Vigdis Giltun (FrP) [12:41:14]: Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til helse- og omsorgsministeren:
«Media har den siste tiden trukket
frem flere saker hvor psykiatriske pasienter begår alvorlige
voldshandlinger med døden som ytterste
konsekvens. Undertegnede ser med skepsis på dagens praksis,
hvor pasienter blir utskrevet etter svært kort
tid.
Vil statsråden nå se på dagens
behandlingsformer og sikkerhetstiltak for utsatte yrkesgrupper med
sikte på å etablere bedre
rutiner og samhandling innenfor det psykiatriske
helsevesenet, slik at fagpersonell og samfunnet som helhet kan føle
seg trygge?»
Statsråd Sylvia Brustad [12:42:00]: Hendelser det vises til her, er svært
tragiske. Av hensyn til mennesker som sliter med psykiske lidelser,
og av hensyn til behandlingsapparatet, føler jeg også behov
for å minne om at det er bare en svært
liten andel av de kriminelle handlingene som har sammenheng med
psykisk lidelse og handlinger i det psykiske helsevern.
Bare en mindre andel av dem som har
en psykiatrisk diagnose, anses å ha en alvorlig lidelse.
Av totalt drøyt 21 000 pådømte
forbrytelser i 2000 ble kun 18 begått av personer som ble
vurdert som utilregnelige. Av 53 drapsdømte ble seks personer etter
en rettspsykiatrisk vurdering ansett som utilregnelige. Dette er
ifølge tall fra den rettsmedisinske kommisjon.
Jeg synes også vi som politikere
har et ansvar for ikke å skape stigmatiserende
holdninger overfor en gruppe mennesker. Dette fører til
at mennesker med, i dette tilfellet, psykiske lidelser kan få et enda
mer negativt selvbilde. Vi bør alle bidra til
informasjon om at de fleste psykiatriske pasienter ikke
er farlige.
Helsetjenesten
har ansvar for å sørge for at mennesker med psykiske
lidelser får de tjenester de trenger. Spørsmålet
inviterer til å kommentere vurdering av farlighet, og håndtering
av farlige og ustabile personer særskilt, noe jeg nå vil
gjøre – for det er noe vi også tar
på største alvor.
Dersom det er mistanke om at personer med alvorlige sinnslidelser
representerer en fare for seg selv eller andre, har
psykisk helsevern et ansvar for å behandle deres
lidelse og i tillegg vurdere risiko for andre mennesker.
Rutiner og samarbeid mellom politiet
og helsevesenet og mellom sjukehusene
og det kommunale hjelpeapparatet har mange steder ikke
vært godt nok. Det mener jeg er helt åpenbart.
Politidirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet har nå derfor
etablert et fast samarbeidsforum der de møtes hvert
kvartal, og de er i disse dager i ferd med å sluttføre et
felles rundskriv som gir føringer for samarbeid mellom helsetjenesten
og politiet. Dette mener jeg er avgjørende viktig
for å forebygge farlige handlinger og for også å kunne
ta vare på dem som er sjuke.
Jeg kan også informere representanten
Giltun om at vi nå har et arbeid på gang, et samarbeid mellom
Helse- og omsorgsdepartementet og Justisdepartementet, for å se
på tilbud som er bedre enn det vi har i dag,
og som vi kan gi til mennesker som faller litt mellom
to stoler, og som trenger litt andre tilbud enn det vi
kan stille opp med i dag.
De langt fleste med alvorlige psykiske lidelser
oppholder seg til daglig i sitt hjem i kommunene. Det brukes store
ressurser både i kommunene og på spesialisthelsetjenestenivå samtidig
som det satses på kompetanseheving og forskning. Det er
helt nødvendig. De regionale
helseforetakene er bedt om å etablere kontakt
med relevante ansvarlige instanser på regionalt nivå.
Jeg er gjort kjent med at flere helseforetak og kommuner/bydeler
har inngått samarbeidsavtaler vedrørende behandling
av pasienter innenfor sitt opptaksområde.
Videre er det i rundskriv fra 2004 om utskrivningspraksis listet
opp tiltak som skal sikre pasienter en helhetlig behandling.
Det er også avgjørende viktig at det
blir utarbeidet individuelle planer for pasienter for å sikre
samhandling om tjenester til pasienten – at folk ikke bare
skrives ut uten at man vet at de følges opp, hvis det er
nødvendig.
Jeg mener at systematisk innsats
og gode samarbeidsrutiner mellom etater er svært
viktig. Vi ser f.eks. i Oslo et fast etablert
samarbeid mellom politi og psykiatri,
og et samarbeid mellom Helse Nord
og statsadvokatene i Nordland og i Troms og Finnmark. Det er nå også gjennomført egen
opplæring av personell i alle asylmottak for å bedre kompetansen
i forhold til risikovurderinger.
Avslutningsvis vil jeg understreke at det å vurdere
en pasients farlighet i forhold til seg selv eller andre,
ifølge fagfolk dessverre ikke
er en eksakt vitenskap. Kompetansemiljøer i Norge
og i andre land arbeider kontinuerlig med å etterprøve
de verktøy man har for å gjøre vurderingene enda
sikrere. Kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri
har jevnlige kurs for psykologer og psykiatere – akuttpsykiatri
og sikkerhetspsykiatri – for å kunne vurdere risiko
for farlig atferd og hvordan man kan unngå aggressive utbrudd.
Legeforeningen arbeider nå også med
en egen veileder i forhold til behandling av farlige pasienter.
Jeg mener det er viktig at fagpersonell som er i kontakt
med potensielt farlige pasienter, skal være trygge. Jeg
vil derfor bidra til at foreliggende informasjons-
og veiledningsmateriell for helsepersonells trygghet blir vurdert,
og sørge for at det blir godt nok implementert i alle
ledd. Det har særlig vist seg vanskelig å forutsi
farlighet hos pasienter som ikke tidligere har reagert
med voldelig atferd, slik vi har sett eksempler
på den siste tida. Lidelsen kan ifølge fagfolk
oppstå akutt eller utvikle
seg over svært kort tid. Det betyr at selv med grundig
undersøkelse greier ikke psykiatrien med 100
pst. sikkerhet å identifisere alle pasienter
som kan representere en risiko for andre. Dette er derfor et sentralt
element ved vurderingen av denne gruppen pasienter som vi er nødt
til å holde høyt hele tida.
I rundskriv om utskrivningspraksis fra 2004
er rutinene ved utskrivning fra psykiatrien nærmere presisert,
bl.a. ved at det skal vurderes om det er behov for å gjøre
formelle farlighetsvurderinger for hver enkelt.
I bestillerdokumentet for 2006 til helseforetakene
har jeg lagt vekt på at behandlingstilbudet til mennesker
med psykiske lidelser skal trappes videre opp, og alle
regionale helseforetak skal i løpet
av første tertial i år gjennomgå akuttjenestetilbudet
for voksne for å sikre at tilgjengelighet og
kvalitet blir ivaretatt. Jeg mener å ha gitt
beskjed til helseforetakene om det, og at antall sengeplasser må vurderes
og oppjusteres, fordi vi ser at det er en gruppe mennesker som ikke
blir godt nok ivaretatt i det systemet vi har i dag, og som sannsynligvis
trenger mer behandling enn det vi pr. i dag er i stand til å gi.
Vigdis Giltun (FrP) [12:48:36]: Jeg takker statsråden for svaret,
som inneholdt veldig mange signaler om at hun ser det som viktig å jobbe
med disse sakene. Det er en økning av slike saker, og det
har vært veldig alvorlige hendelser når det først
har skjedd noe. Det blir helt feil å regne et gjennomsnitt
av alle kriminelle handlinger. Dette er tragiske hendelser
som ofte rammer enten nære personer
i en familie eller helt tilfeldige ute på gatene,
så det er viktig at det følges opp.
Så til dette med risikovurdering.
Vi vet at vi har for dårlige måleindikatorer.
Når det gjelder kvinner, og ikke minst etniske
minoritetsgrupper, ifølge en svensk undersøkelse,
finnes det ikke noen risikovurdering av de gruppene.
Her bør man kanskje satse på mer forskning. Det håper
jeg statsråden vil støtte.
Dette med rask utskrivning er et stort problem, og
også det med kommunikasjon mellom kommune, lege
og andre instanser som skal følge pasienten videre.
Det er også en fare hvis en pasient
selv kan få lov til å velge om han/hun
skal ha et oppfølgingstilbud. Det bør jo være
et krav om risikovurdering, og krav til at pasienten må følge
anbefalingene. Jeg håper at statsråden vil støtte
opp om det.
Statsråd Sylvia Brustad [12:49:52]: Jeg kan bare gjenta at en del av
de hendelser vi har sett den siste tida, helt klart er kjempetragiske.
Man må jo hele tida bestrebe seg på å gjøre
alt som står i ens makt for å prøve å unngå slike
hendelser. Jeg har tillit til bl.a. det arbeidet Statens helsedirektorat
og Politidirektoratet gjør. Man kommer ut med et rundskriv
i løpet av veldig få dager, rett og slett med
retningslinjer for hvordan dette samarbeidet
skal skje. I det ligger det jo at man må ha et opplegg
der man både foretar risikovurderinger, som representanten
er opptatt av, og et opplegg med oppfølging av hver enkelt dersom
det er nødvendig, i kommunen eller i et annet
behandlingstilbud. Det mener jeg er helt selvsagt. Jeg
mener også at samhandling, som representanten
er opptatt av, i dag dessverre ikke
alltid er nok.
Så sier fagfolk – jeg
gjentar det – at det ikke alltid er lett å kunne
forutsi hva som kan skje, men man må i hvert fall sikre
seg så langt det overhodet er mulig.
Vigdis Giltun (FrP) [12:50:57]: Jeg vil bare avslutte med å si
at jeg er fornøyd med svaret så langt.
Jeg håper at statsråden følger opp denne
utviklingen, for det er i utviklingen vi ser om vi lykkes med de
tiltak som iverksettes. Det sies jo at man når
det skjer slike alvorlige hendelser, aldri skal ta opp
en sak når en hendelse skjer. Det blir veldig vanskelig
slik som utviklingen har vært. Disse hendelsene har skjedd
så hyppig at det blir vanskelig å unngå å knytte
det opp til noe spesielt. Jeg har valgt ikke å nevne noen
hendelser, men det er så mange alvorlige ting som har skjedd,
at dette regner jeg med at statsråden følger opp nå.
Statsråd Sylvia Brustad [12:51:33]: Jeg kan bare bekrefte at dette er også jeg
på vegne av Regjeringa særdeles opptatt av. Det
er klart at vi ser på det som skjer, og som har skjedd,
med det største alvor, og vi skal følge
opp så godt vi kan.
Presidenten: Da er vi ferdige med spørsmål
25 og skulle no ha teke opp spørsmål
8.