Jan Simonsen (uav) [12:58:19]: Som det framgår av finansministerens brev til finanskomiteen, kan en person som bor i Danmark, reise til Tyskland, kjøpe opptil 10 liter sprit, 90 liter vin og 110 liter øl på et billig supermarked, og så kjøre varene tilbake til Danmark uten å måtte betale ekstra avgift. En svenske kan ta ferjen over til Polen og gjøre nøyaktig det samme til en enda billigere pris.

Vi nordmenn kan ikke gjøre det samme. Tar vi med oss mer enn én flaske sprit og én flaske vin, må vi betale en avgift som gjør at det nesten ikke har noen hensikt i det hele tatt.

Sist jeg var i Tsjekkia, fikk jeg en flaske hjemmelagd Slivovic av en gammel bonde. Det ville vært direkte uhøflig ikke å ta den med til Norge. Men da kunne jeg kanskje ikke kjøpe den ene flasken cognac til kameraten min som jeg pleier å gjøre når jeg er ute og reiser.

Jeg har mange ganger gått og kikket i vinduene i enkelte hovedsteder i Øst-Europa og sett flotte suvenirer som jeg har hatt lyst til å gå inn i butikken og ta med hjem. Men så har de inneholdt vodka, whisky, cognac eller noe slikt, og så har jeg ikke kunnet kjøpe denne flasken eller denne suveniren fordi jeg allerede har kjøpt en flaske cognac. I så fall måtte jeg ha helt ut innholdet, og det er jo noe man ikke gjør.

Hvorfor nevner jeg disse relativt bagatellmessige eksemplene? Jo, fordi de norske reglene, de norske kvotene, er så ekstremt smålige at de må være lagd bare for å irritere norske forbrukere. De kan ikke ha noen annen hensikt. Det er meningsløst at norske forbrukere ikke skal kunne ha de samme fordelene som de millioner av forbrukere som bor i EU-land, så lenge vi selv kan styre regelverket. Vi kan ikke tvinges til å innføre lignende kvoteordninger som man har innenfor EU. EUs regler har ingen juridisk betydning for Norge på dette området så lenge vi ikke er medlem – greit nok. Men vi kan heller ikke tvinges til å ha andre regler. Vi bestemmer selv hvor mange varer som kan tas med fra et EU-land og inn i Norge uten at det er nødvendig å betale de særnorske avgiftene.

Finansministeren argumenterer med at en økning av innførselskvotene vil gi en kraftig reduksjon i innenlands omsetning av varene og føre til provenytap. Det er en rent proteksjonistisk argumentasjon. Her er det hensynet til næringsdrivende som ønsker å selge norsk øl, og staten, som selger sprit og vin, som skal ivaretas på bekostning av forbrukerne og deres mulighet til eksempelvis å skaffe seg billig og godt tysk øl.

Det er en oppsiktsvekkende argumentasjon fra partier som Høyre og Arbeiderpartiet, som arbeider for å få Norge med som fullverdig medlem av en frihandelsorganisasjon som EU, når de sier at dette er regler som man vil måtte godta hvis Norge blir medlem, og så at det er et uheldig regelverk. Dermed legger man argumentasjonen klar for EU-motstanderne. Nå behøver ikke de juble for mye, for jeg kjenner det norske folk så godt at jeg vet at manglende kvoter ville være et godt argument for å stemme ja til EU i en folkeavstemning.

Frihandel er en del av den globale markedsøkonomien. Det er derfor også temmelig oppsiktsvekkende at et parti som Fremskrittspartiet både godtar gammeldags proteksjonisme og ønsker å redusere friheten til norske forbrukere. Nå kan det selvfølgelig finnes mange unnskyldninger av typen forslaget er for uklart, det er for dårlig formulert, det er for dårlig skrevet, det går for langt, men det holder ikke. Så lenge det foreligger et Dokument nr. 8-forslag som omhandler importkvoter for alkohol til behandling i en stortingskomite, kan selvfølgelig Fremskrittspartiet og andre partier benytte anledningen til å fremme egne, mer moderate, bedre formulerte, klarere og mer teknisk riktige forslag hvis de måtte ønske det. Men Fremskrittspartiet velger å foreslå ingenting, i motsetning til hva de gjorde i november 2001, da de hadde et forslag som var tilnærmet identisk med mitt, i alle fall i den endrede formen, hvor det er klart at det bare er snakk om importkvotene fra EU-land. Den gang ønsket Fremskrittspartiet å tilpasse det norske regelverket til regelverket innenfor EU, men nå har altså partiet snudd. Så kan man selvfølgelig si: Det er ikke noe oppsiktsvekkende, for det gjør jo Fremskrittspartiet daglig. De snur i politiske spørsmål.

Så argumenteres det alltid med at verden har forandret seg, og da må Fremskrittspartiet følge med i utviklingen og forandre sin politikk. Ja, det har skjedd en utvikling innenfor EU. Det er riktig. Men hva har den utviklingen gått ut på? Den har gått ut på at det er kommet flere medlemsland. Disse medlemslandene produserer billigere vin og billigere øl, og de har et større varespekter, ikke minst i Tsjekkia. Det betyr faktisk at endringene har ført til at dette forslaget i dag ville gi norske forbrukere vesentlig større fordeler enn det de ville fått for noen få år siden, da Fremskrittspartiet la fram sitt forslag. Likevel har altså Fremskrittspartiet endret sin politikk. Det er ingen partier som er representert på Stortinget som ønsker noen som helst endringer i de norske kvoteordningene. Det må være konklusjonen, ettersom ingen partier har benyttet denne anledningen til å fremme noe som helst forslag, og det er den konklusjonen vi må bringe videre til velgerne i det kommende valget.

Jeg vil ta opp det forslaget som er omdelt på representantenes plasser i salen, og som er litt forandret i forhold til forslaget i Dokument nr. 8:24.

Presidenten: Representanten Jan Simonsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bjørg Tørresdal (KrF) [13:04:31]: (ordfører for saken): Som sakens ordfører finner jeg det for ordens skyld nødvendig å gjøre oppmerksom på at en samlet finanskomite har bestemt seg for å avvise denne saken fordi et materielt sett tilsvarende forslag har vært behandlet i komiteen innenfor denne perioden. Derfor avvises dette forslaget av en samlet komite.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.