Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes om å reise seg. –
Vi starter da med første
hovedspørsmål, fra representanten Hill-Marta Solberg.
Hill-Marta Solberg (A): Jeg har et spørsmål til finansministeren.
Arbeidsledigheten fortsetter å øke,
og vi nærmer oss 100 000 ledige. Økningen kommer
over hele landet, og bare i industrien ble det
3 700 flere ledige sist måned. Regjeringens svar
har jo i lang tid vært et stramt budsjett, lavere rente
og lavere kronekurs. Arbeiderpartiet
er enig i det, men har hele tiden også ment
at Regjeringen har vært for passiv utover det å få vedtatt
et stramt budsjett. Nå har Regjeringen varslet tiltak i
revidert nasjonalbudsjett for å møte
den økende ledigheten.
Da er mitt spørsmål: Betyr
det at Regjeringen nå erkjenner at det er nødvendig å foreta
seg noe utover det å få vedtatt et stramt budsjett,
og innser finansministeren at arbeidsmarkedstiltakene må økes,
og at staten må bidra mer aktivt til nyetableringer, bl.a.
gjennom distriktspolitikken og næringspolitikken, når
ledigheten øker?
Statsråd Per-Kristian Foss: Det er ikke behov for å innse
det, for det står innskrevet i Regjeringens budsjettdokument,
nasjonalbudsjettet, som ble behandlet i Stortinget i fjor, at usikkerheten
om videre ledighetstall er stor, og at vi vil komme tilbake til
spørsmålet, bl.a. om nivået
på sysselsettingstiltakene, i revidert budsjett, som Stortinget
får den 15. mai i år.
For øvrig er det riktig at det har
vært en tendens til økende ledighet. Når
det gjelder de tall som Aetat offentliggjorde i går, sier
administrasjonsministeren i en uttalelse fra i går at tallene
bekrefter en utvikling i arbeidsmarkedet som vi lenge har vært
bekymret for. Vi kommer med en vurdering av situasjonen og mulige
tiltak i revidert. Da er det viktig at de tiltakene ligger innenfor rammer
som bidrar til å løse det hovedproblemet som nå representanten
Hill-Marta Solberg også pekte på, nemlig et
stramt budsjett som kan bidra til fortsatt kronekursdemping
og rentenedgang.
Hill-Marta Solberg (A): Jeg takker for svaret.
Jeg må også få minne
om at da vi i Arbeiderpartiet presenterte
vår bekymring for økende ledighet under behandlingen
av årets budsjett, ble det karakterisert som svartmaling.
Nå har tydeligvis Regjeringen også fått
et annet syn på det.
Gjennom media i dag forteller finansministeren
at han vil gi opp å kjempe for den differensierte arbeidsgiveravgiften.
Den har jo vært et av de beste virkemidlene staten har
rådd over i distriktspolitikken. Når denne ordningen nå står
for fall, trues altså hver fjerde arbeidsplass i privat sektor
i Nord-Troms og Finnmark og hver sjette arbeidsplass i privat sektor
i det øvrige Nord-Norge. Dette vil bli en svært
alvorlig situasjon, og mitt spørsmål er: Hva vil finansministeren
gjøre for å unngå at et stort antall
arbeidsplasser i distriktene forsvinner når Regjeringen
nå, etter sigende, gir opp kampen for den differensierte
arbeidsgiveravgiften?
Statsråd Per-Kristian Foss: Etter sigende – jeg uttalte meg ikke
om dette til avisene i dag, og det jeg er gjengitt på der,
er korrekt.
Vi har ikke gitt opp kampen for å beholde
vesentlige deler av dagens differensierte arbeidsgiveravgift, men som
representanten er vel kjent med, ble dette spørsmålet behandlet
av EFTA-domstolen i 1999. Vi tapte der muligheten for å beholde
endringen i ubegrenset tid. Fristen er nå der. Og la meg
si det slik: De uttalelsene som representanten Schjøtt-Pedersen,
på vegne av Arbeiderpartiet, antar jeg, har i dagens aviser
om et fullstendig bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift
utenfor sone 5, altså tiltakssonen Nord-Troms
og Finnmark, er ikke riktige. Det er etter EUs
regler ikke nødvendig å gå så langt.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.
Øystein Djupedal (SV): Verre sløsing i et samfunn enn å ha
ledige hender, finnes knapt. Dette taper den enkelte på,
dette taper samfunnet på, dette taper næringslivet
på, dette taper alle på. Og det betyr
at i slike tider som vi er inne i, må staten
drive aktiv motkonjunkturpolitikk for å få ledige
hender i arbeid. Jeg registrerer at statsministeren nå har
tatt dette problemet mer på alvor.
Vi og flere andre partier har vært
i samtaler med statsministeren og hans folk, der også finansministeren
var til stede. Det setter vi pris på. Vi tror det er nødvendig
med en nasjonal dugnad for å få ledige
hender i arbeid. Vi har masse uløste oppgaver i vårt
samfunn, mange ting som alle ser trengs å utbedres,
bygges eller å få til, samtidig som vi
vet at det finnes titusener ledige hender som kan gjøre jobben.
Derfor er det nødvendig å kombinere her.
La meg da stille to helt konkrete spørsmål:
Mange skolebygg i Norge må bygges, utbedres,
gjøres bedre, så barna våre
får bedre utdanning, bedre oppvekstvilkår. Hvorfor
kan vi ikke bruke bygningsarbeidere til dette? Og
det andre er: Vi har mange rasfarlige strekninger i Norge
der skolebarn og andre ferdes på vei til skole
og barnehage, hvorfor kan vi ikke utbedre disse? Det gir
stor sysselsettingseffekt og liten kostnad.
Presidenten: Presidenten minner om at taletiden
er 1 minutt.
Statsråd Per-Kristian Foss: Hovedspørsmålet om motkonjunkturpolitikk
har vært diskutert mange ganger med representanten Djupedal,
og om jeg ikke har overbevist ham om behovet for å innrette
en slik politikk innenfor rammen av en stram finanspolitikk,
så viser jeg iallfall til hva LOs sjeføkonom uttalte
om dette da et slikt utspill kom i avisen. Han advarte sterkt mot å sprenge statsbudsjettets
utgiftsrammer ved å gå inn for en form for motkonjunkturpolitikk,
når det fortsatt er betydelig rom for at rentenivået
kan gå ytterligere ned og på den måten
skape et incentiv i økonomien, og at kronekursen ytterligere
kan dempe seg for å hjelpe eksportindustrien. Jeg minner
om uttalelser, så sent som i dagens aviser, fra fiskeindustrien,
representert ved FHL, om at det er mye å gå på for å ta
igjen det industrien har tapt som følge av høy
kronekurs. Det rommet må ikke bli brukt opp av misforstått
motkonjunkturpolitikk.
Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.
Siv Jensen (FrP): Det er et trist ekteskapsløfte man blir
vitne til mellom Arbeiderpartiet
og Regjeringen. Det går nemlig ut på: Vær
tro mot det stramme budsjettet både i gode
og onde tider. Men konsekvensen av det i den tiden vi
nå står oppe i, er at Regjeringen og
for så vidt Arbeiderpartiet
velger å bruke arbeidsledigheten for å få kronekursen
og renten ned. Og mitt spørsmål til finansministeren
blir: Hvor lenge har Regjeringen tenkt å vente på at
kronekursen kommer til det nivået Regjeringen
finner akseptabelt, at renten kommer ned på det nivået
Regjeringen finner akseptabelt, parallelt med at ledighetsutviklingen øker?
Jeg vil bare minne om at vi allerede nå har nådd
over de prognosene som Regjeringen stilte da den la frem statsbudsjettet
for 2003. Vi har altså over 100 000 arbeidsledige
i Norge allerede nå. Det er ingen grunn til å tro
at dette vil gå over snart.
Statsråd Per-Kristian Foss: Bare for ordens skyld: Vi har ikke
noe ekteskapsløfte. Jeg har betydelig respekt for ekteskapet,
jeg, så det har ikke noe med det å gjøre. Jeg
tror representanten Jensen er enig med meg der. Men jeg trodde i
og for seg at vi hadde et budsjettforlik med Fremskrittspartiet.
Og for ordens skyld: Vi har altså ikke noe budsjettforlik
med Arbeiderpartiet. For ordens skyld: Det er ikke slik
at Regjeringens prognoser for ledighet sprekker i forhold til dagens
tall. Prognosene for registrert ledighet er
4,1 pst. på årsbasis; man ligger fortsatt under
det. Men jeg tror – og det har jeg uttalt tidligere – at
prognosene kan vise seg å være
for forsiktige, men det kommer vi altså tilbake til en
vurdering av som vanlig i revidert budsjett.
Svaret på spørsmålet
om hvor lenge man må vente, er gitt av de samlede nærings-
og arbeidstakerorganisasjonene i landet, som uttaler i tråd
med det som er Regjeringens politikk, at det fortsatt er betydelig
rom for rentenedgang i Norge, og fortsatt betydelig rom for at kronekursen
kan svekke seg for dermed å styrke konkurranseevnen og
trygge jobbene.
Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.
Marit Arnstad (Sp): Vi hører det finansministeren sier
om et stramt budsjett, men samtidig har jo de siste dagers samtaler
vist oss at Regjeringen også kanskje ser det
som formålstjenlig å bekjempe ledighet med mer
enn bare et stramt budsjett. Spørsmålet
om å føre en aktiv samferdselspolitikk,
rassikring og også kapitaltilgang
til næringslivet er områder
som er viktige.
Mitt oppfølgingsspørsmål
går i forhold til det representanten Hill-Marta Solberg
spurte om når gjaldt den differensierte arbeidsgiveravgiften.
En fjerning av avgiftsfritaket kan altså true til sammen
30 000 arbeidsplasser, og mitt ganske enkle spørsmål
er: Dersom en nå vurderer å bruke en
spesialklausul i EØS-avtalen for å få opprettholdt
avgiftsfritaket i deler av landet, hvorfor prøver en ikke å bruke
den samme klausulen for å få opprettholdt hele
avgiftsfritaket, som jo både er fornuftig, ubyråkratisk
og effektivt, og som kan være viktig for å hindre
at flere blir arbeidsledige i dette landet?
Statsråd Per-Kristian Foss: Siden Senterpartiet nå spør,
la meg for ordens skyld svare på de to spørsmålene som
SV stilte. Vi har betydelig sans for å styrke ordningen
med skolebyggoppussing, og også muligheten for
ytterligere bevilgning til rassikring er med
blant de ting Regjeringen vurderer frem til revidert nasjonalbudsjett. Det
har kommet frem også under samtalene med flere
av stortingspartiene.
Differensiert arbeidsgiveravgift
skal jeg redegjøre for i forhold til EØS-komiteen i det
møtet som er varslet på fredag, men la meg si
det slik at vi ser gode muligheter for å bruke
protokollprosedyren for den etablerte tiltakssonen. Hele
ordningen har vi ikke fått noen støtte
for å beholde, verken hos EUs politiske myndigheter, i
kommisjonen eller blant enkeltmedlemsland, og premissene for
det er meget tydelige i EFTA-dommen fra 1999 og i kommisjonens avgjørelse,
som vel falt i fjor, overfor Sverige, som forsøkte en tilsvarende
ordning. Så spørsmålet som representanten
Arnstad egentlig stiller, er om EØS-landet Norge kan regne
med å få en ordning som EU-landet Sverige ikke
kan få.
Presidenten: Torstein Rudihagen – til
oppfølgingsspørsmål.
Torstein Rudihagen (A): Eg vil følgje opp det siste litt,
for det er jo ofte store ulemper med å etablere
næring og drive ute i distrikta, ikkje minst
kommunikasjons- og transportmessig. Målsettinga vår
er jo å ta heile landet i bruk, og derfor må ein
ha ein del målretta distrikts- og næringspolitiske
verkemiddel, og det er dokumentert at SND har hatt mykje å seie
i så måte. No er det redusert og blir bygt ned
av noverande regjering. Landbruket har store utfordringar, og gjennom
WTO- forhandlingane er importørane svekte, og produksjonsstøtta
må truleg reduserast sterkt. Den differensierte arbeidsgivaravgifta
har vore, som det har vore sagt her, eit av dei mest målretta verkemidla.
I så måte er det jo meir konkurransejamnande enn
det er konkurransevridande. Det ligg eit distriktsvenleg potensial
i ny teknologi. Likevel viser det seg at det er nødvendig
med ein del ulempekompensatoriske tiltak for å ta dette
ut, og redusert arbeidsgivaravgift
har i mange tilfelle vore avgjerande for ein del etableringar.
Er det da rimeleg at vi må bøye unna
overfor ESA i denne saka?
Statsråd Per-Kristian Foss: Spørsmålet er vel i og for
seg feil rettet. Spørsmålet er om ESA er nødt
til å bøye av overfor EU, og svaret på det
er så langt vi har kunnet finne ut etter måneder,
for ikke å si år, med politiske prosesser:
Ja. Men det innebærer ikke at hele
ordningen forsvinner. Jeg har god grunn til å tro at vi
kan beholde vesentlige deler av ordningen og finne frem til andre
kompensatoriske tiltak, som ble omtalt i Rudihagens innlegg, bl.a.
utjevning i forhold til transportstøtte. Ordningen kan
beholdes for primærnæringene, for fiskeindustrien
og etter Regjeringens oppfatning også i
tiltakssonen.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Siv Jensen (FrP): I forbindelse med Regjeringens budsjettkonferanse
uttalte finansministeren i pressekonferansen at det nå skulle
bli en pause i Regjeringens skattelettelser.
Jeg synes at det er vel så interessant
om finansministeren kan orientere Stortinget om denne situasjonen,
for hele Sem-erklæringen, som er Regjeringens
grunnlag, bærer bud om en betydelig større offensiv
i skatte- og avgiftslettepolitikken enn de signalene som nå kommer
fra Regjeringen.
Da er jo spørsmålet om det
er slik at Regjeringen nå har gitt opp deler av Sem-erklæringen. Eller
er det slik at man har tenkt å ta igjen det man ikke
klarer å gjøre nå, året etter?
Det er paradoksalt at Regjeringen ikke ser at lavere skattesatser
faktisk kan gi høyere skatteinntekter.
Statsråd Per-Kristian Foss: For ordens skyld gjør jeg oppmerksom
på at Regjeringen har tenkt å orientere Stortinget
om budsjettet for 2004. Det kommer på ordinær
måte. Jeg har ikke brukt uttrykket «pause» i
forhold til verken skatt eller andre deler av
Sem-erklæringen. Regjeringen har ikke gitt opp
Sem-erklæringens mål, men vi må gjøre
oppmerksom på at økonomien i Norge frem mot
2004 er vanskeligere enn den var da perioden startet, og da dette året
startet. Det er ikke nytt, kanskje, at det i internasjonal økonomi
er betydelige problemer. Utrykket «krise» er brukt
av mange analytikere. Ledigheten øker kraftig i land rundt
oss, og veksten går kraftig ned i land rundt
oss. Skatteinntektene i Norge svikter også i
forhold til prognosene for inneværende år og for
neste år. Det gjør at Regjeringen står
overfor en vanskeligere budsjettsituasjon
i 2004 enn forutsatt da vi gikk inn i året, og enn det
situasjonen var da vi sist orienterte Stortinget om den økonomiske
situasjonen, nemlig i nasjonalbudsjettet for 2003.
Siv Jensen (FrP): Vi har alle registrert
at det går dårligere i norsk økonomi.
Vi har også registrert at
Regjeringen sier at skatteinntektene går ned
fordi det går verre for norsk næringsliv. Men
nettopp i en situasjon hvor økonomien
går dårligere, hvor Regjeringen må nedjustere vekstanslagene,
er det ikke da på tide å vurdere
en alternativ økonomisk politikk hvor man fokuserer sterkere
på den økonomiske veksten? Og et av de viktigste
virkemidlene for å få økt økonomisk
vekst, er en skattepolitikk som stimulerer bedriftene til å investere,
som stimulerer folk til å arbeide, som gjør at
det blir mer optimisme i norsk næringsliv enn man nå ser.
Det er forstemmende at Regjeringen sitter så passiv og
skylder på konjunkturene fremfor å utnytte mulighetene.
Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet
og regjeringspartiene har et ulikt syn på hva det er å være
aktiv. Det å holde et budsjett og ikke
foreslå endringer i budsjettet i annen uke i januar, slik
Fremskrittspartiet gjorde, er faktisk
en dyd i seg selv. Det å holde stramheten i budsjettet
for dermed å legge til rette for å stimulere økonomien
gjennom rentenedgang og derav følgende kronekurssvekkelse
er en dyd som støttes av samtlige arbeidstakerorganisasjoner
og samtlige arbeidsgiverorganisasjoner. Det er ikke passivitet,
det er faktisk å holde en kurs.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Audun Bjørlo
Lysbakken.
Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Siden finansministeren sist var i spontanspørretimen,
har vi fått innstillingen fra hans partifelle Skauge. Skauge-utvalget
har kommet med interessante signaler i forhold til utbytteskatten. Siden
finansministeren etterlyser strakstiltak og
motkonjunkturpolitikk som kan føres innenfor
rammene, er det naturlig å spørre om ikke
det nå er på tide å vurdere å få ledige
hender i arbeid ved hjelp av å innføre en beskjeden
utbytteskatt på 14 pst., slik som SV har foreslått,
og slik som også Skauge-utvalget har innsett
er vanlig i de fleste land og økonomier som vi kan sammenligne
oss med.
Er finansministeren villig til å revurdere
sin holdning til utbytteskatten hvis det kan være
tiltak som innenfor rammene kan få ledige
hender i arbeid?
Statsråd Per-Kristian Foss: Representantens omtale av utbytteskatten er
saklig sett feil i forhold til hva som står i
Skauge-utvalgets innstilling. Det er ikke en utbytteskatt etter
gammel modell, det er en såkalt aksjonærmodell
som har vesentlig andre sider enn den tidligere utbytteskatten.
Forslaget fra Skauge-utvalget, kombinert med lettelser i marginalskatten
og i formuesskatten, er interessante tanker som Regjeringen skal
komme tilbake til i en stortingsmelding.
Hvis signaler fra representanten Lysbakken
nå er at det også kan bli SVs politikk, åpner
det jo betydelige muligheter. Sist jeg så representanten
Lysbakken komme med forslag til tiltak i norsk økonomi,
gjaldt det å begrense presset ved å redusere åpningstidene
i forretningene. Det er et forslag som heller ikke er
fulgt opp, og det er jeg glad for.
Presidenten: Hill-Marta Solberg – til
oppfølgingsspørsmål.
Hill-Marta Solberg (A): Finansministeren og Regjeringen er normalt
veldig fornøyd med at de har greid å gi 19 milliarder kr
i skattelette, og i alle sammenhenger understreker finansministeren
at det alt vesentlige av denne skatteletten er gitt til næringslivet.
Når vi nå ser utviklingen
i norsk næringsliv, med økende arbeidsledighet,
vil jeg spørre: Har denne skatteletten vært helt
feilslått? Har den ikke hatt noen positiv betydning,
slik som Regjeringen har pleid å omtale det, når
vi likevel ser at arbeidsledigheten akselerer og vi får en
så kraftig økning som vi ser over hele
landet? Har disse milliardene vært feilslått?
Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg kan berolige representanten Solberg, som
jo også har stemt for de fleste av disse milliardene
til bedriftene, med at det ikke har vært mislykket.
Det har vært meget vellykket i forhold til å dempe
en utvikling i en vanskelig internasjonal situasjon som
ellers ville ha vært mye verre i Norge. Jeg minner representanten
Solberg om at man i det sosialdemokratisk styrte Tyskland registrerer
en ledighet på 10,5 pst. ved utgangen av februar.
I det sosialdemokratisk styrte Sverige er det også en økende
arbeidsledighet, fra et høyere nivå enn
i Norge. Norge kommer tross alt ganske godt
ut i en vanskelig internasjonal situasjon, men
kronekursstyrkelsen i Norge har vært en særlig
utfordring, som har måttet bli møtt
med en politikk som tar sikte på å gjøre
noe med det grunnproblemet og i tillegg stimulere gjennom skattelettelser.
For bedriftene hadde det vært ille om Arbeiderpartiets
forslag om ytterligere økninger av formuesskatten og utbytteskatten
hadde blitt vedtatt.
Presidenten: Gjermund Hagesæter – til
oppfølgingsspørsmål.
Gjermund Hagesæter (FrP): Norsk og internasjonal økonomi går
ei usikker tid i møte. Norske bedrifter tapar
oppdrag, og arbeidsløysa stig. Behovet for skatte- og avgiftslette
har kanskje aldri vore større enn det
er i dag.
Regjeringspartia har som kjent i Sem-erklæringa
slått fast at det i perioden 2001-2005 skal gjennomførast
skatte- og avgiftslettar på 25 milliardar kr i
tillegg til fjerning av investeringsavgifta. I den siste tida
er det sådd tvil om Regjeringa er i stand til å gjennomføre
desse skatte- og avgiftslettane. Skulda for dette er blitt prøvd
plassert på m.a. opposisjonen og på fallande aksjekursar
og dermed mindre avkasting frå oljefondet.
Dersom Regjeringa no vel å gå vekk
frå sine lovnader om skatte- og avgiftslettar,
med grunngjeving i fallande aksjekursar og mindre avkasting
frå oljefondet, viser ikkje dette då at
handlingsregelen er moden for revisjon?
Statsråd Per-Kristian Foss: Regjeringen går ikke bort
fra løftet om skatte- og avgiftslettelser eller
andre løfter gitt i Sem-erklæringen,
men balansen mellom ulike løfter må til
enhver tid tilpasses den økonomiske situasjonen som landet
er inne i. Det å gi skatte- og avgiftslettelser,
slik som Regjeringen har gjort, på 19,7 milliarder
kr, har vært en riktig politikk. Tempoet i videre lettelser
må tilpasses den balansen jeg omtalte. Og hva er poenget med
balansen? Jo, å få et budsjett som i
seg selv bidrar til å dempe presset i økonomien
og gir rom for at rentenedsettelser kan virke stimulerende. Det
er faktisk en arbeidsdeling mellom finans- og pengepolitikk
som Fremskrittspartiet tidligere har
vært en sterk tilhenger av, partiet var jo en
sterk tilhenger også av den målsetting
for pengepolitikken som vi i dag fører. Da må man
altså ta konsekvensen av dette og se at det er et samspill mellom pengepolitikk
og finanspolitikk som skal fungere slik at det styrker konkurranseevnen
og dermed trygger jobbene.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Øystein Djupedal (SV): Finansministeren kan få lov til å sette
seg ned, for jeg skal stille et spørsmål til barne- og
familieministeren.
Kristelig Folkeparti var
en gang opptatt av familiepolitikk. De har i mange valgkamper vært
opptatt av familiepolitikk
og sagt at det var viktig at familiene
fikk gode og forutsigbare rammevilkår for sine
barn. Det er vi hjertens enig i.
Stortinget har gjort et historisk vedtak om
en satsing på barnehager som savner sidestykke. Barnehagene
skal bli billigere, og man skal få en utbygging som gjør
at man faktisk får en reell valgfrihet, at det
finnes en barnehageplass til dem som ønsker det,
til en overkommelig pris.
Min forbauselse er derfor stor over å legge
merke til at Kristelig Folkeparti bruker mesteparten
av sin energi og sine krefter på å motarbeide
og så tvil om dette vedtaket og det historiske ved dette
for hundretusenvis av landets småbarnsforeldre. En statssekretær
sådde tvil om ulike ting ved dette senest i siste uke.
Vi har også hørt dette fra Stortingets
talerstol mange ganger fra ulike representanter fra Regjeringen.
Mitt spørsmål til barne-
og familieministeren er: Føler ikke Regjeringen
et ansvar for ikke å skape utrygghet blant mange
hundre tusen småbarnsforeldre ved hele
tiden å påpeke ting som Regjeringen
mener, men som Stortinget ikke mener, istedenfor å brette
opp armene og si at dette skal vi få til, nå skal
vi bygge barnehager og få prisen ned?
Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er glad for å kunne si at det
er stor enighet, heldigvis, både i storting og
i regjering om målene i barnehagepolitikken i dette
landet – både det at vi skal skaffe nok plasser
til alle og at vi skal ha en mye mer akseptabel foreldrebetaling
enn det vi har i dag. Nivået på den
er vi faktisk også helt enige om.
Som òg representanten vet, kommer
Regjeringen tilbake til Stortinget allerede i april med en stortingsmelding
og også med en odelstingsproposisjon
om barnehager. Vi har også lagt inn store midler både
i fjorårets budsjett og i årets budsjett,
som absolutt viser en vilje fra både regjering
og storting til å følge opp, nemlig å sørge for
at alle får en barnehageplass så fort
som mulig.
Når det er sagt, er det klart at det
er noen elementer i barnehageavtalen som noen
har tillatt seg å si noe om. Det statssekretær
Width var ute med forleden, var – skal vi si – en
slags tolkning av den kanskje for noen av oss gledelige
nyheten at Senterpartiet har gjort et vedtak
på landsmøtet om at man ønsker å se
nærmere på deler av barnehageavtalen, som gjør noen
usikre. Der tror jeg det er flere enn statssekretæren i
Barne- og familiedepartementet som er noe usikre – kanskje også i
befolkningen.
Øystein Djupedal (SV): Jeg er altså fremdeles svært overrasket
over at et parti som iallfall markedsfører seg som familievennlig,
bruker så mye tid og krefter på å motarbeide
vedtak i Stortinget og opposisjonens ønske om å bygge
barnehager og få til en makstakst, slik at det faktisk
blir en valgfrihet for landets småbarnsforeldre. Det å si
at man er enig om målene, er en tilsløring av
virkeligheten. Regjeringen har fra dag én kjempet mot de vedtak
Stortinget har fattet. De to milliardene som er bevilget på årets
budsjett, har opposisjonen ansvaret for, ikke Regjeringen.
Og de pengene som vil komme til neste år, vil det også være
opposisjonen som sørger for å få på plass.
Derfor er min forbauselse stor over at man ikke velger å samarbeide
om dette, ikke for opposisjonen i Stortinget sin skyld,
men simpelthen for de mange hundre tusen foreldre
og små barn som er avhengige av at dette blir bra. Vedtaket
i Stortinget er konfirmert en rekke ganger og vil skape verdens
beste barnehagepolitikk i Norge. Men det som forbauser
meg stadig vekk, er at Kristelig Folkeparti
bruker krefter og tid på å motarbeide dette istedenfor å si
at ok, så tapte vi det slaget, og så jobber vi
nå sammen (presidenten klubber), fordi det tross alt er
noe som er viktigere enn om Kristelig Folkeparti kan
hakke videre på dette.
Statsråd Laila Dåvøy: Det er vanskelig å snakke
i munnen på en ivrig stortingsrepresentant, men jeg må si at
dette er – hvis det er lov å bruke ordet – tøv.
Øystein Djupedal (SV): Nei, det er ikke lov – for
det er ikke det!
Statsråd Laila Dåvøy: Regjeringen har i to budsjetter på rad
foreslått den største satsingen noensinne
på barnehager i Norge. Det vi kjemper for, jobber for,
er å få en best mulig barnehageavtale for befolkningen.
Vi vet at det aller, aller viktigste for svært
mange er å få en barnehageplass. Vi jobber nå med å finne
en god modell for dette. Jeg håper at representanten Djupedal
skjønner at våre og mine intensjoner
er meget gode. Jeg vil egentlig invitere Stortinget til samarbeid
om å finne en modell som er best mulig, for det er ikke
gitt at den modellen som Stortinget har foreslått, er helt
og fullt …
Presidenten: Da anser presidenten spørsmålet
som besvart.
En liten kommentar fra presidentplassen til
kommentaren fra Djupedal: Kommentaren er riktig, men det som er
galt, er at den kommer fra representanten, den skal komme fra presidenten.
Det blir oppfølgingsspørsmål – Torny
Pedersen.
Torny Pedersen (A): Jeg vil følge opp noe av det representanten
Djupedal sa, om at vi føler at det som Stortinget har sagt, ikke
blir fulgt opp fra Regjeringens side.
Vi hører stadig vekk fra foreldre
til barn i barnehage at foreldrebetalingen fortsatt går
opp, spesielt i de private barnehagene. Det var ikke
Stortingets hensikt at kommunene skulle redusere sine
utgifter til barnehagene når tilskuddet fra staten ble økt.
Det skulle jo heller stimulere til mer utbygging og mindre
foreldrebetaling. Hvordan følger statsråden opp
kommunene for å forsikre seg om at de ikke reduserer
tilskuddene til barnehagene? Og hvilket press legger statsråden
på kommunene for at de skal følge opp målsettingen
som er lagt fram til 2005?
Statsråd Laila Dåvøy: Dette er et av kjernepunktene i den barnehagepolitikken
som har vært ført i Norge fram til i
dag, nemlig at statlige myndigheter ikke har hatt gode
nok virkemidler til å sørge for at de overføringene som
blir gitt fra staten til barnehagene, faktisk blir fulgt opp. Dette
har vi hatt et stort problem med. Det var også årsaken
til at man i Sem-erklæringen tok til orde for en helt annen
og ny finansieringsmodell, der man bl.a. skulle ta høyde
for likebehandling av offentlige og private barnehager. Det vi har
sett, er at det er de private barnehagene som har vært
utsatt for en reduksjon i overføringer
fra staten når driftstilskuddet nå har økt.
Det er nettopp dette vi skal prøve å ivareta
når vi nå i fellesskap – håper
jeg – skal lage en ny finansieringsmodell, der
vi får sterkere virkemidler. Men i dag har faktisk ikke
en statsråd de nødvendige virkemidlene. Vi har
tatt dette opp med KS i konsultasjonsmøter. Vi har skrevet
brev, hvilket også KS har gjort.
Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.
Siv Jensen (FrP): Jeg har et oppfølgingsspørsmål
til finansministeren.
Ganske nylig har både
finansministeren og statsministeren gitt uttrykk for at Regjeringen ikke
har til hensikt å følge opp vedtaket gjort av
Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen i høst
om skattefritak for arbeidsgiverbetalt barnehageplass.
Jeg har lyst til å minne om at barnehageavtalen
er en skriftlig inngått avtale mellom fire
partier på Stortinget, akkurat på samme måte
som det ble inngått en avtale om kontantstøtte
i forrige stortingsperiode. Det betyr at Fremskrittspartiet ikke
har til hensikt å bryte en skriftlig inngått avtale.
Det betyr igjen at hvis Regjeringen utfordrer den avtalen,
har ikke Regjeringen og regjeringspartiene noen å forhandle
med i Stortinget. Betyr ikke det at Regjeringen må innse
at de både må respektere og følge opp
de vedtak som er lovlig gjort av Odelstinget
og Lagtinget, av et solid flertall på Stortinget, fremfor
fortsatt å trenere og trenere og skape usikkerhet om noe
som mange venter på skal bli en realitet?
Presidenten: Jeg oppfatter det slik at spørsmålet
ble stilt til Per-Kristian Foss.
Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg har også oppfattet spørsmålet,
i all sin intensitet!
Jeg skal ikke legge meg opp i forholdet
angående en avtale inngått mellom fire
partier. Det har ikke Regjeringen noe med. Vi må forholde
oss til vedtak fattet av Stortinget. Stortinget fattet et lovvedtak
om en skattereform som ikke hadde budsjettdekning. Ingen – aller
minst avtalepartnerne – gikk inn for budsjettdekning. Fremskrittspartiet
var en slik avtalepartner.
Regjeringen har vesentlige innvendinger mot
denne måten å gi skattelettelser på.
Vi har to innvendinger. Én bør iallfall telle for Fremskrittspartiet,
nemlig at en skattelettelse gitt til folk flest, ikke
bør avgjøres av arbeidsgiver, men gis til den
enkelte. Denne skattelettelsen er avhengig av arbeidsgivers velvillighet.
Den andre innvendingen imponerer kanskje ikke
Fremskrittspartiet like mye,
men jeg har iallfall hørt at SV har lagt seg den på sinne,
nemlig at dette gir en ekstremt skjev sosial
profil. Høye inntekter kommer atskillig bedre
ut med dette enn middels og lavere inntekter. Derfor har Regjeringen
varslet at vi kommer tilbake til dette spørsmålet
i revidert. Vi ser pr. i dag liten mulighet for budsjettdekning
for en slik skattelette.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Eirin Faldet (A): Jeg vil stille spørsmål til
barne- og familieministeren.
Opposisjonen på Stortinget har samlet
seg om barnehageforliket, der det heter at barnehageplass skal være tilgjengelig
for alle som ønsker det, i løpet
av 2005, og at hver barnehageplass skal ha en makspris på 1 500 kr
fra 1. januar 2005.
Det kan vel ikke være
slik at statsråder i den sittende regjering på noen måte
vil trenere de pålegg Stortinget gir. Jeg har derfor med
undring notert meg at statssekretær Odd Anders
With i Politisk kvarter den 17. mars uttalte at han er mer optimistisk
nå i forhold til at vi kan få en finansieringsordning
for barnehagene som gjør at det kan bli større
fart og forutsigbarhet på utbyggingen, slik at alle
kan få plass, og at det ikke bare blir
billig barnehage for dem som allerede har plass. Derfor vil jeg
spørre: Er det slik at den politiske ledelsen i Barne-
og familiedepartementet ikke har til hensikt å etterleve
den utbyggingsplanen og den reduksjonen i foreldrebetalingen som Stortinget
har vedtatt?
Statsråd Laila Dåvøy: Jeg har lyst til å slå fast
at Regjeringen kommer tilbake med en stortingsmelding og en odelstingsproposisjon
i april, som kommer til å inneholde alle elementene
i barnehageavtalen. Det må det ikke være noen
tvil om.
Det som imidlertid er et problem – eller
skal vi si en utfordring – er det som
finansministeren her har sagt litt om. En annen utfordring
som ligger i stortingsavtalen, er forholdet mellom det
vi kaller for maksimalpris og utbygging. I noen av utredningene
som Barne- og familiedepartementet har fått senest de siste
dager, problematiseres også disse forholdene.
Jeg kommer tilbake med konsekvensanalysene av dette. Det betyr ikke
at stortingsavtalen ikke helt og fullt skal oppfylles,
vi kommer tilbake med alle elementene, men det kan jo
tenkes at man kanskje vil se nærmere på innretningen
av deler av avtalen. For eksempel kan søskenmoderasjon,
som også er besluttet i Stortinget, skje på svært
ulike måter. Men alt kommer til å bli kvittert
ut. Representanten kan være helt rolig for det.
Eirin Faldet (A): Jeg har merket meg statsrådens svar
og burde kanskje føle meg betrygget, men jeg
er ikke det. For oss som driver aktivt i politiske partier,
er det et mål å få satt den politikken
vi tror på, ut i livet. Jeg gjør oppmerksom på at
sentralstyret i Kristelig Folkeparti så sent
som 6. august 2001 uttalte følgende:
«En
barnehageplass bør koste under 1 500 kr måneden.
KrFs mål er at det innen 2003 skal være
barnehageplass til alle som ønsker
det.»
Innholdet i denne pressemeldingen er forbløffende likt
innholdet i barnehageforliket vedtatt av Stortinget. Derfor vil
det være interessant å høre
statsråd Laila Dåvøy forklare hvordan
hun som statsråd fortest mulig skal få gjennomført
den politikk som sentralstyret i Kristelig Folkeparti
står bak.
Statsråd Laila Dåvøy: Dette er vi absolutt ikke uenig i.
Det er min intensjon – og det er det
vi jobber for i Regjeringen, heldigvis med stortingsflertallet i
ryggen – å få nok barnehageplasser og
få en akseptabel pris, gjerne 1 500 kr, som Kristelig
Folkeparti også har sagt. Det er ingen
uenighet om det. Det Regjeringen imidlertid har sagt noen
ganger – og da sier jeg ikke at vi ikke
følger opp Stortingets vedtak – er at det ville være
galt å ikke komme tilbake til Stortinget med
de utredningene vi nå har foretatt, som viser konsekvensene
av systematisk gjennomføring. Da snakker jeg om absolutt alle
vedtakene, inkludert det som finansministeren også har
sagt noe om her i dag. Det ville være galt av
meg som statsråd å ikke komme tilbake
og synliggjøre alle konsekvensene som faktisk
følger av barnehageavtalen som ble besluttet av partier
på Stortinget, uten noen som helst utredning. Dette
er viktig for en statsråd også å kunne
gjøre.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – May Hansen.
May Hansen (SV): Statsråden og Regjeringen er hovedansvarlige
for usikkerheten om barnehageforliket rundt omkring i kommunene.
Kommunene vegrer seg for å gjennomføre barnehageavtalen
fordi de mener at departementet og statsråden
er uklare på hvordan dette skal gjennomføres.
Rundt omkring i Kommune-Norge skjer det nedskjæringer i
barnehagesektoren, og man vegrer seg for nyetableringer og opprettelse
av plasser på tross av stimuleringstilskuddet og på tross
av økte bevilgninger over statsbudsjettet. Dette rammer
barna. Hva vil statsråden konkret gjøre
for å rette opp denne usikkerheten som har blitt skapt
av henne og departementet?
Så har statsråden i sine
svar hittil i dag snakket om sin gode modell. Hva er da
statsrådens gode modell for å få til
dette barnehageforliket?
Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder det siste, kommer
vi med en odelstingsproposisjon
og en stortingsmelding i april. Vi holder på å legge
de siste brikkene. Vi er ikke ferdig med arbeidet verken
i Statssekretærutvalget eller i Regjeringen foreløpig.
Det er ett svar.
Fortsatt er det kommunalt selvstyre i dette
landet. Det vet representanten utmerket godt. Jeg er for øvrig
veldig glad for det SV har gjort på sitt landsmøte.
Jeg kunne egentlig ha ønsket å stille
spørsmål til representanten – men det
er jo ikke mulig – om hva man mener
med at kommunene skal ha større frihet, for det har de
faktisk vedtatt. Jeg synes det er en spennende diskusjon, og skulle
gjerne tatt den også i relasjon til barnehager,
men det er ikke aktuelt i dag.
Vi er ikke ansvarlig
for usikkerheten knyttet til barnehagene. Det tar jeg sterkt avstand
fra. Det er ingen regjering før oss som har gitt så mye
penger til barnehageutbygging, og jeg finner meg på en måte ikke
i å bli stilt ansvarlig for å ha
skapt en usikkerhet. Det som har skapt usikkerhet, er et vedtak
gjort av noen partier i Stortinget, der man
har gått inn for en barnehagemodell uten å ane om
den lot seg gjennomføre eller ikke. Og det er
mitt ansvar å synliggjøre dette.
Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.
Trond Giske (A): Det er helt riktig som statsråden
sier, at vi har kommunalt selvstyre, men vi har også noen nasjonale
rettigheter til velferdstjenester. Vi har f.eks. en lovfestet rett
til grunnskole her i landet, og vi har en makspris i den grunnskolen,
nemlig 0 kr. På samme måte har Stortinget
nå vedtatt at vi skal ha en makspris i barnehage, og vi
skal ha en lovfestet rett til barnehageplass. Da er det Regjeringens
oppgave å gjennomføre den politikken og eventuelt
komme til Stortinget med de tiltak som er nødvendige for å få det
gjennom. Nå ser vi at barnehageutbyggingen går
for sakte, og vi ser at mange kommuner legger på prisen
istedenfor å redusere den. Da forutsetter Stortinget at
statsråden kommer til Stortinget med de tiltak som skal
til. Men vi ser stadig at regjeringsrepresentanter sier
at det er barnehageforliket som er skyld i at vi har press i økonomien,
og som gjør at det blir umulig å få et
ansvarlig budsjett. Mitt spørsmål
er: Kunne Regjeringen tenkt seg å gi avkall på sine
hjertesaker, f.eks. mer skattelette eller dåpsopplæring
til en halv milliard kr, for å få plass til barnehageforliket?
Statsråd Laila Dåvøy: Det siste henviser jeg til en budsjettdebatt,
der man skal sette alle saker opp mot hverandre.
Når det gjelder forutsigbarhet, tror
jeg det er noe av det viktigste også når
det gjelder barnehagepolitikken. Jeg er enig med representanten
Giske i at utbyggingen går for sakte. Det er ikke
godt nok at vi fikk bygd 6 000 av 10 000 plasser
i fjor, slik som det ser ut nå. Men problemet
er også at det er jo ikke bare
statsråden, altså jeg, som sier at det
er skapt en type usikkerhet ved den avtalen som er inngått.
De private barnehagene har sagt dette. KS har også vært
ganske kritisk til deler av denne avtalen.
Det er to elementer jeg har lyst til å nevne
i dette. Det er for det første maksimalprisen,
som man synes er vanskelig. Men det går også
på at det, sett fra PBLs side – jeg snakket
med PBL senest i går – er en for dårlig
tilrettelegging fra kommunene i landet vårt når
det gjelder barnehager. Derfor vil vi også komme
tilbake med virkemidler knyttet opp mot lokalapparatet. Men vi kommer tilbake
med alle elementene i barnehageavtalen.
Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.
Marit Arnstad (Sp): Jeg merket meg at statsråden i et
tidligere replikksvar, i et forsøk
på å så tvil om avtalen, skjøv
Senterpartiet foran seg. Jeg har bare
lyst til å si at det er det ingen grunn til. Senterpartiets
landsmøte har sagt at vi helt klart skal stå ved
den avtalen som er inngått. Vi sier også at
det ikke er en avtale som er helt ideell i forhold til
Senterpartiets program og Senterpartiets tanker om kommunalt sjølstyre.
Men vi står ved avtalen, og vi ser på mulige endringer
innenfor avtalens punkt to dersom det blir som
ledd i en diskusjon i Stortinget.
Jeg skulle ønske at også Regjeringen
kunne tatt det utgangspunktet at de erkjenner at det faktisk er
inngått en avtale, og at de så tar en fornuftig
og konstruktiv diskusjon med opposisjonen når de nå legger
fram en sak. De svar som statsråden gir her i dag, gjør
meg bekymret i forhold til det, for statsråden virker mer
opptatt av å angripe opposisjonens avtale enn av å ta
avtalen til etterretning og så arbeide konstruktivt i forhold
til den. Det samme gjelder finansministerens svar og finansministerens og
statsministerens uttalelser tidligere.
Mitt spørsmål er rett og
slett: Vil Regjeringen ta avtalen til etterretning og så ha
en fornuftig diskusjon og et konstruktivt samarbeid
i Stortinget, eller skal en fortsette å angripe
det på den måten en gjør i dag?
Statsråd Laila Dåvøy: Det kan sikkert diskuteres hvem som blir angrepet
og ikke i ulike sammenhenger her. Jeg synes også at
Regjeringen og jeg som statsråd har blitt angrepet for ikke å ville
følge opp eller å ville lage
barnehageplasser, for den del. Det er jo feil.
Jeg synes det er greit å få avklart
at Senterpartiet står ved avtalen. Ikke
desto mindre forstår jeg at det er muligheter
for kanskje noen endringer innenfor
den avtalen som er. Som jeg har sagt i mange sammenhenger i Stortinget,
senest i budsjettdebatten i fjor: Når Regjeringen kommer
tilbake med stortingsmeldingen, når vi har alle konsekvenser
på bordet, når vi ser hvordan vi bør
gå fram for å finne en best mulig modell, slik
at vi fortest mulig får flest mulig barnehageplasser, og
vi får en skikkelig god foreldrebetaling på det nivået
som alle ønsker, da håper jeg at det
går an å sette seg ned og forhandle om dette i
Stortinget. Det er ingenting annet jeg skulle ønske. Det
har vært nok av statsråder og stortingsflertall
som har lovet foreldrene full barnehagedekning.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Morten Lund (Sp): Jeg har et spørsmål til finansministeren.
Eierne har blitt enige om å slå sammen
DnB og Gjensidige NOR. Forbrukerrådet er meget skeptisk
til konkurransesituasjonen etter en slik fusjon, sies
det derfra. De tror tjenestene blir dyrere og dårligere
og viser til erfaringer. Senterpartiet er helt
enig.
Konkurransetilsynet la i februar
fram en rapport med en kritisk vurdering av konkurransesituasjonen
innen bank etter en eventuell fusjon,
den som nå foreligger. Fusjonspartnerne har kjent til denne
skepsisen, men de har samtidig sett at alle fusjoner og
oppkjøp som eierne har blitt enige om, har blitt godkjent – med
ett unntak, og det er BNbank i Trondheim, som lever selvstendig
fortsatt, fordi Gudmund Restad som finansminister satte
foten ned. Eierinteresser har gått foran forbrukerhensyn
i alle de andre tilfellene.
Mener finansministeren at den vanlige
forbrukers interesser har blitt godt nok ivaretatt
i slike prosesser?
Statsråd Per-Kristian Foss: Ja, fordi vi legger til grunn den samme metode
for behandling av konsesjonssøknader av den type
som i regjeringen Bondevik I, der representanten Morten
Lunds parti var medlem.
Jeg vil ikke kommentere den konkrete
sak som representanten omtalte. Det ligger ingen søknad
på mitt bord. Meg bekjent har ikke eierne tiltrådt
avtalen heller, men styrene har gitt sine anbefalinger.
Det er noe helt annet.
Generelt vil jeg si at konkurransen i det norske
finansmarkedet er rimelig god. Tilskuddet av nye banker som har
andre tilbud og til dels rimeligere tilbud enn de eksisterende
banker, er bra. Ikke minst teknologien
har gjort at Internett har kommet til, gjort det lettere å skifte
bank og lettere å etablere banker. Hvis vi sammenligner
bankmarkedet i Norge og de øvrige nordiske land,
vil jeg faktisk hevde at konkurransen er rimelig bra, særlig
innenfor privatkundemarkedet.
Dersom den omtalte fusjonen reiser konkurransemessige
spørsmål, ligger det under Konkurransetilsynet
i hovedsak å vurdere. Også Kredittilsynet
vil ha slike vurderinger. Når de foreligger, vil Regjeringen
på vanlig måte behandle konsesjonssøknaden,
hvis det kommer en slik konsesjonssøknad.
Morten Lund (Sp): Mitt spørsmål var av generell
karakter, men knyttet opp mot dette.
Jeg mener at det må gå an å se
på erfaringene fra det som har skjedd. Konkurransetilsynet
har bl.a. studert hva som har skjedd etter at Postbanken
ble en del av DnB. Samtlige priser og gebyrer har blitt dyrere.
Tilbudet har blitt dårligere.
Dagbladet har i dag en oversikt over prisene
og en sammenligning av de store og de små. Det er de små bankene
som gir de billigste tilbudene, og det er veldig stor forskjell.
Statsråd Norman har bedt Konkurransetilsynet
vurdere å nedlegge et midlertidig forbud mot fusjon for å hindre
at gjennomføring av det som nå er planlagt, skjer
før søknaden eventuelt
kommer til Per-Kristian Foss. Statsråd Gabrielsen har som
aksjeeier ment at fusjon er industrielt
riktig. De andre statsrådene gir signaler om
at dette ser Regjeringen positivt på. Da synes jeg det
er rart om ikke også (presidenten klubber)
finansministeren vil uttale seg.
Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg vet ikke om jeg fikk med meg
spørsmålet, for det forsvant. Men hvis spørsmålet
gikk på om jeg kan svare, er svaret nei, fordi jeg behandler
konsesjonssøknader, og jeg har ikke fått noen slik
ennå. Jeg har ikke tenkt å avgi noe
forhåndsløfte i forhold til en konsesjonssøknad.
Det ville være helt galt.
Konkurranseministeren har på helt
vanlig måte pekt på at denne saken må vurderes også ut
fra et konkurranseperspektiv. Der kan det være
innvendinger. Det har nettopp representantene for bankene
selv faktisk uttalt. At det fra en eiervurdering kan være
fornuftig, ser jeg også. Jeg minner representanten Lund
om at Stortinget har uttalt at de ønsker at DnB skal bli
en sentral norskeid finansinstitusjon. Jeg er
sikker på at partene i denne avtalen er åpne
for andre forslag fra representanten Lund, særlig
hvis de hadde kommet på et tidligere tidspunkt.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Heidi Sørensen (SV): Jeg har et spørsmål til samferdselsministeren.
4. februar 2000 inngikk daværende samferdselsminister
Fjærvoll en avtale med sin svenske kollega, Bjørn
Rosengren. I den avtalen skisserte de at de skulle gå hjem
og jobbe for toget, og målsettingen var at det å kjøre
til Gøteborg skulle ta 3 timer og 20 minutter innen
utgangen av 2001. Resultatet, hvis vi ser på den strekningen
i dag, er at det tar over 4 timer, og at toget på svensk side
har en gjennomsnittshastighet på 100 km/t, mens
toget på norsk side har en gjennomsnittsfart
på 80 km/t. Da lurer jeg på: Hva har
statsråden tenkt å gjøre for å oppfylle
denne avtalen fra februar 2000 om bedre togforbindelse mellom Norge
og Sverige?
Statsråd Torild Skogsholm: Da er det en glede for meg å si at
vi mener vi har oppfylt denne avtalen mellom Norge
og Sverige. Det har vært behov for en del tiltak når
det gjelder infrastrukturen på norsk side, for å legge til
rette for bruk av bl.a. krengetog. Disse tiltakene har blitt gjennomført – det
har vært gjennomført tiltak i størrelsesordenen
300 mill. kr nettopp for å imøtekomme dette
behovet. Så vil det selvfølgelig uansett være
slik at det går an å gjøre enda
mer, og at vi kan få enda større fart
på denne togtrafikken. Men etter departementets
mening har vi innfridd vår del av avtalen. Vi kommer fortsatt
til å satse på jernbane her i landet, og jeg vil
minne om at vi har en rekordhøy satsing på jernbanen
i inneværende år.
Heidi Sørensen (SV): Det forundrer meg at statsråden er
fornøyd med at vi på Østfoldbanen har
tog som ikke klarer en høyere gjennomsnittshastighet
enn 80 km/t. Men la det ligge. I Sverige investerer
man nå for hver krone man investerer på vei, 2 kr
på jernbanen. I Norge investerer vi for hver
krone vi investerer på jernbanen, 7 kr på vei.
NSB har tapt passasjerer siste år, og det er kanskje ikke
så rart når vi ser den investeringsprofilen. Jeg
har lyst til å spørre statsråden: Vil
hun ta initiativ til at vi får vridd
investeringene i Norge også i retning
av en større satsing på jernbanen? Og er det virkelig
slik at vi er fornøyd når vi ikke klarer å kjøre
fortere enn gjennomsnittlig 80 km/t på vår
viktigste jernbane ned mot Europa?
Statsråd Torild Skogsholm: Jeg er opptatt av at vi skal legge til rette
for god jernbanetransport her i landet. Også på vegsiden
ligger vi faktisk lavere fartsmessig enn 80 km/t i gjennomsnitt
til tider og på enkelte strekninger, så dette
er ikke noe unikt slik sett. Vi har en utfordring
i vårt land. Kartet ser ikke slik ut i Norge
som det gjør i Sverige, bosettingen er helt annerledes
i Norge enn i Sverige. Vi må satse på en
samferdselspolitikk som imøtekommer de behovene vi har – på jernbanesiden
og også på andre transportformer.
Dette er viktig for meg, og derfor har vi nettopp valgt å prioritere
jernbanen så høyt som vi har gjort i
inneværende år. Jeg vil minne om at vi har store
utfordringer også på andre
områder. Det som har vært viktigst for oss når
det gjelder jernbanen, er vedlikehold og drift, fordi det handler
om sikkerhet. Og så har vi Fastlands-Norges største
anlegg nettopp på jernbanen, Skøyen–Asker.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Bjørgulv Froyn (A): Mitt spørsmål går
til samferdselsministeren.
Konsernet SAS er i krise, og dets største
flyselskap, Scandinavian Airlines, er i ferd med å bli
slaktet både på det nasjonale og det
internasjonale markedet. Dette er ingen tilfeldighet, dette er et
resultat av noe, et resultat av at denne regjering bevisst har besluttet ikke å gjennomføre
en satsing for å sikre SAS som et norsk nasjonalt selskap,
spesielt da naturligvis på innenlandsmarkedet. Denne regjeringen
har siden den tiltrådte, gjort det den kan for å svekke
SAS" rolle på markedet. Den har heller inngått
avtaler med Air France, KLM, BA og Finnair på internasjonale
ruter framfor å gjøre det med SAS. Dette får
nå alvorlige konsekvenser for tusenvis av arbeidsplasser
innenfor SAS-konsernet, og det vil kunne få konsekvenser
for tusenvis av arbeidsplasser i distriktene som følge
av svekket transporttilbud. Hva vil statsråden gjøre med
det?
Statsråd Torild Skogsholm: Jeg er faktisk litt overrasket over spørsmålet,
for det er ikke så mange måneder siden
jeg stod i denne sal og ble møtt med motsatt problemstilling,
at konkurransen var for liten, at prisene var for høye
og tilbudet for dårlig rundt om i landet. Da ble det etterspurt
en politikk fra Regjeringen som skulle bidra til å få prisene
ned, og som skulle gjøre det mulig for folk å velge mellom
flere tilbud og få lavere priser. Der har vi ført
en aktiv politikk. Vi har fjernet flypassasjeravgiften, noe som
har bidratt til å redusere flyprisene. Vi har fått
flere aktører innen markedet, noe som også har bidratt
til å redusere prisene. Dette er et gode for
markedet. I forhold til at SAS har problemer, vil jeg minne om at
jeg ikke står som eier fra den norske
stats side – det er Næringsdepartementet,
næringsministeren, som har den rollen. Men som ansvarlig
samferdselsminister er jeg opptatt av at vi skal ha et godt tilbud
her i landet. Da er jeg opptatt av at ja, vi skal ha plass for SAS
her, og vi skal ha plass for andre selskaper, slik at
vi har et bredt og godt tilbud og lave priser.
Bjørgulv Froyn (A): Jeg synes nok også en samferdselsstatsråd
skal være opptatt av arbeidsplasser, i en tid da
arbeidsløsheten øker så pass mye som
det nå skjer i Norge.
La meg minne om at dette ikke er
et argument mot konkurranse, men et argument for å beholde
et nasjonalt basert selskap. Det er ingen tilfeldighet at Air France
dominerer det franske markedet. Det er ingen tilfeldighet
at det samme skjer for Alitalia i Italia eller Lufthansa
i Tyskland. Det er avhengig av en nasjonal politikk
hvor man legger forholdene til rette, hvor konkurranse
kan fungere, men hvor man også beholder et nasjonalt
selskap. Er dette en uinteressant problemstilling for statsråden?
Statsråd Torild Skogsholm: Det er vel kanskje andre nasjonale
selskaper som er i enda større problemer
enn SAS er. Så er det slik at det blir ikke flere
arbeidsplasser av at vi ikke legger til rette for at folk
skal kunne reise rundt om i landet, med et godt tilbud og til rimelige
priser. Skal vi legge til rette for arbeidsplasser rundt om i hele
landet, må vi ha et godt transporttilbud. Ja, vi trenger
SAS, men vi trenger også andre som
kan delta i dette markedet. Det er først da vi kan sikre
at folk får et godt tilbud, at vi bevarer arbeidsplassene,
og at det blir mulig å arbeide rundt om i hele
landet og ikke bare i Oslo.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Karin S. Woldseth (FrP): Jeg har et spørsmål til barne-
og familieministeren.
På lørdag kunne vi lese
i avisene om at man i en moské i Oslo foretar
sørgeritualer som består av selvpåført smerte
gjennom pisking. VG kunne faktisk også gjennom
billeddokumentasjon vise at barn helt ned til ti år var
til stede og sågar deltok i disse ritualene. En talsmann for
den shiamuslimske moskeen kunne fortelle at politiet i
flere år har kjent til disse ritualene, og at barn både
har deltatt og vært til stede. Jeg vil derfor spørre
statsråden helt konkret om hun har vært
kjent med at slike selvpiningsritualer forekommer i Norge, og om
hun har vært kjent med at barn har vært til stede
under utførelsen av pisking.
Statsråd Laila Dåvøy: Svaret på det er nei. Jeg har ikke
kjent til og kjenner ikke til at det foregår
på den måten. Jeg var i utlandet disse dagene,
i Barcelona i Catalonia, og der var det en del oppslag i avisene
hvor vi så små barn som ble pisket til blods.
Det var ganske skrekkelig. Men jeg er ikke kjent
med at dette skjer i Norge. Vi har heldigvis et barnevern i dette
landet, og i den grad noe sånt skulle forekomme, regner
jeg med at barnevernet umiddelbart vil få en melding om
det og ta affære.
Karin S. Woldseth (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.
Det var veldig betryggende.
Når vi vet at politiet
har kjent til at barn har deltatt i slike ritualer, men ikke
har grepet inn, var det veldig betryggende å høre
det statsråden sier nå. Vi forsøker å beskytte
barna våre i Norge. Vi, som stortingsrepresentanter, lager
lover og regler for at barn skal slippe å være
utsatt for traumatiske opplevelser. Helt konkret: Når vi
vet at dette foregår – dette vet vi, det er dokumentert
nå – vil jeg spørre statsråden:
Hva har statsråden tenkt å gjøre for å få slutt
på det som åpenbart kan karakteriseres som barnemishandling
i de shiamuslimske miljøene?
Statsråd Laila Dåvøy: I den grad dette er et problem i Norge
og vi blir kjent med det, må vi selvfølgelig ta
det opp i sin fulle bredde. Så langt er det ikke
kommet noen henvendelser til barne- og familieministeren
i alle fall om at dette er et problem. Vi har jo lover
og regler. Vi har barneloven, og vi har barnevernsloven. Vi har
veldig gode lover i Norge for nettopp å beskytte
barnet i alle mulige sammenhenger når det dreier
seg om det vi kan kalle for overgrep. Umiddelbart ser jeg ikke
for meg at jeg kan gå inn og gjøre noe helt spesielt,
men jeg lover å følge med i utviklingen. Hvis
det skulle komme saker av denne karakter på mitt
bord, skal vi selvfølgelig umiddelbart undersøke
og ta affære.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.