Sonja Irene Sjøli
(H) [12:59:51]: Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til helse- og omsorgsministeren:
«Ventelistetall fra Norsk pasientregister
for 2. tertial 2006 viser at ventetiden innenfor
psykisk helsevern har økt. Den gjennomsnittlige ventetiden
for barn og unge som trenger psykisk helsevern, er 96
dager. Dette er en alarmerende utvikling.
Kan statsråden redegjøre
for omfanget av ledig kapasitet hos private avtalespesialister og
andre private aktører innenfor
psykisk helsevern, og gi en vurdering av hvordan private aktører
kan bidra til redusert ventetid for pasienter?»
Statsråd Sylvia Brustad [13:00:32]: La meg først si at jeg er enig med
representanten Sjøli i at det er altfor lang ventetid for
barn og unge som venter på å få hjelp
av psykiatrien. Det gav jeg også uttrykk for
i svar på et spørsmål fra representanten
Lønning i spørretimen 1. mars i år.
Ventetida for dem som har påbegynt
behandling, har økt, som representanten påpeker,
fra 86 dager i 2. tertial 2005 til 96 dager på samme tidspunkt
i år. Men antallet behandlinger har økt fra 4
572 til 5 002 i samme periode. Det kommer altså stadig
flere barn og unge til. Jeg mener det er positivt
at flere barn som trenger det, får behandling for psykiske
lidelser, men jeg er også helt enig i at ventetida
må ned. Og vi må prøve å kombinere
begge de to tingene.
Regjeringa vil på den bakgrunn styrke retten
til helsehjelp for barn og unge ved å innføre
en særskilt ventetidsgaranti. I desember 2005 satte jeg
som kjent ned en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utforme
en ordning med en særskilt ventetidsgaranti for barn og
unge. Den skulle også foreslå hvordan retten
til helsehjelp for barn og unge med rusavhengighet eller
psykiske lidelser kan styrkes. Arbeidsgruppa leverte sin enstemmige
innstilling i juni 2006, og den har vært på høring
med frist 1. november i år. Innføring
av ventetidsgaranti krever endring av lov om pasientrettigheter,
slik at saken vil bli forelagt Stortinget.
Vi hadde en omfattende debatt om bruk av avtalespesialister
i Stortinget for en knapp uke siden. Der slo jeg fast at privatpraktiserende
avtalespesialister er en verdifull ressurs og en vesentlig del av
spesialisthelsetjenesten. Jeg sa også at ordninga
skal bevares og videreføres. Regjeringa ønsker å legge
til rette for at vi får en god oppgavefordeling mellom
avtalespesialister og helseforetakene, og vi vil sikre
likeverdig tilgjengelighet til spesialisthelsetjenester. Jeg vil
nå sette i gang et utrednings- og utviklingsarbeid for å integrere
avtalespesialistene på en bedre måte i
de regionale helseforetakenes sørge
for-ansvar.
Representanten Sjøli ber meg redegjøre
for omfanget av ledig kapasitet hos avtalespesialister og andre
private aktører innenfor psykisk helsevern.
En pasienttelling fra 2000 viste at 4,2 pst.
av barn og unge som ble behandlet i psykisk helsevern,
fikk denne behandlinga av avtalespesialister. Jeg kan fort bli enig med
representanten i at disse tallene er gamle. Jeg vil derfor vurdere
om barn og unge skal omfattes av en ny pasienttelling
neste år, slik at vi får en bedre oversikt
over tilbudet. Jeg synes ikke dette er tilfredsstillende.
Faktum er at departementet pr. i dag ikke
har oversikt over ledig kapasitet hos avtalespesialister og andre
private aktører innenfor psykisk helsevern.
Vi arbeider derfor med å forbedre rapporteringsopplegget
for private avtalespesialister. I rammeavtalen mellom
regionale helseforetak og
profesjonsforeningene er partene bl.a. enige om at informasjon om
avtalespesialistenes ventetid skal være tilgjengelig for
pasientene. Det er det slett ikke alltid i dag.
Antall årsverk i avtalepraksis
har vært stabilt siden 1998 og er i 2005 på 173
psykiatere og 412 psykologer. Vi kjenner ikke til hvor
mange som behandler barn og unge, og hvor mange som behandler voksne.
Som jeg tidligere har opplyst i Stortinget,
kjenner jeg ikke til at det er stor pågang for å etablere
nye tilbud innen psykisk helsevern for barn og unge. Antallet
i dag er meget beskjedent. Eventuell ledig kapasitet i
foretakene skal utnyttes best mulig, bl.a. gjennom god arbeidsdeling
i og mellom sjukehusene. Det er de regionale
helseforetakenes ansvar å sørge for dette. Målet
er at vi skal utnytte kapasiteten i det psykiske helsevern i offentlig
sektor langt bedre enn vi gjør i dag, slik at
barn og unge får raskere behandling.
Jeg vil legge til: Det er slik at Regjeringa
er opptatt av å bruke også de
private avtalespesialistene mer, i den grad det er rom for det,
for å hjelpe barn og unge.
Sonja Irene Sjøli (H) [13:04:39]: Jeg takker statsråden for svaret.
Det er positivt at statsråden ønsker å utnytte
eventuell ledig kapasitet hos private psykologer og psykiatere.
Vi vet at det er ledig kapasitet, og det er bra at man får
det kartlagt og utnytter den muligheten som det kan gi. For det er
jo meningsløst at barn og unge skal stå i
kø i månedsvis, hvis det er ledig kapasitet hos
de private aktørene.
Høyre mener at psykisk syke
barn og unge må ha samme rett til behandling
hos private som sykmeldte. Jeg har lyst til å spørre
statsråden om det. Er hun enig i at de bør ha
den samme rett som sykmeldte til å få et behandlingstilbud
fra private, dersom det kan gi raskere hjelp? Jeg har registrert
at man i budsjettet har satt av en del millioner til voksne som
er sykmeldte for psykiske lidelser, til behandling hos private.
Kan det samme skje for barn?
Statsråd Sylvia Brustad [13:05:48]: Jeg tror det viktigste
grepet overfor barn og unge er å utnytte hele
den kapasitet vi har, det være seg i det offentlige, der
jeg mener at det er noe å gå på, eller,
i den grad det også er det der, i det private.
Det er det vi nå prøver å kartlegge.
Så er det selvfølgelig viktig at vi bruker penger
på dette. Så er det viktig, og det er derfor Regjeringa
foreslår det, at vi får en særskilt ventetidsgaranti
for barn og unge.
Jeg er helt enig med representanten Sjøli
i at det er meningsløst at barn og unge skal
vente så lenge. Og det er meningsløst at før
de kommer inn i den køen, er det veldig mange som har ventet både
måneder og år. Slik skal vi ikke ha
det. Det er derfor vi også er utålmodige etter å behandle
barn og unge litt annerledes enn det vi gjør
når det gjelder voksne, for å forebygge at de
skal slite med dette resten av livet. Så her er jeg åpen
for gode forslag til hvordan vi skal gjøre det.
Men det viktigste grepet fra vår side, i
tillegg til penger og å utnytte kapasiteten, er at vi får
en særskilt ventetidsgaranti, for på den måten å kutte
ventetida ytterligere.
Sonja Irene Sjøli (H) [13:06:50]: Jeg er litt opptatt av dette med ventetidsgarantien.
I Aftenposten 11. januar i år uttalte
statsråden at det var fullstendig uakseptabelt at barn
og ungdom med psykiske lidelser skulle vente tre måneder
på behandling. Tidligere har jo statsråd Halvorsen
uttalt at alle barn bør få hjelp innen én
måned. Jeg er kjent med at statsråd Brustad
i juli sendte ut et høringsforslag der det foreslås
at barn og unge skal ha rett til vurdering etter
ti dager, og rett til behandling etter 90 dager. Statsråd
Brustad foreslår altså en ventetidsgaranti
med en like lang ventetid som den hun i januar mente var
helt uakseptabel. Da har jeg lyst til å spørre: Hva
er det som har skjedd på veien, når statsråden
nå mener at tre måneder er akseptabelt?
Statsråd Sylvia Brustad [13:07:46]: Jeg mener ikke at det er
noe mål at barn og unge skal vente i tre måneder.
Det er jo bakgrunnen for at jeg har tatt det initiativet jeg har
gjort for å redusere ventetida. I det intervjuet
i Aftenposten fra tidligere i år har jeg i hvert fall – uten
at jeg har det foran meg – presisert at når vi
snakker om 90 dager, så er det et gjennomsnitt. Det betyr
at det ikke bare er slik at barn venter i tre
måneder, men mange venter også i seks
måneder og opptil et år etter at de
har kommet inn i køen. Hvis vi da legger til det de har
ventet på forhånd, ville det ha vært
en betydelig forbedring å få alle
garantert innenfor tre måneder, når
vi vet at det er mange som venter mye lenger – så lenge
vi snakker om gjennomsnittstall. Men dette får vi rikelig
mulighet til å diskutere når vi kommer med saken
til Stortinget, og vi får presentert vårt endelige
forslag. Men jeg opplever at vi har samme mål, og da tror
jeg også det er mulig å finne gode
løsninger.