Vigdis Giltun (FrP) [13:26:02]: Spiseforstyrrelser er knyttet til vestlig kultur og har en sterk fokusering på kroppen som symbol på psykologisk og sosial mestring. Spiseforstyrrelser er på mange vis et «nytt» fenomen, og dessverre er ikke kunnskapen om de forskjellige lidelsene god nok.

Hvor er egentlig skillet mellom en med anoreksi, som av og til overspiser og hyppig kaster opp, og en med bulimi som er undervektig? Flere kan også ende opp utenfor disse kategoriene, som «atypiske». Det betyr ikke nødvendigvis at de er mindre plaget, men det er vanskeligere å stille rett diagnose. Mange beveger seg mellom de forskjellige diagnosegruppene. Det starter kanskje med anoreksisymptomer, for senere å bli mer bulimiske symptomer og etter noen år ender det opp med overspising.

Det som ofte utløser anoreksi, kan være stress og pubertet, og for mange kan mobbing ha vært den utløsende faktoren. Sykdommen forbindes ofte med unge jenter, men gutter rammes faktisk også. For mange er ikke poliklinisk behandling et godt nok behandlingstilbud. Som regel har pasientene vært syke i flere år før de får tilbud om døgnkontinuerlig behandling. Motivasjon er «ferskvare», og det er viktig at ventetiden på behandling er kort. Dette gjelder også de døgnbaserte tilbudene.

På nyhetene fredag 20. april fikk vi se en ung jente med anoreksi som stod utenfor sykehuset i Fredrikstad. Hun hadde blitt utskrevet fra psykiatrisk avdeling ved sykehuset, og var fortvilet over at hun ikke fikk den hjelpen hun hadde behov for. Hun fikk kun tilbud om samtale på DPS én gang i uken. Det hun ønsket, var å få et tilbud på Capio-senteret i Fredrikstad. Det er mange slike tilfeller hvor anoreksipasienter ikke har kunnet benytte det skjermede og tilrettelagte behandlingstilbudet som Capio-senteret har kunnet tilby. Dessverre har senteret kun en rammeavtale med Helse Øst, og pasientene er derfor helt avhengige av at helseforetakene er villige til å kjøpe plasser. Gjennom hele året har senteret hatt ledig kapasitet på ca. 30 pst. Dette virker ganske meningsløst for pasienter som står uten behandlingstilbud. Capio Anoreksi Senter oversender i disse dager en søknad til Helse- og omsorgsdepartementet om å bli godkjent som sykehus. De har tidligere søkt om innlemmelse i Fritt sykehusvalg Norge, men de har fått avslag på søknaden med begrunnelse i at formelle kriterier som en godkjenning som sykehus må være oppfylt. Det gjenstår nå å se hva som blir svaret på søknaden som er sendt inn, men av hensyn til pasientene får vi håpe at de nå kan innlemmes i Fritt sykehusvalg Norge.

Per i dag finnes det ingen norske utredningsverktøy for barn med spiseproblemer. Nasjonalt forskningsnettverk innen spiseforstyrrelser, Forskningsinstituttet, Modum Bad har fått en rammebevilgning for tre år fra og med 2006, og det er veldig bra. Det er et stort behov for å forske på spiseproblemer, både når det gjelder å finne årsak, stille rett diagnose og gi rett behandling Det finnes mange tilstander man bør vite mer om, f.eks. selektivt matinntak, barn som kun spiser enkelte matsorter, barn som ikke spiser av følelsesmessige årsaker, barn med svelgeproblemer, matfobi, og noen har noe som kalles tilbaketrekning. De vil ikke spise, drikke, snakke eller stelle seg. Mange av disse tilstandene er psykisk betinget og trenger god faglig oppfølging.

Det er også behov for å forske på spiseproblemer hos voksne, noe en mye omtalt sak bekrefter:

Torsdag 3. mai viste NRK-nyhetene en 20 år gammel jente fra Sarpsborg som veide 32 kilo. Hun har sannsynligvis diagnosen selektivt matinntak, noe som ikke er ukjent når det gjelder barn, men som de fleste vokser av seg. I lokalavisen har vi kunnet lese om denne unge kvinnens fortvilte kamp for å få rett diagnose og behandling. Hun har ikke anoreksi, men blir kun tilbudt behandling som om hun hadde det. Mange føler at møtet med helsevesenet er som å møte veggen. Disse pasientene gjenkjenner ikke det som skal være sykehusenes ambisjoner, å lytte til pasienten og å ha en god dialog. Når det gjelder god samhandling mellom sykehuset og pasientens primærkontakt, mangler det i mange tilfeller totalt. Hvor er samhandlingen vi så fint snakker om?

De siste årene har mange begynt å definere en tredje spiseforstyrrelse. Det dreier seg om overspisingslidelse, med ekstrem overvekt som en vanlig konsekvens. Overspiseren beholder maten i kroppen. Noen spiser mye i løpet av kort tid, som regel fet og kaloririk mat, mens andre småspiser hele tiden, slik at det i sum blir mer enn kroppen trenger. Mange overspisere går på evig slankekur, og en del har strenge fasteperioder mellom overspisingsperiodene, for å holde vekten nede. Noen går opp og ned 30 kg, noe som vitner om en utrolig disiplin og viljestyrke, men som sier mye om hva disse personene sliter med. For noen kan overspisingslidelse være deres måte å debutere på som spiseforstyrret. For andre er dette et senere stadium på vei fra anoreksi eller bulimi.

Mange sterkt overvektige får nå hjelp til å gå ned for å redusere faren for sekundærsykdommer som diabetes, belastningslidelser, hjertesykdom, høyt blodtrykk og psykisk sykdom.

På Søndagsrevyen 13. mai fikk vi se en overvektig kvinne som hadde vært på livsstilsendringsopphold på Tonsåsen, og som hadde klart å gå ned mye i vekt. Hun uttrykte sterk bekymring på vegne av seg selv og et stort antall brukere som fryktet at de ikke ville få nødvendig oppfølging. Et vellykket basisopphold er ikke nok til å endre mange års overvektproblem. Forutsetningen for at slike opplegg skal lykkes bedre enn en hvilken som helst annen slankekur, er tett oppfølging over flere år.

Helseforetakene har inngått forskjellige avtaler med opptreningsinstitusjoner som nå forsøker å få mest mulig ut av de tildelte midler. Oppfølgingsoppholdene varierer både i lengde og hyppighet, og denne variasjonen gjenspeiler i liten grad pasientenes behov. Den gjenspeiler kun de økonomiske rammene.

Mange frykter dessverre at avkorting av oppfølgingstilbudet kan føre til at resultatene av satsingen uteblir, eller at de blir minimale. Det kan bli mange bortkastede helsekroner, men aller verst er det for pasientene, som nok en gang vil kunne oppleve det store nederlaget ved ikke å lykkes, med de fysiske og psykiske plagene det kan medføre.

NAV gikk tidligere i år ut med en invitasjon i forbindelse med ekstramidler som ble stilt til rådighet for å få sykmeldte raskere tilbake i arbeid. Tonsåsen hadde planlagt å tilby et eget opplegg for sykmeldte overvektige, tilpasset forutsetningene i tilbudsgrunnlaget. Dette viste seg ikke å være mulig, fordi NAV forlangte at de som leverte tilbud, måtte ta imot pasienter med alle typer diagnoser. Det blir ikke lett når en del institusjoner har måttet spesialisere seg nettopp for å kunne tilby spesialiserte tjenester, slik som helseforetakene ønsker. I dag har flere av opptreningsinstitusjonene stor ledig kapasitet, samtidig som de fleste søknadene om opphold avvises.

Spiseforstyrrelser er et komplisert samspill mellom biologi og psykologi. Forskning viser at noen er predisponert for spiseforstyrrelser gjennom gener og biologi. Personlighet og sosiokulturelle faktorer er også viktige. Den siste tiden har det vært mye fokusering på overvekt, kosthold og mosjon. Når vi kjenner til at det finnes mange ukjente faktorer, bør kanskje politikerne og myndighetene være varsomme med hvilke signaler som gis, av hensyn til alle dem som lider av, eller står i fare for å utvikle, spiseforstyrrelser.

Spiseforstyrrelser er en alvorlig sykdom, som i ytterste konsekvens kan føre til døden. Mye forskning gjenstår, og helsepersonell trenger mer kunnskap. Det er et stort udekket behov for spesialisert behandling basert på kunnskap om alle typer spiseforstyrrelser. Fremskrittspartiet mener at det må legges til rette for at flere kan få hjelp gjennom å ta i bruk ledig kapasitet ved private institusjoner, ved å benytte seg av tilbud i utlandet og ikke minst ved å innlemme de private institusjonene i Fritt sykehusvalg Norge.

Statsråd Sylvia Brustad [13:34:36]: Norske unger beveger seg mindre enn før, og gjennomsnittsvekta har gått opp de siste tiåra. Samtidig kan kroppsfiksering være medvirkende til at barn og unge sulter seg sjuke. Den oppvoksende generasjon eksponeres for kropps- og skjønnhetsidealer der en slank kropp er forbundet med vellykkethet. Barn og unge som er på søk etter verdier og identitet, blir utsatt for sterk påvirkning gjennom reklame i media og i andre kanaler.

Spiseforstyrrelser og sjuklig overvekt angår mange, både pasienter og pårørende. Det finnes ingen oversikt over sjuklig overvekt i Norge, men vi vet at antallet øker. Beregninger viser at om lag 50 000 norske kvinner mellom 15 og 45 år har en behandlingstrengende form for spiseforstyrrelse. Mellom 10 og 20 pst. av dem som utvikler spiseforstyrrelser, er menn. Tilstanden er forholdsvis sjelden hos unge under 15–17 år, men det er foruroligende at også enkelte unger helt ned til 10–12 års alder utvikler spiseforstyrrelser.

Vi vet at mennesker med spiseforstyrrelser kan ha omfattende somatiske komplikasjoner i tillegg til de psykiske plagene mange av dem har. Dødeligheten er derfor, som interpellanten sa, høy. Både sjukehus og poliklinikker har hatt økning i antall pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser.

De aller fleste vil ha behov for poliklinisk behandling, mens en liten del med alvorlig sjukdom vil ha behov for sjukehusinnleggelse. Det gis behandling for spiseforstyrrelser ved alle landets poliklinikker både innen psykisk helsevern for voksne og for barn og unge. Pasienter med mindre alvorlige former for spiseforstyrrelser behandles i primærhelsetjenesten.

Det har skjedd en vesentlig styrking av tilbudet til barn og unge i kommunene. Dette gjelder helsestasjon, skolehelsetjeneste og annet forebyggende/psykososialt arbeid. I St.meld. nr. 20 for 2006-2007 har Regjeringa varslet at skolehelsetjenesten er ett av de områdene vi skal styrke videre. Ved flere helsestasjoner er det etablert egne tilbud til ungdom med spiseforstyrrelser, og det er et veldig bra tiltak.

Regjeringa har i statsbudsjettet for 2007 gitt klare føringer om at det kommunale psykiske helsearbeidet skal styrkes. Dette vil bedre tilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser i primærhelsetjenesten og bidra til at hjelp kan iverksettes tidlig, noe vi vet er veldig avgjørende med tanke på et godt behandlingsresultat.

Det er viktig at behandlingstilbudet til mennesker som rammes av spiseforstyrrelser, er helhetlig og tverrfaglig når det er nødvendig. Som nevnt er det viktig at helsetjenestene i kommunene følger opp på et så tidlig stadium som mulig, slik at de færreste utvikler alvorlige problemer som gjør det nødvendig med behandling i spesialisthelsetjenesten. For å få til god oppfølging og behandling av spiseforstyrrelser er det viktig med tverrfaglig kompetanse og samarbeid mellom somatisk sektor og psykisk helsearbeid både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Jeg er opptatt av at individuelle planer i større grad blir brukt for å sikre et godt og helhetlig tjenestetilbud, og at det også tydeliggjør hvem som har ansvaret for å følge opp hver enkelt.

I statsbudsjettet for 2004 ble det lagt til grunn at de regionale helseforetakene skulle bygge opp kliniske spesialenheter for spiseforstyrrelser som kan tilby de alvorligst sjuke behandling. Slike enheter er allerede realisert i Helse Øst, Helse Vest og Helse Midt-Norge. I Helse Nord holder de på å etablere en klinisk spesialenhet for barn og unge som skal ligge i Tromsø, og en for voksne i Bodø. Begge skal ferdigstilles i 2008. Helse Sør har etablert et faglig nettverk, og planlegger å etablere et regionalt kompetansesenter som skal ivareta behandlingsbehovet for de aller sjukeste.

Det er opp til de regionale helseforetakene om de ønsker å organisere tjenester til pasienter med spiseforstyrrelser ved egne helseforetak/behandlingsinstitusjoner, eller om de vil kjøpe tjenester hos private. De regionale helseforetakenes sørge for-ansvar innebærer at de må ha en klar vurdering av egne tilbud og befolkningas behov innenfor de ulike fagområdene. Helse Øst har en rammeavtale for kjøp av enkelttjenester ved Capio Anoreksi Center i Fredrikstad, slik interpellanten også var inne på. Denne tjenesten, slik jeg har blitt informert om den, benyttes i den grad helseforetakene mangler egen kapasitet, eller når det foreligger særlige grunner for å få behandling ved Capio. Helse Øst opplyser at det har vært tre fristbrudd når det gjelder spiseforstyrrelser ved Lillestrømklinikken, men at de individuelle fristene for øvrig overholdes. Jeg forutsetter at Helse Øst i slike tilfeller vurderer Capio Anoreksi Center eller andre alternativer, slik at de som trenger hjelp, faktisk får det når de trenger det.

En kartlegging fra Sosial- og helsedirektoratet viser at det er generelt god kompetanse på spiseforstyrrelser ved poliklinikker for både voksne og barn, men at det mangler spisskompetanse på området mange steller. Derfor er det etablert et nasjonalt klinisk nettverk for at foretak og behandlere kan innhente kunnskap og kompetanse og utveksle erfaringer. Både brukere og representanter fra helseregionene er med i nettverket. Det er også etablert et eget skoleprogram som er kalt «Kropp og selvfølelse», som skal bidra til bedre kompetansen, og at det etableres samarbeidsrutiner mellom nivåene i behandlingsapparatet.

En ny rapport; Forebygging og behandling av spiseforstyrrelser – Mål og anbefalinger til primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste, skal sendes på høring fra Sosial- og helsedirektoratet i løpet av kort tid. Som kjent vedtok Stortinget i fjor vår endringer i lov om psykisk helsevern, bl.a. om bruk av tvang i behandling av alvorlige spiseforstyrrelser. Denne lovendringa trådte i kraft 1. januar i år, og Sosial- og helsedirektoratet arbeider nå med å revidere retningslinjene på dette området.

Folkehelseinstituttet holder nå på med flere forskningsprosjekter for å bedre kunnskapsgrunnlaget. Blant annet har de prosjekter om genetiske og miljømessige faktorer, om følgene av spiseforstyrrelser i svangerskap og studier av hvordan kvinner med langtkommen anoreksi har opplevd sjukdommen og den behandlinga de har fått.

For å møte utviklinga med en stadig større andel av overvektige mennesker i Norge satser Regjeringa både på forebygging og behandling. Forebygging av overvekt blir ivaretatt gjennom det generelle folkehelsearbeidet, men det er fortsatt mye ugjort. I 2004 og 2005 fikk de regionale helseforetakene i oppdrag å opprette behandlingstilbud til sjuklig overvektige. Det er nå opprettet regionale sentra med tverrfaglig bemanning og med tilbud om kirurgisk behandling og/eller hjelp til livsstilsendring. Flere steller er det heldigvis også opprettet tiltak for barn og unge. Sosial- og helsedirektoratet er nå i gang med å utarbeide nasjonale faglige retningslinjer både for å forebygge, stille diagnosen så tidlig som mulig og å gi oppfølging i primærhelsetjenesten.

Dette betyr at vi er i ferd med å bygge opp kunnskapsgrunnlaget om spiseforstyrrelser og fedmebehandling i den generelle helsetjenesten, og at spesialisttilbudene bygges ut. Derfor er vi mange steller på god vei til å få gjort noe mer òg for dem som rammes, men det er slett ikke såre vel på dette området alle steller, slik også representanten Giltun har påpekt i sin interpellasjon.

Departementet har gitt de regionale helseforetakene klare signaler om at behandling av spiseforstyrrelser og fedmebehandling er en prioritert oppgave. De regionale helseforetakene følger opp med store investeringer til forskning og til videreutvikling av det kliniske tilbudet. Jeg tror likevel at vi må forvente at flere vil henvende seg til helsetjenesten i framtida, nettopp fordi det har blitt mer åpenhet rundt denne type problemer, og fordi tjenestetilbudet heldigvis mange steller har blitt bedre. Så med andre ord: Regjeringa er veldig opptatt av det som representanten Giltun her tar opp. Jeg var senest for noen få dager siden og besøkte et tilbud i Stavern i Vestfold, som var meget bra, og som kunne vise til gode resultater. Så det pågår mye interessant, men vi er nødt til å få til tilbud som fungerer i alle deler av landet. Der er vi ikke ennå helt i mål.

Vigdis Giltun (FrP) [13:43:54]: Jeg takker statsråden for svaret, og jeg vet fra andre saker at statsråden er opptatt av de problemene som overvekt og spiseforstyrrelser kan føre til.

Når det gjelder poliklinikkene, DPS-ene, som skal behandle de fleste pasientene, er det dessverre slik at det er stor mangel på personale. Det er også stor mangel på spisskompetanse blant personalet på DPS-ene. Så der mangler det en god del.

Ventetider er også et problem når man skal over fra en DPS og få tilbud om døgnbehandling. Individuelle planer er viktig også for disse pasientgruppene, og det er også viktig at disse individuelle planene kanskje er litt langsiktige, slik at de som går inn i et behandlingstilbud, vet hva de skal forholde seg til over tid.

Fremskrittspartiet er opptatt av at også disse pasientene skal få velge hva slags behandlingstilbud som passer best for dem. Vi vet at de private klinikkene i mange tilfeller har et tilbud som pasientene ønsker å nyttiggjøre seg, et tilbud som de kjenner til at andre har god erfaring med. Så det er viktig at ikke bare sykehusene selv får velge hvem som skal innlemmes, og hvem som kan gi tilbud, men at også pasientenes syn blir bedre ivaretatt.

Når det gjelder kirurgisk behandling, har man en del erfaringer fra operasjoner på 1980-tallet, og jeg håper at Regjeringen tar med seg de erfaringene som viser at det trengs en veldig god oppfølging i ettertid. Det er ikke slik at man kan foreta et kirurgisk inngrep, og så ordner alt seg. Veldig mye beror på pasienten selv, spesielt over tid. Erfaringer fra Sykehuset Østfold fra 1980-tallet viser at hele 20 pst. av de pasientene fikk alvorlige psykiske lidelser. 2 pst. begikk selvmord. Det viste seg også at for de fleste var den typen operasjon mislykket i forhold til å oppnå gode resultater over tid. De fleste har gått opp igjen – både det de gikk ned, og vel så det.

Jeg mener å ha hørt at resultatet av de operasjonene som foretas nå, er at en del av dem som går ned i vekt, kan få andre typer problemer, som bl.a. problemer med alkohol. Det er altså psykiske årsaker, i tillegg til det med matinntak, som kanskje er det mest alvorlige, og som egentlig er årsaken til at lidelsen er der. Det er viktig at man også har dette med seg i et behandlingsperspektiv og ikke slipper fra seg pasienten rett etter en kirurgisk behandling, eller kort tid etter.

Statsråd Sylvia Brustad [13:47:00]: Det kan nok være mange årsaker til at mennesker får spiseforstyrrelser, og jeg er enig med representanten Giltun i at spisskompetansen ikke er god nok over alt enda. Men vi jobber veldig med det, og jeg er også enig med representanten Giltun i at individuelle planer er særdeles viktig her, som på andre områder, slik at folk får den hjelpen de faktisk trenger.

Jeg deler også oppfatningen av at det er viktig at man følges opp etter en behandling – enten det er gjennom kirurgisk inngrep eller det er på andre måter, f.eks. livsstilsendring, trening, kosthold osv., fordi det kanskje er i tiden etterpå at utfordringene blir ganske store, og at vi da må ha et system for å følge opp det. Igjen tilbake til Stavern: Det var interessant å se hvordan man fulgte opp pasientene etterpå, og det er jo det som i det lange løp er viktig.

Så er det videre viktig for meg å si at pasienter med spiseforstyrrelser har de samme rettigheter etter pasientrettighetsloven som andre pasienter. Det betyr også retten til fritt sjukehusvalg. Det er helt klart. Men retten til fritt sjukehusvalg gjelder i forhold til behandlingssteder med sjukehusgodkjenning, altså distriktspsykiatriske sentre. Når det gjelder private sjukehus, er det et vilkår at de har avtale med et regionalt helseforetak, som gir pasienten en slik valgrett. Og bare for å kommentere veldig kort: Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad, som representanten Giltun bl.a. nevnte, har så langt ikke sjukehusgodkjenning og er ikke et DPS.

Jeg forstår det dit hen at Capio har varslet at de ønsker å søke om godkjenning for å bli et slikt sjukehus. Vi har meg bekjent ennå ikke mottatt noen slik søknad, men de kan selvfølgelig søke om det, slik at de vet hva de har å forholde seg til. Jeg har også hatt kontakt med Helse Øst i forhold til det jeg sa i mitt hovedsvar. Når det foreligger fristbrudd, må Helse Øst sørge for at pasienter som trenger hjelp, får det, og at de også da utnytter den kompetansen som ligger ikke minst ved Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad.

Så er det også slik at avtalen med det senteret skal reforhandles. Avtalen går egentlig ut ved utgangen av dette året, og det er viktig at man sørger for at det er gode nok tilbud for mennesker med spiseforstyrrelser også i denne delen av landet. Nå er det meg bekjent bygd opp bedre tilbud i det offentlige når det gjelder dette, men det er ingen tvil om at Capio Anoreksi Senter besitter mye kompetanse, som kanskje kan utnyttes enda mer.

Dag Ole Teigen (A) [13:50:03]: Først vil jeg takke representanten Giltun for at hun har reist denne debatten.

Spiseforstyrrelser rammer kvinner og menn i alle aldre, men unge kvinner mellom 15 og 35 år utgjør den største gruppa. Blant jenter mellom 13 og 25 år er spiseforstyrrelser den vanligste psykiske lidelsen. Selv om unge mennesker utgjør den største gruppa, er ikke dette noe en vokser av seg, men et alvorlig problem som de fleste trenger hjelp til å komme ut av. Mange lever hele livet uten å få skikkelig hjelp.

Det kan være sammensatte årsaker til at noen utvikler en spiseforstyrrelse. Bakgrunnen kan ligge i psykologiske og sosiale faktorer, men også kulturelle faktorer som slankepress, et uoppnåelig og usunt kvinneideal og kvinneroller i stor endring kan bidra til å utløse en spiseforstyrrelse.

Uansett kan en spiseforstyrrelse være et symptom på andre følelsesmessige konflikter, der kontroll, eller mangel på kontroll, over kropp og matinntak skal kompensere for andre problemer som man ikke klarer å løse eller skyve bort på andre måter. I tillegg presenterer gutter og menn oftere en historie med mobbing.

Å leve med en spiseforstyrrelse har alvorlige konsekvenser ikke bare psykisk, som depresjoner, konsentrasjonsproblemer, angst og skamfølelse, men også sosialt, som problemer med å følge skoleundervisning eller arbeidsforpliktelser, periodevis isolasjon fra familie og venner, og vanskeligheter for å knytte nære menneskelige forhold.

Spiseforstyrrelser kan også medføre fysiske konsekvenser som underernæring, mangelsymptomer, ødelagt fordøyelse og store tannskader. Særlig anoreksi kan være en dødelig lidelse. Ifølge Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser er de vanligste dødsårsakene hjertestans og underernæring, men også selvmord.

Ut av dette kan vi dra et viktig poeng. Spiseforstyrrelser er en psykisk lidelse og må behandles som det. Men de fysiske konsekvensene kan være mye mer alvorlige enn ved de fleste andre psykiske lidelser. De mest alvorlig syke blir derfor gjerne behandlet intravenøst, som somatiske pasienter. Det kan selvsagt være helt nødvendig, men selv om en helbreder det fysiske, er kjernen av problemet igjen. Derfor er samspillet mellom psykiatrien og somatikken svært viktig for den pasientgruppa vi debatterer. Dette samspillet har potensial til å fungere bedre enn det gjør i dag. Det er et sterkt skille mellom psykiatri og somatikk, og det kompliserer ansvarsforholdene for de pasientene som har en fot i hver gruppe.

En jente minte meg om at et behandlingsopplegg som hjelper for én, ikke nødvendigvis hjelper for en annen. Forskjellige opplegg kan også være riktig i ulike faser av behandlingen. I begynnelsen kan det være nødvendig med opplegg som innebærer strenge rutiner, mens når man er på bedringens vei, kan det være viktig å ha mulighet til å kombinere behandling med å gå på skole og å tilbringe tid sammen med sitt sosiale nettverk. Derfor er det også viktig at den enkelte får bidra i utformingen av sin egen behandling. En jente som visste at hun trengte hjelp, og som fikk tilbud om innleggelse, takket nei fordi hun var redd for å miste skolegang, mens en annen jente som ønsket full innleggelse, bare fikk tilbud om dagbehandling.

Det kan hende det fantes faglige begrunnelser for begge avgjørelsene, men spiseforstyrrelse er en sykdom der det ofte tar altfor lang tid før man innser at man trenger hjelp – og når man da ber om hjelp, er det viktig at man føler at man blir tatt på alvor, og at man får et opplegg som man føler seg tilfreds med.

Så vil jeg også rette oppmerksomheten mot betydningen av å ivareta den spisskompetansen som finnes i tunge, samlede fagmiljøer. Ikke minst kan slike miljøer gi gode råd når det gjelder behandlingsopplegg for de sykeste pasientene. Samtidig er også god forebygging og det å bli fanget opp tidlig, avgjørende viktig.

Jeg er glad for at Regjeringen vil styrke skolehelsetjenesten. Sammen med fastlegen utgjør helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten en viktig rolle i forebyggingen av ulike helseproblemer for unge som har behov for å snakke og få luftet bekymringer som angår dem selv eller deres venner. Gode venner som tar ansvar, er uvurderlige.

Jeg er glad for at Regjeringen har varslet en ventetidsgaranti for unge mennesker under 23 år med psykiske problemer eller rusmiddelavhengighet. Jeg er også glad for at departementet har gitt de regionale helseforetakene klare signaler om at behandling av spiseforstyrrelser er en prioritert oppgave. Som både interpellanten og statsråden var inne på, finnes det et godt tilbud ved Capio i Fredrikstad, men den kompetansen er ikke tilgjengelig for pasienter alle steder i landet med mindre man betaler for det. Derfor er det viktig å bygge opp kompetansen i det offentlige, og det er viktig å sikre at alle får like god tilgang til et best mulig behandlingstilbud.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:55:03]: Jeg vil gi honnør til representanten Giltun, som tar opp disse problemstillingene.

Selv om det har vært satset mye de siste årene, er det fremdeles mangler i behandlingstilbudet, og det er for dårlig samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Det opplever iallfall svært mange pasienter.

Spiseforstyrrelser er et betydelig helseproblem i de vestlige kulturer. Tradisjonelt er spiseforstyrrelse en typisk jentelidelse, som særlig rammer jenter i tenårene og unge kvinner. Det er imidlertid undersøkelser som viser at andelen av gutter og menn som blir rammet, er økende, og at barn rammes i større grad enn tidligere. Som statsråden også nevnte, er det svært mange som har denne lidelsen. Med andre ord står vi overfor et stort og alvorlig helseproblem, som trenger økt oppmerksomhet.

Alle mennesker er forskjellige, og spiseforstyrrelse er en psykisk lidelse som kan ha ulike årsakssammenhenger. Derfor er det viktig med et individuelt behandlingsopplegg. Hva som er nødvendig for den enkelte som utvikler spiseforstyrrelse, avhenger bl.a. av graden av sykdom, hvilke faktorer som har vært utløsende, og hvilken grad av selvinnsikt man har i egen sykdom. Å bli frisk av spiseforstyrrelse er en lang prosess, og mange vil kanskje aldri bli helt friske, men må leve resten av livet med et problematisk forhold til mat.

Som jeg nevnte innledningsvis, er det gjort mye for å bedre behandlingstilbudet og kapasiteten, slik også statsråden var inne på i sitt innlegg. I Opptrappingsplanen for psykisk helse, som ble lagt fram i 1998, var strategier for forebyggende og behandlende tiltak mot spiseforstyrrelser ett av satsingsområdene. I år 2000 ble det utarbeidet en egen strategiplan for spiseforstyrrelser som inneholder en rekke konkrete tiltak rettet mot forebygging, økt behandlingskapasitet, kompetanseoppbygging og forskning. De aller fleste vil vel ha behov for poliklinisk behandling, men en liten del med alvorlig sykdom vil også ha behov for sykehusinnleggelse. Det gis behandling for spiseforstyrrelse ved alle landets poliklinikker innen psykisk helsevern for voksne, barn og unge. Pasienter med mindre alvorlige former for spiseforstyrrelse behandles av sine fastleger.

Under Samarbeidsregjeringen ble det gjort en stor innsats også på dette området. Det ble opprettet et nasjonalt klinisk nettverk for spiseforstyrrelser med representanter fra samtlige helseregioner. Det ble også etablert et nasjonalt forskningsnettverk som skal formidle forskning og bidra til kompetanse, forebygging og behandling av spiseforstyrrelser. Det ble etablert en behandlingsenhet i hver helseregion med klinisk kompetanse på spiseforstyrrelse. Pasienter som har denne lidelsen, fikk også behandling i Sverige og England gjennom prosjektet «Kjøp av helsetjenester i utlandet» i perioden 2001–2003, for å avvikle køene til en slik behandling. Det ble også bevilget midler til et kompetansehevningsprosjekt, Kropp og selvfølelse, som er en del av strategiplanen. Dette bidrar til å heve kompetansen i primærhelsetjenesten. Det er veldig betryggende at statsråden og Regjeringen følger opp dette arbeidet og utvider og styrker tilbudet videre, både i spesialisthelsetjenesten og i skolehelsetjenesten.

Høyre gikk generelt inn for en sterkere satsing på psykisk helse i budsjettet for 2007. Blant annet skulle 50 mill. kr gå til kjøp av psykiske helsetjenester til barn og unge, f.eks. behandlingstilbud til pasienter med spiseforstyrrelser. Vi har også vært opptatt av å satse mer på forebygging og å bedre hjelpen til barn som er i risikosonen for å utvikle problemer. Derfor er det, som statsråden også var inne på, viktig å bygge ut skolehelsetjenesten og tilbudene til barn av foreldre med rusproblemer og psykiske lidelser. Jeg er også veldig positiv til at statsråden har tatt et initiativ til å lovfeste retten til oppfølging av disse barna.

Høyre har også gått inn for å utvide bruken av private aktører for å bidra til raskere helsehjelp og et større mangfold av tilbud. Jeg mener man må søke å utnytte ledig kapasitet også i det private tilbudet.

Helt avslutningsvis vil jeg komme inn på situasjonen for de pårørende. Det er svært vanskelig å være pårørende til personer med spiseforstyrrelser. Mange utvikler skyldfølelse og stiller spørsmål ved om de har gjort noe som har framkalt sykdommen. Mange føler seg helt maktesløse. De forstår ikke det som skjer, og de har fått lite informasjon om sykdommen, samtidig som de plages av skyldfølelse. Derfor er det viktig at behandlingen av personer med spiseforstyrrelser inkluderer hele familien – foreldre, søsken, ektefelle og eventuelt barn.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

May Hansen (SV) [14:00:23]: Jeg vil takke interpellanten for at hun setter pasienter med spiseforstyrrelser og deres mangel på behandlingstilbud i fokus. Jeg er veldig glad for at statsråden er så klar på at dette er en prioritert oppgave for Regjeringa, og jeg tror det er veldig viktig det hun sier, at vi må styrke skolehelsetjenesten. Det er allerede gjort, og vi må styrke primærhelsetjenesten og helsestasjonene, slik at vi kommer inn tidligst mulig, spesielt fordi barn er en så stor, økende gruppe.

I mange år har denne pasientgruppen vært i fokus i media, og SV har gjennom mange år ved flere representanter satt disse pasientene og deres behov for behandling i fokus. Dette handler ofte om svingdørspasienter som går ut og inn av helsevesenet. Det er uhensiktsmessig for den det gjelder, og det koster unødvendige helsekroner. Det å ikke få adekvat behandling gjør at man trenger behandling flere ganger. Mange er syke i årevis, og mange har en meget dårlig livskvalitet. Det er veldig mange som har erfart at behandlingstiltak ikke er tilgjengelig når de trenger det, og som også har erfart at man ikke får behandling når man er motivert for det. Mange mottar også over lang tid behandling som ikke er tilpasset deres behov. Det er ulike årsaker til sykdommen, og derfor trenger man et differensiert behandlingstilbud. Noen har en økt sårbarhet for utvikling av spiseforstyrrelser, og den utløsende årsaken kan være sammensatt og ikke minst krisepreget. Det er derfor viktig med et behandlingstilbud som er tilpasset den enkelte, og som er tilgjengelig når man trenger det. Dette er pasienter med anoreksi, bulimi, matfobi og selektivt matinntak og personer som av ulike årsaker har ekstrem overvekt, og som har rett til helsehjelp.

Interpellanten og jeg er begge fra Østfold, hvor det har vært mange saker som har vært i fokus i media. Jeg har fått flere henvendelser fra fortvilte pasienter – og deres pårørende – som ikke får den behandlingen de ønsker. Mange opplever det å ligge på en psykiatrisk avdeling med ulike pasientgrupper som svært krevende. De opplever at de blir sykere av det og får større problemer med matinntak. Jeg har ved flere anledninger tatt opp dette med fylkeslegen i Østfold, og jeg vet positivt at de har vært inne i flere saker. Denne pasientgruppen opplever ikke at den har fritt sykehusvalg. Flere pasienter fra Østfold har blitt avvist ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål på grunn av at de ikke har kapasitet.

Jeg vet også om eksempler fra Østfold hvor barn har stått på venteliste i månedsvis til de ble gamle nok til å bli lagt inn i på avdeling for voksenpsykiatri. Det er økonomi som har blitt brukt som argument. Pasienter med spiseforstyrrelser skal etter pasientrettighetsloven ha de samme rettigheter som andre pasienter, også retten til fritt valg av sykehus. Det har ikke denne pasientgruppen i Østfold i dag.

I forrige stortingsperiode gikk man til det skritt å sende pasienter til behandling i utlandet, som forrige taler var inne på. Den behandlingsmetoden som tilbys der, er nå tilgjengelig i Norge ved Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad. Capio har gjort en avtale med Helse Øst, men er ikke godkjent som sykehus og er derfor ikke en helseinstitusjon som pasientene har rett til å velge ved fritt sykehusvalg. Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad har nå søkt om godkjenning som sykehus, og jeg håper at dette vil gi rett til behandling ved denne institusjonen framover.

En kartlegging som Sosial- og helsedirektoratet har gjennomført i landets helseregioner, viser at det er generell kompetanse på spiseforstyrrelser ved poliklinikkene, for både voksne og barn og ungdom, som statsråden også var inne på. Men det at man mangler spisskompetanse på området, er alvorlig. Dette er en alvorlig sykdom, som kan ha dødelig utgang. Det er mange – flere og flere – barn som er rammet. Det er også en sykdom som nå i større grad rammer begge kjønn. Vi trenger et mer differensiert og sammensatt behandlingstilbud. Det må satses på forskning, på behandling og på årsakssammenhenger. Som jordmor har jeg truffet mange kvinner som har en ekstremt dårlig livssituasjon på grunn av ubehandlet spiseproblematikk. Jeg er glad for at vi har en statsråd som nå skal sette dette i fokus. Vi har nå også sagt at barn skal ha behandlingsgaranti. Jeg tror at vi trenger et differensiert og ulikt behandlingstilbud, og så må vi trekke erfaringer ut fra det.

Bjørg Tørresdal (KrF) [14:05:41]: Spiseforstyrrelser kan ses på som en ny folkesykdom i landet vårt. Til tross for det blir det gjort svært lite forebyggende arbeid. Jeg vil bruke denne anledningen til å henlede oppmerksomheten på hvor viktig det er med lavterskeltilbud og forebyggende arbeid. Mange er rammet av spiseforstyrrelser uten å være syke nok til å få tilbud om behandling fra spesialisthelsetjenesten. De er ikke syke nok til å få hjelp, men de er heller ikke friske. De er bare ikke syke nok. Mange har opplevd å måtte vente på den hjelpen de trenger, til de blir syke nok til å bli innlagt. Det er alvorlig.

Det finnes gode krefter som arbeider med forebygging og lavterskeltilbud. Et eksempel som jeg vil trekke fram, er Senter for Spiseforstyrrelser i Stavanger. Senteret er enestående i landet, og har siden 1994 drevet mye arbeid for lite penger. Gjennom alle disse årene har senteret opparbeidet seg god kompetanse på feltet. De driver bl.a. med råd og veiledning, kurs og grupper for brukere og pårørende, undervisning, temamøter, individuelle samtaler og par-grupper. Forebygging er en veldig viktig del av deres arbeid. Senteret driver forebyggende prosjekt i samarbeid med ungdomsskoler, videregående skoler og helsesøstrene i Stavanger kommune.

Senteret har fast driftsavtale med Helse Stavanger og søker støtte til kurs og grupper gjennom Funksjonshemmedes Studieforbund. De har bare 1,8 årsverk og et årlig budsjett på 1,4 mill. kr. Senteret har i alle år måttet leve med stor finansiell usikkerhet ettersom de er helt avhengige av positive svar på søknader om midler fra år til år. Dette skaper en utrygg situasjon både for ansatte, brukere og pårørende, og det er et tankekors at et senter som driver med et så viktig arbeid og sitter på en stor kompetanse, skal streve med økonomien, slik de gjør. De har i mange år drevet på sparebluss og står i fare for å måtte legge ned dersom det ikke skjer en radikal endring i de økonomiske betingelsene de må leve med. En nedleggelse av dette senteret vil bety en svært alvorlig og dramatisk situasjon for alle brukerne av senteret. Det er vanskelig å få tilsvarende hjelp andre steder. Jeg håper at statsråden kan gripe inn og engasjere seg i denne situasjonen og ta vare på de gode kreftene vi har i dette arbeidet.

Det er svært viktig å forebygge langtidssykdom, og sentre av typen i Stavanger hjelper brukere inn i behandling på et tidlig tidspunkt. Man får vurdert type sykdom og alvorlighetsgrad, og alvorlig syke brukere sluses inn i behandlingsapparatet. Det har en samfunnsøkonomisk effekt i form av både økonomisk besparing, færre sykemeldinger og færre innleggelser på sykehus.

Senteret i Stavanger har et enormt potensial for ekspansjon. De har kunnskaper og kompetanse, men de mangler ressurser. De trenger flere stillinger og ønsker å gi tilbudet helt gratis til sine brukere. Med mer ressurser vil de kunne drive ambulert hjelp og rådgivning til familier som er rammet av spiseforstyrrelser, og dessuten være mer tilgjengelige både på telefon og Internett. De har mange henvendelser som de er nødt til å si nei til.

For å sikre kvalitet og tilbud over hele landet mener Kristelig Folkeparti at det er nødvendig med et nettverk av slike lavterskelsentre i hver eneste region eller fylke. Dette vil føre hjelpen nærmere dem som er rammet av spiseforstyrrelser. Hele landet vil nyte godt av at et slikt kompetansemiljø blir bygd opp. Jeg håper statsråden tar med seg dette i sitt videre arbeid, som et viktig supplement, og at hun sørger for at et slikt nettverk av lavterskeltilbud kan bygges opp over hele landet.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:09:58]: Også eg vil gi honnør til interpellanten, som har teke opp denne problemstillinga. Spiseforstyrringar rammar jo mange og spenner over eit svært breitt spekter, frå lettare problem til alvorlege spiseforstyrringar med dramatiske konsekvensar for dei som blir ramma, og ikkje minst for familien deira.

Det er grunn til å stille spørsmål om kva det er ved vår kultur i nesten heile den vestlege verda som gjer at så mange slit med spiseforstyrringar og andre former for sjølvskading. Korfor trur så mange unge og vaksne at det viktigaste i vår kultur er å sjå bra ut? Vi kan sjå til media, vi kan sjå til reklamebransjen og det generelle fokuset på kva slags rollemodellar vi omgir oss med. Men det forklarer neppe alt. Vi kjenner alle nokon som er ramma av spiseforstyrringar. Rundt rekna 120 000 menneske i Noreg har spiseforstyrringar. Då tenkjer eg på anoreksi, bulimi og overspising. Ifølgje Statens helsetilsyn har nær 40 pst. av dei med bulimi også rusmisbruksproblem. Dette fortel jo at det er mange som blir ramma av forstyrringar, som også har andre store helseproblem. Når så mange blir ramma, blir det naturlegvis også eit samfunnsproblem.

Spiseforstyrringar er, som vi har fått høre før i debatten her, kompliserte tilstandar som kan innehalde både somatiske, biologiske, psykiatriske, sosiale og kulturelle aspekt. Dette betyr at for svært mange av dei som blir ramma, krevst det eit breitt, tverrfagleg og heilskapleg behandlingsopplegg.

I behandlinga av overvekt konstaterer vi at Regjeringa vurderer å innføre måling og veging av barn som verkemiddel. Det set vi i Venstre spørsmålsteikn ved. Det er grunn til å åtvare mot ei slik utvikling. Det er ikkje, så vidt eg kjenner til, påvist gode nok og langtidsverkande metodar for behandling av overvekt som fokuserer på veging og måling. For barn og unge er det heller grunn til å snakke om sunt kosthald og betre tilrettelegging av fysisk aktivitet. Det som kjenneteiknar spiseforstyrringar, er jo nettopp det sjuke forholdet til vekt og eige sjølvbilete. Eit positivt fokus på meistring, og vekk frå den stigmatiserande veginga, vil etter manges meining verke positivt inn på både overvektstilstandar og undervektstilstandar.

I dag er det ting som tyder på at talet på tilfelle av anoreksi er i ferd med å flate ut. Ein del av desse tilstandane blir av psykologar rekna for å vere kulturelle fenomen som går i syklusar. Tilstanden er eit uttrykk for eigenkontroll utløyst av psykiske problem, traume o.l. I dag kan det verke som om problemet med sjølvskading er veksande.

Korleis kan vi gjere våre unge meir robuste? Mykje tyder på at eit skikkeleg lågterskeltilbod, ei lågterskelteneste med helsesøster, kan fange opp dei lettare og midlare tilstandane. Det finst mange eksempel på at helsesøster i samarbeid med lege, psykolog og eventuelt familieterapeut har gode resultat. Derfor har Venstre eit stort engasjement for helsesøstertenesta. Helsesøster fangar lettare opp dei som har meir alvorlege tilstandar, og kan vise desse til meir tilrettelagde tilbod. Og vi veit at tidleg intervensjon har svært mykje å seie for vellykka resultat.

Vigdis Giltun (FrP) [14:14:20]: Jeg vil takke statsråden og alle som har deltatt i dette som jeg ser på som en veldig god debatt – en debatt hvor vi har tatt for oss alle de forskjellige typene spiseforstyrrelser, og hvor man har hatt oppe de forskjellige problemstillingene som disse pasientene står overfor. Vi har også vært innom veldig mye av det behandlingstilbudet som eksisterer i dag. Det som det har vært bred enighet om, er at behandlingstilbudet ikke er godt nok.

Jeg setter også pris på at regjeringsmedlemmenes representanter har ønsket at det skal bli fritt sykehusvalg også for disse pasientgruppene. Det betinger at Capio-senteret og eventuelt andre opptreningssentre, som Tonsåsen og Skogli, som i dag har 30 pst. ledig kapasitet, får andre typer avtaler og blir tilgjengelige for de pasientene som ønsker tilbud der. Det er ikke lett for private å utvikle og opprettholde gode tilbud over tid med så usikre avtaler som de har i dag. Men det har vist seg at de er veldig viktige bidragsytere, og at veldig mange ønsker seg nettopp til disse private tilbudene. Jeg håper at statsråden tar med seg det når det framtidige tilbudet skal vurderes.

Ellers var det interessant å høre om forebyggingstiltakene i Stavanger. Det kunne også vært interessant å høre om det var gjort noen evalueringer av om det hadde hjulpet, og om det var en lavere sykdomsforekomst der. Dette er tiltak som godt kan utvikles andre steder. Og helsesøstertjenesten er selvsagt viktig som forebygging når det gjelder barn.

En annen ting som kan være forebyggende, er rett og slett at barna begynner å lære å lage mat på skolen, lærer riktig kosthold der, og at det blir en del av dette. I dag er det veldig mye fokusering på slanking. Snakk om at man veier for mye, kan faktisk slå helt motsatt ut av det man ønsker, og heller føre til et større problem ikke minst psykisk. Når vi vet hva som ligger til grunn for mange typer spiseforstyrrelser, må man kanskje være varsom med de signalene man gir.

Jeg vil igjen takke alle som har deltatt i debatten, og håper at dette kan bidra til bedre forhold for alle de pasientgruppene som har vært nevnt her.

Statsråd Sylvia Brustad [14:17:02]: Jeg er også glad for at det er stor fokusering på denne viktige saken, og jeg tar med meg de innspillene som har kommet i denne debatten både fra Rogaland og Østfold og andre steder.

Jeg er helt enig med de talerne som har vært inne på hvor viktig det er å styrke skolehelsetjenesten og helsestasjonene. For vi vet ganske mye om dette etter hvert: Når en del barn og ungdommer kommer og sier at de har vondt i magen, er det ofte andre ting som ligger bak. Det er særdeles viktig at det er voksenpersoner der som kan ta en samtale og bidra når ungdommen faktisk trenger det. Vi vet også at det ofte ligger årsaker bak spiseforstyrrelser som det bør tas tak i på et langt tidligere tidspunkt. Derfor er Regjeringa særdeles opptatt av å få opp antallet helsesøstre i skolen og på våre helsestasjoner, og at vi får flere psykologer og psykiatere inn i skolen, slik det nå forsøkes ut i flere kommuner, med veldig gode resultater.

Så vil jeg bare slå fast at fritt sjukehusvalg gjelder for mennesker med spiseforstyrrelser. Men for at det skal gjelde, må det være sjukehusavdelinger eller DPS-er. Når det gjelder Capio, som flere talere har vært inne på, er det meg bekjent ennå ikke kommet noen søknad til oss om å bli en sjukehusavdeling. Det jeg er orientert om, er at Capio har søkt om å få være med i fritt sjukehusvalg. Men for å bli det, må man altså enten være godkjent som en sjukehusavdeling eller et DPS. Når den søknaden kommer, skal den selvfølgelig bli behandlet på vanlig måte.

Jeg har fått opplyst fra Helse Øst at de generelt sett ikke mangler plasser til behandling av spiseforstyrrelser, men jeg hører det som er sagt fra denne talerstolen her i dag, bl.a. at mennesker er blitt avvist ved Ullevål. Det skal jeg undersøke nærmere.

Jeg er også klar over at en del enkeltpasienter har et tilbud i det offentlige, men heller ønsker å være ved Capio. Det har helseforetakene både plikt og rett til å vurdere, men det er ingen pasienter som etter loven, slik den fungerer i dag, har krav på å få noe behandlingstilbud ved Capio. Jeg mener allikevel at avtalen med Capio gir større fleksibilitet i forhold til å ivareta de ulike behandlingsbehov til hele pasientgruppa i regionen.

Så igjen: Det er generelt få fristbrudd for pasienter med spiseforstyrrelser i Helse Øst. Men jeg forutsetter at når det skjer, som det finnes noen eksempler på, vurderer Helse Øst kjøp fra Capio.

Jeg kommer til å følge denne saken nøye videre overfor Capio spesielt, men ikke minst generelt også overfor alle dem som sliter med dette. Heldigvis får mange god behandling, men det gjelder dessverre ennå ikke alle, så jeg tar med meg viktige innspill i denne saka videre.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 over.

Carl I. Hagen gjeninntok her presidentplassen.