Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet og Høyre 15 minutter hver, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Per Steinar Osmundnes (KrF) [10:04:01]:  (ordførar for saka):I St.meld. nr. 40 for 2002-2003, om nedbygging av funksjonshemmande barrierar, kjem Regjeringa med sine strategiar, mål og tiltak i politikken for personar med nedsett funksjonsevne. I denne meldinga tek Regjeringa eit kraftig oppgjer med den tradisjonelle måten å sjå på funksjonshemming på, som ein eigenskap ved individet. Tittelen på denne stortingsmeldinga, «Nedbygging av funksjonshemmende barrierer», understrekar nettopp dette faktumet.

Meldinga peiker på at dei samfunnsskapte barrierane er det som gjer at personar med nedsett funksjonsevne vert funksjonshemma. Komiteen stiller seg bak Regjeringa sitt syn på dette området, og understrekar at det ikkje er sjølvsagt at personar med nedsett funksjonsevne vert funksjonshemma, men at dette vil avhenge av korleis samfunnet vel å tilpasse seg. Funksjonshemminga oppstår først når det vert eit gap mellom individet sine føresetnader på den eine sida og utforminga til omgivnadene på den andre sida.

Ein samla komite stiller seg bak Regjeringa sin visjon og sine mål om at personar med nedsett funksjonsevne skal ha moglegheit til personleg utvikling, deltaking og livsutfalding i samfunnet på lik linje med alle andre samfunnsborgarar. Dette klare verdisynet, oppgjeret med den biomedisinske måten å sjå på funksjonshemminga på og fokuseringa på å byggje ned samfunnsskapte barrierar endrar fokuset i denne debatten. Dette er ei endring som ein samla komite har valt å følgje opp.

Komiteen sitt fleirtal, medlemmene frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, er samd med Regjeringa i at det ikkje finst enkle tiltak som kan løyse alle dei utfordringane vi står overfor både når det gjeld skule, arbeidsliv, kultur og fritid og helse- og sosialtenester for denne gruppa. Hadde slike enkle tiltak eksistert, ville ein sjølvsagt ha gjennomført dei for lenge sidan. Framtidsretta resultat er avhengig av målbevisst og systematisk arbeid over tid, der auka bevisstgjering og brei mobilisering på alle samfunnsområde og forvaltningsnivå må stå sentralt.

Ein samla komite er oppteken av at tilgjenge for personar med nedsett funksjonsevne må betrast betydeleg, slik at alle funksjonshemma vert sikra god tilgang til bygningar, utemiljø, produkt og tenester. Prinsippet om universell utforming er også ein av hovudnøklane til Regjeringa for å auke tilgjenget for personar med nedsett funksjonsevne. Som eit resultat av dette støttar komiteen at prinsippet om universell utforming skal leggjast til grunn for nybygg og nyskaffingar, og at prinsippet hovudsakleg vert gjeldande også innanfor område som transport, byggverk, uteområde og informasjon. Handlingsprogrammet for universell utforming starta i 2002, og det vert i denne meldinga signalisert veldig tydeleg at dette skal utbetrast og verte betydeleg større og meir omfattande.

Komiteen meiner at kunnskapsspreiing om ei universell utforming er avgjerande, og støttar arbeidet til Deltasenteret og den fireårige tverrgåande satsinga i regi av Norges forskningsråd for å auke tilgjenget til informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Komiteen støttar Regjeringa i at prinsippet om universell utforming skal vurderast i alle relevante saker i statleg forvalting, og komiteen har god grunn til å tru at vi på dette feltet har eit stort forbetringspotensial.

Ein samla komite har også merka seg den satsinga som Regjeringa legg opp til når det gjeld forsking, og den innsatsen som Regjeringa har gjort på dette området. Ein samla komite vel å kalle dette offensivt. Oppretting av eit dokumentasjonssenter som skal samle informasjon og utvikle verktøy for å rapportere om utviklinga innan desse ulike samfunnssektorane når det gjeld situasjonen for personar med nedsett funksjonsevne, saman med den kraftige satsinga på IT Funk, vert trekt fram som avgjerande for komiteen.

Komiteen stiller seg også bak Regjeringa sitt ønske om å styrkje brukarmedverknaden på kommunalt nivå for personar med nedsett funksjonsevne, og støttar forslaget om å lovfeste brukarrepresentasjon. Komiteen ønskjer også at kommunane vert gitt ein viss fridom på feltet. Komiteen sitt fleirtal, medlemmene frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, kjenner til at det i kommunar som allereie har etablert kommunale råd, har vorte større merksemd om brukargruppene sine behov, og at dei faktiske endringane som har skjedd, har hatt positiv betydning for livssituasjonen til personar med nedsett funksjonsevne. Dette fleirtalet ber derfor Regjeringa om å kome tilbake til Stortinget med eit forslag om lovfesting av kommunale råd i løpet av 2004.

Komiteen sitt fleirtal, medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, støttar Regjeringa i intensjonen om at organisasjonane for menneske med nedsett funksjonsevne må få stor fridom til å organisere sitt eige arbeid, og at paraplyorganisasjonar må hente legitimitet frå dei deltakande organisasjonane. Fleirtalet meiner derfor at det er mange gode grunnar for at finansieringa av paraplyorganisasjonane skal skje gjennom medlemsorganisasjonane. Fleirtalet vil understreke at ingen organisasjonar skal tene eller tape på å vere med i éin paraplyorganisasjon framfor ein annan, og det skal vere fullt mogleg å velje kva «paraply» ein sjølv ønskjer å vere medlem av. Dette byggjer opp under prinsippet om sjølvbestemming, der kvar organisasjon legitimerer den eventuelle paraplyorganisasjonen som dei ønskjer å delta i. Dette fleirtalet går derfor inn for at ein skal gi 5 mill. kr i fast tilskot til FFO, for å ta vare på den viktige supporten og støtta som FFO gir til sine organisasjonar, og at resten vert delt utover som driftstilskot til organisasjonane innan FFO i dag.

Arbeid og utdanning er ein sentral inngangsport for deltaking i fellesskapet. Det å la menneske bruke sine skapande evner gjennom eit aktivt yrkesliv er godt for den enkelte, men også for samfunnet som heilskap. Komiteen har derfor gitt klare signal om at alle personar skal verte sedde på som ein ressurs og ikkje som ei byrde for samfunnet. Overgangen mellom skule og arbeid kan opplevast som vanskeleg for personar med nedsett funksjonsevne. Komiteen er derfor positiv til at Utdannings- og forskingsdepartementet vil prioritere arbeidet med å utvikle samarbeidsrutinar mellom skulen og Aetat for å lette overgangen og dermed tydeleggjere ansvarsforholda mellom dei ulike aktørane. Komiteen er også positiv til at det vert sett av midlar til å etablere ein nasjonal pådrivar- og nettverksfunksjon ved NTNU knytt til arbeidet med å fremje betre læringsmiljø.

Komiteen sitt fleirtal, medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, ber Regjeringa om å vurdere om det skal leggjast til rette for praksisordningar og sommarjobbprosjekt for ungdom med nedsett funksjonsevne som er i utdanning, når Utdannings- og forskingsdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet i samarbeid skal utarbeide eit rundskriv for å stimulere til auka tverrsektorielt samarbeid lokalt for å lette overgangen mellom utdanning og arbeid. Komiteen meiner at ein nøkkel til betre levekår for personar med nedsett funksjonsevne er knytt til moglegheita for lønna arbeid. Eit av dei tiltaka som komiteen stiller seg bak, er rapporten som AAD skal utarbeide om situasjonen for personar med nedsett funksjonsevne ved gjennomføring av årvisse tilleggsundersøkingar til Arbeidskraftsundersøkinga. Komiteen er også glad for at det i 2003 vart lovfesta brukarmedverknad i Aetat.

Komiteen har ganske samrøystes valt å setje eit sterkt fokus på familiar med funksjonshemma barn. Komiteen meiner at målet for tenestetilbodet til familiar med barn med nedsett funksjonsevne er at dei skal få tenester som er koordinerte og tilpassa behovet til familien, slik at familien vert sett i stand til å vareta omsorga for barna sine. Barn med nedsett funksjonsevne har ofte behov for stor og omfattande bistand frå ulike delar av det offentlege hjelpeapparatet. Dette inneber veldig ofte at familiar må vere i kontakt med mange instansar i hjelpeapparatet på grunn av manglande samordning og koordinering av tenestetilbodet. Denne meldinga tek her viktige oppryddingar for å betre situasjonen, og komiteen følgjer dette opp og forsterkar det.

Komiteen er oppteken av å unngå slitasje på familiar og deira omsorgsevne og understrekar behovet for lett tilgjengelege avlastingsordningar. Komiteen trur også at det er viktig at ein utvekslar erfaringar med andre i same situasjon, og meiner det er viktig at det vert oppretta møteplassar for familiar med funksjonshemma barn. Det vert òg understreka at det er viktig at skulane stiller opp og samarbeider med dei som koordinerer dei individuelle planane etter helse- og sosiallovgivinga, slik at heilskapstenkinga rundt barna og behovet til familiane vert teke vare på. For å lette samordninga for familiar med barn med nedsett funksjonsevne skal familiane no få ein fast koordinator i trygdesaker. Komiteen meiner også at det er viktig med ein fast koordinator på kommunalt nivå for familiar med funksjonshemma barn, som har ansvar for å koordinere arbeidet rundt familiane.

Komiteen meiner at det er viktig for foreldre som får barn med nedsett funksjonsevne, at dei får tilstrekkeleg informasjon og rettleiing. Komiteen støttar derfor at det vert etablert eit tilbod til familiar med barn med nedsett funksjonsevne i regi av lærings- og meistringssenter over heile landet. Komiteen meiner at kompetanse for tenesteytarane er heilt avgjerande i denne samanhengen, og er derfor nøgd med Regjeringa si satsing på ein toårig plan retta mot pleie- og omsorgsleiarar som har mykje kontakt med familiar med barn med nedsett funksjonsevne.

Komiteen er svært uroleg over at det å få eit barn med nedsett funksjonsevne kan vere ei sterk belastning for samlivet. Komiteen støttar derfor etablering av eit landsomfattande tilbod om samlivsrettleiing for foreldre med barn med nedsett funksjonsevne. Dette sterke fokuset er Kristeleg Folkeparti veldig glad for, eit fokus vi lenge har prøvd å ha på denne saka.

Eg reknar elles med at dei andre partia tek opp sine hovudforslag.

Denne meldinga inneheld 120 tiltak og er eit godt utgangspunkt i arbeidet vidare med å redusere gapet mellom individet sine føresetnader og samfunnet sine krav gjennom å endre samfunnet sine krav og individet sine føresetnader. Det er viktig at vi i denne debatten ikkje kjem med store ord og fagre løfte som vi ikkje klarer å oppfylle. Det viktigaste i dag er at vi klarer å sende eit signal om at den biomedisinske måten å sjå på funksjonshemmingar på er gamaldags og utgått.

Eg vil dermed tilrå dei romartala i innstillinga som regjeringspartia står bak.

Gunn Olsen (A) [10:14:46]: I morgen er det Verdens bokdag. Alle barn i 6. og 7. klasse får i morgen en bok som gave fra Læringssenteret, bare ikke de barna som er blinde, som er svaksynte, eller som har andre leseproblemer. Det gjør meg opprørt.

Hver dag blir funksjonshemmede i Norge diskriminert, gjennom holdninger og gjennom handlinger. Menneskeskapte funksjonshemmende barrierer hindrer mennesker med nedsatt funksjonsevne i å delta i arbeidslivet, i skolen og i fritida på samme vilkår som funksjonsfriske. Og de har langt dårligere levekår enn gjennomsnittet. Eksempler fra dagliglivet er mange, og et tilfeldig valgt eksempel er fra Vestfold. I Tønsbergs Blad 31. januar i år kan man lese at Kristian Aslaksen forsøkte å komme seg inn på Brygga Cafe i Holmestrand, men fikk beskjed om at han ikke kunne komme inn fordi man ikke hadde giddet å måke handikapinngangen. Det er bare et eksempel. Vi er kjent med at blinde og svaksynte gir fra seg minibankkoden til tilfeldige, og at offentlig transport ikke er tilrettelagt for funksjonshemmede.

Vi har alle et ansvar for at det er slik. Ingen politikere kan være stolte av den jobben som er gjort for funksjonshemmede. I all samfunnsplanlegging burde vi tenke på de funksjonshemmede.

Gjennom Manneråk-utvalgets arbeid, slik det er gjengitt i NOU 2001:22, Fra bruker til borger, er det gjort et grundig arbeid for å belyse levekårene for funksjonshemmede i Norge. Manneråk-utvalgets utredning gav forhåpninger hos funksjonshemmede om at det skulle startes et systematisk arbeid for å bedre deres muligheter for livsutfoldelse og deltakelse i samfunnet.

Manneråk-utvalgets detaljerte beskrivelse av virkeligheten for funksjonshemmede gjengis i St.meld. nr. 40 for 2002-2003, Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, som behandles i dag. Det er lagt grunnlag for å utvikle en helhetlig politikk og strategi for å bedre funksjonshemmedes levekår. Men Regjeringen har ikke benyttet denne anledningen. Meldingen redegjør i detalj om små og store tiltak som er avsluttet eller er under gjennomføring, og inneholder lite nytt. Politikken og helheten er vanskelig å få øye på i detaljrikdommen. Meldingen bærer preg av at Regjeringen ikke ønsker å løfte arbeidet med tiltak for funksjonshemmede nå, sjøl om man konkluderer med at funksjonshemmede systematisk stenges ute fra ulike samfunnsarenaer. Det har tydeligvis ikke vært rom for å avsette penger til funksjonshemmede i Regjeringens samlede politikk, der skattelettelser skal finansieres med kutt i velferdsordninger.

Arbeiderpartiet mener det er nødvendig med forpliktende handlingsplaner, med konkrete tiltak og tidsfrister. Bare da kan vi nå målet om full likestilling og deltakelse for funksjonshemmede. I Arbeiderpartiet er vi glad for at vi sammen med de andre opposisjonspartiene gjennom behandlingen av meldingen pålegger Regjeringen å utarbeide en handlingsplan for å øke tilgjengeligheten på viktige områder for de funksjonshemmede. Når vi stiller krav om tidsfrister og forpliktelse fra staten knyttet til finansiering av handlingsplanen, er vi innforstått med at det er et møysommelig og langsiktig arbeid. Desto viktigere er det å ha en systematisk plan.

Diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne skal bekjempes. Arbeiderpartiet mener derfor at vi må ta i bruk det sterkeste virkemiddelet vi har. Derfor går vi inn for at det utarbeides en antidiskrimineringslov. Vi forventer at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med et lovforslag. Vi mener at det må etableres kontroll og tilsyn som sikrer at loven etterleves, men det kommer vi tilbake til i forbindelse med behandlingen av loven.

Tilgjengelighet i transportsektoren er en forutsetning for at funksjonshemmede skal delta i samfunnet. Derfor mener Arbeiderpartiet at det ved tildeling av konsesjoner på transport må stilles krav om tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne.

Det er med interesse vi har merket oss at Regjeringen både i denne meldingen og i andre sammenhenger legger stor vekt på brukermedvirkning. Brukernes oppfatning skal tillegges stor vekt i utformingen av offentlige ordninger. Da blir det oppsiktsvekkende at Regjeringen og komiteflertallet velger å se bort fra det entydige råd de funksjonshemmedes organisasjoner gir om tilskuddsordningene til deres organisasjoner. Arbeiderpartiet er enig med de funksjonshemmedes organisasjoner i at staten må legge til rette for at organisasjonene har et felles politisk talerør. Vi tror det best kan skje ved at dagens finansiering av paraplyorganisasjonene videreføres.

Det har skjedd forbedringer i levekårene for psykisk utviklingshemmede det siste tiåret, men i Arbeiderpartiet er vi likevel bekymret for at fokusering på andre grupper har gått på bekostning av en videre utvikling av tilbudet til psykisk utviklingshemmede. Vi er særlig bekymret for at små kommuner mangler kompetanse til å gi denne gruppen et forsvarlig tilbud. Det bør etter vår oppfatning iverksettes rekrutteringstiltak og kompetansehevingstiltak. Der små kommuner ikke sjøl kan sikre denne kompetansen, må habiliteringstjenesten bistå.

Jeg vil avslutningsvis si noen ord om situasjonen for funksjonshemmede barn og deres familier. Til tross for gode intensjoner og tiltak står barn med nedsatt funksjonsevne og deres pårørende overfor en krevende hverdag. Hjelpeapparatet er svært fragmentert og ofte lite koordinert. Foreldre må legge ned et betydelig arbeid for å få hjelpetiltakene til å henge sammen og hverdagen til å fungere.

Det er nylig lagt fram en strategiplan som tar opp organisering og utvikling av helsetilbudet til barn med nedsatt funksjonsevne og kronisk syke barn og deres foreldre. Vi forutsetter at departementet følger opp gjennomføringen av denne planen svært nøye.

Jeg tar dermed opp de forslag som Arbeiderpartiet har vært med på.

Presidenten: Representanten Gunn Olsen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [10:22:22]: Funksjonshemming oppstår i gapet mellom de krav samfunnet stiller, og de forutsetninger den enkelte av oss har. Det er viktig å merke seg denne definisjonen, fordi den understreker at funksjonshemming ikke bare kan forstås som egenskaper ved den enkelte. Det er f.eks. ikke bare lammelsen som skaper funksjonshemming, men hindringene skapt av dem som tror at alle kan gå. Det er heller ikke bare mangelen på syn som skaper funksjonshemming, men hindringer skapt av alle som kan se.

Hovedproblemet knyttet til tilgjengelighet er at det er lav bevissthet og dårlig kompetanse hos mange i offentlig og privat sektor som utreder, planlegger og fatter beslutninger om utforming av bygninger, utemiljø, produkter og tjenester. Det er et enormt gap mellom de overordnede mål vi har satt oss, og den virkeligheten som funksjonshemmede i dag lever med. Utfordringene er derfor å tenke nytt. Ikke minst handler det om å få brukerne med på råd. Regjeringen vil lovfeste brukermedvirkning på kommunalt nivå, og regjeringspartiene har gått inn for at det skal skje i form av kommunale råd.

I meldingen settes det spesielt fokus på tilgjengelighet, utdannelse, arbeid og tjenester. Det å ha et arbeid å gå til er den viktigste faktor for gode levevilkår. Regjeringen har satt seg følgende mål: Den enkelte skal sikres økonomisk og sosial trygghet. Tjeneste, opplæring og kvalifisering skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov. Flere som kan nytte sine evner og anlegg til beste for seg sjøl og samfunnet, skal kunne komme i arbeid. Målet er derfor aktiv deltakelse og full likestilling både med tanke på tilgjengelighet til høyere utdanning og i arbeidslivet.

For å tilrettelegge slik at flere kan ansette funksjonshemmede, har Regjeringen igangsatt forskjellige tiltak. Som eksempel kan nevnes intensjonsavtalen mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Bedriftenes egenandel på hjelpemidler ved tilrettelegging på arbeidsplassen for funksjonshemmede er nå bortfalt for alle bedrifter. Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil utarbeide en tiltaksplan for økt rekruttering av personer med nedsatt funksjonsevne til offentlig sektor. Det er viktig at offentlig sektor tar ansvar og går foran og viser private arbeidsgivere at det nytter.

Det er igangsatt et nytt opplæringsprogram i staten om FNs standardregler som inngår i en strategiplan knyttet til kompetanseheving – dette for å sikre en høy bevissthet om universell utforming, utredning, planlegging og saksbehandling i departementene. Viktige tiltak i planen vil være knyttet til kompetanseheving av ansatte, styrket brukermedvirkning og samarbeid med Statens råd for funksjonshemmede. Samtidig er det viktig å stille krav til utredninger og prosedyrer for saksbehandling.

Hovedutfordringen vil bli å skape bevissthet og kunnskap omkring funksjonshemmedes forhold, skape vilje til å bygge ned funksjonshemmedes barrierer og formidle kunnskap om universelle, gode løsninger. Regjeringen vil derfor stimulere til at universell utforming legges til grunn for all planlegging. Utfordringene på transportområdet er betydelige, noe som også omtales i Nasjonal transportplan. Forsøksordningen med arbeids- og utdanningsreiser skal evalueres. På bakgrunn av evalueringen av forsøket vil Regjeringen ta stilling til om ordningen skal bli permanent. Det er mange ulike stønader og ordninger som gjelder transport, og det er behov for å se disse i en sammenheng

Sosialdepartementet og Samferdselsdepartementet vil sette ned en arbeidsgruppe som skal gjennomgå offentlige ordninger og stønader, som TT-ordningen og folketrygdens ytelser, med det formål å foreslå endringer som sikrer et godt transporttilbud og bidrar til at ordningene fungerer mer helhetlig, samordnet og rasjonelt enn de gjør i dag.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:27:35]: Denne meldingen som i dag er til behandling, er en stor og særdeles viktig sak for mange enkeltpersoner og organisasjoner. Det å lage seg klare mål, tiltak og strategier for hvordan en skal klare å bygge ned alle de barrierer som funksjonshemmede i dag møter ute i samfunnet, er noe vi virkelig må ta på alvor. De vedtak som fattes i dag, er ikke løsningen på alle de dagligdagse problemer som funksjonshemmede møter. Vi kan ikke skyve under teppet at dersom vi skal få til et samfunn som gir en tilnærmet lik tilgang for alle til alle samfunnsområder, vil dette ikke bare koste penger, men også kreve av oss alle som borgere en holdningsendring med hensyn til hvordan samfunnet må innrettes i framtiden

Det er ikke akseptabelt at f.eks. en rullestolbruker ikke fritt kan bevege seg i en by i dagens Norge, eller at blinde personer ikke har mulighet til å kunne finne fram i et offentlig bygg fordi heiser og inngangspartier ikke er lagt opp på en slik måte at blinde kan klare å orientere seg. Det er imidlertid viktig å ta innover seg at en del av de endringer som må til, vil det ta noe tid å få på plass. Dersom en ser på den utviklingen som har vært de senere år, har det blitt satt i verk en rekke positive tiltak i samfunnet for bedre å kunne inkludere personer med til dels store funksjonshemninger, slik at de kan fungere mest mulig normalt i samfunnet, men det skulle bare mangle at så har skjedd. Det er imidlertid viktig å ta innover seg at veldig mye gjenstår.

Det ble i forbindelse med framleggelsen av denne meldingen veldig mye diskusjon om hvordan en skal finansiere paraplyorganisasjonene i framtiden. Dette visste man ville komme, i og med at Regjeringen i utgangspunktet foreslo å fjerne hele tilskuddet til paraplyorganisasjonen FFO, for så i neste omgang å fordele disse midlene ut til alle funksjonshemmedes organisasjoner, enten de var medlem av FFO eller ikke. Argumentasjonen for å gjøre dette var i hovedsak at det måtte være opp til de enkelte medlemsorganisasjoner selv å finansiere sin egen paraplyorganisasjon. Dette argumentet ville vært meget forståelig og fornuftig dersom FFO kun hadde hatt som oppgave å ivareta sine egne organisasjoners interesser. Slik er imidlertid ikke virkeligheten. FFO har i tillegg til å være en ren paraplyorganisasjon også påtatt seg en del andre viktige oppgaver – dette være seg drift av rettighetssenteret, som er til nytte for alle funksjonshemmede, de er en viktig forhandlingspartner i forbindelse med f.eks. trygdeoppgjørene, og de foretar en rekke utredninger og høringer. Det er derfor gledelig at Fremskrittspartiet har klart å få til en finansieringsløsning som skulle kunne sikre både en mer organisasjonsstyrt paraplyorganisasjon, og ikke minst at FFO blir i stand til å fortsette sitt arbeid både med rettighetssenteret og som en viktig samfunnskontakt og samarbeidspartner for det offentlige og eventuelt andre som har behov for den kunnskap og veiledningsinformasjon som FFO har på de forskjellige områdene. Gjennom at FFO nå sikres en grunnbevilgning på 5 mill. kr, skulle det nå være en overkommelig oppgave å sikre seg den resterende pengesummen som skal til for å kunne drive videre på dagens nivå, dersom dette er ønskelig fra de enkelte medlemsorganisasjonene, slik det framkom under høringene med sosialkomiteen, og da særlig i og med at mellomlegget mellom dette beløpet og de midler som i dag tildeles FFO, skal fordeles ut ifra antallet medlemmer til FFOs egne medlemsorganisasjoner.

Det er gledelig at et av de forslag som Fremskrittspartiet har fremmet i en årrekke, nå endelig får flertall, grunnet støtte fra regjeringspartiene. Dette dreier seg selvfølgelig om forslaget om at det skal lovfestes opprettelse av kommunale råd for funksjonshemmede. Dette er noe som er særdeles viktig, slik at kommunale råd for funksjonshemmede får en status og en viktig plass i de fleste kommuner. Det er en kjensgjerning at mange av de hindringer og problemer som funksjonshemmede møter i hverdagen, i stor grad skyldes manglende kunnskap og tilrettelegging lokalt. Vi som lovgivere vil aldri være i stand til å løse alle disse problemene hundre prosent, da mange av de problemene som det her er snakk om, bl.a. skyldes holdninger og manglende kunnskap og forståelse for de funksjonshemmedes problemer. Selve utformingen av hvordan de kommunale rådene skal organiseres, og hvor stor en kommune skal måtte være for at det skal kunne kreves et slikt lovfestet råd, må Regjeringen komme tilbake til i løpet av 2004. Jeg må si at det er skuffende at Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet ikke støtter opp om en lovfesting av kommunale råd for funksjonshemmede.

Fremskrittspartiet mener at dagens organisering av sosialetaten, trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten i seg selv er en hindring når det gjelder muligheten for raskere nedbygging av de funksjonshemmende barrierer. Funksjonshemmede som ønsker å arbeide, er i stor grad avhengig av en godt tilrettelagt arbeidsplass for å kunne fungere best mulig. I en rekke forskjellige situasjoner i livet møter de funksjonshemmede alle de tre gjeldende etater. Slik disse etatene er organisert i dag, slik de fungerer, med bortimot vanntette skott imellom, blir de like mye en hindring for den enkelte bruker som tilretteleggere.

I forbindelse med framleggelsen av St.meld. nr. 14 for 2002-2003 foreslo Regjeringen en ny organisering av velferdstjenestene i Norge. Regjeringens forslag gikk ut på at en fortsatt skulle opprettholde to statlige etater, men med en litt annen arbeidsdeling. En slik omorganisering til to etater vil etter Fremskrittspartiets mening ikke bidra til et system som ivaretar brukernes behov for effektive, raske og riktige løsninger i dagens samfunn, der tidsfaktorer, økonomi og ønsket om å stå i arbeid lengst mulig preger dagliglivet. Dagens organisering med tre selvstendige forvaltningsnivåer som skal dekke sine respektive utgifter til forskjellige ytelser, har skapt unødig tidsbruk, lange ventetider, unødig bruk av midler og ineffektive prosesser. Fremskrittspartiet ønsker ikke en videreføring av et system der rimelige løsninger blir forkastet til fordel for betydelig dyrere utveier for å spare deler av forvaltningens utgifter, som andre må dekke. Det er viktig å vise til at det i dag er store forskjeller kommunene imellom når det gjelder tildeling av økonomisk sosialhjelp, og når det gjelder kvaliteten og kvantiteten på det sosiale tjenestetilbudet i kommunene. Et større innslag av private tjenester, gjerne i konkurranse med offentlige, vil gi brukerne bedre valgmuligheter og samfunnet en bedre økonomisk tilnærming. Innføring av et nytt finansieringssystem, som er bedre tilpasset den enkeltes behov, er påkrevd i framtiden.

En har gjennom lengre tid kunnet merke seg den sterke vekt Regjeringen legger på å få flere ut i arbeid og færre på passive ytelser. I denne saken kan dette ikke sies å være gjeldende, da Regjeringen i for liten grad foreslår tilstrekkelige og virksomme nok tiltak som kan få funksjonshemmede ut i en god og varig tilrettelagt arbeidsplass. Skal en få dette til, er en helt avhengig av å få til en ny organisering av de etater som i dag styrer med velferds- og tilretteleggingsoppgaver. Det er derfor viktig at det fra statsrådens side blir satt fortgang i arbeidet med å få fram en sak for Stortinget, der resultatet må være én felles velferdsetat til erstatning for dagens sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetat.

Det er viktig at en har som en overordnet målsetting at flest mulig skal ha mulighet til å stå i arbeid og dermed være en aktiv deltaker i samfunnet, både sosialt og i form av deltakelse i arbeidsmarkedet. Det er grunn til å merke seg at til tross for avtalen om et inkluderende arbeidsliv har antallet sysselsettinger av mennesker med nedsatt funksjonsevne faktisk gått ned i den senere tid.

Det arbeidet de enkelte organisasjoner gjør av likemannsarbeid, er muligens den mest effektive og lønnsomme hjelpen de funksjonshemmede mottar for best mulig å kunne takle de utfordringene som hverdagen ofte bringer. Fremskrittspartiet vil i framtiden prioritere å kanalisere midler til dette området. Det er trist at ikke de andre partiene er med på vårt forslag i innstillingen om en opptrapping av dette tilskuddet i framtiden. Det er en kjensgjerning at det å kunne motta hjelp og støtte fra personer som enten er i eller har vært i samme situasjon som en selv, er av stor nytte og betydning, slik at en best mulig blir i stand til å takle de problemer og utfordringer en møter som funksjonshemmet i samfunnet.

Til slutt vil jeg ta opp mindretallsforslaget fra Fremskrittspartiet som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sigbjørn Molvik (SV) [10:37:39]: Den saka vi behandler i dag, skal være en oppfølging av Manneråk-utvalgets innstilling fra 2001, Fra bruker til borger. Denne offentlige utredninga la et svært godt grunnlag for å utforme en politikk som skulle ha som mål å bygge ned og fjerne de samfunnsskapte barrierene som stenger personer med nedsatt funksjonsevne ute fra aktiv og fullverdig deltakelse på alle samfunnsområder. Det dreier seg om områder som utdanning, arbeid, bolig, transport, fritids- og kulturliv og andre samfunnsarenaer. I arbeidet med denne stortingsmeldinga har SV lagt vekt på nettopp dette. Vi har derfor fremmet en rekke forslag som har til hensikt både å sikre viktige rettigheter og å sette i verk tiltak på ulike områder som skal inneholde tidsfrister, og ikke minst økonomiske forpliktelser fra statens side når det gjelder å gjennomføre tiltakene.

Nettopp mangelen på konkrete og forpliktende tiltak er den store svakheten i Regjeringas politikk på dette området, slik den kommer til uttrykk i denne meldinga. Årsaken synes å være åpenbar: Dette vil koste penger, til dels ganske mye penger! Regjeringa sier det rett ut i meldinga:

«Å realisere et mål om full tilgjengelighet for alle vil kreve svært store investeringer som regjeringen finner uforenlig med kravene til et stramt budsjett og behovene for innsats på andre områder.»

Dette er reine ord for pengene. Til tross for vakre ord om et edelt verdisyn og gode, ideelle målsettinger er det altså andre områder denne regjeringa ønsker å prioritere høyere enn å bedre de funksjonshemmedes situasjon.

Da vil jeg minne om at funksjonshemmede er blant de grupper som gjennomgående har lavest utdanning, lavest yrkesdeltakelse og dårligst levekår i vårt samfunn, i tillegg til de mange utfordringene disse møter som dreier seg om tilgjengelighet både når det gjelder bygg, anlegg, transport, fritids- og kulturtilbud osv.

Et viktig spørsmål for å sikre fulle rettigheter er spørsmålet om en antidiskrimineringslov. Manneråk-utvalget anbefalte at det utarbeides en slik lov, og utvalget gav også klare og viktige føringer med hensyn til formål og gyldighetsområde for en lov. Regjeringa har satt ned et lovutvalg for å vurdere dette spørsmålet, og SV vil fullt ut støtte at en slik lov blir utarbeidet. I tråd med anbefalinga i Manneråk-utvalget foreslår også SV at det opprettes et eget, uavhengig tilsyn for å hindre diskriminering og sikre de funksjonshemmede spesielle rettigheter. I tillegg mener SV det er behov for å gjennomgå allerede eksisterende lovverk på mange ulike områder for å sikre personer med funksjonsnedsettelser samme rettigheter som andre.

Det aller viktigste virkemidlet for å oppnå likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne er å øke mulighetene og tilgjengeligheten til utdanning og arbeid. Utdanning og kompetanse er en viktig forutsetning for deltakelse på arbeidsmarkedet i et moderne samfunn. For personer med nedsatt funksjonsevne er dette kanskje enda mer avgjørende. Det er i dag svært mange med nedsatt funksjonsevne som både vil og kan være i jobb, men som ikke slipper inn på arbeidsmarkedet. Og situasjonen forverrer seg dessverre. Ifølge Statistisk sentralbyrå har 20 000 funksjonshemmede falt ut av arbeidsmarkedet det siste året. En undersøkelse som nylig ble offentliggjort, viser at blant 40 land som er undersøkt, er Norge en av verstingene når det gjelder ekskludering i arbeidslivet. Denne uakseptable tendensen kan bare snus ved at de tiltak som settes inn, rettet mot utdanning og arbeid for denne gruppen, blir langt mer konkrete, målrettet og forpliktende. Siden utdanning er så grunnleggende for arbeidsdeltakelse, må det settes inn omfattende tiltak i utdanningssektoren fra grunnskole til universitet og høyskoler. Retten til tilrettelagt undervisning er nedfelt i opplæringsloven, men det er dessverre langt igjen før dette er en reell rettighet for alle.

Den anstrengte ressurssituasjonen i mange kommuner er et viktig hinder for å skape en skole som gir like muligheter for alle. Ikke minst gjelder det de investeringer som må til for å gjøre skolebygg og anlegg mye mer tilgjengelige rent fysisk.

Jeg er derfor glad for at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet ber Regjeringa legge fram en handlingsplan for å øke tilgjengeligheten til transport, bygninger og andre samfunnsarenaer, og at denne planen skal inneholde både tidsfrister og et statlig medansvar for finansiering. Dette er helt nødvendig for å komme noen viktige skritt videre når det gjelder tilgjengelighet og likestilling.

Det samme flertallet er også enige om å be Regjeringa fremme forslag om at Kvalitetsreformen i høyere utdanning må sikre kvalitet og lik tilgjengelighet også for studenter med nedsatt funksjonsevne, og om å be Regjeringa sikre at studiefinansieringsordningene ikke påfører studenter ekstrautgifter som er knyttet til den nedsatte funksjonsevnen. Dette er viktige områder, der stortingsflertallet legger til rette for en mer offensiv og målrettet politikk for nedbygging av funksjonshemmende barrierer enn det Regjeringa har lagt opp til i stortingsmeldinga.

Det er et viktig mål for SV at alle, så langt den enkeltes funksjonsnivå gjør det mulig, kan ha ansvar for og styring over sitt eget liv og sin egen hverdag. I denne sammenhengen er ordninga med brukerstyrt personlig assistanse, den såkalte BPA-ordninga, et svært viktig virkemiddel. Mange har tatt denne ordninga i bruk, og tilbakemeldingene vi får, er at denne ordninga er god, men at den må utvides og forbedres for at den skal kunne fungere enda bedre. Jeg er derfor også veldig glad for at opposisjonspartiene her i salen samler seg om et forslag der Stortinget ber Regjeringa utrede forbedringer av denne ordninga, både når det gjelder rettighetsfesting, omfang og innhold i tjenesten, og på hvilken måte staten kan medvirke i finansieringa av ordninga sammen med kommunene.

Når det gjelder dette siste punktet, som dreier seg om finansiering, viser erfaring at stram kommuneøkonomi legger store begrensninger på bruken av ordninga. Det er for å bøte på dette at flertallet ønsker en eller annen statlig medfinansiering. I Sverige har de en ordning der kommunene finansierer de første 20 timene, mens staten finansierer det overskytende. Dette er en ordning som minner mye om den vi har her i landet når det gjelder særlig ressurskrevende brukere.

Så til spørsmålet om finansiering av funksjonshemmedes organisasjoner. Gjennom arbeidet i sosialkomiteen både med denne saka og i mange andre saker får iallfall jeg et klart inntrykk av det viktige arbeidet disse organisasjonene gjør for sine medlemmer, både som en arena for å møtes og utveksle gjensidig erfaring, for å få konkret støtte i ulike sammenhenger og ikke minst som interessepolitisk talerør overfor lokale og sentrale myndigheter. Mange av disse organisasjonene er små og har liten mulighet til på egen hånd å drive et effektivt og omfattende interessepolitisk arbeid. Derfor ser disse organisasjonene seg tjent med å være organisert i en større paraplyorganisasjon, slik det er vanlig også på andre organisasjonsområder, som f.eks. i idrettsbevegelsen.

Regjeringa foreslår nå å fjerne tilskuddet til paraplyorganisasjonene og får her i Stortinget støtte fra Fremskrittspartiet til å redusere tilskuddet til FFO betydelig og dele disse midlene ut til den enkelte medlemsorganisasjon. Dette blir gjort til tross for at samtlige medlemsorganisasjoner under FFOs paraply er imot en slik omlegging. En kan bare spekulere på hva som ligger bak flertallets ønske om å gi disse organisasjonene frihet til å organisere sitt eget arbeid, noe de sjøl ikke ønsker. Men jeg merker meg at flertallet i sine merknader, når de beskriver det viktige arbeidet som FFO gjør, ikke nevner det som medlemsorganisasjonene sjøl vektlegger aller mest, nemlig FFO som en sterk, interessepolitisk organisasjon som kan drive påvirkning og lobbyvirksomhet på vegne av ulike grupper av funksjonshemmede. På bakgrunn av dette kan jeg ane et ønske om å ville svekke denne delen av paraplyorganisasjonenes virksomhet, og i så fall er det verdt å merke seg.

For å oppsummere vil min påstand være at stortingsflertallet gjennom behandlinga av denne meldinga har lagt til rette for større grad av inkludering og bedre muligheter til utdanning og arbeid, for på den måten å kunne skape bedre levekår og en lettere livssituasjon for personer med nedsatt funksjonsevne.

Jeg vil til slutt ta opp de forslagene i innstillinga som SV har fremmet alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Molvik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ola D. Gløtvold (Sp) [10:46:53]: Vi hadde en handlingsplan for funksjonshemmede som hadde gyldighet fra 1998 til 2002. Så fikk vi en offentlig utredning, NOU 2001:22, da det såkalte Manneråk-utvalget la fram sin innstilling. Det er derfor på tide at vi nå vedtar en plan for dette arbeidet videre framover.

Manneråk-utvalget la fram et meget grundig og gjennomtenkt forslag, og det som ble påpekt i NOU-en i 2001, er i høyeste grad aktuelt. Det er tilstrekkelig dokumentert at personer med nedsatt funksjonsevne har dårligere samlede levekår enn gjennomsnittet i befolkningen. Gjennomgående har disse lavere inntekt enn befolkningen for øvrig, og mange har høye utgifter til helse- og omsorgstjenester, legemidler osv. Det er viktig at en tar dette innover seg når en skal behandle dette, og at det i en slik plan ikke bare er snakk om å legge forholdene fysisk til rette. Det er selvsagt viktig at folk som er rullestolbrukere, kan ta seg fram i storsamfunnet, enten det er i byen eller på landet. Det er viktig at også blinde og døve kan komme ut i samfunnet og få informasjon på lik linje med dem som har hørsel og syn. Slik sett er det mange fysiske barrierer som må brytes ned og bygges om. Men det er helheten, hvordan vi skal få til en utjevning mellom disse forskjellige gruppene og dem som er såkalt funksjonsfriske, som er avgjørende.

Det er derfor skuffende at Regjeringen i så liten grad følger opp de endringer og strategier som ble lagt fram i NOU 2001:22. Det er noe som også flere av organisasjonene til de funksjonshemmede har påpekt i de høringer som vi har hatt i forbindelse med meldingen.

Det ble i Manneråk-utvalget lagt et godt grunnlag for en helhetlig politikk og en strategi for å bedre situasjonen. Men det må ikke være slik at vi bare tar sikte på å redusere det gapet som er mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske. Vi må også ta sikte på å fjerne det. Vi ser at mange av dem som har funksjonshemning, har sammensatte problemer, og at de ønsker å kunne få en tilgjengelighet til et brukerapparat og til bistand som er helhetlig. Det er derfor viktig at vi nå får kompetanse på dette området, og at vi kan få til en ombudsordning som gjør at de som trenger hjelp i privat og offentlig sammenheng, kan få dette, og at det da er en helhetlig hjelp som kan gis.

Fra Senterpartiets side er vi derfor ikke innstilt på å ha ombud for de ulike typer funksjonshemninger og for de ulike typer offentlige ordninger, men å få etablert et brukerkontorsystem i alle kommuner, eventuelt i interkommunal regi, slik at de som trenger hjelp og bistand, kan få det. Vi viser bl.a. til det som Kreftforeningen og LHL sa i høringen om brukerkontoret som har vært forsøkt i Løten kommune. Vi er litt skuffet over at ikke flere kan være med på å si at dette nå bør videreføres i et interkommunalt samarbeid i Hedmark sammen med pasientombudet for Hedmark og Oppland og bli finansiert av staten, slik at staten tar ansvaret for at de som trenger hjelp og bistand, får det på en skikkelig måte i alle landets kommuner.

Jeg har sett på sysselsettingen av de funksjonshemmede og yrkesvalghemmede. Det er veldig bekymringsfullt at antall arbeidsledige i denne gruppen øker. I januar 2004 var det over 80 000 yrkesvalghemmede som var registrert arbeidsledige hos Aetat, og økningen er på vel 4 000 det siste året. Det er viktig at en nå får tilrettelagt slik at flere kan få seg arbeid, få tilleggsinntekter og dermed føle at det er en mer meningsfylt tilværelse de går inn i.

Det er derfor av stor betydning at en følger opp Manneråk-utvalgets anbefaling om å få en antidiskrimineringslov, som utformes i samsvar med de føringer som Manneråk-utvalget gav. Jeg mener at denne loven bør på plass snarest mulig, og at en ikke behøver å utrede om man skal ha en slik lov.

Så til slutt litt om finansiering av de yrkeshemmedes organisasjoner. Jeg synes det er veldig beklagelig at vi endrer disse ordningene nå. FFO er en stor og sterk organisasjon, som vi ikke skal være redd for. Det er en organisasjon som også driver kontroll- og kvalitetsarbeid, som vi har behov for i beslutningssammenheng.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [10:52:30]: Jeg mener at behandlingen av St.meld. nr. 40 for 2002-2003, som vi har i dag, er full av paradokser. Jeg skal illustrere den påstanden med å komme inn på det som jeg mener er et av de paradoksene som vi er inne på i dag.

I meldingen og innstillingen snakkes det varmt om begrepet «brukermedvirkning». Jeg skal sitere fra meldingen, hvor det er et eget kapittel om brukermedvirkning. Der står det bl.a.:

«Brukerne har ut fra demokratiske prinsipper krav på god informasjon og på å bli hørt i saker som angår dem.»

Det står litt lenger nede i samme kapittel:

«Som en av flere strategier for å bedre situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne vil regjeringen styrke brukermedvirkningen.»

Hva er så den praktiske, politiske hverdag denne typen formuleringer møter her i salen i dag? La meg bruke et eksempel, som flere i og for seg har vært inne på, men som er et godt illustrerende eksempel.

I høringene i komiteen kom den ene etter den andre organisasjonen som var medlem av FFO, og brukte store deler av høringen sin på følgende svært konkrete budskap: La oss beholde dagens ordning med tilskudd til paraplyorganisasjonen FFO. Samtlige, små og store, har ett, krystallklart budskap på det punktet. En skulle da tro at om en skal styrke brukermedvirkningen, for brukermedvirkningen er et demokratisk prinsipp der brukerne skal bli hørt i saker som angår dem, ja, så skulle det være lett for Stortingets flertall å si at vel, det kan ikke være tvil om at tilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner, tilskudd til organisasjonene som er medlem av FFO, angår de funksjonshemmede. Det kan det ikke være noen tvil om. Hvis man da skal styrke brukermedvirkningen, skulle det være lett å høre på dem og si at det er greit – selvfølgelig, hvis dere vil ha det sånn, så skal det bli sånn. Det er en praktisk konsekvens av det å styrke brukermedvirkning.

Men hva skjer når de fine formuleringene møter den politiske hverdag? Jo, det som da skjer, er at Regjeringen, i den samme meldingen der de sier at de skal styrke brukermedvirkningen, foreslår å avvikle hele tilskuddet til FFO som paraplyorganisasjon. Flertallet i denne sal sier at vel, så langt skal vi ikke gå, men vi skal i hvert fall klart endre prinsippet for fordeling og i betydelig grad redusere tilskuddet til paraplyorganisasjonen. Når de fine formuleringene om brukermedvirkning møter flertallet i denne salen, møter brukerne det de har møtt i altfor mange år, nemlig et politisk flertall som sier følgende: Vi vet bedre enn dere, vi vet bedre enn dere hvordan tilskuddet til FFO og FFOs organisasjoner skal fordeles.

Dette mener jeg illustrerer gjennom ett eksempel at innstillingen og meldingen på veldig mange områder er preget av en klar mangel på sammenheng mellom fine ord og praktisk handling. Derfor er dette etter min mening ikke akkurat noen gledens dag for de funksjonshemmede i Norge. Min hovedkonklusjon er at det er en lang vei å gå.

Statsråd Ingjerd Schou [10:57:28]: Hver dag fattes det beslutninger om utforming av bygninger, utemiljø, produkter og tjenester som har stor betydning for hvorvidt personer med nedsatt funksjonsevne opplever muligheter for deltakelse og likestilling. St.meld. nr. 40 for 2002-2003 inneholder mål, strategier og tiltak for å sikre økt deltakelse og likestilling for alle.

Til grunn for stortingsmeldingen ligger et grundig utredningsarbeid. NOU 2001:22, Fra bruker til borger, redegjør for situasjonen til personer med nedsatt funksjonsevne. Utviklingen går i riktig retning på mange områder:

• Det er etablert omfattende velferdsordninger.

• Tiltak og tjenester er forbedret.

• Boliger i nærmiljøet har erstattet tidligere sentraliserte institusjonstilbud.

• Det har skjedd en gradvis og omfattende forbedring av de individuelle rettighetene for opplæring.

Samtidig er det en avstand mellom den ambisjon som er nedfelt i målet om full deltakelse og likestilling, og den virkelighet mange møter.

Det finnes ingen enkle tiltak som alene løser utfordringene. Det kreves et langsiktig og systematisk arbeid, hvor aktører i ulike sektorer og på ulike forvaltningsnivåer tar ansvar. Meldingen representerer et nytt syn på politikkområdet. Regjeringen har ønsket å fokusere på de samfunnsskapte hindringene. Funksjonshemninger oppstår i gapet mellom den enkeltes forutsetninger og de krav samfunnet stiller. Funksjonshemninger er med andre ord ikke bare en egenskap ved den enkelte.

Regjeringen følger opp de strategiene Manneråk-utvalget anbefaler. Sentralt står:

• styrking av sektoransvaret

• økt brukermedvirkning

• bedre kunnskap om situasjonen og samfunnsutviklingen

• bruke prinsippene om universell utforming

Jeg er glad for at Stortinget slutter seg til både hovedstrategiene og tiltakene Regjeringen har foreslått.

Sektoransvarsprinsippet er en nødvendig og grunnleggende strategi for å nå våre hovedmål. De vanlige instanser i samfunnet skal gi og finansiere tilbud til personer med nedsatt funksjonsevne på lik linje med den øvrige befolkning. Dette må komme til uttrykk på alle forvaltningsnivåer. Stortingsmeldingen følges derfor opp i ulike sektorvise meldinger, som boligmeldingen, kulturmeldingen og Nasjonal transportplan.

Regjeringen er opptatt av å styrke brukermedvirkningen i statlige virksomheter og på kommunalt nivå. Jeg merker meg at Stortinget ønsker å gå lenger enn Regjeringen i å regulere hvordan brukermedvirkningen skal skje i kommunene. Dette kommer Regjeringen tilbake til.

Det har blitt fokusert for lite på resultatene av tiltak som er satt i verk for å bedre situasjonen. Er vi på rett vei, eller går utviklingen i feil retning? Kunnskapen er mangelfull. Dette påpekes også av Manneråk-utvalget. Regjeringen vil i 2004 etablere et nasjonalt dokumentasjonssenter som skal overvåke utviklingen og rapportere om status i forhold til målene som vi har satt. I meldingen varsler vi en omfattende forskningsinnsats knyttet til situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne.

Regjeringen har fulgt Manneråk-utvalgets tilråding om en egen lov mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne i form av et eget lovutvalg. Utvalget har fått i oppgave å utarbeide forslag til en ny lov og/eller foreslå endringer i eksisterende lovgivning. Utvalget skal også vurdere behovet for særskilte organ for å sikre en effektiv oppfølging av regelverket.

Målene i Regjeringens politikk for personer med nedsatt funksjonsevne tar utgangspunkt i de tre største utfordringene:

• øke sysselsettingen for personer med nedsatt funksjonsevne

• fjerne samfunnsskapte barrierer – øke tilgjengeligheten

• sikre mer individrettede og samordnede tjenester

Regjeringen ønsker å legge til rette for et arbeidsliv preget av mangfold, hvor den enkelte får tatt sine evner i bruk. Det er viktig for den enkelte, men også for samfunnet som helhet. Redusert sysselsetting hos personer med nedsatt funksjonsevne er bekymringsfullt. Det kreves en samordnet og styrket innsats for å få flere i arbeid. I St.meld. nr. 40 redegjøres det for flere virkemidler. Sentralt står Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. I den reviderte avtalen er det enighet om å styrke arbeidet med å få tilsatt flere arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne.

Stortingsmeldingen vi nå behandler, inneholder 120 konkrete tiltak som til sammen vil bedre levekårene til personer med nedsatt funksjonsevne. I statsbudsjettet for 2004 fulgte Regjeringen opp med et forslag om bevilgninger til en rekke tiltak innenfor de tre innsatsområdene utdanning og arbeid, tilgjengelighet og tjenester.

Innenfor satsingsområdet arbeid og utdanning ble det foreslått bortfall av arbeidsgivers egenandel på G for hjelpemidler på arbeidsplassen, midler til tilrettelegging på universitets- og høyskolesektoren og til jobbklubber.

Det ble foreslått tiltak for å øke tilgjengeligheten, som å øke kunnskapen om universell utforming og innføring av lydbøker i DAISY-format. Tolketjenestene og ordningen med døgnbemanning ved hjelpemiddelsentralene er styrket. Det gis 30 mill. kr til en fireårig satsing i regi av IT for funksjonshemmede.

Tjenestetilbudet er styrket. Regjeringen har lagt frem en strategiplan for å bedre habiliteringstilbudet til barn. Det satses på kompetansehevingstiltak for saksbehandlere som arbeider med familier med funksjonshemmede barn.

Offentlig virksomhet må gå foran med et godt eksempel. Regjeringen skal legge frem en tiltaksplan for rekruttering av personer med nedsatt funksjonsevne til offentlig sektor.

I St.meld. nr. 45 for 2002–2003, Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene, foreslås det flere tiltak for å bedre kvaliteten på tjenestene. Økt kompetanse hos dem som arbeider i sektoren, samarbeidsavtalen med KS og utvikling av kvalitetsindikatorer står her sentralt. I St.meld. nr. 40 har vi konsentrert oss om å fokusere på tiltak for å bedre tjenestene til unge med nedsatt funksjonsevne.

Et viktig tiltak er den nye finansieringsordningen for ressurskrevende brukere. I statsbudsjettet for 2004 ble denne styrket med 550 mill. kr, til 1,2 milliarder kr. Kommunene får refundert store deler av utgiftene og får et godt grunnlag for å yte omfattende tjenester av god kvalitet.

Manglende koordinering og samordning av ulike tjenester er et problem. Individuell plan er et viktig redskap og er utvidet til å omfatte flere tjenester. Regjeringen arbeider med en samordning av velferdstjenestene. Dette er et sentralt arbeid for å sikre en mer brukervennlig velferdstjeneste.

Uvitenhet og «gamle synder» over år har medført at personer med nedsatt funksjonsevne møter mange samfunnsskapte barrierer. Det brukes allerede betydelige midler for å øke tilgjengeligheten til eksisterende skolebygg, universiteter og høyskoler. Det skal vi fortsatt gjøre, men hovedfokus må også være å sikre at fremtidige investeringer fremmer tilgjengelighet for alle.

Vi må gjøre det riktige første gangen, så vi slipper å reparere i etterkant. Å rette opp alle gamle synder innen stramme tidsrammer, slik Manneråk-utvalget foreslo, vil koste flere milliarder kroner. Det har ikke Regjeringen funnet rom for innenfor et ansvarlig budsjett. En ansvarlig finanspolitikk er helt nødvendig nettopp for å sikre og trygge velferden på sikt.

Komiteens forslag om å øke tilgjengeligheten gjennom en handlingsplan uttrykker ambisjoner Regjeringen deler. Skal listen legges vesentlig høyere enn det Regjeringen har foreslått, må Stortinget også finne dekning innenfor ansvarlige budsjettrammer.

Regjeringen har gjennom stortingsmeldingen redegjort for mål og strategier i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette skal Regjeringen følge opp. Dette er et område der utfordringen ikke alltid er et spørsmål om ressurser, men også et spørsmål om holdninger og verdier hos hver enkelt av oss. Gjennom å flytte nettopp fokus og oppmerksomhet fra den enkeltes funksjonsevne til samfunnets krav og innretning ønsker Regjeringen å bidra til at disse holdningene endres.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [11:06:42]: Statsråden var på slutten av sitt innlegg inne på at Stortinget i dag vil vedta at Regjeringen må utarbeide en handlingsplan for å øke funksjonshemmedes tilgjengelighet til transport, bygg, informasjon og andre viktige samfunnsområder, og at planen må inneholde klare tidsfrister for når ulike tiltak skal være gjennomført, samt en forpliktelse fra statens side knyttet til finansiering av handlingsplanen.

Mitt spørsmål til statsråden dreier seg om igangsettelsen av dette omfattende og viktige arbeidet – når ser statsråden for seg at man kommer i gang? Hvordan ser statsråden for seg at hun vil involvere Stortinget i arbeidet? Vil Stortinget få planen til behandling når den er fullført? Og: Vil statsråden nå virkelig ta på alvor det omfattende oppdrag hun får fra Stortinget i dag, og sette alle kluter til i arbeidet med en slik handlingsplan?

Statsråd Ingjerd Schou [11:07:55]: Jeg vil selvfølgelig følge opp flertallsvedtak i Stortinget. Det jeg likevel merker meg, er at det er ingen uenighet om visjoner, det er ingen uenighet om satsingsområder, det er ingen uenighet om de mål som Regjeringen har lagt frem, som er en oppfølging av Manneråk-utvalgets innstilling. Når det gjelder å utarbeide en forpliktende handlingsplan, registrerer jeg at flertallet ønsker mer av det Regjeringen allerede foreslår, og at det skal være klare tidsfrister for oppfølgingen.

Det er også nevnt på hvilke områder man særlig ønsker at handlingsplanen skal følges opp – og jeg skal følge den opp så raskt som mulig. Det er et omfattende arbeid, og det er et rimelig stort kostnadsbilde i denne saken, men jeg forutsetter at Stortinget og dette flertallet er innstilt på å medvirke til finansiering av en slik handlingsplan.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:09:24]: Vi har i dag hørt rimelig ramsalt kritikk fra representanten Gunn Olsen fra Arbeiderpartiet om Regjeringens mangel på satsing og økonomiske rammer når det gjelder funksjonshemmede og nedbygging av funksjonshemmende barrierer.

Årets statsbudsjett ble vedtatt etter forlik med Arbeiderpartiet, og i den forbindelse har jeg følgende spørsmål til statsråden: Hvor mange millioner kroner til dette arbeidet ble krevd og fremforhandlet av Arbeiderpartiet i forbindelse med forliket når det gjaldt arbeid for funksjonshemmede, og hva slags tiltak kom eventuelt på plass der? Dette må jo være høyt prioritert i denne salen, særlig når man har hørt representanten Gunn Olsens innlegg. Jeg håper statsråden kan svare på det.

Statsråd Ingjerd Schou [11:10:26]: Regjeringen har vært opptatt av at vi skal ha tiltak og budsjettmidler som bidrar til at funksjonshemmede både har tilgjengelighet til det som er av områder i samfunnet, og mulighet til å komme i arbeid.

Regjeringen har vært opptatt av å følge opp budsjettet når det gjelder både fjerning av 1/2G i forhold til hjelpemidler på arbeidsplassen og i tillegg det som går på tilretteleggingstilskudd. Som direkte svar på det spørsmålet som representanten stiller, er, så langt jeg husker, ikke de funksjonshemmede nevnt og prioritert eksplisitt i budsjettforslaget fra Arbeiderpartiet.

Sigbjørn Molvik (SV) [11:11:31]: Regjeringa foreslår i meldinga at kommunene skal stå fritt til å velge hvordan den lovpålagte brukerrepresentasjonen skal organiseres. Dette får aktiv støtte fra en samlet komite. Samtidig fremmer flertallet, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, et forslag som ber Regjeringa lovfeste kommunale råd som den måten brukerrepresentasjonen skal organiseres på. Dette gjør meg litt forvirret i forhold til hva flertallet egentlig mener. Samtidig med et forslag om lovfesting av kommunale råd uttrykker flertallet enighet med Regjeringa om at det skal være kommunal frihet når det gjelder organiseringen.

Det kunne være interessant å høre hvordan statsråden oppfatter dette. Vil Regjeringa etter dette flertallsforslaget som vil bli vedtatt i dag, fremme forslag om å lovfeste råd i alle norske kommuner, eller vil det fortsatt være en viss kommunal frihet når det gjelder organisering av brukermedvirkning?

Statsråd Ingjerd Schou [11:12:34]: Representanten Molvik tar opp et viktig spørsmål. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, er Regjeringen opptatt av å styrke nettopp det som går på brukermedvirkning i statlige virksomheter og på kommunalt nivå. Vi har i utgangspunktet ment at organiseringen av dette primært bør bestemmes lokalt, men jeg merker meg at Stortinget ønsker å gå lenger enn Regjeringen i å regulere hvordan brukermedvirkningen skal skje i kommunene. Det har jeg tenkt å komme tilbake til.

Det går an å se på ulike alternativ, det går an å fokusere på interkommunalt samarbeid, det går an å se på egne utvalg, og det går an å gjøre dette sammen med andre utvalg som kommunene allerede har. Det kan også være slik at man sier at en kommune av et visst omfang skal ha dette, og at andre kan se på interkommunale løsninger. Men her er det flere alternativer, og jeg har tenkt å komme tilbake til Stortinget med denne saken.

Det som er viktig for meg, og jeg tror også for alle funksjonshemmede, er at lovfestingen finner sted, at de trekkes med, for her ligger det verdifull kompetanse.

Ola D. Gløtvold (Sp) [11:14:00]: Jeg vil noe tilbake til manglende arbeidstilbud for funksjonshemmede og yrkesvalghemmede. Hva vil Regjeringen konkret gjøre for å bedre situasjonen for disse? Staten er en stor arbeidsgiver, ikke bare i Akersgata, men utover i det ganske land. Kan staten tenke seg å ha en målsetting for og en tallfesting av hvor mange staten som stor arbeidsgiver kan sysselsette av funksjonshemmede, slik at de kan gå fra trygd til lønn? Det må være meningsfylt, ikke minst ut fra den politikk som Regjeringen fører.

Så et lite spørsmål til: Norge kritiseres av FNs barnekomite når det gjelder manglende politikk og tiltak overfor barn med nedsatt funksjonsevne. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har fremmet forslag om at vi må utarbeide konkrete tiltak, få til en målrettet politikk og avsette tilstrekkelig med ressurser for å rette opp dette og bedre forholdene. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har valgt ikke å være med på det.

Hva vil statsråden og Regjeringen gjøre for å bedre forholdene for barn med nedsatt funksjonsevne og mer være på linje med det som FNs barnekomite sier?

Statsråd Ingjerd Schou [11:15:17]: Representanten Gløtvold tar opp et viktig spørsmål, nemlig sysselsetting av flere funksjonshemmede. Som jeg også sa i mitt hovedinnlegg, er Regjeringen og staten opptatt av å foregå med et godt eksempel innenfor egen virksomhet og har nå under arbeid en plan nettopp på dette området. Der vil bl.a. det forhold som Gløtvold tok opp, være noe av det som vil bli vurdert. Det har vært viktig for Regjeringen og staten å foregå med et godt eksempel når det gjelder inkluderende arbeidsliv, og sørge for at delmål 2 i den såkalte IA-avtalen følges opp, spesielt i forhold til funksjonshemmede og det staten selv har ansvar for.

Når det gjelder funksjonshemmede barn og særlig tilrettelegging for dem, er det et omfattende arbeid på gang. Det ligger spesielt til Helsedepartementet. Det er viktig bl.a. å styrke kompetansen til dem som skal veilede foreldre som har funksjonshemmede barn, styrke habiliteringstilbudet for barna og ha en plan og en gjennomgang på det området.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [11:16:48]: Akkurat nå er staten i ferd med å bygge et monumentalbygg i Bjørvika i Oslo – en ny norsk opera.

For en tid siden hadde jeg et møte med Norges Handikapforbund, der både leder og generalsekretær gjorde det klart at det ut fra deres betraktning var slik at store deler av det nye operabygget ikke var tilgjengelig f.eks. for rullestolbrukere. Hvis det stemmer, vil jeg si at det er en katastrofe. Hvis vi i 2004 er i ferd med å planlegge og bygge et nytt, stort monumentalbygg i Norge uten at det er tilgjengelig for rullestolbrukere, mener at jeg det ikke er for sterkt å bruke ordet katastrofe!

Vil statsråden forsikre seg om at Operaen er planlagt – og bygges – slik at den er fullt ut tilgjengelig for bl.a. rullestolbrukere?

Statsråd Ingjerd Schou [11:17:58]: Operabygget er nevnt. Jeg har lyst til å være litt overordnet når det gjelder det, fordi det viktige med strategien i den stortingsmeldingen som vi har lagt frem, er for det første at sektoransvaret er lagt til grunn. Det vil si at det er Kulturdepartementet som følger opp på kulturområdet, at det er Samferdselsdepartementet som følger opp på samferdselsområdet, osv., dessuten at man i langt større grad involverer brukerne, har en skikkelig brukermedvirkning for de ulike tiltak som skal settes ut i livet, og at samtlige ut fra sektoransvarsprinsippet tar i bruk det som gjelder universell utforming.

Jeg har i hvert fall tenkt å forvisse meg om at kulturministeren, som har ansvaret for det området, følger opp sitt sektoransvar og sånn sett også er godt kjent med det som går på universell utforming. Jeg registrerer at ikke bare operabygget, men også andre store bygg som enten restaureres eller bygges, har et forbedringspotensial. Man må ta innover seg både sektoransvarsprinsippet og særlig det som går på universell utforming.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) [11:19:35]: Innledningsvis vil jeg understreke at funksjonshemning i stor grad er et resultat av de barrierer som finnes i samfunnet. Kunnskap om tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne er avgjørende også for dem med skjulte funksjonshemninger. Økt bevisstgjøring, bred mobilisering og systematisk arbeid på alle samfunnsområder og forvaltningsnivå er avgjørende for å fjerne gapet mellom samfunnets krav og den enkeltes forutsetninger. Det handler om reell likestilling.

Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende med positive vinklinger. Vi må fokusere på at funksjonshemmede er en viktig ressurs for samfunnet. Det er dårlig samfunnsøkonomi at funksjonshemmede i liten grad deltar i arbeidslivet. Vi må derfor arbeide aktivt for arbeidspraksis, opplæring og det å skape varige og varierte arbeidsplasser for yrkeshemmede.

De siste årene har det vært økt oppmerksomhet når det gjelder manglende lese- og skriveferdigheter, spesielt i forbindelse med skolegang, og det er satt i verk mange tiltak for å bedre situasjonen. Imidlertid er det en liten del av denne gruppen som på grunn av sin alvorlige dysleksi ikke kan tilegne seg skriftspråket og dermed strever hele livet. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å løfte fram denne gruppen for å minne om at de faktisk har de samme utfordringene som blinde eller sterkt synshemmede i en del situasjoner. Jeg er glad for at en samlet komite står bak dette.

En bevisst holdning og årvåkenhet fra et tidlig stadium for å oppdage og hjelpe denne gruppen er avgjørende for at de kan få mulighet til å fungere maksimalt, f.eks. med PC med stemmekommando og syntetisk tale. Det kan være det som skal til for at de skal kunne klare å skrive, innhente nødvendig informasjon og fungere i arbeidslivet.

«Leser søker bok» er et godt tiltak for lesesvake som jeg håper kan bli et varig tilbud. Prosjektet er viktig for den store gruppen som trenger tilrettelagte bøker av god kvalitet. Bøker på lyd er også viktig for å treffe de ulike behov hos lesehemmede.

Kristelig Folkeparti har fokusert på foreldre og familier med barn med nedsatt funksjonsevne. Informasjon, veiledning og koordinering er viktige stikkord. Det er viktig å gi tjenester som er helhetlige, samordnede og tilpasset familiens behov, gi familien en mulighet til å ivareta omsorgen for barnet. Familier med funksjonshemmede barn må få den hjelp de trenger, når de trenger det, og få bedre mulighet til å leve som barnefamilier flest, ha overskudd til lek og samvær med barna, men også til sosialt liv.

Vi som har fulgt funksjonshemmede barn og deres familier over år, vet at det for mange kan være mange tøffe tak. Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende at vi gjør det som er mulig, for å forebygge slitasje på så vel foreldre som søsken.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:23:09]: Det meste har nok vært sagt i debatten, men etter innleggene fra Bjarne Håkon Hanssen og Sigbjørn Molvik føler jeg et visst behov for å oppklare noe som man åpenbart ikke kan ha fått med seg, og det er det som går på tilskuddet til paraplyorganisasjonene og FFOs medlemsorganisasjoner.

Det er faktisk slik at etter det forliket som har vært på dette punktet, får FFO beholde 5 mill. kr som et grunntilskudd. Den resterende summen blir fordelt på FFOs egne medlemsorganisasjoner. Organisasjonene tilknyttet FFOs system og organisasjonen FFO får ikke redusert sine totale midler. Det ville man fått hvis det opprinnelige forslaget fra Regjeringen hadde blitt vedtatt: at dette skulle fordeles på alle. Det er ikke tilfellet i denne situasjonen. Det er greit å ha klart for seg at FFOs organisasjoner er de som mottar den summen som nå går vekk fra paraplyorganisasjonen.

Ola D. Gløtvold (Sp) [11:24:34]: Fremskrittspartiet prøver nå å komme med en tallforklaring på dette med fordeling av midler til de funksjonshemmedes organisasjoner. Det må de gjerne gjøre, men det er i hvert fall ikke slik at brukermedvirkning og brukerorganisasjonenes syn i denne saken er blitt tatt ordentlig til følge av Fremskrittspartiet og regjeringspartiene, etter vår mening.

Det er også greit å knytte noen merknader ellers til dette. Jeg er glad for at det blir flertall for at likemannsarbeidet skal finansieres eksplisitt fra organisasjonstilskuddet. Det er viktig at dette arbeidet kan få de vilkår som det har hatt, og at det kan utvikles videre. Det samme er dessverre ikke tilfellet med de 5 mill. kr som hadde kunnet være brukt til tiltak for funksjonshemmede i regi av andre frivillige organisasjoner. Vi beklager at dette blir tatt bort, fordi jeg tror det er viktig at andre frivillige organisasjoner også kan tilrettelegge tiltak og arbeid for funksjonshemmede, og at en på den måten kan få en bredere kontaktflate og samfunnsutvikling.

Så litt til dette med studiefinansieringen. Det er, i tråd med det som bl.a. representanten Molvik sa, viktig at en har en studiefinansiering for funksjonshemmede som ikke påfører funksjonshemmede ekstra økonomiske belastninger på grunn av lang studietid og vansker med å gjennomføre etter fastsatte kriterier, slik som det nå ligger an. Derfor har Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet fremmet et forslag der en ber om at en sikrer studiefinansieringen for slike studenter, slik at en ikke påfører disse ekstra utgifter som er knyttet til nedsatt funksjonsevne.

Så til slutt litt om dette med forskning, utvikling og lovverk som skal fremme bedre tilgjengelighet. Jeg er glad for at komiteens flertall nå pålegger Regjeringen å utarbeide en handlingsplan for å øke funksjonshemmedes tilgjengelighet til transport, bygg, informasjon og andre viktige samfunnsområder. Jeg håper også at en gjennom lover og forskrifter kan få tatt ny teknologi i bruk, og at en utformer og tilrettelegger slik at f.eks. heiser, minibanker, betalings- og billetterminaler blir tilgjengelig både for blinde, svaksynte og hørselshemmede, eventuelt døve. Dette er også viktig i forhold til informasjon som gis muntlig på jernbanestasjoner og andre steder.

Så til dette med forskning og utvikling. Jeg er glad for at prosjektet med øyetelefonen er kommet så langt som det har, og jeg håper at det kan føres videre. Selv om det er et mindretall i komiteen som påpeker dette, er det i hvert fall en samlet komite som sier at det er viktig med den utviklingen vi har innenfor mobiltelefon/video-området, at dette utnyttes bedre som hjelpemiddel for syns- og hørselshemmede, og at denne ordningen kan knyttes til teksttelefonsentralene som er rundt om i landet. Det kan være en god base for bruk og formidling av slike teknologiske nyvinninger.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [11:27:56]: Det var denne forklaringen fra representanten Harald T. Nesvik som fikk meg til å ta ordet. Jeg mener at den forklaringen nettopp illustrerer mitt poeng: Representanten Nesvik prøver nå å forklare hvorfor Fremskrittspartiet mener å vite bedre enn brukerne hvordan pengene skal fordeles. Det må jo Fremskrittspartiet gjerne mene. Men når poenget er at man ønsker å styrke brukermedvirkningen, og man etterpå følger det opp med en praktisk handling der man sier at nei, en så stor andel av økonomien skal ikke være direkte tildelt paraplyorganisasjonene, og nei, der tar FFOs medlemsorganisasjoner feil, det beste vil være at en mindre andel av totaløkonomien tildeles gjennom et paraplytilskudd, og det beste vil være at hver enkelt av FFOs organisasjoner får disse pengene, kan ikke representanten Nesvik vri seg unna at man legger til grunn en holding som går på at her vet vi bedre enn brukerne. Vi vet bedre hvordan FFOs organisasjoner egentlig burde ha hatt det, enn brukerne.

Derfor er det også slik at hadde det ikke vært for det standpunktet til Fremskrittspartiet, ville vi i denne salen i dag fått et annet flertall. Da hadde vi fått et flertall som hadde respektert brukermedvirkning på dette området 100 pst. Det ansvaret får Fremskrittspartiet ta.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.