May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:32:51]: Mange foreldre slit med å få kvardagen til å gå opp. Kor mykje vi jobbar, og korleis vi har det på jobb, betyr svært mykje for korleis vi har det med våre næraste. Arbeidslivspolitikken er derfor ein sentral del av Kristeleg Folkepartis familiepolitikk. Moglegheit til eit fleksibelt arbeidsliv for småbarnsforeldre med deltid og heimekontor i periodar gir tid til barna og motverkar tidsklemma.

Kristeleg Folkeparti ønskjer å gjere arbeidslivet meir familievennleg. Mange vel å få barn seint, bl.a. på grunn av utdanning. Ofte kjem barna tett når dei først kjem. Kristeleg Folkeparti trur at ei ordning som gir rett til foreldrepengar sjølv om ein ikkje har tent opp nye rettar, vil vere ein bonus til både småbarnsforeldre og arbeidsgivarar. Ved at kvinner beheld rettane til foreldrepengar sjølv om dei ikkje er i lønt arbeid mellom fødslane, blir det opp til den enkelte å velje om ein vil jobbe ein kort periode eller vere heime med førstemann i påvente av neste barn. Dette er viktig i kampen mot tidsklemma.

Gjennomsnittsalderen til dei som blei mødrer for første gong, har stige jamt og trutt dei siste åra. I 2004 var gjennomsnittsalderen for førstegangsfødande 28 år. I 1989 var den tilsvarande alderen 25,3 år – med andre ord har den gjennomsnittlege fødealderen for kvinner som får det første barnet sitt, stige med 2,7 år dei siste 15 åra.

Mens mange synest det er greitt å jobbe mellom to fødslar, er ikkje det tilfellet for alle. Avhengig av både familiesituasjon og arbeidssituasjon er kravet til ny oppteningsperiode vanskeleg å oppfylle for ein del. Ei ordning som gir rett til foreldrepengar sjølv om ein ikkje har tent opp nye rettar, vil betre økonomien for småbarnsforeldre og truleg føre til fleire fødslar.

I budsjettinnstillinga for 2006 uttalte ein samla komite følgjande:

«Komiteen viser til at i dag må kvinner ut i lønnet arbeid i minst 6 måneder etter en fødselspermisjon for å tjene opp nye rettigheter til fødselspermisjon med lønn. Komiteen har merket seg at departementet i 2006 vil vurdere regelverket for opptjening av fødselspenger med sikte på å vurdere rettighetene for foreldre som får barn med kort tidsintervall. Komiteen er tilfreds med dette og mener en endring i regelverket kan bidra til å motvirke tidsklemma.»

Eg er glad for at ein samla komite gav støtte til dette arbeidet, og er spent på kva statsråden vil gjere for å følgje opp Stortingets signal.

Debatten om regelverket for foreldrepengar har ofte blitt til ein debatt om likestilling. Omgrepet «likestilling» handlar om likeverd mellom kjønna: lik verdi, like moglegheiter og like rettar. Likestilling handlar også om fridom, fridom til å velje kva som passar den enkelte best: dokker eller bilar, yrkesaktivitet eller heimearbeid med omsorg for barn. Rett til å bestemme over eige liv er essensen i likestillingsdebatten. Likestilling mellom kvinner og menn er det same som demokrati og likeverd.

Kampen for likestilling må drivast både i det offentlege rom og i den enkelte heim. Først når begge slaga er vunne, er likeverd ein realitet. Politikaranes oppgåve er å sikre like moglegheiter for både kvinner og menn – og å lage lovverk som sanksjonerer brot på regelverket om likestilling. I dagens verkelegheit kan ikkje likestillingskampen berre vere kvinners kamp for likeverd. Også fedranes kamp for meir tid med barn må omfattast av omgrepet.

Korleis kan vi som politikarar sikre like moglegheiter for kvinner og menn? For det første ønskjer vi å sikre familien økonomisk. Sjølv om ein god familieøkonomi i første rekkje har som mål å sikre barna og hindre fattigdom, har det også eit klårt likestillingsperspektiv. Dei fleste overføringane til barnefamiliane kjem kvinner til gode. Vi har ei fast månadleg barnetrygd til alle barn, som blir utbetalt til mor. Vi har skatteordningar som kjem barnefamiliane til gode. I tillegg har vi kontantstøtte til foreldre som ikkje bruker full barnehageplass før barnet fyller tre år.

Barnehagane er sjølve grunnpilaren dersom vi skal snakke om reelle val. I Noreg betaler staten 80 pst. av drifta til barnehagane. Vi håper å kunne tilby ein barnehageplass til alle som ønskjer det, i løpet av kort tid.

For det andre legg vi til rette for at kvinner skal kunne ta del i arbeidslivet på line med menn. Vi har stillingsvern og forbod mot diskriminering. Det er ikkje tillate å diskriminere kvinner i samband med svangerskap og fødsel, eller fordi mor og far nyttar seg av rettar og permisjonsordningar. Foreldre som tek omsorgspermisjon, har krav på å få igjen den same stillinga når dei kjem tilbake til arbeidslivet.

For det tredje skal kvinner og menn kunne kombinere familie og lønt arbeid. Eg er oppteken av at kvinner og menn bør dele familieforpliktingane og -rettane, på same måten som både kvinner og menn tek del i politikk og arbeidsliv. Derfor har vi ein regel om at fem veker av den lønte permisjonen er reservert far. Denne fedrekvoten blei innført i 1993, og i dag er det over 80 pst. av fedrane som brukar desse vekene. Frå 1. juli i år vil fedrekvoten bli utvida til seks veker. Stadig fleire fedrar vel å vere heime lenger. Det er veldig bra.

Foreldre har også rett til å vere heime når barna er sjuke, og høvet til å arbeide deltid er utvikla. Men det er viktig at deltidsarbeid er frivillig. Vi veit at spesielt mange kvinner jobbar ufrivillig deltid. Derfor er den nye arbeidsmiljølovas paragraf om fortrinnsrett til stilling viktig.

I tillegg er valfridom eit viktig prinsipp. Småbarnsforeldre skal sjølve kunne velje den omsorgsforma dei meiner er best for barnet: barnehage eller kontantstøtte, eller ein kombinasjon. Då er det viktig ikkje å svekkje korkje kontantstøtta eller barnehagane, for då blir valfridomen samtidig redusert.

Eg trur vi kan bli samde om at eit mål for likestillings- og familiepolitikken er at både kvinner og menn skal kunne kombinere yrkesaktivitet og omsorg for barn. Denne strategien er basert på gode familiepolitiske ordningar med høg lønnskompensasjon og stor grad av tryggleik i arbeidslivet. Vi har i stor grad lukkast med dette.

Vi har ei relativt høg fruktbarheit: 1,84 barn pr. kvinne er blant det høgaste i Europa. Vi ser at majoriteten av mødrene fortset i lønt arbeid etter at dei har fått barn. 74 pst. av mødrer til barn under tre år og 83 pst. av mødrer til barn mellom tre og seks år er yrkesaktive. Likevel veit vi at mange småbarnsfamiliar slit økonomisk.

Noreg er i ferd med å gjennomføre ei stor pensjonsreform. Det er sjølvsagt at systemet framleis skal vere kjønnsnøytralt. For å kompensere for at kvinner som mødrer – og menn som fedrar – kan vere heilt eller delvis ute av yrkeslivet i periodar, har vi forbetra ordninga som gir foreldre pensjonsopptening når dei har omsorg for eigne barn i heimen.

På same måten meiner Kristeleg Folkeparti at ordninga med foreldrepengar må bli mindre stivbeint. At det er kort tid mellom fødslane, vil seie at ei kvinne allereie er gravid eller blir gravid idet ho går ut i jobb igjen. Samtidig er barn nummer ein ein eittåring, med dei utfordringane det inneber.

Foreldre har hovudansvaret for barns oppvekst, og det er viktig at samfunnet legg best mogleg til rette for at dei kan følgje opp det ansvaret på ein god måte. Kva det vil seie, varierer frå familie til familie. Familiar er forskjellige og har ulike behov. For å sikre barn best moglege oppvekstvilkår er det viktig med ein fleksibel familiepolitikk. Kva vil statsråden gjere for å lette tidsklemma for foreldre som får barn med kort tidsintervall?

Statsråd Karita Bekkemellem [10:41:06]: Foreldre som får barn med kort tidsintervall, er i en livsfase der det stilles store krav. Omfattende omsorgsoppgaver skal kombineres med arbeid. Som representanten Molvær Grimstad påpeker, er det viktig at offentlige støtteordninger og arbeidslivet legger til rette for dette. Retten til lønnet permisjon er den viktigste ordningen som er utviklet for å gjøre denne kombinasjonen mulig.

Som det påpekes av interpellanten, er det varslet en gjennomgang av regelverket for opptjening av fødselspenger med sikte på å vurdere rettighetene for foreldre som får barn med kort tidsintervall. Jeg vil allerede nå varsle at jeg ser noen negative sider ved en slik endring. Likevel synes jeg det er positivt at vi nå får muligheten til å ha en debatt som kan belyse flere sider av dette temaet, som interpellanten også tok opp nå i sitt innlegg. Jeg regner med at departementet er ferdig med sin gjennomgang i inneværende år, og debatten her i dag vil være fruktbar i forhold til en slik gjennomgang.

Representanten Molvær Grimstad fokuserer på kvinners utfordringer. Jeg vil imidlertid understreke at foreldre er sammen om de felles utfordringene. For kvinners yrkesdeltakelse og fødselsraten, men ikke minst av hensyn til barna er fedrenes deltakelse sentral. Barn har behov for nær kontakt med begge foreldre. At fedre tar del i omsorgen, er dessuten en forutsetning for økt yrkesaktivitet blant kvinner. Undersøkelser gjennomført i europeiske land viser at det er en sammenheng mellom høy yrkesaktivitet blant kvinner, høy fødselsrate og gode omsorgsløsninger.

En av de viktigste utfordringene i dagens familie- og likestillingspolitikk er derfor å jobbe for et likestilt foreldreskap. Stadig flere fedre tar i dag økt ansvar for barna, noe som bl.a. illustreres ved fedres bruk av fedrekvoten, som representanten også var inne på i sitt innlegg. Det er likevel slik at mødre tar lengst permisjon, og det er de som arbeider mest deltid når barna blir større. Fedre arbeider like mye som før. Relativt få fedre tar mer fødselspermisjon enn fedrekvoten. Det er derfor behov for å støtte en utvikling der fars omsorgspotensial utnyttes på en bedre måte. Et likestilt foreldreskap bør merkes gjennom menns tilpasninger i arbeidslivet. Regjeringens mål er å øke fedres uttak av fødselspenger. Å ha permisjon fra jobben for å ha omsorg for barn gir en særlig mulighet til å etablere en god relasjon til barnet. Når mor og far deler permisjonen, etableres en praksis med omsorgsfordeling mellom foreldrene, noe som vil gjenspeile seg når barna blir større. For foreldre med flere små barn vil det være særlig viktig at foreldrene fordeler omsorgsoppgavene. Dette er ikke minst viktig for å avhjelpe det som foreldre opplever som tidsklemme. Vurderingen av rettighetene til foreldre som får barn med kort tidsintervall, må foretas i lys av dette.

Etter dagens regler er retten til fødselspenger betinget av yrkesaktivitet i minst seks av de siste ti månedene forut for stønadsperioden. Foreldre som får flere barn, må derfor vanligvis gå ut i arbeid etter en avsluttet fødselspengeperiode for å opptjene rett til fødselspenger for det neste barnet. En mulig måte å styrke rettighetene til foreldre som får barn med kort tidsintervall, er å lempe på dette opptjeningskravet, f.eks. slik at opptjeningen av rett til fødselspenger for ett barn også skal gjelde for neste barn hvis aldersforskjellen mellom barna er tilstrekkelig liten. Den svenske «snabbhetspremien» gir foreldrene rett til å ta opptjeningsgrunnlaget fra første barn med til neste barn hvis aldersforskjellen er mindre enn to og et halvt år.

Utgiftene ved en såkalt søskenbonus for barn med inntil to og et halvt års aldersforskjell er kostnadsberegnet til anslagsvis 200 mill. kr i årlige merutgifter for folketrygden. Jeg ser flere ulemper ved en slik ordning. Den vil motvirke målet om at fedre skal ta ut en større del av fødselspermisjonen. En søskenbonus er skreddersydd for mødre som tar ut mesteparten av stønadsperioden, og som fortsetter i ulønnet permisjon fram til neste barnefødsel. Et manglende krav om opptjening til full lønn under permisjonen ved neste barn vil påvirke flere kvinner i retning av å jobbe mindre mellom to fødsler. Når mor legger opp til å være hjemmeværende i en lang periode, vil dette legge begrensninger for fars muligheter til å ta ut en lønnet permisjon. Det er derfor sannsynlig at en søskenbonus vil forsterke dagens tradisjonelle kjønnsrollemønster, der mor tar lengst permisjon og far jobber like mye som før han fikk barn.

Jeg ønsker ikke å styrke rettighetene til foreldre som får barn tett, på bekostning av sentrale likestillingshensyn. I dette ligger også en bekymring for kvinners yrkesdeltakelse. En søskenbonus legger til rette for at kvinner kan være borte fra arbeidslivet sammenhengende i flere år i tilknytning til barnefødsler. Det er uheldig sett i forhold til samfunnets behov for arbeidskraft. Langvarige avbrudd vil være en belastning for senere yrkesliv, særlig for kvinner med ustabil arbeidslivstilknytning fra før. Jeg er også bekymret for at dette kan ha en negativ innflytelse på arbeidslivets holdning til kvinnelige arbeidstakere.

Rettighetene til foreldre som får barn med kort tidsintervall, må også ses i sammenheng med rettighetene til andre foreldre som faller utenfor fødselspengeordningen på grunn av manglende opptjening. Vilkåret om seks måneders opptjeningstid er absolutt, og manglende yrkesaktivitet i bare noen få dager kan medføre tap av rettigheter. Dette gjelder uavhengig av årsaken til manglende yrkesaktivitet og uavhengig av om stønadsmottaker har vært yrkesaktiv før eller kommer til å bli det senere.

Kvinner som ikke har opptjent rett til fødselspenger, har i dag rett til en engangsstønad på ca. 33 000 kr. Dagens regler gir store forskjeller mellom foreldre som har, og foreldre som ikke har opptjent rett. Dersom én opptjeningsperiode skal utløse rett til flere stønadsperioder, vil denne forskjellen bli enda større.

En styrking av rettighetene til foreldre som får barn tett, må sannsynligvis vurderes i forhold til andre endringer vi ønsker å gjennomføre i fødselspengeordningen. For meg er det viktig at vi får gjennomført reformer som fremmer likestilling mellom foreldrene i fordelingen av omsorg og arbeid, og som også vil ha en positiv effekt på fødselsraten.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:48:52]: Eg takkar statsråden for svaret. Eg tolkar henne slik at når det gjeld sjølve saka i forhold til slik som det er i Sverige, er ho ikkje så veldig positiv til å få gjennomført søskenbonus i Noreg, men ein driv og greier det ut.

Når det gjeld det statsråden sa om likestilt foreldreskap og om å styrkje likestilling mellom kvinner og menn, er eg heilt einig i det, men det betyr ikkje at når ein jobbar for likestilling, og når ein skal jobbe for at fedrar tek aktivt del i omsorga for små barn, skal ein ha ein politikk som ikkje legg opp til at folk kan velje litt annleis. For dei som får barn seint, ønskjer å få barn tett og ønskjer å vere heime i ein kortare eller lengre periode, vil søskenbonus vere ei ordning for dei som ønskjer å gjere seg nytte av det, slik som det er i Sverige. Det betyr ikkje at om ein innfører den ordninga i Noreg, så skal alle leggje opp sine liv etter henne, men det gir ei moglegheit. Derfor hadde eg håpt at statsråden var meir positiv i forhold til det. Då ville det kunne bli mindre stress for enkelte småbarnsforeldre, som blir veldig oppjaga av at dei må greie å opptene nye rettar før dei får neste barn – kanskje vente med å få barn nummer to lenger enn det dei eigentleg ønskjer, på grunn av at dei skal opparbeide nye rettar. Så i forhold til tidsklemma som småbarnsforeldre har, og stresset i kvardagen, vil dette for enkelte kunne gjere dagen litt enklare.

Når det gjeld det som statsråden var inne på om eingongsstønaden for dei som ikkje er yrkesaktive, er det klart at han er låg. Han er blitt auka, men det er også ønskt at han hadde blitt betydeleg høgare enn det han er i dag, for som statsråden sa, er det absolutt at du må ha opptent seks månader – du må ha vore i yrkesaktivitet i seks månader – for å få rett til lønt svangerskapspermisjon.

Har statsråden sett noko på den erfaringa dei har i Sverige? Ordninga med søskenbonus når dei får barn veldig tett, er ei ordning som ein har innført i Sverige, og som eg har skjønt veldig mange er bra fornøgde med. Sjølv om statsråden er oppteken av at kvinnene skal vere mest mogleg i yrkeslivet, er det noko med å overlate noko av dette ansvaret til dei foreldra som står nærast dei problemstillingane som dei opplever i sin kvardag, og lytte til dei.

Statsråd Karita Bekkemellem [10:51:58]: Jeg har lyst til å starte med å si at det er viktig hvordan vi legger opp velferdsordningene våre, for en enkelt sak kan ha store konsekvenser for et samfunn på sikt i forhold til andre politiske uttalte mål vi har.

Nettopp innenfor familiepolitikken vet vi at det vi nå snakker om, kan ha store konsekvenser. Som jeg var inne på i mitt innlegg, tror jeg det er utrolig viktig at vi i familiepolitikken i årene framover har fokus på et foreldreskap der begge partene skal delta på en likeverdig måte. Jeg mener at vi er nødt til å fokusere på å gi pappa mer plass i barnas liv. Derfor føler jeg også at det har vært et uttalt politisk mål som hele Stortinget har vært enig om, at en utvidelse av permisjonsordningen skal forbeholdes far.

Det er ingen tvil om at dette forslaget vil ha store utgiftssider også. Som jeg pekte på i mitt innlegg, blir det også en litt prinsipiell debatt i lys av det forslaget Kristelig Folkeparti legger opp til, og det er: Hva med dem som ikke har disse rettighetene i dag, som kanskje mangler en uke eller to uker på å få permisjonsrettighetene sine ivaretatt? Det vil kunne oppleves særdeles urettferdig hvis dette kun skal forbeholdes den ene gruppen.

Jeg har lyst til å si at vi tar en gjennomgang på en seriøs og ordentlig måte i departementet. Jeg synes det var riktig i denne debatten å synliggjøre de argumentene som jeg har mot ordningen, slik jeg i hvert fall føler diskusjonen ligger i dag. Men jeg kan love interpellanten og Stortinget at vi skal gå veldig seriøst og nøye inn i dette, og hvis jeg blir overbevist om at det vil være riktig å endre standpunkt, skal jeg gjøre det. Men pr. i dag er vi også i en situasjon i Norge der vi har behov for mer arbeidskraft. Dette handler ikke om at ikke kvinner skal få lov til å delta i barnas liv. Jeg mener at nettopp Arbeiderpartiet har hatt en politikk som har lagt opp til reformer som har gjort det mulig å komme helt på topp i verdenssammenheng i forhold til å klare å kombinere høy yrkesdeltakelse med det å føde barn.

Jeg skal ikke nå gå inn på kontantstøttedebatten – jeg kunne vært fristet til det. Men det må være helt klart at de ordningene vi legger opp til, kan få store konsekvenser på mange områder utover det som kanskje var intensjonen i utgangspunktet.

Gunn Karin Gjul (A) [10:55:08]: Dagens foreldrepermisjonsordning er en veldig god ordning, og sett i et internasjonalt perspektiv er det veldig mange kvinner og menn – ikke minst i Europa, men også i andre deler av verden – som misunner småbarnsforeldre i Norge den gode permisjonsordningen som vi har. Det er ingen tvil om at vi har en unik mulighet i dette landet til å kombinere det å få barn og det å være yrkesaktiv. Det vi også ser, er at de nordiske landene, som har disse gode permisjonsordningene hvor det er muligheter for å ta ett års permisjon i forbindelse med fødsel, er de landene som har den høyeste yrkesdeltakelsen blant kvinner, og som klarer å kombinere det med et høyt antall barnefødsler. Det er egentlig ganske unikt at vi klarer å få til en kombinasjon av en så høy yrkesdeltakelse blant kvinner og likevel ligge på Europa-toppen når det gjelder antall barnefødsler. Egentlig skulle det tilsi det motsatte. Vi har gode ordninger, ikke minst i forhold til fødselspermisjon, som gjør at det er mulig å kombinere jobb og familie. Men også barnehage er et viktig tiltak i så måte.

Samtidig er jeg enig med interpellanten i at det er flere ting i fødselspermisjonsordningen vår som vi må se på, og som bør forbedres. Det er svakheter ved ordningen – vi har fremdeles en vei å gå. Vi har bl.a. ambisjoner om å utvide ordningen ytterligere, og at fedre skal få en større andel av permisjonstida. Men vi ser også i ordningen vår at fedre i dag blir diskriminert i den forstand at de ikke har egne opptjente rettigheter. Vi vet at permisjonsordningen vår er veldig dårlig for sjølstendig næringsdrivende, fordi man ikke har egne rettigheter til foreldrepenger. Det kan også være sånn at kvinner med tette barnefødsler bør få bedre rettigheter enn hva de har i dag. Men det siste er jeg faktisk litt i tvil om, og der er jeg enig med statsråden. For hvis man ser på dagens ordning, er det sånn at man er nødt til å jobbe seks måneder for å få opptjente rettigheter til fødselspenger, eller foreldrepenger, som vi nå har endret navnet til. Det vil si at tar man permisjon med 80 pst. lønn, vil mor, dersom hun tar ut hele permisjonen sjøl, eksklusiv fedrekvoten, kunne være hjemme med barnet til barnet er ti måneder gammelt, og deretter gå ut i arbeid igjen. I så fall betyr det at man ikke kan ha tettere barnefødsler enn at det må være 16 måneder mellom hvert barn. Det må man jo si egentlig er et forholdsvis tett søskenkull, det også.

Jeg er skeptisk til å endre den praksisen vi har i dag, og det av flere grunner.

For det første er fødselspermisjonsordningen vår en trygderettighet, og som alle andre trygderettigheter bør den være basert på arbeidslinjen, at man skal ha opptjente rettigheter. Vår ambisjon har nettopp vært å legge til rette for muligheten til å kunne kombinere jobb og omsorg for barna. Det å bidra til å sikre kvinner bedre rettigheter i arbeidslivet er også viktig.

Dessuten tror jeg ikke vi skal motivere til at kvinner har tettere barnefødsler enn 14–16 måneder mellom hvert barn, ut fra et helseperspektiv.

Og så mener jeg at man ikke må legge opp til en ordning som bidrar til at kvinner får et lengre fravær fra yrkeslivet enn hva de allerede har i dag.

For det fjerde mener jeg at en slik ordning vil motvirke målet om at fedre skal ta ut en større del av fødselspengeperioden. En såkalt søskenbonus, som en har i Sverige, er skreddersydd for mødre som tar ut mesteparten av stønadsperioden sjøl, og som fortsetter i ulønnet permisjon fram til neste barnefødsel. Et manglende krav om opptjening for å ha rett til lønn ved permisjon ved neste barn vil altså påvirke flere kvinner i retning av å jobbe mindre mellom to fødsler.

Representanten Molvær Grimstad snakket om tidsklemma. Jeg tror vi har litt ulik oppfatning. For meg dreier tidsklemma seg om den hverdagen småbarnsforeldre møter etter at begge to har gått ut i yrkesaktivitet igjen og skal levere barn i barnehage. Nøkkelen for å løse tidsklemma er nettopp å slippe fedre mer til, og skal man klare det, må man sørge for at fedre tar en større del av permisjonen i forbindelse med fødsel. Det er bare på det grunnlaget man sørger for at også fedre i etterkant tar et større ansvar for barna. På den måten klarer vi å komme oss ut av tidsklemma.

Derfor er jeg, som statsråden, veldig skeptisk til at vi skal legge opp til en ordning med søskenbonus, fordi jeg tror det vil bidra til at fedre får mindre tilgang til å være hjemme med sine barn enn ved de ordningene vi har i dag.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:00:26]: Det var veldig betryggende, synes jeg, å høre statsråden snakke om likestilt foreldreskap og at pappa skal involveres mer. Det er jo dette Fremskrittspartiet har stresset gang etter gang, at foreldre må likestilles.

Kristelig Folkeparti snakker om og ønsker seg en søskenbonus. Det kan – det hørte vi statsråden si – bli relativt dyrt. Det blir også dyrt samfunnsøkonomisk, og for arbeidsgivere blir det nesten umulig å få oversikt.

Representanten Molvær Grimstad snakket også om tidsklemma. Jeg må jo si at jeg er av samme oppfatning som representanten Gjul, for tidsklemma er faktisk et heseblesende hverdagsliv, og man kommer ikke i en tidsklemme selv om man har barn med 16 måneders mellomrom. Der kan jeg snakke av erfaring.

Den norske fødselspermisjonsordningen er faktisk en av de beste i verden. Folk kommer fra både Kina, Tyskland og alle steder fra for å lære mer om vår ordning og hvordan den bl.a. stimulerer kvinner til å føde flere barn, så jeg synes ikke at vi skal røre ved den slik som den er nå. Småbarnsforeldre får utrolig mye støtte i Norge i forhold til i andre land, bl.a. fødselspenger, billige barnehager, barnetrygd mv. Denne problemstillingen hadde ikke vært særlig relevant hvis vi hadde fått flertall for vårt forslag i en sak som skal behandles senere i dag, i Odelstinget, som handler om fedrekvote. Vi i Fremskrittspartiet ønsker oss nettopp det som alle snakker om, et likestilt foreldreskap.

Jeg vil også rette en advarende pekefinger, for å si det slik, mot Kristelig Folkeparti når de ønsker f.eks. at mor skal være hjemme over lengre tid, for kvinner er allerede nå de store taperne i pensjonsordningene, og med den lange permisjonstiden får de heller ikke muligheten til å opparbeide seg pensjonsrettigheter. Man kan også med det tempoet som er ute i arbeidslivet i dag, faktisk risikere å bli akterutseilt.

Kristelig Folkeparti flørter med småbarnsforeldrene. Nå er det ganske påfallende at det ikke er mer enn åtte måneder siden de gikk ut av regjering, og de jobbet ikke for å få verken søskenbonus eller andre ting som skulle styrke kvinnens rett, i den regjeringsperioden, så det blir for meg litt paradoksalt at de nå stresser med dette. Men det er opp til Kristelig Folkeparti å være med og bidra til å støtte det forslaget som vi kommer til å fremme senere i dag, som går nettopp på å endre lov- og regelverk for å likestille begge foreldrene i forbindelse med svangerskapspermisjon. Da tror jeg nemlig at problemet med at de må være i arbeid i seks måneder mellom fødselspermisjonene, kunne vært unngått, nettopp ved at pappa ble mer aktiv i forhold til å være hjemme. Vi tror faktisk på foreldrene og deres muligheter til å vurdere hva som er best for dem selv. Så jeg synes det er betryggende at statsråden ikke synes dette er noe spesielt godt alternativ, og jeg er svært glad for at vi nå diskuterer likestilt foreldreskap.

Olemic Thommessen (H) [11:04:33]: Mye er sagt i denne saken, og jeg ser at vi har en interessant sak under oppseiling, hvor likestillingshensyn og foreldres valgfrihet blir temaet. I det perspektiv var det kanskje litt overraskende å høre Fremskrittspartiets innlegg her i salen, for så vidt som Fremskrittspartiet jo pleier å stå på den foten som handler om valgfrihet, mens representanten Woldseth her gikk veldig langt i å støtte statsråden, som jeg nok synes hadde en veldig klar profil når det gjelder det å sette likestillingshensynene i denne sammenheng svært høyt.

Fra Høyres side er vi positive til den innfallsvinkelen som Kristelig Folkeparti har tatt, uten at vi her og nå vil gå inn i akkurat hvordan denne vektingen skal skje, og hvordan dette regelverket skal se ut. For det er riktig som statsråden sier, at her er det mange implikasjoner som man ikke kan ta stilling til slik rett over bordet i en interpellasjonsdebatt. Men slik vi ser det, er det viktig å gi barnefamiliene rom – rom for å planlegge sin egen hverdag, rom for å planlegge litt over tid. Dagens regelverk fremstår på mange måter som litt vilkårlig. Jeg er blant dem som tror at det å få barn også er noe som bør ta utgangspunkt i naturens og Vårherres medvirkning. Selv om de aller fleste foreldre i dag gjør sitt beste for å styre selv, bør vi ha et regelverk som ikke gjør at det at barn kommer uten at man nødvendigvis har planlagt det, skal være gjenstand for en vilkårlig behandling i forhold til hvilke goder man faktisk får. Det synes jeg nok at dagens regelverk gjør, og særlig blir dette tydelig i en tid hvor alderen til førstegangsfødende er økende, og hvor det å få barn sent er blitt nokså vanlig.

Det er klart det vil medføre en del kostnader dersom man går inn på en endring av regelverket i retning av det svenske. Men jeg kan ikke se at de innvendingene som er reist når det gjelder forholdet til næringslivet, er spesielt viktige. Jeg vet ikke hvor positivt det er å ha arbeidstakere innom i seks–syv–åtte–ni måneder før de går ut i nye permisjoner. Jeg tror ikke det nødvendigvis er noen fordel verken for arbeidsgiver eller for arbeidstaker. Jeg tror heller ikke det er svaret på hvordan vi skal møte mangelen på arbeidskraft i vårt land. Hvis vi skal klare det, må vi nok gå løs på andre og sterkere tiltak.

Høyre ser positivt på en regelendring som vil gå i retning av den svenske ordningen. Vi følger langt på vei de intensjonene som interpellanten har gitt uttrykk for i denne diskusjonen. Vi mener det blir feil hvis likestillingshensyn som sådanne skal stå i veien for et regelverk som skaper romslighet og planleggingsmuligheter for familiene. Likestilling er viktig, og det er viktig at fedrene deltar, men det må avveies i forhold til den selvbestemmelse som familiene må ha.

Vi avventer med spenning at saken kommer, og tror at det kan bli en interessant debatt. Og vi håper at departementet kommer frem til ordninger der begge disse sett av hensyn er godt ivaretatt.

May Hansen (SV) [11:09:34]: Interpellasjonen fra representanten May-Helen Molvær Grimstad tar opp et aktuelt tema som undertegnede har vært opptatt av og tatt opp i ulike sammenhenger. Det er selvfølgelig fordi jeg har en profesjon som jordmor, så jeg vet godt hvordan disse ordningene fungerer for de fleste.

Det er slik at man ikke alltid kan planlegge et svangerskap, og for dem som blir gravide og skal føde før en har opptjent nye rettigheter eller rettigheter i første svangerskap, kan det bli en økonomisk krise for familien. Så dette gjelder ikke bare flergangsfødende, det gjelder også førstegangsfødende. Jeg er enig med statsråden i at det er urettferdig at man her kun tar opp situasjonen for dem som er flergangsfødende.

Det er ingen god start for familien å slite med dårlig økonomi når man får barn. I Sverige har man nå en ordning som gir rett til foreldrepenger uten at man må tjene opp nye rettigheter når det er kort tid mellom fødslene. Jeg mener at det er viktig å se på de erfaringene man har fra Sverige.

Det store flertallet av norske kvinner ønsker å kombinere arbeid og omsorg for barn, og det er viktig med en familie- og likestillingspolitikk som legger godt til rette for dette.

Vi har gode permisjonsordninger i Norge og en godt tilrettelagt familie- og likestillingspolitikk som gjør at fødselsraten i Norge er meget høy. Barn er vår viktigste ressurs for framtida. Vi er et lite land med få innbyggere, og vi trenger barn. Vi trenger mange barn. Italia er et godt eksempel på feilslått familie- og likestillingspolitikk. Fødselsraten er meget lav, og kvinnene nekter å føde barn fordi det ikke er tilrettelagt for det. De har korte svangerskapspermisjoner, og det er ikke tilrettelagt for å kombinere arbeid med omsorg for barn.

Det interpellanten ikke tar opp i interpellasjonen, er en tilrettelagt politikk for både mor og far slik at begge kan kombinere arbeid og omsorg for barn.

Gode permisjonsordninger er viktig for å sikre god kontakt mellom barn og foreldre i barnets første leveår. Av hensyn til fars kontakt med barnet bør utvidelsen av permisjonen forbeholdes far – vi skal jo senere i dag behandle utvidelse av fedrekvoten med én uke. Regjeringa har i den politiske plattformen fra Soria Moria framforhandlet – ved siden av en utvidelse av fedrekvoten – at vi skal gi far rett til å opptjene selvstendige permisjonsrettigheter. Hver av foreldrene skal gis foreldrepenger på basis av egen opptjening. Hvis far hadde hatt denne rettigheten, hadde ikke problematikken som May-Helen Molvær Grimstad tar opp i sin interpellasjon, vært et økonomisk problem, fordi far hadde hatt rett til permisjon med lønn.

Det første vi må få på plass, er å gi far rett til å opptjene selvstendige permisjonsrettigheter ved siden av en utvidelse av fedrekvoten. Dette mener SV nå er det viktigste for familien og for likestillingen. Vi må gi begge foreldrene mulighet til å yte omsorg og være yrkesaktive, og vi må gi økonomisk mulighet til det. Derfor vil vi prioritere fars rettigheter til selvstendig opptjening foran det interpellanten tar opp i sin interpellasjon.

Det kan for enkelte kvinner også være negativt for karrieren å være borte fra jobb lenge hvis en har tette svangerskap. Det er derfor viktig at det legges til rette for at far kan ta sin del med egen opptjening. Dette er viktig for familien og for barnet, men det er også viktig at arbeidsgiver i større grad legger til rette for at både kvinner og menn kan kombinere arbeid og omsorg for barn.

Når det gjelder tidsklemma – det er jo flere andre som har vært inne på det her: Det er helt klart at hvis norske familier skal komme ut av tidsklemma, kan vi ikke lenger ha det slik at menn med barn jobber mer overtid enn menn uten barn. Vi må faktisk legge til rette for at begge to tar sin del av jobben hjemme.

Helt til slutt: Da jeg fødte mitt første barn – det er jo ille å gå tilbake til det, men bare for å se utviklingen vi har hatt i Norge, og hvor bra det egentlig er blitt – hadde vi tolv ukers permisjon med lønn, og vi ammet ett år den gangen også. Jeg husker ikke så veldig godt den tidsklemma, men vi hadde også menn som måtte ta sin del av jobben hjemme.

Erling Sande (Sp) [11:14:34]: Lat meg begynne med å gje ros til representanten May Hansen for eit veldig balansert og godt innlegg om saka. Eg kan stille meg bak veldig mykje av det som ho tok opp.

Eg er glad for at statsråden helsar debatten velkommen. Det betyr at sjølv om statsråden i dag gjev uttrykk for rettmessig skepsis til eit forslag som det ikkje er brukt lang tid på å diskutere, ynskjer ho debatten og er oppteken av å få alle delar av saka belyst. Og det er viktig.

Ein viktig del av dette arbeidet må vere – som fleire har påpeika her – å sjå på kva den såkalla syskenbonusen har ført til i Sverige, og kva erfaringar dei har hausta. For det er kanskje ikkje nødvendigvis slik at ein såkalla syskenbonus står i motstrid til likestilling.

Nokre kvinner ynskjer færre avbrot av yrkeslivet sitt. Det å få born med lengre intervallar betyr at ein lengre periode av kvinna sitt samla arbeidsliv blir oppstykkja på grunn av fødslar. Nokre kvinner ynskjer å få fleire born, men over ein kortare tidsperiode. I tillegg vil det – som fleire har påpeika her – vere kvinner som blir ramma ved fødsel dersom dei ikkje har hatt tid til opptening av rettar.

Lat meg understreke det statsråden seier om viktigheita av at både far og mor tek del i omsorga. Ein sjølvstendig oppteningsrett for far vil vere eit viktig grep for å sikre at fleire fedrar er aktive i dei fyrste åra til borna. Vi må ha eit mål om at dei velferdsordningane vi utformar, er med på å sikre at far får ta meir del i livet til borna.

Dersom erfaringane frå Sverige med den såkalla syskenbonusen skulle tyde på det motsette, må vi tenkje oss veldig nøye om før vi går inn på eit slikt tiltak. Sjølvsagt må innføringa av eit eventuelt slikt tiltak vegast opp mot andre tiltak på same området, som f.eks. sjølvstendig oppteningsrett for far, auka farspermisjon, tiltak for å betre tilhøva for sjølvstendig næringsdrivande og andre viktige tiltak som Regjeringa har lyfta fram i regjeringserklæringa på dette politikkområdet.

Det er for tidleg å sjå alle konsekvensar av det forslaget som Kristeleg Folkeparti har kasta fram, og det er ikkje mogleg å ta stilling til det her og no. Men debatten om det vil vere med på å belyse fleire sider av saka, og det vil gje Regjeringa viktige innspel i arbeidet vidare.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:17:32]: Eg vil nytte anledninga til å takke for debatten.

Kristeleg Folkeparti er for valfridom og for likestilling. Kristeleg Folkeparti har vore aktivt i forhold til å styrkje likestillinga. Når det gjeld fedrekvoten, som blir vedteken seinare i dag, er det faktisk opphavleg eit forslag frå Bondevik II-regjeringa om å utvide fedrekvoten øyremerkt far. I motsetning til Framstegspartiet vil vi bruke mild tvang mot far for å styrkje likestillinga, fordi ein ser at ved å ha enkelte verkemiddel som er øyremerkte far, blir far meir delaktig i omsorga for barna heilt frå dei er små, og det er ei god investering både for familien som heilskap og ikkje minst for barna.

Når det gjeld dette forslaget om syskenbonus, er det ikkje slik at vi etter at vi har gått ut av regjering, plutseleg har teke det opp i ein interpellasjon. Dette er jo ei sak som vi arbeidde med då vi var i regjering, og ein einstemmig komite på Stortinget slutta seg i førre periode til ein merknad der ein sa at det var positivt at departementet såg på dette. Og når vi har gått ut av regjering, er det jo interessant å finne ut korleis den nye regjeringa følgjer opp det arbeidet som var sett i gang. Derfor synest eg det var viktig å få lufta denne saka i dag, for å finne ut korleis Regjeringa ville følgje ho opp. Eg skjøner at det her er ulike synspunkt, men at Regjeringa vil leggje det fram og utgreie det på ein ordentleg måte.

Når det er sagt, er det, sjølv om ein kan ha ulike svar på ulike problem, viktig for Kristeleg Folkeparti at ein gir eit visst handlingsrom for foreldra til å velje sjølve. Når det gjeld dei som ikkje har opptent lønna svangerskapspermisjon, har Kristeleg Folkeparti eit ønske om at eingongsstønaden blir auka til 2 G. Men når det gjeld dei tiltaka ein har, skal vi ikkje snu det og seie at vi ikkje skal ha fedrekvote som er øyremerkt far. Nei, vi skal ha ein aktiv politikk i forhold til likestilling og i forhold til familien. Men det er jo slik, som nokre har nemnt her, at det er når ein går ut i jobb igjen, at ein opplever tidsklemma. Då er det enkelte som kanskje ikkje rekk å kome ut i jobb igjen før dei er blitt gravide på nytt, eller som kan kjenne seg stressa på at dei må kome i jobb før dei får barn nr. 2. Dette vil kanskje vere eit tilbod som nokre få ønskjer å benytte seg av, slik at moglegheita ligg der dersom ein i ein periode ønskjer å velje litt annleis. Det er ikkje noko mål for Kristeleg Folkeparti at dette skal vere ei ordning som flest mogleg skal benytte seg av, men vi vil gi ein valfridom, slik at foreldra sjølve kan få avgjere korleis dei vil ha det. Det trur eg kan vere ei god ordning – med litt mindre stressnivå og litt meir valfridom.

Statsråd Karita Bekkemellem [11:20:54]: Jeg har lyst til å takke Stortinget for debatten, og jeg synes at debatten og innleggene var poengterte. Med de signalene vi har fått, har departementet et godt grunnlag for den gjennomgangen vi nå skal foreta.

Jeg har lyst til å si at den rød-grønne regjeringen også er opptatt av både likestilling og valgfrihet, men vi har nok litt forskjellig tilnærming til hva som vil være de ulike veivalgene. Men det er viktig at det ligger fleksibilitet i bunnen i de ordningene vi legger opp til. Derfor tror jeg at noe av svaret på de utfordringene vi har, er – som representanten Gunn Karin Gjul var inne på i sitt innlegg – at det er viktig at vi har permisjonsordninger som også oppleves som fleksible, som gjør at den enkelte familien kan gjøre sine valg sammen med arbeidsgiveren.

Så har jeg faktisk lyst til å ta Fremskrittspartiet litt i forsvar, for i motsetning til Høyre synes jeg innlegget til representanten Woldseth her i dag var svært realistisk i forhold til de utfordringene vi står oppe i. Det er klart at det er veldig enkelt å ha en overordnet målsetting som heter valgfrihet uansett, men jeg mener at nettopp det innlegget vi hørte fra Fremskrittspartiet, viste veldig godt de utfordringene vi har på svært mange andre områder som et slikt forslag vil ha konsekvenser for.

Jeg har bare lyst til å avslutte med at gjennomgangen skal komme. Stortinget skal få muligheten til å ta denne debatten og fatte sine beslutninger.

Så er det også slik at dette har en kostnadsside. Når vi deltar ute i den offentlige debatten, tror jeg nesten alle partier kanskje etter hvert er tjent med at vi har en viss edruelighet når det gjelder hva vi lover på dette feltet. Nå vet vi at vi har debatter og lovnader om selvstendig opptjeningsrett for næringsdrivende. Vi har utvidelse av pappakvoten. Er det realistisk – og innenfor hvilket tidsrom skal vi ha mulighet for – å legge inn mange hundre millioner mer til et sånt forslag?

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.