Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Magnhild
Meltveit Kleppa til statsministeren, vil bli besvart av
kommunal- og regionalministeren.
Magnhild Meltveit
Kleppa (Sp) [11:04:31]: Mitt spørsmål lyder som
følgjer:
«Fem barn i alderen 3 til 19 år
har fått opphald i Noreg, medan mora har fått
avslag på sin søknad. Statsministeren kan ikkje
gripa inn i ei einskildsak. Han leiar ei regjering som meiner å profilera
seg på ein god familiepolitikk. Regjeringa er også ansvarleg
for dagens flyktningpolitikk.
Meiner statsministeren at det er god familiepolitikk å skilja
mor og barn mot deira vilje og såleis også bryta
FNs barnekonvensjon, eller vil han gjera noko
for å sikra ein annan og meir barnevennleg praksis?»
Eirin Faldet hadde
her overtatt presidentplassen.
Statsråd Erna
Solberg [11:05:07]: Etter ønske fra Stortinget
utarbeidet Regjeringen i fjor sommer den såkalte «lengeværende
barn-forskriften» for barn som da hadde vært mer
enn tre år i Norge som asylsøkere. I
93 pst. av sakene som ble behandlet etter denne forskriften,
innvilget UNEs nemndledere sakene. Noen få saker
måtte imidlertid behandles i nemndmøte, fordi
det var vesentlig tvil om tillatelse skulle gis eller
ikke. Den saken representanten Magnhild Meltveit Kleppa
spør om, er en av disse tvilssakene. I denne saken ble
barna gitt opphold, mens foreldrene fikk avslag. Det betyr at foreldrene
må returnere til hjemlandet. Jeg vil sterkt understreke
at barnas oppholdstillatelse
i Norge selvfølgelig ikke er til hinder
for at foreldrene kan velge å ta dem med til hjemlandet,
da begge foreldrene har foreldrerett og omsorgsansvar
for de fire yngste barna. Det eldste barnet er imidlertid
20 år og myndig etter norsk lov.
Jeg er ikke enig i at denne saken
bryter med prinsippene i Barnekonvensjonen. Både UDI og
UNE har konstatert at denne familien ikke hadde behov
for beskyttelse i Norge. Det er på det rene at
familielivet kan gjenopprettes i
hjemlandet. Den sjenerøsiteten Stortinget har lagt til grunn
for behandlingen av saker som gjelder barn, var ikke ment å innebære
en plikt til opphold i Norge. Retten til familieliv
i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel
8 ivaretas ved at familien kan leve sammen i
hjemlandet.
Utfallet av denne saken følger direkte
av forskriften om lengeværende barn. I forskriftens § 1
første ledd står det:
«Barn
som er under 18 år og søkte asyl senest 1.7.2001,
anses for å ha en særlig tilknytning til riket dersom
de befinner seg i Norge… Det samme gjelder foreldre
uten arbeids- eller oppholdstillatelse
med daglig omsorg for slikt barn.»
Av rundskrivet til forskriften fremgår
det at med «daglig omsorg» menes det at foreldre
og barn bor sammen. I den aktuelle saken bodde verken far eller
mor sammen med barna. Foreldrene var derfor ikke omfattet
av den personkretsen som skulle anses å ha en særlig
tilknytning til riket. Videre heter det i forskriftens § 2
tredje ledd:
«Oppholdstillatelse
til barn i medhold av første ledd kan ikke
danne grunnlag for familiegjenforening
med foreldre som i løpet av tre års
perioden frivillig har overlatt den daglige omsorgen til andre.»
Bakgrunnen for bestemmelsen var at jeg ikke ønsket å belønne
foreldre som etterlater barna sine
uten omsorgspersoner. Jeg har registrert at etter
at alle dokumenter i saken var gjennomgått og
moren selv var hørt, fant altså en enstemmig nemnd
at både mors og fars avgjørelse om å gå i
skjul for norske myndigheter og derved overlate barna
uten omsorgspersoner, skjedde frivillig.
Det er et problem at barn blir forlatt
i Norge fordi foreldre og støttespillere
tror at familien som helhet vil få opphold i Norge
hvis barna blir etterlatt alene. Barn brukes dermed for å utsette
og forhindre gjennomføring av negative vedtak. Jeg vil ikke
bidra til et system der barn brukes av foreldrene for at de skal
få opphold i Norge.
Magnhild Meltveit Kleppa
(Sp) [11:08:04]: Er det god familiepolitikk å skilja
mor og barn? Senterpartiet sitt svar er nei.
Vi meiner at denne saka er eksempel
på ein praksis som tek for lite omsyn til barnet
sitt beste. Lat meg understreka: Vi er einige i ein praksis
som set bom for at foreldre kan overlata ansvaret
for barna til andre for ein periode, for så seinare å søkja
familiegjensameining, men vi synest at den enkelte saka
må vurderast for seg.
Eg registrerer med undring at statsråden
ikkje i det heile tek omsyn til at det her var sjukdom inne
i biletet. Alle dokument gir klårt uttrykk for
at mora var sjuk og hadde behov for hjelp til å ta seg
av barna i ein periode.
Synest statsråden at det ikkje
i det heile skal tilleggjast vekt?
Statsråd Erna
Solberg [11:09:15]: Det er en inkonsekvens når spørreren
på den ene siden sier at det ikke er god
familiepolitikk å skille
foreldre og barn, og i neste setning sier
at man selvfølgelig ikke skal belønne
foreldre som velger å etterlate sine
barn til andre. Det siste prinsippet er jeg enig i, men det betyr
i praksis for en del barn at de kan risikere at de får
opphold uten at foreldrene får opphold. Det er en generell
del av hele utlendingsforvaltningen.
Når spørsmålet da dreier
seg om en enkeltsak og om hvordan UNE har forvaltet forskriften
ved vurderingen av sykdommen og annet, mener jeg det hører
til innenfor det regelverket
som politikerne har fraskrevet seg å ha særskilte
meninger om fordi vi har overlatt til UNE å gjøre vurderinger
av de faktiske forhold i den enkelte sak ut fra en forskrift. Jeg
vil derfor ikke ha noen mening om hvorvidt det
vedtaket som er fattet, er riktig eller galt, eller
om sykdomsforholdet til mor er riktig eller galt. Jeg
vet at dette har vært grundig vurdert i forbindelse med
behandlingen, av en enstemmig nemnd i UNE, som dette stortinget har
satt til nettopp å foreta slike vurderinger ut
fra forskriften.
Magnhild Meltveit Kleppa
(Sp) [11:10:28]: Forskrifta om lengeverande barn kom etter
eit samrøystes vedtak i Stortinget etter initiativ
ifrå SV og Senterpartiet, og med – det er vel
rett å seia – motstand ifrå statsråden. Men
ho følgde dette opp, og ho utforma ei forskrift.
Eg er overraska over at ho ikkje
ser at ho i denne spesielle situasjonen, når det gjeld
ei forskrift som ho har utarbeidd, og som skal brukast
mellombels, ikkje følgjer med på at
forskrifta blir praktisert etter intensjonen.
Det er faktisk òg slik at det er høve
til å ta omsyn til sjukdom slik som forskrifta er utforma.
Det er lagt uttrykkjeleg vekt på barnet sitt beste
og på sjenerøs vurdering.
Eg vil be så innstendig eg kan, om
at statsråden sjekkar denne saka på nytt
og ser om ho sjølv meiner at UNE har følgt opp
den forskrifta ho har utforma.
Statsråd Erna
Solberg [11:11:38]: Det er noen konsekvenser som enkelte
stortingsrepresentanter ikke ønsker å ta
av det lov- og regelverket som de
har vedtatt her. Når vi har laget en forskrift, er det ikke
opp til meg å vurdere om UNE har gjort vedtakene i samsvar
med den forskriften. Da er det i så fall opp til norsk
rettsvesen å foreta vurderingen av om forskriften er fulgt.
Jeg registrerer at i det forrige
tilleggsspørsmålet gav representanten Magnhild
Meltveit Kleppa uttrykk for det samme prinsippet som ligger
i forskriften:
«Oppholdstillatelse
til barn i medhold av første ledd kan ikke
danne grunnlag for familiegjenforening
med foreldre som i løpet av tre års
perioden frivillig har overlatt den daglige omsorgen til andre.»
Det er ikke i strid med Barnekonvensjonen å ha
en slik regel.
Jeg må si at jeg er litt forbauset
over nettopp det tilleggsspørsmålet,
for det forutsetter at jeg skal gå inn i en enkeltsaksbehandling
og finne ut om det har vært gjort riktige vurderinger av
en nemnd som etter lov vedtatt av dette storting har fått
i oppgave å følge opp forskriftene og gjøre
de individuelle vurderingene. Jeg er faktisk forhindret
fra å ha meninger om enkeltsaken og enkeltsakens innhold.
Prinsippene kan vi diskutere.
Jeg konkluderer med at representanten Magnhild
Meltveit Kleppa har vært enig i hovedprinsippet
i et tidligere spørsmål.