Laila Dåvøy
(KrF) [12:13:39]: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål
til helse- og omsorgsministeren:
«Undersøkelser og forskning
viser at en rekke kvinner som har tatt abort, sliter med angst,
et stort antall bruker sterke rusmidler. Forsker Anne
Nordal Broen sier at det er vanskeligere for kvinner som
har tatt provosert abort, å snakke med andre. Mange kvinner
som tar hjemmeabort, gjør dette alene og uten andres vitende.
Når vi kjenner til en rekke skadevirkninger
for kvinner, vil da statsråden ta beslutning om at medikamentell
abort kun skal foregå i sykehus, og etter
omfattende informasjon og rådgiving?»
Statsråd Sylvia Brustad [12:14:16]: Tilbakemeldinger fra de regionale
helseforetakene i 2006 viste at enkelte sjukehus har etablert
et tilbud til utvalgte grupper abortsøkende kvinner om
at aborten kan skje hjemme. Andre sjukehus ønsker å etablere
et slikt tilbud. Jeg vil understreke at også når
denne metoden benyttes, skjer behandlinga i regi av et
sjukehus. Sjukehuset har det medisinsk-faglige ansvaret og både
undersøker kvinnene før behandlinga, innleder
behandlinga og følger opp kvinnene etterpå. Uansett
metode gjelder de samme krav til informasjon og rådgivning
før kvinna fatter sin beslutning.
Det at sjukehusene tilbyr utvalgte pasientgrupper å være
hjemme under deler av behandlinga – mens medikamentene
virker og aborten skjer – vurderer departementet ikke å være
i strid med lov om svangerskapsavbrudd § 3. Forutsetninga
er at aborten skjer i regi av sjukehuset som undersøker
pasienten, at sjukehuset har det medisinskfaglige ansvaret for å gjennomføre
aborten, og at det skjer en vurdering av om tilbudet er forsvarlig
for den enkelte kvinne.
Helse- og omsorgsdepartementet har bedt Sosial-
og helsedirektoratet om å foreta en faglig vurdering av
om dette er et godt medisinskfaglig tilbud for utvalgte grupper
kvinner. Sosial- og helsedirektoratets faglige anbefaling og vurdering
kommer før jul i år. Det er imidlertid nylig publisert
en vitenskapelig artikkel om temaet i Tidsskrift for Den norske
legeforening, basert på en studie ved Ullevål
universitetssykehus. Den viste at 90 av de 105 kvinner som deltok
i studien, og som gjennomførte aborten hjemme, var svært
tilfreds med behandlinga. Det ble ikke registrert noen
alvorlige komplikasjoner.
Jeg vil avvente direktoratets vurdering før
jeg tar endelig stilling til om det er aktuelt å presisere
endringer i lovverket. Jeg tar imidlertid på stort alvor
at mange kvinner som har fått utført en provosert
abort, sliter psykisk. Undersøkelsen representanten Dåvøy
refererer til, viser at kvinner som hadde valgt å utføre
en abort, i større grad led av skyld og skam enn kvinner
som hadde abortert spontant. De hadde også mer
angst enn dem som hadde spontanabortert når det var gått
over seks måneder. Sjøl om forfatterne ikke
med sikkerhet kan si om de psykiske plagene skyldtes aborten, eller
om de kan tilskrives andre forhold ved disse kvinnenes
livssituasjon, er dette et alvorlig funn, og jeg tar det på største
alvor. Det er imidlertid ikke vist at kvinner som gjennomfører
en medikamentell abort hjemme, har høyere risiko for å få psykiske
plager enn kvinner som får utført en provosert
abort i sjukehus.
Det som imidlertid er sikkert, og som undersøkelsen viser,
er at mange kvinner som har fått utført provosert abort,
og også kvinner som har abortert spontant, har
psykiske plager som de trenger oppfølging for. Uansett
hva som er årsaken til disse plagene, har kvinnene krav
på oppfølging fra helsetjenesten. Sjukehusets
rådgivning og veiledning til abortsøkende kvinner
bør inkludere informasjon om mulige psykiske reaksjoner
og informasjon om hjelpeapparatet, slik at kvinna vet hvor hun skal
henvende seg for å få hjelp om hun får
reaksjoner på et seinere
tidspunkt. Hvis kvinna vurderes å være i risikosona,
og sjøl ønsker oppfølging umiddelbart,
må hun henvises til oppfølging hos fastlegen, eller
hos annet helsepersonell i kommunen. Om det er behov for det, må hun også henvises
til oppfølging i det psykiske helsevernet. For kvinner som
er blitt henvist til sjukehus av sin fastlege, er det å forvente
at fastlegen har en bevissthet omkring denne problemstillinga i
sin videre oppfølging av kvinna.
Det skal sjølsagt være
slik at kvinner som får psykiske reaksjoner etter
en abort, skal ha samme tilgang til det profesjonelle hjelpeapparatet
som alle andre.
Laila Dåvøy (KrF) [12:18:23]: Jeg takker statsråden for svaret,
men undrer meg noe over at Sosial- og helsedepartementet, som det
het tidligere, den 29. april 1998 skrev et brev til landets sykehus
der det helt klart tolket § 3 i lov om svangerskapsavbrudd
dit at medikamentell abort kun kan utføres i institusjoner
som er godkjent for utføring av svangerskapsavbrudd, altså enten
sykehus eller godkjente institusjoner, institusjoner
som fylkeslegen har godkjent.
Jeg er likevel glad for at statsråden sier
at hun selv ennå ikke har tatt et endelig
standpunkt i denne saken, og jeg mener at vi bør
ha en politisk, en faglig og en mer offentlig diskusjon rundt dette.
Hvordan kan ett og samme departement komme til to så forskjellige
konklusjoner når det gjelder å tolke en lov?
Statsråd Sylvia Brustad [12:19:26]: Jeg bare gjentar at Helse- og omsorgsdepartementet
vurderer det slik at det ikke er i strid med det lovverket
vi har pr. i dag. Men som sagt, jeg avventer nå den faglige
vurderinga fra Sosial- og helsedirektoratet, som er rett rundt hjørnet,
og så får vi vurdere etterpå. Det som
er helt klart, er at det er sjukehuset, som har det medisinskfaglige
ansvaret, som må informere, som må gi råd,
som må sette i gang, som må følge opp
og sørge for at vedkommende kvinner kommer til etterkontroll
og får nødvendig hjelp og oppfølging.
Så skal vi nok få rikelig anledning til å diskutere
dette i full bredde, og det er jeg beredt til å være
med på. Det som er viktig her, og det er jeg enig med representanten
Dåvøy i, er at vi må sørge for
at de kvinner som sliter etter aborter, enten det nå dreier
seg om rusproblemer, psykiske lidelser eller andre
ting, får den oppfølging som er nødvendig. Men
igjen, det er ikke vist, i hvert fall ikke i
de rapporter og undersøkelser vi har sett så langt,
at de som gjennomfører aborten hjemme, har noen
høyere risiko for å få psykiske plager
enn de som er på sjukehus. Ergo ser det ut til at
det kan være andre grunner til at det
blir reaksjoner, og det må vi ta på største
alvor.
Laila Dåvøy (KrF) [12:20:50]: Jeg undrer meg kanskje litt over svaret, at
man så lett feier bort dette med hjemmeabort, for det er
jo nettopp i slike tilfeller at mange kvinner er helt
alene. Det er kanskje nettopp i slike situasjoner at man
har muligheten til å være alene, ligge hjemme
alene, for i mange tilfeller har man kanskje ikke våget å ta
dette opp med andre. Det er jo disse kvinnene som kanskje er de
verst stilte, fordi de er helt alene. Det har vi faktisk hørt
fra flere, og det er ikke holdbart at kvinner i en slik
vanskelig situasjon skal være
overlatt helt til seg selv. Jeg tror at de ettervirkningene som etter
hvert er kommet fram gjennom helt ny forskning, er vi nødt
til å ta dypt alvorlig, og jeg håper at disse
fakta blir vurdert meget nøye når statsråden
skal komme med sitt endelige forslag til konklusjon.
Statsråd Sylvia Brustad [12:21:59]: Ja, alle fakta vil sjølsagt
bli grundig vurdert, og jeg bare gjentar at jeg tar de
undersøkelser vi har sett, på største
alvor. Jeg har allerede avtalt et møte med en
av de professorene som stod bak undersøkelsen om forholdet
til rus, Willy Pedersen, sammen med representanter for dem som kan
mye om psykisk helse, fordi vi er nødt til å se
dette i en bredere sammenheng.
Så regner jeg med at vi får
rikelig anledning til å diskutere om det henger sammen
med hjemmeaborten, om det er sjukehuset, hva som er årsaken.
Det får vi komme tilbake til. Men det som er viktig – og
det er det viktig for meg å si – er at det er
sjukehuset som har ansvar før og etterpå dersom
det skjer hjemme, og de må vurdere det i hvert enkelt tilfelle.
Så ser jeg også at det kan være
behov for å få fastlegene til å følge enda
mer opp. Derfor kommer jeg til å ta initiativ
til et møte med allmennlegenes fagmedisinske
forening for å diskutere hvordan en også kan
styrke fastlegenes rolle i denne sammenhengen.