Gunvald Ludvigsen (V) [10:03:43]: Eg har på vegner av Venstre teke initiativ til denne interpellasjonen. Bakgrunnen er Helsetilsynet sin rapport og kontakt som i lengre tid er teken av fagfolk, rusmiddelmisbrukarar og deira pårørande.

Vårt føremål er å få til eit tverrpolitisk lyft for ei mangfaldig gruppe av menneske som fell igjennom i hjelpeapparatet. Mange av oss har som politikarar kjent oss makteslause overfor rusmiddelmisbrukarar som gong på gong er ute på kjøret.

Stortinget sitt overordna mål med rusreforma var at rusmiddelmisbrukarar med samansette problem skulle få meir heilskaplege tenester, og at behandlingsresultata skulle bli betre. Spørsmålet er om dei har fått det. For litt sidan kunne vi lese om at fagdirektøren for LAR i Helse Nord gjekk av i protest. Helse Nord har sjølv uttala at dei har for dårleg behandlingstilbod til heroinmisbrukarar som ønskjer å kome seg bort frå rusmisbruket sitt.

I desember i fjor sende Helse- og omsorgsdepartementet ut ei pressemelding der det vart varsla om ein opptrappingsplan for rusomsorga. Den opptrappingsplanen ventar vi framleis i spenning på.

Helsetilsynet peikar på at tenestene framleis har store utfordringar når det gjeld å sikre tilstrekkeleg tverrfagleg kompetanse for å vurdere rusmiddelmisbrukarane sin rett til behandlingstilbod på ein forsvarleg måte. Rundt om i fylka blir det framheva at det manglar medisinfagleg kompetanse som kan gje rett diagnose. Dette er svært viktig, då dei fleste rusmiddelmisbrukarar har fleire diagnosar.

Det er også funne kritikkverdige forhold knytte til personvern og oppbevaring av og føring av journalar. Dette er også viktig for å sikre rett behandling og sørgje for at denne er tilpassa det enkelte menneske. Det er også påpeika store manglar knytte til individuell plan. Generelt er det behov for mykje meir tverrfagleg samhandling mellom nivåa.

Direktør Lars E. Hanssen i Statens helsetilsyn uttala til Helserevyen at eit svært viktig element i kvar einaste tverrfagleg spesialiserte teneste er å sørgje for å lære av eigne erfaringar og av hendingar som ikkje har vore planlagde. Når rusmiddelmisbrukarane bryt av behandlinga utan at dette er planlagt, blir det lagt lite arbeid i å registrere og i å lære av denne typen hendingar. Dette viser at dei som står for tenestene, ikkje har den internkontrollen dei er pålagde etter lova, og at dei derfor mister viktige høve til å drive kontinuerleg forbetring av eige arbeid.

Mange menneske klarar ikkje å takle kvardagen utan å ruse seg. Venstre sitt utgangspunkt i narkotikapolitikken er at vi skal kjempe mot narkotikamisbruket, og ikkje mot dei narkomane. Dei som har teke kontakt med oss, peikar på fleire ting: Det er for lite pengar – nær sagt sjølvsagt – vi har for lite fagfolk, vi har for få behandlingsplassar og for dårleg samhandling mellom nivå og etatar.

Det har vore mange reformer på området, og det kunne vore freistande å rope på ei. Men Venstre driv ikkje med symbolpolitikk. Vi har akkurat hatt ei ny reform. No må vi sjå nærare på kva som faktisk kan gjerast betre i praksis. Alle som har engasjert seg på dette området, veit at det er komplekse problemstillingar vi står overfor. Alle teikn på at det går litt betre, skal vi ta vare på. Det finst positive trekk også.

Det er mange område der ein treng forandring og forbetring for at behandlinga av rusmiddelmisbrukarane skal få eit lyft. Vi treng nok fagfolk. Vi treng ei ubyråkratisk handtering av det enkelte mennesket, god samhandling mellom dei nivåa som handterer rusmiddelmisbrukarar, og ei betre opplæring.

Helsetilsynet har i rapporten sin peika på at det ikkje er nok legar som kan gje god fagleg oppfølging. Rusmiddelmisbrukarar får i altfor liten grad dekt helsebehova sine. Det er for få legar i systemet. Mange har òg peika på at det manglar fastlegar som vil ta seg av rusmiddelmisbrukarar.

I dag kan det verke som om det er for vasstette skott mellom helseføretaka og kommunehelsetenesta. Særleg gjeld dette i Oslo. Bydelane får ofte ikkje beskjed når ein rusmiddelmisbrukar sprekk eller avsluttar behandlinga. Her må samhandlinga bli betre.

Ein personleg plan må takast i bruk på ein heilt annan måte. Altfor ofte høyrer vi om rigide planar etter ein felles mal, fordi kompetansen hos saksbehandlarane er altfor dårleg. Mange saksbehandlarar har altfor mykje å gjere, og gjennomtrekken er stor på det lågaste nivået i systemet. Dette er ei tung gruppe å jobbe med, og tverrfaglege team er nødvendige. Det er fint at leiarane blir sende på kurs, men det hjelper lite dersom dei som sit og skal lage personlege oppfølgingsplanar, korkje har tid eller nok kompetanse til å kunne gjere gode nok vedtak.

Eg må seie at eg i utgangspunktet var skeptisk med tanke på at tungt narkomane skulle møte til poliklinisk behandling kl. 10 ein bestemt dag om tre veker. For folk som bokstaveleg tala har problem med å halde seg på beina, verkar dette uoverkomeleg. Men det er mange gode eksempel på at det faktisk fungerer. Når påminning blir send på sms, eller når nokon kan tenkje seg å følgje med til poliklinikken, blir det lettare å halde avtalar og å få behandling i ein tøff kvardag. Mange behandlarar er kreative. Vi har høyrt om legar som smør mat til rusmiddelmisbrukarar for å dekkje deira basale behov, medan rusmiddelmisbrukarane møter til time. Enkelte team brukar òg meir tid på å kalle inn til ansvarsgrupper, der pårørande, fagpersonell og fastlegen er deltakarar.

Ein god individuell plan vil vere avhengig av at ein fokuserer på kva den enkelte sjølv har av ressursar. Same kva for ein livssituasjon ein er i, har alle menneske eigne krefter og kan vere med og skape eit betre eller eit meir stabilt tilvere. I ein individuell plan må ein ikkje berre fokusere på problema. Det er viktig at institusjonane er opne, og at ein ikkje er moraliserande. Rusmiddelmisbrukarar er svært forskjellige og krev individuelle løysingar. Det må vere lov å sprekke utan å hamne bakarst i køen igjen.

Det grunnleggjande i alle forhold der menneske skal søkje hjelp og få hjelp, er at dei treng hjelp til å halde på si verdigheit. Samtidig er det menneskefiendtleg ikkje å møte forventningar om å kunne lukkast. Den som ikkje møter noka forventning, er i realiteten avskriven og usynleggjord av storsamfunnet.

Så over til ei litt anna problemstilling. Kva er målekriteria for god omsorg? For Venstre er det viktig å streke under at ein ikkje berre kan måle kvalitet på at folk blir rusfrie. Ein betre helsetilstand og ein betre livskvalitet på det stadiet i rehabiliteringsperioden som ein er på, er viktig i rusomsorga.

Venstre meiner at det er lurt å prøve å ta i bruk det beste frå dei ulike kulturane og dei ulike miljøa der ein jobbar for å få folk ut av rusmiddelavhengnad. Alle LAR-pasientar må bli følgde opp med tilrettelagde sosial- og rehabiliteringstilbod. Metadon og Subutex erstattar ikkje tapt utdanning, tapt sjølvrespekt og fråvere av sosialt nettverk.

Dei færraste av desse pasientane vil gå igjennom ei behandling utan avbrekk, utan tilbakeslag og utan sprekk. Det er viktig å sjå på slike avvik frå behandlinga som uttrykk for kompleksiteten og å vere førebudd på avvika som vil oppstå. Behandlingsnettverket må derfor vere mykje meir fleksibelt. Ein må ta høgd for avvika og ta rusmiddelmisbrukaren inn igjen etter avviket. Ofte må behandlingsapparatet «springe» etter pasienten for at ein skal lukkast. Nøkkelen ligg i at behandlingsapparatet må tilpasse seg pasienten/rusmiddelmisbrukaren og det særeigne ved hans/hennar liding, ikkje motsett.

Fleksibilitet er eit viktig stikkord. Hjelpeapparatet må syne at døra er open, sjølv om pasienten i utgangspunktet kanskje ikkje ønskjer å gå inn.

Statsråd Sylvia Brustad [10:12:53]:I likhet med representanten Ludvigsen er jeg opptatt av at denne pasientgruppa får den behandlinga og den oppfølginga den etter loven har krav på og behov for. Det er derfor positivt at interpellanten tar opp spørsmål om tjenestetilbudet til rusmiddelavhengige, som er blant de svakeste gruppene i vårt samfunn.

Som nevnt foretok Statens helsetilsyn i 2006 et landsomfattende tilsyn med tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige i spesialisthelsetjenesten. Helsetilsynet har – som representanten Ludvigsen påpeker – oppsummert funnene i sin årlige tilsynsmelding. Ifølge tilsynsmeldinga ble det utført tilsyn med til sammen 22 virksomheter. Ved 18 av disse var det i alt 32 avvik, og det ble gitt 22 merknader.

Disse tilsynene ble gjort for å vurdere om virksomhetene ble drevet på en forsvarlig måte, slik loven krever. Jeg er ikke fornøyd med at det var avvik eller merknader ved 80 pst. av virksomhetene som hadde tilsyn.

Hovedpunktene i det landsomfattende tilsynet kan oppsummeres slik:

• brudd på 30-dagers fristen for vurdering av rett til nødvendig helsehjelp

• manglende kompetanse både ved vurdering, utredning og behandling

• ikke tilstrekkelig tilgang på spesialistkompetanse – særlig gjaldt det leger

• ikke tilfredsstillende oppbevaring av journaler

• legemiddelhåndtering ofte ikke i samsvar med regelverket

Helsetilsynet har orientert nærmere om disse funnene og om status for oppfølging av avvik. Ved utgangen av mars var avvikene ved tolv virksomheter rettet opp. Dette er et arbeid som pågår kontinuerlig, og som vi følger veldig nøye. Dette viser at virksomhetene tar avvikene alvorlig – det skulle bare mangle – og forsøker å etterleve lover og regler. Helsetilsynet har bekreftet at Helsetilsynet i hvert enkelt fylke vil følge opp til alle avvikene er rettet opp.

I Stortingets behandling av Rusreform II, Ot.prp. nr. 54 for 2002-2003, ble det som kjent vedtatt at staten, ved de regionale helseforetakene, skulle overta hele det fylkeskommunale ansvaret for behandling av rusmiddelavhengige fra 2004. Samtidig ble det også vedtatt at rusreformen skulle evalueres etter tre år, og at denne evalueringa skulle presenteres for Stortinget. Denne evalueringa er nå gjennomført. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere redegjørelse for hvordan vi ønsker å følge opp evalueringa. Det kan være nyttig for denne debatten å trekke fram de viktigste funnene i denne evalueringa:

• Det er mangel på helsefaglig kompetanse i tjenestene, i særlig grad mangel på leger.

• Til tross for at det har vært en betydelig økning i samarbeidet og samhandlinga om rusmiddelavhengige i spesialisthelsetjenesten, er det fortsatt behov for å styrke samarbeidet om bedre og mer sammensatte og samordnede tjenester. Det gjelder mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene og i forhold til frivillige og ideelle tiltak overfor rusmiddelavhengige.

• Rusmiddelavhengige som blir henvist til spesialisthelsetjenesten, skal som kjent innen 30 dager få en vurdering av om de har rett til nødvendig helsehjelp. Dersom slik rett gis, skal det settes en individuell frist for når behandling senest skal settes i verk. Det er fortsatt for lang ventetid for en del pasienter. Rusmiddelavhengige har fått pasientrettigheter på lik linje med andre pasienter, men de blir ikke alltid fulgt opp i praksis.

• Virksomhetene innenfor den tverrfaglige spesialiserte behandlinga har fått tilført om lag en halv milliard kr i nye midler på tre år, og kapasiteten og kvaliteten på tjenestene er blitt betydelig styrket. Det går veldig klart fram av evalueringa.

• Det går også klart fram at etter at spesialisthelsetjenesten fikk ansvar for behandlinga av rusmiddelavhengige, bør forholdene ligge bedre til rette for samhandling mellom tverrfaglig spesialisert behandling og de øvrige deler av spesialisthelsetjenesten. Det gjelder særlig for psykisk helsevern, fordi en betydelig andel rusmiddelavhengige har til dels omfattende psykiske lidelser ved siden av sin rusmiddelavhengighet, og mange pasienter innenfor psykiatrien har til dels store rusmiddelproblemer.

Hvis en ser tilsynsmeldinga og evalueringa under ett, er det i stor grad sammenfall mellom de avvik og merknader som Helsetilsynet har pekt på, og de svakheter ved tjenestene som denne evalueringa påpeker.

Ansvaret for behandlinga av rusmiddelavhengige har i mange år vært atskilt fra spesialisthelsetjenesten. Før rusreformen ble innført, var ansvaret for behandling av rusmiddelavhengige hjemlet i lov om sosiale tjenester. Derfor har også behandlingstilbudet i hovedsak vært basert på sosialfaglige og sosialpedagogiske metoder og teorier. Enkeltundersøkelser og evalueringer viser at mange rusmiddelavhengige har fått god hjelp og oppfølging. Ved innføringa av rusreformen ble to ulike fagtradisjoner og kulturer knyttet sammen og underlagt den samme helselovgivninga. Det sier seg sjøl at det har vært en krevende oppgave, men det har ført til flere gode resultater.

Jeg er likevel veldig enig med representanten Ludvigsen i at det gjenstår mye før vi kan si at behandlingstilbudene for rusmiddelavhengige er slik vi ønsker at de skal være. Det har vi fått bekreftelser på, og vi har mye å gjøre fortsatt. Derfor har jeg i årets oppdragsdokument til de regionale helseforetakene stilt en rekke krav:

• Den prosentvise veksten innenfor psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige skal være sterkere enn innenfor somatikken.

• Ventetida på tverrfaglig spesialisert behandling skal ned.

• Ventetida på avrusning skal ned.

• Helseforetakene skal sørge for at unger av foreldre med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet, får nødvendig hjelp og oppfølging.

• Helseforetakene skal iverksette samarbeidstiltak mellom spesialisthelsetjenesten, kommunale tjenester og barnevern for gravide rusmiddelavhengige i LAR og annen tverrfaglig spesialisert behandling.

• Alle rusmiddelavhengige som henvises til tverrfaglig spesialisert behandling, skal også vurderes med tanke på behov for andre tjenester.

• Helseforetakene skal styrke den helsefaglige kompetansen innenfor tverrfaglig spesialisert behandling.

• Data skal rapporteres inn til Norsk pasientregister, slik at vi kan følge bedre med på utviklinga av tjenestene.

• Vi skal styrke forskninga.

• De kliniske etikkomiteer skal også arbeide mer med problemstillinger knyttet til tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige.

I tillegg til disse konkrete kravene på rusfeltet har jeg i oppdragsdokumentet stilt generelle krav om at tjenestene i spesialisthelsetjenesten skal styrkes. Når det gjelder forskning, har jeg bedt om at forskningssvake områder skal styrkes, og spesielt gjelder det den tverrfaglige spesialiserte behandlinga.

Jeg vil også minne om at denne regjeringa har styrket rusfeltet på statsbudsjettet, både gjennom tilleggsforslaget for 2006 og for inneværende år. I sum har vi – med vedtak i Stortinget – styrket rusfeltet direkte med 210 mill. kr. Det er penger som har gått til flere behandlingsplasser, frivillig arbeid, rehabilitering og forebygging.

I Soria Moria-erklæringa lovet vi som kjent å innføre en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser og/eller rusproblemer. Det skal være en behandlingsgaranti, og en proposisjon om dette kommer vi med i løpet av meget kort tid. Den vil også innerholde en juridisk «opprydding» i noen problemstillinger som har vært uklare etter innføringa av rusreformen. For å sikre rusmiddelavhengige fulle pasientrettigheter og hindre utilsiktet forskjellsbehandling, som også skjer, vil jeg også komme med enkelte presiseringer og forslag til endringer i pasientrettighetsloven.

Jeg mener at det er et generelt problem i spesialisthelsetjenesten at det er for store variasjoner mellom de regionale helseforetakene og innad i hvert regionalt helseforetak, både når det gjelder andelen pasienter som blir henvist, og når det gjelder pasienter som får rett til nødvendig helsehjelp. Slike variasjoner finner vi også innenfor den spesialiserte behandlinga. Sosial- og helsedirektoratet kommer veldig snart med en veileder på dette området, slik at vi får et bedre grunnlag for å gjøre jobben på alle plan.

Jeg vil om kort tid legge fram en opptrappingsplan for rusfeltet, slik vi også har lovet i Soria Moria-erklæringa. Denne vil omfatte både forebyggende arbeid, behandling og oppfølging. Jeg mener at det er viktig at vi gjør det vi kan for å forhindre at ungdom og andre begynner med rusmidler. Når noen allikevel gjør det, må de få rask behandling. Det er også særdeles viktig at de blir fulgt opp når de er ferdige med behandlingstilbudet, for det er lett å få tilbakefall dersom det ikke er noen der når man trenger det, etter at man har vært inne til behandling.

Gunvald Ludvigsen (V) [10:23:03]: Eg vil først takke statsråden for ei god utgreiing, og eg noterer meg at statsråden og eg har ei verkelegheitsoppfatning som er ganske lik. Eg la også merke til at ho sa at den opptrappingsplanen som er varsla, snart vil kome. Då reknar eg med at det skjer i løpet av ein månads tid.

Det som tilsynsrapporten frå Helsetilsynet også viste, og som statsråden gjorde greie for, er at det er mange avvik. Det er jo greitt nok. Vi skal ikkje sutre så mykje over det. Men det som er poenget, er at vi må lære av avvik, og så må det føre til tiltak. Eg trur at ein god metode her for å få fleire fagfolk, spesielt på legesida, er å gå inn for – og eg føreslår det – at tenester innanfor rusomsorga skal bli teljande, såkalla meritterande, i forhold til å skaffe seg spesialistkompetanse. Det trur eg vil verke positivt på det rekrutterande, på det å få fleire folk. Så må vi samtidig gjere rusomsorga fagleg meir spennande, slik at det blir fleire som blir interesserte i fagfeltet. Det er jo slik at denne profesjonen har låg status, ikkje minst blant legar, og dette gjer at mangelen på fagpersonell blir stor.

Ein annan ting er at vi veit at problemet for nokon, særleg kanskje i Oslo og i andre storbyar, er at rusmiddelmisbrukaren ikkje får tak i fastlege. Ei moglegheit er å tilby fastlegeteneste som ein del av teamet på poliklinikkane, få det inn i det tverrfaglege teamet på ein eller annan måte. Vi har også notert oss at pasientrettsloven i og for seg er noko som dette stortinget har slått fast at ein skal halde. Det er ein fin lov, men han føreset at folk er i stand til å klage på vedtak og til sjølve å ta initiativ. Vi veit at mange rusmiddelmisbrukarar ikkje er i den situasjonen at dei er i stand til det, så eg trur at vi må etablere ei hjelpeordning som tek vare på desse folka sine rettar.

Eit anna moment er at dei som får LAR-behandling, må få eit ordentleg bustads- og rehabiliteringstilbod i etterkant. Vi brukar jo hundretusenvis av kroner, kanskje, på opphald på ein rusmiddelinstitusjon, men dersom rusmiddelmisbrukaren blir send tilbake til elendige buforhold, og han har ekstremt dårleg økonomi, er det lite fornuft i dette.

Eg har ikkje tid til å gå meir inn på det, men eitt lite poeng til: Vi må sikre økonomien, og som alle veit, har Venstre lansert dette med borgarløn, og det kan vere éin metode.

Heilt til slutt vil eg oppfordre til eit tverrpolitisk samarbeid i rusomsorga, med håp om at vi kan få til eit skikkeleg lyft for alle som slit.

Statsråd Sylvia Brustad [10:26:30]: For det første er jeg helt enig med representanten Ludvigsen i at det er helt avgjørende at en lærer av de avvik som er påpekt. Og det er ikke bra at det har vært så mange avvik som det som er dokumentert gjennom Helsetilsynets rapporter, og gjennom den evalueringa som er gjort.

Så mener jeg også at Ludvigsen hadde et poeng da han snakket om statusen. Det er jo et litt lenger lerret å bleke, men det må vi også ta på alvor.

Spørsmålet om individuell plan gjelder jo her, som på veldig mange andre områder, og vi ser dessverre for mange eksempler på at det ikke fungerer i praksis. Jeg ønsker å ta initiativ til å prøve å få til et enklere system for individuell plan. Jeg hører mennesker si at de nesten ikke orker å sette seg ned med det, for det er for omfattende. Det er for mange skjemaer, det er for mange ting som skal fylles ut, og så skjer det ikke. Det må vi gjøre noe med. Jeg mener at vi må forenkle hele systemet med individuell plan. Det er veldig viktig.

For det andre mener jeg at det som jeg sa helt på tampen i mitt hovedinnlegg, og som også Ludvigsen var litt inne på, er helt avgjørende. La meg bruke et eksempel fra Sørlandet, som jeg hørte denne uka. En person som hadde store rusproblemer, hadde vært så heldig og fått være inne til behandling. Han hadde vært der i to måneder, kom så tilbake til seg selv, hadde ikke så veldig stor familie rundt seg, men hadde venner som kom på besøk og spurte: Hvem er det nå som skal følge deg opp? Vedkommende skulle få en person til å følge seg opp, men ville ikke få svar før etter to–tre måneder. Det gikk selvføgelig ikke mange dager før vedkommende igjen hadde problemer. Det er altså så avgjørende viktig at vi greier å få til et system, slik også Ludvigsen påpeker, som gjør at når folk har vært inne i et behandlingssystem, er det noen der som passer på hele tida, ellers kommer man ikke ut av det. Det er galt for dem det gjelder. Det er også feil bruk av samfunnets ressurser. Det vil vi også ta tak i. Det ligger også i det som ble sagt her når det gjelder oppfølging.

Da jeg var på besøk på Tyrili-kollektivet her i Oslo for kort tid siden og møtte noen av gutta der, var det ett viktig budskap. Det var at de var sjeleglade for at de var inne i systemet og fikk behandling, men de hadde vært nødt til å kutte kontakten med mange venner, noen også med familie. De sa til meg: Vi er så nervøse for hva som skjer når vi kommer tilbake til kommunen vår, for vi har ingen møteplasser, vi har ingen å gå til, og det er veldig lett å ramle ut igjen. – Så: ettervern, ettervern, ettervern!

Når det så gjelder det å ha en kontaktperson, er det kjempeviktig, og selvfølgelig også det at folk kommer fort til når de trenger behandling.

Jeg er veldig glad for at vi har denne debatten nå. Jeg håper og tror det kommer mange gode innspill, som vi skal ta med oss nå, i sluttspurten på Opptrappingsplanen for rusfeltet. Og igjen: Behandlingsgarantien er altså rett rundt hjørnet når det gjelder de under 23 år.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:29:50]: Først av alt vil jeg få takke interpellanten for å ha tatt opp dette temaet. Dette er et tema som jevnlig har vært oppe til behandling i Stortinget. Jeg må si at gjennom de snart ti årene som jeg har fått jobbet med det, har jeg både sett en svært positiv utvikling knyttet til engasjement og at disse temaene dessverre stadig dukker opp fordi vi har ikke klart å løse mange av problemstillingene.

Jeg tror de aller fleste av oss har sett i praksis hva rusmiddelmisbruk kan gjøre med et menneske. Jeg vil bruke et eksempel – en person – som jeg selv har jobbet med nå i snart to år, en tung heroinmisbruker som moren hadde funnet flere ganger med overdose. Som følge av at hun hadde lært seg å leve med dette, fikk hun liv i sønnen sin igjen flere ganger. Så kommer han til avrusning, og får da beskjed om at det er så og så lang ventetid. Familien lever i spenning: Overlever gutten vår eller overlever han ikke i denne ventetida? Han kommer inn til avrusning, får en avgiftning, som man kaller det. Han får så beskjed om at når han er ferdig med den, kan han forvente en ventetid på ca. to måneder og så få komme til behandling. Dette kalles – på folkelig språk – galskap. Det viser at man ikke har forstått problemstillingene knyttet til denne gruppe personer.

Så skjer det neste. Vedkommende kommer innenfor systemet med LAR og begynner med legemiddelassistert rehabilitering. Problemet er følgende: Vedkommende blir tilbakeskrevet til kommunen og får tildelt en bolig fra sosialen. Utover det skjer ingenting. Da vet vi alle hva som skjer, for legemiddelassistert rehabilitering gjelder kun knyttet til opiat. Det vil si at man begynner å bruke andre stoffer som f.eks. hasj, amfetamin og metamfetamin og da mister det tilbudet, som man selvfølgelig skal, etter å ha avgitt positive tester. Dette er bare sagt for å illustrere én enkeltsak.

Det er mange av disse sakene der ute. Det viser også hvor viktig det er, det som statsråden var inne på knyttet til ettervern og oppfølging, alt som har å gjøre med å tenke på hele behandlingskjeden og ikke bare separate saker som avgiftning, det behandlingsmessige eller det med boliger. Man må tenke på hele kjeden og se mennesket bak rusmisbruket, ikke bare rusmisbruket. Jeg tror også det er helt åpenbart at det er store mangler her, særlig når det gjelder det som har med status i yrker å gjøre, knyttet til å spesialisere seg innenfor rusfeltet.

Jeg tror også det er viktig at man tar inn over seg at man må ha en variasjon i tilbudene som er, fordi vi som mennesker er veldig forskjellige. Vi reagerer på forskjellige opplegg, tar ting til oss på forskjellig måte og lærer på ulik måte.

Videre tror jeg det også er helt åpenbart at man i hvert fall bør vurdere på nytt å se på en godkjenningsordning for institusjonene som skal jobbe med rusbehandling. Det er viktig at vi får en del forskning også på dette området, slik at i alle fall en del av dette kan være forskningsbasert. En del av det er ikke det. Mange har gode resultater. Problemet er bare at vi vet for lite om hvordan det går over tid. Vi måler gjerne i litt for korte perspektiv. Jeg tror vi må se over tid hvordan ting gjøres, og da tenke på behandlingskjeden under ett.

Jeg tror den desidert største problemstillingen vi står overfor, er hva vi gjør når vi er ferdige med selve det behandlingsmessige: Hvordan får man det sosiale nettverket på plass? Hvordan får man ting på plass igjen etter at familien i stor grad er revet i stykker, det økonomiske fundamentet for vedkommende er helt revet i stykker, og man har opparbeidet seg stor gjeld. Man skal tilbake. Man kan bare tenke seg hva som skjer med en rusmiddelmisbruker som over tid har opparbeidet seg gjeld, f.eks. internt i et narkotikamiljø. Det er ikke akkurat noe kjekt å komme seg ut av rushelvetet, for så å møte den samme gjengen som da skal ha tilbake pengene sine.

Av hensyn til at det er mennesker vi snakker om, håper jeg vi fortsatt vil fokusere mye på dette. Vi må se menneskene bak rusmisbruket, ikke bare rusmisbruket.

Sonja Irene Sjøli (H) [10:35:07]: Jeg vil gi honnør til representanten Ludvigsen for å reise denne debatten. Selv om det har vært en klar politisk målsetting å styrke tilbudet til rusmiddelavhengige og psykisk syke, har realiteten vært at somatiske helsetjenester har økt klart mest de siste ti årene.

Helsetilsynets rapport, slik Ludvigsen og statsråden redegjorde for, viser at det er store mangler på behandlingstilbud, rigid utskrivningspraksis, fravær av medisinske tilbud, mangel på internkontroll og ikke minst det statsråden var opptatt av, ettervern, som er så avgjørende. Det er, som statsråden også påpekte, ikke godt nok. Det er langt fra godt nok.

Rusreformen var et skritt i riktig retning, fordi rusmiddelavhengige formelt og juridisk ble likestilte med andre pasienter. Høyre har vært en pådriver for sterkere pasientrettigheter og kjempet fram rett til behandling innen en faglig forsvarlig frist og retten til fritt valg av behandlingssted. Vi ser imidlertid at pasientrettighetene er mer formalitet enn realitet for mange pasienter, særlig gjelder det for rusavhengige. Dersom pasientrettighetene skal bli en realitet, trengs det først og fremst ressurser til en kraftig opprustning av tilbudet. Det er, slik Fagrådet for rusfeltet har formulert det – «penga eller livet». Vi trenger flere plasser og bedre kvalitet på tilbudet.

Tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen var den første som instruerte de regionale helseforetakene om at veksten i rusbehandling og psykisk helsevern skulle være sterkere enn i somatikken. Samarbeidsregjeringen begynte en opptrapping for rusfeltet, med en økning i bevilgningene på til sammen 600 mill. kr. Antall plasser i LAR ble fordoblet, vi utvidet lavterskelhelsetilbudet fra i 8 til i 42 kommuner og innførte et eget tilskudd til kommunale tilbud. Men vi er de første til å erkjenne at dette bare var en begynnelse.

Jeg er enig med representanten Ludvigsen i at det trengs et tverrpolitisk løft. Høyre vil ha en forpliktende økonomisk opptrappingsplan for rusfeltet med øremerkede midler til helseforetak og kommuner. Opptrappingsplanen må omfatte behandlingstilbud, omsorgstiltak og forebyggende tiltak. Vi har ventet utålmodig på denne planen fra Regjeringen, men vi forstår nå at den er like rundt hjørnet. Det er bra, for dette haster. Høyre foreslo også i fjor å øke bevilgningene til rusbehandling med 50 mill. kr, som et strakstiltak, og jeg glad for at Regjeringen også nå går inn for det samme. Høyre har i tillegg lagt fram en nasjonal storsatsing når det gjelder rehabilitering, hvor også rusmiddelavhengige skal være prioritert.

Men en opptrappingsplan er ikke nok. Vi får stadig alarmerende meldinger om mangler i behandlings- og omsorgstilbudet. I fjor mobiliserte fagrådet på rusfeltet organisasjoner og en del stortingspolitikere, for å stanse de foreslåtte retningslinjene for rusbehandling, som ville satt – slik vi oppfattet det – ruspolitikken mange tiår tilbake. Heldigvis ble retningslinjene ikke implementert formelt sett, men mye tyder på at helseforetakene har innført en praksis som straffer og fordømmer de dårligst stilte. De som har gjentatte behandlingsforsøk bak seg, anses ikke å ha nytte av f.eks. avrusningstilbudet. Jeg vil gjerne be statsråden kommentere om dette medfører riktighet.

Høyre mener at alle fortjener en ny sjanse, og at alle skal ha mulighet til å lykkes med å skape et bedre liv. Rusmiddelavhengige skal ikke straffes for at de ikke har lyktes med tidligere forsøk på å bli rusfrie. De skal få en mulighet igjen og igjen. Vi har sett mange eksempler på at rusmiddelavhengige som nærmest har vært oppgitt, faktisk har greid det ved tredje eller fjerde forsøk.

Som sagt er jeg opptatt av retningslinjene for rusbehandlingen i helseforetakene. Jeg vil avslutningsvis be statsråden redegjøre for status for det videre arbeidet med retningslinjene for rusbehandlingen i helseforetakene, om det blir en del av denne planen, eller om det er en sak som man kommer med for seg.

Knut Arild Hareide (KrF) [10:40:02]: Kristeleg Folkeparti har i likskap med mange andre venta på at Regjeringa skal leggje fram ein opptrappingsplan for rusfeltet. Den var varsla for eit halvt år sidan. Rusmiddelmisbrukarane er blant dei som hadde fortent raske tiltak. Derfor er det veldig gledeleg at statsråden no i denne sal bekreftar at den planen er på veg. Me har store forventingar til han, og me håper òg at det der ligg tydelege forpliktingar når det gjeld både tiltak og pengar.

Som representanten Ludvigsen fortenestefullt har fokusert på: Det er store utfordringar og udekka behov i behandlingstilbodet til rusmiddelavhengige. Rusreforma skulle gi rusmiddelmisbrukarar med samansette problem betre og meir samordna tenester. Behandlinga skulle òg bli betre. Evalueringa av rusreforma som kom rett før jul, viste at det framleis gjenstår mykje. Mellom anna er dei private ideelle institusjonane si rolle uavklart. Det er tap av viktig kompetanse når desse institusjonane må stengje fordi dei ikkje har avtaler som sikrar finansiering av den behandlinga som blir gitt, samtidig som rusmiddelmisbrukarar står i kø for behandling. Kristeleg Folkeparti forventar at dei private ideelle institusjonane si rolle blir avklart i samband med opptrappingsplanen for rusfeltet, og at statsråden sikrar desse institusjonane og den kompetansen som dei sit inne med, ei rolle i omsorgstilbodet. Dette blei òg debattert i denne salen i ein interpellasjon frå Kristeleg Folkeparti før jul.

Noko som er like viktig som eit godt behandlingstilbod til rusmiddelavhengige, er eit godt ettervern, som òg statsråden framheva, det å ha ein plass å bu, ein fast aktivitet å gå til til dagleg, som studiar eller jobb, og etablering av nettverk med familie, vener og kollegaer. Kristeleg Folkeparti sette dette i fokus i samband med behandlinga av omsorgsmeldinga. Dersom ikkje dette er på plass etter ferdig behandling, er det ein stor sjanse for at behandlinga blir forgjeves. Det må satsast ytterlegare på samhandling mellom spesialisthelsetenesta, dvs. dei som har ansvar for den tverrfaglege rusbehandlinga, og kommunane. Individuell plan må brukast aktivt, og det må leggjast til rette for at alle involverte får utbyte av å lykkast.

Eit viktig aspekt i ein opptrappingsplan for rusfeltet er fokusering på førebygging av rusmiddelmisbruk. I VG i går kunne me lese at fleire unge brukar kokain, særleg som partydop. I 2006 gjorde politiet rekordbeslag av kokain, hasj og amfetamin. Det er grunn til å tru at bruken er større enn nokon gong. Dette er alarmerande, og Kristeleg Folkeparti forventar konkrete tiltak snarast, for å gjere noko med nettopp dette.

Særleg må det satsast på det rusfrie fritidstilbodet for ungdom, og på haldningskampanjar. Ein rapport frå IRIS for kort tid tilbake, viser at tidleg hjelp til barn og deira familiar kan forhindre både rusproblem og psykiske og sosiale vanskar. Tidleg innsats retta mot barn både i barnehage og i grunnskule, og mot deira familiar, er derfor viktig. Derfor er det òg bra at statsråden varslar tiltak for å rette opp i dette.

Inge Ryan (SV) [10:44:05]: Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sa noe slikt som at alt henger sammen med alt. Jeg tror at det synspunktet i hvert fall gjelder innenfor dette området, for dette med rusproblemer er en utrolig komplisert sak, og alt henger sammen med alt.

Representanten Hareide nevnte nettopp dette med forebyggende arbeid, og hvordan vi klarer å få ungdom i tidlig alder til å få vaner som fører til at de ikke senere i livet blir rusmiddelavhengige. Det handler om at vi er villige til å bruke ressurser innenfor skoleverket og innenfor ungdomstilbud, som fører til at det finnes både holdningsskapende arbeid, men også en del tilbud, slik at ungdommer som lett kan falle inn i dårlige miljøer – der rus er en del av hverdagen – faktisk velger en annen vei. Det er sannsynligvis det viktigste vi må gjøre for å hindre at vi i framtida skal få mange med rusproblemer. Vi må starte med dem som i dag er fra ti år og oppover. Det betyr en satsing på skole og en satsing på ungdomstilbud.

Vi vet at forebyggende arbeid er langt mer lønnsomt enn reparerende. Professor Peter F. Hjort i Tromsø har sagt at det er femti ganger så lønnsomt å satse på forebyggende helsearbeid som på reparerende. Jeg kan ikke si at det er femti ganger så lønnsomt, men at det må være mange ganger så lønnsomt å satse på det forebyggende. Derfor tror jeg at det er her vi må sette inn en vesentlig del av arbeidet.

Men uansett sosial bakgrunn, uansett hvor i landet man kommer fra, vet vi at det er svært mange i dag som sliter med store rusmiddelproblemer. Jeg har sjøl jobbet i mange år på et arbeidskontor og vet hva rusmiddelproblemer fører med seg av personlige tragedier og store problemer i hele familien når en av forsørgerne er såpass rusa at de ikke kan arbeide. Det fører til vold i hjemmet, det fører til problemer med å betale regningene, og det smitter over på hele familien. Derfor er det ingen tvil om at man må jobbe enda mer for å finne ulike behandlingstilbud for dem som har kommet i en slik situasjon. Når man skal satse på behandlingstilbud, tror vi i SV at det er én ting som er helt grunnleggende, og det er at vi må ha en del felles goder på plass, slik at folk blir inkludert i et felles miljø sjøl om de har problemer med rus, slik at de ikke blir plassert i spesielle miljøer, men får ta del i de felles godene, som mange andre får ta del i.

Sjølsagt må vi ha en del spesialbehandling av rusmiddelmisbrukere. Det har vi en del eksempler på at vi har lyktes med i Norge, men her er det helt sikkert mye å hente også framover.

SV har stor tillit til at helseministeren tar denne saken på alvor. Vi vet at Regjeringa fokuserer sterkt både på psykiatrien, på rusomsorgen og på en kombinasjon av disse. Vi ser derfor fram mot det videre arbeidet som helseministeren skal gjøre, fordi dette er et av de største samfunnsproblemene vi har. Derfor er det så bra at interpellanten tar opp dette spørsmålet. Dette kan vi ikke diskutere for ofte i Stortinget, for det er et av våre største samfunnsproblemer, som vi hele tida må fokusere på, ikke bare på det forebyggende arbeidet, men også på hjelp til dem som har kommet opp i en situasjon som de ikke håndterer.

Til slutt vil jeg si at dette også handler om menneskesyn. Det er veldig viktig at man ikke ser på rusmiddelmisbrukere som noen som vi stiller oss på siden av. Rusmiddelmisbrukere er noe som vi må leve med i alle miljøer, og det er veldig viktig at vi inkluderer dem i våre sosiale nettverk og i de fellesskapsordningene som finnes i det norske samfunnet.

Odd Einar Dørum (V) [10:48:43]: Rusreformen var ment å se det hele mennesket i alle sammenhenger. La meg starte med to eksempler som handler om at det glipper, akkurat som representanten Nesvik var inne på.

Det første eksemplet er fortalt av Kirkens Bymisjon. Det handler om en ung jente som går på metadon. Hun drar til et sted på Østlandet for å besøke sin svært syke søster. Hun må gå på apoteket for å få stoffet. Apoteket får ikke tak i LAR den dagen. Hun får ikke stoffet – det er fredag. Mandag melder hun seg tilbake til LAR og får beskjed om at hun må gå bakerst i køen fordi hun ikke holdt avtalen. Hun dør noen få dager før det er gått seks måneder. Jeg skal ikke kommentere eksemplet. Jeg lar det stå der, fordi det er tydelig.

Så det andre eksemplet: Regjeringen og alle gjør prisverdig noe så viktig som å sørge for at innsatte skal få en sjanse til et godt liv ved å gi dem skole i fengselet. Akkurat i disse dager skjer det en nedtrapping av skoletilbudet i behandlingstiltak for rusede personer. To eksempler: På Hov i Land ligger statens senter. Der er Dokka videregående skole – nedtrapping fra 5 til 1,4 lærerstillinger. Sollia, like i nærheten, får en nedtrapping fra 2,5 til 1 lærerstilling. Rundskriv fra skolemyndighetene sier at på slike steder skal skolen bare være en delbit av terapien. Men hva er dette? Vi vet jo at både det å møte levende mennesker, det å kunne jobbe med det som plager en og samtidig bli rustet for å kunne møte livet, er viktig for disse personene. Det må jo ikke – for å spisse det til – være slik at for å være ruset må man sørge for å komme i fengsel for å få et utdanningstilbud!

Dette oppfatter jeg som systemgalskap. Jeg snakker åpent til statsråden, fordi jeg oppfatter at hun også her i salen har dokumentert et åpent sinn, og fordi jeg tror at dette må det ryddes opp i. De to eksemplene som jeg nå har beskrevet, er rett og slett systemmeningsløshet.

Kirkens Bymisjon, som beskrev den unge jentas skjebne, hadde flere eksempler. Det gjelder legemiddelassistert rehabilitering, hvor det ofte blir noen helt håpløse byråkratiske runder mellom sosialtjenesten, som gjør sin jobb, og LAR-systemet, som gjør sin jobb. Men det er én taper, og det er den som skal ha hjelp. Som representanten Ludvigsen sa: Går man på slankern, kan man sprekke fem ganger, men sprekker man som ruset, blir man telt ut, akkurat som en bokser som tar telling til ti. Vi vet jo, f.eks. gjennom suksessrik rehabilitering, at folk som gjør en avtale om frivillig å bli hentet igjen, lar seg hente. Og vi vet gjennom livets mange forhold at en krise som oftest er et godt utgangspunkt for å lære noe mer. Jeg vil derfor benytte anledningen til å si noe om hva jeg tror som må til for å få til et krafttak på tvers av alle partiskiller når det gjelder behandling av dem som vil ut av narkotikamisbruk.

For det første er det det som alle har vært inne på, at det må være nok ressurser. Det tydeliggjør seg selvfølgelig slik at når man har ført hele behandlingsapparatet inn i spesialisthelsetjenesten, må det være nok fagfolk til stede, i tillegg til dem som var der fra før. For eksempel i poliklinikker og alle andre steder må det være nok folk. Noen av dem som har snakket veldig tydelig om dette, er bl.a. Den norske lægeforening, som har sagt klart fra om hva som mangler. Og så har flere av oss – jeg også nå – gitt eksempler på noe som gjør at systemet nesten blir viktigere enn menneskene. Det er jo omtrent så ille som det kan være, for er det noe livet har lært meg i møte med mennesker som er utslått, er det at de kan ta et tak, men man må sannelig være villig til å gå sammen med dem. Da må man gjøre det, da! Godt faglig arbeid handler faktisk om å gå sammen med folk. Det handler ikke om å stenge seg inne bak rundskriv og formalia. Hvis man blir sliten av det, får gode arbeidsgivere sørge for at kloke fagfolk får en pusteøvelse av og til. Det er klok personalpolitikk. Men det må ikke være slik at de som sliter, blir tapere – selv om de gjerne vil – fordi systemet blir for rigid.

Som det er understreket av flere, og det kan ikke sies nok: Kloke folk vil kunne samarbeide avslappet med kommunal tjeneste, statlig tjeneste som helsetjeneste, statlig tjeneste som utdanning osv. Men da må man sørge for at det er nok slike kloke loser med erfaring, og som tør ta erfaringene med i den spesialisthelsetjenesten vi har.

Jeg håper statsråden tar disse punktene med seg når hun kommer tilbake med det hun har signalisert at hun vil gjøre. Dette handler jo om verdighet, men det handler også om håp om et bedre liv for de menneskene vi snakker om her i dag.

Jorodd Asphjell (A) [10:53:59]: Jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig spørsmål, et spørsmål som politisk blir større og større i samfunnet vårt. Jeg vil også takke for det svaret statsråden gav med hensyn til det interpellanten spør om.

Rusproblemer er et stort samfunnsproblem. Enkeltmennesker faller ut fra skoler, faller ut av arbeidslivet, de kommer ut i et kriminelt samfunn, inn i et kriminelt miljø, og de kommer i fengsel. De vil måtte ha behov for varierte helsetilbud, ikke bare i ett døgn, men over flere år. Men først og fremst gir dette med rusproblemer personlige tragedier hvor enkeltmennesker mister kontakt med familie, mister kontakt med kamerater, arbeidskolleger og venner, og samtidig føler de at de blir stengt ute fra et sosialt nettverk og et lokalsamfunn. Derfor tror jeg det er viktig, som det pekes på, å ha større åpenhet knyttet til dette med rusproblemer. Vi kjenner alle noen, enten i familien, i nær omgangskrets eller på arbeidsplassen, som har slitt med disse problemene. Men dette med rusproblemer har man vært redd for å ta opp, selv om man som tillitsvalgt på bedrifter ble kjent med arbeidskolleger som slet. Spørsmålet er: Hva kan vi hjelpe til med? Denne problemstillingen har bestandig vært vanskelig. Hver for oss har vi et ansvar overfor kameraten vår, naboen vår, arbeidskollegaen vår og familiemedlemmet vårt ved å diskutere dette og reise spørsmålet: Er det noe vi kan bistå med og hjelpe til med når det gjelder de rusproblemene vi åpenlyst ser?

Det handler litt om bevisstgjøring. Jeg tror bevisstgjøringen må skje gjennom forebyggende arbeid, som det ble sagt her, og gjennom skole. Det er veldig viktig. MOT, som er en veldig viktig organisasjon, må ta ansvar og si nei takk til rus og ulike stimuli i ung alder. Dette handler om omtanke og inkludering. Jeg har selv opplevd at når jeg har hatt kamerater som har hatt rusproblemer, slipper jeg dem ikke så tett inn på meg lenger. Man føler det litt ubehagelig, i stedet for kanskje å stå fram og ta ansvar, være oppsøkende og bidra til god kontakt.

Dette med rusproblemer tror jeg har fått et mye tydeligere ansikt – i hvert fall ser jeg det selv, etter at jeg kom til Oslo. Nesten hver dag møter jeg på Karl Johan ikke bare én, men et titalls personer som står langs gaten, og som virkelig har problemer. De minner oss hver eneste dag om at enkeltmennesker sliter, og at de har det vondt, at familier har det vondt og tenker på sine som ligger langs gaten, ikke bare her i Oslo, men også andre steder.

Jeg tror det er viktig å bygge ut behandlingsapparatet. Det finnes ikke noen fasit på hvilken type behandling som er god. Enkeltmennesker må være motivert. Det er familie som støtter opp, og det er arbeidskolleger som støtter opp. Det er et ansvar som må tas både av kommune, fylke og stat for at vi skal finne ut av dette. Jeg tror det må være mange ulike tiltak, men vi må bli flinkere til å evaluere de ulike behandlingstilbudene vi har. Vi må se hvilke tilbud som har gitt de beste gevinstene, ikke bare for samfunnet, men den beste gevinsten for den som har behov for et behandlingstilbud, ikke bare den ene dagen, men på lang sikt. Da kan vi hjelpe dem tilbake til samfunnet på en god måte.

Gunvald Ludvigsen (V) [10:58:14]: Først vil eg takke for ein god debatt. Eg kjenner det slik at her har det kome mange innspel og mange synspunkt som truleg kan nyttast av Regjeringa i det arbeidet som no går føre seg.

Det vi kan slå fast, er at vi treng systemløysingar, men som siste talar, og også andre, har vore inne på, er det individet vi snakkar om, så det må vere individuelle løysingar. Eg synest Asphjell fekk veldig klart fram dette med at individuell plan må vere i fokus. Det er individet, personen, vi snakkar om.

Samstundes må vi naturlegvis ha nokre strukturar. Eg er veldig einig i det som er sagt her, at alt sjølvsagt heng saman med alt, og at vi må skape haldningar og ha førebygging. Men vi må også ha ei god behandling. Altså: Desse personane som vi i hovudsak har snakka om i dag, har krav på behandling. Dei har krav på det etter pasientrettslova. Vi må ikkje ta dei andre bitane no, sjølv om dei naturlegvis er viktige.

Ettervern er sjølvsagt viktig. Ein kan berre vise til at da Helsetilsynet skulle setje i gang med tilsyn innafor spesialisert rusomsorg, blei dei oppmoda om at dei også skulle ha tilsyn med det kommunale tenesteapparatet. Dei såg naturlegvis at dette hang saman, men dei konkluderte med at det ville bli for omfattande. Vi ser berre kor komplekst det er når eit verkeleg systemorgan som Statens helsetilsyn ikkje tør å gape over dette store feltet. Her er det kjempestore utfordringar. Eg trur og håpar at denne debatten skal leie til – som eg forstår at alle parti i denne salen i grunnen er einige om, og har stor vilje til – at misbrukarane på dette området skal få eit kvalitativt betre behandlingstilbod – eg snakkar sjølvsagt om heile kjeda, ikkje minst innanfor det spesialiserte behandlingstilbodet. Men god vilje er altså ikkje nok, som vi veit. Vi må ha fleire tiltak, og vi må bli einige om kva slags tiltak. Og tiltak utan pengar er sjeldan nokon god miks.

Statsråd Sylvia Brustad [11:01:26]:Jeg tar med meg innspillene fra denne debatten, og jeg synes det var veldig mange gode forslag.

Dette er, som flere har sagt, bl.a. representanten Nesvik, et krevende område – krevende fordi det er ulike mennesker som blir rusmiddelavhengige, som alle vi andre også er ulike. Det betyr at vi trenger ulike tilbud. Noe som virker på noen, er det ikke sikkert virker på andre. Derfor må vi ha hele floraen av tilbud, det gjelder ideelle, private, frivillige, offentlige – alt sammen. Men vi må sikre at det er kvalitet i de tilbudene vi gir, og vi må sikre at det er tilbud som faktisk fungerer i virkeligheten. Det betyr også, som flere talere har vært inne på, at en må evaluere og se om det faktisk virker.

Så har både representantene Nesvik, Dørum og andre vært inne på enkelteksempler, hver for seg tragiske historier. Mange av oss har også mange andre eksempler og historier. Det må vi ta på største alvor. Alle de eksemplene som handler om mennesker – dem det gjelder, familiene og nettverket rundt – som har vonde dager, krever at vi som politikere tar det på største alvor, og også gjør noe med det i praksis. Det dokumenterer at det er behov for å gjøre noe.

Til representanten Sjøli og spørsmålet om retningslinjer: Det er også rett rundt hjørnet. Vi har ikke tenkt å legge det inn i opptrappingsplanen, men vil komme med det som en egen sak. Det kommer vi også snart tilbake til.

Når det gjelder representanten Hareide, var jeg enig i alt som ble sagt, så å si. Jeg vil bare understreke hvor viktig det frivillige, ideelle tilbudet er innenfor denne omsorgen. Men det er et lite men, fordi vi også der må være helt trygge på at det er god kvalitet og god kontroll med hvilke midler vi bruker. Vi har dessverre hatt et eksempel i det siste, som er en særskilt sak i seg sjøl, som nå blir fulgt opp på ulike vis. Vi kommer også fra Regjeringas side til å ha litt tettere kontroll for å sjekke at alle penger faktisk går til det vi har bestemt at de skal gå til. Det gjelder generelt. Det betyr ikke at det ikke er et usedvanlig godt arbeid som gjøres av det frivillige, og som vi også trenger i tida framover.

Så til representanten Ryan. Jeg er enig i nesten alt som er sagt fra talerstolen – av alle – men det denne representanten sier om menneskesyn og verdighet, er viktig. Når mennesker er i de mest kritiske situasjoner, er det viktig at vi husker på og tar på største alvor deres verdighet og respekt.

Representanten Dørum tok opp dette med skoletilbud. Det er en særdeles viktig sak. Helse- og omsorgsdepartementet har denne uken hatt møter med Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet om nettopp skoletilbudet til rusmiddelavhengige som er på døgnopphold. Formålet med det er jo at en skal få et bedre tilbud i framtida.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 2 avsluttet.