Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for hovedtalerne fra hver partigruppe og medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter, og for øvrige talere til 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

– Det anses vedtatt.

Erna Solberg (H) [11:09:38]: (ordfører for sak nr. 3): Om litt over en måned vil mennesker fra hele vårt kontinent samles i Berlin for å feire 50-årsjubileet til Den europeiske union, eller 50-årsjubileet for inngåelsen av Romatraktaten.

Vi som er født i løpet av disse 50 årene, har fått oppleve en unik økning i velstand og kulturelt samarbeid. Vi vokste opp i politisk stabilitet og trygghet. Det har skjedd på tvers av grensene, som har gitt det samme Europa så mye krig og elendighet i tidligere tider.

Utenrikskomiteen samlet seg i en enstemmig innstilling om europapolitikken i forrige uke. Det må også kalles en unik foreteelse, selv om det ikke akkurat er av samme dimensjon som Romatraktatens inngåelse. Komiteen bemerker hvordan EU har bidratt til å sikre europeisk velstand og fred i disse 50 årene. Samtidig som EU har vokst fra seks til 27 medlemsland, har unionen gjennom inspirasjon og omfattende krav ført til demokrati i tidligere diktaturer, og økonomisk og sosial velstand i det som var fattige land.

Portugal, som mottok norsk utviklingshjelp helt frem til 1970-tallet, er nå et velstående europeisk land. Irland, inntil nylig Europas fattigste utpost mot vest, har nå et bruttonasjonalprodukt pr. innbygger som kan konkurrere med Norge. Tidligere kommunistdiktaturer i øst har bygd demokratiske institusjoner etter spesifikke kravlister fra EU.

Det er fremdeles seks land på Balkan som står utenfor EU, men alle banker på døren. Tyrkia gjør det samme. Alle disse landene har fortsatt en vei å gå før de oppfyller de strenge kravene som skal til for å bli medlem i EU. Likevel er det mye som tyder på at kravene fra EU bidrar til utviklingen.

Jeg er glad for at utenrikskomiteen samlet vektlegger den rollen som EU har spilt og fortsatt spiller i demokratiseringen av de tidligere totalitære statene i Europa. Vi ser nå hvordan de syv ikke-medlemslandene i Sørøst-Europa jobber med korrupsjonsproblematikk, respekt for minoriteter, styrking av rettsvesenet, menneskerettigheter og oppbygging av en fungerende markedsøkonomi. Når jeg snakker med politikere fra disse landene, får jeg også svar på hvor de henter inspirasjonen fra i dette vanskelige arbeidet, for det er ikke naturgitt at det er lett å få gjort noe med problemstillinger som korrupsjon og brudd på menneskerettigheter i områder som nettopp har gjennomgått krig og borgerkrig. Det er en målsetting om EU-medlemskap en gang i fremtiden som bidrar til å gi inspirasjon og holde målsettingen om å binde sammen landene i det å kunne klare transformasjonen og endringen i eget land.

Det er lenge siden EU kunne kalles en rikmannsklubb. Unionen gir massiv hjelp til nye og potensielle medlemmer, som med Irland og Portugal ser vi altså at det nytter. At Norge bes om å bidra til dette solidaritetsprosjektet, er etter min mening bare rimelig, både fordi vi nyter godt av adgangen til det indre markedet, og fordi det er riktig av oss å bidra til demokrati og velstandsutvikling i vår egen verdensdel. På den ene siden skal vi bidra generøst, men jeg støtter også utenriksministeren i at vi ikke skal gi noen blankosjekk til EUs solidaritetsarbeid i øst. Vi skal huske på at EU gir nesten 200 milliarder kr til landene i øst hvert år, derfor er det riktig at vi gir et reelt, men rimelig bidrag fra EØS-landet Norge.

Høyre mener det er viktig at vi balanserer tøffe krav til nye medlemsland med den omfattende støtten som gis. Det er, som nevnt, vanskelige prosesser. Vi vet selv fra denne sal hvor utfordrende det kan være å gjennomføre vanskelige prosesser. Da mener jeg at EUs press og støtte er en nødvendig ytre kraft for å sikre de nødvendige reformene. Reformene er igjen nødvendige for at de tidligere totalitære landene kan omfattes av det europeiske fellesskapet som har gitt velstand og trygghet gjennom generasjoner. Når jeg bruker tid på dette, er det for å minne om at i 50-årsperspektivet har dette vært et av de viktigste bidragene til Europa fra EU.

Innstillingen dreier seg kanskje om mer prosaiske ting knyttet til hvordan vi skal behandle EU-spørsmål i Norge. Utenrikskomiteen har samlet seg om en rekke viktige saker i europapolitikken. Essensen av dette er at fagkomiteene skal trekkes inn i arbeidet som nå er begrenset til EØS-utvalget, men enda viktigere er det at Stortinget skal delta i de faglige debattene i Europa før vi får direktivene ferdig vedtatt fra Brussel. Komiteen understreker at EU ikke lenger må ses på som et utenrikspolitisk anliggende. EU-spørsmål går nå inn i alle sider av det norske samfunnet. EU har altså blitt kommunalpolitikk, justispolitikk, samferdselspolitikk og utdanningspolitikk. Derfor ønsker også utenrikskomiteen at alle fagkomiteene i Stortinget skal forholde seg til EU.

Det har vært viktig for Høyre å gi fagkomiteene verktøy for å håndtere EU-spørsmålene mens de ennå er på utrednings- og idéstadiet i Brussel. Ett verktøy er at Regjeringen orienterer Stortinget om viktige utviklinger. Et annet verktøy er å gi komiteene muligheten til å sette i gang saker selv når det dreier seg om EU-spørsmål/EØS-spørsmål. En slik initiativrett er nødvendig om komiteene skal kunne følge opp EU-sakene på en tilstrekkelig måte.

Utenrikskomiteen legger stor vekt på at det skal være åpenhet rundt EU-arbeidet. Det er gledelig at vi har fått unison støtte til forslaget fra Høyre om halvårlige redegjørelser fra utenriksministeren om EU- og EØS-saker – for jeg har nettopp hørt at det er mange andre ting som skjer i verden, selv om EU-spørsmål kanskje er nærmere vår hverdag enn mange av de andre spørsmålene er, og de fortjener en nærmere oppmerksomhet enn det noen minutter internt i en stor utenrikspolitisk redegjørelse vil gi.

En annen nyvinning komiteen står bak, er at EØS-utvalgets møter ikke lenger skal være hemmelige. Som sagt ber vi Regjeringen om å orientere Stortinget om viktige utviklinger i EU, for nordmenn blir påvirket av det som skjer innenfor EU. Dokumentene Regjeringen legger frem om nye initiativ i det europeiske samarbeidet, er derfor viktig for å sikre god informasjon, større debatt og større deltakelse i beslutningsprosesser innenfor EU, for det er først når vi har debattert og tatt et standpunkt, at vi virkelig kan påvirke. Det er bra at Regjeringen også fremhever hvordan åpenhet skal være en rettesnor i forvaltningens EU-arbeid. Dette er i tråd med hvordan EU nå endrer seg for å bli mer åpent.

Norge har valgt å stå utenfor beslutningsprosessene i EU-samarbeidet. Noen norske politikere kan gi inntrykk av at dette er en mellomfase der vi klarer oss selv inntil EU forsvinner. Hvis EU er kommet for å bli, og påvirker oss så mye som det gjør, bør vel egentlig den logiske slutningen være at vi skal ha et ord med i laget i det som skjer, ikke bare tilpasse oss. Jeg mener jo at svaret på mange av de problemstillingene som tas opp både i utenrikskomiteens innstilling og i meldingen fra Regjeringen, burde vært at vi hadde sagt at for å få full innflytelse på den enkleste måten, bør vi være medlemmer av EU.

Innledningsvis var jeg inne på hvordan EU har bidratt til fred, demokrati og økonomisk utvikling i Europa, og at vi har nytt godt av dette. Det er ikke bare Frankrike og Tyskland som har tjent på at det har vært fred mellom disse to landene siden 1945. Det er heller ikke bare polakker som har fått glede av at kommunistdiktaturet deres har forsvunnet. Norge er ikke isolert fra det som skjer på andre siden av Skagerrak. Vi handler med Frankrike og Tyskland, reiser på ferie, tar imot dyktige polske arbeidere og forholder oss til landene i vår egen verdensdel på de fleste fagområder.

Utenrikskomiteen uttrykker bekymring for at EU blir mer opptatt av både integrasjon og utvidelse fremover, og ikke ser oss på samme måten som de kanskje har sett oss før. Integrasjon og utvidelse vil være til glede for EU-samarbeidet, men det vil også føre til en marginalisering av Norge.

Når norske byråkrater møter i Brussel, må de stadig minne om at det er EØS som er grunnen til at de er der. Mange i EU vet ikke om EØS. En returnert norsk byråkrat har beskrevet hvordan han pleier å ta med seg et bordskilt hvor det står Norge på – det er nemlig ikke alltid at møtearrangørene har husket å finne frem skiltene til EØS-landene når det er komitemøter i Brussel.

Det er altså enighet om at EU påvirker Norge. I så måte er innstillingen en milepæl, med innrømmelsen fra alle parter om at vi påvirkes sterkt av EU. Slik kommer det til å være uansett hvilken tilknytningsform vi ønsker til unionen. EU-landene er nabolandene våre. Vi vil fortsatt ha dem som våre viktigste handelspartnere også i fremtiden. Vi vil reise til EU-landene, og arbeidskraft vil flytte over grensene. Vi vil være avhengige av hverandre for å sikre en god fremtid, og ikke minst har vi et historisk og kulturelt fellesskap med Europa.

Høyre har, som det eneste partiet i denne salen, tatt konsekvensen av at vi har havnet på gangen i Brussel. Men i dag er det ikke det som er hovedtemaet. I dag er hovedtemaet hvordan vi kan utnytte interessene og påvirke best mulig. Det mener jeg utenrikskomiteens innstilling er en god start på, hvis Regjeringen også følger opp med åpenhet og informasjon til Stortinget.

Vidar Bjørnstad (A) [11:20:28]: (ordfører for sak nr. 4): For oss som er opptatt av Norges forhold til Europa og EU, har det vært oppmuntrende å jobbe med innstillingene fra utenrikskomiteen som Stortinget nå debatterer. Ikke minst har det vært tilfredsstillende å kunne være med på å framlegge enstemmige komiteinnstillinger – innstillinger som på mange måter betyr en liten revolusjon i Stortingets arbeid med saker knyttet til EU/EØS. Jeg vil derfor gi ros til saksordfører Solberg og mine kollegaer fra de andre partiene for at vi har klart å konsentrere oss om det stortingsmeldingen faktisk omhandler. Jeg vil her også nevne den store tilslutning innholdet fikk blant høringsinstansene.

Stortingsmeldingen omfatter ikke spørsmålet om tilknytningsform til Den europeiske union, og komiteen har fortjenestefullt unngått denne fallgruven. Vi har tatt utgangspunkt i at vår eksisterende hovedrelasjon til EU er EØS-avtalen, men også viktige samarbeidsområder som Schengen og forsvars- og sikkerhetspolitikken. Ellers deler jeg mange av vurderingene når det gjelder betydningen av EU og utviklingen i EU, som representanten Solberg brukte en del av tiden på i sitt innlegg.

Et hovedbudskap i innstillingen er at vi har funnet et felles politisk grunnlag for en forbedring av arbeidet med EU/EØS-saker, og Stortinget har svart et klart ja på Regjeringens invitt om tydelige og tidlige politiske prioriteringer, god gjennomføring, samordning og utnytting av mulighetene, god forvaltning av forpliktelsene, kompetanseløft og økt åpenhet og dialog.

I 1994 var det nok mange som ikke forutså at Norges utenforskap skulle innebære at EUs regelverk – for ikke å nevne overvåkingsorganet ESA – skulle påvirke så mange områder av norsk lov- og regelverksutvikling. Det er derfor riktig at forholdet til EU ikke kan ses som et rent utenrikspolitisk anliggende. EUs politikk griper nå inn i alle sider ved det norske samfunn, også de tradisjonelt innenrikspolitiske.

Arbeiderpartiet er fornøyd med at komiteen har funnet sammen i felles formuleringer om EUs betydning for Norge, og at EU-samarbeidet er et positivt bidrag i Europa. Det sentrale her er imidlertid hvordan Norge, med det parlamentariske nivå og andre berørte parter sammen, kan involvere oss sterkere for å ivareta norske interesser før beslutningene fattes i EU og blir aktuelt for EØS.

I arbeidet med Schengen-saker er Norge mer direkte involvert. Regjeringen har gitt en positiv evaluering av Schengensamarbeidet og understreket at Norge på dette feltet er tjent med å innta en offensiv holdning og formidle norske posisjoner på et tidligst mulig stadium i forhandlingene. Denne holdningen må tas med til andre områder hvor norske interesser skal ivaretas.

Regjeringen har i stortingsmeldingen fremmet en handlingsplan for gjennomføring av europapolitikken. Dette er positivt, og det er en samlet tilslutning her i salen for en sterk og offensiv europapolitikk.

Et annet hovedbudskap fra innstillingen er at Stortinget ønsker å utvikle de parlamentariske forbindelsene til EU-systemet og utvide eget apparat og kompetanse. Arbeiderpartiet vil at Stortinget skal innta en mer aktiv rolle i det norske samarbeidet med EU, og ha sterkere medvirkning i tidlig fase.

Forslagene her er mange og har kanskje vært de mest spennende å jobbe med i arbeidet med innstillingen fordi det har vært litt nybrottsarbeid.

Europaparlamentets innflytelse på utformingen av regelverk øker. Dette er ikke tema i dag, men et godt eksempel kan være forslaget til nytt tjenestedirektiv. Parlamentet har en åpen beslutningsprosess som potensielt styrker Norges muligheter for innsikt og bidrag i utformingen av nye rettsakter. Dette er en mulighet jeg mener vi kan og bør utnytte på en bedre måte. Arbeiderpartiet er derfor fornøyd med at en samlet komite ønsker en sterkere kontakt med Europaparlamentet for å utveksle synspunkter og gjøre norske interesser kjent, men også for å utvikle bredere kompetanse i EU/EØS-spørsmål hos oss selv. Støtte til partigruppene på Stortinget for å utvikle forbindelser med partier i Europaparlamentet og en årlig delegasjon av stortingsrepresentanter til Brussel vil kunne bidra positivt til det samme.

Behandling av EU/EØS-saker må sikres bredere forankring og medvirkning av fagkomiteene her i Stortinget. For å øke medvirkningen og kunnskapen mener komiteen at Stortinget regelmessig må gjøres kjent med utviklingen i EU og med saker Regjeringen antar vil få betydning for Norge. Det er positivt at Regjeringen i sin handlingsplan legger opp til å gi Stortinget informasjon av denne typen på et tidlig stadium. Hvordan dette best mulig kan legges til rette, må Stortinget ved Presidentskapet i samråd med Regjeringen foreslå.

Jeg mener her vi kan høste litt av erfaringene med ordningene i den svenske Riksdagen og de evalueringer og endringer som der er gjort. Komiteen er imidlertid konkret i innstillingen til Dokument nr. 8:105 for 2005-2006, fra Høyre, hvor Regjeringen bes om å avholde halvårlige redegjørelser for Stortinget om viktige EU/EØS-saker.

Vi ber også Presidentskapet utrede en initiativrett for fagkomiteene, slik at de selv bl.a. vil kunne innhente informasjon.

Arbeiderpartiet er enig i at prinsippet om åpenhet også skal gjelde for EØS-utvalget. Unødvendig hemmelighold bidrar ikke akkurat til offentlig debatt, og vi ser ingen grunn til hemmeligstempling av referater generelt fra EØS-utvalgets møter, med unntak der det f.eks. gjelder forhandlingsposisjoner e.l.

Arbeiderpartiet mener at Stortinget må styrke sitt eget apparat i EU/EØS-saker når det gjelder utrednings- og informasjonskapasitet. I samme retning trekker også mulig utsending fra Stortinget på tjenestemannsnivå i Europaparlamentet, tilsvarende andre nordiske land. Det forutsettes selvfølgelig at vi er velkommen.

Kompetansebygging er begrunnelsen for et fast opplæringsopplegg i EU-saker her i Stortinget og mulig etablering av en hospitantordning i Europaparlamentet for rådgivere i stortingsgruppene og ansatte i Stortingets administrasjon.

Europapolitikken må være et hovedsatsingsområde for Norge, på grunn av EUs betydning for utviklingen av felles lov- og regelverk i EØS-området, og fordi EU spiller en avgjørende rolle på mange andre områder i utviklingen i hele Europa.

Jeg mener Stortinget i dag legger et felles politisk grunnlag for en mer offensiv og samlet europapolitikk, hvor hovedhensikten er å ivareta norske interesser og verdier i et Europa i stadig utvikling.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:27:59]: Mange hevder, og sikkert med rette, at Norge er den aller flinkeste i den europeiske klassen til å omgjøre EU/EØS-direktiver til norske lover og forskrifter og håndheve disse effektivt. Onde tunger hevder sågar at Stortinget i mange tilfeller opptrer som et ekspedisjonskontor, som passivt aksepterer det meste av EØS-relaterte saker som kommer til behandling. Det er nå nødvendig å gjennomgå våre behandlingsmetoder uavhengig av om disse påstander er riktige eller ikke.

St.meld. nr. 23 for 2005-2006 handler ikke om hvilken tilknytningsform Norge skal ha til Den europeiske union, men om hvordan vi innenfor dagens tilknytningsform kan forbedre arbeidet med EØS-sakene og utnytte mulighetene for innflytelse maksimalt.

Store deler av det norske samfunn påvirkes i økende grad av beslutninger som treffes i EU, som følge av EØS-samarbeidet. Men EØS-avtalen er ikke lenger den eneste form for tilknytning vi har til Den europeiske union. Samarbeidsordninger innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken og Schengensamarbeidet er eksempler på dette. Alt dette skulle tilsi at man nå kartlegger behovet for reformer og aktualiserer en gjennomgang av dagens saksprosedyrer fra norsk side.

Norske myndigheters muligheter for innflytelse må optimaliseres. Målsettinger som omtales i stortingsmeldingen, er å sikre tydelige og tidlige politiske prioriteringer, samordning og utnyttelse av mulighetene, gjennomføring og forvaltning av forpliktelsene, kompetanseløft, økt åpenhet og dialog.

Vi slutter oss selvfølgelig til disse målsettingene, og er tilfreds med at en samlet komite stiller seg bak.

Større åpenhet i beslutningsprosessene var et klart ønske fra alle som var på høring i komiteen. Dette ønsket følges også opp av komiteen, som ber om at ulike myndighetsnivåer og deler av samfunnet engasjeres i arbeidet for mer åpenhet om EØS-saker og andre spørsmål som omhandler norsk samarbeid med EU.

Innenfor Schengensamarbeidet er det også viktig at vi ivaretar norske interesser på en best mulig måte. Norge er tjent med å innta en offensiv holdning og formidle norske posisjoner på et tidligst mulig stadium i forhandlingene om nye utfordringer, nye ordninger og nytt regelverk. Dessverre har det vist seg at Norge på enkelte områder ikke får tilfredsstillende tilgang til EUs politisamarbeid. Dette skyldes at samarbeidet som var en del av Schengen, nå er integrert i EU.

Fremskrittspartiet vi ha en sterk og offensiv europapolitikk innenfor dagens tilknytningsform. Vi støtter derfor Regjeringens mål som beskrives i handlingsplanen, og initiativet om å omorganisere og systematisere europapolitikken.

Vi vil videre understreke at vår eventuelle påvirkning i saker er avhengig av at vi kommer i inngrep med sakene på et tidligst mulig tidspunkt. Stortingets måte å forholde seg til EU/EØS-saker på krever nå reformer. Stortingets komiteer har i dag en svært passiv rolle i denne sammenheng, noe som sannsynligvis skyldes Stortingets EØS-utvalgs rolle. Jeg er derfor tilfreds med at en samstemt komite anbefaler at Stortinget i større grad legger til rette for involvering av de faste komiteene i EU/EØS-spørsmål. Tidlig involvering i sakene fra Stortingets side betinger også at man fra Regjeringens side på et tidlig stadium konsulterer Stortinget.

Ifølge Regjeringens handlingsplan akter man å følge opp dette med å gi Stortinget informasjon om forslag til nye rettsakter, EU-programmer, grønnbøker, hvitbøker og andre viktige initiativer i EU tidligst mulig.

Vi vil fra vår side også uttrykke støtte til initiativet til å ha halvårlige redegjørelser i Stortinget om EU/EØS-saker.

Behovet for en hensiktsmessig, strukturert og åpen behandling av aktuelle EU/EØS-saker fra Regjeringen til Stortinget gjør at det kan være behov for endringer eller tilpasninger i Stortingets forretningsorden, da dagens stortingsmeldinger kan være for omfattende for dette formålet.

Fra Fremskrittspartiets side vil vi påpeke at Stortingets fagkomiteer bør involveres både tidligere og i større grad enn i dag. Vi slutter oss derfor til at de faste komiteer også skal kunne ta initiativ til å følge spesielle EU/EØS-relaterte saker, og vi støtter anbefalingen til Presidentskapet om et tillegg til forretningsordenen som kan åpne for dette.

Jeg vil til slutt gi honnør både til saksordføreren og til komiteens medlemmer ellers, som har bidratt til at vi i dag behandler en enstemmig innstilling. Jeg tror at denne pragmatiske tilnærmingen til problemstillingene som vi ser fra alle partiene i innstillingen fra utenrikskomiteen, kan være et viktig skritt i riktig retning, som kan bidra til en åpen debatt, og som kan gi oss både økt innflytelse og engasjement i europapolitikken i tiden framover.

Ågot Valle (SV) [11:34:00]:Alt tyder på at Norges forhold til EU i lang tid framover vil være regulert av bestemmelsene i EØS-avtalen. Soria Moria-erklæringa slår også fast at det ikke skal sendes noen ny EU-søknad i denne perioden.

Siden jeg har lest i avisene noen spekulasjoner om at nei-partiene er på glid, vil jeg med en gang avklare at det er ikke nei-partiene – i hvert fall ikke nei-partiet SV. Jeg går ut fra at de andre partiene vil gjøre rede for sine standpunkter. Siden også saksordføreren la vekt på utviklinga i EU, har jeg lyst til å si at det ikke er noe flertall i Norge for å sende noen ny søknad. Tvert imot har det vært et ganske stabilt nei-flertall over to år.

Jeg har også lyst til å påpeke, på bakgrunn av saksordførerens utlegning om utviklinga i EU, at noen veldig sterke grunner for nei-flertallet i Frankrike og Nederland da de hadde folkeavstemming om grunnloven, var nettopp at dette var et eliteprosjekt. Det var motstand mot markedsliberalismen, slik den kom til uttrykk i forslaget til tjenestedirektivet, osv. Dette er noe som SV som parti også har lagt vekt på.

Det foreligger altså ikke noen planer om å søke om EU-medlemskap. Tvert imot slår Soria Moria-erklæringa fast at EØS-avtalen ligger fast, og det er det vi forholder oss til. Sjøl om SV ville hatt andre tilknytningsformer til EU og ser mange problematiske sider ved EØS-avtalen, forholder vi oss til Soria Moria-erklæringa på dette området.

Behandlinga av nye EØS-lover har alltid vært en demokratisk verkebyll i norsk politikk. Jeg ser på den innstillinga som vi behandler nå, som et uttrykk for den erkjenninga. Det har vært erkjent før. «EØS-sakene behandles helt uforsvarlig av Stortinget,» sa utenrikskomiteens leder Haakon Blankenborg i Stortinget i mars 1996. Han mente at det trengtes lengre tidsfrister og bedre vurderinger av hvilke konsekvenser direktivene ville få for Norge.

Et enstemmig storting bad allerede høsten 2000 regjeringen om å fremme forslag om hvordan EØS-arbeidet kunne styrkes, slik at en sikret større åpenhet og sterkere og bredere innflytelse i beslutningsprosessene, både i Stortinget og i allmennheten.

Det er den stride strømmen av lovtekster fra Brussel som har skapt en avmaktssituasjon som både EØS-motstandere og EØS-tilhengere har reagert på. Jeg ser innstillinga og initiativene som nå vil bli tatt, som et uttrykk for å gjøre noe med det.

Behovet for en mer aktiv og målrettet politikk fra de ulike regjeringers side ble også understreket i en rapport fra Statskonsult i 2000. Den slo fast at Norge på ingen måte utnytter de mulighetene som fins til å påvirke framtidige EØS-regler. Også Riksrevisjonen har behandlet EØS-arbeidet. De skrev bl.a. i en rapport at det daværende utenriksdepartement ikke hadde utarbeidet strategidokumenter eller retningslinjer for EØS-arbeidet utover den europapolitiske plattformen og de tilhørende tiltakene. Videre skrev Riksrevisjonen at over halvparten av sakene som ble behandlet i spesialutvalgsmøtene mellom departementene i perioden 1999–2003, allerede var vedtatt i EU. Bare 11 pst. av sakene var i forberedelsesfasen.

Dette var bakgrunnen for at SV i mai 2005 fremmet et Dokument nr. 8-forslag om tiltak for en mer aktiv norsk EØS-politikk. Jeg er derfor veldig glad for at vi har en regjering som både tar ansvar på dette området, og som gjør noe for en aktiv politikk, og for at det nå er tverrpolitisk enighet her på Stortinget om at Stortinget må få arbeidsformer som gir Stortinget innflytelse på et tidlig tidspunkt, og som kan gi en offentlig, opplysende debatt i det sivile samfunnet.

Norske partier og organisasjoner må få bedre muligheter til å finne ut av hva som foregår i det uoversiktlige EU-systemet, til å samle informasjon og til å holde kontakten med samarbeidspartnere innad i EU.

Det er tre vilkår som må være oppfylt for at det skal bli mulig å utnytte mulighetene som ligger i EØS-avtalen. For det første må berørte norske interesser bli klar over at en framtidig EØS-rettssak er under debatt i EU. For det andre må berørte norske interesser tidligst mulig få vite hvordan forslaget til rettsakt vurderes av norske faginstanser og av norske myndigheter. For det tredje må berørte norske interesser få hjelp til å finne ut av hvor langt en sak er kommet i det uoversiktlige EU-systemet, og hvilke instanser den skal gjennom fram til endelig vedtak i EUs ministerråd. Det jeg oppfatter at Regjeringa vil gjøre i sin handlingsplan, og det Stortinget nå gjør, er å ta fatt i dette. Det er på en måte svaret på disse utfordringene. Fra nå av skal Det norske storting og det sivile samfunn, som har mye kunnskap på dette området, få mer å si. Og jeg vil, sammen med de andre som har hatt ordet, gi ros til både saksordføreren og de andre medlemmene i komiteen for å ha tatt fatt i disse utfordringene og gitt noen skikkelige svar.

Hva er de skikkelige svarene? Det første er at utenriksministeren holder halvårlige redegjørelser om EU- og EØS-saker for et åpent storting. Dermed kan vi få mulighet til en offentlig debatt. Det andre er at de faste komiteene får en type initiativrett til å sette i gang saker sjøl, som saksordføreren sa. Videre er det det at EØS-regelverket gjennomgås av de faste komiteene, ved at de forelegges kommenterte lister samtidig med at EØS-utvalget får rettsaktene til behandling. Så synes jeg det er viktig at komiteen støtter Regjeringa, at Stortinget får informasjon om forslag til nye rettsakter, EU-programmer, grønnbøker, hvitbøker og andre viktige initiativ på et tidlig tidspunkt, og at Stortinget ber om at viktige samfunnsmessige konsekvenser kommenteres ved første framleggelse av rettsaktene.

Det som bl.a. Vidar Bjørnstad var inne på, at referatene fra EØS-utvalget skal være åpne, er viktig. Dermed gis det også mulighet til en offentlig debatt. Det initiativet som komiteen tar med hensyn til at man nå skal drive med et mye bredere kompetansearbeid, ved at Stortinget styrker både utredningskapasiteten og informasjonstjenesten for å drive mer utadrettet opplysningsarbeid om samarbeidet i EU, er også viktig. Jeg synes også forslaget om at det opprettes en hospitantordning i Europaparlamentet for politiske rådgivere i stortingsgruppene og for ansatte i Stortingets administrasjon, er positivt.

Her ligger det store muligheter til tidlig involvering i en opplyst debatt om et samarbeid som griper mer og mer inn i innenrikspolitiske saker, som også saksordføreren sa så tydelig fra om, og som jeg støtter.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:42:49]: Til behandling i dag har vi en enstemmig innstilling fra utenrikskomiteen. Den er nok et håndfast bevis på at EØS-avtalen har vist seg mer robust og tjenlig enn de fleste trodde da EØS-samarbeidet første gang ble vedtatt i Stortinget. Og nå tar vi nye initiativ for å forbedre arbeidet med EØS-saker ytterligere.

La meg framheve tre hovedpunkter som partiene er enige om. Det gjelder både virkelighetsforståelse og virkemidler.

For det første: En enstemmig komite mener det er mulig å øke norsk innflytelse på utviklingen av nytt regelverk innen rammen av EØS-avtalen, og går inn for en rekke tiltak for å oppnå det.

For det andre: En enstemmig komite mener det er mulig å styrke Stortingets deltakelse i den norske beslutningsprosessen, og åpner for reformer som ytterligere vil demokratisere EØS-avtalen.

For det tredje: En enstemmig utenrikskomite mener det er rom for større åpenhet om Stortingets behandling av EØS-saker, og har samlet seg om tiltak for å oppnå det.

Vi har med andre ord samlet oss om virkemidler for å oppnå tre hovedmål: for det første sterkere norsk innflytelse, for det andre større folkevalgt deltakelse og for det tredje større åpenhet. Dette er reformer som vil forbedre måten EØS-avtalen fungerer på i praksis. Det vil styrke EØS-avtalen. Og det hilser naturlig nok Kristelig Folkeparti velkommen.

For min del vil jeg gjerne framheve ett aspekt som gjør denne innstillingen interessant i et større perspektiv. Det er demokratiseringsaspektet. Innstillingen gjennomsyres av et ønske om å styrke de folkevalgtes medvirkning og deltakelse i beslutningsprosessene. Det er viktig. På sett og vis er det et motstøt mot tunge trender i tiden, tendenser som to norske maktutredninger har pekt på.

Den første maktutredningen, som kom i 1981, fokuserte på forvaltningens utøvelse av makt på bekostning av Stortinget. Den siste maktutredningen, som kom i 2003, rettet søkelyset mot domstolenes og andre rettslige organers økte makt på bekostning av de folkevalgtes makt. Makt- og demokratiutredningen brukte begrepet «rettsliggjøring» om det forhold som tidligere lå innenfor de folkevalgtes kompetanseområde, men som ble flyttet over til rettslige organer, slik at det politiske organets makt tilsvarende ble begrenset. Særlig pekte maktutrederne på at internasjonaliseringen av rettsmaterialet har redusert de folkevalgtes rolle. EU er et eksempel på det, EØS er et eksempel på det, og WTO er – og kan i økende grad bli – et eksempel på det.

I et slikt perspektiv ser jeg flere av innstillingens forslag som viktige bidrag til å vitalisere og forsterke Stortingets rolle i en stadig mer internasjonalisert verden. Ikke minst derfor verdsetter jeg at utenrikskomiteen viste vilje og evne til å skape enighet om den innstillingen vi i dag behandler. Det er godt å kunne stå på denne talerstolen og snakke om hva vi er enige om, særlig på en dag da aktiviteten i rommet bak oss fokuserer på hva vi er uenige om. For i et slikt større perspektiv ser vi klarere den politiske og demokratiske betydningen av de praktiske reformer som vi nå legger opp til i håndteringen av EØS-sakene på norsk side.

Det er en usedvanlig lang liste over tiltak som vi i denne innstillingen anbefaler gjennomført. Mange er nevnt allerede i debatten. La meg framheve noe av det Kristelig Folkeparti legger vekt på:

• Vi må bruke mulighetene til økt innflytelse og tidlig påvirkning. Det krever tidligere avklaring av norske standpunkter. Derfor bør Regjeringen tidligst mulig konsultere Stortinget.

• Som ledd i en slik tidlig avklaring støtter komiteen forslag om at det skal gis halvårlige redegjørelser om EU/EØS-saker i åpent storting.

• Også de faste komiteene på Stortinget bør trekkes tidlig inn i saksbehandlingen. De bør informeres på en bedre måte om saker under utvikling, og komiteene bør få en initiativrett, slik at de selv bedre kan følge opp EØS-saker på sine saksområder.

• EØS-utvalget beholdes, men referatene fra utvalgets møter bør gjøres offentlig tilgjengelig umiddelbart, med unntak av de deler som må holdes hemmelig av forhandlingshensyn e.l.

• Stortinget bør bedre utnytte mulighetene til informasjon og påvirkning gjennom ulike kontaktnett i EU-parlamentet, i tillegg til den parlamentarikerkontakten som EØS-avtalen formelt hjemler.

• Lobbyvirksomhet spiller en betydelig rolle i EU-systemet, og komiteen vektlegger det potensialet for økt påvikning som ligger i et mer aktivt samspill mellom norske offentlige og private aktører.

• Stortinget bør også styrke sin egen selvstendige utredningskapasitet og informasjonstjeneste om EØS-saker.

I sum er de reformer vi nå går inn for, betydelige, og det er ingen tvil om at det er behov for forbedringer. Personlig har jeg fra regjeringsposisjon i mange år og nå det siste halvannet året i Stortinget sett det som ganske viktig å bidra til det. Det kan trygt kalles et understatement når jeg sier at det er fra stortingssiden jeg har erfart at behovet for reformer er størst. Stortingets medvirkning i disse sakene er i veldig mange tilfeller svært begrenset og svært lite verdt. Det er det vårt ansvar som folkevalgte å gjøre noe med, og jeg er glad for å kunne bidra til det gjennom denne innstillingen.

Jeg er også glad for at partiene i arbeidet med dagens innstilling evnet å la uenighet om EU-tilknytningen ligge, og slik lyktes i å skape en fokusert og samlet innstilling om hvordan vi på norsk side kan forbedre behandlingen av EU og EØS-relaterte saker. Det er på sin plass når komiteen innleder sine felles merknader med å konstatere at Regjeringen i meldingen presiserer at dette ikke er en stortingsmelding om tilknytningsformer til Den europeiske union, men en melding om forbedringer av arbeidet med EØS-saker, og en gjennomgang av erfaringene med Schengensamarbeidet.

Om det lyktes oss å holde fokus i innstillingen, er det kanskje ikke like lett for alle å gjøre det her i stortingssalen, skjønt debatten så langt har vel vært greit håndtert i så måte. I stedet for å sikre framdriften langs de solide skinnene som ble lagt i innstillingen, vil det fort bli en avsporing av debatten hvis man gjør det til et spørsmål om tilknytningsform i denne omgang.

EØS-avtalen har siden midten av 1990-årene utgjort hovedplattformen for Norges samarbeid med Den europeiske union. Siden den gang har vi hatt regjeringer med skiftende sammensetning. Men felles for dem alle er at de har funnet at EØS-avtalen har tjent Norge vel. Derfor baserte Arbeiderpartiets regjeringer seg på den, derfor bygde sentrumsregjeringen på den, derfor bygde Samarbeidsregjeringen på den, og derfor bygger dagens regjering Norges forhold til EU på denne samarbeidsplattformen.

Innad i disse regjeringene har det vært ulike førstepreferanser – noen har foretrukket en handelsavtale, noen EU-medlemskap, og andre har foretrukket EØS-avtalen. Kort sagt: nært samarbeid, men ikke unionsmedlemskap. Det har også blitt den samlende løsningen innad i alle de tre koalisjonsregjeringene vi har sett siden 1997, og det har gjennom en årrekke fungert som en samlende nasjonal løsning. Som ett av de partiene som har EØS-avtalen som sitt førstevalg, må jeg si at det konstaterer jeg med stor tilfredshet. Det betyr ikke at EØS-avtalen er uproblematisk i alle sine funksjonsmåter for Norge. Innstillingen er klar på erkjennelsen av at det er rom for forbedringer i måten vi lever opp til den avtalen på, og måten vi forvalter våre muligheter på. Men jeg er, som sagt, tilfreds med at et samlet storting på dette punkt går inn for å gjøre en god ordning enda bedre.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:51:01]: Med St.meld. nr. 23 for 2005-2006 har vi fått lagt fram et veldig viktig dokument, som handler om deltakelse, åpenhet og demokratisering på et meget viktig arbeidsfelt. Jeg registrerte at saksordføreren så vidt var innom muligheten for å ta opp en debatt om EU-tilknytning. Det skal ikke jeg. Jeg skal holde meg til det saken gjelder.

En aktiv europapolitikk som det jobbes med her, er et bevis på at vi er kommet til et veiskille når det gjelder norsk europapolitikk. I stedet for å ha en passiv tilpasning til direktiver og rettsakter vil Norge få muligheter for å ta initiativ til å utfordre EU og til å fylle et politisk handlingsrom som vi lenge har latt stå tomt.

Senterpartiet er grunnleggende opptatt av et levende demokrati, av åpne debatter, og av at de folkevalgte skal styre landet på alle nivå. Det er de folkevalgte som skal stilles til ansvar for de beslutninger som tas. Jeg mener at med den innstillingen som utenrikskomiteen enstemmig har kommet fram til, og som er lagt fram for Stortinget, har vi kommet et langt steg framover når det gjelder et mer levende folkestyre.

Senterpartiet er nok et konservativt parti når det gjelder styreform og politikk som svekker folkestyret, men vi søker å være et foregangsparti når det gjelder tilpasninger som kan styrke det samme folkestyret. Med Stortingets vedtak om større åpenhet og initiativrett for komiteene i EØS-saker mener vi at vi har foretatt et slikt steg i retning av en modernisering. Det er et steg i retning av at Stortinget tar mer ansvar og legger flere føringer der det kreves avveininger mellom suverenitetsavgivelse i saker som må løses globalt, og de nasjonale forpliktelsene og utfordringene som må løses lokalt. Norge skal og vil ha en selvstendig stemme i verden.

Med den globale kapitals behov for stadig ekspansjon og økende avkastning har vi fått EU og EUs Lisboa-strategi, som har som mål å gjøre EU konkurransedyktig på det internasjonale marked. EU utvider stadig hva som anses for å være marked, inn på tradisjonelle innenrikspolitiske tema. Vi merker dette når det gjelder EUs politikk overfor Norge i forbindelse med EØS-avtalen. Det krever en aktiv og folkelig forankret politikk, der Norge skal bevare politisk handlingsrom for nasjonsbygging og en selvstendig stemme i globale tema.

Jeg mener at Regjeringen følger opp det den har lovet. Vi har fått tilbake et av våre viktigste distriktspolitiske virkemidler, den differensierte arbeidsgiveravgiften. Regjeringen legger opp til at hjemfallsretten skal beholdes. Det ser ut til at vi får gjennomslag for det. Og vi tar oss god tid til å vurdere EUs tjenestedirektiv, slik at vi kan sikre oss at vi har nødvendige virkemidler for et verdig og inkluderende arbeidsliv, mot sosial dumping, samtidig som vi skal sikre forbrukernes rettigheter i et mer globalt marked.

Senterpartiet merker seg gjennomgangen av Schengensamarbeidet. Det er likevel fra vår side grunn til å påpeke at dette arbeidet må gjøres noe mer grundig i samarbeid med de relevante fagkomiteer, og i tråd med hva vi er blitt enige om ved behandlingen av denne meldingen.

Med Regjeringens nye europapolitikk og innstillingen fra utenrikskomiteen i dag vil vi på en langt mer aktiv måte være i stand til å legge tydelige føringer i prosessen. La oss se over til nabolandet Sverige, som er innenfor EU. I Sverige har det vært en modernisering av Riksdagens arbeidsmetoder allerede. Riksdagen skal gis «insyn, inflytande och kontroll» over regjeringens politikk i EUs ministerråd. Regjeringen kan ikke delta i de ulike ministerrådskonstellasjoner uten forutgående samråd med Riksdagen. I dette samarbeidet skal regjeringen orientere om status for de aktuelle spørsmål, om mulige konsekvenser for Sverige, om øvrige EU-lands posisjoner samt søke støtte for de preliminære svenske posisjoner og forslag til forhandlingsstrategi. Det kreves formelt sett «mycket stärka skäl» for at regjeringen skal avvike fra det de facto-mandatet den mottar fra EU-nemnden.

Mer enn noen gang trengs et aktivt og mer politisk førende storting og åpenhet om de politiske valgene som gjøres. Til nå har arbeidsformene i Stortinget ikke vært gode nok. Det er derfor gledelig for Senterpartiet at vi har et samlet storting som ønsker at Norges EØS-politikk skal ha større grad av åpenhet, og at det skal være tydeligere føringer fra de folkevalgte. Stortinget skal nå få mer ansvar i EØS-politikken. Da kan de som valgte oss inn på Stortinget, også i større grad stille krav til oss når det gjelder ansvar. For Senterpartiet er dette bare et første skritt i retning av et mer moderne folkestyre.

Gjennom denne behandlingen og de vedtak vi gjør, vil Det norske storting ta et tydeligere ansvar for de utfordringene som dagens EU-tilknytning gir, og som er en konsekvens av globaliseringen som vi er inne i. Tiden for et nytt demokrati er på vei.

Senterpartiet er overbevist om at velgerne vil holde sine folkevalgte ansvarlige for politikken de fører. Mer åpenhet i Stortinget om EØS-saker og mer ansvar i utenrikspolitikken vil bidra til det. Vi trenger at de folkevalgte styrer. Vi trenger en åpen debatt.

Jeg vil avslutningsvis gi honnør for det arbeidet som er gjort i komiteen, og for at vi fikk en samlet komite. Senterpartiet slutter seg til komiteens innstilling.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Margrethe Larsen (V) [12:00:01]:Vi lever i en tid med store endringer på den internasjonale scene. Sett fra et norsk ståsted utgjør EU en viktig del av dette bildet. Hvilken vei EU skal ta i framtiden, vil være av stor betydning for Norge.

EUs uavklarte stilling, både til seg selv og til omverdenen, ble satt på spissen i og med at arbeidet med en ny grunnlov strandet i 2005. Da sa først Frankrike og deretter Nederland nei til en framsatt grunnlov i forbindelse med folkeavstemninger. Etter en lengre og mye omtalt tenkepause er arbeidet med en ny grunnlov nå kommet i gang igjen.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel har påtatt seg oppgaven med å få arbeidet med grunnloven på skinner igjen. Hun står utvilsomt overfor en svært vanskelig oppgave, da hun må forene sterkt ulike syn og interesser i EU. Målet er å få en ny grunnlov vedtatt i hele unionen før valgene av nytt EU-parlament og ny kommisjon i 2009.

Sentrale spørsmål er om EU skal utvikle seg i en føderal og overstatlig retning, eller om samarbeidet skal bli et frihandelsområde med et mellomstatlig politisk samarbeid. Eller skal vi få et EU med ulike hastigheter – eller kanskje et «EU à la carte» – hvor medlemslandene kan inngå forpliktende samarbeid på områder de selv velger? I tillegg har vi spørsmål om maktfordeling mellom små og store medlemsland.

Hvordan EU velger å organisere seg, vil i stor grad sette sitt preg på det framtidige Europa, ikke minst når det gjelder å fullføre arbeidet med å knytte sammen Vest- og Øst-Europa. Uansett hvilken tilknytningsform Norge har til EU, vil EUs framtidige innretning kreve en rekke tilpasninger fra vår side, og ikke minst påvirke hva slags forbindelser vi skal ha med våre nærområder i Europa.

Ikke bare EUs indre forhold, men også eksterne relasjoner vil spille en viktig rolle for oss. Jeg tenker først og fremst på hva slags utenrikspolitisk aktør EU skal bli i framtiden, noe EUs nye grunnlov må ta stilling til. Ser vi for oss et stort knippe land med ulike agendaer, eller vil de 27 medlemslandene klare å opptre koordinert med ett ansikt utad? Dette vil kunne gi EU stor internasjonal tyngde og innflytelse.

Jeg har valgt å innlede med disse overordnede spørsmålene for å understreke at EUs videre utvikling, med hensyn til både indre forhold og ytre relasjoner, vil være av stor betydning for Norge. Da det er usikkerhet knyttet til hvilken vei EU vil gå, mener jeg det er viktig med en løpende debatt om vårt forhold til EU.

Venstre ønsker her en bred, åpen og folkelig debatt. Vi ønsker bl.a. å belyse hvilke muligheter og hvilke begrensninger EUs videre utvikling gir oss, og hvordan vi kan inngå nye partnerskap med EU, bl.a. med hensyn til energi, og i nordområdene.

Sett i et slikt lys virker Regjeringens europamelding svært begrenset i sitt perspektiv. Meldingen er i realiteten en handlingsplan som forklarer hvordan Regjeringen mer effektivt skal arbeide med EØS-saker. Andre saksfelt, som Schengensamarbeidet og sikkerhetspolitikk, gis en kort omtale.

Regjeringen skal ha honnør for å dele sin EØS-handlingsplan med Stortinget. Jeg synes imidlertid det glimrer med sitt fravær når det gjelder å belyse de viktige og store utviklingstrekkene som er knyttet til EU. De vil i langt større grad kunne bestemme hvilken uttelling vi skal få av EØS-avtalen og vårt samarbeid med EU generelt, enn om vi på norsk side blir enda litt flinkere til å håndtere EØS-saker.

Jeg har lyst til å nevne at da Norge fikk lov til å gjennomføre et system med geografisk differensiert arbeidsgiveravgift, skyldtes det neppe norsk innflytelse i Brussel, men at det nye EU-landet Slovenia – med to millioner innbyggere – ønsket dette.

Den rød-grønne regjeringen skapte forventninger da den i Soria Moria-erklæringen varslet at den ville føre en «offensiv» europapolitikk. I europameldingen framhever Regjeringen at den er «ambisiøs» i europapolitikken. Jeg mener at disse forventningene ikke helt innfris med meldingen.

Alle norske regjeringer har siden EØS-avtalen trådte i kraft, hatt som mål å bruke mulighetene som avtalen gir, på best mulig effektiv måte. For den rød-grønne regjeringen er det fornuftig å videreføre en slik linje, og den skal ha honnør for å ta nye grep som utvilsomt vil effektivisere behandlingen av EØS-saker i regjeringsapparatet, spesielt når det gjelder å gripe fatt i aktuelle saker på et tidligst mulig tidspunkt for å kunne øve mest mulig innflytelse på dem.

Det er imidlertid et langt skritt herfra og over til retorikken som forespeiler en «offensiv» og «ambisiøs» europapolitikk. Med en innbitt EU-motstander som koalisjonspartner ville det egentlig vært svært oppsiktsvekkende om Regjeringen hadde klart å forsvare bruken av disse ordene.

En positiv effekt av meldingen er at den har innledet en prosess hvor også Stortinget ser på sin behandling av EØS-saker. Jeg har i dette arbeidet vært fokusert på konkrete tiltak som fremmer økt åpenhet, informasjon om EØS-saker på et tidligst mulig tidspunkt, og å skille ut viktige og prinsipielle saker som krever en grundig politisk behandling i Stortinget. I tillegg bør Regjeringen løpende tilkjennegi sine EØS-prioriteringer overfor Stortinget.

EØS-virkeligheten for mange norske politikere er at de regelmessig får seg forelagt en bunke med EØS-saker med en omfattende saksdokumentasjon. Denne er for det meste av teknisk og byråkratisk karakter, noe som gjør det uoverkommelig for de fleste å komme seg gjennom bunkene. Det er dermed gått en viss automatikk i behandlingen av EØS-saker. Resultatet er at en lang rekke direktiver blir innlemmet i norske lover og forskrifter uten noen reell politisk behandling. I enkelte tilfeller kan ansvarlige politikere på denne måten unnlate å ta ansvar for de saker de støtter, men som de ikke ønsker å ta det politiske ansvaret for.

Dette stiller vårt folkestyre overfor store og nye utfordringer. Det har lenge vært vanlig å peke på EU når det gjelder å ha et demokratisk underskudd, men dette rammer også oss selv. Venstre har derfor gått inn for de nye tiltak som vil gjøre EØS-arbeidet mer åpent og tilgjengelig, og som styrker muligheten for medinnflytelse.

Alle som berøres av nytt EØS-regelverk, bør i utgangspunktet ha anledning til å gjøre sine synspunkter gjeldende – også de med små økonomiske ressurser. Flest mulig bør delta i debatter om viktige EØS-saker. Saker av stor viktighet og prinsipiell betydning bør løftes opp og debatteres i denne sal i Stortinget.

Videre bør informasjonen som Regjeringen forelegger Stortinget om EØS-saker, være tilrettelagt slik at man raskt finner fram til de overordnede politiske og prinsipielle aspektene. Vi bør ikke lenger overøses med teknisk saksinformasjon. Den bør tas hånd om av rette faginstans.

Jeg ser fram til at fagkomiteene i Stortinget skal involveres mer aktivt i EØS-saker, bl.a. gjennom å få initiativrett og ved at Stortingets egen utredningskapasitet på EØS-saker skal forsterkes.

Jeg vil også peke på betydningen av at informasjon om EØS-saker bør komme til Stortinget på et tidligst mulig tidspunkt. Det vil da være mulig å føre en meningsfull debatt om disse før politikkutformingen i Brussel er ferdig. Senere i prosessen, når rettsaktene er i ferd med å bli ferdigstilt, er det i de fleste tilfeller for sent å ha noen innvirkning på dem. Venstre er derfor enig i at Regjeringens uteapparat i større grad må rettes inn mot å fange opp viktige saker på et tidlig tidspunkt.

I tillegg bør Stortinget ha en egen tilstedeværelse i Brussel, med en utsending på tjenestemannsnivå i tilknytning til Europaparlamentet, tilsvarende utsendinger fra andre nordiske lands parlamenter. Vedkommende bør ha som hovedoppgave å varsle Stortinget om viktige saker som kan komme.

Til slutt vil jeg understreke betydningen av at partiene på Stortinget har klart å lage en felles innstilling til denne meldingen. Det viser at det er bred enighet om EØS-avtalen. Dette understreker mitt poeng, at Regjeringens europamelding langt på vei bygger på europapolitikken ført av tidligere regjeringer.

Enighet og kontinuitet er en viktig forutsetning for å få størst mulig uttelling for EØS-avtalen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:10:05]: Jeg vil slutte meg til dem som berømmer saksordføreren og komiteen for en viktig innstilling. På en dag som denne kan det for Regjeringen være grunn til å forholde seg til spørsmålsstillinger som vi normalt er veldig varsomme med å gå inn i, nemlig hvordan Stortinget organiserer sitt arbeid. Men jeg er veldig tilfreds med at denne meldingen har utløst den grad av diskusjon og refleksjon i Stortinget som vi her ser resultatet av, med veldig mange konkrete og viktige forslag som vi hilser velkommen.

Det var en målsetting for Regjeringen med europameldingen å stimulere til en slik diskusjon. Jeg har opplevd at det har vært en stemning i EØS-komiteen i de møtene som har vært der, og jeg mener at det er av betydning at komiteen har evne til å legge fram en samlet innstilling, og slik sett ikke la primærsyn på norsk medlemskap i EU overskygge. Jeg mener det er viktig for norsk europadebatt i den tiden vi er inne i nå, at vi faktisk har mulighet for å diskutere ulike europapolitiske spørsmål uten automatisk å sette det inn i en ja- eller nei-kontekst. Det har vi drevet med lenge i dette landet. Det er en viktig dimensjon, men det kan ikke være den eneste.

Da vi la fram meldingen, la vi innledningsvis vekt på å understreke hva dette var, og hva det ikke var. Det har noen av talerne foran meg pekt på, også representanten Larsen. Jeg vil jo si at vi var veldig eksplisitte på at dette ikke var en melding om Europas bredere utviklingstrekk, eller Norges tilknytningsform til EU. Det var et forsøk på å fokusere på arbeidet med EØS-saker, og jeg er glad for at det har avstedkommet så mange grundige refleksjoner. Jeg er derfor enig i representanten Bjørnstads oppsummering, at vi her har et felles grunnlag for en mer offensiv europapolitikk. Når jeg skal kommentere det, vil jeg samtidig også si at vi må ha et realistisk utgangspunkt for hva det er. Det kan føres debatter om vår diskusjon om rettsakter, som nærmest gir et skinninntrykk av at vi er medlem, og at vi skal ha en realitetsvurdering av saker som om vi skulle ta avstemning i neste uke, slik som svensker og dansker – i Norden – gjør. Vi er jo ikke der. Det kan man da beklage eller ønske til lykke, litt avhengig av hvor man står. Men jeg mener det er viktig at vi nå tenker igjennom at måten vi organiserer dette arbeidet på, egentlig er noe som bare vi må utvikle, for det finnes ikke noen rollemodeller i andre land. Det er bare vi som er EØS-land på den måten vi er. Vi kan hente inspirasjon fra andre medlemsland, men det er altså noe spesielt som ligger til grunn for det vi representerer.

Handlingsplanen er starten, og ikke slutten på en prosess. Nå er det opp til oss alle å få dette til å virke i et samspill mellom regjering og storting. Sentralt står målsettingen om åpenhet og dialog. Vi hadde det nasjonale europaforum i november i fjor, som gav muligheten til debatt om aktuelle spørsmål. Og det ser jeg fram til å fortsette med.

Jeg er enig i komiteens vektlegging av at den demokratiske forankring av prosessen må styrkes. Det er sentralt i vår oppfølging av meldingen, og det handler om møter med og engasjement for det brede norske politiske og sivile samfunn. Vi ønsker at politikken skal bli mer synlig og tilgjengelig. Derfor skal vi årlig utarbeide en rapport med oversikt over aktiviteten. Vi arbeider nå med den første rapporten, som vil bli lagt ut på den såkalte europaportalen i løpet av våren. De halvårlige arbeidsprogrammene for EØS – justis- og innenrikssaker samt felles utenriks- og sikkerhetspolitikk – følges aktivt opp overfor våre utenriksstasjoner og EU-delegasjonen, og vi er nå i ferd med å oppdatere arbeidsprogrammene etter at kommisjonen og rådet la fram sine programmer like før jul. Disse vil bli lagt ut på portalen i løpet av kort tid.

Så deler jeg fullt ut ønsket, som framkommer i innstillingen, om at Stortinget også skal ha tilgang til denne informasjonen. Vi skal vurdere nærmere hvilke samfunnsaktører som skal involveres i arbeidet med utformingen av disse programmene.

La meg også minne om at vi har hatt en vurdering av Schengen i meldingen, slik det ble varslet i Soria Moria-erklæringen. Gjennomgangen viser at berørte norske myndigheter opplever Schengensamarbeidet og våre øvrige avtaler på justis- og innenriksfeltet som praktisk viktige i sin hverdag. Samtidig synliggjorde gjennomgangen et behov for økt koordinering og samordning av forvaltningens arbeid på dette feltet. Og jeg vil understreke: Vi skal hegne om de ordningene vi har, så vi ikke opplever at vi blir skjøvet ut i det som er av beslutningsprosesser. Justisministeren har ledet Schengen-arbeidet i høst. Det er et viktig element i dette samarbeidet at vi får adgang til det. Men det er ikke gitt at ikke det kan komme under press, og det må vi stå imot.

Så gjelder det systematisk arbeid med tidlig varsling av EU/EØS-saker. Der er det viktig at vi er i stand til å velge mellom hva som er viktig, og hva som ikke er viktig, så vi ikke må forholde oss til et vell av saker som ikke nødvendigvis er av politisk betydning. Her må vi bruke EØS-utvalget – flere møter om spesielle saker og bredere deltakelse av andre statsråder. I samarbeid med Stortinget skal vi fortsette denne praksisen. Så håper vi å få en dagsorden som reflekterer utvalgets ønske om å kunne involveres på et tidlig stadium gjennom grundig redegjørelse om forslag til regelverk, deltakelse i programmer og byråer, ESA-saker og saker for EFTA-domstolen og EF-domstolen.

Det er veldig positivt at Stortinget ønsker å trekke fagkomiteene tettere inn i arbeidet med EU/EØS-saker – det vil jeg ha sagt. Jeg tror redegjørelser som gis i EØS-utvalget, er mer nyttig enn f.eks. stortingsmeldinger, som ofte vil framstå som statiske og ressurskrevende i forhold til den utvikling som vil ligge i sakene, og som ikke vil gi representantene mulighet til dialog på et tidlig stadium.

Vi vil legge opp til en endring i inndelingen av antallet rettsakter på kommentert liste. Dette er teknisk, men det er altså i tråd med det som ligger i innstillingen.

Jeg er positiv til forslaget om å holde halvårlige redegjørelser om EU/ EØS-saker. Vi får håpe at det vil finne sin form.

Det er positivt at Stortinget engasjerer seg tettere med Europaparlamentet – det er en viktig kanal. Jeg tror kanskje det er den institusjonen i EU-systemet vi har brukt minst tid og systematikk på, og hvor vi kan få mest igjen om vi gjør et kraftløft der.

Utvidelsen av EU og de konsekvensene det får for EØS, har vært nevnt. Som jeg sa kort i min redegjørelse tidligere i dag, skal vi sluttføre de forhandlingene snarlig. Norge skal ta sitt ansvar solidarisk i Europa. Vi skal bidra til Romanias og Bulgarias inkludering. Det skal ikke være forskjellsbehandling mellom de to landene og de andre ti som er kommet inn. Men, som det ble sagt fra saksordføreren, vi kan heller ikke akseptere at det er et slags diktat, at det er to streker under den pengesummen EU kommer med. Det er flere måter å vurdere det på. Men senest for to dager siden hadde jeg en diskusjon med min bulgarske kollega, og jeg tror vi skal finne en ordning på dette.

Til sist: Det blir viktig at vi i denne sal finner rom for debatter om Europas utvikling. I min redegjørelse i dag vektla jeg at vi ikke gikk inn på det der, fordi vi skulle ha denne debatten. Men jeg føler et sterkt behov for ved neste korsvei å komme tilbake og gå dypere inn i det. Utvidelsen av EU er etter mitt syn kanskje EUs absolutt viktigste bidrag til Europas stabilisering, ordning og demokrati. Jeg tror ikke vi kan overvurdere betydningen EU kan komme til å få på Balkan når det gjelder potensielle nye medlemsland, Serbias integrasjon, Kosovo – og selvfølgelig når det gjelder perspektivet i forhold til Tyrkia. Så det å gå i dybden av hva dette EU skal bli – det EU som altså etter min vurdering ikke valgte fordypning langs de linjene de hadde i 94-paradigmet med Maastricht og en stadig sterkere politisk union, men som mer har slått inn på en vei som etter mitt syn gjør at den type utvidelse er lite realistisk – er desto viktigere for Europas utvikling.

Vi må diskutere forholdet til Europa i nord. Samarbeidet med europeiske land i nordområdestrategien står sentralt. De nordiske og de europeiske landene er våre viktigste partnere. Her vil jeg trekke fram at jeg ser veldig positivt på det tette forholdet vi har til våre nordiske naboer, Sverige, Finland og Danmark. Jeg opplever at de opprettholder en årvåkenhet for våre syn. De melder sine interesser, og de kan være tøffe for oss i noen forhandlinger, men når det gjelder de overordnede politiske synene i vår del av Europa, er det viktig at vi holder det nordiske ved like.

Jeg setter pris på at den nye svenske regjeringen har vist så stor interesse for det som skjer i nord. Det er positivt. Vi trenger å ha Sveriges erfaring og kunnskap med oss. Vi har et havperspektiv på nordområdene, Sverige og Finland har et innlandsperspektiv, men det er ikke langt mellom innland og kyst, så vi har ambisjoner om å trappe opp samarbeidet med Sverige og Finland om nordområdesammenhengen. Det har også noe å si med vårt forhold til Russland.

Så det er mange spørsmål å ta videre her. Jeg håper at vi nå gjennom denne meldingen og innstillingen får strukturert og styrket EØS-arbeidet – det er viktig – og at vi også finner rom for de viktige europeiske diskusjonene, for det er dette kontinentet vi tilhører.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [12:19:53]: I den redegjørelsen som utenriksministeren holdt tidligere i dag, nevnte han i en bisetning den felles henvendelsen som er kommet fra de fire opposisjonspartiene om å få en redegjørelse om tjenestedirektivet. Jeg skal prøve å sitere utenriksministeren korrekt. Han sa at man skulle komme tilbake til Stortinget på «egnet måte». Nå er det jo samtidig slik at Regjeringen ved flere korsveier har gitt uttrykk for åpenhet og dialog med Stortinget, og når de fire parlamentariske lederne for opposisjonen ber om en slik redegjørelse, er det ikke da naturlig at man får det?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:20:41]: Jeg tror det var i en hovedsetning jeg nevnte det.

Det jeg forsøkte å meddele, var at vi har merket oss den henvendelsen, som selvfølgelig blir tatt på største alvor. Statsministeren ønsket at jeg brukte denne redegjørelsen for å si fra om at vi har mottatt den, og at fristen for høringsuttalelsene går ut 22. februar. Så vil vi selvfølgelig komme tilbake med et grundig svar på den henvendelsen, som vil bli tatt på største alvor.

Erna Solberg (H) [12:21:12]: Akkurat dette spørsmålet berører kanskje litt av kjernen i hele innstillingen, nemlig hvis vi skal ha større kraft når det gjelder påvirkningsmuligheter overfor EU, må vi være i stand til å fatte beslutninger og ha dialog på et tidlig tidspunkt. For oss er det et problem at Regjeringen – med all den ekspertisen den har – ikke har kunnet fortelle oss om det betyr noe for norsk lovverk, det EU-tjenestedirektivet som har ligget fremme i over to måneder nå. Jeg tror ikke det blir noe fart på EU-påvirkningsarbeidet hvis vi skal ha så lang behandlingstid på saker som har vært løpende behandlet, og som det burde være mulig å informere Stortinget om på et tidligere tidspunkt.

Litt av kjernen i denne innstillingen er at det ikke blir noe mer åpenhet, bedre EU-debatt eller annet hvis Regjeringen ikke på et tidlig tidspunkt kan komme med sine synspunkter på saker. Da vil hele det arbeidet vi har forsøkt å gjøre her, falle i fisk, for da vil hele det norske mandatet til dem som skal påvirke, faktisk falle sammen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:22:31]: Jeg merker meg dette.

Jeg vil jo si at tiden for påvirkning på tjenestedirektivet er forbi – det er vedtatt. Regjeringen representanten Solberg representerte, drev sin påvirkning skriftlig, muntlig og politisk, og regjeringen jeg representerer, har drevet vår. Jeg opplever at vi her har hatt debatter og orienteringer i Stortinget – vi kan diskutere om det kunne vært bedre – som har gjort det mulig for oss å holde oss innenfor fristene. Nå ligger direktivet der.

Det vi var opptatt av, gitt at det var et stort engasjement rundt det, var å få resultatene ut på høring. Så har vi følt at det for Regjeringen å begynne å gi bestemte uttalelser og tolkninger om det som ligger der mens sentrale samfunnsaktører har dette til vurdering, ikke er naturlig. Men fristen er 22. februar. Så må vi oppsummere uttalelsene, og komme med vår vurdering av dem. Når det så gjelder påvirkning av EU, vil det komme når sekundærlovgivningen kommer. Jeg tror at direktivet i seg selv har begrenset betydning. Men det er vedtakelse av andre direktiver under som kommer til å få betydning. Der skal vi være til stede.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:23:41]: Jeg blir litt forundret over det utenriksministeren nå svarer på spørsmålet fra representanten Siv Jensen og senere på spørsmålet fra representanten Erna Solberg.

En samlet opposisjon har tatt denne enstemmige innstillingen alvorlig, den er gjennomsyret av den ånd at Stortinget skal involveres mer i EØS-saker. Vi har skrevet et brev til Regjeringen og bedt om en redegjørelse her i salen. Og så kan ikke utenriksministeren på Regjeringens vegne gjøre det klart at Stortinget vil få den redegjørelsen som en samlet opposisjon har bedt om i en helt sentral EØS-sak! Jeg skjønner godt at man vil avvente høringen, men den fristen går ut 22. februar. Jeg forventer at utenriksministeren nå kan bekrefte at snarest mulig etter 22. februar vil Regjeringen komme med en redegjørelse her i Stortinget, slik opposisjonspartiene har bedt om. Det vil være i denne komiteinnstillingens ånd.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:24:42]: Representanten Høybråten skal ikke være i tvil om at Regjeringen handler i tråd – og ånd – med en enstemmig innstilling. Jeg synes han har gjengitt meg på en ganske presis måte når jeg sier at etter at høringsuttalelsene er kommet, vil vi på bakgrunn av det brevet komme tilbake til Stortinget på en egnet måte.

Erna Solberg (H) [12:25:14]: Det er slik at saken har en forhistorie, hvor man kontinuerlig nå i to måneder er blitt bedt om å få en redegjørelse om saken. Jeg skjønner man ikke vil gjøre det før fristen går ut, men det stiller oss overfor et nytt diskusjonstema: Når Regjeringen er så pass handlingslammet på grunn av indre uro, som den da åpenbart er når det gjelder tjenestedirektivet, hvordan sørger vi for en åpen og god nok diskusjon? Og finnes det noen som objektivt kan veilede når det gjelder de rettslige konsekvensene av EU-saker?

Det som er problemet for de fleste nå, er at når ikke Regjeringens apparat, som er det som besitter all kompetanse i dette landet knyttet til juridiske spørsmål, på grunn av politiske problemer i Regjeringen kan gi Stortinget et svar på konsekvensene av tjenestedirektivet, er det heller ingen andre som kan gjøre det. Vi har plassert alle eggene ett sted, og det er i embetsverket. De kontrolleres nå av en regjering som ikke mener å kunne falle ned på noe fordi man egentlig er uenig om spørsmålet om fri bevegelse av tjenester.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:26:24]: Jeg vil ikke kommentere Erna Solbergs kommentar til Regjeringens indre liv – det må hun ha rett til å hevde. Men det finnes altså flere «egg» enn embetsverket, og det er de «eggene» vi nå forsøker å høre på – for å finne «egget», som er hva vi skal mene her.

Vi har tatt det store engasjementet alvorlig, sendt ut resultatet på høring, gitt en frist som er lang – lengre enn vanlig, tror jeg – og 22. februar kommer svarene inn. Så må vi ta ballen derfra, og da skal vi sørge for at det blir på en åpen og godt kommuniserende måte både overfor Stortinget, de som har avgitt uttalelser og samfunnet for øvrig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Marit Nybakk (A) [12:27:22]: La meg først si at jeg har stor tillit til at utenriksministeren og Regjeringen kommer tilbake til Stortinget på en skikkelig måte med tjenestedirektivet, som med alle andre EØS/EU-saker.

Det er ulike syn på Norges tilknytning til EU både mellom regjeringspartiene og mellom partiene i opposisjon. Det har også kommet fram her i dag. Det hindrer imidlertid ikke det politiske Norge i å være samstemte i at vi på en helt annen og mer offensiv måte enn tidligere må ivareta norske interesser overfor EU/EØS. Vi må ha en aktiv, tydelig og åpen europapolitikk, slik Regjeringen understreker i stortingsmeldingen. Vi må finne bedre måter å samarbeide med EU på innenfor de rammene som dagens tilknytningsformer gir oss. Det er en tøff utfordring – det vet alle som har prøvd. Mange av oss har sittet i europeiske møter eller på kongresser og følt at vi både er utenfor og mangler stemmerett. Ikke oppfattes vi heller alltid som like interessante. Det er en utfordring.

Men EU treffer ikke bare beslutninger som påvirker oss i den norske hverdagen, enten det gjelder tilsetning i mat og dyrefôr eller unionens grønnbok om energi. Etter den kalde krigens slutt er Norge og våre nordområder, f.eks., ikke lenger NATOs navle, enten vi liker det eller ikke. Vi oppfattes som perifere, fokuseringen er helt andre steder – også sikkerhetspolitisk – dette samtidig som EU selv har utviklet en egen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Gjennom Berlin pluss-avtalen har EU og NATO inngått en avtale om styrkebidrag, f.eks.

Vi ser at også EU har opprettet såkalte Battlegroups, og vi har selv valgt å være med i en nordisk gruppe under ledelse av Sverige, som en del av disse såkalte Battlegroups. Vi ser også at vi står i fare for å få en sikkerhetspolitisk dialog over Atlanterhavet som blir ensidig mellom EU og Washington. For oss er det naturligvis viktig å ha «et inntak» også i EU, ikke bare i NATO-sammenheng når det gjelder sikkerhetspolitikk, og det krever en aktiv politikk både bilateralt i de enkelte hovedsteder og overfor EU.

Samtidig er nordområdepolitikken nå vårt fremste strategiske satsingsområde. Her er Norge avhengig av – som også utenriksministeren nevnte – å ha sterke allianser med EU og med europeiske land. I tillegg er selvfølgelig EU-landene Norges viktigste handelspartnere.

Det er viktig for bredden i norske interesser at det er en enstemmig komite som vektlegger både våre muligheter for innflytelse og også en bedre demokratisk forankring av prosessene. Jeg skal ikke gå i detalj om dette. Det har alle talere før meg gjort. Men jeg har lyst til å legge til én ting, for jeg synes det representerer en milepæl i norsk europapolitikk: En enstemmig utenrikskomite mener at EU har spilt en viktig, stabiliserende rolle i Europa gjennom det siste halve århundret. Komiteen sier:

«EU har påvirket og fremmet demokrati i mange tidligere diktaturer, og fortsetter å ha en positiv innvirkning på flere staters demokratiske utvikling gjennom sin utvidelse.»

Uansett hva slags primærstandpunkt det enkelte parti måtte ha til vår tilknytning til EU, representerer utvidelsen av EU med ti nye land i 2004 og ytterligere to nå, kanskje det største solidaritetsløftet i Europa siden Marshall-planen, og er selvfølgelig et viktig bidrag til et fredeligere og mer stabilt Europa. Europa er på nytt blitt ett kontinent, med en egen selvbevissthet, integritet og et sterkt indre samhold. Sammen med NATO-utvidelsen er nå EU-utvidelsen garantisten for en fortsatt utvikling av demokrati, menneskerettigheter og sosial utjamning i det tidligere Øst-Europa.

Incentivet til velferd, menneskerettigheter og folkestyre i stater som etter den kalde krigens slutt kanskje gikk fra en ytterlighet til en annen, er nå tilknytningen til Europa. Veien tilbake til det politiske sentrum, med mangfold og kombinasjon av markedskrefter og velferdsstat, der demokratiet også innebærer styring og utjamning, er det i dag EU-medlemskapet som står som garantist for.

Helt til slutt vil jeg bare understreke at vi her snakker om vårt grannelag. Det er her vi først og fremst skal ivareta interesser, for dette skjer rett utenfor vår stuedør.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:32:58]: Dette er ein historisk dag! Eit samla storting gir i dag si tilslutning til at EØS-relaterte saker skal handsamast langt tidlegare, grundigare og meir ope enn praksis har vore til no. Soria Moria-erklæringa varsla ein meir aktiv europapolitikk. Regjeringa si oppfølging finn vi i St.meld. nr. 23 for 2005-2006.

Alle vi som har påpeika kor underdanig og ukritisk ulike regjeringar har tedd seg overfor EU, fekk i fjor haust god draghjelp av Riksrevisjonen. I ein eigen rapport slo Riksrevisjonen fast at handteringa av EØS-saker i regjeringsapparatet har vore uforsvarleg dårleg. Tre departement vart undersøkte. Konklusjonen var bl.a. at Noreg gjennomgåande har vore for seint ute til å påverka. Det vart òg sagt at departementa hadde for liten kompetanse og dessutan sende «juniorar» til Brussel. Riksrevisjonen peika dessutan på at eksterne aktørar, f.eks. frivillige organisasjonar, i liten grad vart trekte inn og lytta til.

Senterpartiet ser på St.meld. nr. 23 som ein opptur. Vi er opptekne av eit levande demokrati, av opne debattar og folkevald styring på alle nivå. Sjølvsagt kan innstillinga i dag òg karakteriserast som ein defensiv strategi mot ein avtale vi eigentleg er imot, men vi ser på større openheit og initiativrett i EØS-saker fyrst og fremst som ei tydeleg modernisering av folkestyret vårt. Det er òg ei understreking av det ansvaret Stortinget har i ei globalisert verd. Det krevst avvegingar mellom det å gi frå seg suverenitet i saker som må løysast globalt, og nasjonale plikter og utfordringar som må løysast lokalt. Der skal og vil Noreg ha ei sjølvstendig røyst.

No presenterer Regjeringa ein handlingsplan som skal sikra tydelege og tidlege prioriteringar, god samordning og utnytting av moglegheitene, god gjennomføring og forvalting av forpliktingane, kompetanselyft, auka openheit og dialog.

Senterpartiet ser på utanrikskomiteen si innstilling som ein ny opptur. Ein samla komite går inn for å reformere sakshandsaminga frå norsk side, òg Stortinget si eiga handsaming av EØS-saker. Vi har over tid hatt eit sterkt engasjement for å få Stortinget tidlegare og tydelegare involvert i EØS-relaterte saker. No meiner ein samla utanrikskomite akkurat det. Eg opplevde det sjølv i førre perioden som frustrerande plutseleg å få ei sak til kommunalkomiteen der Regjeringa alt hadde avklart at eit eller anna direktiv skulle implementerast, jamvel etter ein frist som var i ferd med å gå ut. Å stilla spørsmål ved konsekvensane av norsk implementering var for seint, og det vart vel eigentleg rekna for utilbørleg. Det faste EØS-utvalet hadde vore inne i biletet tidlegare, men det har jo til no vore eit lukka organ.

Frå no skal utanriksministeren gi faste, halvårlege, opne utgreiingar for ope storting om utviklinga i EU. Stortinget skal få informasjon om forslag til nye rettsakter, EU-program, grønbøker, kvitbøker og andre viktige initiativ i EU på eit tidlegast mogleg stadium. Rolla til Stortinget sine fagkomitear skal styrkjast. Dei, og ikkje EØS-utvalet, skal handsama saker som naturleg høyrer inn under den einskilde komiteen. Utanrikskomiteen ber jamvel Presidentskapet i Stortinget leggja til rette for at dei faste komiteane på eiga hand skal kunna ta initiativ til over tid å fylgja spesielle EØS- og EU-relaterte saker.

Det er grunn til å gi saksordføraren, Erna Solberg, honnør for hennar innsats med denne innstillinga.

Regjeringa har frå fyrste dag vist ei langt meir offensiv haldning enn den førre til kva ein kan oppnå med tettare dialog med EU. Døme på det er på nytt å innføra differensiert arbeidsgivaravgift og EU-kommisjonen si forståing for heimfallsinstituttet.

Soria-Moria-erklæringa slår fast at Regjeringa ikkje vil søkje om EU-medlemskap. I dag får Regjeringa full støtte for eit opplysande og konstruktivt internasjonalt samarbeid nettopp basert på dagens tilknyting. Men det ligg utfordringar i nær framtid. Tenestedirektivet er ei av dei.

Eg synest utanriksministeren veldig greitt i dag har kvittert ut at når høyringsfristen er ute, kjem Regjeringa tilbake til Stortinget med den saka, og dagens vedtak må jo bety at Stortinget der blir tilbørleg og godt involvert.

Marianne Aasen Agdestein (A) [12:38:28]: Endelig har vi i dag en europadebatt som i mindre grad preges av to motpoler som slår hverandre i hodet med sterkt polariserte argumenter, men som i stedet handler om hvordan Norges europapolitikk best kan ivaretas, uavhengig av syn på medlemskap.

Likevel mener jeg det ligger et paradoks i at vi som nasjon streber etter å koble oss tettest mulig opp til EUs beslutningsprosesser, når landet gjennom to folkeavstemninger har valgt å stille seg utenfor EU politisk – altså et klart nei til innflytelse. Men jeg lar det ligge nå.

Høsten 1994, i forkant av folkeavstemningen, deltok jeg på et seminar om Norge og EU i regi av Institutt for Journalistikk. En embetsmann fra Utenriksdepartementet innledet om Norges forhold til EU, dvs. å leve med EØS-avtalen om det ble et nei. Han uttrykte bekymring for manglende fokus på det demokratiske underskuddet i EØS, og en uro over hvordan vi som demokrati kunne leve med alle direktivene vi måtte implementere, uten formell innflytelse. Det gjorde inntrykk på meg den gangen, og hver dag siden har denne svakheten med EØS blitt stadig tydeligere.

I dag er dette en etablert sannhet, men der ja- og nei-siden har ulike svar.

Arbeidet med å sikre seg så mye innflytelse som mulig i EU, går med denne innstillingen et langt stykke videre. Dette har en enstemmig komite klart, fordi alle har lagt medlemskapsspørsmålet til side og gjort det vi har en viss tradisjon for i norsk politikk – med unntak av EU-saken – nemlig å tilnærme oss et følsomt politisk område på en litt mer pragmatisk måte.

Styrken i både europameldingen og denne innstillingen ligger i mange konkretiseringer av hva man vil gjøre: halvårlige redegjørelser, at de faste komiteene får en langt viktigere rolle når deres politikkområder er berørt, åpenhet i EØS-utvalget osv. – jeg skal ikke ramse opp alle forslagene. Alt dette er meget bra. I tillegg til det som blir vedtatt med denne innstillingen, håper jeg også det blir en realitet at Stortinget sender en delegasjon til Brussel for å styrke kjennskapen til EU og utvikle et kontaktnett i partigruppene i Europaparlamentet. Det er bra utenrikskomiteen er positiv til dette, men jeg håper altså det blir noe av så fort som mulig.

EU var opprinnelig et utenrikspolitisk verktøy for EUs medlemsland i Europa. I dag er det mange områder som man tradisjonelt har sett på som innenrikspolitikk, som er EU-politikk. Mange av de direktivene vi er så flinke til å implementere, påvirker i høyeste grad det meste i Norge i dag. Skillene mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk utviskes mer og mer. Da er det farlig å beholde disse merkelappene altfor levende, fordi det forleder oss til å tro at det bare er utenriksminister Jonas Gahr Støre i Regjeringen som må håndtere EU-spørsmål. Men alle kollegene hans er vel så mye EU-ministre som han.

Merkelappene forleder oss også til å tro at det er utenrikskomiteen og EØS-utvalget som har eneansvaret for EU i Stortinget. Men sannheten er at alle komiteene og representantene bør følge mye tettere med i utviklingen i saker som er viktige for Norge. Og vi bør alle være langt tidligere ute om vi vil ha makt.

Mange trodde og håpet kanskje at man ved et nei i 1994 også sa nei til å forholde seg aktivt til Europa. Noe slikt er utopi. Vi er en del av Europa. EU-politikken påvirker Norge hver dag, og det må vi åpent forholde oss til. Likevel tør jeg påstå at nei-et ble en sovepute for de fleste. Medier, organisasjoner, politikere – kort sagt offentligheten i Norge – forholder seg litt for tilfeldig til Europa. Denne enstemmige innstillingen ønsker å motvirke dette gjennom konkrete forslag, noe som er et langt skritt i riktig retning mot en mer aktiv europapolitikk. Dette er ubetinget bra. Mitt eneste ankepunkt er at vi skulle gjort dette for lenge siden.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [12:42:38]:Større åpenhet, mer debatt og sikkert også tydeligere konfliktlinjer – det blir antakelig resultatet av de endringer som følger av Regjeringens ønske om en mer aktiv, tydelig og åpen europapolitikk. Også utenrikskomiteens forslag til endringer i arbeidet med EØS-saker her på huset fører oss i samme retning.

Jeg ser av en del mediekommentarer at man lar seg forbause over den brede enigheten i utenrikskomiteens innstilling om europapolitikken. Komiteen forklarer selv denne enigheten i sin understrekning av at vi nå ikke behandler en melding om tilknytningsform til EU, men om de arbeidsformer vi må utvikle i en situasjon hvor det ikke er aktuelt å drøfte medlemskap. Det er ikke så lenge siden vi fra Høyres side hørte at 2007 skulle bli det året da spørsmålet om medlemskap skulle reises igjen. Jeg leser innstillingen som et klart uttrykk for at det ikke er aktuell politikk lenger. Derfor kan vi samle oss om hvordan EØS-saker skal gis en bredere og mer demokratisk forankring i Regjeringens og Stortingets arbeid.

For Senterpartiet har det lenge vært en ambisjon å styrke EØS-arbeidet. Gjennom Soria Moria-erklæringen har vi pålagt oss å leve med EØS-avtalen, selv om den på flere og flere områder griper uheldig inn i formingen av det norske samfunnet. Vi må likevel erkjenne at i dagens politiske situasjon er EØS-avtalen den tilknytningsform til EU som vi må avfinne oss med å leve med.

Utenriksministeren sa i sitt innlegg at det er viktig at vi innenfor rammene av EØS-avtalen kan skape oss et best mulig rom for påvirkning på de områder i EU som omfattes av avtalen, og at det er viktig at Stortinget kan samle seg om dette, uavhengig av primærstandpunkt i debatten om ønsket tilknytningsform til EU en eller annen gang i framtiden. Det er jeg enig i.

I debatten har også prosessen for vår nasjonale behandling av tjenestedirektivet vært tatt opp i denne sammenhengen. Med den understreking av behovet for åpenhet som er uttrykt både fra utenriksministeren og fra Stortingets side, ser jeg fram til at vi etter at den pågående høringsrunden er avsluttet, bruker tid på en grundig debatt omkring de konsekvensene direktivets ulike elementer vil få for norsk samfunnsliv. Jeg regner med at Regjeringen også har merket seg ønsket om aktivt å medvirke gjennom å gi grunnlag for den debatten.

Regjeringens målsetting er at Norge skal bli bedre til å bruke mulighetene og sikre påvirkning på områder av betydning, heter det i meldingen. Derfor heter det også at Norge skal delta konstruktivt og tydelig i Schengen, i de europeiske byråer, i forskningssammenheng og på den utenrikspolitiske arena. Involvering av fagkomiteene på Stortinget, åpenhet om EØS-utvalgets arbeid og halvårlige debatter etter redegjørelser fra utenriksministeren gir også dette huset en mer offensiv rolle i forvaltningen av EØS-avtalen. Det er nødvendig ut fra den betydning EØS-avtalen har for utviklingen av samfunnet vårt, det er nødvendig for å kunne ha en mer offensiv tilnærming til hvordan eller om vi skal implementere all EØS-relevant lovgiving, og ikke minst er det nødvendig for å kunne ha et offensivt engasjement under EUs arbeid med utvikling av sin politikk som vil falle innunder rammene av EØS og Schengen-avtalen.

Svein Roald Hansen (A) [12:46:18]: Det er sider ved denne innstillingen som gjør at den i ettertid vil kunne betegnes som et tidsskille i norsk europadebatt. Det ene er at den trekker opp en ny måte å behandle EØS-relevante saker på her i Stortinget. Det vil bety at den politiske debatten på mange viktige områder vil måtte omfatte den europeiske samarbeidsdimensjon.

Det at fagkomiteen skal trekkes sterkere og tidligere inn i behandlingen av forslag til nye direktiver og andre sentrale politiske dokumenter fra Kommisjonen, vil bety at vi er nødt til å ha mer av vår oppmerksomhet vendt mot den omfattende politikkutformingen som skjer i EU-samarbeidet. Interessen for denne debatten understreker behovet.

Dette vil f.eks. måtte gjøre slutt på vår noe haltende miljødebatt, som ikke tar opp i seg at 70–80 pst. av ny miljølovgivning de siste ti årene har hatt sitt utspring i Brussel og ikke i Myntgata. Til nå har dette faktum ikke vært gjenspeilet i særlig grad, verken i miljødebatten her i huset eller utenfor.

Det er også en svakhet ved dagens behandlingsform at et så viktig dokument for framtidens energipolitikk i vår verdensdel som Grønnboka om en miljøvennlig og trygg energiforsyning i Europa ikke har vært gjenstand for miljø- og energikomiteens oppmerksomhet.

EU-samarbeidet berører også Norge på nesten alle områder. Vi er med i det indre marked og må akseptere de spilleregler EU-landene blir enige om. Vi er med i Schengen-samarbeidet, og vi er med i en lang rekke samarbeidsprogrammer – som vi slett ikke hadde behøvd å delta i, men som vi gjerne vil delta i, fordi vi ser oss tjent med det – enten det er forskningsprogrammer, utdanningsprogrammer, energiprogrammer eller helseprogrammer.

Det er på høy tid at også Stortinget kobler seg på den malstrøm av politikkutforming som skjer i EU-samarbeidet – rett og slett fordi det stort sett handler om de samme utfordringer som vi står overfor her hjemme. Da kan det være mange gode ideer å hente, også på områder hvor vi som EØS-land ikke trenger å følge det EU-landene enes om. Ett slikt eksempel, som SVs Heidi Sørensen har løftet fram, er jo målsettingen om en viss innblanding av biodiesel i drivstoffet.

Denne innstillingen legger opp til at Stortingets komiteer skal ha langt mer oppmerksomhet rettet mot det som skjer i EU-samarbeidet, enn de har hatt til nå. Det er viktig, også for å bidra til en bredere debatt om de rammer og de muligheter det europeiske samarbeidet gir for vår nasjonale politikkutforming.

Det andre forholdet som bør representere et tidsskille i norsk europadebatt, er at både ja- og nei-partiene her står samlet om at EU-samarbeidet har spilt en viktig, stabiliserende rolle i Europa de siste 50 årene og hatt en positiv innvirkning på flere staters demokratiske utvikling gjennom sin utvidelse.

Et samlet storting erkjenner i denne innstillingen at det er viktig for Norge å delta i de mange delene av EU-samarbeidet som vi er med i, og at det er viktig at vi utnytter de mulighetene vi har innenfor EØS- og Schengen-avtalene til å påvirke beslutningene. Ja, når det gjelder Schengen, beklages det endog at vi settes utenfor deler av politisamarbeidet, fordi det nå integreres i EU og altså er flyttet fra Schengen-rammen. Det er kostnadene ved å ville være med uten å ville være medlem!

Norsk EU-debatt har altfor lenge vært preget av at alt tolkes inn i et ja eller nei til fullverdig norsk medlemskap. Det er blitt en debatt som har splittet. Heretter bør det være mulig å debattere hvordan vårt samarbeid med EU-landene, i det indre marked, i Schengen-avtalene og i alle programmene vi deltar i, kan bidra til å gjøre det lettere også for oss å møte de utfordringene vi står overfor. De fleste av disse utfordringene deler vi med våre europeiske naboer. Og det er det EU-samarbeidet handler om – å bedre kunne møte utfordringene fra globaliseringen, enten det gjelder økonomi eller miljø, pandemier eller grenseoverskridende kriminalitet.

Den viktigste jobben må gjøres i hvert enkelt land, men samarbeidet skal være et bidrag – av og til kanskje et avgjørende bidrag – til å lykkes, til beste for de 500 mill. menneskene som er med i dette viktige og nyskapende samarbeidet.

Det er i denne sal fortsatt ulikt syn på behovet for et fullverdig norsk medlemskap, med to ja-partier og fire nei-partier. Men det er verdifullt at denne innstillingen bygger på erkjennelsen av EU-samarbeidets verdi for en positiv utvikling av Europa.

Det er verdifullt at alle partier står samlet om at Norge må ta utgangspunkt i det faktum at 27 europeiske land har valgt EU som sin form og ramme for samarbeid, når vi har behov for å samarbeide om de utfordringer vi deler med våre naboer. Det er jo dette som er grunnen til at vi i dag er mye mer med i EU-samarbeidet enn vi var da vi sa nei til medlemskap i 1994. Da er det godt for realismen i debatten om hvordan vi best ivaretar våre interesser overfor våre europeiske naboer, at dette faktum erkjennes.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3 og 4.

(Votering, se side 1897)