Trine Skei Grande (V) [15:21:10]: I Herbjørg Wassmos bok «Huset med den blinde glassveranda» står det:

«Barn var alltid kvinnenes. Når kvinnfolkene på en eller annen måte sviktet, ble det bare tull for ungene. Ingen visste hva de skulle gjøre med dem.»

Den 21. november i år reiste Inga Marte Thorkildsen en interpellasjonsdebatt om vold i hjemmene. I den debatten ble SV-representanten veldig sint når det var noen som snakket om kvinner som overgripere. Det har ført til at jeg har tenkt veldig mye på dette etterpå. Hvorfor blir man så sint?

Hvis man ser på oversikten over seksuelle overgrep, f.eks. Finkelhorns undersøkelse i USA fra 1979, viser den at 19 pst. av kvinnene og 9 pst. av mennene hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. I 1985 viste den samme undersøkelsen at dette hadde økt til 27 pst. av kvinnene og 16 pst. av mennene. I Norge hadde vi en undersøkelse av Sætre, Holter og Jebsen i 1986 som viste at det gjaldt 19 pst. av kvinnene og 14 pst. av mennene, mens Folkehelsas tall fra 1994 viste at det gjaldt 13 pst. av kvinnene og 7 pst. av mennene. Tallene er usikre, men jeg tar fram disse tallene først og fremst for å vise at omfanget også er ganske stort når det gjelder menn.

Hvorfor er tanken om kvinnen som overgriper så vanskelig for oss? Det er fordi det bryter med både kjønnsrollemønstrene våre, og det bryter med morsbildet vi har. En svensk undersøkelse viser at mellom 20 og 30 pst. av seksuelle overgrep er gjort av kvinner. Sætre, Holter og Jebsen sa i 1986 at kvinner stod bak 20 pst. av overgrepene mot gutter og 6 pst. av overgrepene mot jenter. Vi har altså visst dette i nesten 20 år, men likevel er det kjempevanskelig for oss.

Jeg vil bare understreke at jeg er stolt over den kvinnekampen som brakte fram både krisesentrene og incestsentrene, og syns at alle som har vært med der, har gjort en flott jobb. Men nå er det kanskje på tide å tørre å ta skrittet videre, det skrittet verken kvinnekampen eller mannskampen har tort å gå.

Støttesentrene mot incest har rundt 70 ansatte rundt omkring i Norge, sju av dem er menn. Hvis man har blitt utsatt for overgrep fra en kvinne, er det sikkert veldig mange som ønsker å møte en mann når de har kommet så langt at dette er noe de vil ta tak i.

Kvinner som har gjort overgrep mot menn, er på en måte tre tabuer samtidig: Først er det tabuet om overgrepet, så er det overgrepet på manndommen, og så er det overgrepet fra en kvinne. Hvorfor er dette så vanskelig? Jo, det er mye av det samme som mange kvinner som har blitt utsatt for overgrep, møter, nemlig at man er redd for ikke å bli trodd, man er redd for at noen bare skal syns synd på en, man er redd for å bli stemplet som svak, man vil gjerne beskytte familien sin, man føler seg veldig skyldig i det som har skjedd, det er vanskelig å sette ord på, og så er det det utrolige med oss mennesker at sjøl folk som gjør oss vondt, blir vi glad i. For gutter går dette spesielt på trusselen om motanmeldelse, og så er man redd for å miste venner, venner som ikke vet hvordan de skal takle det, eller som kan synes at det er ekkelt.

Historiene jeg har hørt, har vært rystende, rørende og bevegende. Jeg følte at jeg hadde et ansvar for å gjøre noe. Tilbudet vi har i dag til akkurat denne gruppen i det offentlige, er veldig dårlig – det er ett til to års ventetid. Støttesentrene våre er veldig gode, men de er laget først og fremst av og for kvinner, sjøl om noen av dem i det siste har syntes det har vært viktig å ansette menn også. Så har vi Senter for seksuelt misbrukte menn, som har holdt til her i Oslo fra 1990, og som får betraktelig mindre overføringer enn de andre sentrene, sjøl om Oslo nå i budsjettforlik med Venstre går inn og betaler en større del. Det frivillige arbeidet, det frivillige engasjementet og de frivillige organisasjonene er så å si fraværende på dette området.

Min utfordring til statsråden er: Tar vi dette på alvor? Er statsråden kanskje villig til å lage en handlingsplan på området, en handlingsplan som gir oss offentlig kunnskap om dette? Kanskje er det slik at de guttene som opplever dette, gir helt andre signaler enn hva jentene gjør, overfor lærere, omsorgspersoner og det offentlige hjelpeapparatet? Er det mulig å bruke all den kompetansen som nå er bygd opp ved støttesenteret i Oslo, og spre den til de andre støttesentrene, og til alle dem som møter disse utfordringene? Vil statsråden også gå sammen med meg om å åpne den offentlige debatten og bryte tabuene på dette området om at dette problemet ikke fins, og at dette er noe man ikke snakker om – og spre kunnskapen til alle som har opplevd dette, om at det faktisk er mulig å få hjelp, sjøl om det i dag nesten ikke er det?

Én skrev til meg at menn er oftest overlatt til seg sjøl etter at de har opplevd dette, uten å bli trodd av verken de nærmeste, helsevesenet eller politiet. I det offentlige rom prates det ikke om mødre som seksuelle overgripere, samme hvor mye statistikken viser oss at det er sant. Jeg vil fra Stortingets talerstol si: Jo, mødre kan være overgripere, og det er aldri ungenes skyld.

Jeg er glad for alt som er gjort, spesielt på kvinnesiden på dette området, men kanskje det nå er på tide at vi tør å lyse opp et bakrom til, som er akkurat like mørkt og dystert som Toras rom i «Huset med den blinde glassveranda» – bare at nå er det Tor som ligger der, og han er det ingen som har skrevet noen bestselgerroman om.

Min utfordring til statsråden er: Kan vi lage en handlingsplan, kan vi bygge opp hjelpeapparatet, kan vi sørge for kompetanseheving, og kan vi – ikke minst – sørge for å bryte tabuene på området? Kanskje kan dette bli den utfordringen der kvinnekamp og mannskamp kan møtes for å hjelpe unger som har lidd en forferdelig overlast.

Statsråd Karita Bekkemellem [15:28:11]: Først har jeg lyst å takke representanten Skei Grande for at hun fokuserer på et alvorlig og viktig tema.

Seksuelle overgrep er noe av det mest alvorlige et barn kan bli utsatt for, og skadevirkningene er i dag veldokumenterte.

Vi vet at både gutter og jenter utsettes for seksuelle overgrep, men seksuelle overgrep mot gutter får mindre oppmerksomhet enn seksuelle overgrep mot jenter. Jeg er helt enig med interpellanten i at det er nødvendig å rette større oppmerksomhet mot mannen som overgrepsutsatt, og vi må også vurdere om hjelpe- og støtteapparatet i tilstrekkelig grad fanger opp og gir adekvat hjelp til menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Som interpellanten veldig riktig pekte på: Hva om overgriperen faktisk er en kvinne?

Når det gjelder omfanget av seksuelle overgrep mot gutter, har vi i dag ikke god nok oversikt. Selv om interpellanten viste til en del statistikk, bl.a. fra Sverige, tror jeg nok vi må erkjenne at det på akkurat dette feltet kan være stor mørketall, og det kan være vanskelig å få opp statistikken på en god nok måte. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring skal gjennomføre en kartlegging av seksuelle overgrep mot barn. Målet med undersøkelsen er bl.a. å gi svar på spørsmålet om hvor mange barn som utsettes for vold og overgrep av ulik art, samt gi et bilde av hvordan slike overgrep er fordelt blant ulike grupper barn og unge. Undersøkelsen skal være ferdig neste år. Kunnskapen vi får fra denne undersøkelsen, vil forhåpentlig gi oss et bedre grunnlag for å utvikle forebyggende tiltak og gi mer målrettet hjelp og støtte til dem som er blitt utsatt for overgrep.

Kjønnsperspektivet er viktig i arbeidet på dette området. Menn og kvinner kan oppleve og takle seksuelle overgrep ulikt og kan ha behov for ulike typer støtte og hjelp. Et dybdestudium som ble gjort i 1997 av ti overgrepsutsatte menn, viste at mennene opplevde at de ikke maktet å leve opp til samfunnets mannsideal, og at de derfor ikke kjente seg som ordentlige mannfolk. De følte seg mislykket fordi de ikke hadde klart å ha kontroll og beskytte seg selv. De kjente seg skitne eller ødelagte, og de klarte ikke å føle intimitet med en partner i seksuelle situasjoner. Mennene hadde problemer med å etablere og opprettholde nære relasjoner til andre mennesker.

Trolig er det slik at menn i mindre grad enn kvinner er åpne om at de har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. Jeg tror dette kan ha noe med mannsrollen og med krenkelsen av mannens maskulinitet å gjøre. Å være overgrepsutsatt eller å bli betraktet som offer strider mot det maskuline rolleideal. Dette kan bidra til at mannen ikke vil erkjenne at han har vært utsatt for et overgrep, og på den måten får han heller ikke nødvendig hjelp. Mannen må gi seg selv lov til å være offer.

Det er viktig å slå fast at helsetjenesten har et ansvar for å gi hjelp og behandling til personer som har vært utsatt for overgrep, f.eks. i forbindelse med psykiske problemer og rusproblemer. Menns manglende åpenhet om seksuelle overgrep kan ha sammenheng med at hjelpeapparatet er mindre flink til å møte menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og kanskje også mindre i stand til å gi adekvat hjelp. Dette er noe som vi er helt nødt til å jobbe videre med. Jeg vil ta opp med helseministeren hvordan helsetjenesten kan settes i stand til å gi et bedre behandlingstilbud til menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen.

Et viktig supplement til det ordinære helsetilbudet er incestsentrene. Disse sentrene som arbeider etter hjelp til selvhjelp-prinsippet, har unik kunnskap og kompetanse og gir også et tilbud som vanskelig kan dekkes av det offentlige hjelpeapparatet.

Bortsett fra ett av sentrene i Oslo som er forbeholdt kvinner, er alle incestsentrene åpne for både kvinner og menn. Det er en overvekt av kvinnelige medarbeidere ved sentrene. Selv om flere sentre mot incest og seksuelle overgrep i den senere tid har ansatt menn, er det viktig å jobbe for at flere menn ansettes, og at sentrenes kompetanse på å gi bistand til menn styrkes. Dette kan bidra til at flere menn henvender seg til et senter for hjelp og bistand. I Oslo finnes det et eget senter for menn, Senter for seksuelt misbrukte menn. Hittil i år har dette senteret fått over 100 nye brukere. Blant annet er det flere innvandrere og homofile som ber om hjelp. Det sier oss litt om omfanget, at det er et stort behov for hjelp.

Det er viktig at incestsentrene har nok ressurser til å gjøre en god nok jobb. Fra og med i år vil incestsentrene bli finansiert på samme måte som krisesentrene. Det vil si at 20 pst. kommunalt tilskudd utløser 80 pst. statlig tilskudd. Erfaringen så langt er at den nye finansieringsordningen bidrar til at sentrene får en bedre økonomi og dermed kan yte mer og bedre hjelp, også til menn.

Stortinget har i et anmodningsvedtak bedt Regjeringen sørge for at incestsentrenes tilbud, organisering og samarbeid med det offentlige hjelpeapparatet evalueres innen utgangen av denne stortingsperioden. Dette skal vi selvfølgelig følge opp. I en slik evaluering vil det være viktig å inkludere en vurdering av tilbudet til menn, slik at vi får grunnlag for å vurdere om det f.eks. er behov for flere sentre som bare er åpne for menn.

I tillegg til finansieringen av incestsentrene bidrar departementet også økonomisk til incestsentrenes interesseorganisasjon. Denne organisasjonen er viktig når det gjelder å utvikle og forbedre det tilbudet sentrene gir.

Det framgår av Soria Moria-erklæringen at Regjeringen vil styrke tilbudet til incestofre. Som en oppfølging av det åpnet vi i august i år en landsdekkende og døgnåpen hjelpetelefon for personer som er utsatt for incest eller andre seksuelle overgrep. Telefontjenesten er åpen for barn, unge og voksne av begge kjønn. Denne telefontjenesten innebærer en styrking av tilbudet, også til menn. I løpet av 2008 skal telefontjenesten evalueres. Vi vil da få informasjon om hvilke grupper som benytter seg av dette hjelpetilbudet, og grunnlag for å vurdere eventuelle tilpasninger og forbedringer i tjenesten.

Arbeidet med å etablere fem regionale ressurssentre som skal arbeide med vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, har pågått i år og vil fortsette til neste år. Formålet er å bidra til bedre og mer helhetlige tjenester gjennom økt kompetanse og bedre samarbeid. Ressurssentrene skal bistå det offentlige og det private hjelpeapparatet med informasjon, veiledning og kompetanseoppbygging. Også sentre mot incest og seksuelle overgrep vil dra nytte av de regionale ressurssentrenes tjenester.

Skadevirkningene etter seksuelle overgrep mot barn er like alvorlige enten de er begått mot gutter eller mot jenter, og uansett om overgriperen er en kvinne eller en mann. Vi må være bevisste på at menn generelt er mindre åpne når det gjelder overgrep de har opplevd i barndommen, enn kvinner, og at menn og kvinner som sliter med senvirkninger etter overgrep, kan ha forskjellige behov for hjelp.

Som ansvarlige myndigheter må vi vurdere hvordan vi kan styrke og forbedre støtte- og behandlingstilbudet, spesielt med tanke på menn, som også interpellanten var opptatt av. Når vi får NOVA-undersøkelsen, vil vi ha et mye bedre grunnlag for å kunne utvikle tiltak. Vi vil nå gå i dialog med mannssenteret Reform og Alternativ til Vold for å drøfte innretningen på arbeidet. Gutters og menns helse og levekår vil dessuten bli grundig belyst i den kommende stortingsmeldingen om menn og likestilling. Vi vil også ha en tettere dialog med Fellesskap mot seksuelle overgrep om deres arbeid med gutter og menn.

Det er viktig å bygge på den kompetansen og de ressursene som finnes både i helsetjenesten og i støtte- og hjelpeapparatet som er utviklet på dette området. Her vet vi at det er mange aktører og gode krefter å spille på lag med.

Jeg har avslutningsvis igjen lyst til å si at jeg synes det er meget prisverdig at Venstre tar opp dette problemet. Som interpellanten også sa, er dette et tabubelagt tema. Det er fortsatt slik i vårt samfunn at det er noen politikkområder som ikke er like enkle å snakke om i det offentlige rom. Jeg fikk en klar utfordring av interpellanten, om jeg sammen med Venstre ville være med på å bryte dette tabuet, og jeg kan forsikre om at både jeg og Regjeringen vil gjøre det.

Trine Skei Grande (V) [15:38:38]: Jeg er veldig glad for at statsråden deler mitt engasjement på dette området. Vi erkjenner at dette er et område vi vet lite om, der det er store mørketall.

Jeg er også veldig glad for at statsråden ikke gikk i noen av de fellene jeg følte vi gikk i da vi diskuterte interpellasjonen den 21. november. Jeg føler at det å erkjenne at dette er et ekstra tabu som vi må bryte – et trippeltabu for disse ofrene – ikke er en trussel mot alt det kvinnekampen har stått for på denne siden, men at man faktisk erkjenner at også kvinner kan være overgripere.

Jeg er veldig glad for at statsråden også velger å ta dette opp med helsetjenesten, men jeg har lyst til å utfordre statsråden på om ikke justisministeren også burde ha vært tatt med i denne type arbeid. Dette handler om at vi har veldig få dommer når det gjelder kvinner som overgripere – om noen. Vi har en dom i Bergen, som jeg vet om. Ellers er det nesten ingen dommer. Jeg tror – gjennom de historiene jeg har fått – at det er veldig mange som møtes med mistro, og som ikke er blitt trodd i de forklaringene de har gitt i sitt møte med justisvesenet. Av og til er grusomheten verre enn hva fantasien vår faktisk kan vise til. De kunnskapene er det viktig å bringe videre, også til den delen av hjelpeapparatet vårt.

Og så: Jeg mener at det som har regulert tilgangen for brukerne når det gjelder støttesenteret i Oslo, stort sett har gått på hvor stor kapasitet de har hatt til å ta telefonen. Det koster å ta den første telefonen når en først har bestemt seg for å ta den, og en må kanskje prøve 20–30 ganger fordi ingen er der til å ta telefonen. Det syns jeg er et uverdig forhold for oss. Jeg lurer på om statsråden kan være med på å bidra til at det alltid skal være noen til å ta telefonen, eller til at det skal være noen som kan fortelle om et annet sted de kan ringe når de først har brukt energi på å klare å ta den telefonen.

Jeg skjønner at statsråden har satt i gang en del prosjekter, og jeg ønsker at statsråden kanskje kan ende opp med en handlingsplan på området når de undersøkelsene som er satt i gang, foreligger og vi begynner å få mer fakta på bordet om hvor mange dette gjelder. Da må man ha en dialog med de fagmiljøene som har mye kompetanse på disse områdene.

Statsråd Karita Bekkemellem [15:41:26]: Jeg har bare lyst til å si at jeg faktisk var enig i absolutt alt interpellanten sa i sitt innlegg.

Jeg vil også invitere til et samarbeid på dette feltet. Vi skal ha en egen erfaringskonferanse om dette feltet til neste år, og jeg kan invitere interpellanten dit for å delta og bidra med sitt engasjement. Hvordan vi kommer ut med ulike typer tiltak, har vi jo muligheten til å komme mer tilbake til når vi får undersøkelsen, og når vi har hatt konferansen. Jeg er helt åpen når det gjelder hvilken måte det skal presenteres for offentligheten på. Om det blir gjennom en egen handlingsplan eller på annen måte, får vi komme tilbake til. Det viktigste er jo rett og slett at myndighetene begynner å ta ansvar for dette temaet på en annen måte enn det vi har gjort hittil.

Jeg har lyst til å si at jeg ikke er opptatt av at vi skal sette den kampen vi har hatt for kvinners rettigheter, og alt som har skjedd på likestillingsfeltet, opp mot det som er situasjonen på dette feltet. Det er viktig for meg i det likestillingsarbeidet jeg gjør. Det handler faktisk ikke om å sette kvinner og menn opp mot hverandre, men om å klare å inkludere alle i forhold til likestillingsbegrepet, og at vi også har øynene åpne for at vi faktisk har en del utfordringer med hensyn til menns situasjon, som interpellanten på en veldig god måte har pekt på i dag. Det kommer Regjeringen til å komme mer tilbake til når vi legger fram den stortingsmeldingen som vi jobber med. Meldingen vil omhandle menn og likestilling på et veldig bredt plan.

Når det så gjelder samarbeidet med ulike departementer, tar jeg det signalet. Jeg ser også at det kan være naturlig å knytte Justisdepartementet til dette arbeidet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, får en taletid på inntil 5 minutter.

Espen Johnsen (A) [15:43:46]: Lat meg først få takke representanten Skei Grande for den debatten som ho trekkjer opp, og for det fokuset ho set på eit viktig og alvorleg tema. Når ungar blir utsette for seksuelle overgrep, er det noko av det verste ein unge kan oppleve, anten det er jenter eller gutar som blir utsette for overgrepa.

I interpellasjonen er bl.a. fokuset at merksemda i større grad må bli retta mot gutar og menn som er utsette for seksuelle overgrep, og her er vi heilt einige. Dette er eit veldig viktig tabu som vi må bryte ned, og det er eit ansvar som vi har alle saman.

I innlegget sitt sa statsråden at NOVA skal gjennomføre ei kartlegging av seksuelle overgrep mot unger. Det er veldig bra og nødvendig, slik at vi kan få betre kunnskap om og oversikt over kva slag, og kor mange, ungar og ungdommar det er som blir utsette for seksuelle overgrep. Då kan vi lettare vurdere kva slags tiltak som er nødvendige. Eg trur det er lett å erkjenne at omfanget av seksuelle overgrep mot gutar er noko vi ikkje har god nok oversikt over i dag. Eg meiner det er all grunn til å gå ut frå at mørketala her er veldig store. Truleg er det slik at menn i mindre grad enn damer er opne om at dei har vore utsette for seksuelle overgrep som barn. Det kan ha med mannsrolla å gjere, det kan ha med krenking av mannen sin maskulinitet å gjere, det kan i det heile vere vanskeleg å erkjenne at ein har vore utsett for overgrep som liten gut, og vere open om det. Derfor er det viktig med meir kunnskap og betre oversikt, slik at hjelpeapparatet kan bli betre, og at mørketala kan bli mindre.

I tilegg meiner eg at det er viktig at vi, når vi vurderer korleis hjelpeapparatet er utforma og innretta, har med oss korleis gutar og menn opplever dette hjelpeapparatet. Hjelpeapparatet skal vere for alle, men det at menn kanskje er meir reserverte i forhold til å vere opne om seksuelle overgrep, kan nok gjere det vanskelegare for gutar og menn å bli oppdaga og få den rette hjelpa.

I tillegg til helsetenestene er sjølvsagt incestsentra, som statsråden var inne på, av uvurderleg verdi. Det er veldig viktig at desse sentra er økonomisk i stand til å hjelpe – det høyrde vi frå interpellanten sjølv – og at dei har nok ressursar til å kunne gjere ein god jobb. Med sin kunnskap og med den kompetansen dei har, gir dei eit tilbod som det offentlege hjelpeapparatet vanskeleg kan ta i vare på ein like god måte. Eg trur det er viktig å vere bevisst på og jobbe for at det blir fleire menn på desse sentra, fleire menn som tilsette, og meir kompetanse om menn. Det vil kunne gjere terskelen lågare for gutar og menn som er seksuelt misbrukte, når det gjelder å vende seg til incestsenteret og få den hjelpa incestsenteret kan gi.

I Oslo er det eit eige senter for seksuelt misbrukte menn, og kanskje kan fleire andre incestsenter hente kunnskap og kompetanse derifrå.

I Soria Moria-erklæringa seier regjeringspartia at vi skal styrkje tilbodet til incestoffer. Det er ei erkjenning av at det ikkje er bra nok i dag, anten det er snakk om tilbod og hjelp til kvinner eller menn, gutar eller jenter. I innlegget sitt viste statsråden til mange og viktige tiltak i samband med det. Eg er einig med statsråden i at dette må ha eit særleg mannsperspektiv i seg, slik at gutar og menn som er utsette for seksuelle overgrep, vil oppleve betre hjelp og støtte.

Regjeringa og statsråden skal, som statsråden sa, leggje fram ei eiga stortingsmelding om menn og likestilling. Det temaet vi no diskuterer, er òg viktig i samanheng med den meldinga.

Ungar som blir utsette for seksuelle overgrep, anten det er gutar eller jenter, opplever noko av det mest traumatiske eit menneske kan utsetjast for, og skadeverknadene er store. La meg derfor få avslutte med å understreke kor viktig det er at vi alle heile tida vurderer kva slags verkemiddel vi har, korleis vi heile tida kan betre det støtte- og hjelpetilbodet vi har, og at vi alle treng å vere endå meir bevisste på at dette er eit støttetilbod som også skal vere tilpassa gutar og menn som er utsette for seksuelle overgrep. På den måten kan vi få til ein meir open debatt om det tabuet som eg er heilt einig med interpellanten i eksisterer for nokre som i ein livssituasjon har opplevd noko som alle burde vere skåna for å oppleve. Då er det iallfall vår oppgåve å hjelpe til som best vi kan, slik at gutar og menn får den hjelpa som dei treng.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [15:49:17]: I likhet med de foregående talere vil også Fremskrittspartiet rose Venstre for å ha tatt opp denne interpellasjonen.

Når det gjelder overgrep, voldtekter, incest osv., har vi en tendens til å tenke at det er noe som rammer kvinner og jenter. Men det er slik at også gutter og menn er utsatt. Det er mye som tyder på at det for menn er vanskeligere å snakke om slike ting og søke hjelp for det, spesielt i voksen alder. Som statsråden helt riktig påpekte, har det noe med mannsrollen å gjøre. Det er ikke mandig. Det vil være stigmatiserende i samfunnet, og man er ikke noen skikkelig «mann» hvis man står frem med et slikt problem.

En liten digresjon: Da Stortinget nylig behandlet en interpellasjon om vold i nære relasjoner, påpekte Fremskrittspartiet at vold i nære relasjoner ikke bare dreier seg om vold overfor kvinner, men også rammer menn, og at det også er kvinner som er voldsutøvere, selv om dette selvfølgelig er en liten andel. Vi påpekte da at dette ikke må glemmes. Vi fikk i den interpellasjonsdebatten betydelig kjeft for å ta opp dette, særlig fra SVs Karin Andersen og Inga Marte Thorkildsen. At menn også kan være ofre, passet visst ikke inn i SVs verdensbilde. Men det er faktisk slik at menn også er ofre.

I dag er det altså et annet parti som setter på dagsordenen at gutter og menn kan være ofre og kan ha behov i forhold til hjelpeapparatet. Det er bra!

Som statsråden påpekte, har man en betydelig styrking av incestsentrene rundt omkring i Norge, og disse bør kunne gjøre et arbeid i forbindelse med også å være et hjelpeapparat for menn. Man har nødvendigvis et behov for å bygge opp en kompetanse, og kanskje også få ansatt flere menn, og det er gledelig at man er i gang med det arbeidet. Jeg tror at for mange menn vil det være lettest å prate med mannlige behandlere og ressurspersoner i en slik situasjon.

Så er det også en annen fordel med incestsentrene, og det er at de har en desentralisert struktur og eksisterer mange steder i landet. Det er selvfølgelig bra. Men det må også gjøres et arbeid i forhold til kunnskapsoppbygging og muligheter for behandling. Vi må sørge for at leger og psykologer blir kjent med dette, og også innen skolehelsetjenesten må man ha den nødvendige kunnskap på området. På de steder der man har voldtektsmottak ved legevakt og sykehus, tror jeg det er viktig å bygge opp en kompetanse også på dette området.

Jeg hører at alle partier sier at overgrep er ille, og det er spesielt ille mot barn. Det er vi selvfølgelig helt enige om i denne sal. Men jeg er opptatt av hvilke signaler vi sender ut gjennom bl.a. den kriminalpolitikken som føres i dette landet. Vi er i en situasjon hvor politiet har dårlig med ressurser, domstolene har dårlig med ressurser, det er lange køer for behandling, og vi har et stortingsflertall som sultefôrer disse virksomhetene når det gjelder penger.

Spesielt sender vi ut signaler gjennom hvilket straffenivå vi har for overgrep, for incest og for voldtekter. Vi har lave straffer, og med det mener jeg at vi sier at da er ikke dette så farlig. Samfunnsstraff har vi faktisk på en del av områdene.

Fremskrittspartiet sier klart nei til strafferabatter på dette området og til samfunnsstraffer for overgrep. Vi mener at denne type overgrep bør straffes langt, langt strengere enn i dag. Da ville vi fra denne sal ha sendt klare politiske signaler.

Avslutningsvis merker jeg meg at det skal foretas en kartlegging av området. Det er bra, men det kan ikke være til hinder for at vi også må gjøre et arbeid, og starte med det allerede nå, fordi dette arbeidet er så viktig. Vi mener å ha konstatert gjennom de undersøkelser som interpellanten viste til, at dette er et problem. Da må vi ta det på alvor og få satt i gang, selv om vi ikke har detaljkartlagt det.

Presidenten: Presidenten gir ordet til Olemic Thommessen, som blir siste taler på formiddagens møte.

Olemic Thommessen (H) [15:54:42]: Hvorfor blir kvinner så sinte, spurte interpellanten. Det tror jeg er et godt spørsmål. Jeg tror kanskje også vi skulle spørre: Hvorfor blir menn så stille og så fraværende i de situasjonene vi snakker om?

Jeg tror vi står overfor et problem som sitter forferdelig dypt, dypt i det samfunnet vi lever i, og dypt hos den enkelte av oss. Jeg tror dessverre det er slik at «søsterskapene» nok er flinkere til å nærme seg det å snakke om problemer og vise omsorg i problemsituasjoner, enn det «broderskapene» er. Det tror jeg vi som menn, alle sammen, skal ta litt til ettertanke. Jeg tror nok at der hvor «søsterskapet» er på pletten med en gang man øyner et problem, der vil «broderskapet» en god stund vegre seg før man tar problemet inn over seg og faktisk nærmer seg det mentalt sett. Det gjør også noe med dem det angår. Det gjør at det å gå ut med at man faktisk har et problem, at man har vært gjenstand for et overgrep, selvfølgelig sitter mye dypere inne, eller iallfall sitter det svært langt inne hos dem det angår.

En annen ting som også slår meg i denne sammenhengen, er at for dette problemområdet ser ikke jeg for meg noe ansikt. I svært mange problemstillinger, i forhold til rus, i forhold til tvangsekteskap – det er så mange områder vi diskuterer – så er det gjerne et ansikt, en som står frem, en som er et offer, som selv forteller sin historie og setter navn på det hun eller han har opplevd. Jeg klarer ikke i farten iallfall å se noe ansikt i forhold til dette problemet. Det tror jeg beskriver alvoret, og det beskriver sårheten i det på en ganske illustrerende måte.

Jeg er veldig glad for statsrådens omtale av akkurat dette området. Statsråden pekte på at vi her er inne på samfunnets mannsideal generelt, og også på en måte hvordan vi som enkeltmenn opplever krenkelsen av maskuliniteten. Det er klart at en statsråd, med de signalmuligheter en statsråd har, er en viktig holdningsleverandør også på dette området. Vi har ganske gode anslag til hjelpeapparat når det gjelder temaet som sådant, men som mange har vært inne på, er det et ganske stort kvinnefokus på det, fordi det har vokst frem av den dynamikken som kvinnebevegelsen har omgitt seg med. Intet galt med det. Der er jeg helt enig i statsrådens innfallsvinkel. Men da er det klart at statsråden og andre ledende skikkelser som holdningsleverandører inn i de systemene blir helt avgjørende.

Jeg vil også peke på at distriktsspørsmålet her er ganske viktig. Det å vokse opp på et lite sted, leve på et lite sted, er i sammenhenger som dette iallfall ikke mindre krevende enn å vokse opp på et stort sted.

Jeg vil også peke på – nå kommer vi til noe hvor mange har sagt mye – at jeg en gang hadde en henvendelse fra nettstedet Gaysir, som er et nettsted for homofile, som mente vi burde ha en nettvettkampanje, og også burde ha et skjermet nettsted for unge. Det var en ganske god idé, synes jeg, som det er verdt å ta med seg.

Et annet område som vi faktisk skal diskutere i Odelstinget senere i dag, dreier seg om tvangsekteskap. Det er også et område hvor jeg synes vi diskuterer veldig mye ut fra et kvinneståsted. Det er de gode grunner for, for jeg tror nok at problemstillingen ung kvinne/litt eldre mann er en veldig relevant problemstilling. Men det er også ganske mange tvangsekteskap hvor avtale inngås mellom foreldre på vegne av barn på 12–14 år, og jeg er ikke så sikker på om de guttene synes det er så veldig mye mer spennende enn jentene i de sammenhengene.

Der har vi også et eksempel på hvordan frivillige organisasjoner kan gjøre seg gjeldende. Jeg har lyst til å peke på organisasjonen SEIF, som har skjermede leiligheter, og som har gode nettverk for hvordan vi kan nærme oss dette. I det hele tatt det å bringe disse personene som er ofre, inn i gode nettverksammenhenger, er en sentral del av dette, og ikke minst en krevende del.

Jeg vil avslutningsvis takke interpellanten for å ha tatt opp dette temaet, og peke på at vi har en lang vei å gå, både som enkeltmennesker og som politikere.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er over. Møtet blir nå hevet, og nytt møte settes igjen kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 5 fortsatte på kveldsmøtet.