Referat

• (109)

  Forslag fra stortingsrepresentantene Siv Jensen, Erna Solberg, Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim om norske myndigheters holdning til forslag om boikott av Israel (Dokument nr. 8:13 (2005-2006))

Presidenten: Fleirtalet i Presidentskapet foreslår at referatsak nr. 109 blir avvist, jf. forretningsordenens § 28 tredje ledd bokstav e.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland har bedt om ordet.

Stortingspresident Thorbjørn Jagland [12:59:19]: Når Presidentskapets flertall mener at dette forslaget ikke bør tas under behandling i henhold til forretningsordenens § 28 tredje ledd bokstav e, er det ikke fordi vi ønsker å avskjære en debatt om utenrikspolitiske spørsmål – det har vi med jevne mellomrom i forbindelse med utenrikspolitiske redegjørelser, behandling av meldinger, osv.

Stortingets forretningsorden slår fast at Regjeringen skal drøfte med Stortinget før viktige utenrikspolitiske, handelspolitiske og sikkerhetspolitiske avgjørelser tas. På bakgrunn av slike drøftinger er det Regjeringens ansvar å utøve utenrikspolitikken på vegne av Norge.

Forslaget som er framsatt, har preg av å være en resolusjon. Stortinget har ingen tradisjon for å vedta resolusjoner, særlig ikke på det utenrikspolitiske området. Dette er noe som jeg selv som leder av utenrikskomiteen konsekvent har stått for. Arbeiderpartiet stemte også flere ganger imot slike forslag i forrige periode da vi hadde en annen regjering, fordi vi mente det bar preg av å være resolusjoner som ville skape problemer og uklarhet for den daværende regjering. Dette har først og fremst med Stortingets rolle å gjøre. På det utenrikspolitiske området har Stortinget en meget sterk stilling sammenlignet med de fleste andre parlamenter som jeg kjenner til. Det er fordi vi har opptrådt ryddig i forhold til enhver regjering som har utøvd utenrikspolitikken.

I den saken som behandles i forslaget, har Regjeringen ikke varslet noen endring i politikken. Den har tvert imot ettertrykkelig slått fast at norsk Midtøsten-politikk ligger fast slik den er drøftet med Stortinget. Behandlingen av dette forslaget ville således gi et signal om at det ikke er tilfellet at denne linje ligger fast. Stortinget ville gi seg inn på å vedta noe som er opplagt, og vi ville derved redusere vår betydning og vår rolle i utenrikspolitikken, slik den er slått fast i forretningsordenen. Hadde Regjeringen gitt signal om at den hadde endret politikk uten at Stortinget var konsultert, hadde det selvfølgelig vært nødvendig å drøfte saken.

Som president vil jeg derfor innta den samme holdning overfor denne regjering som jeg som leder av utenrikskomiteen i forrige periode hadde overfor den forrige regjering, og jeg er glad for at et flertall i Presidentskapet er enig i dette. Siden jeg vet at det lenge har vært et annet syn på hvilken rolle Stortinget skal ha i dette, respekterer jeg det helt og fullt, selvfølgelig. Men dette har vært min oppfatning svært lenge – i grunnen alltid så lenge jeg har vært i Stortinget – og slik er det fortsatt.

Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at forslaget går ut på at Dokument nr. 8-forslaget ikkje blir teke under behandling, jf. § 28 tredje ledd bokstav e i Stortingets forretningsorden.

Carl I. Hagen (FrP) [13:02:33]: På vegne av mindretallet i Stortingets presidentskap vil jeg først fremme forslag om at dette Dokument nr. 8-forslaget behandles etter § 28 tredje ledd bokstav c i Stortingets forretningsorden, ved at det legges ut til gjennomsyn for tingets medlemmer i ett døgn og deretter føres opp på kartet til behandling, altså i morgen. Jeg vil også gjøre kjent at subsidiært ville mindretallet i Presidentskapet også akseptert forslagsstillernes ønske, som ble fremført under fremleggelsen av forslaget tidligere i dag, om å sende det til komite. Vi tar ikke opp det forslaget, fordi det ikke samlet noe subsidiært flertall i Presidentskapet. Men jeg synes det er riktig å gjøre oppmerksom på det overfor Stortinget, slik at man er klar over at hvis partier hadde gått inn for det, ville i hvert fall mindretallet i Presidentskapet akseptert en slik omforent løsning.

Forslaget er – synes jeg – i tråd med mange tidligere forslag, også på utenrikspolitikkområdet, som har vært behandlet helt ordinært i Stortinget. Det har vært forslag som har vært sendt til komitebehandling, og så har det blitt debatt i salen. Det har vært forslag av samme art som har vært fremmet i forbindelse med debatter etter redegjørelser fra utenriksministere. Det er således ingen fast praksis, verken på det utenrikspolitiske området eller på andre områder, for at ikke Stortinget behandler anmodninger, også kalt instruksjoner, til regjeringen om hva den skal basere sin politikk på. Det har vært en rekke debatter opp gjennom årene om i hvilken grad Stortinget kan og bør vedta instruksjoner og anmodninger til Regjeringen. Det har også vært en god del juridisk litteratur. For dem som vil gjøre seg kjent med tidligere vurderinger, kan jeg vise til dokumenter fra Stortingets konstitusjonelle kontor til Presidentskapet, som har gått igjennom en lang rekke eksempler og debatter: dokumenter av 8. november 1994, 31. januar 1995, 24. november 1997, 24. april 1998, 21. april 1998 og 7. januar 1998. De representanter som har interesse av å sette seg inn i det som har vært av forutgående debatter, vil kunne lese disse. Det er særlig noe om prerogativer for regjeringer, særlig på det utenrikspolitiske området, som her har vært lagt til grunn. Men utviklingen har vært at den læren har mindre og mindre tilslutning etter som det har vært en forskyvning fra det rettslige bildet for regjering og storting – det som gjelder ansvarlighetsloven, og som styres av riksrettsinstituttet – til den mer politiske behandling som er det parlamentariske styringssystemet, som er noe helt annet enn rettstilstanden. Mer og mer er det altså det parlamentariske styringssystemet som har overtatt det rettslige. Da vil det alltid være opp til Stortinget hva man ønsker å behandle. Det er nettopp skille mellom det som er vedtak i Stortinget, som er rettslig bindende for regjeringen innenfor riksrettssystemet; der er det begrensninger på hva Stortinget kan og bør fatte av vedtak når det er regjeringen eller et departement som utøver forvaltning i henhold til en lov etter gitte fullmakter. Men når det ikke er rettslig bindende, er det ingen hindringer i det parlamentariske styringssystemet for at Stortinget vedtar politiske instrukser, parlamentariske instrukser, overfor regjeringen.

Det har vært mange slike debatter, og det har vært noen partier som har ønsket at Stortinget ikke i særlig stor grad skal vedta instruksjoner og anmodninger. Det er helt riktig som Stortingets president sier, at Arbeiderpartiet har hatt en restriktiv linje på det området, relativt konsekvent. Det har vært to partier i nyere tid som har fremmet mange forslag om å instruere regjeringen. Det er Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet. Derfor er det litt interessant hva Sosialistisk Venstreparti nå mener etter at de for første gang har kommet i en annen situasjon enn det de har vært tidligere.

Til slutt vil jeg nevne at når jeg går inn for at mest mulig bør behandles i plenum, er det også fordi vi skal ivareta forslagsstillernes, stortingsrepresentantenes, rett til å få forslag behandlet. Det er trist hvis det nå blir et skisma i Stortinget som gjør at partier som ikke får sine forslag behandlet, er nødt til å benytte forretningsordenens § 30 første ledd, hvoretter flertallet altså ikke kan hindre en slik behandling. Derfor appellerer jeg til Stortinget om å vedta forslaget fra mindretallet.

Presidenten: Då vil presidenten gjere framlegg om at vi opnar for ein kommentarrunde, avgrensa til eitt innlegg pr. gruppe og med inntil 5 minutts taletid. – Det blir sett som vedteke.

Siv Jensen (FrP) [13:08:32]: Det er særlig to forhold som blir veldig tydelige for Stortinget i forbindelse med behandlingen av denne saken. Det ene er at nå bruker Regjeringen og regjeringspartiene sitt flertall til å gjennomføre en total maktdemonstrasjon. Det har de selvsagt rett til, men så mye var altså samarbeidsinvitasjonen overfor opposisjonen – romsligheten man skulle ha overfor opposisjonen – verdt, og så lenge varte den.

Arbeiderpartiets mangeårige maktarroganse er ikke noe nytt for Stortinget. Men at den så raskt smittet over på Senterpartiet og SV, er ganske oppsiktsvekkende. Det er normal demokratisk holdning i dette landet at et mindretall alltid skal ha rett til å prøve sine synspunkter ved votering. Ja, det er faktisk ikke bare en normal holdning, det er nedfelt i Grunnloven. Forslagsretten er nedfelt i Grunnloven! Der sondrer man ikke mellom stortingsrepresentanter og regjering hva gjelder forslagsrett. Det er det ene som er blitt veldig tydelig, nemlig maktarrogansen og en maktdemonstrasjon.

Det andre som er blitt veldig tydelig gjennom dagen, er at man gjennomfører en maktdemonstrasjon for å hindre en synliggjøring av hva en votering faktisk ville ført til. Det er det som faktisk er det oppsiktsvekkende. Man tør rett og slett ikke å la stortingsrepresentantene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet votere i denne saken, fordi man ikke aner hva utfallet blir. Som jeg sa tidligere i dag, er det antakeligvis slik at Regjeringen ikke har flertall i sitt eget parlamentariske grunnlag for denne saken, men er helt avhengig av opposisjonen for å få flertall for Regjeringens syn når det gjelder boikott eller ikke-boikott av Israel.

Jeg merker meg at regjeringspartiene nå aktivt sørger for at Regjeringen ikke får vite Stortingets syn i denne saken. Jeg må si jeg synes det er spesielt når stortingspresidenten sier at det å behandle et slikt forslag vil skape problemer og uklarheter for Regjeringen. I den grad det ville skapt problemer og uklarheter for Regjeringen, ville det vært fordi man fikk avslørt stemmegivningen internt i regjeringspartiene, internt i det parlamentariske grunnlaget for Regjeringen.

Vi kan ikke gjøre annet enn å merke oss det. Men det dette avslører, er hvor alvorlig denne saken faktisk er for regjeringspartiene. Den er langt mer alvorlig enn forsøkene fra statsministeren i spontanspørretimen i dag på å avdramatisere dette fullstendig. Det merker jeg meg.

Jeg vil bare avslutningsvis anbefale Fremskrittspartiets gruppe å støtte mindretallsforslaget fra Presidentskapet.

Hill-Marta Solberg (A) [13:12:15]: Det foregående innlegget ble selve bekreftelsen på det som har vært sagt tidligere i dag, at det forslaget som ble fremmet i dag tidlig, har et visst preg av overspill.

Jeg vil gjerne uttrykke støtte til innstillingen fra Presidentskapets flertall om behandlingsmåten når det gjelder dette forslaget.

Det forslaget som opposisjonen har fremmet, er etter mitt syn unødvendig, fordi det i dag er krystallklart hva Regjeringen mener i spørsmålet om forbrukerboikott av Israel, og det er et område der storting og regjering er enige, og der det ikke er noen eksempler på at Regjeringen har varslet ny politikk.

Det er prisverdig at representanten Hagen har merket seg at Arbeiderpartiet har hatt en prinsipiell holdning og tilnærming til slike resolusjonsforslag, i særdeleshet på det utenrikspolitiske området. Det er en holdning vi fortsatt innehar.

Jeg vil også framheve at hvis Stortinget skal gi seg til å behandle og fatte vedtak om denne type resolusjoner, så bidrar ikke det til klargjøring, men til det motsatte. Man må da spørre seg om det vil være slik på andre områder i utenrikspolitikken der storting og regjering faktisk er enige – og der Regjeringen har klargjort politikken i all offentlighet nasjonalt og internasjonalt – at det ikke er gjeldende politikk før Stortinget fatter bekreftende vedtak. Den type usikkerhet synes jeg ikke vi skal bringe inn i det utenrikspolitiske arbeidet.

Jeg kan vanskelig skjønne at opposisjonspartiene, i særdeleshet de tidligere regjeringspartiene, ønsker å introdusere en slik praksis. Det ville være meget overraskende om det er deres hensikt. Senest i dag har statsministeren her i stortingssalen gjort det veldig klart hva som er Regjeringens syn i Midtøsten-politikken.

Jeg vil sterkt anbefale Arbeiderpartiets gruppe å stemme for Presidentskapets flertalls innstilling, nemlig at forslaget ikke tas under behandling.

Erna Solberg (H) [13:15:03]: Da vi gikk inn her i salen i sted, sa en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet litt smilende at det er kjekt å ha flertall. Det er det dette dreier seg om. Dette dreier seg om at Presidentskapet nå brukes til å skape en sterkere konflikt mellom flertall og mindretall, og at man skaper en ny presedens i forhold til hva slags saker dette stortinget skal behandle, som er stikk i strid med det regjeringspartiene har forsøkt å si, at de skal være åpne, de skal ha en dialog, de skal lytte, og de skal ikke vise maktarroganse. Presset opp i et hjørne viser de maktarroganse ved å institusjonalisere ny praksis og ny presedens når det gjelder hvilke saker som skal behandles i Stortinget. Og det er jo særlig påfallende når representanter fra SV har ønsket seg en debatt i Stortinget – hvis vi har lest media riktig – om disse spørsmålene, at man nå, av frykt for dette, fratas muligheten for å ha en debatt i det hele tatt.

Jeg har forsøkt å huske om det i min tid på Stortinget – som er blitt 16 år – finnes sidestykker til saker der man har avvist forslag som er kommet opp på denne måten. I begynnelsen av min tid var det noen saker som ble avvist – det har ikke vært noen de senere årene – og da hadde man en prinsipiell holdning om at man ikke skulle stemme flere ganger over samme tema i samme stortingssesjon. Det ligger altså i dagens regelverk, men det er for lengst forsvunnet, for vi har ofte stemt over de samme sakene på nytt igjen i senere storting. Det hendte at man holdt fast på det faktum at forskrifter var Regjeringens ansvar, innenfor loven. Hvis forskriftene og forslagene ble for detaljerte, hendte det at man avviste noe. Men aldri har jeg opplevd at et forslag er blitt avvist bare fordi man ikke ønsket å ha en politisk debatt om disse forholdene. Mangt et forslag er gått videre, men har ikke kommet videre i form av realitetsvotering i salen, fordi man gjennom f. eks. en behandling har vist at man står bak det.

Det man gjør nå, er at man sier at regjeringspartiene kan bruke makten sin til vilkårlighet for å fortelle at disse sakene vil vi ikke ha til behandling. Her er initiativretten til mindretallet fjernet. Jeg er faktisk meget skuffet over denne nye presedensen som presidenten, som er en person som vanligvis og tradisjonelt ønsker seg politisk debatt, nå innfører.

Tilbake til en debatt vi har hatt mye av, så er det jo slik at mindretallsregjeringers utfordring er at de kan bli påført nederlag i Stortinget. Flertallsregjeringers utfordring er at flertallet kan danne grunnlag for maktarroganse både overfor Stortinget og overfor organisasjoner og organisasjonsliv og befolkningen generelt, fordi det er så «kjekt å ha flertall».

Og presset som nå ser vi altså at det er det makten brukes til – til å avvise en debatt, avvise en åpen behandling av en sak. Det som enkelt og greit skjer nå, er at makten rår uten noen forutgående presedens. Man skaper ny presedens på disse områdene, og man gjør det fordi det er kjekt å ha når vi har et flertall.

Jeg tror at det regjeringspartiene nå gjør, er å lage mer skade for Regjeringen enn hva tilfellet ville ha vært hvis man hadde tillatt en åpen debatt og synliggjort den støtten til Israel-politikken og Midtøsten-politikken som dette forslaget faktisk innebærer. Det ville gitt en støtte til Regjeringens politikk. Det ville gjort betydelig mindre skade for regjeringspartiene enn det som regjeringspartiene gjør nå, nemlig bare å la makten rå og sørge for at det er kjekt å bruke det flertallet man har til å frata andre initiativretten, for da er det neste forslag som flertallet ikke ønsker å få behandlet i Stortinget.

Inge Ryan (SV) [13:19:36]: Aller først: SV støtter Presidentskapets flertall i denne saken. Men la meg dvele ved et par forhold. Det er jo første gang SV er i regjering, i en koalisjonsregjering, og de fleste partiene her i salen, unntatt Fremskrittspartiet, har vært i regjering og vet hva det innebærer. Det å sitte i koalisjonsregjering betyr at man omtrent daglig går igjennom og drøfter saker og inngår kompromisser. Det er nemlig selvstendige partier som stiller til valg, og som velges, og som har ulike synspunkter i ulike saker. Derfor vil alltid en koalisjonsregjering innebære at man inngår kompromisser som regjeringen til slutt stiller seg samlet bak. Så opplever man en sjelden gang også at det er noen i regjeringen som tar dissens. Det skjedde i den forrige perioden, men det er helt unntaksvis.

SVs gruppe stiller seg fullt og helt bak Regjeringen også i Midtøsten-politikken. Vi synes at det forslaget som er fremmet fra opposisjonen – de fire partilederne minnet forresten om Team Antonsen da de kom marsjerende gjennom gangen i går – egentlig er å slå inn åpne dører. Det er blitt klargjort tydelig fra SVs side, både av vår finansminister og av vår stortingsgruppe, at vi stiller oss fullt og helt bak Regjeringen når det gjelder Midtøsten-politikken. Derfor mener vi at forslaget er unødvendig, at det er å slå inn åpne dører, som jeg sa.

Det var interessant å høre på statsminister Jens Stoltenberg i dag, som jeg synes svarte meget godt for seg også i denne saken. Stoltenberg pekte på viktigheten av at man i tillegg til regjering og storting som fører landets politikk, har latt de ulike partiorganisasjonene få utøve et levende demokrati. Der tror jeg Stoltenberg pekte på noe helt vesentlig, nemlig at det må ikke bli slik i et demokratisk samfunn at vi ikke kan la de ulike partiorganisasjonene og de ulike partiene få lov til å fronte sine primærstandpunkter og kjøre sine egne kampanjer og ha sine egne synspunkter. Det har alltid vært gjort, og det vil alltid bli gjort framover også, håper jeg. Demokratiet trenger at partiene får lov til å reise debatter. Demokratiet trenger at partier våger å reise en del viktige samfunnsspørsmål. Demokratiet trenger at partier får lov til å stille spørsmålstegn ved om samfunnet går i riktig retning på ulike områder.

Derfor er det SV har blitt kritisert for, at vi i tillegg til å ha en politikk i en koalisjonsregjering jobber med annet ved siden av, overhodet ikke oppsiktsvekkende. Det er faktisk ganske vanlig i alle partier. Det har vært vanlig, og det tror jeg også blir vanlig framover. Demokratiet trenger levende partier som jobber, i tillegg til at vi har regjering og storting som styrer landet.

Dagfinn Høybråten (KrF) [13:23:07]: Jeg vil anbefale Kristelig Folkepartis gruppe å støtte mindretallsforslaget fra Presidentskapet.

En samlet opposisjon har fremmet et forslag som innebærer full tilslutning til statsministerens erklærte linje når det gjelder syn på boikott av Israel. Vi ønsket å gjøre dette for å vise at selv om regjeringspartiene ikke står samlet bak statsministeren i denne sak, gjør en samlet opposisjon det. Så skjer det oppsiktsvekkende at regjeringspartiene bruker sitt flertall i Stortinget til å avskjære opposisjonen fra i det hele tatt å få behandlet sitt forslag. Man nøyer seg altså ikke med å stemme forslaget ned, men man avviser at det i det hele tatt kommer til behandling. Dette er etter mitt syn en uklok maktdemonstrasjon. Den er i sin karakter udemokratisk, og den er stikk i strid med gjentatte erklæringer fra Regjeringen om at man ønsker en dialog og et samarbeid og å lytte til gode innspill fra opposisjonen. Det lover ikke godt for tiden framover. Den lover heller ikke godt den erklæringen vi just fikk fra SVs parlamentariske leder, om at regjeringspartiers kampanjer mot Regjeringens politikk nærmest ikke skal bli noe enestående, men skal være en del av dagsordenen framover. Hvis det er tilfellet på det utenrikspolitiske området, har regjeringspartiene store utfordringer foran seg – flertall eller ikke flertall.

Det som imidlertid skjer, er at Regjeringen går glipp av en mulighet til å sende et helt entydig budskap om at vårt parlament er imot en boikottlinje i forhold til konflikten i Midtøsten. Vi er overbevist om at det ville ha tjent fredens sak, og det er det som er vår primære hensikt med dette forslaget.

Det er underlig at en sak som i så høy grad debatteres utenfor stortingssalen, vår viktigste nasjonale politiske arena, av representanter som har sete i denne sal, ikke skal kunne føres inn i denne salen gjennom en behandling av dette forslaget.

Nå har statsministeren og Regjeringen annonsert at de vil endre politikkens innhold og politikkens form. På dette punkt ønsker man ikke å endre politikkens innhold. Det har opposisjonen ønsket å markere sin støtte til. Men det som vi ser, er en endring i politikkens form som ikke er særlig klok. Det er mulig å ri to hester. Jeg har sett det på sirkus. Men det krever utrolig dyktige ryttere om man ikke skal ramle mellom hestene. Den type egenskap er ikke blitt demonstrert fra regjeringspartienes representanter i denne sak.

Makta ter seg, men den ter seg i denne saken meget uklokt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:26:55]: Senterpartiet si stortingsgruppe vil røysta for tilrådinga frå fleirtalet i Presidentskapet i denne saka. Forslaget er etter vårt syn totalt unødvendig. Innhaldet i forslaget er ein instruksjon til Regjeringa om å halda fast ved ein midtaustenpolitikk som for lengst er avklara med Stortinget.

Det er frå vår side slett ikkje eit forsøk på å visa, som Erna Solberg uttrykte det, at det er «kjekt å ha et flertall». Det er heller ikkje ei prinsipiell avklaring i forhold til korleis Dokument nr. 8-forslag skal behandlast, ei heller ein maktdemonstrasjon eller eit brot på samarbeidsinvitasjonen til opposisjonen.

Vi merkar oss at forslagsstillarane som del av si grunngiving sjølve viser til at statsministeren og utanriksministeren har slått fast kva som er Regjeringa sin politikk. Vi ynskjer ikkje å bidra til ei endring av forholdet mellom regjering og storting på det utanrikspolitiske området. Vi avviser difor denne typen forslag.

Lars Sponheim (V) [13:29:06]: Det er bare noen minutter siden statsministeren i spørretimen i denne sal sa et utvetydig ja til at det var hans nyttårsforsett at Stortinget i dette nye året skal delta i beslutningene – også mindretallet. Jeg tolker det dit hen at han med det mente at mindretallet, opposisjonen, skal trekkes med i flertallsregjeringens beslutninger på en annen måte enn det vi så konturene av i høst. Hvis det er slik at dette nyttårsforsettet bare varte i noen minutter, vil jeg på vegne av Venstre beklage det. Jeg håper ikke det blir slik. Jeg tror det er uklokt om det skulle bli slik.

Debatten om boikott av Israel og Regjeringens standpunkt er allerede avsluttet, sa statsministeren tidligere i dag – underforstått at når han, og det på en prisverdig måte, sammen med utenriksministeren satte ned foten og klargjorde meget tydelig hva som er Regjeringens syn, skulle debatten vært avsluttet. Det tror jeg opposisjonen hadde respektert veldig bra, om ikke vi hadde opplevd at det nettopp var et av flertallsregjeringens egne partier som valgte å undergrave det omgående med en partibeslutning om at de skulle fortsette å jobbe mot Regjeringens politikk på dette området. Dermed var jo ikke debatten avsluttet. Dermed ble det varslet at debatten skal fornyes. Det er det som er hele poenget – at det ble skapt en slik usikkerhet. Med det bidrog et av regjeringspartiene og også enkeltrepresentanter i statsministeren og utenriksministerens eget parti som varslet at de stod for et annet syn, til å fortsette debatten og skapte usikkerhet om Regjeringens standpunkt og – jeg vil også gå så langt som å si – tok ikke så rent lite autoritet fra det forhold at statsministeren og utenriksministeren satte ned foten. Det burde vært slik at når de gjorde det, så holdt Regjeringens flertall seg ganske rolig og respekterte det. Det skjedde ikke. Det var det som skapte grunnlaget for at opposisjonen i dag har sett behov for å få en realitetsbehandling i Stortinget for å klargjøre opposisjonens støtte til det som er Regjeringens etablerte syn.

Vi har kommet i den underlige situasjonen at vi ser konturene av en flertallsregjering som er flertallsregjering bare i innenrikspolitikken, men mindretallsregjering stadig oftere i utenrikspolitikken. Vi fikk også i dag varslet fra SVs parlamentariske leder at det er veldig bra og bør skje ofte. Det burde i alle fall gjøre at Regjeringen legger til grunn og er opptatt av å bygge flertall for sin utenrikspolitikk også hos opposisjonen når det gjelder hvordan utenrikspolitikken håndteres framover.

Vi hadde ved behandlingen av denne saken i dag hatt mulighet til å få et enstemmig storting. Jeg er helt sikker på at den formelle opposisjonen i dette stortinget ville ha bidratt til enstemmig støtte til Regjeringens linje. Om Regjeringen og regjeringspartiene kunne bidratt til den samme enstemmige støtten, får vi altså ikke avklart. Det er den store usikkerheten som henger igjen etter denne behandlingen.

Statsministeren sa i et innlegg tidligere i dag at denne debatten er avsluttet, og da burde mindretall, opposisjon og sikkert media også holde seg for gode til å fortsette en debatt som statsministeren har bestemt skal være avsluttet. En kan si mye om det. Jeg er av den oppfatning at en statsminister i Norge aldri bør ha så mye makt at vedkommende bestemmer når en debatt skal avsluttes. Det må få leve i demokratiet, uavhengig av hva som måtte være statsministerens eller regjeringspartienes syn på hvor behagelig en debatt måtte være. Men vi er altså kommet i den situasjon at flertallet om noen sekunder kommer til å gi meg siste ordet i en debatt som for lengst er avsluttet.

Jeg vil få be Venstres representanter om å stemme slik at det ikke blir tilfellet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2, og vi går til votering.

Presidenten vil gjere framlegg om at det blir votert alternativt mellom Presidentskapets innstilling, om at forslaget ikkje vert teke under behandling, jf. forretningsordenens § 28 tredje ledd bokstav e, og forslag framsett av representanten Carl I. Hagen, om at forslaget blir behandla etter forretningsordenens § 28 tredje ledd bokstav c.

Presidenten: Ber nokon om ordet i samsvar med forretningsordenens § 37a før møtet vert heva? – Møtet er heva.