Laila Dåvøy (KrF) [12:58:24]: Det er en trend i hele Europa at bruk av kokain øker. Dette merkes også i Norge og er svært bekymringsfullt. Det er derfor viktig å sette søkelyset på denne store utfordringen, som jeg mener bør møtes med en rekke tiltak på mange områder. Til tross for at det vil kreves tiltak på ulike sektorer, mener jeg at det er helse- og omsorgsministeren som sitter med ansvaret for å se hele bildet. Vi har bl.a. gjennom mediene fått kjennskap til Operasjon Hvit Snø, som er et flott initiativ, og som nettopp rettes mot dette problemet som her tas opp, nemlig utestedene og bruk av kokain der.

Oslo-politiet anser bruken som alarmerende, og salg og bruk skal slås hardt ned på. Politiet påpeker at mange kokainmisbrukere er profilerte personer, kjendiser, og de er forbilder. Dette gjør ikke kokain mindre farlig, men mange kan bli lurt til å tro at det er greit. Mye tyder på at dette er svært utbredt i utelivsnæringen, noe NHO Reiseliv bekrefter. Kokain er sannsynligvis mye mer utbredt og akseptert enn det folk flest er klar over.

Alle undersøkelser tyder på at hasj er det mest brukte stoffet. Og det er viktig at vi ikke glemmer det. Ifølge Studentundersøkelsen i Oslo har bruken gått opp. I Føre Var-rapporten fra Bergen i år viser det seg nå at kokain er det tredje største rusmidlet i byen etter alkohol og cannabis. Den samme rapporten viser at misbruket av Subutex øker, og at det er registrert økt tilgang på cannabis. Det har vært en svak nedgang i tilgjengeligheten på heroin. Og unge voksne er den store gruppen. På grunn av den høye prisen er det særlig ressurssterke mennesker som bruker kokain. Disse er gjerne i 20–30-årsalderen. Når det gjelder unge voksne, er andelen som noen gang har brukt amfetamin, kokain og ecstasy, høyest i aldersgruppen 25–34 år. Disse utgjør heller ikke en gruppe som definerer seg selv som rusmiddelmisbrukere. Disse trendene er det viktig å ta på alvor, og det er viktig å iverksette tiltak.

Antallet beslag av kokain øker, noe som bekrefter det økende misbruket. En tollsjef betegner det som skremmende å se hvor mye narkotika som smugles inn i landet – og har ikke sett slike tilstander før. Oslo-politiet gjorde i fjor 708 beslag, og Tollvesenet har beslaglagt dobbelt så mye kokain i første halvår i år sammenliknet med i første halvår i fjor. I 2006 utgjorde kokain 2,6 pst. av det totale beslaget av narkotika. Måling av brukerdoser i kloakken i Oslo tyder også på at det tas 8 000 brukerdoser daglig – og det er mye!

Interesseorganisasjoner som Landsforbundet Mot Stoffmisbruk har opplevd økende pågang av henvendelser til støttetelefonen vedrørende nettopp bruk av kokain.

Når det gjelder de helsemessige konsekvensene av bruken, er det knyttet til at kokain er et sentralstimulerende middel. Det er et sterkt avhengighetsskapende stoff. Kokablader dyrkes gjerne i Sør-Amerika. Kokain kan enten sniffes, injiseres eller røykes. Små doser gir en følelse av å være ovenpå og ha økt energi. Sult- og søvnbehov undertrykkes. Jo større dose, jo sterkere blir disse effektene.

På den annen side kan ruspåvirkede personer oppføre seg merkelig og voldelig. Livstruende tilstander med høy puls, høyt blodtrykk, hjerterytmeforstyrrelser, hjerteinfarkt og hjerneblødning kan oppstå, samt kramper og økt kroppstemperatur. Man kan også få angstanfall og bli irritabel. Ved gjentatt bruk kan man oppleve psykiske bivirkninger som søvnløshet, angst og hyperaktivitet. Kokain er, som jeg nevnte, svært avhengighetsskapende, og det er mindre toleranseutvikling for kokain enn f.eks. for opioider som morfin og heroin, dvs. at dosen ikke må økes i så stor grad for å oppnå samme virkning. Derimot kan noen utvikle økt følsomhet, dvs. at de stadig tåler mindre før de får virkninger som angstanfall. Alkohol, opioider eller beroligende medikamenter brukes ofte for å dempe ubehagelige virkninger av kokain. Man kommer altså inn i en negativ utvikling. Det blir også stor fare for å utvikle blandingsmisbruk og avhengighet av flere rusmidler. Til forskjell fra heroin finnes det ingen motgift, medisiner, mot kokain, men ulike terapier kan lindre symptomer og hjelpe til med avvenning. Vi har kunnskapen vi trenger for å vite at noe må gjøres.

Det må settes i gang ulike tiltak som gjør at man avslører bruk tidligere. Dette kan være nye tester for å avsløre bruk på steder der man mistenker at det brukes. AKAN, Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk, må inn i konsulentbransjen, meglermiljøer og andre sektorer preget av mange unge ansatte og høyinntektsgrupper. Det må bli større risiko for å bli tatt som bruker. Det må videre iverksettes forebyggingskampanjer, mener jeg. Mange kjenner ikke konsekvensen av å være i besittelse av slike stoffer. Vi har eksempler på at finansmeglere som er blitt tatt for bruk av kokain, får store problemer når de senere skal til USA. Studenter og konsulenter mister utdannelses- og jobbmuligheter fordi de blir tatt for besittelse av én brukerdose.

Narkotika må også ut av skjenkebransjen. Derfor må det samarbeides med skjenkenæringen for å få bukt med kokainmisbruket. Andre tiltak er politispaning på steder hvor bruk påvises. Jeg mener at utesteder må stenges der narkotikamisbruk påvises gjentatte ganger.

Foreldreoppfølging er også svært viktig. I mange miljøer etterlyses foreldrenes nærvær og innsikt i hva barna deres driver med. Det hevdes at mange foreldre er lettlurte. Politiet rykker ut hver helg til hjemme alene-fester. På fester er det ikke uvanlig å sniffe kokain eller å røyke hasj. Leder av ungdomstjenesten i Bærum etterlyser foreldrene og ber dem våge å sette tydeligere grenser for barna sine. Lav foreldrekontroll kombinert med liberale verdier og rikelig med penger er faktorer som nok forklarer at Oslo vest har et generelt høyt forbruk av rusmidler. Det kunne være interessant å vurdere om det skal rettes særlige tiltak mot denne delen av Oslo og andre områder som går inn under samme definisjon, gitt at det viser seg at bruk av kokain er mer utbredt i disse områdene sammenliknet med andre områder i landet. Kokainbruken ser ut til å følge samme mønster som ellers: Stoffet introduseres i sentrale og trendsettende grupper for så å nå sosialt utsatte grupper. Foreldre må lære mer om at liberale rusholdninger ikke er et gode for deres barn, for naboens barn eller, for den del, andre venner.

Når det gjelder grensekontroll, vil et viktig tiltak være å ta i bruk flere mobile skannere enn – etter det jeg kjenner til – de to som eksisterer i dag. Disse tar større partier med beslag enn før, og de har hatt en god effekt så langt. Mobile skannere vil redusere behovet for manuell skanning, og det vil også kunne frigjøre personellmessige ressurser. Disse frigjorte ressursene kan settes inn på mer overvåking og etterretning, og kanskje også flere stikkprøver og kontroller.

Et annet tiltak kan være å skaffe nøkkelinformanter i ulike miljøer for lettere å fange opp endringer i rustrender i landet vårt.

Til sist til nye behandlingstilbud. Siden kokainmisbruk ikke kan behandles medikamentelt, vil det i årene framover være et økende behov for ikke-medikamentelle behandlingstilbud. Kompetanseoppbygging vil videre bli viktig, siden dette er nye grupper som ikke er de tradisjonelle rusmiddelmisbrukerne.

Jeg er spent på statsrådens svar – også kommentarer til de forslagene jeg har prøvd å skissere opp – og også på om statsråden har andre og kanskje bedre tiltak som hun kan tenke seg å vurdere igangsatt.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Sylvia Brustad [13:08:01]: Det er svært urovekkende at bruk av og tilgjengelighet til kokain og andre sentralstimulerende rusmidler ser ut til å øke. Uviklinga er den samme i store deler av verden. Det er godt dokumentert i de årlige rapportene fra FN og fra EUs overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk, der Norge er med. I enkelte områder dreier det seg særlig om kokain, i andre om ulike amfetaminstoffer. Bruken av ecstasy synes derimot å avta.

Som kjent økte bruken av amfetamin kraftig i Norge på 1990-tallet og har senere ligget på et relativt stabilt nivå. Om lag 4 pst. av ungdom i alderen 15–20 år oppgir at de har brukt dette stoffet. Kokain hadde ikke noe særlig innpass på det norske markedet i begynnelsen av 1990-åra, til tross for at stoffet fikk stor oppmerksomhet i pressa og i forebyggingssammenheng. En grunn til at kokain ikke var utbredt på den tida, kan være at amfetamin var et etablert stoff i narkotikamarkedet på 1990-tallet.

De siste åra har vi, slik interpellanten også påpeker, sett klare tegn på at kokainbruken øker, særlig blant unge voksne med god økonomi. En undersøkelse fra SIRUS om bruk av rusmidler i aldersgruppa 21–30 år viser at det blir stadig flere unge som oppgir at de har brukt kokain. I 1998 svarte 3 pst. av de spurte at de hadde forsøkt kokain. I 2006 var det tallet økt til 8,6 pst. Oslo topper statistikken. Her var det 7,4 pst i 1998 og 13,6 pst. i 2006 som hadde prøvd kokain i denne aldersgruppa.

Vi ser den samme tendensen når det gjelder kokainbeslag foretatt av politi- og tollvesen. I første halvår i år økte antallet kokainbeslag i landets politidistrikt. Også mengden som ble beslaglagt, er større i første halvår i år enn den har vært tidligere år. I år er det dessuten for første gang beslaglagt mer amfetamin og metamfetamin enn cannabis. Ved hjelp av stikkprøveanalyser av avløpsvann kan vi, slik interpellanten var inne på, anslå at det brukes 10–15 doser kokain pr.1 000 innbygger i Oslo pr. døgn. Dette er en ny måte å måle forekomster av narkotika i samfunnet på som på sikt kan utfylle de tradisjonelle egenrapporteringene.

Mens bruken av kokain ser ut til å øke, slik det er påpekt, ligger bruken av andre sentralstimulerende rusmidler stabilt og innenfor de variasjonene vi har sett over lengre tid. Det kan se ut til at metamfetamin, som er et kraftigere stoff enn vanlig amfetamin, er på vei inn på det norske markedet. Denne tendensen pluss at kokainbruken øker, er skremmende – ikke minst på grunn av faren for rask tilvenning. Dersom dette blir et mønster som befester seg, vil vi få en ny type avhengighet og nye behandlingsbehov. Det følger sjølsagt av pasientrettighetsloven at alle som henvises til spesialisthelsetjenesten, skal få en individuell vurdering av sitt behandlingsbehov. Det betyr at spesialisthelsetjenesten til enhver tid skal tilpasse seg pasientenes behov for behandling.

Opptrappingsplanen for rusfeltet ble som kjent lagt fram sammen med forslag til statsbudsjett for 2008. I denne planen bebuder Regjeringa flere tiltak knyttet til økt bruk av kokain i befolkninga. Jeg siterer:

«Det er grunn til å frykte at forbruk av sentralstimulerende midler vil øke i årene framover (…) Internasjonal og norsk dokumentasjon viser at bruken av sentralstimulerende midler (…) øker blant yngre brukere. Det er behov for mer systematisk kunnskap om endring i bruksmønsteret og om effektive tiltak innen forebygging og behandling.»

I planen skriver vi at vi skal øke innsatsen mot bruk av sentralstimulerende midler som amfetamin og kokain og systematisere kunnskap og utvikle nye tiltak og behandlingsformer.

Med bakgrunn i opptrappingsplanen planlegger Sosial- og helsedirektoratet på vegne av oss i departementet en høring om situasjonen rundt bruk av sentralstimulerende rusmidler og behovet for tiltaket. Denne høringa skal være i første halvår av neste år, og alle sentrale aktører på rusmiddelfeltet vil bli invitert.

Forebyggende innsats mot rusmiddelmisbruk har høy prioritet. Sjøl om bruk av ett bestemt rusmiddel er økende, er det også viktig å holde fast ved generell forebyggende innsats, slik jeg opplever at interpellanten også er opptatt av, dvs. at vi må rette oppmerksomheten og innsatsen mot rusmiddelmisbruk generelt og ikke mot ett bestemt rusmiddel alene. Legges det stor vekt på å hindre bruk av ett rusmiddel, kan vi risikere at bruken flyttes fra ett rusmiddel til et annet.

Å forebygge rusmiddelmisbruk må også ses i et folkehelseperspektiv. Det nytter ikke, slik jeg ser det, å sette i gang med enkeltprosjekter dersom de ikke er integrert i en helhetlig politikk på området. Sosial- og helsedirektoratet har i de siste åra gjennomført Regionprosjektet – et samarbeid mellom flere kommuner og regioner som skal sikre god og samordnet rusforebygging på tvers av kommunegrensene. Erfaringer og kunnskap fra dette prosjektet skal spres til andre kommuner og frivillige aktører, og vi skal gjøre mer av det som virker.

Jeg mener det er viktig å se alkohol, narkotika og tobakksbruk i en sammenheng. Barn og unge som velger bort tobakk og utsetter alkoholdebuten, vil med stor sannsynlighet også si nei til bruk av narkotika. Forebygging må derfor ha et veldig langsiktig perspektiv, samtidig som vi må møte de nye utfordringene som hele tida kommer – som f.eks. kokainbruk, som det i dag er debatt om.

Vi skal fortsatt ha en ruspolitikk som retter seg mot hele befolkninga. Samtidig mener jeg vi må drive målrettet forebygging tilpasset kjønn, minoritetsgrupper og spesielt utsatte grupper, særlig barn og unge. Vi må få økt kunnskap om hvordan vi tidlig skal greie å fange opp barn og unge som trenger hjelp, og sørge for at slik hjelp faktisk er der.

Sosial- og helsedirektoratet arbeider nå med en strategi for tidlig å komme inn når det gjelder identifisering og intervensjon. I forrige uke markerte jeg, sammen med barne- og likestillingsministeren, starten for en langsiktig innsats på tiltak for barn og unge som har foreldre med psykiske lidelser og/eller rusproblemer. Stortinget bevilget 29 mill. kr til dette arbeidet for inneværende år, og Regjeringa har som kjent foreslått ei økning på 5 mill. kr for 2008. Blant tiltakene i denne satsinga kan jeg nevne at vi mener at det regionale barnevernet må styrkes. Vi håper at ventetidsgarantien for barn og unge under 23 år som sliter med psykiske lidelser og/eller rusproblemer, blir vedtatt. Vi ønsker også at det skal lages en veileder om hvordan disse tjenestene kan hjelpe de barna vi her snakker om, på en best mulig måte.

Vi mener at narkotikaproblemet ikke kan løses nasjonalt alene. Vi må ha en politikk som også ivaretar den internasjonale innsatsen for å stanse produksjon og smugling av narkotika. I opptrappingsplanen for rusfeltet er det tatt fatt i dette. Vi skal gjennomgå og vurdere alle tiltak som kan bidra til at det dyrkes, produseres, innføres, omsettes og brukes mindre narkotika. En arbeidsgruppe som skal se på hvilke tiltak som, med størst sannsynlighet, begrenser tilgjengelighet og bruk av narkotika, jobber også med dette.

Det er også grunn til å anta at økt tilgang til rusmidler og lavere priser fører til økt bruk av rusmidler. Vi foreslår å styrke arbeidet mot illegale rusmidler både nasjonalt og internasjonalt. Blant annet skal vi målrette politi- og tollinnsatsen for å hindre produksjon, innførsel og omsetning av narkotika.

Det å bekjempe narkotikakriminalitet er en prioritert oppgave for Justis- og politidepartementet. I politiets plan for dette legges det stor vekt på forebyggende arbeid og innsats mot brukermiljøene. Et viktig mål er sjølsagt å hindre nyrekruttering av unge mennesker til misbrukermiljøene. Politiet får dessuten kunnskap om alvorlig narkotikakriminalitet gjennom dette arbeidet. Og jeg er informert om at en vesentlig innsats rettes mot bakmenn i miljøer som distribuerer og omsetter narkotika. Slik kriminalitet er en del av den internasjonale, organiserte kriminaliteten, og har derfor høy prioritet fra politiets side.

I høst har Oslo-politiet styrket innsatsen mot innførsel, omsetning og misbruk av kokain. De økte kokainbeslagene er en vesentlig grunn til dette. Det pågår også nå et arbeid for å påvirke innbyggernes holdninger til denne type narkotika, og interpellanten var inne på Operasjon Hvit Snø, som er et samarbeid mellom Oslo-politiet, Kripos, Tollvesenet og andre politidistrikter, nettopp for å redusere innførsel, omsetning og misbruk av kokain i hovedstaden. Det legges også stor vekt på samarbeid med utelivsbransjen for å bekjempe narkotikakriminalitet, som også interpellanten var opptatt av.

Det er allerede avdekket mange saker etter at Operasjon Hvit Snø ble satt i gang. Politiet er også i gang med informasjonstiltak i aviser og andre medier for å få folk til å holde seg unna kokain.

Regjeringa tar på største alvor de utfordringer som er knyttet til kokain og andre sentralstimulerende midler. Det er avgjørende å gripe inn så tidlig som mulig, og før kokain befester seg i de norske misbrukermiljøene.

Laila Dåvøy (KrF) [13:18:43]: Jeg vil få lov til å takke statsråden for en grundig og viktig tilbakemelding. Jeg er spesielt glad for at vi deler de store bekymringene, at virkelighetsforståelsen er alarmerende, slik vi ser det. Det som er interessant, er jo også at statsråden sier at både FN og EU har advart om og mener at dette er svært urovekkende. Jeg vil påpeke, som statsråden var inne på i sitt innlegg til slutt, at dette med internasjonalt samarbeid er uhyre viktig. Jeg tror vi har stort behov for i Norge, hvor vi jo har lite erfaring med kokainbruk, å innhente mer erfaring fra andre land. Blant annet vet vi jo at USA har et stort kokainproblem, men Sverige har også hatt dette problemet i lang tid.

Statsråden sier også at spesielt helsetjenesten, altså spesialisthelsetjenesten, må tilpasse seg nye behov. Det må den selvsagt. Det er viktig at den også får den nødvendige kompetansen, og at den ser hver enkelt pasients behov. Samtidig er det faktisk slik at disse misbrukerne ikke vil kunne dra nytte av LAR-behandling i det hele tatt. LAR vil ikke være et alternativ for dem i det hele tatt. Jeg tror den mer tradisjonelle behandlingen ved medikamentfrie institusjonsplasser vil være et bedre alternativ. Det bekymrer meg at i Helse Sør-Øst for ikke lang tid tilbake gikk ut med en kravspesifikasjon i anbudsdokumentet sitt der de bl.a. antyder en begrensning på ett år, hvilket jeg tror kan være veldig kort tid for disse pasientgruppene – men her kan vi jo høste litt mer erfaring fra andre land. Generelt sier ruspasienter at ett år er svært kort behandlingstid hvis man har misbrukt ulike rusmidler i lang, lang tid.

Nå vet jeg at statsråden tidligere har svart på et spørsmål fra en stortingsrepresentant, og man har sagt at man ikke nødvendigvis skal sette ett år som behandlingstid. Men det bekymrer meg likevel at man har sendt ut de signalene. Jeg vet ikke om man da tenker seg at noen måneder mer kunne være aktuelt, men mange vil trenge veldig, veldig mye mer tid.

Så nevner statsråden også rusplanen. Vi har tidligere fra denne talerstolen sagt at rusplanen er veldig god. Problemet med rusplanen er at de midlene som er satt av i 2008, langt på vei er øremerket ulike gode tiltak. Men dette området, med så store problemer, krever kanskje en raskere innsats enn det man har lagt opp til i rusplanen, dvs. det er jo ikke satt en rekkefølge på de andre tiltakene. Det er utrolig viktig å sette i gang dette arbeidet umiddelbart, slik at man hindrer en negativ utvikling og kan forebygge at flere blir misbrukere av kokain.

Statsråd Sylvia Brustad [13:22:09]: Jeg er helt enig med representanten Dåvøy i at internasjonalt samarbeid er helt avgjørende. Det er sjølsagt i Regjeringas interesse å innhente andre lands erfaringer med den nye trenden som nå også kommer til vårt land.

Jeg kan nevne at vi har satt i gang en rekke tverrfaglige tiltak. Det er varslet i den opptrappingsplanen for rusfeltet som ligger i Stortinget. Jeg kan også si litt mer om det politiet jobber med akkurat nå: De samarbeider veldig tett med utelivsbransjen mot lukkede miljøer der kokainmisbruk foregår. Jeg synes også det er greit å informere Stortinget om at årsrapporten fra Det europeiske overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk blir lansert i Brussel torsdag 22. november – om bare to dager. I den forbindelse arrangerer Helse- og omsorgsdepartementet allerede i morgen et møte om utviklingstrekkene når det gjelder kokain og andre sentralstimulerende rusmidler. Alt dette, i tillegg til den høringa som Sosial- og helsedirektoratet har fått ansvar for å gjennomføre tidlig neste vår, vil bidra til mer kunnskap om hva som nå skjer, og – kanskje enda viktigere – hva vi kan gjøre med det.

Når det gjelder Helse Sør-Øst og de anbudsrundene som de er i gang med, vil jeg orientere om at de har sendt ut presiseringer med hensyn til bl.a. grensa på ett år. Det mener jeg er fornuftig, for ved å ha en bastant grense på ett år vil en ikke kunne fange opp alle behovene. Vi har også – som representanten helt sikkert skjønner – hatt møte om dette, og på bakgrunn av det er det sendt ut presiseringer som gjelder både dette og et par andre ting som det er vesentlig å ha en litt mjukere tilnærming til. Gjennom det systemet vi har – også i spesialisthelsetjenesten – må vi prøve å fange opp folks ulike behov, og at de sjølsagt trenger hjelp ut fra det.

Når det gjelder bruken av pengene, avventer vi sjølsagt hva Stortinget sier. Jeg er opptatt av å greie å ha både penger og mennesker til å kunne forebygge enda mer – det er kjempeviktig – dernest at vi har gode nok og tilstrekkelig med behandlingstilbud, slik at folk får behandling når de trenger det og slipper å vente så lenge, og at det er veldig god oppfølging når folk kommer hjem til seg sjøl etter endt behandling i vårt system. Alt dette må henge i hop for at vi skal lykkes.

Jeg kan forsikre representanten Dåvøy om at jeg ser med stort alvor på den urovekkende utviklinga på dette området. Vi er i gang med tiltak, men flere vil komme. Vi må ha enkelttiltak, men vi må også se alt det vi gjør, i en helhet.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:25:24]:Aller først: Takk til interpellanten.

Det økende omfanget av misbruk relatert til kokain og andre narkotiske stoffer de siste årene er et sykdomstegn – ikke minst i et samfunn som vi alle aller helst skulle likt å se bestod av en sunn befolkning, uten et avhengighetsproblem når det gjelder narkotika. Slik jeg ser det, er det et stort problem at våre barn og unge blir utsatt for miljøer som ikke vil dem vel, snarere tvert imot. Det er derfor nødvendig med en helhetlig tilnærming til disse problemene.

Vi vet alle at det er en sektorovergripende sak vi snakker om. Den har et helsemessig aspekt knyttet til dårligere fysisk helse og avhengighetsforhold. Den har et psykososialt aspekt, med de dimensjonene som ligger i det. Det er problemer relatert til hver enkelt familie som måtte bli utsatt for dette, det er problemer relatert til yrker, til barnevern og til oppdragelse, og det er problemer relatert til kriminalitet. Det er for meg særdeles viktig at vi bruker nok ressurser på tolletaten og på politiet.

Det er ofte slik at det ved alkoholrelatert misbruk fokuseres veldig mye på forebyggende tiltak. Når det gjelder narkotikamisbruk, savner jeg helt klart fokusering på det forebyggende aspektet. Deler av samfunnet må slutte å glorifisere bruken av narkotika. Det å beskrive amfetamin, kokain, ecstasy eller lignende som in-stoff og motedop er isolert sett og i seg selv trendsettende for den oppvoksende ungdom. Det samme er kultdyrkelse av ulike typer kjendiser som misbruker narkotika. Dette har noe med holdninger å gjøre, holdninger som vi må endre, slik at baksiden av medaljen ved denne formen for misbruk bedre kommer for dagen. Slik jeg ser det – ut fra et helseperspektiv – er narkotika langt fra noe in-stoff, snarere tvert imot. Her må vi gjøre noe for å endre rollebildene og idealene.

Mange av dem som havner i et avhengighetsforhold, får store psykososiale problemer. I en behandlingssituasjon må vi prioritere både den psykiske helsebiten – som kan være rimelig traumatisk og sammensatt – og avhengighetsforholdet som sådant.

Det er viktig å peke på at samfunnet må være beredt til å ta ansvar, når den enkelte misbruker er motivert for avrusning. Det er ikke tilfellet i dag. Her har vi en formidabel jobb å gjøre.

Slik jeg ser det, er det ganske meningsløst å ha et behandlingsopplegg uten en nødvendig og god oppfølging – og uten ettervern. Det er derfor på høy tid at vi får på plass et ettervern som fungerer, slik at vi ikke får det høye antallet svingdørspasienter og periodemisbrukere. Målet må være å gjøre alle som kommer til behandling, rusfrie, selv om jeg vet at det er ambisiøst. Personlig oppfølging og individuell plan er blitt neglisjert av helsevesenet i en årrekke. Dette må komme på plass. Spør brukeren hva han mener er det riktige! Man får svar tilbake: individuell plan og oppfølging. Det følger også mye kriminalitet med narkotika. Det er en kriminalitet som går ut over utøveren, men hva gjør den ikke med samfunnet for øvrig, når så mange mennesker føler seg utrygge? Dette fører oss over til at politiet og Tollvesenet må få nok ressurser til å bekjempe dette, både nasjonalt og internasjonalt. Fremskrittspartiet har i en årrekke ønsket å styrke politiet og tolletaten med økte ressurser for å bekjempe illegal import. Hvis man mener noe med det og ønsker å bekjempe dette, som jeg tror alle her gjør, hadde det kanskje vært en fordel å si ja til høyere bevilgninger.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:30:54]:Jeg vil gi honnør til interpellanten for at hun tar opp dette spørsmålet. Det hun tar opp, er uten tvil et svært viktig område, og det utfordrer oss på flere områder, ikke minst når det gjelder forebygging.

Det er slik, som flere har påpekt, at disse utfordringene får for liten oppmerksomhet i dag. Det er bekymringsfullt. Både representanten Dåvøy og statsråden har beskrevet omfanget av problemet. De har vært veldig klare og tydelige på både virkninger og konsekvenser, og de er, som statsråden sa, skremmende.

Dessverre ser det ut til å være riktig at bruken av kokain og andre sentralstimulerende stoffer øker. Vi vet, som flere har vært inne på, at dette er særlig populært i enkelte miljøer. Kokain har vært kjent for å være et hvitsnippstoff, som i større grad benyttes av ressurssterke personer som er godt etablert i jobb og arbeidsliv, og som gjerne har et fungerende familieliv i tillegg. Dette er miljøer som tradisjonelt sett er vanskeligere å overvåke og få innpass i, og dermed også å kontrollere og sanksjonere mot.

Det er gjort mye de siste årene innenfor rusomsorgen. Tilbudet innenfor legemiddelassistert rehabilitering har økt, og lavterskel helsetilbud er bygd ut. Selv om det fortsatt er en lang vei igjen før vi kan si oss fornøyd, har det likevel skjedd mye positivt. Utfordringen i denne sammenhengen er imidlertid at brukerne av kokain, amfetamin og tilsvarende stoffer ikke blir fanget opp av denne typen behandlingstilbud i samme grad som misbrukere av andre illegale stoffer. Vi vet at mange av dagens behandlingstilbud primært er rettet mot de tyngste og sykeste rusmiddelmisbrukerne. De ulike gruppenes behov er med andre ord svært ulike.

Slik Høyre ser det, vil en av de store utfordringene framover være å utvikle behandlingstilbud som tar høyde for ulike misbruksmønstre, og de forskjellige behov som oppstår som en konsekvens av disse. Det betyr at vi må ta i bruk forskjellige behandlingsformer, ulike opplegg, og det kreves et stort mangfold av tilbud og tjenester.

En annen gruppe misbrukere som jeg frykter kan være en tikkende bombe i denne sammenheng, er unge mennesker med alkoholproblemer. Vi vet at denne gruppen ikke fanges opp av dagens behandlingstilbud, nettopp fordi dagens tilbud i all hovedsak retter seg mot illegale rusmidler og de sykeste menneskene, som er kommet svært langt i sitt misbruk.

Mange av de yngre i risikosonen drikker seg overstadig beruset i helgene. De pumpes på legevakten, sendes hjem – og neste helg skjer det samme. Mange av dem trenger ikke nødvendigvis en institusjonsplass, men de kan trenge hjelp for misbruket sitt og hjelp til å foreta en endring i livsmønsteret sitt. Disse personene er også i en risikosituasjon i forhold til andre rusmidler, som f.eks. kokain.

Jeg er kjent med at Bergensklinikkene har tilbudt Helse Vest å etablere en korttidsklinikk for avrusning, utredning og behandling, med oppfølging av unge under 23 år. Et slikt tilbud finnes ikke i dag. Etter hva jeg forstår, har ikke Helse Vest respondert på dette, uten at jeg kjenner bakgrunnen for manglende respons. Det kunne være interessant å høre om statsråden har noe informasjon om det.

Helse- og omsorgskomiteen behandler i disse dager Ot.prp. nr. 53 for 2006-2007 om ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet og justeringer etter rusreformen. Men disse problemene som interpellanten tar utgangspunkt i, blir heller ikke her tatt opp og problematisert. Høyre tror derfor det er nødvendig å se på hele spekteret av rusmiddelmisbruk, ikke bare på misbruk av illegale rusmidler, men vi må se på hvilke behandlingsformer som kreves for de ulike problemene.

Jeg er enig med representanten Dåvøy i at rusplanen er god. Den inneholder veldig mange gode tiltak og intensjoner, men som fagmiljøene har påpekt, mangler det økonomiske midler til å ta et krafttak som kan bidra til rusbehandlingen generelt og kanskje på dette området spesielt.

Jeg er også glad for at de som har hatt ordet, har vært inne på dette med forebygging. Jeg tror det er ganske avgjørende og viktig, som også statsråden sa, i et langsiktig perspektiv. Det er også viktig at vi griper inn så tidlig som mulig.

Gunn Olsen (A) [13:35:54]:Selv om kokain og sentralstimulerende midler er en bitte liten del av det store bildet når det gjelder rusmiddelmisbruk, synes jeg det er bra at interpellanten løfter problematikken inn i Stortinget. Dersom målingene fra kloakken i Oslo skulle stemme, er det selvfølgelig grunn til å være veldig bekymret over de skadene enkeltpersoner og deres nærmeste blir påført. Og så er det en utrolig utfordring for norsk helsevesen i framtida, for, som interpellanten formulerte det: Hva slags behandling har vi egentlig å tilby?

Det er viktig med forskning på sentralstimulerende midler, som vi vet veldig lite om. Det er viktig for at vi skal møte disse utfordringene. Jeg har lyst til å nevne at Statens instituttet for rusmiddelforskning er en sentral aktør på dette området som skal overvåke hele feltet, forske på feltet og også følge med på de internasjonale trendene, som statsråden var inne på.

Statsråden var også veldig opptatt av at vi måtte overvåke hele rusfeltet, og ikke minst de nye trendene vi ser når det gjelder rusmiddelmisbruk, for å komme tidligst mulig på banen med tiltak. Det er et krevende felt å følge.

Det er jo heller ikke slik at vi må flytte all fokusering over til de nye trendene og det nye rusmiddelmisbruket og glemme det som faktisk er det største rusmiddelmisbruket i Norge, nemlig misbruket av alkohol, som også flere har vært inne på.

Så er jeg veldig enig med representanten Fredriksen i at her må vi ha en helhetlig tilnærming til hele feltet, og det er som sagt veldig krevende.

En annen ting jeg er veldig enig med Fredriksen i, dreier seg om betegnelsene vi bruker når vi snakker om feltet: motedop, partydop. Det er klart at vi på den måten er med på å godkjenne betegnelser som misbrukermiljøene selv bruker. Det tror jeg vi skal passe oss for, for det skaper holdninger som ufarliggjør det nye rusmiddelbruket, og det er vi ikke tjent med. Det skal vi være veldig varsomme med.

Laila Dåvøy (KrF) [13:38:52]: Jeg vil takke for engasjementet i salen her i dag. Jeg synes det har vært mange gode innlegg.

Jeg er veldig enig med siste taler med hensyn til dette med begrep. Det er ufattelig viktig, men forferdelig vanskelig. Vi styrer heller ikke media, hvor vi jo ser disse store overskriftene. Kanskje man skulle ha gitt en henstilling den veien – man bør vite hva man gjør når man bruker slike begrep. Jeg synes det er en veldig interessant problemstilling som representanten Gunn Olsen her kommer med.

I tillegg er jeg veldig enig i dette med forskning. Det er lite forskning på dette i Norge, og jeg tror at mye kan gjøres også denne veien. Det må bygges opp en kompetanse overalt, og vi trenger erfaringer og kunnskap også omkring de behandlingsmodellene som med hell er brukt på de såkalte gatenarkomane. Kan det tenkes at disse behandlingsmodellene også kan være virkningsfulle for de nye brukerne? Det vet vi jo ikke. Men det blir det viktig å se nærmere på.

Et felt som jeg bare så vidt berørte i mitt første innlegg, er sammenhengen mellom stoffene og psykiske lidelser. Jeg har en mistanke om at disse stoffene er så sterke at de er mye farligere med tanke på å utvikle forskjellige alvorlige psykiske lidelser enn stoffer som vi har sett brukt tidligere – i og med at de er sentralstimulerende og har en rekke bivirkninger.

Jeg har til slutt lyst til også å si noe om LAR. Vi må være veldig oppmerksomme på at det er viktig at vi her utvikler helt andre modeller. LAR kan ikke brukes på disse pasientene. Vi har satset veldig mye på LAR de senere årene, men vi må ha dette i bakhodet når vi nå jobber videre med disse nye gruppene.

Jeg har også lyst til å be statsråden igjen om hun kan kommentere Helse Øst, med hensyn til at de i sitt anbudsdokument sa at de ikke ønsket at institusjoner skulle kunne reservere seg mot å ta imot LAR-pasienter. Jeg tror det er helt nødvendig at vi har institusjoner som er helt medikamentfrie, og at de får lov til å fortsette med dette tilbudet. Nå vet jeg at det også ble litt modifisert, men det bekymrer meg likevel at det er tatt opp.

Helt til sist: Jeg synes det er veldig interessant og positivt med denne åpne høringen – eller konferansen – som skal være i 2008, på vårparten. Jeg må innrømme at i forarbeidet til denne interpellasjonen har jeg personlig kommet med en del forslag til tiltak som jeg synes er meget gode, men som jeg ikke har suget av eget bryst; bl.a. har RIO gitt gode innspill til mange tiltak. Jeg håper at både RIO, LMS og andre organisasjoner blir invitert, og at de blir hørt, for de har mange gode innspill på dette viktige og vanskelige feltet.

Statsråd Sylvia Brustad [13:42:22]: Jeg kan for det første bekrefte at til den høringa skal vi invitere RIO og alle andre som måtte ha både interesse av og meninger om dette, altså så bredt som overhodet mulig.

Så til representanten Sjøli og spørsmålet omkring Bergensklinikkene osv. Det må jeg få sjekke og komme tilbake med et skikkelig svar på.

Til dette med kokainbruk, som dessverre er økende, har jeg bare lyst til å si at det kan gi en ny type avhengighet og nye typer behandlingsbehov. Jeg synes det har kommet veldig mange interessante innspill og også forslag i denne debatten som jeg sjølsagt tar med meg. Men det som er situasjonen i dag, er at det ikke er noe behandlingstilbud som er direkte rettet spesielt mot personer som er avhengige av sentralstimulerende midler.

Jeg er også veldig enig i det representanten Olsen og flere har sagt om begrepsbruken her, for kokainmisbrukere blir jo gjerne beskrevet som «ressurssterke» og «vellykkede», den type ord. Det er klart at det i seg sjøl er en utfordring, men det er også en utfordring for behandlingsapparatet, for å kunne fange opp og få gitt den hjelp som er nødvendig.

Så vidt jeg vet, finnes det ikke i dag egne legemidler som er godkjent spesielt for behandling av kokainavhengighet. Det finnes noen terapier og noen midler som sikkert kan lindre symptomer og hjelpe brukeren gjennom avvenning, men vi har ingen legemidler som er godkjent spesielt for det.

Det vi også ser, er at avhengigheten utvikles raskt, og at de det gjelder, ofte undervurderer det. Så informasjon mener jeg er et veldig viktig stikkord. Det vi også vet noe om, er at de som bruker kokain, også ofte bruker alkohol, beroligende midler eller andre ting for å dempe de ubehagelige virkningene av kokain. Da er det sjølsagt stor fare for blandingsmisbruk og for å bli avhengig av enda flere rusmidler – så det er mye farligere enn det en del ser ut til å tru.

Det vi også vet noe om, er at det å slutte med kokain som regel ikke gir fysiske abstinenssymptomer. Men så er det et veldig viktig poeng: Det representanten Dåvøy var inne på, er at den psykiske tilvenning ofte er viktigere enn den fysiske, og når en slutter med dette, er den psykiske biten av det ofte svært vanskelig. Vi vet også noe om at avvenning etter misbruk av sentralstimulerende midler ofte utløser depresjoner som kan oppfattes som absolutt psykiske abstinenssymptomer, og det vil i den fasen også være en fare for sjølmord. Så det er veldig alvorlige ting vi her snakker om.

Vi vet også mye om at amfetamin påvirker hjernen, hjertet, lunger og andre organer. Jeg tror også det er mye på informasjonssiden i forhold til dette.

Som sagt tror jeg det er viktig at vi både får mer kunnskap – som også flere representanter har vært inne på – og at vi bruker de tiltak som virker. Noe av det vi vet virker, er å forebygge bedre, det er økt kunnskap og kompetanse i alle ledd, det er å komme inn så tidlig som overhodet mulig, og det er i tillegg å være konsentrert om det flere har vært inne på: norsk alkoholpolitikk. Det går ikke an å si at en bare er opptatt av kokain, eller narkotika. Man må være opptatt av alkohol, narkotika og, for den saks skyld, også tobakk. Vi ser at det kan henge sammen for en del.

Regjeringa mener også at redusert tilgjengelighet er viktig når vi snakker om dette. Vi må ha flere kartlegginger av risikofylt alkoholbruk. Vi må ha flere tiltak knyttet til promillekjøring, for å nevne et par eksempler. Slik vi ser det, må vi også ha en mye strengere håndheving av alkoholloven. Da snakker vi også om salgs- og skjenkebestemmelser, for å nevne noe. Alt dette henger i hop.

Jeg ser tida er i ferd med å renne ut, så til slutt vil jeg si: Når det gjelder Helse Øst og anbudsreglene, er spørsmålet om LAR noe av det som etter møter med oss også er blitt presisert. Jeg mener at det var lagt ut litt for rigid i forhold til det som er gjeldende politikk. Jeg tar med meg videre de gode forslag som er kommet.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 5 over.