Eirin Faldet (A) [11:09:16]: Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til arbeids- og sosialministeren:
«Produksjonsdelen av ortopedisk fottøy
er satt ut på anbud. Dette har ført til at ortopediske
sko nå hovedsakelig
skal produseres i Litauen. Det hersker stor usikkerhet om den antatte
besparelsen i dette.
Hvordan skal statsråden kunne ivareta
behovet for nærhet til brukerne og den kompetansen som
er nødvendig?»
Statsråd Dagfinn Høybråten [11:09:51]: La meg først understreke at det har
vært en klar forutsetning for innføring av anbudsordningen
at tilbudet til brukerne ikke skal forringes. Følgelig
ble bare produksjonsdelen av ortopedisk fottøy
anbudsutsatt og ikke det brukernære arbeidet
som utføres av de ortopediske verkstedene. Det finnes i
dag over 20 ortopediske verksteder spredt rundt om i hele
landet. Det er disse verkstedene brukerne forholder seg til for å få tilpasset sine
sko. Tre av verkstedene er samlokalisert med en produsent av ortopedisk
fottøy. Ifølge Rikstrygdeverket har det bare
helt unntaksvis vært behov for eller ønske
om å reise til et slikt samlokalisert verksted. Selv ved
sammensatt problematikk er det forutsatt at dette skal kunne håndteres
ved et lokalt ortopedisk verksted. Rikstrygdeverket har opplyst
at de ikke har mottatt direkte klager fra brukerne eller
de ortopediske verkstedene som tilsier at dagens ordning ikke
ivaretar krav til kvalitet og forholdet til brukerne.
Såkalt fjernproduksjon av ortopedisk
fottøy er ikke noe nytt, og kan heller ikke sies å ha
oppstått som følge av anbudsordningen for ortopedisk
fottøy. Siden begynnelsen av 1980-tallet har den ortopediske
bransjen i Norge selv lagt opp til den praksis som nå følges
ved at de lokale ortopediske verkstedene tar mål, lager
modeller osv. av pasientenes føtter. Selve produksjonen
av fottøyet har skjedd eller skjer et annet sted.
Det at det ble innført et anbud på ortopedisk
fottøy, har ikke endret denne praksisen.
Når det lyses ut anbud på produksjonsleddet,
opplyser Rikstrygdeverket at det samtidig blir avtalt en fastpris med
de enkelte ortopediske verkstedene for det som kalles forarbeid
til fottøyproduksjon. Forarbeidet skal da inkludere det
lokale verkstedets arbeid med måltaking, modellering/lestproduksjon
samt siste justering/ tilpasning. Dette representerer som
nevnt ikke noe brudd på den arbeidsdelingen bransjen
selv har lagt opp til, og praktisert, gjennom de siste tiår.
Rikstrygdeverket har heller ikke indikasjoner på noen
form for redusert kompetanse i dette leddet av formidlingen.
Rikstrygdeverket har inngått avtaler
med fire norske produsenter av ortopedisk fottøy,
en av disse har en underleverandør i Litauen. At ortopedisk
fottøy i hovedsak skal produseres i Litauen, er følgelig ikke
korrekt.
Det har i media blitt hevdet at en produksjon
av fottøy i Litauen vil medføre lengre
leveringstid og dermed ventetid for brukeren. Leverandøren
har forpliktet seg i forhold til en leveringstid gjennom avtalen
med Rikstrygdeverket. Det vil medføre brudd på avtalen
hvis leveransen ikke skjer i henhold til avtale. Rikstrygdeverket
vil følge nøye med på at forpliktelsene
i avtalen følges opp.
Videre er det blitt hevdet at det vil påløpe
en merutgift som følge av antatt behov
for justering/tilpasning av fottøy produsert i
Litauen. Det medfører ifølge Rikstrygdeverket
heller ikke riktighet, siden det er avtalt priser på produktet
og forarbeidet.
Rikstrygdeverket vil følge nøye
opp at forpliktelsene i de inngåtte avtalene innfris. RTV
har dessuten forsikret meg om at behovet for nærhet
for brukerne er ivaretatt ved at brukerne sikres tjenester og oppfølging
i de lokale ortopediske verksteder. Brukerne velger for øvrig
selv hvilket ortopedisk verksted han eller hun benytter.
Hensynet til brukerne og forsvarlighet i tilbudet
er helt sentralt. Rikstrygdeverket har opplyst at de vil oppsummere
erfaringer gjennom en egen brukerundersøkelse i løpet
av dette året. Når det gjelder kompetansen på området, har
jeg ikke fått indikasjoner på at denne
er blitt satt i fare ved innføring av anbud på produksjonsleddet.
Kjell Engebretsen hadde
her overtatt presidentplassen.
Eirin Faldet (A) [11:13:08]: Jeg takker for svaret, men er selvfølgelig ikke
beroliget.
De som har behov for ortopedisk skotøy,
må av og til, ifølge TV-programmet «Brennpunkt» den
19. april, prøve skotøyet en syv–åtte
ganger. Dette er folk som har problemer med å gå.
Det er millimeternøyaktighet som kreves her.
Jeg er veldig glad for at statsråden
nå bekrefter at det er brukernes beste som skal
stå i fokus, men det henger nøye sammen
med den kompetansen som finnes, bl.a. på ortopedisk produksjonsverksted
på Hamar. Der er det 14 ansatte som har denne kompetansen,
og som utfører tjenester til det aller beste
for brukerne.
Jeg må igjen få lov til å spørre
om ikke statsråden mener at det er
for dårlig dokumentert innsparing på dette anbudet.
Statsråd Dagfinn Høybråten [11:14:20]: Det er ingen indikasjoner på at de
avtalte innsparinger ikke vil være
reelle. Det som er avgjørende for meg, er at den måten
vi organiserer dette oppraget på, ikke skal få negative virkninger
for brukerne i den forstand at tilbudet ikke blir forsvarlig.
Derfor har jeg forsikret meg om at Rikstrygdeverket nøye
vil følge opp de kvalitetskrav som ligger i avtalen, at
de vil følge opp gjennom en oppsummering og en brukerundersøkelse – for å sjekke
om dette faktisk er tilfellet. Jeg vil også be
Helsetilsynet, som uavhengig tilsyn, om å følge
med og vurdere dette tilbudet, slik at det er forsvarlig for brukerne.
Dermed mener jeg at representanten Faldet burde være
beroliget.
Eirin Faldet (A) [11:15:14]: Det er godt mulig at jeg burde være
det, men jeg er det selvsagt ikke. Etter min oppfatning
må den beste løsningen være å avvikle hele anbudsordningen
og innlemme ortopedisk fottøy som et komplett ortopedisk
hjelpemiddel i de eksisterende forhandlingene på linje
med øvrige ortopediske hjelpemidler. Vi har jo proteser
og ortroser som også folk er avhengige av å få tilmålt,
og da kreves det nærhet til brukerne. Man kan nok garantere
leveranser innenfor avtalt tid, men fottøy
skal altså produseres med millimeter nøyaktighet. Det
er folk avhengige av, og Lymfødemforeningen har også uttalt
hvor nøyaktig fottøyet trenger å være.
Derfor spør jeg: Er det ikke bedre
at denne produksjonen er i Norge, hvor det finnes kompetanse, og
hvor det er en reell nærhet til brukerne?
Dagfinn Høybråten [11:16:22]: Som jeg opplyste, er det inngått
avtaler med fire produsenter, hvorav én har en
underleverandør i Litauen. Det vil si at det er produksjon
i Norge, og vi har over 20 ortopediske verksteder over hele
landet. Det er ved disse ortopediske verkstedene at tilpasningen
foregår. Kontakt med produsent vil bli ivaretatt gjennom
de ortopediske verkstedene som er spredt over hele landet,
og om nødvendig også ved at representanter
reiser ut og møter brukerne. Det som må være
avgjørende både for representanten Faldet
og meg, bør være at det er et godt og forsvarlig
tilbud til brukerne – ikke hvor produksjonen
er, eller hvilke arbeidsplasser det dreier seg
om, men at det er et godt og forsvarlig tilbud. Det vil Rikstrygdeverket
følge nøye opp, og for ytterligere å forsikre
meg om det vil jeg gå til det skritt å be Helsetilsynet,
som uavhengig tilsyn, om å vurdere forsvarligheten. Og
da mener jeg at dette bør være
betryggende.