John I. Alvheim (FrP) [11:44:07]: Jeg har følgende spørsmål til den ærede helseminister:

«Stortinget gjorde 21. februar 2002 romertallsvedtak om at barn med behov for cochlea-implantat skulle tilbys utredning og behandling innenfor rimelig tidsfrist for å unngå at nytteverdien av behandlingen skulle svekkes. Om ikke dette lot seg gjennomføre i Norge, skulle det umiddelbart bli et tilbud om behandling i utlandet. En døvfødt pike på 1 1/2 år ble av Buskerud sykehus henvist til Rikshospitalet, hvor behandlingstiden viser seg å være 15 måneder.

Anser statsråden dette som rimelig ventetid for denne type pasienter?»

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:44:56]: Det korte svaret på representanten Alvheims spørsmål er nei. Jeg skal få lov til å utdype svaret noe.

Som representanten Alvheim viste til, har Stortinget bedt Regjeringen sørge for at barn med hørselshemninger tilbys utredning og behandling med cochlea-implantat innenfor rimelige tidsfrister. Et cochlea-implantat vil i mange tilfeller gi barn med store hørselshemninger muligheten til å berge rester av hørselen for resten av livet, noe som også innebærer mulighet for bedret talefunksjon, og derved bedret sosial funksjon. Stortinget har også vedtatt at det skal kunne brukes penger på behandling i utlandet dersom dette ikke er mulig å tilby innen rimelige tidsfrister i Norge.

Når utredning og behandling av hørselshemmede barn fortrinnsvis bør skje før barnet fyller to år – og det må gjøres før tre års alder for å få fullgod nytte – er det selvfølgelig avgjørende at barn og foresatte ikke utsettes for for lang ventetid, for at resultatet skal bli godt. En behandlingstid på 15 måneder, som representanten Alvheim viste til, er i den sammenheng uakseptabelt lang.

Jeg har bedt Helse Sør om en redegjørelse om hvor lang ventetiden for behandling av barn ved Rikshospitalet nå er. Etter det jeg har fått opplyst, er ventetiden for behandling med cochlea-implantat hos barn nå ti–tolv måneder. Ifølge Rikshospitalet skyldes dette at antallet pasienter som henvises med spesielle multihandikap, og som tilfredsstiller kriteriene for implantasjon, gradvis har økt. Samlet innebærer behandling i alt tre faser: utredning i forkant av operasjonen, det operative inngrepet med selve implanteringen og deretter oppfølging som inkluderer språkopplæring. Den begrensende faktor ved Rikshospitalet er nå ikke det operative inngrepet, men det arbeidet som må gjøres i forkant og etterkant av audiofysiker og audiopedagog, dvs. bl.a. språkopplæring. Særlig kan oppfølgingsfasen etter inngrepet være langvarig, med mange og hyppige kontroller eller læresesjoner.

Utfordringen nå er å bygge ut tilstrekkelig audiofysisk og audiopedagogisk kapasitet. Det utføres cochlea-behandling både hos voksne og hos barn. Med stadig bedre behandlingsresultater øker etterspørselen fra voksne, noe som igjen gjør en prioritering mellom pasientgruppene påkrevd. Rikshospitalet har landsfunksjon for behandling av barn, og det er min klare forutsetning at denne kapasiteten skal og må utnyttes fullt ut. Antallet barn som trenger denne behandlingen i småbarnsalder, er for lite til at det er hensiktsmessig at dette skjer ved flere sykehus.

Imidlertid kan Helse Bergen, dvs. Haukeland Universitetssykehus, utføre den aktuelle behandlingen – forundersøkelser, selve implantasjonen og opplæringen etterpå – hos voksne. Den økte ventetiden vi nå ser for barn, gjør det påkrevd at flere voksne tilbys cochlea-implantasjon i Bergen, for å sikre optimal utnyttelse av kapasiteten ved Rikshospitalet til behandling av barn. Jeg vil følge opp dette overfor de regionale helseforetakene som er berørt.

Ventetiden er for lang for barn som skal behandles med cochlea-implantat. Jeg har tatt dette opp med Helse Sør, for å forsikre meg om at dette blir fulgt opp overfor Rikshospitalet. Det har jeg fått bekreftet vil skje.

John I. Alvheim (FrP) [11:47:57]: Jeg takker statsråden for svaret, og jeg er veldig glad for den innstillingen statsråden har, også i forhold til Stortingets klare føringer.

Jeg må være så konkret at jeg spør helseministeren om følgende: Hva skal man gjøre med denne lille piken på halvannet år som har fått dette svaret fra Rikshospitalet? Jeg mener det er uakseptabelt, og helseministeren mener det er uakseptabelt. Det som da står igjen, er å bruke pasientrettighetsloven og sørge for at dette barnet får behandling i utlandet så raskt som mulig. Er helseministeren villig til å ta et initiativ i så måte?

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:48:42]: Det initiativet jeg har tatt, går på å utnytte den samlede kapasiteten for cochlea-behandling i Norge bedre, dvs. avlaste Rikshospitalet for behandling av en del voksne som trenger dette. Dette kan man gjøre i Bergen, og dermed øke kapasiteten for barn ved Rikshospitalet, der man har landsfunksjonen for denne type behandling av barn. Det bør rimelig raskt kunne føre til kortere ventetid for dem som er berørt av dette.

Kjøp av tjenester utenlands vil være aktuelt, men det er først og fremst aktuelt når det gjelder det operative inngrepet. Selve forbehandlingen, og ikke minst etterbehandlingen knyttet til språkopplæring, vil det naturlig nok være nødvendig å gjøre i Norge. Derfor vil denne omleggingen og utnyttelse av kapasiteten være hovedstrategien.

John I. Alvheim (FrP) [11:49:47]: Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Jeg er enig i at behandling i utlandet av denne type pasienter ikke er det optimale. Det bør foregå i Norge med oppfølging av språkutvikling og det hele.

Jeg er selvfølgelig også glad for at det er blitt tatt initiativ for å omfordele arbeidsoppgaver innenfor dette feltet. Jeg må likevel i mitt siste spørsmål til helseministeren be om å få en forsikring om at dette da betyr at ventetiden for den pasienten det her er snakk om, må reduseres betydelig, og at hun får behandling i år.

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:50:28]: Jeg merker meg representanten Alvheims synspunkter. Jeg ønsker ikke å gå inn på enkeltpasienters ventetid i Stortingets spørretime, men jeg kan forsikre om at det fra Helse Sørs ledelse nå er et sterkt engasjement overfor Rikshospitalet for å få fortgang i denne behandlingen. Hvis det er nødvendig, har også helseforetakene mulighet til å bruke behandling i utlandet.