Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Rolf Reikvam til utdannings- og forskningsministeren,
vil bli besvart av justisministeren på vegne av utdannings-
og forskningsministeren.
Rolf Reikvam (SV) [11:46:18]: Jeg har følgende spørsmål:
«Etter at et flertall endret opplæringsloven
og opphevet klassedelingstallet, er dette av flere kommuner blitt praktisert
slik at egne klasser i nynorsk er blitt fjernet. Tidligere måtte
en opprette egne klasser dersom et antall elever krevde det. Det
lages ulike ordninger, men felles for de fleste er at nynorskelevene
i bokmålsskoler kommer dårligere ut, med færre
timer sammen. Dette var ikke intensjonen.
Vil statsråden påse at intensjonen
og forutsetningene med opphevelsen av klassedelingstallet blir etterlevd?»
Statsråd Odd Einar
Dørum [11:46:53]: Jeg opptrer på vegne av utdannings-
og forskningsministeren, men det er akseptert av spørreren.
Det følger av opplæringsloven § 2–5
fjerde ledd at når minst ti elever på et av trinnene
1–7 i en kommune ønsker skriftlig opplæring
på et annet hovedmål enn det kommunen ellers har
vedtatt, har de rett til å tilhøre en egen elevgruppe.
Retten gjelder så lenge det er minst seks elever igjen
i denne gruppen. Men det er slik, som representanten sa, at denne
bestemmelsen ble endret i 2003, da de generelle klasseorganiseringsreglene
i opplæringslovens kapittel 8 ble opphevet og erstattet
av en ny bestemmelse i § 8–2 om at elevene
kan deles i undervisningsgrupper etter behov. Det er likevel en
forutsetning at organiseringen i undervisningsgrupper skal være forsvarlig,
og at elevenes behov for sosial tilhørighet ellers bli
ivaretatt. Tidligere fulgte det av opplæringsloven § 2–5
at når kriteriene var oppfylt, hadde de elevene som ønsket
skriftlig opplæring på et annet hovedmål
enn det som ellers var fastsatt, rett til egen klasse. Justeringen
av opplæringsloven § 2–5, der
retten til å tilhøre en egen klasse ble erstattet
av en rett til å tilhøre en egen gruppe, må ses
som en naturlig konsekvens av at klassebegrepet ble tatt ut av loven.
Det er imidlertid slik at retten til særskilt
målformgruppe innebærer at elevene får
opplæring i en egen gruppe med et annet skriftlig hovedmål
enn de andre elevgruppene ved skolen. Overfor denne gruppen må skolen
gjennomføre den skriftlige opplæringen på gruppens
målform, og elevene skal benytte gruppens målform i
sine skriftlige arbeider. Gruppens målform vil også være
hovedmål i norskundervisningen. Når det gjelder størrelsen
på en slik målformgruppe, gjelder det alminnelige
forsvarlighetskravet som gjelder for alle undervisningsgrupper.
Også tidligere, når elevene
med annet hovedmål hadde rett til egen klasse, var det åpning
for at deler av undervisningen kunne organiseres på annen
måte. Det innebar at den særskilte målformklassen
kunne slås sammen med andre klasser i deler av undervisningen.
Det står i forarbeidene til den tidligere § 2–5
at slik annen organisering bl.a. kan være aktuelt i praktisk-estetiske
fag, der hensynet bak regelen om særskilt målformklasse
ikke i samme grad gjør seg gjeldende. Det følger
av forarbeidene til den nye, justerte § 2–5
at det ikke har vært meningen å innsnevre denne
muligheten til annen organisering i tilsvarende situasjoner.
Når elevene fra den særskilte
målformgruppen blandes med andre elever, setter dette ikke
til side retten til å få den skriftlige opplæringen
på egen målform. Det innebærer at også i
de timene elevene fra den særskilte målformgruppen
er blandet med andre elever, skal skolen gi elevene fra den særskilte
målformgruppen skriftlig materiale på deres egen
målform. Foreldrene har dessuten rett til å velge
målformen på lærebøkene også i
en slik sammenheng.
Departementet vil be Utdanningsdirektoratet
om å ta denne saken opp med fylkesmennene som regional
tilsynsinstans, slik at saken kan få den oppfølgingen
som eventuelt måtte være nødvendig for
at praksis på dette området skal bli i tråd
med lovens forutsetning.
Rolf Reikvam (SV) [11:49:46]: Jeg er – tror jeg – stort sett
fornøyd med svaret. Jeg føler at dette er en bra
presisering i forhold til det som trengs.
Men jeg har et lite tilleggsspørsmål – jeg
er nødt til å følge dette opp – og
det går på å innsnevre denne muligheten
til annen organisering. Det er jeg enig i. Men tilleggspørsmålet
mitt til statsråden er: Åpner dette for en utvidelse?
Legger han opp til en utvidet tolkning av paragrafen, slik at en
nå får en mulighet til annen organisering i forhold
til tidligere lovgivning? Jeg har lyst til at statsråden
skal presisere dette. Det er faktisk litt viktig, for det er dette
noe av tvisten står om, eller kan komme til å stå om,
i tiden framover. Jeg har derfor behov for at statsråden
presiserer at det gjelder både innsnevring og utvidelse
i tilfelle det blir konflikter og tvister om forståelsen
av bestemmelsen.
Statsråd Odd Einar
Dørum [11:50:55]: Representanten Reikvam er særdeles
kyndig på dette området. Det er ikke jeg, så jeg
får holde meg til det brukbare manuset jeg har fått.
Og som jeg sa: Når elevene fra den særskilte gruppen
blandes med andre elever, setter dette ikke til side retten til å få den
skriftlige opplæringen på egen målform.
Jeg vil ikke gi meg inn på å fortolke
et lovapparat som jeg ikke til vanlig er konstitusjonelt ansvarlig
for. Jeg vil likevel presisere overfor representanten, for det har
han krav på, at i alle tilfeller hvor staten opptrer som
tilsynsmyndighet overfor kommunesektoren, bør man skaffe seg
sikker dokumentasjon av den enkelte kommunes praksis. Fylkesmennene
er riktig instans for å kartlegge dette. Det gjelder også i
forhold til egne elevgrupper med nynorsk som hovedmål og
eventuelt spørsmål eller pålegg i forhold
til enkeltkommuner.
Som nevnt i mitt hovedsvar – og det
forstår jeg godt rekkevidden og innholdet av – vil
jeg på vegne av utdanningsministeren be Utdanningsdirektoratet
sørge for at fylkesmennene gjør de nødvendige
undersøkelser og tar opp eventuelle brudd på de
gjeldende lovbestemmelser. Så vil jeg oppfordre representanten
til å ta opp lovfortolkningen med statsråden som
er konstitusjonelt ansvarlig, når vedkommende er til stede.
Da får han sikkert et bedre svar enn det jeg er i stand
til å gi ham nå.
Rolf Reikvam (SV) [11:52:02]: Svaret var ikke verst. La meg understreke det.
Det tror jeg at jeg er delvis fornøyd med – jeg
tror at jeg nesten er helt fornøyd.
Men la meg fortsette litt i forhold til det
statsråden sa. Det har jo vært en del tvister
om forståelsen av retten til å få egne
klasser. Det gjelder nynorsk – det er det vi snakker om – i
bokmålsområdet da vi opphevet klassedelingstallet.
Men intensjonen var helt klar: Dette endret ikke realitetene i forhold
til en rett til å ha egne klasser i nynorsk når
det var et tilstrekkelig antall elever som bad om det.
Det har vært tvister i en del kommuner,
og det nærmer seg vel at denne saken kommer opp i rettsapparatet.
Vi er ganske nær det i en del kommuner, iallfall i én
kommune.
Mitt spørsmål til statsråden
er: Mener han ut fra det svaret som han har gitt meg i dag, som
jeg, slik jeg tolket det, på mange måter syntes
var bra, at dette bør kunne føre til at disse
tilstandene kan avblåses, slik at en slipper at disse sakene
ender i rettsapparatet, for det er det jo egentlig ingen parter
som er tjent med?
Statsråd Odd Einar
Dørum [11:53:20]: Jeg vil ikke tro noe om det norske folks rett
eller mulighet til for tiden å bruke rettsapparatet. Det
er en omseggripende amerikanisering på dette feltet i vårt
land.
Det jeg håpet å gi uttrykk
for på vegne av utdanningsministeren, var at hun, ved å be
Utdanningsdirektoratet om å sjekke, ville sørge
for at lovens intensjon ble etterlevd. Jeg tror at konstitusjonelt,
som statsråd, ønsker man ikke at en lov skal være
så uklar at den ender i rettsapparatet. En lov skal svares
skikkelig overfor Stortinget. Er det uklarheter, er det statsrådens
plikt å rydde opp i det, eller Stortingets rett å rydde
opp i det, slik at det skal foreligge på bordet. Generelt
vil jeg si at det er lite ønskelig at ting som skal være
klart etter en lov, ender i rettsapparatet. Det er min generelle
holdning. Jeg vil anta at det også er statsråd
Clemets holdning. Også hun er, meg bekjent, en person som
ikke skulle være spesielt tilhenger av at juristenes taksametre
skal løpe, når det er unødvendig at de
gjør det.
Er en lov uklar, får representanten
bore med sine spørsmål til den konstitusjonelt
ansvarlige statsråd. Det er jeg helt sikker på at
han kommer til å gjøre. Og er han ikke tilfreds,
så kjenner han alle spillereglene for hvordan man kan bidra
til at det blir klart.