Inger S. Enger (Sp): «I styremøte 6. oktober 2003 vedtok
Sykehuset Innlandet omfattende endringer i oppgavefordelingen mellom
sykehusa i Oppland og Hedmark. Med den «nye» strukturen
vil bl.a. akuttilbudet i Lillehammer bli kraftig redusert. Pasienter
fra Nord-Gudbrandsdalen som har behov for akuttmedisinsk behandling,
vil bli henvist til Gjøvik eller Hamar. Det er
vel kjent at kortest mulig vei til akuttsykehus kan være
livreddende for pasienten.
Hvordan ser statsråden på denne
problematikken?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er riktig som representanten Enger påpeker,
at tid er et av de vesentlige elementene i forhold til å redde
livet til akutt syke eller skadde pasienter.
Tid er faktisk så sentralt at det i de fleste
tilfeller vil ta for lang tid å vente med behandling til pasienten
kommer på et sykehus. Livreddende og stabiliserende behandling
må starte der pasienten befinner seg, når skaden eller
sykdommen oppstår. Utviklingen innen medisinsk
teknologi og behandlingsmetoder, kombinert med mulighetene for å kommunisere,
gjør at diagnostikk og behandling som
tidligere måtte skje i sykehus, nå kan igangsettes
av ambulansepersonalet, under direkte veiledning fra spesialister
i sykehus.
Heller ikke innad i sykehusene
har utviklingen stått stille. Det som var faglig sett anerkjente
behandlingsmetoder og hensiktsmessig organisering for kun få år siden,
har nå andre faglige krav og forventninger, noe som
krever nye måter å organisere tilbudet på.
Det gjelder f.eks. innen skadebehandling, der Sykehuset
Innlandet har vedtatt å gjennomføre endringer
i oppgavefordelingen mellom sykehusene, slik at Sykehuset
Innlandet Gjøvik blir senter for store skader i Mjøs-området. Det
er vel anerkjent i de kirurgiske fagmiljøene at forsvarlig
skadebehandling krever at kirurgene behandler et relativt høyt
antall pasienter for å få tilstrekkelig trening.
De faglige rådene sier at for alvorlig skadde
pasienter, såkalte multitraumer, er det vurdert som forsvarlig
med en transporttid på inntil to timer, forutsatt at de prehospitale
tjenestene, dvs. ambulanse og lokal legevakt mv., sørger
for forsvarlig stabilisering før transport. Dette er pasienter
som trenger velkvalifisert bistand fra flere ulike spesialiteter,
og som dermed må ha parallelle vaktteam til stede.
For Sykehuset Innlandet er det et sentralt
element i den løsningen som nå presenteres, at
samtidig som det skjer endringer i akuttfunksjoner i sykehusene,
styrkes også de prehospitale tjenestene. Elementer
i dette er bl.a. samling til en felles AMK-sentral for begge fylkene
og integrering av luftambulansetjenesten, stasjonert på Dombås,
med den øvrige ambulansetjenesten.
Når det gjelder den konkrete endringen
som Sykehuset Innlandet legger opp til, skal Lillehammer fortsatt
ha omfattende akuttfunksjoner. Det blir etter opplegget
ingen endring for indremedisin, og det skal fortsatt være ortopedisk
vaktberedskap. Bløtdelskirurgi vil overføres fra
Lillehammer til Gjøvik, og det blir en samling av deler
av kirurgien, i subspesialiteter som urologi og karkirurgi, i Hamar.
Fordi sykehuset i Lillehammer fortsatt vil ha et bredt tilbud med
mange akuttfunksjoner, er det innen kirurgisk divisjon
lagt opp til at man fortsatt skal ha bløtdelskirurg i døgnvakt
i Lillehammer, slik at akuttilbudet kan ivaretas. Lillehammer skal
fortsatt ha brystdiagnostisk senter med mamma/endokrin
kirurgi. For øvrig vil det ikke foretas elektiv
bløtdelskirurgi i Lillehammer, og ved akutte innleggelser
vil det bli vurdert om pasientene bør overføres
fra Lillehammer til Gjøvik når det gjelder akutte
tilstander som krever bløtdelskirurgisk behandling.
Tilsvarende fordeling innen kirurgi
ble gjennomført mellom sykehusene i
Elverum, som fikk ortopedi, og Hamar, som fikk bløtdelskirurgi,
for flere år siden. Hovedforskjellen nå er at
man ved å etablere Gjøvik som senter for
skader, vil sikre et komplett kirurgisk behandlingstilbud i dette
området. Dette er for øvrig en utvikling som skjer
flere steder, noe som er påkrevd for å kunne gi
pasientene en faglig forsvarlig og moderne behandling.
Inger S. Enger (Sp): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg
er enig i mye av det han nevnte: Ambulansetjenesten kan gi livreddende
behandling, og den må starte med en gang. Og der er vi
ved mitt neste spørsmål, som gjelder den andre
siden av problemet. Når akuttmottakene legges ned eller
blir mindre gode, får de en svekket beredskap. Da
må en også tenke på ambulansetjenesten.
Ambulansetjenesten i innlandet er nå satt under lupen,
og det ville vel egentlig vært naturlig å ta omorganiseringen
av den før en foretok de omfattende funksjonsendringene
som det nå legges opp til.
Ved ambulansetransport fra Nord-Gudbrandsdalen
til Hamar tar det nå tre timer å komme til akuttmottak.
Det kan være av livsviktig betydning. Nå legger
statsråden opp til at det skal være gode
prehospitale tjenester, og da må jeg virkelig spørre:
Er det ved strukturendringer på sykehusene tatt
skikkelig hensyn til den svekkede beredskapen, og hva gjøres
for å dyktiggjøre ambulansepersonellet?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Enger og jeg er tydeligvis helt
enige om at man må se de samlede tjenester i sammenheng:
Det som skjer ute under transport, før man kommer til sykehus,
og det som skjer inne på sykehuset. Og som jeg
redegjorde for i mitt første svar, er den medisinske
og teknologiske utviklingen kommet dit at veldig mye mer kan, bør
og må skje underveis. Derfor er styrkingen av de prehospitale
tjenestene helt nødvendig.
Min oppfatning er at Sykehuset Innlandet nettopp
har satt søkelyset på det. De legger bl.a. opp
til å reorganisere AMK-sentralen og integrere luftambulansen
med den øvrige ambulansetjenesten, noe som etter
mitt syn vil bidra til en styrking av de prehospitale tjenestene.
Jeg er helt enig i at det må man ha sterkt i fokus ved
gjennomføringen.
Inger S. Enger (Sp): Jeg takker igjen for svaret og skjønner
at det ikke er så lang avstand mellom
oss.
Mitt siste oppfølgingsspørsmål
gjelder fødeavdelingen på Gjøvik. Jeg
oppfattet av svaret til Alvheim i stad at det var lovende signaler
fra statsråden om denne. Det ble bl.a. nevnt at fødeavdelingen
på Gjøvik har omtrent dobbelt så mange
fødsler som det som er – skal vi bruke ordet – minstekrav.
Det er en stor region, og det er en ung befolkning i dette området.
Jeg er også kjent med at statsråden
andre steder i landet har gått inn og tatt tak
i vedtak hvis han mener at sentraliseringen har vært
for sterk. Vi har en pressemelding fra valgkampen hvor det faktisk sies
at fødetilbudet i Helse Øst skal avgjøres på et foretaksmøte.
Og foretaksmøtet er jo statsråden. Så jeg vil
gjerne spørre statsråden om han vil foregripe
begivenhetenes gang lite grann, for dette møtet
er i morgen: De signalene som jeg oppfattet at han gav til Alvheim,
var de positive nok til at fødeavdelingen på Gjøvik
består?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg takker for invitasjonen til å holde
foretaksmøtet her i salen. Den fristelsen skal jeg motstå,
selv om jeg må innrømme og bekjenne at jeg er
sterkt fristet til å trekke konklusjonen her. Nå skal jeg
ha møter med kommunene i Oppland i morgen, og jeg synes ikke
det er riktig å oppsummere den saken før jeg har
fått alle de synspunkter på bordet som
jeg har bedt om. Men jeg kan vel si såpass at så langt
har jeg sett at argumentene for å opprettholde
fødeavdelingen på Gjøvik synes å være
atskillig sterkere enn argumentene for å legge den ned.