Vigdis Giltun (FrP) [13:11:00]: Det har skjedd store endringer innenfor psykiatrien - fra 1975, da det fantes 16 000 sengeplasser, og fram til 2002, da det var ca. 5 500 igjen. Nedbyggingen av disse plassene fortsetter fremdeles. Bakgrunnen for denne utviklingen har til dels vært ideologien om at omsorgen skal skje utenfor institusjon og i nær tilknytning til lokalsamfunnet. Konsekvensen er at mange av dem som tidligere fikk et tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten, nå kun mottar et omsorgs- og behandlingstilbud i sin hjemkommune.

Senest i årets budsjettinnstilling uttalte en samlet komite at

«nedbyggingen av de psykiatriske sykehjemsplasser har gått raskere og lenger enn det planen la opp til. For kommunene har dette ført til en økonomisk og ressursmessig belastning utover det planlagte, og dette er bare delvis kompensert.

Flertallet kan ikke se at nedbyggingen som har vært på statlig side, i tilsvarende grad blir erstattet av et tilfredsstillende alternativ».

Komiteen mente at situasjonen var spesielt kritisk for de aller dårligste, de med alvorlige sinnslidelser, som det er nødvendig å sikre et langvarig botilbud og et behandlingstilbud innenfor spesialisthelsetjenesten, og for et lite antall pasienter som har alvorlige diagnoser og dårlig boevne.

Komiteen bad også Regjeringen senest i forslag til neste års budsjett om å komme med en plan for å sikre at de dårligste psykiatriske langtidspasientene får varige og nødvendige tilbud. Komiteen var bekymret for at disse pasientene ikke ville få sitt behov dekket innenfor planperioden for opptrappingsplanen for psykisk helse.

Det finnes få eller ingen direkte omsorgstilbud til varig pleietrengende eldre psykiatriske pasienter. Bo- og rehabiliteringssentre ser ut til å være forbeholdt yngre pasienter som skal tilbakeføres til et mer normalt og selvstendig liv. Når eldre utelukkes fra behandling, kan årsakene som oppgis, enten være at de er for gamle - altså over 60 år - at de kan medisineres og behandles i sykehjem eller eget hjem, eller at de ikke er i fysisk stand til å stelle seg selv.

Slik jeg ser det, handler dette om aldersdiskriminering. Jeg kan ikke akseptere at eldre nektes behandling av en psykisk lidelse fordi kroppen er i fysisk dårlig forfatning eller at de ikke klarer å ivareta god egenomsorg. Jeg kan ikke se at de har noe mindre behov for behandling av sin psykiske sykdom av den grunn.

Det finnes yngre mennesker som har slike problemer i tillegg, men som selvsagt får behandling i spesialisthelsetjenesten. Hvorfor kan det da aksepteres at personer over 60 år ikke får hjelp innenfor psykiatrien, med en slik begrunnelse? Det er vel ikke slik at psykiatriske sykepleiere og hjelpepleiere ikke klarer å bidra med annet enn nødvendig stell?

De eldre som trenger spesialisert behandling, har forskjellige diagnoser. Det kan være personer som har hatt psykiske problemer tidligere, og som nå dukker opp igjen, men nå er de altså for gamle for psykiatrien. De kan ha løsemiddelskader, alkoholskader, flere typer demens, personlighetsforandringer, tunge depresjoner eller andre diagnoser. Ofte er det slik at disse personene i all framtid vil måtte ha et kommunalt omsorgs- og pleietilbud, enten i et sykehjem eller i en omsorgsbolig. Men det utelukker ikke behovet for behandling på lik linje med yngre syke.

De siste årenes satsing på psykiatri er i svært liten grad rettet mot eldre og deres behov for behandling. Man ser nå at eldre pleietrengende mennesker med tunge psykiske lidelser som er ute av stand til å bo i hjemmet alene, plasseres i somatiske sykehjem sammen med andre pasienter med en gjennomsnittsalder på rundt 90 år.

Av mangel på tilfredsstillende tilbud fungerer sykehjemmene i stadig økende grad som oppbevaringsplasser for eldre psykiatriske pasienter. Mange psykiatriske pleiepasienter er utagerende og til dels fysisk sterke. Det sier seg selv at det å plassere dem i samme avdeling og ved samme bord som andre grupper i sykehjemmene, kan bli en belastning for dem selv. Det skaper vanskelige situasjoner og stor utrygghet blant de øvrige pasientene eller beboerne, og det er også en tung belastning for de ansatte, som sjelden har spesialkompetanse innenfor psykiatri.

God fagkompetanse kan være avgjørende for om behandlingen gir bedring eller forverring og også for om det blir tatt i bruk unødig bruk av tvang. Sykehjemmene forsøker å stå til disposisjon, men dette får som sagt veldig mange uheldige konsekvenser, både for den personen som blir feilplassert, og for de øvrige beboerne og personalet.

I dag er det stor mangel på sykehjemsplasser, og i mange kommuner er terskelen for å få en plass i mine øyne uforsvarlig høy. Dette er også et resultat av en nedbygging av institusjonsplasser i aldershjemmene og en satsing på at flest mulig skal bo i egne hjem eller i omsorgsboliger så lenge de ønsker det. Tanken har vært god, men man ser i dag at behovet for institusjonsplasser er langt større enn det som er tilgjengelig, bl.a. på grunn av økende levealder, men også på grunn av at de forskjellige alvorlig syke pasientene nå må konkurrere om plassene. Hvis det ikke gjøres et dramatisk løft både når det gjelder kapasitet, og når det gjelder bemanning, vil situasjonen stadig forverre seg. I tillegg til en mye mer offensiv opptrapping av sykehjemsutbyggingen må enkelte sykehjem spesialisere sine tilbud, slik at vi i framtiden kan unngå det som skjer i dag, nemlig at eldre somatiske pleiepasienter, psykiatriske pleiepasienter og yngre pleietrengende personer med kroniske sykdommer plasseres sammen.

Opprettelse av enheter for aldersdemente er en begynnelse, men det har gått altfor sakte. Hvorfor må det ta flere tiår fra man vet om - og antar - et behov til man klarer å få på plass egnede tilbud til denne gruppen, som nå utgjør flertallet av beboerne i sykehjemmene? Og må det gå like tregt med å opprette andre helt nødvendige tilrettelagte tilbud til eldre? Hvis enkelte enheter ved sykehjemmene blir tilrettelagt med rett bemanning og kompetanse - noen for aldersdemente, noen for forskjellige grupper av yngre kronisk syke og pleietrengende, noen for psykiatriske pleiepasienter - vil verdigheten og livskvaliteten for alle disse hardt prøvede medmenneskene bli ivaretatt på en langt bedre måte, uansett diagnose og alder.

Selv om spesialisthelsetjenesten har ansvaret for selve behandlingen av psykisk syke, må det allikevel sikres bedre ressursutbygging i kommunene. Det kommer ikke av seg selv, bare ved å tilføre ekstra midler i rammetilskuddene eller ved å gi mindre tilskudd til bygging av flere sykehjemsplasser. I dag oppleves store forskjeller kommunene imellom, både økonomisk og rundt tenkingen i den kommunale delen av opptrappingsplanen. Selv om Stortinget gjennom hele tiårsperioden har tilført øremerkede opptrappingsmidler, har man sett at den faglige opprustingen ikke har vært slik en burde kunne forvente. Det har kanskje sin forklaring i at det har vært opp til kommunene selv å disponere midlene etter vide fullmakter. I kommunehelsetjenesten finnes det fremdeles knapt nok psykologer og psykiatere, og dette betyr at psykisk syke ikke kan forvente å få et tilfredsstillende behandlingstilbud på dette nivået.

I opptrappingsplanen er forholdet mellom personell i kommunene og personell i institusjoner som skulle bygges ned, altfor dårlig presisert. Det er bare sagt at ressurser ute i kommunene skal rustes opp, og ikke hvorfra personellet skal tas eller hvilke typer personell det er snakk om. For å lykkes med opptrappingsplanen må det sikres kvalitet i oppbyggingen av de distriktspsykiatriske sykehjemmene og et mer helhetlig tilbud i de distriktspsykiatriske sentrene, som også ivaretar de eldre på en langt bedre måte.

Den statlige opptrappingsplanen for psykisk helse ser ikke ut til å ha tatt mye hensyn til dem over 60 år. Slik jeg ser det, faller eldre utenfor i flere sammenhenger.

For ytterligere å forklare mitt inntrykk av at eldre psykisk syke ikke synes å bli regnet med lenger, vil jeg nevne noe jeg opplevde som ganske provoserende. Jeg var til stede hos SSB for ca. ett år siden, hvor det ble presentert en statistikk over utviklingen av psykisk sykdom innenfor forskjellige aldersgrupper. Til min store overraskelse var det en bratt kurve i den øvre aldersgruppen. Forklaringen var at de som var på sykehjem, var utelatt, med den begrunnelsen at de fleste av beboerne var demente. SSB utarbeider statistikker som vi skal bygge vårt behandlingstilbud på, og da burde dette være alarmerende for flere enn meg.

Behandlingen av eldre psykisk syke kan ikke defineres som et kommunalt ansvar, men som et ansvar som spesialisthelsetjenesten må ta ved å opprette flere døgnplasser, og ansvarsforholdet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten må avklares.

Jeg stilte statsråden spørsmålet om hva som er oppnådd for de eldre psykisk syke, når man har bygd ned tilbudet for sykehjemsplasser innenfor spesialisthelsetjenesten. For denne gruppen jeg i dag har snakket om, er dette i hvert fall etter min mening en tragedie. Og det er ikke et problem man kan bruke tid på å løse. Aldersdiskriminering som medfører tap av rett til behandling av psykisk sykdom, kan ikke lenger aksepteres, og feilplassering i de kommunale sykehjemmene må snarest opphøre - av hensyn til den enkelte pasient, men også av hensyn til de andre beboerne og av hensyn til de ansatte.

Jeg håper nå at statsråden kan gi et klart svar på om hun deler mitt syn og mine bekymringer i denne saken, og hva hun eventuelt vil foreta seg for å rette opp det som nå har skjedd, og som vi i økende grad ser skjer. Jeg ser fram til statsrådens svar. Jeg vil også si at jeg kjenner til at det i mange kommuner er opprettet spesielle avdelinger, men dette gjelder veldig mange og er ikke noe vi kan vente lenge på å få en endring av. Dette gjelder veldig mange alvorlig syke, som trenger et tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten, og som ikke får det i dag.

Statsråd Sylvia Brustad [13:20:56]: I løpet av de siste tiåra er det gjennomført en grunnleggende omlegging av helse- og omsorgstjenestene i Norge. Vi har som kjent gått fra spesialinstitusjoner og store sentralinstitusjoner innenfor f.eks. psykisk helsevern til at alle kan bo i sin hjemkommune, så langt det er mulig, dvs. i egen bolig eller i tilrettelagt kommunal bolig nær familie og venner. Dette har vært et bærende prinsipp for tjenestetilbudet til alle som har behov for helse- og omsorgstjenester, uavhengig av alder og diagnose.

Vi vet at omsorgstjenestene i kommunene står overfor krevende kapasitetsmessige og kompetansemessige utfordringer i tida framover. Det er helt klart mange steder behov for en bedre medisinsk og tverrfaglig oppfølging av omsorgstjenestens brukere, spesielt gjelder det mennesker med kroniske og sammensatte lidelser, med psykiske problemer og med demens.

Det er særlig to satsinger som sammen skal bidra til et godt tilbud til denne gruppen mennesker. Den ene er som kjent Opptrappingsplanen for psykisk helse, som i år er inne i sitt tiende og siste år. Den andre er Omsorgsplan 2015 - Regjeringas og Stortingets satsing på omsorgstjenestene som ble lagt fram i forbindelse med omsorgsmeldinga i fjor.

Målet for Opptrappingsplanen for psykisk helse er at den hjelpen som brukerne får, skal fremme den enkeltes mulighet til uavhengighet, sjølstendighet og evne til å mestre eget liv. I St.meld. nr. 25 for 1996-1997, Åpenhet og helhet, som er hele grunnlagsdokumentet for opptrappingsplanen, slås det fast at ingen skal ha spesialinstitusjoner som varig bosted. Personer med psykiske lidelser skal ha samme mulighet til å delta i samfunnet som alle andre. De skal kunne bo i kommunen og motta de tjenestene de har behov for fra kommunen og spesialisthelsetjenesten. Dette er også i tråd med den europeiske ministererklæring på det psykiske helsefeltet fra 2005.

For at brukerne skal kunne bo i kommunene, er det, som kjent, bygd opp lokale tjenestetilbud også til mennesker med psykiske lidelser. Samtidig er tilbudene innenfor det psykiske helsevernet, spesialisthelsetjenesten, bygd ut gjennom desentralisering og spesialisering av tilbud. Spesialisthelsetjenesten skal i størst mulig grad i samarbeid med de kommunale tjenestene gi folk god og forsvarlig hjelp der de bor.

Vi er nå i ferd med å få på plass 3 400 av de omsorgsboligene som var forutsatt i opptrappingsplanen, og de vil være ferdigbygd til neste år. Mange har fått et nytt bosted som følge av opptrappingsplanen, og noen har fått et sjukehjemstilbud. Andre igjen mottar tjenester slik at de kan bo i sitt eget hjem.

Stortinget har, som kjent, sluttet seg til forslaget om et nytt investeringstilskudd til omsorgsboliger og sjukehjem fra 2008. Sammen med økninga i driftsmidler til kommunene vil dette ytterligere bedre kommunenes mulighet til å gi et godt tilbud også til eldre mennesker med psykiske lidelser. Kommunene har også anledning til å benytte tilskuddet til andre boligtilbud som skal gå til vanskeligstilte på boligmarkedet.

Det er riktig at nedbygging av psykiatriske sjukehjemsplasser i spesialisthelsetjenesten har gått raskere og lenger enn det som ble forutsatt da Opptrappingsplanen for psykisk helse ble vedtatt for ti år siden. Samtidig har utviklinga av tjenestene, som jeg nevnte innledningsvis, gått i retning av at kommunene har overtatt mange oppgaver som tidligere ble ivaretatt av spesialisthelsetjenesten. Dette har vært mulig bl.a. takket være den tekniske utviklinga, bedre kompetanse hos personellet som jobber i kommunene, og styrking av kommuneøkonomien.

Under behandlinga av statsbudsjettet for 2007 ble det vedtatt en omfordeling av driftsmidler mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det er videreført for inneværende år, og den omfordelinga innebærer at kommunene mottar en større andel av driftsmidlene enn det som var forutsatt i opptrappingsplanen. Målet er å gi kommunene grunnlag for å møte utfordringene etter nedbygginga av de psykiatriske sjukehjemmene. I 2008 mottar kommunene vel 260 mill. kr mer enn spesialisthelsetjenesten til driftsformål.

Det er ingen tvil om at kommunene har gjort en omfattende innsats for å realisere måltallene i opptrappingsplanen. Videre har det psykiske helsevernet gjennomgått store endringer de siste åra. Det er flere som mottar behandling både i poliklinikker og døgninstitusjoner i dag enn det var ved starten av opptrappingsperioden. Det betyr at det faktisk er færre som har botilbud gjennom spesialisthelsetjenesten, og at kommunene i all hovedsak står for det nødvendige bo- og omsorgstilbudet i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Samtidig er det åpenbart at det fortsatt er behov for å bedre kvaliteten, kompetansen og innholdet i tjenestene - både i kommunene og i det psykiske helsevernet generelt.

Vi har fortsatt uløste utfordringer når det gjelder å skape gode og sammenhengende tjenester for en del brukere. Det gjelder særlig dem som ikke sjøl er i stand til å søke hjelp eller som aktivt motsetter seg hjelp, men som trenger det. Vi vet at flere av dem kan trenge hjelp fra ulike tjenester og ofte befinner seg i gråsoner mellom somatiske og psykiatriske helsetjenester, eller mellom helsetjenestene og sosialtjenestene. Jeg vil komme tilbake til den videre satsinga på psykisk helse etter opptrappingsplanens slutt i statsbudsjettet for 2009.

I tillegg til arbeidet med opptrappingsplanen har Regjeringa, som jeg var inne på i stad, og som Stortinget er kjent med, utarbeidet Omsorgsplan 2015, som også inneholder tiltak for å styrke kapasiteten, kompetansen og kvaliteten i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette gjelder også eldre med psykiske lidelser. Flere årsverk og etablering av nye boliger er viktig når kapasiteten i omsorgstjenesten skal utvides. Regjeringa har gjennom en styrking av kommuneøkonomien, som Stortinget har sluttet seg til, lagt til rette for å utvide personellkapasiteten med 10 000 nye årsverk i løpet av 2009. Vi er godt i rute med å nå denne målsettinga. Det er ikke minst viktig også for å gi bedre kvalitet for mennesker med psykiske lidelser, slik representanten Giltun tar opp i denne interpellasjonen.

Om lag 80 pst. av sjukehjemsbeboere har en demenslidelse, ofte i kombinasjon med psykiske problemer. Likevel ser vi at mange sjukehjem i dag ikke er bygd og tilrettelagt for mennesker med demens. Jeg mener at god demensomsorg i de fleste tilfeller er god omsorg for alle. Vi har derfor besluttet at alt som bygges og moderniseres ved hjelp av det nye investeringstilskuddet til sjukehjem og omsorgsboliger, skal tilpasses nettopp disse brukergruppene. Det skal gis tilskudd til 12 000 nye plasser, med et samlet tilskudd fra statens side på over 6 milliarder kr i perioden 2008-2015.

For å sikre god rekruttering, høy faglig kompetanse og stabil bemanning i omsorgssektoren er det som er lagt fram i Kompetanseløftet 2015, veldig viktig fordi det løftet skal sikre at andelen ansatte med helse- og sosialfaglig utdanning øker, og det skal berede grunnen også for større faglig bredde i tjenestene. Det skal bl.a. legges større vekt på geriatri, alderspsykiatri og psykologi. Den medisinske oppfølginga skal også styrkes, og legeinnsatsen må økes betydelig.

Etter det jeg har fått opplyst, er ikke problemstillinga som representanten Giltun reiser, et stort problem på landsbasis. Det betyr ikke at det ikke forekommer. Men jeg vil understreke at psykiske problemer kan ramme alle, uavhengig av tidligere sjukdomshistorie. Psykiske lidelser kan ofte forekomme, som det er sagt, sammen med demenslidelser. Det er sjølsagt veldig uheldig for dem som rammes - enten det er beboere som føler seg utrygge eller det er personer med psykiske lidelser, demens eller andre diagnoser som ikke får den hjelp og oppfølging de burde ha fått.

Jeg kan forsikre om at jeg tar problemstillinga på stort alvor, og at Regjeringa jobber hardt for å gi befolkninga enda bedre tjenester. Vi skal fortsatt jobbe for å gi alle mennesker som har psykiske problemer, også eldre, et godt og forsvarlig tilbud.

Vigdis Giltun (FrP) [13:30:16]: Jeg takker statsråden for svaret. Hun tok for seg veldig mye av den generelle utviklingen vi har sett som følge av opptrappingsplanen.

Det jeg var ute etter med denne interpellasjonen, var å spisse den, å spisse den helt spesielt i forhold til en pasientgruppe som har tunge psykiske lidelser, ikke ordinær aldersdemens, men andre typer psykiske lidelser. Dette er en pasientgruppe som jeg har fått henvendelser om nå befinner seg i sykehjem, og som tidligere fikk behandlingstilbud på psykiatriske sykehus. Det er personer som i perioder hvor de blir alvorlig syke, trenger korttidsopphold, og under korttidsoppholdet trenger de behandling. Den typen behandling får de ikke på et sykehjem. Dette er også alvorlig psykisk syke som ofte har en utagerende atferd, og de kan være sterke, og som jeg nevnte, kan de være fra 60 år og oppover.

Dette er personer som på grunn av alder ikke får et behandlingstilbud lenger i psykiatriske sykehus innenfor spesialisthelsetjenesten. Dette virker som en aldersdiskriminering og ingenting annet. Hvis disse personene hadde fått dette problemet da de var 55, 50 eller 45 år, ville de fått et behandlingstilbud innenfor spesialisthelsetjenesten. Men når de når en viss alder, blir de plassert på sykehjem - en fullstendig feilplassering. Dette går veldig ut over de andre sykehjemsbeboerne, mange blir fryktelig skremt av det, og det blir også utført tvangstiltak overfor de pasientene som blir feilplassert, for bemanningen klarer rett og slett ikke å håndtere den typen sykdom.

Det er positivt det som har skjedd ved at flest mulig kan bo hjemme i hjemkommunen sin. Mange av disse trenger et varig botilbud hvor de kan få oppfølging fra kommunehelsetjenesten. Men det er når de er akutt syke, eller når de blir så syke at kommunehelsetjenesten ikke lenger klarer å håndtere dem, at disse også må få hjelp innenfor spesialisthelsetjenesten på lik linje med yngre personer.

Statsråden nevnte også noe om bygging av omsorgsboliger og bygging av sykehjemsplasser - det er jo snart bygd 3 400, og disse psykiatriboligene blir vel ferdige etter hvert. Men det viser seg også at det mangler 2 800 boliger etter de nye beregningene. Når det gjelder de 12 000 sykehjemsplassene som ble nevnt her, er det faktisk altfor lite i forhold til det behovet man ser allerede i dag, og spesielt når man tar høyde for at det også må bygges spesielle avdelinger for de noe yngre, og for disse forskjellige gruppene, med samme tilskudd.

Den typen psykiatriske pasienter jeg snakker om, passer ikke inn på de ordinære demensavdelingene. Det er å ha forståelse for og respekt for eldre mennesker og at det skal være en verdighet når det gjelder både botilbud og behandling, som jeg er ute etter, og det skulle jeg ønske statsråden svarte mer på i sitt siste innlegg.

Statsråd Sylvia Brustad [13:33:35]: Det må være helt klart, og det er sjølsagt helt avgjørende, at alle mennesker, uansett alder og diagnose, skal ha den beste hjelp, og de skal ha hjelp når de trenger det. Aldersdiskriminering, slik representanten Giltun snakker om, skal sjølsagt ikke eksistere.

Men det som er saken, er at folk er veldig forskjellige og i veldig ulike situasjoner, og det er individuelle behov. Hva som er nødvendig i hvert enkelt tilfelle, er det også forskjellige svar på, og det gjør at vi først og fremst er nødt til å ha tilbud i kommunene. Det er utfordringer i en del kommuner, det er jeg enig med representanten Giltun i. Jeg har også vært så heldig - jeg trur jeg kan bruke det uttrykket nå - å ha fått vært på svært mange av landets sjukehjem, og vært på steder hvor de har utviklet meget gode tilbud for mennesker som både er demente, og som har psykiske lidelser, som er i den gruppen som representanten Giltun viste til - som er utagerende, og som kan gjøre at andre er utrygge - men som er organisert på en slik måte at det er bra for dem, men det er også bra for beboerne for øvrig. Det er jo det vi må ha mer av. Det er derfor dette investeringstilskuddet, som er nytt fra i år, og som Stortinget har sluttet seg til, er så veldig viktig og det gjør at vi får bygd ut flere egne enheter, hvis det er behov for det, og flere boliger, som det åpenbart er behov for. Vi får altså ferdigstilt nesten 3 500 nye boliger - slik det ser ut - innenfor Opptrappingsplanen for psykisk helse for i år, som en del av disse vil kunne bo i. Men det vil også være slik at en god del av dem vi snakker om, vil trenge sjukehjemsplasser, og da er investeringstilskuddet kjempeviktig.

Jeg trur ikke det skal herske noen tvil om at jeg i hvert fall på vegne av Regjeringa bare kan slå helt klart fast at det uansett alder og diagnose skal være likeverdig behandling. Det er også derfor vi er så opptatt av å bruke de store pengene på de store tingene. Det er fellesskapsløsninger, ikke minst i kommunene, som skal sikre at vi får utbygd et enda bedre tjenestetilbud, og at vi får ansatt flere kompetente folk for å få enda bedre kvalitet også i det tjenestetilbudet som vi faktisk tilbyr.

Jan Bøhler (A) [13:36:17]: Interpellanten tar opp et viktig tema, som, som statsråden er inne på, egentlig berører grunnleggende ting når det gjelder forholdet mellom spesialisthelsetjenesten og førstelinjetjenesten i kommunene innen psykiatrien.

Desentraliseringen av spesialisthelsetjenesten i forhold til psykiatri har vært god for de aller fleste. Det er oppnådd gode resultater i forhold til en vellykket integrering, men vi har også mange eksempler på at det oppstår problematiske forhold ute i kommunene når man skal bygge ut et lokalt tilbud. Det vil jo gjelde tilbud til pasienter uansett alder, og med utgangspunkt i denne interpellasjonen synes jeg det er en anledning til å si noe som ikke er så direkte aldersrettet som interpellantens viktige innlegg var.

Jeg tror det i mange kommuner er krevende å bygge ut tilbud med henblikk på pasientens beste når man står overfor pasienter som har en utagerende atferd, og som har ulike problemer som det er vanskelig å håndtere innenfor en liten boenhet, små botun, omsorgsboliger osv. Det kreves sterke fagmiljøer som kan bygge opp aktivitetstilbud, dagtilbud og fritidstilbud, for at pasientene skal utvikle seg. Disse fagmiljøene er det ikke så enkelt å skape hvis de skal bygges opp i små kommuner for noen få eller for enkeltpersoner. Vi ser at kommunene sliter med rekrutteringen, for det er ikke bare spørsmål om det vi har sett til nå, med økte tilskudd til ressurskrevende brukere osv. Det er også spørsmål om hvordan man skal få rekruttert god nok kompetanse til faglig krevende oppgaver, som dette ofte vil være, f.eks. å håndtere psykiatriske pasienter som overføres til kommunene. Ofte skjer det på kort varsel, dvs. at man får overført pasienter uten at det er en prosess for å bygge opp et faglig godt tilbud. Når kommunene skal løse de utfordringene, er det ofte at de ikke kan få det til på egen hånd. De må samarbeide med andre kommuner - interkommunalt samarbeid - for å bygge opp gode nok enheter og gode nok fagmiljøer, og det vil de trenge tid for å gjøre.

Dette er veldig viktige utfordringer, som jeg håper statsråden vil se på, f.eks. hvordan vi kan arbeide med tanke på samspillet mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten når det gjelder å få beskjed om overføringer, få bygd opp en prosess rundt det, om det er realistisk å gi kommunene mulighet til å bygge opp interkommunale tilbud og ha en langsiktig plan for rekruttering og kompetansebygging. Dette er viktig. Når jeg har besøkt kommuner, har jeg ofte fått høre historier om to-tre enkeltpersoner - tunge psykiatriske pasienter - som er overført, som har vært vanskelige å håndtere, og som har gjort at man har måttet bruke uventet store ressurser - ofte i en liten kommune - for å gjøre det som er lovpålagt overfor disse pasientene, bygge opp et tilbud, noe som igjen kan gå ut over f.eks. eldreomsorgen, tilbudet til andre demente pasienter, osv. Så jeg tror vi her har en stor utfordring. Jeg har hørt veldig mange historier om at man sliter. For eksempel må det være fagpersonell som har kunnskap, og en organisering som gjør at man kan fatte tvangsvedtak. Hver gang man må ilegge en form for tvang overfor pasienter som er vanskelige å håndtere, kreves det ganske god kompetanse, rutine og sikkerhet for at man gjør ting riktig. Dette er vrient å håndtere, særlig i små kommuner.

Jeg mener at dette gjelder alle generasjoner med tanke på samspillet i psykiatrien, førstelinjetjenesten og tjenestene i kommunene. Jeg synes det er en veldig relevant og viktig problemstilling som er tatt opp. Jeg håper at vi kan bruke denne debatten til å komme videre når det gjelder samspillet mellom nivåene, og også når det gjelder å kunne gjøre noen vurderinger om desentraliseringen er gått for langt, om vi må finne løsninger som blir mer strukturerte når det gjelder det interkommunale samarbeidet, når det gjelder å bygge opp et forsvarlig pasienttilbud, som er forsvarlig både med hensyn til pasientens beste, trygghet i nærmiljøene og de ansattes situasjon med tanke på å kunne bygge kompetanse og gi god behandling.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:41:33]: Jeg har lyst til å understreke noen av de punktene som interpellanten tar opp i denne sak.

Det er uverdig at mennesker med alvorlige sinnslidelser og alvorlige diagnoser, og som har dårlig boevne, ikke har et godt nok behandlingstilbud innenfor spesialisthelsetjenesten. Vi vet at sykehjemsplasser innen spesialisthelsetjenesten er blitt for fort nedbygd. At disse menneskene i dag blir plassert i institusjoner hvor de ikke hører hjemme, er et problem for de andre brukerne, og det er et problem for de ansatte. Vi må da vite og forstå at dette er mennesker som til dels kan være voldelige. Dette er til dels mennesker som er ute av stand til å ivareta seg selv, og som som sådanne er en trussel for sin egen person, de er det overfor andre brukere, og de er det relatert til de ansatte. Vi erfarer også at eldre mennesker utelukkes fra behandling grunnet alder. Skal vi gi en verdig omsorg til eldre, kan vi ikke akseptere at det foregår noe som jeg vil kalle en negativ diskriminering av eldre i Norge. Svaret vi ofte får fra Regjeringen, er at kommunene har fått overført x antall kroner mer - og mer og mer - noe som for øvrig kan diskuteres.

Men dette dreier seg ikke bare om penger. I like stor grad dreier dette seg om kompetanse. Det er ikke slik i dag at spesialisthelsetjenesten innen området til enhver tid befinner seg lokalt eller i kommunene. Til og med innenfor distriktspsykiatriske senter kan man oppleve problemer med å dekke kompetansebehovet.

Slik jeg ser det, bruker man faktisk kommunene helt bevisst for å fraskrive seg ansvar relatert til saken. Psykiatrien er et prioritert område som skal styrkes, hevdes det bastant fra de rød-grønne. Alle er i stand til å se at mange steder er det motsatte tilfellet. Ullevål universitetssykehus kutter 28 mill. kr eller elleve plasser. I Nord-Norge skal UNN kutte i psykiatrien med 10 mill. kr. 4,5 mill. kr av disse er innsparing i distriktspsykiatrien. 20 stillinger skal bort. Man slår sammen to korttidsposter til en subakuttpost. Korttidstilbudet forsvinner, med alvorlige konsekvenser for befolkningen, særlig i Troms og Finnmark. Behovet for disse tjenestene er der i fullt monn, men mangelen på bevilgninger fra dagens regjering fratar pasientene tilgangen til å få lindret sine sinnslidelser. Og hvem tror man vil ende opp med å betale dette som blir kuttet innenfor sykehussektoren? Jeg er stygt redd for at dette havner hos kommunene igjen - i et Kommune-Norge som verken har god nok økonomi, kan prioritere annerledes eller til syvende og sist har den nødvendige spesialisthelsetjeneste langt de fleste steder.

Generelt om psykiske problemer: Det er slik at alle partier ønsker å styrke psykisk helsevern. Kanskje de vesentligste utfordringene vi står overfor, er å fange opp mennesker som har dette helseproblemet, på et tidlig nok tidspunkt, for vi vet at dess dypere traume man havner i, dess vanskeligere er det å få mennesker friske. Klarer man derimot å fange opp mennesker som har et psykisk helseproblem, tidlig nok, så er faktisk sjansen for å få dette mennesket friskt i langt større grad til stede enn det som er tilfellet med dagens system.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:46:29]: Jeg vil gi honnør til interpellanten for at hun tar opp denne problemstillingen.

Vi er i ferd med å sluttføre en tiårig satsing på psykisk helse, som et samlet storting har stilt seg bak. Som statsråden redegjorde for, har vi oppnådd betydelige resultater når det gjelder den kvantitative opprustningen av tilbudet. Dette gjelder både utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre, vekst i årsverk og antall pasientbehandlinger. Det er samtidig et faktum at en del pasienter fremdeles opplever at tilbudet svikter i mange ledd, slik interpellanten også har pekt på. Dette viser at vi ikke er i mål med å styrke tilbudet innen psykisk helsevern, selv når opptrappingsplanen sluttføres i løpet av året.

Høyre har i likhet med de øvrige partiene på Stortinget stilt seg bak omstruktureringen av tilbudet i psykisk helsevern, med nedbygging av psykiatriske sykehjem og opprustning av tiltak i kommuner og distriktspsykiatriske sentre. Dette var helt nødvendig for å sikre et bedre behandlingstilbud til pasientene. Denne omleggingen av tilbudet er også et uttrykk for at mennesker med psykiske lidelser ikke skal stues bort, men få mulighet til å leve et aktivt og meningsfylt liv i et naturlig fellesskap med andre.

Da Stortinget vedtok at antall plasser i psykiatriske sykehjem skulle reduseres, var det en viktig forutsetning at dette skulle skje i et lavere tempo enn tilveksten av døgnplasser for aktiv behandling. Gjennom planperioden vil det også totalt sett være en økning av antall døgnplasser. I 2004 ble det klart at nedtrappingen hadde gått raskere enn forutsatt, og at det var uklart om opptrappingen hadde gått like raskt. Dette førte til at Høyres daværende helseminister Ansgar Gabrielsen fra Høyre i 2004 beordret stans i nedbyggingen av plasser i psykiatriske sykehjem. Dette vedtaket skulle nettopp forhindre den situasjonen som representanten Giltun redegjør for i sin interpellasjon, nemlig at pasienter mister eksisterende tilbud uten at det står et nytt og bedre tilbud klart. Dersom opptrappingsplanen skal lykkes, må vi først og fremst bygge opp gode tilbud i pasientenes nærmiljø.

Interpellanten peker på en viktig problemstilling, nemlig bruk av tvang i psykisk helsevern. Vi må arbeide utrettelig for å redusere tvangsbruken, og god faglig kompetanse er et av de viktigste virkemidlene. I dag er det mer enn en tredjedel av de ansatte i omsorgssektoren som er ufaglærte. Samtidig får den kommunale omsorgstjenesten stadig nye og faglig krevende oppgaver, bl.a. som et resultat av opptrappingsplanen. Høyre har gått inn for et kunnskapsløft i omsorgssektoren, som bl.a. innebærer økt kompetanse om alternativ bruk av tvang overfor mennesker med psykiske lidelser og andre. I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 64 for 2005-2006, om helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse, bad helse- og omsorgskomiteen departementet om å iverksette kompetansehevende tiltak for å redusere bruk av tvang. Jeg vil be statsråden redegjøre for hva som er gjort for å følge opp Stortingets vedtak.

Opptrappingsplanen for psykisk helse har sørget for et bedre tilbud til mange av dem som har moderate lidelser. Tilsynsmyndighetenes rapporter og tilbakemeldinger fra pasientorganisasjonene viser imidlertid at mange av de sykeste pasientene fremdeles mangler tilstrekkelige tilbud i kommunene. Dette er pasienter som ifølge Helsetilsynet ofte har svært dårlige levekår, i form av bostedsløshet, fattigdom og svake sosiale nettverk. Det vil være paradoksalt om en tiårig satsing med milliarder i økte ressurser ikke gir et bedre tilbud til de aller dårligst stilte. Høyre har derfor foreslått en egen tiltaksplan for pasienter med de alvorligste psykiske lidelsene. Dette fikk dessverre ikke støtte fra regjeringspartiene i budsjettforslaget for 2007. Jeg vil utfordre statsråden til å vurdere forslaget om en egen tiltaksplan for de sykeste på nytt, når vi nå skal gjøre opp status etter den tiårige satsingen på dette området.

Knut Arild Hareide (KrF) [13:51:17]: Interpellanten har teke opp eit viktig tema og ei verkelegheit som me politikarar, på alle nivå, må ta inn over oss og løyse på ein god måte. Det handlar om livskvalitet - og livskvalitet har inga aldersgrense. Derfor er det no tid for at alderspsykiatrien blir styrkt. Det er kjent at førekomst av sjukdom som gir varig funksjonsnedsetjing, både psykisk og fysisk, aukar med stigande alder. Denne gruppa har ikkje vore ein del av opptrappingsplanen for psykisk helse, men har dessverre vore ein del av den generelle eldreomsorga.

Allereie på slutten av 1980-talet starta ei nedbygging og omorganisering av det alderspsykiatriske tilbodet i spesialisthelsetenesta. Det blei etablert alderspsykiatriske poliklinikkar i store delar av landet, og etter kvart kom det uteteam. Det har skjedd ein reduksjon i det alderspsykiatriske heildøgnstilbodet i dei seinare åra, og dei psykiatriske sjukeheimane i spesialisthelsetenesta blei lagde ned, utan at noko tilsvarande er blitt bygd opp i kommunane. Det har skapt store utfordringar for kommunehelsetenesta, som skal gi den nødvendige behandling, omsorg og tryggleik for den enkelte, anten ein er heimebuande eller i sjukeheim. Intensjonen om at den enkelte skal få hjelp der ein bur, fungerer ikkje godt nok for denne gruppa.

Mange kommunar slit òg med kommuneøkonomien. Stramme budsjett fører til at helse- og omsorgsetatar må setje økonomien i sentrum i staden for pasienten. Individuelle planar blir brukte på psykiatriske institusjonar, men blir ikkje utarbeidde automatisk på kommunalt nivå for alderspsykiatriske pasientar som bur heime eller i sjukeheimar.

Interpellanten tek i si problemstilling opp gruppa personar over 60 år med utagerande åtferd og tunge psykiske lidingar. Kristeleg Folkeparti vil påpeike at desse ikkje utgjer ei einsarta gruppe. Derfor blir det viktig å finne løysingar i samhandling mellom alderspsykiatriske avdelingar, distriktspsykiatriske senter og kommunane sine helse- og omsorgsetatar. Kompetanse og tilbod med fagleg innhald i institusjonar og heimesjukepleie må vere på plass for å få gode og koordinerte løysingar til den enkelte.

Enkelte personar med demenssjukdom kan få store åtferdsmessige og psykologiske tilleggsproblem. Å takle utfordrande åtferd krev spesialkunnskap, tiltak og god bemanning. Små kommunar vil ha problem med å leggje til rette denne typen tilbod, både på grunn av behov for spesialkompetanse og fordi det kan dreie seg om få personar og varierande behov for tilbodet. Da kan interkommunalt samarbeid om ei forsterka eining vere ei god løysing.

Kristeleg Folkeparti kjenner til at N.K.S Skyrud demenssenter i Kongsvinger er i ferd med å starte eit prosjekt for å dekkje behovet i regionen, på tvers av både kommunegrenser og fylkesgrenser. Men det synest å vere ei utfordring å finne dei gode og føremålstenelege løysingane for økonomien ved slike samarbeidsformer. Eg håper at prosjektet i Kongsvinger blir ein god modell, og reknar òg med at statsråden vil følgje med i utviklinga, som er særs spennande.

Når me no veit at ca. 80 pst. av dei som i dag bur på sjukeheim, har ein demenssjukdom, kan det kallast feilplassering dersom ikkje avdelingane er innretta som skjerma einingar med ei vanleg sjukeheimsavdeling for dei resterande 20 pst. Derfor vil eg gi ros til Regjeringa for Demensplan 2015, som har sett demenssjukdom på dagsordenen her i landet. Den blir til god hjelp for dei vel 70 000 eldre med demens og deira pårørande.

Forsking viser òg at det er ca. 120 000 eldre med depresjon og angst her i landet. Somme har hatt psykiske lidingar over fleire år, og sjukdommen sluttar ikkje den dagen ein fyller 60 eller 70 år. Somme får ei psykisk liding etter at dei har blitt eldre. Eg vil bruke statsråden sin eigen retorikk frå demensplanen om at «smått er godt», og overføre tenkinga for å utvikle tilbod i samhandling mellom spesialisthelsetenesta og kommunehelsetenesta for eldre med psykiske lidingar. Det er fleire ting som må på plass for å få eit godt tilbod, m.a. kompetanse. Derfor kan det vere aktuelt å lage ein delplan på linje med demensplanen. Orda frå statsråden tyder på at dette er ei problemstilling ho tek på alvor og ønskjer å prioritere.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:56:38]: Tidligere var det fylkeskommunen som drev de psykiatriske sykehjemmene. I forbindelse med foretaksreformen ble disse overtatt av helseforetakene, og det er et botilbud for psykisk syke gamle mennesker.

Jeg var i går i Radøy kommune og hadde en samtale med ordføreren der. Der har spesialisthelsetjenesten et psykiatrisk sykehjem. Fire pasienter skulle hjem til Radøy kommune, mens de andre skulle til andre kommuner, dit de kom fra. Det som gledet meg ved samtalen med ordføreren, var ikke det at de ikke hadde kompetanse på å skulle ta imot dem, men at utfordringen var på en måte å skulle løse det økonomiske knyttet til å skulle få såpass tunge sykehjemspasienter, som krever noe mer enn andre sykehjemspasienter. Jeg synes det er flott at kommunen kan stille opp med fagpersonale som kan ivareta disse pasientene på en god måte.

Noen har snakket om at dette er pasienter fra sykehus. Dette er altså pasienter som har vært i sykehjem, spesielle psykiatriske sykehjem, og som nå skal tilbake til kommunene. Det er heller ingen uenighet i kommunene om at disse pasientene, disse beboerne, faktisk tilhører kommunene, og at det er kommunene som har ansvaret. Jeg har også forståelsen av at samarbeidet med spesialisthelsetjenesten om hvordan overføring skal skje, og når overføring skal skje, er godt mange steder. Kommunene vegrer seg altså ikke for å skulle ta imot dem som hører hjemme i kommunen, og som faktisk vil få et godt tilbud rundt omkring, men noe av utfordringen er på en måte det økonomiske. Derfor synes jeg også det er veldig bra å vite at av de midlene som ligger i opptrappingsplanen i dag, mottar, som statsråden sa, kommunene 260 mill. kr mer til drift av tilbudet angående psykisk helsevern enn spesialisthelsetjenesten.

Mange kommuner vil nok ha utfordringer uavhengig av dette knyttet til alderspsykiatri, geriatri og økt psykologisk kompetanse rundt omkring i kommunene. Kompetanseløftet 2015 er jo nettopp et uttrykk for at en trenger å styrke kompetansen, men det er ikke noe som er gjort over natten.

Så kommer heller ikke pasientene fra disse sykehjemmene plutselig tilbake til kommunen. Dette skjer gjennom et planlagt og godt samarbeid med spesialisthelsetjenesten etter hvert som de trapper ned det psykiatriske sykehjemstilbudet og overlater dette til kommunene.

Jeg synes det er noe spesielt når representanten Jan-Henrik Fredriksen sier at en bruker kommunene «bevisst for å fraskrive seg ansvar». Det som kommunene er veldig tydelige på, er faktisk at disse menneskene er deres ansvar, og at de skal gi dem et kvalitativt godt tilbud.

Så synes jeg også at representanten Hareide på en konstruktiv måte trekker fram demensplanen og videreutbygger mange av de ideene og tilbudene som ligger der, slik at de pasientene som i dag er i psykiatriske sykehjem, også kan dra nytte av den kompetanseoppbygging og det planverk som kommunene ellers må ha. 70-80 pst. av dem som trenger sykehjemsplass, er faktisk demente, og mange har tilleggslidelser. Så jeg synes ikke en skal se så mørkt på dette, men heller støtte kommunene i deres måte å møte denne utfordringen på.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:01:58]: Dette er ein viktig interpellasjon. Det er spesielt viktig at vi får snakke om ei gruppe menneske som har psykiske problem og psykiske lidingar, og om dei omsorgstilboda som eit rikt land kan tilby denne gruppa. Det er kanskje på dette området at framstega når det gjeld behandling og måtar å handtere dette på, har vore mest synlege. Det synest eg vi skal ha med oss.

Eg representerer eit fylke som hadde ein stor spesialistinstitusjon, Harastølen. Han var i sving frå 1959 til 1991 og var ein heim for dei som var såkalla tungpsykiatripasientar, dei tyngste av dei tyngste. Det var plass til over 170 menneske. Det er her snakk om eit grisgrendt strøk, ein liten kommune, og der var det 170 menneske. Og som nokre sa: Dei var ikkje berre stuva bort, dei var gøymde bort. Dei var gøymde bort på ei fjellhylle 500 meter over havet, innarst i ein vestlandsfjord. Ein som vil prøve å kome seg til Harastølen i dag, vil finne at han er ganske utilgjengeleg også for folk som er fysisk friske.

Det som skjedde for dei som var på Harastølen, var at vi heldigvis fekk ei utvikling i norsk psykiatri som gjorde at ein skulle integrere desse pasientane og ta dei tilbake til kommunane, og ein fekk ei kontrollert tilbakeføring. For dei som kjenner til psykiatrien i Sogn og Fjordane, vil eg seie at det har vore ei vellukka tilbakeføring i det alt vesentlege. Det er sikkert nokre enkeltpunkt som ikkje har vore så vellukka, men i store trekk har det vore vellukka.

Vi fekk også utbygginga av DPS-a, som fleire har vore inne på. Det var på ein måte ei nedbygging som var kontrollert, og så var det ei kontrollert oppbygging. Det var eit system på dette, eit utruleg interessant prosjekt, som det også har vore forska på. Ein hadde ein utruleg god forskingsbase når ein kunne følgje desse personane fysisk og sjå på kvar dei vart flytta, og det er forska på dette. Leiaren for psykiatrisenteret på Nordfjordeid, Torleif Ruud, som sikkert nokre vil kjenne, har saman med andre drive forsking på dette. Det er ganske interessant og unikt, det som har foregått her.

I alle fall vil eg slå fast at Venstre ikkje vil tilbake til ei tid med gigantinstitusjonar, der ein rett og slett fekk ei sterk stigmatisering av menneska.

Representanten Skjælaaen sa, og det støttar eg fullstendig, at det er viktig at kommunane peikar på forhold og tek ansvar. Det gjer kommunane. Dei tek ansvar, og det skulle berre mangle. Dette er jo innbyggjarar i kommunen, og dette er kanskje dei innbyggjarane som mest treng å bli tekne vare på. Så det skulle berre mangle. Her har kommunane alt ansvar, men dei må sjølvsagt få hjelp dersom det er behov for det. Dei må få hjelp til å få betre kunnskap, betre kompetanse, og til å drive tverrfagleg, som mange har nemnt. Det er klart at det er viktig.

Eit anna stikkord her, som er kjempeviktig, er samhandling mellom dei forskjellige nivåa. Eg veit i alle fall at når det gjeld det DPS-et som eg kjenner best, psykiatrisenteret på Nordfjordeid, er det veldig aktivt i forhold til kommunane. Dei prøver på kunnskapsoverføring, og det blir svært godt motteke av kommunane.

I det store og heile vil eg seie at den integreringa som har skjedd, har vore bra. Ho har ført til meir openheit. Ein har fått ei normalisering av desse personane, og ein har naturlegvis også fått mykje større verdigheit for denne menneskegruppa.

Eit lite moment som nokre representantar var inne på, var dette med tvang. I Sogn og Fjordane er det faktisk minst tvangsbruk i landet. Dei små kommunane er oversiktlege. Eg trur at årsaka til dette er at det her har vore kunnskapsoverføring og god samhandling mellom første- og andrelinjetenesta - altså ein god miks.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Vigdis Giltun (FrP) [14:07:18]: Jeg vil takke for alle de gode innleggene som har vært i debatten, hvor det har kommet fram en god del synspunkter. Jeg hadde vel håpet at man skulle spisset debatten litt mer når det gjelder akkurat den gruppen som jeg har tatt opp. Det er en spesiell situasjon, og jeg merker også i debatten at det er noe uklart om man mener det er kommunehelsetjenesten som har det hele og fulle ansvaret for å behandle psykisk syke eldre mennesker, eller om spesialisthelsetjenesten har et ansvar for disse på lik linje med yngre, slik vi i Fremskrittspartiet mener. Dette med aldersdiskriminering er så alvorlig at jeg hadde håpet at man skulle tatt det litt mer med i debatten.

Når det gjelder spesialisthelsetjenesten og nedbyggingen som har vært, har den gått så pass langt at noen av de mest alvorlig psykisk syke, og kanskje spesielt eldre - nå snakker jeg ikke om dem med vanlig aldersdemens, men om dem med andre psykiske sykdommer - ikke lenger får det nødvendige behandlingstilbud.

Jan Bøhler nevnte at vi kan bruke denne debatten til å komme videre. Det er jeg helt enig i. Jeg hadde veldig sans for mye av det som ble sagt i Jan Bøhlers innlegg. Han viste stor forståelse for den situasjonen som er mange steder. Det er faktisk slik at veldig mange av de psykisk syke som befinner seg på sykehjem i dag, skulle hatt behandling, kanskje for en kortere periode innenfor spesialisthelsetjenesten, men de får det ikke, på grunn av alder. Dette er alvorlig. De som jobber i kommunehelsetjenesten, forteller at de eldre som har fått tilbud om behandling der de skal ha det, altså i spesialisthelsetjenesten, som kan komme hjem og bo i en omsorgsbolig eller innenfor kommunens grenser, har en langt bedre helsetilstand og får en langt bedre livskvalitet enn dem som havner på en sykehjemsavdeling. De er rett og slett malplasserte, og de er både til fare for og til stor frykt for andre beboere som er alvorlig syke. På sykehjem er det somatisk syke pasienter som i mange tilfeller kommer rett fra sykehus, som kanskje har hatt slag, eller som er alvorlig syke, og disse pasientene blir ofte plassert på samme avdeling som utagerende psykisk syke personer.

Det jeg ville ha fram med denne debatten, var at man har opplevd en vridning mot at eldre som får psykisk sykdom, som skulle hatt behandling i spesialisthelsetjenesten, eller som skulle hatt et døgnopphold, faktisk ikke får det lenger. Nedbyggingen har gått så langt. Jeg hadde faktisk håpet at statsråden skulle igangsatt strakstiltak, slik at denne praksisen opphørte øyeblikkelig, og at disse personene kunne fått det behandlingstilbudet de absolutt burde ha rett til på lik linje med yngre. Dette ville være til det beste både for den pasientgruppen jeg snakker om, for personalet og for beboerne ved sykehjemmene. Det er uholdbart å vente i årevis på å få løst denne situasjonen som vi nå ser blir verre i stedet for å bli bedre.

Statsråd Sylvia Brustad [14:10:33]: Jeg syns representanten Ludvigsen tegnet et godt bilde da han fortalte hvordan det hadde vært for 170 mennesker på Harastølen, som hadde vært gjemt bort, som var uttrykket representanten brukte. Slik var tilværelsen for svært mange mennesker i vårt land. Jeg er glad for at det har vært brei enighet om å gjøre noe med det. Det var ikke verdighet i det som ofte var tilbudet for mange - enten de hadde psykiske lidelser eller andre lidelser - som rett og slett ble gjemt bort på institusjoner, så de liksom ikke skulle være til bry for noen. Derfor er jeg enig med både representanten Ludvigsen og andre som har sagt at det har vært en bevisst strategi, og jeg mener også, hvis en ser det i stort, at det har vært en vellykket tilbakeføring til det alminnelige liv og den alminnelige tilværelse for de aller, aller fleste.

Jeg er enig i det som flere talere har tatt opp, at vi er ikke helt i mål i alle kommuner. Det er helt åpenbart. Til representanten Giltun vil jeg si at enten man er ung eller gammel, uansett hvilken diagnose man har, skal det sjølsagt være slik at man får hjelp på det nivået som er riktig, men det er noe annet enn å ønske at man bygger opp igjen spesialinstitusjoner innafor spesialisthelsetjenesten. Jeg opplever heller ikke at det er noe flertall som har bedt om det her.

Rekruttering og kompetanse er viktige stikkord som flere talere har vært inne på, bl.a. representanten Bøhler, likeledes det som dreier seg om samspill og samhandling. Der trur jeg det ligger utrulig mye. Noen av de mest uverdige situasjonene vi ser innafor helsetjenesten, dreier seg nettopp om manglende samspill og samhandling mellom de ulike tjenestenivåene. Det jobber Regjeringa med, og vi kommer tilbake med noe som gjelder det, om ikke så lang tid.

Så til representanten Sjøli, som tok opp det med tvangsbruk, og til representanten Hareide, som også hadde konstruktive bidrag når det gjelder både samhandling, spørsmålet om tiltaksplan og andre forhold. Jeg vil for det første si til det med tvang at det jobber Sosial- og helsedirektoratet med, for det er et erklært mål at vi skal ha så lite tvangsbruk som overhodet mulig. Derfor må vi ha en veldig bevissthet om det. Det henger også sammen med at folk må få tilbud så tidlig som mulig, slik at en unngår å bruke tvang, og det henger sammen med kompetanse i alle ledd.

Så vil jeg orientere om at Regjeringa kommer tilbake til dette i St.prp. nr. 1. Vi vil der legge fram tiltak for mennesker med langvarige og sammensatte behov - noen av dem vi har hatt debatt om her i dag - og ikke minst legge fram forslag til hvordan vi skal bedre samhandlingsrutinene. Der vil vi ta opp ulike tiltak, slik at Stortinget blir invitert til å være med og fatte vedtak for å gjøre situasjonen for nettopp denne gruppa mennesker enda bedre enn tilfellet er for disse i dag.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 5 avsluttet.