Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Laila Dåvøy (KrF) [12:07:09]:(ordfører for saken): Det vil i 2050 være dobbelt så mange mennesker over 67 år sammenliknet med i dag. Tallet på mennesker med demens vil øke til 130 000 i løpet av 30–40 år. Både levekår og nye behandlingsmetoder gjør at mennesker lever lenger og bedre med sykdom, og den nye generasjonen eldre har også bedre helse og større ressurser til å møte alderdommen med. Innen 2030 må det bygges 60 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger, og det vil være behov for 54 000 flere årsverk i omsorgssektoren.

Kommunenes Sentralforbund, KS, presenterte mandag forrige uke tall for økningen fra 2005 til 2006 i antall yngre brukere av pleie- og omsorgstjenester. Det ble mer enn 4 000 flere brukere under 67 år, til 54 650 brukere, og mange av disse har sammensatte og komplekse diagnoser som krever store ressurser. Både rusproblemer, problemer innen psykiatri og funksjonsnedsettelser er årsaker til hjelpebehovet. Utfordringene vi som samfunn står overfor, er enorme når det gjelder å mestre de utfordringene som venter.

Helse- og omsorgskomiteen har i sin innstilling til St.meld. nr. 25 for 2005-2006, Mestring, muligheter og mening, Framtidas omsorgsutfordringer, stilt seg bak de utviklingstrekk og prognoser som det er redegjort for i meldingen. Det er bred enighet om at det fortsatt skal være kommunene som skal gi helse- og omsorgstjenester ut fra en demokratisk tankegang. Komiteen understreker at det er nødvendig med nasjonale strategier som kan sette kommunene i stand til å løse de store omsorgsutfordringene vi står overfor, og komiteen viser til de fem nasjonale strategiene som Regjeringen har beskrevet.

Mennesker med behov for omsorgstjenester må møte helse- og omsorgspersonell med kompetanse. I dag er det slik at halvparten av dem som jobber med psykisk utviklingshemmede, er ufaglærte. Utdanningskapasiteten i videregående skole og i høyskoler og universitet må økes. Videre må det satses på etterutdanning og videreutdanning. Kommunene må prioritere å frigjøre ansatte fra sine arbeidsoppgaver for å investere i videreutdanning og dermed i økt kunnskap, for å øke kvaliteten på omsorgstjenestene.

Et eksempel fra dagens virkelighet: Rapporten fra fylkesmannen i Møre og Romsdal viser at kommuner i fylket vil få store problemer i årene som kommer med å rekruttere kvalifisert personell til helse- og omsorgssektoren. Tilbudet innen videregående opplæring for voksne er usikkert der. Bare halvparten av kommunene planlegger å opprette læreplasser for de nye helsefagarbeiderne som skal ut i lære fra høsten 2008. Fylket har heller ikke opprettet tilbud om fagskoleutdanning innen helse- og sosialfag for personell på videregående nivå.

Økt satsing på kvalitet i helse- og omsorgstjenestene i kommunene innebærer bl.a. bedre legedekning, og alle partier, med unntak av Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag om kriterier for lokal normering av legedekning. Men i tillegg mener vi det er behov for normering også av andre faggrupper i sykehjemmene. Komiteen er positiv til Regjeringens avtale med KS om organisasjons- og ledelsesutvikling og tverrfaglig kompetanseheving. Opposisjonspartiene mener at en autorisasjonsordning for sosionomer og barnevernspedagoger vil kunne virke inn på kvaliteten på tjenestene samt øke rettssikkerheten for mottakerne av tjenestene, og ønsker at Regjeringen initierer dette så raskt som mulig.

Hele komiteen er opptatt av forskning, og da særlig praksisnær omsorgsforskning, bl.a. innenfor demens, psykiatri og eldreomsorg, og foreslår bl.a. at det nasjonale forskningsprogrammet for forskning på eldreomsorg tilknyttet Norges forskningsråd, styrkes.

Ett av de viktigste områdene som komiteen har jobbet med, er planlegging, og da særlig at kommunene skal planlegge for et tilstrekkelig antall sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det er en forutsetning for å gi forsvarlig omsorg til de sykeste eldre og andre pleietrengende. Statens helsetilsyn har i sine tilsynsrapporter påpekt at kapasiteten på sykehjemsplasser i mange kommuner er på grensen til det uforsvarlige.

Det er også behov for avlastningsplasser, korttidsplasser, rehabiliteringsplasser og langtidsplasser. Dette er viktig ut fra den stilling sykehjemmene vil få på sikt, når stadig mer medisinsk behandling vil skje i framtidens sykehjem. Vi ser at liggetiden på sykehusene stadig går ned, og at andelen svingdørspasienter øker. Det er behov for mer medisinsk og etisk kompetanse ved mange sykehjem for å hindre at pasienter sendes unødig til legevakt og sykehus, kanskje fordi sykehjemmet mangler nok kompetanse. Dette vil spare både pasienter og pårørende for økte belastninger og bidra til riktigere utnyttelse av spesialisthelsestjenestens ressurser og til større verdighet for dem det gjelder.

Mange kommuner har avhjemlet sykehjem og definert dem som omsorgsboliger for å spare penger til bl.a. medisiner, medisinsk-teknisk utstyr og til tilsynslege. Det må være pasientenes behov for helse- og omsorgstjenester som skal styre balansen mellom sykehjem og omsorgsboliger, men det er viktig at finansieringsordningene ikke motvirker dette. Derfor mener opposisjonspartiene, med unntak av Venstre, at en ordning der medisiner, medisinsk-teknisk utstyr og eventuelt nødvendige tjenester fra enkelte yrkesgrupper for pasienter i sykehjem bør vurderes finansiert, slik det gjøres for omsorgstrengende som bor i egen bolig, herunder i omsorgsboliger.

Komiteen imøteser innsats fra Regjeringen for å få flere ansatte i helse- og omsorgssektoren til å jobbe i full stilling, og komiteen ber Regjeringen om å evaluere dagens praksis og vurdere om arbeidsmiljøloven § 14-3 praktiseres etter sin hensikt samt vurdere om loven bør skjerpes ytterligere. Større stillinger vil bidra til større kontinuitet og kvalitet i omsorgstjenestene.

Det er mye i meldingen komiteen er enig i, både strategiene fra Regjeringen og en del av tiltaksforslagene fra partiene på Stortinget, hovedsakelig initiert av Kristelig Folkeparti og de andre opposisjonspartiene. Alle opposisjonspartiene har vært opptatt av mer presise og flere konkrete tiltak enn det som framkommer fra Regjeringen. Til sammen er nærmere 100 konkretiseringer skrevet inn i innstillingen, som merknader og forslag.

Det er likevel en rekke tiltaksforslag regjeringspartiene ikke vil være med på. Etter min mening er det mest skuffende at de ikke vil forplikte seg til følgende:

• å bevilge midler direkte til opprettelse og drift av palliative enheter i kommunene

• å sikre at alle kommuner får spesialkompetanse i lindrende behandling

• statlig stimuleringstilskudd til opprettelse og videreutvikling av eldresentre

• å opprette etiske komiteer

• koordinator i kommunene i samspill med rådgiver på sykehusene for familier som får et funksjonshemmet barn

Her ønsker ikke regjeringspartiene å forplikte seg, selv om de i sitt eget forslag ber Regjeringen vurdere noe av dette.

Enda mer skuffende er det når Regjeringen heller ikke vil forplikte seg på en helhetlig plan og vedta en ramme for satsingen fram til 2015, slik vi har gjort ved mange store forlik i denne salen tidligere.

Jeg må innrømme at jeg som saksordfører for meldingen hadde forventninger om at vi kunne komme til enighet om å lage en ny forpliktende plan etter modell fra 1997, da representanten Hill-Marta Solberg fikk gjennom den store satsingen på eldreomsorg. Den var forpliktende og svært vellykket. Det ser vi resultatene av i dag, med nær 20 000 nye omsorgsboliger, 4 500 nye sykehjemsplasser og 95 pst. eneromsdekning. Det var derfor svært skuffende for alle opposisjonspartiene da regjeringspartiene ikke gikk med på forslaget om en forpliktende plan. Det gjøres en flott jobb i mange kommuner, og mange eldre og pleietrengende får gode omsorgstjenester. Likevel vet vi at ikke alle funksjonshemmede, rusmiddelavhengige, psykisk syke eller eldre får den hjelpen de trenger. Gjennom en forpliktende handlingsplan ville vi sikret forutsigbarhet og verdighet for alle med behov for omsorgstjenester.

Regjeringspartienes merknad om å komme med en egen sak i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 i stedet for en helhetlig fremdriftsplan med penger, er ikke forpliktende nok. Den er lite framtidsrettet. Regjeringen sier i meldingen at det er ved hvert budsjettforslag det enkelte år at økonomien skal planlegges. Her vil de tydeligvis ikke ha noen innblanding fra en mindretallsopposisjon.

Opposisjonspartiene kan selvsagt ikke stemme for et forslag om en egen sak uten forpliktelser og økonomi. Det var et forlik vi ville ha, ikke et årlig diktat fra en flertallsregjering.

Presidenten: Presidenten undrer seg på om det skal tas opp noen forslag.

Laila Dåvøy (KrF) [12:17:35]: Ja, jeg har med dette tatt opp det forslaget som Kristelig Folkeparti er alene om i innstillingen, og de forslagene vi har sammen med de andre opposisjonspartiene.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:18:00]: Først og fremst vil jeg få takke for en god redegjørelse fra saksordføreren. Men én ting som mangler i den, er kanskje ett av de hovedankepunktene vi ser innenfor eldreomsorgen. Det går på finansieringssystemet. Det finnes gode forslag og mange gode intensjoner i det som ligger her. Men man angriper ikke selve hovedutfordringen, som går på finansieringssystemet. Den gjør man veldig lite med. Hvis vi ikke stiller krav til kommunene når det gjelder finansieringssystemet, blir det vanskelig å komme i mål. Derfor ønsker Fremskrittspartiet, som det framgår av forslaget vårt, å endre finansieringen, slik at pengene følger brukeren. Staten får det finansielle ansvaret, mens kommunene skal ha et sørge for-ansvar, sørge for at pasientene får det tilbudet som skal til.

Spørsmålet mitt til representanten Dåvøy blir som følger: Vil Kristelig Folkeparti nå være med på å vurdere å endre finansieringssystemet, slik at opplegget blir det samme for alle kommunene, og at det ikke er bostedsadressen som er avgjørende?

Laila Dåvøy (KrF) [12:19:10]: Dette er et eget forslag som vi har i forbindelse med meldingen som er til behandling i Stortinget, og Kristelig Folkeparti har gitt sin innstilling om dette i den saken. Kristelig Folkeparti er ikke villig til å se på en helt ny finansieringsordning i tråd med det som Fremskrittspartiet ønsker, nemlig at pengene skal følge brukeren. Vi tror at mange av disse brukerne egentlig ikke er i stand til på egen hånd å bestille den typen tjenester som de har behov for, slik Fremskrittspartiet ønsker i sitt forslag. Vi tror at det vil være mest riktig at det foregår slik at kommunene vurderer dette faglig, selvfølgelig i samarbeid med pårørende. Å endre hele finansieringssystemet tror vi ikke løser utfordringene i omsorgssektoren.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:20:13]: Jeg vil også starte med å takke Laila Dåvøy, både for redegjørelsen og for arbeidet som saksordfører. Men jeg er litt overrasket over tonen sånn i etterkant, når innstillinga er avlevert. For det som har skjedd de siste åra – med den forrige regjeringa som Kristelig Folkeparti deltok i – og som vi nå har brukt mye tid på å prøve å rette opp, var at vi fikk en systematisk nedbygging av velferden i kommunene gjennom en svekking av kommuneøkonomien. Jeg husker veldig godt hvordan Kristelig Folkeparti-medlemmer i kommunene rundt omkring nærmest skreik opp i smerte etter som budsjettene ble lagt fram fra regjeringa, og var sterkt kritiske til den skattelettepolitikken som regjeringa førte. I tillegg ble også ISF-andelen, altså innsatsfinansiertstyrt finansiering for sykehussektoren, hevet til 60 pst. i forlik med Fremskrittspartiet, noe som også bidrog til å ramme dem som særlig er utsatt, f.eks. dem som har flere diagnoser, som eldre pasienter osv.

Da blir det nærliggende å spørre om det ikke er nødvendig med en litt større ydmykhet også fra representanten Dåvøys side. Særlig viser jeg da til presseoppslag i dette spørsmålet.

Laila Dåvøy (KrF) [12:21:20]: I dag behandler vi en omsorgsmelding om innhold og kvalitet i omsorgstjenestene. Jeg er stolt av å ha vært med i Bondevik II-regjeringen, som de fire siste årene langt på vei fullførte det forrige eldreforliket som jeg allerede har skrytt av og sagt var meget godt, med en økonomisk ramme der vi til sammen for hele denne planperioden har vært oppe i 40 milliarder kr hvis vi trekker med det som også kommunene har gitt innenfor sine rammer.

Jeg er også stolt over at det var i Bondevik II-regjeringen vi startet arbeidet med en ny stortingsmelding om innhold og kvalitet i eldreomsorgstjenesten. Jeg var veldig glad da alle partiene i Stortinget, etter at vi kom hit, forpliktet seg i forhold til å være med på dette. Så det som skuffer meg i dag, er jo den siste fasen i arbeidet med omsorgsmeldingen i komiteen, der det ble synlig at man faktisk ikke ønsket å forplikte seg på samme måte som man har gjort tidligere ved store forlik i Stortinget. Det er jeg oppriktig lei meg for.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:22:35]: Jeg er også overrasket over den tonen som representanten Dåvøy har stått fram med etter at komiteen avgav sin innstilling. Hun sier at eldre og omsorgstrengende fortjener bedre enn å bli rundlurt på denne måten, mens man faktisk er enig i alle strategier og hvilke tiltak som skal til for at en skal nå målene, både med hensyn til kapasitetsheving og med hensyn til kvalitetsheving innen dette viktige området som omsorg er.

Jeg må vise til det forslaget som regjeringspartiene fremmer, der man ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak. Denne skal nettopp bygge på disse fem strategiene. Den skal særlig ta for seg satsingen på demensutfordringen, på palliativ behandling, som også representanten etterlyste, på forebygging av ensomhet gjennom dagaktiviteter og bedre vilkår for dem som har krevende omsorgsutfordringer. (Presidenten klubber.)

Laila Dåvøy (KrF) [12:23:45]: Ja, tonen er litt i moll i dag fra min side. Representanten Skjælaaen vet godt hvorfor. Han kjenner også til sluttfasen av behandlingen i komiteen, der jeg og opposisjonspartiene hadde håpet at Regjeringen ville komme tilbake med en større forpliktelse.

Når det gjelder forslaget som regjeringspartiene har, altså forslag nr. 1 i innstillingen, vil man ikke i det forslaget finne følgende ord: forpliktelse, framdriftsplan, økonomi eller rammer for en satsing fram mot 2015. Det er jo det som gjør at jeg står her i dag og er svært skuffet. Det håper jeg i hvert fall at regjeringspartiene tror meg på. Jeg tror de vet at jeg i dag er dypt skuffet over at vi ikke klarte å få til et forlik der alle partiene forpliktet seg, slik vi gjorde ved det forrige eldreforliket. Det hadde de eldre og alle omsorgstrengende fortjent. Vi får ingen forutsigbarhet hvis vi går for Regjeringens forslag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Bøhler (A) [12:25:18]: (ordfører for sak nr. 2): Jeg er saksordfører for forslaget fra representantene Nesvik, Fredriksen og Giltun om en plan for omlegging av norsk eldreomsorg, der staten får ansvaret for at pengene følger brukeren og dekker utgiftene til omsorgen, altså Dokument nr. 8:34 for 2005-2006, som skal behandles samtidig med omsorgsmeldingen her i salen i dag.

Et flertall, alle partier utenom det partiet forslagsstillerne tilhører, mener at man ikke skal gå den veien forslaget legger opp til. Man ønsker at omsorgstjenestene, både når det gjelder finansiering og organisering, fortsatt skal være forankret i kommunene. Bakgrunnen for det er at man vil ha en nærhet til brukerne, til befolkningen, og ha lokalt demokrati rundt utformingen av dette. Man tror at man kan få en bedre forebyggende innsats ved å ha det samspillet som kan skapes i lokalmiljøet gjennom kommunehelsetjenesten. Det er et bredt flertall som går inn for at forslaget ikke bifalles.

Et annet flertall går nærmere inn på at det er snakk om en helt ny velferdsmodell, der vi vil få et omfattende byråkrati når man skal fastsette størrelsen på ytelsene og utstede godkjennelse av de tiltakene som skal settes inn overfor den enkelte bruker. Det er svært vanskelig å beregne de kostnadene spesifikt for hver enkelt borger i landet. Mange har sammensatte lidelser, f.eks. pasienter ved sykehjemmene og de som har hjemmesykepleie, og det vil kreve et stort saksbehandlingsapparat for å ta hånd om det. I bydeler i Oslo er det prøvd ut bestillerkontorer, som det heter, som behandler fakturaer og bestillinger av tjenester etter samme prinsipp innenfor hjemmehjelpen. På de kontorene – nå har de riktignok noen andre oppgaver også – er det 20–30 årsverk bare for én bydel. Så hvor mange tusener av årsverk som må inn i et slik statlig byråkrati, tror jeg ikke det er noen gitt å beregne i dag.

Begrunnelsen fra flertallet for ikke å gå inn på forslaget, er at det vil være vanskelig for store pasientgrupper som er omsorgstrengende, og som ikke er de mest ressurssterke med best muligheter for å orientere seg innenfor et offentlig hjelpeapparat, å fylle ut skjemaer og vite hva man har rett på. Det er vanskelig for disse gruppene å kunne være aktive kunder. Det vises f.eks. til at opptil 80 pst. av pasientene ved sykehjem – og også mange av dem som bor hjemme og får omsorg der – har en demenslidelse. Så vi er engstelige for hvordan dette systemet vil slå ut for de sårbare gruppene.

Det er også vanskelig å få bygd ut et slikt tilbud i distriktene, slik at man ut fra de mulighetene man får til å kjøpe tjenester fra et statlig byråkrati, kan ha mulighet til å skaffe seg de tjenestene som vil være tilgjengelige i de største byområdene. Så komiteens flertall bifaller som sagt ikke forslaget fra representantene som representerer Fremskrittspartiet.

Utgangspunktet i denne prinsippsaken er også et utgangspunkt for å gå inn på selve omsorgsmeldingen:

Det er en bekymring for kvaliteten i omsorgstilbudet til de mest sårbare gruppene, de svakeste brukergruppene, som ligger bak noe av det som komiteen har jobbet aller mest med. En av disse gruppene er dem som lider av demens. Det er et problem at vi ikke har oversikt over hvor mange det er, og hvor mange det er som bor hjemme med demenslidelser, og som får hjelp av pårørende. Det er anslått at det kan være opptil 70 000 mennesker. Det er et stort problem at det anslås at 70–80 pst. av pasientene ved sykehjemmene har demenslidelser, og at det finnes avdelinger og tilbud til kanskje bare 20 pst. Det er også stor mangel på kompetanse innen spesialisthelsetjenesten til å støtte opp om innsatsen overfor demenslidende ved sykehjemmene og i hjemmesykepleien. Vi burde bl.a. hatt et ambulerende team fra spesialisthelsetjenesten som kunne gått inn på dette området. Regjeringen har varslet at man skal komme med en demensplan, og derfor håper vi, ut fra merknadene fra komiteen og ut fra det som står i omsorgsmeldingen, at man vil komme enda sterkere tilbake til denne saken, med flere konkrete tiltak.

En annen gruppe som vi er bekymret for omsorgen for, er de underernærte, og dem er det mange av blant de eldre. Ifølge undersøkelser komiteen har tatt med seg i arbeidet, kan opptil halvparten av dem som bor på sykehjem, være utsatt for underernæring. Det kan skyldes langvarig mangel på oppmerksomhet om ernæring, at de som har jobbet i hjemmehjelpen eller i hjemmesykepleien, på grunn av stoppeklokkesystemer osv. ikke har hatt tid til å sette seg ned og hjelpe til med å lage hyggelige omgivelser rundt det å spise. Det kan være at ordningen med omkjøring av mat er nedlagt i mange kommuner. Og det kan være at opplæring i kosthold, det å lære seg hvordan man skal ernære seg på best mulig måte, er en stor mangel både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Så tiltak i forhold til underernæring er vesentlig. Blant annet må vi både ved innleggelse i sykehus og i sykehjemmene få registrert hvor stort problemet er.

En tredje gruppe som vi er bekymret for, er de som trenger lindrende behandling ved slutten av livet. Her er det satt i gang tiltak ved undervisningssykehjemmene for å lære opp personalet ved alle sykehjemmene rundt om i landet til å føre samtaler med pårørende og dem som er inne i den siste fasen av livet, om hvordan man skal opptre sammen, hvordan man skal møte dette på en god måte som skaper ro rundt situasjonen. Det er behov for at man gjennomfører dette systematisk ved alle sykehjem landet rundt, og at dette legges inn i pasientjournalene, slik at det personalet som er på jobb, kjenner til pasientens situasjon og er i stand til å ta de rette avgjørelsene, som igjen gjøres på bakgrunn av samtaler med pårørende og pasienter, når det oppstår akutte situasjoner.

En fjerde gruppe vi er bekymret for, er de som har behov for tannhelsetjenester, og som har svære utgifter knyttet til dette. Her er det mange utsatte grupper, som vi må kunne hjelpe bedre. Regjeringen jobber med en tannhelsemelding, og vi håper man vil komme til Stortinget med tiltak, fordi bl.a. de eldste kan få svært store tannhelseutgifter knyttet til å sette inn kroner og andre dyre ting til hjelp for ulike sykdommer i tennene, som man ikke får dekket hvis man ikke tilhører spesielle grupper, bor på sykehjem eller har spesielle tannkjøttsykdommer osv.

Vi har også tatt for oss tiltakene for rusmisbrukere, hvordan vi kan få laget mer individuelle planer, slik at de får en bedre oppfølging når de kommer ut etter å ha fått behandling, og dette skal Regjeringen også komme tilbake til i en opptrappingsplan for rusmisbrukere.

Komiteen har også jobbet mye med foreldre med barn med funksjonshemninger og deres store hjelpebehov. Det er vanskelig for foreldre med barn med funksjonshemninger å kunne koordinere alt det de skal kjenne til, få med seg alle deler av tjenestene som skal kunne bidra, og det trengs en bedre koordinering. Regjeringen skal også revidere strategiplanen for dette.

Det er også behov for en bedre tilrettelegging i skolefritidsordningen og å se på permisjonsordningen for pårørende for disse gruppene.

For å få til alt dette er nøkkelen det å ha nok fagfolk, å få økt kompetanse, og å ha nok ansatte. Den veien som Regjeringen har valgt å gå, og som det store flertallet som jeg viste til i den første saken, også velger å gå, ved å løse dette via kommunene, ser ut til å lykkes. Til nå, i 2005–2006, er det kommet 5 800 nye årsverk inn i omsorgssektoren i kommunene, og 3 900 bare i fjor, i 2006. Det vil si at i forhold til målet til Regjeringen om 10 000 nye årsverk, mangler man nå 4 200. Det viser at den veien å gå, via kommunene, å satse på å trappe opp midlene i kommuneøkonomien, som er gjort med både overføringer og økte skatteinntekter – 18,2 milliarder kr på et par år – den veien nytter. Men det er også behov for at Regjeringen gjør mer når det gjelder å få til overgang fra deltid til heltid. Det viser seg at vi til nå ikke har fått den utviklingen som er ønskelig der. Tiltakene bør strammes inn, f.eks. når det gjelder dette med at man hvis man har deltid, skal man ha fortrinnsrett på heltidsstilling. Det må ses på om det er nok for å få dette til å fungere.

Aksjon helsefagarbeider som Regjeringen lanserer, er viktig, og vi bør særlig sette fingeren på mulighetene for elever som vil utdanne seg i helsefag, til å få lærlingplasser i kommunene, som det til nå har vært altfor få av.

Vi må også se på autorisasjon av flere grupper, for å gjøre det attraktivt å ta jobber innenfor omsorgsfagene. Vi må se på bredden i kompetansen. Det må være fysioterapeuter, vernepleiere, aktivitører og logopeder til å ta seg av ulike behov ved sykehjemmene og ellers i pleietjenestene, bl.a. når det gjelder å få mer aktivitet – flere muligheter til å bruke kroppen, til å rehabilitere seg – ved sykehjemmene.

Legedekningen ved sykehjem har saksordfører også omtalt. Regjeringspartiene går der inn for at den skal økes med minst 50 pst. innen 2010, og har fått bred oppslutning om det. Det er også særlig grunn til å være oppmerksom på at det er en stor andel ufaglærte som jobber med psykisk utviklingshemmede i kommunene. En av de tingene man der bør passe på, er ikke å lage for små enheter, slik at man ikke greier å skape faglig kompetente miljøer til å gi brukerne gode nok tilbud.

Den andre delen for å få til disse store tingene, i tillegg til nok faglært arbeidskraft, er utbyggingstiltakene – utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger og tilrettelegging i egen bolig. Der lanserer Regjeringen et investeringstilskudd som innføres fra 2008, men som det skal være mulig å søke på for dem som setter i gang i 2007. Dette får bred støtte i komiteen. Vi tenker selvsagt på sykehjem/omsorgsboliger, men også på tilrettelegging i boliger, som heiser for eldre som ønsker å bo hjemme i borettslag, der det ikke er mulig å komme seg oppover i etasjene. Dette investeringstilskuddet må være langsiktig. Vi må huske på at vi nå skal bygge ut med tanke på en svært stor økning i pleiebehovet framover mot 2030, og det kan ikke komme på oss som julekvelden på kjerringa.

En gruppe som har spesielt stort behov for utbygging av omsorgsboliger, er de med psykiske lidelser. I opptrappingsplanen for psykiatrien er det anslått at det trengs opp til 2 700 boliger fremdeles.

Vi må ellers være oppmerksom på at terskelen for sykehjemsplass ikke må bli for høy, for terskelen kan føre til at vi tilsynelatende ikke har noen køer, mens vi i mange kommuner har sett at når det gjøres undersøkelser av hvem som trenger sykehjemsplass, er realiteten at det fortsatt er store behov. Vi trenger også sykehjemsplasser for å unngå at det blir korridorpasienter som ikke kommer seg ut av sykehusene, der det blir en sånn skylde på hverandre-situasjon mellom kommuner og sykehus.

Ett at de store spørsmålene som komiteen har vært opptatt av både i denne innstillingen og i samband med budsjettet, er rehabiliterings- og habiliteringstilbudet. Vi sier at det skal være det neste store løftet i omsorgen og i helsetjenestene. Et viktig forhold der er at man går bort fra å basere seg på anbud når man skal ha samspill med dem som bygger opp rehabiliteringstjenester. Det er viktig at man kan forhandle seg fram til avtaler som er langvarige, slik at man kan sikre kvalitet, og slik at man kan tørre å investere på en ordentlig måte. Det er også viktig å bygge ut tilbud i hele landet. Det er viktig å sørge for opplæring av pasienter og pårørende i det å få det til å fungere når man kommer ut av institusjoner og sykehjem. Det sies at to av tre i dag ikke får noen slik opplæring, og da kan man fort få flere svingdørpasienter enn man burde.

Det er mye mer som kan sies om alt vi har gått gjennom i innstillingen her på Stortinget, og som det stort sett er bred oppslutning om. Det er mye som dette bare er starten på. Jeg har nevnt gjennom innlegget at det vil komme en demensplan, det vil komme en opptrappingsplan for omsorgen for rusmisbrukere, det vil komme en plan for at det neste store løftet skal være rehabilitering/habilitering, og det vil komme en tannhelsemelding. Vi skal behandle en stortingsmelding om helseforskjeller i slutten av mai, som har mye med dette å gjøre. Det har kommet en KOLS-stratgi osv., og det er en bred og konkret satsing i det som kalles Omsorgsplan 2015, som ligger i omsorgsmeldingen. Vi har nå gått inn for at det også skal komme en ny konkretisering sammen med statsbudsjettet, i en egen sak. Så samlet sett er dette et svært forpliktende, konkret arbeidsopplegg, der vi fordyper oss på en rekke satsingsområder når det gjelder oppbygging av omsorgstjenestene. Vi kommer tilbake til flere av de sakene jeg har nevnt, i forbindelse med statsbudsjettet og ved andre anledninger. Så jeg vil oppfordre alle på Stortinget til å konsentrere seg om innholdet i hva vi gjør, ikke om å diskutere formalitetene rundt proposisjon eller sak.

Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet som er inntatt i innstillingen – forslag nr. 1.

Presidenten: Representanten Jan Bøhler har tatt opp forslag nr. 1 i innstillingen.

Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:40:54]: Det er litt viktig at vi tar for oss bl.a. den virkelig store utfordringen som vi faktisk har innenfor eldreomsorgen, og som Regjeringen på mange måter har glemt, nemlig alle de som ligger på sykehus, og som mangler en plass i den enkelte kommune, fordi kommunene ikke har satset på en skikkelig god utbygging av eldreomsorgen, men brukt pengene til andre ting. I den forbindelse kan det være interessant å høre representantens betenkninger om nettopp hvordan man skal gripe dette an, hvordan vi skal få gjort noe med denne store utfordringen som vi har, for det har i hvert fall Regjeringen helt glemt i denne meldingen. Jeg ber derfor om at representanten Bøhler redegjør for hvorfor man ikke er i stand til å være med på å øremerke tilskudd nettopp til eldreomsorgen i kommunene. De har valgt å øremerke tilskudd til barnehager i stedet for å satse på eldreomsorg.

Jan Bøhler (A) [12:42:00]: Det er en viktig problemstilling at det ligger pasienter på sykehus som skal over til sykehjem, men som ikke får plass, og det oppstår korker i systemet. Jeg har snakket om at det gjelder i mange kommuner. Vi har sett f.eks. her i Oslo at Lovisenberg sykehus flere ganger har påpekt at de har mange pasienter som de skulle hatt over på sykehjem, men at det har stoppet opp. Jeg tar forbehold om at det var Lovisenberg – jeg tenkte nok på et annet sykehus, jeg rekker ikke å stedfeste det – men jeg har sett i media at det er et stort problem.

Vi har nå en betalingsordning hvor kommunene straffes hvis pasientene blir liggende over tiden på sykehus. Jeg tror det trengs flere tiltak, og ett av tiltakene er selvsagt det investeringstilskuddet vi nå får i budsjettet i forhold til å få bygd ut kapasiteten, der det også understrekes at vi skal bygge ut korttidsplasser som vil være egnet til å kunne ta imot pasienter på en raskere basis, før man får vurdert hvor langvarig behovet for å ligge på sykehus er.

Inge Lønning (H) [12:43:18]: Jeg skal ikke kommentere den delen av representanten Bøhlers innlegg som gjaldt Dokument nr. 8:34 for 2005-2006, utover å påpeke at han kom i skade for å blande sammen spørsmålet om finansieringsmodell med spørsmålet om fritt brukervalg. De to tingene har ingen nødvendig sammenheng i det hele tatt.

Så til det som er hovedsaken. Representanten Bøhler la stor vekt på at de økte skatteinntektene har gitt større armslag. Det er godt å få slått fast at det er den vellykkede skattepolitikk den forrige regjeringen førte, som har ledet til det resultatet.

Representanten Bøhler beskrev utfordringene på en meget god måte, og alle kunne høre at dette er ting som ikke lar seg løse i ett statsbudsjett. Det underlige er at den samme representanten Bøhler i dag vil stemme imot komiteflertallets forslag, der en ber Regjeringen om å legge frem en forpliktende, langsiktig plan for å løse disse problemene. Alle de dokumentene representanten Bøhler listet opp er utmerkede, men de fleste av dem kommer aldri til Stortinget i det hele tatt, fordi det er interne arbeidsdokumenter i Regjeringen. (Presidenten klubber.) Hvorfor kan ikke representanten Bøhler stemme for flertallsforslaget?

Jan Bøhler (A) [12:44:35]: Flere av de dokumentene skal til Stortinget. Vi behandler også mange av de spørsmålene som vi har, f.eks. når det gjelder rehabilitering/habilitering og opptrapping av omsorgen for rusmisbrukere, i dette dokumentet her og har gjort det samme i budsjettinnstillingen for i år. Vi har behov for en forpliktende tankegang/plan framover. Jeg mener at omsorgsmeldingen, Omsorgsplan 2015, med de forskjellige konkretiseringsløpene vi nå har lagt, er forpliktende. Jeg mener den gir oss mulighet til å jobbe utdypende med disse spørsmålene.

Jeg er helt enig med representanten Lønning i at vi, når vi i forbindelse med statsbudsjettet behandler opptrappingen innenfor omsorg, skal ha et perspektiv som går utover ett år av gangen. Vi må kunne se lenger, men vi må også få dette forholdet på plass i de årlige statsbudsjettene, for at det skal bli en realitet. Det vet alle som har vært i regjering.

Jeg tror at viljen i komiteen til å få ting til å skje er så stor at vi sammen – istedenfor å diskutere proposisjon eller sak – skal kunne drive dette fram.

Laila Dåvøy (KrF) [12:45:49]: Regjeringen har lagt fram en omsorgsmelding som omfatter alle grupper med behov for hjelp av kommunehelsetjenesten. Representanten Bøhler har i dag også snakket om en del grupper som i stor grad ikke er tatt med i meldingen. Jeg tenker på en rehabiliteringsstrategi for kronikere, som ikke er en egen gruppe, men som i årene framover vil ha behov for omfattende rehabiliteringstjenester innenfor kommunehelsetjenesten. Vi snakker om en egen demensplan, om en tannhelsemelding og om en opptrappingsplan mot rusmiddelmisbruk.

Mitt spørsmål er: Hvordan tenker representanten Bøhler – og Arbeiderpartiet for øvrig – seg at forholdet mellom f.eks. omsorgsmeldingen som vi behandler i dag, og alle de strategier og planer som skal komme senere, skal være? Jeg tenker på framdrift og på prioriteringer. Tenker man seg en ny plan, der man integrerer alt dette? Jeg ser nemlig ikke helt sammenhengen.

Jan Bøhler (A) [12:46:52]:I omsorgsmeldingen omtales omsorgsbehovene bredt. Jeg synes komiteen på en veldig fin måte har utviklet mange av spørsmålene. Den har også kommet med nye vinklinger, som jeg selv omtalte en god del av, og som også saksordføreren omtalte tidligere i dag.

Jeg mener at omsorgsmeldingen er et hoveddokument. Så skal vi utdype – gå grundig inn i – flere av disse spørsmålene. Jeg har nevnt demens, rus, rehabilitering, tannhelse, helseforskjeller, KOLS osv.

Vi har fortalt Regjeringen hva vi ønsker at den skal komme tilbake med i forbindelse med statsbudsjettet. Hvis man ser på de saksfeltene som omtales i regjeringspartienes forslag, er de faktisk ganske brede. Jeg vil oppfordre opposisjonen til å være med og utvikle arbeidet med disse ulike sakene fram til neste statsbudsjett. Dette arbeidet vil vi i regjeringspartiene i høyeste grad gjerne ha opposisjonen med på – og gjerne føre samtaler om og ha prosesser for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Vigdis Giltun (FrP) [12:48:14]: Komiteen har felles merknader i store deler av innstillingen til denne saken, men Fremskrittspartiet har ingen tro på at uforpliktende avtaler mellom Regjeringen og KS vil sørge for at kommunene følger opp sin del av avtalene. I Kommunal Rapport kunne vi lese at KS nylig har foretatt en undersøkelse blant ordførerne. Undersøkelsen viser at over 50 pst. av ordførerne overhodet ikke føler seg forpliktet til å følge opp slike avtaler. Slik jeg ser det, er det lite som tyder på at de øvrige kommunestyrerepresentantene vil føle seg noe mer forpliktet – hvis de i det hele tatt kjenner til avtalene.

I denne meldingen gis en beskrivelse av dagens situasjon. Det antydes mange områder som bør styrkes, men de utfordringene vi står overfor, sikres ikke på noen måte. Det er vage, runde og uforpliktende målsettinger, som sannsynligvis i varierende grad vil bli fulgt opp. Forskjellen mellom kommunene vil fortsatt øke, og det er lite som tyder på at tiltakene i meldingen vil føre til bedre pasientflyt mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det handler ikke bare om å snakke sammen på tvers av nivåene. Det handler i aller høyeste grad også om finansiering av tjenestene. Dagens finansiering er til stort hinder for bedre samhandling, spesielt når det gjelder eldre og dem som har behov for palliative tjenester. Med hensyn til finansiering har vi fra Fremskrittspartiet fremmet et godt representantforslag, som Harald Tom Nesvik vil ta for seg senere.

Regjeringen innser at det er behov for å øke antall sykehjemsplasser, men vil ikke sette opp for kommunene noen målsettinger om behovsdekning. Fremskrittspartiet forholder seg til det som antas å være behovet, og opprettholder målsettingen om en dekningsgrad på 25 pst. i forhold til antall eldre over 80 år. Stat og kommune kunne samlet sett ha spart mye på å bygge flere og bedre sykehjem og på å styrke kompetansen. I meldingen vi nå behandler, berøres problemene, men den store underdekningen i sykehjemsplasser, som må rettes opp før vi får økningen i antall eldre, vektlegges ikke.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, fra Høyre og fra Kristelig Folkeparti ber om at de «vanlige refusjonsordningene fra staten må vurderes å gjøres gjeldende for pasienter på sykehjem». Dette er for å unngå det vi nå ser, at omsorgsboliger brukes fordi det er lønnsomt.

Hele 80 pst. av dem som er på sykehjem, er demente. SINTEF har i en undersøkelse konkludert med at gamle i sykehjem i gjennomsnitt har 6,7 behandlingstrengende diagnoser. I sykehjem er det én lege pr. 180 pasienter. Dette viser at mange ikke er sikret en fullverdig medisinsk, pleiemessig og tverrfaglig kompetanse i sin siste levetid.

De andre partienes målsetting om 50 pst. økning i legedekningen ved sykehjemmene imøtekommer ikke anbefalingen om en faglig norm, som ble utredet av en faggruppe ledet av Stein Husebø. En lokal norm vil gi dårligere resultat og vil videreføre lokale forskjeller, og den er heller ikke forpliktende for kommunene. Alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, vil la kommunene selv vurdere behovet, og man bør vel ha en viss grunn til å frykte at andre hensyn enn de rent faglige vil spille en vesentlig rolle.

Fremskrittspartiet vil følge faggruppens og Legeforeningens anbefaling. Vi foreslår en dobling av legeårsverkene ved sykehjemmene. Vi vil også ha en sentralt lovfestet minimumsnorm basert på ulike typer sykehjemsplasser og på ulike pasientkategorier. Turnusleger skal ikke erstatte den faste sykehjemslegen, som kjenner pasientens behov og helsetilstand.

Opposisjonspartiene viser til Oslo kommune, som er i ferd med å opprette et tilbud kalt Omsorg Pluss. Målgruppen for disse boligene er de som tidligere bodde på aldershjem. Med dette tilbudet vil man basere seg på flere aktiviteter for brukerne og på et fleksibelt tjenestetilbud. Opposisjonspartiene stiller seg positive til slike tiltak, som er et slags mellomnivå, for å unngå eller for å utsette behovet for sykehjemsplass. Omsorgsboliger kan imidlertid på ingen måte erstatte sykehjemsplasser. Disse boligene kan ikke brukes som korttids- eller avlastningsplasser eller brukes av beboere som har demens eller er sterkt pleietrengende.

Når det gjelder psykisk utviklingshemmede, blir også de eldre. Det er viktig at også de får et egnet tilbud. Fremskrittspartiet har vært bekymret for de psykisk utviklingshemmede og har foreslått et eget ombud for å sikre at disse får sine rettigheter oppfylt. Dessverre har dette forslaget ikke fått støtte fra flertallet.

Opptrappingsplanen for psykiatri avsluttes i 2008, men Fremskrittspartiet ser fortsatt behov for å følge opp med øremerkede midler både til drift av tjenestene og til bygging av flere psykiatriboliger. Det uttrykkes stor bekymring for hva som skjer når de øremerkede midlene legges inn i rammene til kommunene. Det er fremdeles store mangler innenfor psykiatrien.

Psykiatrireformen har også medført at mange eldre pleietrengende med alvorlig psykisk diagnose nå har plass i ordinære sykehjem. Det skaper uro og utrygghet for de andre pasientene, og personalet har ikke den nødvendige kompetansen til å ha ansvar for alvorlig psykisk syke. Fremskrittspartiet mener det er viktig at denne gruppen pasienter får et spesielt tilrettelagt tilbud avgrenset fra de ordinære sykehjemsplassene.

Eldre rusmisbrukere er en annen gruppe som også vil ha behov for tilrettelagte tilbud. Man kan ikke forvente at eldre rusmisbrukere skal være avholdende. Samtidig må man ta hensyn til andre beboere.

Fremskrittspartiet mener at det er viktig å gi alle et likeverdig omsorgs- og pleietilbud, og at det ikke skal innføres nye former for særomsorg for ulike grupper basert på ulike kulturer og nasjonalitet. De andre partiene mener det er særlig viktig å fokusere på riktig ernæring og psykiske helsetjenester i forhold til innvandrergruppene, men Fremskrittspartiet stiller seg noe undrende til at enkelte grupper skal ha særomsorg innenfor områder hvor vi i dag kjenner til at mange trenger oppfølging uavhengig av nasjonalitet.

Presset på hjemmetjenesten har av ulike årsaker økt sterkt de siste årene, men den største endringen man ser, er i det økende behovet for tjenester hos yngre brukere. Ifølge KS brukes nå halvparten av ressursene i hjemmetjenesten til å ivareta behovet til en tredjedel av brukerne, som er yngre brukere som trenger bistand som følge av funksjonshemning, psykisk sykdom eller rusproblemer. Hjemmetjenestebudsjettene økes ikke i takt med disse endringene, og resultatet er at en stadig mindre andel av ressursene går til eldreomsorgen. Det gjelder også alle de nye stillingene som man snakker om, som er opprettet i kommunene.

Opposisjonspartiene i komiteen mener at mennesker som har omfattende behov for bistand for å klare dagligdagse gjøremål, skal ha rett til å få hjelpen i form av brukerstyrt assistanse. Fremskrittspartiet har funnet det riktig å presisere at denne rettigheten også gjelder eldre.

Fremskrittspartiet mener at eldre og pleietrengende som mottar pleie- og omsorgstjenester, bør ha den samme beskyttelsen som barn og funksjonshemmede. Dette betyr at vandelsattest også bør framlegges ved ansettelse i slike stillinger for å redusere faren for overgrep.

Statens helsetilsyn har påpekt at mange kommuner ikke har noe tilfredsstillende tilbud om sosial kontakt og aktivitet i omsorgstjenesten, verken til dem som bor på institusjonene, eller til dem som er hjemmeboende. Aktivitører, fysioterapeuter og andre yrkesgrupper vil kunne bidra til å bedre tilbudet, men det må også legges til rette for mer likemannsarbeid, og at frivillige i større utstrekning skal få være med på å utvikle gode dagtilbud, selv om det overordnede ansvaret ligger hos kommunen. Opposisjonspartiene foreslår et eget stimuleringstilskudd for utvikling av eldresentre.

Fremskrittspartiet er positiv til at Regjeringen gjennomgår fastlegenes ivaretakelse av mottakere av hjemmetjenester, da evalueringene av fastlegeordningen viser at mange hjemmeboende eldre har altfor dårlig oppfølging fra sin fastlege.

Når det gjelder utdanning, er kanskje noe av det viktigste å få på plass nok arbeidskraft. Regjeringens forslag om Kompetanseløftet 2015 må etter opposisjonspartienes mening suppleres med tiltak fra representantforslaget om en kompetanseplan for å rekruttere kvalifiserte arbeidstakere til pleie- og omsorgssektoren.

Forskning er også et viktig område. Forskning på eldres behov for pleie, på sykdom og demens, som er nevnt i meldingen, er det etter Fremskrittspartiets syn viktig å prioritere langt høyere enn hva Regjeringen foreslår, da resultater av denne forskningen vil kunne bety mye både for den enkelte og for samfunnet. Det som vil bli mest avgjørende for pleiebehovets omfang i de neste årene, vil være resultatet av forskningen og den medisinske utviklingen når det gjelder demenssykdom. Fremskrittspartiet ser også fram til ferdigstillelsen av en helhetlig demensplan, som varsles i meldingen, men forutsetter at planen må være konkret og forpliktende, og at den følges opp med øremerkede midler.

Helse- og omsorgsdepartementet vil opprette en landsdekkende kontakttelefon for eldre som er utsatt for vold, og det er et fint tiltak. En kontakttelefon må imidlertid også kunne videreformidle hjelp til andre deler av det offentlige hjelpeapparatet i de tilfellene det er ønskelig eller påkrevd.

Fremskrittspartiet følger opp sitt budsjettforslag ved å foreslå at staten skal betale mer av utgiftene til ressurskrevende brukere, ved å sette ned innslagspunktet for toppfinansieringen til 600 000 kr og ved å redusere kommunenes andel med 10 pst. av overskytende beløp.

Yngre pleietrengende skal ha et tilpasset bo- og pleietilbud utenfor sykehjemmene. Fremskrittspartiet kan ikke akseptere at dette kravet ikke blir fulgt opp i kommunene. Vi mener også at den benyttede aldersgrensen for hvem som regnes som yngre i denne sammenhengen, skal endres fra 50 år til 60 år.

Fremskrittspartiet mener at det er påkrevd med øremerkede opptrappingsmidler for å sikre et bedre omsorgstilbud i kommunene. Vi mener også at det er viktig for å oppnå et likeverdig tilbud til eldre og pleietrengende i hele landet.

Denne meldingen er én i rekken av mange som fylles med vyer, planer og gode hensikter, men som binder opp verken Stortinget eller kommunene.

Vi i denne salen har et stort ansvar, men vi har også muligheter til å gi pleietrengende og eldre trygghet for at de skal få hjelp, ved å lovfeste rettigheter og ved å sette krav til målsettingene i denne meldingen. Men har flertallet vilje til å gjøre det? Dessverre ser det ikke slik ut, og det bekymrer flere enn oss i Fremskrittspartiet.

Jeg tar herved opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Det blir replikkordskifte.

Gunn Olsen (A) [12:58:53]:Også representanten Giltun var inne på at Regjeringen er uforpliktende, og at vi i grunnen er litt ansvarsløse, vi som tilhører regjeringspartiene, fordi vi ikke vil ha nok en forpliktende plan, som det ble uttrykt. Mitt første spørsmål til representanten Giltun er: Tror hun ikke de årlige statsbudsjettene er det som faktisk er mest forpliktende når det kommer til stykket?

Et annet spørsmål er: Fremskrittspartiet er veldig opptatt av at pengene skal følge brukerne. Tror representanten Giltun at alle brukere faktisk er i stand til å gjøre det valget sjøl, eller er det slik at staten da må velge? Har representanten Giltun så stor tillit til staten at hun vil overlate det ansvaret fullt og helt til staten?

Anders Anundsen hadde her overtatt presidentplassen.

Vigdis Giltun (FrP) [12:59:49]: Når det gjelder de årlige budsjettene, ligger selvfølgelig pengene i budsjettene. Problemet er at det ikke står noe sted hva pengene skal brukes til. Pengene følger ikke pasientene, og det at et tilbud blir utvidet, utløser ikke noe penger. De årlige budsjettene fra Stortinget gis jo bare som rammefinansiering til kommunene, som kan bruke dem til hva som helst. Når det gjelder kommunebudsjettene, er det veldig mye pengene skal brukes til, og det er ikke alltid de går til omsorgssektoren.

Når det gjelder valgfriheten og statlig finansiering, er det, som Lønning påpekte, stor forskjell på det å ha valgfrihet og det å ha en statlig finansiering av tjenestene. I vårt forslag krever ikke vi at hver enkelt bruker skal velge. Vi gir dem en mulighet til å velge. Det vi er veldig opptatt av, er at disse tjenestene blir betalt med statlige penger, slik at det sikrer alle i hele landet like tjenester.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:01:03]: Jeg skjønner ikke at Fremskrittspartiet ikke ser noen problemer med den modellen som de skisserer, som altså er en byråkratisk og markedstilpasset modell der en forutsetter at de eldre skal opptre som kunder. Dette er et system som kommer til å gå ut over de sykeste, de som ikke har sterke pårørende, og de som ikke orker å klage hele tida. Og det går ut over alle dem som bor i distriktene, der det ikke er mulig å basere seg på et sett av ulike aktører som kan konkurrere med hverandre.

Så er det også slik at det kommer til å forutsette oppbygging av et byråkrati, noe som vil gå på bekostning av direkte tjenesteutøving overfor dem som har behov for det. Derfor syns jeg det er underlig at ikke Fremskrittspartiet er mer opptatt av at dette kommer til å føre til en forsterking av tendenser som vi allerede ser, med hensyn til å håndtere noen pasienter – eller såkalte brukere – som lønnsomme, mens andre blir ulønnsomme. Slik sett kommer det til å føre til en økning i klasseskiller i Norge.

Vigdis Giltun (FrP) [13:02:07]: Jeg kan i hvert fall si at det Fremskrittspartiet er veldig opptatt av, er det resultatet vi ser av den politikken som har vært ført til nå. Det er i hvert fall ikke et resultat som viser at de som trenger det, får hjelp. Det er ikke et resultat som viser at man har fått nok sykehjemsplasser. Det er ikke et resultat som viser likhet for alle i hele landet.

Det man derimot har sett, er at når det gjelder retten til å komme på sykehus, f.eks. ved akuttinnleggelse, så har alle rett til det, uansett hvor man bor i landet. Det er finansieringen det er snakk om. Det er ikke snakk om at det skal være en kunde som må ut og velge. Kommunen skal ha sørge for-ansvar og se til at alle får tjenester og at alle får hjelp. Men det skal være en mulighet til å velge. Og den muligheten er der når det er andre tilbud, og er der i mindre grad når det er få andre tilbud. Det er ikke det som er problemet. Problemet i dag er at pasienter og de som trenger hjelp fra omsorgstjenesten, ikke får hjelp, for kommunen har ikke satt av penger til det.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:03:18]: Jeg forstår at representanten Giltun var lokalpolitiker før hun ble innvalgt på Stortinget.

Spørsmålet mitt er om representanten Giltun ikke har tro på at lokalpolitikere rundt omkring i kommunestyrene faktisk kan fatte ganske fornuftige vedtak når det gjelder å planlegge eldreomsorg, når det gjelder tiltak som skal settes i verk, når det gjelder sykehjemsbygging og behov for sykehjem osv.

Har ikke representanten Giltun tiltro til at de mange lokalpolitikere som sitter rundt omkring i kommunestyrene, foretar prioriteringer, som en alltid må gjøre?

Vigdis Giltun (FrP) [13:04:07]: Det å være lokalpolitiker er en nyttig skole. Det burde man kanskje være innimellom, selv om man har vært her en tid også, for da ser man hvordan det fungerer rundt omkring i kommunene.

Senterpartiet har hatt en tendens til å si at vettet er likt fordelt i alle kommunene. Nå er det slik at pengene er ikke likt fordelt i alle kommunene. Det er heller ikke viljen til å prioritere de samme tingene. Vi mener at pleietrengende og eldre ikke er egnet til å være kasteballer i et system eller prisgitt de avgjørelsene som blir gjort av et kommunestyre ved et budsjett. Der det er knappe midler, vil det gå veldig lite til omsorg. I de kommunene vil man få et mye, mye dårligere tilbud enn i kommuner som har blitt tildelt mye mer penger, og som har en mye rausere økonomi. Sikkerheten for pleie- og omsorgstjenester skal være lik for alle i hele landet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Inge Lønning (H) [13:05:22]: Dagen i dag kunne ha vært en merkedag for omsorgspolitikken i dette land.

Den meldingen vi har til behandling, ble initiert av den forrige regjeringen, og det ble sagt svært tydelig av den daværende statsråd at denne meldingen skulle skille seg fra tidligere meldinger ved å legge vesentlig vekt på innhold og kvalitet og noe mindre vekt på kvantitative størrelser.

Ved inngangen til det videre arbeid inviterte den nåværende statsråd partilederne fra opposisjonspartiene etter oppfordring fra Kristelig Folkepartis partileder til et møte for å legge grunnen for et bredt tverrpolitisk løft i forbindelse med behandlingen av omsorgsmeldingen. Lenge lå det i komiteens behandling også an til at det kunne ende opp slik. Det var grunn til å tro at det ville bli enighet om det som nå er flertallsinnstillingen fra komiteens side, som følger opp det alle hadde regnet med, nemlig at det – etter at Stortinget har behandlet det dokumentet vi behandler i dag – skulle komme et forpliktende forslag fra Regjeringens side som integrerer alle de ulike bestanddelene i det kvalitetsløftet som det er behov for i omsorgspolitikken. Slik gikk det dessverre ikke, idet regjeringspartiene meldte tilbake til komiteen at de ikke kunne være med på dette.

Dette er ingen formalitet. Dette er – jeg hadde nær sagt – blodig alvor. For det kan, etter vanlig praksis, bare tolkes på én måte, nemlig at finansministeren har satt foten ned. Og det betyr at det ikke gjør all verdens forskjell fra hvilket parti finansministeren kommer.

Jeg la merke til at det på et nettopp avholdt partilandsmøte ble sagt av finansministeren at det gjør forskjell med SV i ansvarlig posisjon. På dette punkt gjør det ingen forskjell. Denne regjering ønsker ikke å forplikte seg over år, dvs. at den ønsker ikke å prioritere det brede tverrpolitiske samarbeid. Den ønsker heller ikke å prioritere omsorgspolitikken på en forpliktende måte, annet enn det som til enhver tid måtte ligge i de årlige budsjettforslag. Det er beklagelig, men det får vi ta til etterretning.

Ifølge SINTEF Unimed har syke eldre i sykehjem i dag mer enn seks aktive sykdomsdiagnoser. Til tross for dette er det bare én lege pr. 180 pasienter i sykehjem, mens det i sykehus gjennomsnittlig er to pasienter pr. lege. Andelen ufaglærte i omsorgssektoren er nær 40 pst. Ifølge legemiddelmeldingen er 20 pst. av beboerne på sykehjem feilmedisinert. Sosial- og helsedirektoratet har anslått at 20–50 pst. av beboerne på sykehjem er underernært. Da er det interessant å konstatere hvor lavt Regjeringens ambisjonsnivå er når det gjelder å rette opp disse iøynefallende misforhold.

Regjeringen satset bare 25 mill. kr på kvalitetstiltak i omsorgstjenesten i sitt forslag i inneværende års budsjett. Høyre foreslo i sitt alternative forslag 125 mill. kr til oppfølging av ufaglærte, bedre omsorg ved livets slutt, utvikling av undervisningssykehjem og forskning på demens. Regjeringen kuttet i sitt budsjettforslag i høyere utdanning og forskning og rammet bl.a. utdanning av helsepersonell til omsorgssektoren. Diakonale høyskoler, som har lang tradisjon i å utdanne sykepleiere innenfor geriatri, måtte kutte i sine tilbud. Det nye forslaget til friskolelov vil i fremtiden gjøre det svært mye vanskeligere for voksne mennesker som ønsker å utdanne seg til hjelpepleiere, enn det er med dagens lov.

Det må være en målsetting at alle ansatte i omsorgssektoren i fremtiden skal ha fagkompetanse. Alt annet er for dårlig. Derfor er det grunnleggende viktig at Stortinget i løpet av nær fremtid kan vedta en forpliktende målsetting på dette området. I valgkampen i 2005 lovet Arbeiderpartiet å innføre nasjonale normer for legedekning. Bjarne Håkon Hanssen uttalte til Avisenes Nyhetsbyrå 16. august 2005:

«Jeg utfordrer helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen til snarest å fortelle om regjeringen har tenkt å følge pålegget om å innføre en minstenorm for legedekning på sykehjemmene og i tilfelle hva normen bør være. En slik legenorm vil være viktig for å styrke kvaliteten i eldreomsorgen.»

Etter ett år ved regjeringsmakten kom regjeringspartiene tilbake og meldte at de ikke ønsker å innføre noen slik nasjonal norm. Derimot ønsker man å legge inn tjeneste i sykehjem som obligatorisk del av turnustjenesten for leger. Til dette siste vil jeg si at jeg tror det er et ytterst risikabelt eksperiment, dersom man ikke først har sørget for at det er veiledningskapasitet som kan ta ansvar for unge medisinerkandidaters arbeid i sykehjem. Hvis man ikke sørger for det, er det grunn til å frykte for at et slikt innslag i turnustjenesten vil bli en varig vaksinasjon mot å ønske å gjøre tjeneste nettopp i sykehjemssektoren.

Fra Høyres side legger vi vesentlig vekt på prinsippet om brukervalg. Hvorfor gjør vi det? Jo, fordi all erfaring viser at omsorgstrengende mennesker er nøyaktig like forskjellige som alle andre. Og jo eldre vi blir, desto mer forskjellige blir vi. Det er ikke slik at mennesker blir likere hverandre jo eldre de blir. Det er enda større individuelle variasjoner i de eldste aldersgruppene enn det er i de yngre. Det burde være soleklart at muligheten for selv å treffe valg ikke skal være dårligere for svake grupper enn det er for gjennomsnittsnordmannen. Seniorsaken i Norge har definert det som sin fanesak å håndheve prinsippet om fritt brukervalg, og det forstår jeg veldig godt. Det finnes en rekke undersøkelser som bekrefter at der hvor dette er innført, er tilfredsheten meget stor.

Tidligere generalsekretær i Kirkens Bymisjon, nåværende statsråd Helen Bjørnøy, uttalte i 2005:

«Brukervalg er en veldig god og fremtidsrettet modell. Visse ting i modellen må endres, spesielt det økonomiske. Men det at folk kan velge tjenesteleverandør, er med på å heve kvaliteten. Det er jeg sikker på.»

En undersøkelse som er foretatt av Senter for omsorgsforskning ved Høgskolen i Gjøvik på oppdrag fra Helsetilsynet i Oslo og Akershus, som baserer seg på en spørreskjemaundersøkelse blant ledere og ansatte ved 111 sykehjem i disse to fylkene, viser følgende:

«Både når det gjelder kvalitet i pleien, driftsrutiner, medisinhåndtering og fagkompetansen til personalet på vakt, er det slik at ansatte ved kommunalt drevne sykehjem rapporterer om noe dårligere forhold enn ansatte ved sykehjem drevet av andre organisasjoner.»

Noen fremstiller det som om dette dreier seg om privatisering. Det er meningsløs begrepsbruk. Det er noen som fremstiller det som om dette dreier seg om kommers og kroner og øre. Det er også en meningsløs fremstilling. Konkurranse mellom ulike tilbydere dreier seg primært om én eneste ting – nemlig kvalitet. All erfaring på alle områder viser at der hvor det eksisterer monopolsituasjoner, blir kvaliteten aldri bedre.

Jeg hadde som sagt håpet at dette skulle være en merkedag hvor det ville ha endt opp med en bred, tverrpolitisk felles forpliktelse for fremtiden. Nå tar regjeringspartiene selv ansvaret for sitt standpunkt, og vi andre kan bare følge den videre utvikling kritisk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:15:50]: Jeg syns det er veldig bra at det tydeligvis er et så stort engasjement fra Høyres Inge Lønning i denne saken. Men jeg har lyst å minne om hva som var situasjonen da Lønnings eget parti var dominerende i regjering, med Per-Kristian Foss som finansminister. Da var det ikke hallelujastemning når det gjaldt pleie- og omsorgssektoren. Tvert imot var det slik at Høyre-ordførere rente ned Stortinget – og blant andre Kristin Halvorsen som satt her – for å få oss til å presse på for å øke bevilgningene til kommunene, bl.a. fordi de så at forskjellene økte og at det gikk ut over folk som hadde store omsorgsbehov når man kuttet i overføringene til kommunene. Hvis Høyre hadde fortsatt i regjering, hadde de lovt nye 23 milliarder kr i skattelette, mest til dem som har mest fra før. Så det å påstå at det ikke gjør en forskjell hvem som sitter med finansministeren, er sprøyt. Derfor vil jeg heller anbefale representanten Lønning å ta en titt på hva som ble gjort, og hvilke løfter som er blitt gitt for neste periode.

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at «sprøyt» ikke anses for å være en del av den parlamentariske ordbruken.

Inge Lønning (H) [13:17:02]: Det representanten Thorkildsen sier, har vel de fleste hørt noen ganger før, for det er en plate som har vært spilt temmelig mange ganger, med hakk i.

Kommuneøkonomien har utviklet seg usedvanlig sterkt. Det gjorde den i forrige periode, og det har den gjort i denne perioden. Som representanten Bøhler viste til, er størstedelen av den økningen et resultat av dramatisk økte skatteinntekter, som igjen er et resultat av den skattepolitikk den forrige regjeringen førte. Det dreier seg om en økning på 10 milliarder kr, som i dag er en styrkelse av kommuneøkonomien. Det blir ikke riktigere om man gang etter gang gjentar at denne skattepolitikken hadde som formål å gi mer til de rikeste. Resultatet av denne skattepolitikken er at fellesskapet har fått en langt romsligere økonomi enn det hadde før.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [13:18:25]: Først vil jeg rose Høyre for veldig konstruktiv og god jobbing i komiteen, for å få til mest mulig enighet. Det synes jeg det er litt all right å kunne si herifra. Derfor er det veldig synd at representanten Lønnings innlegg ble såpass negativt i forhold til en del av sakene. Lønning er opptatt av brukervalg, det er et ideologisk ståsted. Erfaringene som han refererer til, er gode. Jeg kan referere til veldig mange andre som ikke er så gode.

Jeg vil stille et spørsmål til Lønning: Hvis Lønning ikke mener at dette er privatisering – jeg hører anbud og konkurranse – hvem er det da som skal drive det, om ikke private?

Inge Lønning (H) [13:19:13]: Privatisering er at ansvaret overføres fra det offentlige til private. Det skjer ikke når det gjelder fritt brukervalg i denne sektoren. Det er kommunen som sitter med det hele og fulle ansvar, det er kommunen som inngår kontrakter, og det er kommunen som har ansvaret for å følge opp at kvaliteten holder mål. Å karakterisere det som privatisering er etter mitt skjønn misbruk av ord. Det må være nok at vi er uenige om realiteter, om vi ikke skal spille tiden på å bruke ord på forskjellig måte. Det som er mitt hovedpoeng, som jeg forsøkte å få frem i mitt innlegg, er at på dette området, i likhet med på alle andre områder, er det slik at de fleste ønsker å ha mer enn én mulighet, f.eks. når det gjelder å ta imot hjelp i eget hjem, og at alle undersøkelser viser at kvaliteten øker med antallet konkurrerende leverandører.

Vigdis Giltun (FrP) [13:20:34]: Det er fint å høre at Høyre og Fremskrittspartiet er veldig enige om omsorgspolitikken. Det virker nesten som Høyre er mer enig med Fremskrittspartiet enn med seg selv, men det kan jo hende at Høyre vurderer å foreslå det samme som Fremskrittspartiet her har foreslått. Fremskrittspartiet har i forslag nr. 5 foreslått minstestandard for dekningsgrad av leger i norske sykehjem. Der har Fremskrittspartiet forholdt seg til det legene selv mener er riktig dekningsgrad, og kanskje Høyre også vil vurdere det når saken kommer opp igjen. Jeg vil også spørre om Høyre vil vurdere forslag nr. 6, hvor vi ber Regjeringen se på bemanningsplaner ved sykehjem, og tillegge Sosial- og helsedirektoratet godkjenningsmyndighet der. Vi er også opptatt av at det skal være rett og god bemanning, og ikke minst at legedekningen blir slik som den faglig er anbefalt.

Inge Lønning (H) [13:21:40]: Ethvert parti er seg selv nærmest. Det gjelder formodentlig både for Fremskrittspartiet og for Høyre. Når vi ikke har sluttet oss til de forslagene som representanten viste til, er det fordi vi ikke er enig i dem. Vi var i forrige periode, da vi satt med regjeringsansvaret ikke enig i at ideen om en nasjonal minstestandard var god. For så vidt registrerer vi at regjeringspartiene har skiftet standpunkt og har blitt enig med oss fra forrige periode til denne perioden.

Det som er det interessante spørsmålet, er: Hva er det beste virkemiddelet for å få tilfredsstillende faglig kvalitet? Til forskjell fra Fremskrittspartiet mener vel vi at på de fleste områdene er ikke nasjonale standarder et godt virkemiddel. Det er bedre med incitamenter til kommunene. Det er ganske enkelt fordi erfaringen viser at nasjonale minstestandarder har en lei tendens til å bli mestestandarder, dvs. at alle legger seg på det laveste tillatte nivå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:23:10]: Noe av det aller første vi gjorde etter å ha overtatt regjeringsmakta, var å stoppe nye skattelettelser og i stedet styrke kommuneøkonomien. 18 milliarder kr har hittil gått til kommunene, og mer skal det bli. Den høyredominerte regjeringa hadde i alle de åra den satt, prioritert skattelettelser, og Høyre hadde lovet at denne utviklingen skulle fortsette. Høyre lovet 23 nye milliarder kr de neste åra – mer til dem som har mest fra før. Det var dette valget stod om i 2005.

Og hvorfor var dette så viktig? Jo, fordi det handler om grunnleggende verdier i vårt land: å forsvare og videreutvikle en sterk velferdsstat som ivaretar oss uavhengig av privatøkonomi og markedsverdi og å bremse utviklingen mot stadig større forskjeller mellom folk. I den norske, relativt avideologiserte debatten kan det virke som om politikk først og fremst handler om budgiving. Men dette handler om mye mer enn det. Soria Moria-erklæringen og det vi har gjort siden vi overtok – med vridning fra skattelette til velferd, stopp i de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven, som ville ha gitt et mer utrygt arbeidsliv, og stopp i Høyres privatisering av skolen – står i grell kontrast til de trendene vi ser i de fleste land i Europa. Økende forskjeller, som også gir seg utslag i økende helseforskjeller, er resultatet av en politikk som prioriterer privatøkonomi, særlig de privilegertes privatøkonomi, på bekostning av velferd og fellesskap. Derfor var vår jobb nr. 1 å stoppe den forrige regjeringas skattelettepolitikk og begynne på styrkingen av velferdsstaten.

Det verdifulle med en sterk velferdsstat basert på universalisme eller fellesordninger er at den ivaretar alle innbyggere, uavhengig av lommebokas størrelse. Fellesordninger er bra fordi de baserer seg på likhetstanken. Det er derfor vi f.eks. har satt i gang arbeidet med å innføre gratis læremidler i skolen. På den måten slipper de elevene som har lite penger, å bli synlige for alle de andre ved at de må være uten læremidler til de har fått stipend. Behovsprøving kan i verste fall bidra til å krympe folk, fordi de må bevise at de er verdige trengende. Derfor ville vi heller ikke gå med på Høyres forslag om behovsprøvd barnetrygd, f.eks. På samme måte er vi imot at velferd erstattes av veldedighet. Tidligere sosialbyråd fra Fremskrittspartiet mente at det var riktig å satse på veldedighet, bl.a. overfor rusmiddelavhengige og sosialklienter. Dette tok vi sterkt til orde mot. De som har det verst, fortjener medmenneskelighet, respekt og inkludering, ikke veldedighet. Solidaritet dreier seg om å stille opp for hverandre i gjensidighet. Veldedighet er derimot en ensidig handling, som gjør noen til snille og andre til stakkarer.

Å vite at vi ikke står aleine eller blir overlatt til familien hvis det skulle gå galt, gir en enorm trygghet. Å betale etter evne via skatteseddelen er utrolig mye mer rettferdig og mye billigere enn en løsning basert på private forsikringer. En sterk offentlig sektor har i tillegg gitt norske kvinner økonomisk sjølstendighet og helt andre valgmuligheter enn kvinnene hadde bare for noen tiår siden, da også vi i hovedsak baserte oss på familieløsninger hvor kvinnene tok ansvaret ulønnet. Dette er fremdeles en stor utfordring for mange kvinner i Norge, ikke minst for dem som daglig stiller opp for eldre familiemedlemmer. Norge er et av verdens mest likestilte land, men ikke det likestillingsparadiset som mange liker å tro. Det kan vi se av statistikkene over deltidsarbeid, hvor kvinnene dominerer. Det ser vi ved at menn med barn jobber mer enn menn uten barn, og vi kan se det ved at kvinner tilbys stillingsbrøker som ikke gir dem trygderettigheter. Tre av fire hovedomsorgspersoner er kvinner. Yrkesaktive kvinner stiller like mye opp for foreldrene sine som ikke-yrkesaktive kvinner, og enkelte undersøkelser viser at det er kvinner med lengst arbeidstid som stiller mest opp. Konklusjonen vår er derfor at vi ønsker en fortsatt styrking av velferdsstaten, hånd i hånd med en forsterket likestillingspolitikk.

Vi ser at de ekstra 18 milliarder kr vi har tilført kommunene, gir mer pleie og omsorg til innbyggerne og bedre arbeidsplasser for de ansatte. Vi er godt i rute med hensyn til å nå målet om 10 000 nye årsverk innen 2009. I tillegg styrker kommunene det forebyggende arbeidet når de øker sin innsats innen kommunehelsetjenesten. Det er bra. Vi har store ambisjoner innenfor omsorgssektoren, både for eldre, for rusmiddelavhengige, for psykisk syke, for funksjonshemmede og for psykisk utviklingshemmede. SV er opptatt av at en styrket velferd må gå hånd i hånd med gode holdninger og etisk kompetanse. Mange såkalte brukere opplever at de ikke blir tatt med i prosessene, at ordningene er byråkratiske og firkantet, og at de ressursene alle mennesker har, ikke blir sett av hjelpeapparatet. Dette må vi unngå. Både økonomisk handlefrihet, god ledelse, fleksible løsninger og menneskesyn er viktig her. På samme måte som mange rusmiddelavhengige forteller meg at de ønsker seg mer fokusering på de positive sidene og de ressursene de har, var det en som skrev inn til prosjektgruppa under arbeidet med omsorgsmeldingen: Det er ingen sykdom å bli gammel. Vi må ikke ha et ensidig fokus på det syke, men også se etter det friske.

Det er fort gjort å klientifisere og sykeliggjøre, ofte i den beste hensikt. Her må vi heller fremme et annet perspektiv, nemlig sjølhjelp og medbestemmelse – eller brukermedvirkning, som det heter nå. I dette ligger det en demokratisering, fordi det gir en mulighet til å ta kontroll over eget liv.

Jeg mener at medbestemmelse og fleksibilitet er bedre strategier enn høyresidens såkalte valgfrihet, som egentlig har dreid seg om retten til å velge firmalogo. For litt over ett år siden hospiterte jeg som hjemmehjelp i «stoppeklokkebydelen» Søndre Nordstrand. Her fikk jeg bekreftet at det aller viktigste for de eldre menneskene jeg kom hjem til, var at de som kom hjem til dem, hadde bedre tid, og at de fikk lov til å bestemme mer, både over hvem som skulle komme, og hva de skulle gjøre. Han jeg jobbet sammen med, var veldig populær, og mange var engstelige for at de skulle miste ham. Hjemmehjelperne var opptatt av de samme tingene, men i tillegg var de opptatt av både ernæring, økt byråkrati og manglende tillit. Mange følte at skjemaveldet var en indirekte mistillit til den jobben de gjorde.

Mange opplever utrygghet når de blir hjelptrengende, enten de er eldre, syke eller funksjonshemmede. Dette må vi gjøre noe med. Det er viktig å få på plass et langsiktig investeringstilskudd som gir mulighet til å bygge ut både sykehjem og omsorgsboliger. Det er viktig at vi stiller klarere krav til omsorgsboligene, både når det gjelder bemanning og dagtilbud. Mange eldre er veldig ensomme, og aktivitetstilbud er viktig. Vi lanserer Den kulturelle spaserstokken og en ny hjelpetelefon for eldre som er utsatt for vold, og vi vil legge bedre til rette for å bygge ut tilbud som gir mulighet til å være en ressurs i lokalmiljøet. Å føle seg ønsket, å føle at man har noe å bidra med, at noen trenger en og bryr seg om en, kan gjøre underverker, også for menneskers helse.

Jeg hadde for noen måneder siden en fantastisk opplevelse på frivillighetssentralen i Bø – som jeg har fortalt om en gang før – hvor tanken var å skape møteplasser på tvers av generasjoner og for mange ulike mennesker. En eldre dame fikk hjelp til snømåking og vedbæring av flyktninger som var bosatt i Bø, mens hun til gjengjeld pakket matpakker og lagde mat på hytteturer. Noen fredager ble det arrangert diskotek for psykisk utviklingshemmede, og det var et eget kreativt verksted for psykisk syke. Med ekstra bevilgninger til frivillighetssentralene, bedre kommuneøkonomi, tilrettelegging for partnerskap mellom frivillige og det offentlige, og et nytt investeringstilskudd fra 2008, skaper vi flere møteplasser.

Det er flere områder som krever en innsats fra vår regjering framover. Fysioterapi er et slikt område. Fysioterapitjenesten har ikke vært gjenstand for systematisk gjennomgang eller evaluering de siste 15 åra. Vi skal gjennomgå denne tjenesten, også finansieringsordningene. Vi skal komme med en tannhelsemelding og en habiliterings- og rehabiliteringsstrategi. Begge deler er helt nødvendig, siden et mangelfullt tilbud rammer hardt. Kronikere er spesielt utsatt, og vi vet at dette er et problem som rammer sosialt skjevt. Dette er folk som i utgangspunktet har lite å rutte med. Regjeringa vil også komme med et høringsbrev om brukerstyrt personlig assistanse med sikte på å forsterke ordningen, og vi vil ta for oss finansieringen av særlig ressurskrevende tiltak. Legetjenesten i sykehjem skal styrkes, og det trengs. Innen 2010 skal antall årsverk opp med 50 pst., og vi skal evaluere dette fortløpende. Kommunene skal tallfeste sine behov for legetjenester i hvert enkelt sykehjem, og det blir gratis for over 300 sykehjem i 2007 å knytte seg til NOKLUS, noe som vil gi tryggere prøvetaking og diagnosesetting. Vi skal også vurdere autorisasjon for nye personellgrupper, bl.a. sosionomer og barnevernspedagoger. Dette ser vi i SV fram til med forventning. Vi skal styrke det nasjonale forskningsprogrammet for forskning på eldreomsorg, og vi skal styrke tilbudet til demente og deres pårørende. I tillegg skal vi følge nøye med på kommuner som omgjør sykehjemsplasser til omsorgsboliger, og gjennomgå regelverket med sikte på at beboere i omsorgsboliger og sykehjem i størst mulig grad blir omfattet av felles bestemmelser som sikrer de samme rettighetene og tilsynsordningene. Det skal komme en handlingsplan for å styrke spesialisthelsetjenestene for eldre, en opptrappingsplan for rusomsorgen og en vurdering av hvordan vi fortsatt kan styrke tilbudet til psykisk syke etter at opptrappingsplanen for psykiatrien er utløpt. Regjeringa skal gjennomgå permisjonsreglene i arbeidslivet, fordi deler av dagens system fungerer urettferdig, særlig for kvinner. I tillegg ønsker vi at Regjeringa ser på muligheten for å etablere en overgangsordning med inntektssikring og kvalifiseringstiltak for dem som har hatt langvarig omsorgsinnsats for pårørende. Regjeringa skal i tillegg til dette komme med forslag til løsninger for hvordan barn med funksjonshemninger kan få et godt skolefritidstilbud i hele utdanningsforløpet. Egenandelene skal også gjennomgås, og palliativ behandling og samhandlingen mellom og på tvers av nivåene skal bli bedre. Tverrfaglig kompetanse skal sikres, og det skal vurderes hvordan familier med barn med funksjonshemninger skal få et bedre tilbud. Vi har begynt på en lang prosess, og vi skal ha fullt trykk på dette også de neste åra.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:33:25]:Samtidig som omsorgsmeldingen er til behandling her i dag, går signalene fra Regjeringen ut på at vi skal få nye og andre tiltak som skal følges opp. Ingen vet hvilke økonomiske konsekvenser dette får eller hvilken vei dette går helsepolitisk. Og dette er en regjering som snart har sittet i to år. Er SVs representant komfortabel med at så godt som alle områder innen omsorgsmeldingen ligger der uløst og uten forpliktelser, samtidig som Regjeringen evaluerer en melding som er til behandling i Stortinget i dag?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:34:11]:Jeg syns det er en veldig rar beskrivelse som nå blir gitt, at ingen vet hvilken vei det går med denne regjeringa. Jeg tror at hvis man spør kommunepolitikere rundt omkring i de aller, aller fleste kommunene, ser de veldig tydelig hvilken vei det går. Det samme gjelder også for folk i kommunene som er hjelptrengende. Det har vært en massiv styrking av kommuneøkonomien, som er det viktigste grepet vi kan gjøre for å få bedre velferd lokalt. Vi vet at hvis den forrige regjeringa hadde fortsatt, så hadde heller skattelettelser vært prioritert, og da er det snakk om mest til dem som har mest fra før. Dette var en utvikling som også Fremskrittspartiet støttet, i tillegg til at Fremskrittspartiet hadde et sterkt ønske om å øke den innsatsstyrte finansieringen når det gjelder sykehus, som jo er et system som særlig rammer dem som er kronisk syke, som har behov for omfattende og koordinerte tjenester. Så jeg tror ikke at Fremskrittspartiet har så veldig mye bedre svar på dette. Tvert imot tror jeg folk ser hvilken vei dette går.

Inge Lønning (H) [13:35:27]:Jeg registrerer at representanten Thorkildsen er utrettelig når det gjelder å kjøre nye omdreininger på skatteplaten, nøyaktig samme ordlyd til og med. Jeg går ut fra at bakgrunnen for det er at de tre regjeringspartiene har forpliktet seg til å videreføre nøyaktig det skattenivået som de tre foregående regjeringspartiene la seg på det siste året. Hvis den skattepolitikken var så forferdelig, burde man kanskje ha gjort noe annet.

Representanten Thorkildsen omtalte «stoppeklokkebydelen» Nordstrand. Det er et kreativt begrep. Mitt spørsmål er: Har representanten Thorkildsen fått med seg at prøveordningen med brukervalg av 70 pst. i bydelen Nordstrand ble evaluert som positiv? Og for å understreke ytterligere: Er representanten Thorkildsen enig med statsråd Helen Bjørnøy, som jeg siterte, som sier:

« … det at folk kan velge tjenesteleverandør, er med på å heve kvaliteten. Det er jeg sikker på.»?

(Presidenten klubber.) Eller er representanten Thorkildsen usikker?

Presidenten: Presidenten vil be representantene være oppmerksom på klokken og holde seg innenfor taletiden.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:36:42]:For å ta det første først: Det er ikke slik at vi har lagt oss på det samme nivået når det gjelder skatteinntekter. Vi skrudde det tilbake til 2004-nivået, dvs. at vi har 12 milliarder kr mer hvert år å rutte med og bruke på velferd, istedenfor å bruke det til privatpersoner, noe som hadde ført til økende forskjeller.

Når det gjelder spørsmålet om konkurranse eller fritt brukervalg, er det en stor forskjell på å satse på kommersielle aktører og å satse på frivillige aktører – hvis vi sørger for at de frivillige aktørene opptrer som frivillige og ikke som markedsaktører. Det som har vært helt klart fra brukernes side, er at ønsket om å få bestemme hvem som skal komme hjem til dem, ønsket om å få mer tid, mer fleksibilitet i de løsningene som tilbys, er viktigst for dem, ikke spørsmålet om valg av firmalogo. Jeg syns det er veldig rart at Høyre og Fremskrittspartiet, særlig i denne byen, har lagt seg på en definisjon av valgfrihet som et spørsmål om hvilken firmalogo brukerne skal velge. Det tror jeg ikke engang representanten Lønning sjøl ville satt spesielt pris på.

Laila Dåvøy (KrF) [13:37:59]: SV er et parti som i mange sammenhenger er opptatt av de svakeste i samfunnet, og de har hatt relativt lett for å forplikte seg i forhold til dette i Stortinget. Jeg tenker på min egen tid som statsråd, da det var en del viktige saker som SV aldri kvidde seg for å være med i. Jeg tenker på barn og unge og gode tiltak som gikk over år. Jeg tenker også på barnehageforliket, hvor man forpliktet seg over år. Og jeg tenker på opptrappingsplanen for psykisk helse, som også SV har tatt del i.

Mitt spørsmål til representanten Thorkildsen er: Hva er det som tilsier at de omsorgstrengende, de sykeste syke, de sykeste eldste, ikke skal få del i et tilsvarende forpliktende forlik de nærmeste årene? Da tenker jeg på der rammer for økonomi settes og der tiltak faktisk blir forutsigbare, for det vil de ikke bli hvis man, slik representanten Gunn Olsen sa her i sted, skal ta en beslutning fra år til år i statsbudsjettet.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:39:04]: Jeg oppfatter ikke at denne omsorgsmeldinga, det som står i Soria Moria-erklæringa, og det som vi har skrevet i innstillinga, hvor vi konkretiserer hvilke områder vi ber Regjeringa gå igjennom spesielt nøye i en egen sak til Stortinget i forbindelse med budsjettet for 2008, samt et investeringstilskudd som skal være langsiktig og forpliktende fra og med 2008, er lite forpliktende.

Tvert imot mener jeg at vi har gitt veldig klare signaler om hvilken retning dette skal gå i. Vi har Kompetanseløftet 2015, som også er veldig klart og tydelig når det gjelder hvilken retning vi skal gå i, og hvor vi sier at vi også skal ha en klar satsing på kommuneøkonomien framover.

Så jeg synes ikke at vi nå har lagt oss på et uforpliktende løp. Jeg syns det er veldig tydelig i hvilken retning dette kommer til å gå framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:40:23]: Fra 1980 til 1995 ble det gjennomført tre store reformer, der samordning av ansvar på lokalt nivå var et sentralt siktemål. Det var kommunehelsereformen, sykehjemsreformen og reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning. Den kommunale omsorgstjenesten ble mer enn fordoblet som en følge av disse reformene. I 1995 var det flest årsverk i institusjonsomsorgen, mens det i 2005 var om lag like mange årsverk i hjemmetjenesten som i institusjon. En stor utfordring er at 40 pst. av alle som jobber der, ikke har helsefaglig utdanning.

Det er i dag stor enighet i Stortinget om framtidens omsorgsutfordringer. Det er tydelig at noen ønsker å skape inntrykk av at uenigheten er stor, slik Laila Dåvøy som saksordfører har proklamert i aviser og debatter. Det er underlig når en leser innstillingen og også ser på de forslag til vedtak som innstillingen munner ut i. Jeg tror ikke noen er tjent med denne oppkonstruerte polariseringen. Det partiet som skiller seg særlig ut, er Fremskrittspartiet, som ønsker en helt annen måte å finansiere omsorgstjenestene på enn de andre.

Stortingsmeldingen bygger på fem hovedstrategier for å møte fremtidens utfordringer:

• kompetanseutvikling, forskning og planlegging

• kapasitetsvekst og kompetanseheving

• bedre samhandling og medisinsk oppfølging

• aktiv omsorg

• partnerskap med familie og lokalsamfunn

Alle partiene på Stortinget mener at disse strategiene er gode, og det er interessant å registrere at svært mange som planlegger omsorgstjenestene rundt omkring i kommunene, deler synspunktene på at dette er gode strategier for å møte de utfordringene en står overfor. Mange har faktisk lest stortingsmeldingen og mener at både situasjonsbeskrivelsen og forslag til hvordan utfordringene skal løses, er både gode og framtidsrettede. Det kommunene minst av alt ønsker seg, er å få statlige pålegg om bestemte løsninger på utfordringene trædd nedover hodet på seg. De ønsker hjelp til fagutvikling, muligheter for prosjektmidler for enkelttiltak og ikke minst tilstrekkelige ressurser til å finne gode lokaltilpassede løsninger.

I samtale med pårørende og brukere er det noen fellestrekk som går igjen. For det første er terskelen for å få sykehjemsplass for høy i mange kommuner. I tillegg mangler mange kommuner avlastningsplasser, som jo er helt vesentlig når omsorgsoppgavene for pårørende er store. Behovet for å kunne ta seg inn noen uker og vite at mor eller far er i trygge hender under heldøgnsomsorg, er avgjørende viktig. Derfor varsler Regjeringen et investeringstilskudd i statsbudsjettet for 2008, og at det vil komme en overgangsordning for investeringstilskuddet, slik at de som setter i gang i 2007, kan søke om tilskudd etterskuddsvis. Etter mange år med sykehjemsutbygging og ombygging til ensengsrom er behovet likevel ikke dekket. Derfor er det avgjørende for Senterpartiet at det gis forutsigbarhet for kommunene på dette viktige området.

Et annet område som pårørende peker på, er bl.a. antallet hjelpere som møter den enkelte bruker, og liten fleksibilitet og forutsigbarhet. Her er det et stort forbedringspotensial mange steder. Lederkompetansen må heves slik at tjenestene blir bedre tilpasset og organisert. Når brukere må forholde seg til stadig nye mennesker, og antall hjelpere er vanskelig å få oversikt over, da er det noe som ikke er godt nok organisert. Det må være et mål å sikre færrest mulig hjelpere til hver enkelt bruker. Når hjemmehjelpen ikke kan skifte på sengen fordi det ikke står på listen over gjøremål, da er det noe riv ruskende galt. Fleksibilitet og brukermedvirkning skal være et sentralt kriterium for mennesker der hjelpebehovet er i stadig endring.

Noen mener at svaret på omsorgsutfordringene ligger i å fatte vedtak her i Stortinget og detaljert fortelle hvordan kommunene skal organisere sitt kvalitetsutviklingsarbeid. Det gjelder f.eks forslaget fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å opprette etiske komiteer i sykehjem. Senterpartiet mener det er svært viktig å styrke den etiske kompetansen hos mennesker som arbeider i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og slutter seg til intensjonen i forslaget fra de nevnte partier. Men løsningen ligger ikke nødvendigvis i å opprette etiske komiteer. Senterpartiet mener det er en ledelsesoppgave lokalt å sørge for at alle ansatte får den nødvendige etiske kompetansen gjennom kontinuerlig utprøving og refleksjon i det daglige arbeidet. Bakgrunnen for forslaget oppfatter jeg nettopp ut fra behovet for etisk refleksjon i møte mellom ansatte, brukere og pårørende. Kvalitetsavtalen mellom Regjeringen og Kommunenes Sentralforbund i samarbeid med yrkesorganisasjonene er vesentlig i denne sammenhengen, og Senterpartiet forutsetter at en utvikler ulike modeller for å styrke og forankre etikkarbeidet. Etiske komiteer kan for noen kommuner være ett tiltak sammen med mange andre i dette viktige arbeidet. Et annet forslag, som Kristelig Folkeparti kommer med, er å ansette en fagperson i hver kommune som har koordineringsansvar overfor familier med funksjonshemmet barn. Senterpartiet mener andre tiltak, som å styrke arbeidet med individuell plan, ansvarliggjøre ansvarsgrupper mv., kan være like viktige tiltak som at hver kommune skal ha en koordinator.

Utfordringene for kommunene er mange. Dette skal Regjeringen følge opp, bl.a. gjennom den brede kvalitetsavtalen som er inngått med Kommunenes Sentralforbund. Denne avtalen bygger nettopp på de fem strategiene jeg nevnte innledningsvis, og som et samlet storting er enig i. Denne avtalen er forankret i konsultasjonsordningen mellom Regjeringen og kommunesektoren og gjelder fram til 2010. Videre har Sosial- og helsedirektoratet i samarbeid med fagmiljøene utviklet en nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenestene. Denne strategien fokuserer i hovedsak på forbedring av innholdet i tjenestene, forbedring av systemene og på å styrke brukerne.

Undervisningssykehjemmene har også en svært viktig oppgave i å både utvikle og formidle gode eksempler på kvalitetsforbedring i omsorgen. Et eksempel som kan nevnes, er rutiner for tannstell, som Fyllingsdalen undervisningssykehjem arbeidet mye med, et annet er gode samhandlingsrutiner mellom første- og andrelinjetjenesten som Feviktun undervisningssykehjem i Grimstad kommune har utviklet, og som de videreformidler til andre kommuner. Jeg vil understreke at det i mange kommuner foregår et meget bra og spennende utviklingsarbeid. Man møter engasjerte medarbeidere som virkelig gleder seg til å videreutvikle omsorgstjenestene rundt omkring. Det som er viktig, er at man kan få lokalt tilpassede gode tjenester.

Kommunene har fått nye oppgaver. Et eksempel er at pasienter blir utskrevet fra sykehus mens de fortsatt er under behandling. Endring fra ferdigbehandlet til utskrivningsklar setter kommunehelsetjenesten under stort press mange steder. Det krever styrket kompetanse, oppdatert utstyr og noen ganger også økt bemanning. Halvannenlinjetjeneste med styrket behandlings- og pleiefaktor vil bli en viktig satsing framover. Den må bygges ut i et samarbeid kommunene imellom for å gi pasientene et godt behandlingstilbud lokalt. Eksempler i Trondheim og Bergen viser at det er mulig å få til. Det som er nødvendig, er å avklare de økonomiske forholdene. Senterpartiet mener at dette skal organiseres som en kommunal tjeneste, og at kommunene da må kompenseres av staten for slike forsterkede tiltak i kommunehelsetjenesten.

Noen vil vise til statlig stykkprisfinansiering som løsning på omsorgsoppgavene, med et sjekkhefte som løsning på alle utfordringene. Senterpartiet mener framtidens omsorg best kan løses lokalt, gjennom å legge vekt på tverrfaglig kompetanseheving, lokalt utviklingsarbeid, kommunal planlegging og organisasjons- og ledelsesutvikling. Fastsettelse av lokale kvalitetskrav bør skje på politisk nivå. Lokalpolitisk behandling av kravene til kvalitet styrker det lokale engasjementet i forhold til innholdet i omsorgstjenestene.

Fortsatt styrking av kommuneøkonomien og vedtaket senere i dag om at Regjeringen skal følge opp Stortingets behandling av omsorgsmeldingen, er det beste utgangspunktet for en trygg og god omsorg i framtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:50:22]: Det er godt å høre at man mener veldig mye. Men man velger å la være å gjøre noe med det.

Fremskrittspartiet fremmet følgende i et representantforslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding for Stortinget om hvorledes målet, om at det skal være et tilbud tilrettelagt for heldøgns pleie og omsorg for 25 pst. av befolkningen over 80 år i tiden frem til 2030, kan nås.»

Dette støttet Senterpartiet i oktober 2004. Hvilke endringer i samfunnet har skjedd som gjør at Senterpartiet i dag går imot dette forslaget?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:51:07]: Det som er helt vesentlig, er at kommunene har et differensiert tilbud slik at mennesker som trenger heldøgns omsorg, er sikret å få det. Noen kommuner velger å bygge ut omsorgsboliger, andre velger å bygge ut sykehjem. Noen satser på avlastningsplasser, som gjør at folk kan bo hjemme lenger og får være lenger i eget hjem. Dette er altså veldig forskjellig rundt omkring i de enkelte kommuner.

Etter den storstilte sykehjemsutbyggingen har en sett at mange kommuner ikke har nådd målet om å ha tilstrekkelig med sykehjemsplasser. Derfor vil altså Regjeringen i statsbudsjettet for 2008 fremme forslag om et investe-ringstilskudd, som gjør at kommunene fortsatt kan bygge sykehjem, slik at folk som har behov for det, skal få plass.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:52:20]: Det var godt å høre de eksemplene som representanten Skjælaaen nevnte fra to Høyre-styrte kommuner, Bergen og Grimstad. Høyre er opptatt av å sikre kvalitet i omsorgstjenestene og utvikle omsorgen.

Høyre mener også at alle de som trenger omsorgstjenester, har krav på å bestemme over sin egen hverdag. Det skal være en rett og ikke en plikt å velge mellom ulike tjenestetilbud. Det skal uansett være et offentlig ansvar å sikre at alle får et tilbud med god kvalitet, uavhengig av evnen og viljen til å velge.

I innstillingen skriver regjeringspartiene:

«Å være forbruker med krav og rettigheter er en krevende rolle. En kunde må selv ta ansvar for å holde seg orientert om tilbud, kvalitet og priser.»

Er det slik at Senterpartiet mener at alle omsorgstrengende må umyndiggjøres? Hva med alle unge funksjonshemmede, åndsfriske eldre og andre som pr. definisjon er ute av stand til å ta ansvar for sin egen hverdag – mener Senterpartiet at de må umyndiggjøres?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:53:22]: Nei, det mener vi faktisk ikke! Vi mener at folk skal ha mulighet til å velge også – velge hvem som skal komme hjem til dem. Men det er stor forskjell fra å ha brukermedvirkning til kommuner som f.eks. inngår avtaler med ISS for sykehjemsdrift eller hjemmetjenester, der selskap skal tjene penger på det offentlige tilbudet som gis. Jeg har en ryggmargsrefleks på at det vil vi faktisk ikke. Vi vil ikke at noen skal tjene penger på det offentlige omsorgstilbudet som kommunene rundt omkring ønsker å gi. Så enkelt er egentlig det.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:54:25]: Representanten Skjælaaen var inne på samhandlinga mellom første- og andrelinetenesta i innlegget sitt, og han peika på at samhandling er viktig.

Som representanten Skjælaaen veit, har eit utval som har utgreidd lokalsjukehusa sine akuttfunksjonar, nettopp lagt fram innstillinga si. Dei gjorde det i førre veke. Der slår dei fast at 90 pst. av befolkningas behov for helsetenester blir ivareteke av primærhelsetenesta, og at opp til 70 pst. av pasientane som treng akutthjelp, blir behandla på lokalsjukehus. Utvalet meiner da naturlegvis at med dette som utgangspunkt må ressursane i helsevesenet gå i retning av lokalsjukehus og primærhelsetenesta.

Så mitt spørsmål til Skjælaaen er: Er representanten Skjælaaen einig i utvalets konklusjon, og korleis vil han i så fall følgje opp denne konklusjonen – altså gå frå ord til handling?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:55:31]: Nå har jeg ikke lest hele rapporten, men jeg har lest sammendraget og litt inne i rapporten, og jeg er enig i mange av konklusjonene der.

Det er tydelig at denne gruppen ser på lokalsykehusene som en fantastisk flott ressurs som skal videreutvikles og bygges ut for å møte befolkningens behov, og særlig den aldrende befolkningens behov. Når jeg får tid til å studere rapporten nærmere, er jeg sikker på at jeg vil finne veldig mye bra i den.

Når jeg nevner halvannenlinjetjeneste, er det fordi vi ønsker at folk skal behandles på lavest mulig ansvarlig nivå. Det å ha noen forsterkede avdelinger, et forsterket sykehjem i en storkommune f.eks., mener vi er en god måte å løse dette på. Da må også kompetansen heves noe, og en må ha noe mer midler å drive for.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:57:02]: St.meld. nr. 25 for 2005-2006 om framtidas omsorgsutfordringar er på mange måtar ei løypemelding for korleis vi skal møte dei store utfordringane som vi alle veit kjem. Bakteppet er sjølvsagt eldrebølgja som vi kan seie kjem flaumande, spesielt frå og med 2020.

Det handlar om å gå frå ord til handling. I så måte hadde det vore ønskjeleg med meir konkrete tiltak enn det denne løypemeldinga inneheld. Dessutan burde Regjeringa lagt opp til sterkare forpliktingar i oppfølginga av stortingsmeldinga, slik ein samla opposisjon har teke til orde for.

Men uansett: Å skape ein berekraftig omsorgspolitikk for framtida er ei utfordring som treng brei politisk forankring.

Venstre meiner det er avgjerande at vi har eit godt og likeverdig helsetilbod til alle som treng det, når dei treng det. Helsevesenet må ta pasienten, lidingane til pasienten og dei pårørande alvorleg. Informasjon, medbestemming og kvalitetssikring er nødvendig for at vi som pasientar skal kjenne tryggleik når vi treng hjelp.

Venstre vil innanfor helsepolitikken prioritere meir til dei som treng det mest. Dette krev omprioriteringar og betre samhandling mellom ulike delar av helsevesenet. Stat og kommune har eit klart ansvar for å leggje samfunnet slik til rette at ein minimaliserer risikoen for helseskade. Auka satsing på rehabilitering og førebyggjande arbeid er viktig for å fordele ressursane betre innanfor helsevesenet og sørgje for at kronikarar, rusmisbrukarar og menneske med nedsett funksjonsevne får ein betre kvardag.

Det er urimeleg at tannhelsebehandling skal vere åtskild frå anna medisinsk behandling. Det er historiske og økonomiske årsaker til at sjukdom i tenner og munnhole ikkje blir refundert under offentlege ordningar. Venstre ønskjer ei offentleg refusjonsordning på lik linje med fastlegeordninga. Vi er glade for at andre parti i media no støttar oss i denne saka, men konstaterer at Venstre er det einaste partiet som har valt å forplikte seg økonomisk for å betre tannhelsa.

Fleirtalet i komiteen har i innstillinga sagt seg einig med departementet i at det er behov for å auke innsatsen når det gjeld legeårsverk i institusjonane med minst 50 pst. fram til 2010. Fastlegar med avtale i kommunane kan jobbe 7 1/2 time i veka med offentlege helsetenester. Offentlege helsetenester er i første rekkje tilsynslegefunksjon på sjukeheimar, skulehelseteneste og helsestasjonsverksemd – alt saman viktige funksjonar. Men kommunane kjøper jo i gjennomsnitt berre fire av desse timane. Det ligg altså store ambisjonar i omsorgsmeldinga om å auke talet på timar for legane på sjukeheimane, men då er det også viktig å gjere bruk av moglegheitene i den strukturen vi allereie har. Eg trur at kommunane tenkjer som så at kanskje vi her kan spare pengar, men dette er i alle fall kortsiktig tenking. Kommunane må vektleggje kjøp av desse tenestene i større grad. Venstre vil oppmode helse- og omsorgsministeren til å instruere kommunane til i større grad å kjøpe desse tenestene.

Som eg var inne på i det siste replikkordskiftet, er det nettopp lagt fram ein rapport om lokalsjukehusa sine akuttfunksjonar som viser kor viktige lokalsjukehusa er i helsetenestekjeda. Det blir slått fast at om lag 70 pst. av sjukehuspasientane kan behandlast på dette nivået. Vidare blir det slått fast at 90 pst. av befolkningas behov for helsetenester blir teke vare på av primærhelsetenestene. Det blir òg peika på kor viktig samhandlinga med kommunehelsetenesta er, og at pasientbehandling på lågast mogleg nivå er både riktig og viktig. Denne konklusjonen frå arbeidsgruppa inneber at ressursar må overførast til desse to lågaste nivåa i helsetenestekjeda.

Vi som politikarar har eit spesielt ansvar for å føre denne debatten på eit heilskapleg nivå, møte dei sjuke på riktig nivå og overføre ressursar til riktig nivå. Det er utruleg viktig. Greier vi å fange opp 1 pst. av pasientane med god behandling før dei treng sjukehusinnlegging, sparer vi mykje pengar som kan utnyttast andre stader i helsevesenet. Dette er både god pasientbehandling og god samfunnsøkonomi.

God ressursutnytting innan helsevesenet er viktig, men det aller viktigaste er sjølvsagt å få til ei god pasientbehandling. Mange eldre blir forvirra i møtet med forandra omgivnader og transport att og fram mellom ulike behandlingsnivå. Behandling i eigen heim eller på den institusjonen dei eldre bur, er etter vårt syn ein svært viktig del av det å gje ei verkeleg verdig omsorg.

Eg trur at det viktigaste for eldre på sjukeheim er å møte legar med spesialistkompetanse i allmennmedisin, og desse må utvide kompetansen sin på demens og alderspsykiatri. Eg trur at det er eit urealistisk mål å få utdanna nok spesialistar i geriatri til å møte eldrebølgja. Allmennmedisinarar bør altså få ein utvida og breiare kompetanse, slik at fleire eldre møtest på lågast mogleg nivå. Vi må organisere omsorgsoppgåvene slik at førstelinjetenesta blir styrkt, og slik at denne tenesta blir i stand til å ta meir ansvar, spesielt overfor eldre.

Venstre er glad for at Høgre og Kristeleg Folkeparti er med på ein merknad i innstillinga om «visitasordning» for eldre over 75 år – ein merknad som berre desse tre partia var med på. Dette er eit ledd i vår eldresatsing, og er etter vår oppfatning heilt i tråd med behandling på lågaste omsorgsnivå og ikkje minst godt førebyggjande arbeid.

Venstre er skuffa over at Regjeringa ikkje har lagt større vekt på å kontrollere at IPLOS-registreringa har vore i tråd med krav til brukarmedverknad og personvern. Det er viktig at det ikkje blir innhenta informasjon som det strengt teke ikkje er behov for, og spørsmål som blir stilte til brukarane av omsorgstenester, må ikkje opplevast som invaderande – det er ein føresetnad for at IPLOS kan brukast. Dette er ein uhaldbar situasjon for alle med hjelpebehov og eit klart brot på personvernet. Nokre av spørsmåla er forandra, noko Regjeringa har slått fast i denne meldinga, men spørsmålet fangar etter mitt syn ikkje opp behovet til brukarane utanfor heimen. IPLOS blir dermed fullstendig bortkasta som verkty for å fange opp behovet til brukarane, og gir ikkje kommunane riktig informasjon.

Venstre har stor forståing for at dei som blir registrerte, uttrykkjer mistillit til dette systemet. Det er krenkjande og fullstendig uakseptabelt. Detaljgraden i spørsmåla er for omfattande, og dei er svært intime.

Venstre vil uttrykkje sterk uro over det vedvarande presset som ligg føre for å gjere det enklare å samle, bruke og oppbevare personopplysningar knytte til helse. I mindre kommunar og bydelar er den einskilde brukaren svært lett å kjenne igjen med dagens IPLOS-registrering. Dette er uheldig. Menneske med hjelpebehov kjenner seg lett igjen som ein utgiftspost på kommunen sitt budsjett, noko som blir opplevd som audmjukande og krenkjande. I iveren frå samfunnet etter å kartleggje befolkninga risikerer vi at folk mister tillit til helsevesenet.

Venstre prioriterer ei større satsing på barne- og ungdomspsykiatri. Det er svært uheldig at barn og unge står lenge i kø for å få nødvendig behandling. For å møte utfordringane slik dei no er innanfor psykiatrien, må alle ledd i tiltakskjeda styrkjast på tvers av profesjonar og omsorgsnivå. Derfor prioriterte Venstre større løyvingar til helseføretaka innanfor psykiatri i det alternative budsjettet sitt. Også innanfor dette området må vi prioritere dei som treng det mest. Det er ikkje akseptabelt at barn står i kø i månadsvis for å få adekvat behandling.

Så nokre få ord om rehabilitering. Helseføretaka er prega av ulike haldningar og prioriteringar med omsyn til rehabilitering. Dette resulterer i svært ulike praksis, både når det gjeld tilbod og kva slags tenester som blir kjøpte. Det må ikkje vere slik at bustadadresse er fullstendig avgjerande for om den enkelte skal få eit godt rehabiliteringstilbod eller ikkje. Vi må få til ein konsensus innan fagmiljøa og prioritere forsking på kva som er god rehabilitering.

Når det gjeld Innst. S. nr. 126, er problemstillinga i den saka i praksis ein del av det totale omsorgsfeltet. Vi i Venstre meiner at forslaget til Framstegspartiet ikkje er nokon god idé. Vi meiner at den rettigheittenkinga som det her blir lagt opp til, ikkje er noko politisk sesam, sesam, og at det nærast er ein stor illusjon. Så vi har gitt til kjenne at vi vil stemme imot dette forslaget.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Sylvia Brustad [14:07:11]: De siste 20 åra har omsorgstjenestene gjennomgått flere reformer som har berørt både eldreomsorgen og ulike brukergrupper. Det er tatt krafttak både for å øke kapasiteten og ruste opp kvaliteten i tjenestetilbudet, men vi er ikke i mål. Det som også er nytt, er at antall yngre brukere under 67 år er nær fordoblet de siste ti åra, bl.a. i kjølvannet av reformer knyttet til utviklingshemning og Opptrappingsplanen for psykisk helse.

Denne regjeringa fører en politikk basert på fellesskapsløsninger. Vi prioriterer velferd klart framfor ytterligere skattelettelser til de rikeste blant oss, slik at eldre og andre som trenger omsorg, skal ha trygghet for at den kommunale omsorgstjenesten gir tilstrekkelig hjelp når man trenger det. Dette skal ikke være avhengig av tykkelsen på lommeboka.

Framtidas velferdssamfunn forutsetter at alle bidrar med sitt. Det er viktig at enda flere tar medansvar for tilrettelegging av egen bolig og aktiv deltakelse i samfunnet. Vi opplever en voksende seniorbefolkning, der mange kan møte alderdommen med økte ressurser, både helsemessig, økonomisk og utdanningsmessig. Dette gir framtidas eldre mulighet til å mestre sjukdom og funksjonstap på en enda bedre måte enn før. Vi lever lenger enn før. Det skal vi glede oss over. Det er vårt samfunns beste kvalitetsstempel.

Vi ønsker å videreutvikle dette samfunnet. Framtidas velferdssamfunn må i enda større grad evne å sette enkeltmennesket i sentrum og legge stor vekt på frihet, mangfold, brukerinnflytelse og uavhengighet. Ved utforminga av tjenestetilbudet betyr det mer individuell tilpassing og mindre standardisering og «stoppeklokkeomsorg». Jeg mener at rigide og detaljerte tidsskjemaer og instrukser er uforenlig med en slik utvikling og kan bidra til å umyndiggjøre både brukeren og den som skal hjelpe.

Regjeringa ønsker på ulikt vis å stimulere til enda mer brukerinnflytelse og legge til rette for at alle brukere, uavhengig av alder, diagnose eller funksjonsevne, kan leve et aktivt og verdig liv basert på egne ønsker og egne premisser. Reell brukerinnflytelse forutsetter at fagprofesjoner, forvaltninga vår og behandlingsapparatet er bevisste og sikrer at brukerne får økt innflytelse, slik at de i størst mulig grad settes i stand til å ta egne valg – og at de også blir lyttet til.

Framtida vil kreve at omsorgstjenesten samarbeider enda tettere med familie, med lokalsamfunn og frivillige organisasjoner. Til sammen utgjør alle disse grunnleggende ressurser som vi ikke kan greie oss uten i åra som kommer. Vi skal skape omsorgsfulle lokalsamfunn. Derfor må de kommunale helse- og sosialtjenestene fortsatt være forankret lokalt og være basert på lokaldemokrati, nærhet og lokalkunnskap. De kommunale hjemmetjenestene har sin styrke nettopp i samspillet med familie og lokalsamfunn.

Vi står overfor store utfordringer når det gjelder kvalitet, kompetanse og kapasitet i tida framover. Jeg er derfor glad for å konstatere at det er ganske bred enighet i komiteen om de lange linjene i omsorgspolitikken, både med vekt på fellesskapsløsninger og at kommunen fortsatt skal ha ansvar for utforming og finansiering av tjenesten. Fremskrittspartiet er unntaket, spesielt når det gjelder finansieringssystemet.

Det er av stor betydning at Kommunenes Sentralforbund og Regjeringa har inngått en ny avtale om kvalitet i omsorgstjenesten. Det betyr at vi er på felles kurs med kommunene. Det gir godt håp om at de målene vi har satt oss, kan nås.

Regjeringas forslag om hvilke strategier vi anbefaler, er vel kjent her i Stortinget. Jeg vil bare kommentere noen av de aller viktigste tiltakene.

Regjeringa har satt seg et mål om 10 000 nye årsverk i omsorgstjenesten innen utgangen av 2009. Vi har vurdert det både som nødvendig og realistisk at størstedelen av veksten kan skje i form av personell med helse- og sosialutdanning. Det er ambisiøst, men helt nødvendig. Vi har som kjent prioritert en betydelig økning i kommunenes inntekter. Kombinert med en sterk økning i skatteinngangen er kommunene tilført 18 milliarder kr i nye inntekter i løpet av 2005 og 2006.

For noen dager siden fikk vi de nye tallene om utviklinga i antall årsverk fra Statistisk sentralbyrå. Vi kunne med glede konstatere at det i 2006 var en vekst på hele 3 900 nye årsverk. Det er den sterkeste veksten i antall årsverk i løpet av seks år. Dette bekrefter at Regjeringas politikk fører fram, uten øremerking av midler og uten detaljstyring av kommunene, men ved å gi kommunene betydelig mer penger.

Kommunenes Sentralforbund har nylig meldt at kommunene har planer om 2 000 nye årsverk i 2007. Samlet sett viser dette at vi er godt over halvveis til målet om 10 000 nye årsverk. Dette gir oss mulighet til å gi mer omsorg i omsorgsboligene, mer omsorg hjemme og mer omsorg i sjukehjemmene, og til å gjøre enda mer innenfor demensomsorg, utvide dagtilbudet og satse mer på kultur og sosiale tiltak. Derfor er dette så veldig viktig. Økninga innebærer også at de ansatte kan ta seg litt bedre tid og kute litt mindre.

Vi har også tallfestet mål om flere helsefagarbeidere, flere med fagskoleutdanning, flere med desentralisert høgskoleutdanning og videre- og etterutdanning ved høgskolene. KS vil også, sammen med yrkesorganisasjonene, bidra til at ansatte skal ha grunnleggende kompetanse i etikk. Her kommer det til å bli større utfordringer i tida framover. Dette kan gjøres på ulikt vis rundt i kommunene. Regjeringa vil stimulere og bidra til forsøksprosjekter innenfor dette området. Det er ikke sikkert at etiske komiteer vil passe alle steder og i alle kommuner f.eks.

Regjeringa har som kjent også varslet at vi kommer med et nytt investeringstilskudd neste år til å bygge flere sjukehjem, omsorgsboliger, korttidsplasser i sjukehjem og heis i blokker, slik at folk kan bo lenger hjemme når det er ønskelig. Dette tilskuddet vil selvfølgelig være rettet mot eldre mennesker, men også mot de langt flere yngre brukere under 67 år som trenger mye omsorg og bra steder å bo. Det er også viktig å si det som er offentlig kjent, at vi går inn for en overgangsordning for inneværende år, for ikke å få stopp i utbygginga. Det betyr at de som setter i gang i år, selvfølgelig har mulighet til å søke om å bli vurdert på lik linje med dem som søker fra neste år. Vi kartlegger nå behovet i kommunene. Jeg vil drøfte utforminga av tilskuddet med KS, og Stortinget vil få en grundig orientering i forbindelse med statsbudsjettet til høsten.

Forsknings- og utviklingsarbeid er også viktig for å kunne planlegge og forbedre omsorgstjenestene, fordi vi hele tida må videre, fordi vi hele tida får ny kunnskap, og fordi teknologien heldigvis går framover. Derfor skal vi ha en gradvis opptrapping av midler til omsorgsforskning. Vi gjør det i nært samarbeid med Norsk Pensjonistforbund, som bidrar på en prisverdig måte gjennom Einar Strands forskningsfond. Vi har også varslet etablering av fem forsknings- og utviklingssentre, hvorav det ene allerede er åpnet. Jeg er glad for at en enstemmig komite ber Regjeringa prioritere dette.

Jeg registrerer med glede at det er brei enighet om å styrke legetjenesten i sjukehjem. Vi trenger ikke ha noen lange foredrag og argumenter for hvorfor det er riktig. Vi må gjøre det for å dekke pasientenes behov, og det er også avgjørende for å få en riktigere pasientflyt mellom sjukehjem og sjukehus. Derfor har vi angitt det målet som alle kjenner til her – minst 50 pst. økning fram til 2010. Vi mener at det må bestemmes lokalt hvor mange ansatte de trenger på hvert enkelt sjukehjem f.eks., men vi legger opp til fortsatt styrking av kommuneøkonomien. Vi legger opp til at alle kommuner innen utgangen av dette året må ha rapportert hvilke planer de har for å følge opp dette målet, vi legger opp til at sjukehjemsmedisin skal få en mer sentral plass i medisinutdanninga, og vi skal stille krav om turnustjeneste i sjukehjem.

Jeg vil helt til slutt si noen få ord om demens – et område som fram til nå har vært for lite berørt, et område som jeg mener mange bør erkjenne at det er gjort for lite på. Regjeringa jobber nå – som en oppfølging av omsorgsmeldinga, og det vi sier der, og som jeg ser det er ganske brei støtte til i Stortinget – med en egen demensplan. Vi er nødt til å få til flere dagtilbud, vi er nødt til å få til mer avlastning, vi må sørge for å få diagnosen stilt enda tidligere, og vi må gi en enda bedre hjelp enn det som er tilfellet i mange kommuner i dag.

Jeg vil også si at jeg mener vi generelt sett har kommet langt når det gjelder pleie og omsorg, men vi er ikke i mål alle steder. Hovedfokuset bør etter vår mening i tillegg til dette og utbygging i tida framover være på alt det som går på det å være mennesker, enten man er ung eller gammel.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP)[14:17:16]: Statsråden var i sitt innlegg inne på det tilskuddet som en har varslet i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 til eventuelle nye sykehjemsplasser, ombygging av eksisterende boliger etc. Man sier også at man i de kommunene som vurderer å bygge ut noe i år, kan søke på samme måte. Problemet er at man ikke vet verken størrelsen på dette, måten man skal innrette dette på, eller hvordan man har tenkt å gjøre det.

Mitt spørsmål til statsråden er: Frykter ikke statsråden nå at dette kommer til å stoppe den planleggingen som skjer for inneværende år? Kommunene vet jo ikke hvorvidt man får innvilget dette eller ikke. Man vet ingenting om størrelsen på dette bidraget, hvordan man skal få ansvaret, hvilke plasser det skal satses på, og i hvor stort omfang. Hvordan skal disse kommunene kunne forholde seg til at man kan søke i år, men ikke kommer til å få svar før til neste år?

Statsråd Sylvia Brustad [14:18:29]: Det er riktig som representanten Nesvik sier, at alle kriterier ikke er klare. Dem kommer vi tilbake til i statsbudsjettet. Vi har allikevel varslet om at de som velger å bygge videre i år – noe jeg synes er bra at de gjør, for vi trenger videre utbygging – kan søke og bli vurdert på lik linje med de andre fra neste år.

Det er klart at de tar en sjanse, men det er ingen tvil om at vi her snakker om et begrenset antall kommuner. Jeg har snakket med en del folkevalgte i noen av de kommunene, og flere av dem er villige til å ta den sjansen for å kunne komme i gang med utbygginga. Jeg kan også si fra Regjeringas side at det er viktig at vi får på plass dette. Derfor er dette et område vi kommer til å prioritere. Vi kommer tilbake til med nøyaktig hvor mye når vi kommer tilbake til statsbudsjettet til høsten.

Inge Lønning (H) [14:19:16]:I Politisk kvarter i morges kom statsråden i skade for å hevde at fordelingen når det gjelder innsatsstyrt finansiering, 40/60 pst., ble innført av denne regjering. Jeg vil gjerne gi statsråden en mulighet til å korrigere det nå.

Statsråden sa i sitt innlegg at fremtidens velferdssamfunn forutsetter at alle bidrar med sitt. Jeg kan ikke være mer enig. Men hvorfor er statsråden og Regjeringen da så skeptiske når kvinnelige sykepleiere – prosentfordelingen er jo slik – ønsker å etablere seg som gründere på omsorgsområdet? Burde ikke det være midt i blinken for det som er Regjeringens ønske?

Så, til sist, til de 10 000 årsverk. Det er grunn til å gratulere med tallet 3 900 for året 2006, men det er noen skjær i sjøen som jeg må få lov å peke på. Under denne regjering har sykefraværsprosenten i denne sektoren økt til skyhøye 8,2 pst. Det slår bena under en betydelig del av denne økningen. Hva vil statsråden gjøre for å møte denne utfordringen?

Statsråd Sylvia Brustad [14:20:38]:For det første: Når det gjelder antallet årsverk, tror jeg ingen kan bestride at det i 2006 var den sterkeste veksten i antall ansatte på over seks år. Det betyr at i den tida Høyre satt i regjering og hadde mulighet til å bidra til å få flere ansatte i denne sektoren, gikk det ikke fullt så bra. Det henger selvfølgelig sammen med at Høyre gjennom flere år sultefôret kommunen, i motsetning til hva denne regjeringa gjør. Det er bl.a. det vi nå ser resultater av.

Hvorfor er det så viktig i dagens debatt? Jo, det er fordi vi ikke greier å gi et kvalitetsmessig bra tilbud hvis vi ikke har nok mennesker – og med ålreit utdanning – i forhold til de utfordringer som er. Derfor er det viktig når en ser på kommuneøkonomien, at en også ser på antall årsverk. Dette gir konkrete resultater, og det utgjør en forskjell, sjøl om enkelte opposisjonspartier prøver å gi et annet inntrykk.

Når det så gjelder spørsmålet om sjukefravær, tar jeg det på største alvor. Det er også noe av bakgrunnen for at jeg har instruert mine helseforetak om at det er noe av det de bør prioritere. Jeg vet at Åslaug Haga også jobber tett med sine ordførere for å få sjukefraværet ned.

Laila Dåvøy (KrF) [14:21:49]: Jeg konstaterer i dag at regjeringspartiene på mange måter forteller at de veldig gjerne vil forplikte seg. Representanten Rune Skjælaaen kaller det for en konstruert uenighet når vi snakker om forpliktelser framover.

I dag tidlig var jeg i Politisk kvarter med statsråden. Vi hadde en debatt, og også i den debatten brukte statsråden begrepet «forpliktelser». Det er jo positivt. Så mitt helt konkrete spørsmål til statsråden er: Er det nå slik at Regjeringen vil forplikte seg til en plan framover, der vi vil se igjen både framdrift og at det blir penger medfølgende, altså en antatt ramme for satsingen fram til 2015? Hvis det var mulig, ville jeg veldig gjerne bedt om et ja- eller nei-svar. Men det er sikkert ikke mulig.

Statsråd Sylvia Brustad [14:22:58]: Jeg tror spørsmålet er litt for omfattende til at jeg kan svare et klart ja eller nei. Men det jeg kan si, er at Omsorgsplan 2015, som ligger i denne meldinga, allerede er forpliktende. Når Regjeringa tilbød Kristelig Folkeparti og de andre opposisjonspartiene å komme tilbake med en egen sak i tilknytning til statsbudsjettet, var det et ærlig forsøk fra vår side, fordi vi ønsket et forlik og en nærmere dialog. Jeg beklager at det ikke var mulig å nå fram.

Ja, det kommer til å bli forpliktende i den forstand at når vi legger dette fram sammen med budsjettet, kommer vi også til å vise hvor mye penger vi vil bruke på investeringstilskudd for å få bygd mer, og hvor mye mer til kommuneøkonomien for at vi skal få ansatt enda flere og få mer kvalitet inn, og vi har allerede forpliktet oss til en flerårig satsing på å få økt legetjenesten i sjukehjem og utdannet flere helsefagarbeidere – for å nevne noe.

Jeg mener at denne regjeringa allerede har vist at vi vil forplikte oss i forhold til at dette er et av de aller viktigste satsingsområdene, og det skal vi selvfølgelig også vise i oppfølginga når vi kommer tilbake til saka i høst.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:24:17]: Det er fleire som har vore inne på styrking av legetenestene i sjukeheimane, og statsråden var òg nettopp inne på det. Det er eit satsingsområde som det eigentleg er brei semje om.

Vi har høyrt at på norske sjukehus er det ein lege på to pasientar og på sjukeheimane éin lege på 180 pasientar – ein enorm forskjell. Dersom vi går inn i tala, veit vi at frå 2002 til 2004 auka talet på legeårsverk i spesialisthelsetenesta med 8,3 pst., eller 810 stykke, mens det i kommunehelsetenesta var berre litt over 4 pst., 167 stykke, altså fem gonger så stor auke i spesialisthelsetenesta som i kommunehelsetenesta. Med denne faktiske utviklinga blir det ikkje lett å realisere det ambisiøse målet, og spørsmålet mitt til statsråden er: Har statsråden konkrete løysingar på korleis ein skal nå dette ambisiøse målet?

Statsråd Sylvia Brustad [14:25:19]: Ja, jeg har god tro på og håp om et godt samarbeid med kommunene og organisasjonene på området for å få dette til. For eksempel det faktum at vi nå tar sjukehjemsmedisin inn i utdanninga er svært viktig. At vi kommer til å fortsette å gi betydelige midler til kommunene for at de på den måten skal få ansatt flere, er også et veldig viktig tiltak, og ikke minst at vi nå åpner for turnustjeneste i sjukehjem. Vi har erfaring med at mange har slutten av sin turnustjeneste i sjukehus, og det er bra, fordi mange av dem velger å jobbe i sjukehus etterpå. Det trenger vi også. Men hvis flere får innsikt i hvor spennende og interessant det er å jobbe i dagens sjukehjem og sånn det kommer til å bli framover, tror vi at det også kan være et bidrag til å få flere leger inn i sjukehjem. Vi jobber veldig nært ikke minst med Legeforeningen med tanke på hvordan vi skal få dette til i praksis. Utviklinga så langt viser at vi er på rett veg, og jeg håper og tror vi skal greie økninga på 50 pst. i løpet av få år.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:26:35]: Statsråden beklager, og det skal man lytte til når det sies i stortingssalen. Hun beklager at det ikke ble et forlik om denne saken. Det gjør jeg også. Men det burde ikke komme overraskende på statsråden, for kravet om en forpliktende økonomisk handlingsplan har fra Kristelig Folkepartis side ligget der fra dag én – i det brevet vi sendte til partiene, i det møtet vi hadde med statsråden i departementet, og i det møtet statsråden hadde i Kristelig Folkepartis landsstyre om nettopp denne saken. Derfor er det skuffende at det ikke fra Regjeringens side var vilje til å gjøre det som Arbeiderpartiet og de andre regjeringspartiene gjorde i forbindelse med opptrappingsplanen for psykisk helse. De krevde at regjeringen fremmet et forslag om en forpliktende handlingsplan for psykiatrien, en økonomisk forpliktende opptrappingsplan. Det er man altså ikke villig til å gjøre når det gjelder landets pleietrengende og eldre, i hvert fall ikke så langt. Men jeg har et ørlite håp om at statsråden vil justere kurs, og at hun benytter nok en anledning her i salen til å si at den saken vi vil komme med i høst, vil inneholde en forpliktende økonomisk framdriftsplan.

Statsråd Sylvia Brustad [14:27:42]: Jeg mener Regjeringa og regjeringspartiene her i huset har sagt veldig klart at vi er interessert i et samarbeid, og jeg er veldig glad for det initiativet representanten Høybråten tok i forhold til det. Jeg opplever faktisk også at vi er enige om hovedretningen når det gjelder eldreomsorgen og omsorgen for andre som trenger det.

Jeg mener at Regjeringa har sagt veldig klart fra og forpliktet oss veldig klart når det gjelder å bruke betydelig flere penger for å få bygd ut nødvendig antall sjukehjem og omsorgsboliger, og å bruke betydelig mer penger til kommunene for å få ansatt enda flere. Vi har også varslet i omsorgsmeldinga Omsorgsplan 2015, som er forpliktende, og som er opptrappende. Så kommer Regjeringa tilbake med dette som en egen sak i tilknytning til statsbudsjettet, hvor vi vil følge opp det vi har varslet i omsorgsmeldinga, og vurdere de tiltak som ligger inne, selvfølgelig også medsendt fra Stortinget.

Jeg er lei meg for at dette strandet på at Kristelig Folkeparti var så bastant på at de ville ha en proposisjon. Jeg tror ærlig talt at folk ute er opptatt av hvilke tilbud de får, og der mener jeg at det er mye å enes om fortsatt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:29:15]: (komiteens leder): Dette er en sak som har skapt store forventninger i befolkningen, fordi man gjennom en rekke forskjellige medieoppslag har sett at det er store forskjeller kommunene imellom. Man har også sett at det er store mangler, det er stor etterspørsel etter nye sykehjemsplasser, og det har også vært tverrpolitiske uttalelser om at alle partier ønsker å gjøre noe med det.

Vi husker alle initiativet, og jeg vil faktisk gi ros til Kristelig Folkeparti ved Dagfinn Høybråten som tok et initiativ til å prøve å få til et bredt samarbeid. Det tok også statsråden inn over seg, og det har bl.a. vært et møte hos statsråden mellom alle de politiske partiene for å prøve å komme fram til en enighet. Det syntes jeg var veldig positivt, og en del har det kommet ut av det. Forhåpentligvis kommer vi nå videre, for det er veldig mye bra som står i meldingen og innstillingen som foreligger. Det er likevel relativt stor uenighet om hvor forpliktende det som nå ligger i innstillingen, er, og på hvilket nivå Regjeringen har tenkt å følge opp de forskjellige forslagene som ligger der. Det skaper igjen en viss usikkerhet, om hvorvidt Regjeringen vil følge opp det som ligger der, og om man vil få en annen utvikling enn den vi dessverre så i forbindelse med eldreplanen. Jeg tror alle og enhver i denne salen skal ta inn over seg at den eldreplanen som vi har lagt bak oss, i stor grad ble en boligreform og ingen omsorgsreform. Det tror jeg vi skal lære av også når det gjelder den måten vi innretter det som kommer framover, på.

Så har det selvfølgelig vært en debatt om hvorvidt man skal fremme en proposisjon, eller om man skal omtale det i forbindelse med statsbudsjettet, eller hva man skal. Det kan ikke være noen som helst tvil om at en proposisjon, dvs. en forpliktende handlingsplan, er mer forpliktende enn å omtale det i forbindelse med statsbudsjettet. Da kunne og ville man ha fått en mye grundigere diskusjon enn om dette kommer mer eller mindre som et haleheng til det statsbudsjettet som kommer til høsten.

Videre er det også noe som er svært underlig, og det er det tilskuddet som man varsler vil komme, til investeringer, eventuelt ombygginger med heis og tilrettelegging. Ja, hva har kommunene å forholde seg til der da? Det ville jo vært helt naturlig at man i hvert fall i kommuneproposisjonen hadde omtalt denne problemstillingen, slik at kommunene vet hva de har å forholde seg til når de skal planlegge sin virksomhet for bl.a. neste år. Det kan jo være slik at man kan få en viss mistanke om at grunnen til uthalingen og kanskje en av grunnene til at man ikke vil komme med størrelsen på dette nå, er at man skal inn i en valgkamp til høsten, og så får man se hva som kommer etter den tid. Jeg håper i hvert fall at et skikkelig tilskudd kommer på plass.

Det er store forskjeller kommunene imellom med hensyn til hva slags tilbud som gis. Det er også slik at bostedsadressen din faktisk er avgjørende for om du får en sykehjemsplass eller ikke. Bostedsadressen din er også det som avgjør om du får et visst antall hjemmehjelpstjenester, hjemmesykepleie og andre tiltak, dette fordi kommunene selvfølgelig prioriterer forskjellig.

Fremskrittspartiet ønsker å endre finansieringssystemet, men det er viktig å ha klart for seg at det er finansieringen vi foreslår skal endres. Kommunene skal fortsatt ha ansvaret for at tilbudene er der. Kommunen skal legge til rette slik at den enkelte får den hjelpen som han/hun har behov for. Problemet er bare at det geografisk er store forskjeller i dag. Dette må vi få endret på. Derfor ønsker Fremskrittspartiet at staten skal overta det finansielle ansvaret, men ikke handlingene og tilbudet, og det er her i hvert fall en del helt åpenbart ut fra sine innlegg har misforstått.

Så tror jeg det var representanten Bøhler som var inne på det med fritt brukervalg, og jeg tror også representanten Skjælaaen var inne på disse problemstillingene, at det måtte ikke være slik at ISS og andre kunne tjene penger på noe innenfor helse. Ja, da må jeg bare si at man er rimelig langt på siden. Hvordan man klarer å gjøre det frie brukervalget om til noe negativt, begriper jeg ikke. «Brukervalg» er et positivt ord. «Fritt» er også et positivt ord. Ja, du må nesten være medlem av Senterpartiet eller andre partier på venstresiden for å klare å gjøre denne friheten om til noe negativt. Jeg håper virkelig at man går grundigere inn i dette fra de partienes side, og at de skjønner at det frie brukervalget er en verdi i seg selv.

Jeg skal bare vise til et enkelt eksempel på at behovene finnes i kommunene. I dagens Aften kan vi lese følgende: «Kastet ut av sykehjemmet». Det henvises til en episode ved juletider der en pasient ikke lenger fikk være på sykehjemmet fordi vedkommende hadde et psykisk problem i tillegg. Vi har store utfordringer, og det er viktig at vi kommer på banen, og at vi kommer på banen raskt, nettopp for å hjelpe flest mulig. Jeg har helt og fullt tro på at statsråden ønsker det. Jeg har helt og fullt tro på at samtlige partier i denne salen ønsker å gjøre det beste for de eldre. Men det er helt åpenbart at vi har forskjellige virkemidler for å nå det målet, og hvis vi skal komme noen vei, nytter det ikke bare å følge det samme sporet som vi har gjort over flere år. Ja, dette har faktisk vært en pågående debatt helt fra 1980-tallet, om hvordan vi skal organisere, hvordan skal vi klare å bli bedre.

Det har også vært en diskusjon om antallet legeårsverk. Vi er jo i den situasjonen at dagens sykehjem faktisk er minisykehus. Da er det jo litt underlig å vite at i sykehus er det én lege på to pasienter. I sykehjemmene er det gjennomsnittlig en lege pr. 180 pasienter. Det setter ting litt i perspektiv. Meldingen tar heldigvis for seg dette, men der også er man ganske vag. Hvor raskt kan man klare å få til en fordobling av legeårsverk i sykehjemmene? Hva ønsker man f.eks. å foreta seg i forbindelse med de korridorpasientene og utskrivningsklare pasientene som ligger på sykehus fordi vi faktisk mangler sykehjemsplasser?

Statsråden var selv inne på gledelige tall. Ja, det er gledelig med en vekst på 3 900 årsverk innenfor helse- og omsorgssektoren. Problemet er jo bare at dette tallet nå blir spist opp av sykefraværet, og det hjelper oss veldig lite med nye årsverk innenfor helse- og omsorgssektoren hvis sykefraværet også øker. Vitsen er jo at vi skal ha flest mulig personer som skal jobbe der og yte omsorg, og da må vi også sette i verk tiltak for å få ned sykefraværet. Det håper jeg man tar på alvor, for vi har i hvert fall ikke sett den virkningen ennå. Ja, sågar gikk man jo inn for at man skulle redusere sykefraværsutbetalingene for inneværende år med 2,5 milliarder kr. Men det har gått motsatt vei. Sykefraværet øker, og dette er det viktig at man tar inn over seg.

Så ja, vi har behov for nyansatte. Vi har også behov for å gjøre noe med systemet knyttet til finansieringen, nettopp for å ta brukeren på alvor. Hvis vi mener det vi sier i veldig mange sammenhenger, at pasienten skal stå i fokus, må vi også sørge for at tilbudene ligger til rette for det, og at det ikke blir veldig mye prat.

Jeg ønsker også å ta for meg en annen stor utfordring som vi har. Det er å få tilstrekkelig med spesialister innenfor geriatrien. Hva som er bakgrunnen for mangelen her, er det vanskelig å si noe om. Det er mulig at det tidligere ikke har vært såkalt status nok å utdanne seg innenfor dette området. Jeg håper vi kan gjøre noe der. Jeg tør også håpe at vi klarer å få til en ordning med at turnuskandidater, som legene, også kan være i sykehjem, men da ikke istedenfor, men i tillegg til de legene som skal være der, nettopp fordi vi trenger å øke kompetansen. Vi trenger å få flere geriatere som skal ta seg av utviklingen i framtiden når det gjelder antall eldre. Jeg tror vi skal være klar over én ting, og det er at det at antallet eldre øker, er en ønsket utvikling, og vi ønsker jo å gi et best mulig tilbud. Men da må vi også ta på alvor de utfordringene som det gir.

Jeg er veldig spent på det tilskuddet som er varslet skal komme til høsten. Men jeg frykter at fordi det er så vagt, og fordi man ikke vil gi bedre signaler enn det man har gjort fram til nå, om hvordan dette skal innrettes og størrelsen på det, vil man kunne få et problem med årets utbygginger. Jeg håper så ikke skjer, og ser fram til høsten og at vi skal få på plass et skikkelig tilskudd.

Jeg tar herved opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har teke opp dei forslaga han refererte til.

Gunn Olsen (A) [14:39:47]: Hver eneste dag bruker helsepersonell over hele landet all sin kunnskap og kraft på å gjøre folk friske eller sette dem i stand til å leve med sine sykdommer og funksjonshemninger. Storting og regjering krever gjennom sine budsjetter at det stadig forskes mer på å ta stadig bedre medisiner og behandlingsmetoder i bruk.

Mange av resultatene påvirker vår levealder. Vi blir eldre, men ingen har likevel noen forsikring om at de ikke trenger omsorg og pleie. Mange trenger omsorg og pleie i ung alder. Det er viktig å understreke at denne meldinga også omhandler unge mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, og som av ulike grunner trenger omsorg og pleie.

Det er likevel et faktum vi ikke må glemme: 70 pst. av de eldre klarer seg sjøl. 10 pst. må ha store omsorgsressurser. Da har vi en åpenbar utfordring i å sørge for at de 20 pst. som ligger midt imellom, ikke havner blant de 10 pst. Denne omsorgsmeldinga tar høyde for nettopp det – flere hender, bedre kvalitet, bedre legedekning, mer forskning og ikke minst mer hverdagskvalitet, som alt fra det gode måltid til mer aktivitet som gir livet et bedre innhold. Dette gjelder ikke minst mange unge med pleie- og omsorgsbehov, som ikke får delta i aktiviteter som er tilpasset deres alder.

Mange steder rundt i landet blir det gitt en masse god kvalitet i omsorg, men det er ikke det som preger oppslagene. Hva er det som er så galt med omsorgen vår? Norsk helsevesen, eldreomsorg og omsorg for fysisk og psykisk funksjonshemmede holder en høy standard sammenlignet med de fleste andre land. Ikke minst er det stor grunn til å glede seg over at helse og omsorg er en rettighet finansiert over offentlige budsjetter.

Omsorgsmeldinga setter de eldre og de yngre som ellers har omsorgsbehov, på dagsordenen. Det i seg sjøl er et godt virkemiddel. Vi trenger å få hevet statusen med å jobbe i helse- og omsorgssektoren, slik komitelederen også var inne på i sitt innlegg, og vi trenger mer respekt for dem som ikke klarer hverdagen sin uten hjelp. Vi vil ikke ha et samfunn der vi blir gradert i forhold til alder. Eldre kan ikke behandles etter samme tenkesett som 40-åringer. Unge med pleie- og omsorgsbehov kan ikke behandles etter samme mal som de gamle.

Jeg tror faktisk vi trenger mer solidaritet mellom generasjonene. Et godt samfunn vil være et samfunn med solidaritet mellom dem som er friske, og dem som er syke, mellom dem som er unge, og dem som er gamle. Vi må søke å finne en balanse i vårt syn på gammel og ung.

Denne meldinga har fokusert på det forebyggende arbeid. Vi vet at sosial isolering, mangel på mosjon og mentale stimuli fører til skrøpelighet og depresjoner hos gammel og ung. Det er viktig å forsterke aktiviteten på dette området. Det vil skape et varmere samfunn og spare fellesskapet for store utgifter.

Eldre som holder seg i fysisk form, får sosialt og kulturelt påfyll. De holder seg friske lenger. De er en ressurs for ethvert lokalsamfunn. Det forebyggende og det frivillige arbeid kan gå hand i hand. Det tar omsorgsmeldinga på alvor.

Vi er svært fornøyd med at vi har en statsråd som viser respekt og har et oppriktig engasjement for denne saken.

Høyre har vært enig i det aller meste i denne meldinga. Jeg er en av dem som har gledet meg storlig over det. Det blir mer et spill for galleriet enn en realitet når Høyre ynder å framstille den store uenigheten om framtidas omsorg. De som måtte lese denne meldinga, vil undre seg når de leser hva slags forslag Høyre er med på utover det som står i innstillinga.

Når det gjelder Kristelig Folkeparti, uttrykker de så mye skuffelse over Regjeringa og så lite glede over resultatet. Det har jeg ikke tenkt å ergre meg over, men jeg undres.

Sona Irene Sjøli (H) [14:44:27]: St.meld. nr. 25 tar utgangspunkt i at vi vil få en dobling av antall eldre omsorgstrengende i løpet av 35 år. Det er imidlertid viktig, synes jeg, å understreke at framtidens omsorgspolitikk også må utformes for å møte behovene hos de yngre omsorgstrengende. Det har vært en dobling av denne brukergruppen de siste ti år. Dette gjenspeiler at kommunene gjennom ulike reformer har fått større ansvar, bl.a. for mennesker med utviklingshemning og psykisk sykdom, slik statsråden også var inne på. Dette stiller omsorgstjenesten overfor en ny utfordring. Stadig flere mennesker trenger tjenester for å mestre sin hverdag gjennom et helt livsløp. De skal få være barn, ungdom, ektefelle og foreldre til tross for at de lever med en funksjonsnedsettelse eller en sykdom.

Det er selvsagt et grunnleggende krav at alle skal få de tjenestene de trenger, når de trenger det. Men vi skal ha høyere ambisjoner enn som så. Alle skal få mulighet til å leve et selvstendig og meningsfylt liv i fellesskap med andre. Da er det ikke nok å ha et tilbud om hjemmetjeneste eller sykehjemsplass, som tradisjonelt har dekket mange av behovene for eldre omsorgstrengende. Høyre er glad for at komiteen støtter våre forslag om å gi flere anledning til å få hjelp i form av borgerstyrt personlig assistanse, BPA. Målet er større frihet i hverdagen for dem som trenger hjelpemiddelet BPA, slik at de kan få hjelp til å styre sin egen hverdag. En av dem som har benyttet denne ordningen, Tormod Omholt-Jensen, beskriver det slik:

«BPA er et verktøy som setter meg i stand til å leve mitt liv på en måte som jeg trives med. BPA er jo blant annet forutsetningen for at jeg kan ha arbeid og forutsetningen for å fungere i et parforhold.»

Samarbeidsregjeringen utvidet retten til hjelp i form av BPA til å omfatte bl.a. familier med funksjonshemmede barn og mennesker som trengte bistand til å ivareta arbeidslederrollen, f.eks. utviklingshemmede. Statsråd Brustad lovet for mer enn halvannet år siden å følge opp Samarbeidsregjeringens forslag om å gi flere mennesker med omfattende bistandsbehov tilbud om bistand i form av brukerstyrt personlig assistanse. Vi registrerer nok en gang at regjeringspartiene viser til at et høringsutkast skal utarbeides. Jeg håper at dette arbeidet kan få høyere prioritet framover.

Jeg vil også be statsråden merke seg at hele komiteen støtter Høyres merknad om at alle skal ha rett til å få bistand til å ivareta arbeidsgiveransvaret gjennom ULOBA. I dag er det kommunene som avgjør dette på vegne av den som trenger hjelp. Andelslaget ULOBA ble stiftet for 15 år siden av pionerer som ønsket større frihet og styring av eget liv for mennesker med bistandsbehov. Disse pionerene var en del av en internasjonal «independent living»-bevegelse. I 2005 hadde ULOBA 530 andelseiere som leder mer enn 3 000 assistenter i 93 kommuner og bydeler. Slik Høyre ser det, viser andelslaget et forbilledlig eksempel på hvordan private virksomheter bidrar med sitt engasjement i en framtidsrettet utvikling av tjenestetilbudet.

Høyre mener at et løft for habilitering og rehabilitering må bli den neste store helsepolitiske satsingen. I dag bruker helsetjenesten store ressurser på å redde liv, men de som blir reddet, har også krav på et verdig liv etter ulykken, skaden eller sykdommen som har rammet dem. Ifølge en undersøkelse foretatt av SINTEF svikter tilbudet om habilitering og rehabilitering i mange ledd. Foreldre med funksjonshemmede barn opplever at de ikke får den hjelpen de trenger for at deres barn skal kunne utvikle seg i tråd med sitt potensial. Helsetilsynet slår i sin rapport for 2006 fast at det ikke finnes et likeverdig habiliteringstilbud for barn over hele landet. Jeg har personlig vært i kontakt med familier som det siste året har måttet flytte fra en kant av landet til en annen for å få det habiliteringstilbudet de ønsker for sine barn. Bare 50 pst. av alvorlig hodeskadde får tilbud om tidlig rehabilitering og dermed en sjanse til å gjenvinne helt nødvendige funksjoner. Mennesker dør i kø i påvente av et tilbud om rusbehandling.

Et løft for habilitering og rehabilitering vil først og fremst være en investering i livskvalitet for mange mennesker. Det handler om å gi mennesker som er rammet av sykdom, skade eller funksjonshemning, en ny sjanse til å mestre hverdagen og klare seg uten hjelp. Derfor har Høyre allerede satt av 500 mill. kr i sitt alternative budsjett til dette. Vi håper regjeringspartiene vil følge etter i neste års budsjett, slik statsråden i dag har forpliktet seg til.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Lars Joakim Hanssen (FrP) [14:50:09]:En god og trygg eldreomsorg handler om menneskeverd og trygghet når man ved slutten av et langt liv har behov for bistand fra andre. I stortingsvalget lovet samtlige partier å satse på eldreomsorg, noe man trygt kan si dessverre ikke er tilfellet i alle landets kommuner. I flere av de rød-grønne kommunene ser vi at eldreomsorg fortsatt nedprioriteres. Enerom omgjøres til tosengsrom, sykehjem gjøres om til omsorgsboliger uten døgnbemanning, og hjemmehjelpstjenesten holdes på et minimumsnivå.

Dette skjer i en lang rekke kommuner hvor Arbeiderpartiet og SV styrer, til tross for at statsminister Jens Stoltenberg lovet 10 000 nye hender i omsorgssektoren og ingen skattelettelser før det skinte av eldreomsorgen.

Dette skjer til tross for at helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad i valgkampen yndet å svartmale og spre feilaktigheter om eldreomsorgen i ikke-sosialistisk styrte kommuner, som f.eks. Oslo.

St.meld. nr. 25 legger etter Fremskrittspartiets mening ikke opp til en bedre og varmere eldreomsorg. De konkrete tiltakene vi hadde håpet Regjeringen ville komme med, er uteblitt. Stortingsmeldingen legger snarere opp til en videreføring av dagens eldreomsorg, med store forskjeller og sprikende tilbud rundt i landet.

Skal denne regjeringen – som i valgkampen var så opptatt av å minske forskjellene mellom folk – løfte eldreomsorgen og sikre et godt tilbud i hele landet, må hele finansieringsmodellen legges om.

For Fremskrittspartiet er det grunnleggende at eldre og pleietrengende sikres en god, menneskelig og forutsigbar eldreomsorg, uansett hvilken del av landet vedkommende bor i. Den sikreste måten å få gjennomført dette på er å finansiere eldreomsorgen gjennom statlig øremerkede stykkpriser.

Eldreomsorgen er for viktig til at lokalpolitikerne skal kunne bruke den som salderingspost. Det rammer tusenvis av pleietrengende som ikke har tid eller krefter til å vente på neste kommunevalg for å se om det kommer politikere med andre prioriteringer.

Fremskrittspartiet er opptatt av lokaldemokrati, men eldreomsorg er for viktig til at finansieringsansvaret bør ligge hos kommunene. Så lenge kommunene fortsatt skal ha det finansielle ansvaret for eldreomsorgen, vil forskjellene og ulikhetene fortsatt være der. Vi vil aldri kunne garantere befolkningen en bedre eldreomsorg med dagens finansieringssystem.

Omsorgsmeldingen legger heller ikke opp til økt valgfrihet for brukerne. Fortsatt er Regjeringen mer opptatt av å ri politiske og ideologiske kjepphester enn å slippe til alle varme hender som ønsker å delta i jobben med å tilby gode eldretjenester. Hvorfor skal det være slik at vi kan velge mellom private og offentlige barnehager til våre barn, mens de eldre og pleietrengende ikke skal få velge om hjemmehjelpen eller hjemmesykepleien skal komme fra en ideell organisasjon eller en privat bedrift? Kun de eldre i noen få kommuner er så heldige at de selv kan velge hvem de ønsker å motta omsorg fra.

Denne retten burde ha vært lovfestet, slik at innbyggerne i andre deler av landet, ikke bare bl.a. i Oslo, kan nyte godt av denne friheten. I Oslo startet man for noen år siden opp et prøveprosjekt i en bydel, der brukerne selv kunne velge hjemmehjelp. Ordningen ble en suksess. 87 pst. av dem som benyttet seg av retten til å velge, var fornøyd med ordningen. I dag er fritt brukervalg av hjemmehjelp innført i hele Oslo. Også fritt valg av hjemmesykepleie står på trappene i hovedstaden.

Fremskrittspartiet er glad for at helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad ikke har brukt sin makt til å stoppe bruk av privat hjemmehjelp, privat hjemmesykepleie eller private sykehjem i kommunene, slik Regjeringen gjorde med friskolene da de fikk makten. Dette kan ikke ses på som annet enn en innrømmelse fra ministeren om at private aktører leverer en svært god og varm eldreomsorg i kommunene.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [14:55:05]: De utfordringene som vi i framtiden vil møte innen omsorg for eldre og andre som trenger pleie, kommer godt til syne i meldingen «Mestring, muligheter og mening». Meldingen gir en god beskrivelse. Den gir mange forslag til løsninger på hva som må gjøres, og hva som kan gjøres i framtiden for å få en bedre og best mulig omsorg.

Norges befolkning blir eldre og eldre, og antall yngre brukere som trenger omsorg, øker. Flere overlever med sykdommer som før var dødelige, og det er bra, men det gir oss nye utfordringer som skal løses. Legevitenskapen gjør at vi klarer å gi god livskvalitet lenger enn det som var mulig for bare få år siden. God pleie og godt stell i våre institusjoner gjør også at folk lever lenger. Alt dette krever større innsats fra det offentlige, og det er det offentlige, etter Arbeiderpartiets mening, som skal være den som har ansvar for velferden.

Vi viser det konkret gjennom å styrke kommuneøkonomien. Det er i kommunene tjenestene skal gis, for det er der livet leves. Gjennom en sammenhengende strategi for hvordan vi vil at omsorgen skal være i Norge, kan vi gi gode tjenester – tjenester som er uavhengige av den enkeltes økonomi, geografi og sosial status. Nasjonale strategier er derfor nødvendig, og strategien som Regjeringen har gitt føringer på i St.meld. nr. 25, dekker ulike områder som vi mener må på plass om vi skal lykkes.

Vi er tverrpolitisk enige om mye i stortingsmeldingen. Men når Fremskrittspartiet snakker om retten til å velge, dvs. brukervalg, er vi uenig i det. Vi mener at nettopp gjennom det å styrke den offentlige velferden gis folk muligheten til å velge hvordan hverdagen skal være, og hva slags omsorg som trengs.

Når Fremskrittspartiet snakker om brukervalg, hører jeg privatisering – uansett hvilken definisjon representanten Lønning velger. Vår løsning er ikke flere private ytere av tjenester innen helse, men styrking og oppbygging av de offentlige. Vi har ikke tro på at en i situasjoner der en trenger omsorg, nødvendigvis har overskudd og mulighet til å handle omsorg. Det gir heller ikke like rettigheter hvis en tenker på vårt langstrakte land, med mange små kommuner. Hvilken privat leverandør vil etablere seg i de små kommunene i distriktene? Nei, la oss lære av det som har skjedd, f.eks. i Nacka, en svensk kommune som var utstillingsvindu for høyresiden når det gjaldt fritt brukervalg. Nacka er i dag en kommune med store klasseskiller, der egoismen er satt i system. Fellesskapstanken forvitrer, underskuddene på budsjettene øker, og mange er misfornøyde. Det er ikke slik omsorg vi ønsker.

Jeg har ikke tro på at det er et stort krav i det norske folk om å kunne velge mellom ulike sykehjem eller hjemmehjelpsfirmaer. Jeg tror at alle vil ha gode tilbud i sin egen nærhet, som sikrer behovet når hjelp trengs. Omsorg er ikke et område som egner seg for konkurranse. Det er ikke slik at konkurranse nødvendigvis skaper bedre kvalitet på tjenestene. Det kan vi se i eksemplene fra Nacka – og også fra Oslo. Konkurranse går ut på å få prisen ned for å vinne anbudet. Omsorg er ikke en post som vi skal måle eller ha i balanse.

I omsorgsmeldingen legges det stor vekt på de menneskelige ressursene som skal jobbe innen sektoren. Det presiseres at det er viktig og nødvendig at de som jobber i omsorgssektoren, har en kompetanse som ivaretar de som trenger pleie og omsorg. Det er nødvendig når det gjelder faglighet på det medisinske, kunnskap om å observere, og det som er nevnt her i forhold til etikk.

Framtidige utfordringer er å få ungdom til å utdanne seg innen helsefag og også å få flere menn til å søke yrkene. Her må en tenke på flere arenaer. Pilotprosjektet i Telemark, «Menn i omsorgsyrker», som er nevnt i innstillingen, kan gi mulige tips og løsninger.

Det å få flere heltidsstillinger og en lønn å leve av er nødvendig. Hvem vil vel utdanne seg til usikre inntekter, der en hele tiden må prøve å finne en brøk til for å få en hel lønning? For å få flere til å ta utdannelse – og ikke minst bli der – må vi få dette på plass. Her har kommunene en mulighet til å gjøre en stor innsats. Tall fra Fagforbundet viser at dersom alle de som jobber deltid, og som vil jobbe heltid, fikk muligheten til det, ville det bety mange tusen flere årsverk. Heltidsstillinger gir også kontinuitet, noe som mange trenger. Det å gi omsorg betyr å møte mennesker i sårbare situasjoner. Kontinuitet gir trygghet og ro, og dette er særlig viktig i avdelinger med demente og urolige pleietrengende.

Stortingsmeldingen gir mange gode svar og gir oss mye å jobbe mot, men målet kan kun nås ved samhandling mellom kommunene og staten.

Dag Ole Teigen (A) [15:00:18]: Innledningsvis vil jeg gjerne se omsorgsmeldingen i sammenheng med den nylig framlagte strategien for å utjevne sosiale helseforskjeller. Målsettingen om å gi alle de samme mulighetene uavhengig av sosial bakgrunn, hvem de er, og hvor de kommer fra, er det viktig at vi har med oss også i omsorgspolitikken.

Målet må være å skape et samfunn der alle har de samme mulighetene til å leve lange og gode liv, og derfor må vi ha en eldreomsorg der ressursene når fram til dem som trenger det mest. Debatten om hvordan vi skal organisere eldreomsorgen, som preget valgkampen i 2005, er et av de viktigste spørsmålene for om helseforskjellene i Norge forsterkes eller blir redusert.

Vi trenger mer ressurser og flere hender. For å heve nivået på eldreomsorgen for alle lovte regjeringspartiene i valgkampen å få på plass 10 000 nye årsverk i omsorgssektoren i løpet av stortingsperioden. Halvannet år etterpå er vi i rute.

Det viktigste omsorgspolitiske grepet som er gjort etter regjeringsskiftet høsten 2005, er derfor at kommunene til sammen har fått 18 milliarder kr mer å rutte med.

Denne regjeringen tror sterkt på lokaldemokratiet, på at det er nærhet og lokalkunnskap som gir de beste mulighetene for å få et individuelt tilpasset tjenestetilbud med styrket brukermedvirkning. Så viste da også en undersøkelse at 81 pst. av kommunene vil øke antall årsverk innenfor pleie og omsorg i 2007. En godt utbygd desentralisert helse- og omsorgstjeneste bidrar også til større sosial likhet i tjenestetilbudet.

Så peker de fleste undersøkelser på at dagligliv, måltider, aktivitet, sosiale og kulturelle forhold er de største svakhetene ved dagens omsorgstilbud. Derfor ønsker Regjeringen å legge vekt på kultur, aktivitet og trivsel som helt sentrale og grunnleggende elementer i et helhetlig omsorgstilbud. Dette krever også større faglig bredde med plass til flere yrkesgrupper, slik at omsorgstilbudet bedre enn i dag ivaretar sosiale behov og får en mer aktiv profil.

Det er også behov for bedre samhandling og medisinsk oppfølging. Når både sykehjem og omsorgsboliger i hovedsak disponeres til varige botilbud, blir det vanskelig å ha et tilstrekkelig tilbud om korttidsopphold, som er viktig for å få til god samhandling mellom de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten.

Behovet for en bedre medisinsk og tverrfaglig oppfølging gjelder spesielt mennesker med kroniske og sammensatte lidelser, demens, psykiske problemer og andre med behov for koordinerte tjenestetilbud fra både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og sosialtjenesten.

Bruk av IKT, telemedisin og ny omsorgsteknologi kan bidra til å hindre institusjonalisering, gi brukerne større uavhengighet av hjelpeapparatet og et bedre lokalt medisinsk tilbud.

Så har jeg lyst til å si følgende: Det er for få debatter som handler om de ulike ønskene vi har for hvordan virkeligheten bør være, og for mange konflikter som oppstår fordi en har forskjellige oppfatninger av hva virkeligheten er.

Med bakgrunn i Stortingets behandling av omsorgsmeldingen har enkelte representanter fra den forrige regjeringskonstellasjonen gjennom media brukt ord som at regjeringspartiene svikter de eldre.

Vel, jeg har en annen oppfatning av virkeligheten. Ifølge nye opplysninger fra Statistisk Sentralbyrå var veksten i antall årsverk innen pleie og omsorg på 3,5 pst. i 2006. Det tilsvarer 3 900 flere årsverk. Den nest største veksten etter år 2000 var i 2001, under regjeringen Stoltenberg I. Da var veksten på 2,4 pst., 2 400 flere årsverk.

Under Bondevik II-regjeringen var veksten aldri over 2 pst., og selv i det beste året ble det færre enn 2 100 nye årsverk. Gjennomsnittet fra 2002 til 2005 var en årlig vekst på vel 1 600 årsverk.

Riktignok er det mer enn bare antallet årsverk som betyr noe for kvaliteten i omsorgssektoren. Men hvor mange hender en har i forhold til antall eldre, er likevel en av de beste indikatorene vi har.

I politikken kan en, dessverre, ofte få lyst til å gi sine motstandere noen stikk. Det kan være fristende for opposisjonen. Det kan være fristende for regjeringspartiene, og det kan være fristende for meg. At forskjellige politikere prioriterer eldrepolitiske tiltak i ulik rekkefølge, skal bare mangle. Men i en så viktig debatt om en så viktig melding bør en utøve romslighet mer enn å hevde at flertallet svikter de eldre – i hvert fall når veksten i omsorgssektoren allerede i det første året med en rød-grønn regjering er større enn veksten i det beste året den forrige regjeringen hadde.

Tom Strømstad Olsen (A) [15:05:14]: Det er ikke mange år siden ordførere i mange kommuner klaget over dårlig kommuneøkonomi. Jeg tillater meg å ta noen utdrag fra en undersøkelse fra mai 2005, som gjenspeiler litt situasjonen med dårlig kommuneøkonomi og konsekvenser av dette.

Kommune-Norge var bunnskrapet, og mange ordførere som ble spurt, sa de måtte kutte i eldreomsorgen. I Tvedestrand kommune sa man at de i 2005 måtte kutte på stillinger innen pleie og omsorg. Spesielt ille var det på dementavdelingen Solstua.

I Karmøy fikk de eldre mindre hjelp, og fremskrittspartistyrte Tjøme sa de måtte kutte i bemanningen i omsorgsboliger for psykisk utviklingshemmede. Høyre styrte Hof i Vestfold og sa de måtte skjære ned på oppgavene de skulle utføre i helse- og sosialomsorgen. Listen over eksempler kunne jeg fortsette med, men jeg stopper her.

For Kommune-Norge er dagen i dag en gledens dag. Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at antall sysselsatte i kommunene økte kraftig fra 2005 til 2006. Omregnet fra prosent utgjør veksten hele 8 500 årsverk. Den største veksten har vært innen pleie og omsorg på hele 3 900 flere årsverk. Når vi tar med økningen etter regjeringsskiftet i 2005 på 2 500, blir dette til sammen 6 400. Dette lover bra for målsettingen om 10 000 nye årsverk i eldreomsorgen. Dette viser jo at Regjeringen er godt i rute med å levere.

Veksten er svært gledelig og bekrefter at kommunene bruker pengene de har fått til disposisjon etter regjeringsskiftet, til mer velferd for innbyggerne.

Omsorgsmeldingen som vi i dag behandler, er spesielt gledelig for Kommune-Norge. Regjeringen slår fast at kommunene fra 2008 vil få tilskudd til bygging av nye sykehjem, omsorgsboliger og til å gjøre eksisterende boliger mer egnet, bl.a. å gjøre blokkbebyggelsen mer tilgjengelig med heiser. Dette kommer innbyggerne til gode på en glimrende måte og vil øke livskvaliteten til mange. Vi vil med dette avløse de ekstraordinære tilskuddene som ble benyttet under handlingsplanen for eldreomsorgen, med ny langsiktig ordning.

Noen ønsker å bygge allerede i år, som f.eks. Halden kommune, som er klar til å bygge et omsorgssenter med 80 beboere, og Molde kommune kan nå starte byggingen av et nytt sykehjem. Dette får disse kommunene og alle andre kommuner i Norge nå mulighet til ved å søke tilskudd etterskuddsvis. Dette er viktig for at kommunene ikke skal utsette byggeplaner i 2007 i påvente av en ny tilskuddsordning neste år. Dette følger Regjeringen opp i statsbudsjettet for 2008, da den vil komme med en egen sak om oppfølging av omsorgsmeldingen.

Merknadene til helse- og omsorgskomiteen har særlig fulgt opp forslagene i omsorgsmeldingen når det gjelder dementutfordringene, legedekning på sykehjem, lindrende behandling av døende, forebygging av ensomhet gjennom aktiviteter, bedre vilkår for pårørende som har langvarige og krevende omsorgsoppgaver, osv.

Kommune-Norge har i altfor mange år slitt med gode planer og gode intensjoner på dette området uten at det er blitt fulgt opp med noe særlig penger. Nå som Regjeringen følger opp med konkrete midler, blir situasjonen en helt annen.

Jeg er i dag på vegne av hele Kommune-Norge veldig glad. Det er grunn til å glede seg når man har en så godt gjennomarbeidet melding til behandling. Nå vet kommunene hva de har å forholde seg til i mange år framover. Dette er viktig, for det er ute i kommunene velferden skapes.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [15:09:43]: Denne debatten er en viktig debatt for svært mange mennesker. Både yngre funksjonshemmede, eldre omsorgstrengende, pårørende og ansatte i helse- og omsorgssektoren har sett fram til at det skal komme en oppfølger av utbyggingen av sykehjemsplasser og omsorgsboliger som nettopp fokuserer på kvaliteten av tjenestene. Det gjør St.meld. nr. 25.

Den store utbyggingen av boliger tilpasset eldre og funksjonshemmede ute i kommunene har vært helt nødvendig. Men det som nå skjer, med en sterk fokusering på oppbygging av tverrfaglig kompetanse og forskning i sektoren, er også helt nødvendig. Det er et langt skritt i riktig retning å fokusere på kompetanse og kvalitet istedenfor effektivisering og konkurranseutsetting, som var forrige regjerings honnørord for helse- og omsorgssektoren.

Det er flere områder meldingen fokuserer på, som vil ha den største betydning for hvordan helse- og omsorgssektoren vil utvikle seg framover. Jeg vil ta for meg noen av de som også berører utdannings- og forskningssektoren.

Vi skal opprettholde og utvide utdanningskapasiteten både på den videregående skole og ved høyskolene innenfor helse- og omsorgsfag. Det er viktig for å møte framtidens utfordringer. Men det er av avgjørende betydning at vi utvikler en omsorgssektor som er attraktiv som arbeidsplass for unge mennesker. Det vil sikre at vi får søkere nok til de utdanningsplassene vi har. Avtalen med kommunene om å gjøre heltid til det vanlige og deltid til noe vi velger, er kanskje den viktigste faktoren i tillegg til øking i antallet årsverk.

Vi fokuserer også på å få til flere lærlingplasser for helsefagarbeidere i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Sykepleierutdanningen er under endring med større fokusering på omsorg på sykehjem og hjembasert omsorg. Det er også gledelig at det foreslås at leger skal ha innlagt sykehjemspraksis i turnustjenesten sin. Dette samt økt oppmerksomhet på tverrfaglig samarbeid i sektoren vil være vesentlig for å bedre rekruttering og kvalitet over tid.

I dag har vi et stort innslag av ufaglærte innenfor omsorgssektoren. I St.meld. nr. 16 for 2006-2007, som skal behandles like over påske, fokuserer vi på livslang læring og voksnes muligheter og rettigheter til utdanning. Nettopp innenfor omsorgssektoren har vi mange kandidater som kan ta utdanning i voksen alder, basert på den realkompetansen disse innehar. Vi skal sørge for å legge til rette for dette både gjennom lovverk og organisering av utdanningstilbudene.

Det er også med stor glede jeg registrerer at en nå også vil få regionale forskningssentra som skal drive praksisnær forskning. At disse er forankret i høyskolene, er en stor mulighet for dem til å drive forskningsbasert undervisning basert på egen forskning samt enda en mulighet til å bidra i den regionale utviklingen. Når denne forskningen også knyttes opp mot undervisningssykehjem og på den måten forplikter kommunene, er det noe jeg tror vil kunne bidra til et stort kvalitetsløft for sektoren. Dette har vært et stort savn tidligere, når kommunene har gjennomført store reformer, som f.eks. psykiatrireformen.

Jeg imøteser oppfølgingen.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [15:13:07]: Vi som arbeider daglig i helse- og omsorgskomiteen, vet så inderlig vel at det er ingen av politikerne fra regjeringspartiene som er fornøyd med den meldingen som er til behandling i dag. Saken er trenert, den er utsatt, de har ikke fått gjennomslag for de ulike ting de har ønsket, og på sett og vis fungerer i dag politikerne fra regjeringspartiene i helse- og omsorgskomiteen som sandpåstrøere for Regjeringen og byråkratiet. Det er derfor et paradoks at mer eller mindre samtlige saker som ligger i meldingen, må tilbake til Stortinget. Man skal komme tilbake til Stortinget med en rekke handlingsplaner. Hadde denne omsorgsmeldingen vært en gjennomtenkt og god melding, hadde dette vært fullstendig unødvendig. Da hadde vi hatt en god melding til behandling. Dessverre har vi ikke det. Jeg opplever dette som uverdig både overfor Stortinget og ikke minst overfor dem det gjelder, de som trenger omsorgen. Dette er en uverdig måte å behandle de eldre på.

Det er også forunderlig å høre på arbeiderpartipolitikere som Jan Bøhler, som sier at vår modell til finansiering ikke hører hjemme i denne verden.

Når vi hevder at innenfor helse, omsorg og skole skal finansieringen følge den enkelte, er det slik at modellene innenfor eldreomsorgen faktisk har foreligget lenge.

Eldreomsorgen i Norge har vært debattert kontinuerlig siden midten av 1980-tallet. Kan vi i dag slå oss for brystet og si at man innenfor eldreomsorgen har inkludert nok dem det gjelder? Har man innenfor eldreomsorgen vært inkluderende og tatt med de svakeste i samfunnet? Nei, man har ikke det. Derfor har vi hvert eneste år og ved hvert eneste valg hatt en debatt relatert til de eldre.

Med en differensiert stykkprisfinansiering er det altså ikke slik at vi tar fra kommunene oppgaver. Kommunene skal fortsatt påse at eldreomsorg blir utført på en verdig og faglig god måte. Den eneste – og største – forskjellen er at den blir finansiert direkte av staten.

Eirin Faldet (A) [15:16:28]:Da jeg hørte på representanten Fredriksen, tenkte jeg: Her var det mørkt – «kølsvart».

Vi har så lett for å putte folk i båser – og snakke om de eldre som en gruppe pleietrengende. Slik er det heldigvis ikke. I meldingen fokuseres det på aktivisering, trivsel og sosiale tiltak. Det er viktig at også eldre får tilgang til kulturtilbud. Helse- og omsorgsdepartementet har sammen med Kultur- og kirkedepartementet inngått samarbeid om etablering av Den kulturelle spaserstokken. Det lover godt for økt trivsel for eldre både i og utenfor institusjoner.

Ensomhet er dessverre blitt en folkesykdom. Eldresentre er et godt eksempel på forebyggende tiltak som motvirker ensomhet, passivitet og sosial tilbaketrekning.

Forleden så jeg et program om en del eldre som hadde startet med dans for eldre – et flott tiltak, som skaper sosialt fellesskap og glede. I tillegg er dans en fin fysisk aktivitet. Jeg vil rose departementet for å se helheten – fra de aktive eldre til dem som trenger mye pleie og omsorg.

Jeg vil spesielt be statsråden om å se på finansieringsordningen for ressurskrevende brukere. Det er helt nødvendig å sikre dem med stort hjelpebehov et godt og forutsigbart tjenestetilbud, uavhengig av den økonomiske situasjonen i den enkelte kommune. I Hedmark er det flere kommuner som har bygd ut et godt tilbud for ressurskrevende brukere, men som må la andre tjenestetilbud vente – på grunn av kommunens økonomiske situasjon. Regjeringen har satset på kommuneøkonomien, og mye er selvfølgelig avhjulpet med det løftet som Regjeringen gav Kommune-Norge.

I meldingen pekes det på en rekke konkrete tiltak for å styrke spesialisthelsetjenesten. Jeg er enig med komiteen, som mener det er viktig å utdanne og rekruttere spesialistutdannet helsepersonell som kan møte eldre pasienter som har sammensatte lidelser, på en kvalitativt god måte. Det er behov for å øke den tverrfaglige kompetansen innenfor eldres helse, samhandling, fagutvikling og forskning.

Regjeringspartiene slår fast at fra 2008 vil kommunene få tilskudd til bygging av sykehjem og omsorgsboliger – og til å bygge heis i blokkbebyggelse. Jeg vil gi statsråden ros for prøveprosjektet som ble satt i gang i den tiden da statsråden var kommunalminister. Heis i blokker er viktig, og prosjektet på Hamar vest – som statsråden skal ha ære for – er gjennomført med et godt resultat. Flere eldre kan bo lenger i sitt hjem. (Presidenten klubber.)

Jeg synes det er viktig å minne om at gamle (presidenten klubber) mennesker er unge som er blitt eldre.

Presidenten: Presidenten må be representanten om å forholde seg til den oppgitte taletid.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:20:09]:Representanten Nesvik var inne på språkbruk. Han sa at det vel ikke går an å være mot fritt brukervalg – for det er frihet, og det er valg. Jeg vil minne representanten Nesvik om at språk er makt, og at man ofte har prøvd å tildekke de forskjellige sider ved samfunnet ved å bruke et blomstrende språk – som er tiltrekkende, og som gjør at det nærmest ikke går an å være imot.

Jeg vil gå litt mer inn på såkalt fritt brukervalg. Det er viktig å huske på at omsorg ikke er en vare som har spesifikke produksjonsmål, og som kan prises og omsettes på samme måte som en oppvaskmaskin eller et kjøleskap. Dette skulle det være unødvendig å si, men vi ser at mange har den oppfatningen at offentlig sektor er treg og inneffektiv, og at innføring av markedsprinsipper i eldreomsorgen – enten rene markedsprinsipper eller hybridvarianter – vil gjøre den både effektiv og god.

Både privatisering, konkurranseutsetting, såkalt fritt brukervalg og pengene-følger-pasienten eller -brukeren mener vi er en trussel mot idealer som rettferdighet, trygghet, likhet og fellesskap. Og vi tror at det vil føre til mye byråkrati, detaljstyring og merarbeid for pårørende.

Det snakkes så fint om frie valg, men frie valg bør handle om mer enn å velge firmalogo, noe som faktisk har vært tilfellet her i hovedstaden. Spør man landets eldre, vil de understreke at det aller viktigste for dem er visshet om at de, når de en gang blir hjelptrengende, får tilstrekkelig hjelp. Det er mye frihet i slikt. Dernest er hjelptrengende eldre opptatt av å få større innflytelse over hjelpens innhold. De eldre i hovedstaden mener f.eks. at man innenfor hjemmehjelpstjenestene er altfor firkantet. Hjelperne i Oslo går etter et detaljert vedtaksskjema som ikke skal avvikes. Det hjelper ikke at den eldre en dag heller vil ha hjelp til å få handlet noen tekniske hjelpemidler i butikken, når det på hjemmehjelperens arbeidsskjema uttrykkelig står at i dag skal vinduene vaskes. En slik firkantethet har eldre grunn til å bli sure for.

Er det noe som nettopp kjennetegner høy alder og sykdom, er det en ustabil form og et ustabilt bistandsbehov. Hjelpebehovet varierer fra dag til dag. Derfor trengs det fleksible tjenester.

Oslo SV har fremmet forslag om et prøveprosjekt hvor de eldre sjøl skulle få ha avgjørende innflytelse på hvordan hjelpen skal utføres. Stockholm har hatt et vellykket prøveprosjekt på dette. Forslaget var sånn:

«Det etableres et forsøksprosjekt ut fra en overordnet målsetting om å gi eldre større innflytelse over egen hverdag. Det er også et mål at prosjektet kan inngå som en del av Oslo kommunes arbeid med å forebygge større hjelpebehov. Reell valgfrihet også når det gjelder hvilke oppgaver som skal utføres vil kunne gi eldre større trygghet og økt livskvalitet.»

Men nei – forslaget ble nedstemt, av de samme som mener at valgfrihet er så viktig.

Bendiks H. Arnesen (A) [15:23:30]:Jeg har med stor interesse lest meldingen og innstillingen og hørt på debatten her i dag. Jeg er glad for at det fokuseres på de framtidige hovedutfordringene for omsorgssektoren, og at det er brukeren som står i sentrum. Jeg er også glad for at situasjonen er langt lysere enn den framstillingen som representanten Jan-Henrik Fredriksen nettopp gav fra denne talerstol.

Jeg skal i dag konsentrere meg om det som gjelder rehabilitering og habilitering.

I 1999 fikk jeg anledning til å være saksordfører for St.meld. nr. 21 for 1998-1999, den såkalte rehabiliteringsmeldingen. I arbeidet med denne saken fikk jeg satt meg godt inn i alle sider av dette saksfeltet. Jeg fikk inngående kjennskap til både brukernes og fagfolkenes vurdering av hva slike tilbud har å bety for brukerne selv, deres familier og for samfunnet som helhet.

Min konklusjon er at rehabilitering og habilitering er avgjørende viktig for livskvaliteten til både brukeren og hans nærmeste. Spesielt for kronikere er slike tilbud helt avgjørende for at de skal klare hverdagen. Slike tilbud er utvilsomt med på å dempe lidelsene, men også med på å øke graden av selvhjulpenhet og trivsel i hverdagen. Jeg har snakket med mange som mener at slike tilbud gjør det mulig for dem å være i arbeid og klare seg i det daglige. Dette forteller oss at det å gi slike tilbud også er god samfunnsøkonomi.

I lys av denne realiteten ble det satt ambisiøse mål ved behandlingen av rehabiliteringsmeldingen i 1999 for utbygging av disse tjenestene. Når jeg hører at mange fortsatt mangler slike tilbud, og at tilbudene i opptreningsinstitusjonene har blitt redusert, er jeg bekymret for om vi klarer å gi gode nok tilbud på dette området.

Jeg er glad for at Regjeringen har fokusert også på dette området, og at det i Soria Moria-erklæringen klart blir slått fast at alle som trenger rehabilitering og opptrening, skal få dette, men det haster med å komme videre. Her er det snakk om å gi tilbud som øker menneskenes livskvalitet, og som derfor vil betale seg for samfunnet. Dette er av største betydning for å lykkes både med et inkluderende arbeidsliv og med å få en god kvalitet på eldreomsorgen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [15:26:23]:I eit lesarinnlegg i fleire aviser stiller partileiar Dagfinn Høybråten eit overraskande frimodig spørsmål: «Hvordan kan de rødgrønne se eldre mennesker i øynene i høstens valgkamp og si at de ønsker å sikre alle en verdig alderdom?» Dette spørsmålet kjem frå Kristeleg Folkeparti, som i fire år i Bondevik II-regjeringa bidrog til sveltefôring av kommunane, og som påla kommunane nye oppgåver utan kompensasjon, f.eks. det rundskrivet om at ferdigbehandla pasientar i staden vart utskrivingsklåre og eit kommunalt ansvar.

Eg vil gjerne roa Kristeleg Folkeparti: Senterpartiet er svært nøgd med å vera del av ei regjering som på to år har sikra 18 milliardar kr meir til kommunane. Vår regjering har ein statsråd som kan stå her i dag og seia at på to år vil meir enn 5 000 fleire årsverk vera på plass innanfor helse- og omsorgssektoren. Ho kan presentera ei stortingsmelding med fem strategiar for ei betre omsorg, og i tillegg varsla ei sak i samband med budsjettet for 2008. Vi kan i høgste grad sjå både unge og eldre i auga!

Så har eg nokre spørsmål til Framstegspartiet, for dei har i dag eit forslag om ei omlegging av norsk eldreomsorg. Dei tilbyr, som eg forstår, ei standardløysing – staten skal dekkja utgiftene, overføra pengar til folk og la dei shoppa omsorgstenester sjølve. Eg går ut frå at òg Framstegspartiet er klår over at kanskje så mykje som 80 pst. av pasientane på sjukeheimane i dag er demente. Eg går ut frå at når Framstegspartiet ber Regjeringa utarbeida ein slik plan, er det fordi dei ikkje heilt sjølv heller veit korleis dette skal løysast.

Erfaringane til Senterpartiet er at dei beste tenestene er utforma i lag med den omsorgstrengande, dei tilsette og dei pårørande. Kommunane er tettare på dei som treng omsorg, enn det statleg byråkrati er. Nærleik er viktig. Vi ynskjer tilsette som har tid og rom til å bry seg. Dei skal lytta til barn, sjuke og gamle. Dei skal sjå dei, og dei skal tilpassa tenestene etter behova.

Eg må spørja Framstegspartiet: Korleis skal dette med tid og det med tilpassa tenester reknast inn i eit finansieringssystem? Kan Framstegspartiet visa til noko land der dette er utprøvd?

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [15:29:43]: Stortingsmeldingen nevner satsing på kompetansebygging som viktig. I tillegg til rekruttering er det også viktig at kompetanse bygges for dem som allerede er i yrkene. Det er nevnt tidligere her, men det er mange ufaglærte i omsorgsyrkene, og de er med på å holde hjulene i gang. De ufaglærte er en kjempeviktig ressurs, men de må også få mulighet til å få utdannelse. Og det må det legges til rette for, slik at majoriteten av dem som jobber – og de fleste som jobber innen omsorg – skal ha en god basiskunnskap. Det er viktig, ikke bare for dem som skal ha pleie, men også for den enkelte ansatte.

For å få til spennende miljøer der det er utvikling og rekruttering, må det finnes variert fagkompetanse som kan spille på lag. Vi vet at i gode fagmiljøer skjer det mye nytt. Det rekrutteres også lettere, for det sprer seg i lokalmiljøene at det finnes gode arbeidsplasser der det skjer spennende ting. Der det er utvikling og evne til å tenke nytt, vil det bli gode arbeidsmiljøer, noe som kommer den som skal ha omsorg, til gode. Dette vil igjen ses på sykefravær og på trivsel. Et bredt fagmiljø er derfor positivt for alle – for de ansatte, for pasientene og for arbeidsgiverne.

Rekruttering er viktig, men vi har i merknadene presisert at vi ikke vil ta arbeidskraft fra land som trenger den selv, noe som fort kan skje fordi vi kan tilby mer attraktive arbeidsforhold og bedre lønn. Vi må isteden styrke vår egen rekruttering og få opp kompetansen hos dem som allerede er i yrket. Det finnes ikke bare én løsning, det finnes mange, og alle må prøves.

Fremskrittspartiet har i flere innlegg her vært opptatt av lokaldemokratiet. Men i samme setning sier de at staten skal bestemme og avgjøre, og de snakker om uverdig ansvarsfraskrivelse fra kommunenes side. Spørsmålet og undringen herfra er: Stoler de ikke på sine egne lokalpolitikere? Hvis vi ser til Nøtterøy og Tjøme, skjønner jeg godt at de ikke stoler på dem. Der er det Fremskrittspartiet som styrer. Det er kanskje ikke de gode eksemplene å nevne at det i fremskrittspartistyrte kommuner viser seg at omsorgen ikke er så god som det blir sagt fra talerstolen. Er det de eksemplene som representanten viser til som gode? Der sitter de faktisk med flertall, der kan de få gjennomført sin politikk fra a til b, og det er kanskje den omsorgen som vi kan se på Nøtterøy og på Tjøme, som Fremskrittspartiet vil ha i sitt samfunn.

Inge Lønning (H) [15:32:46]: Et godt tiltak hvis man ønsker å øke rekrutteringen, kunne jo være å be kunnskapsministeren om å la være å stenge døren for voksne som ønsker å kvalifisere seg på dette området, slik han har foreslått i den nye privatskoleloven.

Jeg har to korte merknader. Jeg utfordret statsråden i et replikkordskifte når det gjelder en uttalelse hun hadde på NRK i dag morges. Det rakk dessverre ikke statsråden å kommentere i sitt svar. Det dreier seg om en uttalelse som gikk ut på at den nåværende regjering for å styrke kronikersiden i helsevesenet hadde foreslått å forandre prosentdelingen mellom innsatsstyrt finansiering og grunnfinansiering. Det var det faktisk den forrige regjering som gjorde. Jeg vil gjerne at statsråden korrigerer det hun selv har sagt.

En liten merknad til representanten Faldet, som var over seg av begeistring over Den kulturelle spaserstokken. Jeg skal ikke gå inn på innholdet, men jeg synes for min del at det er et av de mest smakløse bilder som har vært lansert. Det er nesten på høyde med kunnskapsministerens «hvileskjær» – som metafor betraktet. Jeg synes Regjeringen med oppbud av litt fantasi kunne finne langt bedre måter å uttrykke seg på hvis man vil forsterke innsatsen, enn å hente frem «spaserstokken».

Så til hovedsaken i denne debatt. Statsråden brukte «valgfrihet» og «brukervalg» som positive begreper. Representantene Thorkildsen og Mandt-Bartholsen har i to innlegg hver rettet skytset mot akkurat det som statsråden omtalte positivt. Er det slik at man er prinsipielt imot valgfrihet, bør det jo fremkomme klart, fordi valgfrihet – det er ikke mer komplisert enn det – forutsetter at det finnes mer enn ett tilbud å velge mellom. Ellers eksisterer det ingen valgfrihet. Mer komplisert behøver det ikke være.

Statsråden sa at man hadde ønsket et bredt samarbeid tverrpolitisk. Det tror jeg på. I komiteen trodde vi faktisk også at vi var på vei til å komme i mål med en enstemmig innstilling som ville følge opp denne meldingen og debatten i dag med en langsiktig forpliktende opptrapping. Derfor var overraskelsen stor og ekte fra alle opposisjonspartiene da vi etter «time out» fikk tilbakemelding om at det kunne regjeringspartiene ikke være med på. Da er mitt bestemte inntrykk av denne debatten at representantene for regjeringspartiene i fagkomiteen var like skuffet som opposisjonen. Det kan vel forklare hvorfor innsatsen deres i denne debatten har vært såpass tam.

Vigdis Giltun (FrP) [15:36:00]: Én ting jeg har merket meg når jeg har jobbet med denne saken også tidligere, er at det brukes veldig mye statistikk, statistikk det er veldig vanskelig å sammenligne, og statistikk det er vanskelig å benytte hvis man skal se hvordan et tilbud virkelig er. Det gjelder bl.a. statistikk i forhold til omsorgsboliger – hvem som har heldøgnspleie, og hvem som bare blir betjent av åpen omsorg. Det gjelder hjemmetjenestene – hvem som er brukere. Er det de yngre, eller er det de eldre? Og det gjelder hvordan disse tjenestene fordeler seg i forhold til det som burde vært det reelle behovet?

Det gjelder også psykiske lidelser. Jeg var hos SSB for litt siden og fikk presentert en ny oversikt over hvordan psykiske lidelser fordelte seg på forskjellige aldersgrupper. Der ble det faktisk opplyst at eldre som var på institusjon, ikke var tatt med. Så på den statistikken så det ut som om psykiske lidelser hos eldre var i sterk nedgang i forhold til da de var yngre.

Jeg tror det er viktig at man har statistikk som er nyttig. Når det gjelder enerom, står det i meldingen at 95 pst. av alle rom i sykehjem nå er enerom. Men hvis man ser på Sarpsborg, viser det seg at omtrent halvparten av sykehjemsbeboerne bor på dobbeltrom. Det som det må være nyttig å vite i en statistikk, er hvor stor andel av sykehjemsbeboerne det er som har enerom, ikke hvor mange enerom det er.

Så vil jeg si litt om valgfrihet og direktefinansiering av omsorgstjenestene. Fremskrittspartiet har aldri sagt eller ment at 80-årige demente skal bli pålagt å velge et tilbud. Vi er fullstendig klar over, noe som også ble sagt i mitt innlegg, hvor stor andel av de eldre som er demente på sykehjem. Vi følger faktisk med. Vi ønsker heller ikke å levere en sjekk hjem til eldre og pleietrengende eller penger kontant på konto. Det som det er snakk om, er at pleie- og omsorgstjenester som de eldre har rett på, skal betales fra staten til den som utøver tjenesten. Om det er et privat eller et offentlig sykehjem er da knekkende likegyldig, bare den pasienten får god omsorg.

Det kan ofte være nyttig med valgfrihet. Det kan være når en gammel mor eller far bor igjen alene på hjemstedet og de nærmeste pårørende – barna – har flyttet til et annet sted, at tiden kommer da man ikke lenger klarer seg selv og skal ha en sykehjemsplass. Ville det ikke da vært fint å kunne søke en sykehjemsplass nær barn eller pårørende uten å tenke på hvilken kommune man tilhører. Vi har problemer med palliativ pleie, svingdørspasienter, ressurskrevende brukere. Man snakker om at alle trenger en egen finansiering for å bli ivaretatt. Det gjelder også feriekommuner som har store utgifter til ferieboere som etter hvert trenger omsorgstjenester. Dette viser at vi trenger en annen finansiering, vi trenger at pengene følger med det tilbudet som brukerne trenger.

Laila Dåvøy (KrF) [15:39:25]: Jeg har lyst til å ta opp noe av det jeg ser som det viktigste i meldingen og ikke minst i innstillingen, nemlig sykehjemmenes rolle. Det dreier seg om de sykeste eldre i kommunene våre. Flere har vært inne på det, og vi vet at det er svært mange svingdørspasienter, pasienter som går inn og ut av sykehus til tross for at de ligger i sykehjem. Det ønsker vi å unngå i framtiden. Jeg tror at hvis vi skal unngå dette, er vi nødt til å klare å skape mer helhetlige tjenester mellom første- og andrelinjetjenesten. Jeg tenker både på samarbeid og koordinering. Men det går også på status, arbeidsmiljø og faglig utvikling i sykehjemmene.

Jeg har lyst til å trekke fram noen av de forslagene i en slik tenkning som skal gjøre at vi skal få dette til på en bedre måte, som opposisjonspartiene – enten hver for seg eller sammen – har foreslått, og som regjeringspartiene ikke har ønsket å få vurdert eller være med på. Det går inn i denne helhetstenkningen. Det gjelder f.eks. den varslede handlingsplanen for spesialisthelsetjeneste for eldre, der vi mener at behandlingstilbud også for de sykeste eldre i kommunehelsetjenesten skal integreres, nettopp fordi det er de samme og de sykeste pasientene det dreier seg om. Vi har også en tenkning om en ny utdanning for leger i sykehjem, i sykehjemsmedisin, masterutdanning for sykepleiere og andre med høyskoleutdanning – at vi ikke skal ha den utdanningstypen vi har i dag, men at den må oppgraderes til en masterutdanning. Fortsatt voksenopplæring via friskolene er, så vidt jeg har hørt, ivaretatt gjennom det nye forslaget til friskolelov. Det er positivt. Når det gjelder autorisasjonsordninger for en del helsepersonell eller for dem som jobber i helsesektoren og som pr. i dag ikke har det, har Regjeringen sagt at de skal gjennomgå hele autorisasjonsordningen. Vi var på en måte klare fordi det er gitt faglige innstillinger om dette.

Videre: En ny ordning for finansiering av medisiner og medisinsk-teknisk utstyr i sykehjemmene ville gitt bedre forutsigbarhet i økonomien, og jeg nevner retningslinjer for å sikre tverrfaglig kompetanse. Stilling som sykehjemslege bør anerkjennes som tellende tjeneste til spesialistutdanning fordi pasienter i sykehjem er syke – de har over seks diagnoser hver, og vi mener det er mye sykdom her man virkelig kan jobbe med. Jeg nevner videre at vi må sikre spesialkompetanse innen lindrende behandling i alle kommuner, bedre rettigheter for kommunal rehabilitering, og at turnuskandidater, som Inge Lønning har vært inne på, må sikres veiledning.

Jeg vet ikke hva som skjer med alle disse forslagene. Men vi har et sykehjem i Bergen hvor man har masse legestillinger, heltids legestillinger. De har geriatere, enten ansatt i vanlig stilling eller som veiledere. De har doktorstipendiater, de har kun faglærte, så vidt jeg vet, og de har spesialkompetanse i lindrende behandling, og der har de ikke svingdørspasienter.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [15:42:48]: Representanten Lønning stiller spørsmål om vi, medlemmene av regjeringspartiene, er fornøyde. Ja, vet du hva – vi er svært fornøyde. Vi er svært fornøyde med å ha en regjering som leverer en omsorgsmelding med et sånt godt og solid innhold. Vi er stolte over å ha en helseminister som gjør dette. Vi er stolte og glade og veldig fornøyde fordi vi har en kommunalminister som styrker kommunesektoren. Vi er altså meget fornøyde med det Regjeringen totalt sett gjør på disse områdene. Vi er også meget fornøyde med at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en sak der disse fem strategiene som hele omsorgsmeldingen bygger på, skal være drivende.

I tillegg tar en opp en rekke av de forslagene som andre partier har, og sier at dette er områder en vil vurdere. Det vises særskilt til forslagene som går på forskning, på demensutfordringen, på lindrende behandling, altså palliativ behandling, på dette med å kunne leve et aktivt liv, altså forebygging av ensomhet gjennom dagaktiviteter m.m., og bedre vilkår for dem som har krevende omsorgsoppgaver. Vi er faktisk svært fornøyde med det vi har fått til gjennom denne meldingen og den innstillingen som ligger der. Det må ingen være i tvil om.

I tillegg skal Regjeringen vurdere bl.a. dette som går på autoriasasjonsordningen i sosial- og helsetjenesten, vurdere styrking av det nasjonale forskningsprogrammet for forskning på eldreomsorg tilknyttet Norges forskningsråd, retningslinjer for å sikre tverrfaglig kompetanse fra ulike typer fagpersonell i kommunehelsetjenesten, kartlegging av dagens fysioterapitjeneste og gjennomgang av finansieringsordningen for fysioterapeuter og tiltak for å sikre kompetanse ved sykehusene, og sikre at det i kommunene er en ansatt med koordineringsansvar for familier som har fått eller venter et funksjonshemmet barn.

Jeg mener faktisk at vi i regjeringspartiene svært langt har imøtekommet opposisjonen og en rekke av de forslagene som ligger der. Vi har altså en regjering som vi stoler på. Jeg vet ikke hvordan det var i forrige regjering, når en snakker om forpliktelser, men vi vet at denne regjeringen holder det den faktisk lover.

Presidenten: Inga Marte Thorkildsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:45:51]: Først til representanten Giltun: Hun sier at man ikke trenger å velge, hvis man innfører et system som er basert på såkalt valgfrihet. Det er klart at hvis prinsippet innføres, og man stimulerer til utstrakt tilbud fra kommersielle aktører som skal tjene penger på dette, vil det være slik at de som ikke velger, i realiteten tar et valg, nemlig om å bli et sted. Det som ofte skjer, hvis en har et stort innslag av kommersielle aktører, er at det blir konkurranse som kan bidra til å tappe ressurser fra en del av de tilbudene som er, og gjør at de som er nødt til å bli et sted, faktisk ikke får et godt nok tilbud. Vi er opptatt av at alle skal ha et godt tilbud, ikke bare de som har styrke nok eller som har pårørende som er sterke nok til at de får tatt dette aktive valget.

Så er spørsmålet: Hva er valgfrihet? Er det å kunne velge firmalogo, eller er det å kunne ha innflytelse over hvem som kommer hjem til deg og hva de skal gjøre? Jeg syns begrepet «valgfrihet» er ekstremt snevert i Høyres og Fremskrittspartiets retorikk.

Jan Bøhler (A) [15:47:10]: I likhet med representanten Lønning er jeg også litt skuffet over debatten, men på en annen måte. Jeg er opptatt av at vi på Stortinget skal gjøre en jobb, at vi skal jobbe i komiteen og i debattene i salen med å forbedre, å være lydhøre og å gå på i saker som vi er opptatt av å gjøre noe med. Når jeg da hører innleggene fra representantene Lønning og Fredriksen – som vesentlig konsentrerer seg om betroelser om hva de har opplevd i komiteen, og polemikk mot noe som angår en sak, en proposisjon osv. – blir jeg skuffet, fordi det er så få innholdsmessige utfordringer i forslagene som ligger her i innstillingen. Forslagene utover dette om det skal legges fram en proposisjon eller en egen sak er stort sett forslag om ting som regjeringspartiene og Regjeringen har varslet at vi arbeider med, der det ikke er store uenigheter innholdsmessig. Noe av det som er kommet opp her i debatten, blir paradokser, når f.eks. representanten Nesvik viser klipp fra Aften om sykehjem i Oslo og folk med psykiske lidelser, når situasjonen er den at det er hans parti som har helsebyråden. Det er også i denne byen man har de største problemene rundt korridorpasienter. Det var representanten Nesvik som viste til det klippet. Jeg har ikke fått lest det, men han sa at det var fra Oslo. Det er i hvert fall skuffende at vi får så få innholdmessige utfordringer.

Når det gjelder brukervalg, er det foreslått fra Regjeringen i et høringsnotat en utvidet rett til brukerstyrt personlig assistanse. Vi er ikke imot alle former for utvikling. At brukerne skal delta, er selvsagt viktig, og også frihet til å velge. Men det er noe annet å organisere et omfattende stykkprissystem med en annen form for finansiering, som bryter opp alt det vi har bygd opp i helsevesenet.

Det virker som om opposisjonspartiene har lett etter et profilpunkt og et konfrontasjonspunkt og litt krampeaktig har valgt dette med proposisjon/sak. I det legger de at vi ikke vil legge fram en langsiktig og forpliktende plan når vi ikke vil si at dette skal legges fram som en proposisjon. Man viser til forrige gang som et glanseksempel. Hill-Marta Solberg leverte ikke proposisjoner, hun leverte stortingsmeldinger da hun fulgte opp den første meldingen. En sak kan være mye forskjellig, men en proposisjon kan bare være én ting. Det var det også den gangen. Jeg tror at vi kommer til å levere – vi har levert det antall årsverk i fjor som vi lovet, og som er langt høyere enn det den forrige regjeringen leverte. Jeg synes det er skuffende at opposisjonen er så opptatt av å dømme oss nord og ned i forkant, og ikke i stedet bruker denne debatten til å komme videre innholdsmessig, og til å utdype ting vi bør arbeide med i tiden som kommer.

Statsråd Sylvia Brustad [15:50:29]: Jeg tror folk som sitter hjemme i stua, enten de bor hjemme, i et sjukehjem eller hjemme i huset og trenger hjelp fra kommunen, er mest opptatt av at folk holder det de lover, og at en faktisk gjør det en sier. Derfor er jeg usedvanlig stolt av å være medlem av en regjering som holder det vi lover.

Da vi tok over i Regjeringa, sa vi veldig klart ifra at vår prioritering var å stoppe den fortsatte skattelettelsen som var på gang i forhold til de rikeste, og at vi ville bruke penger på det som var det viktigste. Noe av det aller viktigste er det vi har diskutert i dag. Derfor stoppet vi ytterligere skattelettelser til de rikeste, og det har bl.a. ført til at vi har en villet politikk, og vi har brukt betydelig mer penger på kommunene, som gir seg utslag i forhold til antall ansatte. Når vi står her og prater om at det skal være kvalitet i denne tjenesten, handler jo det om at de ansatte skal ha tid, rom og mulighet til å lytte til dem som trenger hjelp, og til å gjøre det som er viktig i hvert enkelt tilfelle. Det er et faktum at det under den forrige borgerlige regjering var slik at antallet ansatte var på et lavmål, fordi kommunene var sultefôret. Da må jeg si at det lyder litt hult når jeg fra flere representanter fra opposisjonspartiene i denne debatten har hørt at en er veldig kritisk til at denne regjeringa ikke vil forplikte seg. Vi har gjort mer enn å forplikte oss, vi har gjort noe, og vi har bevist at vi har gjort svært mye bare i løpet av ett og et halvt år.

Vi har dessuten forpliktet oss til å komme med nye investeringstilskudd for å bygge flere omsorgsboliger, sjukehjem, korttidsplasser og heiser, for å nevne noe. Vi har forpliktet oss til en radikal helt nødvendig økning av antall leger i sjukehjem, og vi har forpliktet oss til å gjøre noe ordentlig i forhold til de store utfordringene som er knyttet til demens. Så det å komme og si at denne regjeringa ikke vil forplikte seg, mener jeg er feil. Vi har dessuten kommet opposisjonen i møte og sagt at vi kommer tilbake med en egen sak, for å si hvordan vi vil gå videre i tilknytning til statsbudsjettet. Det kommer vi til å gjøre.

Til den merknaden fra representanten Lønning der han utfordret meg når det gjelder ISF, er det å si at ISF-satsen har gått opp og ned helt fra 2003 da den var på 60 pst., i 2004 var den på 40 pst, og i 2005 var den på 60 pst. Når det gjelder 2006, er det riktig å si at det var den forrige Bondevik-regjeringa som foreslo reduksjon. Vi har støttet det, og vi har holdt den på det nivået for inneværende år, ikke minst for å kunne ivareta mennesker med mer sammensatte lidelser, som ikke er raske å behandle, men som det er svært viktig å gi helt nødvendig behandling i våre sjukehus. Dette henger også sammen med den store saken om rehabilitering, som flere her har vært inne på. Der står Regjeringas mål fast. Vi skal sikre rehabilitering til alle som ønsker det.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:53:49]: Jeg tror det er viktig at vi tar inn over oss at ikke alt innenfor helse- og omsorgssektoren er galt, som man kan få inntrykk av enkelte ganger. Saken er at vi politikere har som oppgave å sørge for å rette på det som ikke fungerer. Det er der det er viktig å legge inn innsatsen.

Jeg bet meg selvfølgelig også merke i at statsråden til slutt sa at denne regjeringen er til å stole på. Det gjør vi, og da vil jeg henvise til Soria Moria-erklæringen. Der står det bl.a. at egenandelene skal reduseres og holdes på et lavt nivå. Egenandelene innenfor helsevesenet økte faktisk i statsbudsjettet. Vi ser nå at det varsles en 5 pst. økning på egenandeler ved legebesøk fra 1. juli.

Videre ble det sagt fra statsministerens side at det ikke ble noen skattelette før det skinte av eldreomsorgen. Så vidt jeg vet, ble det gitt skattelette allerede i det første budsjettet som denne regjeringen la fram, og det skinner fortsatt ikke av eldreomsorgen.

Til Sonja Mandt-Bartholsen, som henviser til Nøtterøy og Tjøme, vil jeg si at jeg kan henvise til svært gode resultat i Tønsberg, i Stranda, i Fræna og andre kommuner der det er fremskrittspartiordførere. Samtidig er det en rekke kommuner der de rød-grønne styrer, der man ikke på langt nær er i mål og har et svært dårlig tilbud.

Det er mye snakk om eldreomsorg. Omsorgstjenesten består av mye mer enn bare eldreomsorg. I den forbindelse vil jeg ta for meg de utviklingshemmedes situasjon, særlig de psykisk utviklingshemmede. I Helsetilsynets rapport fra mars 2007 står det:

«I 44 av de 59 undersøkte kommunene avdekket tilsynet bruk av tvang og makt i strid med lovbestemmelsene. Disse kommunene sikrer ikke i tilstrekkelig grad systematisk arbeid med andre løsninger enn bruk av tvang og makt.»

Jeg håper at man nå også vil se på dette, for det har også med omsorg å gjøre, å fange opp de personene som sliter, og som har vanskeligheter.

Noe annet som har vært helt fraværende i denne debatten, er omsorgslønn for den fantastiske innsatsen som veldig mange gjør hjemme. De tar vare på sine pårørende og jobber og sliter hver eneste dag. Vi har faktisk et system med enorme ulikheter kommunene imellom med hensyn til hvilket nivå man legger omsorgslønnen på. Jeg håper og tror at statsråden og Regjeringen kommer til å følge opp dette.

Det som opposisjonen har påpekt her, er at man ikke har vært tilstrekkelig forpliktende. Man skal vurdere mye, man skal se på mye, og man signaliserer en del ting. Det som mangler, er de klare forpliktelsene som opposisjonen har bedt om. Men vi ser fram til statsbudsjettet for 2008 og håper det kommer gode tiltak.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [15:57:14]: Jeg er glad for at statsråden korrigerte det utsagnet hun kom med, som feilinformerte NRKs lyttere i dag morges.

Representanten Skjælaaen er svært fornøyd, og de andre talsmenn for Regjeringen er også svært fornøyde. Det er jo bra. Jeg har bare påpekt at under arbeidet i komiteen trodde vi alle sammen at det skulle lykkes å komme frem til en samstemmig konklusjon. Det sa også representantene for regjeringspartiene at de regnet med at de skulle få til. Det fikk de ikke til. Derfor er det en delt innstilling på hovedpunktet. Jeg har fremdeles en ganske sterk følelse av at også representantene for regjeringspartiene er skuffet over det. Det har de all mulig grunn til.

Ett lite poeng til sist: Jeg var inne på dette med legers turnustjeneste og konstaterer med bekymring at statsråden gjorde det til hovedsak da hun skulle forklare hvordan man skal få til en bedre legedekning i sykehjem. Derfor vil jeg gjenta min advarsel. Det å satse på turnustjenesten som et svar på behovet for legekompetanse er feil.

Presidenten: Vigdis Giltun har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Vigdis Giltun (FrP) [15:58:42]: Jeg tar ordet for å si noe om Inga Marte Thorkildsens bekymring for at private tjenesteytere skal ramme det offentlige tjenestetilbudet.

Nå har vi et veldig lite innslag av private tjenesteutøvere innenfor hjemmetjenesten. Det ville forundre meg mye om det innslaget skulle bli så stort at det ikke lenger var offentlige tjenester igjen. Da er det kun et bevis på at den offentlige tjenesten ikke holder mål. Det er jo ikke konkurranse på pris det dreier seg om når det gjelder disse tjenestene, det er konkurranse på kvalitet. Jeg er sikker på at den offentlige tjenesten vil ha en god kvalitet, og at det vil bidra til at kvaliteten både innenfor de offentlige og private tjenester vil bli mye bedre hvis man får muligheten til å velge. Det er jo ikke slik at de som ikke har nære pårørende som kan velge for seg, får gode tjenester i dag.

Arbeiderpartiets representanter kommer stadig med eksempler på dårlige fremskrittsparti-styrte kommuner eller dårlige Høyre-styrte kommuner, og vi kommer med eksempler på arbeiderparti-styrte kommuner. Det viser at kommunene har forskjellig omsorg.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [16:00:09]:Senterpartiet ynskjer å ta Framstegspartiet på alvor. Vi har prøvd å studera dei forslaga som dei no har fremja, og som dei med stor entusiasme faktisk har forfekta i denne salen i meir enn ti år. Det er vanskeleg å få tak i kva Framstegspartiet eigentleg vil med sitt forslag om omlegging av dagens omsorg. No seier representanten Giltun at, nei, det er ikkje ein sjekk til kvar enkelt. Så seier ho òg at, nei, det er ikkje pålegg om val for brorparten av dei som i dag har behov for sjukeheim. Det gir grunn til å spørja: Kva for grupper er det eigentleg Framstegspartiet meiner skal ha del i den omlegginga av eldreomsorga som dei no ber Regjeringa arbeida med? Kva er det som skal inn i det stykkprisfinansieringssystemet som Framstegspartiet forfektar? Skal vi t.d. ta inn i eit slikt system at det er veldig varierande kor mykje tid og kva for tenester den enkelte omsorgstrengande vil ha behov for? Er det slik at Framstegspartiet sjølv faktisk ikkje har svaret, sidan dei ber Regjeringa om å utarbeida ein plan etter at dei her i meir enn ti år har bede om eit stykkprisfinansieringssystem? Er det slik at dei heller ikkje har noko anna land å visa til, som har prøvd ut dette?

Den som har behov for omsorg, har fyrst og fremst behov for at det er eit tilbod som er klart. Kven er det som skal ha dette tilbodet på plass, dersom det ikkje er kommunane? Kven er det, dersom det er kommunane? Kvifor kan ikkje Framstegspartiet heller seia som oss andre, som regjeringspartia no seier, at det er viktig at tilbodet til den enkelte blir tilpassa behovet til den enkelte, altså den enkelte sitt val og dei råda som dei pårørande og dei tilsette kjem fram til, saman? Det er ein type valfridom som gir tryggleik både før ein blir sjuk og i ei tid ein har behov for omsorg.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er snart omme, men presidenten vil foreslå at man gjør ferdig denne saken.

Laila Dåvøy (KrF) [16:03:38]:Det er mange som har tatt ordet når det gjelder dette med forpliktelser eller ikke forpliktelser. Jeg må be om å bli trodd på at jeg har hatt et oppriktig ønske om dette. Jeg har underveis i behandlingen trodd at vi inngikk et forlik, og at det var det vi skulle ende opp med sammen, uavhengig av stortingsflertall, i tråd med den forrige eldrereformen og i tråd med opptrappingsplanen for psykiatri. Det har vært min oppriktige mening at det var det vi jobbet med.

Jeg har med entusiasme jobbet som saksordfører. Det har vært veldig spennende og positivt på alle måter. Det var på slutten, da vi opplevde at dette ikke gikk, at det skar seg. Poenget med proposisjoner er bare det enkle at det er der man forplikter seg, det er der man lager en framdrift, og det er der man lager en ramme for økonomi. Det er jo ikke vanskeligere enn det. Jeg synes slik sett at debatten her i dag viser, slik jeg oppfatter det, at regjeringspartiene – og jeg opplever også statsråden slik – ikke har tenkt å komme tilbake med en plan der alle vi i Stortinget skal være med på å lage en ramme for hvor mye vi vil bruke innenfor denne sektoren i årene framover. Det er iallfall ingen fra regjeringspartiene som har sagt det fra denne talerstolen i dag.

Det at statsråden viser til at hun har foreslått noen tiltak som koster penger eller følges opp med økonomi, er riktig, og det er stimuleringstilskuddet i meldingen. Men det er bare noen av tiltakene. Poenget er at vi ønsket å være med på et bredt forlik. Alle har også gått runder i sine egne partier for å få lov til dette, nemlig å forplikte oss i årene framover. Vi har iallfall gitt våre innspill. Det vi kan gjøre nå, er å avvente Regjeringens neste innspill, den saken som skal komme i forbindelse med et statsbudsjett. Det går selvfølgelig an for Regjeringen å komme tilbake. Vi har et meget sterkt ønske om å få være med på en tilsvarende plan som vi har hatt på andre områder tidligere.

Dagfinn Høybråten (KrF) [16:06:30]:Det har vært en litt underlig debatt, fordi Stortinget er enig om veldig mye i denne saken. Samtidig skilles partienes veier, opposisjonen og posisjonen, på noe så grunnleggende som hvordan dette skal følges opp og i hvilken form det skal følges opp. Her har vi, etter mitt syn, et utmerket mønster under skiftende regjeringer. Da statsråd Hernes la fram St.meld. nr. 25 for 1996-97 om situasjonen i norsk psykiatri, vedtok et enstemmig storting å kreve av regjeringen at man skulle følge opp den meldingen med en forpliktende, økonomisk plan. Det ble gjort. Det samme ble gjort når det gjaldt satsingen på kreft og på utstyr, og når det gjaldt den forrige eldresatsingen som regjeringen Jagland la fram og fikk vedtatt her i Stortinget, og som Riksrevisjonen har gitt sine beste karakterer. Og det er det ikke ofte de gjør. Derfor er jeg forundret over at Regjeringen ikke har grepet den åpne invitasjonen til et samarbeid med opposisjonen, for gjennom et slikt samarbeid ville man markere overfor det norske folk at satsingen på omsorg er så viktig at der legger vi en del partipolitikk til side, og så gjør vi et felles løft.

Jeg finner ikke – etter å ha hørt debatten i dag – noen god begrunnelse for dette. Jeg ser bort fra den politiske støy som har vært rundt privatisering og rundt kommuneøkonomi. Til representanten Meltveit Kleppas voldsomme utfall mot meg, må jeg bare si: Det er ingen i Kristelig Folkeparti som beklager den satsing på kommuneøkonomien som bl.a. Senterpartiet har fått til i regjering. Det har partiet all ære av, men det er da ikke noen grunn til ikke å forplikte seg til en forutsigbar handlingsplan for eldreomsorgen. Det er der jeg mener resonnementet til regjeringspartiene svikter. Ikke desto mindre, dette er jo en regjering som ledes av en statsminister som i sin umiddelbare reaksjon på Kristelig Folkepartis forslag om en slik plan, gikk i TV-studio i Dagsrevyen søndag kveld og applauderte det. Så er det rart at vi er skuffet?

Nå må jeg si at jeg har ikke noen annen naturlig forklaring på det som har vært statsrådens og regjeringspartienes svar og konklusjon i denne saken, enn at Finansdepartementet nekter å forplikte Regjeringen på en økonomisk satsing for flere år framover, og Kommunaldepartementet nekter Regjeringen å øremerke noen flere penger til kommunesektoren. Vi kjenner lusa på gangen.

Men vi gir ikke opp. De som er avhengige av omsorg ute i kommunene, trenger forutsigbarhet, og derfor ber jeg om at Regjeringen griper sjansen til høsten og kommer med den forpliktende planen som resten av Stortinget har bedt om.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Harald T. Nesvik (FrP) [16:09:59]: Jeg vil bare gi en saksopplysning til representanten Meltveit Kleppa, som helt åpenbart ikke kan ha lest Dokument nr. 8:34 for 2005-2006. Hvis representanten hadde gjort det, hadde hun nettopp kunnet lese om hvordan modellen skal fungere. Det dreier seg ikke om å utlevere noen sjekker, men om å overføre pengene til dem som skal yte tjenestene.

Videre er det også slik at det er naturlig at man bruker et departement til å utarbeide det detaljnivået som trengs i en del større saker som dette, og da tror jeg at Regjeringen rår over litt flere ansatte som kan gjøre dette, enn det Stortingets egne organer rår over.

Videre spurte representanten Meltveit Kleppa om vi kan vise til at det er noen land som har innført dette. Ja, det er det faktisk. Det er utarbeidet et internasjonalt system som heter RUG-systemet, Resource Utilisation Group, som går nettopp på det som har med omsorgsbehov og tjenestenivå å gjøre. Sveits er ett av de landene som undertegnede snart skal besøke for å se på hvorledes dette fungerer og måten det blir gjort på, for systemene er allerede utviklet. Så da kan representanten Meltveit Kleppa besøke det landet.

Presidenten: Representanten Rune J. Skjælaaen får også ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [16:11:16]: Jeg er ikke skuffet, men jeg er faktisk litt overrasket. Fordi opposisjonen ikke fikk det akkurat slik som de ønsket, velger de altså å stemme imot et forslag om at Regjeringen skal komme med en sak. Det kommer de faktisk til å gjøre, slik jeg har forstått det. Når de ikke får igjennom at det skal være en proposisjon, vil de altså stemme imot det forslaget som regjeringspartiene fremmer. Det synes jeg faktisk er noe underlig – og samtidig ber de om og ønsker å være med på å utforme eventuelt innhold i den saken som vi ber Regjeringen komme med.

Statsråd Sylvia Brustad [16:12:20]: Til representanten Nesvik vil jeg bare si: Ja, vi holder det vi lover, for hvis man ser de totale endringer i egenandeler under ett, er det en nedgang i forhold til det som var tilfellet tidligere. Det dreier seg om at vi har satt ned egenandelstak 2 fra 3 500 kr til 2 500 kr, vi innfører gratis lege til unger under 12 år, egenandelen på fysioterapi ble fjernet igjen og vi har fått billigere medisiner, for å nevne noe.

Når det gjelder den konkrete egenandelen som representanten Nesvik snakket om, er det altså en årsvirkning på 2,5 pst., men fordi det blir i løpet av et halvt år, blir det dobbelt så mye.

Så må jeg også korrigere representanten Nesvik når det gjelder skattenivået. Vi har holdt det uendret på 2004-nivå, nettopp fordi vi ønsket å frigjøre penger, ikke minst til denne viktige sektoren som dreier seg om at vi ønsker like muligheter til alle mennesker rundt omkring i landet, uansett tykkelsen på lommeboka.

Så til Kristelig Folkeparti. Jeg mener at denne regjeringa har forpliktet seg veldig, fordi vi også ønsker forpliktelser i tida framover. Vi har i løpet av et og et halvt år greid å snu trenden i en betydelig mer positiv retning når det gjelder å få inn flere ansatte for å gi mer omsorg til dem som trenger det. Vi er altså over halvveis til målet – som er å øke kapasiteten med 10 000 årsverk innen 2009 – i løpet av et og et halvt år. Denne regjeringa har valgt å prioritere kommuneøkonomien, fordi dette er noe av det viktigste vi skal drive med.

Jeg mener også at denne regjeringa forplikter seg veldig når den varsler et investeringstilskudd. Vi varsler en overgangsordning for inneværende år, og vi varsler at vi kommer til å styrke kommuneøkonomien i tida framover.

Så registrerer jeg at fordi Kristelig Folkeparti ikke fikk akkurat en proposisjon, men en egen sak, ville de ikke være med i det samarbeidet. Det er jeg lei meg for. Men jeg vil i hvert fall si veldig klart: Denne regjeringa har ikke tre syn, den har ett syn. Og fordi vi mener at satsinga på omsorg er så viktig som den er, vil vi også – slik vi har varslet – i en egen sak i tilknytning til statsbudsjettet komme tilbake til hvordan vi ønsker å foreslå at dette skal følges videre opp. Omsorgsplanen 2015 er jo varslet i omsorgsmeldinga, og den mener jeg er meget forpliktende.

Presidenten: Jan Bøhler har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jan Bøhler (A) [16:15:09]:Jeg synes representanten Høybråten sier det godt når han sier: Legg partipolitikk til side, la oss her prøve å få fram en sterk og bred enighet. Det er derfor vi blir så fortvilet over dette med at man setter konfrontasjonen akkurat ved dette med proposisjon og hvordan oppfølgingen skal være aller best. Man må, som sagt, huske på at også den forrige eldreomsorgsopptrappingsplanen var en stortingsmelding. Alt ble ikke glimrende gjennom den satsingen heller. I 2005 var sykehjemsdekningen i Norge noe lavere enn i 1997. Vi har ikke en situasjon med gull og grønne skoger i eldreomsorgen, og derfor er det behov for straks å gjennomføre en ny satsing. Satsingen slik den er lagt fram i meldingen denne gangen, ser jeg som en mer omfattende, mer konkret, mer direkte innsats enn det som lå i den første meldingen i 1997. Man tar i denne meldingen for seg langt flere områder, og vi utvikler en mengde forpliktende planverktøyer knyttet til denne planen, når det gjelder tannhelse, demens, rehabilitering osv. Så jeg håper at alle blir med videre også.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [16:16:32]: Eg skal berre for ordens skuld understreka at eg ikkje har kome med «voldsomme» utfall mot Kristeleg Folkeparti. Eg har framført ei undring over eit innlegg som Høybråten no lèt sirkulera i mange aviser. Kanskje kan han sjølv karakterisera det som «voldsomme» utfall mot regjeringspartia, men det er ei heilt anna sak. Eg har svart på eit spørsmål som han stiller .

Eg vil seia til representanten Nesvik at det truleg ikkje er utan grunn at det har vore stille om dette RUG-systemet sidan 1997. Det må nok vera fordi det er vanskeleg å gjennomføra.

Etter å ha følgt denne debatten er eg veldig glad for at det er langt meir som samlar enn som skil i helse- og omsorgskomiteen. Det lovar godt for den saka som Regjeringa har lova i samband med budsjettet for 2008.

Presidenten: Tre representanter har nå tegnet seg på talerlisten. Presidenten vil foreslå at møtet nå avbrytes og settes igjen kl. 18. – Det anses vedtatt.

Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.

 

Behandlingen av sak nr. 1 og 2 fortsatte på kveldsmøtet.