Lena Jensen (SV): «Viser til oppslag i VG 28. januar d.å.
hvor det fremkommer at departementet har gitt dispensasjon til Bergen
kommune om å kunne fravike den faglig anbefalte grenseverdien
for luftkvaliteten på 1 000 ppm i arbeidsrom for elever.
I tillegg håndterer departementet den faglig anbefalte
normen på 1 000 ppm kun som en veiledende norm. Stortinget
har i 2002 vedtatt lov om arbeidsmiljø for elever, som ikke
er samstemmig med dette.
Hva vil statsråden gjøre
for å følge opp Stortingets vedtak?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er ikke riktig at Helsedepartementet
har gitt dispensasjon til Bergen kommune om å kunne fravike
den anbefalte grenseverdien for luftkvalitet i arbeidsrom for elever,
slik det går fram av spørsmålet på bakgrunn
av et oppslag i VG i forrige uke. Departementet har derimot
i sitt brev til Bergen kommune av 4. november 2002 uttalt følgende:
«Departementet
har vurdert det slik at de anbefalte normer for CO2 i inneluft bør
bli stående uendret.»
Spørsmålet fra representanten
Jensen gir meg anledning til å orientere nærmere
om sakens bakgrunn og om gjeldende regelverk på området.
Bergen kommune v/Bergen Bygg- og Eiendom
KF bad i brev av 1. oktober 2002 Helsedepartementet om å vurdere
hvorvidt de veiledende normene for øvre grense for
CO2-innhold i inneluft kunne heves fra 1 000 ppm til 2 000 ppm.
Nasjonalt folkehelseinstitutt utredet saken i samråd med
Arbeidstilsynet og kom fram til at den veiledende normen på 1 000 ppm ikke
skulle endres. Det går, som referert, klart fram av departementets
svarbrev til Bergen kommune at det ikke er aktuelt å endre
den veiledende normen på 1 000 ppm.
Forskrift om miljørettet
helsevern i barnehager og skoler av 1. desember 1995 har i § 19
en bestemmelse om inneklima og luftkvalitet
som lyder:
«Virksomheten
skal ha tilfredsstillende inneklima, herunder luftkvalitet. Temperaturregulering
og ventilasjon skal være tilpasset bruksområdet
og årstidsvariasjoner.»
Kravet til tilfredsstillende inneklima, herunder
luftkvalitet i forskriftens § 19, er et såkalt
funksjonskrav. Det innebærer at luftkvaliteten må være
tilfredsstillende etter en helhetsvurdering av alle
relevante faktorer, og at mer spesielle normer, som f.eks. norm
for CO2, utdypes i veiledning til regelverket. De virksomhetene
som avviker fra veilederens anbefalinger, må kunne dokumentere at
funksjonskravet i forskriften likevel er oppfylt. I dette tilfellet
betyr det at de skoler eller barnehager som har høyere
CO2-innhold i inneluften enn normen, må kunne dokumentere
at inneklimaet likevel er tilfredsstillende.
Kjernen i Folkehelseinstituttets brev, som
departementet har støttet seg til, er at skoleelevenes
innemiljø må vurderes som summen av flere faktorer,
hvor luftutskiftningen er én. Vi vet at der skolene sliter
med dårlig inneklima, er nettopp manglende vedlikehold
gjennom mange år og utilstrekkelig
renhold noe av problemets kjerne. Det er derfor spesielt
viktig å sikre god luftutskiftning i slike tilfeller. Som
Helsedepartementet fastslo i sitt svarbrev til Bergen kommune, er
derfor CO2-normen uendret.
Dette er i tråd med de endringene
som før jul ble vedtatt i opplæringsloven § 9a-2
om elevers fysiske arbeidsmiljø, som lyder:
«Det
fysiske miljøet i skolen skal vere
i samsvar med dei faglege normene som fagmyndigheitene til kvar
tid anbefaler. Dersom enkelte miljøtilhøve avvik frå desse
normene, må skolen kunne dokumentere at miljøet
likevel har tilfredsstillande verknad for helsa, trivselen
og læringa til elevane.»
Det er etter mitt syn ingen grunn
til å akseptere dårligere inneluft for skoleelever eller
barnehagebarn enn det vi aksepterer f.eks. i kontorer, møterom
osv. for voksne. Helsedepartementet vil sende et brev til de fem
organisasjonene som har tilskrevet departementet om denne saken,
og til Bergen kommune for å klargjøre
dette.
Lena Jensen (SV): Jeg vil takke for et klargjørende svar.
Stortinget har vedtatt at den nye arbeidsmiljøloven
for elever skal tre i kraft den 1. april. Den sier at
inneklimaet skal fremme både læring,
helse og trivsel, og at det fysiske miljøet i skolen skal
være i samsvar med de faglige normene som myndighetene
til enhver tid anbefaler.
Nå vet man at om lag halvparten av
landets skoler ikke tilfredsstiller de krav til et godt
innemiljø som anbefales. Man vet også at
det vil koste 40–50 milliarder kr å ruste
opp dagens skoler, fordi skolebyggene er i så dårlig forfatning,
og det er den kommunalt eide byggmassen som er i dårligst
stand.
Mitt spørsmål til statsråden
er da: Hvilke konkrete planer har statsråden, både
når det gjelder økonomi og kompetanse, for at
denne loven som trer i kraft 1. april, vil være
godt forberedt?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Som jeg nevnte i mitt første
svar, er det Helsedepartementets oppfatning at det fullt ut er samsvar mellom
den forskriften, fra 1995, som gjelder på dette området,
og de nye bestemmelsene i den loven som representanten Lena
Jensen viser til.
Det er kommunene som eiere av skolene eller
fylkeskommunene som eiere av de videregående
skolene som er ansvarlige for at kravene i forskriften om miljørettet helsevern
i barnehager og skoler følges. Det er samtidig kommunen
som er godkjenningsmyndighet, og som fører tilsyn med at
forskriftens krav blir fulgt. Derfor er adressaten for dette spørsmålet
i første rekke kommunen.
Stortinget har tatt et direkte ansvar for fornyelsen
av skolebygg gjennom den ordningen som i sin tid ble etablert. Fra
Helsedepartementets side vil vi være
opptatt av å vurdere oppfølgingen på basis
av de tilbakerapporteringer som vi får fra tilsynsmyndighetene
og de faglige rådgivere som departementet har på dette
området, i første rekke Folkehelseinstituttet.
Lena Jensen (SV): Jeg vil takke for svaret, men det er slik at
statsråden, som har ansvar for helse i Norge, ikke
kan fraskrive seg ansvaret – han har et helhetlig overordnet
ansvar for elevene som går i den norske skolen.
Når halvparten av elevene har et så dårlig
innemiljø at det ikke fremmer verken helse, læring eller
trivsel i klasserommet, er man nødt til å sette
i verk tiltak. Man er fra statens side også nødt
til å skape kompetanse og informere om disse kravene som
vil bli iverksatt fra statens side, og samtidig gå inn
og bidra økonomisk. Kommuneøkonomien, som statsråd
Clemet var inne på i dag, er ikke god,
og man er nødt til å gå inn med statlige
midler og kompetanse til kommunene som skal gjennomføre
dette.
Mitt spørsmål til statsråden
er på nytt: Hvilke konkrete planer har statsråden
for å øke kompetansen og bedre økonomien?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg ber om presidentens forståelse
for at jeg ikke kan gå inn i verken utdanningsministerens eller
kommunalministerens konstitusjonelle ansvarsområde
i mitt svar på dette. Jeg holder meg til det som er mitt
overordnede ansvar, og det forsøker jeg på ingen måte å skyve
fra meg. Tvert imot har jeg grepet fatt i den konkrete saken, fordi
et medieoppslag gav inntrykk av at
Helsedepartementet og helsemyndighetene var ute etter å avsvekke
den normen som fagmyndighetene har tilrådd på dette
området. Det er vi ikke. Jeg vil sørge for at
det budskapet blir kjent, både for dem som direkte
har spurt, og for kommunesektoren for øvrig. Så vil
vi på basis av de tilbakemeldinger som helsemyndighetene
får, vurdere oppfølgingstiltak for å sikre
at forskriften blir etterlevd i størst mulig grad.
Presidenten: Spørsmål 8 vil
bli besvart senere.