Berit Brørby (A) [10:45:42] (ordfører for saken): Jeg vil gjerne gjengi litt fra det oppropet regjeringen utformet til det norske folk før avgjørelsen om statsform i 1905. Der het det bl.a.:

«Ved unionens opløsning blev Norges grundlov urørt undtagen for de bestemmelsers vedkommende, som bortfaldt av sig selv som en nødvendig følge af unionens ophør. Derfor kunde ogsaa stortinget den 7de juni i fuld overenstemmelse med grundloven anmode kong Oscar om at tillade en prins af kongehuset at bestige Norges trone. Norge er den dag idag fremdeles et kongedømme og har sin gamle grundlov. Ifølge denne grundlov tilkommer det stortinget paa folkets vegne og i dets navn at vælge en konge.

Men denne ret vil stortinget ikke gjøre brug af, hvis et flertal af det norske folk ønsker at benytte den nu indtraadte tronledighet til at forandre statsformen. Hvis et flertal af de stemmende ønsker en saadan forandring, bør kongevalg nu ikke foregribe dette, men folket bør da efter nye valg faa anledning til at drøfte spørsmaalet og fatte sin beslutning.»

Folket valgte kongedømme, og monarkiet har siden hatt bred oppslutning. Dette skyldes ikke minst at våre konger har opptrådt klokt i det daglige og stod rakrygget da landet vårt ble angrepet. Derfor har det heller ikke vært reist noe krav om en folkeavstemning om spørsmålet. Derfor ser jeg pr. i dag ingen grunn til å endre statsform.

Men som min partifelle Tor Oftedal uttalte under en tilsvarende debatt i denne sal 2. mars 1972, kan det komme andre tider. Han formulerte det slik:

«Jeg har bare ment å gi uttrykk for at systemet har virket så vidt bra siden 1905 at det ikke foreligger noe umiddelbart behov for å kaste vrak på det. Derimot ser jeg ikke bort fra at problemet kan komme til å melde seg en gang i fremtiden.»

Vel, det gjenstår å se.

Jeg vil anbefale at forslaget til endring av statsform ikke bifalles.

Øystein Djupedal (SV) [10:48:32]: President! I denne sammenhengen er det vel viktig å understreke stortingspresident.

Spørsmålet om republikk eller monarki er et prinsipielt politisk spørsmål. Det prinsipielle i dette ligger i om et lands statsoverhode skal velges av folket, eller om man skal få posisjonen i kraft av arv. Det prinsipielle er akkurat dette, helt uavhengig av hvordan kongefamilien har utført sin gjerning. Vi som er republikanere - la meg understreke det - er republikanere i en europeisk kontekst, og ikke knyttet til den amerikanske valgkampen, der det å være republikaner betyr noe helt annet. Det å være republikaner betyr at man har det prinsipielle utgangspunktet at man skal ha en posisjon i et samfunn i kraft av valg, og ikke i kraft av arv.

Hvilken type republikk eller hvilken type president - gitt at dette skulle bli vedtatt - man skulle ha, er en omfattende prosess. Det finnes mange eksempler på land rundt oss som har presidentembeter med svært ulik funksjon. Hvis vi f.eks. går til vårt naboland Island, ser vi at det har et mer seremonielt preg. Det har det også i Tyskland og Italia. Men hvis vi ser til land som Russland og Frankrike eller USA, har presidenten helt andre fullmakter og en helt annen funksjon. Det betyr at hvis dette forslaget faktisk skulle bli vedtatt, ville det kreve en ganske omfattende prosess - hvordan man i så måte skal utforme en republikk i Norge.

Dette forslaget har på mange måter det litt seremonielle eller rutinepregede i seg at vi har erstattet Kongen med en president. Men gitt at forslaget skulle være i nærheten av å få flertall, ville det altså kreve en ganske omfattende prosess før noe slikt kunne blitt vedtatt.

I tillegg er det også det poenget som saksordføreren var inne på - det er selvfølgelig et viktig poeng og et helt avgjørende poeng - nemlig at vår kongefamilie, i motsetning til de fleste andre kongefamilier i Europa, er valgt av folket, i et valg, med overveldende støtte. De har også, som saksordføreren understreket, utført sin gjerning på en veldig tilfredsstillende måte gjennom generasjoner, og har et dypt rotfeste i det norske folk. Det er vanskelig å være republikaner og framføre dette prinsipielle standpunkt all den tid vår kongefamilie utfører sin gjerning på en så god måte.

Allikevel framfører vi disse synspunktene av prinsipiell grunn. Derfor er det viktig å understreke at gitt at man kom dit at det norske folk faktisk mente at man skulle endre statsform, ville det bety at vi på nytt måtte ha en folkeavstemning der folket gis anledning til på demokratisk vis å si at man ønsker det. Det betyr etter SVs og republikanernes syn at man i så fall må ha en folkeavstemning i forkant som gir Stortinget et mandat til å gå videre med den prosessen som vil føre til en endring av statsskikk.

Jeg tar med dette opp forslaget som ligger i innstillingen, men - igjen - med noen betraktninger rundt dette. Det har noe rituelt over seg, ja. Men samtidig har det en politisk betydning at vi fra tid til annen diskuterer om vår statsskikk er hensiktsmessig. Hvis man går til våre naboland som også har monarkier, vil man se at de på langt nær er så heldige som vår nasjon har vært. Det gjør at vi i liten grad har den samme typen diskusjon som man har i mange andre land. I vårt samfunn, i vårt storting, er det mulig å diskutere dette på rent prinsipielt grunnlag - om man er for eller imot at posisjoner skal gå i arv. Så kan man mene at det er hensiktsmessig, at dette har fungert godt, og det er også et relevant argument i denne sammenhengen.

Med disse få betraktninger har jeg tatt opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Øystein Djupedal har tatt opp det forslaget han refererte til - til votering og avgjørelse i dag.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.