Se også behandlingen av sak 1-4 på formiddagsmøtet.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [18:02:18]: De borgerlige partiene har i denne debatten til nå vist hvordan det borgerlige samarbeidet er avhengig av et forbedret samarbeid med Fremskrittspartiet. Det representerer på mange måter en nyttig avklaring. Et borgerlig samarbeid der tyngdepunktet flyttes stadig lenger til høyre, betyr også en mer aggressiv politikk når det gjelder angrep på velferdsstaten og på arbeidstakerne. Det ser vi tydelig i det budsjettet som vi behandler i dag.

Den borgerlige politikken har klare vinnere og klare tapere. Siden politikk handler om å velge side, velge mellom ulike samfunnsinteresser, kan vi gjennom budsjettet se tydelig at partiene på høyresiden konsekvent tar stilling til fordel for dem som har mest fra før. De største skattelettene går til dem med høye inntekter og formuer. Regningen blir sendt til folk flest gjennom økt skatt på forbruk. Vanlige folk må delta i spleiselag for å finansiere skatteletter for de rike. Det private forbruket skal fortsatt øke vesentlig mer enn det offentlige, og resultatet vil bli nye kommunale underskudd og kutt i helseforetakene. De som eier bolig, får skattelette. De som står utenfor boligmarkedet, får det enda tøffere med å komme inn. Middelaldrende menn får mesteparten av skattelettene. Kvinner og ungdom, som er mest avhengige av velferdstilbudene, er de som vil bli rammet av sparekniven. Og mens Regjeringen setter rekord når det gjelder pengebruk, må studentene likevel finne seg i å få forverret sin økonomi for tredje år på rad. Og mens høyresidens representanter snakker fint om at de har fått fart på Norge, sitter det titusenvis av arbeidsledige som neppe er enig i det.

Høyre har gjort det til sitt prosjekt å bestride at skatteletter har en kostnadsside, at lettelsene Regjeringen vil gi, skaper svarte hull i offentlige finanser, og at regningen må sendes et sted. Det er en udiskutabel sammenheng mellom skatteletter og pengemangel i offentlig sektor, og konsekvensen av det blir tydeligere og tydeligere. Vi opplever nå i mange kommuner at det trues med å si opp kommunalt ansatte. Vi opplever kutt når det gjelder tjenestetilbud, skoler, eldreomsorg, helsetjenester, og vi opplever en situasjon der flere og flere lokale politikere fra ulike partier står opp mot det de opplever er en forverring av vilkårene for lokaldemokratiet – en virkelighet der de som er valgt av folk til å forvalte innbyggernes interesser, opplever at politikk ikke handler om noe annet enn å velge mellom hvor det skal kuttes, hva som kan skjermes mot kutt, hvem som må ta regningen for for lave overføringer fra staten, og at muligheten til å utvikle offensive visjoner for lokalsamfunnene er svært liten fra en kommunestyresal.

Vi ser at sykehusene vil få et nytt vanskelig år. Konsekvensen av det opplegget som nå går igjennom – fordi Fremskrittspartiet ikke har prioritert sykehusøkonomien i forliket – er at vi vil få nye angrep på lokalsykehusene, nye debatter om hvor det skal skjæres i de regionale helseforetakene, og mer utrygghet for helsetilbudet for mange mennesker. Og egenandelene vil fortsette å stige, ikke minst i de kommuner der regningen for for lave overføringer blir lagt over på innbyggerne.

Vi er på mange måter inne i en skjebnetid for velferdsstaten. Det er spørsmål om hvor mange folk som vil stille opp på dugnad på skolen. Det gjør man kanskje én gang for å pusse opp, men man gjør det ikke to ganger. Da sender man gjerne barna sine på privatskole isteden.

Spørsmålet er hvor mange som vil kjøpe privat sykeforsikring, når de opplever at det offentlige tilbudet ikke strekker til. Regjeringen innbyr, gjennom å kutte i det offentlige forbruket i forhold til det private, til å undergrave den solidariteten som har gjort Norge til et bedre land å bo i enn de fleste andre.

Den andre siden ved skattelettene er selvsagt at de øker klasseskillene, så lenge de gis til dem som sitter på toppen. Den skatteletteprofilen som Regjeringen har hatt, bidrar ikke til å øke arbeidstilbudet, slik Regjeringen snakker om, fordi skattelettene gis konsekvent til dem som ikke har så mye mer arbeidstilbud å gi, mens de ikke gis til dem som kunne tenke seg å jobbe mer, de som tjener lite, og som vi vet lettelser har mest innvirkning på.

Og stikk i strid med en samstemt stand av fagøkonomer går Regjeringen inn for å fjerne boligskatten, selv om det er åpenbart at det ikke vil ha noen samfunnsøkonomisk gunstig effekt.

Det ble sagt tidligere i dag at dette budsjettet er «dobbelt» sosialt. I virkeligheten er det dobbelt usosialt, fordi det både tar fra dem som har minst blant oss, og fra offentlig forbruk og rammer dermed folk med lave inntekter og dem som sitter nederst ved bordet, dobbelt hardt.

For å unngå at denne åpenbare sammenhengen mellom skattelettepolitikken og dårligere velferdstilbud får folk til å vende høyresiden ryggen, har Høyre gravd fram for lengst forkastet skatteteori. Jeg tror Ronald Reagan ville vært stolt av den annonsekampanjen som Høyre kjørte i bladet KK tidligere i høst, der man altså insisterer på at lavere skatt gir mer å fordele, og at det er en sammenheng mellom skatteletter og mer penger til velferd og helse. Det finnes ingen eksempler på at skattelette gir produktivitetsvekst som gjør det mulig å opprettholde skatteinngangen og styrke offentlig velferd. Det er en idé som tidligere bare Fremskrittspartiet har forfektet i Norge, og som hører til på den politiske skraphaugen. Tvert imot viser mer og mer moderne forskning på skatteteori en klar sammenheng mellom et relativt høyt skattenivå og høy produktivitet. Det er samfunnsmessig svært effektivt å kanalisere midler gjennom demokratiske kanaler for fordeling til samfunnsnødvendige investeringer som isolert sett ikke lønner seg. Den amerikanske professoren Peter Lindert skriver sågar i boken sin som kom tidligere i år, at velferdsstaten på mange måter må sies å være en gratis lunsj.

Det er best å være ærlig, og den politiske debatten i Norge hadde tjent på at også høyresiden innrømmet at vi har et valg mellom å satse på offentlig velferd og på skatteletter som vil føre til at flere tjenester må finansieres privat. Det er en ærlig debatt og en kamp vi kan utkjempe med blanke sverd, istedenfor at Regjeringen skal prøve å overbevise folk om at de har nok penger til alt og alle.

Skattelettepolitikken har også to andre alvorlige konsekvenser. Den ene er at den setter likestillingen i revers. Vi vet at de skattelettene som Regjeringen har gitt, i all hovedsak går til menn. Over 80 pst. av skattelettene som er gitt i forhold til toppskatt og utbytteskatt, går til menn, og over 60 pst. av lettelsene er i boligskatten. Dette er å være blind for de effektene skattelettepolitikken har for fordelingen av makt og ressurser mellom kjønnene. Det samme gjelder generasjonsperspektivet. Skatteletter må nødvendigvis gå til dem som har mest fra før, og de er som regel middelaldrende og ikke unge mennesker. Når vi kombinerer dette med en boligpolitikk som har spilt fallitt, og en skandaløs høy ungdomsledighet, er Regjeringens ungdomsregnskap svært dårlig.

Studentene er også blant de store taperne i dette budsjettet, noe som ytterligere svekker ungdomsprofilen. For tredje år på rad svekkes studentenes inntekter gjennom at kostnadsnormen ikke prisjusteres. Dette skjer altså samtidig som vi pålegger studentene å være ved universiteter og høgskoler i lengre semester og vi har hatt en reform der man har sagt at det er et mål at studentene skal være heltidsstudenter for å komme fortere gjennom utdanningen. Regjeringen kombinerer dette med et kutt på 150 mill. kr i studentboligbygging og med å fjerne reisestipendet. Dette regnskapet ser veldig dårlig ut for den ungdommelige gruppen som Høyre profilerte så stort i 2001, og som har fått en svakere og svakere ungdomsprofil etter hvert som årene har gått.

Til slutt tror jeg vi kan slå fast at vi står overfor noen veldig klare valg, en polarisering mellom det som vi legger fram i kveld, som er en sosialistisk politikk – for arbeid og velferd, for å bruke statens muskler til å bekjempe ledigheten, for å utvikle verdiskaping gjennom styring av ressursene, og skattelette for dem som har minst, ikke dem som har mest – og den borgelige politikken for større klasseskiller, fortsatt stor ledighet og Carl I. Hagen med på lasset.

Vi behandler et budsjett som har en tydelig profil, en profil som middelaldrende menn tjener på, med et tydelig klassestempel og et tydelig Høyre-stempel.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Larssen (H) [18:12:21]: Representanten Lysbakken fortsetter der representanten Djupedal sluttet: sterkt engasjement i forhold til Regjeringens, og spesielt Høyres, usosiale politikk. Like sterkt engasjement er det ikke når det gjelder SVs egne forslag, så jeg får hjelpe litt til.

I dag behandles også et Dokument nr. 8-forslag. SV går her inn for å ta 6 mill. kr fra bistandsbudsjettets konto for bekjempelse av aids for å gi til en konsert i Tromsø – en konsert som koster 30 mill. kr, og som noen håper vil gå med overskudd. Her tar man penger som skulle gå til fattige, aidssyke kvinner i Afrika eller i Russland, for å subsidiere en konsert i Norge.

Jeg må få spørre representanten Lysbakken om det er et ledd i SVs sosiale profil å ta fra de aller sykeste og fattigste i verden for å gi til friske, betalingsdyktige konsertgjengere i Norge?

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [18:13:30]: Det blir et litt merkelig regnestykke når representanten Larssen tar dette Dokument nr. 8-forslaget, som altså ble fremmet parallelt med budsjettprosessen, separat, istedenfor å se på helheten i budsjettoppleggene, der SVs innsats i forhold til bistand, i forhold til sør-politikken og i forhold til aidsbekjempelse er uomtvistelig, og der vi også har en egen profil og en rekke forslag.

Vi har i budsjettprosessen sett på forskjellige løsninger for å få til dette Tromsø-prosjektet, som har vært et viktig prosjekt. Vi kunne ideelt sett tenkt oss en annen måte å skaffe disse pengene på enn det som blir gjort, men dette er altså, når vi ser på helheten i vår profil og helheten i de to forslagene som står opp mot hverandre, ingen tvil om hvem som har den største satsingen når det gjelder de spørsmålene som Heidi Larssen prisverdig er opptatt av. Det er nok mye som kunne vært hentet fra vårt budsjett som ville hjulpet de sakene som Larssen tar opp, i langt større grad enn det som er i det budsjettet hun selv stemmer for i kveld.

Gjermund Hagesæter (FrP) [18:14:53]: Representanten Bjørlo Lysbakken prøver å hevde at det er ingen samanheng mellom skattenivået og arbeidsplassar, og då trur eg at Bjørlo Lysbakken har følgt litt dårleg med. Han treng ikkje å gå lenger enn til sin eigen heimby Bergen, der fjerning av nettolønnsordninga for utanriksferjene nettopp har medført at 350 mister arbeidet sitt. Dette skjer ved at Fjord Line finn det nødvendig å flagge ut på grunn av at SV og regjeringspartia ikkje går inn for, og ikkje vil ha, dei same rammevilkåra som våre konkurrentland har, og dermed vil ferjene tene på å flagge ut.

Til Bergens Tidende seier gruppeleiar i Bergen SV, Oddny Miljeteig, at det er vondt og trist at SV har medansvaret for at 350 fagforeiningskameratar no mister jobben. Mitt spørsmål til Bjørlo Lysbakken er: Føler han sosialt samvit for desse 350 som no mister arbeidsplassen sin, eller gjer han ikkje det?

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [18:16:05]: Det er i sannhet modig av Gjermund Hagesæter å framstå som så offensiv i dette spørsmålet her. De som fulgte med da disse 350 sjøfolkene hadde sin demonstrasjon på Skoltegrunnskaien i Bergen, vil jo ha fått med seg at demonstrasjonen også var rettet mot Fremskrittspartiet, fordi Fremskrittspartiet ikke prioriterte å opprettholde nettolønn under de forhandlingene som de har deltatt i. Så her har Gjermund Hagesæter selv et forklaringsproblem som er langt større enn vårt, for SV er det partiet som har vært konsekvent i denne saken hele tiden. Vi har aldri vinglet og aldri snudd. Vi var før valget i 2001 fullstendig ærlige overfor sjøfolkene om hva vi mente om nettolønnsordningen. Vi har sagt det, og vi har stått ved det vi har sagt. Andre partier har derimot et større forklaringsproblem i forhold til dette. Jeg er, som alle andre i Bergen, forferdelig lei meg over det som har skjedd. Det vi har opplevd, er den tredje største masseoppsigelsen i byens historie. Det er en ulykke for oss alle, men årsaken til at det skjer, er ikke det SV har gjort i Stortinget, men at vi har et rederi som til tross for 60 pst. overskudd i tredje kvartal i år og mulighet til å la sjøfolkene stå i jobb neste år har valgt å la alle gå nå – og det var rederiets eget valg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Svein Flåtten (H) [18:17:34]: Etter den medfarten middelaldrende menn har fått av foregående taler, er jeg kommet litt i tvil om jeg er meningsberettiget, men det får stå til.

Budsjettet som vedtas her senere i kveld, illustrerer hvilken bemerkelsesverdig endring som er inntrådt i betingelsene og i situasjonen for norsk verdiskaping og norsk næringsliv de siste tre årene. Budsjettet og forliket gir en retning for den økonomiske utvikling som er en fortsettelse av den kurs Regjeringen har fulgt, og som nå virkelig gir resultater. Et situasjonsbilde fra norsk næringsliv høsten 2001 sammenliknet med dagens situasjon viser at vi har gått fra en altfor høy rente til et internasjonalt konkurransedyktig nivå, fra en altfor sterk krone til en valutakurs bedriftene kan leve med, fra et budsjettår med 12 milliarder kr i skatteøkninger til en situasjon hvor skattelettelsene er på nær 23 milliarder kr. Pendelen har i Norge svinget fra pessimisme og frykt for fremtiden til optimisme og pågangsmot i forhold til de utfordringer som ligger foran oss. Hovedlinjen fra Regjeringens side har vært en klar målsetting om å stimulere til vekst, først ved å bidra til å få Norge mest mulig smertefritt ut av en lavkonjunktur, hvor rente, kronekurs og lønnsnivå var i ferd med å ta kvelertak på den konkurranseutsatte industrien. Dette arbeidet er mer enn godt i gang, og resultatene er synlige for enhver som ønsker å få øye på dem. Renten er på et investeringsvennlig nivå, den norske kronen har svekket seg betydelig, økonomien er i vekst, det er daglig meldinger fra bedriftene om nye kontrakter, økt ordreinngang, etablering av nye bedrifter. Store bedrifter leverer gode resultater, og oljeinvesteringene øker. Arbeidsledigheten synker også, riktignok sakte foreløpig, men det er ikke unaturlig etter en nedgangsperiode, og utviklingen går uomtvistelig i riktig retning.

Men det er ikke bare norsk næringsliv og bedriftene som har nytt godt av den økonomiske politikken og skattepolitikken som har vært ført så langt i disse tre årene. Gjennomføringen av skattereformen og årets skattelettelser kommer nå også privatpersoner til gode ved betydelige reduksjoner i toppskatten, ved økninger i bunnfradragene til beste for dem med lavere inntekter og ved reduksjoner i formuesskatten. Ikke å forglemme blir det historisk at boligskatten nå endelig fjernes. Denne urettferdige og vilkårlige skatten på folks egne hjem kan nå endelig legges død, forhåpentligvis uten fare for oppstandelse. Det betyr mye for familieøkonomien, kanskje ekstra mye for de titusener av landets minstepensjonister og andre med lave inntekter som bor i egen bolig. Det er derfor nedslående å lese innstillingens merknader fra Arbeiderpartiet og partiene på venstresiden om boligbeskatningen. Her tilkjennegis klart skuffelse over at våre boliger ikke fortsatt blir et skatteobjekt, og man går langt i å antyde at man ønsker å opprettholde boligbeskatningen og helst utvide den.

Ikke bare har skattelettelser gitt personer en forbedret situasjon, også i forhold til familieøkonomien. Den lavere renten bidrar mer enn betydelig til at særlig familier med stor gjeld – og det gjelder jo alle i etableringsfasen – får en betydelig økt disponibel inntekt. Mer disposisjon over egen inntekt er også økt valgfrihet for egen velferd.

I venstresidens ideologiske retorikk er denne valgfriheten usosial ved at skattelettelser for store grupper fremstilles som usosial politikk, og ved at man setter skattelettelser opp mot velferdstap for samfunnet. Men det er jo ikke slik! Når det nå brukes nær 23 milliarder kr til skattelettelser, så brukes det dobbelte til økt velferd. For hver krone til skattelettelse går det altså mer enn to kroner til økt velferd. Skattelettelser sørger for økt verdiskaping, som igjen gir vekst, økte skatteinntekter og økt velferd.

Jeg vil gjerne minne særlig Arbeiderpartiet på at de lettelsene som vi nå gjennomfører på marginalskatten for et gjennomsnittlig lønnsnivå, gjelder hundretusener i dette landet. Dette stempler Arbeiderpartiet nå daglig som skattelettelser for de rike, men vi reduserer bare marginalskatten til et nivå som Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtland fant både økonomisk forsvarlig og ideologisk riktig – hvis det siste ble vurdert. Den gang var omkvedet fra Arbeiderpartiet at for høye marginalskatter skader samfunnsøkonomien. Det gjør de fortsatt! Det er også et tankekors at muligheten for omdanning av arbeidsinntekt til kapitalinntekt for en lavere beskatning ble innført av Arbeiderpartiet. Dette forsøker nå en borgerlig regjering å rette opp, men til høye protester fra det samme arbeiderparti, eller i hvert fall nesten det samme, med forbehold om at synet på marginalbeskatningen synes å være betydelig endret.

Skattereformen vil være et viktig verktøy for en forenkling av skattesystemet, for en mer rettferdig beskatning, ved at det blir en tilnærming mellom skatt på arbeidsinntekter og skatt på kapitalinntekter. Når reformen etter hvert gjennomføres fullt ut ved at også formuesskatten kraftig reduseres og etter hvert avvikles, vil vi ha fått et skattesystem som vil stimulere privat norsk eierskap, som vil stimulere folk til å arbeide mer og dermed til økt verdiskaping i næringslivet. Bare slik kan vi fortsatt sikre vårt velferdssamfunn.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [18:23:25]: Sykehusene styrer mot et underskudd i år på om lag 2,2 milliarder kr. Neste år skal sykehusene drives i balanse. Regjeringens forslag til budsjett innebærer at sykehusene neste år får om lag samme bevilgningsnivå som i år. Regjeringen legger altså opp til at sykehusene må kutte sine budsjetter neste år med 2,2 milliarder kr for å komme i balanse. Dette er selvsagt ikke mulig uten å gjennomføre drastiske kutt som vil svekke tilbudet til pasientene.

Derfor har en samlet opposisjon hele tiden gjort det klart at den endelige budsjettbehandlingen i Stortinget må medføre økte bevilgninger til sykehusene. Det er etter Arbeiderpartiets mening rett å opprettholde kravet om en drift i balanse ved sykehusene innen utgangen av 2005. Det betinger imidlertid at Stortinget ved behandlingen av budsjettet sørger for et bevilgningsnivå som gjør det mulig for sykehusene å innfri dette kravet uten at pasientene fratas viktige tilbud.

Fremskrittspartiet snakker ofte om økte bevilgninger til sykehusene. Fremskrittspartiet snakker ofte om å skjerme pasientene. Men gang på gang ser vi at når Fremskrittspartiet har makt, blir det med snakket. Norske pasienter har absolutt grunn til å være misfornøyd med budsjettforliket. Sant nok innebærer forliket 500 mill. kr mer til sykehusene. Men sykehusene skal altså drives i balanse neste år. De går i år med 2,2 milliarder kr i underskudd. 500 mill. kr mer innebærer at driften neste år må kuttes med 1,7 milliarder kr. Det vil pasientene få føle på kroppen.

Det er rett å stille krav til sykehusene om mer helse for hver krone. Det er mulig å effektivisere sykehusene uten at pasientene rammes. Derfor innebærer også Arbeiderpartiets alternative budsjett et krav om slik effektivisering. Vi foreslår å øke bevilgningene til sykehusene med 1,5 milliarder kr. Sykehusene må altså også i vårt opplegg effektivisere driften med 700 mill. kr. Det er det realistisk å få til uten at pasientene rammes, men et kutt på 1,7 milliarder kr vil helt sikkert føre til drastiske kutt i pasientbehandlingen. Ansvaret for det må Fremskrittspartiet ta.

Så vil sikkert folk fra Fremskrittspartiet hevde at en omlegging av den innsatsstyrte finansieringen til 60 pst. vekt på pasientbehandlingen vil gjøre det mulig for sykehusene «å behandle seg» ut av de økonomiske problemene. Det kan de ikke, for hva sier avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om dette? Jo, der står det:

« ISF-andelen settes til 60 pst. fra 1. januar 2005.»

Videre står det:

«Regjeringen bes i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2005 komme tilbake med en vurdering og forslag som sikrer kostnadskontroll, jfr. Hagen-utvalgets innstilling.»

Og hva sier Hagen-utvalget om slik kostnadskontroll? Jo, utvalget fastslår at det må fastsettes en maksimumsgrense for stykkprisrefusjonen. For å få kostnadskontroll må man forhindre at pasientbehandlingen vokser for mye. Sykehusene kan altså ikke «behandle seg» ut av de økonomiske problemene. Budsjettkniven må fram, og pasienttilbud må skjæres vekk.

Så vil Fremskrittspartiet sikkert hevde at de i år vil fremme forslag om å slette sykehusenes gjeld. Men selv om Stortinget i forbindelse med nysalderingen bevilger 5–6 milliarder kr og sletter all sykehusgjeld, vil det bare lette driftsbudsjettet neste år med mellom 150 og 180 mill. kr. Et forslag om å slette 2 milliarder kr, som representanten Alvheim i formiddagsmøtet sa ville bli fremmet, vil bare lette driftsbudsjettet neste år med om lag 60 mill. kr for hele Helse-Norge. Budsjettkniven må altså fram til tross for eventuell gjeldssanering. Fremskrittspartiet vil ha ansvaret for det.

Heidi Larssen (H) [18:28:28]: Den økonomiske politikken som føres, gir resultater. Norsk økonomi er på vei opp av bølgedalen, den økonomiske veksten tar seg opp, sysselsettingen øker, og ledigheten er på vei ned.

Regjeringens budsjettforslag for 2005 bygger opp under denne positive utviklingen. Ingen regjering har noensinne gjort så mye for å forbedre næringslivets rammevilkår som den vi har nå.

Et velfungerende næringsliv er en forutsetning for at Norge fortsatt skal være verdens beste land å bo i. Arbeidet er nøkkelen til bedre velferd, både for den enkelte og for samfunnet. Det er viktig at alle får nyte godt av det å ha et arbeid å gå til, og at vi har stor nok verdiskaping til alle de velferdsgodene som vi tar som en selvfølge at vi fortsatt kan finansiere. Derfor kan velferd aldri settes opp mot verdiskaping – det ene forutsetter det andre.

Arbeiderpartiets gamle slagord om først skape, så fordele, er både godt og riktig. Det er bare så synd at det virker som om de har glemt at generelle, gode rammebetingelser, herunder skattelette til alle, har betydning for næringslivet og opprettholdelse og etablering av arbeidsplasser. Det virker som om Arbeiderpartiet heller synes det er en riktigere vei å gå å gi enkeltgrupper spesielt gode vilkår. Man kan jo spørre om det er slik de nå skal operere, finne enkeltgrupper som f.eks. redere, som fortjener ikke bare skattelette, men skattefrihet for sine flytende restaurantarbeidere, mens restaurantarbeidere på land ikke får det.

Etter til det kjedsommelige her i dag å ha hørt om Regjeringens usosiale skattepolitikk, bl.a. om å gi til dem som har mest fra før, kan man jo spørre hva som er sosialt, og hva som er usosialt. Ikke skjønner jeg at det er usosialt å redusere gapet mellom skatt på arbeid og skatt på kapital. Arbeiderpartiet, derimot, synes det er greit at de menneskene som tar ut arbeidsinnsatsen sin som avkastning, får lavere skatt enn dem som tar ut arbeidsinnsatsen sin som lønn. Er det dette som i Arbeiderpartiets språkbruk kalles rettferdig fordeling? For meg er det urettferdig. Og siden Arbeiderpartiet ikke vil redusere skatten på arbeid, er det nærliggende å spørre om de vil heve skatten på kapital utover de 48 pst. som er i dag, og på den måten få lik skattemessig behandling.

Omfanget av skattenivået utløser en av de viktigste verdidebattene i et moderne samfunn. Sosialistene mener at staten alltid er best til å forvalte penger, mens vi andre faktisk mener at enkeltmennesker kan fatte fornuftige beslutninger. Det er svært lenge siden jeg hørte Arbeiderpartiet eller SV si noe annet enn at det offentlige trenger mer penger, og at det offentlige er de beste forvalterne. Deres ønske om en altomfattende offentlig sektor stopper kanskje ikke før skatteprosenten er 100.

Høyre mener at spredning av verdier og en desentralisert beslutningsmodell er den beste garantien for et godt samfunn. Maktkonsentrasjon bør unngås så langt det er mulig. Høyre har i tillegg tillit til at det enkelte menneske og den enkelte bedrift kan fatte gode og langsiktige beslutninger som gagner samfunnet. Vi vil ikke ha et samfunn der mangfoldet og muligheten til å velge annerledes forsvinner. Da forsvinner også friheten. Og vi kan ikke skille mellom økonomisk og politisk frihet. Dette er noe av begrunnelsen for at vi ikke ønsker en altomfattende stat, og at vi ikke ønsker et meget høyt skattetrykk.

Jeg skal gi sosialistene rett på ett punkt i skattedebatten: Det er forskjell på hvem som sitter i regjering. Vi har ikke råd til et sosialistisk eksperiment nå.

Statsråd Laila Dåvøy [18:32:50]: Familiepolitikken er et viktig innsatsområde for Regjeringen. I familiemeldingen presenterte vi en rekke tiltak for barnefamiliene. Forpliktende samliv og foreldreskap, valgfrihet, likestilt omsorg og beskyttelse mot vold er viktige stikkord i Regjeringens familiepolitikk. Noen av tiltakene er allerede fulgt opp, noen følges opp i budsjettforslaget for 2005, og andre representerer mer langsiktige utfordringer. Dette er et kontinuerlig og høyt prioritert arbeid.

Den store satsingen på flere og billigere barnehager er et av de viktigste tiltakene for reell valgfrihet og bedre økonomi for småbarnsforeldre. Satsingen trappes opp i 2005.

Regjeringen er bekymret over det økende antall skilsmisser og samlivsbrudd i barnefamiliene, og mener det er viktig å bidra til å styrke samliv og foreldreskap og legge til rette for stabile og gode oppvekstforhold for barn. Derfor foreslår vi ekstra midler til det frivillige tilbudet om en dags gratis samlivskurs for ektepar og samboere når de får sitt første barn, slik at det kan bli tilgjengelig i flere kommuner. Vi foreslår også å styrke ordinære samlivstiltak.

Vi foreslo i familiemeldingen at også samboere med felles barn under 16 år bør være forpliktet til mekling ved samlivsbrudd, tilsvarende det som gjelder for ektepar. Barns behov må behandles likt, uavhengig av om foreldrene har valgt ekteskap eller samboerskap. Vi foreslo også en omlegging av meklingsordningen slik at ressursene i større grad settes inn på de mest konfliktfylte og vanskelige sakene. Jeg kommer tilbake til Stortinget med konkrete endringsforslag om dette i 2005.

Vi har lagt fram forslag om å innføre felles foreldreansvar for samboere. Foreldreansvar er en grunnleggende foreldrerettighet, og felles foreldreansvar vil bety en større rettslikhet mellom barn av samboende og barn av gifte foreldre. Som kjent ligger dette forslaget til behandling i Stortinget i disse dager.

I familiemeldingen skisserte Regjeringen en plan for å styrke fedres rett til fødselspenger. Det første tiltaket i denne planen er foreslått i budsjettet og går ut på at lønnskompensasjonen under fedrekvoten skal beregnes etter fars inntekt alene og ikke, som i dag, reduseres i forhold til mors stillingsprosent før fødselen. Familien vil da under fedrekvoten ikke tape økonomisk på at mor jobbet deltid før fødselen. Forslaget betyr at den økonomiske ulempen for familien ved at far tar permisjon, blir mindre. Dette er et viktig skritt i retning av en mer likestilt fødselspengeordning. Alle fedre bør i neste runde få rett til fire ukers fødselspermisjon basert på egen opptjening. Fedrepermisjonen bør også utvides, og min holdning er som kjent at dette bør skje som en forlengelse av den samlede permisjonstiden. Regjeringen har ved handlingsplanen mot vold i nære relasjoner styrket innsatsen for å bekjempe vold og overgrep mot kvinner og barn. I tillegg tar Regjeringen sikte på å fremme forslag om endringer i barneloven i løpet av våren 2005 på bakgrunn av en rapport fra en arbeidsgruppe som har sett på om hensynet til barnet blir godt nok ivaretatt i saker som føres for retten når det gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær, og der det kommer fram påstander om vold og overgrep.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er stolt over at Regjeringen foreslår 33 pst. økning av adopsjonsstøtten. Dette er et viktig bidrag til at flere kan adoptere barn fra utlandet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [18:37:08]: Jeg fulgte statsrådens innlegg med interesse, og ventet med spenning på å høre statsrådens vurderinger av hvordan det skal være mulig å få fart og fortgang i barnehageutbyggingen her i landet. Det var med stor undring jeg måtte konstatere at ikke ett ord om det ble nevnt i statsrådens innlegg.

Under Laila Dåvøys ledelse av Barne- og familiedepartementet har dessverre utbyggingen av barnehageplasser nærmest stagnert. I Sem-erklæringen var målet full dekning i 2003. Nå skriver vi snart 2005, og det er fortsatt langt fram. I 2003 var målet å bygge 12 000 plasser – det ble drøyt 7 000. I 2004 var målet 12 000 plasser – det blir kanskje 7 000. I 2005 har Regjeringen til alt overmål redusert ambisjonsnivået til 9 000 plasser. 20 000 unger står i kø for å få barnehageplass, og barnehage er – og blir – et helt sentralt element i en god barne- og familiepolitikk.

Mitt spørsmål er: Når anser statsråden det mulig å nå målet om full barnehagedekning?

Statsråd Laila Dåvøy [18:38:29]: Et av de viktigste målene i barnehagesektoren er å få nok plasser, å få plass til alle barn som har behov for det.

Det bygges nå flere barnehageplasser enn på mange, mange år, og utbyggingen har ikke stagnert. Det som er viktig, er at mange av plassene som bygges i dag, går til barn som allerede har barnehageplass. Altså: Man ønsker full barnehageplass istedenfor deltidsplasser.

Når vi har satt opp et mål, ikke om 9 000 plasser, men om at 9 000 flere barn skal få barnehageplass i 2005, kan det bety både 12 000, 13 000 og 14 000 plasser, for en barnehageplass er både en deltidsplass og en heltidsplass. 9 000 barn skal altså få plass i 2005. Dette står veldig godt beskrevet i vårt budsjett.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:39:42]: Fra Fremskrittspartiets side føler vi at vi har en god dialog med Regjeringen i familiepolitiske spørsmål. Et av de områdene hvor man er kommet til enighet i de budsjettforhandlingene vi har hatt forut for denne debatten, er barnehager. Det er bl.a. enighet om at man skal vurdere det såkalte enhetskostnadsprinsippet. Dette er etterlyst, bl.a. av private barnehager, for å sikre at de faktisk får de midlene de skal ha, og at midlene ikke forsvinner i ellers slunkne kommunekasser.

Jeg skal ikke be statsråden om å forskuttere sine konklusjoner i denne vurderingen. Men mitt spørsmål er: Vil statsråden si seg enig i at enhetskostnadsprinsippet vil kunne være en garanti om mest mulig lik behandling av private og offentlige barnehager?

Statsråd Laila Dåvøy [18:40:48]: Jeg vil vise til barnehageforliket som ble inngått mellom de ulike partiene på Stortinget i juni 2003. Det er faktisk slik at vi nå er på vei med denne innfasingen. I neste års budsjett vil vi gå et skritt videre. Fra 1. august neste år skal de private barnehagene få dekket 85 pst. av kostnadene, tilsvarende de kommunale barnehagene. Vi er da et meget langt skritt på vei mot en ytterligere likebehandling av private og offentlige barnehager. Vi er altså på vei, og dette kommer vi til å følge opp.

Heidi Grande Røys (SV) [18:41:39]: Representanten Hill-Marta Solberg tok opp dette med utbygging, men statsråden svarte ikkje på når ho forventar full dekning av barnehageplassar. Statsråden må gjerne bruke svaret til meg til å prøve å svare Solberg på spørsmålet om når vi kan forvente å ha full utbygging.

Eg vil elles følgje opp dette med kvalitet, for kvalitet i barnehagen var viktig då vi inngjekk det historiske barnehageforliket.

Statsråden har sendt på høyring eit forslag til ny barnehagelov, eit forslag som etter SV sitt syn vil svekkje kvaliteten i barnehagane og svekkje barnehagane som læringsarena.

Ein far i Ålesund seier det slik: Generelt er det allereie for få faglærte i barnehagane. Assistenten i barnehagen gjer ein god jobb, men nokon må ha det overordna ansvaret, og det meiner eg er naturleg å plassera hos ein pedagog. Forslaget til ny barnehagelov er ein enkel måte for sentrale politikarar å gå frå lovnader på. I staden for å byggje nytt puttar Regjeringa fleire barn inn i dei barnehagane som allereie eksisterer. Dermed vert det full barnehagedekning til ein billig penge.

Kva er statsrådens kommentar til denne faren i Ålesund?

Statsråd Laila Dåvøy [18:42:56]: I erkjennelsen av at flere og flere barn vil ha heldagsplass i barnehagene, har også Regjeringen sagt at med 20 000 barn på venteliste pr. september 2004, og med den farten i barnehageutbyggingen som vi har, ser vi at vi kommer til å bruke 2005 og 2006 om vi prioriterer at alle skal få en plass, før vi går videre med trinn 2 i maksimalprisordningen.

Det er kommunene som bygger barnehageplasser. Vi har hatt omfattende informasjonskampanjer, og vi har satt i gang en rekke tiltak for at kommunene skal bygge fortere. Men kommunene sier at dette tar tid.

Så til barnehageloven. Vi har aldri tidligere hatt ute på høring, eller kommer til å få, en barnehagelov som til de grader er spekket med kvalitetskrav. Vi har et helt nytt innholdskapittel. Det vil ikke være én barnehage i det norske samfunnet som vil kunne drive med disse strenge kravene til kvalitet, uten høyt kvalifisert pedagogisk personell. Regjeringen skal ta stilling. Vi har ulike alternative forslag som vi ikke har tatt stilling til ennå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torstein Rudihagen (A) [18:44:30]: Denne diskusjonen om bruken av 10–12 milliardar kr av eit statsbudsjett på 600–700 milliardar kr, kan verke nokså ubetydeleg. Men Regjeringas budsjettforslag må ein sjå i samanheng med det Regjeringa Bondevik tidlegare har gjort. For det handlar om små og store vegval, som i sum syner i kva retning politikken går. Etter 3 1/2 år med Bondevik-regjeringa ser vi dette tydeleg: Vi får mindre politisk styring, marknaden skal ordne opp. Viktige samfunnsoppgåver skal privatiserast eller konkurranseutsetjast, anten det no gjeld skule, helse, eldreomsorg eller samferdsel, no seinast gjeld det Jernbaneverket. Målretta nærings- og distriktspolitikk er redusert. Det har vore fremma forslag som svekkjer arbeidstakarane sine rettar.

Statsminister Bondevik prøver å gjere kampen mot fattigdommen til sitt varemerke. Derfor hører vi opp att og opp att om hans og Regjeringa sitt store engasjement på dette området, i haust i trontaledebatten, og i omtalen av Regjeringas budsjettforslag.

Når vi ser på det faktiske resultatet og konsekvensane av Bondevik-regjeringas politikk, er det ikkje akkurat det sosiale sinnelaget som imponerer mest. Regjeringa har forverra situasjonen for arbeidsledige og sjuke. Dagpengane er reduserte, kravet til minsteinntekt for å få dagpengar er auka, arbeidstida må vere redusert med 50 pst. mot før 40 pst. for å ha krav på dagpengar. Tiltak for å få folk ut att i arbeid har Regjeringa kvart år foreslått kraftig redusert.

Regjeringa foreslo å opne for meir mellombels tilsetjng og dermed usikker arbeidssituasjon for mange. For dei sjuke er eigendelane stadig foreslått auka. Pensjonistar og uføre må atter betale eigendelar på blå resept. Moglegheitene til attføring og rehabilitering er reduserte. Regjeringa har med støtte frå Framstegspartiet fått fleirtal for at den mellombels uføretrygda skal ha 66 pst. av varig trygd. Slik skaper ein fleire fattige i dette landet, fleire som ikkje klarer seg utan sosialhjelp eller andre tiltak. Dette er å gå feil veg. Arbeidarpartiet vil føre ein politikk for å unngå at folk blir fattige, så slepp ein så mange tiltak for dei fattige.

Kampen mot fattigdommen kan ikkje bli Bondevik-regjeringa sitt varemerke, men store skattelettar for dei rikaste må bli ettermælet hennar.

Dette pregar òg det budsjettframlegget vi no behandlar. Alle tabellar og utrekningar som Finansdepartementet sjølv har gjort, viser at folk med inntekter i millionklassa får mange titusen kroner i skattelette, mens ein som tener 250 000 kr, knapt vil merke nokon lette. Budsjettforliket med Framstegspartiet har i liten grad betra dette. Så kan ein meine at dette er rett eller gale, men det blir i alle fall feil å hevde at dette er eit sosialt budsjett, særleg når ein ser kven som skal betale denne letten, og kven det går ut over.

Budsjettforliket har stoppa den store foreslåtte auken i eigenbetaling for medisin og behandling. Men frådragsmoglegheitene for store sjukdomsutgifter blir reduserte. Pendlarane skal miste frådraget for meirutgifter ved å bo utanfor heimen, og frådraget for kjøring blir kraftig redusert. Det er slik denne Regjeringa vil behandle pendlarane som tek den meirbelastninga pendling er. Momsen aukar og gjer alle varer, utanom mat, dyrare for alle.

Bondevik-regjeringa har vore dyktig på å føre Høgre-politikk. Det må vel nettopp Høgre vere tilfreds med. Når ein opplever kor fornøgd Kristeleg Folkeparti er med dei endringane som vart gjorde i forhandlingane med Arbeidarpartiet i fjor og med Framstegspartiet i år, må ein spørje om dei er veldig fornøgde med si eiga regjerings politikk.

Arbeidarpartiet vil i alle fall ha ein heilt annan politikk. I fjor fekk vi gjennom avtale stoppa nokre av dei største utslaga av Høgre-politikken. Mellom anna vart forslaget om lovendring som opna for meir mellombels tilsetjing, stoppa, kommunesektoren og sjukehusa vart styrkte, og vi styrkte innsatsen for arbeid til alle.

I år viser vårt alternative budsjett nettopp alternativet til Høgre-politikken. Fleire arbeidarpartirepresentantar har tidlegare i kveld gått nokså detaljert inn på vårt budsjettforslag, så eg skal ikkje gjenta det. Men Arbeidarpartiet vil halde ved lag frådragsmoglegheitene for sjukdomsutgifter og pendling. Vi vil styrkje kommuneøkonomien merkbart. Vi vil ha ei heilt anna satsing for å få nye arbeidsplassar, ei styrking av økonomien for sjukehusa, fleire barnehageplassar osv. – ein heilt annan politikk for offentleg velferd enn det som ligg i budsjettforslaget.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [18:49:52]: En kan bli nedstemt av mindre enn av å høre på Rudihagen, men jeg skal nå svinge innom det som har med mitt område, norsk helsevesen, å gjøre. Som vi har sett i mange internasjonale rankinger, ligger norsk helsevesen på mange områder helt i verdenstoppen. Men det er ikke de områdene av norsk helsevesen hvor vi er i verdenstoppen, jeg har tenkt å vie disse fem minuttene til.

Vi er i en situasjon der hvert femte barn i dette landet har et psykisk problem som er så stort at det influerer på deres daglige innsats på skolen. Mellom 100 000 og 200 000 barn er negativt influert i sin daglige ytelse på skolen, basert på sine foreldres problemer knyttet til psykisk helse eller til rusmiddelmisbruk.

Vi vet at mellom 15 og 20 pst. av oss som bebor dette landet, vil i løpet av livet ha en opplevelse knyttet til vår psykiske helse som må håndteres. Det er i dag ca. 66 000 mennesker i kongeriket som har et forbruk av alkohol som gjør at de daglig har et problem med dette. Mellom 10 000 og 15 000 av vår ungdom er sprøytenarkomane.

I verdens beste land å bo i, i verdens beste helsevesen, skal vi altså håndtere en betydelig gruppe av det norske folk som definitivt ikke kan sies å sitte ved den øvre halvdelen av vårt bord. Vi har også et helsevesen hvor det åpenbart er slik at noen sitter ved den nederste halvdelen av det helsepolitiske bordet. Så selv om vi er i verdenstoppen, har vi mye å ta fatt i. Regjeringens hovedprioritering på dette området neste år vil være knyttet til psykisk helse og det som gjelder rusproblemer, nettopp for å prøve å løfte opp dem som sitter nederst ved bordet.

En annen hovedprioritet det kommende år har sammenheng med det faktum at vi har et helsevesen som for min del ikke oppleves å være nøytralt i forhold til hvilken diagnose man har. Vi har et helsevesen hvor egen lommebok ikke betyr noe, hvor enn vi bor i landet, om vi er mann eller kvinne, ung eller gammel. Men det er ingen tvil om at vi har noen grupper som ikke har fått den oppmerksomheten de burde ha, i vårt helsevesen. Mange av dem er de jeg snakket om innledningsvis.

I det statsbudsjettet som vi har lagt frem, og som nå behandles, er det ingen tvil om at det vi har gjort på et meget viktig helsepolitisk område, nemlig det som gjelder psykisk helse, gjør at den handlingsplanen vi har for psykiatri, definitivt er på sporet, og – jeg holdt på å si – mer til. Men jeg tror det er veldig viktig at vi nå også konsentrerer oss om innholdet i denne tjenesten. Det er heller ingen tvil om at hvis vi skal lykkes med opptrappingsplanen for psykisk helse, bør vi nå, tror jeg, i de årene som gjenstår, særlig ha fokus på det som skjer i norske kommuner. Det er ikke nok bare å bygge boliger i norske kommuner, det er snakk om å lage et innhold i dagen for den enkelte som gjør at man har noe annet å stå opp til enn en leilighet. Derfor har vi i det statsbudsjettet som er til behandling, vridd midlene i større grad over på kommunesektoren. Det er en vridning som jeg tror må fortsette.

Vi har gjort en annen prioritering og justering i forhold til handlingsplanen, knyttet til det faktum at det er ingen tvil om at problemene er enda større enn de objektive kriteriene skulle tilsi, i våre største bykommuner. Derfor ønsker vi å gjøre en særlig innsats på disse områdene.

Jeg nevnte rus i særlig grad. Det er heller ingen tvil om at det faktum at mellom 100 000 og 200 000 barn er influert av sine nærmeste omsorgspersoners overforbruk av alkohol, bør ha vår oppmerksomhet. Det gjør vi både nasjonalt og internasjonalt. Derfor har vi gjort en prioritering også i statsbudsjettet knyttet til rusomsorgen.

I helsevesenet totalt sett er det to områder som jeg ønsker at det særlig skal fokuseres på neste år, og som det har vært jobbet med lenge. Ett stikkord er samhandling. Det er for meg nærmest komplett uforståelig at vi ikke greier å samhandle bedre innenfor norsk helsevesen enn det vi gjør. Når man greier å samhandle seg, som jeg pleier å si, frem og tilbake til månen, må vi kunne greie å samhandle oss mellom første- og annenlinjetjenesten, mellom profesjonene. Det er en ganske svær bunke i departementet med rapporter fra Statens helsetilsyn som viser at man ikke makter å samhandle, verken mellom profesjonene eller mellom første- og annenlinjetjenesten. Selv innenfor et helsebudsjett på 65 milliarder kr tror jeg det er mulig å gjøre betydelig, selv om det ikke høres sånn ut når jeg hører på debatten i denne sal.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [18:55:20]: Jeg har et spørsmål knyttet til budsjettforliket. Det står i budsjettforliket:

«ISF-andelen settes til 60 pst. fra 1. januar 2005.»

Og videre:

«Regjeringen bes i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2005 komme tilbake med en vurdering og forslag som sikrer kostnadskontroll, jfr. Hagen-utvalgets innstilling.»

Hagen-utvalget sier jo om kostnadskontroll at det må fastsettes en maksimumsgrense for stykkprisrefusjon. For å få kostnadskontroll må man altså forhindre at pasientbehandlingen vokser for mye.

Representanten Alvheim lovpriste tidligere i dag i et innlegg forliket og antydet en vekst i pasientbehandlingen i 2005 på om lag 6 pst.

Spørsmålet mitt blir: Kan sykehusene nå planlegge fritt med vekst i pasientbehandlingen, og vil staten uansett betale regningen som kommer fram som følge av økt ISF-utbetaling?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [18:56:33]: La meg først si at det som står i budsjettavtalen, det står. Det står, som representanten Hanssen riktig refererte, at vi skal komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med å se på hvilke tiltak som er nødvendige å sette inn for ikke å få uønsket virkning av det faktum at man endrer ISF-andelen. Det er ingen tvil om at i forbindelse med at vi hadde 60 pst. ISF-andel tidligere, var det også noen utslag av det som var negative. Det er nok å nevne en del sykdomsgrupper som ikke er inne i ISF-ordningen, eksempelvis psykiatri, kroniske lidelser, rusomsorg og en del andre ting som det er helt åpenbart at man må ivareta interessene for.

Når det gjelder å antyde hvor syke det norske folk skal være til neste år, om veksten blir 1, 2, 3, 4 eller 6 pst., er ikke det, så langt jeg vet, noe vi politikere kan vedta. Vi får se hva som skjer, men det er ingen tvil om at innenfor et budsjett på 65 milliarder kr er vi også nødt til å ha budsjettstyring som gjør at vi har en viss form for kontroll, uansett hva som måtte skje. Det er det som ligger i det.

John I. Alvheim (FrP) [18:58:00]: Må jeg få replisere at skal man først referere fra et innlegg av representanten John Alvheim, får man referere det korrekt. Jeg snakket om 5 pst., ikke om 6 pst.

Jeg har med glede registrert at helseministeren vil gjøre noe med sykehusstrukturen i Oslo-regionen. Det er sannelig på høy tid, hvis det er slik at vi skal ha pasientene i fokus, og det bør vi jo.

En sammenslåing av sykehusene i Oslo-regionen til ett foretak burde etter min mening overflødiggjøre de regionale foretakene i sør og øst. Deler helseministeren mitt synspunkt i så måte?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [18:59:00]: Bakgrunnen for at det har oppstått en debatt rundt det, er det faktum at vi, som vi sa i revidert nasjonalbudsjett, kom til å sette i gang en prosess – det har vi gjort – for å se på situasjonen i Oslo-regionen.

Når man går inn og ser på den historiske årsaken til at man har valgt å legge en slik helsepolitisk berlinmur midt gjennom hovedstaden, ser man fort at man ikke har brukt dypsindige tanker for å fastlegge dette. Det er veldig vanskelig å finne noen i det hele tatt som argumenterer sterkt for at det er meget klokt å ha det som vi har det. Det i seg selv burde jo tilsi at man gjør noe. Spørsmålet er hva man skal gjøre. I den utredningen som nå er på høring, er det skissert tre–fire forskjellige alternativer. Uansett kommer jeg i hvert fall til å inneha det standpunktet at noe må gjøres. Jeg kan ikke sitte og se på at det fattes investeringsbeslutninger som åpenbart mangler den nødvendige koordinering. Jeg tror det er ganske viktig, som representanten Alvheim sa, å ha pasienten i sentrum.

Mitt utgangspunkt for hvordan jeg skal bruke de pengene Stortinget i dag skal bevilge til helse, er: Hvordan skal jeg få mest mulig frem til pasienten? Da tar jeg i mindre grad hensyn til nåværende og tidligere fylkespolitikere, nåværende og tidligere direktører og andre som har hatt tanker rundt dette. Det er hva som tjener pasienten, som vil være retningsgivende for hva jeg skal mene, i hvert fall.

Olav Gunnar Ballo (SV) [19:00:38]: Jeg vil først si at jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at statsråden ikke kan anslå omtrent hva man forventer til neste år når det gjelder aktivitet i spesialisthelsetjenesten. Det er jo det som bestemmer kostnadene totalt. Det at man nærmest antyder her at det blir ren gjetning hvor mange som blir behandlet, kan ikke være en akseptabel tilnærming fra en statsråd.

Det som jeg er opptatt av og setter spørsmålstegn ved, er nettopp inndelingen av helseregioner. Gjennom de utspillene som statsråden har hatt, er det skapt usikkerhet om den framtidige strukturen knyttet til helseregionene og hva statsråden egentlig har tenkt å foreta seg med det. Det er jo gjennom vedtak i Stortinget at man har fått dagens regioninndeling. Det pågår altså nå en omfattende debatt omkring kanskje en framtidig ny regioninndeling, ikke bare knyttet til helseforetakene, men også til andre aktiviteter. Kan statsråden forsikre at spørsmålet knyttet til regioninndelingen av helseforetakene vil bli brakt fram til Stortinget, slik at det vil være etter en forutgående debatt og eventuelle vedtak at man endrer en slik struktur?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [19:01:54]: Først til aktivitetsnivået knyttet til spesialisthelsetjenesten. Det er jo omtalt i St.prp. nr. 1, basert på de premissene vi hadde der. Det er helt åpenbart at det å øke ISF-andelen til 60 pst. vil kunne influere på dette, men det vil også ha betydning hva Hagen-utvalget vil legge inn for å påvirke dette. Det ligger jo økonomiske incentiver i slike strukturer, og de vil antakeligvis virke.

Når det gjelder å skape usikkerhet om fremtidig struktur, har vi en prosess på gang hvor vi leter etter alternative måter å gjøre det på i forhold til slik det er i dag, og for å se på om vi kan utnytte ressursene enda bedre enn hva som er tilfellet i dag.

Når det gjelder om statsråden kan garantere at dette kommer til Stortinget, er det det å si om det: Vi meddelte i revidert nasjonalbudsjett at det vil bli lagt frem for Stortinget, ikke fordi loven krever det, og på tross av at Stortinget også i lovtekst har vedtatt at det er Kongen i statsråd som fastsetter regiongrensene, men fordi jeg mener at det er et så viktig politisk spørsmål at det eneste naturlige er å fremlegge det for Stortinget.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) [19:03:42]: Dette er den siste finansdebatten min. Det er litt vemodig, særleg når Arbeidarpartiets alternative budsjett er eit strålande alternativ for folk flest og for dei som er avhengige av eit godt velferdstilbod i dette landet, og særleg når alternativa i politikken er tydelegare enn på lenge. Det gjev von om ein spanande valkamp, som kan engasjera mange fleire enn dei som har gått til valurnene dei siste åra.

Regjeringspartia byr saman med Framstegspartiet på eit budsjett der folk flest må betala for at dei som har mest frå før, skal få skattelette. Dei byr òg på eit budsjett der ein tek frå offentleg sektor for å gje til dei privatpersonane som tener mest frå før. Dette er dobbelt usosialt.

For Arbeidarpartiet vil alltid arbeid til alle vera jobb nr. 1. Difor legg me i budsjettet vårt til rette for auka sysselsetjing både i privat og i offentleg sektor. Arbeidsløyse er, og vil vera, ei ressurssløsing. I tillegg er det tøft for dei det gjeld, og familiane deira.

Å satsa på samferdsle er offensivt i høve til å skapa nye og ta vare på eksisterande arbeidsplassar. Å byggja veg eller bane gjev i seg sjølv sysselsetjing innan anleggssektoren, der det framleis er tusenvis av arbeidslause. I Arbeidarpartiet satsar me 1 milliard kr meir på samferdsle enn Regjeringa. Det gjev i seg sjølv minst 1 000 nye arbeidsplassar, i tillegg til 1 000 arbeidsplassar i ringverknadar. Nye og betre vegar og jernbanestrekningar gjev i tillegg næringsliv og folk betre vilkår i det ganske land. Det er viktig å byggja landet heile tida.

Eg er glad for at Arbeidarpartiet har halde det me lova i samband med handsaminga av Nasjonal transportplan for 2002-2011. Me lova 1,6 milliardar kr mindre enn det som vart resultatet, og me har auka løyvingane i våre alternative budsjett med vel 2,3 milliardar kr. Når Regjeringa i budsjettet seier at etterslepet er på 3,8 milliardar kr, har faktisk ikkje Arbeidarpartiet noko etterslep. Det er me stolte av.

I vår vart det gjort eit vedtak om rammer for samferdsleføremål for 2006–2015 på 214,5 milliardar kr, 22 milliardar kr meir enn i Regjeringas framlegg. Me har tenkt å følgja opp det òg.

Regjeringa har ikkje teke dette på alvor. På bane skal me m.a. ha eit stort lyft som det ikkje er teke høgd for å kunna planleggja i 2005. Arbeidarpartiet har lagt inn 200 mill. kr ekstra til denne planlegginga. I tillegg løyver me 100 mill. kr meir til kjøp av persontransport på tog, og me føreset då at det m.a. er plass til Stockholm-toget og ulike rabattordningar. Me har teke vekk køyrevegsavgifta på jernbanen for å stimulera til å få gods over frå veg til bane, og me har auka beløningsordninga for kollektivtrafikken i dei største byane.

Me gjer vidare framlegg om å løyva 520 mill. kr meir til ulike vegføremål og 50 mill. kr til fiskerihamner.

Og så til det klåraste skiljet mellom dei to regjeringsalternativa i denne perioden: spørsmålet om omdaning til aksjeselskap og konkurranseutsetjing av statleg verksemd. Om Framstegspartiet skulle stå til venstre for Kristeleg Folkeparti i eit og anna spørsmål i fordelingspolitikken, så er dei yttarst på høgresida når det gjeld spørsmålet om konkurranseutsetjing og privatisering. I Arbeidarpartiet er me bekymra. Kanskje er det privatisering som er målsetjinga når det gjeld Posten Norge AS. Fleirtalet vil nemleg ta 74 pst. utbyte av overskotet etter skatt. Det kallar me struping, noko Arbeidarpartiet sjølvsagt er imot. Posten Norge AS treng armslag i ei tøff omstilling, ikkje struping.

Nokon har kanskje registrert at m.a. eg har uttalt meg kritisk til situasjonen i luftfarten, ikkje minst når det gjeld Avinor AS. Her er det, så vidt eg kan forstå, eit totalt tillitsbrot mellom leiinga og dei tilsette. Dette kan – dette kan – gå ut over tryggleiken. Styreleiar Talleraas har uttalt at dette ikkje er bevist. Lat oss for all del hindra eit slikt bevis. Eg vonar Regjeringa tek fullt og heilt ansvar for dette.

Tryggleik i luftfarten, tryggleik på jernbanen og på sjøen, der òg det meste no skal overlatast til private via konkurranseutsetjing, og mykje meir, handlar til sjuande og sist om kva beredskap me har i kritiske situasjonar i dette landet. Dette er i liten grad utgreidd i sakene i samferdslesektoren. Det er litt merkeleg, forresten, at Jernbanetilsynet må vurdera tryggleiken når det skal leggjast eit nytt dekke på Kongsberg stasjon, men ikkje når det gjeld å seia opp det me har av kompetent personell i jernbanesektoren i dette landet.

Per Sandberg (FrP) [19:08:49]: Vi har hørt det i mange sammenhenger når Jens Stoltenberg har vært i debatt, og også fra denne talerstolen, at Norge er verdens beste land å bo i. Ut fra den debatten som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har ført i dag, må det være noe alvorlig feil med de beregningene som FN har gjort, når de har kommet fram til en sånn konklusjon. For de signalene som kommer fra sosialistene i dag, er av en sånn karakter at det snart bare er å slå av lyset i alle hus og hjem i dette landet.

Når det er sagt: Norge er et godt land å bo i. Men det er enkelte grupper som fortsatt sliter i hverdagen. Det er akkurat disse gruppene Fremskrittspartiet har prioritert i forhandlingene og i det forlik vi kom fram til, men i særdeleshet i sitt alternative budsjett. Vi har vridd skatteprofilen fra mindre skatt på dem som har høye inntekter, til mindre skatt på dem som har lave inntekter, og det er akkurat det vi har hatt som mål. Det gjenspeiler hele profilen i forliket, og ikke minst det som kommer fram av vårt alternative budsjett.

Det var med interesse jeg lyttet til representanten Hill-Marta Solberg og representanten Rudihagen tidligere i dag, for her ligger mye av forskjellen på virkelighetsforståelsen. Jeg hørte representanten Hill-Marta Solberg si at Arbeiderpartiet prioriterer 3 000 flere tiltaksplasser. Jeg tror de menneskene som eventuelt måtte få disse tiltaksplassene, i større grad ønsket seg en arbeidsplass. Det er jo det som er forskjellen på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Hill-Marta Solberg sa i tillegg at Arbeiderpartiets alternative budsjett ville innebære ca. 7 000 nye arbeidsplasser i offentlig sektor, fortrinnsvis i omsorg og skole. Ja, er vi nå så sikre på at det er omsorg og skole som ville ha fått disse midlene i Arbeiderpartiets alternativ, når vi vet at det sitter 170 arbeiderpartiordførere rundt omkring i det ganske land og kutter på akkurat disse postene? Det gjorde de i inneværende år, og signalene nå fra Arbeiderpartiets ordførere er at de sannsynligvis vil kutte i 2005 på akkurat de samme postene. Det tror jeg faktisk disse arbeiderpartiordførerne ville ha gjort om de hadde fått en milliard eller to til også. Vi kan ikke stole på og overføre mer penger til 300 sosialistiske ordførere rundt i det ganske land. For de når ikke fram dit hvor de skal.

I tillegg sier representanten Solberg, og delvis også representanten Rudihagen, at den kompensasjon av tapte skatteinntekter som Fremskrittspartiet fikk på plass i forliket, altså 2,2 milliarder kr, spiller ingen rolle, det gjør ikke noe utslag. Men nå har jeg faktisk registrert at en rekke arbeiderpartiordførere og en mengde av Arbeiderpartiets representanter i kommunestyrene jubler. For istedenfor å betale ned det underskuddet de har hatt i inneværende år, ved å kutte til neste år, betaler de det ned i år. Hvis disse ordførerne følger opp det de sier, betyr det at det vil bli mer til helse og omsorg til neste år. Det er det Arbeiderpartiets ordførere som sier.

Det er forskjeller i Kommune-Norge, til dels store også – ja, de er jammen så store at det påstås at det er 30 pst. bedre tjenestetilbud i enkelte kommuner enn i andre. Det er det grunnleggende problemet i Kommune-Norge. Summen av ressurser som bevilges til kommunesektoren, er stor nok, men det er inntektssystemet og utjevningen det er noe feil med. Da er det det vi må ta tak i. Det er jeg innforstått med vil ta veldig lang tid, da Arbeiderpartiet gjennom tiår har etablert et system som har tvunget ikke bare kommunene i kne. Også enkeltindivider rundt omkring i det ganske land er tvunget i kne gjennom et skatte- og avgiftssystem som gjør at de må be på sine knær eller springe etter almisser hver eneste dag – fordi Arbeiderpartiet har dynget dem ned med alle disse skattene og avgiftene.

Statsråd Kristin Clemet [19:14:05]: I årene som kommer, skal det gjennomføres et stort kunnskaps- og kompetanseløft i norsk skole. Det skal være et stort kunnskapsløft for elevene, i respekt for mangfoldet og likeverdet, primært for dem som i dag ikke får utnyttet sine evner og talenter, og det er altfor mange. For det andre skal vi gjennomføre et historisk kompetanseløft for lærere og instruktører og skoleledere i norsk skole.

Etter min mening har Norge et meget godt utgangspunkt for å få dette til. For det første er det stor tilslutning til den reformen (Kultur for læring) som Regjeringen har fremmet her i denne sal. For det andre er det veldig mye som allerede er bra i norsk utdanning. Da UNESCO forleden la frem sin «Global Monitoring Report», rangerte Norge som nr. 1 når man ser på faktorer som ressurser, tilgang til utdanning, utdanningsnivå osv. Vi har antakelig verdens høyeste utdanningsnivå.

For det tredje er Norge det land i verden, ved siden av USA og Danmark, som bruker mest ressurser på utdanning pr. elev og student. Likevel har vi i denne stortingsperioden satset enda mer ressurser på utdanning, og la meg bare nevne noe.

Timetallet i grunnskolen øker med tolv timer etter at det har stått stille i svært mange år. Det er kommuner og fylker som bestemmer ressursbruken i grunnskolen og den videregående skolen, men den ressursbruken har fortsatt å øke. Vi har foreslått å bruke historiske 2–3 milliarder kr på kompetanseutvikling i skolen, og når jeg da sier historisk, er det til sammenligning ca. ti ganger så mye som ble brukt i forbindelse med Reform 97. Vi har fått en ny støtteordning for elever i videregående opplæring, som har økt den totale stipendutbetalingen med nesten 40 pst., til 1,9 milliarder kr. Vi har videreført låneordningen for skolebygg, og det er også satset midler på anti-mobbearbeid. Vi har fullfinansiert kvalitetsreformen i høyere utdanning med over 1,1 milliarder kr, og i tillegg er universitets- og høyskolesektoren tilført nesten 500 mill. kr gjennom finansieringssystemet. På toppen av dette er studiestøtten og stipendandelen for studenter i høyere utdanning økt.

Det er likevel ikke denne økonomiske satsingen som er det viktigste i vår utdanningspolitikk. Det aller viktigste er å sørge for at flere barn får tilpasset opplæring, at flere barn og unge kan få utnyttet sine evner og talenter, og at skolen kan bidra til sosial mobilitet. Vi ønsker mer kunnskap, større mangfold og en mer likeverdig norsk skole – kort sagt mer kvalitet.

Det viktigste for meg er at flere barn, helst alle barn, kan føle seg trygge på skolen, at de kan få tilegnet seg de grunnleggende ferdigheter de trenger senere i livet, at de kan lære å lære, og at skolen kan bidra til å utjevne og ikke reprodusere sosiale forskjeller. Og det er veldig lite, om noe, som tyder på at dette primært er et spørsmål om penger, når vi allerede bruker så mye ressurser som vi gjør, på utdanning i Norge.

Jeg tror det særlig er fire andre ting som er viktig, og som derfor også er viktig i vår utdanningspolitikk. For det første: Man er nødt til å ha kunnskap om elevene, om skole, om skolen og om skolens utviklingspotensial. Det påpekte OECD allerede i 1987 overfor Norge. Men først nå er vi i ferd med å få et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, inklusiv nasjonale prøver, nye læreplaner med tydelige kompetansemål og en utdanningsadministrasjon som kan bidra til skoleutvikling over hele landet.

For det andre må man ha kompetanse til å gjøre noe med den kunnskapen man da etter hvert får. Derfor satser vi på dette store kompetanseløftet, en ny lærerutdanning, opptakskrav til lærerutdanningen, betydelig videreutdanning innenfor fag for lærere og en nasjonal satsing på kompetanseutvikling innen tilpasset opplæring, som det er helt tydelig at vi ikke får til skikkelig i Norge, enda det har vært et ideal helt siden 1930-tallet.

For det tredje vil vi skape en bedre kultur for læring ved å løse opp den «ettallsmåten» skolen arbeider på, ved at vi får lærere til å arbeide i team, og ved å skape en god evalueringskultur på den enkelte skole. Derfor satser vi også mye på kompetanseutvikling for skoleledere, å løse opp klassedelingsregler, osv., for å få til tilpasset opplæring på en bedre måte.

Og for det fjerde: Når man har kunnskap, når man har kompetanse, og når man har skapt en god kultur for læring, må man ha muligheter for å handle og gjøre noe med de problemene man ser. Derfor er vi i ferd med å gjennomføre en radikal utvidelse av det lokale handlingsrommet for skoleeiere, skoler og lærere.

Det desidert viktigste i norsk skole, etter min oppfatning, er å trekke opp de såkalt – jeg kaller det såkalt – svakeste elevene slik at de greier seg senere i livet når det gjelder utdanning, arbeid og egen livskvalitet. Det er en myte at det å arbeide med de svake elevene må gå ut over de sterkeste. Men det betyr at vi må ta det store mangfoldet i elev- og foreldregruppen innover oss og legge mer vekt på likeverd fremfor likhet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A) [19:19:24]: Jeg hadde egentlig tenkt å ta opp Arbeiderpartiets bekymring for nedskjæring i skolesektoren på grunn av Regjeringens sultefôring av kommunene, men så har jeg registrert at det var en omfattende debatt her i spørretimen i går, og at statsråden ifølge Dagens Næringsliv gikk lei av hele temaet. Derfor har jeg tenkt å ta opp en annen sak, som lettere anskueliggjør Regjeringens ansvar for dårligere tilbud til unge.

Regjeringen kutter 4 000 studieplasser i høyere utdanning. For det første er det et slag i ansiktet på utdanningsinstitusjonene, som har gjort en veldig god jobb med å sikre at studentene gjennomfører studiene. Men først og fremst er det helt uforståelig i en tid der ungdomskullene øker, og der ungdom har særskilte problemer på arbeidsmarkedet. Det andre punktet er at Regjeringen også har latt studentene få betale dyrt. Mener statsråden at nivået på lån og stipend er for høyt når en skal studere på heltid, ettersom hun gir studentene et nulloppgjør tredje år på rad?

Statsråd Kristin Clemet [19:20:41]: Jeg vil avkrefte at jeg er lei av å snakke om ressurser, så jeg skal gjerne snakke om det, også når det gjelder grunnskolen. Det jeg var opptatt av i går, var kommunenes egne tall for ressursbruk i skolen.

Når det gjelder høyere utdanning, er det vi har levert nå, et meget godt budsjett for høyere utdanning. Det betyr at ca. halvparten av kullet kan gå inn i høyere utdanning i Norge, og de kan gjøre det gratis. Det er i ferd med å bli et særsyn internasjonalt.

Jeg er klar over at Arbeiderpartiet overbyr oss når det gjelder en del elementer i forhold til studentene og høyere utdanning i dette budsjettet, men jeg har veldig god samvittighet, for for studentene er det ikke bare viktig hva slags studiefinansiering de har – som er blitt bedre – men også at de har et godt studietilbud.

Det vi har gjort, i motsetning til hva Arbeiderpartiet planla, er å fullfinansiere kvalitetsreformen. Det tallet som skulle til for å fullfinansiere kvalitetsreformen, var klart før regjeringsskiftet, men i et brev til komiteen den gangen skrev den daværende utdanningsminister Trond Giske at han ikke var innstilt på å fullfinansiere kvalitetsreformen, og at dette var noe man måtte kunne få til innenfor de midler man hadde til rådighet.

Vi har stilt over 1,1 milliarder kr til rådighet bare som følge av kvalitetsreformen. Det har gitt studentene et mye bedre studietilbud. Da kommer de raskere igjennom, og da får de også mindre lån å bære med seg senere i livet.

Arne Sortevik (FrP) [19:22:09]: Vi er på samme sporet. Riktignok har Fremskrittspartiet fått en god avtale med regjeringspartiene – vi har fått gode resultater også innenfor skolesektoren – men vi har selvfølgelig ikke fått gjennomslag for alle punktene våre og alle ønskene våre, og i særlig grad gjelder dette sektor høyere utdanning. Derfor en replikk om det.

Vel er det slik, som vi nå har fått belyst, at Regjeringen sier at man har videreført fullfinansiering av kvalitetsreformen innenfor høyere utdanning. Men samtidig har man i år lansert en reduksjon både i basisbevilgningen og faktisk også knyttet til antall studieplasser, slik at konsekvensen av den reduksjonen vi ser i år, og som er tallfestet til 78 mill. kr, i løpet av et par år vil bli betydelig større hvis den blir gjennomført og videreført. Er ikke dette å ta et skritt tilbake, istedenfor å sikre fullfinansiering?

Statsråd Kristin Clemet [19:23:18]: Kvalitetsreformen er fortsatt fullfinansiert med 1 144 mill. kr. I tillegg er UH-sektoren i vår periode tilført nesten 500 mill. kr som en del av finansieringssystemet. Vi har meget god kapasitet ved høyere utdanning. Ca. 50 pst. av kullet kan begynne i høyere utdanning. Vi gjennomfører nå en kvalitetsreform som ser ut til allerede å gi resultater. Det vil si at det blir plass til flere hvis flere studenter kommer igjennom på normert tid. Studentene har fått økt kostnadsnormen med ca. 10 000 kr. Det er ingen egenbetaling i høyere utdanning i Norge. Vi foreslår å lovfeste et gratisprinsipp.

Jeg tror jeg kan forsikre om at dette er i ferd med å bli en ganske sjelden øy i det internasjonale bildet, selv hvis vi sammenlikner med våre nærmeste naboland, så jeg mener at det er godt budsjett for høyere utdanning. Men jeg legger ikke skjul på at det har vært veldig viktig i år også å prioritere den store skolereformen som nå skal gjennomføres. Derfor ligger det et forslag her til et stort kompetanseløft, allerede med 500 mill. kr i 2005. Det er jo midler som også indirekte i stor grad tilføres universitets- og høyskolesektoren.

Rolf Reikvam (SV) [19:24:38]: Det er en ganske drøy påstand å si at vi har justert kostnadsnormen med 10 000 kr. Det gjorde opposisjonen mot Regjeringens ønske, og Regjeringen må være klar på at dette må vi ikke gjøre. Så det var noe som Regjeringen ble dyttet på for tre år siden.

Men det som er mitt spørsmål, går på høyere utdanning, og det går på forslaget til reduksjon i basisbevilgningen som her er lagt inn, med ca. 78 mill. kr til institusjonene. Vi har lagd et nytt finansieringssystem for høyere utdanning. Det består av basisbevilgning og tre variabler. Med dette systemet har vi sagt at vi styrer ikke lenger institusjonene gjennom studentmåltall. Men her prøver Regjeringen å dekke til dette kuttet ved å si at vi skal tilbake til en måltallstyring. Men den muligheten har ikke Regjeringen, i og med at vi har sagt at vi har vedtatt et nytt finansieringssystem. Hvorfor prøver Regjeringen å tildekke dette kuttet ved å si at de samtidig skal kutte i måltallet, når de ikke har muligheten til å gjøre det?

Statsråd Kristin Clemet [19:25:49]: Etter min oppfatning angriper vi ikke finansieringssystemet. Jeg tror, hvis jeg husker riktig, at samtlige institusjoner innenfor universitets- og høyskolesektoren går i pluss i dette budsjettet. Men myndighetene i Norge og Regjeringen har aldri, og jeg tror heller ikke Stortinget har gjort det, fraskrevet seg muligheten til å regulere kapasitet i universitets- og høyskolesektoren. Samlet sett har dette vært nødvendig av budsjettmessige hensyn, men jeg mener ikke heller at de i noen vesentlig grad angriper unge menneskers mulighet til å begynne i høyere utdanning. Ca. 50 pst. begynner der. Hvis man har oppfylt minimumskrav i Norge, kommer man inn i høyere utdanning. Og nå gjennomfører vi kvalitetsreformen, hvor altså flere studenter gjennomfører på normert tid. Det vil også frigjøre kapasitet i universitets- og høyskolesektoren.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Rolf Terje Klungland (A) [19:26:58]: Det er Fremskrittspartiet som sikrer en fortsatt manglende energipolitikk i Norge. Det er Fremskrittspartiet som sikrer en svekket arbeidsmarkedspolitikk. Det er Fremskrittspartiet som sikrer en svekket kommuneøkonomi, en mer urettferdig skattepolitikk, en katastrofal sykehuspolitikk, økte kostnader for pendlerne, økt skatt for anleggsarbeidere, økt skatt for offshorearbeidere, økt moms for alle. Ja, et usosialt budsjett er fortsatt usosialt og urettferdig.

Fremskrittspartiet har totalansvaret for Regjeringen og for budsjettet i 2005, og de skryter av det her i dag. Forrige gang Regjeringen inngikk avtale med Fremskrittspartiet, varte enigheten en uke, før de gikk ut og brøt avtalen. Jeg er spent på å se hvor lenge de beholder sitt ansvar denne gangen.

Det er oljerikdommen som redder Norge. Vi har en plikt til å skape en politikk for tiden etterpå. Vi må bruke virkeligheten i dag for å skape en virkelighet for framtiden, ja, for evigheten.

Regjeringen sier nei i sitt budsjett til å gi industrien nye kraftavtaler. Det er ikke noe mål at industrien skal få langsiktige avtaler. Det er for lite fleksibelt, sier Regjeringen. Ja, vi husker godt vinteren 2002/2003 da daværende olje- og energiminister gikk ut og oppfordret industrien til å stoppe for å skaffe norsk strøm i det norske markedet. Er ikke det fleksibilitet?

Regjeringspartienes løfter fra forrige valgkamp faller nå på steingrunn. I Vest-Agder, f.eks., lovte de å sikre en nettolønnsordning for sjøfolk. Flyplass på Lista hadde prioritet nr. 1. De skulle sikre lokalsykehuset i Farsund. Ja, de sa til og med ja til gratis buss i Kristiansand. Bare Arbeiderpartiet har fulgt opp dette i Stortinget.

Alle partier på Stortinget utenom Arbeiderpartiet ønsket en ny kurs i politikken ved forrige stortingsvalg. Samtlige gikk til valg på at de ønsket en ny kurs. De norske velgerne stemte slik at da Kristelig Folkeparti valgte side, ble det et borgerlig flertall på Stortinget. Bondevik dannet med dette som grunnlag – samt en skriftlig avtale med Høyre og Venstre, samt et svar på noen og femti spørsmål fra Fremskrittspartiet, samt et tillitsvotum i Stortinget fra Fremskrittspartiet – Bondevik II-regjeringen.

Vi i Arbeiderpartiet stålsatte oss for hva som ville komme. Vi forventet selvfølgelig en høyredreining av politikken, og det har vi fått.

Kommunene vil i 2005 få en dramatisk nedgang i sine inntekter i forhold til oppgavene som kreves av dem. Regjeringen og Fremskrittspartiet legger opp til en politikk som vil føre til en privatiseringsbølge i Norge som vi aldri har sett maken til. Regjeringen og Fremskrittspartiet har svekket arbeidsmiljølovens stillingsvern. Regjeringen og Fremskrittspartiet har svekket overtidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Småbarnstillegget er fjernet. Støtten til skolefritidsordningen er fjernet. Gravferdsstøtten er fjernet. Egenandelene for eldre og uføre er blitt gjeninnført.

Arbeiderpartiet frykter en utvikling bort fra det FN sier er verdens beste land å bo i. Ingen må tro at det har kommet av seg selv. Kun politisk vilje og mot har brakt Norge på verdenstoppen. Der ønsker Arbeiderpartiet fortsatt å være. Det vil vi be om tillit til neste høst, og vi er overbevist om at vi kommer til å lykkes.

Bjørg Tørresdal (KrF) [19:32:15]: I høst, før vi startet opp på Stortinget, besøkte jeg mange kommuner i Rogaland. Jeg besøkte barnehager og skoler, aldershjem og dagsenter, gårdsbruk og bedrifter, lokalpolitikere og representanter for kommuneadministrasjonen. Og jeg vil starte mitt innlegg med å fortelle om hovedinntrykket fra disse besøkene. Det var at jeg møtte utrolig mange mennesker som var glad i bygda eller byen sin, positive og kreative barn og unge som trivdes godt i sitt nærmiljø og eldre i omsorgsboliger som var svært godt fornøyd. Jeg møtte entusiastiske lokalpolitikere fra alle partier som gjør en fantastisk innsats for velferden hver dag. Det må ikke være tvil om at vi har, og fortsatt skal ha, et godt offentlig velferdstilbud. Sammen med frivillig innstats og dugnadsånd i lokalsamfunnet gir dette livskvalitet.

Det er forskjell på høy levestandard og høy livskvalitet. Vi må ta vare på livskvaliteten!

Kristelig Folkeparti er opptatt av lokaldemokratiet. Men for at lokalpolitikerne skal ha mulighet til å utføre sine prioriteringer til beste for sine innbyggere, trenger de et økonomisk handlingsrom. Til tross for at inneværende års statsbudsjett var den kraftigste styrkingen av kommunene i landet vårt noensinne, har jeg fått klar melding fra våre lokalpolitikere om at dette ikke er nok. Lav rente og fjerning av en rekke øremerkede tilskudd har økt handlingsrommet for kommunepolitikerne og bedret tjenestene for innbyggerne. Men utfordringene i bygd og by er mange. Vi gjennomfører en viktig satsing på eldreomsorg, og vi bygger barnehager, for det er i kommunene velferden skapes. Våre tillitsvalgte i kommunene kom med et entydig og klart budskap til oss i Stortinget. Kommunene har hatt en god realvekst i de frie inntektene de siste årene, men mange kommuner har fortsatt en stram økonomi. Denne situasjonen har utviklet seg over år og har en rekke årsaker. Kristelig Folkeparti er opptatt av å ta denne situasjonen på alvor.

Derfor er det gledelig at Regjeringen la fram et budsjett med forslag om å øke overføringene til kommunene, og at budsjettforliket med Fremskrittspartiet førte til en ytterligere styrking av kommuneøkonomien. Det betyr mer penger til barnehager, skoler, kultur og omsorg.

I statsbudsjettet for inneværende år ble det innført en generell momskompensasjonsordning for kommunene. Formålet med denne ordningen er at momsen ikke skal påvirke kommunenes valg av tjenesteleverandør. Denne ordningen er slik at det foretas trekk i rammeoverføringene til kommunene, og så refunderes kommunenes momsutgifter. Det er viktig at uttrekket skjer på en riktig måte, slik at kommunene ikke taper på ordningen. Derfor må Regjeringen vurdere uttrekket knyttet til momskompensasjonen i to runder, først mellom staten og kommunesektoren etter siste momsregnskap i februar 2005 for å sikre at kommunene samlet sett ikke taper, og så, i annen runde, rette opp i feil i forhold til anslagene for hver enkelt kommune, for ingen må tape på ordningen.

Vi skal nå vedta statsbudsjett for ett år. Men vi må tenke lenger enn ett år om gangen. Kristelig Folkeparti er familiepartiet. Vi må legge til rette for trygge rammer for barns oppvekst. Vi må satse på kvalitet i opplæringen fra barneskole til universitet og forskning. I dette budsjettet er det bevilget 500 mill. kr til kompetanseutvikling for lærere i grunnskolen. Styrking av kvaliteten i høyere utdanning og økte bevilgninger til forskning er framtidsrettet politikk. Vi må tenke på framtidens arbeidsplasser.

Kristelig Folkeparti er opptatt av

• bekjempelse av fattigdom

• god familiepolitikk

• kvalitet i skole og utdanning

• velferdstilbud der folk bor

• frivillig sektor

• gode rammevilkår for næringslivet

Alt dette har denne regjeringen og årets budsjettforlik lagt godt til rette for. Derfor er det grunn til å si at vi er godt fornøyd i Kristelig Folkeparti i dag.

Til slutt: Det har vært mye snakk om frieri fra Fremskrittspartiet til Kristelig Folkeparti, og representanten Carl I. Hagen har i dag åpent sagt at dette har vært en bevisst strategi fra deres side. Hadde det vært en endring i deres politikk når det gjelder alkohol, pornografi, etiske spørsmål som bio- og genteknologi, miljø, bistand til verdens fattige, distriktspolitikk og landbrukspolitikk, hadde dette vært interessant. Ja, hadde det på disse viktige områdene for Kristelig Folkeparti vært en ny politikk fra Fremskrittspartiets side, ville dette vært gledelig. Men er dette kun strategi, kan frieren bare stå i gården for min og Kristelig Folkepartis del, for da er svaret nei.

Svein Roald Hansen (A) [19:37:44]: Da jeg etter valget i 2001 ble avgiftspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, utløste det noen bestemte forventninger i vennekretsen. Og med en viss tillit til at en finansminister fra Høyre, og med Fremskrittspartiet som Regjeringens basis, ville gjennomføre noe av det som var forespeilet før valget, sa jeg litt kjekt at avgiftene kommer til å være lavere når denne perioden er over, enn de var da den begynte.

Det startet ikke så helt galt i forhold til en slik spådom, selv om finansministeren måtte gå med frakken på helt til 1. april før flyseteavgiften ble fjernet. Så ble alkoholavgiftene redusert noe. Men så ble det jammen introdusert en helt ny særavgift, på HFK-gass. Det fører til at et en del arbeidsplasser i Fredrikstad nå forvinner ut av landet. Så ble tobakksavgiften økt så kraftig at det mer enn spiste opp lettelsene som var gitt på alkohol. Og nå slås det til for alvor med momsøkning. 4 milliarder mer skal «folk flest» betale for varer og tjenester neste år, takket være det partiet som hevder å være for nettopp dem. At Fremskrittspartiet skulle godta økt moms i et budsjettforlik, sier kanskje alt om hvor langt Fremskrittspartiet er villig til å gå for å framstå som den store brobygger på borgerlig side.

I fjorårets finansdebatt fraskrev Carl I. Hagen seg alt ansvar for denne regjeringen. I år har han gjenopptatt fadderrollen, med en særlig omsorg for Kristelig Folkepartis ve og vel. Men hva får så Fremskrittspartiet igjen? Jo, i denne debatten får de ros og takk for smidighet og ansvarlighet i budsjettforhandlingene, og de gleder seg kanskje over den glede Kristelig Folkeparti i år igjen uttrykker fordi stortingsbehandlingen pusset litt på budsjettets usosiale profil. Det er alt Fremskrittspartiet får. Døra inn til regjeringssamarbeidet er fortsatt boltet og låst. Ja, selv utsiktene til et mer forpliktende samarbeid synes helt stengt. Selv ikke en advarsel fra Carl I. Hagen om at Fremskrittspartiet nå har sett seg ut Kristelig Folkepartis velgergrunnlag som viktige beitemarker, synes å få Kristelig Folkeparti – og heller ikke Venstre – til å oppgi det som synes å være deres høyeste politiske dyd, nemlig friheten til å kunne bruke opposisjonen på begge sider til å vinne noen av de politiske dragkampene de taper innad i Regjeringen. Det er jo så en kan lure på om Kristelig Folkeparti og Venstre er ganske tilfreds med at de tre partiene ikke har flertall alene. For hvem skulle da hjulpet dem med sentrumspolitikken?

I dag sa selv Høyres Jan Tore Sanner at vi kan glede oss over at det er gitt rom for mer til kommunene i budsjettforliket med Fremskrittspartiet, både i år og neste år. Ja, det er grunn til å glede seg over det, selv om det er altfor lite i forhold til de store kutt de aller fleste kommuner må foreta neste år – i skolen, i eldreomsorgen og i kulturbevilgningene. Men hvis også Høyre mener det er grunn til å glede seg over at kommunene får mer enn det Regjeringen foreslo, hvorfor i all verden foreslo ikke Regjeringen det i sitt budsjett? For det er vel ikke slik at Høyre gjerne ville, men ikke fikk Venstre og Kristelig Folkeparti med seg?

May Britt Vihovde sa i replikkordskiftet at Venstre trives med de partnerne de har i Regjeringen. Det er jo bra å trives med dem man har, særlig når andre i stadig mindre grad synes å trives med denne regjeringen.

Regjeringens talsmenn har brukt en del tid også i denne debatten på regjeringsalternativet, eller «sosialistene», som de kaller oss i håp om at det skal virke riktig skremmende på velgerne. Troen på et liv etter valget synes ikke spesielt stor i regjeringspartiene. Jeg tror tiden for den helt spesielle politiske balansekunst denne regjeringen har gjort til en dyd, nemlig ikke å ville ha noe avklart flertallsgrunnlag i Stortinget, ebber ut med denne perioden. Og det er bra, for nå trengs et flertall som setter et sterkere fellesskap som førsteprioritet i politikken.

Det er ikke nye milliarder til skattelettelser som vil trygge velferden og verdiskapingen. Det som har gjort de nordiske landene til det tryggeste og beste samfunn for folk flest, med et konkurransedyktig og innovativt næringsliv, er nettopp at vi har satset på sterke fellesskap, en rettferdig fordeling og en aktiv næringspolitikk. Det er fundamentet for denne samfunnsmodellen, bygd på samarbeid, samspill og samhold, som blir truet hvis vi får mer av den høyrepolitikken vi har hatt i denne perioden – en politikk som skaper konflikter der vi trenger samarbeid, som skaper forskjeller der vi trenger større rettferdighet, og som forsømmer en aktiv næringspolitikk fordi verktøykassa tømmes for redskaper.

Statsråd Lars Sponheim [19:42:57]: Foregående taler, representanten Svein Roald Hansen, hørtes ut som en av sine tidligere partifeller som en gang – under Bondevik I-regjeringen – forskutterte et regjeringsskifte med å si at vi er der allerede. Det er noe som heter at hovmod står for fall. Og jeg tror hr. Hansen gjør opp regning litt for tidlig i denne sammenhengen, fordi Regjeringen er på rett vei. Jeg er overbevist om at mange flere kommer til å se det fram mot valget til neste år.

Regjeringen la i oktober fram et godt budsjettframlegg. Alle hovedlinjer er videreført i forliket med Fremskrittspartiet innenfor ansvarlige økonomiske rammer. En god økonomisk styring, en målrettet skattepolitikk og lav rente som følge av denne politikken gir lønnsomme arbeidsplasser. Og lønnsomme arbeidsplasser gir i sin tur flere arbeidsplasser og økt verdiskaping som sikrer velferden. Faktorenes rekkefølge er ikke tilfeldig, men resultater av en villet og målrettet politikk.

På områder som er viktige for Venstre, vil det budsjettet som i dag får flertall, føre til en bedre og mer moderne miljøpolitikk, bedre rammevilkår for gründere og småbedrifter og en mer målrettet politikk for dem som faller utenfor. Aldri har det vært brukt mer ressurser på den offentlige velferden enn i dag, og aldri har det blitt brukt mer på bistand og hjelp til verdens fattige.

Det må være lov å gi uttrykk for at akkurat denne dagen er også litt spesiell for meg i mitt politiske liv. Da jeg ble valgt til Stortinget for første gang høsten 1993, var kampen mot delingsmodellen hovedsaken min. Jeg husker godt alle de gangene hvor det var ganske ensomt å votere over dette forslaget i stortingssalen. Gjennom Regjeringens budsjettforslag og forliket i Stortinget med Fremskrittspartiet vil Venstres 12 år lange kamp mot delingsmodellen bli kronet med seier – denne usosiale ordningen som etter skattereformen i 1992 rammet småbedrifter med aktive eiere spesielt hardt. En passiv eier ble belønnet av myndighetene med en lavere skatt hvis han ikke gjorde noe annet enn å gå på styremøtene, mens en aktiv eier som stod i hverdagen med sine ansatte, altså ble straffet med en hardere skatt. I et forsøk på å skape millimeterrettferdighet skapte man i stedet kilometervis med urettferdighet. Ja, jeg er nesten fristet til å kalle det dobbelt usosialt!

Gjennom fjerning av delingsmodellen og gjennom fjerning av investeringsavgiften, som Venstre og Regjeringen tidligere i denne stortingsperioden har fått flertall for, viser Venstre at vi ikke bare er et parti som kjemper småbedriftenes sak i festtaler og politisk retorikk, men som faktisk leverer resultater som merkes i hverdagen for den enkelte aktive eier.

Forslaget til statsbudsjett for 2005 viderefører den landbrukspolitikken som er ført de siste årene. Nødvendig harmonisering og modernisering, samtidig med at det er gitt større handlingsrom for de bøndene som vil satse, gjør at norsk landbruk er mer robust og står sterkere rustet til å møte internasjonale utfordringer enn på lenge.

Skal vi lykkes med å ivareta de verdiene som landbruket tilfører det norske samfunnet, må ressursgrunnlaget på bygdene i større grad utnyttes til ulik næringsutvikling og til bosetting for borgere også uten direkte tilknytning til primærnæringene. Det er min ambisjon som landbruksminister fra Venstre både å føre en effektiv strukturtilpasset landbrukspolitikk og samtidig lykkes i modernisering og fornyelse av politikken som føres, med utgangspunkt i det enkelte gårdsbruk. Bare slik lykkes vi i å ha et mangfoldig og bærekraftig landbruk i framtiden. La det imidlertid ikke være tvil om at jeg fortsatt ønsker et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur. Det er viktig både av beredskapshensyn og av hensyn til behovet for trygg mat.

Landbruket skal ha en viktig plass også i framtidens Norge. For å lykkes er økt mangfold avgjørende. Hver landsdel har ulike muligheter og ulike problemer. Fylker og kommuner må få større anledning til lokal tilpasning av nasjonale virkemidler. De må få større mulighet til å se landbrukspolitikken i sammenheng med øvrig næringspolitikk og ressursforvaltning, som f.eks. reiseliv. For meg og Venstre og Regjeringen betyr det mindre øremerking, færre nasjonale skjemaer, færre og enklere retningslinjer. Det betyr også at regelverket for landbruket på flere områder må bli mindre sært og tilpasses regelverk som gjelder næringslivet generelt. Det følges opp i dette budsjettet.

Budsjettproposisjonen for 2005 er også et brudd med en over 100 år gammel tradisjon. Dette er den første budsjettproposisjonen for det nye Landbruks- og matdepartementet. Jeg er ikke i tvil om at matpolitikken kommer til å stå helt sentralt i årene som kommer. Navneskiftet, til Landbruks- og matdepartementet, synliggjør at Regjeringen vil se matpolitikken i en større helhet. En økt fokusering på matpolitikk må være med på å bane vei for utvikling av nye, gode produkter som kan bli merkevarer i en nasjonal strategi for næringsutvikling på matområdet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [19:48:19]: Jeg må si det var med stor undring jeg hørte på Sponheims innlegg her for kort tid siden. Jeg lurer på hvor statsråden befant seg da forhandlingene med Fremskrittspartiet foregikk. Han kunne i hvert fall ikke ha vært til stede når han står i salen i dag og sier at det er ved hjelp av Fremskrittspartiet, og avtalen med Fremskrittspartiet, at delingsmodellen nå blir fjernet.

I sin iver etter å være konstant og systematisk uenig og imot Arbeiderpartiet må jeg nok forklare statsråd Sponheim at det faktisk er Arbeiderpartiet som støtter modellen for næringsbeskatning. Det er ikke Fremskrittspartiet. Så vidt jeg vet, har de stilt seg utenfor hele den saken. Det er ikke en del av avtalen. Det er altså Arbeiderpartiet som sørger for det flertallet på skattesiden. Så her er det åpenbart at landbruksministeren overhodet ikke er oppdatert på hva som har foregått i Stortinget, og det er da nødvendig å bruke min replikk for å presisere hva som er fakta.

Statsråd Lars Sponheim [19:49:33]: Hele kjernen i spørsmålet om det nå er mulig å fjerne delingsmodellen, er at marginalskattesatsene på arbeid og kapital blir tilnærmet like. Det er det avgjørende. Det er kilometervis med urettferdighet slik skattesystemet har vært. Folk med store kapitalinntekter har av Arbeiderpartiet – og de har administrert dette i mange år – fått lav skatt, 28 pst., mens de som har tjent de samme beløpene eller mindre på arbeidsinnsats, har fått en mye høyere skattesats. Det er grunnlaget, og det er selve basisen for å kunne fjerne delingsmodellen. Det er det som skjer ved at en er enig med Fremskrittspartiet om hvordan skattesatsene fastsettes for neste år, og det er basisen.

Så er jeg også enig i at det – og det forstår jeg skal skje i morgen – gjennom lovvedtak legges en basis for øvrige sider ved skatteopplegget, og det er bra. Summen blir altså at etter Venstres tolvårige kamp for å fjerne delingsmodellen blir den fjernet. Det har i alle år vært imot Arbeiderpartiets vilje, og det er grunnleggende rettferdig.

Øystein Hedstrøm (FrP) [19:50:59]: Forliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gav en matmomsreduksjon på 1 pst. Men i forhold til Regjeringens utgangspunkt, som ville øke den med 1 pst., får dette faktisk et proveny på 1,2 milliarder kr, noe forbrukerne vil sette pris på. Da er det selvfølgelig at dette skal komme forbrukerne til gode.

Jeg vil minne om at vi 1. juli 2001 fikk en halvering av matmomsen i Norge, og 75 pst. av dette kom forbrukerne til gode. Men prisutviklingen på matvarer siden den gang har vært 50 pst. høyere enn den generelle prisutviklingen. Jeg vil minne statsråden om at han tidligere i år lovte marginundersøkelser og å gå igjennom alle ledd i matvarekjeden for å se hvem som har økt sine marginer mest. Når kommer disse undersøkelsene på bordet, og hvordan vil han sørge for at matmomsreduksjonen kommer forbrukerne til gode?

Statsråd Lars Sponheim [19:52:16]: Det er riktig at da matmomsen ble halvert som et resultat av de såkalte Plaza-forhandlingene mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet noen år tilbake, gav det umiddelbart en effekt på matprisene som tilsvarte den reduksjonen, mellom 9 og 10 pst.

Etter at det har gått en del år og det har vært mange spekulasjoner og meninger osv. om at denne effekten er blitt borte, har vi bestilt og vil få i løpet av få dager en såkalt marginundersøkelse. Jeg regner med å ha den på plass i løpet av desember måned, og den vil på en systematisk måte fortelle oss hvor det er blitt av de marginene.

Så langt vi vet, og vi har allerede et betydelig tallgrunnlag, er 75 pst. av den effekten som matmomsreduksjonen gav for noen år siden, blitt hos forbrukerne. Det er ikke et dårlig resultat, og jeg håper at det vil kunne bekreftes gjennom marginundersøkelsene. Så vil vi da bruke det samme trykket for å sikre at den ytterligere reduksjonen som nå kommer, kommer forbrukerne til gode og ingen andre.

Åsa Elvik (SV) [19:53:40]: Eg har lyst til å ta leiaren for partiet som er limet i Regjeringa, til noko langt meir jordnært enn feiring av at delingsmodellen er oppheva – satsinga på økologisk landbruk.

Landbruksministeren har hatt ambisjonar om langt meir enn å fjerne delingsmodellen. Han har hatt store visjonar på vegner av økologisk landbruk. Eg veit ikkje, i og med at det ikkje blei nemnt, om partileiaren er like fornøgd med at i hans tid som landbruksminister har vi fått opp den økologiske produksjonen i norsk landbruk frå 2,5 pst. til 3,4 pst.

Vi har to utfordringar. Vi har ei utfordring i forhold til produksjon, og vi har ei utfordring i forhold til avsetjing. Dette møter Regjeringa med å setje av 5 mill. kr til økologisk mat i skolar og barnehagar, som er eit godt tiltak, men når det står aleine, ser det litt smått ut. Kva er strategien til Venstres leiar, landbruksministeren, for å få opp norsk økologisk produksjon til 10 pst.?

Statsråd Lars Sponheim [19:55:01]: La meg først få gi uttrykk for at jeg er raus nok til å invitere også SVs representant med på å feire at vi er blitt kvitt delingsmodellen. Dermed kan også SV få være med på å feire at vi fjerner den største ulikheten som har vært i det norske skattesystemet, nemlig den mellom dem som lever av kapitalinntekter, og dem som lever av arbeidsinntektene sine. Det burde også SV kunne være med og feire.

Så til det økologiske landbruket. Det er slik at Stortinget har fastsatt et mål om at 10 pst. av arealene våre skal legges om til økologisk drift. Vi var ved årsskiftet oppe i knapt 4 pst. Det går godt i rett retning. I noen fylker, i noen deler av landet, går det veldig bra. Sør-Trøndelag er i så måte det eksemplariske fylket vårt. Det dårligste fylket er Rogaland, som på mange vis er det beste jordbruksfylket vårt. Det er kanskje en sammenheng. Vi arbeider alle steder for å komme raskere i en slik retning.

Men det viktige er å få dette drevet fram av markedet. Det er det som er vår største utfordring, ikke å øke arealet for produksjon, men at forbrukerne faktisk etterspør økologisk produserte produkter. Det er der vi nå setter inn strategien, og det er der vi setter inn de økte ressursene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Berit Brørby (A) [19:56:40]: Først har jeg lyst til å vise til forslaget på side 209 i Budsjett-innst. S. I, som er et forslag om utsettelse av momsinnføring for Voksenåsen og Lysebu, og så sitere fra noe som ble omtalt i lederen i Aftenposten nylig:

«Det er når byråkrater er morsomme uten at de i utgangspunktet ønsker det, at de virkelig tar skrittet over i underholdningsbransjen.»

«Fra første dag i det år hvor særlig det svenske folk skal opplyses om hvordan og hvorfor Norge brøt ut av unionen i 1905, skal Voksenåsen, Norges nasjonalgave til Sverige, betale moms for driften. Det samme skal Lysebu, den danske parallellen».

«Danmark fikk Lysebu som anerkjennelse for hva danskene gjorde for oss under okkupasjonen, og svenskene fikk Voksenåsen av samme grunn.»

I den samme lederen står det:

«Det er både smålig, tåpelig og latterlig å begynne å kreve fliker av disse gavene tilbake.»

Uansett er det veldig skuffende at Nordisk Råds medlemmer, Inge Lønning og Arne Lyngstad, ikke har fulgt opp sin egen henvendelse om momsutsettelse for Lysebu og Voksenåsen. Men forslaget ligger der, og det skal vi stemme over senere i dag.

Statsbudsjettet for 2005 har en retning som tydeliggjør ulike veivalg vi står overfor de neste årene. Et effektivt statlig eierskap er et viktig virkemiddel for å sikre fellesskapets interesser. Det bidrar bl.a. til å fremme politiske mål i distriktspolitikken, innen kultur eller på helseområdet. I tillegg sikrer statlig eierskap at fellesskapet har råderetten over naturressurser, slik at de kan utnyttes til folkets beste, og at vi får inntekter til utbygging av velferdsordninger som vi alle nyter godt av.

Utviklingen de seneste årene har imidlertid gått i gal retning. En rekke statlige virksomheter er skilt ut i egne selskaper, konkurranseutsatt eller helt eller delvis privatisert. Det siste er at staten nå skal selge sine egne bygninger for å leie dem tilbake av private, alene i den hensikt å overføre fellesskapets eiendeler til private interessenter. Dette har skjedd uten at vi har hatt en grunnleggende diskusjon om hvilke oppgaver staten skal ivareta, og hvorledes disse skal utføres. Det er av avgjørende betydning at vi som er her, beholder den overordnede styring over utviklingen. Det betyr ikke at alle tjenester skal skje i offentlig regi, men at vi har klare ansvarsforhold. Vi må ha en mening om hvordan vi vil organisere morgendagens Norge, og ikke som høyresiden støtte tilfeldige enkelttiltak som i realiteten vil føre til et storstilt opphørssalg av fellesskapets verdier og en undergraving av den velferdsstaten vi har bygd opp.

I dagens Norge er konkurranse blitt det nye moteordet, men for oss er det viktig å understreke at konkurranse bare er ett av flere mulige virkemidler for å oppnå best mulig bruk av samfunnets ressurser. Langsiktig offentlig eierskap, satsing på forskning og utvikling, innovasjon, læring, kompetanseutvikling og stordriftsfordeler er i mange tilfeller langt viktigere alternativer enn konkurranse. Likevel mener vi at konkurranse som virkemiddel ikke er egnet på områder som helse, omsorg og utdanning. På disse områdene må en samfunnsmessig vurdering være overordnet, og valgene må skje på et grunnlag av politiske prioriteringer.

Som en følge av utskillinger av virksomheter i offentlig sektor er styreverv blitt en ny vekstnæring. Det er viktig å tenke seg godt om når styremedlemmer til offentlige virksomheter skal utpekes. Bransjekunnskap er viktig, men minst like viktig er det at styremedlemmene har kunnskap om samfunnet og fellesskapets interesser. Offentlig oppnevnte styremedlemmer skal ivareta våre alles interesser og ikke bare skjele til virksomhetenes økonomiske resultater i snever forstand.

Arbeiderpartiet mener det er helt nødvendig for å opprettholde folkestyret at de folkevalgte sikres reell innflytelse på samfunnsutviklingen og gis mulighet for helhetlige vurderinger ut fra samfunnsmessige behov. Når privatisering og konkurranseutsetting blir viktigst, kastes hensynet til fellesskapet på båten. Dessverre ser vi retningen på akkurat dette i budsjettet for neste år.

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Torbjørn Hansen (H) [20:01:45]: Når vi ser utviklingen i norsk økonomi, i norsk næringsliv og hos nordmenn flest gjennom 2004 og utsiktene for 2005, er det bare å konstatere at den økonomiske politikken til Regjeringen har vært meget vellykket. Flere kommer nå i arbeid, og flere får trygget sine arbeidsplasser. Næringslivet preges av optimisme, økt lønnsomhet og positive framtidsutsikter, og vanlige folk nyter godt av lavt rentenivå, reallønnsvekst og lav inflasjon og har fått en vesentlig forbedring av kjøpekraften og muligheten for å skape sin egen velferd.

For opposisjonen har det vært en tendens til at nedgangskonjunkturen i 2002 påstås forårsaket av Samarbeidsregjeringen, mens oppgangskonjunkturen vi opplever i dag, påstås å være et resultat av ytre omstendigheter. Begge deler er galt. Da Samarbeidsregjeringen overtok etter Stoltenberg i 2001, var rammevilkårene for næringslivet dramatisk forverret. Lønnsveksten var meget høy. Rentenivået var 5 pst. høyere enn i dag og dobbelt så høyt som i EU, og grunnlaget var lagt for styrking av kronekursen. Stoltenberg presterte på toppen av det hele å gi næringslivet tidenes skatteskjerpelse. Derfor er det liten tvil om at nedturen som kom i 2002, hvor mange bedrifter gikk over ende og 100 000 personer etter hvert ble arbeidsledige, i stor grad ble forårsaket av politiske veivalg gjort før 2002.

Samarbeidsregjeringen har gjort tøffe prioriteringer i budsjettarbeidet og forbedret rammevilkårene for næringslivet gjennom de siste tre årene. Budsjettene har vært ansvarlige og lagt grunnlaget for rentereduksjoner og lavere kronekurs. Det har vært gitt store skattelettelser, særlig rettet mot næringslivet. Det har vært en klar kursendring i forhold til regjeringen Stoltenberg, og det framgår også klart av situasjonen i norsk økonomi i dag.

Jeg er spesielt fornøyd med næringspolitikken i dette budsjettet. Selv om tradisjonell næringspolitikk nok spiller annenfiolin i forhold til de generelle rammevilkår, er det åpenbart at slike tiltak også er viktige for næringslivet.

Regjeringen følger opp skipsfartsmeldingen og harmoniserer skattenivået med EU. Skatten for maritime bedrifter reduseres med 110 mill. kr og gjør Norge til et bedre sted å lokalisere slik virksomhet til. Støttenivået for norske sjøfolk, som nesten er tredoblet siden regjeringen Stoltenberg styrte, er nå oppe i 1 060 mill. kr. Maritimt næringsliv i Norge er verdensledende og en betydelig bidragsyter til verdiskaping i dette landet. Klyngen omfatter nesten 70 000 arbeidsplasser totalt, hvorav 18 000 sjøfolk. Jeg er meget tilfreds med at Samarbeidsregjeringen får til en historisk forbedring av rammevilkårene for denne næringen.

Det etableres fire nasjonale såkornfond lokalisert til Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo i tilknytning til universitets- og forskningsmiljøene. Når det gjelder kapitaltilgangen til næringslivet i Norge, er det i hovedsak kapitalmarkedet som skal fungere. For bedrifter i etableringsfasen, i skjæringspunktet mellom offentlig finansiert forskning og privat forretningsdrift, er det imidlertid behov for såkornordninger og andre virkemidler. Etableringen av disse fire fondene i de største universitetsbyene er slik sett et meget positivt tiltak.

Det gis også byggelånsgarantier for verftsindustrien, med en ramme på 2,5 milliarder kr. Dette vil styrke den internasjonale konkurranseevnen og ha stor betydning for mange mindre hjørnesteinsbedrifter og verft i distriktene.

Petroleumsskattesystemet blir lagt om for å øke konkurransen på norsk sokkel og stimulere til leteboring og halehengsproduksjon. Det er av nasjonal betydning at mulighetene i denne næringen også utnyttes maksimalt.

Selskapsskatten foreslås tilbakeført til kommunene. Man kan si mye positivt om dette, men det viktigste er at omleggingen gir kommunene en klar gevinst av å bidra til verdiskaping.

Bevilgningene til forskning og det tradisjonelle virkemiddelapparatet økes i 2005. Forskningsbevilgningene i Norge er økt fra 11,7 milliarder kr i 2002 til 14,2 milliarder kr i 2005. Satsingen på forskning i næringslivet videreføres gjennom den meget velfungerende ordningen med SkatteFUNN, som i 2005 forventes å gi skattereduksjoner knyttet til forskning på 1,8 milliarder kr.

Poenget med disse tiltakene, sammen med den økonomiske politikken og skattereduksjonene, er å stimulere til økt verdiskaping. Verdiskaping er grunnlaget for all velferd, enten den skjer i privat regi eller i offentlig regi.

Verdiskapingspolitikken til Regjeringen finansierer fortsatt vekst i offentlige velferdsordninger. Den bidrar til at bedriftene går så det suser. Den får arbeidsledigheten til å gå ned, og den gir familiene lavere rente og større valgfrihet. Resultatet av verdiskapingspolitikken til Regjeringen er at Norge blir et bedre land å leve i.

Signe Øye (A) [20:06:25]: Sykefraværet går ned. Det er et resultat av IA-avtalen og et eksempel på at avtalen som er inngått mellom arbeidstakerne, arbeidsgiverne og Regjeringen for å få sykefraværet ned, virker. Det gav Stortinget en sjekk på ikke mindre 2,5 milliarder kr midt i budsjettforhandlingene og gjorde forliket mye enklere. Likevel bryter forliket avtalen. Det er ganske oppsiktsvekkende.

Etter hvert begynner det å komme mange gode eksempler på at avtalen virker. Ett eksempel er fra Peterson i Moss. Peterson i Moss hadde et sykefravær på over 10 pst. før de inngikk en avtale med sine ansatte. I dag er sykefraværet nede på 5 pst., og de regner med å komme enda lavere i løpet av kort tid. Egenmeldingene er utvidet til 24 dager i året, men korttidsfraværet er faktisk så lavt at det knapt kan måles. Bedriftene og de ansatte er kjempefornøyde. Resultatet er imponerende for alle parter.

I den samme bedriften er logistikk-kostnadene nå høyere enn lønnskostnadene. Derfor blir veier og jernbane så viktig for å beholde arbeidsplassene. Arbeiderpartiet har holdt hva de lovte i Nasjonal transportplan, og bevilger 1 milliard kr mer til samferdsel i budsjettet, slik at vi raskere kan få bedre veier og bedre jernbane. Regjeringen klarer ikke engang å holde sine egne lovnader i forhold til Nasjonal transportplan.

Litt får Fremskrittspartiet plusset på i forliket, men det blir så puslete sammenlignet med alle de veiprosjektene som Fremskrittspartiet har fremmet forslag om her i denne salen, E6 fra nord til sør, ny og bedre E18 fra a til å, osv. Nei, det blir jammen ikke mye å gå ut i valgkampen med for Fremskrittspartiet etter dette.

Menneskene er landets viktigste ressurs. Det er ikke oljen, selv om vi kan få inntrykk av det nå for tiden. For den enkelte er arbeid den viktigste sikring mot utstøting og fattigdom. Arbeid gir mulighet til å bruke evner og ressurser. Arbeid gjør at du føler at du kommer til nytte. Derfor mener Arbeiderpartiet at den høye arbeidsledigheten er en sløsing med ressurser. Vi mener at Regjeringen gjør altfor lite for å få flere i arbeid.

At Fremskrittspartiet ikke er særlig opptatt av de arbeidsledige, er ikke ukjent, for når foreslo faktisk Fremskrittspartiet flere tiltaksplasser, hvis de noen gang har gjort det? Når representanten Sandberg mener at folk heller ville hatt fast arbeid, er det riktig. Men for å få den faste arbeidsplassen er det mange som må gjennom tiltak, omskolering eller utdanning.

Arbeidsledigheten er høy. Regjeringens prognoser er at arbeidsledigheten skal forbli høy. Antall yrkeshemmede øker kraftig og er nå på nesten 90 000. Antall undersysselsatte øker. Antall uførepensjonister øker. For den enkelte og for samfunnet finnes det ingen større sløsing enn dette. Regjeringen og Fremskrittspartiet sitter helt passive uten å ta i bruk de virkemidler som finnes. Deres bidrag er å stramme inn ordninger og ytelser til de arbeidsløse. Svir det nok, finner de seg nok en jobb, er resepten.

Arbeiderpartiet har en arbeids- og næringspakke i budsjettet på hele 2,7 milliarder kr. Det ville gitt mange nye arbeidsplasser.

Arbeiderpartiet viser til at det er dokumentert at arbeidsmarkedstiltak og utdanning gir et vesentlig bidrag for å komme i jobb. Derfor vil Arbeiderpartiet innføre en garanti, slik at langtidsledig ungdom i alderen 20–24 år sikres tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak. Derfor vil vi øke antall tiltaksplasser med 3 000. Vi vil gi 4 milliarder kr mer til kommunene enn Regjeringens forslag. Det ville betydd 7 000 nye arbeidsplasser innen helse, omsorg og skole ute i kommunene, arbeid til de kvinnene som i dag enten er undersysselsatt, har mistet jobben eller står i fare for å gjøre det. Det blir feil som representanten Sandberg påstår, at Arbeiderpartiets ordførere ikke prioriterer omsorg, skole og barnehage. Det er det det blir arbeidsplasser av.

Forliket bevilger 800 mill. kr til kommunene for neste år. Det gir f.eks. min kommune 617 000 kr ekstra, mindre enn det kommunen taper på omleggingen av selskapsskatten. 600 000 kr blir ganske ubetydelig når kommunen mangler 15 mill. kr for å komme i balanse.

Vi hadde et valg. Vi kunne ha prioritert arbeid og velferd istedenfor skattelettelser til de rikeste. Men det er ikke det Stortinget kommer til å gjøre i kveld.

Torny Pedersen (A) [20:11:56]: Hvor er distriktsprofilen i dette budsjettet?

Jeg kan ikke se at verken det opprinnelige budsjettet fra Regjeringen eller det budsjettet som nå er velsignet av Fremskrittspartiet, har noen som helst slags distriktspolitikk i seg. Det var vel heller ikke ventet, med en gjennomgående dobbel høyrevridning.

Jeg kan begynne med de minste i landet. Når det gjelder barnehagene, vil jeg si én ting, og det er at Regjeringen trenerer barnehageutbyggingen.

Det neste jeg vil snakke om, er skolefritidsordningen, og den henger veldig sammen med distriktspolitikken. Mange pendler til arbeid, ja kanskje både en og to timer, og da er det viktig at foreldrene har en trygg plass for ungene etter skoletid. Men dessverre har mange skolefritidsordninger blitt så dyre at foreldrene ikke har råd til å benytte seg av tilbudet. Grunnen er bevisst politikk fra sittende regjering og Fremskrittspartiet, med årlige nedskjæringer. Men hvor er de som tror de er familiepartiet? Jeg etterlyser Kristelig Folkeparti.

Når vi da vet at høyrealliansen har strammet inn på skattefradraget og kostpengene for pendlerne, er dette til sammen en stor sak for folk som har valgt å bo i ytterkantene av Norge og arbeide andre plasser. Til opplysning: Bortfall av kostpenger vil utgjøre alt fra 1000 til 13 000 kr for en oljearbeider. Dette forteller oss at folk nærmest tvinges til å flytte til sentra. Arbeiderpartiet vil ikke være med på å avfolke deler av landet. Derfor er vi imot å ta disse fradragene fra pendlerne.

Det kan heller ikke være riktig at studentene skal betale høyresidens skattelette. Regjeringen har ikke prisjustert studielån og stipend fra lånekassen. Det er liten mulighet til flere studentboliger, og nå er reisestipendet kuttet. Reisestipendordningen er noe av det mest distriktsvennlige vi har for ungdom som er langt borte fra familien sin. Arbeiderpartiet er imot disse kuttene.

Vi har flere plasser i landet som har nytt godt av utjevningstøtten til strømkunder med ekstra høy nettleie. Utjevningsstøtten på 40 mill. kr har gjort strømregningen litt billigere for både husstander, kommuner og næringsliv i flere områder i landet. Nå er dette tilskuddet, som Arbeiderpartiet kjempet fram, fjernet. Dette utgjør for noen om lag 4–7 øre mer pr. kWh på strømregningen.

Dessverre går dette også ut over distriktene. Vannkraften kommer fra distriktene, men det er allikevel distriktene som må betale mest for strømoverføringene.

Jeg kan ikke la være å nevne den holdningen Regjeringen har når det gjelder Rana-samfunnet og kraftkontraktene som løper ut i april 2005. Hva har Regjeringen gjort for å finne løsninger, slik at kraftkrevende industri kan slippe å betale over fire ganger det de betaler i dag i strømutgifter, noe som betyr nedleggelse? Blir det som med den differensierte arbeidsgiveravgiften, at andre partier må finne muligheter og løsninger?

Hvordan blir året 2005 for kommunene? Med 800 mill. kr i økning på budsjettet til frie midler, blir det jammen ikke fett i Kommune-Norge. Vel får kommunene noen penger til å betale ned gjeld for i år, men det hjelper ikke på driften til neste år. Kommunene vil måtte fortsette nedskjæringene, og flere og flere tilbud vet vi vil bli konkurranseutsatt og privatisert gjennom et samarbeid til høyre.

Arbeiderpartiet har på sitt alternative budsjett 3,5 milliarder kr til fordeling av frie midler og 0,6 mill. kr til øremerking. For min kommune, Fauske, ville dette ha gitt om lag 6 mill. kr til neste års drift, mot at de nå får bare 1,3 mill. kr gjennom forliket. Om kommunen hadde valgt å bruke penger til å betale ned gjeld, ville de allikevel hatt mer penger igjen enn det de nå får i 2005. Derfor er dette en heller dårlig julegave fra Regjeringen og Fremskrittspartiet.

Fremdeles er arbeid, utdanning og helse det viktigste for Arbeiderpartiet, og samtidig skal vi sette kultur på kartet, med opptrapping av Kulturløftet fram til 2014.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne Sortevik (FrP) [20:17:20]: Innenfor skoleområdet har Fremskrittspartiet oppnådd to viktige ting gjennom budsjettavtalen med regjeringspartiene.

For det første: Programmet for opprusting av skoler videreføres. I stedet for null friske midler til ytterligere innsats for å gi elever i norsk skole bedre arbeidsmiljø har det blitt en milliard til opprusting av skoler. Denne oppgaven har prioritet hos Fremskrittspartiet. I budsjettavtalen med Regjeringen i 2003 ble det også en ekstra milliard. Vi har for øvrig merket oss at det ble en milliard mer i 2004 også, da Regjeringen og Arbeiderpartiet inngikk budsjettavtale. Jeg oppfattet at det forhandlingsresultatet var Arbeiderpartiet fornøyd med, slik Fremskrittspartiet nå er fornøyd med en ekstra milliard til skoleopprusting i 2005 – faktisk en ekstra milliard også til kommunesektoren.

I tillegg til pengene skal vi få en tilbakemelding til Stortinget – denne gang ikke som en uspesifisert bestilling i trontalen, men som en avmelding øremerket kommuneproposisjonen for 2006. Fremskrittspartiet er fornøyd med at denne avmeldingen nå skal knyttes konkret til opplæringslovens bestemmelser om læringsmiljø for elever. Læringsmiljøet omfatter også arbeidsmiljø. Fremskrittspartiet legger til grunn at tilstanden på skolebygg og skoleanlegg må og skal være slik at lovens krav til arbeidsmiljø tilfredsstilles, også for elever.

For det andre: Fremskrittspartiet har forhandlet frem enighet om at frittstående skoler, private skoler, får på plass husleietilskudd. Dette har vært en viktig prinsippsak for elever og foreldre som har valgt private skoler, og selvsagt for alle som eier og driver private skoler. Jeg har også oppfattet at det har vært en viktig sak for Regjeringen, en viktig del av Sem-erklæringen, og derfor er det dobbelt gledelig når Fremskrittspartiet nå gjennom budsjettavtalen kan hjelpe regjeringspartiene med å få dette viktige prinsippet på plass fra og med skoleåret 2005/2006.

I budsjettavtalen ligger det også en gledelig nyordning for Den norske kirke. Kirken har lenge pekt på store utfordringer knyttet til vedlikehold av kirkebygg. Kirken opplever det samme som kommunal og statlig sektor – et stort etterslep når det gjelder nødvendig vedlikehold. Drift og vedlikehold er lagt til kommunene. En stram kommuneøkonomi kan derfor på ingen måte makte å dekke inn de store vedlikeholdsoppgavene på kirkebygg.

Etter mønster fra ordningen med opprusting av skolebygg har Fremskrittspartiet gjennom budsjettavtalen fått innført en ordning med rentekompensasjon for opprusting av kirkebygg. Det er lagt inn 500 mill. kr. i 2005. Fra Fremskrittspartiets side mener vi dette bør være starten på en ordning som bør videreføres over flere år. Det udekkede vedlikeholdsbehovet for kirkebygg er langt større.

Fremskrittspartiet er glad for at Kristelig Folkeparti har endret syn når det gjelder ordningen. Fra Kristelig Folkeparti ble vi møtt med reaksjoner som at dette er et stunt fra Fremskrittspartiet og ikke godt nok gjennomtenkt. Vi er glade for at Kristelig Folkeparti nå har tenkt godt igjennom forslaget, og har tatt imot det og inkludert det i avtalen med Fremskrittspartiet.

Lena Jensen (SV) [20:20:36]: Flertallet på Stortinget bevilger 12 mill. kr til «Prosjektet 46664 Tromsø» i dag, et arrangement som setter hiv og aids på dagsordenen. Jeg er glad for at dette blir vedtatt, men det er trist at det ikke er et enstemmig storting som i dag sier ja.

46664 er fangenummeret til Nelson Mandela. Vi kjenner alle til Nelson Mandelas modige kamp for rettferdighet og frihet og mot apartheid. Gjennom aktiv handling ble han et symbol på frihet og på rettferdighet. Nelson Mandela går i front for dette prosjektet og denne konserten. Hvorfor gjør Nelson Mandela dette? Jo, fordi det nytter, fordi den største utfordringen vi har når det gjelder å ta opp kampen mot hiv/aids-epidemien, er informasjon, kompetanse og å sette hiv og aids på dagsordenen. Det gjør vi med dette prosjektet. 42 millioner mennesker er i dag smittet av hiv og aids. Hver dag smittes ytterligere 14 000. Norge har et stort internasjonalt ansvar.

«Prosjektet 46664 Tromsø» er ikke et arrangement, men en hel prosess. Tromsø skal være vertskap på vegne av Norge for et stort internasjonalt arrangement, en konsert som skal overføres til over 50 land, med konferanser, kulturtiltak, seminarer og innsamlingsaksjon til hiv/aids-forebyggende tiltak i Afrika. «Prosjektet 46664 Tromsø» blir i dag vedtatt gjennomført mot regjeringspartienes stemme. Dette er trist, trist fordi Regjeringen ikke greier å løfte blikket.

Nå når dette er vedtatt, må vi gå sammen for å reise dette prosjektet til å bli større enn seg selv. Jobben starter nå. Jeg håper og tror at Regjeringen er med, selv om man ikke kunne finne penger til dette. Jeg håper det, fordi dette er viktig – ikke for oss, men for verden.

Morten Lund (Sp) [20:22:48]: Jeg hadde i dag et spørsmål til finansministeren om hvorfor ikke Regjeringen vil høre på næringslivet når de presenterer hvilke krav til bedrede rammebetingelser som trengs for å stoppe utflagging. Hans svar var da at de i hvert fall ikke har bedt om Senterpartiets alternative budsjett.

Når statsråden svarer slik, må det enten være fordi han ikke kjenner til hvilke krav næringslivet har stilt til Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen, eller at han ikke kjenner vårt alternativ. Faktum er at næringslivets krav er oppfylt i vårt alternativ, punkt for punkt. Vi har lyttet til næringslivet hele tiden. Næringslivet har bedt om økt satsing på veger og bredbånd, og det har de fått i vårt alternativ. De har sagt at de vil ha bort formuesskatten på arbeidende kapital, slik de har i Sverige, det har vi fått skriftlig fra samtlige næringsorganisasjoner. Statsråden benekter at de har sagt det, men det er tilfellet. De har sagt at det er negativt for investeringene i næringslivet at boligskatten fjernes. Vi har hørt på næringslivet. De har bedt om at det ikke skal bli vanskeligere og dyrere å permittere arbeidsfolk, og at sykelønnsutgiftene for arbeidsgiverne ikke skal bli høyere. Det har vi oppfylt i vårt budsjett.

Når det gjelder nettolønnsordningen for sjøfolk, har rederiene og sjøfolkene selvfølgelig sagt at den må vi få beholde. Regjeringen går inn for det motsatte. Næringslivet har sagt at Innovasjon Norge er svært viktig, og det er viktig at de får ja når man kommer dit, men da må de få midler nok. Disse midlene har Senterpartiet tilført. Representanter for reiselivsnæringen og fiskerinæringen har fortalt om hvilken situasjon de er i, og hva som kan skje om de ikke får bedre rammevilkår. Det er oppfylt i Senterpartiets budsjett.

Næringslivet frykter naturlig nok for økt kronekurs. De har sett at kronekursen er så ødeleggende. Spesialister og økonomer har sagt at Regjeringen har ansvaret for den høye kronekursen vi hadde i 2002 og i 2003, som tappet næringslivet for egenkapital. Det er bedre nå, men det skulle bare mangle.

Næringslivet ber om forutsigbarhet. Når det gjelder permitteringsloven, er det inngått en avtale med Fremskrittspartiet for et halvt år. Det er dårlig forutsigbarhet. Næringslivet har bedt om den politikken som står i Senterpartiets alternative budsjett.

Så skremmer Regjeringens folk med at det blir økt kronekurs av dette budsjettet, at én krone ekstra bruk av oljepengene skal være farlig, og at det vil gi en ekstra prisstigning og en høgere kronekurs. Vi har fått sjekket dette gjennom SSB, som har beregnet det og sagt at det ikke blir økt kronekurs eller økt rente av dette budsjettet. Disse skremslene kan en da bare glemme. Derimot blir det økt sysselsetting og økt verdiskaping. Det er det Senterpartiet ønsker.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–4.

(Votering, se nedenfor)

Inge Lønning gjeninntok her presidentplassen.