Se også behandlingen av sak nr. 4 på formiddagsmøtet.

May Britt Vihovde (V) [18:03:36]:Det er brei, grunnleggjande semje om distrikts- og regionalpolitikken i Noreg. Alle parti vil ta heile landet i bruk. Samstundes er det slik at få politikkområde har vore så prega av symbolpolitikk og symbolretorikk, godt blanda med historisk viktige konfliktlinjer i norsk politikk, mellom sentrum og periferi.

Venstre snakka for nokre år sidan om behovet for ein ærlegare distriktsdebatt. Det har Regjeringa bidrege til. Det gjer dessverre ikkje opposisjonen i den raude alliansen i same grad. Innstillinga er på ny full av honnørord og symbolmarkeringar utan reell substans, anna enn tradisjonelle økonomiske overbod på nokre tiltak.

Men det er kanskje nokre som hugsar regjeringa Stoltenberg, der finansministeren var representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Hugsar de kor høg renta var den gongen? Hugsar de korleis kronekursen truga industri og andre arbeidsplassar i distrikta? Hugsar de distriktsopprøret, og at Stoltenberg måtte reisa til Vadsø? Og hugsar de kor mange som møtte opp for å protestera?

Eg trur vi skal minna kvarandre om dette når representanten Schjøtt-Pedersen og dei andre i den raude opposisjonen prøver å skapa stor politisk avstand på dette feltet og framstå som distrikta si store redning.

Vi kan òg gjerne minnast sentrumsregjeringa, den i utgangspunktet mest distriktsvennlege regjeringa Noreg har hatt. Også då hende det at folk flytta på seg, og dei særskilde tiltaka som vi forsøkte, endra ikkje flyttestraumen på nokon fundamental måte.

Venstre vil ha ein god nasjonal politikk som legg forholda til rette for arbeidsplassar og velferd i alle delar av landet. Ein nøktern økonomisk politikk og kamp mot populistisk overbodspolitikk er ein viktig del av dette.

Venstre vil ha ein god regionalpolitikk der fylkeskommunen har ei viktig rolle som utviklingsaktør med stor fridom til å nytta ressursane ut frå eigne vurderingar, ikkje sentralstyrt frå Oslo.

Vi vil ha ein god distriktspolitikk for dei særskilt utsette områda der ein treng spesielle verkemiddel for at verksemder og samfunn skal klara seg i framtida.

På alle desse områda leverer Regjeringa – i form av ein god, ærleg analyse og ein god politikk. Det hjelper ikkje med retorikk og lovnader om meir aktiv politikk og ei overdriven tru på at ulike fond skal vera ei Sareptas krukke utanfor normale budsjett og prioriteringar.

Distrikts- og regionalpolitikken kan ikkje primært sjåast som noko særskilt, som ein driv med på sida av og i tillegg til den øvrige, store politikken. Tvert om er det å ta heile landet i bruk ei oppgåve som må gjennomsyra all politikk, ikkje minst den økonomiske politikken, som er mest avgjerande for arbeidsplassar, husstandar og kommunar, uansett kor i landet dei er.

Velferd i kommunane og velferd gjennom privat økonomi og den sivile sektoren, næringspolitikken og korleis vi møter den globaliserte verkelegheita, er av stor betydning for busetjing i Noreg. Vi kan ikkje møta dette med motstraumspolitikk som ikkje tek innover seg den konkurransen norsk næringsliv møter. Utdannings- og forskingspolitikken, samferdslepolitikken, kulturpolitikken, fiskeri- og landbrukspolitikken, ja i røynda all politikk, må ha eit breitt, nasjonalt perspektiv, der landet er eitt og ressursane skal nyttast overalt.

Derfor er det ikkje i distrikta si interesse at ein gjer distriktspolitikk til noko særskilt og spesielt, og der ein dyrkar motsetningar mellom by og land. Byane har sine særskilde utfordringar, og det same har bygdene i ulike delar av landet. Men saman er dei Noreg, og ein samla del av den nasjonale politikken.

Då må vi ha lit til at vettet er jamt fordelt, og desentralisera og delegera makt og ansvar. Eg merkar meg den raude alliansen si understreking av staten si rolle – mot Regjeringa si tru på lokale avgjerder.

Det er mange av dei ulike områda eg kunne hatt lyst til å kommentera i mitt innlegg, men eg vil trekkja fram noko som eg ikkje ser er omtalt i komiteinnstillinga, ei heller i stortingsmeldinga. Det er mange som i dag ønskjer å flytta ut i distrikta, få seg ei stor tomt, driva kanskje med eigen matproduksjon – med andre ord leva det gode livet på bygda.

Regjeringa har ved endring av konsesjonslova, bl.a., og ved å gi kommunane større myndigheit sørgja for at småbruk som i dag ligg mørklagde, igjen kan få lys i vindaugo. Venstre ønskjer i tillegg å endra odelslova. Skal menneske som ønskjer å busetja seg i litt meir grisgrendte strøk, få moglegheita til det, må dei òg få moglegheit til å kjøpa seg ein eigedom som kanskje er litt større enn eitt mål.

Noreg går godt, talet på nyetableringar er rekordstort. Utfordringar er det alltid. Venstre trur ikkje på den totale harmonien og tilfredse samfunn, men i heile landet har ein no dei beste føresetnadene for å ha eit godt liv og skapa gode samfunn. Eg registrerer ikkje noko distriktsopprør i Noreg i dag. Støynivået i distriktsdebatten er lågt. Det tyder på at Regjeringa sin politikk verkar.

Vi treng ikkje såkalla ny politikk, som ikkje er så ny, men som er å gå tilbake til ein velprøvd politikk som slett ikkje verkar.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen): President! Kan jeg få ordet for å rette en faktisk feil?

Presidenten: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen får ordet til en åpenbar misforståelse – men da får han holde seg til misforståelsen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [18:08:58]: Jeg skal forsikre presidenten om at jeg skal holde meg til misforståelsen – det var to faktiske feil. Den ene er at stigningen i valutakursen skjedde en god stund etter at regjeringsskiftet fant sted. Som representanten Vihovde sikkert vil huske, skjedde regjeringsskiftet i oktober 2001. Den andre faktiske feilen knytter seg til det såkalte distriktsopprøret i Finnmark, som skyldtes en uro for nedleggelse av fylkeskommunen. Det har som kjent Arbeiderpartiet gått imot. – Dette i motsetning til en uro som det er større grunnlag for nå.

Presidenten: Som vanlig er presidenten av den oppfatning at dette ikke er det man ber om ordet til en åpenbar misforståelse for. Dette kunne representanten ha tatt under et annet innlegg, og det er misbruk av Stortingets forretningsorden og taletiden.

Steinar Bastesen (Kp) [18:09:51]: Kystpartiet er med på å videreutvikle attraktive og livskraftige lokalsamfunn gjennom et aktivt og konkurransedyktig næringsliv og likeverdige tjenestetilbud i hele landet, med sikte på å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å utvikle lokalsamfunnene til å stå sterkere i et framtidig Norge, der det blir satset sterkere på distriktene. Med det mener vi at det må satses på å utvikle Norge. Vi i Kystpartiet vil ikke holde oss til handlingsregelen om å nytte en redusert avkastning av petroleumsfondet i landets økonomi.

Nå er det jo sånn at heller ingen av de andre partiene på Stortinget holder seg til denne regelen. Alle partiene har inne et overforbruk på flere titalls – ja nærmere 100 – milliarder kroner av petroleumsfondet. Vi sier klart fra at vi vil ha en slik ekspansiv politikk, mens de andre partiene bruker pengene og likevel fastholder at det må føres en stram økonomisk politikk.

Det viktigste for Kystpartiet er å bruke oljeformuen til å modernisere landet. Vi vil investere milliarder av kroner til å modernisere deler av industrien, til å modernisere marin sektor, til å modernisere og utbygge infrastrukturen, til forskning i samarbeid med industriselskaper, til utbygging og modernisering av helsevesenet, der vi vel å merke også vil opprettholde lokalsykehusene.

Denne politikken blir avfeid av Regjeringen. Ikke engang det rød-grønne alternativet vil gå inn for en så aktiv økonomisk politikk som Kystpartiet. De begrunner det med en rekke sosialøkonomiske teorier som har vist seg ikke å stemme. For hadde disse teoriene stemt, skulle vi allerede ha opplevd en samfunnsnedbrytende inflasjon og en svært svekket krone. Men det har ikke skjedd. Det betyr at Kystpartiets økonomiske politikk utmerket godt kan la seg realisere. Hvorfor vil ikke Regjeringen og det rød-grønne alternativet satse på Norge, sånn som vi i Kystpartiet vil?

Petroleumsfondet blir i dag nærmest forvaltet etter bankenes, forsikringsselskapenes og utenlandske investorers ønske. Jeg har en følelse av at vi politikere har frasagt oss ansvaret for å benytte oljepengene til å satse på fedrelandet. Ikke bare jeg, men også norske investorer ser med stor skepsis på vår bruk av petroleumsfondet.

Se på petroleumsfondet. Dette er et av verdens aller største fond. Men her skal man bare putte pengene inn i utenlandske selskaper. Hva betyr det? Vi putter pengene rett inn i konkurrentene våre. Har folk virkelig tatt det innover seg? Det spør skipsreder Fred. Olsen om i et intervju med Økonomisk Rapport. Han gjentar sin kritikk av statens spareiver. Formålet med petroleumsfondet er jo å opparbeide en sparekasse for framtiden uten å øke inflasjonen. Da burde jo også den private sfæren få adgang til det samme, uten å betale skatt på disse midlene investert i norskkontrollerte selskaper. Det er helt forferdelig. Vi burde heller legge opp politikken slik at det ble rom for at norske selskaper kunne drive og vokse i Norge, sier Fred. Olsen. Han sier det samme som Kystpartiet har sagt i en årrekke.

Jeg vil hevde følgende: Hadde EU-politikerne styrt i Norge og hatt mindre midler enn det Norge har å rutte med, hadde Norge allerede hatt en ny og mer moderne infrastruktur, rett og slett for å fremme norsk næringsliv.

Hvordan svarer vi på disse utfordringene? Jo, vi lager bompenger, et bompengesystem som er svært fordyrende for norsk næringsliv. Dette er en politikk som er iscenesatt både av Regjeringen og av de rød-grønne – de grønne fordi de tror et fordyrende norsk næringsliv er et grønt alternativ.

Det har aldri vært en slik sammenheng. Det er alltid et lønnsomt næringsliv som har ført til nye, moderne og mer miljøvennlige løsninger. Ingen skal kunne si om California-økonomien at den er tilbakeholden. Men der har vi tenketanker, til og med, der har vi moderne løsninger, der har vi IT-næringens Mekka.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [18:14:06]: Politikk handlar ofte om å bruke pengar. Alle politikarar deltek i eit kappløp om å løyve mest mogleg til flest moglege gode formål som skule, helse og eldreomsorg eller politi og samferdsel. Enkelte parti driv også og kappast om å gå inn for lågast moglege skattar. Også dette fører lett til auka pengebruk, fordi det private forbruket i så fall aukar. Å fortelje kva me vil bruke meir pengar på, anten det er trygg pensjon eller lågare bustadskatt, er ein viktig del av dei politiske partias oppgåve. Problemet er at me alle nesten alltid bruker meir tid og får meir merksemd når me snakkar om korleis me skal bruke meir, ikkje når med snakkar om korleis inntektene skal sikrast.

Dessverre er regionalpolitikk ikkje blant dei politiske tema som fengjer mest i store delar av landet. Slik bør det ikkje vere, og slik har det ikkje alltid vore. Arbeidarpartiet har tidlegare gått inn i valkampar med store plakatar der det stod: «Vi bygger landet», og det har vore bilete av gravemaskiner og kraftgater. Den tida verken bør eller vil kome tilbake, men meir merksemd om korleis me skal sikre verdiskapinga her i landet, er av stor betydning.

Derfor er regionalpolitikk noko av det viktigaste me jobbar med. Det krev at politikarane tør å vere aktive innafor dei avgrensingane i det internasjonale regelverket alle land må leggje til grunn. Dette regelverket betyr ei anna rolle enn før, med mindre politisk styring og mindre statsstøtte.

Hadde EØS-avtala eksistert på 1950-talet, ville nok mange av våre store statlege selskap aldri blitt etablerte, og ESA hadde sikkert funne ein paragraf i EUs oljedirektiv som hadde gjort det umogleg å byggje opp Statoils og Hydros oljedivisjon på 1970-talet.

Me kan like det eller ei, men rammene for distrikts- og regionalpolitikken er heilt andre i dag enn tidlegare. Før kunne me gje statsstøtte til norske bedrifter, me kunne gje billigare straum, me kunne gå inn med løyvingar til bedrifter som sleit tungt, me kunne tildele oppdrag til norske bedrifter utan å tenkje på utanlandske konkurrentar. Den tida er over.

Men me har framleis «verktøy», og det må brukast. Jo sterkare og meir open den internasjonale konkurransen er, dess viktigare er det at me bruker dei verkemidla me har. Me må få til eit samspel mellom marknaden og det offentlege, mellom bedriftene og staten. Me må sjå moglegheiter og vere kreative. Derfor må myndigheitene delta aktivt i regional- og distriktsutviklinga, saman med regionar, kommunar og organisasjonar.

Regionalpolitikk handlar om svært mykje. Me ønskjer ein aktiv regionalpolitikk, at staten skal engasjere seg og ikkje berre lene seg tilbake og overlate mest mogleg til marknaden. Ser me stort på det, kan me seie at barnehagepolitikk, skule- og utdanningspolitikk, likestillingspolitikk, ja all velferdspolitikk er det same som ein god regionalpolitikk.

World Economic Forum har kåra dei nordiske velferdsstatane til dei beste landa for næringslivet. Det er ikkje tilfeldig. Trygge menneske er skapande menneske.

Det høyrest kjedeleg ut, men eg må starte med orda «orden i økonomien». Ein stabil kronekurs, låg inflasjon, låge renter og forsvarleg budsjettpolitikk er viktig for utviklinga i norske regionar. Me må styrkje både privat og offentleg forsking og innovasjon, for å sikre at me har bein å stå på også etter oljen. Kompetanse må vere ein drivande faktor i arbeidet for omstilling, fornying og nyetablering. Våre naturressursar er og skal framleis vere drivkrafta i verdiskapinga over heile landet. Innovasjon Noreg er eit viktig instrument, som må ha både pengar og rett kompetanse til å hjelpe næringslivet i distrikta når behovet er til stades i ein sårbar oppstartfase. Regjeringa og stortingsfleirtalet har dessverre bygd ned mange av desse verkemidla. Fleirtalet kuttar i budsjetta til Innovasjon Noreg ved kvart høve, og dei har heller ikkje prioritert forsking og utvikling godt nok.

Utbygde velferdsordningar og god fordelingspolitikk gjev god distriktspolitikk. Staten må ta ansvar for å sikre ein effektiv infrastruktur. Det må vere ein heilskapleg og effektiv samferdselspolitikk, med investering og nok til drift og vedlikehald av vegar. Me må sikre breiband til alle delar av landet, og me må sikre industrien nok energi til ein konkurransedyktig pris innafor EØS-regelverket. Me må vere villige til å ta gassen i bruk i Noreg, ikkje berre selje den til andre land. – Eg ser tida er ute, president, men eg kan godt halde fram!

Presidenten: Nei, det synes ikke presidenten!

Statsråd Erna Solberg [18:19:56]: Den meldingen om regionalpolitikk som Regjeringen har lagt frem, har definert to klare mål for regionalpolitikken. Det ene er å ta vare på hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, konkretisert til balansen i bosetting mellom landsdelene i et 20-årsperspektiv, det andre er å utnytte verdiskapingspotensialene i alle deler av landet. Det er de to hovedmålene vi har. De to hovedmålene er der fordi det er det grunnleggende for om vi vil ha arbeidsplasser og lokalsamfunn som kommer til å fungere fremover.

Når vi har definert en regionalpolitikk, er det for å si at det er ulike strategier i ulike deler av landet som skal til for å utløse de forskjellige delene av våre verdiskapingspotensialer. Norge er fortsatt et land hvor hovedtyngden av vårt næringsliv kan føres tilbake igjen til ressurser som ikke først og fremst kan dyrkes gjennom aktiviteten i byene, men dreier seg om samspill.

Saksordføreren forsøker å gjøre det til et poeng at vi har kalt dette en melding om regionalpolitikk og ikke en melding om distrikts- og regionalpolitikk. Det har vi gjort for å understreke at dette ikke er en melding som bare dreier seg om de tradisjonelle områdene hvor det settes inn ekstra innsats og virkemidler. Regionalpolitikk dreier seg også om samspill og aktiviteten i alle deler av landet, om man er innenfor eller utenfor virkemiddelområdet. Men det står jo også klart i denne meldingen at det kreves en ekstra innsats i de områdene som har de største utfordringene av den mer tradisjonelle typen i distriktene, og som dreier seg om fraflytting og annet. Det krever en ekstra oppmerksomhet, men det krever også politikere som er villige til å være realistiske.

Og unnskyld meg, jeg synes det har vært mange voldsomme ord. Jeg synes at det er så mye retorikk i distrikts- og regionalpolitiske debatter at jeg skjønner faktisk ikke hvordan man klarer å si så mye som enkelte sier. Representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har hvert år i alternative statsbudsjetter minsket innsatsen når det gjelder distrikts- og regionalpolitikken i forhold til det opprinnelige budsjettforslaget i 2001 – hvert eneste år har han prioritert noe annet mer enn distrikts- og regionalpolitikken i forhold til det han gjorde året før, selv om det alltid har vært litt mer enn det Regjeringen gjør. Det er alltid litt mer. Men det lille «mer» forsvarer ikke den typen ordbruk som Arbeiderpartiet bruker om distrikts- og regionalpolitikken.

Så er jeg grunnleggende enig i det Oppebøen Hansen sa: Det er forferdelig viktig å holde orden i økonomien. Det er forferdelig viktig for distriktspolitikken at man gjør det, for de mest sårbare bedriftene og de mest sårbare arbeidsplassene vi har i dette landet, er i konkurranseutsatt næringsliv. Det er først og fremst i Distrikts-Norge vi har store deler av dette, og det vet Finnmarkskysten utmerket godt. Men da er det ikke bare ansvarlig politikk og balanse i kronekursen som er viktig. Det er faktisk like viktig om man har røde tall eller går med overskudd. Og da er skatte- og avgiftslettelser meget viktig for Distrikts-Norge. For den økonomiske bæreevnen i deres bedrifter i konkurranseutsatt næringsliv er avhengig av hvilket lønnspress vi har. Det er avhengig av hvilke kostnader og hvilke avgifter de skal betale. Og det er noe av det som har bidratt til at vi nå har optimisme i Distrikts-Norge. Særlig sier målingene at det for øyeblikket er en sterk optimisme i Nord-Norge. Det skyldes bl.a. at man har valgt ikke bare helheten, ikke bare det å ha balanse, men faktisk også å stimulere til dette gjennom skatte- og avgiftslettelser.

De utfordringene vi har i vårt land i et regional- og distriktspolitisk perspektiv, må møtes på flere måter. Den økonomiske politikken som bidrar til gode og stabile rammevilkår for næringslivet, er fundamentet. Uten det får vi mer og mer sentralisering. Og svaret er ikke en politikk man har forsøkt, som har gitt mer og mer sentralisering. Det er også viktig å ha en politikk for å fremme innovasjon og nyetablering som er tilpasset regionale variasjoner. På det området synes jeg at flere representanter har holdt gode innlegg i denne debatten til støtte for det som faktisk er Regjeringens politikk, det som ligger i meldingen, som vi følger opp med 22 mill. kr i satsing på innovasjon, med særskilte tiltak i innlandet og i Nord-Norge, i revidert nasjonalbudsjett.

Så har vi også sagt at det er viktig med en bred innsats for å møte omstillingsutfordringer i områder med ensidig næringsstruktur og små arbeidsmarkeder. Når omstillingene blir for store, må vi også på nasjonalt plan trå til med ekstraordinære tiltak. Men det er viktig at det ikke undergraver den ansvarsdelingen vi har foretatt, for fylkeskommunen har faktisk fått et ansvar for å følge opp de langsiktige omstillingsutfordringene.

Så skal vi ha en mer systematisk satsing på å utvikle attraktive mellomstore og små byregioner, for det er en av de viktige strategiene for å hindre at det blir enda mer sentralisering i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [18:25:25]: Statsråden, og Høyres leder, var bekymret for språkbruken. Jeg merker meg at da Regjeringen la fram sitt første budsjett, kalte Høyres nåværende sentralstyremedlem, Jens Petter Ekornes, kuttene i distriktspolitikken for en katastrofe.

Statsministeren la stor prestisje i oppnevningen av Distriktskommisjonen. To av Distriktskommisjonens bærende og enstemmige forslag var å gi distrikts- og regionalpolitikken større vekt i sektorpolitikken og å styrke de distriktspolitiske virkemidlene. Regjeringen sier et klart og entydig nei til begge deler. Er det ikke å holde folk for narr når Regjeringen gir kommisjonen, med representanter for alle politiske partier, stor tyngde i deres møte med samfunn og media, for deretter å se fullstendig bort fra deres enstemmige råd?

Statsråd Erna Solberg [18:26:36]: La meg da få lov å referere det som Distriktskommisjonens leder sa på høringen med kommunalkomiteen – jeg var ikke der, men jeg har hørt det, og jeg har ikke hørt det motsagt – at det er en god melding vi har lagt frem. Og når det gjelder det opplegget vi har i kommuneproposisjonen for arbeidet med forvaltningsområdene, har en også lagt opp til en god prosess. Da går det ikke an å trekke Distriktskommisjonen frem og si at vi ikke følger opp, eller annet, når vi faktisk får kvittering fra lederen på at det er en god melding.

Det representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen underslår hver gang han snakker om Distriktskommisjonen, er at de har sagt akkurat det samme som oss: Det viktigste og mest fundamentale er hvilke rammebetingelser man har i forhold til stabil økonomisk utvikling, og i forhold til evnen til å opprettholde et vekstkraftig og levedyktig konkurranseutsatt næringsliv. Det er fundamentet. De begynner der, og så vil de ha mer. De vil ha mer, og det hører jeg også at representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen vil ha. Og det er helt riktig, vi utnytter ikke det handlingsrommet som finnes innenfor regelverket, men det finnes ikke ett parti i denne salen som har budsjettforslag som utnytter handlingsrommet. Det er snakk om noen millioner i forskjell, ikke milliarder.

Torbjørn Andersen (FrP) [18:28:03]: Jeg vil få vise til at Fremskrittspartiet har to forslag i innstillingen der vi ber om en endelig evaluering av fylkeskommunen og forslag til ny struktur. Vi vil også legge til grunn at det skal være to forvaltningsnivåer i Norge med direkte folkevalgt styring. Er ikke statsråden enig i at det nå snart er behov for en slik endelig evaluering av fylkeskommunen, og at det bør legges opp til to folkevalgte nivåer? Hva er stasrådens kommentar til at Fremskrittspartiet blir stående alene med sine forslag vedrørende dette, som jeg trodde var noe Høyre var helt enig i?

Statsråd Erna Solberg [18:28:58]: Regjeringen har ikke gjort seg opp en mening om hvor mange forvaltningsnivåer det skal være. Jeg personlig, og partiet Høyre, mener at det skal være to forvaltningsnivåer. Men det er ikke slik at det blir to forvaltningsnivåer ved å vedta det her i salen. Det som er det viktigste, er å gjøre den jobben som vi har sagt vi ønsker å gjøre frem til 2007. Så forstår jeg at flertallet ønsker større tempo i å utrede hva som er forutsetningene for de ulike alternativene – om man skal ha tre eller to forvaltningsnivåer, hvordan vi da skal organisere oppgavene og hvilke oppgaver det skal være.

Det er enkelt å ha konkludert akkurat på det, men der Fremskrittspartiet og Høyre sannsynligvis kommer til å skilles ad, er f.eks. i hvordan man skal fordele oppgavene. Vi ønsker flere oppgaver til kommunene, mens vi opplever at Fremskrittspartiets svar ofte er at flere av disse oppgavene skal føres over til staten og inn i andre systemer som gir mindre styring. Da er vi ikke enige om hvordan oppgavefordelingen skal være, selv om vi er enige om resultatet, i form av to forvaltningsnivåer.

Karin Andersen (SV) [18:30:13]: : Et av de store funnene fra Effektutvalget var at staten gikk foran i sentraliseringen. Det kommer av at man ikke tar distriktshensyn i sektorpolitikken, og at man heller ikke, sjøl fra Kommunaldepartementet, som skulle være samordningsdepartementet, har greid å aksle rollen som den som skal få statlig politikk til å henge sammen, der helhetsresultatet til slutt skal være det som er det beste. Spørsmålet er: Erkjenner statsråden at hennes regjerings politikk virker slik? Er det statsrådens vilje at det skal fortsette å være slik at den alminnelige sektorpolitikken skal sentralisere?

Og så: Fordelingen av forskningsinnsatsen i Norge er meget skeiv. Vi vet at f.eks. SkatteFUNN-ordningen treffer noen bedrifter godt, men andre veldig dårlig. Kan statsråden være med på å endre ordningen, slik at den også treffer småbedrifter i utkantene?

Statsråd Erna Solberg [18:31:37]:I et samfunn som er i omstilling og endring, er det ganske viktig å være våken med hensyn til hvordan omstillingene og endringene skjer, slik at de ikke virker sentraliserende. Men det å si nei til at omstillingen og endringen skjer, vil som oftest aldri være noe bolverk mot det. Derfor er det en del ting som denne regjeringen har vært opptatt av. Vi har f.eks. vedtatt å flytte en rekke tilsyn ut i regionhovedstedene for å bidra til balansen mellom de forskjellige landsdelene, for å kompensere noe av den sentraliseringen av arbeidsplasser som skjer gjennom effektivisering, automatisering og modernisering.

Men jeg registrerer at landsmøtet til SV og landsmøtet til Arbeiderpartiet har sagt nei til å flytte ut flere arbeidsplasser. Det skal ikke denne regjeringen gjøre. Det er for øvrig et interessant punkt, i alle fall er det det i den tolkningen disse partiers Oslo-representanter har av sitt eget program. Og det er vel ikke slik at man har ett program i Oslo til valget, og ett program alle andre steder? Det interessante er jo at de som på papiret har det mest ambisiøse programmet når det gjelder utflytting, nemlig Senterpartiet, skal samarbeide med dem som for øyeblikket har minst ambisjoner på dette området.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [18:33:21]: På eitt punkt skal Regjeringa få støtte frå Senterpartiet. Det er i utlokalisering av arbeidsplassar.

Men eg vil tilbake til Distriktskommisjonen og deira anbefalingar, for ei anbefaling er desentralisering av betydeleg meir makt frå staten til folkevalt regionalt nivå. Det vart sagt at behovet for eit sterkare folkevalt regionalt nivå er godt utgreidd. Konklusjonane i dei ulike utgreiingane konvergerer mot ei styringsreform som inneber betydeleg desentralisering av makt. Tidlegare anbefalingar er ikkje følgde opp. Det er no behov for gjennomføringskraft. Det same vart jo sagt i mange høyringsutsegner til meldinga, m.a. f.eks. frå fylkesutvalet i Rogaland.

Kva er det som gjer at statsråden, som elles tek handlekraft til inntekt for seg i mange saker, driv bortimot trenering av ei sak som det er brei dokumentasjon på at det er behov for?

Statsråd Erna Solberg [18:34:39]: Jeg blir faktisk litt opprørt, jeg, når kommunalkomiteens leder anklager meg for å trenere, når jeg følger en tidsplan som Stortinget sluttet seg til ved behandlingen av St.meld. nr. 19 for 2001-2002 den første våren under denne regjeringen. Da la vi frem det faktum at vi skulle evaluere de forsøkene og den oppgavedifferensieringen som var. Da flyttet Regjeringen på tidspunktet for å evaluere fylkeskommunen, fordi det var et sterkt ønske fra fylkesordførerne om å kunne bevise de nye forsøkene, og hva det skulle være, og at det ville være for tidlig å levere denne evalueringen. Det sluttet en enstemmig komite seg til. Da har jeg ikke trenert én eneste ting.

Jeg kan jo ikke flytte på en plan som Stortinget har godkjent, fordi om noen stortingsrepresentanter utenfor denne salen gir uttrykk for at de nå kunne tenkt seg noe annet. Jeg forholder meg til de signalene som et enstemmig storting har gitt meg. Jeg oppfatter det slik at det er det man skal gjøre når man er statsråd: å ha respekt for stortingsflertallets timeplaner. At fylkesordførerne har angret på det fordi de tror de nå har et bedre momentum, kan ikke endre på det faktum at Stortinget og jeg har hatt en dialog om dette, og jeg har fulgt det som det er blitt enighet om i den dialogen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [18:36:18]: Som en følge av ordbruken som statsråden var opptatt av, kan jeg kanskje få lov til å fortsette med Høyres ordfører i Ballangen, som sa:

«Det regjeringen har gjort i distriktspolitikken er skremmende».

Jeg merker meg statsrådens omtale av Distriktskommisjonen. Jeg merker meg samtidig at Distriktskommisjonen hadde fire strategiske forslag. Det ene er det bred enighet om, politikk for endring. Det andre, som går på en større regional reform, har statsråden aktivt argumentert imot. Den har hun for så vidt skjøvet ut i tid. La det ligge, men de to andre strategisk bærende elementene er altså en sterkere vekt på distrikts- og regionalpolitiske hensyn og en sterkere bruk av distriktspolitiske virkemidler. Dersom statsråden mener at hun har fulgt opp på disse tre punktene, synes jeg det er interessant om statsråden kan bekrefte det fra Stortingets talerstol: Mener hun at vi skal legge sterkere vekt på det? Mener hun at vi skal styrke de distriktspolitiske virkemidlene? Hvis ikke, må det være lov til å si at da er det ikke stort av Distriktskommisjonens innstilling man finner i denne meldingen.

Statsråd Erna Solberg [18:37:36]: Dette gir meg anledning til å si at Jens Petter Ekornes er meget fornøyd med det som har skjedd etter de fire årene, siden han mente det var farlig at Innovasjon Norge ikke skulle få så mye penger.

Det går veldig bra i møbelindustrien på Sunnmøre for tiden. Det går faktisk veldig bra i hele Distrikts-Norge, fordi vi har ført en ansvarlig økonomisk politikk hvor ett av elementene er å holde offentlige utgifter nede, deriblant at vi høsten 2001 reduserte en del av de pengene som ble brukt over Innovasjon Norges budsjett. Så har vi målrettet noe av det. Vi øker de distriktspolitiske virkemidlene på noen områder. Vi har sagt at vi skal øke på næringshager, vi skal øke på inkubatorer, og vi skal innføre det nye konseptet «Center of Expertise» og bruke mer penger på det.

Jeg har lyst til å minne om at Arbeiderpartiets alternative budsjett på dette rammeområdet, ikke bare for distriktspolitikken, men for innvandring, distriktspolitikk og arbeidsmarkedspolitikk, hadde 337 mill. kr mer enn Regjeringen. De hadde 337 mill. kr mer enn Regjeringen, som altså skulle dekke arbeidsmarkedspolitikken, innvandringsforslagene og distriktspolitikken, og det er mindre enn det kuttet var høsten 2001.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Reidar Sandal (A) [18:39:13]: Regjeringa legg i meldinga som vi no har til debatt, opp til at målet for distrikts- og regionalpolitikken skal endrast. Det skal skje ved at busetjingsmålet blir presisert til å vere vekst i folketalet i alle landsdelar dei neste 20 åra. Dette synspunktet er eg ueinig i. Hovudmålet må vere å halde oppe hovudtrekka i busetjingsmønsteret og å leggje til rette for likeverdige levekår over heile landet. Regjeringa sin politikk vil representere eit tilbakesteg. Etter mitt syn vil han dessutan vere ei opning for sterkare sentralisering. Eg vil nemne ein illustrasjon: Dersom nedgangen i folketalet blir stort i eitt eller fleire fylke i ein landsdel, kan Regjeringa sitt nye mål bli nådd ved at det skjer ein sterk vekst i ein kommune eller eit fåtal av kommunar. Dermed kan befolkningsutviklinga i landsdelen bli positiv. Denne strategien er Arbeidarpartiet ueinig i.

Regjeringa legg i stor grad opp til at regionalpolitikken skal vere av stimulerande karakter. Denne dimensjonen skal sjølvsagt spele ei sentral rolle. Men tradisjonelt har distrikts- og regionalpolitikken også hatt eit klart kompenserande element. Arbeidarpartiet meiner at det må leggjast vekt på begge desse omsyna. Vi bør stimulere til utvikling og kompensere for ulemper som finst i distrikta.

Det finst klare forskjellar i levekår i landet vårt, men desse går ikkje mellom by og land. Det er ikkje dårlegare levekår i bygdesamfunn som er årsaka til at mange flyttar derifrå. Det er mangel på interessante arbeidsplassar som er hovudgrunnen til flyttinga. Det må vere ei oppgåve for styresmaktene å skape interesse for dei positive livskvalitetane i distrikta våre og det potensialet som finst innanfor næringslivet.

Det er no grundig dokumentert at tilskotta til næringsutvikling i distrikta er sterkt reduserte dei siste åra. Effektutvalet slår dette ettertrykkeleg fast. Denne negative utviklinga har skjedd trass i at verkemidla har positive effektar for næringsutviklinga i distrikta. Endringa i den statlege politikken på dette området får lite omtale i regionalmeldinga. I den grad saka blir kommentert, er Regjeringa klart defensiv. Ho uttaler m.a.: «Staten byggjer ikkje landet, men skal vere ein aktiv medspelar for å få utløyst vekstpotensial.»

Arbeidarpartiet er ueinig i denne vurderinga. Ein velferdsstat må definitivt ha som oppgåve å vere med på å byggje landet. Innsats på område som utdanning, forsking, helsestell og forvaltning viser til fulle at innsats er strengt nødvendig for å få til vekstkraft i ulike regionar. Arbeidarpartiet meiner det er ei svært viktig oppgåve for offentleg sektor å vere utviklingsaktør. På den måten kan det bli inspirert til auka innsats i dei ulike regionane. Det er ein offensiv politikk. Den må spele på det potensialet som finst, og dei utfordringane som ein møter i dei forskjellige områda av landet.

Dersom vi skal lykkast i utforminga av politikken, må vi ha forståing for folks ulike ønske og behov. Dei kan variere mykje. Eg vil spesielt nemne den store utfordringa som enkelte område har med å rekruttere nok kvinner og ungdom. Skal ein lykkast i arbeidet med å motverke skeiv fordeling i befolkninga på dei nemnde områda, må det satsast målbevisst på å styrkje grunnlaget for utviklinga i den enkelte regionen. Det må skje ved å utvikle ressursane i området, ved å leggje til rette for nyskaping og næringsutvikling og ved å spele på den kompetansen som finst. Eg meiner at spesielle fordelar som den enkelte region har, må det leggjast særleg vekt på. I somme område er utfordringane ekstraordinære. I desse områda må dei distriktspolitiske verkemidla styrkjast.

Av erfaring veit vi at det kan oppstå spesielle utfordringar i enkelte kommunar eller regionar på grunn av stort tap av arbeidsplassar. Spesielt kan nemnast problem som har meldt seg på einsidige industristader og i sterkt fiskeriavhengige samfunn. Arbeidarpartiet meiner det i slike situasjonar må setjast inn omstillingstiltak så raskt som mogleg, helst før nedbemanning tek til. I slike tilfelle kan det vere aktuelt å gi ein kommune særskilt omstillingsstatus.

Regjeringa må vere villig til å tilføre ekstra midlar til fylkeskommunar for å førebyggje problem i samfunn der næringsstrukturen blir sterkt endra. Innovasjon Norge må i slike tilfelle setje inn tiltak for omstilling, samfunnsutvikling og etablering av nye arbeidsplassar. Det må skje eit aktivt samarbeid mellom ulike aktørar i omstillingsprosessen, og det bør bli teke sjølvstendige initiativ frå staten si side i samråd med lokale og regionale styresmakter.

Peter Skovholt Gitmark (H) [18:44:37]: Regionalmeldingen er en av de sakene der de sosialistiske partier nok en gang framstår som et sosialistisk eksperiment. Man er enig på det overflatiske planet, om økt pengebruk, men når man kommer ned i sakens realiteter, er man stort sett uenig. Man er enig om at distriktene må ha mer. Man er enig om at det skal satses på storbyer. Man er enig om at det satses på småsamfunn, mer til vei, mer til næringsfond og mer til kommuneøkonomien. Hvis man tar summen av dette, er man stort sett ikke enig. Bare kommuneøkonomistyrkingen alene medfører mer penger enn våre totale skatteletter – hvis man legger Høyres program til grunn – pr. år i neste fireårsperiode.

Jeg etterlyser et svar fra Karl Eirik Schjøtt-Pedersen på følgende spørsmål: Hva ønsker representanten Schjøtt-Pedersen med det tredje forvaltningsnivå, med dagens fylkeskommuner som skal bli regioner? Ønskes det at høyskolene skal legges inn? Ønskes det at sykehus skal tilbakeføres? Jeg og Høyre ønsker det ikke. Vi ser at vi er best tjent med, både fra innbyggernes ståsted og fra samfunnets totale ståsted, at to nivåer velges. Jeg synes også det er pussig at Schjøtt-Pedersen har den sterke troen på regioner, kanskje spesielt i representantens eget hjemfylke, som da ville medføre at dagens fylkeshus i Vadsø blir flyttet til Tromsø – takket være representanten Schjøtt-Pedersen. Vi i Høyre har derimot stor tro på kommunene. Økt kommunalt selvstyre betyr satsing på kommunene.

La meg så gå videre til SVs ønske om å grunnlovfeste det lokale selvstyret. Partiet gjør jo det stikk motsatte. SV er motstander av flere innlemminger av øremerkede tilskudd – de er til og med for nye. I spørsmål om plan- og arealsaker – og da snakker jeg spesielt om strandsonen – er partiet livredd for det lokale selvstyret. Partiet ønsker å innføre en 6-timersdag, som har en proveny på minimum 50 milliarder kr. Det vil medføre økt rente, hvis ikke det tas fra økte skatter, eller drastiske kutt på andre områder. Dette vil spesielt ramme kommunesektoren. Det vil gi dårligere tjenester, fordi man vil støvsuge arbeidsmarkedet for kompetent arbeidskraft, som igjen går ut over dem som trenger tjenestene mest. Slik jeg ser det, er det overhodet ikke behov for å grunnlovfeste det lokale selvstyret. SV trenger bare å gå bort fra noe av sin egen politikk.

Senterpartiet, derimot, ønsker som prinsipp at næringsnøytralitet må vike for bl.a. – og jeg siterer fra Nationen i dag – «marine og maritime næringer, energi, reiseliv, matproduksjon, trefordeling og IKT». Mitt spørsmål til Senterpartiet er: Hvilke næringer ønsker partiet ikke å satse på? Jeg oppfatter Senterpartiet som et parti som ønsker å satse på samtlige næringer. Det ønsker Høyre og denne regjeringen. Hvis man satser på samtlige næringer, er ikke det pr. definisjon å være næringsnøytral?

Vi ser at vi har optimisme tilbake i hele landet, uavhengig av om det er såkalte distriktskommuner, bykommuner eller andre kommuner. Det er nye arbeidsplasser som skapes, det er mer lønnsomme bedrifter, det er færre konkurser, det er flere gründere, og det er lavere ledighet. Dette kommer av stabilt gode rammevilkår. Distriktene, som resten av landet, etterspør én ting – stabilt gode rammevilkår. Vi er på riktig vei. Vi ser at skatte- og avgiftspolitikken vår virker. Vi ser et historisk lavt rentenivå takket være bl.a. Regjeringens økonomiske politikk. Vi ser at vi nå har en mer konkurransedyktig kronekurs, samtidig som moderate lønnsoppgjør gjør det lettere for bedriftene å konkurrere.

Svaret her er enkelt: Vi trenger langt ifra en ny kurs. Norge trenger fortsatt framgang.

Torbjørn Andersen (FrP) [18:49:45]: I et geografisk sett langstrakt land som Norge, som er preget av en svært spredt bosettingsstruktur, ville det være politisk uansvarlig ikke å ha politiske ambisjoner om å tilrettelegge for livskraftige regioner og bærekraftige lokalsamfunn i de ulike deler av landet.

Norge er et land som er forholdsvis rikt på naturressurser. Disse naturgitte fortrinn som ressursgrunnlaget gir, utgjør en viktig forutsetning for arbeidsplasser og bosetting flere steder i landet. Skal vi skape sterke regioner og grunnlag for næringsliv og bosetting over hele landet, er det en viktig premiss at det er grunnlag for lønnsom næringsvirksomhet som gir arbeidsplasser og verdiskaping.

Det overordnede perspektiv for å få til en vellykket regional utvikling vil for framtiden ligge i en nasjonal, målbevisst satsing på utdanning, forskning og utvikling og en så attraktiv stimulering av innovasjon og entreprenørskap som mulig.

Det er bred politisk enighet om at det bør tilrettelegges best mulig for bosetting og arbeidsplasser i flest mulig lokalsamfunn i vårt langstrakte land. Men folk må allikevel få flytte fritt dit de selv vil, for å realisere sin egen utdannelse eller andre ting. En høy grad av mobilitet i befolkningen er viktig, og det er viktig med en nødvendig vilje blant folk til å flytte dit arbeidsplassene finnes. Jeg mener det er et «must» Norge som nasjon er helt avhengig av. Å oppnå regionale og distriktspolitiske målsettinger om bosetting og arbeidsplasser over hele landet vil som oftest være helt avhengig av at det finnes lokalt næringsgrunnlag som gir lønnsomhet og verdiskaping.

I tillegg er det en hovedutfordring at det skapes nye arbeidsplasser over hele landet, som er attraktive for en befolkning som har stadig høyere utdanning. Vi vet at sentraliseringstrenden og flyttemønsteret i betydelig grad kan forklares ut fra et generelt høyere utdanningsnivå i befolkningen. Folk flytter mer enn noen gang tidligere, fra de mer perifere deler av landet og inn til tettsteder og byer, fordi det er her de attraktive arbeidsplassene finnes, og fordi det i Utkant-Norge ofte er vanskelig å finne arbeidsplasser som er tilpasset et høyt utdannelsesnivå i befolkningen.

I mange år har norske politikere brukt mye energi og betydelige økonomiske ressurser på å føre en svært ambisiøs distriktspolitikk. Alt fra landbrukspolitikken til inntektssystemet for kommunene har vært og er gjennomsyret av distriktspolitiske støtteordninger som skal få folk til å bo der de er født. Dette er i dag en helt håpløst utdatert politikk. Folk må få lov til å flytte fritt. Vi kan ikke lenger subsidiere ulønnsom landbruksdrift eller annet bare fordi den skal være en bærebjelke i distriktspolitikken. Man kan, på tross av mangeårig kolossal distriktspolitisk satsing, i dag konstatere at Norge bare i mindre grad har lyktes med de distriktspolitiske målsettinger. Folk har flyttet fra distriktene og inn til byene som aldri før. Måloppnåelsen har i liten grad stått i stil med de politiske ambisjoner og den store økonomiske innsatsen i norsk distriktspolitikk.

Flyttemønsteret og sentraliseringstrenden de siste 50 årene indikerer i seg selv klart at norsk distriktspolitikk har vært til dels mislykket. Den erkjennelsen av en feilslått satsing på norsk distriktspolitikk har ført til at den rendyrkede distriktspolitiske tenkingen nå er i ferd med å bli gradvis mer fortrengt for en bredere, regionalpolitisk tenking. Jeg tror det er viktig å føre en politikk som har en vekstfilosofi som går ut på å ville styrke de regionale sentra og fylkeshovedstedene framfor å skulle opprettholde antall innbyggere på hvert nes eller i hvert dalføre, som tradisjonell norsk distriktspolitikk tidligere har basert seg på.

Framtiden vil vise at veksten fortsatt vil skje i byene og i de regionale sentra. Det er en naturlig utvikling. I stedet for å motarbeide den naturlige flytteprosessen i befolkningen og endringen i bosetningsmønsteret, som et moderne samfunn medfører, bør vi anse regional sentralisering som et gode og høy mobilitet i befolkningen som en styrke for det norske samfunn.

Eirin Faldet (A) [18:54:48]: Arbeiderpartiet vil at folk skal kunne bo i hele landet, og vil legge til rette for likeverdige levevilkår.

Arbeiderpartiet vil styrke demokratiet både lokalt og regionalt.

For fylkene Oppland og Hedmark savner vi en mer markert innlandsstrategi. Nord-Norge får sitt. Kysten får sitt, men innlandet har lite konkret å hente, utover tynne beskrivelser av landbrukets betydning. Innlandet, med fylkene Hedmark og Oppland, er et stort geografisk område, 23 ganger større enn Vestfold, jevnstort med Finnmark og ti ganger større enn Akershus. Vi bor mer spredt i de to fylkene enn i noe annet, og færre bor i tettsteder enn i noe annet fylke i landet.

Regjeringen har gjennom landbruks- og matminister Lars Sponheim lansert en egen innlandsstrategi, Innlandet 2010. Dette arbeidet er ledet av fylkesmann Sigbjørn Johnsen, med deltakelse fra de to fylkeskommunene og mange andre aktører fra privat og offentlig sektor. Innlandet 2010 tar tak i de utviklingstrekk som er beskrevet i de to fylkeskommunenes fylkesplaner, og strategiene er også sammenfallende med tiltak fra regionale utviklingsprogrammer i de to fylkene, i tillegg til flere enkeltprosjekter.

I Innlandet 2010 er det trukket fram seks områder som skal vektlegges spesielt: Industri, bioteknologi, bioenergi, reiseliv, kultur- og opplevelsesnæringer og informasjonssikkerhet. Det som mangler, er konkret oppfølging fra Regjeringen med å bevilge friske penger i tillegg til det som allerede er finansiert fra lokale og regionale aktører.

En svært viktig overordnet felles strategi for innlandet er å bidra til at høgskolene i innlandet kan kvalifisere seg til å bli et universitet. Vi savner stort en nasjonal strategi som støtter opp om dette felles løftet, mellom høgskolene, kommunesektoren og privat næringsliv. Kompetanse er viktig for framtidig arbeidsplassutvikling, og et universitet som bidrar med forskning på vitenskapelig nivå og undervisning på høyt nivå, er avgjørende for å sikre kompetansen i innlandet.

Innlandet har gjennom avlsorganisasjoner og Høgskolen i Hedmark et av landets fremste fagmiljøer innenfor landbruksbasert bioteknologi. Gjennom lokale og regionale strategier satses det på en videreutvikling av denne kompetansen, hvor det gjennom partnerskap mellom næringsliv, organisasjoner, kommuner og fylkeskommuner og høgskolene skal utvikles framtidsrettede arbeidsplasser. Det er et mål å etablere et Center of Expertise innen bioteknologi i Hamar.

Av helt konkrete prosjekter vil vi trekke fram arbeidet med å sikre en VM-runde i rally til innlandet i 2007. Arrangementet vil ha hovedbase i Hamar, men det vil være løyper i både Oppland og Hedmark. Regjeringen har sagt nei til å støtte arbeidet med søknaden økonomisk, men vi gir oss ikke.

En VM-runde i rally har en enorm mediedekning. TV-sendingene distribueres til 195 land, noe som vil bidra til å markedsføre denne regionen og landet på en svært god måte.

Næringshagesatsingen er meget viktig. Regionalmeldingen peker på at bedrifter i næringshagene har hatt økning i sysselsetting, og næringshagene har ført til økt lokalt engasjement for næringsutvikling i distriktene. Næringshagene har bidratt til å utvikle lokale næringsmiljøer som på sikt kan bidra til flere nyetableringer i distriktene. Jeg vil understreke at næringshagene har bidratt til å trygge etablerte bedrifter i områder med svakt næringsgrunnlag. Næringshagene har også bidratt til å etablere et attraktivt arbeidsmiljø for høyt utdannede kvinner i distriktene. Regjeringen følger opp i regionalmeldingen med nye næringshager. Det er jeg svært fornøyd med.

Jeg vil imidlertid understreke at det er viktig at det følges opp med penger, slik at nye næringshager ikke går på bekostning av dem som allerede er i drift.

Vi ser ut fra resultater i de første næringshagene at fem år har vært for kort tid til å være banebryter og bygger for prosjektet næringshager. Det har tatt tid å finne en form, men vi ser at resultatene kommer. Miljøene styrkes på sikt, og næringshagene er en suksess med et stort potensial for videre utvikling og vekst.

Per år har hver næringshage mottatt utviklingsmidler for at daglig leder kan være en ressurs for næringsutvikling og nyskaping lokalt. Det betyr altså at hver daglig leder etter fem år må kompensere utviklingsandelen i annet inntektsgivende arbeid. Det er viktig at næringshagene har forutsigbarhet i økonomien.

Helt til slutt vil jeg understreke hvor mye det betyr at vi har arbeidsplasser, velferd og attraktive lokalsamfunn som kan tilby en viss bredde og jobbmuligheter i hele landet.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne Sortevik (FrP) [19:00:13]: Først til noe av det som ikke er behandlet, nemlig fremtiden til fylkeskommunen. Det er dessverre ikke behandlet. Denne regionalmeldingen burde vært gravølet for fylkeskommunen. Når det ikke blir gravølet over fylkeskommunen, er det tydelig at hensynet til byråkratiet og forvaltningens bevarelse er overordnet hensynet til innbyggernes makt og innbyggernes innflytelse. To forvaltningsnivåer vil gi styrket lokaldemokrati og styrket innbyggermakt. Det er synd at Fremskrittspartiet blir stående alene om å ville foreta den avklaringen og oppryddingen her i dag. Det kan være grunn til å minne om at vi ikke har en befolkning på 40 millioner i dette landet. Vi er mye nærmere 4 millioner.

Så til noe som er behandlet, med utgangspunkt i at vi i Fremskrittspartiet selvfølgelig deler ønsket om å få til en god verdiskaping over hele landet. Det som er viktig for verdiskaping alle steder i alle regioner, både sentralt i regionene og perifert i regionene, er gode veier. I innstillingen omtales noe som kalles «redusere avstandshindre». Sagt litt mer folkelig og forståelig: Det vi trenger, er gode veier. Det som faktisk er den største utfordringen, er ikke å bygge nye veier, men faktisk å vedlikeholde de veiene vi har, med utgangspunkt i at svært mye av det transportarbeidet som skjer innenfor vare- og tjenestesektoren, foregår på sekundærveinettet. Det er bl.a. på fylkeskommunenes nåværende ansvarsområde hvor etterslepet i veivedlikeholdet er over 9 milliarder kr. Det er så ufattelig stort at de forvaltningsenhetene vi skal slite med litt til, ikke har noen realistisk mulighet til å gjøre noe med dette problemet på en merkbar og tydelig måte. Det er slik at de som driver med verdiskaping i hverdagen, som kjører bil ute i periferien på det sekundære veinettet, møter veier hvor veikanten raser ut, hvor det ikke er plass til passering, hvor det ikke er mulig for et vogntog av moderne kvalitet å møte et annet vogntog, hvor det er dype furer i veien, hvor asfalten forsvinner, det er huller osv. Det er hverdagen for verdiskaperne som bruker sekundærveinettet. Her må det et løft til. Her må Regjeringen vise vilje til å løfte sammen med de som skaper verdier ute i regionene, og her trengs det solide midler for å gi mer verdiskaping. Her må man for en gangs skyld kanskje klare å se på tvers av sektorgrensene og skjønne at å bruke mer penger på å ruste opp veiene faktisk er en investering for verdiskaping og ikke bare en utgift i ett årlig statsbudsjett.

Heidi Grande Røys (SV) [19:03:33]: Representanten Peter Skovholt Gitmark gjorde seg til kommentator og prøvde seg på ei slags oppsummering av SVs program, både stortingsprogram, revidert budsjett, kommuneproposisjon og det meste, ettersom eg forstod. Eg synest han løyste det på ein særs dårleg måte. Eg anbefaler at Peter Skovholt Gitmark i sitt neste innlegg opplyser salen om kva som er Høgre sin regionalpolitikk, så kan vi konsentrere oss om kva som er SV sin.

Elles skulle eg, som Eirin Faldet, snakke mest om næringshagane. Det er spennande greier. Det er veldig moro når ein er rundt om i fylka og besøkjer næringshagar, for då treffer ein mykje spennande folk, folk som har teke høgare utdanning, og som tør å reise tilbake til distriktskommunen sin og satse på å byggje seg ein arbeidsplass, og til og med skape fleire arbeidsplassar. Det er veldig bra, og det treng vi. I eit distriktsfylke som Sogn og Fjordane, som slit med rekruttering, både med å få vår eigen ungdom heim og å få andre ungdommar til Sogn og Fjordane, med høgare utdanning i bagasjen, ser vi at næringshagane har vorte eit veldig viktig bidrag til det. Tidlegare i vår var statsråden i min heimkommune, Florø, og opna ein ny marin næringshage. Det er veldig spennande, og der skjer det mykje. Det er veldig bra at ein i regionalmeldinga omtaler næringshagane på den måten ein gjer, og at ein ønskjer å gå vidare og fortsetje med det.

Det det er usemje om i innstillinga, går på korleis ein vidare skal finansiere. Femårsregelen er ein einig om at ein skal ha. Men SV, Arbeidarpartiet og Senterpartiet har nokre betraktningar av om ein ikkje burde sjå på om ein burde forlengje den femårsperioden, med erfaring frå den perioden vi har bak oss, i eit fylke som f.eks. mitt, Sogn og Fjordane, som no har slite. Vi har jo eit veldig eksportretta næringsliv, og når det går dårleg og ein har nedgangskonjunkturar, slit òg resten av næringslivet. I dei næringshagane som no har halde på i tilnærma fem år, ser ein at ein har brukt veldig mykje av den tida omtrent på å halde i gang aktiviteten og halde seg oppreist. Men det tek lenger tid enn fem år. Sjølv om det no begynner å gå oppover, og verfta våre får ordrar, som då sjølvsagt svingar over på resten av næringslivet, ser vi at fem år er ei veldig kort tid. I dei næringshagane er ein allereie i gang med det oppbyggjelege arbeidet. Folk er i gang, og det er innovasjon og kunnskap. Innovasjon Noreg kallar denne fasen for «blodbadet». Det tek nokre år før den ideen som gründerane har, eller den vidareutviklinga eller nyskapinga som bedrifta har, har vorte lønnsam. Det tek faktisk tid. Kanskje tek det litt meir tid i tynt befolka distriktsfylke enn i andre, og då bør vi tore å sjå om ikkje utvidinga av den femårsperioden nettopp er med på å underbyggje det som næringshagane er og skal vere.

Lena Jensen (SV) [19:06:56]: En ny region- og småsamfunnspolitikk er nødvendig. Muligheter for utvikling er skjevfordelt i landet vårt, og det må vi gripe fatt i. Det betyr en ny næringspolitikk, en ny sysselsettingspolitikk, mer satsing på utdanning og forskning og en ny samferdselspolitikk.

Vi har enorme muligheter, men også store utfordringer. Den største utfordringen vi står overfor, er miljøet. For noen måneder siden kom en internasjonal forskningsrapport som konkluderer med at det er alvorlige klimaendringer i Arktis. Isbjørnen spås små sjanser til å overleve. Klimaendringene er ikke bare en hypotese, men en realitet. En merker det fortest i nord. Rapporten konkluderer med at endringer vil komme fortere og sterkere dersom verden ikke greier å redusere sine CO₂-utslipp. Klimautfordringen må tas alvorlig.

Når enkelte skuer utover Nord-Norge, kan det se ut som at den eneste oppskriften for å få vekst i Nord-Norge er gass- og oljeproduksjon. Det er langt fra riktig. Det gir få arbeidsplasser og få ringvirkninger. Den gigantiske satsingen på petroleumsvirksomhet som et flertall i Stortinget går inn for, er kortsiktig. Den er forbundet med usikkerhet for miljøet. Den er en gambling med framtiden vår, en gambling med det sårbare miljøet i Barentshavet, som er verdens største matfat, som har et biologisk mangfold, og som er et enormt laboratorium for forskning. Å satse på åpning av Barentshavet for petroleumsvirksomhet nå er å gå med ryggen inn i framtiden.

Flere olje- og gasselskaper har innsett at olje og gass ikke er framtidens satsingsområde, både fordi reservene tømmes, og fordi klimatrusselen øker. Hvis ikke verdens regjeringer handler, styrer vi mot en katastrofe, advarer Shell-direktør, og toppsjefen i BP er helt enig.

I dag er det slik at det er en voksende produksjon av solstrøm, solvarme, vindkraft og bioenergi. Antall nye transportløsninger øker hvert år, med 20–35 pst. i året. Investeringene beløper seg til titalls milliarder kroner årlig. Det er bare en forsmak på veksten som kommer i framtiden. Det er her framtidens satsinger ligger. Dette er det poenget som vi er nødt til å gripe fatt i og satse på. Hvis vi satser på det nå, vil det gi et fortrinn som virkelig gjelder.

Alt nå jobbes det med det i Nord-Norge. Flere arbeidsplasser enn det som oljen vil bidra med, er det nå på Scan- cem og Scan Wafer i Nordland – 300 arbeidsplasser. Det er enorme muligheter for framtiden.

Vi må satse på de fortrinn vi har. Vi må satse på fiskeriene, som den fiskerinasjonen vi er. Vi må satse på turismen, på det fortrinnet vi har med den rene og fantastiske naturen. Den gir arbeidsplasser alt i dag og vil gi flere arbeidsplasser enn det olje og gass noensinne kommer til å gi.

Det man trenger nå, er konkrete politiske grep. Disse grepene har SV tatt.

Steinar Bastesen (Kp) [19:10:14]:De distriktspolitiske virkemidlene må styrkes. Vi vet fra tidligere erfaringer at man kan oppnå mye i distriktene ved å lage gunstige finansieringsregler, ved å satse på moderne industri og ved å legge opp til en gründerkultur. Slik ble den norske industrien utviklet.

Jeg forstår at Arbeiderpartiet vil legge opp til en satsing i Finnmark. Det vil også Kystpartiet. Men vår satsing går ikke ut på at man nærmest gir fra seg evigvarende kvoter av naturressurser, som fisken i havet, gratis til investorer.

Vi i Kystpartiet har ikke gitt opp, slik mye tyder på at talsmenn for Arbeiderpartiet og Regjeringen har gjort, når de gir bort de enorme ressursene i Finnmark i håp om å få aktivitet. Vi vet at fisken i havet er en evigvarende og sterk ressurs som vil bli stadig viktigere. Vi vet at en sterk satsing på bioteknologi i fiskerinæringen vil gi oss ekstremt verdifulle nye næringer. Vi vet at Finnmark vil bli et sentralt vekstområde i Norge. Vi vil satse på Nord-Norge, med alle de ressursene som finnes.

Kystpartiet vil endatil satse på å utvikle en ny og moderne industri, som filmindustrien, til en ny og sterk distriktsnæring. Vi har folkene. Vi har kapitalen. Den ligger i petroleumsfondet, noe som gjør at vi også kan satse på den nest raskest voksende industrien i verden, slik de gjør i Distrikts-Sverige, med egne filmbyer, og i Danmark.

Men Regjeringen og Arbeiderpartiet har havnet i EU-tåka. Derfor både vil og ønsker de å binde det norske folk og norsk næringsliv på hender og føtter ved å være lydhøre overfor ESA og med hensyn til EØS-reglene. Globaliseringen er blitt en ekstra trussel for Norge fordi vårt petroleumsfond blir brukt aktivt i denne prosessen, mens vi har politikere her hjemme som nekter det norske folk å delta i utviklingen av Norge, fordi de skal presse oss inn i et EU som ikke lenger engang de store EU-landene vil være med i utviklingen av. Det er den mest skremmende framtidsvisjonen som både Regjeringen og Arbeiderpartiet legger opp til.

Kystpartiet ønsker fortsatt å ha tre direkte folkevalgte nivåer. Vi ser kampanjen mot dagens fylkeskommuner som et forsøk på å redusere den folkevalgte deltakelsen i beslutningsprosessen og med det svekke demokratiet.

For øvrig er vi mot at Norge selges bit for bit.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [19:13:33]: Eg vil bidra til at statsråden ikkje held fram med å vera opprørd over alle dei punkta som ho har vorte opprørd over i dag.

Eg må seia litt meir om framdrifta med omsyn til 2007. Det er rett at det vedtaket som Stortinget har gjort i ei sak om det regionale folkevalde nivået, er 2007. Det er likevel slik at Distriktskommisjonen etterlyser gjennomføringskraft. Fleire fylkeskommunale folkevalde etterlyser framdrift. Eit fleirtal i kommunalkomiteen fremmar i dag forslag om ei prinsipiell avklåring i 2006, på vilkår av at overføringa av ansvar, makt og myndigheit frå det statlege nivået til det regionale nivået er avklåra. Det betyr at statsråden kunne ha fått fleirtal for ei raskare framdrift, om ho hadde vilja det. I staden ser det ut som, sett utanfrå, at det skjer lite når det gjeld avklåring av overføringa frå det statlege nivået til folkevald styring. Men det er mogleg at statsråden kan stadfesta at det skjer meir internt i departementet.

Så til Gitmarks spørsmål om Senterpartiet si prioritering. Ein av hovudforskjellane på Senterpartiet og Høgre er at Senterpartiet vil at staten skal vera ein aktiv medspelar for å forsterka dei områda der Noreg har fortrinn.

Eg skal ta to eksempel. Det eine er frå den lista som Gitmark heilt rett las opp – han treng ikkje bruka Nationen, for det står i innstillinga – og gjeld matproduksjon. Dersom Høgre og Senterpartiet hadde hatt samanfallande synspunkt, hadde det vore ei tydelegare norsk stemme i WTO for å sikra importvern. Då hadde budsjettnemnda sine tal blitt tekne meir på alvor, slik at inntektene i landbruket hadde gått opp og ikkje ned.

Eit anna eksempel er IKT. Då hadde tilrettelegginga av breiband gått raskare, med ei framdrift som sikrar der marknaden ikkje når, til ein overkommeleg pris for alle. Det hadde altså vore ein annan statleg medverknad. Då hadde vi heller ikkje lege etter med omsyn til infrastruktur, slik som denne regjeringa gjer når det gjeld Nasjonal transportplan.

Så vil eg utfordra Høgre på eitt punkt. Eitt av mange verkemiddel som har fungert, er næringshagar. Kvifor kan ikkje Høgre bekrefta at næringshagane er komne for å bli, at staten framleis skal bidra?

Statsråd Erna Solberg [19:16:54]: I regionalmeldingen går det frem at næringshager er et godt tiltak vi har tenkt å fortsette med. Næringshager skal vi videreutvikle, og vi har nettopp lagt inn penger i revidert nasjonalbudsjett til flere. Spørsmålet er om vi skal følge det opplegget som ble etablert da næringshageprogrammet ble iverksatt, nemlig om det skal være fem år med statlig støtte i begynnelsen. Det har vi tenkt å fortsette med. Så har vi tenkt å bidra til å finansiere nettverksaktiviteter mellom næringshagene. Men forutsetningen var at de skulle være livskraftige etter fem år, at de skulle klare å finne en finansiering etter fem år. Og selv om jeg er enig i at det er mange gode sider ved næringshagene, klarte ikke evalueringen å identifisere at det reelt sett var skapt nye arbeidsplasser på bakgrunn av næringshageetableringen.

Da er det kanskje viktig å si at vi skal fortsette med noe vi tror er et godt tiltak, gi dem litt mer tid, vi skal utvide til flere steder, men vi må kanskje ikke legge alle eggene våre der, vi må kanskje se at det er noen andre tiltak som også er viktige.

Så har jeg bare lyst til å si at jeg har vært forbauset over alle de store ordene fra representanten Schjøtt-Pedersen. Nå er det ikke uvant at ordene er større enn handlingen, men her blir det veldig stor forskjell, særlig når han anklager Regjeringen for at de reduksjonene som vi har gjort i de distriktspolitiske virkemidlene, er en katastrofe. Ja, vi erkjenner at vi har redusert her, fordi det er en del av det å skape en stabil og god økonomisk utvikling. Så vi har bidratt til at det nå er mer optimisme i hele landet. Men av nysgjerrighet, fordi jeg ikke husket det helt, har jeg nå fremskaffet Arbeiderpartiets alternative budsjett og sett på hva som faktisk ligger inne der til regional utvikling, som skulle være basisen for Karl Eirik Schjøtt-Pedersens store ord om at den distriktspolitikken som vi driver med, er feil. 43 mill. kr mer til regional utvikling ligger det der. Det betyr at nå mener representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen at det er mulig å kutte over 300 mill. kr mer enn det han mente skulle brukes på dette området da han var finansminister. Det er det som reelt sett ligger i deres alternative budsjett. Og jeg går ut fra at hvis han mener at det nå er mulig å kutte så drastisk fra 2001 til 2005 på regionale utviklingsmidler, er det fordi den regionalpolitikken som har vært ført de siste fire årene, er betydelig mer vellykket enn den som ble ført tidligere, slik at det nå er en bedre situasjon i Distrikts-Norge – siden man trenger mindre regionale utviklingsmidler i forhold til Arbeiderpartiets egne tidligere forslag.

Per Sandberg (FrP) [19:20:06]: Det har kommet fram i debatten at noen av dem som har hatt innlegg, er opprørt. Så har det kommet representanter som har påstått at noen er for opprørt, og noen har påstått at andre er for lite opprørt.

Jeg er ikke opprørt i det hele tatt, for den debatten vi har hatt her i dag, har vi hatt mange ganger før, og akkurat det samme er sagt – om att og om att. Og i særdeleshet må jeg si at jeg ikke er enig med statsråden i at Schjøtt-Pedersen bruker store ord. Det er tomme ord, for de er gjentatt av Arbeiderpartiet i det uendelige.

For det første vil jeg gjerne utfordre Schjøtt-Pedersen, for han er blitt ekspert i å kommentere hva Distriktskommisjonen har lagt til grunn for sine meninger. Jeg har vært medlem av Distriktskommisjonen. Jeg var også med da en enstemmig distriktskommisjon sa at vi skulle styrke de distriktspolitiske virkemidlene. Men jeg vil ha meg frabedt at representanten Schjøtt-Pedersen peker på hvilke distriktspolitiske virkemidler jeg vil bruke, i forhold til hvilke virkemidler han vil bruke. Det vil jeg gjerne få lov til å tolke selv. Og det er ikke slik at en går inn i en distriktskommisjon med det mandat å legge inn det enkelte partis programerklæringer og ønsker. Det er klart og tydelig også lagt inn i Distriktskommisjonens innstilling.

Schjøtt-Pedersen pekte også på lokale fortrinn og regionale fortrinn. Ja, hvis Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV mener noe med å se på de regionale fortrinnene, tror jeg de bør ta noen runder med seg selv i forhold til det som har skjedd de siste 10–15 årene, der disse partiene har lagt lokk på mulighetene for regional og lokal utvikling, gjennom verneplaner, nasjonalparker osv., osv. Vi kan ta en liten kommune i Nord-Trøndelag, Snåsa, som eksempel. Hvis en legger alle verneplanene oppå hverandre, er denne stakkars kommunen vernet snart 700 ganger. De har ikke mulighet til å se på noen lokale fortrinn. Det samme gjelder for øvrig hele Nord-Trøndelag. 80 pst. av Nord-Trøndelag er på en eller annen måte vernet eller fredet fra å ta i bruk de lokale fortrinnene. Det har Schjøtt-Pedersen stått sammen med de andre partiene om. Det er ikke mulig å ta i bruk de lokale og regionale fortrinnene med den politikken som føres fra venstresiden i norsk politikk – særlig ikke hvis de skal inn i et rød-grønt alternativ, der SV skal styrke miljøprofilen og verne og frede enda mer. Da blir i hvert fall trønderne, og jeg regner med resten av landet også, enda mer passive. Det samme kan sies om gass. Arbeiderpartiet har talt med to tunger i snart ti år nå: De vil ha gass, men sørger ikke for at det blir gass.

Jeg skal avslutte med det jeg innledet med: Denne debatten fører ingen steds hen, før man får et skikkelig alternativ der Fremskrittspartiet får skikkelig innflytelse på regionalpolitikken.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [19:23:39]: Jeg synes det er betryggende å høre at både statsråden og representanten Sandberg har hørt mine argumenter før. Jeg kan forsikre dem om at de kommer til å høre dem mange flere ganger også, fordi vi mener det vi mener om distriktspolitikken, og har en fast kurs. Vi mener at det bør føres en langt mer offensiv distriktspolitikk, og det kommer vi til å stå fast ved.

Jeg har ikke kritisert representanten Sandberg eller Fremskrittspartiet for at de ikke har utformet de distriktspolitiske virkemidlene på den måten som jeg måtte ønske. Selvsagt er det slik at man i de enkelte partier kan ha ulike meninger om det. Det jeg har påpekt, er at Regjeringen har invitert en bredt sammensatt distriktskommisjon til å komme med råd. Distriktskommisjonen, inklusiv Sandberg, har kommet med råd. Svaret til statsråden og Regjeringen er ikke at man skal velge en innretning av distriktspolitikken, det er at det nivået som er på distriktspolitikken, er tilstrekkelig. Det er noe ganske annet enn å ha ulike meninger om hvordan innretningen skal være.

Jeg registrerer at statsråden peker på Arbeiderpartiets alternative budsjetter. Ja, Arbeiderpartiet har en mer offensiv nærings- og sysselsettingspolitikk i sine budsjetter, og vi foretar årlig en avveining av hvilke tiltak som skal prioriteres. Nå har statsråden for så vidt brukt mesteparten av sitt engasjement her i dag til å henvise til en bevilgning på 22 mill. kr – tror jeg det var – i revidert nasjonalbudsjett, som den store massive satsingen på distrikt. Jeg går ut fra at det dobbelte ikke kan være helt ueffent.

Men det er allikevel ikke mitt poeng. Mitt poeng er at denne debatten viser veldig klare ulike veivalg når det gjelder hvor man ønsker å gå i distriktspolitikken. Regjeringen foretar en svekkelse av de distriktspolitiske virkemidlene slik de er gjennomført, mens Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsker en styrking.

Statsråden kom i skade for å si at jeg hadde uttalt at distriktspolitikken og kuttene var en katastrofe. Nei, jeg har faktisk ikke brukt så sterke ord. Det har derimot Høyres sentralstyremedlem Jens Petter Ekornes. Det var han som brukte ordene at det var en katastrofe. Jeg har heller ikke brukt formuleringen at det denne regjeringen har gjort i distriktspolitikken, er skremmende. Jeg har faktisk heller ikke brukt så sterke ord. Det er faktisk Høyres ordfører i Ballangen som har gjort det. Jeg kan fortsette med at statssekretæren i Samferdselsdepartementet da disse kuttene var gjennomført, uttalte at statsbudsjettet har en «dårlig distriktsprofil, og dette må det gjøres noe med. Statsminister Bondevik kan ikke sitte ansvarlig for dette». Jeg registrerer det. Jeg er fullt ut enig i det han uttalte, men jeg har altså ikke brukt så sterke ord som Høyres senere sentralstyremedlem har.

Jeg registrerer at representanten Sandberg sier at denne debatten fører ingensteds hen. Jo, det gjør den. Den fører ikke til noen konklusjon som det kommer til å være noe flertall for, dessverre, fordi det er et flertall i Stortinget som ikke ønsker å føre en mer offensiv distriktspolitikk. Men den klargjør alternativene, og den klargjør at dersom man ønsker en mer offensiv distriktspolitikk, dersom man ønsker en mer offensiv politikk for å skape arbeidsplasser og velferd i distriktene, trenger man et annet flertall, og det flertallet er beredt til å utøve en annen distriktspolitikk.

Karin Andersen (SV) [19:26:57]: Først til Fremskrittspartiet og Høyre, som signaliserer sterkt at de ønsker en tonivåmodell i Norge, med store kommuner og staten. Ja, den som ikke skjønner at det blir et regionalt nivå, uansett hva man bestemmer for dette, er passe naiv. Poenget er da at det blir et statlig byråkrati og et embetsvelde som skal styre på regionnivå. Da registrerer jeg at disse partiene synes at det er greit. Jeg går ut fra at det ikke er noe parti her som ser for seg at man greier å lage så store kommuner i dette landet at man kan fri seg fra det problemet.

Det er slik at landet er variert, og at det er behov for å kunne drive forskjellig politikk. Hvis man fikk større råderett over virkemidler i næringspolitikken, i kulturpolitikken, i samferdselspolitikken, i næringspolitikken og kanskje også i deler av utdanningspolitikken, hadde det vært mulig å ta regionale hensyn. De burde selvfølgelig tas politisk, av noen som velgerne har innflytelse på, og ikke av et statlig embetsverk man ikke har innflytelse på.

I SV tror vi det er bra at man har store og små kommuner, byer, distriktskommuner, stor og liten, fattig og rik, innenfor noen enheter der man må ta hensyn til hverandre. Det som er riktig i dag, er at det er en stor dynamisk utvikling i byene, og det er bra. Det er attraktivt å bo der og fint å være der. Men hvis de får lov til å kople seg fra distriktene og ikke behøver å ta hensyn til distriktene, men tvert imot bare ta hensyn til egne interesser, vil den dynamikken forsterkes, og vi vil få enda større problemer med å kunne ta i bruk ressursene i hele landet, som alle snakker om, og gi likeverdige levekår til alle – fordi dynamikken vil være slik.

Så til debatten om en storutflytting av nye statlige arbeidsplasser. Jeg kunne tenke meg å se statsråd Solbergs liste, hvis hun mener at hun har en slik liste til. SV sier at vi gjerne vil ha arbeidsplasser ut av Oslo, nye arbeidsplasser bør flyttes ut av Oslo. Men hovedpoenget er at hvis man fører en sektorpolitikk som sentraliserer, skjer det en voldsom sentralisering av arbeidsplasser hele tiden, og så foretar man noen slike symbolutflyttinger, som om det skulle være en kraftfull distrikts- eller regionalpolitikk. Det er ikke riktig. Da man skulle flytte Arbeidsdirerektoratet til Trondheim, begynte man en underliggende regionalisering av det, der man skulle samle Buskerud, Oppland, Hedmark, Akershus og Oslo i regionkontor i Oslo. Resultatet av de foreløpige drøftingene man hadde, var at Oslo-kontoret skulle bli større enn det var før, og man sentraliserte en masse arbeidsplasser som før lå ute i regionene. Det er slik det skjer hele tida. Jeg må si at SV ikke er spesielt imponert over en slik regional eller distriktspolitisk utflytting av arbeidsplasser.

Statsråd Erna Solberg [19:30:18]: Jeg er godt kjent med at det var mange som ikke var enig da vi gjorde de budsjettendringene høsten 2001, og at det var en del reaksjoner blant enkelte næringslivsledere i distriktene. Noen av dem var medlem av sentralstyret i Høyre. Men det interessante er jo at det er ikke det de sier nå, for nå har de sett hvordan vår distriktspolitikk virker for deres bedrifter. Nå har de sett hva det vi har gjort, har bidratt til. Jeg har konstatert at det har også Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Arbeiderpartiet, for nå har de et budsjettopplegg for inneværende år som inneholder et like stort kutt på regionale utviklingsmidler som det kuttet som denne regjeringen gjorde høsten 2001, i forhold til deres eget opplegg den høsten.

Problemet er at det er vanskelig å forholde seg til en politisk debatt hvor noen bruker ord som om de hadde milliarder, men når man så ser på hva de har, er det 43 mill. kr mer på en bevilgning som er omtrent på 1 milliard kr i utgangspunktet. Da er det hult å snakke om at vi ikke utnytter handlingsrommet, men at det ville Arbeiderpartiet ha gjort. For med de 43 mill. kr hadde man ikke kunnet utnytte noe særlig handlingsrom i det hele tatt. Da synes jeg faktisk at man burde hatt en annen og mer realistisk politisk debatt som hadde gagnet distriktene på en bedre måte. Og så synes jeg man burde ha innrømmet at summen av alt det man snakker om fra Arbeiderpartiets side, ikke holder i en ansvarlig økonomisk politikk. Hvis man systematisk går inn og ser på det alternative budsjettopplegget som Arbeiderpartiet har lagt frem, hvor man sier at man er ansvarlig og derfor har holdt omtrent den samme pengebruken som Regjeringen har gjort, finner man jo at man ikke klarer å prioritere alt det man snakker om i alle disse debattene.

På formiddagens møte klarte Arbeiderpartiet bare på sak nr. 3 å bruke opp omtrent en årsvirkning av økte skattelettelser i forhold til Høyres program, som det vanligvis skremmes med. Det var før man begynte å snakke om distriktspolitikken eller arbeidsmarkedspolitikken og alt det andre. De 3,4 milliardene som er forskjellen på dagens skattenivå og det som var i 2005, og som man har lovet ikke å heve, er jo spist opp fordi kontantstøtten nå skal vernes frem til 2008. Man har i revidert nasjonalbudsjett skjønt at det ikke var så lurt å kutte på Steinerskolen, som bl.a. arbeiderpartilederen har gått på, på de katolske skolene, osv.. Derfor har de ikke gjentatt det kuttet på 500 mill. kr som de hadde i budsjettet. Kuttene er borte, men selv med de kuttene fikk de ikke plass til det de snakker om i disse debattene. Det synes jeg faktisk er dobbeltkommunikasjon.

Presidenten: Per Sandberg har hatt ordet to ganger og får nå ordet til en kort merknad.

Per Sandberg (FrP) [19:33:23]: Takk, president. Da må jeg være rask.

Kort til Schjøtt-Pedersen og Arbeiderpartiet: Nei, Arbeiderpartiet har ikke noen argumenter. Representanten Schjøtt-Pedersen viser jo det, for det eneste han gjør fra talerstolen, er å sitere andres argumenter. Jeg etterlyser fortsatt hva det er Arbeiderpartiet ønsker med sine regioner, for det har ikke kommet noen konkrete argumenter fra Arbeiderpartiet.

Jeg registrerer også at representanten Schjøtt-Pedersen har slått fast at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå har slått seg sammen og ønsker den samme regionalpolitikken. Det er interessant. Det skal vi følge med omhu.

Så til innretningen på distriktspolitikken: Det beste grepet vi kan gjøre for at distriktene skal få levelige vilkår, er å åpne for at de skal få utnytte de fortrinnene de har. Det innebærer en massiv satsing på infrastruktur, i særdeleshet satsing på vei, og det tredje er skatte- og avgiftslettelser. Disse tre momentene sammen er det som skal til for å løfte distriktene. Alle disse momentene er Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet imot, og da får vi ikke noen ny innretning på norsk distriktspolitikk.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [19:34:41]: Representanten Sandberg har åpenbart glemt at Arbeiderpartiet ved behandlingen av Nasjonal transportplan foreslo en vesentlig styrking av samferdselsvirkemidlene, og at Fremskrittspartiet – så langt jeg husker – stemte subsidiært for det.

Det som imidlertid gjorde at jeg grep ordet, var at statsråden gir inntrykk av at Arbeiderpartiet på grunn av at de ønsker å øke kommunesektorens frie inntekter, på en måte har brukt opp det man kan kalle handlingsrommet i den økonomiske politikken. Det er jo ikke riktig. Arbeiderpartiet har 3,5 milliarder kr mer til kommunesektoren enn Regjeringen i årets budsjett. Og Arbeiderpartiet har funnet rom for mange andre prioriteringer innenfor det budsjettet. Og så er det helt riktig at Arbeiderpartiet innenfor det budsjettet prioriterer både en styrking av kommunesektoren og en styrking av tiltak for å skape arbeid. Så er det en vurdering innenfor hvert enkelt budsjett hvor mye man skal styrke de ulike tiltakene som også har virkning i distriktene. Det er helt åpenbart at det å styrke kommuneøkonomien, har en klar virkning i distriktene, på samme måte som en del av de næringstiltakene som ligger der, har det.

Statsråden vet utmerket godt at det er en ganske annen sak å sitte i regjering og lage budsjett, enn det er for opposisjonen å gjøre det, i den forstand at det er mye vanskeligere å flytte på ting når man sitter i opposisjon, enn når man sitter og utformer budsjettet. Jeg kan forsikre statsråden om at oppfølgingen av Arbeiderpartiets ønske om en mer offensiv distriktspolitikk selvfølgelig vil skje i den utstrekning det blir rom for å gjøre det fra regjeringsposisjon. Men statsråden må slutte med å gi inntrykk av at ingen andre har økonomisk rom for å drive politikk. Selvsagt har man det! Man har for det første allerede innenfor dagens budsjett vist at man kan utnytte det rommet som er, til å foreta helt andre prioriteringer. Men da prioriterer man en bedre skole, da prioriterer man en bedre eldreomsorg, da prioriterer man mer innsats for arbeid og sysselsetting, både i sentrale strøk og i Distrikts-Norge. Men da lover vi heller ikke de samme skattelettelsene som denne regjeringen har gjort, og vi lover heller ikke de samme skattelettelsene som Høyre lover for den neste perioden. Da er det rikelig rom for å iverksette en del andre politiske tiltak. Det er det som illustrerer alternativene som står opp mot hverandre ved valget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.