Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten føres over én dag, med en samlet taletid på 4 timer og 5 minutter eksklusiv replikker og treminuttersinnlegg, og at taletiden blir slik fordelt på partigruppene: Arbeiderpartiet 65 minutter, Høyre 55 minutter, Fremskrittspartiet 35 minutter, Sosialistisk Venstreparti 35 minutter, Kristelig Folkeparti 30 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter. I tillegg gis representanten Simonsen en taletid på 5 minutter.

Replikkordskiftene foreslås ordnet slik: Det blir adgang til fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren, og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter øvrige statsråders innlegg, innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Siv Jensen (FrP) (komiteens leder): For nøyaktig et år siden dreide finansdebatten seg om det subsidiære budsjettforlik som ble inngått mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Jan Tore Sanner sa da følgende:

«La meg først berømme Fremskrittspartiet fordi partiet ville være med og ta ansvar i forbindelse med budsjettet.

… Vi får nå vedtatt et stramt budsjett … som vil være med og skape ny vekst og ny utvikling ved at det satses mer på høyere utdanning, mer på forskning og utvikling, og ved at skattene reduseres.»

Ingebrigt Sørfonn sa det slik:

«Først er det grunn til å gje ros til Framstegspartiet, som på opplaupssida tok ansvar og medverka til ei fleirtalsløysing for budsjettet og aksepterte regjeringspartia sine rammer og stramheit i budsjettet.»

Hyggelige ord den gang, som også viste at Fremskrittspartiet verken da eller i høst på noen måte forlangte i budsjettforhandlinger å bruke mer oljepenger for å komme frem til en budsjettenighet. Det har derfor undret meg å høre Oddvard Nilsen og andre medlemmer av regjeringspartiene uttale at en budsjettavtale med Fremskrittspartiet hadde medført økt brukt av oljepenger, og at en budsjettavtale med Fremskrittspartiet i år hadde vært verre for norsk økonomi.

I fjor var det veldig ansvarlig av Regjeringen nettopp å inngå et budsjettforlik med Fremskrittspartiet, ifølge de samme talsmenn.

Regjeringens manglende vilje til å avklare sitt grunnlag i Stortinget har gitt budsjettbehandlingen preg av en politisk farse. «Nærmest som bien har regjeringspartiene surret rundt fra parti til parti i håp om at bestøvning skulle gi resultat et eller annet sted.» Dette er et sitat fra fjorårets finansdebatt, og den som sa det, var Hill-Marta Solberg, på vegne av Arbeiderpartiet. Det er en sannhet som også gjelder for høstens budsjettforhandlinger. Det er ikke hvem man samarbeider med, som betyr noe, bare at man samarbeider, og beholder regjeringsmakt, for regjeringspartienes del, og slipper regjeringsmakt, for Arbeiderpartiets del.

Så langt har flere kommentatorer gitt applaus til budsjettforliket, ikke på grunn av innholdet, men rett og slett på grunn av at man ble enig. Det er innholdet som tross alt betyr noe, og det vil nok folk flest merke neste år. Folk vil merke at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ser ut til å være helt uforberedt på en mulig ny strømkrise, og derved heller ikke har foreslått noen spesielle tiltak for å unngå at mange mennesker kommer i økonomiske vanskeligheter denne vinteren. Og siden budsjettet blir vedtatt i kveld, med Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstres stemmer, må de samme partiene bære ansvaret også etter nyttårsfeiringen.

Hill-Marta Solberg sa flere ting på vegne av Arbeiderpartiet i fjor:

«Vi har nå nettopp fått en presentasjon av det som kan kalles en subsidiær økonomisk politikk. Men jeg tror at i tråd med det representanten Jensen nylig sa, må også Fremskrittspartiet innrette seg etter følgende: Det finnes ingen subsidiære virkeligheter. Det finnes bare én virkelighet. Den virkeligheten blir påvirket av det som blir vedtatt i kveld i denne salen, der regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemmer sammen for statsbudsjettet.»

Jeg er for så vidt enig i at det bare finnes én virkelighet, men den virkeligheten må også Arbeiderpartiet forholde seg til. I år befinner Arbeiderpartiet seg i to virkeligheter: sitt primære budsjettalternativ og det subsidiære. Men det er det subsidiære som blir virkelighet, fordi Arbeiderpartiet stemmer for det. Jens Stoltenberg har tidligere sagt at Arbeiderpartiet er tilhenger av fast følge og regjeringer som har et avklart flertall bak seg i Stortinget. Og det bidrar Arbeiderpartiet til i kveld, når de stemmer for statsbudsjettet for 2004. Den virkeligheten innebærer bl.a. at en rekke usosiale kutt blir virkelighet. Selv om mange av de endringer som er fremforhandlet i budsjettet, er nødvendige forbedringer i forhold til det Regjeringen opprinnelig la frem, er det langt fra tilstrekkelig for å rette opp den sosiale profilen, bedre grunnlaget for økt sysselsetting eller løse utfordringene for alle landets sykehus.

Det budsjettet som blir vedtatt i kveld, med Arbeiderpartiets og regjeringspartienes stemmer, medfører en økning i egenandelene for syke mennesker og vil selvsagt ramme dem som har det vanskelig fra før. Budsjettet medfører en skjerpelse i permitteringsreglene til tross for et samstemt krav fra både fagbevegelse og konkurranseutsatt industri. Den innsatsbaserte finansieringen av sykehusene blir redusert fra 60 pst. til 40 pst. Og Forsvarets investeringsrammer blir kuttet ytterligere.

Budsjettet er nærmest kjemisk fritt for skatte- og avgiftslettelser. Arbeiderpartiet har mange ganger prøvd å skape inntrykk av at det må velges mellom skattelettelser og velferd. Det er galt. Og tilbake til en mulig strømkrise: Tenk så mye mer praktisk det hadde vært å innrømme folk en lettelse i elavgiften og momsen. Men ifølge Arbeiderpartiet er altså det fryktelig usosialt. Jeg stiller meg også svært undrende til flere av de såkalte inndekningsforslagene man har blitt enig om. Man inntektsfører 500 mill. kr ved å selge statlig eiendom og 700 mill. kr ved å øke utbyttet. Med andre ord tærer staten på sin kapital med ytterligere 1,2 milliarder kr. Og det er intet annet enn en indirekte måte å bruke oljepenger på. Også i Arbeiderpartiet tærer man gjerne på statens formue for å dekke løpende driftsutgifter. Mange av inndekningsforslagene, nærmere 1 milliard kr, består i å skyve utgifter over til senere budsjetterminer. Det er altså ikke reelle omdisponeringer eller reelle kutt som dekker inn de økte, varige utgiftene. Man bare utsetter det til en annen gang, altså til en ny budsjettbehandling.

Da Stoltenberg etter budsjettforliket sa at dette er en avtale om budsjettet, verken mer eller mindre, kunne man jo få inntrykk av at Arbeiderpartiet bare gir sin tilslutning til en hvilken som helst liten enkeltsak i dag. Men det er altså statsbudsjettet for neste år vi snakker om, noe som selvsagt burde innebære, hvis man skal ta Stoltenbergs tidligere uttalelser alvorlig, at de ikke vil foreslå endringer av budsjettmessig karakter i hele 2004. Det betyr at Arbeiderpartiet ikke kan klage over høye egenandeler på nyåret eller høye strømpriser eller for dårlige vilkår for de arbeidsledige eller for få arbeidsmarkedstiltak, fordi de selv har vært med på å stemme for de egenandelene, for de avgiftene, for de skattene og for de vilkår som arbeidsledige nå skal ha, i hele 2004.

Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt vekt på å stimulere til økt økonomisk vekst i Norge. Det betyr bedre muligheter for flere arbeidsplasser og bedre tilrettelegging for nyskaping og produksjon. Vi foreslår lavere skatter og avgifter, en innsats for en mer produktiv offentlig og skjermet sektor, en utdanningspolitikk som vil gi oss et internasjonalt konkurransedyktig system og en forskningspolitikk som skaper forutsetninger for ny verdiskaping. Vi foreslår en infrastrukturpolitikk som sikrer bedre veier og elektronisk infrastruktur, som næringslivet trenger, en energipolitikk som sikrer stabil og rikelig tilgang til kraft til konkurransedyktige priser og en arbeidsmarkedspolitikk med vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet og omstilling. I Fremskrittspartiets alternative budsjett kuttes statens utgifter med 13 milliarder kr, i tillegg til at vi omfordeler 15 milliarder kr til å bedre helsevesenet, justissektoren og Forsvaret.

Vårt budsjettalternativ tar bort skjerpelsene på egenandelene, bedrer den sosiale profilen, bedrer helsevesenets samlede økonomi og legger til rette for økt pasientbehandling. Vårt budsjett styrker politiets muligheter for økt kriminalitetsbekjempelse og dermed økt trygghet for folk i hverdagen. Og vi sikrer Norges forsvarsinteresser. Men samtidig reduserer vi de samlede skatte- og avgiftsbelastningene med 18 milliarder kr. Det får gunstig effekt på økonomien fordi det blir mer lønnsomt å arbeide, mer lønnsomt å investere, mer lønnsomt å spare, noe som igjen vil bedre grunnlaget for vekst i bruttonasjonalprodukt. Varer og tjenester blir billigere som følge av avgiftslettelser, grensehandelen reduseres som følge av avgiftslettelsene og vil bidra til flere arbeidsplasser i Norge, mindre smugling og mindre annen ulovlig virksomhet. Det er jo helt sprøtt at man snakker om å bekjempe arbeidsledighet og samtidig bidrar til å forsterke problemene bl.a. for norsk bryggerinæring gjennom altfor høye avgifter.

I de siste dagene har flere medlemmer av Regjeringen skapt tvil rundt Regjeringens evne og vilje til å gjennomføre den lovede skattelette fra Sem-erklæringen. Bondevik sa for en uke siden i denne sal:

«Det vil bli krevende å gjennomføre resten av alle de Sem-tallfestede målsettingene også på skatte- og avgiftssiden …»

Samtidig med dette gjøres det store endringer i vårt naboland Finland. Den finske statsminister Vanhanen sier at skattelettelsene verken betyr at skattene må økes på andre områder, eller at velferden i Finland må svekkes. Han viser til en kraftig reduksjon som ble gjort på bilavgiftene i Finland, som igjen førte til en kraftig vekst i nybilsalget, slik at skatteinntektene likevel ble høyere selv om man satte avgiftene ned. En meget lønnsom skattelette, kaller den finske statsministeren dette. Han sier videre at finske myndigheter nå håper at de foreslåtte skattelettelsene vil bidra til økte skatteinntekter for den finske stat, men at det vil ta tid før det resultatet kommer, og at man på kort sikt vil se et inntektsfall.

Det lever altså finske myndigheter godt med, fordi de tenker langsiktig. Og det er ikke Fremskrittspartiet som styrer i Finland, det er sosialdemokrater.

Den finske statsministeren sier videre at hensikten med skattelettelser er å få ny vekst i finsk økonomi. Vi trenger disse skattelettelsene for å skape noe nytt. Hvis vi ikke gjør noen ting og er redd for endringer, får vi ingen vekst, sier han. Og det er jeg helt enig i.

Det er derfor trist å registrere at Høyre i regjering nå har løpt seg helt vill i forhold til skattelette. Konsekvensene av budsjettforliket er at de ytterst beskjedne skattelettelsene som var foreslått av Regjeringen, nå er borte. Forsvaret er fra Høyres side at det i hvert fall ikke blir skatteskjerpelser. Ja, det er en svært mager trøst, for å si det forsiktig.

At Fremskrittspartiet nå står alene i Stortinget om å tro at skattelettelser bedrer den økonomiske veksten, og dermed statens fremtidige inntekter, er synd, men sant. De uansvarlige er dermed ikke Fremskrittspartiet. Vi tenker annerledes, men ikke mer annerledes enn at det er gangbar og effektiv politikk i mange andre land.

Dagens politiske debatt knytter seg i stor grad til hvor mye av oljepengene det er forsvarlig å bruke på kort sikt, og budsjettdiskusjonene ender raskt opp med at man konsentrerer seg om kortsiktige problemstillinger fremfor langsiktig vekstpolitikk. Men det er vekstevnen i økonomien som er avgjørende for utviklingen av vår felles velferd. Fremskrittspartiets oppskrift er en kraftig omlegging av finans- og næringspolitikken. Og dette blir altså kalt uansvarlig. Men hva er det som er så uansvarlig ved å tenke langsiktig, ved å gi næringslivet og vanlige folk et skikkelig løft gjennom betydelige skattelettelser? Hvorfor er det uansvarlig å behandle statlige veiinvesteringer som det det er: en investering i fremtidig verdiskaping? Regjeringen og Arbeiderpartiet ser jo på dette som utgifter, som dermed må dekkes inn krone for krone for å holde det stramme budsjettet. En investering i dag gir økte inntekter i morgen. Men den langsiktigheten vil man ikke ha, og man ender heller opp med å kalle Fremskrittspartiet uansvarlig, for da blir debatten liksom mindre farlig.

Jeg skal ta opp de forslag som Fremskrittspartiet fremmer alene eller sammen med andre i finansinnstillingen. Men jeg må også henvise til en feil i den trykte innstillingen. I den trykte innstillingen er det ikke samsvar med den avgitte innstillingen for kapittel 15, som gjelder komiteens tilråding, C. Rammeområde 23, Skatter og avgifter, III, Fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2004. Presiseringen i slutten av dette vedtakets § 1 j) første ledd, om at bokstaven gjelder foretak innenfor opplistede næringsgrupperinger, «hvor virksomheten er begrenset til å omfatte produkter som ikke faller inn under EØS-avtalen», gjelder for alle de opplistede næringsgrupperingene og ikke bare for den sist opplistede næringsgrupperingen. Jeg ber om at forslaget til vedtak om Fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2004 endres i tråd med dette. – Nå regner jeg med at det ble helt klart for Stortinget hva det var vi nå skulle endre.

Jeg vil bare avslutningsvis si at denne høsten har vært interessant på mange måter. Det har vært mye diskusjon, mye debatt, knyttet til hvorvidt behandlingen av statsbudsjettet er spill eller ikke spill. Jeg har sett noen sitater fra Høyres leder, Jan Petersen, i avisen, hvor det fremgår at Fremskrittspartiet nå tilsynelatende skal føle seg snytt, og særlig jeg, for ikke å ha fått lov til å løpe inn og ut av dører og se sint ut i hele høst. Jeg kan forsikre om at det var mye mer behagelig å foreta budsjettforhandlinger bak lukkede dører, som vi gjorde i fjor. Det var også en av grunnene til at man kom raskt frem til et godt resultat, rett og slett at man holdt ro. Jeg synes at det hviler et ansvar på alle partier i Stortinget for å bidra til ro rundt behandlingen av statsbudsjettet, bidra til ro rundt forhandlingene om statsbudsjettet. Ikke desto mindre dreier jo dette seg om politikk. Det dreier seg om prioriteringer på alle budsjettkapitler som vil påvirke hele landets økonomi i et helt år fremover. Det er altså ikke noe man burde gå til med uforberedt sinn. Det er heller ikke noe man burde gjøre opp i løpet av noen raske timer bak lukkede dører. Dette er en prosess som burde ta den tiden det tar, rett og slett fordi de som skal inngå i en eventuell enighet, skal bære ansvaret for det i hele det kommende budsjettåret.

Jeg skjønner at det er krevende å komme frem til enighet for en mindretallsregjering. Men det som burde vært en fordel, var om en mindretallsregjering hadde avklart – i mye større grad enn den sittende har gjort – sitt forhold til Stortinget, og i mye større grad hadde holdt en støere kurs i sitt politiske virke enn det vi nå ser, hvor man altså finner det mer hensiktsmessig å hoppe fra seng til seng – hvis jeg kan få si det sånn – istedenfor å være opptatt av den politiske kursen og retningen for politikken i årene fremover.

Presidenten: Representanten Siv Jensen har tatt opp de forslag hun viste til.

Presidenten vil gi uttrykk for en viss tvil om hvorvidt karakteristikken «sprøtt» bør innlemmes i regulær parlamentarisk ordbruk, men vil for sin del mene at særlig ordsammenstillingen «helt sprøtt» hører hjemme på den gale siden av streken.

Det blir replikkordskifte. Presidenten minner om at tidsrammen for replikkordskifte er 1 minutt.

Torstein Rudihagen (A): Innlegget til Siv Jensen ber preg av at ho tydelegvis er skuffa. Men eg vil våge den påstanden at det er bra at Framstegspartiet ikkje kom til budsjettforlik med regjeringspartia. Då ville høgredreiinga gått frå vondt til verre. Regjeringa ville fått støtte for meir mellombelse tilsetjingar, ei innstramming av AFP-ordninga, og Erna Solberg kunne glede seg over støtte når det gjeld innstramming av kommunane sine inntekter til skule og eldreomsorg.

Framstegspartiet vil gi store skattelettar. Men samtidig kuttar dei i dagpengar og venteløn for dei arbeidslause og i Aetat, som skal få folk ut att i arbeid. Viser ikkje Framstegspartiet at dei i gjerning står milevis frå ein politikk som tener lønsmottakarar og arbeidsfolk i landet?

Siv Jensen (FrP): Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstod det spørsmålet. Det er jo ikke slik at skattebetalerne først og fremst er opptatt av bruttolønnen sin. Jeg oppfatter det slik at den jevne skattebetaler i dette land først og fremst er opptatt av hva man sitter igjen med etter at staten og kommunen har tatt sitt i ulike skatter og avgifter. Det som faktisk hadde vært en fordel for mange av landets arbeidstakere, ikke minst de som er sysselsatt i konkurranseutsatt industri, var at staten aktivt gikk inn som part i lønnsforhandlingene og tilbød skatte- og avgiftslettelser, både fordi det hadde medført en vekst i reallønnsutviklingen for lønnsmottakerne, og fordi det ikke hadde økt byrden for konkurranseutsatt næringsliv i forhold til økte lønnsutgifter. Det hadde vært ansvarlig i en tid hvor vi er opptatt av å holde kostnadsutviklingen for mange av våre bedrifter nede. Men det er altså en fremmed tankegang i Arbeiderpartiet, og det synes jeg er veldig synd.

Jan Tore Sanner (H): Det virker som om det kan være behov for å minne representanten Jensen om at det var Fremskrittspartiet som brøt budsjettforhandlingene med regjeringspartiene, og at Fremskrittspartiet på den måten valgte ikke å ha innflytelse. Det virker også som om representanten Jensen er skuffet over at man ikke fikk drive sitt spill helt inn i finansdebatten.

Sist helg gav Carl I. Hagen et interessant innblikk i Fremskrittspartiets måte å drive politikk på. Han sa ifølge Dagsavisen:

«I opposisjon kan dere klage og kritisere, og dere kan bruke de samme pengene flere ganger.»

Dette kan bare bety at Fremskrittspartiet egentlig ikke har tenkt å få gjennomslag for de forslagene de fremmer. Mitt spørsmål til representanten Jensen er om det innblikket som Carl I. Hagen har gitt oss, faktisk betyr at ethvert utspill fra Fremskrittspartiet er et planlagt løftebrudd.

Siv Jensen (FrP): Det er helt riktig at vi brøt budsjettforhandlingene, men det var først og fremst av hensyn til tiden – og prosessen – vi hadde til rådighet ved budsjettforhandlingen. Vi så det altså ikke som realistisk eller sannsynlig å komme frem til en enighet. Jan Tore Sanner sa selv mange ganger at vi hadde kortere tid til å gjennomføre budsjettforhandlingene i høst. Da mener jeg det var ansvarlig og riktig av Fremskrittspartiet – i stedet for å holde det gående i flere dager og allikevel ikke klare å komme frem til enighet – når vi så hvilket handlingsrom regjeringspartiene hadde å gå på, for det var lite. Da var det mye riktigere av oss å si at dette tror vi ikke vi klarer, slik at regjeringspartiene hadde anledning til å gå videre på sin frierferd og kanskje klare å få frem en enighet.

Det er ikke slik at ethvert utspill fra Fremskrittspartiet er et planlagt løftebrudd. Tvert imot. Fremskrittspartiet har i løpet av denne helgen hatt en ordførerkonferanse – og mange av våre politikere rundt omkring i det ganske land sitter i ansvarlige posisjoner og er opptatt av å ivareta både Fremskrittspartiets interesser og de budsjettrammene som gjelder i Kommune-Norge. Og det skulle bare mangle – like mye der som i Stortinget.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): I Fremskrittspartiets alternative budsjett lanseres et festlig begrep som kalles «miljøprektighet». Det er en betegnelse på de partier som ikke er for Fremskrittspartiets forslag om flere høye piper og tjukkere røyk i fedrelandet.

Vi kjenner godt til at økonomien ikke setter begrensninger for Fremskrittspartiets budsjettopplegg. Det er helt tydelig at økologien ikke gjør det heller. Det er stadig mer og billigere energi uansett opphav, billigere bensin, mest mulig olje på kortest mulig tid og kutt i jernbane- og kollektivsatsing som gjelder. Jeg går ut fra at Siv Jensen vil være enig med meg i at hadde Fremskrittspartiets opplegg vært gjennomført, hadde det brakt oss hinsides enhver mulighet til å oppfylle Norges klimamålsettinger. Som representant for et særlig miljøprektig parti er det naturlig for meg å spørre om Fremskrittspartiets budsjett er laget med det utgangspunkt at drivhuseffekten er noe som miljøprektige tullinger i FNs klimapanel har funnet på.

Siv Jensen (FrP): Det er en utfordring for norsk næringsliv når et flertall av politikerne i Stortinget vedtar strengere regler for miljøet i Norge, for norske myndigheter, enn det som er tilsvarende for mange av de konkurrerende bedrifter i omkringliggende land.

Fremskrittspartiet er opptatt av å ivareta miljøet på en god måte. Men vi må gjøre det på en slik måte at vi ikke samtidig ødelegger vekstgrunnlaget for vårt eget næringsliv. Vi er som nasjon helt avhengig av å ha et næringsliv som vokser og gror, og vi kan ikke stille vårt eget konkurranseutsatte næringsliv i en situasjon hvor det taper konkurransekraft og risikerer å måtte stenge virksomheten fordi miljøkriteriene er strengere enn i andre land.

Det er altså ikke bare Norge som har forstått verdien av å ha strenge miljøregler. Jeg oppfatter det slik at miljø står på dagsordenen i svært mange land, og at man har en ganske bred enighet om hva slags miljøkriterier som skal være rådende i industrien, i næringslivet og generelt for den enkelte borger. Det betyr ikke at Norge må vedta så strenge miljøkriterier på område etter område at vi rammer vårt eget næringsliv. Det er den miljøprektigheten vi snakker om. Det er det Fremskrittspartiet ønsker å motarbeide, rett og slett fordi vi først og fremst er opptatt av å få vekst ikke minst i vår egen energinæring. Det er ganske absurd når man velger å stikke hodet i sanden for det faktum at norsk kraft er noe av den reneste man har i hele verden. Hadde vi lagt forholdene til rette for å utvikle denne på en bedre måte, enten det er gass, vann eller andre ressurser, ja, så ville det samlet bidra til en mer miljøvennlig energibalanse i Skandinavia enn den vi får med flertallets politikk.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Bistand er eit av dei områda der det er svært stor forskjell på Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti sin politikk.

Budsjettforslaget styrkjer innsatsen til dei fattigaste av dei fattige, og denne innsatsen er målretta med bl.a. ei sterk satsing på UNICEF sitt utdanningsprogram, særleg for jenter. Framleis er det slik at 123 millionar barn manglar grunnutdanning, og dei fleste av desse er jenter. Bistandsbudsjettet inneber òg styrkt innsats for betre og rimelegare behandlingstilbod for hivsmitta og aidssjuke.

Framstegspartiet vil kutta mellom 6 og 7 milliardar kr i bistand, og dei grunngjev dette med at statleg u-hjelp er lite effektiv og kostbar å administrera. Mine spørsmål er då: Har Framstegspartiet ikkje syn for at hjelp utanfrå er nødvendig for at dei som har det aller verst, skal ha moglegheit for å koma opp av ei håplaus hengemyr? Og har Framstegspartiet ikkje registrert at berebjelken under norsk bistandspolitikk er demokratibygging, gode styresett og kamp mot korrupsjon?

Siv Jensen (FrP): Bistandsområdet er jo et av de områdene hvor Kristelig Folkeparti virkelig har fått gjennomslag i Regjeringen. Høyre var jo før de kom i regjering, langt på vei enig med Fremskrittspartiet i nødvendigheten av å kutte i bistandsbudsjettet, rett og slett fordi en betydelig andel av det som i dag gis i bistand fra norske myndigheters side, aldri kommer frem til mottaker.

Fremskrittspartiet er enig i behovet for å gi bistand på en del områder, særlig til nød- og katastrofehjelp. Det betyr altså ikke at vi kutter i all bistand over statsbudsjettet, tvert imot. Men vi mener at en del av det som i dag ytes fra norske myndigheters side, ikke er innrettet på en god nok måte, og dessverre heller ikke blir brukt på en slik måte at det kommer dem som virkelig trenger det, til gode. Den kritiske gjennomgangen burde det også være i Kristelig Folkepartis interesse å ta – ikke bare å snakke ensidig om behovet for å plusse på, men faktisk også ta en kritisk gjennomgang av hva pengene blir brukt til.

Morten Lund (Sp): Finanskomiteen har i høst vært borti større og viktigere beløp enn 147 000 kr. 30 milliarder kr har Prosessindustriens Landsforening regnet ut at den høye kronekursen har kostet vareeksportørene etter at rentepolitikken ble lagt om i 2001. Fremskrittspartiet var alene om å kreve inflasjonsstyrt rentepolitikk, som er hovedårsaken til disse tapene, inntil Arbeiderpartiet ombestemte seg.

Da problemene for næringslivet viste seg i 2002, med rekord i utflagging, oppsigelser og nedlegging, foreslo Senterpartiet at Norges Bank skulle legge om kursen, legge mer vekt på stabile vilkår for næringslivet. Fremskrittspartiet ville tvert imot ha mer fokus på lav prisstigning og på en mer uavhengig sentralbank. Vårt forslag ble avvist, og problemene fortsatte å øke. Antakelig snakker vi her om Fremskrittspartiets største politiske seier, å få lagt om rentepolitikken. Likevel snakker Fremskrittspartiet veldig lite om det. Betyr det at Fremskrittspartiet også har innsett at dagens rentepolitikk er en ulempe for norske arbeidsplasser, men til fordel for internasjonale valutaspekulanter?

Siv Jensen (FrP): Nå tror jeg representanten Lund snakker mot bedre vitende, for det er ikke empirisk bevist at det er noen entydig sammenheng mellom kronekurs og renteutvikling. Det er faktisk også slik at hvis han har en viss hukommelse i forhold til hva som har skjedd med norsk pengepolitisk utvikling de siste årene, vil han også kunne huske at vi under et annet pengepolitisk regime, nemlig hvor man var mer opptatt av å stabilisere kronekursen i forhold til andre valutaer, hadde det motsatte problemet i forhold til renteutviklingen. Det er altså ikke slik at det er noen «quick fix», slik Morten Lund later til å tro. Fremskrittspartiet mener at det pengepolitiske regimet vi i dag har, er det beste vi kan ha. Vi har vært ivrig pådriver for og tilhenger av det pengepolitiske regimet, og vi har støttet varmt opp om det helt siden det ble innført våren 2001.

Så er det jo slik at renteutviklingen og kronekursen har vært høy, men det er altså stabilisert. Man må huske på at det er mange årsaker til at kronekursen har hatt den utviklingen den har hatt. Og jeg synes det blir litt for lettvint å legge skylden ensidig på det pengepolitiske regimet. Det vet Morten Lund ikke er tilfellet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Nordtun (A): Forliket om statsbudsjettet for 2004 mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene er bra for landet og for politikkens anseelse. Forliket kom i stand etter en ryddig prosess mellom oss og regjeringspartiene. Vi unngikk spill og spetakkel i Stortinget. Vi har holdt på de budsjettmessige rammene som Regjeringen foreslo. Vi bruker ikke mer oljepenger av hensyn til renter, kronekurs, konkurranseevnen til industrien og framtidige pensjoner.

Arbeiderpartiet mener fortsatt at det er mye som ikke er bra i det budsjettet som i dag blir vedtatt. Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Jon Lilletun, sa den dagen forliket ble kjent, at et godt budsjett har blitt enda bedre. Jeg mener at et dårlig budsjett har blitt noe bedre.

Arbeiderpartiet vil stemme subsidiært for budsjettforliket. Vi vil primært stemme for Arbeiderpartiets alternative budsjett, fordi vi mener at dette er det beste for landet og for befolkningen.

I Arbeiderpartiets alternative budsjett foreslår vi å bruke over 10 milliarder kr mer til arbeid, sysselsetting, skole, eldreomsorg, sykehus og et lavere egenandelstak enn Regjeringen i sitt opplegg. Arbeiderpartiet har også forslag om økte lånerammer til Husbanken, til skolebygg og til etablering av et gassinfrastrukturselskap. Vi går imot Regjeringens forslag om en generell ordning for momskompensasjon til kommunesektoren.

I en situasjon med høy arbeidsledighet mener Arbeiderpartiet at den viktigste oppgaven er å sørge for at alle som ønsker det, skal få tilbud om arbeid. Arbeiderpartiet foreslår å bruke nesten 5 milliarder kr mer enn Regjeringen til å redusere arbeidsledigheten og øke sysselsettingen.

Arbeiderpartiet vil bruke over 1 milliard kr til tiltak for å skape nye – og sikre eksisterende – arbeidsplasser gjennom økt satsing på innovasjon og nyskaping i mange bransjer, bl.a. gjennom SND. Arbeiderpartiet vil bruke 2,7 milliarder kr til en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Vi vil fordoble antall arbeidsmarkedstiltak, fra 12 000 plasser til 24 000 plasser. Vi foreslår også å reversere Regjeringens kutt i dagpengeordningen for de arbeidsledige. Vi sier nei til Regjeringens innstramminger i permitteringsordningen.

Arbeiderpartiet vil bruke om lag 1 milliard kr til veier, kollektivtransport og jernbane.

Svært mange kommuner har en vanskelig økonomisk situasjon. Arbeiderpartiet mener det er tvingende nødvendig å styrke kommuneøkonomien for å unngå kutt i viktige velferdstilbud som pleie og omsorg og skole og skolefritidsordning. Arbeiderpartiet foreslår i sitt alternative budsjett å øke kommunenes frie inntekter med til sammen om lag 3,5 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Av dette foreslår Arbeiderpartiet å bruke noen hundre millioner kroner til å utvide undervisningstiden i småskolen med tre timer pr. uke fra høsten 2004.

Arbeiderpartiet foreslår i sitt alternative budsjett at det bevilges 1 milliard kr ekstra til helseforetakene i 2004 for å styrke sykehustilbudet. Det er helt nødvendig med mer penger til økt pasientbehandling og for å bedre sykehusenes økonomi. Arbeiderpartiet går i sitt alternative budsjett mot Regjeringens forslag om å heve utgiftstaket i folketrygdens frikortordning fra 1 350 kr til 2 500 kr. En økning på over 1 000 kr ville vært dramatisk.

Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene medfører et gjennomslag for at det neste år skal brukes 5 milliarder kr mer til sysselsetting, skole, eldreomsorg og helse enn det Regjeringen opprinnelig foreslo. Vi har med andre ord fått gjennomslag for om lag halvparten av våre pengekrav og for en del av våre strukturkrav. I forhandlinger må man gi og ta. Selvsagt får man ikke gjennomslag for alt.

Det er nå mer enn 110 000 mennesker uten ordinært arbeid. Arbeid til alle er jobb nr. 1 for Arbeiderpartiet. I budsjettforliket er det satt av om lag 1,5 milliarder kr ekstra til en sysselsettingspakke for å få flere mennesker i arbeid. Budsjettforliket innebærer bl.a. 6 000 flere arbeidsmarkedstiltak, økte bevilgninger til SND, styrking av nettolønnsordningen for sjøfolk og mer penger til forskning, utvikling og samferdsel.

Arbeiderpartiet har i tillegg fått stoppet Regjeringens forslag om å liberalisere loven om midlertidige ansettelser. Det trengs ikke mer usikkerhet og utrygghet i arbeidslivet. Arbeiderpartiet har fått stoppet forslaget om å stramme inn AFP-ordningen. Vi har også fått stoppet forslaget om å svekke permitteringsreglene. Arbeidsfolk skal fortsatt kunne være permittert i 42 uker, dersom det er nødvendig.

Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for å utvide Husbankens låneramme med 1 milliard kr og for å utvide lånerammen for oppussing av skolebygg med 1 milliard kr. Dette vil gi flere boliger, bedre skolebygg og flere arbeidsplasser i byggenæringen.

Arbeiderpartiet har fått til mer enn en fordobling i økningen av kommunenes frie inntekter for neste år. Kommunesektoren vil få om lag 2,2 milliarder kr mer i frie inntekter som følge av budsjettforliket. Jeg tror mange av landets innbyggere – og lokalpolitikerne – er glade for denne påplussingen. Jeg håper at denne påplussingen har bidratt til å stoppe nedleggelser av bl.a. sykehjem og skoler.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for å utvide timetallet i småskolen. Fra høsten 2004 skal det være to timer mer undervisning pr. uke i 1. klasse og én time mer undervisning pr. uke i 2.–4. klasse. Dette er første steg i retning av en utvidet skoledag for barna. Det skal på sikt bli mer og bedre undervisning i de viktige skolefagene norsk, matematikk og engelsk, i tillegg til gymnastikk og leksehjelp.

Arbeiderpartiet har også fått Regjeringen med på å bevilge mer til sykehusene og et lavere egenandelstak. Sykehusene vil få en halv milliard kr mer til neste år. Denne økningen vil kunne gi økt pasientbehandling og bedre sykehusenes økonomi i den viktige omstillingsfasen som de nå er inne i. Men jeg minner om at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett foreslår at dette blir doblet neste år. Regjeringen foreslo å øke egenandelstaket i frikortordningen med over 1 000 kr, fra 1 350 kr til 2 500 kr. Heldigvis har Arbeiderpartiet fått redusert egenandelstaket i forslaget til 1 550 kr for 2004.

For å få plass til en satsing på 5 milliarder kr er det selvsagt nødvendig å finne inndekning. Det er ikke alle inndekningsforslag som er like populære. Arbeiderpartiet står inne for kuttene, men vi vil stemme subsidiært også for inndekningen. I vårt alternative budsjett har vi en inndekning som vi mener er bedre.

Arbeiderpartiet er uenig i retningen på den politikken som Bondevik-regjeringen fører. Men i politikken og i samfunnet for øvrig er det resultatene som teller. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet har klart å stanse noe av høyredreiningen gjennom dette budsjettforliket. Det er bra at vi har bidratt til å styrke innsatsen for økt sysselsetting og for de arbeidsledige samt bedre kommunenes og sykehusenes økonomi.

Til slutt vil jeg gi honnør til finanskomiteens øvrige medlemmer for tålmodighet og forståelse mens fire av partiene forhandlet om budsjettet. Komiteens leder fortjener også ros for å ha ledet arbeidet med finansinnstillingen på en forbilledlig måte.

Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag og de forslagene som vi står sammen med andre partier om i de to innstillingene som foreligger til behandling.

Presidenten: Representanten Tore Nordtun har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Heidi Larssen (H): Representanten Nordtun var ikke så veldig opptatt av de historisk store skatteskjerpelsene Arbeiderpartiet la opp til i sitt alternative budsjett. Det skjønner jeg. Heldigvis stoppet budsjettforliket dem. Ikke minst bør Arbeiderpartiets velgere være glad for at partiet ikke fikk gjennomslag f.eks. for å senke innslagspunktet for toppskatten, slik at 120 000 personer hadde fått høyere skatt til neste år. Man skulle nesten tro at Arbeiderpartiet hadde glemt at de gjennom det såkalte verdipapiret til velgerne foran det siste valget lovet ikke å øke skattene for de mange som betaler toppskatt.

Mitt spørsmål til Tore Nordtun blir om han er like fornøyd som vi kan gå ut fra at velgerne hans er, med at regjeringspartiene har sørget for at denne delen av Arbeiderpartiets verdipapir blir oppfylt.

Tore Nordtun (A): Det er riktig som Heidi Larssen sier, at vi hadde en rekke skatteforslag i vårt budsjett. De fleste av de forslagene er stort sett tetting av åpenbare skattehull. Vi er glad for at vi i forhandlingene med regjeringspartiene har fått gjennomslag for bl.a. å gjøre justeringer i delingsmodellen, som de fleste eksperter sier har vært «helt på tur», med de skattelettelsene som har vært der. Også Høyre har dermed vært med og bidratt til dette.

Hvis vi ser på skattenivået i Norge, sammenlignet med nivået i de skandinaviske landene og landene ellers i Europa, ligger det midt på treet. Norge er verken noe skatteparadis eller blant verstingene i klassen. Vi må gjøre de skatteoperasjonene som er nødvendige. De skatteoperasjonene som vi har foreslått, er nødvendige i forhold til fordelingen og prioriteringen vi har gjort i vårt budsjett. I forhold til skattelettelser og sysselsettingsproblematikken var det ikke vanskelig å foreta det valget.

Når det gjelder toppskattinnslagspunktet, holder vi de garantiene som vi har gitt, med en forholdsvis prisjustering over tid.

Gjermund Hagesæter (FrP): Representanten Nordtun sa seg særs nøgd med budsjettavtalen med regjeringspartia, og sa også at Arbeidarpartiet står inne for dei kutta som er gjorde. Han grunngir dette med at det var nødvendig for å stanse noko av den høgredreiinga som det ordinære budsjettet la opp til.

Eg har sett på to av kutta som Arbeidarpartiet har fått forhandla fram, som er nødvendige for å stanse noko av denne høgredreiinga. Det eine er i løyvinga til vedlikehald av seglskutene, som Arbeidarpartiet har fått redusert med 2,8 mill. kr. Det andre er i løyvinga til energiforsking, som Arbeidarpartiet har greidd å få redusert med 6 mill. kr. Framstegspartiet tek sterk avstand frå desse kutta. Vi synest at begge desse områda er viktige.

Eg har følgjande spørsmål til representanten Nordtun: Er Arbeidarpartiet nøgd med at dei har klart å forhandle fram kutt i løyvingane til vedlikehald av seglskutene og til energiforsking?

Presidenten: Tore Nordtun – til seilas!

Tore Nordtun (A): Det er bra at representanten Hagesæter ikke er ute på rotur, men på seilas!

Når det gjelder vedlikehold av seilskutene, er det mindre kutt det er snakk om, men det er også en forskyvning av investeringene på vedlikeholdssiden som man kan leve bra med. Det er iallfall det man har svart. Men alle kutt smerter – også dette.

Det som var viktig for oss da vi kom inn i en budsjettavtale, var at den ikke fikk den profilen som den gjorde i fjor, da Fremskrittspartiet forhandlet fram en budsjettavtale – hvor gjennomføringen av egenandeler på blå resept for uføre og flere pensjonister ble tatt bort, hvor fjerning av feriepenger til arbeidsledige ble sanksjonert, hvor datautstyr for funksjonshemmede ble dyrere, hvor man fjernet gravferdsstøtten, osv. Det var avtalen den gangen. Da ble det også gjort kutt.

Øystein Djupedal (SV): Det var interessant å høre representanten Nordtun skryte slik av forliket som han faktisk har vært med på, for så å konkludere med at et dårlig budsjett var gjort noe bedre. Altså: I utgangspunktet var det litt vanskelig å vite i hvilken retning hr. Nordtun egentlig ønsket å gå.

Dette er et dårlig budsjett. Det er et dårlig budsjettforlik, fordi det er beskjedent. Det som ligger igjen her, er sminket Høyre-politikk, for dette er et Høyre-budsjett – som Arbeiderpartiet riktignok har klart å gjøre noe bedre. Det skal de ha honnør for. Men samtidig er det ca. 1,5 milliarder kr i usosiale kutt. Det er fremdeles 600 mill. kr i økte egenandeler. 2 milliarder kr til kommunene er akkurat det samme beløpet som kommunene har tapt i skatteinntekter – bare for å nevne noe.

Mitt poeng er ikke å slakte forliket, for det går i riktig retning. Det som er interessant, er: Hva med resten av året? Har Arbeiderpartiet nå bundet seg til Regjeringen i forhold til alle utgiftsøkninger gjennom hele året, også i revidert budsjett? Er denne avtalen slik å forstå at Arbeiderpartiet er bundet til Regjeringen i forhold til kostnadsøkninger, slik at de ikke kan være med på ulike politiske initiativ for å gjøre budsjettet litt bedre? Det er utfordringen min til representanten Nordtun.

Tore Nordtun (A): Jeg må jo si at de siste ukene før vi begynte med skikkelige forhandlinger, var SV særdeles forhandlingsvillige og – jeg holdt på å si – forhandlingskåte. Det virket i pressen som om de var villige til å godta hva som helst, bare de kunne komme inn på den banehalvdelen og begynne å forhandle. Men la nå det ligge.

Det som var det viktigste for oss, var å få komme inn og ta grep, viktige grep, innenfor sysselsetting og innenfor arbeidsmarkedsdelen, og få bort mesteparten av de usosiale kuttene. Det er vi stolte over. Vi er stolte over at vi har kunnet drive tilbake AFP-ordningen, at vi har kunnet drive tilbake permisjonsloven. Dette med midlertidige ansettelser osv. var for oss så viktig at vi ikke kunne sitte i ro og se på at det ble dreid enda mer i høyreretning. Derfor var vi villige til å svelge en del av de kuttene som også har smertet for oss. Men det var den profilen som var viktig, og den står vi på.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg vil starta med å gje honnør til Arbeidarpartiet, som har vist ansvar og medverka til eit ryddig budsjettforlik. Dette viser at det er mogleg å samarbeida om praktiske og fornuftige løysingar utan å viska ut politiske eller ideologiske skiljelinjer.

I innlegget sitt snakka representanten Nordtun mykje om mange gode saker i Arbeidarpartiet sitt alternative budsjett. Men kva med inndekninga?

Spørsmålet mitt er relatert til inndekninga i Arbeidarpartiet sitt alternative budsjett. Der føreslår dei bl.a. å fjerna heile kontantstøtta frå 1. januar komande år. I praksis vil dette bety at ei rekkje barnefamiliar vil mista fleire titals tusen kroner over natta. Meiner verkeleg Arbeidarpartiet, som eit ansvarleg parti, at dette var forsvarleg? Var verkeleg Arbeidarpartiet fullt ut innstilt på at eit hopetal barnefamiliar frå første årsskifte skulle mista ein vesentleg del av inntekta i eit anstrengt familiebudsjett?

Tore Nordtun (A): For Kristelig Folkeparti og også for andre partier er det vel kjent hva Arbeiderpartiets standpunkt når det gjelder kontantstøtten, har vært siden den kom på bordet: Vi er imot kontantstøtten.

Det som vi er for, og som det også er viktig å si, er: Vi er for full barnehagedekning. Og det at vi får ned betalingen for de foreldrene som har barna i barnehage, er også viktig. Er det mor og far som nå, ved hjelp av kontantstøtten, tilbringer mest tid med barna? Nei, det er det en dagmamma eller andre som blir hyrt inn, som gjør. Kontantstøtten har ikke virket i den retningen som det var lagt opp til. Det tror jeg det er viktig å få med. Men Arbeiderpartiets politiske linje – og det vil jeg ha inn i våre budsjetter – er som sagt flere barnehager, full barnehagedekning og samtidig å få ned prisene. Det er det aller viktigste på dette området. Det er den linjen vi vil følge. Men vi innser at flertallet i denne sal ligger på en annen linje – vi kan se på det – og det har vi også tidligere regjert etter.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet og Arbeidarpartiet er einige om at ein god og gratis skule, ei meir verdig omsorg, tilrettelagde tilbod til dei som treng det, og kulturskule uavhengig av foreldreøkonomien krev ein styrkt kommuneøkonomi og større rom for lokale løysingar.

Senterpartiet meiner at 4 milliardar kr meir enn det Regjeringa har i sitt forslag, er høgst nødvendig til neste år. Arbeidarpartiet stoppa på 2 milliardar og har pressa inn ei ny, underfinansiert reform; fem timar meir i barneskulen utan full kompensasjon.

Nyleg har Arbeidarpartiet godteke at kommunane, utan ekstra midlar, må ta meirkostnadene ved ein tøffare utskrivingspraksis frå sjukehusa. Kva er eigentleg Arbeidarpartiet sin strategi for kommunesektoren? Det som no trengst, er meir langsiktige tiltak – restrukturering av gjeld, ein fleirårig opptrappingsplan for å retta opp den ubalansen som er mellom oppgåver og midlar, fullfinansiering av nye reformer og ei meir rettferdig fordeling av midlane mellom kommunane. Er dette viktige oppgåver for Arbeidarpartiet?

Tore Nordtun (A): I Arbeiderpartiets budsjett ligger det inne en styrking på 3,5 milliarder kr til kommunesektoren utover Regjeringens opplegg. Vi gikk i forhandlinger også på dette området, som var ett av de tre hovedområdene vi skulle forhandle på, og som vi satte en merkelapp på; her må det gjøres noe.

I avtalen som man nå ser, har man lagt inn i overkant av en halv milliard kroner til styrking av kommunesektoren utover Regjeringens opplegg. Sett i forhold til dette og til alternativene, slik det ville blitt med en annen forhandlingsløsning, mente vi at dette var et skritt i riktig retning for å bedre kommunenes økonomi. Men det som er det viktigste her, er velferdssamfunnet – og byggingen av det. Kommunedelen inngår som en del av dette. Sysselsettingen er vel så viktig – får vi opp sysselsettingen, vil det være med på å bedre kommunenes økonomi ved hjelp av skatteinntektene. Når det gjelder den helhetlige delen som man må se her, både i forhold til sysselsetting og til styrking av kommuneøkonomien, har vi gjort mer enn det som var Regjeringens opprinnelige forslag.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jan Tore Sanner (H): Norge er på vei ut av nedgangskonjunkturen. Optimismen vender tilbake i næringslivet. Neste år regner vi med en femdobling av den økonomiske veksten. Arbeidsledigheten vil etter hvert gå ned. Regjeringens politikk begynner å virke.

I fjor høst gjorde vi det klart at kampen mot den stigende arbeidsledigheten måtte overordnes andre politiske mål. Regjeringen angrep årsaken til den stigende arbeidsledigheten:

• Et stramt budsjett skulle få renten ned, og renten gikk ned.

• Et inntektspolitisk samarbeid skulle sikre moderate lønnsoppgjør, og vi fikk et moderat lønnsoppgjør.

• Store skattelettelser skulle gjøre det mer attraktivt å investere og utvikle nye ideer i Norge, og skattelettelsene kom på plass.

• Satsing på forskning og utdannelse skulle fremme fornyelse, og satsingen kom på plass.

Stadig flere bedrifter melder nå om positive resultater og mer optimistiske fremtidsutsikter. Men vi kan ikke slå oss til ro med det.

I begynnelsen av november la NHO frem sin økonomiske halvårsrapport. NHO meldte:

«De tyngste takene i norsk økonomi er tatt. Nå synker arbeidsledigheten, og bedriftene blir gradvis mer lønnsomme.»

Videre spår NHO at arbeidsledigheten i løpet av annet kvartal 2004 vipper under den magiske grensen på 100 000. Dette er positivt. Økonomisk fremgang og lavere arbeidsledighet betyr mye for tryggheten til folk i hverdagen. Nå må vi ta vare på det grunnlaget som er lagt. Det var utgangspunktet for Regjeringens forslag til statsbudsjett. Derfor var de politiske hovedprioriteringene: arbeidsplasser, velferd og fornyelse. Disse målene forutsetter en ansvarlig økonomisk politikk, satsing på forskning og utdannelse og vilje til å gjennomføre reformer som bedrer økonomiens vekstevne.

Det er to alternativer til Regjeringens økonomiske politikk:

Det ene finner vi på venstresiden, hvor man ønsker å skru klokken tilbake ved å reversere reformene som skal modernisere offentlig sektor, og gjennomføre store skatteøkninger som vil ramme arbeidsplasser og norsk kapital.

Det andre alternativet representerer Fremskrittspartiet og deres politiske og økonomiske eksperiment som vil sprøyte mange nye oljemilliarder inn i norsk økonomi – et forslag som ville sette norske bedrifter og våre fremtidige pensjoner i fare.

Før budsjettbehandlingen startet, var det mange som spådde både budsjettkaos og krise. Budsjettforhandlingene har gjennom mange år vært preget av uker med forhandlinger, brudd, mye støy og krise. Slike runder skaper stort rom for det politiske spill.

Høstens budsjettforhandlinger representerer et oppgjør med spillet. Jeg registrerer at enkelte politikere står skuffet tilbake, men jeg tror at folk flest er godt fornøyd. I fjor forhandlet vi i fem uker. I år gikk det unna på fem dager.

I år gjorde vi det klart at vi ville se de alternative budsjettene til opposisjonspartiene før vi satte oss til forhandlingsbordet. Det gav oss en kortere forhandlingsperiode, men også en mer oversiktlig forhandlingsprosess.

Regjeringspartiene tok først kontakt med Fremskrittspartiet. Etter et par møter valgte imidlertid Fremskrittspartiet å bryte forhandlingene. Vi tilbød Fremskrittspartiet å komme tilbake med et nytt tilbud, og vi gjorde det klart at vi hadde mer å gå på. Fremskrittspartiet fikk muligheten til å sette sitt preg på budsjettet for 2004, men valgte selv å stille seg utenfor.

Jeg vil berømme Arbeiderpartiet for viljen til å ta medansvar for budsjettet og for konstruktive og ryddige forhandlinger.

Våre krav til en budsjettavtale ble oppfylt. Vi får vedtatt et ansvarlig budsjett innenfor de samme økonomiske rammer som Regjeringen foreslo. Det betyr at det ikke legges opp til å bruke mer oljepenger og heller ingen skatteskjerpelse. Tvert imot, vi beholdt en liten skattelettelse.

Hovedprofilen i Regjeringens forslag – arbeidsplasser, velferd og fornyelse – er beholdt. I tillegg har Arbeiderpartiet fått gjennomslag for økt satsing på sysselsetting, kommuneøkonomi og helse.

I Høyre er vi særlig glade for at budsjettavtalen innebærer en ytterligere satsing på skolen ved at undervisningstimetallet økes, og en ytterligere satsing på veiutbygging. Begge deler er viktige i den langsiktige strategien for fornyelse og verdiskaping.

Etter at budsjettforliket var et faktum, var det mange som var opptatt av hvilket parti som hadde gitt mest i forhandlingene. Enkelte medier pekte på Høyre. Selvsagt innebærer et budsjettforlik at partene må jenke seg. Arbeiderpartiet har oppnådd mye, men de har også måttet legge tradisjonell arbeiderpartipolitikk til side. Arbeiderpartiets ønske om store skatteskjerpelser ble parkert. Det samme ble ønsket om å avvikle kontantstøtten og ønsket om å kutte støtten til friskolene. Budsjettavtalen innebærer også at Arbeiderpartiet gir subsidiær støtte til en rekke strukturreformer de tidligere har argumentert sterkt imot. Betyr det så at Arbeiderpartiet har tapt? På ingen måte.

Forliket var mulig fordi partiene avstod fra å påføre hverandre nederlag. Målet var å finne løsninger som alle kunne leve med. Det gjorde populismen til taper, og fornuften seiret.

Budsjettavtalen blir også kalt historisk. Gjerne det. Det er en god budsjettavtale, og det er nytt at en regjering hvor Høyre er med, inngår en budsjettavtale med Arbeiderpartiet. Men det er ikke noe nytt at ansvarlige partier viser vilje til å komme frem til løsninger i en vanskelig situasjon. Det har Høyre gjort før, og det tjener Arbeiderpartiet til ære at de stilte opp i år.

Fremskrittspartiet har besvart budsjettavtalen med voldsomme angrep mot Høyre. Det har vært en kjefting som bare overgås av reaksjonen i fjor da Fremskrittspartiet selv inngikk en budsjettavtale med regjeringspartiene. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt deilig å slippe å bli skjelt ut av en budsjettpartner 5 minutter etter at avtalen er undertegnet.

Det er ikke alltid like lett å forhold seg til Fremskrittspartiet, som den ene dagen dukker opp til høyre for oss, og den andre dagen dukker opp til venstre for oss. Før kalte Hagen Fremskrittspartiet for et liberalistisk frihetsparti. På landsmøtet i mai døpte han Fremskrittspartiet til det nye arbeiderpartiet. Før skulle det meste privatiseres. Nå er det statlig eierskap som skal prioriteres. Før skulle oljemilliardene mures inn. Nå deles de ut med det letteste sinn.

Den ene dagen truer sentrale FrP-ere med å kaste Regjeringen, for så den neste dagen å be om en toårig samarbeidsavtale. Trusler og kjeft bygger ikke tillit. Det er et paradoks at Fremskrittspartiet sier at de vil samarbeide nærmere med Høyre, samtidig som de politisk beveger seg bort fra Høyre.

På Fremskrittspartiets ordførerkonferanse i helgen sa Hagen:

«I opposisjon kan dere klage og kritisere, og dere kan bruke de samme pengene flere ganger.»

Det er denne strategien som gjør at Fremskrittspartiet i dag er den største trusselen mot nye skattelettelser. Hver gang Carl I. Hagen får gjennomslag for nye utgiftsøkninger, reduseres rommet for nye skattelettelser. Eller for å sitere sentralstyremedlem i Fremskrittspartiet, Torgeir Høien:

«For hver oppgave staten tar på seg, reduseres sjansen til å senke skatter og avgifter.»

Hvis Fremskrittspartiet mener at de ønsker lavere skatt, bør de lytte mer til Torgeir Høien og mindre til Carl I. Hagen.

Mange husker budsjettforhandlingene i 1998, da Høyre i forhandlingene med sentrumsregjeringen sa «ikke en krone mer i skatt». Etter to år i regjering har vi gjennomført nesten 20 milliarder kr i skattelette. Nå har vi fått på plass en budsjettavtale med Arbeiderpartiet – uten en krone mer i skatt. Hvem hadde trodd det? Ja, vi reddet til og med en liten skattelette. Boligskatten går ned.

Høyre vil fortsette arbeidet med å senke skattene. Det skal lønne seg å jobbe. Folk skal få beholde mer av egen inntekt, og det skal bli mer attraktivt å investere og utvikle nye ideer i Norge.

For Høyre har det alltid vært et krav at den økonomiske politikken skal være bærekraftig i et generasjonsperspektiv. Budsjettet for 2004 er vel tilpasset utfordringene både på kort og lang sikt.

La meg til slutt ta opp de forslag som Høyre er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp de forslag han selv refererte til.

Presidenten vil bemerke at en forventning om 5 minutters varighet for fredsavtaler i sin alminnelighet må anses som en moderat forventning.

Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Det er ingen grunn til å kjenna seg fornøgd så lenge arbeidsløysa er så høg som no. Det har Regjeringa, og alle andre òg, eit ansvar for. På grunn av det forliket som Arbeidarpartiet har vore med på, er det mange som gler seg no. Lilletun er heilt ustoppeleg i si glede, for budsjettet har vorte betre. Høgre-ordførarar gler seg, for dei har fått meir pengar til kommunane, til skule og til omsorg. Dei permitterte vert ikkje oppsagde med ein gong. Dei har moglegheiter til å pusta ut. Dei som skal gå av med avtalefesta pensjon, får eit litt betre rom til å tenkja på moglegheitene sine.

I år har altså Høgre vore med på velferd framfor skattelette. Høgre har plassert seg i dag i sentrum, høyrde eg Sanner sa. Spørsmålet mitt til Jan Tore Sanner er: Kan vi forvente at òg til neste år vil Høgre gle veljarane framfor å snakka om den skatteletten, som er heilt urealistisk, som dei har lova?

Presidenten: Dette var en replikk som kunne invitere til å proklamere juleferie umiddelbart.

Jan Tore Sanner (H): Jeg synes det er godt at folk gleder seg. Vi trenger litt mer glede i politikken. Hvis budsjettforliket har bidratt til at enda flere gleder seg, synes jeg det er svært hyggelig.

Men jeg må kanskje skuffe representanten Frøiland på ett punkt, nemlig at det skulle være noen motsetning mellom velferd og skattelette. Det er der venstresiden tar så fullstendig feil. Vi har tidligere dokumentert hvordan SVs skatteskjerpelser vil kvele verdiskapingen, og hvordan man gjennom skatteskjerpelser undergraver hele velferdssamfunnet. Når vi ønsker skattelette, er det fordi vi har tro på at folk skal klare seg selv. Folk skal få beholde mer av sin egen inntekt. Det skal lønne seg å jobbe. Vi skal gjøre det attraktivt å investere og utvikle nye ideer i Norge. På den måten baker vi kaken større. Da blir det mer å fordele. Da blir det mer velferd. Denne sosialistiske myten om at det er en motsetning mellom skattelette og velferd, mener jeg er vel dokumentert at ikke stemmer.

Gjermund Hagesæter (FrP): Sidan Sanner brukte store delar av innlegget sitt til å snakke om Framstegspartiet, tenkte eg at eg ville gje han høve til å snakke litt om regjeringspartia sitt politiske grunnlag, som svar på min replikk.

Eg har eit eksemplar av den såkalla Sem-erklæringa. Mitt spørsmål er både kort og enkelt: Gjeld Sem-erklæringa?

Presidenten: Det ville ikke overraske presidenten om svaret skulle være ja.

Jan Tore Sanner (H): Jeg kan bekrefte at svaret er ja. Selvsagt gjelder Sem-erklæringen. I løpet av to år har vi dokumentert at vi har kommet veldig langt i å oppnå de målene som ligger i Sem-erklæringen. Det gjelder bistanden, som er trappet opp. Det gjelder samferdsel, hvor man har trappet opp. Det gjelder også skattelettelsene, hvor vi faktisk har innfridd 20 av 31 lovede milliarder kr. Det innebærer at færre betaler toppskatt. Det innebærer at boligskatten er redusert. Det innebærer at bedriftene har fått store skattelettelser, som bl.a. har vært med på å snu den økonomiske konjunkturen i Norge. På svært mange andre områder er vi kommet et godt stykke i å oppfylle det som ligger i Sem-erklæringen, som er Regjeringens grunnlag.

Heidi Grande Røys (SV): Sanner sa at Regjeringa sin politikk begynner å verke, og no vil arbeidsløysa etter kvart gå ned. Tvert imot, Regjeringa styrer mot auka arbeidsløyse neste år. I nasjonalbudsjettet legg dei inn ei høg arbeidsløyse på rundt 100 000 heilt fram til 2007. Heldigvis vert Regjeringa berga over i eit meir aktivt spor av opposisjonen når det gjeld arbeidsmarknadspolitikk. Både i revidert og i statsbudsjettet må dei no innsjå at det må førast ein meir aktiv politikk. Vi har sett Lilletun si glede over dette, og førre fredag kom Victor Norman også ut av det skapet. I ein debatt her i Stortinget om permitteringsreglane sa Victor Norman:

«jeg har ingen problemer med at vi på arbeidsmarkedsområdet må akseptere en litt annen politikk enn det vi ideelt sett skulle ønske.»… «Jeg tror det er i landets interesse.»

Regjeringa sin politikk mot arbeidsløyse er ikkje i landets interesse, men opposisjonen sin politikk er det, heilt tydeleg.

Har representanten Sanner erkjent det same, nemleg at det er opposisjonens aktive politikk for å få ned arbeidsløysa som er det beste for landet?

Jan Tore Sanner (H): Den som tror at man ene og alene forvalter den eneste sannhet, kommer ikke særlig langt. Men jeg er ikke i tvil om at Regjeringens politikk er den riktige. Det er jo det vi nå ser, at Regjeringens politikk begynner å virke. Vi har angrepet årsakene til den stigende arbeidsledigheten. Vi kunne selvsagt strødd rundt oss med mange symboler, men det vi har vært opptatt av, er å gjøre noe med den sterke renten og kronekursen. Det har vi gjort gjennom et stramt budsjett. Vi har redusert skatter og avgifter for å gjøre det mer attraktivt for bedriftene å investere i Norge. Vi har bidratt til et moderat lønnsoppgjør for å få gjort noe med lønnsveksten. Vi har også erfaring for at det tar noe tid fra den økonomiske veksten kommer, til det får effekt på arbeidsledigheten. Det vet Arbeiderpartiet. Da Arbeiderpartiet styrte Norge på 1990-tallet, tok det flere år fra veksten begynte å ta seg opp, til arbeidsledigheten begynte å gå ned. Nå har vi allerede fått signaler, bl.a. fra næringslivet selv, om at de ser mer positivt på sine fremtidsutsikter, og at arbeidsledigheten i løpet av annet kvartal vil vippe under 100 000. Det er ikke Regjeringens tall, men det er det næringslivet selv som spår.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det var et betimelig oppgjør Jan Tore Sanner tok med Fremskrittspartiet i sitt hovedinnlegg. Det burde likevel virkelig bekymre Høyre og Jan Tore Sanner at dette partiet er Regjeringens parlamentariske basis, hvis det ikke er slik at Høyre har skiftet side i norsk politikk på permanent basis.

Samarbeidsregjeringen har redusert skatter og avgifter, sier Jan Tore Sanner. Ja, mon tro det? Sluttbehandlingsavgiften har økt med 95 mill. kr etter budsjettforliket.

En nystartet bedrift i Møre og Romsdal har nettopp levert 30 m3 avfall til et avfallsbehandlingsanlegg. Det kostet bedriften nesten 19 000 kr. Av det utgjør avgiften 16 100 kr. Den har økt med 2 750 kr på grunn av budsjettforliket, eller nesten det samme beløpet som avfallsbehandlingsanlegget tar for å gjøre denne jobben. Synes Jan Tore Sanner dette er en rimelig belastning på næringslivet? Hvordan står det i forhold til det Jan Tore Sanner sier om å ha redusert avgiftene for næringslivet?

Jan Tore Sanner (H): Dette var en ganske interessant replikk, fordi det vi opplevde nå, var at Senterpartiet, som selv har lagt frem et alternativt budsjett med betydelige skatteskjerpelser, bekymrer seg for en beskjeden økning av sluttbehandlingsavgiften. Det er også interessant at det partiet som tidligere har markedsført seg som et grønt parti, som er opptatt av miljø, nå plutselig argumenterer sterkt imot en miljøavgift.

Det er en beskjeden justering vi har foreslått, som en konsekvens av budsjettforliket med Arbeiderpartiet. Og det er et ugjendrivelig faktum at skattebelastningen for næringslivet, også i Odd Roger Enoksens hjemfylke, har gått kraftig ned etter at Samarbeidsregjeringen overtok.

Gunnar Halvorsen (A): Arbeiderpartiet er svært godt fornøyd med at den avtalefestede pensjonsordningen for arbeidstakere over 62 år nå videreføres. Regjeringen ville jo fjerne muligheten for bedrifter til å gi gavepensjon i forbindelse med AFP-ordningen. Arbeiderpartiet har gjennom forliket nå sikret ordningen, slik at arbeidstakere kan gå av på en verdig måte etter mange år i yrkeslivet. Dette er bra og praktisk politikk.

Er representanten Jan Tore Sanner enig med Arbeiderpartiet i at AFP-ordningen gir valgfrihet til de ansatte og er bra for ryddigheten i arbeidslivet?

Jan Tore Sanner (H): Jeg tror det er viktig å huske på at AFP-ordningen i sin tid ble innført for å hjelpe sliterne i arbeidsmarkedet. Etter hvert har vi sett at denne ordningen har omfattet stadig flere grupper. Det er grunnen til at AFP-ordningen har kommet opp til debatt.

Jeg tror også at tidligere finansminister fra Arbeiderpartiet, nå leder av Pensjonskommisjonen, faktisk ikke er så veldig uenig i det forslaget som ligger fra Regjeringen. Jeg tror vi alle er nødt til å erkjenne at vi har behov for mer arbeidskraft. Vi har behov for den eldre arbeidskraften, og vi har erkjent at AFP-ordningen, slik den har utviklet seg, bidrar til at vi mister mye verdifull arbeidskraft.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Djupedal (SV): I langtidsprogrammet finnes det en plansje som er min favorittplansje. Det er plansjen over nasjonens formue. Jeg blir stadig vekk overrasket når jeg ser den, for nasjonens formue er ikke det man skulle tro, nemlig det vi har i banken, det som måtte finnes på Oljefondet, eller det som for øvrig måtte finnes av kapital i Norge. Nasjonens formue er det vi har i hodet, og det vi har i hendene. Denne plansjen viser at hele 80 pst. av formuen i dette landet er folk – hender, hoder, det arbeidet vi lever av. Det viser at verdien av arbeid er det viktigste vi har, og det er det som skal betale våre framtidige pensjoner. Det betyr at hvis vi ikke har en politikk som satser på at folk skal få jobb, at folk skal bruke sine evner til gagn for seg selv, til gagn for fellesskapet, har man en politikk som ikke er framtidsrettet. Plansjen viser at det ikke er noe samfunn som er så rikt at det har råd til arbeidsledighet, og den viser at vi ikke har råd til ikke å satse på det som er spiren til framtidig vekst, nemlig skole, forskning, utdanning. Den viser at arbeidsledighet med all mulig tydelighet er den største sløsing vårt samfunn kan bedrive.

Det er bakgrunnen for mange av de veivalg og mange av de verdivalg som SV gjør, og de prioriteringene vi har gjort i vårt alternative budsjett. Man blir altså ikke kvitt arbeidsledigheten ved passivitet. Da jeg hørte Jan Tore Sanners innlegg nå, mener jeg at jeg hørte ham si akkurat det samme i fjor, nemlig at Regjeringens politikk har begynt å virke. Ja, mon tro det!

Ifølge det budsjettet som nå er lagt fram, har vi 110 000 arbeidsledige, og prognosen sier at det vil være over 100 000 arbeidsledige i mange år framover. Det er altså mange hundre tusen mennesker, og deres familier, som vil rammes av den største sløsing vårt samfunn vil være i stand til å bedrive. Det betyr at det ligger passivitet i å tenke at bare vi nå får på plass dette eller dette – om det er kronekurs eller hva det måtte være – så vil det bli bedre. Denne form for politisk tilnærming vil ikke hjelpe de arbeidsledige. Man må altså bli kvitt passiviteten. Man må få en helt annen drive og en politisk vilje til å bli kvitt den. Det er det SV foreslår. Det betyr at vi i vårt alternative budsjett prioriterer kampen mot arbeidsledighet høyest, nettopp på denne bakgrunn, at det er sløsing med den viktigste ressursen vi har. For enkeltmennesket er det helt meningsløst å ikke ha et arbeid å gå til, og i vårt samfunn er det mange uløste oppgaver som kan løses hvis disse hender brukes fornuftig.

Det er bakgrunnen for det vi gjør. Det betyr at dette skiftet som høyreregjeringen er i stand til å se, og det er vel bare den som er i stand til det, går på at Norge preges av optimisme om dagen. Det er vel omtrent bare en Høyre-mann som vil være i stand til å oppsummere slik.

Noe av det som gjør at denne pessimismen har rådd landet i lang tid, er en helt feilslått pengepolitikk. La meg bare ta to ord om det. Dette er også noe av bakteppet for at vi har høy arbeidsledighet. I Norges Bank tok man for ett og et halvt år siden flere helt katastrofale avgjørelser knyttet til renten som drev kronekursen til værs. Det har ført til mange konkurser og til at mange bedrifter som var livskraftige, ikke klarte byrden. Å ha en pengepolitikk som ikke drar lasset sammen med finanspolitikken – eller sagt på en annen måte, at Stortinget og sentralbanken ikke er enige om hvilke virkemidler man skal bruke, at den ene definerer seg som en overdommer og dermed tar beslutninger som faktisk har katastrofal følge både for politikk og enkeltmennesker – er et eksempel på et pengepolitisk regime som det vi har. Norges Bank tok den gangen avgjørelse om å heve renten, som førte til stor ulykke for mange livskraftige norske lokalsamfunn. De mange og hyppige rentesenkninger vi har hatt etter det, bekrefter jo med all mulig tydelighet at dette var feil, og vi ser i dag at inflasjonen på to års sikt er svært lav, helt nede på 0,9 pst. Dette viser at Norges Bank er langt unna det målet som står i deres mandat, nemlig 2,5 pst.

Når jeg velger å legge litt vekt på dette, er det fordi at når man skal prøve å bli kvitt et samfunnsonde, som arbeidsledigheten er, må de ulike aktørene trekke i samme retning, og viljen til å gjøre noe med det må være på plass. La meg ta to ord om det også. I euroland er det nå en kamp mellom sentralbanken og Tyskland og Frankrike. I Tyskland og Frankrike har man i mange år hatt mer ekspansive budsjetter enn det europakten, eller stabilitetspakten, tillater, og nå har dette også blitt konfirmert gjennom et vedtak i Europaparlamentet. Det gjør sentralbanken og kommisjonen meget bekymret, for her er politikken i ferd med å vinne over økonomiske regler som ikke fungerer i dårlige tider. Stabilitetspakten er jo en godværspakt som selvfølgelig ikke kan følges når arbeidsledigheten er permanent høy, som den er i Tyskland og i Frankrike. Her velger man altså å bruke mer ekspansive virkemidler – gammel keynesiansk politikk, motkonjunkturpolitikk – og så sier man selvfølgelig i sentralbanken, meget bekymret, at dette er ulovlig. Men dette er en kamp om økonomisk forståelse, en kamp om virkemidler for hvordan vi skal bli kvitt dette, og vi mener helt klart at det er politikken som må styre dette, og ikke de økonomiske lover som politikere har laget.

I vårt alternative budsjettet har vi en budsjettbalanse som er lik den Regjeringen har. I tillegg bruker vi 2,3 milliarder kr som vi ønsker å bruke i en aktiv motkonjunkturpolitikk for å få ledige hender i arbeid. Det gjør vi nettopp for å treffe de mange ulike sektorer som nå har vært preget av arbeidsledighet, og vi gjør det fordi dette vil treffe hele landet og mange ulike sektorer, offentlig sektor så vel som privat sektor. Dette ville ha skapt 20 000 nye jobber i løpet av relativt kort tid. Dette ville ha skapt optimisme og framtidstro, og det ville gjort at industrien igjen fikk hjulene i gang.

La meg bare nevne litt av det vi faktisk gjør. Det vi kanskje egentlig har bruk for, er, for å bruke et gammelt begrep, en New Deal, en ny pakt, som Roosevelt i sin tid lanserte – ikke for å få Norge ut av depresjonen, for det er ikke depresjon i Norge, men for å få en ny pakt mellom politikk og borger, mellom politikk og samfunn. Vi forplikter oss til å prøve å ta noen store løft som gjør at vi kan gå noen skritt videre. En slik ny pakt, eller en New Deal, kunne ha ført med seg nye jobber, mer rettferdighet, bedre velferd og ikke minst større stabilitet og framtidstro.

La meg derfor si litt om de forslag vi har, som faktisk er en type New Deal, som er det vi ønsker. Vi starter med det som mange kanskje opplever som det mest dramatiske nå, at industrien flagger ut. Hva trenger egentlig industrien? Trenger den økte skattelettelser? Nei. Det industrien har bruk for, er et stabilt pengepolitisk regime som gjør at de har en valuta, slik at den kan forutse også neste kvartal. Det den har bruk for, er et ønske om å investere. Skaper man større investeringslyst bare med skattelettelser? Nei. I så fall må man ha målrettede skattelettelser for industrien, og det foreslår SV. Vi foreslår å øke avskrivningssatsene for industrien, slik at man kan skape økt evne til innovasjon, til fornyelse av maskinpark, til økt produktivitetsvekst og effektivitetsvekst, og dermed få flere hender i arbeid. Industrien har bruk for dette for å komme seg over den bøygen som bl.a. endringen av pengepolitikken gjorde at de fikk midt i fanget. Det var sågar – hvis jeg ikke husker helt feil – Høyres sentralstyremedlem, Ekornes, som også er en kjent industrimann, som kalte dette pengepolitiske regimet et blodbad for norsk industri.

Dette ville skapt vekst og nye investeringer. Vi vil også bruke betydelige midler innenfor byggebransjen i Norge. Vi har mer enn 10 000 ledige bygningsarbeidere og anleggsarbeidere. Det å ruste opp skoler, det å ta vare på verneverdige bygg og kulturminner, det å satse på Husbanken for at flere mennesker kan bygge sin egen bolig, og det å iverksette rassikring – vi har svært mange veistrekninger i Norge som er utsatt for ras – er veldig sysselsettingseffektivt og ville gitt stor samfunnsmessig gevinst. Vi har f.eks. tiltak som jernbaneinvesteringer. Mange jernbanestrekninger i Norge, ikke minst her på Østlandet, har bruk for opprusting og nye spor. Dette er altså tiltak som vil gi en samfunnsmessig gevinst, samtidig som det gir ledige hender arbeid.

I tillegg ønsker vi å satse i offentlig sektor, flere lærere inn i skolen. Det er lærerne i skolen som er kvaliteten i skolen, og vi har nå mange tusen lærere som ikke har jobb, særlig unge lærere. Det er klart at disse må finne sin arbeidsplass blant barna våre, slik at skolen blir enda bedre. Innenfor helsesektoren og innenfor psykiatri har vi bruk for ledige hender. Mye av kvaliteten innenfor pleie og omsorg er nemlig mennesker, ikke noen annen faktor. Å la pleiemedarbeidere gå ledig i en slik situasjon er etter SV mening helt meningsløst.

Det er altså ikke lavere skatt som skaper optimisme. Det som skaper optimisme, er at vi sammen prøver å si at dette skal vi prøve å gjøre noe med. Det er det SV gjør. Vi satser også på muligheten for mer egenkapital for næringslivet. Når banker og private finansieringskilder ikke stiller opp, må noen stille opp for at unge mennesker skal skape sin egen arbeidsplass, eller for at nye virksomheter kan få en mulighet. Der har vi SND, og der har vi mange ulike statlige og kommunale virkemidler som kan benyttes, som SV ønsker. Paradoksalt nok er dette blant de første ting Høyre kutter, ut fra en ideologisk forestilling om at statlige penger skaper statlig eierskap, det er vi imot, fysj! Det er en virkelighetsbeskrivelse og en virkelighetsforståelse i denne regjeringen som dessverre er veldig langt unna den virkeligheten mange norske næringsvirksomheter, fra landsende til landsende, opplever.

Vi bruker mer penger på forskning og utdanning, fordi det er framtidens arbeidsplasser. Merkelig nok legger vi merke til at i dette budsjettforliket har faktisk forskning blitt kuttet. Av alle tenkelige ting har man valgt å ta et kutt på forskning, der man overhodet ikke burde ha gjort det.

En pakt mellom oss og borgerne burde også inneholde mer rettferdighet. La meg bare si at i denne regjeringens periode, disse to og et halvt årene den har sittet, har man altså prestert å foreta usosiale kutt på mer enn 6 milliarder kr, kutt for dem som ikke har så veldig mye i utgangspunktet. Det kan være kutt for arbeidsledige, kutt for uføre, mange ulike små og store kutt som gjør hverdagen litt vanskeligere for dem som har minst. På den andre enden av skalaen har man gitt skattelettelser for dem som har mest, mer enn 4 milliarder kr. Det er klart at denne regjeringen har et usosialt prosjekt som ikke vi deler. Vi tror veldig sterkt på at et samfunn som skal benytte seg av alle sine ressurser, og hvor alle dets mennesker skal få mulighet til verdige og gode liv, ikke kan holde på med slike smålige kutt for dem som har minst. I vårt opplegg nuller vi selvfølgelig ut disse egenandelsøkningene som Regjeringen har foreslått. Vi er tilfreds med at Arbeiderpartiet har gjort dette litt bedre, men ennå ligger det 1 milliard kr i usosiale kutt i det forliket Arbeiderpartiet har gått inn for.

Så mener vi, og tror veldig sterkt, at denne rettferdighetsrefleksen det norske folk heldigvis har, nemlig det at vi tross alt skal bidra alle sammen, betyr at vi må omfordele i skattesystemet vårt. Det betyr at de som har mest, må bidra noe mer. Det betyr at de som har minst, faktisk kanskje skal få skattelettelser, og det er det de får med SVs opplegg. Alle mennesker som har en inntekt under 300 000 kr, vil få skattelettelser med SV. De som ligger mellom 300 000 og 500 000, vil få moderate skatteøkninger, og de som ligger i det sjiktet der en stortingsrepresentant er, og oppover, vil få skatteskjerpelser. Det har vi rygg til å bære når vi vet at den økte skatten vi skal betale, går til dem som har minst.

SV skattlegger ikke næringslivet hardere, slik som enkelte framstiller det, men vi skattlegger kapital hardere. Det betyr at de som i dag har skattefritt aksjeutbytte, selvfølgelig må betale skatt med SVs forslag. Aftenposten kalte på økonomisidene sine i dag forbilledlig nok Norge et «skatteparadis», som det har vært helt siden skattereformen ble innført. Norge er et skatteparadis for kapitaleiere. Det er de som syter høyest, men det er de som har minst grunn til å syte. I alle land rundt oss må man faktisk betale skatt av den kapitalen man har, også av den kapitalen man får som aksjeutbytte. Dette kunne vært noen elementer i en pakt mellom oss og borgerne.

Så velger vi å skape mer velferd. SV er det partiet som faktisk gjør det. Vi bruker 4,6 milliarder kr ekstra til kommuneøkonomien, fordi det skaper bedre mulighet til å løse velferdsoppgaver. Disse pengene finnes hvis man bare vil prioritere. I tillegg bruker vi mange penger på ulike tiltak innenfor kommunen, særlig innenfor skolen, som gjør at dette vil bli bedre. Men vi bruker også penger på helse og psykiatri for at hverdagen skal bli litt lettere og litt bedre for de mange der ute som er avhengige av våre beslutninger.

Også når det gjelder SFO, ønsker vi en ny avtale. Vi hadde gjerne sett at Stortinget gjorde som for barnehageavtalen, at vi alle sammen blir enige om å ta et løft for SFO. Det mange foreldre opplever som helt paradoksalt, er at SFO, som jo faktisk er et dårligere tilbud enn barnehagen, et kortere tilbud og ikke et pedagogisk tilbud, nesten er dyrere enn en barnehageplass. Når barnehageprisene nå heldigvis går nedover, takket være vårt initiativ, vil SFO-prisene dessverre gå opp. Da bør egentlig Stortinget manne seg opp til å si at det er slik i en moderne familie at de fleste barn har bruk for SFO. De fleste barn har bruk for SFO for å ha en trygg omsorg når skoledagen er kort. Det betyr at det å få et felles løft for skolefritidsordningen hadde vært nødvendig. Vi registrerer dessverre at dette er en av de tingene som Høyre konsekvent kutter i, og det er dypt beklagelig. Dette burde Stortinget ha samlet seg om, for dette er viktig for barnefamiliene i Norge.

Det siste går på hvordan vi skal skape større stabilitet for framtiden. Jeg må si at det vi har opplevd i disse to og et halvt årene med stadig vekslende flertall, er at det er umulig å vite hvem som står bak et vedtak, fordi alt mulig går på kryss og tvers. Dette er også SV en del av, for all del, vi lager flertall med hvem som helst hvis det går i vår retning. Så opplever vi at dagen etter blir dette vedtaket nullet ut, for da har Regjeringen gått til noen andre. Denne måten å viske ut hva som er opposisjon og posisjon på, hvem som har ansvar og ikke ansvar, tror jeg over tid er totalt ødeleggende for politikken og ikke minst for politikkens anseelse. Vårt klare mål er at vi skal inn i et flertall fra 2005. Det vil bidra til å styrke politikkens anseelse. (Presidenten klubber.) Jeg hører presidenten klubber, og derfor skal jeg bare ta opp de forslag som SV har i innstillingen, inkludert et forslag som er omdelt.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Øystein Djupedal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det åpnes for replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Arbeidarpartiet er i sitt alternative statsbudsjett oppteke av å skape verdiar før ein deler ut til gode formål. Øystein Djupedal og SV er mest opptekne av å dele. SV vil bruke 2,3 milliardar oljekroner meir enn det Arbeidarpartiet og regjeringspartia legg opp til, og kallar det motkonjunkturpolitikk. Samtidig kuttar SV i oljeinvesteringar med over 1 milliard kr neste år. I tillegg er SV imot Snøhvit-utbygginga. SV er altså for ein politikk som vil gje staten lågare oljeinntekter både på kort sikt og på lang sikt. Samtidig vil SV bruke meir av statens oljekroner kvart einaste år. Dette rimar dårleg.

Spørsmålet mitt blir: Er det slik å forstå at målet til SV er at framtidas pensjonistar skal betale for denne politikken?

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker for en god replikk, for det gir meg anledning til å si følgende: Oljeinvesteringer er noe av det som svinger mest i norsk økonomi, og det er det mange som lider under. De kan variere fra 40 milliarder kr ett år til over 70 milliarder kr noen få år senere. Det gjør leverandørindustrien i Norge veldig sårbar: De har én dag plutselig fulle ordrebøker, dagen etter har de ikke en eneste ordre. Hele vestlandskysten lider under akkurat dette, nemlig at det ikke er noen som prøver å styre oljeinvesteringer, slik at man kan få stabil sysselsetting, stabil oljeutvinning over tid. Nå er oljeinvesteringene i ferd med å gå opp. Neste år er de prognosert til å bli noe over 70 milliarder kr. Det er nesten «all time high» innenfor oljesektoren. Når vi kutter oljeinvesteringene med ca. 1 milliard kr, som Oppebøen Hansen helt korrekt sier, er det fordi vi ønsker å frigjøre kapital som kan investeres i Fastlands-Norge, for å gjøre oss mindre oljeavhengige og få økt mulighet til verdiskaping her. Dette trodde jeg egentlig at Arbeiderpartiet ville hatt sympati for, fordi å vri investeringer fra en sektor som gjør oss ekstremt avhengige av én sektors investeringer, over til noe som gir oss mange bein å stå på, er jo fornuftig politikk.

Svein Flåtten (H): Representanten Djupedal brukte mye tid til å snakke om symbolet New Deal, men innholdet er «the old deal». Det er skatteøkninger for næringsliv og arbeidstakere, både i hans innlegg og i SVs alternative statsbudsjett. Jeg syntes å oppfatte et lysglimt i dette sist fredag i beste sendetid på NRK da representanten Djupedal, slik jeg oppfattet det, stod angrende frem og kommenterte sin tidligere fordømmelse av at enkeltpersoner, særlig sportshelter, ikke lenger fant Norge attraktivt å bo i.

Mitt spørsmål og min utfordring er egentlig enkel: Betyr denne offentlige botsgang på skattesiden fra representanten Djupedal at han også kunne tenke seg å se på sine og partiets rituelle holdninger til stadig å ønske et høyere skattetrykk for norsk næringsliv, norske investorer og norske arbeidstakere, ikke bare ønske å forandre dette for sportshelter? Kan vi forvente en mer positiv holdning på skattesiden i fremtiden også overfor de forgrunnsfigurer som er investorer og arbeidstakere i norsk næringsliv?

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker for en humoristisk replikk.

For ikke mange dagene siden var jeg på et stort First Tuesday-møte her i Oslo med mange unge, flinke mennesker som har tro på framtiden og ønsker å skape sin egen virksomhet. Jeg satt i panelet sammen med næringsminister Gabrielsen, og vi hadde det veldig hyggelig. Vi satt der sammen med svært mange dyktige og flinke mennesker. Det som er interessant, er at ikke ett av disse menneskene som har tro på et eller annet, særlig innenfor informasjonsteknologi, nevner skatt. Ikke ett av disse menneskene ser skatt som en hemsko for at de skal lykkes. Det de snakker om, er egenkapital, forskning, at vi har bruk for flinke, kompetente mennesker, og hvor skal vi finne dem? De snakker ikke om kostnadsnivået i Norge eller den typen ting. Vårt poeng er: SV skattlegger ikke næringslivet hardere overhodet, men vi skattlegger kapital hardere, og det vedkjenner vi oss gjerne, for det må man i alle land rundt oss også gjøre. Det at man ikke har skatt på aksjeutbytte, er etter mitt skjønn en merkverdighet ved vårt skattesystem og den største urettferdigheten i vårt skattesystem. Men vi har tro på unge mennesker, og mener at skattesystemet skal være tilpasset slik at en kan starte virksomhet i Norge.

Per Erik Monsen (FrP): Historisk har SV vært opptatt av å øke elavgiftene og har hatt et resonnement rundt det. Sist vinter opplevde vi strømpriser som skapte store problemer for mange mennesker. Utsiktene for denne vinteren er ikke særlig mye lysere. Vi får i tillegg økte overføringstariffer. Det var derfor overraskende at SV også i år foreslår økt elavgift. Myndighetene har i mange år lagt opp til eloppvarming, og mange har ingen alternativer.

Spørsmålet mitt blir da: Bekymrer det SV at over 500 000 husstander står i fare for enten å måtte fryse seg gjennom vinteren eller få strømrekninger som de ikke makter å betale?

Øystein Djupedal (SV): Ja, det bekymrer oss veldig. Vi er overrasket over at det som skjedde i fjor vinter, ikke har fått flere til å sperre opp øynene og tenke gjennom hva vi kan gjøre for å unngå dette i framtida. Det kan gis to svar på dette.

Det ene er at vi må sørge for at færre mennesker bruker strøm til oppvarming. Vi må gi dem en alternativ mulighet, og det betyr satsing på biobrensel, på annen form for oppvarming som ikke er strøm. Det er jo det de fleste naboland rundt oss gjør. Ikke minst i Sverige er jo dette en kjempestor industri. Jeg vet ikke hvor mange TWh de har innenfor oppvarming som skyldes biobrensel m.m. Dette ville ha vært et framtidsrettet svar.

Det andre svaret er at vi må hjelpe dem som straffes hardest. I fjor fikk heldigvis Stortinget på plass ulike ordninger til installasjon, for å hjelpe mennesker i den situasjonen. Det ønsker vi videreført og har lagt inn i vårt alternative budsjett.

Men hovedsvaret på Monsens spørsmål er dette: Å liberalisere kraftforsyningen i Norge, som vi har gjort – vi har i Norge en av de mest liberale og liberalistiske kraftsyningene – gjør at det ikke er mulig å skaffe vanlige mennesker strøm til en overkommelig pris. Det er markedet som er hovedproblemet, ikke forbruket.

Per Steinar Osmundnes (KrF): Representanten Øystein Djupedal snakka i sitt innlegg om den moderne familien. I SV sitt alternative budsjett vert ei av dei klaraste nyvinningane i moderne familiepolitikk, nemleg kontantstøtta, fjerna. Kontantstøtta er ei reform som gjer at foreldra sine eigne val vert respekterte, og reforma har vorte verdsett. Men når SV snakkar om å fjerne kontantstøtta, snakkar SV som om desse småbarnsforeldra er ei gruppe som ikkje er i stand til å vurdere kva som er den beste omsorgsforma for barna deira. I dag er det mange tusen familiar som vel kontantstøtte som omsorgsform.

Meiner SV at desse småbarnsforeldra tek galne val for barna sine? Meiner SV at dei er betre rusta enn småbarnsforeldra til å velje kva slags omsorgsform som er den beste for desse barna?

Øystein Djupedal (SV): Det vil ikke falle oss inn! Hver enkelt familie må gjøre de valg som er riktige for seg og sin familie. Det står de selvfølgelig helt fritt til. Hvorvidt de skal få kontantstøtte, er en annen diskusjon.

Vi er for kontantstøtte i den forstand at vi er for barnetrygd. Vi har prisjustert barnetrygden i år igjen. Denne regjeringen har i alle de år den har eksistert, utmerket seg med ikke å prisjustere barnetrygden, som er en kontantstøtteoverføring til alle landets barnefamilier, uavhengig av om du har barnehageplass eller velger å passe barnet hjemme, om du har dagmamma, eller hva det måtte være. Kontantstøttens svakheter er jo så åpenbare, og de blir mer og mer åpenbare. For hvis du har en dagmamma, får du kontantstøtte. Hvis du har en barnehageplass, får du det ikke. Støtten er ikke knyttet til mors eller fars omsorg for barnet; den er knyttet til en merksnodighet, nemlig at du ikke benytter en offentlig ordning med barnehage.

Vi ønsker ikke kontantstøtte. Kontantstøtten vil forhåpentligvis også, når barnehagene bygges videre ut, bety at færre familier ønsker å bruke kontantstøtte, og at flere familier vil bruke barnehage. Men det er familiens valg. Det legger ikke Stortinget, i hvert fall ikke SV, seg opp i.

Morten Lund (Sp): Vi har for mange ledige. Fra 1. mai vil arbeidere fra flere land få adgang til vårt arbeidsmarked.

I dag er det forbudt å lønne utenlandske arbeidstakere under vanlig norsk nivå, men det er bare hvis de kommer fra land utenfor EU. Polakkene mister sin beskyttelse fra 1. mai. Full åpning av grensene for arbeidere fra de nye EU-landene vil gjøre det verre for dem som er ledige i Norge i dag. Det blir vanskeligere å få jobb, og det vil også bli et press mot lønnsnivået. Velferdsordninger kan også bli misbrukt, etter de analysene som er gjort.

Vi kan kreve en overgangsperiode, slik som Finland, Østerrike og Tyskland har gjort. Vi ser av budsjettpapirene at Regjeringen ikke har bygd opp et kontrollapparat. De sier at det skal de vurdere. Det ser ut til å være liten vilje ikke minst til å endre reglene for å beskytte mot sosial dumping.

Spørsmålet til SV blir da: Vil SV bidra til at Norge krever en overgangsperiode for å få bedre tid til å få på plass et regelverk og et kontrollapparat for å beskytte våre ledige og de som kan komme hit?

Øystein Djupedal (SV): Jeg er litt overrasket over denne replikken, fordi representanten Morten Lund er vel kjent med at vi har lagt inn et forslag i Stortinget som skal motvirke sosial dumping. Det å fokusere på overgangsordninger er jo helt feil. Det vi må bli kvitt, er jo sosial dumping i sin alminnelighet. Vi ser dessverre allerede at enkelte gårdbrukere og andre har benyttet seg av arbeidskraft på vilkår langt under det det norske samfunn aksepterer.

Det å fokusere på overgangsordninger er helt feil. Vi ønsker polakker, estere og andre velkomne til Norge for å jobbe, men de skal jobbe på de samme vilkår som vanlige norske arbeidstakere. Vi skal ikke tillate sosial dumping i noen form, uansett hvor menneskene kommer fra. Når de kommer til Norge, er det norske lønns- og arbeidsvilkår som legges til grunn. Vi har lagt inn et forslag i Stortinget med fire gode forslag for å motvirke sosial dumping. Vi har det åpent, og vil kreve overgangsordninger hvis ikke Stortinget kan gå i den retningen vi ønsker. Men vi fokuserer ikke på overgangsordninger, for de tar slutt. Vi fokuserer på hvordan vi skal sikre at alle ansatte i Norge, alle som jobber i Norge, det være seg polakker, estere, nordmenn eller andre, skal være sikre på å ha anstendige arbeidsforhold og en anstendig betaling. Det fokuserer SV på.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Einigheit om statsbudsjettet kom i år i hamn på ein roleg og verdig måte. Den støyen som har vore vanleg dei seinare åra, glimra med sitt fråvere. På leiarplass skriv mange aviser at dette var bra både for politikarane sitt omdøme, for landet sin økonomi og for norsk politikk. Tilbakemeldingane frå finansmiljøa går i same lei, og ikkje minst –den breie og sterke tilbakemeldinga frå folk flest lyder slik: Dette var bra!

Det er nemleg slik at einigheita om ein del politiske mål er veldig stor. Det gjeld f.eks. kampen for arbeidsplassar og mot arbeidsløyse. Det gjeld målet om tryggleik og trivsel i nærmiljøet, og det gjeld gode oppvekstvilkår. Så er det større ueinigheit om korleis me skal nå desse måla. I denne situasjonen har me to val. Me kan kvar for oss halda beinhardt på at vår veg er den beste, eller me kan saman prøva å finna ein veg til det felles målet. Dette budsjettforliket er eit godt eksempel på det siste. Det kallar eg for praktisk og godt politisk handverk.

I denne situasjonen vil eg gje honnør til Arbeidarpartiet, som la til side eigne partitaktiske omsyn og valde ei konstruktiv og ansvarleg linje. Dette har lagt eit godt grunnlag for å vinna kampen for arbeidsplassar og mot arbeidsløyse. I Kristeleg Folkeparti gler me oss over dette, ikkje berre over at det vart ein avtale om budsjettet, men over at ansvarlegheita sigra over populismen!

Altfor mange har det siste året stempla timekortet på arbeidsplassen sin for siste gong, med status «arbeidsledig» som neste stoppeplass. Dette har gjort kampen for arbeidsplassar og mot arbeidsløyse til oppgåve nummer ein. Og denne kampen skal me vinna. Me ser allereie lys i tunnelen. Optimismen, både i næringslivet og hos hushaldningane, er på veg tilbake.

I fjor hadde me ei anna utfordring. Kravet frå så vel arbeidstakarsida som arbeidsgjevarsida lydde slik: Gje oss eit stramt budsjett som kan leggja grunnlaget for redusert rente og lågare kronekurs. Denne utfordringa tok me. I løpet av eitt år er rentenivået redusert med 4,5 pst. Vidare er kronekursen markert svekt og har kome ned på eit konkurransedyktig nivå. I tillegg har eit inntektspolitisk samarbeid ført til eit moderat lønsoppgjer.

I dag ser me fruktene av ein stø kurs. Medisinen har verka. Økonomien har stabilisert seg, og me ser ein gryande optimisme i næringslivet. Ein tidlegare ikkje ukjend person i denne salen, Paul Chaffey, no direktør i Abelia, sa sist veke til Teknisk Ukeblad – ifølgje Nettavisen:

«Vi ser et trendskifte ...

Situasjonen var en ganske annen for ett år siden. Den gang var fokuset rettet mot nedskjæringer og innsparinger hos stort sett alle i bransjen.

– Nå mener mange at de vil oppleve vekst i 2004 og forbereder seg på å ansette folk.»

Dette er berre ei av fleire tilbakemeldingar frå næringslivet. Optimismen er på veg tilbake, og det er bra.

I denne situasjonen er det viktig å ta vare på den positive effekten av eit redusert rentenivå og ein redusert kronekurs, slik at eksisterande arbeidsplassar vert sikra, og at nye kan skapast. Difor er det viktig at den ekspansive pengepolitikken fortsatt skal få verka, og det sikrar me gjennom klare rammer for bruken av oljepengar.

Innanfor ein ansvarleg finanspolitikk set me i gang konkrete tiltak som vil skapa arbeidsplassar. Det gjeld m.a. satsing på veg og jernbane. Me set av ytterlegare midlar til nybygg og oppussing av skulebygg. Me opprettar eit nytt fond for nyskaping og vekst og satsar sterkt på forsking. Aetat vert styrkt med 50 nye stillingar, utover dei 400 som allereie vart tildelte i 2003.

I budsjettforliket med Arbeidarpartiet ligg det ytterlegare styrking av t.d. SND, Husbanken, vegar og kollektivtrafikk. Både gjennom indirekte og direkte tiltak legg såleis den føreliggjande budsjettinnstillinga til rette for å skapa og å tryggja arbeidsplassar.

Sjølv om FN har slått fast at Noreg er eit av verdas beste land å bu i, har me framleis store utfordringar på mange plan. Dei gode velferdstilboda som FN rosar oss for, kan gjerast betre og meir treffsikre. Som ein konsekvens av eit samrøystes barnehageforlik legg vår regjering opp til den største familiepolitiske satsinga på mange år, med 12 000 nye barnehageplassar og makspris på 2 750 kr frå 1. mai 2004. Kampen mot fattigdom vert forsterka. Her ligg det inne nesten 1 millard kr. Det høge aktivitetsnivået i sjukehussektoren vert vidareført, og innsatsen i psykiatrien vert forsterka med nye 700 mill. kr. Regjeringa arbeider kontinuerleg med tiltak for kommunane, slik at dei folkevalde der skal få både økonomisk og politisk rom for å levera gode og trygge velferdstilbod til innbyggjarane. I tillegg til dei nærare 4 ekstra millardar kr som opphavleg låg inne i kommuneopplegget, gjev budsjettforliket ytterlegare 2,2 milliardar kr til disposisjon for kommunesektoren. På toppen av dette vil kommunane etter kvart òg få merkbart reduserte renteutgifter som følgje av eit lågare rentenivå.

I Kristeleg Folkeparti er me likevel svært klare over at livet er meir enn arbeid og gode velferdsordningar. Det er òg viktig å ha noko å leva for. Difor har Kristeleg Folkeparti alltid sett det som viktig å skapa gode vilkår for frivillig sektor. Gjennom frivillig innsats og engasjement er det mogleg å få bruka andre sider av seg sjølv enn det ein gjer i jobb eller på skule. I tillegg er det eit udiskutabelt faktum at frivillig sektor utfører ein uvurderleg og uerstatteleg samfunnsnyttig innsats. Difor har det vore ei viktig sak for Kristeleg Folkeparti å få gjennomført skattefrådrag for gåver til frivillige organisasjonar. Denne ordninga fekk eit stort løft i forrige budsjett. I dette budsjettet vert det lagt opp til at òg gåver til den frivillige innsatsen som skjer i Den norske kyrkja, skal vera med i ordninga. Framleis ligg det positive utviklingspotensial i ordninga. Det gjeld både storleiken på gåvesummen, det gjeld å gjera ordninga minimalt byråkratisk og maksimalt rettferdig og treffsikker, og det gjeld å sikra ei mest mogleg lik behandling når det gjeld gåver til Den norske kyrkja og til andre trussamfunn.

I dette budsjettet har Regjeringa òg prioritert dåpsopplæringa med nye 25 mill. kr. Slik kan planen for dåpsopplæringa verta realisert i samsvar med det Stortinget vedtok tidlegare i år.

Noreg er eit av dei beste landa å bu i. Difor må me passa på så me ikkje vert oss sjølve nok! Vår velstand må ikkje gjera at me gløymer dei som lever utanfor våre grenser. Eg tenkjer då på dei fattigaste av dei fattige. Difor er me i Kristeleg Folkeparti stolte over at òg dette statsbudsjettet viser ein auke i bistanden. Bistandsprosenten er no oppe i 0,94 pst. av BNI.

Bistand og miljø heng nøye saman. Vår regjering har eit aktivt miljøengasjement. Det kom m.a. sterkt til uttrykk under den store miljøkonferansen i Johannesburg i 2002. Der gjorde Noreg ein innsats som vekte internasjonal merksemd og respekt. I nasjonalbudsjettet vert dette engasjementet følgt opp gjennom omtale av Nasjonal Agenda 21. Her presenterer Regjeringa ein plan for gjennomføring av dei utfordringane som me fekk frå verdssamfunnet gjennom konferansen i Johannesburg. Regjeringas internasjonale engasjement vert no følgt opp òg nasjonalt.

Det budsjettforslaget som føreligg kan samanfattast i tre stikkord – arbeid, velferd og fornying. Me satsar i dette budsjettet på tiltak som tryggjer og skapar arbeidsplassar. Me styrkjer og vidareutviklar sentrale velferdsgode, og me satsar på fornying og utvikling gjennom satsing på utdanning, forsking og innovasjon.

Kristeleg Folkeparti er godt fornøgd med det budsjettet som vert vedteke i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Representanten Sørfonn må ha merka seg dei sterke synspunkta som er komne om pengeknipe i veldig mange av kommunane våre. Det rammar særleg dei eldre som ikkje får god nok omsorg, og som føler seg for dårleg behandla. Det går også ut over elevar som ikkje får god nok opplæring.

Statsråd Solberg lovpriste tidlegare i haust forslaget frå Regjeringa og meinte at kommunane får nok pengar neste år. Etter avtala mellom Arbeidarpartiet og regjeringspartia blir det betre eldreomsorg og betre kvalitet på opplæringa i skulen. Eg tek for gitt at representanten Sørfonn ikkje stiller seg bak statsråd Solbergs lovprising av kommuneopplegget frå Regjeringa.

Spørsmålet mitt er: Innser representanten Sørfonn at budsjettavtala med Arbeidarpartiet lettar kvardagen for talrike ordførarar landet rundt og er ei gåvepakke til Kristeleg Folkeparti?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg vil starta med å minna om det historiske faktumet at situasjonen for kommunane ikkje er noko som har oppstått over natta. Det er faktisk ein situasjon som har vore i ein god del år, og òg i ein del av dei åra som Arbeidarpartiet har hatt regjeringsansvar. Men i regjeringa vår har me teke eit skikkeleg løft for å få gjort noko med dette – det er uttalt, og det er òg vist i praksis, for det løftet på nesten 4 milliardar kr som vart teke for kommunane i budsjettet, er historisk stort. Det er klart at me er glade for at i budsjettforliket med Arbeidarpartiet er dette beløpet ytterlegare auka – det skulle berre mangla – slik at situasjonen vert endå betre for innbyggjarane i kommunane. Det er jo der ute livet vert levd, og det er der våre vedtak eigentleg får sin lakmustest – om dei tiltaka som vi set i verk, verkeleg fungerer.

Per Erik Monsen (FrP): Mitt spørsmål til representanten Sørfonn handler ikke om noen av de store tingene i budsjettet, men kanskje om en av de mer kuriøse.

Økt avgift på rusbrus var Kristelig Folkepartis store valgkampsak, ikke nødvendigvis noen kjempesuksess, men det har i hvert fall blitt en del av budsjettet. SV skriver ganske korrekt i sine merknader at problemet er at avgiften ikke treffer all rusbrus, og viser til USA, hvor produsentene naturligvis tilpasset seg og gikk over fra spritbaserte til øl- og vinbaserte produkter, som ikke hadde fått noen avgiftsøkning.

Har Kristelig Folkeparti grunn til å tro at dette ikke vil skje i Norge, og at det hele muligens bare blir et slag i luften?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg må innrømma at eg no er inne på eit område som eg har meir eit teoretisk enn eit praktisk forhold til. Eg har likevel ikkje unngått å leggja merke til den bekymringa som kjem frå mange foreldre for konsekvensen av rusbrusen, som er ein typisk tilvenjingsdrikk for alkohol. Derfor var det òg eit tilnærma samrøystes storting som allereie i revidert nasjonalbudsjett gjekk inn for nettopp å sjå på å gjera rusbrusen dyrare ved å leggja på avgifta.

Eg skjønar òg teoretisk denne forskjellen på brennevinsbasert og annan rusbrus. Men etter det eg har fått opplyst, er den vesentlege delen av rusbrusen brennevinsbasert, slik at det problemet som Monsen teikna her, etter mi oppfatning er noko overdrive. Me er trygge for at den avgiftsauken som no kjem på rusbrus, vil få den tilsikta verknaden.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Det har allerede i denne debatten vært hyppig referert til Jon Lilletuns gledesutbrudd ved inngåelsen av budsjettforliket. Slik som jeg kjenner Ingebrigt Sørfonn, er også han en mann som gjerne vil tegne en bredere himmel over sitt politiske prosjekt enn bare milliarder av kroner i skatteletter. Likevel har dét altså vært en del av grunnlaget for en regjering som i løpet av litt over to år har delt ut nesten 20 milliarder kr i skattelette, og som samtidig har vært ute av stand til å gjøre noe vesentlig med f.eks. kommunenes økonomiske situasjon. Den påplussingen til kommunene som nå kom i budsjettforliket, vet vi er knapt nok til å utligne skattesvikten kommunene har opplevd. Likevel sier Sem-erklæringen at det skal gjennomføres enda kraftigere skatteletter, en total skattelette på 30 milliarder kr skal være gitt i løpet av perioden.

Mitt spørsmål til Ingebrigt S. Sørfonn er om han mener målet om så omfattende skatteletter bør oppfylles.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg synest dette var ein interessant replikk, og har lyst til å returnera spørsmålet. Når det gjeld dei skattelettane som er gjevne, er det slik at SV er misfornøgde med den kraftige auken i minstefrådraget som ikkje berre går på beløp, men òg på prosent, slik at det verkeleg treffer låginnteksgruppene – det utgjer nærare 2 milliardar kr? Er det slik at SV er ueinig i at avskrivingssatsane er auka – over 3 milliardar kr er beløpet som eg då siktar til – investeringsavgifta går ned med 6 milliardar kr, flyplassavgifta går ned med 1,7 milliardar kr? Meininga mi med denne opplistinga er å få fram at den retorikken som går på at skattelette berre dreiar seg om å gje dei rikaste meir inntekt, er totalt feil.

Når det gjeld Sem-erklæringa, står ho fast, og vår regjering og regjeringspartia vil gjera kva dei kan for å oppfylla dei ulike elementa i Sem-erklæringa.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Representanten Sørfonn gir uttrykk for glede over budsjettavtalen. Senterpartiet er på langt nær tilfreds, men mener at budsjettet har fått en noe bedre profil nå enn ved Regjeringens forslag.

For Senterpartiet har folkehøyskolen alltid vært høyt prioritert, og vi ser at folkehøyskolen opplever økning i elevtall og er et populært og viktig skoleslag. Jeg trodde Kristelig Folkeparti fortsatt stod ved det de sa da ny lov om folkehøyskoler ble vedtatt for om lag et år siden, der forutsigbarhet i finansieringen var et vesentlig poeng. Derfor vil jeg utfordre representanten Sørfonn til å forklare det dramatiske kuttet folkehøyskolen får, på 22 mill. kr – det gjelder altså et skoleslag som økonomisk balanserer på en knivsegg.

Står ikke Kristelig Folkeparti lenger sammen med Senterpartiet og andre folkehøyskolevenner om å sikre folkehøyskolene økonomisk forutsigbarhet i framtiden?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Når det gjeld det siste spørsmålet, om Kristeleg Folkeparti ikkje lenger står saman med Senterpartiet, så kan det til tider vera ei litt slitsam øving, for eg registrerer at Senterpartiet skiftar standpunkt frå tid til annan. Det kan gje krevjande utfordringar.

Når det så gjeld folkehøgskulane, som spørsmålet går på, har dei ein lang tradisjon i vårt land. Folkehøgskulane har ei viktig oppgåve òg framover. Det er ikkje tvil om at det er nokre av dei kutta som vart gjorde i dette budsjettet, som har vore meir smertefulle enn andre. Det har vore gjort prioriteringar, og når folkehøgskulane får eit kutt, slik som det er gjort her, er det gjort ut frå den totale økonomiske situasjonen ein står overfor.

Men eg vil leggja til at frå finanskomiteen si side er det gitt fullmakt – det kjenner Skjælaaen vel til – til dei ulike fagkomiteane til å finna praktiske løysingar innanfor fagbudsjetta. Dei fullmaktene er romslege, og der ligg òg moglegheita til å finna løysingar både på dette spørsmålet og på ein del andre utfordringar.

Svein Roald Hansen (A): Arnulf Øverland sier i et av sine dikt: «Det at du gleder en annen, det er den eneste glede.» Slik sett er det hyggelig at vi i Arbeiderpartiet har bidratt til «den eneste glede», som han uttrykte det, for Ingebrigt Sørfonn, og ikke minst for hans partifeller landet over.

Vi har bidratt til et budsjett som gir mer til helse, skole og eldreomsorg og større mulighet for at arbeidsledige skal komme i jobb igjen. Dette er et budsjett som peker bort fra den høyredreining som Regjeringens politikk har gitt til nå, og jeg tror det er det som gjør at mange gleder seg landet over.

Ingebrigt Sørfonn sa at ansvarligheten har seiret over populismen. Den samme uttrykksmåten brukte Jan Tore Sanner i sitt innlegg, hvor han også tok et ganske kraftig oppgjør med Fremskrittspartiet. Dette kan vanskelig forstås som annet enn regjeringspartienes farvel til sitt parlamentariske grunnlag. Hvordan har da regjeringspartiene tenkt å få flertall for den politiske kurs som ligger i Sem-erklæringen, for resten av perioden?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Regjeringspartia er vel fornøgde med dette budsjettforliket, som har ført med seg at Arbeidarpartiet har gjeve tilslutning til hovudlinjene i Regjeringas politikk. Me er svært tilfredse med at Arbeidarpartiet har gått vekk frå m.a. ein del av sine inndekningsforslag, som var heilt umoglege, og som ville bryta med både Sem-erklæringa og det som dei ulike regjeringspartia står for.

Når det gjeld seglasen vidare, er eg overtydd om at vår regjering, som er ei mindretalsregjering, òg vil ta den utfordringa på ein god måte, og som medlem av eit regjeringsparti her i salen er eg sikker på at hovudlinjene i Regjeringas politikk, som òg går fram av Sem-erklæringa, vil verta vidareførte. Men det er slik at når ein skal forhandla, er det eit gje og ta. Det veit me frå desse forhandlingane, og det har me sett andre gonger. Men hovudlinjene vert vidareførte, det er eg trygg på.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Morten Lund (Sp): Jeg vil på nytt bekrefte at vi i Senterpartiet gleder oss sammen med Jon Lilletun. Det var flott at det ble et budsjettforlik med Arbeiderpartiet som gav påplusninger på de områdene som er viktigst for Senterpartiet og for folk flest: mer til skole og omsorg, mer til sykehus og mer til kampen mot ledigheten. Så forstår jeg at Lilletun må si at det er et godt budsjett som har blitt enda bedre. Jeg fastholder at det var et uansvarlig budsjett.

Det viktigste med budsjettforliket er at Fremskrittspartiets nakketak på Regjeringen glapp. Det gir også Høyre mindre makt. Det er bra om det blir slik.

Når forliket har gitt så stor og allmenn glede, blir spørsmålet: Hvorfor skjedde det ikke før? Og hvorfor ikke gå lenger på den rette vei? Fortsatt får ikke kommunene mer enn det som ble vedtatt i vår. Sykehusene må få mer. Bare 200 av 3 000 ledige vegbyggere får jobb. Fortsatt øker egenandelen til medisin og legebesøk med 600 mill. kr i forhold til i år. Guttene med toppinntekter beholder sitt.

Det er oljepengegrensen og skattelettemålet som har diktert dette budsjettforliket. Først over nyttår kan det brukes mer til gode formål. Da vil penger bli tatt fra oljefondet, men ikke fra de rikeste. Handlingsregelen for bruk av oljepenger er stein død, men det lages nye grenser for hva økonomien tåler, samtidig som folk nesten pålegges å låne i banken til flere julegaver. Forstå det den som kan: Bevilgninger slik at ledige lærere og vegarbeidere kan få jobb, skal være ødeleggende for norsk økonomi, mens ny rekord i julehandelen skal være velsignelsen og berge det hele.

Avkastningen på 4 pst. for oljefondet har vist seg å være en ren drøm. Ved å følge en forsiktig linje og plassere mer i obligasjoner, ville fireprosenten vært nådd. Gevinsten i løpet av seks år ville vært 100 milliarder kr. I tillegg til de fire drømmeprosentene er det nå brukt 16,5 oljemilliarder. Det beløpet vil nok øke til langt over 20 milliarder kr før 2004 er omme.

Budsjettforliket inneholder mange triks for å holde balansen. Å bevilge for bare første halvår er velbrukt, men også nye omveger anvises. Når samme statlige eiendoms- og konsesjonssalg brukes som inndekning flere år på rad, og kassene i statseide selskaper kan tømmes, vil ingen partier lenger ha behov for å bruke mer oljepenger i sine alternative budsjett. Men gir slike tryllekunster mindre press i økonomien og mer til pensjoner?

Senterpartiets alternative statsbudsjett har overskriften «3 strategier for økt verdiskaping og velferd i hele Norge». Kjernen er en serie forslag som vil øke både tilbud og etterspørsel når det gjelder arbeidskraft. Bare økt verdiskaping vil over tid kunne skape et trygt grunnlag for framtidig pensjoner til alle. Spare- og skattelettelinjen til Regjeringen bidrar til det motsatte.

Regjeringens politikk har gitt større vekst i ledigheten enn i noe annet land. Samfunnstapene er enorme. Reduksjon i arbeidsstyrken på 35 000 som vi har hatt på to år, antas å gi årlige tap på 15–20 milliarder kr. Prosessindustriens Landsforening har beregnet at norske vareeksportører har tapt 30 milliarder kr netto siden 2000 på den sterke kronen. Regjeringen har strittet imot alle forslag til mottiltak. Med Fremskrittspartiets støtte belønner man med skattelette dem som tar ut kapital fra selskaper som aksjeutbytte. 42 milliarder kr utgjorde disse skattefrie inntektene i 2002. Da blir det sparsomt med egenkapital igjen.

Senterpartiet vil ha økt fokusering på arbeidskraftreservene som finnes. Vi har lenge sagt det samme som Victor Norman sa i trontaledebatten, at det finnes flere hundre tusen ufrivillig arbeidsledige utenom dem som er registrert. Vi er overbevist om at samfunnet vil tjene mye på at alle får delta i verdiskapingen ut fra sine forutsetninger. Derfor foreslår vi at det i hvert nasjonalbudsjett gis en oversikt over de samlede reservene og tiltak som settes inn for å få folk i arbeid.

Senterpartiet vil ha utredet hva gevinsten kan bli på alle sektorer om arbeidsstyrken øker med 100 000 – hva som må investeres for å sette næringslivet i stand til å ta imot så mange, hvordan arbeidsstyrken kan foredles til å produsere smartere, hvordan kvinner kan få delta og tjene mer, hvordan seniorer kan få jobbe lenger, hvordan køer som fjernes på vegene og i helsevesenet, kan bidra, hvordan vi kan forebygge helse- og miljøskader for å redusere de store tapspostene i samfunnsregnskapet, og hva vi kan tjene på å opprettholde bosetting ved å flytte arbeidsoppgaver ut fra pressområdene dit det er ledig kapasitet.

Senterpartiet vil investere mer av oljefondet i innenlandsk verdiskaping og mindre i Coca-Cola.

Senterpartiets alternative budsjett vil nøkternt regnet gi 17 000 flere årsverk, fordelt med 6 000 innen helse, skole og omsorg, 5 000 innen bygg og anlegg og 6 000 i næringslivet for øvrig. Flere i arbeid er beregnet til å gi 3 milliarder kr i gevinst.

Av Senterpartiets næringslivspakke på 4,7 milliarder kr i tillegg til Regjeringens opplegg går bare 100 mill. kr til arbeidsmarkedstiltak. Vi satser mest på å koble ledige hender til gode ideer, ugjort arbeid og tilgjengelig kapital der verdiene skapes.

Vi vil satse 1 milliard kr ekstra i samferdselssektoren. Slik satsing står øverst på alle næringslivets ønskelister, og planene og folk til å gjøre jobben har ventet lenge.

Senterpartiet vil satse på en målrettet næringslivspolitikk, med mest hjelp til de bransjene der vi er sterke fra før. Vi bevilger derfor penger til utviklingspakker for verftsindustri, marin sektor, reiseliv og møbelindustri. Vi øker SND-bevilgningene til over 2001-nivå, slik at SND gis mulighet til å gi like god hjelp som før alle støtteordninger ble samlet i ett organ.

Senterpartiets næringslivspakke er i samsvar med næringslivets ønsker. Vi tilbyr forutsigbarhet. Vi ser ingen grunn til å endre reglene for permitteringer hvert halvår – verken når det gjelder lengden av dagpengeperioden, eller antall dager med lønn fra arbeidsgiver. Vi tror ikke permitteringsordningen misbrukes.

Senterpartiet vil øke kontrollinnsatsen mot svart økonomi. I høringene i finanskomiteen er vi fortalt at hvert ekstra kontrollårsverk i skatteetaten gir en gevinst på 3–5 mill. kr. En kontroll i Oslos utelivsbransje avslørte at en tredjepart av de ansatte ikke var registrert. Det er slike avsløringer som må avgjøre hvor innsatsen skal settes inn.

Den dominerende årsak til problemene i eksportnæringene er den pengepolitikk som ble innført i 2001. I ettertid ser vi at den har vært mislykket og skadelig på alle vis. Næringslivet har behov for stabile og forutsigbare vilkår. Inflasjonsstyrt pengepolitikk har medført det motsatte. Det er åpenbart at Norges Bank ikke har godt nok prognoseverktøy. Senterpartiet mener fortsatt at det må presiseres at hele renteinstruksen skal gjelde, og at stabile vilkår for sysselsetting og produksjon må telle mest. Det er ikke nok at en slik presisering gjemmes bort mellom linjene i nasjonalbudsjettet.

Senterpartiets skatteopplegg for 2004 gir lavere skatt for midlere og lave inntekter gjennom økt prosentsats i minstefradraget, økt frikortgrense og skattefradrag for aleneboende med lav inntekt. Alle som tjener over 330 000 kr, får økt skatt. Vi fjerner den mest usosiale skatteletten som noen gang er gitt, ved å gjeninnføre utbytteskatten. Kvinner er de fleste og største vinnerne i dette opplegget. 500 000 kvinner får skattelettelser, bare 170 000 får høgere skatt. 330 000 menn får lavere skatt, 590 000 får høgere. Dette er et skattegrep for bedre likestilling og bedre fordeling.

EU tvinger oss til å fjerne gradert arbeidsgiveravgift. Det burde endt med en rettssak. EU vil tvinge gjennom denne endringen like før de selv skal gjennomgå egne ordninger. Senterpartiet er fornøyd med at hele Stortinget nå står bak et vedtak til fordel for norsk næringsliv. Bedre tid til omlegging og mer treffsikre og varige kompensasjonsordninger må bli resultatet av de vedtakene.

Vi treffer på EØS-avtalens overstyring også i andre sammenhenger. Ulik permitteringsperiode i ulike bransjer skal bli ulovlig. Elavgiften må fjernes for all produksjon fra nyttår og innføres for lys og varme i de samme bedriftene fra sankthans. Trolig trengs det milliardinvesteringer, og vi får mange gråsoner som resultat. Tilskudd til miljøvennlig forbrenning av avfall kan bli forbudt. Og slikt skal være til fordel for næringslivet!

Senterpartiet øker de frie inntektene til kommunesektoren med 4 milliarder kr og de øremerkede med 1 milliard kr. Det følger ingen forutsetning om å innføre en ny kostbar reform med disse pengene. Gårsdagens nødrop her i Oslo fra 124 ordførere understreker at disse pengene trengs.

Etter høstens valgkamp var det ingen som drømte om at det ville bli foreslått nesten 2 milliarder kr mindre til kommunene enn det Stortinget vedtok i vår. Det var bare spørsmål om hvor mange milliarder ekstra som ville komme. Kommunalministerens kommentarer til forlikets påplussing på 2,2 milliarder kr forteller at ønsket om overføring av lokale velferdstjenester til private firma er sterkt. Den kjappe gjennomføringen av full momsomlegging for kommunene forteller det samme. De som ikke vil konkurranseutsette, skal tvinges til det. De som ikke vil slå seg sammen, skal også tvinges. Hvorfor ble ikke det sagt rett ut før valgdagen? Da tror jeg valgdeltagelsen ville ha blitt høg! Men det var vel det man fryktet.

Så vil jeg ta opp de forslagene fra Senterpartiet som ikke allerede er tatt opp.

Presidenten: Representanten Morten Lund har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A): Starten på innlegget til Morten Lund lød som musikk i mine ører, for jeg har sittet i samme komite som representanten Lund, og da var det mørkt i landet. Det var da Arbeiderpartiet satt i regjering. Det gikk ikke en dag uten at representanten Lund og Senterpartiet kritiserte Arbeiderpartiet for alt, hele tiden. Nå var det toner, og det er jeg veldig glad for. Jeg tar det faktisk som direkte ros til Arbeiderpartiet, som nå har påvirket Regjeringen i riktig retning.

Da Senterpartiet satt i regjering, lovet Senterpartiet sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre over 5 milliarder kr mer til samferdsel i Nasjonal transportplan. Så kom Senterpartiet i regjering, og da ble det ikke noe av disse veimilliardene. Sånn er livet, og sånn lærer vi etter hvert. Jeg vil spørre, for å få en liten reprise på rosen her: Er ikke representanten Morten Lund glad for den prioriteringen Arbeiderpartiet har vært med på, nemlig av arbeid, helse og skole, og 3,5 milliarder kr mer til kommuner og fylker i landet?

Morten Lund (Sp): Jo, det er Senterpartiet fornøyd med. Det var bedringer i riktig retning på de aller viktigste punktene.

Som representanten Faldet var inne på, har vi blitt mer enige etter at Arbeiderpartiet også kom i opposisjon. Jeg husker den gangen Stoltenberg var i Finmark og nesten ble jaget hjem for Arbeiderpartiets distriktspolitikk og politikk i forhold til kommunene. Det har forandret seg, og det er bra. Jeg håper at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV kommer til å samarbeide om de sakene som vi helt åpenbart er enige om. Det håper jeg. Det kommer til å vise seg fort. Ett av områdene er dette med samferdselsbevilgninger. Det tror jeg vi er enige om. Å ha folk gående ledige, og at maskinene står og venter, er det dummeste som finnes når det næringslivet aller mest ønsker, er å få bort flaskehalsene på veiene – la oss få billigere transport av varene som skal ut fra bedriftene. Vi kommer til å bli enige på mange punkt når den tiden kommer.

Torbjørn Hansen (H): Representanten Lund og Senterpartiet er opptatt av å ta hele landet i bruk. Partiet bevilger derfor, som representanten Lund var inne på i innlegget sitt, milliarder kroner til ulike næringstiltak, eller tiltakspakker, som det heter i Senterpartiet.

Regjeringspartiene er også opptatt av å ta hele landet i bruk og opprettholde arbeidsplasser i distriktene. Men mye av bosettingen i distriktene er basert på allerede eksisterende industri, og særlig eksportbedrifter. Mange kommuner har én eller to slike hjørnesteinsbedrifter, og er avhengige av at disse opprettholdes, men slike eksportbedrifter har slitt tungt de siste årene som følge av høy kronekurs, høyt rentenivå og høyt kostnadsnivå. Næringslivet har derfor fremmet et enstemmig krav i forhold til budsjettene, nemlig å ha konkurransedyktige rammevilkår og føre en stram finanspolitikk. Det er det som står øverst på næringslivets ønskeliste, som representanten Lund henviste til. Et samlet næringsliv har advart sterkt mot å bruke mer oljepenger, fordi det ødelegger grunnlaget for arbeidsplassene.

Senterpartiet velger likevel å trosse dette budskapet og bruke 3,3 milliarder kr mer i budsjettet sitt, og bruke mer enn 5 milliarder kr mer på ulike fonds- og låneordninger. Da er mitt spørsmål: Tror Senterpartiet virkelig at næringslivet ikke vet sitt eget beste når de krever en stram finanspolitikk?

Morten Lund (Sp): Denne regjeringens politikk i forhold til næringslivet har vært en katastrofe. Vi har mistet 35 000 arbeidsplasser i løpet av denne tiden. Tapet som samfunnet lider av dette, er antakelig ca. 20 milliarder kr i året. Hvis vi hadde brukt ca. 5 milliarder kr ekstra, tatt det fra oljefondet for å stimulere næringslivet så de kunne ha holdt på arbeidsplassene, hadde vi ikke hatt det tapet. Det hadde vært ren netto med en eneste gang. Nå går folk ledige, bedrifter har flagget ut, og bedrifter er lagt ned. Du verden så mye vanskeligere det skal bli å bygge det opp igjen nå. Senterpartiet har ønsket å følge den strategien, det er ikke tvil om at det er det næringslivet også ønsker. Det aller verste er at rentepolitikken har blitt som den har blitt, at kronekursen har fått lov til å utvikle seg, og at Regjeringen har nektet å gripe inn i forhold til Norges Bank. Jeg tror at Norges Bank nå har lært, og at vi kommer til å få en annen politikk framover, men jeg tror det er vanskelig å ha så lav prisstigning. Det viktige er å ha stabil kronekurs.

Per Erik Monsen (FrP): Senterpartiet foreslår økte alkoholavgifter. De jubler over økte tobakksavgifter og har ingen forslag til lettelser for det som ofte blir kalt lokkevarer i forbindelse med grensehandelen. En stor del av grensehandelen er landbruksvarer. Dette er med på å undergrave kundegrunnlaget for norske produsenter. Ser Senterpartiet grensehandelen som et problem for norsk landbruk, eller mener de at det ikke har noen betydning i forhold til alle de landbruksvarene som blir importert både fra Sverige og fra Danmark?

Morten Lund (Sp): Alle land er bekymret for grensehandelen sin, det er svenskene, og det er danskene. Den svenske statsministeren var i Norge og sa at det er en ulykkelig situasjon at vi nå konkurrerer om å ha lavest mulig alkoholavgifter. Det har mange uheldige virkninger. Det er det vi legger mest vekt på når vi vil ha de alkoholavgiftene som var før Bondevik overtok. Det er dem vi holder oss til, og det gjør vi fordi vi tror at det blir mindre alkoholforbruk og mindre helseskader av det.

Vi taper på grensehandelen. Vi kunne ha beholdt de reglene for privat import av kjøtt og andre varer som vi hadde et år tilbake. Fremskrittspartiet ønsket å støtte Regjeringen, slik at vi nå har lov til å ta med mye mer over grensen. Det er klart at det stimulerer til at folk reiser. De tjener mer på hver tur når de kan ha med seg mer. Fremskrittspartiet har til de grader bidratt til økt grensehandel, til at vi taper arbeidsplasser, og til at staten taper inntekter.

Heikki Holmås (SV): Senterpartiet er et parti som flagger høyt, ofte sammen med SV, at vi er skeptiske til den frie flyten av den internasjonale kapitalen, fordi dette kan være med på å presse skattenivået rundt omkring, drive penger til skatteparadiser og dermed begrense mulighetene for politisk kontroll, folkevalgt, demokratisk kontroll.

Den mest internasjonale av alle næringer er skipsfarten. Den er også en av de sterkeste lobbyister i Norge. Hva er det som gjør at Senterpartiet mener rederne er en så spesiell og utsatt gruppe i samfunnet at de fortjener skatteamnesti, slik som Senterpartiet går inn på? Hva er det Senterpartiet gjør for å bidra til en internasjonal kamp for skattlegging av redere, og er Senterpartiet aktivt med på en slik kamp? Og til slutt: Er det slik at Senterpartiet fortsatt mottar penger fra Rederiforbundet?

Morten Lund (Sp): Vi mottar ikke penger fra Rederiforbundet, og ikke fra noen andre næringsorganisasjoner heller.

Vi er glad i skipsfarten, bl.a. fordi den er en del av en viktig næringsklynge. Vi er glad i arbeidsplassene som sjøfolkene har, og vi ønsker absolutt at vi skal fortsette å ha dem. Vi har ikke gitt noe skatteamnesti til rederne, men rederiene som selskap har vi gjort det lett for. Det ser ikke ut som om det i dag er lettere i Norge enn det er i andre land. Her er også et av de områdene der det viser seg at det er konkurranse landene imellom, og det kan være en uheldig konkurranse.

Vi ønsker stabile vilkår for rederiene og for de andre som hører til denne klyngen, f.eks. verftsindustrien, og vi har da bidratt til det. Denne gangen sørger vi bl.a. for at nettolønnsordningen som Stortinget har lovt til sjøfolkene, skal bli gjennomført. Vi kommer også til å være offensive i forhold til den meldingen om norsk sjøfart og norske maritime næringer som forhåpentlig kommer fra Regjeringen snart.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Kommunane får ca. 6 milliardar kr meir i 2004 enn i år. Mykje er frie inntekter. Men Senterpartiet er framleis tydeleg bekymra for mangt og mykje.

Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet har kjempa saman i Sentrumsregjeringa for ein betre kommuneøkonomi. Det var ikkje lett. Økonomiske rammevilkår eksisterer jo. Det er synd å seia det, men kommunane sin gevinst av Senterpartiets Queseth Haarstad eller Enoksen i kommunalministerstolen var heller beskjeden. Vel, eg kritiserer ikkje! Det var eit fellesprosjekt, dei økonomiske rammene var tøffe, og det er dei framleis. Men Samarbeidsregjeringa har levert, og med budsjettavtalen tilfører vi kommunane 6 milliardar kr meir. Det er historisk høgt. Aldri nokosinne har ei regjering levert større auke til kommunane. I tillegg betyr jo rentenedgangen eit kraftig milliardhandslag til kommunane. Eg trudde at Senterpartiet var oppteke av kommunane sin situasjon, men kvar vert det då av jubelen? Den depressive pessimismen som eg opplever herifrå, skjønar eg ikkje. Kvar vert det av jubelen?

Morten Lund (Sp): Senterpartiet er bekymret, fordi ordførerne rundt omkring sier at situasjonen er som den er. 124 av dem var her i går og sa at de trenger mer penger enn de 2 milliarder kr som Arbeiderpartiet sørget for kom. Og hvor er Regjeringen hen? Hvem er det de har kontakt med, når de trodde at det gikk an å redusere med 2 milliarder kr i forhold til det Stortinget bestemte i vår? Utgiftssiden har vokst så mye, det er det som er problemet. Det er det som er problemet for dem som jobber i kommunesektoren, og det er det som er problemet for dem som skal ha tjenestene.

Så hører vi at Erna Solberg sier at det egentlig var litt synd at det kom ekstra penger, for da går det saktere med omstillingen i kommunene. Vi skal jo omstille kommunene slik at de skal kunne springe fortere og gi mer effektive tjenester. Så jeg kunne ha tenkt meg å spørre tilbake: Er Apelthun Sæle enig med Erna Solberg i at det er et problem at det kom 2 milliarder kr ekstra til kommunene? Jeg tror ikke at ordførerne fra Kristelig Folkeparti, som det fins en del av, misliker det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

May Britt Vihovde (V): Statsbudsjettet skal sørgja for å styra landet i rett retning. Budsjettet for 2004 gjer det. Det er eit budsjett for fleire arbeidsplassar, for velferd og nyskaping. Venstre er godt nøgd med profilen på Regjeringa sitt budsjett. Det har eit tydeleg sentrumspreg, med rekordhøg satsing på kollektivtrafikk, utdanning, forsking, miljø og kultur, kommuneøkonomi, næringsutvikling og kampen mot fattigdom både heime og ute. Budsjettet legg opp til ein ansvarleg bruk av oljepengar. Profilen i Regjeringa sitt budsjett er ikkje svekt i avtalen med Arbeidarpartiet. Påplussingane er uproblematiske, men det er ikkje alle inndekningsforslaga som er Venstre sine prioriteringar.

Eg vil gi ros til Arbeidarpartiet for å ha teke medansvar. Det blei ikkje det spelet og oppspelet til kaos som vi har hatt så altfor ofte dei seinare åra. At nokon er svært skuffa over at det ikkje blei drama til siste innspurt, får så vera. Eg trur at måten budsjetthandsaminga har vore handtert på denne hausten, er den måten våre oppdragsgivarar – Noreg sine innbyggjarar – ønskjer.

Det kan alltid vera freistande å bruka meir pengar på ei rekkje gode formål, men kostnaden i form av auka rente og tap av arbeidsplassar er ein altfor høg pris å betala. Vi har ført ein stram finanspolitikk, ikkje fordi vi manglar gode formål å bruka pengane på, men fordi eit stramt statsbudsjett er det viktigaste tiltaket for å sikra og skapa arbeidsplassar og eit sterkt, konkurransedyktig næringsliv i heile Noreg. Stramme budsjett har lagt til rette for rentenedgang. Ingenting verkar meir usosialt enn høg rente. Privatpersonar, kommunar, næringsliv og ikkje minst unge som skal etablera seg for første gong, blir ramma. Vår disiplin har gitt resultat ved at renta har gått ned 4,5 pst. og den norske krona har svekt seg med heile 12 pst.

Venstre er stolt over at Regjeringa leverer historisk satsing på kollektivtransport, og at vi igjen får eit budsjett med solid satsing på miljøtiltak, klima og alternativ, fornybar energi. Avgiftsfritak for hydrogenbilar, slik vi i dag har for elbilar, vil kunna vera med på å gjera Noreg til eit føregangsland innanfor nullutsleppsteknologi bygd på hydrogen. Venstre er glad for at eit samla storting stiller seg bak denne typen framtidsretta miljøsatsing.

Forsking gir grobotn for verdiskaping og nye arbeidsplassar. Det er difor gledeleg at forskinga blir styrkt med 1,1 milliardar i neste års statsbudsjett.

I lokalvalkampen i år hadde Venstre styrking av lokaldemokratiet som hovudparole. Vi meiner kommunane i altfor stor grad blir styrte frå Stortinget gjennom eit aukande tal av lovpålagde oppgåver og ikkje minst gjennom øyremerkte tilskot. Venstre lova meir pengar til kommunane. I Regjeringa sitt budsjettforslag låg det inne ein auke på 3 milliard til kommunane. At budsjettavtalen med Arbeidarpartiet gav 2,2 milliardar ekstra, blei ikkje møtt med store protestar hos Venstre.

Noverande alderspensjon er ikkje berekraftig. Det er behov for omfattande endringar dersom vi i framtida skal klara å balansera gode velferdsordningar for alle med staten si evne til å dekkja folketrygda sine kostnader. Omlegginga som kjem, er viktig for å sikra velferdsstaten for våre barn og barnebarn. I dag er folketrygda under press. Utgiftene er kalkulerte til å bli dobla i løpet av dei neste 30–40 åra. Veksten i folketrygda sine utgifter tek store delar av den årlege veksten i økonomien og gjer det vanskeleg å finna nødvendige ressursar til andre prioriterte oppgåver.

Oljeinntektene varer ikkje evig, og vi blir stadig færre i arbeid for kvar pensjonist. Jo lenger vi ventar, jo meir kostbar vil ei omlegging bli.

I går var det den internasjonale dagen mot vald. Kampen mot vald og overgrep vinn ein ikkje med festtalar og medieoverskrifter, men ved systematisk jobbing for å stoppa valden og for å få til ei haldningsendring blant folk flest og i hjelpeapparatet. Regjeringa har utarbeidd to handlingsplanar – éin for å få bort vald mot kvinner og éin for å slåst mot handel med kvinner og barn.

Innsatsen for å hjelpa våre rusmiddelmisbrukarar aukar, samstundes som ein omorganiserer hjelpeapparatet for å betra livskvaliteten og verdigheita for alle som i dag slit med store rusproblem. Venstre meiner at å hjelpa dei som har minst, til eit betre liv, er viktigare enn å flytta pengar mellom det store fleirtalet som allereie lever i materiell velstand.

Venstre vil ha ein god miljøpolitikk, gode vilkår for gründerar og nyskaping i næringslivet og auka velferd for dei som slit mest. Det er resultata som tel.

Vi skal i løpet av 2004 drøfta to store reformer, både pensjonsreforma og skattereforma. Eg vonar vi då klarer å få mest mogleg fokus på politikken sitt innhald og mindre på taktisk posisjonering før neste stortingsval.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Britt Hildeng (A): Det siste året har vi vært vitne til en omfattende sykehusdebatt, dels på bakgrunn av en rekke forslag til omorganisering av fødestuene, akuttberedskapen og lokalsykehusene, og dels på bakgrunn av store underskudd og underdekning i helseforetakenes virksomhet. På bakgrunn av det foreslo Arbeiderpartiet å øke bevilgningen til helseforetakene med 1 milliard kr. Vi fikk ikke dette helt til, men vi fikk gjennomslag for halvparten, så nå er helseforetakene styrket med 500 mill. kr. Har representanten Vihovde noen formening om hvordan en slik styrking av helseforetakene bør brukes, og gjerne da eksemplifisert med hennes egen helseregion, Helse Vest, hvor det jo også har vært ganske store diskusjoner med hensyn til omstruktureringer?

May Britt Vihovde (V): Venstre var i utgangspunktet imot den helsereforma vi fekk, og at staten skulle overta sjukehusa. Vi meiner faktisk at fylka kanskje hadde klart å styra både økonomien og sjukehusa betre enn det staten no ser ut til å gjera.

Vår regjering har teke ein del grep for å få styring med økonomien, for å få på plass effektivisering og omorganisering og for å utnytta dei ressursane vi i dag har, på ein betre måte.

Eg er glad for auken på 0,5 milliardar som vi har fått til i budsjettforliket. Men eg trur vi må gå inn og sjå på heile måten vi finansierer sjukehusa på. Eg er ikkje spesielt glad for at alle no kjem til Stortinget for å prøva å få meir pengar ut av oss, og det blir kjempestore medieoverskrifter, i staden for, som det var før, at det er fylkeskommunane som står for dette. Dei gjorde det på ein skikkeleg god måte – det var folkevalde som var nær sjukehusa.

Gjermund Hagesæter (FrP): Forslaget til statsbudsjett for 2004 inneheld mange uheldige forslag, som kan synast små, men som vil få stor betydning for dei det gjeld. Eitt av desse forslaga er å auke den såkalla Svalbard-skatten frå 6 til 8 prosentpoeng. Dette utgjer ei skatteskjerping på heile 33,3 pst. Denne skatteskjerpinga vil sjølvsagt gjere det mindre attraktivt å søkje arbeid på Svalbard. Det vil også sannsynlegvis føre til eit press på lønnskostnadene for dei bedriftene som er etablerte på Svalbard, noko som igjen vil føre til dårlegare lønnsemd og også gjere det vanskeleg å halde oppe eit høgt aktivitetsnivå på Svalbard.

Eg har då følgjande spørsmål: Kan representanten Vihovde forklare kvifor det er nødvendig og tenleg å auke Svalbard-skatten med 33,3 pst?

May Britt Vihovde (V): Lat meg først starta med å seia at eg faktisk har vore på Svalbard. Eg har sett eit spennande samfunn med stor aktivitet innanfor forsking, utdanning, turisme, og eg har inga tru på at det med ein auke i skatten vil bli mindre attraktivt å busetja seg på Svalbard i nokre år. Eg trur at Svalbard-samfunnet står overfor mykje større utfordringar enn akkurat det – eg trur det står overfor store utfordringar når det gjeld miljø. Ein må balansera ein auka turisme på Svalbard mot det å ta miljøomsyn, og ein må balansera auka skipstrafikk, auka utskiping av kol, mot å ta miljøomsyn. Så eg må seia at eg trur ikkje det vil bli den heilt store katastrofen verken for Svalbard eller kongeriket om dei som jobbar der oppe, får eit lite påslag på skatten.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg skal konsentrere meg om en del av landet som May Britt Vihovde nok kjenner bedre enn Svalbard. Selv om vi nå diskuterer et budsjett som det har vært noen endringer på i form av budsjettforliket med Arbeiderpartiet, må det være lov å dvele litt ved det opprinnelige forslaget som Regjeringen la fram. I det forslaget var det mange usosiale kutt, fordelt på en rekke små poster. To av dem var kutt i United World College i Fjaler og Krokeide Yrkesskole i Bergen. De har det til felles at de står for ting som jeg tror både May Britt Vihovde og jeg synes er viktige. I Fjaler er det internasjonal solidaritet som står på dagsordenen. Krokeide Yrkesskole er en skole som sørger for at mennesker som på grunn av sykdom, rusproblemer og andre ting er satt ut av yrkeslivet, får en vei tilbake – utgifter til inntekts ervervelse for staten. Likevel foreslår Regjeringen altså å kutte i disse bevilgningene, slik at de to skolene vil måtte legges ned. Er May Britt Vihovde enig med meg i at det å ha vært med på å foreslå slike kutt, er uhyre pinlig for et påstått sosialliberalt parti som Venstre?

May Britt Vihovde (V): I Venstre meiner vi faktisk at den største utfordringa vi står overfor i dag, er å redusera talet på arbeidslause og få fleire i jobb – fleire av dei som i dag føler seg unyttige, og som ønskjer å vera med og medverka til å skapa velferd. Dess fleire vi får i jobb, dess meir kan vi satsa på velferdsoppgåvene. Dess fleire nye arbeidsplassar vi klarer å skapa, dess meir klarer vi å satsa på velferd. Når ein har det som hovudmål, og eg har oppfatta det slik at kampen mot arbeidsløysa og å sikra velferden er hovudmålet også for Sosialistisk Venstreparti, må ein gjera nokre knalltøffe prioriteringar. Det er veldig mange av dei prioriteringane som ligg i det opprinnelege budsjettet, og som ligg i budsjettavtalen, som nok ikkje er Venstre sitt første val, men ein må ta desse tøffe vala. Dei tør Venstre ta, og dersom Sosialistisk Venstreparti nærmar seg regjeringskontora, må dei òg vera med og gjera slike tøffe prioriteringar.

Inger S. Enger (Sp): Venstre kaller seg miljøpartiet – det har vi hørt i dag også. Venstre framstår som partiet som er opptatt av små bedrifter og synes det er svært viktig at folk har jobb. Men med den omlegginga av arbeidsgiveravgifta som det nå legges opp til, i tillegg til stivbeinte ordninger for transportstøtte, vil mange eksportbedrifter i distriktene få store problemer. De faller jo som kjent utenfor det såkalte forliket mellom alle partiene i Stortinget. Jeg kan f.eks. nevne både Gausdal Bruk og Begna Bruk.

Så er det samferdsel. Venstre har jo ministeren der og skal satse på miljøvennlig trafikk. Det skal bli dobbeltspor til Asker, det meste av kollektivsatsinga skal gå til byene. Det er ikke noe galt med det, men store deler av landet gjenstår. Hvilke tanker har Venstre om det? De har ikke lagt vekt på å sikre kollektivtransport i resten av landet, og hvis det er meninga at vi skal bruke personbil, må det komme vegbevilgninger. Så mitt spørsmål blir: Er dette egentlig et signal fra Venstre om at det er upraktisk at folk skal arbeide og bo i distriktene?

May Britt Vihovde (V): Lat meg starta med det siste, som går på vegløyvingar. Venstre har jo sete i regjering med Senterpartiet, og det er fleire som har vore inne på: Kva klarte Senterpartiet å gjera då dei sat i regjering? Venstre har vore oppteke av vegløyvingar. Vi slåst for å få fleire midlar til veg, og det har vi klart. Vi har òg klart å få større løyvingar på veg i budsjettforliket med Arbeidarpartiet. Så ønskjer vi å bruka kollektivmidlane der behovet er størst, der det er størst miljøutfordringar, nemleg i dei sentrumsnære områda. Dersom vi ikkje klarer å vri desse investeringane, vil vi heller ikkje kunna få veginvesteringar i Distrikts-Noreg.

Så tilbake til det som går på den differensierte arbeidsgivaravgifta. Jo, det er faktisk slik at det er næringsstøtte, det er masse tiltak som ligg der, som vil dekkja opp i dei områda der ein ikkje får transportstøtte. Men samtidig må ein satsa på gründerar, ein må satsa på forsking, ein må satsa på å få skapt nye arbeidsplassar òg i Distrikts-Noreg. Det er Venstre oppteke av, ved omlegging i landbruket og ved å satsa på dei små og mellomstore bedriftene, gründerane, alle som bur i Distrikts-Noreg som faktisk ønskjer å skapa sin eigen arbeidsplass.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Steinar Bastesen (Kp): I denne finansdebatten vil jeg snakke om trygghet for familien. Som et verdikonservativt sentrumsparti mener vi at familien kan gi den enkelte en trygghet i alle faser av livet. Men da må det offentlige legge til rette for at familien styrkes.

Kystpartiet vil fremme en skatte- og avgiftspolitikk som gjør familien og den enkelte i stand til å klare seg selv. Den meste effektive støtten til familien vil være å redusere skattene på nødvendighetsgoder som bolig, arbeid og mat. Frivillige organisasjoner er også en god støtte for lokalsamfunn og familier. Kystpartiet ønsker en likebehandling av frivillige organisasjoner når det gjelder giverens mulighet til skattefradrag på gaven.

Kystpartiet legger vekt på at boligen er den nærmeste rammen om familien. En tryggest mulig boligsituasjon vil derfor være en fordel for hele samfunnet både økonomisk og sosialt. Boliginvesteringer vil dessuten komme den lokale byggebransjen til gode. Kystpartiet tar sterkt avstand fra påstandene om at det er dårlig samfunnsøkonomi å motivere folk til å investere i egen bolig.

Kystpartiet mener at det i utgangspunktet er tryggere å eie enn å leie en bolig. Som selveier blir man mer motivert til å ta godt vare på boligen, og man får trening i å forvalte eiendom. Vi vil derfor at flest mulig skal få sjansen til å eie sin egen bolig. I Norge har vi en spesielt høg andel av selveiere. Kystpartiet vil at vi fortsatt skal være et annerledesland på dette området. For at det skal bli lettere å komme inn på boligmarkedet, foreslår vi at boligkjøp ved personer under 30 år fritas for dokumentavgift.

Det er en internasjonal trend å øke boligskattene. Skauge-utvalget foreslår det samme. Kystpartiet vil motarbeide denne trenden, både når det gjelder kjøp, drift og arv av bolig. Vi vil understreke at vedlikehold og drift av egen bolig er dyrt. Betaling av renter og avdrag på boliglån kan også være en tung belastning for mange familier. Derfor er det viktig at det offentlige ikke gir boligeierne en ekstrabelastning gjennom boligskatt. Særlig uforståelig er skatten på fordel av egen bolig. Kystpartiet foreslår å øke bunnfradraget til 200 000 kr.

Norge er en viktig matprodusent på verdensbasis. Vi mener at Norge i tillegg til fiskeindustrien skal ha en livskraftig landbruksnæring som kan produsere sunn mat og sikre beredskapen. For å sikre folk flest billigere norsk mat vil Kystpartiet avvikle matmomsen. For 2004 foreslår vi at matmomsen halveres.

Full sysselsetting er en forutsetning for at de aller fleste familier skal kunne skaffe seg den nødvendige inntekt gjennom arbeid. Det norske lønnsnivået er svært høyt i internasjonal sammenheng. For å motivere det private næringsliv og det offentlige til å ansette flere folk må vi redusere de kostnadene som er knyttet til arbeidskraften.

Kystpartiet vil bidra til lønnsoppgjøret ved bl.a. å heve minstefradraget i kronebeløp og heve sjømannsfradraget fra 70 000 kr til 100 000 kr. Videre foreslår vi å redusere arbeidsgiveravgiften. Dette er spesielt viktig for å redusere skadevirkningene av EØS-kravene om å avvikle ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.

Kystpartiet mener at man må ta hensyn til fiskerienes spesielle karakter når skattesystemet utformes. Svingningene i inntekt og avkastning er i all hovedsak naturgitte. Derfor bør næringsaktørene ha mulighet til å gjøre fondsavsetninger i gode tider for å bygge opp egenkapital og reserver til å møte dårlige tider. Kystpartiet foreslår å øke avskrivningssatsene.

Som et verdikonservativt sentrumsparti ønsker vi skattelettelser for formål vi vil fremme, og skjerpelser på ting vi ønsker å begrense. Vi ber f.eks. Regjeringen vurdere å innføre en investeringsavgift på nye kontorbygg i Oslo. Hovedstaden har i dag bortimot en million kvadratmeter ledige kontorlokaler. Samtidig planlegges en rekke nye kontorpalasser i ulike deler av byen. Dette er feil bruk av samfunnets ressurser og fører på sikt til enda større press på Oslo og avfolkning av norske bygder.

Kystpartiet vil styrke kommuneøkonomien, slik at kommunene blir bedre i stand til å utføre lovpålagte oppgaver. Vi har også foreslått økning av bevilgningene til sykehusene. I en situasjon med stor arbeidsledighet mener vi at det er forsvarlig å bruke mer penger i Norge.

Kystpartiet vil styrke Redningstjenesten og Kystvakten. Og vi synes det er spesielt betenkelig at de andre partiene vurderer å legge ned Fiskerinæringens felles kompetansestyre.

Velferdstilbudet til fiskerne må opprettholdes. Det gjelder også sikkerhetsopplæringen for fiskere.

Norges oljefond er i dag truet fra mange kanter. Dollaren faller, og mange av verdipapirene er utrygge. Det er farlig å basere seg ensidig på én valuta. Det er farlig å plassere så mye penger på børser som kan falle over natten. Statens Reservefond, som var på 50 mill. kr, ble opprettet i 1904 og avviklet i 1923. Da var verdiene halvert. (Presidenten klubber.) Hva vil skje med det oljefondet vi har i dag?

Jeg registrerer at presidenten klubber, og jeg tar herved opp Kystpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Steinar Bastesen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H): Representanten Bastesen skal ha honnør for sitt vedvarende engasjement for norsk fiskerisektor. Men jeg får ikke dette helt til å rime med hans handling, for Kystpartiet har i sine hovedmerknader faktisk som et av sine hovedpunkter at Norge må si opp EØS-avtalen. Og at man vil melde Norge ut av Schengen-samarbeidet, går igjen som en rød tråd. Ser ikke representanten Bastesen hvilken byrde han dermed pålegger norsk fiskerinæring i dens hovedmarked? Ser ikke representanten Bastesen og Kystpartiet hva som vil skje med norsk industri i dens hovedmarked, hvis Kystpartiet i virkelighetens verden skulle få oppslutning om sine forslag? Dette er den reneste avviklingspolitikk for det som fortsatt er bærebjelken langs kysten vår i hele landet.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg takker for replikken. Det er ikke alle som tar replikk på meg. Til det at vi foreslår å avvikle EØS-avtalen: Man skulle nesten tro at representanten Ivar Kristiansen snakker mot bedre vitende – men kanskje han ikke vet bedre? Vi har altså en handelsavtale. Den er ikke sagt opp. EØS-avtalen er kommet som et tillegg til handelsavtalen, så jeg vil anbefale representanten Kristiansen å se på den frihandelsavtalen som et element i at vi foreslår avvikling av EØS-avtalen. Jeg tror at de fleste i denne salen ikke er klar over at vi har en frihandelsavtale. Det er noe galt når man må legge lokk på et kar med fisk og så kjøre det ut og henge fisken på gjel. Da er det ikke mye lokk. Da kan måsen skite som den bare vil. Men man må altså ha lokk på karet for å frakte fisken til gjel. Da er det galt, og det er EØS-avtalen som bestemmer det. Jeg håper representanten Kristiansen forstår dette.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet og regjeringspartiene kom fram til et forlik om statsbudsjettet for neste år. Arbeiderpartiet inngikk ikke budsjettforlik fordi det overordnede for oss var å unngå regjeringskrise. Hvis regjeringspartiene hadde vært mindre imøtekommende, var vi forberedt på brudd, med de konsekvenser det kunne få.

Arbeiderpartiet inngikk budsjettforlik fordi vi oppnådde viktige politiske resultater som vil bety mye for folks hverdag. I tillegg bidrog vi til mindre spill og usikkerhet i norsk politikk, og det tror vi alle er tjent med. Derfor vil jeg berømme Regjeringen for at den strakk seg langt for å få til enighet. Det var nødvendig at Regjeringen viste stor imøtekommenhet, slik at Arbeiderpartiet fikk gjennomslag for sine viktige politiske krav. Vi oppnådde å få økt innsats mot arbeidsledighet, vi oppnådde vesentlig bedre muligheter for kommunene til å gi gode tilbud innen skole og eldreomsorg. Og vi fikk til starten på en historisk skolereform, med mer og bedre undervisning for de yngste elevene. I tillegg fikk vi gjennomslag for reduserte egenandeler i helsevesenet i forhold til Regjeringens forslag og forbedring i sykehusenes økonomi, noe som vil gi behandling av flere pasienter. I tillegg oppnådde vi gjennomslag i forhold til viktige krav når det gjelder arbeidstakeres trygghet i jobben. Vi fikk Regjeringen til å trekke tilbake forslaget om midlertidige ansettelser. Vi fikk forbedret forslagene i permitteringsloven og sikret avtalefestet pensjon.

Det har ikke skjedd før at Arbeiderpartiet inngår et budsjettforlik med en Høyre-dominert regjering. Men det er ikke noe nytt at Arbeiderpartiet er opptatt av politiske resultater. Vi inngikk et forlik med Regjeringen fordi vi lyktes i å stanse høyredreiningen på mange viktige samfunnsområder. Sem-erklæringens løfter om midlertidige ansettelser og skattelettelser framfor fellesskapsløsninger blir ikke fulgt opp i 2004. Det er bra.

I politikk er det resultatene som teller. Faktiske vedtak som forbedrer folks virkelighet, er det velgerne måler politikerne etter. Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for 5 milliarder kr i faktisk endring i budsjettet. For oss betyr virkelige milliarder mer enn TV-milliarder.

Bondevik-regjeringens forslag til statsbudsjett innebar en altfor svak økning i kommunenes inntekter. Arbeiderpartiet fikk gjennomslag for mer enn en fordobling av økningen i kommunenes frie inntekter, fra 1,8 milliarder kr til 4 milliarder kr. Det betyr ikke gull og grønne skoger i norske kommuner, men det betyr likevel en merkbar forbedring for mange innbyggere. I Oslo la jeg merke til at de 220 mill. kr som kommunen får ekstra takket være forliket med Arbeiderpartiet, innebærer at det ikke blir noe av forslagene fra byrådet om å kutte i kommunale tilleggspensjoner, om å kutte i skole og offentlige bad. Jeg har for øvrig ikke sett en eneste Høyre-ordfører som vil returnere penger til statskassen med beskjeden: Nok er nok, her i min kommune prøver vi oss heller med «mer igjen for pengene». Høyre-ordførerne er også glad for de pengene de får fra staten.

Regjeringens budsjettforslag innebar ingen satsing på skolen, snarere tvert om. Lite penger til kommunene ville betydd dårligere undervisning, flere elever i klassene og oppsigelse av lærere mange steder. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet fikk gjennomslag for 1 milliard kr ekstra til oppussing av skolebygg, mer penger til kommunene, slik at det kan bli flere delingstimer, mer undervisning og flere lærere i forhold til antallet elever. I tillegg ble det avsatt penger til å utvide timetallet i småskolen. Dette gir oss mer og bedre undervisning enn det Regjeringen la opp til i sitt budsjett.

Forliket innebærer også at kampen mot den voksende arbeidsledigheten blir tatt mer på alvor. Det blir nå en større innsats for å skape nye arbeidsplasser, og langt flere arbeidsledige vil få tilbud om opplæring og kvalifisering som gjør at de lettere kommer i jobb. Det blir mer til forskning og utvikling, det blir mer til etablering av nye arbeidsplasser.

I Regjeringens forslag til statsbudsjett ble taket for egenandel på medisiner og legebesøk økt kraftig, til 2 500 kr. Dette var helt uakseptabelt for Arbeiderpartiet, og vi er derfor glad for at vi gjennom forliket lyktes i å redusere egenandelstaket med nesten 1 000 kr. Arbeiderpartiet er fornøyd med det, mange pasienter er fornøyd med det, og jeg er også sikker på at ikke minst i Kristelig Folkeparti er man glad for at man slapp å forsvare et egenandelstak på 2 500 kr, over 1 000 kr mer enn nå. I tillegg får sykehusene økte bevilgninger, og flere pasienter kan behandles.

Enigheten med Arbeiderpartiet om budsjettet for neste år endrer ikke regjeringen Bondeviks parlamentariske stilling. Arbeiderpartiet har aldri vært, er ikke og vil aldri bli denne regjerings parlamentariske grunnlag eller basis. Det var Fremskrittspartiet som innsatte regjeringen Bondevik. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har sammen støttet Regjeringens politiske grunnlag gjennom å stemme for regjeringserklæringen. Regjeringens politiske program er nedfelt i Sem-erklæringen. Det er bare fordi Regjeringen har forlatt sitt politiske program på viktige områder at det har vært mulig å få til enighet med Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet vil aldri stemme på den Høyre-politikken som er nedfelt i Sem-erklæringen. Dersom Regjeringen vil gjennomføre løftene i denne erklæringen, må den gå til Fremskrittspartiet. Dersom Regjeringen derimot en gang til er villig til å strekke seg langt, så langt at den forlater sitt eget politiske grunnlag, er det mulig å få til nye avtaler med Arbeiderpartiet. For oss er hele tiden det avgjørende at vi gjør alt vi kan i kampen mot arbeidsledighet, at vi gjør alt vi kan for å sikre en god skole, en god eldreomsorg og sosial rettferdighet i Norge.

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddvard Nilsen (H): En vesentlig forutsetning for at Høyre i det hele tatt kunne inngå et budsjettforlik med Arbeiderpartiet, var at de la vekk sine forslag til skatteskjerpelser. Arbeiderpartiets alternativ ville gitt et skattesjokk i dette landet som ville satt arbeidsplasser og sysselsetting over styr.

Jens Stoltenberg foreslår i sitt budsjett bl.a. følgende: at vi skal innføre dobbeltbeskatning igjen, vi skal fjerne aksjerabatten igjen, vi skal skjerpe toppskatten – som for øvrig er et løftebrudd i forhold til «verdipapiret» fra Arbeiderpartiet under valget i 2001 – og vi skal fortsette med elavgiften. Samlet utgjør dette 5 milliarder kr.

Kan representanten Stoltenberg fortelle meg hvilket budskap dette er i forhold til det som vi alle sammen er enige om, nemlig å forsøke å redusere arbeidsledigheten i dette landet og skape nye arbeidsplasser? Mener han virkelig at dette ville hatt en slik virkning?

Jens Stoltenberg (A): Med vårt opplegg for 2004 ville skattenivået i 2004 vært 15 milliarder kr lavere enn skatten var i 2001. Det kan umulig være spesielt sjokkerende at vi har 15 milliarder i lavere skatteinntekter enn det vi levde vel med i 2001. Det er ikke noe skattesjokk. Men det Arbeiderpartiet har foreslått, er et mer rettferdig skattesystem, der de som har mye, bidrar med noe mer, bl.a. ved å gå inn for beskatning av aksjeutbytte, slik Skauge-utvalget har foreslått, og slik det nå er innført i Finland. Det gjorde vi bl.a. for å unngå at egenandelstaket ble økt til 2 500 kr innenfor helse og medisiner, og bl.a. for å sørge for at vi følger opp løfter fra valgkampen om oppussing av skolebygg, flere undervisningstimer og bedre undervisning i grunnskolen, og for å unngå at Høyre-byrådet i Bergen og i Oslo måtte gjennomføre en lang rekke usosiale kutt. Så vi mener simpelthen det er viktigere enn lavere skatt til dem som har mest fra før.

Carl I. Hagen (FrP): Først vil jeg ønske Jens Stoltenberg velkommen i klubben blant dem som gir subsidiær tilslutning til et budsjett fra regjeringspartiene, noe han for ett år siden forsverget at han aldri ville gjøre.

Så til den sosiale profilen. Fremskrittspartiet stoppet enhver økning i de generelle egenandeler og egenandelstaket. Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet har nå sikret en økning i egenandelene i dette år på 23 pst., og han sikrer en økning i egenandelstaket på 14 pst. Arbeiderpartiet sikrer også at bedriftene må betale lønn under permittering, ikke i tre dager, men i ti dager, noe som forverrer situasjonen for veldig mange av dem.

Jeg har erklært at Fremskrittspartiet ikke lenger anser seg for å være en del av Regjeringens basis. Anser man nå at Arbeiderpartiet har overtatt den store helhetlige avtalen som gjelder alle politikkområder? Og erkjenner Arbeiderpartiets leder at når vi kommer utpå vinteren og våren 2005, vil det være Arbeiderpartiet som også har et medansvar for situasjonen i eldreomsorgen, helsevesenet, norsk skole og for andre problemområder i norsk økonomi?

Jens Stoltenberg (A): Den store forskjellen når det gjelder Fremskrittspartiets forlik med Regjeringen i fjor og vårt forlik i år, er at jeg er villig til å forsvare innholdet i det forliket vi nå inngår, mens jeg mener at det var en lang rekke helt uforsvarlige kutt i forslagene som Fremskrittspartiet stemte for i fjor, bl.a. ved at man gikk fra 0 kr til 1 300 kr i egenandeler på medisiner på blå resept for hundretusener av pensjonister, bl.a. ved at man kuttet dramatisk i arbeidsledighetstrygden, og bl.a. ved at man ikke satset betydelig på kommunene i forhold til skole og eldreomsorg. Jeg mener at innholdet i det forliket vi har nå, er vesentlig bedre enn innholdet i det forliket Carl I. Hagen oppnådde i fjor. Og det er den politiske forskjellen.

Ja, Arbeiderpartiet tar medansvar, fordi vi nå stemmer for et budsjettforlik subsidiært. Men det vi tar medansvar for, er at vi har sørget for at økningen i kommunenes frie inntekter mer enn fordobles, slik at det blir lettere å unngå kutt i eldreomsorg og lettere å unngå kutt i skole. Vi har vårt primære budsjett, som vi mener er enda bedre, men vi mener faktisk at det er viktig å få til noen ordentlige milliarder og ikke bare TV-milliarder.

Øystein Djupedal (SV): Det har vel begynt å bli en øvelse Stortinget har blitt vant til, at man umiddelbart etter at man har inngått et forlik, tar avstand fra den man inngår forlik med. Dette har vi nå vært kjent med i to år. Jeg er sånn sett glad for at Stoltenberg vedkjenner seg innholdet, men han vedkjenner seg altså ikke det følget dette faktisk kan bety. For det det betyr, er at man har berget Regjeringen. Og det det betyr, er at man vel sannsynligvis også er nødt til å skjele litt til at man har inngått et forlik som gjelder statsbudsjettets inntekter og utgifter for 2004.

Mitt spørsmål vil da være, for Jens Stoltenberg er i sin alminnelighet opptatt av at partier bør ha større grad av fast følge, slik han selv har formulert det: Betyr det at vi for 2004 kan forvente at Regjeringen har funnet seg et fast følge i Arbeiderpartiet, eller står Arbeiderpartiet fritt til å inngå et forlik eller inngå en avtale med andre partier som har kostnadsbetydning? Eller ligger det også i dette at Arbeiderpartiet implisitt nå er nødt til å støtte Regjeringens framlegg i revidert nasjonalbudsjett, som jo vil være en del av budsjettet for 2004?

Jens Stoltenberg (A): I mitt åpningsinnlegg sa jeg følgende:

«Arbeiderpartiet har aldri vært, er ikke og vil aldri bli denne regjerings parlamentariske grunnlag eller basis.»

Det er en litt komplisert måte å si det på at vi ikke kommer til å ha fast følge med Per-Kristian Foss og Kjell Magne Bondevik. Vi vil aldri ha noe fast samarbeid med en Høyre-dominert regjering. Fordi Regjeringen har forlatt sine løfter i Sem-erklæringen om å velge skattelette framfor satsing på skole og eldreomsorg, og fordi den forlot sine forslag av ideologisk karakter om at flere skulle stå uten fast jobb, var vi villig til å inngå et forlik med dem om dette budsjettet. Problemet vårt er at dem vi ønsker å ha fast følge med, enten ikke ønsker å ha fast følge med oss eller ikke gir oss flertall. Det vi er ute etter, er fast følge med noen som kan gi oss flertall, og det beste bidraget til det er at Arbeiderpartiet blir større ved valget i 2005.

Jon Lilletun (KrF): Eg kan nok heller ikkje imøtekome representanten Stoltenbergs siste ønske om fast følgje. Eg vil derimot rose Arbeidarpartiet for at det strakte seg langt for å kome fram til eit forlik. Samstundes konstaterer eg at det budsjettet Arbeidarpartiet kjem til å stemme primært for her i salen, er noko ganske anna enn det eg uttrykte glede over – ei glede som det har vorte referert til mange gonger i dag. Eg må jo seie at det er betre å verte hugsa for glede enn for mange andre ting.

Når det er sagt, må eg òg seie til representanten Jens Stoltenberg: Arbeidarpartiet har i sitt alternative budsjett lagt inn harde kutt i kontantstøtta, i løyvingane til friskulane, i auken når det gjeld støtte til samlivskurs, likeins når det gjeld skattefrådrag til frivillige organisasjonar. Dette er viktige saker for Kristeleg Folkeparti i vår kamp mot A4-samfunnet og for ein kristendemokratisk verdibasert politikk. Det vert nokså meiningslaust når representanten Stoltenberg gong på gong inviterer til samarbeid, men samtidig rammar oss på nokre av våre kjerneområde. På eitt område har dei snudd, og det gjeld i høve til familiemeldinga når det gjeld samlivskurs. Det kan jo vere symbolsk. Vil Arbeidarpartiet òg snu på dei andre områda som eg har teke opp her?

Jens Stoltenberg (A): Jeg er helt sikker på at hvis Jon Lilletun og jeg hadde fast følge, ville det bli riktig hyggelig hele tiden. Det tror jeg Jon Lilletun også synes.

Det må være mulig å ha primære standpunkter som markerer uenighet i forhold til andre partier, og likevel forstå at man er innstilt på samarbeid. For eksempel sitter Kristelig Folkeparti nå i regjering med Høyre, som hvert eneste år da det var i opposisjon, kuttet mange milliarder kroner i norsk bistand. De kuttet 5–6 milliarder kr i sykelønnsordningen – mer enn noen andre partier noen gang våget å foreslå – og de kuttet betydelig i distriktspolitikk og landbruksstøtte. Likevel kan Kristelig Folkeparti sitte i regjering med Høyre, selv om de altså på mange områder hadde dramatisk avvikende syn. Så det å samarbeide betyr at partier som har ulike standpunkt i utgangspunktet, finner sammen om en del felles saker der de kan bli enige. Det er underlig med dette forliket, for normalt foregår forlik slik at to parter møtes og forhandler sammen til noe på midten. Her har vi opplevd at Kristelig Folkeparti, i hvert fall Jon Lilletun, mener at de var der hele tiden og er veldig glad for at Regjeringen har beveget seg dit Lilletun ønsket at budsjettet skulle havne. Det er grunnen til at Kristelig Folkeparti og Lilletun er så pass fornøyd som de er.

Marit Arnstad (Sp): Jeg vil gjerne gratulere Arbeiderpartiet med forliket. Det var sikkert godt for Arbeiderpartiets sjel at det ikke ble noen krisestemning i høst. Det kan også være interessant for stortingspolitikken at både Kristelig Folkepartis og Arbeiderpartiets representanter i dag har vært så fornøyd med forliket som er inngått. Nå er Kristelig Folkeparti riktignok ikke opptatt av fast følge, men Kristelig Folkeparti tror på ekteskapet, så der kan det kanskje være et håp for Arbeiderpartiet i framtiden.

Jeg mener også at Arbeiderpartiet har brakt budsjettet et stykke i riktig retning. Det tror jeg er viktig. En har bedret kommuneøkonomien ut fra et svært dårlig utgangspunkt. Men en skal i salen i dag være forsiktig med å skape for store forhåpninger. Når det snakkes om 6 milliarder kr i økning, skal en huske på at nesten 3 milliarder kr i skattesvikt for kommunene må telle med i regnskapet. Jeg tror det opprøret som en nå møter, bl.a. fra Arbeiderpartiets egne ordførere, er et tegn på en ulik virkelighetsoppfatning og på noe som er mer dyptgående og langsiktig enn årets og neste års budsjett. Min utfordring til Stoltenberg er om han vil være med på noe som på lang sikt kan gi bedre vilkår for kommunene i forhold til gjeldssituasjonen, i forhold til en langsiktig opptrappingsplan for å fullfinansiere reformer, osv.

Jens Stoltenberg (A): Representanten Arnstad har helt rett i at det kommuneopplegget vi nå skal vedta, ikke løser alle problemer i norske kommuner. Tvert imot. Det kommer til å gjenstå mange problemer. Det handler både om å skaffe kommunene mer penger og om å sørge for at kommunene bruker pengene på en bedre måte, og om fornyelse av offentlig sektor – begge deler trengs. Det kommuneopplegget vi vedtar, er imidlertid vesentlig bedre enn de kommuneoppleggene Senterpartiet var ansvarlig for alle de årene de satt i regjering. Så i forhold til det Senterpartiet tidligere har forsvart, er dette en klar forbedring. Det burde mange ordførere være glad for. Jeg ser at i kommuner hvor budsjettforslagene lå på bordet – det var snakk om skolenedleggelser, det var snakk om å fjerne nattevakten på sykehjemmet, det var snakk om å si opp lærere, eller som i Oslo, hvor Fremskrittspartiet hadde foreslått å kutte den kommunale tilleggspensjonen til mange pensjonister – er det som nå kommer av ekstra penger, nok til å fjerne kuttene. Og for de menneskene som nå får det bedre, er dette en vesentlig forbedring. Arbeiderpartiet er alltid klart til å diskutere langsiktige tiltak for å bedre kommunenes økonomi.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Per-Kristian Foss: Da jeg for halvannen måned siden presenterte Regjeringens budsjettforslag, inviterte jeg Stortinget til samarbeid om et budsjett for arbeidsplasser, for velferd og for fornyelse.

Jeg er i dag godt fornøyd med at Regjeringen har fått gjennomslag for hovedlinjene i sin politikk gjennom et budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Jeg vil berømme forhandlingspartene her i Stortinget for å ha gjennomført budsjettforhandlingene på en god måte. Ved at opposisjonen la frem sine alternative budsjetter før forhandlingene, har de politiske skillelinjene blitt tydelige. Det har likevel ikke forhindret en konstruktiv prosess, med vilje og evne til å finne frem til løsninger.

Regjeringens økonomiske politikk gir resultater. På ett år har renten gått ned fra 7 pst. til 2,5 pst. Kronekursen har svekket seg med mer enn 10 pst. Budsjettet for neste år legger til rette for at rente og kronekurs kan ligge på et nivå som ikke ødelegger vår konkurranseevne.

Gjennom en slik helhetlig og ansvarlig politikk bidrar vi til å sikre og skape arbeidsplasser.

Budsjettet satser også på velferd. Jeg vil særlig trekke frem at Regjeringen har fått flertall for den største økningen i bevilgninger til psykiatrien noensinne. Få går i demonstrasjonstog, få stiller seg på barrikadene for psykiatrien. Men vi kan ikke la enkeltmenneskers skjebne gå upåaktet hen selv om den kollektive oppmerksomhet er liten.

Budsjettet for 2004 er et budsjett for fornyelse. Offentlig sektor gjennomgås, slik at ressursene utnyttes bedre. Regjeringen får nå igjennom en reform av momssystemet. Momsreglene vil ikke lenger påvirke hvorvidt det lønner seg å kjøpe tjenester fra private, utføre dem i samarbeid kommuner imellom eller for kommunene å produsere tjenestene selv.

Regjeringen får også flertall for en kraftig satsing på forskning. Vi gjennomfører reformer som vil bedre kvaliteten i undervisningen på alle nivåer, med særlig vekt på kvalitetsreformen i høyere utdanning.

Norsk økonomi er nå preget av ny vekst og ny optimisme.

Vi hører ikke lenger varsler om utflagging. Det produseres mer, og flere bedrifter har planer om nye investeringer.

Etter at budsjettet ble presentert, peker ny informasjon i retning av å bekrefte og til dels forsterke disse positive tegnene.

Den sterke veksten i det private forbruk har fortsatt. Fra 2. til 3. kvartal i år tyder tallene på en produksjonsøkning i industrien på rundt 2 pst. Økningen skjer særlig i bedrifter som konkurrerer med utlandet. Økt eksport av tradisjonelle varer i oktober bekrefter bildet av at også konkurranseutsatt sektor nå opplever bedre tider.

I budsjettet la vi til grunn at arbeidsmarkedet ville bedre seg i løpet av vinteren. Det er nå tegn til at økningen i arbeidsledigheten er i ferd med å stoppe opp. Sysselsettingen har tatt seg noe opp.

En sak som har fått mye oppmerksomhet i Distrikts-Norge, er selvsagt omleggingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften. Denne ordningen er det mest treffsikre og minst byråkratiske distriktspolitiske virkemidlet vi har. Derfor har Regjeringen prioritert å kjempe for dagens ordning. Da det ble klart at denne ikke kunne videreføres i sin nåværende form, intensiverte Regjeringen arbeidet med å komme frem til gode alternative løsninger og en myk overgang.

Den 14. november bad jeg ESA om en utsettelse med å iverksette endringer til 1. juli 2004. Jeg har lagt vekt på at en søknad om utsettelse måtte avvente ESAs vedtak om overgangsordningen, slik at dette vedtaket kunne ligge i bunnen som en sikkerhet. En ny søknad kunne ellers gripe forstyrrende inn i ESAs behandling av den foreliggende notifikasjonen, altså notifikasjonen om tre års overgangsordning.

I sitt svar den 21. november sier ESA at de ikke kan gi en forhåndsuttalelse om det endelige vedtaket, men gir uttrykk for at sjansen til å oppnå godkjenning er minimal.

Dette er så langt ESA formelt kan gå i å avslå nå. Uten at det foreligger en godkjenning, mener jeg at det er uaktuelt å gjennomføre utsettelsen. Det vil være i strid med norsk lov og EØS-avtalen å gi slik støtte uten at den er forhåndsgodkjent av ESA. Det vil dessuten være uklokt å gi næringslivet i områdene falske forhåpninger. En negativ konklusjon vil føre til vedtak fra ESA om tilbakebetaling fra det enkelte foretak.

En samlet komite ber videre Regjeringen utforme et forslag til regelverk som så langt som mulig viderefører gradert avgift for bransjer eller vesentlige deler av bransjer som ikke er i konkurranse med andre virksomheter i EØS-land. I den offentlige debatten har et slikt alternativ vært fremhevet, og tanken har vært at flere virksomheter da kan slippe den høyeste avgiften, altså normalavgiften for resten av landet. Regjeringen er innstilt på å søke notifisert en slik ordning som skiller mellom bransjer, eller deler av bransjer. Regjeringen tar derfor sikte på å legge frem et konkret forslag til notifikasjon og en vurdering av virkningene av et slikt avgiftsvedtak innen den fristen som Stortinget har satt.

Selv om norsk økonomi nå preges av ny optimisme, kan vi ikke slå oss til ro med det. Vi må fortsatt holde fast ved en budsjettpolitikk som ikke bidrar til å øke presset mot rente og mot krone. Samtidig er det viktig at partene i arbeidslivet holder fast ved moderate lønnsoppgjør. Stadig høyere lønnsvekst enn hos konkurrentene vil gjøre at det blir for dyrt å produsere i Norge. Det vil sende norske arbeidsplasser ut av landet. Regjeringen legger derfor vekt på det inntektspolitiske samarbeidet.

Det er bekymringsfullt at flere partier i denne sal tar til orde for en politikk som vil forverre vilkårene for norsk næringsliv.

Sosialistisk Venstreparti ønsker både å øke skattene og bruke mer oljepenger. Ideologisk sett er jeg uenig i en slik politikk, fordi det vil redusere den enkeltes valgfrihet ved at mer av egen inntekt skal forvaltes over offentlige budsjetter. Dessuten sender det regningen for økte offentlige utgifter i dag til fremtidige generasjoner, ved at man spiser av pensjonsfondet, noe som Petroleumsfondet da i praksis fungerer som.

En slik pengebruk er dessuten næringsfiendtlig, ved at den øker faren for at vi igjen får et særnorsk høyt rentenivå. Økte skatter vil gjøre det dyrere å skape arbeidsplasser i Norge. Når vi vet at økningen i ledigheten er kostnadsbestemt, er det merkelig at man kan få det for seg at det å øke kostnadene for bedriftene skal bedre situasjonen.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet subsidiært vil stemme for tilnærmet uendret skattenivå neste år. På den måten får ikke Arbeiderpartiet igjennom sitt opprinnelige forslag om å øke skattene for bedriftene og lønnsmottakerne. I sitt alternative statsbudsjett la partiet opp til å bryte sitt eget valgløfte fra 2001, endog utstedt som et «verdipapir til velgerne». Der het det at toppskatten skulle lønns- og prisjusteres. Arbeiderpartiet la opp til en videreføring av beløpsgrensene fra 2003 til 2004. Gjennom budsjettforliket får Arbeiderpartiet nå anledning til å oppfylle sitt valgløfte.

Fremskrittspartiet har på sin side lagt opp til å bruke enda mer av fremtidens pensjoner enn noen andre i Stortinget. Partiet melder seg etter min oppfatning ut av den økonomiske virkeligheten hvis de tror at det ikke vil bidra til økte renter. Jeg har forstått det slik at Fremskrittspartiets formann er svært fornøyd med at han slipper å ta ansvar. Nå kan partilederen sitte i TV-debatter og «bruke pengene flere ganger», slik man – ifølge ham selv – kan gjøre i opposisjon. Det er tydelig at enkelte er fornøyd med ikke å ha innflytelse.

Regjeringen – for sin del – tar ansvar. Vi tar ansvar for en politikk som har bidratt til å få ned rente og kronekurs, som reduserer skattene, og som bidrar til å sikre og skape arbeidsplasser. Vi tar ansvar for en politikk som gir økt økonomisk vekst, som får ledigheten til å bremse opp, og etter hvert gå ned. Vi tar ansvar for en politikk som prioriterer velferd, og som forbedrer innsatsen for dem som trenger det aller mest. Og vi tar ansvar for å fornye Norge, slik at vi er i stand til å møte morgendagens utfordringer – i en internasjonal, kunnskapsbasert økonomi.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Hadde finansministeren tatt seg tid til å lese Arbeiderpartiets budsjettforslag, hadde han også sett at innslagspunktet for toppskatten er pris- og lønnsjustert fra vår side.

Så til hovedspørsmålet mitt. Finansministeren nærmest friskmeldte norsk økonomi i Aftenposten i dag. Det er bra dersom det er tilfellet. Det får vi håpe det er. Men vi står overfor store strukturomlegginger. I et av punktene i budsjettavtalen er nevnt bl.a. Årdal og Høyanger, de tunge, store industristedene. Finansministeren sa at Regjeringen tar ansvar også på dette området, og jeg vil spørre:

Hvilket ansvar tar finansministeren for disse to industristedene? Flere andre vil antakeligvis kunne komme i en vanskelig situasjon. Hvilket verktøy vil finansministeren ta i bruk for at disse industristedene skal være liv laga også i framtiden?

Statsråd Per-Kristian Foss: For ordens skyld: Regjeringen lønnsjusterer innslagspunktet for toppskatten. Lønnsutviklingen er som kjent noe høyere enn prisutviklingen for tiden, for å si det forsiktig.

Det er gledelig at Arbeiderpartiet tar dette til inntekt for seg selv, men dette er altså Regjeringens forslag, som de nå subsidiært stemmer for. Det er ikke mindre gledelig av den grunn. Vi er gjerne med på å oppfylle Arbeiderpartiets valgløfter – på dette området.

Årdal og Høyanger er en del av budsjettavtalen, hvor vi erklærer at vi skal bidra med de virkemidler som er nødvendige, i tillegg til bedriftenes egen innsats. Men jeg må si, som jeg har sagt i offentlige debatter tidligere: Norsk Hydro har hovedansvaret for den omleggingen som de selv medvirker til. Det gir store konsekvenser i et lite lokalsamfunn. Nå har man god tid til å forberede seg, og jeg forventer at Hydro kommer opp med de tiltak som er nødvendige. Regjeringen vil da vurdere om det i tillegg til dette er nødvendig å bruke de eksisterende virkemidler, bl.a. gjennom SND og på andre måter, for å sikre at industrisamfunnene får en god mulighet til å omstille seg – i pakt med det som har skjedd på andre steder med ensidig industri.

Siv Jensen (FrP): Fremskrittspartiet forbruker ikke fremtidens pensjoner. Vi investerer i fremtidig verdiskaping, og det er noe ganske annet. Og jeg vil bare minne om at i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett er den underliggende utgiftsveksten 12 milliarder kr lavere enn i Regjeringens opprinnelige budsjett.

Mitt spørsmål gjelder skatt. I Finland gjennomfører man nå betydelige skatte- og avgiftsreduksjoner. Finske myndigheter gir uttrykk for at lettelsene på kort sikt vil gi et inntektstap, men på lang sikt vil de gi økte inntekter til den finske stat.

I Norge har vi tilsvarende eksempler. Man kunne ha satt ned alkoholavgiftene og derved fått økte alkoholinntekter, noe vi så av den budsjettavtalen som ble inngått mellom Fremskrittspartiet og Regjeringen i fjor, hvor lavere alkoholavgifter gav høyere inntekter. Tilsvarende kunne vi gjort med bilavgiftene. Der gjorde man det motsatte: Man satte opp firmabilbeskatningen, salget av nye biler stupte, og skatteinntektene avtok. Hvorfor i all verden er det ikke mulig å få Høyre i regjering til å endre på modellene, slik at skattetenkningen blir mer dynamisk enn den som nå er lagt til grunn?

Statsråd Per-Kristian Foss: Beregningsmodeller for virkningen av skatte- og avgiftsendringer gjennomføres ikke etter «synse»-metoden.

De fleste kan vel ønske at endringer man gjennomfører, ikke har provenyvirkninger. Det er jo vanlig at Finansdepartementet presses mye på dette og får spørsmålet: Er det ikke lavere? At man liksom går til bransjeorganisasjoner – til vin- og brennevinshandleres foreninger, eller hva det heter for noe, eller til bilprodusenter og bilimportører – og legger deres tall til grunn, slik Fremskrittspartiet har gjort i sitt alternative budsjett, mener jeg hadde vært hyggelig. De ville jo selvfølgelig ønske å få det ned. Men jeg synes det på en måte er å melde seg litt ut av den seriøse verden.

Det å ha en faglig debatt om priselastisiteten og etterspørselsvirkninger av dramatiske avgiftsreduksjoner er høyst berettiget. Dette har vært gjenstand for en offentlig utredning, bl.a. på Fremskrittspartiets initiativ. Noe endring av modellen er nå til gjennomgang. Men det er altså ikke slik at vi går til dem som er selgere på området, og ber om å få deres tall. Det er litt andre faglige vurderinger som ligger til grunn for dette.

Jeg registrerer at mange har henvist til den finske skatteomleggingen. Den er interessant. Men for ordens skyld bare nevner jeg at det for kapitalskattens vedkommende er en omlegging som skal gjennomføres med virkning fra 2005. Hele reformen er smurt med ca. 5 milliarder kr i samlede skattelettelser. Jeg noterer med interesse at Arbeiderpartiet fremhever dette som positivt. Det er oppløftende – med sikte på neste år.

Øystein Djupedal (SV): Et element som er interessant i den finske skatteomleggingen, er at man der nå skattlegger aksjeutbytte. Finland og Norge var de eneste landene som ikke hadde skatt på aksjeutbytte. Det vil nå bli slutt for Finlands vedkommende. Det betyr at Norge faktisk er det eneste skatteparadiset som er igjen, slik Aftenposten helt korrekt beskrev Norge som i dag.

La meg bare ta ett poeng: For denne regjeringen står fremdeles – så vidt jeg forstår – Sem-erklæringen og målsettingen om skattelettelser fast. Og hvis jeg har forstått Sem-erklæringen riktig, mangler det ca. 10 milliarder kr i skattelettelser. Mener virkelig Regjeringen at det er klokt å gå inn for skattelettelser av dette omfang, når man har så store utfordringer innenfor det som er fellesskapets ansvarsområde? Ta skole, som har vært et hovedtema gjennom mange valgkamper, der de aller fleste vil se at det er store mangler. Ta kommuneøkonomien, som nå riktignok får 2 milliarder kr mer gjennom forliket. Samtidig vil de fleste si at dette bare er å trå vannet, for det tilsvarer faktisk de tapte skatteinntektene som kommunene har.

Hvordan er det mulig å prioritere skattelettelse i en situasjon der kommunene faktisk skriker etter mer offentlig innsats for å trygge velferden, og der arbeidsledigheten faktisk er høy? Den optimismen finansministeren nå snakker om, er det vanskelig å få øye på. Hvordan kan man i en slik situasjon mene at det er riktig å prioritere skattelettelse foran velferd? Det er mitt spørsmål.

Statsråd Per-Kristian Foss: Hvis man går med bind foran øynene, får man ikke øye på noe som helst – heller ikke optimismen. Men det er altså dokumentert gjennom undersøkelser av Statistisk sentralbyrå at flere bedriftsledere nå oppgir andre forventninger om neste år enn de gjorde tidligere, i mer positiv retning. NHOs undersøkelser blant deres medlemmer går i samme retning. Og – for å si det slik – uten at jeg tror hr. Djupedal får øynene opp for det heller: OECD har i dag gitt ut en rapport som sågar friskmelder norsk økonomi, som det heter i presseoverskriften, dog med en viss bekymring, for lønnsveksten neste år. Det er en bekymring jeg for øvrig deler.

Den finske skattereformen skal jeg gjerne gå inn på. Den har det ved seg at den er fordelaktig for store aksjeutbytter, ikke så fordelaktig for småsparere i aksjemarkedet. Det har den vært kritisert for. Men det er interessante elementer å hente fra den reformen, ikke minst at den også gir en samlet skattelette, som jeg sa, i størrelsesorden 5 milliarder kr.

Det er behov for å kombinere skattereform med skattelettelser. Det kan gjennomføres innenfor en modell, et samlet budsjett, som også ivaretar vesentlige velferdshensyn. Det har vi vist gjennom tre år.

Marit Arnstad (Sp): Både Høyres finanspolitiske talsmanns innlegg i dag og finansministerens innlegg viser at en åpenbart er svært lettet over å slippe å snakke mer med Fremskrittspartiet i høst, og at en har inngått et forlik som gjør at en slipper å ha mer med Carl I. Hagen og hans mannskap å gjøre. Samtidig forsøker en å tviholde på løftet om skattelette, som har blitt så liten etter hvert i dette forliket at den knapt er synlig i forhold til det som var Høyres løfter før valget i 2001. Det skaper noen interessante spørsmål om hva Høyre kommer til å gjøre framover, og hva Høyre vil velge neste gang.

Nå har Høyre og Regjeringen ett år igjen på å oppfylle det løftet de har gitt velgerne om i overkant av 10 milliarder kr til i skattelette. Har Høyre og Regjeringen tenkt å prøve å oppfylle det løftet sammen med erkefienden Fremskrittspartiet, eller med Arbeiderpartiet, som har brukt de to siste årene på å argumentere mot skattelette? Eller kan vi allerede nå konkludere med at det skatteløftet har Høyre og Regjeringen lagt vekk?

Statsråd Per-Kristian Foss: Det er to interessante trekk i denne debatten om budsjettet og budsjettforliket. Det ene er at alle synes det er veldig leit at de ikke har fått lov til å være budsjettpartner med Regjeringen. Det er jo hyggelig at det er en kø av mulige fast følge-partnere – for å holde meg til terminologien. Det andre som er interessant, er at de fleste er så fornøyde med budsjettet for 2004 at de har lyst til å snakke mest om budsjettet for 2005. Det er i og for seg også hyggelig, men Regjeringen har ikke begynt på de drøftelsene ennå. Det er kanskje noe tidlig ut fra de økonomiske utsikter vi må legge til grunn for 2005.

Men mandatet for den utredning som går under navnet Skauge-utvalget, var også Senterpartiet med på å utforme. Senterpartiet har altså sett det som et behov å gjennomføre en skattereform som reduserer forskjellen mellom marginalskattesats på kapital og på arbeidsinntekt, og for å gjøre noe med formuesskatten. Og hvis man skal gjøre noe med formuesskatten, må man gjøre noe annet enn å sitte og se på den. Da kan det bli noen realiteter av det. Det tror jeg er ganske viktig for en annen vesentlig senterpartiverdi, nemlig å beholde norsk kapital i virksomhet i Norge. Da er det viktig å gjøre noe med den diskriminerende formuesskatten.

Ranveig Frøiland (A): I min alder er ein ikkje så oppteken av fast følgje lenger. Ein får halda seg til det stabile.

Arbeidarpartiet har inngått ein avtale som sikrar meir pengar til kommunane, for å ta vare på skule og omsorg. Kommunalminister Erna Solberg seier at dette likar ho dårleg. Dei må omstilla seg, dei får nok pengar, seier ho. Arbeidarpartiet har vore med på å sikra at lova om mellombels tilsetjing ikkje skal tre i kraft no. Arbeidarpartiet har vore med på å sikra at ein ikkje skal gjera noko med avtalefesta pensjon, og heller ikkje med permisjonsreglementet. Kommunalminister Erna Solberg gjekk til frontalangrep på fagforeiningane, på LO-kartellet sin konferanse på Gol, les vi.

Spørsmålet mitt til finansministeren er: Er finansministeren samd med den andre nestleiaren i Høgre i at dette budsjettforliket ikkje er bra, korkje for landet eller for folket, eller gleder han seg litt med representanten Lilletun i dag?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg tillater meg litt spøkefullt å bemerke at etter alle disse invitter til fast følge har jeg iallfall registrert at partnerskapsloven må være bredt akseptert i Stortinget. (Munterhet i salen) Det gleder iallfall meg.

Jeg er enig i absolutt det meste av det Erna Solberg har sagt – jeg skal ikke her avsløre hva uenigheten måtte bestå i – om at kommunene ikke må tolke det at de får mer penger, som en invitt til å slappe av når det gjelder behovet for å se om man rett og slett kan få mer igjen for pengene – altså effektivisering, rasjonalisering i kommunal virksomhet. Det var det hun sa, og ikke at hun likte det dårlig.

Jeg håper heller ikke at det vil skje. Jeg tror ikke at det vil skje, for kommunene vil være under et stadig forventningspress, som gjør at fornuftige kommunepolitikere også ser behovet for bl.a. å benytte den muligheten som nå ligger i endringene i momsreglene, nøytral moms, for å kunne se hva som er billigst – kjøpe tjenester sammen med andre kommuner, gjøre det i privat regi eller gjøre det på en effektiv måte i egen regi.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Erik Monsen (FrP): Det er neppe bare Fremskrittspartiet som mener at det norske avgiftsnivået er for høyt. For mange av avgiftene er det liten folkelig støtte fordi avgiften i seg selv, eller avgiftsnivået, oppleves som urimelig. Det gjelder f.eks. alkoholavgiftene, som undersøkelser har vist at så mye som 70 pst. av befolkningen ønsker å redusere, fordi avgiftsnivået har kommet helt i utakt med alle andre europeiske land, og folk flest ser at i tillegg til at prisene er urimelig høye, skaper det en lang rekke problemer i form av en økende grensehandel, hjemmebrenning og ikke minst smugling, ikke bare av 96 pst. sprit, men etter hvert i økende grad også av vin og – særlig i det siste året – av øl. Smugling gir store fortjenester og har gitt grobunn for organisert kriminalitet av betydelig omfang.

I tillegg til at grensehandelen, som nå bare med Sverige sannsynligvis har kommet opp i omkring 9 milliarder kr og også er kraftig økende i forhold til Danmark, gjør at staten taper store avgiftsinntekter, går det også i stor grad ut over norske arbeidsplasser, i første rekke innen handelsnæringen, men også i en rekke norske produksjonsbedrifter. Når prisforskjellene mellom Norge og våre naboland stadig øker, vil problemene også øke. Det er derfor uforståelig at Regjeringen ikke ser at den etter hvert må gjøre noe med dette, men i stedet velger å stikke hodet i sanden og late som om problemet ikke eksisterer. Påstanden om at det vil bli for dyrt å gjøre noe, er det all grunn til å stille spørsmål ved.

Det er en rekke eksempler på at det å sette ned avgifter gir økte inntekter til staten. Det er sannsynligvis også tilfellet når det gjelder engangsavgiften på bil. Nivået på bilavgiftene er et stort problem i Norge, ikke minst den voldsomme progresjonen gjør at det for svært mange mennesker ikke er behovet som styrer bilkjøpet. Særlig for familier med mange barn kan det være helt nødvendig å ha en større bil med både flere seter og romslig bagasjeplass. En slik bil vil veie mer enn en småbil og også ha en større motor. Progresjonen i engangsavgiften gjør at en slik bil blir altfor dyr for de fleste barnefamilier, og de må nøye seg med små, trange og mindre sikre biler som ikke dekker deres transportbehov.

De høye nybilprisene gjør også at Norge har en av de eldste bilparkene i Europa. Gjennomsnittsalderen har passert 10,2 år og er stigende, og vi har mer enn 500 000 biler på norske veier som er 15 år eller eldre. Nyere biler er både «renere» og mer trafikksikre enn gamle. Det har i de siste årene vært en rivende utvikling når det gjelder passiv sikkerhet i bil, og det bør ikke være slik at norske bilister på grunn av høye avgifter må kjøre rundt i mer trafikkfarlige biler enn bilister i andre land. Derfor ønsker Fremskrittspartiet en gradvis nedtrapping av avgiftsnivået mot et europeisk gjennomsnittsnivå.

Vi har en rekke avgifter i Norge som er altfor høye, er uheldige eller er urimelig innrettet. Pr. i dag er det dessverre bare Fremskrittspartiet som ønsker å gjøre noe med det. Tidligere var også Høyre bekymret over en del avgifter, men dessverre ble det høsten 2001 brått stille. Det må ha vært en stor skuffelse for de av Høyres velgere som faktisk trodde at Høyre mente det de skrev i budsjettinnstillingen høsten 2000, hvor Høyre faktisk foreslo å redusere alle alkoholavgiftene med 17,5 pst., hvor de uttrykte betenkeligheter med den sterke progresjonen i engangsavgiften, ville harmonisere vektårsavgiften med EUs minstesatser, mente at de høye bensinprisene var et betydelig problem, og ville redusere dieselavgiften ned til svensk nivå, og som om ikke det var nok: faktisk foreslo å avvikle sjokoladeavgiften, avgiftene på alkoholfrie drikkevarer og avgiften på engangsemballasje for drikkevarer. Siden har Høyre stort sett gått inn for å prisjustere de avgiftene som de for tre år siden mente det var riktig å fjerne.

Fremskrittspartiet blir ofte beskyldt for å vingle og for å skifte standpunkt, men vi mener faktisk det samme om disse sakene som vi gjorde for tre år siden. Høyre, derimot, kan vel neppe beskyldes for å ha holdt en stø kurs. At Fremskrittspartiet nå igjen er alene om å ville gjøre noe med det norske avgiftsnivået, er muligens bra for Fremskrittspartiet, men det er langt fra bra for landet.

Til slutt vil jeg gi Regjeringen ros for én ting: at den nå endelig ser ut til å ha fått på plass en generell momskompensasjonsordning for kommunene som ser ut til å kunne fungere, slik at en helt nødvendig konkurransestimulering av alle kommunale tjenester kan komme i gang. Og vi ser fram til at en tilsvarende ordning også skal komme i gang for statlig virksomhet. Den er ikke mindre nødvendig der.

Kristin Halvorsen (SV): Det er sagt at dette er et historisk budsjettforlik, fordi erkefiendene Arbeiderpartiet og Høyre har inngått budsjettforlik og blitt enige om et budsjett som er så akseptabelt for Arbeiderpartiet at de kan stemme subsidiært for det ved møteslutt i dag.

I SV har vi prøvd å forholde oss til denne situasjonen saklig og ryddig. Vi ser at Arbeiderpartiet har endret budsjettet i riktig retning på en del vesentlige områder. Samtidig er det slik at det som står igjen når det gjelder økte egenandeler for en del utsatte grupper, er endringer fra i år til neste år som ikke SV kunne ha gått for. Det gjelder egenandeler f.eks. for dem som vi klarte å få til et løft for i forbindelse med bostøtte etter at de fikk enorme strømregninger i våres, og det gjelder f.eks. stønadsordninger for enslige forsørgere.

Det er også slik at dette forliket inneholder kutt på en del vesentlige og viktige miljøområder som går motsatt vei av det som SV ville ha gått for. Men vi har ikke ropt og skreket og sagt at nå ser vi den nye storkoalisjonen i norsk politikk og tror at et ekteskap mellom Høyre og Arbeiderpartiet har kommet for å bli. Vi ser på dette som et hvileskjær, som å trå vannet i en stortingsperiode der Høyre har dominert budsjettet både første året og andre året, ikke i like stor grad dette tredje året, men som Sem-erklæringen kommer til å prege også det fjerde året. Det er altså et hvileskjær i et stort Høyre-prosjekt. Derfor har vi sagt at dette er sparkling i en situasjon der man trenger hammer og sag. Det er jo fristende noen ganger å sparkle dårlig treverk når en ser at det ser dårlig ut, mens det vi vet gjelder for framtiden, er å bruke litt kraftigere redskap og få ordnet det en gang for alle. Det holder en stund, men det er kortsiktig moro.

Derfor trenger denne Regjeringen en helt annen politisk utfordring. Høyre-politikken trenger et klart alternativ, og den trenger noe annet enn en ny eventuell mindretallsregjering som kan baute seg fram fra uke til uke. Den trenger et fast flertall som kan ta noen store solidariske grep for fellesskapet, som kan vare en hel stortingsperiode.

Man ruster ikke opp et kunnskapssamfunn etter innfallsmetoden og ved å endre et budsjett fra halvår til halvår. Man bekjemper ikke forskjeller i et av verdens rikeste land ved å øke egenandeler det ene halvåret og redusere noen av dem igjen det neste, og ved å gi ut gigantiske skatteletter det ene halvåret og legge seg litt på hvil det neste. Da må man drive en systematisk omfordelingspolitikk. Man slåss heller ikke mot arbeidsløsheten gjennom å kjøre en så uforutsigbar politikk overfor næringslivet at de ikke vet hva de skal forholde seg til. Denne rekken kunne jeg gjort mye, mye lengre.

Det SV nå ser for seg som vår jobb i norsk politikk, er å mobilisere fram mot stortingsvalget i 2005 på den måten at vi gjerne vil oppnå flertall for vår politikk underveis, og med det meget klare mål at vi gjerne vil invitere folk flest til å være med på et politisk prosjekt som er større enn summen av endringen på de enkelte kapitler og poster i forbindelse med et statsbudsjett, som er et stort, solidarisk prosjekt, en dugnad for solidaritet og fellesskap.

Det er én sak som kan stenge for en slik mobilisering. Det er hvis ja-siden i Arbeiderpartiet mener at EU-saken er den viktigste saken i vår tid, og at en ny omkamp om norsk EU-medlemskap haster mer enn alle andre saker og mer enn et nytt flertall i 2005. Det er ikke fordi SV ikke har respekt for at flertallet i Arbeiderpartiet har et annet EU-syn enn oss, men det er fordi vi ikke har noen tro på at man klarer å mobilisere fram mot et nytt, stort fellesskapsprosjekt hvis deler av en slik allianse, nemlig Arbeiderpartiet, skal stå arm i arm med høyresiden annenhver dag og argumentere for et norsk EU-medlemskap. I norsk politisk debatt har EU-kampen en klar høyre-/venstreakse. Vi skal ikke undervurdere hva slags motkrefter man står overfor dersom vi skulle klare å få til et romslig, frodig, solidarisk prosjekt fram mot neste stortingsvalg. Det vil være mange som ser sine egne interesser truet av det.

Ved høstens valg gjorde SV sitt beste valg noensinne. Vi mobiliserer mange på grunn av verdier. Vi mobiliserer mange på grunn av et klart ønske om mer mål og mening i politikken. Mange sier at i en situasjon hvor markedet skifter så raskt og hvor internasjonal økonomi kan herje med arbeidsplasser fra dag til dag, kan vi ikke ha en politikk som også flyter for vær og vind. Da må man ha en politikk som sier: Vi ønsker å oppnå noen helt klare prosjekter og mål, og vi ønsker å styre etter dem, og det skal vare i fire år.

La meg derfor komme med noen overskrifter om hva en slik politikk burde inneholde.

For det første: Staten i Norge eier mye rundt omkring i mange bedrifter og viktige deler av norsk infrastruktur, men vi har i altfor liten grad mål og mening med hva man skal bruke det statlige eierskapet til. Et eksempel som omtales i finansinnstillingen, er situasjonen i Årdal og Høyanger. Staten eier 44 pst. i Norsk Hydro. Norsk Hydro mener at de ikke skal fortsette å investere i disse industrisamfunnene, fordi det ikke hører hjemme i deres framtidige strategi for selskapet – ikke fordi det er ulønnsomme investeringer, men fordi det ikke er som et ledd i deres strategi. I SV mener vi ikke at Stortinget kan opptre som styre i Norsk Hydro eller gripe direkte inn og gjøre om beslutninger som styret i Norsk Hydro fatter, men vi mener at staten som eier frasier seg den makt og myndighet som ligger i eierskapet, hvis man ikke er med og har en strategi for hvordan man ønsker å bruke det eierskapet, og har klare signaler overfor de styrene som da skal gjøre jobben på vegne av eierne. En slik politikk og en slik debatt må vi ha. Det er på den måten, i kompromisset mellom kapital og styring, at Norge er bygd. Det er dette kompromisset som vi selv også må tufte framtiden på.

For det andre må næringslivet vite hva de skal forholde seg til av rammebetingelser. Det er veldig uforutsigbart når verkstedindustrien f.eks. igjen opplever forslag til endringer i permitteringsloven i en situasjon hvor de mangler ordrer, og hvor de sliter med å holde på kompetansen, og man på grunn av endringer i permitteringsloven tvinges til å si opp folk istedenfor å kunne holde på den arbeidskraften i håp om at det vil komme bedre tider. Nå varsler finansministeren at han har håp om at bedre tider kommer. Da er det bakvendt at man skal tvinge bedrifter til å foreta slike disponeringer i forhold til sin arbeidskraft at man sender folk ut i arbeidsløshet, eventuelt tvinger folk til å flytte, og at bedriftene ikke er i stand til å ta nye ordrer. Det samme vil gjelde dersom det er store svingninger i andre rammebetingelser eller i pengepolitikken, som i fjor sommer tok kverken på en del industriarbeidsplasser.

Det tredje punktet er det som dreier seg om kommuner og velferd. Her har kommunalminister Erna Solberg sluppet katta ut av sekken, for hun regner dette som et unntaksår for den privatisering og den konkurranseutsetting som Høyre mener er nødvendig i Kommune-Norge. Der må vi jo bestemme oss. På morgenen i dag lyste finansministeren mot meg på trappen min med: Fru Halvorsen, kom deg ut, bruk kredittkortet, kjøp, gå berserk i julehandelen, redd nasjonen! Ja vel, jeg er ikke så vanskelig å be, men det er vel ikke akkurat det som er den største og viktigste oppgaven i norsk politikk akkurat nå. Det er jo en større og viktigere oppgave å kunne holde de løftene som veldig mange kommer med overfor alle de ungene som har hverdagen sin i skolen, og de lærerne og de foreldrene som er opptatt av det. Og da må de satse på kommunene – ikke bare som et hvileskjær innimellom all Høyre-politikken – da må vi si at dette mener vi er viktig, fordi vi har slåss for fellesskapsløsninger, som alle, også de som egentlig har penger til å kjøpe seg noe annet, skal slutte opp om, og fordi det skal lyse sånn at vi virkelig ser hva vi satser på for framtiden.

Det fjerde er det som dreier seg om samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Når denne regjeringen setter ned et utvalg som skal vurdere hvordan midlertidige ansettelser skal fungere for framtiden, og så i siste sving, i det øyeblikket dette utvalget er i ferd med å legge siste hånd på verket, sier at nei, vi har tenkt å endre det uansett, bare sitt der og diskuter, dere, men vi har bestemt oss, da tar man ikke partene i arbeidslivet på alvor.

En viktig grunn til at Norge har vært en velferdsstat, er at man har klart dette samarbeidet mellom en aktiv stat og partene i arbeidslivet, og at folk har tatt ansvar sammen.

Min liste er mye lengre enn dette. For eksempel tror vi på en renessanse for miljøpolitikken. Vi tror at veldig mye av det vi har behov for framover, er en annen innsats for ny fornybar energi og for å utnytte den elektrisiteten vi har, på en slik måte at folk ikke får gigantiske overraskelser når strømregningen kommer, og slik at vi kan skaffe industrien ny kraft. Fordeling, internasjonal politikk, hele skole- og utdanningssamfunnet på samme vis. Vi ønsker å invitere folk til å være med på å diskutere denne visjonen, diskutere det som kan være en ny politisk oppvåkning, som alternativet til en høyredominert regjering, ledet av Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A): Når eg høyrer Kristin Halvorsen, får eg lyst til å minna om at det ikkje er nok å seia halleluja, ein må gjera det òg.

SV gjev no uttrykk for at dei er bekymra for den aukande arbeidsløysa. Det synest eg er positivt, men eg stiller meg spørsmålet om ein kan ta dette på alvor. I dag vil SV auka bruken av oljepengar i god, gamal tradisjon, men i løpet av 1990-talet har dei stemt imot nesten alle prosjekt som har skaffa oss desse oljeinntektene.

I det siste har fleire av representantane frå SV vore bekymra for kraftforedlande industri. Samtidig er SV det partiet som gjer mest for å hindra at denne industrien får tilgang på kraft, og i tillegg har dei ivra svært mykje for særnorske miljøavgifter. Det siste året har over 20 000 industriarbeidsplassar gått tapt. Mellom anna har det forsvunne 5 000 industriarbeidsplassar i offshorenæringa. Svaret frå SV på dette er å fjerna 1 milliard i investeringar til neste år. Då må det nesten vera lov å spørja: Er det slik at 5 000 er for få? Burde endå fleire ha gått utan jobb i dag?

Kristin Halvorsen (SV): I SV har vi den evnen at vi ikke bare sier halleluja, men vi gjør det også. Vi mener at nettopp det å ha visjoner og klare mål for framtiden er en vesentlig drivkraft i politikken. Vi kan ikke bare drømme oss tilbake til de grepene som virket på femtitallet, når vi skal diskutere rammebetingelser for norsk næringsliv framover.

Det er en veldig stor utfordring at den virksomheten som knyttes til offshore, har en viss forutsigbarhet når det gjelder omfanget. Akselsen vet like godt som jeg at det kan variere med 30 milliarder det ene året og 70 milliarder det andre året i investeringer. Det gir veldig stor uforutsigbarhet. Det betyr f.eks. at et slikt sted som Stord har 1 000–2 000 faste arbeidsplasser det ene året, må leie inn arbeidskraft det andre året for å klare å ekspedere leveranser, og så ut i arbeidsløshet igjen. Vi mener at man skulle hatt mye større forutsigbarhet når det gjelder dette.

Når det gjelder kraft: Ja, her mangler Arbeiderpartiet både økonomisk sans og vanlig folkevett. Det er altså ikke miljøbevegelsens seier i gasskraftsaken som har sørget for at gasskraftverk ikke bygges. Det er prisen. Vi tapte. Vi har mange forslag til mye rimeligere og mer bærekraftig energiutnyttelse enn de gasskraftverkene som nå har blitt et mantra for industrien. Bioenergi, f.eks., er bedre, billigere og har store volum.

Torbjørn Hansen (H): Representanten Halvorsen har som vanlig gitt en underholdende vurdering av den politiske situasjon. Jeg er glad for at hun fant plass til omtale av problemene med arbeidsløshet i sitt innlegg. Sosialistisk Venstreparti vil løse problemene med ledighet ved å ansette flere folk til å løse ulike problemer innenfor offentlig sektor og bruke nesten 7 milliarder mer av oljeformuen til dette formål samt øke skattene kraftig.

Da synes jeg det er på sin plass å spørre representanten Halvorsen om hun frykter hvilke konsekvenser det vil ha for privat sektor. For det er i privat sektor ledigheten har oppstått, og kravet fra næringslivet er nå at man viser moderasjon, og at man lar lettelsene i pengepolitikken virke også i 2004. SV har valgt å øke offentlige utgifter nesten 4 pst. til neste år. Da kan man nesten spørre om det er en bevisst strategi fra Sosialistisk Venstreparti å avvikle store deler av privat næringsliv.

Til slutt vil jeg spørre om representanten Halvorsen mener det er sosialt ansvarlig å kutte kontantstøtten med 3 657 kr pr. måned for tusenvis av barnefamilier med én måneds varsel?

Kristin Halvorsen (SV): Det SV foreslår for statsbudsjettet i 2004, er å bruke 2,3 milliarder kr mer enn det Regjeringen foreslår, for å sette i gang virksomhet når det gjelder både oppussing av skolebygg, opprustning av infrastruktur, f.eks. rassikring, osv. Det mener vi er en langt mer ansvarlig politikk for å få folk i jobb, enn det Høyre har lagt fram. Vi står ved hver eneste arbeidsplass vi foreslår i offentlig sektor. Vi står ved at vi foreslår at vi skal ansette arbeidsløse lærere istedenfor å la dem gå arbeidsløse i en situasjon hvor man trenger den arbeidskraften, og hvor mange lærerværelser står på randen av forgubbing, for å si det rett ut.

Men vi vedstår oss også det vi foreslår i privat sektor. Det er private bedrifter som driver rassikring. Det er private bedrifter som pusser opp skolene. Det er nettopp de delene av privat næringsliv som i dag har problemer fordi de mangler oppdrag. Det er den kapasiteten vi kan utnytte for helt nødvendige samfunnsoppgaver, som vi løser nå som vi har hender til å utføre dem og penger til å betale dem for å gjøre jobben.

Gjermund Hagesæter (FrP): SV skryter av miljøprofilen sin. Dei skryter også av at partiet går inn for særnorske miljøkrav. Og dei verkar ikkje spesielt opptekne av at dette vil medføre utflagging av norske bedrifter og dermed auka arbeidsløyse.

Når det derimot gjeld miljøforslag som ikkje vil ha desse skadeverknadene, er dei mindre observante, og dei er mindre velvillige til å støtte. Der har nemleg Framstegspartiet eit forslag som går ut på at ein skal ha avgiftsincentiv for svovelfritt drivstoff. Dette er drivstoff som allereie i dag blir produsert i Noreg, men det blir så eksportert til land som allereie har innført avgiftsincentiv, og som ønskjer denne typen drivstoff.

Eg vil stille dette spørsmålet til Kristin Halvorsen: Kvifor kan ikkje SV støtte dette, vere med på å leggje til rette for at miljødrivstoff skal vere tilgjengeleg også i Noreg?

Kristin Halvorsen (SV): Det er en utrolig kortsiktighet og mangel på forståelse i Fremskrittspartiet med hensyn til hvor lønnsomt det er å satse på en skikkelig miljøpolitikk. Norsk industri har i veldig mange sammenhenger klart å finne lønnsomme, gode miljøløsninger og er helt i forkant i verdensmålestokk på mange områder. Det er fordi man har klart å finne den miksen mellom krav til omlegging og utslipp som har gjort at bedrifter har lagt seg i selen for å produsere stadig mer miljøvennlig. De har i veldig stor grad lyktes. Det er bare å se seg rundt på veldig mange industriområder, se hvordan miljøet der ser ut i dag, i forhold til hvordan det gjorde tidligere. Det er derfor en komplett misforståelse at den industripolitikk som Fremskrittspartiet forskriver, er mer lønnsom og bedre, når de mener at norsk industri kan konkurrere med en tut og kjør-politikk – og ikke bry deg om det som måtte være av utslipp – etter u-landsstandard. Det er helt håpløst! Tvert imot, det er lønnsomt å gjøre det motsatte.

Når det gjelder denne svovelen i drivstoff, er vi enige i intensjonen, men representanten må ha meg unnskyldt for at jeg ikke kan alle underpunktene på dette. Det som SV og Fremskrittspartiet er uenige om når det gjelder dette, er jo Fremskrittspartiets ønske om at bensinen skal være billigst mulig generelt sett. Vi ser gjerne på innretningen med hensyn til hvordan dette gjøres.

Presidenten: Vi får komme tilbake til det en annen gang.

Odd Holten (KrF): Regjeringen fikk svært klare og entydige signaler fra et samlet næringsliv, med NHO i spissen, om å ha et stramt budsjett, for dermed å få ned renten og svekke den norske kronekursen.

Regjeringen har nå levert, og alle nyter godt av hele 4,5 pst. rentereduksjon og en svekket kronekurs, med stor betydning for familieøkonomi, kommuner og næringsliv. I tillegg til dette har også Regjeringen allerede levert 20 milliarder kr i lettelser, da mest til næringslivet.

Sosialistisk Venstreparti er preget av ja takk, begge deler i sin økonomiske politikk og har derfor i alle år hatt vanskelig for å ta medansvar på økonomiske områder. De ønsker mer skatt til næringslivet i år – 4 milliarder kr – og mer bruk av oljepenger. Hele 6,8 milliarder kr ønsker de å bruke, men uten å øke produksjonen. Er dette den medisin Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for for å få en bedre sysselsetting i Norge?

Kristin Halvorsen (SV): En liten gladmelding om svovelfri bensin først, for finansministeren kunne opplyse da jeg var i ferd med å sette meg, at dette vil komme som et krav fra 2005 og uansett bli innført. Det er jo gode nyheter for både Fremskrittspartiet og SV.

Så til det som dreier seg om rammebetingelsene for næringslivet: Hvor i all verden har Kristelig Folkeparti fått det fra, at SV driver og øker skattene for næringslivet? Ikke fra vårt alternative budsjett! Vi gir skattelette til næringslivet i vårt alternative budsjett. De viktigste to elementene i den skatteletten er for det første at vi reduserer arbeidsgiveravgiften. Det mener jeg er en riktig vei å gå. Det andre er at vi endrer avskrivingssatsene på investeringer i industrien, fordi vi mener det vil være riktig i dagens situasjon å gi bidrag til mer fornyelse i norsk industri. Og så endrer vi noen av skattene i næringslivet, men i sum går det altså i pluss.

Her er det mye interessant som Kristelig Folkeparti kunne lære meget av.

Marit Arnstad (Sp): SVs leder hadde en kraftsalve om kommunal og lokal velferd i forhold til den oppmuntringen folk har fått i dag om å låne penger for å handle til jul. Det er en kraftsalve jeg er hjertens enig i! Det virker ganske meningsløst at det her skal stå i avisen at en oppfordrer folk til å låne penger for å julehandle og øke det private forbruket. Og samtidig skal en si at det er et unntakstilfelle at en i det hele tatt får bedre økonomi i kommunene for å ansette flere hjelpepleiere, eller omsorgspersoner for barna våre i grunnskolen eller i SFO. Det er merkverdig!

Men jeg er opptatt av kommuneøkonomien. Det regner jeg med at også SV er. Senterpartiet har prøvd å gå igjennom det vi nå ser med hensyn til kommuneøkonomien i forhold til barnehageforliket. Så langt vi kan se, er ikke barnehagereformen i realiteten fullfinansiert gjennom det kommuneøkonomiske opplegget man nå legger opp til. Det er ikke mulig å få det til å gå i hop med den skattesvikten man har, og med den øremerkingen man har på andre områder, bl.a. til psykiatri. Derfor er det en utfordring til SV å ta det alvorlig, ikke bare si at kommunene antakelig har fått det de trenger, men ta det alvorlig. Skal vi oppfylle barnehageforliket, blir vi allerede i revidert nasjonalbudsjett nødt til å ta et større løft enn det som er tatt i høstens budsjett.

Kristin Halvorsen (SV): Vi i SV er enige med Senterpartiet i at det som hadde vært viktig for kommunene, ikke bare var at man reddet 2 milliarder kr i forbindelse med dette årets budsjett. Det har jo gjort kuttejobben rundt i kommunene litt lettere enn den var, men det betyr altså ikke at vi kan sitte og tenke: Hva skal vi satse på neste år? Det betyr bare at vi kan si: Å, vi kan kutte litt mindre enn vi trodde, på helt nødvendige ting som befolkningen etterspør.

Barnehageavtalen er vår baby. Den skal vi vokte, og den skal vi sørge for blir gjennomført til siste detalj. Hvis Senterpartiet har regnet og funnet andre regnestykker enn oss når det gjelder barnehageavtalen, så ser vi gjerne på det. Vi følger gjerne opp i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, fordi barnehageavtalen og barnehagereformen er et av de store løftene man til tross for en Høyre-dominert regjering har klart å få til i denne stortingsperioden. Billigere barnehager til alle barn som trenger det, er en veldig viktig reform SV har slåss for i 25 år, og mange barn har dessverre blitt voksne på den tiden. Nå skal vi ikke ha flere konfirmanter før dette er på plass!

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jon Lilletun (KrF): Sjølv ein finansminister fortener i grunnen å verte sitert riktig og verte tillagd dei motiva han har. Eg las òg intervjuet med Per-Kristian Foss og høyrde på radioen i dag. I intervjuet seier han: Gå og bruk pengar for å handle, og så seier han i radioen: Lån i alle fall ikkje meir enn det du har råd til! Så eg oppfattar faktisk at han sa at ein kunne bruke den auka romslegheita ein har fått i familieøkonomien, til å gle seg, men at ein ikkje skulle gjere det som det vart påstått at det vart gjort her. Eg synest ein skal tilleggje folk dei meiningane dei har kome med.

Elles er eg glad for at både representanten Akselsen og representanten Halvorsen er innstilte på å bruke meir halleluja. Eg håper jo det av og til skal gje seg utslag i forhold til den måten ein beskriv Regjeringa sin politikk på, som eg synest ein er nokså unyansert på.

Det er godt å kunne slå fast at hovudprioriteringane til Regjeringa i statsbudsjettet vert førde vidare med forliket som no er i hamn. I Regjeringa sitt framlegg til statsbudsjett låg det inne ei brei satsing på å skape og å sikre arbeidsplassar, og kampen mot arbeidsløysa vert ytterlegare styrkt. Det låg inne ei kraftig satsing på kommunane, og det vert meir utover det til kommunane. Det låg inne ei sterk satsing på høgare utdanning, og det vert meir både til skulebygg og til timar. Det låg inne ei tung satsing på helse, m.a. på psykiatri, og det vert endå meir til helse.

Kampen mot fattigdom i Noreg og i fattige land vert førd vidare og forsterka i neste års budsjett. Gjennom handlingsplanen mot fattigdom skal nær ein milliard kr gå til målretta tiltak for å løfte fattige og rusmiddelmisbrukarar i vårt eige land ut av uføret. Slik kan vi få bukt med fattigdomen som – trass i breie velferdstenester og langvarig arbeid for utjamning – framleis finst. Det er ei skam at vi har så mange fattige barn i Noreg, sa tidlegare statsminister Oddvar Nordli på TV for nokre år sidan. Det er eit synspunkt som Kristeleg Folkeparti og den sitjande regjeringa deler og tek konsekvensen av.

Vi har fått eit godt budsjett for landet. Arbeidarpartiet skal òg ha æra for at dei var villige til å strekkje seg langt og til å setje ein strek over halvparten av sine krav. Kutt i kontantstøtte og friskular, slik Arbeidarpartiet hadde skissert i sitt alternative budsjett, er sjølvsagt ikkje aktuell politikk for Kristeleg Folkeparti. Like uaktuelt er det å skulle vere med på å svekkje ordninga med skattefrådrag for gåver til frivillige organisasjonar.

Dette er viktige ideologiske saker for familiepartiet Kristeleg Folkeparti, saker som er tett knytte til vårt kristne verdigrunnlag og vårt menneskesyn. Difor er desse kuttforslaga uakseptable for Kristeleg Folkeparti. Men då Arbeidarpartiet var villig til å leggje dette til side og rette blikket mot dei områda vi står saman om, låg det til rette for eit fornuftig forlik. Det skal altså Arbeidarpartiet ha ros for.

Det som få har sagt noko om her i dag, og som eg har lyst til å ta med noko om, er det gledelege i at bistanden til fattige land og utviklingsarbeidet vert auka med over 600 mill. kr, og er oppe i 0,94 pst. av BNI. Dette er i tråd med planen om å nå eit bistandsnivå på 1 pst. av BNI.

Særleg viktig er det at bistanden til utdanning får eit kraftig lyft. Utdanning er jobb nr. 1 for å skape utvikling. Ingen andre investeringar gjev meir tilbake i kampen mot fattigdom enn nettopp utdanning. 123 millionar barn i verda står utan grunnutdanning, og fleirtalet av desse er jenter. Budsjettet legg opp til å auke satsinga på utdanning med om lag 200 mill. kr, og siktemålet er at utdanningsbistanden skal verte dobla frå 2003 til 2005.

Vi skal òg merke oss at bistandsbudsjettet tek på alvor at det er ein nær samanheng mellom miljøspørsmål og fattigdom. Som eit ledd i oppfølginga av Johannesburg-konferansen vil det over ein treårsperiode verte løyvt 375 mill. kr ekstra til arbeid med vatn, energi, landbruk og biologisk mangfald over bistandsbudsjettet. Vidare skal miljøforvaltinga i Noreg sine samarbeidsland styrkast. I kampen for ei berekraftig utvikling er det òg gledeleg at Regjeringa har lagt fram handlingsplanen for Nasjonal Agenda 21.

Det har vore ein del snakk om glede, og det har vore ein del snakk om mi glede. Det er heilt sant at gleda var til stades, både for ryddigheita og for at eg synest budsjettet vart godt. Men det er eitt punkt som Arbeidarpartiet ikkje har sagt noko særleg om når dei har synt til mi glede, og heller ikkje når det gjeld andres glede. Det har eg lyst til å ta med til slutt, for det er gleda over at ei god regjering får lov til å halde fram med arbeidet sitt. Det vil eg takke Arbeidarpartiet for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Eg skal ikkje forfølgje den debatten som var i stad om kven som bør ha fast følgje, men det er i alle fall to interessante hendingar i denne budsjettprosessen som utfordrar det politiske landskapet framover. Den eine er jo det no så mykje omtalte gledesutbrotet til Lilletun over forliket, og det andre er Jan Tore Sanner sitt kraftige oppgjer med den parlamentariske basisen til Regjeringa her i salen tidlegare i dag.

Men i Kristeleg Folkeparti er det jo ikkje berre Lilletun som lèt munnen springe over med det hjartet er fullt av. I avisa GD i går skriv fylkesleiaren for Kristeleg Folkeparti i Oppland at Kristeleg Folkeparti sine hjartesaker har fått eit lyft i budsjettforliket som nylig vart inngått. Men samstundes tek ein opp spørsmålet om Sem-erklæringa og meiner at i den situasjonen vi er i no, bør skatteløftet i Sem-erklæringa takast opp til revidering. Er Kristeleg Folkeparti sin parlamentariske leiar einig med fylkesleiaren sin i det?

Jon Lilletun (KrF): Nokre hjartesaker er styrkte, nokre hjartesaker har ein klart å halde på, slik at dei ikkje vert utsette for kutt. Eg tykkjer at finanspolitisk talsmann frå Høgre, Jan Tore Sanner, hadde eit glimrande innlegg her i dag, der han på ein god måte skisserte dei politiske skiljelinene. Eg skulle kanskje ønskt at både Arbeidarpartiet, SV og andre parti erkjende meir at den tunge børa som ein har bore med stramme budsjett – det å måtte seie nei til mange ting – faktisk gjev resultat. Det synest eg òg kunne kome med. Vi prøver faktisk å ha ein heilskap og å snakke om dei positive tinga.

Så når det gjeld skattelette: Det er opplagt at det var usemje mellom regjeringspartia om dette før vi gjekk inn i Sem-forhandlingane. Når vi har forhandla fram eit grunnlag, seier vi sjølvsagt at vi står ved det grunnlaget. Vi arbeider for at mest mogleg av det grunnlaget skal gjennomførast. Men ut frå den økonomiske situasjonen som har vore, er det ei større utfordring no enn det var den dagen ein inngjekk forliket.

Siv Jensen (FrP): Det er direkte fornøyelig å se representanten Lilletun så lykkelig som han er nå om dagen. Det er lenge siden sist. Dette kan vi andre bare glede oss over. Den lykken oppstod selvfølgelig på grunn av det gryende kjærlighetsforholdet som nå oppstår mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Her pågår det altså en het flørt, og det skjer mens Høyre sitter i den samme regjeringen og ser på.

På kort sikt innebærer selvfølgelig dette at man fortsatt kan ha en samarbeidsregjering, men på lang sikt er dette et signal om at Kristelig Folkeparti forbereder seg på – hva skal en si – å tuppe Høyre ut av regjeringskontorene for å kunne invitere Arbeiderpartiet inn. I en tidligere replikkveksling snakket Jon Lilletun om samlivskursene som man nå hadde reddet. Betyr det at det egentlig er Kristelig Folkepartis representanter som burde gå på disse samlivskursene, for å lære seg til å være trofast hos den ene partneren man har valgt, fremfor på en måte å drive den form for bigami som vi nå er vitne til i Kristelig Folkeparti?

Jon Lilletun (KrF): Ja, det er kjekt at det at eg er lukkeleg, òg kan smitte over på andre. Eg synest faktisk representanten Jensen var riktig godvillig i replikken sin her no. Det er jo bra.

Men her er det ingen som har svikta nokon. Det er regjeringspartia som felles har gått inn i eit forlik, på same måten som vi var i eit forlik med Framstegspartiet i fjor. Eg trur vel at vi alle er slik skapte at vi treng samlivskurs. Difor er eg veldig lei meg for at Framstegspartiet ikkje stør det.

Det er ei interessant utsegn i dag som eg må utfordre tilbake på, slik at Siv Jensen kan kommentere det seinare i dag. Ho sa nemleg i sin tale, som ein kommentar til dette med Hagen sin dobbelte rekneskap:

«Det er ikke slik at ethvert utspill fra Fremskrittspartiet er et planlagt løftebrudd.»

Det er nøyaktig sitert, og eg trur det òg vil stå i protokollen.

Eg håper at vi kan treffast på samlivskurs, representanten Jensen og eg.

Presidenten: Det høres hyggelig ut.

Karin Andersen (SV): Det er snart jul. Og mens de av oss som har mest, har fått julegaver fra denne regjeringen som gjør at vi kan gå berserk med kredittkortet vårt, har altså andre fått det verre. Senest denne uken innrømmet Bjørg Tørresdal i «Politisk kvarter» en morgen at det var flere fattige i Norge nå enn før, og at dette var et alvorlig problem. Mens køen hos Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon vokser, og veldig mange kommuner kutter i sosialhjelpen under statens normer – det har jeg ringt rundt og forhørt meg om, og barnefamiliene som i fjor vinter fikk litt hjelp til å klare strømregningen, de aller fattigste av dem, ikke skal få det til neste år – går Jon Lilletun og skryter av fattigdomssatsingen til Regjeringen. Jeg håper inderlig at det er sinnet og ikke gråten som setter seg fast i halsen til dem som må gå til Frelsesarmeen.

Jeg vil spørre Jon Lilletun: Er det slik at den virkelighetsbeskrivelsen som regjeringspartiene og deres forlikspartner har seg imellom av situasjonen, er det som er den virkelige sannheten om fattigdommen i Norge, eller er det den virkeligheten som de som må gå på Frelsesarmeen, faktisk opplever og forteller om? Når har Kristelig Folkeparti tenkt å legge bredsiden sin til for denne saken?

Jon Lilletun (KrF): No er det ikkje slik at heile den gruppa som representanten Andersen snakka om når det gjeld t.d. bustøtteordninga, var folk som var av dei fattigaste. Det er ikkje slik at dei generelle velferdsordningane våre har hjelpt til slik at dei ikkje har vorte fattige. Det er det som er heile utfordringa. I staden for berre å hamre, å hamre, slik ein idealist som representanten Andersen er, gjer, kunne vi kanskje møtast til ein diskusjon om korleis vi klarer å målrette ein del ordningar slik at dei vil rette opp igjen det dei generelle ordningane ikkje har klart å ta fatt i. Eg er overbevist om at før vi klarer å kombinere generelle ordningar med meir målretting av ein del ordningar, vil òg talet på fattige kome til å stige framleis.

Eg trur på Frelsesarmeen sine skildringar. Eg trur på dei som fortel om verkelegheita der ute. Men eg er overbevist om at berre generelle ordningar ikkje vil hjelpe, og difor må vi òg ha vilje til å målrette.

Karin Andersen (SV) (fra salen): President! Jeg ber om ordet til en åpenbar misforståelse.

Presidenten: Representanten Andersen har bedt om ordet til oppklaring av en åpenbar misforståelse.

Karin Andersen (SV): Bostøtteordningen er ingen generell ordning som går til folk som har god råd. Bostøtteordningen er svært strengt behovsprøvd når det gjelder både inntekter og utgifter. Det er de fattigste barnefamiliene som fikk hjelp i fjor, og som har mistet den hjelpen i år.

Presidenten: Ønsker Lilletun å svare?

Jon Lilletun (KrF): Jeg tar det i neste svar.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Først vil eg få seie at det var ein fornøyelse å registrere representanten Lilletun si udelte glede og begeistring over budsjettforliket med Arbeidarpartiet. Sjølv om det er mange i Kristeleg Folkeparti som har hevda at Senterpartiet ikkje evnar å gle seg over norsk politikk for tida, så vil eg gi uttrykk for at eg var tilfreds med den retninga budsjettforliket tok.

Men Sem-erklæringa står fast: Det vert teke opp att fleire gonger under debatten i dag, og det betyr ytterlegare skattelette på rundt 10 milliardar kr. Sjølv etter forliket er det fleire kommunar som gir uttrykk for bekymring i forhold til nedlegging på områda barnehage, eldreomsorg og skule, og eg vil formidle vidare – ikkje på vegner av Senterpartiet, men på vegner av fleire ordførarar – den bekymringa som rår i kommunane. Romsdals Budstikke skriv at ein flyttar for å spare. Det gjeld eldre som flyttar tre gonger i løpet av eit år. Er det dette ein meiner med rasjonalisering i Kommune-Noreg? Mi utfordring til representanten Lilletun er: Kva prioriterer Kristeleg Folkeparti, betre eldreomsorg eller ytterlegare skattelette?

Jon Lilletun (KrF): Fyrst eit kort svar til representanten Karin Andersen: Eg snakkar om generelle ordningar generelt. Når det gjeld bustøtta, sa eg at det ikkje berre var dei fattigaste som fekk del i bustøtta, og det står eg fast ved.

Så til representanten Eli Sollied Øveraas: Eit utval i Kristeleg Folkeparti gjekk gjennom kommunane sin situasjon, og dei føreslo tre tiltak. Det eine var styrkte økonomiske rammer over ein del år for å rette opp det mishøvet som hadde vorte skapt gjennom mange år. Det andre var større fridom for kommunane, og det tredje var at ein òg måtte gjennomføre strukturendringar og rasjonalisering i kommunane.

Det er no slik at vi har betra økonomien, og eg meiner det òg må skje framover. Vi la fram den største fridomspakka som har vore lagd fram for kommunane, som òg Senterpartiet stemde mot delar av. Og det tredje er, som sagt, at det må gå føre seg ei kontinuerleg fornying og strukturering i kommunane for at kvar enkelt krone skal nå lengst mogleg fram til den enkelte som bur i kommunen. (Presidenten klubbar.)

Eg høyrer presidenten klubbar, og det respekterer eg sjølvsagt. Men no var det slik at eg skulle svare på to ting på ein gong her, og det klarte eg nesten på eit minutt.

Takk, president.

Inge Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Derfor klubber presidenten to ganger.

Ranveig Frøiland (A): Lilletun ropar ut at vi har ei god regjering. Vel, det er veljarane som skal avgjera det. Det ser ikkje ut for at så mange, iallfall, er einige med Lilletun. Men det tek vi sjølvsagt seinare i ei sak for seg.

Det har vore vanskeleg, seier representanten Lilletun, med desse stramme budsjetta å løyva til det som ein ønskjer å løyva til. Altså stramme budsjett: Når ein har prioritert skattelette, så vert det sjølvsagt mindre til andre ting. Det er jo ei prioritering som Lilletun har vore med på ved å gje skattelette til dei som er dei rikaste, så han kan ikkje fråskriva seg det.

Så seier Lilletun at Sem-erklæringa, med ytterlegare skattelette, vert ei større utfordring. Vil det seia at vi no venteleg ikkje får desse store skattelettane til neste år, men at ein vil prioritera velferd og priotera dei som er fattige og treng mest?

Jon Lilletun (KrF): No har det vel med omsyn til oppslutning vore stunder i historia der representanten Frøiland og eg har synst at veljarane ikkje har dømt våre regjeringar i forhold til kor gode dei har vore. Men det har vi to år på oss til å rette opp, og det håper vi at vi skal klare.

I høve til det eg sa om at det hadde vore ganske tøft å køyre så stramme budsjett, så står eg sjølvsagt ved det.

No er det jo slik at det aller meste av skatteletten er gått til næringslivet. Vi veit at i det alternative budsjettet som Arbeidarpartiet la fram no, beheldt òg Arbeidarpartiet faktisk 15 av dei millionane som Regjeringa har gjeve i skattelette til næringslivet. Difor vert det ganske holt når ein seier at denne skatteletten har gått til dei rikaste. Nei, han har gått til næringslivet, slik at det skal kunne både sikre og lage nye arbeidsplassar.

I høve til det å prøve å skaffe forståing for kor tøft det er å prioritere samtidig som ein skal gje tilstrekkeleg gode rammevilkår, må eg seie at eg synest det er eit felles ansvar for oss her på Stortinget. Arbeidarpartiet skal ha ros for at dei har vore villige til å halde ramma. Eg skal stoppe her. Men vi har eit felles ansvar for å vere folkeopplysarar om at det er ein samanheng, og at vi har ein samla totalitet å halde oss til.

Presidenten: Presidenten er litt i tvil om hvorvidt representanten mistet noen nuller underveis, at det skulle være 15 milliarder og ikke 15 millioner. Stemmer det?

Jon Lilletun (KrF): Presidenten har sjeldan hatt meir rett. Takk.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Etter at Regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett, ble det raskt klart for oss i Arbeiderpartiet at det ville bli en hovedoppgave å sikre bedre økonomiske rammer til sykehusene ved budsjettforhandlingene nå i høst. Hvorfor det?

La meg svare ved først å fastslå at helsereformen så langt på mange måter har vært en suksess. Først og fremst fordi ventetiden på nødvendig sykehusbehandling allerede er betydelig redusert for de fleste pasientgrupper. Jeg mener at man også allerede nå kan fastslå at helsereformen på sikt vil gi oss mer helse for hver bevilget sykehuskrone. Men denne type effektiviseringsgevinster vil det ta tid å hente ut.

Problemet med Regjeringens forslag til statsbudsjett var at helseforetakene ble stilt overfor økonomiske rammer som ikke ville gi nødvendig tid til omstilling. De økonomiske rammene var for små, og kravet til når driften måtte være i balanse, var urealistisk.

Dette førte da også til at de regionale helseforetakene raskt var ute og gjorde det klart at dersom Regjeringens forslag ble stående, ville konsekvensene bli store. En rekke forslag til nødvendige strukturendringer ble lansert.

Slike økonomisk motiverte strukturendringer vil sette hele helsereformen i fare. Folk vil ikke forstå at viktige tilbud skal legges ned fordi kravet til en drift i balanse stilles for strengt. Dette fikk vi også tydelige eksempler på. I Arendal gikk 15 000 i fakkeltog for å slå ring om akuttberedskapen ved det lokale sykehuset.

I Arbeiderpartiets alternative forslag til statsbudsjett har vi derfor foreslått å øke bevilgningene til sykehusene med 1 milliard kr, samtidig som vi foreslår å skyve på kravet om en drift i balanse med ett år.

I budsjettforliket har vi fått gjennomslag for en økning av bevilgningene med en halv milliard kr, og fullt gjennomslag for å skyve balansekravet med ett år. Dette vil gi helseforetakene større rom for fornuftig omstilling, og det har redusert behovet for omlegginger som kun baserer seg på økonomiske forhold. Dette er svært viktig.

På ett viktig område er det imidlertid god grunn til å rose Regjeringens budsjettforslag. Det gjelder den foreslåtte endringen i fordelingen mellom basisbevilgning og bevilgning til innsatsstyrt finansiering – det som ofte forkortes med ISF – i sykehusøkonomien.

I dag er det slik at 40 pst. av økonomien tildeles sykehusene som basisbevilgning, og 60 pst. som ISF. Regjeringen foreslår nå at 60 pst. skal gis som basisbevilgning, og 40 pst. som ISF. Arbeiderpartiet gir dette forslaget sin fulle støtte, og det har vært viktig for oss å sikre dette forslaget gjennom å inngå budsjettforlik med Regjeringen.

En for stor andel ISF-finansiering fører etter vår mening til at viktige pasientgrupper ikke gis tilstrekkelig oppmerksomhet. Det gjelder særlig pasienter med sammensatte lidelser, med kroniske sykdommer, og det gjelder også pasienter i psykiatrien. Disse pasientene gir med dagens system ikke tilstrekkelige inntekter, og sykehusene tvinges til å velge pasienter med andre, mer enkle diagnoser, framfor disse gruppene for å sikre sine inntekter.

Regjeringen og ikke minst helseministeren fortjener stor ros for å ha tatt det tøffe valget de har tatt på dette området.

Heidi Larssen (H): Kommentarene i forbindelse med forliket om statsbudsjettet mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene viser at dette er blitt godt mottatt av både fagfolk, næringsliv og media. Det er omtalt som en seier for ansvarligheten og bra for landets økonomi.

Nettopp det å sikre flertall for en ansvarlig økonomisk politikk som gjør at det grunnlaget som er lagt for vekst og økt sysselsetting, ikke forringes, har vært viktig for Høyre. Dette budsjettet skal bidra til å sikre og skape arbeidsplasser, bl.a. gjennom fortsatt lav rente og en konkurransedyktig kronekurs. Grunnlaget for bedre tider er lagt. Vi ser konturene av en gryende optimisme, og dette har vi ikke råd til å skusle bort.

Fremskrittspartiet vet ikke helt hvordan de skal ta dette budsjettforliket. Forurettet har de vært hele tiden, men ellers varierer reaksjonene fra dag til dag og fra person til person. I dag sier Alvheim til Dagens Næringsliv at han ikke hadde trodd at Høyre og Arbeiderpartiet kunne komme frem til enighet. Fremskrittspartiet hadde altså håpet på brudd, slik at spillet kunne gå videre og da med dem i hovedrollen. Der tok de altså feil. Siv Jensen sa i debatten tidligere i dag at hun ikke hadde trodd at Fremskrittspartiet og regjeringspartiene ville ha klart å komme frem til enighet. Det fikk hun ikke testet ut. De valgte selv å sette seg utenfor. Fremskrittspartiet valgte selv å ikke få innflytelse på neste års statsbudsjett. Heldigvis er det andre som ønsker det. For det er ikke slik som Fremskrittspartiet sier i merknadene, at regjeringspartiene fortsetter sin vingling for å oppnå det alt overordnede, nemlig å sikre fortsatt regjeringsdeltakelse.

Dette er galt. Ikke vingler vi, og regjeringsdeltakelse er intet mål, men et middel. For i motsetning til Fremskrittspartiet har Høyre innflytelse på politikken, på budsjettet, gjennom regjeringsdeltakelse og ikke minst gjennom samarbeid med andre partier. Vi er mer opptatt av hva vi samarbeider om, enn med hvem. Jeg er enig med Siv Jensen i at det er innholdet som betyr noe. Stiller man seg utenfor, har man ingen innflytelse, og det er altså Fremskrittspartiets skjebne denne gangen. Hagens replikk til Stoltenberg tidligere i dag kunne tyde på at Fremskrittspartiet ikke ville ha innflytelse heller. En av grunnene kan jo være at da kan man ikke bruke de samme pengene mange ganger.

Men heller ikke Sosialistisk Venstreparti vet helt hvordan de skal karakterisere det budsjettet som nå blir vedtatt. Her svinger kommentarene ikke bare fra dag til dag, men fra time til time. I merknadene til budsjettet påstår Sosialistisk Venstreparti at det budsjettet vi nå vedtar, har Høyre-stempel, samtidig som de to avsnitt lenger nede sier at mangelen på politisk retning er påfallende. Sosialistisk Venstreparti kan da ikke mene at et budsjett med Høyre-stempel ikke har retning. Men i tilfelle Sosialistisk Venstreparti ikke har fått det med seg, kan jeg fortelle dem litt om hvilken retning det er:

Regjeringen ønsker et sterkt og konkurransedyktig næringsliv, da det er en forutsetning for satsing på skole, helse og sysselsetting. Da må vi ha et stramt budsjett hvor det ikke brukes mer oljepenger, fordi det sikrer lav rente og konkurransedyktig kronekurs, slik at den gryende optimismen i norsk næringsliv som vi nå er vitne til, forsterkes og grunnlaget legges for økt sysselsetting.

Så er det noen som hevder at vi med dette forliket har forlatt Sem-erklæringens mål om skattelette. Til glede for de fleste skattytere i dette land kan jeg opplyse om at det har vi ikke. Det er riktignok ikke de store lettelsene neste år, bare en liten. Men Arbeiderpartiets forslag til skattesjokk for enkeltpersoner og bedrifter på rundt 5 milliarder kr er avverget. Og retningen er grei. På to år har vi fått skatte- og avgiftslettelser på rundt 20 milliarder kr.

Til slutt håper jeg også at Sosialistisk Venstreparti har fått med seg at Regjeringen ønsker å bidra til fornyelse, gjennom satsing på skole, forskning og innovasjon. Budsjettforliket om økt satsing på skole er en god Høyre-sak, og det er en riktig retning med flere skoletimer i grunnskolen.

Marit Arnstad (Sp): Det var nok på en måte godt for alle at det gikk som det gikk i høstens budsjett. Så slipper Arbeiderpartiet å forholde seg til en krisestemning, så får Kristelig Folkeparti mer til saker partiet er svært opptatt av, og så slipper Høyre å forholde seg til dette forferdelige Fremskrittspartiet. Men når Kristelig Folkeparti er så fornøyd med å knytte seg til Arbeiderpartiet, og når Høyre er så åpenbart glad for å finne en anledning til å kunne terge Fremskrittspartiet, åpner det for noen interessante spørsmål framover om hvor Regjeringen i framtiden har tenkt å hente støtte.

Senterpartiet forholder seg på en saklig måte til forliket. Vi synes det er en bedring av det opprinnelige budsjettforslaget som lå der, men vi anser det ikke for godt nok på en del av de viktige områdene som vi er opptatt av.

Senterpartiet har tre viktige satsingsområder i sitt alternative budsjett. Det ene er en målrettet næringspolitikk som tar næringslivet i hele landet i bruk, og som satser på de områdene der Norge har en mulighet til å gjøre det godt. Det andre er å øke bevilgningene for å bidra til bedre lokal velferd, skole og omsorg. Og det tredje er å skape en mer rettferdig skatte- og fordelingspolitikk der vi erkjenner at vi beskatter en del grupper i det norske samfunnet hardere enn i dag, men der vi også gir mer skattelette til dem som har de laveste lønningene.

Diskusjonen om et stramt budsjett og budsjettbalanse er en gjentakende øvelse år for år. Og det er en litt merkverdig diskusjon, i den forstand at de partiene som holder veldig hardt fast på at man skal ha en stram budsjettbalanse, bruker mange velkjente triks for å omgå den såkalte balansen. Å bevilge bare for et halvår er ofte brukt, men også nye omveier når det gjelder statlige og konsesjonsmessige salg, og ikke minst å kreve utbytte av statseide selskap. I år henter vel staten inn godt og vel 95 pst. av utbyttet i Statkraft. Det er egentlig det samme som å bruke mer oljepenger, men ingen er villig til å innrømme det. Men det gir i alle fall ikke noe mindre press i økonomien, og det gir heller ikke noe mer til avsetning til pensjoner for framtiden.

I Hamlet av Shakespeare er en av de mest kjente replikkene:

«There is something rotten in the Kingdom of Denmark».

Den replikken kan kanskje bli overført til dagens forhold mellom stat og kommune. Det er et eller annet råttent i forholdet mellom stat og kommune, i forholdet mellom forventninger og oppgaver som blir løst, i forholdet mellom det ansvaret som tas de ulike plassene.

For hva er det vi ser i norsk kommunesektor i dag? Jo, gjelden vokser, underskuddene øker, skjønnsmidlene som skal brukes til utjamning, reduseres, og distriktskommunene kommer pr. i dag meget dårlig ut strukturelt sett. Svaret fra Regjeringen har så langt vært: Dere må omstille dere, eller dere må slå dere sammen. Men Regjeringen beskriver en virkelighet som jeg tror veldig mange ute i kommunene ikke kjenner seg igjen i, heller ikke i sine egne kommuner. Fordi de som prøver å få den lokale velferden til å gi i hop – det siste eksemplet er de 124 ordførerne som skrev under et opprop og leverte det til statsministeren i går – har en annen virkelighet å forholde seg til enn den virkeligheten som skisseres fra denne talerstolen.

Jeg tror det hadde vært klokt av oss om vi ikke angrep den debatten ved enten å skylde på kommunene når våre egne løfter ikke innfris, eller ved å anklage kommunene for å være irrasjonelle eller for små. Det hadde også vært klokt om vi hadde fortalt sannheten om tallene knyttet til kommunesektoren, og ikke hadde gjort som Regjeringen gjør i budsjettet, teller sysselsettingen i kommunene gjennom antall stillinger, ikke antall årsverk, når vi faktisk vet at over 40 pst. av stillingene i kommunesektoren er deltidsstillinger, og at det oppblåste bildet en gjerne gir av kommunesektoren, dermed er ganske feil.

De lokalpolitikerne som nå er gått inn i nye verv lokalt, er opptatt av at tjenestene til folk skal bli best mulig. De vil at den lokale velferden skal være best mulig, og det plager dem når de må redusere tilbud, eller når de ikke innfrir de forventningene Stortinget har skapt til dem. Det burde vi ta mer alvorlig enn det vi gjør i dagens finansdebatt. Vi burde også ta et mer langsiktig grep i forhold til de problemstillingene. Det er åpenbart at vi ikke bevilger de pengene innenfor neste års budsjett. Vi må tenke på mer langsiktige tiltak for å bedre den lokale velferden. Og etter Senterpartiets mening bør vi fortelle sannheten om hva en fullfinansiering av de reformene vi går inn for, egentlig innebærer. Vi bør bevilge de midlene som faktisk skal til for fullfinansiering, gjennom en langsiktig opptrappingsplan. Vi må være påholdne med sjøl å gi nye løfter, og vi må få en ordning med å kunne restrukturere en del av gjelden i kommunesektoren.

Så må vi også ha tillit til de løsningene som velges lokalt. Det er Senterpartiets utfordring i forlengelsen av denne finansdebatten og i forlengelsen av neste års budsjett.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Det har vært en stor forståelse blant de fleste partiene her i denne salen for hvor mye oljepenger man kan bruke i norsk økonomi uten at det skal gå ut over arbeidsplassene, konkurranseevnen, renten eller føre til inflasjon osv. Senterpartiet har vært med i dette store flertallet, stort sett. Jeg leste med forundring i det budsjettet som Senterpartiet nå framla, at de faktisk vil bruke over 3,3 mill. kr mer av de såkalte oljepengene i norsk økonomi.

Det har vært vanskelig å stå fast på hvor mye man skal bruke, nettopp på grunn av utviklingen på arbeidsmarkedet. Vi vet: for mye bruk – mer ledighet. Men i dag ser Senterpartiet annerledes på det. Vi kan bruke mye, mye mer oljepenger med Senterpartiets budsjett.

Ser ikke representanten Arnstad at dette også har en bakside når vi ser på framtidige pensjoner og sysselsettingsproblematikken i Norge?

Presidenten: Presidenten konstaterer at viljen til moderasjon i dag er påfallende stor. Også i dette innlegget ble det sagt millioner hvor det skulle vært milliarder.

Marit Arnstad (Sp): Regjeringen og Arbeiderpartiet bruker 50 milliarder kr av oljepengene i sitt budsjett. Senterpartiet bruker 53,3 milliarder kr av oljepengene i sitt budsjett. Det er forskjellen i budsjettbalanse mellom Senterpartiet og regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Den er ikke stor. Men så er det det at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i budsjettforliket – slik jeg var inne på i mitt innlegg – driver en del småtriksing når det gjelder å omgå budsjettbalansen. Noe av det jeg synes er mest problematisk, og som Arbeiderpartiet er med på, er at de velger å ta så å si rubbel og bit av det overskuddet Statkraft har i år. Det er antakelig den beste måten en kan ødelegge et statseid selskap på, og det velger altså Arbeiderpartiet å være med på istedenfor å være ærlig nok og si: Det er det samme som å bruke oljepenger, det er bare det at vi ikke tør å kalle det oljepenger, og derfor tar vi heller utbytte fra Statkraft.

En må også fortelle meg hva som er forskjellen mellom å kunne stimulere etterspørselen gjennom offentlige budsjett litt mer enn det Regjeringen og Arbeiderpartiet gjør, og det å oppfordre folk, slik sentralbanksjefen gjør i dag, til å låne for å gjennomføre julehandelen. Jeg vil mye heller oppfordre folk til å være reservert når det gjelder lån, og så får vi heller stimulere den offentlige etterspørselen. Det er nødvendig.

Leif Frode Onarheim (H): Representanten Arnstad sa at lokal velferd er viktig. Det er jeg enig i. Det krever næringsutvikling. God næringsutvikling krever bl.a. at vi fortsatt har en høy olje- og gassvirksomhet, og det krever gode eiere. Vil representanten Arnstad være med på at vi da må sørge for at vi gir rammebetingelser også til olje- og gassindustrien – bl.a. når det gjelder arealer – som gjør at den kan fortsette?

Er hun enig i at vi trenger gode eiere, og at de også trenger belønning? Det hun gjør, er at hun vil øke skattene, dobbeltbeskatning på utbytte. Det er klart at det ikke stimulerer til eierskap og store investeringer.

Marit Arnstad (Sp): Jeg er enig med representanten Onarheim i at lokal velferd er avhengig av at en har en god, lokal verdiskaping, og at en driver en nasjonal næringspolitikk.

Jeg er skuffet over Høyre, som på en måte ser ut til å tro at skal en drive næringspolitikk, handler det bare om å gi generelle skatteletter. Nei, det handler om å drive en målrettet næringspolitikk mot de områdene der Norge kan bli best. Olje- og gassindustrien er et eksempel på det. Men da må vi også satse både på den kunnskapen som finnes i olje- og gassindustrien, og på forskningen knyttet til olje- og gassindustrien. Jeg må oppriktig si at jeg ikke ser at denne regjeringen gjør det, rett og slett.

Olje og gass ligger mitt hjerte nær, og jeg vil gjerne gi aktørene gode rammebetingelser. Gode rammebetingelser er ikke å strø skatteletter ukritisk nedover hodet på dem, men bl.a. å gi dem et mye større rom for forskning og utvikling, og også gi dem et stødig, statlig eierskap, der en ikke driver og tar ut utbytte nær sagt av alt de klarer å tjene opp i løpet av et år.

Per Erik Monsen (FrP): Slik jeg oppfatter det, prøver Senterpartiet i all sin ferd å være distriktenes beste venn.

Nå er det slik at gjennomsnittsbilisten i Norge bruker mellom 60 000 og 70 000 kr for å ha den mobiliteten som bilen gir. I byene er det mulig å greie seg uten bil, fordi det er et visst kollektivtilbud, og avstandene er forholdsvis små. I distriktene er kollektivtilbudene ofte ikke-eksisterende, og avstandene er vesentlig større.

Fremskrittspartiet har foreslått å redusere både engangsavgiftene og drivstoffavgiftene. Dette vil åpenbart være mest fordelaktig for folk i distriktene, der det er større avstander og større bilavhengighet. For næringslivet i distriktene vil lavere drivstoffavgifter være særlig viktig. Hvorfor vil ikke Senterpartiet støtte noen av disse forslagene?

Marit Arnstad (Sp): Samferdsel er et viktig tema, ikke minst i distriktspolitisk sammenheng. Det er også en av grunnene til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett har lagt inn 1 milliard kr ekstra nettopp til samferdselstiltak, en samferdselsmilliard som i hovedsak bør gå til å utbedre vegnettet i Norge.

Fremskrittspartiet velger i sin prioritering å redusere avgifter for bilistene. Senterpartiet har valgt en prioritering der vi ønsker å ruste opp de fylkesvegene og riksvegene rundt omkring i dette landet som sårt trenger en opprustning. Vår satsing på samferdsel er knyttet til det. Jeg tror at det er svært viktig for norsk næringsliv, for det er klart at i dag er det så dårlig standard på en del veger i Norge at fisken blir ristet sund lenge før den kommer ned på kontinentet.

Jeg er ikke uenig med representanten Monsen i behovet for å øke bevilgningene til samferdselstiltak, og at det er viktig for distriktsbasert næringsliv. Men vi velger altså en annen innretning. Vi velger å utbedre vegnettet framfor å gi skattelette til privatbilistene.

Heidi Grande Røys (SV): Budsjettavtalen har eit punkt om industrisamfunna Årdal og Høyanger. SV er einig med Senterpartiet i at dette er defensivt i utforming. SV spesielt hadde vel ynskt at det her i Stortinget hadde vore fleirtal for at næringsministeren skulle gå ein runde til med styret og leiinga i Hydro og jobbe for å få til ei modernisering i regi av Hydro – ei modernisering som er umåteleg lønnsam, med ei avkastning på langt over 20 pst.

Det Senterpartiet gjer, er at dei i Budsjett-innst. S. I skriv ein merknad om at Regjeringa må forhandle fram ein avtale om myndigheitsdeltaking i moderniseringa av smelteverka, og viser til forslag under kapittel 9. Eg og SV får ikkje heilt tak på kva Senterpartiet meiner med det forslaget. Eg får heller ikkje tak på om Senterpartiet faktisk har fått tilbakemelding på at det er dette desse to industrisamfunna faktisk ynskjer skal vere løysinga på denne runden her.

Marit Arnstad (Sp): For noen måneder siden var Gerhard Schröder i Norge. Den tyske forbundskansleren så det ikke under sin verdighet å reise til Norge og forhandle med en norsk industrileder om framtiden til tyske verft og tyske arbeidsplasser.

I prosessen omkring Høyanger og Årdal har det hele tiden forundret meg at jeg ikke har sett statsministeren eller Regjeringen på banen én eneste gang for å prøve å gå inn i drøftinger med Hydro om hvordan en kan modernisere virksomheten, og også om hvordan staten eventuelt kan bidra. Her er det sikkert knyttet ting til moderniseringen både når det gjelder teknologiutvikling og lønnsomhet, der staten kunne bidratt med utviklingsmidler – det er jeg ganske overbevist om. Men jeg har ikke sett noen ting.

Senterpartiet vil i dag utfordre de andre partiene på nettopp dette. Vi synes at vi i Norge også bør ha en regjering som er så opptatt av arbeidsplassene knyttet til industrisiden at de faktisk går inn i en aktiv drøfting med det konsernet det er snakk om.

Vi får antakelig ikke flertall for vårt forslag, men kommer da til å stemme subsidiært for det forslaget som SV bl.a. står bak, om omstillingstiltak knyttet til lokalsamfunnene, og håper iallfall at det kan bli vedtatt.

Ingmar Ljones (KrF): Representanten Arnstad tok nok ein gong opp at Senterpartiet vil gi meir pengar til kommunane, slik at dei kan løysa kommunale oppgåver. I kommuneproposisjonen i år blei det lagt vekt på at lokaldemokratiet skal framhevast, lokalpolitikarane skal få større råderett over eigne midlar og rett til å prioritera i samsvar med kommunen sine behov. Då kommuneproposisjonen blei behandla, gjekk Senterpartiet imot å fjerna mange av dei øyremerkte tilskota til kommunane som bind kommunane sin handlefridom.

Senterpartiet sitt alternative budsjettframlegg indikerer heller ingen ny kurs. Spørsmålet til representanten Arnstad blir då: Er Senterpartiet for å styrkja lokaldemokratiet og gi ordførarane – inklusiv senterpartiordførarane – og andre lokalpolitikarar tillit og rett til sjølve å prioritera, eller vil Senterpartiet at staten framleis skal styra kommunane gjennom øyremerkte tilskot?

Marit Arnstad (Sp): Svaret på om Senterpartiet vil bidra til å styrke den lokale handlefriheten, er ja. Det betyr ikke at vi ukritisk forholder oss til alt det Regjeringen foreslår.

Vi stemte for et flertall av de forslagene som Regjeringen hadde om økt lokal handlefrihet. Men vi så også at et par-tre av forslagene kunne få ganske skjeve virkninger. Blant annet er det en skole i mitt fylke nå – en spesialskole – som plutselig, hals over hode, har fått beskjed om at dette ikke lenger er en statlig oppgave, den skal finansieres kommunalt. Jeg regner med at dette er et av utslagene av at en her la inn en del tilskudd i rammene som egentlig bare dreide seg om en ti-tolv kommuner, og så ble det fordelt jevnt utover 434 kommuner. Det er klart at den type skjevheter kunne ikke Senterpartiet stemme for. Men vi stemte for mange av de andre forslagene som Regjeringen la opp til.

Vi mener at lokal handlefrihet er absolutt nødvendig. Men lokal handlefrihet må gå hånd i hånd med at en tar tak i de ressursmessige utfordringene kommunene står overfor, og at en blir enig om noen langsiktige grep for å gjøre noe med den ressurssituasjonen som er i kommunene.

Presidenten: Det var siste ord på formiddagsmøtet.

Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er ute. Forhandlingene avbrytes, og nytt møte settes kl. 18.