Åslaug Haga (Sp): «Miljøvernministeren har i sin tid som statsråd fremma en rekke saker der grunneiere føler seg overkjørt og fratatt råderett over egen eiendom. I mange av sakene blir det heller ikke tilbudt noen rimelig kompensasjon. Typiske eksempler på dette finner vi f.eks. ved etablering av nasjonalparker, i arbeidet med barskogvern og i rovviltforvaltningen.

Mener statsråden at den private eiendomsretten er av underordna betydning, og at staten i mange tilfeller er en bedre forvalter av utmarksarealene enn private eiere?»

Statsråd Børge Brende: Den private eiendomsretten er en grunnleggende verdi i demokratiet og rettsstaten. Privat eiendomsrett er også en viktig forutsetning for forsvarlig ressursforvaltning, fordi vi tar bedre vare på verdier vi eier, enn verdier vi ikke har noe ansvar for. Det er de offentlige myndigheter som har bevisbyrden dersom det skal gjøres inngrep i den private eiendomsretten. Og når det gjøres et slikt inngrep, skal det gis rettferdig erstatning eller kompensasjon for tap som inngrepet forårsaker. Dette er fire prinsipper som er grunnleggende for Samarbeidsregjeringen, og for meg som Høyre-mann og miljøvernminister.

I demokratiet og rettsstaten finnes det også enkelte begrensninger i eiendomsretten, fordi det finnes noen samfunnsinteresser som bedømmes som like viktige som retten til fritt å disponere over egen eiendom. Vi må søke om tillatelse fra kommunen før vi fører opp bygg på vår egen eiendom. Naboloven begrenser vår rett til å lage støy eller forsøple vår egen eiendom. Eiendomsrett gir ikke rett til å overtre andre lover, selv om vi gjør det på vår egen eiendom. Og lover som naturvernloven og kulturminneloven sier at vi ikke har rett til å skade unike naturkvaliteter og kulturminner eller utrydde truede plante- og dyrearter – selv om vi gjør det på vår egen eiendom.

Gjennom århundrene har privat eierskap til våre arealer hatt stor betydning for at naturverdiene er blitt tatt vare på. Så lenge arealtilgangen var stor, var trusselen mot naturen også liten. For hundre år siden var halvparten av Norges areal uten inngrep. Nå har vi 12 pst. villmark igjen – i Sør-Norge bare 5 pst. villmark. Samtidig øker stadig presset mot de gjenværende inngrepsfrie områdene.

Politikere i dag har et ansvar for å definere hvilke naturverdier som skal være intakte for kommende generasjoner. Å ta vare på utvalgte naturområder er ikke snakk om å legge naturen brakk, det er snakk om å la våre etterkommere også få en grad av valgfrihet. Det er vanskelig å reversere utbygging eller tap av plante- og dyrearter.

Det er feil som spørsmålsstilleren påstår, at jeg har fremmet mange saker uten å ta hensyn til spørsmålet om kompensasjon for begrensninger i råderetten. Når offentlige myndigheter gjør inngrep i eiendomsretten, skal tap forårsaket av inngrepet erstattes eller kompenseres i medhold av Grunnloven. Det var Willoch-regjeringen som i sin tid styrket erstatningsvernet og lot etablering av naturreservater utløse erstatning som for ekspropriasjon – selv når eiendomsretten fortsatt er privat. For øvrig gis erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger, dvs. for dokumenterte økonomiske tap. For tap av beitedyr og tamrein på grunn av rovvilt gis det full erstatning.

Jeg har også bedt Biomangfoldlovutvalget se nærmere på dagens erstatningsregler for å vurdere om de er rettferdige nok som grunnlag for å vurdere om de bør endres. Jeg har også gitt generell utsettelse av fristen for å kreve erstatningsskjønn til dette spørsmålet er avklart.

I den norske skogen er det 1 pst. som er vernet, mens det kan drives bærekraftig hogst i 99 pst. av skogen, i tråd med næringens egne miljøkrav. I debatten om skogvern kan man få inntrykk av at forholdet er motsatt – det er det altså ikke. Samtidig har skogeierorganisasjonene og jeg i fellesskap oppnådd det gjennombrudd at vi nå også satser på frivillig vern.

Åslaug Haga (Sp): Jeg takker statsråden for svaret. La oss gå litt mer konkret til verks.

Ved behandlinga av Regjeringas miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand ønsket flertallet en sterkere vektlegging av frivillighet i barskogvernet. Det var enighet om at nye verneområder i størst mulig grad skulle gjennomføres ved frivillige avtaler mellom staten og aktuelle skogeiere. Flertallet sa også at det skal legges sterkere vekt på å bruke statens egne eiendommer aktivt i vernearbeidet.

Det har nå budt seg flere gode anledninger til å følge dette opp i praksis. En gyllen mulighet er i Buskerud. Her er det fremmet et privat verneforslag om å frede 163 000 dekar av Sølvverkets skoger i stedet for å gå videre med det omstridte området Trillemarka–Rollagsfjell. Ved å velge statens egen eiendom kan en unngå å gripe inn i eiendoms- og råderetten og næringsgrunnlaget til sannsynligvis over 100 grunneiere i de næringssvake distriktskommunene.

Synes statsråden det er riktig å gå videre med svært omstridte barskogvernsaker som berører et stort antall grunneiere, når det fins alternative vernearealer på statens egen grunn eller arealer som blir tilbudt på frivillig basis?

Statsråd Børge Brende: Jeg merket meg at representanten Haga ikke tok opp premisset i sitt første spørsmål om at det ikke ble ytt skikkelig erstatning til dem som ble omfattet av barskogvern. Det har nemlig vært slik, siden Willoch-regjeringen fikk vedtatt dette med naturreservat, at blir man omfattet av et barskogvern, får man området kompensert som om det skulle være ekspropriert. Likevel er man hjemmelshaver til området og kan drive utmarksnæring, utleie, fiske og jakt.

Så er det diskusjon om man skal velge frivillighet i forbindelse med barskogvernet. Som jeg også sa i mitt svar, er 99 pst. av den norske skogen ikke omfattet av noe formelt vern. Der ligger vi etter nabolandene våre. Skognæringen selv sier at man må få opp dette vernet noe, for det er mange rødlistearter som befinner seg i skogen. Men i stedet for å gå den tunge veien om naturvernloven om midlertidig vern har jeg blitt enig med Norges Skogeierforbund – og det har jo vært et gjennombrudd – om at vi nå skal prøve frivillig vern-tankegangen. Og de har kommet opp med veldig mange gode områder, som Regjeringen prioriterer. Men før dette var det satt i gang en prosess knyttet til Trillemarka–Rollag, som vi vil fullføre, og vi vil også vurdere verneverdiene i dette området.

Når det gjelder Sølvverkets skoger i Buskerud, som representanten tok opp, som er eid av det offentlige, har Direktoratet for naturforvaltning gått gjennom det området og sier at det ikke har verneverdier som er av en slik karakter at det er naturlig å sette i gang en verneprosess.

Åslaug Haga (Sp): La oss gå videre på spørsmålet om erstatninger.

Husdyrhold og beitebruk er den næringsvirksomheten som blir påført de største direkte problemene ved økte rovdyrstammer, men også mulighetene for å utnytte utmarka på andre måter blir redusert. Det er en alvorlig mangel ved rovviltmeldinga at den i så liten grad tar opp behovet for erstatninger. Meldinga avviser at erstatning av tapte beiteretter er noe tema. Regjeringa legger til grunn at lisensjakt og kvotejakt på rovvilt til en viss grad skal kompensere for reduserte jaktmuligheter på annet vilt, men avviser behovet for noen kompensasjon. Økte rovviltbestander kan føre til at grunneiere blir tvunget til å slutte å bruke beiteretten sin. Vi vet også at særlig forekomst av ulv tærer hardt på bestanden av jaktbart vilt.

Synes statsråden det er greit å føre en politikk der grunneiere blir fratatt beiterett og jaktmuligheter uten at dette blir kompensert på noen måte?

Statsråd Børge Brende: Når det gjelder de erstatningsordningene som er aktuelle for naturreservater, nasjonalparker, barskogvern og rovvilt generelt, er det akkurat det samme erstatningsregelverket som gjelder nå, som da Åslaug Haga satt i regjering. Så det er ingen endring. Men det er satt i gang prosesser for å se på om det er mulig å lage et bedre erstatningsregelverk til fordel for dem som driver viktig utmarksnæring. Det er det verdt å merke seg først.

Så gjelder det tap i forbindelse med rovvilt og bufe i utmark. Det gis full erstatning for tap av bufe i utmark, selv for ikke-dokumenterte tap. Kun 10 pst. av tapene kan dokumenteres, men vi gir altså full erstatning for de tap som gjelder – 80–90 mill. kr i året er denne potten på. Regjeringen har også i rovviltmeldingen foreslått en omlegging av erstatningsordningen i forbindelse med rovviltskader, noe som gir større oppmuntringer i forhold til dem som tar større ansvar og driver forebyggende arbeid i forhold til rovviltskader.

Presidenten: Spørsmål 17 er allerede besvart.