Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Kari Lise
Holmberg til justisministeren, vil bli svara på av arbeids-
og inkluderingsministeren på vegner av justisministeren.
Kari Lise
Holmberg (H) [13:03:22]: Jeg vil få stille følgende
spørsmål til statsråden:
«I 2005 ble vilkårene for å få billighetserstatning
oppmyket for blant annet taterne. Jeg har blitt kontaktet av hovedpersonen
i filmen «Tradra – i går ble jeg tater».
Han har jobbet med sin sak siden 1997 og sendte ny søknad etter
Stortingets beslutning i 2005. Han kunne fortelle en historie
om lang saksbehandlingstid og mye byråkrati.
Hvor lang er saksbehandlingstiden for denne
gruppen, og hvilke tiltak er satt inn for å få saksbehandlingstiden ned?»
Statsråd Bjarne Håkon
Hanssen [13:04:07]: La meg bare starte med å si
at dette er et spørsmål som også jeg som
arbeids- og inkluderingsminister har et engasjement i, knyttet til
mitt ansvar for nasjonale minoriteter. Det har vært et
bredt samarbeid i Regjeringen, særlig mellom
Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet,
om disse spørsmålene. Slik sett føles
det også greit å svare på spørsmålet
på vegne av justisministeren.
Da vil jeg si at St.meld. nr. 44 for 2003-2004
og St.meld. nr. 24 for 2004-2005 omhandler særskilte og lempeligere
regler om billighetserstatning til krigsbarn, romanifolk/tatere,
eldre utdanningslidende samer og kvener samt barnehjemsbarn.
Søknader om billighetserstatning stiles
til Justissekretariatene, som er sekretariat
for Stortingets billighetserstatningsutvalg. Sakene forberedes
deretter i ulike faginstanser etter hvilket grunnlag for
erstatning som påberopes i den enkelte sak. For denne gruppen
som spørsmålsstilleren nå er opptatt
av, kan det være flere grunnlag for erstatning.
Avhengig av hvilke grunnlag som billighetserstatningssøknaden
knytter seg til, kan saken tenkes forberedt i Sosial- og helsedirektoratet,
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og/eller Utdanningsdirektoratet.
Det hender også at enkelte saker blir forberedt
i flere av fagetatene, der vedkommende søker
kan omfattes av flere grunnlag for erstatning. Stortingets billighetserstatningsutvalg
behandler først saken etter at alle
grunnlagene er tilfredsstillende utredet. Slik utredning
foregår parallelt i de ulike fagetatene som er involvert.
Regjeringen ønsker å sikre
at saksbehandlingstiden i billighetserstatningssaker blir så kort
som mulig, men det er også viktig at saken undergis
en god og betryggende behandling, slik at den som søker,
kan få den erstatningen som han tilkommer i forhold til
de grunnlagene som kan være til stede.
Saksbehandlingstiden for billighetserstatningssøknadene
har vært utilfredsstillende
lang. På denne bakgrunn ble det i april i år nedsatt
en embetsmannsgruppe som fikk i mandat å gjennomgå saksbehandlingstiden
i de ulike etatene som er involvert i behandlingen av sakene. Embetsmannsgruppen
har foreslått flere tiltak for å redusere den.
Det er samtidig tilført økte ressurser,
og ressurser er omprioritert i den enkelte fagetat. Når
de foreslåtte tiltakene er gjennomført, bl.a.
gjennom opplæring mv. av saksbehandlerne, er det et mål
at saksbehandlingstiden reduseres til 14 måneder i de sakene
som forberedes av en eller flere fagetater. Regjeringen
vil sette inn ytterligere ressurser dersom vi ser at det er behov
for det.
Jeg er veldig opptatt av at disse sakene finner
sin løsning. Jeg ser likevel at det må ta
noe tid for at sakene skal bli tilfredsstillende forberedt, slik
at søkerne får den erstatning de er berettiget
til.
Kari Lise Holmberg
(H) [13:07:30]: Jeg er glad for at statsråden signaliserer
at han vil følge positivt nøye med på saken
og også sette inn ytterligere ressurser om nødvendig.
Denne saken som vi omtaler her, går
altså så langt tilbake som ti år. Det
må framstå som uforståelig for noen og
hver, og egentlig uverdig for det mennesket det gjelder.
Jeg har en følelse av at når
vi snakker om byråkrati, dreier det seg ofte
om papirer som går fram og tilbake. De som er i den gruppen
som søker billighetserstatning, har ulik bakgrunn, og de
trenger ofte tilpasset veiledning i søknadsprosessen,
en prosess som jeg har en mistanke om kan være
for komplisert og for vanskelig i en del tilfeller, men
mange ganger tror jeg det er unødvendig å bruke
juridisk bistand i disse sakene. Spørsmålet er:
Hvordan blir plikten til veiledning fulgt opp?
Statsråd Bjarne Håkon
Hanssen [13:08:25]: Det er selvfølgelig vanskelig
for meg å gå inn på den enkeltsaken som
er utgangspunktet for spørsmålet, men av spørsmålet
ser jeg at han det gjelder, har jobbet med saken siden 1997. Som
det også står i spørsmålet,
sendte han en ny søknad etter Stortingets
beslutning i 2005. Sånn sett har ikke denne saken
ligget så lenge i systemet til behandling, og med en saksbehandlingsambisjon
på 14 måneder vil det være
mulig å kunne komme langt også når
det gjelder denne saken.
Jeg er helt enig i at det ikke må være
krevende prosedyrer knyttet til inngangen til å få søke.
Det er ulike instanser som hjelper eventuelle søkere. Blant
annet har vi ofte brukt Rettferd for Taperne. Det er en
organisasjon som har fått ekstra midler både
fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet,
nettopp for å kunne være en
lavterskelinngangsport til å få fremmet søknader.
Kari Lise Holmberg (H) [13:09:41]: Denne saken har jo hatt dokumenter liggende
ti år tilbake, så sånn sett synes jeg
dette gir et bilde av at ting nok kunne gått fortere i
systemet vårt.
Jeg er tilfreds med at statsråden
har orientert om ressursene og om tiltak, og ser fram til at man
jobber videre med dette området, de nasjonale minoritetene.
Jeg tror jeg vet hva statsråden vil svare når
jeg spør om han fortsatt vil følge positivt opp
i forhold til justisministeren, slik at det kan bli fortgang og
snarlige avgjørelser i saker som har en så lang
historie.
Statsråd Bjarne Håkon
Hanssen [13:10:23]: Ja, det vil jeg selvfølgelig gjøre.
Jeg opplever også justisministeren sånn
at han egentlig ikke trenger at jeg maser mye på ham.
Han har et sterkt engasjement i saken selv.
Før jeg gikk ned til Stortinget, hørte
jeg at når det gjelder en av de andre gruppene
som også – og med rette – har vært
veldig utålmodig, samer som er utdanningslidende, er de
første sakene nå ferdige. Saksbehandlingen
begynner å bli avsluttet, slik at vi kan komme i en utbetalingsposisjon
i forhold til dem, men det har tatt lang tid. Det er viktig å passe
på at det ikke glir ut igjen. Det er i ferd med å skje
positive ting.