et lite land med en liten valuta er nødt til å ha en pengepolitikk som henger sammen med de øvrige forhold i økonomien. Når man har en sentralbank som ensidig vektlegger inflasjon og ikke velger å vektlegge produksjon, kronekurs eller for den saks skyld sysselsetting, går dette riktig ille, og det er akkurat det det har gjort. Industrien har fått en ekstra belastning på over 10 pst. de siste årene, som utelukkende skyldes omlegging av valutapolitikken. Det betyr at når lønnsom, konkurransekraftig norsk industri nå sliter og delvis legger ned og flagger ut, skyldes det ikke noe annet enn at vi har fått en styrking av kronekursen som det ikke har vært mulig å leve med. Vi ønsker en endring som gjør at man kan ta mer hensyn til sysselsetting, produksjon og kronekurs, og ikke ensidig se på inflasjonen. Man trenger ikke å endre forskriften til Norges Bank for dette. Man kan bare sørge for å gi en nødvendig presisering, slik at Norges Bank ikke blir så enøyd, men bruker begge øynene og ser alle de ord som står i valutaforskriften. For norsk økonomi er dette ualminnelig viktig. Ikke minst er det viktig for de mange arbeidsplassene som nå legges ned, og for et næringsliv som er konkurransekraftig og overlevelsesdyktig.

Jeg er overrasket over at det ikke skal være mulig å få større interesse rundt dette. Jeg er også overrasket over at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet ensidig velger å si at dette systemet fungerer godt, når alle fornuftige mennesker ser at dette systemet overhodet ikke fungerer. Det er derfor Regjeringens ansvar når lønnsomme arbeidsplasser nå legges ned og flyttes ut på grunn av den sterke kronen og den høye renten. De ønsker et system der sentralbanken er overdommer og ikke finansministeren, som saklig sett i ethvert demokratisk system burde ha vært den øverste ansvarlige både for pengepolitikk og finanspolitikk i et land.

Det politiske landskapet som tegner seg framover, er ikke spesielt lystelig sett med SVs øyne, og heller ikke sett med øyne som er opptatt av fellesskapet og velferdsstaten. Vi som er opptatt av å ivareta det beste i det norske samfunn og i å videreutvikle velferdsstaten, registrerer at vi har en regjering som har knyttet seg til Fremskrittspartiet. Vi registrerer at denne regjeringen vakler videre med stadig tettere bånd til et parti som har en helt annen dagsorden enn f.eks. det jeg vil anta at Kristelig Folkeparti har. Det betyr at vi nå får mer privatisering og mer konkurranseutsetting. Vi får et samfunn med større forskjeller. Vi får kort sagt et kaldere samfunn.

Dette budsjettforliket har, særlig på de punkter som ikke berører økonomi på kort sikt, en veldig klar Høyre-profil. Og det er denne strukturpolitikken som går på konkurranseutsetting, utfordringsrett og fjerning av rettigheter for arbeidstakere, Høyre og Fremskrittspartiet setter kloa i, og som gjør at de får abonnement framover på å føre en politikk i feil retning. Jeg er svært overrasket over at Kristelig Folkeparti kan leve godt i dette selskapet, for Kristelig Folkeparti har egentlig en separat dagsorden som ligger tettere opp mot det som ikke minst SV er opptatt av.

Vi har lagt fram et budsjett innenfor de samme rammer som Regjeringen, med den samme balanse som Regjeringen, der det er rom for å prioritere velferd, barn og unge og rettferdig fordeling. Det er vi veldig stolte av. Vi har laget et budsjett som norsk næringsliv vil leve ikke bare godt med, men svært godt med, for vi gir lettelser innenfor de områdene det er nødvendig å gi lettelser på. SV har laget et alternativt budsjett, som burde ha vært vedtatt, men som dessverre ikke blir vedtatt.

Utfordringen framover vil jo bli den: Hvis Kristelig Folkeparti fremdeles skal sitte i en regjering tett bundet opp mot Fremskrittspartiet, så får vi et samfunn som ved mange viktige veivalg, vil gå i feil retning. SV vil til enhver tid være der og utfordre fra den andre siden, utfordre på det verdigrunnlaget vi ønsker at det norske samfunn skal bygge videre på. Og det kan oppsummeres veldig kort: Vi ønsker et varmere og mer solidarisk samfunn, med mindre forskjeller mellom folk.

Jeg tar med dette opp både de forslagene i innstillingen som vi står sammen med andre partier om, og de som vi er alene om.

Presidenten: Øystein Djupedal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Representanten Djupedal la i innlegget sitt stor vekt på velferdsoppgåvene i samfunnet. Eg vil konsentrere meg om eit par av desse.

Vi har i haust fått klare meldingar frå kommunepolitikarane våre: Regjeringa legg opp til å sveltefôre kommunane neste år. Det vil særleg gå ut over skulane og eldreomsorga. Dermed rammar Regjeringa dei aller viktigaste velferdsoppgåvene i samfunnet vårt.

Arbeidarpartiet meiner at dei eldre i samfunnet vårt skal leve under verdige forhold. Vi avviser derfor regjeringspartia og Framstegspartiet sitt opplegg. Dei vil nemleg gi altfor lite pengar til å pleie og hjelpe dei eldre. Det vil føre til klart dårlegare kvalitet i eldreomsorga. Den offentlege skulen får langt dårlegare vilkår neste år med regjeringspartia og Framstegspartiet sitt opplegg. Det vil spesielt ramme barn og unge som har eit særleg behov for hjelp i opplæringa. Ein slik politikk er usosial. Samtidig føreslår regjeringspartia og Framstegspartiet å gi langt meir pengar til privatskular. Arbeidarpartiet avviser denne politikken. Vi vil løyve 3 milliardar kr meir til kommunane enn det Regjeringa har gjort framlegg om. Arbeidarpartiet står fast ved at vi skal ha ei skikkeleg eldreomsorg og ein forsvarleg fellesskule.

Eg vil gjerne utfordre representanten Djupedal nettopp på disse to områda og stille følgjande spørsmål: Korleis vurderer Sosialistisk Venstreparti regjeringspartia og Framstegspartiet sine forslag når det gjeld eldreomsorg og skule? Og for det andre: Kva meiner SV om Framstegspartiet sitt forslag til kommuneøkonomi for 2003?

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker for en veldig vennlig replikk. Jeg kan uten videre si at jeg er enig i alt det representanten Sandal sier. Vi kan nok være uenige om doseringen på enkelte felt, men det kan vi komme tilbake til på et annet tidspunkt.

Den retningen som jeg ser i Arbeiderpartiets alternative budsjett, er god. Det er en retning som jeg tidligere har gitt honnør til Arbeiderpartiet for. De har funnet tilbake til mye av det som har vært Arbeiderpartiets mangelvare gjennom mange år. Nå har de kommet tilbake der de hører hjemme, og det skal Sandal og Arbeiderpartiet ha honnør for.

Det er klart at det Regjeringen sammen med Fremskrittspartiet gjør, er en katastrofe for dem som er opptatt av velferdsproduksjon i Norge. Det det betyr, er at man later som om man gir noen penger, og later som at man gir en styrking, mens alle landets ordførere, alle landets kommunepolitikere, jo ser at dette ikke er realiteten. Det å sitte i et vanlig norsk kommunestyre i dag er bare en kamp om hvor man – på en måte – skal hindre nedskjæring, ikke om hvor man skal bygge ny velferd.

Regjeringen har jo et slikt mantra: Kommunene bruker pengene sine feil. Hvis de bare lager større kommuner, har mer konkurranseutsetting, mer privatisering, vil dette gå så uendelig mye bedre. Men alle vet at dette ikke er riktig. Alle vet at situasjonen ikke er slik. Til og med Høyre-ordførere, når de kommer til Stortinget, høres ut som SV-ere hele gjengen, for de har selvfølgelig et press fra sine velgere. De krever også gode og anstendige skoletilbud, gode og anstendige tilbud for de eldre, som vi fra SVs side er opptatt av, og som jeg vet at Arbeiderpartiet også er opptatt av. Det betyr at i den situasjonene vi nå er i, hadde det eneste riktige vært å gi kommunene mer penger for å løse de mange viktige utfordringene som norske kommuner står overfor. Det er innenfor eldreomsorgen, det er innenfor skolen, ja det er innenfor hva det måtte være av viktige fellesskapstjenester.

Det vi fra SVs side har som perspektiv, er at mange av de viktigste oppgavene i vårt samfunn løser vi best i fellesskap. Det betyr at vi betaler skatt inn til et samfunn og får tilbake ting i form av velferdsproduksjon: barnehager, skoler, eldreomsorg og hva det måtte være. Jeg er glad for av SV og Arbeiderpartiet i mange henseender kan være enige når det gjelder dette.

Torbjørn Hansen (H): Mitt spørsmål til representanten Djupedal handler også om situasjonen i kommunesektoren.

SV foreslår en kraftig økning av pengebruken i kommunene. Det er selvsagt positivt å ville hjelpe kommunene i en vanskelig økonomisk situasjon, og ønsket om å bedre rammene i velferdsstaten deles nok av de fleste partier på Stortinget. Men det er faktisk en grunn til at Regjeringen er varsom med utgiftsveksten i offentlig sektor, og samtidig prioriterer betydelige skatte- og avgiftsreduksjoner for næringslivet. Norge har allerede et meget høyt rentenivå, en rekordsterk kronekurs og et meget høyt lønns- og kostnadsnivå. Dette er jo rammevilkår som fører til utflytting og nedleggelse av tusenvis av arbeidsplasser i tradisjonell industri, og dette rammer nettopp distriktskommunene.

For min del kjenner jeg problemstillingene rimelig godt siden jeg er oppvokst i kommunen Kvam i Hardanger. Kommunen har to internasjonalt konkurrerende hjørnesteinsbedrifter, nemlig skipsverftet Fjellstrand og smelteverket Bjølvefossen. Her jobber det hundrevis av ansatte, og bedriftene er ekstremt sterkt eksponert mot valutakurs, lønnsnivå og rentenivå. En nedleggelse ville være en katastrofe både for dem som jobber der, og for kommunen, som ligger ute i distriktet.

SVs budsjett vil utvilsomt føre til høyere rente, sterkere kronekurs og større press på lønningene. SV har en reell underliggende vekst i offentlige utgifter på 2 pst., og det er en vekst som er fire ganger høyere enn det som er foreslått i Regjeringens opplegg. Dette fører åpenbart til press i økonomien. I tillegg foreslår altså SV 7 milliarder kr i økte skatter og avgifter på næringslivet.

Mitt spørsmål til representanten Djupedal er: Er SV klar over konsekvensene av en slik finans- og skattepolitikk, og hva det vil bety for sysselsettingen og bosettingen i Distrikts-Norge? Er dette en bevisst strategi som SV har valgt, og som partiet tar det fulle og hele ansvar for, eller er dette en bakside av medaljen som Djupedal ikke vil vedstå seg? Jeg håper jo virkelig at ikke representanten Djupedal lever på den oppfatningen av fikse triks i pengepolitikken, men kan svare på disse utfordringene.

Øystein Djupedal (SV): Hvor representanten Hansen tar sine tall fra, får være opp til ham. Men det er riktig at vi øker de totale skatteinntektene til staten i dette budsjettet med ca. 3,6 milliarder kr. Disse pengene vil vi bruke på velferd. Men næringslivet totalt sett kommer ut med pluss, fordi vi vil treffe en masse ulike tiltak for derved å skape omstilling i norsk næringsliv. Det betyr at hovedgrepene vi gjør, gjør oss mindre oljeavhengig. Det betyr at vi ønsker å frigjøre kapital som i dag går til oljesektoren, for å investere den i livskraftige grønne arbeidsplasser i fastlandsøkonomien, fordi Norge er veldig eksponert ved å ha en så stor del av sin industri knyttet til én sektor, og dermed knyttet opp til svingninger i dollarkursen eller i oljeprisen.

Norsk næringsliv hadde levd meget godt med SVs budsjett, for vi tar tak i det som er framtiden for norsk næringsliv, nemlig det å være konkurransedyktig på tross av at vi har et kostnadsnivå som selvfølgelig ikke kan konkurrere med asiatiske land eller hvilke som helst andre lavkostland. Det vet vi utmerket godt. Og norske bedrifter som allerede i dag er dyktige, er dyktige fordi de har mer kompetanse, mer kunnskap i produktet, som gjør det konkurransedyktig på tross av at lønnsnivået i Norge er høyere enn i sammenlignbare land. Det betyr at det må vi legge til rette for fra Stortingets side. Men norsk konkurransekraft er mer enn bare akkurat hva Stortinget gjør for hver enkelt bedrift.

Konkurransekraft, f.eks. i distriktskommuner med store hjørnesteinsbedrifter, er å ha et velfungerende velferdssystem. Det er å ha en offentlig skole som er god, det er å ha universiteter og høgskoler som er gode, det er å ha et helsestell som er godt, og det er å ha barnehager til sine ansatte. Det er jo ingen som vil finne på å flytte til en hjørnesteinsbedrift hvis det ikke fins en barnehageplass slik at en kan få ungene i barnehage, eller ikke fins en plass på sykehjemmet eller på skolen.

Det er her Høyre går seg helt vill, fordi de ønsker å strupe kommunene mens de sier at da skal vi få det bedre i Norge! Gå ut og snakk med bedriftsledere, gå ut og snakk med ansatte, gå ut og snakk med folk i kommunene og si at bare Høyres skattepolitikk blir vel gjennomført, får vi det fryktelig mye bedre i denne kommunen. Det er ikke én velger som tror på dette, og heller ikke én bedriftsleder.

Gjermund Hagesæter (FrP): No er det ikkje noko nytt at SV vil auke skattar og avgifter. Det får representanten Djupedal godt fram i innlegget sitt, og det fekk SV godt fram i dei merknadene som kom frå finanskomiteen.

I Budsjett-innst. S. nr. 1, på side 14, omtalar SV tobakksavgifter og alkoholavgifter, og der seier dei følgjande:

«I tillegg til å skaffe inntekter til fellesskapet, bidrar de til å redusere forbruket av tobakk og alkohol og dermed lavere utgifter til helse og sosialsektoren. Slike avgifter gir en vinn-vinn-situasjon, og bør utnyttes maksimalt».

No er det jo semje om at eit høgt alkoholforbruk er skadeleg. Likevel er det òg forsking som viser at eit moderat alkoholforbruk ikkje er skadeleg, men tvert imot både betrar helsa og forlengjer levealderen i forhold til dei som er totalfråhaldne. At dette vil gi eit utslag på både helseutgifter og trygdeutgifter, er likevel eit poeng eg let liggje. Det eg derimot ønskjer eit oppklarande svar på, er kva SV eigentleg meiner med den maksimale utnyttinga av denne såkalla vinn-vinn-situasjonen. I dag kostar t.d. ein halvliter ca. 50 kr, og då er spørsmålet mitt: Kva vil han koste når SV er ferdig med denne vinn-vinn-sitiuasjonen kanskje fem år fram i tid? Vil han koste 60 kr, 70 kr eller 100 kr?

Øystein Djupedal (SV): Det var da et aldeles merkelig eksempel som ble trukket fram! Hvis man går ut og kjøper en halvliter til 50 kr, er de totale avgiftene som staten tar inn på denne, i størrelsesorden 6–7 kr. Det var det aller dårligst tenkte eksempelet man kunne trukket fram, for resten av disse pengene går jo til restauratørene, eller til det som måtte være av lønninger og utgifter for dem. Det fins ingen del av norsk alkoholomsetning der det er større fortjeneste enn akkurat på å selge en halvliter på en restaurant. Men la det ligge her, jeg har forstått poenget til representanten Hagesæter: Han mener at SV burde ha gått inn for lavere alkoholavgifter og lavere tobakksavgifter.

Svaret på det er nei! Vi nuller ut egenandelene i vårt budsjett. Vi har en sosial profil på vår skatte- og avgiftspolitikk som gjør at de med lave inntekter faktisk får mer med SVs budsjett. Det betyr at vi bruker disse pengene som staten tar inn, på en sosialt rettferdig måte. Vi nuller f.eks. ut hele kuttet på blåresept, som Fremskrittspartiet nå går inn for, som gjør at 650 000 pensjonister får økte egenandeler – med Fremskrittspartiets stemme, som sagt. Alle disse pensjonistene får nå større kostnader knyttet til helt elementære medisiner, noe som Fremskrittspartiet nå støtter. Vi har ikke sagt til dem at de skal få lavere sprit- eller tobakksavgifter med SVs budsjett, men vi har sagt at vi skal fjerne egenandelen. Og det står vi da virkelig oppreist på og gjør.

Samtidig er det selvfølgelig også slik at vi ser at det fins et tak, en grense for hvor høye tobakks- og alkoholavgiftene kan være. Og vi har ikke foreslått å øke dem! Vi har ikke foreslått å øke dem! Vi har her fulgt akkurat det samme framlegget som Regjeringen har. Det har vi gjort i mange år. Men å tenke seg hvordan man skal gjøre dette, det er snakk om en prioritering. Fremskrittspartiet prioriterer altså lavere spritavgifter og lavere tobakksavgifter. Dem om det! Det legger ikke SV seg opp i. Vi prioriterer lavere skatt for dem med lave inntekter, at man kan leve av eget arbeid. Vi prioriterer å få ned egenandelene i helsevesenet og til medisiner. Vi prioriterer å få ned egenbetalingen i skolen, og vi prioriterer å få ned egenbetalingen i barnehagene. Det er SVs valg, og det er et valg vi står meget oppreist på. Så får det heller være at jeg får tåle litt kjeft for dette fra Stortingets talerstol.

Bjørg Tørresdal (KrF): Det er gledelig å høre at Øystein Djupedal i sitt innlegg sier at han ønsker seg et varmere samfunn. Det er et godt motto, som Kristelig Folkeparti har hatt i mange år, som familie- og omsorgsparti.

Det er rett at i mange saker har Kristelig Folkeparti og SV felles mål. Men det er vanskelig når Øystein Djupedal sier veldig raskt og i en halv setning at nå vil de fjerne kontantstøtten. Kontantstøtten, som har vist seg å være sosialt utjevnende, kontantstøtten, som veldig ofte gis til eninntekts barnefamilier – mange av dem med mellomstore eller lave inntekter – den kan en liksom bare ta vekk, fordi de småbarnsfamiliene som mottar kontantstøtte, ikke er interessante for SV.

Det som er interessant for SV, er de familiene som velger A4-løsningene med barnehage, og kun de skal gis støtte, en støtte vi gjerne vil være enig i, men det blir ensidig når det bare er de barnefamiliene som velger barnehager, som skal få styrket innsats fra det offentlige. Billigere barnehager og i tillegg store skattelettelser for dem som har de høyeste inntektene, det mener SV er rett vei å gå.

Partiene bak barnehageforliket går inn for en lovendring som gjør barnehageplass til et svært gunstig frynsegode, både for ansatte og for arbeidsgivere. Dagens Næringsliv hadde fredag regnestykker på hvor mye skattelette dette vil gi for den enkelte, og disse regnestykkene viste veldig tydelig at de med de største inntektene, ville få de største skattelettene, en ordning som er mer gunstig jo mer du tjener. Er dette veien SV vil gå?

I sitt innlegg sa Øystein Djupedal at de gikk inn for skjerpet skatt til dem med høye inntekter, men i samme skatteåret gir han altså store skattelettelser i forbindelse med barnehager. Er det … (Presidenten klubber.)

Øystein Djupedal (SV): Det burde ikke overraske noen av SV er imot kontantstøtten. Det har vi vært siden dag én. Vi mener at det er riktig å satse på barnehager og en omsorgsform som er til gagn for barna. Vi er stolte av at SV sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har framforhandlet en avtale som fører til at barnehagesektoren i Norge til neste år får nesten 2 milliarder kr mer. Fra 1. august neste år får vi en gjennomsnittspris på 2 500 kr og fra 1. januar 2004 – altså om et års tid – får vi en makspris på 2 500 kr. Året deretter får vi en makspris på 1 500 kr pluss den prisstigning som måtte ha vært i perioden. I tillegg får vi en massiv utbygging av barnehageplasser, slik at mange som i dag ikke har mulighet til å få en barnehageplass, vil kunne få det. Det største problemet i dag er mangelen på barnehageplasser for barn under 3 år. Etter at kontantstøtten kom, har det i praksis nesten ikke vært bygd ut barnehageplasser for de aller minste barna. Det gjør at svært mange, i hovedsak mødre, som hadde ønsket å være ute i arbeidslivet, som hadde ønsket utdanning, som hadde ønsket å delta i samfunnslivet, ikke har mulighet til det. Når staten nå har en ordning med kontantstøtte, velger man selvfølgelig å ta imot den. Svært mange av disse ville ha valgt annerledes hvis de hadde hatt valgfrihet, men realiteten er at kontantstøtten ikke har skapt valgfrihet. Den har skapt det motsatte, for man har ikke et valg når det gjelder å få barna inn i barnehager hvis man ønsker det. Barnehagekameratenes store forlik om barnehager gir en reell valgfrihet, og det er jeg meget stolt av.

Så til skattebiten av forliket. Det er ingen hemmelighet at dette har vært Fremskrittspartiets ønske i disse forhandlingene. De har fått gjennomslag for det, og som motytelse har vi fått gjennomslag for det som har vært viktig for oss, nemlig utbygging og lavere pris. Samtidig skal man også huske på at Dagens Næringslivs reknestykke er feilaktig, for når vi får en makspris på 1 500 kr, er effekten av skattefradraget helt marginal. Da får vi en total kostnad på barnehager for hver enkelt familie som er langt lavere. I tillegg vil man ikke ha de samme kostnadene i skattesystemet som før.

Åslaug Haga (Sp): SV og Senterpartiet står sammen i ønsket om å styrke kommuneøkonomien. Det er bra. Men vi trenger flere partier med oss for at kommunene skal få det løftet som de bør ha, og for at kommunene skal kunne gi folk de tjenestene innenfor skole, helse og omsorg som de fortjener.

I tillegg til styrket kommuneøkonomi mener Senterpartiet at det er behov for ytterligere grep for å gi kommunene handlingsrom til å gjøre den jobben de ønsker for innbyggerne sine. Vi mener det er nødvendig at kommunene får forhandlingsrett med staten, slik at kommunene kan si nei til nye reformer dersom stortingsflertallet ikke vil være med og fullfinansiere dem. Bare på den måten kan vi sikre samsvar mellom oppgaver og penger som kommunene har til rådighet. Vi mener òg at kommunene må få friere lokal beskatningsrett, slik at kommunene får handlefrihet til å foreta reelle valg lokalt. Utover dette er det behov for flere frie midler til kommunene, og kommunene må fritas for unødvendig byråkrati.

Mitt spørsmål til representanten Djupedal er om SV støtter Senterpartiets forslag om å styrke lokaldemokratiet, eller om SV vil legge seg på en stykkpris og minstestandardlinje som fratar lokalpolitikerne makt og handlingsrom. Grunnlaget for spørsmålet er bl.a. den rene stykkprisfinansieringen som SV sammen med Fremskrittspartiet la seg på i det opprinnelige forslaget til barnehagefinansiering, og kravet om minstestandarder i andre sammenhenger. Har SV så liten tillit til lokaldemokratiet at partiet mener stykkpris og minstestandarder er veien å gå?

Øystein Djupedal (SV): La meg bare oppklare en åpenbar misforståelse. Den finansieringsmodellen for barnehager som Senterpartiet er med på, er identisk med den finansieringsmodellen som lå i SV og Fremskrittspartiets første forslag. Det betyr at det er ingen endring på dette overhodet. Den finansieringsmodellen har vi gått inn for, og det er en god finansieringsmodell. Den gir kommunene stor grad av innflytelse på barnehagesektoren. De får innflytelse på samtlige områder, men staten tar altså regningen for dette, og det tror jeg alle landets småbarnsforeldre er glade for, for på den måten får vi altså nå den store barnehagereformen realisert. Det vi dessverre har sett gjennom de siste årene, er at når Stortinget har bevilget mye penger til barnehager, har disse på grunn av kommunal armod gått i mange andre sluk innenfor kommuneøkonomien enn til barnehager. Det er derfor dette store løftet har vært nødvendig, og vi er glade for at Senterpartiet har vært med på det. Men finansieringsmodellen er, som sagt, identisk med det opprinnelige forslaget.

Vi ønsker større frihet for kommunene. Det er klart vi ønsker det. Vi ønsker at det skal være attraktivt å være lokalpolitiker. Vi ønsker at det skal være attraktivt å være med og utforme velferdssamfunnet der velferdssamfunnet fungerer, nemlig ute i kommunene. Men vi er ikke enig i at kommunene skal ha muligheten til å velge ikke å være med på en stor statlig reform, og heller ikke i at en kommune skal ha vetorett i forhold til reformarbeid som stortingspolitikere og regjering mener er nødvendig. Vi er heller ikke enig i at det skal være en fri beskatningsrett. Vi føler oss ganske trygge på at en fri beskatningsrett vil føre til at rammetilskuddet vil bli kuttet tilsvarende, og på den måten vil vinningen gå opp i spinningen. Derimot ønsker vi å styrke kommuneøkonomien med ca. 8,5 milliarder kr, som er langt mer enn det Senterpartiet ønsker, og jeg er glad for at Senterpartiet også er på det sporet. Vi gir omtrent halvparten av dette i frie, ubundne midler til kommunene, slik at kommunene selv kan velge hvor skoen trykker. Vi må satse på skole, helse, eldreomsorg, på hva som er problemet i den enkelte kommune. Så gir vi gjennom en rekke andre tiltak ca. det samme beløpet til kommunene. Dette ville ha skapt velferdskommuner, og det er SV stolt av.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Sidan tidleg i vår har det vore eit samstemt krav frå industrien og næringslivet – det gjeld både arbeidsgjevar- og arbeidstakarsida – om at statsbudsjettet for neste år måtte verta stramt slik at det kunne dempa presset på krona og på renta, fordi den høge renta og den sterke krona no gjev bedriftene høge kostnader slik at arbeidsplassar, spesielt i eksportretta næringar, står i fare.

Eit stramt budsjett er ikkje eit mål i seg sjølv, men det er ein reiskap for å sikra arbeidsplassar, for å tryggja viktige velferdsordningar og for å gje gode levevilkår både for familiar og for enkeltmenneske. Med dette som bakteppe presenterte Samarbeidsregjeringa i budsjettforslaget for neste år eit stramt opplegg. Regjeringspartia har følgt dette opp i Stortinget, og med den budsjettavtalen med Framstegspartiet som ligg føre, kan Stortinget i dag behandla eit budsjettforslag som har ei god innretning og er forsvarleg stramt. I samband med dette vil eg gje honnør til Framstegspartiet, som på oppløpssida viste ansvar og medverka til ro og fleirtalsløysing for statsbudsjettet for neste år.

Tilbakemeldingane frå næringslivet er gode. Ved hjelp av bl.a. skattetiltak for næringslivet og ved betydelege forbetringar i ordningane for forsking og utvikling vil dette stramme budsjettet vere eit godt verkty for å tryggja eksisterande arbeidsplassar og for å skapa nye.

Parallelt med at presset på rentenivået minkar, aukar moglegheitene for at dette òg vil få positive økonomiske konsekvensar både for kommunar, for hushald og for enkeltmenneske.

I Kristeleg Folkeparti legg me stor vekt på familie og omsorg. Økonomisk politikk kan ikkje lausrivast frå dette. Ein god økonomisk politikk som både tryggjer og skapar arbeidsplassar, gjev som resultat sikre inntekter, som kjem enkeltmenneske, familiar, lokalsamfunn og storsamfunn til gode. Ved hjelp av ein velfungerande økonomi kan me utvikla og tilby gode familiepolitiske tiltak som f.eks. kontantstøtte og barnehageplassar. Med ei kjempesatsing på barnehagar og med auke i kontantstøtta er dette eit budsjett som medverkar til å auka valfridomen for småbarnsforeldre.

Gjennom ein fornuftig økonomisk politikk kan me òg skapa og ta vare på andre gode velferdsordningar for ulike aldersgrupper og for andre grupperingar. Slik sett kan eit stramt budsjett òg bli eit godt sosialt budsjett. Nett dette siste er det budsjettforslaget som ligg føre, eit godt eksempel på.

Vidare vil eg understreka at trass i stramme rammer er det funne rom for fleire gode tiltak som er retta mot bl.a. dei svakaste i samfunnet, mot miljø og mot familie. Eg nemner summarisk at auken i bistanden er på over 850 mill. kr, og at det er funne plass for tiltak til rus- og fattigdomsnedkjemping med ca. 400 mill. kr. Me får eit tak II for dei med store helseutgifter, og det vert lagt inn nye 670 mill. kr i psykiatriplanen. Budsjettforslaget viser òg ei aktiv satsing på kollektivtransport, ikkje minst i storbyane.

Eg er vidare glad for at me gjennom budsjettavtalen med Framstegspartiet får 1 milliard kr ekstra til kommunane, at det eksisterande nivået på bortebuarstipendet er sikra, og at ein opptrappingsplan for grunnpensjon til pensjonistektepar fell på plass.

Ei av dei sakene som me i Kristeleg Folkeparti i mange år har ivra for, er skattefritak for gåver til frivillige lag og organisasjonar. Ved at summen som det kan krevjast skattefrådrag for, no vert heva til 6 000 kr pr. år, begynner denne ordninga å verta interessant. På denne måten kan ordninga medverka til ei verkeleg styrking av det økonomiske grunnlaget for desse organisasjonane, som utfører ein uvurderleg og uerstatteleg samfunnsinnsats. Representert ved ein fargerik flora av ulike lag og organisasjonar er dette arbeidet spreidd vidt utover, alt frå det som vert utført på lokalplanet, like til innsatsen «world-wide». Denne flotte innsatsen får no eit handslag gjennom den utvida ordninga med skattefritak for gåver.

Dette budsjettet som me no er i ferd med å vedta, er ein god reiskap for å ta vare på eksisterande arbeidsplassar og for å skapa nye, for å sikra velferdstilboda og for å gje ein trygg kvardag til familiar og til enkeltmenneske, med auka valfridom, ikkje minst for småbarnsforeldre.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Det er interessant å registrere korleis Kristeleg Folkeparti og representanten Sørfonn no lovpriser budsjettavtala. I Bergens Tidende seier jo Sørfonn at dei stiller seg 100 pst. bak den budsjettavtala som ligg føre. Etter vanleg språkbruk betyr det at dette er god Kristeleg Folkeparti-politikk, skulle ein tru.

Sørfonn var innom næringslivet. Da har eg lyst til å utfordre han på følgjande: Bedrifter blir lagde ned. Arbeidsplassar blir flytta ut, og arbeidsløysa stig. Det rammar små og store samfunn rundt omkring i det ganske land der industrien ligg. Vi må jo ha ein politikk som møter dette, og da er ein stram finanspolitikk for å få ned rente og kronekurs rett nok nødvendig, som òg Sørfonn var innom. Men det er ikkje nok. Vi treng òg målretta verkemiddel for å utvikle eksisterande næringar og skape nye verksemder. Derfor vil Arbeidarpartiet styrkje regionale og kommunale verkemiddel og SND. Regjeringa har dette året gått i stikk motsett retning. Og om ikkje det var nok: I budsjettavtala, som Sørfonn lovpriser, kuttar ein ytterlegare 100 mill. kr til regional utvikling, m.a. for å få pengar til å redusere alkoholavgifta med nær 11 pst.! Ja, med Framstegspartiet som partnar har faktisk Bondevik-regjeringa no gjennom to budsjett kutta alkoholavgiftene med nær 26 pst., samtidig som ein ser at regional utvikling blir ramma i ei tid da det nettopp er eit enormt behov for dette for at spriten skal bli billegare. Likevel hyllar altså Kristeleg Folkeparti og Sørfonn denne avtala. Er det slik at det er dette som nå er det nye Kristeleg Folkeparti?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Fyrst av alt må eg berre bekrefta at me stiller oss 100 pst. bak budsjettforslaget. Det er det i det heile ikkje tvil om.

Når det gjeld arbeidsplassar, har det vore eit samstemmig krav frå næringslivet om at budsjettet må vera stramt. Både frå det distriktet eg kjem frå, og utover i landet vårt, er det tydeleg at den høge kronekursen har vorte eit betydeleg problem for næringslivet. Så den fyrste og einaste bodskapen eg har fått frå næringslivet frå tidleg i vår og framover, er: Få til eit stramt budsjett! Derfor kom det òg så gode signal frå næringslivet om at Regjeringa no tek det på alvor. Faktisk kunne eg registrere at konsekvensane i mitt nærområde vart at bedrifter som hadde utflaggingsplanar, la dei på hylla, nettopp på grunn av at dei hadde tillit til det som Regjeringa no legg opp til i sitt budsjett.

Når det så gjeld ei interessant kopling mellom alkoholavgifter og distriktsutvikling, greier eg å følgja resonnementet til representanten Rudihagen, men det haltar ein smule. Det kuttet som det er snakk om på til saman 100 mill. kr, er fordelt på to postar. Det er 50 av dei som fyrst og fremst går på regional utvikling. Så vidt eg hugsar, dreiar den posten seg om nærmare 1,2 milliardar kr. Han vart styrkt med 50 mill. kr i prisauke og 50 mill. kr reelt i år. At ein då får ein liten reduksjon, vil neppe få dei store konsekvensane, og spesielt ikkje på bakgrunn av at budsjettavtalen òg inneber ei styrking av kommuneøkonomien på 1 milliard kr. Ser me på auken i kommuneøkonomien totalt i dette budsjettet, er den på 3,6 milliardar kr, og til fri inntekt 1,3 milliardar kr, så vidt eg hugsar tala.

Per Erik Monsen (FrP): Jeg går ut fra at Kristelig Folkeparti som et såkalt ansvarlig parti også mener at partiet bør ta ansvar for budsjettforslaget som Regjeringen la fram. At budsjettet har blitt forbedret på en rekke punkter etter det regjeringspartiene selv har kalt harde forhandlinger med Fremskrittspartiet, er det vel neppe regjeringspartiene som bør ta æren for. Harde forhandlinger betyr nettopp at Fremskrittspartiet har presset på, mens regjeringspartiene har holdt igjen så godt de har kunnet.

Noe av det som forbauset meg mest ved Regjeringens budsjettforslag, var at alle tiltak for å beholde norske sjøfolk var fjernet. Med nettolønnsordning i våre naboland forsvinner norske sjøfolk, og kommuner langs hele kysten er bekymret. Arbeidsplasser til sjøs er i alt vesentlig distriktsarbeidsplasser, jobber som med Regjeringens budsjett ville blitt flagget ut til Sverige og Danmark. Bekymrer dette Kristelig Folkeparti, og om det gjør det, hvorfor skal det da harde forhandlinger til for å gjøre noe med det – riktignok langtfra nok, men likevel?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Det er korrekt som representanten Monsen her seier, at me har ei utfordring når det gjeld dei arbeidsplassane me har i maritim sektor. I det budsjettet som no ligg føre, ligg både refusjonsordninga og nettolønnsordning for ferjereiarlag inne, pluss at ein har gjort ein reduksjon i reiarlagsskatteordninga der tonnasjeskatten vert redusert med 30 pst. Det er òg eit par andre tiltak som ligg inne. I budsjettforhandlingar er det slik at det er å ta og gje, men det er òg snakk om at det som vert resultatet, skal alle partar kunna stå inne for. Det må ikkje herska nokon tvil om at frå regjeringspartia si side, òg frå Kristeleg Folkeparti si side, er resultatet på dette området eit resultat som me godt kan stå inne for, og som me synest er eit verkemiddel i rett lei.

Så vidt eg forstår spørsmålet frå representanten, gjekk det i hovudsak på korfor dette ikkje var lagt inn i utgangspunktet. Til det er det å svara at når ein skal leggja fram eit budsjett som skal vera stramt og det er det overordna viktige, vert det ein del område ein ikkje finn plass til i budsjettet, og det var tilfellet for desse ordningane. Men ei mindretalsregjering er svært klar over at for å få eit budsjett igjennom må òg dei ein forhandlar med, få setja sitt preg på budsjettet. Det som har skjedd i denne saka, er at ein har funne løysingar som forhandlingspartane kan stilla seg bak – og forhåpentlegvis skal resultata av dette verta gode.

Heidi Grande Røys (V): Representantane frå Kristeleg Folkeparti her på huset har hatt det travelt i haust, travelt med å forsvare budsjettet, auken i eigenbetalingane, kutt for dei arbeidsledige og uføre, kutt for funksjonshemma, skatteskjerpingar for grupper med høgast sjukdomsutgifter, kutt i bortebuarstipend og ikkje minst ein dramatisk dårleg kommuneøkonomi. På utsida av dette huset har medlemene i Kristeleg Folkeparti derimot ropt over seg av frustrasjon og fortviling over dei same punkta. Vert ikkje det eit paradoks for representanten Sørfonn at det er Framstegspartiet, partiet som elles kuttar brutalt i kommuneoverføringane, som no måtte tvinge Regjeringa til å auke overføringane til kommunane, og at det var Framstegspartiet som òg tvinga Regjeringa til å fjerne nokre av dei usosiale kutta og tvinga Regjeringa til å vidareføre bortebuarstipendet? Vert ikkje det eit paradoks for representanten Sørfonn å forsvare dette budsjettet som trass i nokre få gode forbetringar framleis har ein skeiv profil, auka eigenbetalingar og så dårleg kommuneøkonomi at til og med biskopane no ropar varsku mot kutta, for så å stå her og forsvare billigare sprit, billigare campingvogner og billigare motorsyklar?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg har ikkje kjent det som spesielt belastande å forsvara korkje Regjeringa sitt forslag eller budsjettavtalen, nettopp på grunn av at me kan stilla oss bak dette. I eit stramt opplegg er det òg viktig å målretta, seia nei til noko, seia at noko må venta, og lyfta fram andre ting. Det er faktisk det som er prioritering. Me registrerer at ein del andre parti her i salen prioriterer på ein annan måte, prøver å seia ja til alt, men det synest me ikkje er ein ansvarleg politikk.

Så får eg då spørsmålet om det på ein måte å samarbeida med Framstegspartiet, at ein skal verta taua i land av Framstegspartiet, er spesielt belastande. Dersom ein ser på den avtalen som ligg føre, har han ei innretning og ein profil som Kristeleg Folkeparti godt kan stilla seg bak. Me har eit bistandsbudsjett som er rekordstort. Me har auka bistandsprosenten til 0,93 av BNI.

Me har ein utjamningsprofil. Ser ein på det som går på skattesida, er det dei med låg løn som er lyfta fram gjennom minstefrådraget, når ein tek prosentsatsen på minstefrådraget. Ein har fått ei veldig god ordning for dei med utgifter til helse og medisin, med ei blåreseptordning som omfattar minstepensjonistar, med eit eigendeltak som ikkje er auka i forhold til det eksisterande, og med ei tak 2-ordning som tek med seg dei med store utgifter som det tidlegare var sagt at ein ikkje greidde å fanga inn.

Representanten var òg litt innom alkoholavgiftene. Eg har ikkje problem med å innrømma at 100 mill. kr i lette når det gjeld alkoholavgifta, ikkje er Kristeleg Folkeparti sitt fyrste val på nokon måte. Men dette er ein avtale der det ligg inne mange gode element, og dette er noko av prisen me har betalt for å vera med i eit opplegg som totalt sett er svært godt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Kor er det blitt av Kristeleg Folkepartis sjel? I sentrumsregjeringa stod Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti m.a. saman om følgjande:

• ein meir offensiv distriktspolitikk, inkludert spesielle tiltak for konkurranseutsett næringsliv, som var nødvendig

• ein styrkt kommuneøkonomi for å sikra ein god offentleg skule og ei meir verdig omsorg

• utjamning ved ulike tiltak og lyft nedanfrå, kombinert med eit meir rettferdig skattesystem

Senterpartiet varetek denne profilen i vårt opplegg for 2003. Kristeleg Folkeparti har gjort eit anna val. Eit frå før Høgre-dominert budsjett har gjennom avtalen med Framstegspartiet ytterlegare forsterka avstanden til den sentrumspolitikken Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet har stått saman om.

Jan Tore Sanner har berømma Carl I. Hagen fordi han ikkje i sine krav rørte ved regjeringspartia sine smertepunkt. Det må i tilfelle bety at 100 mill. kr i redusert brennevinsavgift ikkje er eit smertepunkt for Kristeleg Folkeparti, ei heller 100 mill. kr i kutt på distriktspolitiske tiltak, heller ikkje manglande moglegheit til påfyll for kommunane, eller at arbeidsledige og sjuke må betala fattigdomspakka.

Kristeleg Folkeparti synest å vera såre fornøgd med skattelette til dei som tener meir enn 320 000 kr, sjølv om dei veit kven dette går ut over. Dei gir grønt lys for det avisa Vårt Land kallar «10 skritt mot et mer privat samfunn». Det betyr òg grønt lys for Kristin Clemets mange forslag for undergraving av fellesskulen – i skarp kontrast til Jon Lilletuns utrøyttelege engasjement for ein god offentleg skule, med livssynsskular som supplement.

Det budsjettet som blir vedteke i kveld, skjer ifølgje Sanner utan at Carl I. Hagen har rørt ved Kristeleg Folkepartis smertepunkt. Eg spør igjen: Kor er det blitt av Kristeleg Folkepartis sjel?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Å ta vare på sjela er nok viktig både for parti og for enkeltpersonar. Men når det gjeld dette budsjettet, kjende eg meg ikkje heilt igjen i elendigheitsskildringa, for me har faktisk i budsjettavtalen fått lagt inn ein ekstra milliard til kommunane, slik at kommunane står med til saman 3,6 milliardar kr, og frie inntekter med 1,3. Det er i budsjettavtalen lagt inn ytterlegare 150 mill. kr til vegføremål, 30 mill. kr til refusjon for dieselavgift for ekspressbussar osv. Så eg synest det vart bomma litt på målet.

Eg sleit òg litt med å følgja resonnementet når det vart sagt at dei «arbeidsledige og sjuke må betala fattigdomspakka». Eg prøvde i eit tidlegare replikksvar å forklara nettopp korleis ein har fått til dei tre elementa når det gjeld utgifter til medisin osv. – altså ei blåreseptordning som gjev gratis medisin til minstepensjonistar, eit eigendeltak som ikkje er auka, og ei tak 2-ordning som tek med dei store utgiftene til andre helseføremål som det tidlegare ikkje har vore noko tak på i det heile. Så profilen her er etter vår oppfatning – og eg trur oppfatninga til mange fleire enn oss – svært god.

I det heile: Budsjettforslaget slik det ligg føre, har ein god profil som Kristeleg Folkeparti godt kan stå inne for, utan å måtte li, trur eg, nokon som helst slags skade på sjela si av dette.

Ranveig Frøiland (A): Det å hoppa frå seng til seng er ikkje noka enkel øving. Og når det gjeld Kristeleg Folkeparti, verkar det ikkje så truverdig. Det vi er vitne til no, er at Magnhild Meltveit Kleppa er litt foruretta fordi dei har gått frå henne. Og Siv Jensen er litt avvisande til same Kristeleg Folkeparti når dei kjem til henne. Så det er vel ikkje så enkelt å vera Kristeleg Folkeparti. Det har vi sett i haust, vi som har skoda dette frå utsida, at dei ikkje har det så enkelt.

Vi har opplevd, dei fleste av oss, at Kristeleg Folkeparti har vore oppteke av dei svakaste – det skal dei ha, det har dei alltid vore. Eg vil ikkje svartmåla alt som har med budsjettet å gjera, for det har eg ikkje grunn til. Men når dei kuttar for dei arbeidsledige, dei som har det vanskeleg, når dei kuttar for einslege forsytarar, når dei innfører eigendelar på blå resept for dei uføre og for pensjonistar, og når dei tek gravferdshjelpa, då begynner folk å reagera – sjølvsagt – for det er så uvant at det er Kristeleg Folkeparti som gjer dette. I staden er ein med på å seia ja til meir skattelette for dei rikaste, og med neven for nasen seier dei ja til lette i alkoholavgiftene. Det er klart at ein har valt ei linje, og eg trur at representanten Sørfonn må stå oppreist og forsvara dette budsjettet meir enn 100 pst. Ein har valt ei linje der ein vil ha basis i Stortinget med støtte frå Framstegspartiet. Då må ein finna seg i alle dei som er opptekne av at Kristeleg Folkeparti no forlèt dei svakaste og går over til å seia: Nei, det som no er viktig for oss, er at vi får sitja i regjering. Sjølv om vi kuttar m.a. i midlar til distrikta og til dei som er svakast, er det det viktigaste.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg må berre vedkjenna at å hoppa frå seng til seng har eg ikkje så mykje erfaring i. I tidlegare tider har eg hoppa i senga, men eg har inntrykk av at det me står overfor no, er eit forsøk på å få oss til å hoppa over i ei ny seng. Elles er det hyggjeleg å høyra at også representanten Frøiland har registrert at Kristeleg Folkeparti har vore oppteke av dei svakaste, og eg kan roa ho med at det er me så absolutt framleis.

Dersom ein ser litt nøkternt på dette budsjettet, legg retorikken til side, ser ein òg at dette har ein klar profil retta mot dei svakaste i samfunnet, anten det gjeld bistand, som er auka med over 850 mill. kr, eller det gjeld den fattigdomspakka, ruspakka, som me har innanlands. Me kan òg sjå på skatteinnretninga. Ikkje berre er minstefrådraget heva, men prosentsatsen er heva, og det treffer dei med dei låge inntektene, som ikkje kjem til taket når det gjeld minstefrådrag. For å ta andre grupperingar: Når det gjeld retten til overgangsstønad for einslege forsørgjarar under utdanning, er beløpet utvida med 35 mill. kr, så sakleg sett er det ikkje i det heile grunn for å hevda at dette budsjettet er eit anslag mot dei svake, snarare tvert imot.

Når det gjeld dei arbeidslause, har me ei utfordring – det er eg ikkje i tvil om. Det beste me kan gjera der, er å ta vare på eksisterande arbeidsplassar og skapa nye. Der meiner me òg at bedriftsprofilen, både eit stramt budsjett og den innretninga på bedriftsskatten som dette budsjettet har, er med på å styrkja moglegheitene for å ta vare på og skapa nye arbeidsplassar.

Presidenten: Presidenten var et øyeblikk redd for at dette skulle utvikle seg til en debatt om hvilken seng som var best å ligge i, men det slapp vi.

Replikkordskiftet er avsluttet.

Morten Lund (Sp): Tilleggsinnstillingen forteller at fire partier har blitt enige om at Bondevik skal få holde nyttårstalen dette året og så lenge Fremskrittspartiet får stor og økende innflytelse over politikken. Det må bli et manus med påholden penn – forhåpentlig uten godkjenningsrunde blant Fremskrittspartiets fylkesledere.

Innstillingen inneholder ikke én setning om den felles politikken. Fremskrittspartiet lover å stemme for en lang rekke forslag som Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre har fremmet om reduserte brennevinsavgifter, reduserte bevilgninger til distrikter, til miljøtiltak og til ensliges barnepass. Sammen med en lang liste over tiltak for raskere privatisering ligner dette på politikk som Fremskrittspartiet og Høyre har vært alene om.

Diskusjonen etter forliket mellom de forlikte har avdekket stor uenighet. Fremskrittspartiet gir Kristelig Folkeparti ansvaret for vonde innstramminger, men vil ikke vite av at Kristelig Folkeparti tar æren for en eneste forbedring. Carl I. Hagen har holdt foredrag om at han har gitt opp å få Kristelig Folkeparti med på framtidas lag sammen med Høyre. «Budsjettforhandlinger to år på rad har vist at dette blir umulig», sa han ifølge NTB til Shippingklubben. Dette må vel kunne kalles å regjere på oppsigelse.

Jeg har lett også i den opprinnelige finansinnstillingen etter beskrivelse av budsjettkameratenes felles politikk. Bare to felles merknader av betydning fant jeg, en om økt privatisering og en om lavere boligskatt.

I finansinnstillingen finnes heller ikke mange felles merknader mellom regjeringspartiene og andre partier i opposisjon. Rett nok inviterte ikke Regjeringens budsjettforslag til mye samarbeid, men mangelen på fellesmerknader på områder der det er stor enighet, er likevel slående. Det må skyldes at partiene bak Regjeringen er uenige om hvem de skal samarbeide med, og om hva. Samarbeidspartiene inviterer til opposisjon, ikke til samarbeid. Det er min konklusjon.

På den annen side viser innstillingen sammenfall i politiske synspunkter mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Disse tre partier utgjør største fraksjon i de viktigste hovedmerknadene.

Ikke minst beskrives felles motstand mot den samfunnsutvikling som blir et resultat av å la Høyre og Fremskrittspartiet ha så stor innflytelse. Det beskrives felles budsjettgrep som ville gitt mer til skole og eldreomsorg, forbedringer for næringslivet inkludert samferdsel, oppretting av usosiale endringer i egenandeler, dagpenger og skatter. Alle tre vil gjeninnføre skatt på aksjeutbytte og beskatte de velstående noe mer for å bevare sikkerhetsnettet for ledige, uføre og folk med dårlig råd. Merknadene er etter mitt syn et viktig bidrag til et nærmere og utvidet samarbeid.

Budsjettarbeidet har vist at Regjeringen står for en helt annen samfunnsutvikling enn den sentrumsregjeringen ville ha. Det styres også i en annen retning enn det velgerne ble lovet i valgkampen. Lavere skatt til de med god råd er blitt det ene overordnede mål. Det legges opp til en vekst i privat forbruk på 26 milliarder kr, mens offentlig forbruk kan øke med bare 1,6 milliarder kr. Det er et opplegg for økt kommunal fattigdom og dårligere skole og eldreomsorg. Det er et opplegg for at de ressurssterke skal be om brukerbetalte tilbud, og for at kommuner skal be om sammenslåing.

Mottoet for Senterpartiets alternative budsjett er «Økt verdiskaping for bedre velferd i hele landet». Vi tror på alle de som sier at konkurranseutsatt næringsliv har store problemer, og vi satser tungt med i alt 3,7 milliarder kr ekstra for å bidra til flere arbeidsplasser i stedet for flere ledige. Vi vil at Norges Bank skal ta sysselsettingshensyn og sette ned renta nå. Vi vil:

• opprettholde refusjonsordningen og nettolønnsordningen for sjøfolk

• avvise Regjeringens forslag til å seksdoble arbeidsgivers lønnsplikt ved permitteringer

• øke avskrivingssatsen for maskiner og inventar til 20 pst.

• bevilge en samferdselsmilliard for å fjerne flaskehalser og gi ledige anleggsfolk arbeid

• fjerne all arveavgift på næringsformue

• gi SND samme bevilgninger som før Bondevik II

• bevilge en halv milliard kr til bredbåndutbygging i hele landet

• gjøre nyregistrering av firma i Brønnøysund gratis

• starte nye utviklingsprogram for møbel, offshore, marin sektor og landbruk med i alt 225 mill. kr

• beholde vedtatt satsing på skogkultur og på Norge som reisemål.

Senterpartiet ser krisen i kommunesektoren og bevilger 5,5 milliarder kr mer enn Regjeringen til skole og eldreomsorg. Vi vil at de som velges til høsten, skal kunne tilby de tjenester Stortinget har bestemt. Hvis ikke, blir det krise også for det lokale folkestyret. Vi tror på ordførerne i Romsdal Regionråd, som skriver:

«De fleste kommunene i Romsdal Regionråd ser seg tvunget til å redusere tjenestetilbudet på flere områder».

Senterpartiet vil ikke vente til nærmere valget og til etter at skoler er lagt ned med å bevilge mer penger. Vi er sikre på at en god nok kommuneøkonomi er god forebygging, bl.a. ved at de unge gis en god start.

Senterpartiet vil bidra til mer rettferdig fordeling, først og fremst ved at prinsippet om skatt etter evne vektlegges mer. Vi hever innslagspunktet for toppskatt mindre enn Regjeringen. All vår skattelette gis til dem med lønninger under 180 000 kr, i alt 1,9 milliarder kr – bl.a. 1 000 kr i skattefradrag til enslige og topp minstefradrag til flere enn før. Frikortgrensen heves til 40 000 kr, og vi vil at inntekter på under 30 000 kr fra småjobber i frivillig sektor skal bli skattefrie. Vi vil at skattefrie gaver til frivillige organisasjoner skal kunne gis også til lokale formål og til flere organisasjoner.

Gevinsten på 1 250 mill kr av å gjeninnføre utbytteskatten går i sin helhet til å fjerne de usosiale forverringene i egenandeler og trygdeytelser som Regjeringen foreslo. Senterpartiet vil også heve fisker- og sjømannsfradraget fra 70 000 til 100 000 kroner.

Senterpartiet bruker 1 milliard kr til raskere behandling og forebygging i helsesektoren. Vi bevilger mer til helseforetakene for å unngå at sykehus legges ned, eller at tilbud blir dårligere. Og det er – til opplysning for Fremskrittspartiet – det samme som vi har gjort tidligere år. Vi bevilger mer til psykiatrien og til opptreningsinstitusjonene, og 100 mill. kr ekstra til trygdekontorene for raskere behandling av sykmeldte. Vår helsemilliard finansieres ved å beholde «før-Bondevik II-nivå» på alkoholavgifter, og ved å øke avgiftene noe på røyketobakk, sukkerholdig drikke samt på importerte animalske matvarer. Dette vil også bidra til å redusere samfunnets raskt voksende tap som følge av livsstilssykdommer. Vi bevilger 15 mill. kr til en kampanje for at unge ikke skal begynne å røyke.

Senterpartiet bevilger 410 mill. kr mer enn Regjeringen til stipender og reiserabatter for studenter, og vi vil også beholde småbarnstillegget i barnetrygden og dagens tilskudd til SFO.

Senterpartiets merforbruk av oljepenger i forhold til Regjeringens er 3,8 milliarder kr. 1,5 av disse går til investeringer i infrastruktur, dvs. til vei, jernbane og bredbånd. 2,1 milliarder kr til dekning av ekstra pensjonskostnader i kommunene dekkes utenfor rammen – på samme vis som det ble gjort da Schjøtt-Pedersen var finansminister.

Vårt forslag til en mer fleksibel handlingsregel for bruk av oljepenger innebærer at mer penger kan brukes når dette reduserer presset i økonomien ved at ledig kapasitet utnyttes, kostbare flaskehalser fjernes og offentlige utgifter blir redusert på sikt. Vi mener at det er dyrt og skadelig å gjemme bort regninger, å utsette helt nødvendig vedlikehold, eller ikke å fjerne køer på veiene og ved sykehusene. De fleste partier lurer seg til å bruke mer enn det som bevilges.

Senterpartiet har avstått fra de budsjettriks som både Arbeiderpartiet og regjeringspartiene tar i bruk for å bruke oljepenger uten å bevilge dem. Hvitvasking av oljepenger via egenkapital fra Posten og NSB innbringer 2,2 milliarder kr. Bevilgninger til borteboerstipend, helseforetak og kommunesektoren som utsettes til nærmere valget, vil sikkert vise seg å bli på mer enn 4 milliarder kr. Senterpartiet har allerede bevilget 7 milliarder kr til disse formål. Verftsstøtten skal gjeninnføres, uten at det finnes en krone på budsjettet.

Mens Regjeringen i sin omtale av pengepolitikken kun omtaler første del av formålet i renteinstruksen, er det nå fra alle i komiteen, unntatt Fremskrittspartiet, vist til at noe av formålet er «å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting». Og det skulle bare mangle, når så mye av næringslivet varsler om store vansker på grunn av høy kronekurs og rente. Men å være med på et vedtak om en presisering av renteinstruksen, slik Senterpartiet har foreslått, hadde blitt for sterkt. Også ut fra en ensidig fokusering på inflasjonen må renta nå kunne settes ned. Tolvmånedersveksten i konsumprisindeksen har vært under 2 pst. i over et år. Vi ligger nå lavere enn Euro-området, som styrer etter et inflasjonsmål som er 0,5 pst. lavere enn hos oss. I Nasjonalbudsjettet står det følgende:

«Prisfallet på importerte konsumvarer er foreløpig langt svakere enn hva kronestyrkingen de siste årene skulle tilsi».

Men man vil altså bare avvente at prisene går ned igjen.

I en kronikk i Finansavisen skrev en innsender – en av de mange sjeføkonomer – følgende:

«Skulle for eksempel bilimportørene […] la hele kronestyrkingen komme kundene til gode ville det i seg selv ført til et fall i konsumprisindeksen på hele 1 prosentpoeng.»

Da må det gå an å gjøre noe, f.eks. bruke det samme apparatet som fotfølger prisene på norskprodusert mat. Det er grunn til å tro at markedsaktørene trives godt med sine milliardgevinster. Men Regjeringen er vel på næringslivets og norske kunders side? Da må Foss kunne fortelle Gjedrem hva Stortinget og folket vil.

Til slutt vil jeg få sette fram de forslag som Senterpartiet har alene eller sammen med andre.

Presidenten: Morten Lund har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Arbeiderpartiet og Senterpartiet er enige om svært mye i budsjettet for neste år. Men det Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke er enige om, er at det er mulig å bruke mer oljepenger uten at dette får negativ virkning, ved at renten da fortsatt blir høy og kronekursen ikke går ned, noe som vil gi enda flere ledige gjennom at arbeidsplasser legges ned eller bedrifter flagger ut. Arbeiderpartiet mener altså at det er feil å bruke mer oljepenger.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet er enige om at kommunene trenger flere penger enn det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet vedtar i dag. Arbeiderpartiet vil gi 3 milliarder kr mer til kommunene, Senterpartiet enda mer. Vi er også enige om at det trengs en opptrappingsplan for å gi kommunene mulighet til å løse oppgavene sine. Det kan de ikke klare i dag.

Arbeiderpartiet mener at skoletilbudet til barna våre ikke skal reduseres. Vi mener at det ikke skal skjæres ned på tilbud til de eldre. Dagsenteret skal fortsatt være et tilbud til eldre. Vi mener at tilbudet om hjemmehjelp skal være der. De eldre skal få legge seg når de vil, og dusje når de vil. Alt dette og mer til mener Regjeringen og Fremskrittspartiet at kommunene skal kunne kutte i. Arbeiderpartiet er enig i at pensjonistpar og samboere skal få økt sin pensjon, men hvis de forskjellige tjenestene ikke finnes der, hjelper det ikke med mer penger.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet er også enige om at sykehusene trenger større bevilgninger og vil gå inn for det. Arbeiderpartiet er derfor sjokkert over Fremskrittspartiet, som i budsjettforliket ikke fant en eneste krone til sykehusene. Da var plutselig billigere sprit og avgifter på campingvogner mye viktigere enn helsevesenet. Nei, troverdigheten til Fremskrittspartiet må være vesentlig svekket ved denne budsjettbehandlingen.

Da vil jeg spørre Senterpartiet: Er Senterpartiet enig med Arbeiderpartiet i at sykehusene ikke kan drive videre uten at dette går ut over pasientene hvis dette budsjettet blir vedtatt i kveld?

Morten Lund (Sp): Senterpartiet og Arbeiderpartiet prioriterer mye likt. Forskjellen på oss er at vi vil bevilge penger nå til kommunene, til sykehusene, til å få gjort vegarbeid, når folk er ledige. Vi ønsker å få gjort de vedtakene nå når Stortinget behandler budsjettet for neste år. Vi ønsker ikke å utsette de regningene. Jeg mener det ikke er nok å mene at det trengs mer til kommunene. Man må bevilge penger, og jeg forstår det slik at Arbeiderpartiet ønsker å utsette den bevilgningen til våren. Det er akkurat nå de kommunale folkevalgte behandler budsjettene sine, og det er kanskje nå det blir bestemt at noen skoler skal legges ned. Antakelig er det også slik for sykehusene. Jeg kjenner i hvert fall til at mange plasser rundt omkring diskuteres det nå om man skal legge ned småsykehus, for de er ikke sikre på om det kommer mer penger. Vi synes det er helt uansvarlig ikke å gi skikkelige signaler fra Stortinget om at det tjenestenivået som finnes på sykehuset, skal beholdes, og at fagfolk ikke skal sies opp. Helseforetakene har i dag fått innvilget en driftskreditt på 4 milliarder kr. Så leser vi i avisene at statssekretæren i Helsedepartementet sier at man forutsetter at den driftskreditten brukes hvis alternativet er å redusere tjenestene og si opp folk. Det har jo ingen verdens ting å si for presset i økonomien om det er penger fra driftskredittkontoen som brukes, eller om det er en ordinær bevilgning.

Jeg ser for meg alle de ekstra møtene som nå holdes på alle plan i kommuner og i helseforetak, fordi vi ikke gjør vedtak om å budsjettere, men sier at det kommer vi tilbake til. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet tenker likt. Jeg synes det er synd at Arbeiderpartiet ikke ønsker å bevilge pengene nå.

Signe Øye (A) (fra salen): Kan jeg få rette opp en åpenbar misforståelse?

Presidenten: Kan du ikke ta den i et treminutters innlegg litt senere i kveld, eller kan dere ta det dere imellom?

Vær så god – Svein Flåtten til replikk.

Svein Flåtten (H): Det er utvilsomt at norsk industri sliter med høyt lønnsnivå, høy rente, sterk valutakurs og ikke minst et altfor høyt skatte- og avgiftsnivå. Det budsjettet som vil bli vedtatt, har da også en stramhet og en rekke tiltak som kan bidra til en generell forbedring av vilkårene for norsk industri. Ikke minst innfrir man en del av de sakene som Morten Lund selv har anført.

Men bildet er nyansert, og også innenfor utsatte bransjer er det eksempler på nyinvesteringer og optimisme. Når representanten Lund beskriver situasjonen for norsk industri og norsk næringsliv, særlig i det såkalte Distrikts-Norge, er det lenge mellom lyspunktene, men tilsvarende tettere mellom de målrettede, selektive støttetiltakene, både bransjemessig og geografisk, som foreslås. Ordet «næringsnøytralitet» opphøyes nærmest til det ultimate fy-ord.

Gjennom de støttetiltak Senterpartiet beskriver i sitt budsjett, ønsker man å tilføre kapital til utvalgte bransjer i utvalgte områder. Men samtidig ønsker Senterpartiet å dobbeltbeskatte den private investeringskapitalen ved å gjeninnføre utbytteskatten. Man ønsker også å øke beskatningen av de gjennomsnittlige arbeidsinntekter. Mitt spørsmål til representanten Lund er da følgende: Hvorfor er økt skatt på arbeid og økt skatt på norsk investeringskapital den riktige medisin i den situasjonen vi er oppe i i norsk næringsliv?

Morten Lund (Sp): La meg først få rette opp misforståelsen fra forrige replikkrunde. Arbeiderpartiet bevilger mer penger til helseforetakene, drøyt 500 mill. kr, som kom i den siste runden.

Så til replikken fra Høyre og spørsmålet om næringsnøytralitet: Hvor bra og hvor sunt er nå det? Senterpartiet mener vi skal satse sterkt på de områdene der vi er sterke fra før, og vi vil ha langsiktighet i politikken. I forrige periode vedtok Stortinget en opptrappingsplan for å markedsføre Norge som reisemål. Vi var enige om at her skal staten bidra med penger. Så tas det bort av nåværende regjering i næringsnøytralitetens navn, for det er skattelette som skal hjelpe de små bedriftene rundt omkring i Norge! Vi har innført forskningsavgift på fisk, slik at det trekkes inn penger fra næringen til forskning. Staten tar nå bort sin andel som skal matche dette. Det er vedtatt satsing på skogkultur. I næringsnøytralitetens navn tas det bort. Vi synes ikke det er fornuftig. Vi synes vi skal satse videre på de områdene der vi er sterke fra før.

Så til spørsmålet om den skattepolitikken som Senterpartiet fører, er ødeleggende for næringslivet. Det synes ikke vi. Vi synes det er rett at de som har mye fra før, bidrar noe mer for å holde samfunnet i gang. Når vi sammenligner skattenivået i Norge med andre land, er det ikke så verst. Jeg tror at en skikkelig sammenligning, som vi forhåpentlig får når Skauge-utvalget kommer med sin rapport, vil vise det. Beskatning av utbytte fra aksjer har man i de fleste land. Nå diskuterer Finland å innføre det, med nøyaktig den samme satsen som ligger i Senterpartiets alternative budsjett. I Finland kommer, hvis forslaget vedtas, aksjeutbyttet til å bli beskattet med totalt 43 pst., det samme som i Senterpartiets alternative budsjett.

Heidi Grande Røys (SV): SV og Senterpartiet er einige om mykje i dette budsjettet. Vi er imot dei usosiale kutta som rammar sjuke og gamle. Vi aukar begge overføringane til kommunane, SV noko meir enn Senterpartiet. Vi er bekymra for situasjonen med den stigande arbeidsløysa. Vi går imot skjerpingane i dagpengeordninga og går inn for styrkte arbeidsmarknadstiltak både for ordinære arbeidslause og yrkeshemma. Vi har ein felles bustadpolitikk og aukar kraftig rammene til Husbanken. Vi er imot dei omfattande strukturendringene som regjeringspartia og Framstegspartiet har varsla gjennom budsjettavtalen, som vil føre til privatisering av skule, helse og omsorg, grep som heilt klart vil svekkje offentlege tenester og moglegheita til å tilby tenester av høg kvalitet til alle, uavhengig av inntekt.

Men det er ein stor forskjell på SV og Senterpartiet, og det er at SV omfordeler innanfor budsjettrammene, mens Senterpartiet vel å dele ut. Senterpartiet bruker over 3 milliardar kr meir av oljefondet i dette budsjettet enn det SV gjer. SV er altså klare på kva vi prioriterer vekk, og kva vi seier nei til. Hadde ikkje også Senterpartiet stått seg på å verte klarare med å prioritere og helst fortelje oss kva dei seier nei til?

Morten Lund (Sp): Senterpartiet er åpent for å bruke mer oljepenger enn det som foreslås fra Regjeringen. Men så påviser vi også at Regjeringen og Arbeiderpartiet og flertallet på Stortinget bruker oljepenger og sier at det gjør de ikke likevel. Det at man tilfører egenkapital til Posten og NSB utenfor rammen, for så å ta dette tilbake i ekstraregninger til Statens pensjonskasse eller som ekstraordinært utbytte fra Statkraft, er å hvitvaske oljepenger. Det ikke å legge inn i budsjettet det som trengs for at borteboerstipend for studentene skal bli dekket neste år, er å legge til side regninger. Å si at kommunene skal få penger og at helseforetakene skal få penger, men de skal ikke få det før til våren, er å jukse med handlingsregelen. Senterpartiet sier at vi skal kunne bruke noe mer oljepenger – vi må ha begrensninger – men vi skal bruke noe mer oljepenger f.eks. til veibygging, for på den sektoren er det ledig kapasitet. Det fører ikke til økt press i økonomien at vi bruker 1 milliard kr ekstra til veibygging når det er ledige folk, og når vi på det viset tar bort flaskehalser som er kostbare for næringslivet. I forbindelse med transportplanen som ble behandlet for vel et år siden, ble det beregnet at ved å unnlate å investere 1 milliard kr i veier, fikk vi ekstrakostnader i samfunnet på 1 milliard kr. Vi mener at på område etter område finnes det eksempler på at det går an å gjøre slik. Ved å bruke mer penger på at trygdekontorer skal kjøpe operasjoner, slik at sykmeldte blir arbeidskraft igjen, sparer vi offentlige utgifter. Det synes vi er fornuftig, og vi ønsker å få flere med på det.

Ellers mener jeg bestemt at det er veldig liten forskjell på SVs og Senterpartiets tenkemåte rundt akkurat disse temaene.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Når eg høyrer representanten Morten Lund, lurer eg på om vi bur i det same landet. Eg bur i Noreg, som er klassifisert som verdas beste land å leva i, og neste år vert det betre!

Men fordi det enno finst ein del som ikkje har del i all velstanden, har Regjeringa lansert ei tiltakspakke mot fattigdom og rus. 400 mill. kr skal brukast målretta for å få folk ut av elendet. Så bruker vi 3,6 milliardar kr meir til kommunane, og det betyr ei historisk barnehagesatsing. I tillegg vil vi gje 657 kr meir i kontantstøtte, og einslege forsørgjarar beheld småbarnstillegget. Vi bruker også meir til pensjonistar og til helse, og gjev skattelette til nytte for bedrifter og frivillige organisasjonar. Senterpartiet brukar rett nok mykje meir pengar. Rente, kronekurs og næringsliv er visst ikkje så viktig. Men kvifor Senterpartiet skal snevra inn kontantstøtta, slik at dei som treng dagmamma eller praktikant, mistar all støtte, begrip eg ikkje. Senterpartiet veit jo at vi bur i eit grisgrendt land, og det kan vera svært langt til nærmaste barnehage. Meiner verkeleg Senterpartiet at dei veit best for alle barnefamiliane? Er det derfor Senterpartiet tek bort valfridommen, som er eit av hovudpoenga med kontantstøtta? Har Senterpartiet begynt å plukka bort kontantstøtta bit for bit med over 1 milliard kr i 2003? I så fall bør barnefamiliane få vita det.

Så er det visst eit problem for Senterpartiet at Kristeleg Folkeparti samarbeider med Framstegspartiet og høgresida. Det er underleg, for poenget for Kristeleg Folkeparti har alltid vore kva vi samarbeider om! Ein god avtale har vi sanneleg fått i år, med 1 milliard kr meir til kommunane, meir til pensjonistektepar, til sjøfolk og helse. Hugsar representanten Morten Lund då Senterpartiet var med og forhandla med Framstegspartiet og Høgre i 1998? Då kutta vi nesten 1 milliard kr – 790 mill. kr – til kommunane. Er ikkje Senterpartiet redd for å møta seg sjølv i svingdøra?

Morten Lund (Sp): Det er jo nettopp det vi er kritiske til: Hva er det Kristelig Folkeparti er med og samarbeider om? Jeg har tillatt meg å trekke fram eksempler på at polpakker fortsatt skal kunne sendes fraktfritt rundt i landet, mens tilskuddet til å sende medisinpakker blir fjernet – av Kristelig Folkeparti i regjering. Det er ikke et stort beløp, det er bare 25 mill. kr, men av en eller annen grunn blir det fjernet.

I løpet av to år har Kristelig Folkeparti vært med på å redusere brennevinsavgiften med 25 pst. Og de som forstår seg på det, sier at det har ingen som helst betydning for grensehandelen. I så fall måtte den ha vært redusert med 30 pst. to år etter hverandre. Det eneste som en oppnår med det, er at staten taper penger.

Senterpartiet bruker ikke mer oljepenger enn andre, men vi gjemmer ikke bort regningene. Dersom Kristelig Folkeparti skal dekke det som kommunene nå trenger, og som Kristelig Folkeparti-ordførere sier at trengs – dekke det som trengs til sykehusene, det som borteboerstipendet koster, og det som verftsstøtten koster – må det inn 4–5 milliarder kr ekstra på dette budsjettet. Og det kommer ikke til å skje før til neste år. Senterpartiet har allerede lagt inn de pengene, og det har vi finansiert ved hjelp av store kutt. Vi har finansiert det ved noe mer skatt for dem som har mer fra før, og vi har finansiert det ved å gjeninnføre skatt på aksjeutbytte. Siste året vi har skikkelige tall for, ble det utbetalt 30 milliarder kr skattefritt i aksjeutbytte til personer i Norge. Det er like mye som bruttoomsetningen i fisk og havbruk. Det synes jeg er mye penger.

Vi har ønsket at vi skal utsette spørsmålet om beskatning av kapitalinntekter til vi har fått en ordentlig utredning. Kristelig Folkeparti og Regjeringen gikk inn for å ta bort den beskatningen som vi var enige om å innføre, før vi fikk den utredningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

May Britt Vihovde (V): Statsbudsjettet for 2003 har ein god Venstre-profil. Det er eit stramt budsjett, som bidreg til å skapa og tryggja arbeidsplassar. Det er eit budsjett som er framtidsretta og satsar på nyskaping ved satsing på høgare utdanning og forsking. Det er eit sosialt budsjett med satsing på å få bort fattigdom både i fattige land og her heime, og det er eit budsjett som tek miljøutfordringane på alvor – med andre ord eit budsjett med satsing på miljø, småbedrifter og sosialt ansvar.

Miljø er høgt prioritert. Budsjettet inneheld ei historisk satsing på kollektivtrafikken. Aldri har det blitt løyvt så mykje til kollektivtiltak, spesielt i storbyane. Jernbanen blir rusta opp, og ungdom og studentar får billegare billettar.

Regjeringa følgjer også opp satsinga på energisparing og alternativ energi med auka løyvingar. Det blir meir til miljøforsking, biologisk mangfald og trygg mat.

I forkant av budsjettet var det eitt hovudkrav frå heile det norske næringslivet: eit stramt budsjett for å tryggja arbeidsplassane. Det har vi levert. Budsjettforhandlingane har gitt eit like stramt budsjett som Regjeringa sitt forslag, og reaksjonane frå næringslivet er klare og positive.

Det kan alltid vera freistande å bruka meir pengar på ei rekkje gode formål, men kostnadene i form av auka rente og tap av arbeidsplassar er ein dyr pris å betala.

Inga innstramming verkar meir usosialt enn høg rente, som rammar både privatpersonar, kommunar, næringsliv og ikkje minst unge som skal etablera seg for første gongen. Eit stramt budsjett som er med og hindrar ytterlegare styrking av kronekursen, er òg det viktigaste tiltaket for å sikra arbeidsplassar i Distrikts-Noreg, ja eit sterkt og konkurransedyktig næringsliv i heile Noreg.

I forhandlingane om 2001-budsjettet slost Venstre for å fjerna investeringsavgifta, og i år er ho endeleg borte for godt. Dette gir ei lette for næringslivet på 6 milliardar kr i året og er spesielt viktig for dei mange små, nyskapande verksemdene. Fjerninga av den kompliserte avgifta er òg eit viktig bidrag til å redusera skjemaveldet og til eit enklare Noreg.

Det er òg ei rekkje andre forbetringar i budsjettet som kjem næringslivet og nyskapinga til gode. Forskinga blir styrkt med 600 mill. kr, i tillegg til tre nye milliardar til Forskningsfondet. Nye distriktsfond blir oppretta, og i tillegg blir skattefrådragsordninga for forsking i næringslivet utvida til å gjelda alle bedrifter, noko som gir ei ytterlegare lette på 400 mill. kr. Dette budsjettet er dermed blitt eit krafttak for småbedrifter og for nyskaping.

Å ta sosialt ansvar er å stilla opp for dei som har minst. Budsjettet for 2003 har ein betre sosial profil enn noka sosialistisk regjering har klart å levera: kamp mot fattigdom heime og ute, tiltak for å gjera kvardagen betre for våre rusmisbrukarar, tiltak mot vald i samliv, tiltak mot handel med kvinner og barn og ein sterk vekst for psykiatrien – for å nemna nokre tiltak.

Det er på denne bakgrunnen dei stadige påstandane om eit usosialt budsjett blir merkelege, og dei blir ikkje meir rette om dei blir terpa om igjen i det uendelege.

Venstre og Regjeringa sikrar over 850 mill. kr meir til verdas fattige gjennom auka bistand, fleire arbeidsmarknadstiltak for sosialhjelpsmottakarar og innvandrarar, auka bustønad og betre tiltak for rusmisbrukarar og bustadlause. Det er ei historisk satsing på barnehagar, meir til sjukehus, kreftomsorg og eldre og innføring av eit tak 2 for å skjerma dei med store sjukdomsutgifter.

I staden for å spreia tiltaka tynt utover målrettar Regjeringa ein skikkeleg innsats for dei som treng det mest. Det er alt anna enn usosialt. Det er å ta sosialt ansvar.

Eg vil gi ros til Framstegspartiet, som har teke ansvar i budsjettforhandlingane og medverka til at vi får eit budsjett som kan leggja til rette for rentenedgang og sikra arbeidsplassane og næringslivet.

Budsjettforliket sikrar Venstre og Regjeringa sine hovudprioriteringar, samstundes som det blir auka løyvingar til m.a. kommunane, kulturen, kollektivsatsinga, samferdsel, og skattelette for dei med dei lågaste inntektene.

Dette er eit godt statsbudsjett med ein profil som Venstre er godt nøgd med. Her er det både ein god miljøprofil, ein sosial profil og ein offensiv næringspolitikk. Det er eit budsjett prega av omsynet til miljø og småbedrifter – og med sosialt ansvar.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A): Representanten Vihovde sa at budsjettet hadde «en god Venstre-profil», og at det var et sosialt budsjett.

Det finnes selvsagt i et statsbudsjett ordninger som er gode sosialt sett, men dette budsjettet betyr også at 625 000 eldre og uførepensjonister fra 1. januar må begynne å betale egenandel for medisin på blå resept, som de har sluppet fra 1. oktober i år. Det betyr at familier med barn under tre år fra 1. august mister over 650 kr måneden i barnetrygd fordi småbarnstillegget fjernes. Det betyr at foreldre med barn i skolefritidsordningene må regne med å betale en god del mer for plassen fra nyttår. Det innebærer at arbeidsledige kan miste opptil 20 000 kr i året i ledighetstrygd. Det betyr at enslige mødre får mindre i støtte til barnetilsyn, og det betyr at fra 1. januar er det slutt på støtten til begravelser – alt dette fordi regjeringspartiene og Carl I. Hagens Fremskrittsparti synes det er viktigere å gi mer i skattelettelse til de som tjener godt, enn å gi en håndsrekning til eldre, uføre og barnefamilier.

Representanten Vihovde sa også at dette var et budsjett som hadde en god miljøprofil med satsing på miljø. I et intervju med Bergens Tidende sa representanten at hun i hvert fall ikke hadde opplevd at Fremskrittspartiet i forhandlingene hadde kommet med krav som påførte Venstre smerte. De sosiale kuttene smerter altså ikke. Nå har kanskje Venstre etter hvert utviklet en høy smerteterskel. For et parti som gjerne vil være et miljøparti, smerter det altså ikke at avtalen med Fremskrittspartiet innebærer at 70 mill. kr til miljøforskning er forsvunnet fra budsjettet, og at det i tillegg, ifølge avtalen, ikke skal legges restriksjoner på aktivitet som øker tilgjengeligheten til våre nasjonalparker gjennom såkalt miljøtilpasset næringsvirksomhet. På vanlig norsk betyr det mer motorisert ferdsel i nasjonalparkene.

Hva er det som skal til for at Venstre skal føle smerte?

May Britt Vihovde (V): Når det gjeld dette budsjettet og den sosiale profilen, er det viktigaste ein kan gi folk, arbeid. Det viktigaste bidraget eg ser i dette budsjettforslaget, er å setja inn tiltak som gjer at folk flest kjem fortare i arbeid. Når ein veit at det i dag er 10 000 som har gått på sosialtrygd i over tre år, må det viktigaste bidraget for å gi dei betre høve til å klara seg sjølve, vera å sikra dei jobb.

Ein del innstrammingar som ligg i budsjettet, har vore varsla tidlegare – òg med Arbeidarpartiets støtte. Det vil alltid vera tiltak som rammar enkelte, og som kanskje er uheldige. Men totalt sett er situasjonen at vi lever i verdas rikaste land. Vi har ein del sosiale ordningar som blir smurde utover, som er gode for folk flest, men som er mindre målretta mot dei som har verkeleg lite.

Så snakkar ein om desse 625 000 som no må betala eigendel på medisinane. Det er ikkje alle eldre og uføre som har dårleg økonomi. Om ein ser på statistikken, vil ein sjå at det er veldig mange av våre eldre som faktisk har meir formue enn t.d. mange av dei unge uføre. Då er det viktig å målretta innsatsen mot desse.

Så til miljøbiten. Venstre er veldig godt nøgd med dette budsjettet når det gjeld miljøbiten. Det er sett ein rekord i auke på forskingsfond, og det er ei historisk satsing på kollektivtiltak. Så kan ein gå inn og sjå at det er ei reversering på enkelte område, men sjølv om det er gjort ei reversering på miljøforsking, har vi faktisk sett av meir midlar enn det Arbeidarpartiet sjølv foreslo i sitt budsjett for 2002. Så eg er faktisk ganske godt nøgd òg med miljøinnsatsen.

Per Erik Monsen (FrP): Tidligere prøvde Venstre å profilere seg som et miljøparti, så var det de små og mellomstore bedriftene som stod i sentrum. Hva Venstre akkurat nå prøver å profilere seg på, har jeg ikke helt fått med meg, men jeg har sett at de i hvert fall er fornøyd med å sitte i regjering.

Spørsmålet mitt går på innføring av miljøavgifter. Fremskrittspartiet har ved flere anledninger hevdet at en del av miljøavgiftene ikke virker i forhold til målet om å forbedre miljøet. Nå foreslår Regjeringen en ny miljøavgift på gassene HFK og PFK. At Regjeringens opplegg ikke omfatter en refusjonsordning for innsamlet gass, mener vi vil undergrave ordningen med innsamlingen. Det som etter Fremskrittspartiets syn er det verste med hele forslaget, er at gass brukt i lukkede brannslukkingsanlegg nå pålegges en miljøavgift som vil øke prisen på disse anleggene med 300-400 pst. Disse anleggene har ingen effektive alternativer på enkelte bruksområder, bl.a. i fiskeflåten. Når de nå blir økonomisk umulig å finansiere for brukerne, vil det kunne sette liv og helse i fare for mange som har risikofylte arbeidsplasser på havet.

Synes Venstre det er rimelig at gass brukt i lukkede anlegg, og som altså ikke forurenser noe som helst, pålegges en såkalt miljøavgift, så høy at det kan sette liv og helse i fare?

May Britt Vihovde (V): Representanten Monsen lurte på om Venstre framleis var oppteke av småbedriftene. Eg brukte veldig store delar av mitt innlegg til å peika på kor viktig dette budsjettet er nettopp for småbedriftene. Det å satsa på forsking og utdanning, å fjerna investeringsavgifta og ein del andre skattelettar vil faktisk gjera at våre små og mellomstore bedrifter vil kunna utvikla seg og vera med og bidra til å skapa nye arbeidsplassar.

Når det gjeld miljøavgifter, er Venstre oppteke av at ein skal leggja på miljøavgifter for å regulera folks åtferd. Når det gjeld denne spesifikke avgifta, trur eg at avgifter som får folk til å tenkja miljø, tenkja energiutnytting og tenkja sikkerheit, er viktige. Det går føre seg ein diskusjon – og det vil koma ei sak til Stortinget – om bilavgifter, der òg Venstre legg vekt på å premiere bilar som er mest mogleg miljøvennlege.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg la merke til at representanten Vihovde skrøt av Venstre-profilen i budsjettet. Jeg regner med at det ikke er pengene til sprit og campingvogner hun sikter til, men noe annet, som jeg ikke helt klarer å få tak i.

Jeg har lyst til å spørre om noe som angår de verbalforslagene som ligger i forliket med Fremskrittspartiet. SV og Venstre er ikke enige når det gjelder synet på privatisering. Jeg har ofte oppfattet Venstre som et parti med et pragmatisk forhold til den type virkemidler; man har gått inn for det enkelte ganger når man har ment at det ville være fornuftig, og gått imot det andre ganger når man har ment at noen tjenester ikke passer til å bli konkurranseutsatt eller satt bort til private.

I forliket ligger det et forslag om såkalt utfordringsrett, som skal gi ethvert selskap rett til å utfordre ulike kommunale tjenesteleverandører og produsenter. Selv om det ikke er et forslag som blir endelig vedtatt i denne omgang, er det mye som peker i retning av at det vil bli en realitet i norsk lovverk etter hvert, med Venstres støtte. Dette er nettopp et eksempel på en dogmatisk tilnærming til spørsmålet om privatisering. Man antyder at alle som jobber i kommunal tjenesteyting, må regne med å kunne bli utfordret av private aktører – en systematisk mistenkeliggjøring av dem som jobber innenfor denne sektoren, der man mener at det vil være av det gode alltid å kunne åpne opp for den type utfordring og tilbud fra private aktører.

Jeg lurer på hva Venstre egentlig synes om dette, om det er illustrerende for Venstres syn på privatiseringsspørsmålet, eller ikke.

May Britt Vihovde (V): Det viktigaste for Venstre når det gjeld dei offentlege tenestene, er kravet til kvalitet. Det spelar ikkje så stor rolle kven som leverer tenesta, om det er ein offentleg tilsett eller ein tilsett i ei privat bedrift – det er kvaliteten som er det viktige. Då vil det vera opp til våre kommunepolitikarar og opp til oss som stortingspolitikarar å laga kvalitetskrav, setja oss mål for korleis det offentlege skal driva. For dei som utfører oppgåva, spelar det ikkje så stor rolle kva for tilsetjingsforhold dei har.

Når det gjeld Kommune-Noreg, er vi i Venstre overtydde om at ein kan setja ut ein del oppgåver til private, men det må vera opp til oss å stilla dei rette kvalitetskrava. Det vil alltid bli ein diskusjon om helsetenester og om sosialtenester. Men òg innanfor den biten trur eg at vi dersom vi tenkjer kvalitet, tenkjer på brukaren, på kva som tener det enkelte mennesket – i staden for å vere så opptekne av tilsetjingsforholdet til den som utfører tenesta – vil kunna utnytta dei midlane vi i dag stiller til disposisjon, på ein mykje betre måte. Vi vil òg ha større moglegheiter til å påverka kvaliteten på dei tenestene som blir leverte.

Morten Lund (Sp): Midt oppe i all uenigheten er det én ting vi kan være enige om, og det er at grensehandelen ikke stopper ved at en prøver å mobbe dem som handler – det har ikke skjedd. Det er slik at grensehandelen øker hvis det blir mer lønnsomt å ta turen. Jeg føler at det er det Regjeringen nå prøver å gjøre ved å oppheve kvotene for hvor mye en kan ta med seg – og til dels øke kvotene på hvor mye en kan ha med seg av kjøtt. I den såkalte reisegodsforskriften er det foreslått at det en kan ta med seg, som tidligere var 3 kg, nå skal bli 10 kg.

Konsekvensene av disse endringene er ikke utredet, men representanter for landbruket og kjøttindustrien har hjulpet oss med noen få tall. De sier at dette vil føre til at det som i dag innføres, såkalt privat import, som er 4 pst. av vårt kjøttforbruk, kommer til å øke til 15 pst. – det som hver enkelt tar med seg. Det vil medføre at vi taper 1 000 arbeidsplasser i kjøttindustrien og 1 500 arbeidsplasser i landbruket for øvrig, i tillegg ganske mange arbeidsplasser innenfor handel og innenfor transport. Det er noen tusen arbeidsplasser det står om – og konsekvensene er ikke utredet. Samtidig vet vi at innenfor EU skjerpes reglene. Nå skal svenskene bare få lov til å ta med seg 1 kg kjøtt fra Norge. Det er begrunnet med at man er redd for dyrehelsen og for å få inn varer som ikke er bra nok. Så skal det nedsettes et hurtigarbeidende utvalg, visstnok etter initiativ fra Fremskrittspartiet, som skal se på hva som skaper grensehandel og hva som blir konsekvensene. Senterpartiet ønsker at dette utvalget også skal se på konsekvensene når det gjelder privat kjøttimport. Vi synes det er helt feil å øke kvotene her. Hordaland er et av de fylkene som for tiden taper mest i årsverk og i antall bruk innenfor jordbruket. Spørsmålet er: Hvorfor vil ikke Venstre bidra til å sikre at vi får en slik konsekvensutredning gjennom det utvalget som nå likevel skal nedsettes?

May Britt Vihovde (V): No er forslaget og den eventuelle endringa i den nemnde forskrifta ute på høyring. Det er ikkje noko som er vedteke i Stortinget enno.

For Venstre er det viktig å sikra at vi har eit landbruk som produserer god mat og trygg mat, og som er med og tek vare på både kulturlandskapet og Distrikts-Noreg. Eg trur, og Venstre trur, at landbruket i Noreg har ei framtid. Det å kunna vidareutvikla matvarer og marknadsføra vår natur og våre moglegheiter for å levera trygg og rein mat er noko som er viktig.

Representanten Lund var inne på grensehandel. Når vi no skal vurdera grensehandel, vil òg den biten sannsynlegvis vera med i ei vurdering. Men det var ikkje akkurat det som var inne i avtalen mellom regjeringspartia og Framstegspartiet – det var meir å sjå grensehandelen knytt opp til alkohol, og samanhengen mellom alkoholskadar og auka forbruk dersom ein gjer noko med den avgifta.

Så trur eg at folk flest i Noreg ikkje reiser over grensa for å handla mat. Dei fleste av oss reiser over grensa kanskje for å få seg ein fin tur. I mange delar av kongeriket har ein ikkje dei store moglegheitene til å reisa over grensa for å skaffa seg billeg mat. Eg trur folk flest er opptekne av at dei skal få god mat. Dei skal få maten i nærbutikken heime og vil støtta opp om han. Det er undersøkingar som viser at folk flest er opptekne av å ha eit landbruk i Noreg, og at dei skal handla den maten som dette landbruket gir oss. Eg trur at grensehandel er ei ganske overdriven problemstilling, som det er ei overdriven tru på at ein kan løysa.

Synnøve Konglevoll (A): Etter dagen i dag må det være liten tvil om at Regjeringa har sitt parlamentariske grunnlag i et flertall med Fremskrittspartiet, ikke bare fordi de faktisk har samarbeidd om dette budsjettet, men fordi det er tydelig for alle at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har gitt langt mer etter på Fremskrittspartiets krav enn det de var i nærheten av i forhold til Arbeiderpartiets krav. Det gjelder også miljø. For selv om verbalforslaget om vern og bærekraftig bruk er pakket inn med mange fine ord og mye ull, står det likevel helt klart her at man ber Regjeringen legge til rette for økt turistmessig bruk av områder opprettet etter naturvernloven.

Regjeringa skal legge fram en sak om dette før 1. oktober. Jeg må si at jeg er spent og svært bekymret for hva dette vil innebære. Mange vil med god grunn hevde at dette kan bety et kraftig tilbakeslag for naturvernloven, at det kan bety at vi er nødt til å endre loven. Jeg vil spørre representanten Vihovde veldig konkret, representanten som har sittet på møter og vært med på dette: Hva betyr dette, hva innebærer det? Betyr det at Venstre vil endre loven, eller kan Venstre si i dag at de ikke vil endre naturvernloven?

May Britt Vihovde (V): Det kan godt henda det kjem endringar i lova, men det er ikkje sikkert endringane blir slik at ein får større tilgang til dei områda som kanskje er viktige å skjerma. Det vi ser i dag, er at vi har auka turisme inn i fjellheimen, inn i den urørte naturen. Så det å ta ei total evaluering og sjå på konsekvensane av bruken f.eks. i fjellområda trur eg er viktig. Ein må sjå på på slitasjen ein har på enkelte fjelltoppar fordi ein har auka tilgang, på motorisert ferdsel inne på Hardangervidda, og på våre krav – som brukarar av naturen – til å ha det behageleg og godt når vi ferdast i fjellheimen – kanskje vil vi ha ein dusj når vi kjem fram, kanskje vil vi ha tre rettars middag. Vi stiller altså stadig større krav til kva vi vil oppnå ved ein fjelltur. Då trur eg det er viktig å ta ein total gjennomgang av dette og sjå på dei områda som i dag har eit fredingsstempel, sjå på den måten vi brukar desse på. Dette kan slå begge vegar; nokre plassar kan det kanskje vera mogleg at vi kan auka tilgangen og lempa på krava, men andre plassar kan det vera moglegheit for at vi skjerpar inn dei krava som ligg der i dag.

Presidenten: Dermed er dette replikkordskiftet avsluttet.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg håper Regjeringen er innstilt på de ekstrabevilgninger som sikrer kysten og fiskefeltene mot konsekvenser av havarier som måtte oppstå. Selv om «Gudrun Gisladottir» ikke representerer en katastrofe tilsvarende den som rammet Spania, må det ryddes opp. Med oljetankere langs kysten må vi forberede oss på en langt høgere beredskap enn i dag. Jeg viser til de spørsmålene som jeg stilte i forrige periode, og til Dokument nr. 8-forslag om kongekrabben, men jeg vil komme tilbake til det når vi skal behandle energi og miljø.

Budsjettets stramhet gjenspeiler den politiske styring, utfasing av ute- og hjemmekonkurrerende industri, maritime næringer og dramatisk nedbygging av primærnæringene. Prisen blir reduserte eksportinntekter, utarmede lokalsamfunn, fortettede byer, synkende miljøkvalitet og økende sosiale problemer. Uten distriktenes verdiskaping taper vi langsiktige muligheter til å opprettholde velferden i dette landet. Markedet for inntektsbringende tjenestesektor reduseres. Behovet for offentlig betalte tjenester øker, uansett om det er offentlige eller private foretak som leverer tjenesten.

Kystpartiet har en annen visjon. Vi vil utvikle – ikke avvikle. Vi har en visjon om å investere i moderne infrastruktur som gjør det mulig å bo og drive tradisjonell og ny næringsvirksomhet i hele landet. Vi vil gi konkurranseutsatte næringer de samme rammene som utenlandske konkurrenter har. Det gir overskudd til å styrke kommunene, sikre barns oppvekstvilkår og gi dem teoretisk og praktisk opplæring, som et kunnskapsbasert samfunn er avhengig av. Vi vil sikre verdier, sikre forholdene for gamle og syke og sikre at pensjonene holder det nivået som vi ble lovet da folketrygden ble innført i 1967. Vi vil øke forskningsinnsatsen for å utvikle nye næringer basert på naturlige ressurser og moderne teknologi. Dette vil øke veksten i fastlandsøkonomien, også når oljeinntektene synker.

Dette er Kystpartiets visjon, og den krever større investeringer innenlands og tilsvarende mindre aksjeinvesteringer i en usikker verdensøkonomi. Det er en visjon som forutsetter vilje til å prioritere verdigenererende investeringer framfor luksusinvesteringer i hovedstaden. Det går ikke an å bygge en opera i en trafikkmaskin. Operavedtaket handler om å bygge en ny bydel i Oslo øst, og det er snakk om hundre milliardinvesteringer. Hvem skal gjøre det arbeidet?

Handlingsregelen for bruk av oljepenger bygger på en negativ visjon, og på at veksten i norsk økonomi skal hentes fra avkastningen av andre lands næringsutvikling – ikke fra vår egen verdiskaping. Dette er Kystpartiet uenig i. Kystpartiet vil styrke den innenlandske verdiskapingen mest mulig med oljepenger. Kystpartiet vil ha en handlingsregel der hensynet til arbeidsledigheten og til produksjonen blir bedre ivaretatt. I 1904 hadde vi et utenlandsfond på 50 mill. kr. Det ble oppløst i 1923, og da var det halvert. Jeg frykter for at vi er på vei den samme veien. Kystpartiet mener at finanspolitikken må støtte opp under pengepolitikken, slik at vi holder arbeidsledigheten nede og produksjonen oppe. Med riktig investering i innenlandske prosjekter vil oljepengene gi sikre arbeidsplasser, velferdsgoder og en tryggere framtid enn investeringer i utlandet vil gi.

Regjeringen og Arbeiderpartiet snakker om både kronekurs og rentenivå, fordi budsjettets stramhet defineres i forhold til avvikling i stedet for i forhold til utvikling. Nå avvikles et par tusen arbeidsplasser hver måned. Vi har snart 100 000 arbeidsledige, og det vil bli verre. Inngangsblokkering av ungdom og sluttvederlag i aktivt fiske vil utrydde norske fiskere og avvikle grunnlaget for bosetting langs kysten. På samme måte vil dårlige rammevilkår for flåtegruppen som driver opplæring av sjøfolk, på sikt utrydde den norske sjømann. Avviklingsstrategien er tydelig for alle som vil se den.

Det er ingen selvfølge at utlendingsloven ikke skal gjelde for båter som seiler under utenlandsk flagg og med utenlandsk mannskap fra havn til havn i Norge. Loven må gjelde for alle, og det kreves at man har arbeids- og oppholdstillatelse for i det hele tatt å kunne arbeide i norske havner. Vi utnytter ikke den arbeidskraften vi har. Likevel snakker Regjeringen om press i økonomien og om stramt arbeidsmarked. Skal varig høy arbeidsledighet skape internasjonal konkurransedyktighet? På hvilke felt skal vi konkurrere?

President! Jeg tegner meg her og nå til et nytt treminuttersinnlegg.

Presidenten: Presidenten er litt usikker på om representanten har tatt opp forslag.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg bruker litt ekstra tid, men jeg tar opp de forslagene som vi har fremmet alene, og de forslagene vi står sammen med andre om.

Presidenten: Steinar Bastesen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Jens Stoltenberg (A): Politikk handler om å velge. I Arbeiderpartiets forslag til statsbudsjett har vi gjort valg.

Vi gir mindre i skattelette enn regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gjør, men til gjengjeld kan vi gir mer til arbeid for alle og mer til velferd, slik at alle har like muligheter. Vi gjør mer for å sikre arbeidsplassene og industrien, og vi gjør mer for å trygge grunnleggende velferdsgoder som et godt helsestell, god eldreomsorg og gode skoler i kommunene.

Vi har lagt fram et budsjettforslag som bygger på de grunnleggende verdiene vi står for som politisk parti, de verdiene som har vært avgjørende for utformingen av det norske velferdssamfunnet etter krigen. Det er en politikk for å skape og dele man gjenfinner i Arbeiderpartiets forslag til statsbudsjett.

Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har også gjort valg i det budsjettforliket de stemmer for senere i kveld. De som har mest, får mer. Til gjengjeld er det mange av dem som har lite, som får enda mindre. Det gjøres altfor lite for å sikre arbeidsplassene, og det gjennomføres flere usosiale kutt i ordninger som er viktige for mange av dem som har det vanskelig i det norske sam-funnet. Det er en annen kurs, en annen politikk, enn det Arbeiderpartiet står for.

Dette er en oppfølging av det som skjedde i fjor høst. Da fikk landet en ny regjering med det erklærte formål å gi samfunnsutviklingen en annen kurs enn den Arbeiderpartiet står for. Det ble dannet en regjering med støtte av Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har sagt at det er Regjeringens parlamentariske basis. Det var derfor regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som i fjor høst annonserte at man skulle få gjennomslag for en politikk som går i en annen retning enn det Arbeiderpartiet står for. Og derfor var det ikke uventet at det var disse partiene som ble enige om budsjettet i fjor høst, og at det denne høsten er de samme partiene som ble enige om budsjettet for neste år.

Det er ikke noe nytt at Fremskrittspartiet deltar i budsjettforlik og dermed er ansvarlig for statsbudsjetter. Av statsbudsjettene de siste seks årene har Fremskrittspartiet stemt for fire. Det som er spesielt, er ikke at Fremskrittspartiet stemmer for et statsbudsjett. Det som er uvanlig, er at Fremskrittspartiet så intenst – og mer nå enn tidligere år – forsøker å fraskrive seg ansvaret for det budsjettet de faktisk har stemt for. Uten Fremskrittspartiets stemmer ville ikke budsjettet ha blitt vedtatt, og derfor må Fremskrittspartiet vedkjenne seg konsekvensene av det budsjettet de faktisk stemmer for. Det er ikke mulig å stemme for et budsjett man er imot.

Antallet arbeidsledige stiger. Ifølge Regjeringens egne tall kan vi i løpet av vinteren nærme oss 100 000 arbeidsledige. Arbeiderpartiet mener at det krever en offensiv næringspolitikk og økt innsats for å gi de ledige opplæring og kompetanse, slik at de lettere kan bekle de ledige stillingene. Men hva er Fremskrittspartiet og regjeringspartienes svar? Jo, i en tid da ledigheten stiger mer enn på lenge, foreslår man omfattende kutt i dagpengene til de arbeidsledige. Ikke bare skal det bli flere arbeidsledige, men de arbeidsledige skal få mindre i dagpenger. De norske dagpengesatsene er internasjonalt sett ikke spesielt høye. Likevel foreslås det omfattende kutt. For arbeidsledige kan det bety opp mot 20 000 kr mindre i året i dagpenger. Det betyr mindre til noen av dem som i utgangspunktet har det vanskeligst i det norske samfunnet.

I fjor vedtok et enstemmig storting å fjerne egenandeler på blå resept for uføretrygdede og alderspensjonister. Alle partiene mente at det var en riktig reform og i tråd med andre sosiale ordninger vi har. Uføretrygdede og alderspensjonister har f.eks. egne ordninger i skattesystemet. Arbeiderpartiet mener at den ordningen som partiene stemte for i fjor, bør videreføres også i år. Det mener ikke Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. I kveld vedtar de å gjeninnføre egenandeler på blå resept for de aller fleste uføretrygdede og de aller fleste alderspensjonister. Over 625 000 uføretrygdede og alderspensjonister vil fra nyttår igjen måtte betale egenandeler på blå resept som et direkte resultat av det budsjettforliket Fremskrittspartiet og regjeringspartiene stemmer for senere i kveld.

I dag har vi en ordning med et småbarnstillegg i barnetrygden. Det bidrar til at barnefamiliene med de minste barna får et ekstra håndslag fra samfunnet. Arbeiderpartiet mener at vi bør beholde småbarnstillegget. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sørger for at det blir fjernet.

Det er de samme partiene som sørger for at det blir kutt i ordningen med barnetilsyn for enslige forsørgere, og at gravferdsstønaden, som ikke minst Fremskrittspartiet har vært en aktiv forsvarer for, blir fjernet med det budsjettforslaget som nå vedtas.

En av de klareste og største forskjellene mellom budsjettforslaget til Arbeiderpartiet og det som nå vedtas, er satsingen på våre felles velferdsgoder i kommunene. Det er kommunene som er ansvarlige for de viktigste velferdsordningene – skole og eldreomsorg. Situasjonen i landets kommuner varierer, men det er ikke til å komme forbi at i mange kommuner er situasjonen alvorlig. Selv om man bør tilstrebe å bruke pengene bedre – effektivisere, få en bedre organisering av kommunal virksomhet – er det også nødvendig med mer penger dersom vi skal sikre en god skole og en god eldreomsorg. Nær halvparten av landets kommuner har varslet at de kommer til å bruke mindre på skole neste år. Det betyr flere elever i klassene, og det betyr mindre spesialundervisning.

I dag har vi også fått melding fra Oslo kommune om at fordi flertallet i denne salen vil halvere tilskuddet til skolefritidsordningen, går prisen på skolefritidsordningen i Oslo opp med nærmere 5 000 kr. Skal vi sikre en god skole og en rimelig og god skolefritidsordning, må kommunene ha mer penger. Derfor foreslår vi nær 3 milliarder kr ekstra til kommunene, nettopp for å sikre en god eldreomsorg og en god skole.

Det viktigste i vårt budsjettforslag i tillegg til velferd er å fjerne de usosiale kuttene som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet nå får vedtatt, og å gjøre mer for å sikre arbeidsplassene. Derfor foreslår vi økt innsats for forskning og utvikling, vi foreslår mer satsing på tiltak som kan føre til nyetableringer og nyskaping, gjennom SND og andre statlige virkemidler, og vi er enige i at man bør ha et stramt budsjett som kan bidra til å dempe presset på kronekurs og rente.

Vårt budsjettopplegg bidrar til mindre bruk av oljepenger enn Regjeringens budsjettopplegg og er dermed et bedre bidrag til å få ned kronekurs og rente. Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende at det største opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet, også i opposisjon greier å legge fram budsjettforslag som er mer ansvarlige og legger opp til mindre pengebruk enn det regjeringspartiene greier. Det gjorde vi både for inneværende år og også nå for budsjettet for 2003.

I helgen så jeg et nyhetsoppslag i en avis om Saudi-Arabia, som også behandler statsbudsjettet i disse dager. Det er enklere forhold der – det vi kan kalle et flertallsstyre – og mindre behov for budsjettforhandlinger. Men til gjengjeld sliter de også med budsjettet, i den forstand at selv om Saudi-Arabia har det mangedobbelte av det Norge har i oljeinntekter, og har vesentlig høyere gassinntekter enn Norge, har de nå et betydelig underskudd i statsbudsjettet. Det har de hatt over lengre tid. Det viser at selv høye oljeinntekter ikke er noen sikkerhet for en solid og god økonomi. Tvert imot har stadige forslag om lavere skatter og stadige forslag om økte offentlige utgifter i Saudi-Arabia over mange år ført til at på tross av økte oljeinntekter har landet økende økonomiske problemer. Det har de faktisk til felles med de aller fleste land som har store inntekter fra naturressurser. Det går bra en stund, men etter hvert blir problemene store. Man ødelegger den tradisjonelle delen av økonomien ved å bruke for mye av oljerikdommen for raskt internt i økonomien. Det har vi sett i Norge på 1980-tallet. Vi har sett det i Nederland på 1960- og 1970-tallet, og vi har sett det i en lang rekke arabiske oljeproduserende land, som har store økonomiske problemer nettopp på grunn av de store inntektene fra olje- og gassvirksomheten.

Selv om det er store forskjeller mellom Norge og Saudi-Arabia, er det i hvert fall det fellestrekket at vi begge har en utfordring i å forvalte store inntekter fra naturressurser. Det viktigste vi kan gjøre nå, er å bidra til en forsvarlig forvaltning av de inntektene. Det har Arbeiderpartiet lagt opp til i sitt forslag til statsbudsjett.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddvard Nilsen (H): Regjeringen la frem et stramt budsjett. Det var de aller fleste enige om var nødvendig for å sikre arbeidsplasser i dette landet. Og et stramt budsjett i denne sammenhengen – nettopp for å sikre verdiskapingen – er også et sosialt budsjett. Det er faktisk slik at det er den økonomiske verdiskapingen i Bedrifts-Norge vi skal leve av, og som også gir grunnlaget for de velferdsgodene vi skal fordele.

Representanten Stoltenberg sa noe om offensiv næringspolitikk. Ja, vi la frem det. Vi har lagt frem betydelige lettelser for næringslivet. Vi har også lagt frem lettelser for privatpersoner for å bedre effektiviteten i økonomien. Det mener vi er nødvendig nettopp for å sikre de verdier vi skal, for i neste øyeblikk å fordele velferdsgodene.

Hva gjør så Arbeiderpartiet? Jo, de smeller til med 4 milliarder kr i skatteøkninger. Det betyr en rasering. Det betyr rett og slett at næringslivet – små og mellomstore bedrifter i Norge – får det langt vanskeligere. Og det betyr også tap av arbeidsplasser på sikt.

Nå vil jeg tro at representanten Stoltenberg og undertegnede knapt blir enige om beskrivelsen med den svartmalingen av norsk økonomi som representanten legger frem. Men kanskje det går an å spørre representanten Stoltenberg om følgende: Når NHO, Prosessindustriens Landsforening, Abelia, Byggenæringens Landsforening, Reiselivsbedriftenes Landsforening, Servicebedriftenes Landsforening, Teknologibedriftenes Landsforening og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon alle sier at dette er et bra budsjett, hva er det de ikke har forstått, som representanten Jens Stoltenberg kan forklare dem?

Jens Stoltenberg (A): Først til spørsmålet om stramt budsjett, som Regjeringen er opptatt av å understreke at budsjettforslaget legger opp til. Ja, det er helt avhengig av hvem man snakker om. For dem som har mest, er dette og fjorårets budsjett overhodet ikke stramt. Det er betydelige skattelettelser for dem som har de største formuene, de dyreste boligene og de høyeste aksjeinntektene. For dem er budsjettet overhodet ikke stramt. Det er faktisk slik at vi ikke har sett et slakkere budsjett på svært mange år. Derimot er budsjettet stramt for dem som har lite – for de arbeidsledige som får opp mot 20 000 kr mindre pr. år, for uføre- og alderspensjonister som får økte egenandeler, for dem med barn i skolefritidsordningen som får dyrere skolefritidsordning, og for enslige forsørgere som er avhengige av tilsyn og barnepass, og som får kutt i de stønadsordningene som finnes. Om budsjettet er stramt eller ikke, er helt avhengig av hvem man snakker om. Det er stramt for mange av dem som fra før har det vanskeligst.

Så til spørsmålet om skatter. Det er ikke slik at Arbeiderpartiet øker skattene. Det Arbeiderpartiet gjør, er å redusere skattelettelsene som Regjeringen legger opp til, simpelthen fordi vi mener at det er viktigere å satse på f.eks. næringsutvikling gjennom tilskudd, støtte til forskning, utvikling og nyetableringer, fordi vi mener det er viktigere å sørge for at de ledige ikke får drastiske kutt i dagpengene, og fordi vi mener det er viktigere å kunne ha en satsing på eldreomsorg og skole i kommunene istedenfor å gi ekstra lettelser til dem som har aller mest fra før. Og det er også veldig typisk at hver gang Høyre sitter i regjeringskontorene – enten det var på 1980-tallet eller 1990-tallet – går det dårlig for norsk industri. Det som også er typisk, er at selv om Høyre sitter i regjeringskontorene, har alle andre enn Høyre ansvaret for at det går dårlig for norsk industri. Det er alltid opposisjonen som har skylden. Det er på tide at Regjeringen selv tar ansvar.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg synes Jens Stoltenberg nå drev med mye surmuling. Kanskje han kunne bli litt mer offensiv i sin egen politikk istedenfor bare å kritisere andres.

Jeg vil gjerne understreke at det han snakker om når det gjelder Fremskrittspartiet, ikke er vårt primære budsjett. Vårt primære budsjett blir dessverre nedstemt, men da stemmer vi som regel for det nest beste istedenfor å melde oss ut, slik som Jens Stoltenberg gjør.

I Dagsavisen for i dag står det: «Slik skal Jens gjenreise Ap.» Det er fire punkter som nevnes. Punkt 1: «Ap må være i første rekke i kampen mot den økende arbeidsledigheten.» Hvorfor går da Arbeiderpartiet inn for å forverre delingsmodellen for små og mellomstore bedrifter? Er Jens Stoltenberg også klar over at han var imot inntektspolitisk samarbeid i vinter, som ville kunne ha hindret det kostbare lønnsoppgjøret som medførte at bedriftene fikk dårligere konkurranseevne, og at man kunne ha sikret alle samme levestandard gjennom å tilby skattelettelser i stedet for høye bruttolønnsøkninger? Det ville vært en bedre politikk. Det sa Jens Stoltenberg nei til. Er han villig til å innrømme at Fremskrittspartiet dog her har fått gjennomført betydelige forbedringer? Vi har når det gjelder fagbevegelsen, tatt den på alvor og fått hindret forverringen i permitteringsordningen. Vi har også hørt på bedriftene, og vi har fått økt avskrivningssatsene for maskiner – de to viktigste tingene. Der var vi bedre enn Arbeiderpartiet, som ikke fikk til noen ting.

Så er det punkt 2. Arbeiderpartiet skal «sikre at pensjonene øker i takt med lønnsutviklingen». Det har Arbeiderpartiet ikke bidratt til. De har stemt for en generell regel, men under trygdeoppgjøret fremmet Fremskrittspartiet forslag om å gjøre akkurat det Jens Stoltenberg sier han skal gjenreise Arbeiderpartiet med. Da stemte Arbeiderpartiet imot. De er ikke til å stole på når det gjelder pensjonister, og har aldri vært interessert i å øke pensjonene for folk flest og minstepensjonister; jeg kan nevne f.eks. vår kamp, som nå er kronet med en viss seier, for å stoppe noe av tyveriet fra gifte pensjonister.

Så velferd: Stoltenberg skal satse på tunge velferdsoppgaver som skole og eldreomsorg. Hvorfor vil ikke da Arbeiderpartiet være med på å si at staten må ha et finansieringsansvar for skole og eldreomsorg, i stedet for bare å gi kommunene noe mer penger så de kan bygge flere rådhus og flere kulturhus? Han skryter nå av at han øker kommunebudsjettene med én stakkars prosent. Er det forskjellen mellom elendighet i hele eldreomsorgen i Norge og at det ikke er problemer i det hele tatt? Er Jens Stoltenberg enig i at 1 pst. forskjell ikke er forskjellen på himmel og helvete?

Presidenten: Presidenten har tidligere gitt uttrykk for at å karakterisere gjennomføringen av Stortingets vedtak som tyveri, ikke er parlamentarisk, men det ser ikke ut til at det hjelper.

Jens Stoltenberg (A): Det jeg gjorde i mitt innlegg, var å peke på forskjellene mellom den politikken som Arbeiderpartiet står for, og den som Fremskrittspartiet nå faktisk stemmer for sammen med regjeringspartiene.

Jeg hører at Fremskrittspartiet sier at de stemte for det nest beste. Nå hadde ikke jeg forventet at Fremskrittspartiet skulle stemme for vårt budsjett, men det er likevel slik at hvis de hadde stemt for vårt budsjett, hadde alle uføretrygdede og alle alderspensjonister blitt fritatt for egenandeler på blå resept. Hadde de stemt for vårt budsjett, hadde det fortsatt vært tilskudd til skolefritidsordningen. Og hadde de stemt for vårt budsjett, hadde ikke de arbeidsledige blitt fratatt betydelige midler i dagpenger, og vi hadde beholdt f.eks. ordningen med småbarnstillegg i barnetrygden. Det er derfor ikke slik at det er nest best i den betydning at man ved å stemme for forliket vil få mindre sosiale kutt enn man hadde fått med Arbeiderpartiets opplegg. Der er disse usosiale kuttene fjernet. Men Fremskrittspartiet velger likevel å gå i forlik med regjeringspartiene, for der får de noe de ikke ville fått med Arbeiderpartiets opplegg, nemlig lavere skatt til dem som har mest fra før. Det er det som er den store forskjellen. Hadde man stemt for Arbeiderpartiets opplegg, hadde man fått et vesentlig mer sosialt opplegg, mer til eldreomsorg og fjerning av de usosiale kuttene, men man hadde ikke fått lavere skatt til dem som har mest fra før. Da velger Fremskrittspartiet lavere skatt til dem som har mest fra før, framfor å rette opp usosiale kutt som man kunne fått til gjennom det som ligger i Arbeiderpartiets opplegg.

Når det gjelder grunnbeløpet, fikk vi til en avtale med pensjonistorganisasjonene hvert år da vi satt i regjeringsposisjon på 1990-tallet. Vi mener at det som skjedde i vår, er veldig alvorlig, og at Regjeringen ikke gjorde jobben sin. Derfor vil vi foreslå at retningslinjene strammes inn slik at vi ikke får en underregulering av grunnbeløpet i fortsettelsen. Det som er alvorlig, er at Fremskrittspartiet ikke benyttet anledningen til å rette opp dette da vi behandlet revidert nasjonalbudsjett i vår, men også da stemte for budsjettet uten ekstra penger i grunnbeløpet.

Kristin Halvorsen (SV): Jens Stoltenberg og jeg var for noen dager siden på landsmøtet i EL & IT. Som kjent driver vi nå med tillitskapende arbeid, og det betyr selvfølgelig at SVs leder lytter nøye når Jens Stoltenberg taler. I den sammenheng gikk det opp for meg, at denne mannen ikke bare er for norsk EU-medlemskap, han elsker EU, for det er ikke en hvilken som helst glød han legger for dagen når EU-debatten kommer opp. Og det er heller ikke til å stikke under stol at dette er et av de vanskelige politikkområdene dersom en skal klare å få til et sentrum-venstre-samarbeid, som kan hindre nettopp et slikt prosjekt og en slik visjon. Derfor vil jeg gjerne spørre Jens Stoltenberg: Er det ingenting ved EU som Jens Stoltenberg misliker? For eksempel er det jo slik at ganske mange innbyggere i EU-land misliker EU intenst, og at ganske mange av de nåværende EU-landene kanskje ville hatt problemer med sin egen befolkning hvis de la ut spørsmålet om EU-medlemskap til folkeavstemning.

Og det neste spørsmålet er: Hvor vesentlig vil et norsk EU-medlemskap være i forhold til det som er et fornuftig prosjekt for å styre Norge? For hvis dette virkelig er en sak som fremkaller enorm hjertebank hos Jens Stoltenberg, er det jo Høyre og kanskje til dels Fremskrittspartiet som vil være Arbeiderpartiets nærmeste allierte.

Jens Stoltenberg (A): Det er riktig som representanten Halvorsen sier, at vi nå reiser rundt og driver tillitskapende arbeid. I min ungdom kalte jeg det noe helt annet.

Men hvis det er slik at man kan ha et kjærlighetsforhold til en institusjon, har jeg vel det i forhold til EU, i den forstand at jeg mener at EU er veldig viktig for fred, for utvikling og for mange andre viktige verdier som jeg slåss for i mitt politiske arbeid – EU er avgjørende for det i forhold til Europa.

Samtidig ser jeg at det er trekk og egenskaper ved EU som jeg ikke setter pris på, og som jeg mener er negative. Men det paradoksale er jo at de aller fleste negative sidene ved EU-samarbeidet er vi allerede en del av, for det er de tingene som er knyttet til de kommersielle sidene, de rent økonomiske sidene av EU-samarbeidet. Der ser jeg også negative sider. Det er Norge en del av gjennom EØS-avtalen, mens de delene av EU-samarbeidet jeg mener er de mest positive, det politiske samarbeidet, arbeidet for fred, for sikkerhet, for utvidelse østover, deltar vi ikke fullt ut i, eller er faktisk stengt ute fra.

Hvis man først skal ha et forhold til noen, har jo de fleste både gode og dårlige sider, og da er det rart at man bare har et forhold til de dårlige sidene og ikke til de gode sidene. Jeg vil gjerne ha fast følge, et forhold fullt og helt og på den måten bidra til at vi får deltatt i EU-samarbeidet, både i forhold til det som er bra, og det som er mer problematisk, som vi også i stor grad allerede deltar i gjennom EØS-samarbeidet.

Jeg mener at EU-saken er så viktig at Arbeiderpartiet ikke kan fraskrive seg muligheten for å ta opp igjen det spørsmålet. Vi har vedtatt at vi skal ha handlefrihet i denne perioden, og jeg regner med at vi også kommer til å vedta at vi skal ha handlefrihet i neste periode. Det er en handlefrihet Arbeiderpartiet mener det er riktig at vi har, og det vil også kunne få konsekvenser for hva slags type samarbeid vi kan ha med andre partier. Men det problemet får vi ta når det eventuelt kommer.

Jon Lilletun (KrF): Eg kan forstå at representanten Halvorsen var uroleg over Stoltenbergs forhold til EU. Eg må innrømme at eg vart meir uroleg då han begynte å snakke om Saudi-Arabia, for då høyrdest det ein augneblink ut som han var i ferd med å ønskje seg tilbake til dei gode, gamle dagar då demokratiet kunne utøvast på gamaldags arbeidarpartimaner. Men det er jo heldigvis ei stund sidan.

Eg vil likevel starte med litt ros til representanten Stoltenberg. Dei var villige til å forhandle om eit budsjett, sjølv om dei ikkje strekte seg så veldig langt. Og det andre er at dei framleis står på prinsippet om stramme rammer – at dei faktisk er ansvarlege. Det synest eg det er grunn til å rose det største opposisjonspartiet for.

Men når representanten Stoltenberg snakkar om næringslivet, har han gløymt kva dei sa tidlegare om utbytteskatten – at det var eit problem i forhold til norsk eigarskap. Dei har òg gløymt kva dei sa i veljargarantien med omsyn til toppskatten. Det har dei gått vekk frå, og det synest eg burde vere eit problem for representanten Stoltenberg i forhold til norsk eigarskap.

Så til fordeling, som representanten Stoltenberg bekymrar seg for, og det skal han gjere. Når det gjeld kontantstøtta, har alle utgreiingar vist at det er god fordelingspolitikk. Det synest representanten Stoltenberg er for galt. Difor må kontantstøtta halverast – 18 000 kr i tap for småbarnsforeldre i året etter representanten Stoltenberg si meining.

Og som om ikkje det var nok, går dei også laus på det som Regjeringa gjer for frivillige organisasjonar. 6 000 i skattefrådrag – ein seier faktisk at det vil vere alvorleg for skatteinntektene om ein byrjar å la private trekkje av det som går til frivillige organisasjonar. Kva slags tillit er det til frivillige organisasjonar? Eg synest det er sterkt beklageleg at representanten Stoltenberg går for det.

Og så gløymde eg at når det gjeld barnehagar, er ein villig til å gje inntil – ifølgje Dagens Næringsliv – 38 000 kr i skattelette til dei som tener over 800 000 kr. No reknar ikkje alltid Dagens Næringsliv rett, så det kan vere ein feil der. Men eg synest ikkje omfordelingsprosjektet til representanten Stoltenberg heng i hop.

Jens Stoltenberg (A): Først vil jeg gjerne rose representanten Lilletun for en veldig ryddig og ordentlig oppførsel gjennom hele budsjettprosessen, og fordi han legger vekt på at vi får et ansvarlig budsjett. Jeg er også helt sikker på at Lilletun hele tiden har vært opptatt av at vi skal ha et budsjett med en god sosial profil og satsing på kommunene. Jeg mener at man hadde oppnådd mer i den retningen dersom man hadde strukket seg lenger i retning av Arbeiderpartiet og fått til et forlik med Arbeiderpartiet, men man valgte altså å strekke seg langt i retning av Fremskrittspartiet, og man fikk da et budsjettforlik med Fremskrittspartiet der det ikke ble satset nok på kommuner, og dermed på eldreomsorg og skole, og der det heller ikke ble gjort nok for å fjerne usosiale kutt i budsjettet.

Det er riktig at vi sammen med Kristelig Folkeparti i fjor gikk inn for å gjeninnføre utbytteskatten, fordi Skattereformen 1992, og spesielt den såkalte delingsmodellen, var så uthulet at svært mange som skulle ha en høyere skatteprosent enn 28, greide å omgå det, bl.a. gjennom å benytte seg av det skattefrie utbyttet og alle hullene i delingsmodellen og skattesystemet. Derfor ønsket vi sammen med Kristelig Folkeparti å ha en midlertidig utbytteskatt til vi fikk et nytt og bedre skattesystem av bedrifter og kapital. Vi står faktisk ved det forliket, men jeg skjønner at Kristelig Folkeparti har forandret mening og nå er motstander av den midlertidige utbytteskatten de var tilhengere av for kort tid siden.

Når det gjelder toppskatt, har vi gjennomført en økning der fra 2001 til 2002 – fra noe over 280 000, der toppskatten startet før, til 320 000 kr, og Arbeiderpartiet foreslår å øke den ytterligere til 325 000 kr. Vi tok altså først initiativ til en ganske kraftig økning fra 280 000 til 320 000 kr, og deretter en ytterligere økning. Men det er riktig at vi ikke følger regjeringspartiene helt opp til tre hundre og noen og førti tusen, simpelthen fordi vi mener at det er andre ting som er viktigere. Vi foreslår større skattelettelser for de lavere inntektene enn regjeringspartiene, og vi har mer til uføre- og alderspensjonister. Og det mener vi er viktigere.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Arbeidarpartiet og Senterpartiet står i dette budsjettet saman på viktige område. Vi er begge for ein meir offensiv distriktspolitikk, inkludert tiltak til konkurranseutsett næringsliv. Vi er for ei meir rettferdig fordeling, noko som inneber å lyfta nedanfrå, som inneber å slå tilbake Regjeringa sine usosiale kutt, og som inneber at vi gir støtte til Regjeringa si fattigdomspakke. Men vi godtek ikkje at det er svake grupper som skal betala denne pakka. Vi er òg begge for ein styrkt kommuneøkonomi, noko som no er høgst nødvendig for å sikra ei meir verdig omsorg og ein god skule.

Senterpartiet føreslo i fjor ein opptrappingsplan for ein betre kommuneøkonomi – ein plan som skal gå over fleire år – og vi er svært glade for at både Arbeidarpartiet og SV har slutta seg til han. Men så er det slik at KS har påvist at det er behov for 5,5 milliardar kr til kommunane neste år. Dersom dei ikkje får det, vil det bli kutt både i skule og omsorg. Då undrar det oss at Arbeidarpartiet ikkje kan tøya seg lenger når det gjeld kommuneøkonomien. Ein viktig bit av dei 5,5 milliardane kr er 2,1 milliardar til å dekkja inn auka pensjonsutgifter. Det er etter vårt syn ei overføring frå fond til fond som ikkje vil skapa press i økonomien.

Så har kommunane fått eit nytt problem. Det har kome brev frå finansministeren om at det er ein mindre skattevekst på 1 milliard kr i år i forhold til det som er budsjettert. Vil Arbeidarpartiet engasjera seg for å dekkja inn den milliarden? Det ville kjennast svært trygt dersom Jens Stoltenberg kunne gi positiv støtte til det.

Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet er veldig opptatt av å styrke kommunenes evne til å levere gode velferdstjenester til innbyggerne her i landet, det være seg eldreomsorg, skole eller andre viktige velferdstjenester som kommunene leverer. Da mener vi at det i hvert fall er to ting vi må gjøre. Det ene er at vi må organisere kommunene bedre, det er en hva jeg vil kalle systemkrise i Kommune-Norge, og vi må gjennomgå måten vi organiserer og finansierer kommunene på. Vi har også i vårt vedtak på landsmøtet gått inn for at man lokalt enten ser på mulighetene for et tettere samarbeid mellom kommuner eller foretar utredninger og vurderinger av gevinster ved kommunesammenslåinger. Vi mener at en bedre bruk av pengene i kommunene er viktig. Fornyelse av offentlig sektor gjelder også Kommune-Norge. Uten det vil det være umulig i lengden å sørge for at vi har et godt og velfungerende velferdssamfunn her i landet.

Ja til fornyelse, og ja til en bedre organisering av kommunal sektor er en viktig del av Arbeiderpartiets budskap. Men den andre delen av Arbeiderpartiets budskap er at nettopp fordi vi sier ja til å bruke pengene bedre, så mener vi også at det er nødvendig å bruke mer penger. Der skiller vi oss fra Høyre, som åpenbart mener at den beste måten å få til fornyelse på, er å nærmest strupe kommunene og så gjennom drastiske nedskjæringer få fram en fornyelse. Vi tror ikke på det. Vi tror det er nødvendig å bruke mer penger. Der er det en grunnleggende og viktig forskjell. Vi mener at det er galt, slik Regjeringen nå legger opp til, at man i løpet av neste år skal gi nesten 12 milliarder kr i lavere skatt, mens det altså blir 2–3 milliarder kr ekstra til eldreomsorg og skole i kommunene. Det er å velge privat forbruk framfor fellesgoder, og det er i strid med det Arbeiderpartiet står for.

Jeg merker meg bare at Senterpartiet har mer penger i opposisjon enn de hadde i posisjon, og det er greit å vite.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per Erik Monsen (FrP): Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt opp til langt høyere skatte- og avgiftslettelser og betydelig større kutt i offentlige utgifter enn det Regjeringen har foreslått, fordi høye avgifter og den høye og progressive beskatningen av arbeidsinntekter har nøyaktig samme uheldige samfunnsøkonomiske virkning. Avgiftene gjør varer og tjenester dyrere enn nødvendig, og økt innsats av arbeid eller kapital gir ikke uttelling i form av tilsvarende økt kjøpekraft for den enkelte. Fremskrittspartiet vil derfor gå inn for avgiftsreduksjoner på varer og tjenester som i dag ilegges høye særavgifter utover vanlig merverdiavgift.

Det er viktig å skille mellom skatte- og avgiftssatser og skatte- og avgiftsinntekter, for selv om en reduksjon i skatte- og avgiftssatsene på kort sikt fører til reduserte inntekter, er den langsiktige effekten på økonomien motsatt. Det skyldes at lavere skatter og avgifter har en dynamisk virkning på økonomien, slik at avgiftsgrunnlaget utvides. Dette vil på sikt gi staten økte inntekter selv med lavere avgiftssatser. Det er altså flere gode grunner til å redusere avgiftssatsene, ikke minst det faktum at mange avgifter har en uheldig sosial profil fordi de rammer alle like hardt, helt uavhengig av betalingsevne. Elavgiften er et typisk eksempel på det. Den rammer pensjonistene som sliter med å holde varmen i gamle trekkfulle hus, like hardt som de som har store luksusboliger med oppvarmede svømmebasseng. Også barnefamiliene med stort forbruk av varmt vann og mye tøyvask rammes hardt av denne avgiften. Særlig alvorlig er dette naturligvis akkurat nå, hvor vi beveger oss mot et historisk høyt prisnivå. At staten da skal ha økte avgiftsinntekter mens mange eldre ikke har råd til å holde en rimelig innetemperatur i hjemmene sine, er urimelig. Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett foreslått en reduksjon i elavgiften på 55 pst., noe som ville hjulpet mange gjennom de kaldeste månedene denne vinteren.

De mange og høye avgiftene på bil og bilbruk gir også urimelige utslag. Bilen er ikke lenger en luksus forbeholdt dem med god råd, men en nødvendighet for de aller fleste av oss, rett og slett fordi samfunnet har endret seg slik at den mobiliteten bilen gir, er helt nødvendig både i arbeid og fritid. Derfor blir det galt når den norske engangsavgiften ikke bare er blant de høyeste i verden, men også har en progresjon som gjør at svært mange i dette landet ikke har råd til å kjøpe den bilen de egentlig har bruk for. Ofte blir den for liten, eller for gammel og utrygg, eller begge deler. Den norske bilparken er blant den eldste i Europa, med en gjennomsnittsalder på over 10 år. Og når vi vet at nyere biler er vesentlig mer trafikksikre og i tillegg forurenser betydelig mindre enn gamle, er det vanskelig å forstå at det er umulig å få flertall for tiltak for å fornye den norske bilparken. Det burde ikke være slik at norske bilister på grunn av skyhøye avgifter må kjøre mer trafikkfarlige biler enn bilister i andre land. Til tross for at vi i Norge har noen av de eldste og dårligste bilene i Europa, bruker den norske gjennomsnittsfamilien mer enn 60 000 kr i året på bil, mesteparten i form av avgift til staten. Det blir hevdet at bilavgiftene ved siden av å være rent fiskale avgifter, også skal bidra til å redusere de samfunnsmessige kostnadene ved veitrafikken, og at disse kostnadene skal bæres av brukerne. Dette er etter mitt syn et tvilsomt prinsipp, fordi man da lager et regnskap som bare har en utgiftsside og ikke tar hensyn til den enorme verdiskapingen bilen bidrar til. Hadde dette regnskapet også tatt med bilens bidrag til den økonomiske utviklingen i samfunnet, ville det åpenbart vist at veitrafikken gir et stort netto bidrag til samfunnsøkonomien, særlig i et så langstrakt og tynt befolket land som Norge. Derfor foreslår Fremskrittspartiet i sitt alternative opplegg betydelige reduksjoner i engangsavgiften, årsavgiften, omregistreringsavgiften og drivstoffavgiftene.

Et annet betydelig og avgiftsskapt problem er den store og stadig økende grensehandelen og smuglingen. Dette er et problem som vi som nasjon etter hvert er nødt til å ta tak i. Etter hvert som våre naboland får stadig lavere priser på varer som mat, tobakk og alkohol, vil presset på de norske avgiftene øke, og da må det være fornuftig å begynne å tilpasse norske avgifter til svensk nivå før svenskene setter sine avgifter ytterligere ned. Fremskrittspartiet ønsker ikke å stå med hodet i sanden og leke struts, men foreslår å senke både tobakk- og alkoholavgiftene ned til svensk nivå, som et skritt på veien mot et europeisk avgiftsnivå, fordi det er det eneste tiltaket som virkelig virker både mot smugling og økt grensehandel. 10 pst. reduksjon i avgiftene på sprit er naturligvis hyggelig for dem som bor langt fra svenskegrensen, men vil neppe være nok til verken å dempe smuglingen eller grensehandelen.

Fremskrittspartiet ønsker å gjøre noe med en lang rekke avgifter. Noen vil vi redusere, andre som er dårlig begrunnet, har liten økonomisk betydning, skaper økt byråkrati og stort sett er til irritasjon for folk flest, vil vi fjerne.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Mange har fokusert på hvordan regjeringen Bondevik øker forskjellene i det norske samfunnet. Det går på sosiale og klassemessige forskjeller, forskjeller mellom syke og friske og forskjeller mellom de ulike deler av landet. Noe som har fått lite oppmerksomhet, er hvordan Regjeringen øker generasjonskløften i samfunnet vårt. Det store flertall blant unge mennesker er blant dem som vinner minst på en politikk for skatteletter. Til alt overmål må unge mennesker med flertallets budsjettforslag betale sin solide del av regningen for de samme skattelettene.

På personskatteområdet har Regjeringens viktigste endringer til nå vært å fjerne skatten på aksjeutbytte og å øke innslagspunktet for toppskatten. I tillegg har Regjeringen signalisert at reduksjoner i formuesbeskatningen vil være høyt prioritert framover. Skatteletter på disse tre områdene slår svært skjevt ut aldersmessig. Ungdom har lave inntekter, eier ikke aksjer og har ikke formue. Det store flertallet av ungdom er fullstendig uberørt av at innslagspunktet for toppskatt er hevet. Hele 80 pst. av befolkningen under 31 år tjener mindre enn det som skal til for å nyte godt av dette, ifølge Statistisk sentralbyrås siste selvangivelsesstatistikk.

Nesten alle som mottar aksjeutbytte i Norge, er middelaldrende. Ungdom mellom 17 og 24 år har 1 000 kr i gjennomsnittlig aksjeutbytte, noe som står i sterk motsetning til de fleste øvrige aldersgrupper, og særlig den mellom 45 og 54, der det gjennomsnittlige tallet er 15 800 kr. Unge mennesker flest får naturlig nok null, siden aksjeutbytte av en viss størrelse er forbeholdt de få. Utbyttet er i stor grad samlet på hendene til et fåtall middelaldrende menn fra Oslo og Akershus. De blir nok varme om hjertet når de i dag tenker på den omtanken de blir vist fra regjeringen Bondevik og Fremskrittspartiet.

Ungdom er også den aldersgruppen som har minst å tjene på lettelser i formuesbeskatningen. Gjennomsnittlig skylder unge mennesker store beløp i studielån, huslån og alle de andre inngangsbillettene en må løse for å etablere seg.

En storstilt satsing på skatteletter rammer ungdom dobbelt. For det første får de fleste unge mennesker ingen glede av skattelettene. For det andre må utgiftene til skattelette dekkes inn ved at offentlige tjenester koster mer. Økte egenandeler forsterker generasjonskløften ytterligere, fordi veldig mange av disse kommer på tjenester som ungdom er brukere av. Det er flere alvorlige eksempler på dette i det framlagte budsjettforslaget. Lavere stipend gjør det dyrere for studentene å studere, og skoleelevene i videregående skole må nå betale for alle skolebøkene sine.

SV vil ta kampen opp mot også denne siden av Forskjells-Norge. I vårt alternative statsbudsjett legger vi derfor inn en ungdomspakke på 1,7 milliarder kr. Den inneholder både skatteletter rettet direkte inn mot å bedre mange unge menneskers økonomi og ulike bevilgninger som vil bedre ungdoms situasjon i forhold til studiene, på boligmarkedet og i hverdagen for øvrig.

I fjor kom ni medlemmer av Unge Høyre inn på Stortinget. De lovet å sette ungdom på dagsordenen og sette sitt preg på norsk politikk. Etter ett år og to statsbudsjett er det på tide å gjøre opp regnskap for Høyres unge stortingsrepresentanter, og resultatet er begredelig. Av Unge Høyres sentrale valgkampløfter er bare ett innfridd, nemlig fjerning av moms på kjørekort. For ungdom i Norge har resultatet av Høyre-politikken vært en rekke alvorlige kutt. Studentrabatten på langdistansereiser er kuttet ned, de gratis skolebøkene er fjernet, det er nesten full stopp i byggingen av utleieboliger for ungdom, og nå blir ikke studentenes lån og stipend prisregulert. Resultatet for unge mennesker av at Høyre-folk under 30 har fått innflytelse på statsbudsjettet, er akkurat like dårlig som når det er Høyre-folk over 50 som lager budsjett.

Den budsjettavtalen som er anbefalt av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, inneholder tydelige prioriteringer. Flertallet i denne salen viser hvilken side de står på. Da budsjettet ble lagt fram i høst, var det tydelig at vi har en regjering som vil prioritere de rike, friske og barnløse. Fremskrittspartiet, som i sine kommentarer til budsjettet framstilte seg som forsvarere av interessene til småkårsfolk, gamle og syke, har heller prioritert penger til sprit og campingvogner i budsjettavtalen.

Det er et mønster i Regjeringens prioriteringer som peker tydelig framover mot Høyre-samfunnet. I Høyre-samfunnet bygges velferdsstaten ned, klasseskiller blir ikke betraktet som noe problem, og private løsninger foretrekkes. Det ses ikke minst tydelig i de verbalforslagene som er lagt inn i forliksdokumentet.

Høyre-samfunnet er et samfunn der store skatteletter reduserer det offentliges inntekter og må kompenseres gjennom økte egenandeler, et samfunn der det ikke lenger er noe mål å bekjempe økonomiske forskjeller, men heller å bevilge litt til veldedighet for de aller fattigste. Fra 2002 til 2003 legges det opp til en økning i privat konsum som er sju ganger så stort som for det offentlige. Det er bare i forhold til skole og sykehus dette budsjettet er stramt, det skal ikke strammes inn i forhold til nye butikker eller hoteller. Den dårlige offentlige økonomien gjør det lettere å vinne fram med forslag om privatisering. I budsjettet foreslås store beløp til støtte av privatskoler, og jernbanestrekninger skal legges ut på anbud.

SV vil gå en helt annen vei. I vårt alternative budsjettopplegg finnes de prioriteringene som burde vært gjort i Norge. Det budsjettet SV legger fram i dag, setter folk og miljø først. Det er et budsjett for rettferdighet, bærekraft og folkestyre. Det er et paradoks at et av de partiene som står bak flertallsforslaget her i dag, har «for folk flest» som slagord. Hvis en er en spritdrikkende aksjeeier med campingvogn, er det mulig en får et visst utbytte av Fremskrittspartiets innsats, men for de aller fleste av de menneskene Fremskrittspartiet prøver å framstille seg som forkjempere for, vil budsjettet bare bidra til at de i enda sterkere grad havner på feil side av raskt voksende klasseskiller i samfunnet vårt, og at de får et svakere sosialt sikkerhetsnett rundt seg. Og for det av partiene som har «Varmere samfunn» som slagord, er det grunn til å spørre om hvem i all verden det er som lar seg varme av et budsjett som gjør spriten billigere, mens det blir dyrere å miste jobben.

De bærende prinsippene for SVs budsjettforslag er styring og rettferdighet. Gjennom bygging av en sterk velferdsstat og gjennom å ta tilbake kontroll over markedskreftene kan vi også stoppe utviklingen av et samfunn med større urettferdighet og mindre trygghet. Valget står mellom privatisering og konsernmakt eller demokratisk styring og folkestyre. En gang var det nettopp sånne mål som stod i sentrum for norsk politikk. I 1947, da daværende finansminister Erik Brofoss la fram det første nasjonalbudsjettet, sa han fra denne talerstolen:

«Det ville være et steg mot økt frihet å kunne frigjøre oss fra den blinde underkastelse av tilfeldighetene i det økonomiske liv, som overfor den enkelte synes å virke som naturkrefter. Vi må søke å gjøre oss til herrer over de økonomiske krefter, istedenfor å bli behersket av dem.»

Dagens regjering vil la de samme markedskreftene få styre, og vil i kompaniskap med Fremskrittspartiet gi dem stadig større frihet, f.eks. i form av forslaget om utfordringsrett som ligger i budsjettavtalen.

Den blinde underkastelse av tilfeldighetene i det økonomiske liv, som overfor den enkelte synes å virke som naturkrefter, som Brofoss sa, kan være et godt bilde på hvordan dagens globaliseringsprosess virker for mange mennesker. I virkeligheten er den selvsagt styrt av politiske og økonomiske eliter som gjennom vedtak om deregulering og privatisering flytter makt over til det frie markedets tilfeldigheter. I dag er mange av lederne for det internasjonale nettverket «Vår verden er ikke til salgs» samlet til møte i Oslo. De er representanter for sosiale bevegelser som representerer millioner av fattigfolk, fagorganiserte og småbønder i den tredje verden. De ber innstendig om at Norge bruker sin unike posisjon i Europa – som et av de få land som ennå har en selvstendig stemme – til å motarbeide EUs og USAs råkjør i utvidelsen av de internasjonale frihandelsavtalene. Men flertallet her i dag vender det døve øret til denne bønnen om hjelp. I proposisjonen går det fram at den norske regjeringen vil jobbe aktivt for at WTO-avtalene utvides med nye tema som investeringer og såkalt åpenhet i offentlige innkjøp. Mange u-land og de sosiale bevegelsene i sør krever i all beskjedenhet at de eksisterende avtalene evalueres før så skjer. Det samme forslaget har SV fremmet i innstillingen, men uten tilslutning fra flertallet i denne salen. Selv om det er en gledelig økning i bistanden i budsjettet, er det trist at flertallet ikke engang er villig til å gå inn på en evaluering av om frihandelspolitikken har bidratt til å bekjempe fattigdom i verden. Det hjelper lite med bistand hvis man selv støtter de rikeste og mektigste landene i verden i å opprettholde strukturer som skaper fattigdom og marginalisering.

På alle politikkens felter er det budsjett flertallet legger fram i dag og det som SV legger fram, motpoler. Det representerer valget mellom dem som vil gi mest til dem som har det best fra før, og dem som vil gi mest til dem som trenger det mest. Det representerer valget mellom dem som vil la beslutningene i landet vårt tas av det blinde markedet, og dem som vil bygge et utvidet og styrket folkestyre. Det representerer valget mellom dem som vil stå på de rike og mektiges side internasjonalt, og dem som vil kjempe for miljøet og stille seg solidarisk med verdens undertrykte. Det er en trist kjensgjerning at det er den førstnevnte gruppen som har flertall her i dag, men vi skal love å gjøre alt vi kan for å skape den protest og mobilisering som skal til for å gjøre levetiden til dette usolidariske og urettferdige flertallet så kort som mulig.

Presidenten: Neste taler er finansminister Per-Kristian Foss. Presidenten gjør oppmerksom på at vi kommer til å fortsette møtet utover kl. 15 for å bli ferdig med replikkordskiftet etter finansministerens innlegg.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg er fornøyd med at det nå er flertall i Stortinget for budsjettrammer og et innhold som i alle hovedtrekk er i tråd med Regjeringens forslag. Det er også grunn til i den sammenheng å gi honnør til de partier som har stilt opp. Fremskrittspartiet har tatt ansvar og har hatt innflytelse på utformingen av det endelige forliket. Det følger av å ta ansvar.

Budsjettet er stramt. Den underliggende utgiftsveksten er fortsatt en halv prosent i forhold til anslag på regnskap, handlingsregelen følges, og det såkalte strukturelle budsjettunderskuddet er uendret i forhold til Regjeringens forslag. Det betyr altså at vi ikke bruker flere oljemilliarder gjennom budsjettforliket.

I nasjonalbudsjettet prioriteres skatte- og avgiftslettelser fremfor økt utgiftsvekst. Med en reell underliggende vekst i offentlige utgifter på en halv prosent er budsjettet som sagt stramt. Sammen demper dette presset på pengepolitikken. Retningslinjene for den økonomiske politikken innebærer at dersom konjunkturene svekkes og anslått prisstigning ikke er i strid med inflasjonsmålet, vil Norges Bank sette renten ned. Dette vil også kunne bidra til at kronekursen svekkes, slik at arbeidsvilkårene for konkurranseutsatt næringsliv bedres. Med et stramt budsjett, lav vekst i offentlige utgifter, dempes også etterspørselen etter arbeidskraft. Nettopp presset i arbeidsmarkedet var industriens oftest oppgitte årsak til det altfor kostbare lønnsoppgjøret som de selv gjennomførte i år.

Retningslinjene for den økonomiske politikken er også i overensstemmelse med de anbefalingene Norge får fra OECD og fra Det internasjonale valutafondet, IMF. I OECDs egen «Economic Outlook» for november i år, som gir OECDs vurderinger av norsk økonomi, er disse helt i tråd med Finansdepartementets vurderinger i det nasjonalbudsjettet som Stortinget i dag behandler. OECD understreker for sin del viktigheten av at handlingsregelen for finanspolitikken overholdes, og at det budsjettet som er lagt frem, bør gi rom for lavere rente.

Norges Bank holdt styringsrenten uendret på 7 pst. på bankens rentemøte 30. oktober. Prisingen i pengemarkedet indikerer for tiden at markedsaktører forventer en rentenedgang på et sted mellom en halv og tre kvart prosentpoeng i løpet av første halvår 2003.

Gjennom høsten har det vært visse tegn til lavere aktivitet i norsk økonomi. Den registrerte ledigheten har økt. AKU-ledigheten har derimot holdt seg rimelig stabil. Den registrerte ledighetens økning har vært konsentrert om tjenesteytende sektorer, særlig IT-bransjen, og i sentrale strøk på Østlandet. I den siste tiden har det også vært en viss økning i ledigheten i industrien.

Men denne utviklingen kan snus. Politisk er nå alle krav fra arbeidslivets organisasjoner oppfylt. Før budsjettet ble lagt frem, bad de om et stramt budsjett, økte skattestimulanser til forskning og utvikling og bedrede avskrivningsregler. Alt er gjennom budsjettet og budsjettforliket fulgt opp. Nå må bedriftene også selv følge opp. Moderate lønnsoppgjør forventes for å bidra til å dempe presset mot kronekursen, og vi forventer gjennom de nye ordninger som er innført, økt satsing på omstilling, forskning og utvikling.

Debatten så langt har dreid seg bl.a. om stramhet. Skal man tolke innleggene fra Arbeiderpartiets – det største opposisjonspartiets – side, har i hvert fall ikke innleggene vært preget av politisk stramhet. Man anklager Regjeringen for å kutte for mye, og man etterlyser økt satsing på flere offentlige områder. Det er ikke vanskelig enkeltvis å være enig i mange av påpekingene om behovet for økt satsing, men skal man få stramhet i budsjettets totale økonomi – og det er det som teller for renten – må man også være villig til å bære igjennom noen kutt. Høyere utgiftsvekst gir økt press på rente og kronekurs. Høyere utgiftsvekst er resultatet av Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett, slik det er lagt frem nå i tre versjoner. Men også i den endelige versjonen har man en dobbelt så høy utgiftsvekst som Regjeringen. Det gir heller ikke redusert etterspørsel etter arbeidskraft når man på den måten øker offentlige utgifter sterkere. Det betyr derimot større vanskeligheter for konkurranseutsatt næringsliv å holde en slik utgiftsvekst. Også Arbeiderpartiets milliardsatsing på økte skatter for næringslivet gir den samme negative effekt. Industrien har ikke bedt om gjeninnføring av dobbeltbeskatning av utbytte. Sammenligningen med andre land som en del har foretatt i debatten, er haltende, fordi man ikke ser at det norske skattegrunnlaget er betydelig bredere enn f.eks. det finske, som ble trukket frem i debatten. Økt formuesskatt for små og mellomstore bedrifter bidrar ikke til å styrke deres økonomi og overlevelsesevne i vanskelige tider. Skjerpet delingsmodell går i samme negative retning. Det hjelper heller ikke på moderasjonen, ikke minst foran et lønnsoppgjør neste år, å skjerpe skatten for middelsinntektene gjennom toppskatten, slik Arbeiderpartiet gjør. Arbeiderpartiets finanspolitiske talskvinne, Hill-Marta Solberg, sa tidligere i debatten: Vi har økt innslagspunktet for toppskatt. Det er en original uttalelse, for innslagspunktet for toppskatt er ikke økt i tråd med lønnsutviklingen, slik Arbeiderpartiet selv har definert i sitt såkalte verdipapir. Da betyr det jo for alle praktiske formål at innslagspunktet er senket. Det betyr også etter Arbeiderpartiets opplegg at stadig flere skal betale toppskatt: 240 000 nye. Det er i strid med Arbeiderpartiets eget verdipapir, og det er i strid med den budsjettenkning som går ut på at skattesatser skal følge lønns- og prisutviklingen. Man må vel kunne si det slik at Arbeiderpartiets verdipapir, som er relativt ferskt, har hatt et større fall enn gjennomsnittlig børsfall i Norge og i verden.

Arbeiderpartiet har også lansert begrepet flertallsstyre, og det har vært interessant å følge denne debatten så langt. Debatten har i vesentlig grad vært et oppgjør mellom de partiene som mener seg egnet til å regjere sammen, partier som har hatt et durabelig oppgjør om pengepolitikken og ikke er enige om noen som helst definisjon av landets valutapolitikk. Dette er partier som mener at de skal regjere sammen. Det skal bli et spennende seminar. Men det kan bli dyrt, fryktelig dyrt, hvis man skal ha et offentlig seminar mellom regjeringspartier om noe så alvorlig som landets valutapolitikk. Men når dette er sagt, må jeg likevel gi honnør til Arbeiderpartiet, for Arbeiderpartiets talskvinne var klinkende klar på at partiet står fast og konsistent i pengepolitikken. Det er viktig for ansvarlige partier. Men partiene er også uenige om andre biter, om viktige deler av den økonomiske politikken. Senterpartiet har lansert en versjon av handlingsregelen som enkelt sagt går ut på at handlingsregelen gjelder så lenge man ikke finner på nye milliardbehov. Da har man ingen handlingsregel. Partiene er uenige om både mål og dosering i skattepolitikken. Jeg skal for hyggelighetens skyld ikke fortsette inn i sikkerhets- og utenrikspolitikken. Dette kommer til å bli et meget spennende prosjekt å se utvikle seg i debatten fremover.

Mange har brukt tid på å svartmale norsk industris situasjon. Da kan kanskje en fersk opplysning fra Statistisk sentralbyrå bidra til en noe mer nyansert debatt. Dagens offentliggjorte tall viser at vi har høye investeringer i Industri-Norge, i inneværende år faktisk de høyeste i forhold til for fire–fem år siden. Vi må altså tilbake til perioden 1996-98 for å finne tilsvarende høye investeringer. De høye investeringene vil også fortsette inn i neste år. Det hører også med i bildet. For den interesse det måtte ha, er disse tallene for øvrig i overensstemmelse med prognosene i nasjonalbudsjettet. Det har ikke vært så veldig mye sitatlyst i forhold til akkurat nasjonalbudsjettet i dag, så jeg tenkte bare jeg skulle bidra med det. Dette betyr ikke at det er grunnlag for å avblåse debatten om industriens problemer. Men det viser at bildet er mer nyansert, og at vi har muligheter for å snu en negativ utvikling til beste for landet.

Samlet sett innebærer dette budsjettet at vi klarer å kombinere stramhet med skattelettelser og satsing på viktige velferdsområder. Regjeringens budsjett er på mange områder en rekordsatsing innenfor helse, innenfor psykiatri, innenfor barnehager, innenfor forskning og høyere utdanning, og ikke minst er det en fattigdomssatsing som også tar et initiativ globalt, der man gjør noe viktig målrettet i tillegg til de universelle ytelsene som det er bred enighet om her hjemme.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Det var eiendommelig å sitte og lytte til finansministerens raljering over partier på Stortinget som sier at man har som intensjon å samarbeide til tross for at man faktisk er uenig på noen områder. Det blir spesielt eiendommelig når Regjeringen, der finansministeren har en av de viktigste posisjoner, har virret rundt i Stortinget i ukevis. De startet hos Fremskrittspartiet, så en runde til Arbeiderpartiet, ja sågar en tur innom SV for å se om det var mulighet for et napp, for så igjen å lande hos Fremskrittspartiet. Med en slik historie bak seg i budsjettbehandlingen synes jeg det er et drøyt å gå på talerstolen og raljere over at opposisjonspartiene på Stortinget snakker om mulig samarbeid framover. Det syns jeg finansministeren skulle latt være.

Jeg vil også si at jeg synes finansministeren må bestemme seg for hvilken argumentasjon han skal bruke når det gjelder budsjettets stramhet. I vår kom finansministeren til Stortinget med et budsjett med en historisk økning i utgiftsveksten på 2 1/2 pst. Da vi stilte spørsmål om det, var ikke det noe problem, for budsjettets stramhet knyttet seg til handlingsregelen og bruken av oljepenger. Da var det det viktigste. Men en finansminister kan ikke velge den argumentasjonen som passer best for øyeblikket. Og jeg merket meg at finansministeren ikke med ett ord sa at Arbeiderpartiet, som han faktisk brukte litt tid på, i sitt alternative budsjett bruker mindre oljekroner enn det Regjeringen gjør, og mindre enn det som blir vedtatt i dag.

Mitt spørsmål er: Hva er det egentlig finansministeren legger til grunn når han bedømmer budsjettets stramhet? Er det slik at det betyr noe hvor mye oljepenger som brukes, eller er det slik at man velger den argumentasjonen som passer best for øyeblikket?

Statsråd Per-Kristian Foss: Det må da være bedre med en regjering som faktisk går rundt til alle partier og søker støtte der den måtte finnes. Jeg må innrømme at i de innledende budsjettforhandlinger i Stortinget var jeg også i tvil om hvorvidt det var noen interesse for å delta i å lage et budsjett i det hele tatt. Og aldri har vel Stortinget ventet så lenge på å se partienes alternative statsbudsjetter som denne høst – faktisk har det aldri vært senere enn i høst. Det har kanskje noe med å gjøre at de fleste syntes det var hyggelig å legge frem kravlister til budsjettet, men mindre hyggelig å legge frem inndekning. Det er ikke så helt overraskende.

Mitt poeng var bare å snakke litt om opposisjonens alternativ og, punkt 1, ta det på alvor – det har jeg skjønt nær sagt er oppfattet som en fornærmelse – og dernest påpeke det alvorlige i at partiene er uenige om noe så dyptgående som landets valutapolitikk og innretting av hele den økonomiske politikken, gjerne omtalt som handlingsregelen.

Jeg har brukt det samme mål på stramhet hele tiden, den underliggende utgiftsvekst. Den underliggende utgiftsvekst bør søkes holdt under veksten for BNP for Fastlands-Norge. Det er den for de to budsjettene 2002 og 2003 sett under ett. Det håper jeg vi kan holde. Når det gjelder Arbeiderpartiets stramhet i budsjettet for revidert nasjonalbudsjett i 2002, ville – hvis man skulle bruke det uttrykket om inndekningen – «harry-penger» vært et honnørord. For det Arbeiderpartiet egentlig gjorde, var bare å trekke ut 1 milliard kr av det forsvarsforliket som de akkurat hadde vært med på, og si at det skulle de komme tilbake til neste år. Neste år – det er nå. Pengene er borte. Arbeiderpartiet skylder 1 milliard kr i forhold til det forsvarsforliket de selv har vært med på. Og det er ikke engang et budsjettriks, det er rett og slett bare dobbelt bokholderi, det første året man faktisk skulle oppfylle forsvarsforliket.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagsmøte er ute, men presidenten går ut fra at han har salen med seg når han foreslår at vi fortsetter til vi er ferdige med replikkordskiftet. – Det anses vedtatt.

Siv Jensen (FrP): Det var hyggelig!

Finansministeren og Regjeringen har gjennom hele budsjetthøsten vært svært opptatt av å gjenta behovet for et stramt budsjett. Det har virket som det har vært det overordnet viktige for Regjeringen. I budsjettforhandlingene viste regjeringspartiene en komplett mangel på evne til reell inndekning – krone for krone, som finansministeren selv ved gjentatte anledninger har vært svært opptatt av. Realiteten har derfor blitt kreativ bokføring, for å si det på pent norsk.

Derfor har jeg lyst til å friske opp hukommelsen til finansministeren noe. Under debatten i Stortinget forut for vedtaket av budsjettet for 1999 sa Inge Lønning, Høyre-representanten:

«Jeg er takknemlig for at statsråden tok seg i sin forsnakkelse og ikke regnet med Høyre i oppsamlingsheatet som ble anklaget for å bruke «harry-penger»»

I Høyres egne budsjettmerknader i budsjettinnstillingen for 1998 skrives følgende:

«Disse medlemmer konstaterer at kuttforslagene som tilsynelatende dekker inn denne delen av budsjettforståelsen ikke fullt ut innebærer reelle, aktivitetsreduserende tiltak. Tar en hensyn til enkelte slike «luftkutt» innebærer den budsjettforståelse som er oppnådd en svekkelse av stramheten.»

Videre har de skrevet i sine merknader for budsjettinnstillingen for 2001:

«Ved siden av dette kommer budsjettriks.»

Og i Dagsavisen, i 1998, refereres nåværende finansminister, daværende finanspolitisk talsmann for Høyre, Per-Kristian Foss:

«Det betyr at kuttene ikke er reelle, sa Foss. Andre betegnelser for harry-penger er «papirkutt» eller «luftkutt».»

Eksempel på et slikt harrypengekutt er at «salg av aksjer dekker inn utgifter i salgsåret, men året etter er man like langt, det trikses med andre ord med budsjettposter slik at det ser bra ut på papiret og gir inntrykk av en voldsom innstrammingsiver».

Hvordan henger dette på greip med den argumentasjonen Regjeringen nå fører?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jo, det henger så godt på greip at det er i tråd med alle retningslinjer for budsjettføring, slik det har vært gjort under denne regjering og foregående regjeringer. Det henger vel så godt på greip at Fremskrittspartiet stemmer for det! (Munterhet i salen) Det henger i tillegg så godt på greip at Arbeiderpartiet også stemmer for det. Men det er fint først å få skjelt det ut, for så å stemme for det. Da får man liksom det beste av to verdener! Jeg skjønner jo det der.

Når det gjelder engangsinntekter, må jeg si at det er ikke helt fremmed fra tidligere budsjettbehandlinger. Jeg har vært med på å stemme for oppløsning av fondet for både Postbanken og Kommunalbanken, så vidt jeg kan huske, under skiftende regjeringer og finansministre – flere av dem sitter i salen fortsatt.

Fordelen nå er på mange måter at vi har en del engangsinntekter, men vi har også en del kutt som har større effekt, ja, faktisk mangedoblet større effekt i 2004 og årene fremover i forhold til det som er lagt inn i budsjettet for 2003. Det støtter Fremskrittspartiet. Det er jeg glad for. Arbeiderpartiet går mot. Det hadde gitt dem et større inndekningsproblem i 2004-budsjettet. Men det hadde de vel sannsynligvis bare behandlet på linje med forsvarsforliket, så det hadde ikke vært noe problem. Jeg setter pris på at Fremskrittspartiet er med på faktisk å støtte det.

Når det gjelder aktivitetsreduserende tiltak, er det jo bare å se på reaksjonen fra dem som har fått kutt. Jeg har ikke opplevd et eneste kutt der de som er påført dem, har sagt at det gir uendret effekt i økonomien. Faktisk har jeg opplevd en til dels dramatisering av effektene, enten det dreier seg om milliardkutt eller et kutt på 10 mill. kr, som har ført til atskillig store avisoppslag om hvilken dramatikk som følger med det.

Så det er virkninger i realøkonomien av kutt som gjøres i forliket. Selvfølgelig ville enhver finansminister lagt til at man hadde satt pris på noe mindre bindinger for 2004- og 2005-budsjettet. Det hører med til det jeg skal mene. Det mener jeg fortsatt, men faktisk har vi denne gang den situasjon at bindingene er noe mer balanserte.

Siv Jensen (FrP): President! Til en åpenbar misforståelse!

Presidenten: Den må være åpenbar – så åpenbar at til og med presidenten forstår den! (Munterhet i salen)

Siv Jensen (Frp): Jeg skal gjøre et forsøk, president!

Det er ikke slik at Fremskrittspartiet ønsker å stemme mot de kuttene. Poenget har hele tiden vært debatten om hvorvidt disse pengene kan kalles harrypenger eller ikke. Vårt poeng er at det hadde vært mer renhårig av Regjeringen å erkjenne at denne talltriksingen i realiteten betyr at man bruker mer av oljepengene. For det er de facto virkeligheten.

Presidenten: Akkurat det poenget tror presidenten finansministeren forstod, men unnlot å kommentere.

Statsråd Per Kristian Foss: Mer med sikte på presidenten enn replikanten:

Det er slik at enhver tallfremstilling nå viser at vi har nøyaktig det samme strukturelle budsjettunderskuddet som i forslaget. Da bruker vi like mye eller like lite oljepenger, avhengig av med hvilke øyne man ser det.

Presidenten: Presidenten håper vi slipper å nedsette en egen granskingskommisjon knyttet til bruk av harrypenger.

Øystein Djupedal (SV): Jeg tror jeg kan berolige presidenten med at det ikke kommer til å skje. Grunnen er selvfølgelig helt åpenbar. En finansminister og en regjering har bestandig visse muligheter og visse friheter som et stortingsflertall aldri kan tillate seg – da ville det bli kalt uansvarlig, det ville bli kalt harrypenger. Hvis jeg ikke tar mye feil, var det vel finansministeren selv som oppfant dette begrepet for noen år siden. Det betyr at dette vil vi leve med under ulike regjeringer. Harrypenger vil nok eksistere i norsk politikk uavhengig av hvem som sitter i regjering. Men la meg droppe det.

Det er to ting som jeg synes er påfallende i finansministerens innlegg. Det første er at han skylder på alle andre enn Regjeringen. Han skylder på partene i arbeidslivet, han skylder på tidligere regjeringer, og han skylder på andre partier i Stortinget. Han sier at nå har vi liksom levert varen, så hvis ikke arbeidsledigheten går ned og industrien går godt, er det andres skyld, og ikke vår. Vi har levert, vi har gjort alt man har bedt oss om. Maken til ansvarsfraskrivelse er det veldig sjelden å høre av en finansminister fra Stortingets talerstol.

Det andre som er påfallende, er at han bruker store deler av sitt innlegg til å raljere over, eller prøve å latterliggjøre, opposisjonen i Stortinget og det som eventuelt kan bli et eller annet en eller annen gang. At han velger å bruke deler av sitt innlegg i finansdebatten, som er finansministerens debatt om nasjonal- og statsbudsjettet, på opposisjonen, er for så vidt hyggelig. Han prøvde å late som om dette var en honnør, selv om det selvfølgelig fra hans ståsted var det motsatte. Det sier vel et og annet om at finansministeren muligens er presset på det han har fått til her, er usikker eller ikke synes det er spesielt genialt, for jeg har ikke opplevd at en finansminister velger ikke å forsvare offensivt det Regjeringen har fått til i Stortinget, men isteden bruker taletid – en tilmålt taletid – til å raljere over opposisjonen. Hvordan dette skal tolkes, kan andre avgjøre, og ikke bare jeg, men jeg synes det er mer enn påfallende. Jeg frykter det som kan skje gjennom vinteren, for hvis Regjeringen skal fortsette å skylde på andre og ikke ta ansvar for egne gjerninger, vil det bety at når arbeidsledigheten stiger, når kommunene får stadig mer trøbbel, vil denne regjeringen si: Dette er ikke vårt ansvar, det har alle andre enn Regjeringen – kanskje det til og med er opposisjonens!

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg startet mitt innlegg – Djupedal var også da til stede i salen – med å si meg meget fornøyd med det budsjettvedtak som det ligger an til å bli flertall for. Jeg har rost budsjettet, både på skattesiden og på utgiftssiden, ikke minst gjennom de viktige prioriteringer som ligger innenfor helse, psykiatri, barnehager, fattigdomsbekjempelse osv. Men jeg har faktisk tillatt meg også å kommentere litt av det som har vært opposisjonens alternativ, fordi det har vært tema i debatten i dag. Det vil jeg fortsette å gjøre. Om det kan kalles å latterliggjøre, får være opp til de øynene som ser, men jeg konstaterer en dyptgående uenighet om sentrale sider av den økonomiske politikken. Jeg konstaterer allikevel en bred enighet mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet om pengepolitikken, og det er viktig for landet.

Som finansminister skylder jeg ikke på andre, men det er viktig at det er et samspill i den økonomiske politikken mellom tre hovedelementer: pengepolitikk, finanspolitikk – det har jeg snakket en del om – og lønnspolitikken som føres mellom arbeidsmarkedets parter. Dersom oppgjørene blir for kostbare innenfor de rammer som økonomien setter, bidrar det til press mot kronekurs og mot rente som skader konkurranseevnen. Den sammenhengen ser arbeidslivets parter meget godt. Vi er i god dialog med de store organisasjonene om nettopp dette, og jeg tror de ser sitt ansvar i betydelig grad. La meg si det sånn: Jeg opplever en helt annen debatt i debatt med LOs ledelse, med Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjons ledelse, med YS" ledelse osv. om nettopp dette, fordi de ser sitt ansvar til å bidra til å redde jobber, ikke minst i den konkurranseutsatte industrien.

Morten Lund (Sp): Den høye renten og kronekursen skaper store problemer for mye av næringslivet vårt. Senterpartiet sendte i sommer ut en invitasjon til et industripolitisk forlik. Et av punktene var å presisere hensynet til sysselsetting i Norges Banks renteinstruks. Et annet punkt var å få til et bedre inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet. Et tredje punkt var å gi skattelettelse til bedriftene, mindre til private. Et fjerde punkt var økte bidrag til jobbskaping og til utvikling. Vi fikk relativt liten respons, og vi leverte derfor et forslag om å presisere i renteinstruksen at hensynet til sysselsetting skulle vektlegges mer. Så kom budsjettforslaget. Det nevnte ikke med ett ord del 2 i renteinstruksen, om å ta hensyn til stabil produksjon og sysselsetting. Bare inflasjonsmålet var vektlagt i den redegjørelsen som var gitt i nasjonalbudsjettet.

Vi har gjennom vårt forslag og i den debatten som har pågått, oppnådd at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet siterer hele formålsparagrafen i innstillingen. SV støtter Senterpartiets forslag. Dette mener jeg at finansministeren må bringe videre til Norges Bank: Hele renteinstruksen gjelder.

Vi har fått en meget lav prisstigning, lavere enn i euroområdet, og vi kunne hatt mye lavere prisstigning om importvarene gikk så mye ned som den sterke kronekursen skulle tilsi. Jeg har tidligere i dag sitert endog en sjefsøkonom, som sier at om bilprisene hadde gått ned så mye som de burde ha gjort, ville konsumprisindeksen gått ned ett prosentpoeng.

Markedsaktørene koser seg. Myndighetene nøyer seg med å framstille i en kurve at sånn er det. Hva gjøres for at importvarene blir billigere også i butikk, slik at renten kan settes ned?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg må bare medgi at jeg hadde litt problemer med å forstå sammenhengen i spørsmålene i innlegget, men jeg skal prøve å svare på de spørsmål som jeg oppfattet ble stilt.

Hva gjøres for å få prisene ned – altså der hvor kronekurs bidrar til lavere importpriser? Tøffere konkurranse, mer bruk av anbud! Men betydelige ting har allerede skjedd. Jeg kan vel si såpass at bak inflasjonstallene som Norges Bank jevnlig regner seg frem til, har vi faktisk lenge nytt godt av importert negativ prisstigning. Slik sett hadde det vært helt annerledes hvis vi ikke hadde hatt den situasjonen. Det vi har produsert av prisstigning, har vi stort sett gjort på hjemmebane.

Det er ingen endringer i instruksen til Norges Bank. Jeg behøver ikke gjenta den. Den er gjentatt i et relativt nylig avviklet interpellasjonsordskifte her i denne sal, på basis av et initiativ fra SV. Der var det bred enighet om å stå fast på den instruks som gjelder. Det er vel også slik at det at man forsøker å bidra til å dempe presset i økonomien gjennom rentevirkemidlene, faktisk er til beste for sysselsettingen. Det er jo det som er Norges Banks resonnement, og det er Norges Bank som skal utøve dette.

For øvrig er vel Senterpartiet lydhørt når det gjelder ønsket om et inntektspolitisk samarbeid. Det er i sin begynnelse. Så får vi håpe det fortsetter, ikke minst gjennom to utvalg som nå er oppnevnt og er godt i arbeid. At skattelettelsene er rettet inn mot bedriftene, bør det ikke være noen tvil om. Men da er det ganske viktig at man ikke tar tilbake fra de samme bedriftene, for det bør være en netto lettelse for bedriftene og deres eiere.

Hill-Marta Solberg (A): Etter replikkvekslingen mellom finansministeren og finanskomiteens leder har egentlig begrepet harrypenger fått et helt nytt innhold, så jeg finner det for så vidt ikke nødvendig å ta opp den utfordringen igjen i forhold til finansministeren.

Men jeg vil tilbake til det som var min første replikk, og som jeg synes finansministeren unnlot å svare på. For når finansministeren i sitt innlegg skal forsøke å underkjenne virkningen av Arbeiderpartiets alternative budsjett som et stramt budsjett, viser han til utgiftsveksten. Da er det altså slik at utgiftsveksten i Arbeiderpartiets budsjett er om lag 1 pst. Per-Kristian Foss og Regjeringen skriver til Stortinget i nasjonalbudsjettet at det er et siktemål at den underliggende utgiftsvekst skal være lavere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge. Det siste – verdiskapingen i Fastlands-Norge – er anslått til å være 1,8 pst. til neste år. Vårt alternativ ligger altså godt under det. Jeg håper at finansministeren kan bekrefte at det er en riktig forståelse av det han har skrevet i nasjonalbudsjettet til Stortinget.

Men hvis det er slik at utgiftsveksten med Arbeiderpartiets alternative budsjett er et problem i forhold til kronekurs og rente, må finansministeren svare på følgende: Kan det være slik at den høye renten vi nå har, bl.a. er en konsekvens av at Regjeringen og finansministeren i vår, i mai, kom til Stortinget med en revisjon av statsbudsjettet der man la til grunn en utgiftsvekst på 2,5 pst.? Da mente man at det var ansvarlig. Kan det da være slik at det har bidratt til at vi har den høye renten som vi faktisk har?

Og helt til slutt: Jeg regner med at finansministeren fortsatt ikke vil svare på hvorvidt et budsjett der man bruker 2,2 milliarder oljekroner mindre, er strammere enn alternativet.

Statsråd Per-Kristian Foss: Hva er årsaken til at det er behov for et stramt budsjett? Det er at presset i arbeidsmarkedet er blitt så sterkt at partene i lønnsoppgjøret forhandler seg frem til dyrere oppgjør enn det man egentlig har råd til. Da må man gjøre noe med presset i arbeidsmarkedet. Når det offentlige etterspør stadig mer, vil presset øke. Nå har vi sett behovet for at det offentlige bør dempe sin etterspørsel etter arbeidskraft, og dermed også dempe presset, som virker negativt for industrien. Det vil ha virkninger på lønnsoppgjøret, og det vil også ha mer direkte virkninger på økonomien.

Hva som påvirker kronekursen, er et mer sammensatt bilde. Men det er ingen tvil om at også finanspolitikken bidrar til å holde et for høyt nivå på kronekursen. I nasjonalbudsjettet har vi uttalt at vi mener at kronekursen ligger høyere i dag enn det er realøkonomisk dekning for. Det har også Norges Banks sjef uttalt relativt nylig.

Det er slik at det må være et samspill mellom finanspolitikk og inntektspolitikk. Slik sett bør den innretningen av budsjettet som vi nå gir ved å dempe skatter for folk flest – lavinntekter, middelinntekter – og dempe skattebelastningene for bedriftene, i sum kunne bidra til et mer moderat lønnsoppgjør. Det er en vesentlig del av begrunnelsen for innretningen av statsbudsjettet.

Det er bra at også Arbeiderpartiet kjemper for å ha et stramt budsjett, og det er klart at en utgiftsvekst på 1 pst. er bedre enn en utgiftsvekst på det tredobbelte. Men det kommer jo også litt an på hva man bruker pengene til. Når man drar til overfor industrien med skatteøkninger i størrelsesorden 4 milliarder kr, gjør det vondt verre. Når industrien faktisk har bedt om lettelser, så har den bedt om netto lettelser, ikke om å betale tilbake de samme pengene over andre konti.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Da er formiddagens møte slutt. Presidenten håper at vi ikke har skapt for store problemer for representantene og referentene ved at vi har holdt på så lenge over tiden.

Behandlingen av sakene 1-5 fortsatte på kveldsmøtet.