Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Ågot
Valle til kultur- og kirkeministeren, vil bli besvart av utdannings-
og forskningsministeren på vegne av kultur- og kirkeministeren.
Ågot Valle (SV) [11:36:24]: Jeg har følgende spørsmål:
«Bare et fåtall av de norske
filmene som vil ha premiere i 2005, har kvinnelige
filmskapere bak seg. Dette er et demokrati- og rettferdighetsproblem,
men det betyr også at kvinners ressurser ikke
på en god nok måte blir tatt i bruk
i norsk film. Flere kvinnelige filmskapere vil sikre et større
mangfold av filmfortellinger. Den svenske kulturministeren
foreslår en målsetting om 40 pst. av midlene til kvinnelige
filmskapere innen 5 år.
Hvordan vil statsråden sikre
at flere kvinner får lage film i Norge?»
Statsråd Kristin Clemet [11:37:03]: Kulturministeren er helt enig i at dette er
en viktig problemstilling. Det vil klart være et tap for
den norske filmen hvis det er slik at det er menn som
dominerer de filmene publikum får se.
Det har blitt nedsatt en styringsgruppe kalt «Kjønn
i bevegelse – en utrednings- og tiltaksplan for kjønnsbalanse
i filmbransjen». En samlet filmbransje, inkludert de offentlige
filmvirksomhetene, står bak dette prosjektet. Målsettingen
for dette arbeidet er at man i løpet av fem år skal
ha minst 40 pst. kvinner i alle ledd i bransjen, og at norsk
film skal speile bredden og mangfoldet i samfunnet både
alders- og kjønnsmessig. Som et ledd i dette arbeidet ble
det i oktober 2004 holdt en filmpolitisk konferanse kalt «Spiller
kjønn en rolle?» arrangert av Norsk filminstitutt
og bransjeorganisasjonene. Konferansen var ett av en rekke tiltak
som forhåpentligvis skal føre til en
jevnere kjønnsfordeling både foran og
bak kameraet i norske filmer.
Videre fikk Arbeidsforskningsinstituttet i
november 2003 i oppdrag av Norsk filmfond, Norsk filminstitutt, Den
norske Filmskolen og Norsk filmutvikling å se
på karrieremuligheter og karrierevalg innenfor
norsk filmbransje. I oktober 2004 kom AFI med rapporten «Når menn
velger menn og kvinner velger menn … – Synspunkter
på bruk av kvinnelige ressurser i norsk filmbransje – rapport
fra et forprosjekt». Dette er et forprosjekt som danner
grunnlaget for hovedprosjektet på området, en
større undersøkelse der en foretar en analyse
av pengestrømmene i et kjønnsperspektiv.
Kulturministeren er positiv til at bransjen
selv har satt søkelyset på denne problemstillingen,
og vil følge deres arbeid nøye. Skulle
det vise seg at bransjens eget arbeid på området ikke
fører til flere kvinner i norsk film, vil kulturministeren
vurdere om det er nødvendig å sette inn egne
tiltak
Ågot Valle (SV) [11:38:43]: Jeg takker for svaret, og jeg synes det er
veldig bra at kulturministeren er opptatt av denne problemstillingen.
Det er ikke slik at menn har flere
kunstneriske gener enn kvinner, så det må være
noe strukturelt som gjør at det er forholdsvis få kvinnelige
filmskapere i Norge. Aktørene sjøl snakker om både
glasstak og glassvegger.
Det kvinnenettverket som nettopp
er startet opp her i Norge, etterlyser en offensiv holdning fra
det politiske miljøet, og det gjør også andre.
Jeg synes nok at vi i det politiske liv skal vise en offensiv
holdning. Derfor spør jeg om Regjeringa vil gjøre
som den svenske regjeringa og foreslå 40 pst.
av midlene til kvinnelige manusforfattere, produsenter og regissører
innen fem år, og dermed sørge for at
likestillingsloven også kan gjelde i filmbransjen,
som på andre samfunnsområder.
Statsråd Kristin Clemet [11:39:51]: Nei, det er ikke noen
grunn til å tro at kvinner er mindre kreative eller skulle
ha færre ideer eller mindre
kunnskaper om film. Det er jo gjort en undersøkelse, som
jeg viste til, og den peker bl.a. på at det er fordommer,
usynlige mekanismer, uformelle nettverk og faktisk også – litt
overraskende kanskje – en gammeldags og lukket kultur som
gjør at kvinner ikke når frem på samme
måte.
Slik jeg nå forstår dette,
er målsettingen i Sverige og Norge
den samme. Forskjellen er at i Sverige inngår
40-pst.-målet i den svenske filmavtalen. Partene
er der forpliktet til å jobbe aktivt for å bedre
likestillingen mellom kjønnene og nå 40
pst.-målet, mens i Norge har partene selv forpliktet
seg ved at det gjennomføres tiltak i bransjen selv. Slik
jeg forstår kulturministeren, vil hun avvente resultatene
her noen tid før hun vurderer om det bør
settes inn andre tiltak.
Jeg ser det i grunnen slik at man har samme
mål, og at utviklingen i Norge i og for seg kan være
vel så positiv ved at man selv ønsker å forplikte
seg og ikke bare venter på et direktiv
så å si fra oven.
Ågot Valle (SV) [11:41:00]: Jeg takker for svaret.
Jeg mener nok at det politiske miljøet
må være noe mer offensivt, men jeg registrerer
svaret.
Statsråden har vist til AFI-rapporten,
som jeg skjønner hun har lest godt, og hun har de samme
inntrykkene som jeg har. Det viser jo også disse
uformelle nettverkene. En annen ting er at når det gjelder
de ulike historiene som menn og kvinner forteller, viser det seg
at menns historier selger bedre. Derfor mener jeg det
burde være et krav til filmbransjen om rapportering
om bruk av midlene også i et kjønnsperspektiv.
I den rapporten som statsråden viste
til, er det også forslag om at en skal undersøke
behovet for å skape synliggjøringsarenaer for
kvinnelige filmskapere. Det er i det hele tatt en hel
masse forslag i rapporten. Det jeg vil oppfordre
statsråden, eller Regjeringa, til, er å gå inn
og se på hva som kommer ut av de prosjektene som nå er
i gang, og så lage en handlingsplan, slik at
det politiske miljøet kan spille på lag med bransjen.
Statsråd Kristin Clemet [11:42:28]: Jeg er enig i at dette med synliggjøring
er viktig, og jeg kan nevne ytterligere et tiltak som bransjen nettopp
har satt i gang, nemlig et prosjekt som heter WIFT Norge – Women
in Film and Television – som er et profesjonelt nettverk
som har som formål å synliggjøre og styrke
yrkesaktive kvinner i alle funksjoner innenfor
film, TV og multimedia, og også dette å delta
i et internasjonalt nettverk. Det er veldig positivt.
Jeg har fra kulturministeren fått
forsikringer om at man ikke bare vil overlate
det helt passivt til bransjen, men at man vil overvåke
og følge utviklingen meget nøye. Hvilke rapporteringsmekanismer
man bruker, er jeg ikke helt kjent med, men man vil følge
utviklingen nøye. Jeg skal ikke her ta sjansen
på å forplikte kulturministeren utover det, men
jeg skal ta med til henne ideen om en mulig handlingsplan,
for, som jeg sier, hun er i hvert fall opptatt av å vurdere egne
tiltak dersom de tiltakene som nå er igangsatt, ikke
skulle virke.