Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Trond Giske til kultur- og kirkeministeren, vil bli besvart av utdannings- og forskningsministeren som rette vedkommende.

Trond Giske (A): Jeg har følgende spørsmål til kultur- og kirkeministeren:

«Etter at det øremerkede statstilskuddet til kulturskolene og pristaket for kulturskolene forsvant, øker prisene kraftig mange steder, blant annet i Oslo. Dette kan medføre at mange barn mister sitt tilbud fordi bare de med best økonomi har råd. Det kan også føre til at rekrutteringen til det profesjonelle kulturlivet i framtiden blir dårligere.

Hva vil statsråden gjøre med dette?»

Statsråd Kristin Clemet: Jeg er av den oppfatning at kommunene som et hovedprinsipp er best i stand til å allokere ressurser innenfor det kommunale tjenestetilbudet. I tråd med Regjeringens syn på utviklingen av lokaldemokratiet og det kommunale selvstyret finner jeg det naturlig at kommunene selv fastsetter betalingen for ulike tilbud i de kommunale musikk- og kulturskolene.

Kulturskolerådet og fylkesmannen i Sør-Trøndelag har undersøkt endringene i foreldrebetalingen i musikk- og kulturskolene i 2004. 180 av de 386 kommunene som var med i undersøkelsen, økte foreldrebetalingen, og en foreløpig oppsummering viser en gjennomsnittsøkning på 17 pst. Det kan også opplyses om at satsen for foreldrebetaling som inntil 1. januar 2004 var på maksimalt 1 600 kr, ikke har vært justert siden 1993. 1 600 kr i 1993 tilsvarer 2 093 kr i 2004.

Videre vil økt foreldrebetaling kunne bidra til økt kapasitet i de kommunale musikk- og kulturskolene, noe som faktisk har funnet sted i om lag 80 pst. av de 20 forsøkskommunene hvor tilskuddet ble en del av rammen alt i 2000. Det er imidlertid for tidlig å si noe om effekten av en eventuell økning i foreldrebetalingen på musikk- og kulturskoletilbudet i de andre kommunene.

Formuleringen om kulturskolene i kulturmeldingen bygger på den allmenne erfaring at de kommunale musikkskolene har vært og er viktige i rekrutteringen av talenter til det profesjonelle musikklivet i Norge, som på flere områder må kunne sies å holde et svært høyt nivå, også i internasjonal sammenheng.

Utvidelsen av musikkskolene til å omfatte også andre kunstuttrykk enn musikk gir grunnlag for å anta at de har hatt samme positive betydning for større deler av kunst- og kulturlivet. Jeg ser imidlertid ingen grunn til å tro at rammefinansiering, som betyr at lokaldemokratiet får større innflytelse over utforming av tilbudet, vil svekke den fremtidige rekrutteringen til kulturlivet.

Trond Giske (A): Jeg takker for svaret.

Jeg synes det er oppsiktsvekkende at kulturministeren, som mitt spørsmål var rettet til, og jeg har også understreket at det var en mening med at det var rettet til henne, ikke vil svare. Men det er prisverdig at utdanningsministeren tar den tunge jobben det er å forklare de enorme prisstigningene vi får for kulturskolene.

17 pst. er dramatisk mye mer enn den generelle prisstigningen, og man skal ikke ha mye økonomisk innsikt for å slå fast at høyere pris gir lavere deltakelse. Nå har man mot Arbeiderpartiets stemmer fjernet det øremerkede tilskuddet til kulturskolene. Det toget er gått, så dette er jo i og for seg ikke lenger utdanningsministerens bord. Mitt spørsmål dreier seg om hvordan dette vil påvirke framtidens kulturliv i Norge, for færre barn og ungdom i kulturskolene vil føre til at færre kan rekrutteres til de profesjonelle kulturarbeidsplassene i framtiden. Det bekymrer meg, og det må vi finne mottiltak mot. Hvis utdanningsministeren føler seg kompetent til å si noe om de mottiltakene på kulturfeltet, ønsker jeg gjerne å få det utdypet.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg mener at representanten Giske trekker for raske konklusjoner. En prisstigning på 17 pst. er ikke mer enn den generelle prisstigningen, men mindre enn den generelle prisstigningen. Det har altså ikke vært noen prisøkning siden 1993, og hvis man justerer for det som har skjedd siden 1993 når det gjelder prisstigning, ligger selv 17 pst. innenfor den generelle prisstigningen.

Jeg synes også han trekker en for rask konklusjon når han sier at det uten videre vil føre til lavere deltakelse. Det skulle man kanskje tro, men problemet i dag har vært at det har vært for liten kapasitet. Å kunne øke prisene betyr at kommunene får større mulighet til å påvirke utformingen av tilbudet, og gjør det mulig for dem å tilby en større kapasitet, hvilket kanskje gjør at flere kan delta. Jeg tror dette er ett av flere viktige tiltak.

Jeg tror også det som skjer når det gjelder kunst og kultur i skolen, den ordinære skolen, har ganske stor betydning for rekruttering til det profesjonelle musikk- og kulturlivet i Norge. Men jeg mener det ikke er belegg for å si at dette vil svekke kapasiteten eller kvaliteten.

Trond Giske (A): Jeg takker igjen for svaret.

17 pst. prisstigning kan man, hvis man regner langt bakover, få lavt nok pr. år, men prisstigningen gjelder faktisk fra 2003 til 2004. I fjor var prisen 1 600 kr, og i år vil prisen være 17 pst. høyere. Over natta får vi denne prisstigningen. Det er klart at dette kan påvirke den muligheten for deltakelse barn i familier med dårlig økonomi har. Det er ikke alle kommuner som har den samme situasjon som Oslo, med lange køer.

Jeg har også lyst til å spørre statsråden som partipolitiker som faktisk tilhører det fylkespartiet i Oslo som styrer Oslo byråd, om det er en villet politikk fra Høyre at kulturskolen har en prisøkning på 60–70 pst. fra 2003 til 2004, og om det er en offensiv satsing i en by som ønsker å kalle seg en europeisk kulturby.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg må gjenta at prisene har stått stille siden 1993, og at 17 pst. dermed er mindre enn den generelle prisstigningen siden 1993.

Likevel er det riktig som representanten Giske sier, at når man prisregulerer på den måten og så slutter å gjøre det, må en slik prisøkning eventuelt skje over natten. Men det er den pris man betaler for å kjøre en politikk som sterkt regulerer kommunesektoren, både når det gjelder hvilke tilbud de kan yte, hvilken kapasitet de kan holde, og hvilke priser de kan ta. Jeg mener generelt at vi bør øremerke mindre og overstyre kommunesektoren mindre, for da tror jeg de kan tilpasse tilbudene til de lokale forholdene på en bedre måte. Det tror jeg skjer.

Innenfor disse 17 pst. er det store forskjeller. Det varierer fra en økning på 75 pst. i Våler kommune i Østfold til en reduksjon på 100 pst. i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Jeg har ikke besøkt disse kommunene eller studert dette nærmere, men det kan tenkes at det er uttrykk for at slik det har vært, har vært ganske langt fra slik lokalpolitikerne har ment at det burde være, både når det gjelder utforming av tilbudet, kapasiteten og prisen, og at det nå er tilpasset lokale forhold, slik at flere barn har mulighet til å nyte godt av dette tilbudet.