Ågot Valle (SV) [10:03:18]: (ordfører for saken): For oss som er opptatt av at likestilling og kvinners rettigheter skal ha sin plass på alle politikkområder, og like fullt at vi skal ha kvinnerettede tiltak, er dette en stor dag.

Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid. På de aller fleste punktene er komiteen enstemmig, og det lover godt for det videre arbeidet på dette viktige området. Komitemedlemmene har vist stort engasjement, så dersom jeg, mot formodning, ikke skulle få tid til å redegjøre for hele innstillinga, er jeg sikker på at andre fyller ut.

Jeg vil takke statsråden og Regjeringa, som har lagt fram meldinga. Det er grunn til å være stolt i dag, fordi vi behandler en melding som er den første i sitt slag i verden, etter det vi vet.

Ikke minst vil jeg takke alle organisasjonene, som har stor kompetanse, og som har utfordret, gitt innspill, stilt de kloke spørsmålene og bidratt til at komiteen ikke bare bekrefter Regjeringas politikk på dette området, men drar politikken videre.

Kvinne- og kvinnerettsorganisasjoner verden over har stor kompetanse som vi må lytte til skal vi komme videre. Dette er starten på at likestillinga skal tas på alvor, ikke bare i utviklingspolitikken, men også i utenrikspolitikken. Jobben er ikke gjort, jobben skal gjøres. Kvinneperspektivet må med når også andre stortingsmeldinger skal utformes, f.eks. i stortingsmeldinga om bedrifters samfunnsansvar og i den utviklingsmeldinga som kommer neste år. For det er ingen automatikk i at kvinneperspektivet blir tatt med.

Jeg vil nevne Sudan-konferansen som fant sted her for en stund siden. En oppdaget plutselig at ingen kvinner var invitert til den viktige konferansen. Heldigvis oppdaget departementet det og fikk invitert kvinner fra Sudan. Ikke nok med at de ikke var invitert på forhånd, men de måtte kjempe seg til plass på konferansen. Det viser at her må kvinner verden over kjempe ikke bare mot reaksjonære regimer, men dels også mot at sikkerhetsrådsresolusjonen om kvinner, fred og sikkerhet i mange land fremdeles er på honnørordstadiet.

Vi vet at kampen for kvinners rettigheter ikke hadde hatt framskritt uten pionerene, de modige som gikk foran. Jeg vil fortelle om noen modige og tøffe kvinner som jeg har møtt.

Den første er Marguerite Barankitse fra Burundi. I den verste borgerkrigen tok hun hånd om 150 hutu- og tutsibarn. Hutsibarn kalte hun dem. Hun følte at hun måtte vise at det gikk an for dem å leve sammen, for det hadde hun trua på. Hun beskrev hvordan unge gutter, tent av narkotika og andre stoffer, ble brukt i borgerkrigen for at menn skulle ha makt, men også hvordan kvinnene er Afrikas håp. Nå leder hun organisasjonen Maison Shalom. Hun driver et hus for foreldreløse og tidligere barnesoldater og gir dem jobb og skolegang.

Den andre er Koso-Thomas, legen fra Sierra Leone som jeg møtte på FNs kvinnekonferanse i 2000. I årevis har hun stått i kampen mot kjønnslemlestelse. Hun har hjulpet afrikanske kvinner til å overvinne skamfølelse og avmakt i forhold til dette grove overgrepet. Hun har fått mange afrikanske kvinner til å stå uredde fram som organisatorer i dette arbeidet.

Det tredje jeg vil vise til, er kvinnene i landsbyen i Bangladesh som jeg møtte på en komitereise. De hadde allmøte på torget og snakket kraftfullt om kampen mot vold mot kvinnene. Til slutt gikk de til borgermesteren for å si fra.

Det er disse endringsaktørene, kvinner på grasrota, som ikke finner seg i undertrykkende patriarkalske og reaksjonære strukturer, og som vil ha makt over eget liv og egen kropp, som taler tydelig, ofte med fare for sitt eget liv, vi skal støtte og synliggjøre. For dette arbeidet dreier seg ikke om veldedighet. Det dreier seg om å flytte makt. Gjennom vårt arbeid skal vi ikke bare være en stemme for de stemmeløse. Vi skal kjempe for en stemme til de stemmeløse. Det betyr bl.a. støtte til kvinners egenorganisering og mobilisering på grasrotnivå, støtte til involvering av det sivile samfunnet, inkludert kvinneorganisasjonene i f.eks. arbeidet med programmet «Olje for utvikling», i samarbeidslandenes fattigdomsprosesser med Verdensbanken. Vi må støtte at de blir med når beslutninger tas opp, for det er ingen automatikk at de er til stede der makt utøves og beslutninger tas.

Kvinnefrigjøring og likestilling er et rettighetsmål i seg sjøl, men det er også nødvendig for å nå andre utviklingspolitiske mål. FN og store deler av det internasjonale samfunnet har erkjent at dersom en skal få bukt med fattigdommen i verden og skape forutsetninger for å gi flere et verdig og bedre liv, slik det er nedfelt i tusenårsmålene, må kvinners rettigheter og levekår styrkes og bedres.

Kvinners ressurser og kompetanse må tas i bruk. Politikken må utvikles med kvinnebrillene på. 80 pst. av verdens fattige er kvinner og deres barn. Mellom 80 og 90 pst. av de fattigste familiene har kvinnelige eneforsørgere. Derfor må hele det internasjonale samfunnet mobiliseres for kvinners rettigheter og sentrale kvinnekrav slik de ble kjempet fram og slik de er nedfelt både i Kvinnekonvensjonen, i Beijing-plattformen og sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

Kvinners likestilling har vært en målsetting i flere år. Innsatsen er evaluert av NIBR på vegne av NORAD. Evalueringen viser at dette området er fullt av unnlatelsessynder, hvem det enn er som har sittet med regjeringsmakta. Meldinga er et svar på denne kritikken, og noe av svaret er: ja, kvinneperspektivet må integreres på alle politikkfelt, men samtidig må det satses på kvinnespesifikke tiltak som f.eks. kvinnebevilgningen. Men dette tosporet krever pådrivere med kompetanse og en betydelig kompetanseheving for alle parter i utviklingssamarbeidet. Arbeidet må forankres både på ledelsesnivå, i departementet, på ambassadene og i NORAD.

Komiteen sier at det er viktig med forskning på feltet, inkludert studier av kvinners situasjon og maktforhold mellom kvinner og menn i samarbeidsland. Komiteen er opptatt av at det må stilles klare mål og fremmes målbare tiltak. Flertallet ber derfor Regjeringa om å vurdere kvotering som et virkemiddel. Og jeg vil føye til at vi må ha likestillingsbudsjettering, dvs. en kjønnsovervåking av bistandspengene. Det trengs for å vite om ressursene faktisk fører til likestilling.

På FNs 52. kvinnekommisjonsmøte i februar var det sivile samfunnet veldig klar på behovet for at FN får en sterk og slagkraftig enhet for kvinnespørsmål og likestilling. Vi vet at Norge har vært tydelig på dette, først i FNs høynivåpanel, så på kommisjonsmøter. Vi vet at det er motstand, men det gjelder å arbeide videre med dette. På kvinnekommisjonsmøtet kom det også klare meldinger om at arbeidet for likestilling er underfinansiert. Sentrale rapporter viser det. Derfor må Norge være ambassadør for finansiering og kvinners rettigheter på oppfølgingsmøtene etter «Monterrey-konsensusen» i 2002 og Paris-erklæringen om bistandseffektivitet og nasjonalt eierskap. Begge møtene skal som kjent foregå i år, og jeg vil gjerne høre hvordan statsråden vurderer hvordan han vil fremme kvinners rettigheter og likestilling på disse møtene også - løfte opp dette perspektivet.

Komiteen er opptatt av at den kompetansen vi vet finnes i mange kvinneorganisasjoner, bl.a. i paraplyorganisasjonen FOKUS, og også i andre organisasjoner, må styrkes. Særlig uthever vi hvilken ressurs minoritetskvinnene i Norge kan være i utviklingsarbeidet, men det betyr at de må få komme til. Her er vi kommet for kort både i handling og tenking.

Så framhever vi betydningen av å ta et tak for urfolkskvinner og funksjonshemmede kvinner. Begge er grupper som er dobbelt diskriminerte, har mindre tilgang til arbeid, utdanning og helsetilbud, og som mer enn andre grupper blir utsatt for vold og trakassering.

Meldinga og innstillinga har oppmerksomheten på lesbiske, homofile, bifile og transkjønnedes rettigheter i utviklingsarbeidet, grupper som definitivt henger igjen i et rettighets- og utviklingsperspektiv. Regjeringa har vært tydelig på disses rettigheter, bl.a. har den vært tydelig på avkriminalisering av homofili. Komiteen ber Regjeringa om fortsatt å være tydelig. På en av reflekskonferansene som Utenriksdepartementet arrangerte, var dette et tema, og jeg må si det gjorde inntrykk å høre hva lesbiske talskvinner i Afrika utsetter seg for. Derfor er det viktig å støtte og beskytte disse modige menneskerettighetsaktivistene, og å bringe stemmene inn i internasjonale fora. Så er det viktig å understreke at arbeidet for å styrke disse gruppenes rettigheter ikke må avgrenses til et spørsmål om seksuelle og reproduktive rettigheter, men at arbeidet også må omfatte rettigheter til politisk og økonomisk deltakelse, rett til utdanning og retten til et liv fritt for vold og kjønnsbasert forfølgelse.

Komiteen mener på bakgrunn av dette at det må føres en offensiv politikk langs sju hovedakser.

For det første: Kvinner og menn skal delta på like vilkår i politikken.

Jeg har tidligere poengtert betydningen av å støtte kvinners egenorganisering og arbeidet på grasrota, men det trengs også sterke talspersoner på flere arenaer i beslutningsprosessen, også på høyeste nivå.

I flere land har det skjedd endringer til det bedre, som i Rwanda, det landet som har flest kvinnelige parlamentarikere. Det var viktig at Ellen Johnson-Sirleaf, en av forfatterne av den utrolig viktige rapporten om kvinner, krig og sikkerhet, en viktig rapport i arbeidet med 1325-resolusjonen om kvinner, fred og sikkerhet, ble valgt til president i det krigsherjede Liberia. Det var ingen selvfølge at hun skulle bli valgt, men det skjedde etter en mobilisering av kvinnelige velgere. De må fortsatt ha håpet i behold. Derfor må Norge fortsette å arbeide for likestilling i svake stater, arbeide for at kvinner blir representert på et høyt nivå, slik vi forpliktet oss til på FNs 52. kvinnekonferanse. Og vi må støtte dem som tør utfordre fundamentalistiske krefter, som den kvinnelige afghanske parlamentarikeren Malalai Joya og de som redefinerer dogmer, som f.eks. islamske kvinneaktivister og kvinnelige teologer.

For det andre: Kvinner skal delta på like vilkår i den økonomiske politikken. Vi vet hvor mye økonomisk uavhengighet har hatt å si for kvinner i Norge. Det samme vil gjelde i utviklingsland, der mange kvinner jobber i uformell sektor, med elendig lønn og uten kontrakter og sosiale rettigheter. Norge støtter arbeidet for anstendig arbeid. Det er også viktig å sikre tilgangen til smålån og andre finansielle tjenester for å støtte kvinners entreprenørskap. På kvinnekonferansen i februar var meldinga klar: Kvinner må få tilgang til pengene i de store Multi-Donor Trust Funds. I overgangsfaser etter krig og konflikter er det spesielt viktig at kvinner får tilgang til de store pengene som verdenssamfunnet stiller opp med gjennom disse fondene. Kvinners rett til eiendom - også den kollektive retten - og til arv, i handelspolitikken og i programmer som «Olje for utvikling» må styrkes.

For det tredje: Kvinner og menn skal ha lik tilgang til utdanning. Utdanning er og blir et prioritert område i utviklingspolitikken. Det er bra at denne meldinga har et livsløpsperspektiv. Kvinnekonvensjonen gjelder også for jenter. Det er særlig viktig på dette området, fordi det i mange land ikke er sjølsagt at jenter får begynne på, eller får fullføre, et utdanningsløp. Komiteen framhever betydningen av at utdanningstilbudet utformes slik at det fremmer likestilling og betydningen av høyere utdanning og fagutdanning, som kan sikre kvinner rett til å delta i samfunnet og bety noe.

For det fjerde: Kvinner skal ha rett til helsetjenester og kontroll over egen kropp og seksualitet. En samlet komite er enig i at reproduktive og seksuelle rettigheter og helse er helt grunnleggende for kvinners rett til å delta i samfunnet. Det trengs det å jobbes hardt for - i en verden der mange tusen kvinner og jenter dør som følge av utrygge aborter, eller som følge av manglende tilgang til grunnleggende helsetjenester i forbindelse med svangerskap og fødsel. Jeg er stolt over at utviklingsministeren har løftet dette arbeidet opp på den internasjonale arenaen. Dette krever et langsiktig og systematisk arbeid, som må få enda større prioritet i f.eks. vårt arbeid i FNs kvinnekommisjon.

For det femte: Kvinner har krav på et liv uten vold. Vold, i form av enten vold i hjemmet, æresdrap, tvangsgifte eller menneskehandel, handler om menns kontroll over kvinner. Derfor fortjener FNs kampanje mot vold mot kvinner og det arbeidet som foregår i Europarådet, all støtte. Som en del av dette arbeidet har UNIFEM lansert en underskriftskampanje, og jeg oppfordrer her og nå Stortinget til å engasjere seg i den underskriftskampanjen.

For det sjette: Kvinner skal ha en likeverdig rolle i freds- og forsoningsarbeidet. Kvinner og barn er de største taperne i krig og konflikter. Men kvinner har også ressurser. Det er de som får hverdagslivet til å gå rundt under krig og konflikter, og det er de som vet hvordan en forsoningsprosess kan bli levedyktig. Sikkerhetsresolusjon 1325 var en milepæl, men - som jeg sa da jeg fortalte om hva som skjedde i forbindelse med Sudan-konferansen - det er langt igjen til det blir sjølsagt at kvinner automatisk har en rolle rundt forhandlingsbordet eller i prosessene etterpå. Derfor må dette arbeidet løftes opp. Norge har en handlingsplan som vi er stolt av, og vi må hjelpe andre land til det samme.

For det sjuende: Kvinner og menn skal delta på like vilkår i arbeidet med klima, miljø og humanitære kriser. Kvinner og deres barn er sårbare overfor klimaendringer og overfor kriser, men de har ofte størst kunnskap om lokale naturressurser, om matvaresikkerhet og om strategier for forebygging. Jeg vil løfte fram arbeidet for retten til vann som en menneskerettighet i dette perspektivet.

På denne gledens dag da det ser ut til at vi vil lykkes i arbeidet med å forby de verste klasevåpnene, vil jeg også framheve betydningen av at arbeidet med å fjerne landminer fortsetter.

Jeg aner at kvinnebevilgningen kan bli et tema. Jeg vil da fortelle her og nå at kvinnebevilgningen er gjenopprettet. Og jeg håper at vi kan fortsette å øke denne bevilgningen, som er utrolig viktig.

Så er det en glede å legge fram innstillinga og anbefale komiteens forslag til vedtak.

Solveig Hornehadde her overtatt presidentplassen.

Anette Trettebergstuen (A) [10:21:14]: Jeg er stolt over at kvinner og likestilling er Regjeringens hovedprioritet i utviklingspolitikken. Og jeg er veldig glad for at Regjeringen tør være en sterk og synlig aktør når det gjelder å fremme nettopp kvinners rettigheter og likestilling i alt utviklingsarbeid, både bilateralt og multilateralt.

Norge er, og må være, en uredd forkjemper for kvinners rettigheter og likestilling - og er, og må være, mot forfølgelse og diskriminering på grunnlag av kjønn, funksjonshemning og legning, også der hvor dette er kontroversielt og sensitivt. Som saksordføreren, Valle, sa i sitt innlegg, handler ikke denne meldingen bare om kvinner og kvinners rettigheter, men om kvinner og minoriteter i utviklingspolitikken. Det er det viktig å få fram. Og Norge er nettopp en uredd forkjemper for disses rettigheter. Det er rett og slett nødvendig - om vi skal klare å nå tusenårsmålene. Våre mål om økt utvikling, om fattigdomsreduksjon og om realisering av universelle menneskerettigheter kan bare nås gjennom en sterk fokusering på nettopp kvinner, minoriteter og likestilling.

Kvinners rettigheter er menneskerettigheter, ikke en egen og underordnet kategori med rettigheter som kan komme i annen rekke. Derfor må vi ha kvinneperspektivet med oss i alt vi gjør, men vi må også fokusere på det gjennom egne strategier og satsinger.

Vi må satse på kvinner i utviklingspolitikken fordi fattigdommen har et kvinneansikt. Fattigdom er et større problem for kvinner enn for menn. 75 pst. av verdens fattigste er kvinner. Kvinner rammes også hardere. 90 pst. av dem som rammes av krig og konflikt, er den uskyldige sivilbefolkningen, det er kvinner og det er barn.

Kvinner rammes nå oftere av hiv/aids-epidemien enn menn, og kvinner mangler reproduktive rettigheter. Mange steder i verden er mye av mannens ære knyttet til kvinnens kropp, og det er et problem. Mangel på kontroll over egen kropp og egen seksualitet henger nettopp sammen med grunnleggende mangelfull respekt for kvinner. Det fører til spredning av hiv/aids, vold og overgrep, mangelfull omsorg ved fødsler og graviditet og mangelfull trygghet ved abort.

Reproduktiv helse og seksualitet er et veldig ladd tema, og veldig mange krefter internasjonalt jobber for å motvirke åpenhet rundt dette. Mange krefter jobber for å motvirke prevensjonsfremmende arbeid, forebygging av hiv/aids og trygge aborter. Flere i komiteen har dessverre opplevd å se at alliansen mellom USA og Vatikanet, sammen med enkelte islamske stater, blokkerer for framskritt når det gjelder kvinner og reproduktiv helse og seksualitet, f.eks. i FN-systemet. Det er en svært alvorlig utfordring. Det gjør også at verden trenger stater som Norge, som tør der andre tier. Vi trenger de som taler for å avkriminalisere abort, vi trenger de som taler for å la kvinnen bestemme over egen kropp, og vi trenger de som aktivt jobber mot overgrep og vold mot kvinner.

Størsteparten av verdens analfabeter er kvinner. Kvinner har færre rettigheter enn menn, men samtidig har kvinner større arbeidsbyrde enn menn. Kvinnene har ofte ansvaret for den viktigste delen av husholdningen og matvareproduksjonen, for ikke å snakke om omsorgen for barn. Allikevel har kvinner færre formelle rettigheter enn menn - de har manglende eiendomsrett, de har manglende arverett, de er ikke økonomisk uavhengig eller likestilt, og de har ofte ikke rett til eller en reell mulighet til å ta jobb. Over store deler av verden har kvinner ikke stemmerett. Kvinner er underrepresentert på alle beslutningsnivåer verden over som følge av holdninger og tradisjonelle kjønnsroller. Det gjør at kvinner ikke har en reell mulighet til å delta, eller det er lovmessige barrierer som rett og slett forbyr kvinner å delta.

Kvinners rett til utdanning er avgjørende og sentralt i kampen mot fattigdom, for å få kvinner til å delta og styrke sine rettigheter. Det at kvinner får utdanning, har også ringvirkninger. Når vi utdanner jenter, øker også sjansen for at barna deres blir utdannet. Når kvinner får skolegang og kunnskap om ernæring og helse, styrker det også barnas helse. Når kvinner får skolegang, føder de færre barn.

Utdanning er på mange måter veien ut av fattigdom for kvinnen. Det at kvinner får utdanning, betyr også økonomisk vekst for samfunnet de lever i. At kvinner ikke får utdanning, og at kvinner ikke får delta der beslutninger tas, er ikke bare diskriminerende overfor verdens kvinner, men det er også en brems for nettopp økonomisk utvikling i veldig mange utviklingsland.

Akkurat det med kvinners deltakelse i beslutningsprosesser er det mange dokumenter og resolusjoner som slår fast viktigheten av, men jeg vil spesielt nevne viktigheten av at vi tar et krafttak for å få verden til å følge opp FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325. FNs resolusjon om kvinner, fred og sikkerhet framhever nettopp viktigheten av at kvinner deltar på alle nivåer i konflikthåndtering, fredsforhandlinger og gjenoppbygging i krigssoner. 1325 slår fast at kvinners deltakelse er en forutsetning for fred. Derfor er den så viktig. Dessverre er det ikke slik at kvinners deltakelse er en forutsetning i store deler av verden. Om kvinner deltar, marginaliseres ofte arbeidet deres, men hovedproblemet er at de ikke får delta.

Vi har veldig mange eksempler på at det nettopp er kvinner og kvinnegrupperingene som i mange tilfeller går foran. I Bosnia var det nettopp kvinnegrupper som var først ute med å møtes, på tross av etniske barrierer. De formulerte en plattform for hvordan landet skulle gå framover. I Israel og i de palestinske områdene samarbeider kvinneorganisasjoner over grensene - de etniske grensene, de religiøse grensene og de politiske grensene. De forsøker å se mulige løsninger på konfliktene. Det samme gjelder i veldig mange konfliktfylte områder, f.eks. i Afrika. I Irak kjemper kvinner mot religiøs ekstremisme og mot terrorisme. Vi har mange andre eksempler på at nettopp kvinner går i front. Problemet er bare at arbeidet deres usynliggjøres og marginaliseres av de storpolitiske aktørene som nettopp domineres av menn.

Årsakene til at fattigdommen i stor grad har et kvinneansikt, er kvinners manglende rettigheter, det er mangel på makt og likestilling, det er mangel på rett til reproduktiv helse og det er mangel på utdanning, eiendom og produktive ressurser. Dette handler igjen om grunnleggende holdninger og samfunnsstrukturer. Det handler om å ansvarliggjøre menn og endre menns holdninger.

Vi må tørre å utfordre menn i maktposisjoner verden over til å ta ansvar for å fremme likestilling. Det må vi gjøre for kvinners egenverdi, men også om vi mener noe med å nå tusenårsmålene, og om vi mener noe med å skape vekst og utvikling i de fattigste delene av verden. Det skulle derfor bare mangle at Norge ikke prioriterer dette høyt i våre utviklingsstrategier - politisk, gjennom nettopp å tørre der andre tier, tale kvinners sak der andre lar være, og også økonomisk og konkret gjennom prioriteringer i utviklingsbistanden, som f.eks. kvinnebevilgningen. Jeg vil støtte det som saksordføreren, Ågot Valle, sa, at kvinnebevilgningen kommer til å bli stående urørt. Jeg håper også at vi kan øke den i tiden framover.

Øyvind Vaksdal (FrP) [10:29:46]: Regjeringen hevder i stortingsmeldingen at kvinners rettigheter og likestilling er et av de viktigste innsatsområdene i utviklingspolitikken. Utenrikskomiteens behandling av meldingen viser at Stortinget deler dette syn, da innstillingen vi i dag behandler, er enstemmig på de aller fleste punkter, noe også saksordføreren, Ågot Valle, var inne på.

Bedring av kvinners stilling og rettigheter er ofte et langsiktig arbeid, fordi det bl.a. handler om endring av maktstrukturer og maktrelasjoner. Det er derfor viktig at myndighetene, sammen med det sivile samfunn, videreutvikler politikken på dette området, og vi ser fram til den kommende utviklingsmeldingen, der politikken på dette feltet kan utvikles videre.

Vi er tilfreds med at en enstemmig utenrikskomite i innstillingen slår fast at vurdering av resultater i bistanden vanskelig kan oppnås uten klare mål og målbare tiltak.

Siden FNs første kvinnekonferanse, i 1975, har det vært mange framskritt, spesielt med tanke på å få flere kvinner til å delta i beslutningsprosessen. Det er imidlertid fortsatt en lang vei å gå mange steder. Kvinnediskriminering, som hindrer kvinners deltakelse, er ofte begrunnet i kultur, tradisjon og religion. Fundamentalister og fundamentalistiske bevegelser truer kvinners rettigheter og likestilling. Jeg er svært tilfreds med at en enstemmig komite slår fast at man fra norsk side skal være tydelig og si fra der andre tier, og holde nasjonale myndigheter ansvarlige for rettighetskonvensjoner. Det er også viktig å støtte kvinner som gjennom egen organisering utfordrer patriarkalske maktstrukturer, noe som vi ser eksempler på fra bl.a. islamske kvinneaktivister.

Kvinners deltakelse i den verdiskapende sektor er helt avgjørende i utviklingspolitikken, både for å sikre dem økonomisk uavhengighet og for å bekjempe fattigdommen. Tilgang på kapital gjennom mikrokreditter har vist seg å være et svært positivt bidrag til dette.

Utenrikskomiteens medlemmer fikk under et besøk i Angola sist høst på nært hold oppleve hvordan dette fungerte i praksis. Der fikk vi møte småbedriftseiere, både kvinner og menn, som stolt fortalte om sine prosjekter.

Det er også svært viktig at man gjennom de enkelte lands lovgivning får på plass både eiendomsrettigheter og bruksrettigheter for kvinner for å styrke deres muligheter for entreprenørskap. Mange steder er det nødvendig at man også innarbeider arverettigheter for kvinner i lovgivningen. Uten dette risikerer mange fattige kvinner i dag å stå på bar bakke uten muligheter til å forsørge seg og sine barn.

Næringsutvikling og handel er helt avgjørende for å bekjempe fattigdom. Småbedrifter med lokal forankring er mange steder viktige elementer i en framtidig næringsutvikling, og også her kan driftige kvinner spille en avgjørende rolle.

Utdanning av jenter er en annen og svært viktig forutsetning for å fjerne fattigdommen og må være et prioritert område både for utviklingsarbeidet og for innsatsen for å styrke kvinners rettigheter og likestilling.

Bekjempelse av vold mot kvinner må også være et prioritert området. Europarådets Wien-deklarasjon og FNs kampanje må derfor aktivt følges opp fra norsk side. Kjønnsbasert vold er et hinder for kvinners livsutfoldelse, realisering og deltakelse og må bekjempes. Kjønnslemlestelse, drap på nyfødte jentebarn og æresdrap er totalt uakseptabelt og må motarbeides med aktiv handling både fra norsk side og fra verdenssamfunnets side.

Til slutt vil jeg understreke at kvinner i fattige land ikke automatisk må defineres inn i en offerrolle, selv om dette dessverre er tilfellet mange steder. Kvinner er i mange land en betydelig ressurs, som man ikke alle steder har vært klar over. Det må arbeides for en klarere bevisstgjøring av dette, i tillegg til at forholdene i langt sterkere grad må legges til rette for aktiv kvinnedeltakelse på alle plan i samfunnet. Dette er en viktig forutsetning for at det kan være mulig å lykkes med en politikk som kan bidra til en positiv utvikling i fattige land.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:34:49]: Takk til saksordføreren, som har gjort et betydelig arbeid med temaet - med stort engasjement og stor innlevelse. Saksordføreren har også i sitt innlegg redegjort fyldig og omfattende for meldingen.

Omfanget og diversiteten av temaer som trekkes inn i meldingen, er ganske altomfattende og gjenspeiler på mange vis årsaken til at kvinners rettigheter og likestilling i utviklingsarbeidet tidligere generelt ble innbakt i såkalt «mainstreaming». Det var ikke godt nok. Nå er vi kommet lenger, og det er bra.

Det er gjort to hovedgrep som er vesentlige for at vi får en bedre behandling av disse temaene i tiden som kommer. Det første er at vi har fått et eget budsjettkapittel for temaet, og det er et uttrykk for en økt systematisk satsing. Det må riktignok oppfattes som noe pinlig at bevilgningen ble foreslått redusert i det reviderte nasjonalbudsjettet, som flere har vært innom, samtidig som vi behandler stortingsmeldingen. Den timingen var påfallende. Vi håper det ikke er et uttrykk for hvor dypt prioriteringene egentlig sitter hos statsråden, men jeg forstår jo regjeringspartiene godt, som allerede nå bebuder at det vil de ikke være med på i vår behandling av revidert nasjonalbudsjett.

Det andre hovedgrepet som er gjort, er at vi har fått en egen melding. Det mener Høyre er positivt av flere grunner - for det første fordi disse problemstillingene settes høyt i fokus, og løsningene integreres bedre i ulike sammenhenger, og for det andre fordi et mer systematisk planlagt arbeid som tuftes på en debatt om stortingsmeldingen, også gir bedre mulighet for å definere resultatmål, legge opp til en evaluering og dokumentere måloppnåelse på en helt annen måte enn før. Derfor er vi noe forundret over at meldingen ikke er klarere i sine prioriteringer med nettopp utforming av resultatmål, mulige indikatorer og konkrete planer for evaluering av måloppnåelsen.

Som anført i en fellesmerknad fra opposisjonspartiene hadde en forventet bedre, ikke minst ettersom det også står i stortingsmeldingen at en har bak seg seks handlingsplaner og et posisjonsnotat som noe av grunnlaget for utarbeidelse av meldingen. Uten en slik tilnærming risikerer vi at det her blir mange velmente ord, mange store ord, og at det kan bli tomme ord. Og det er det vår oppgave å forhindre.

Høyre håper at ikke dette også er et uttrykk for statsrådens prioriteringer, men vi er spent på oppfølgingen, og vi imøteser en mer prioritert, resultatorientert tilnærming, f.eks. i høstens budsjettforslag.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:38:20]: Å styrke kvinners rettigheter og fremme likestilling er en viktig del av utviklingssamarbeidet. Det er viktig i seg selv, men det er også viktig for å bedre livssituasjonen for de fattigste og mest sårbare gruppene. Å styrke kvinnenes posisjon generelt, og deres helse og utdanning spesielt, er en nøkkel til å oppnå resultater på et langt bredere felt. Med denne nøkkelen kan vi forbedre oppvekstvilkårene for barna og de unge, men også omsorgen for syke og eldre. La meg illustrere dette med noen eksempler.

Kvinner spiller ofte en nøkkelrolle i produksjonen av mat til eget bruk. Kvinnene spiller en nøkkelrolle i familiens matlaging og ernæringssituasjon. Kvinnene og jentene må ofte gå lang veg for å hente både vann og brensel. Kvinnene spiller en nøkkelrolle når det gjelder oppdragelsen av barna. Ofte er det mødrene som hjelper barna med lekser i barneskolen. Kvinnene tar seg av mye av den hjemmebaserte omsorgen for syke og eldre.

Når kjønnsrollemønsteret gir kvinnene en slik nøkkelrolle på viktige velferdsområder, blir det strategisk avgjørende å nå kvinnene med utdanning, kunnskaper, helsetilbud og utvikling av rettigheter. Det er derfor mange gode grunner til å forbedre kvinnenes rettigheter og livssituasjon. For det første: De har rett til likestilling og til å nyte godt av de grunnleggende menneskerettigheter på linje med menn. For det andre: Det er også strategisk viktig også i fattigdomsbekjempelsen og i arbeidet for mer allmenne utviklingsformål.

Likestillingsarbeidet her hjemme har en lang historie. Den er ikke så lang i utviklingspolitikken, men også her har det vært en del av den politiske dagsordenen i flere tiår. Den første utviklingsminister som lanserte en handlingsplan for kvinnerettet bistand, var den første utviklingsministeren vi har hatt, nemlig Reidun Brusletten fra Kristelig Folkeparti. Det skjedde i 1985, altså for mer enn 20 år siden. I flere tiår har vi satset langs to linjer: Spesifikke bevilgninger til kvinnerettet bistand og integrering av kvinnehensyn i bistandssamarbeidet generelt. Mye er gjort gjennom stat til stat-bistanden, gjennom internasjonale bistandsorganisasjoner og gjennom frivillige organisasjoner som har samarbeidet med partnere i sør. Men å endre holdninger og kjønnsrollemønstre tar tid. Den samlede innsats fra u-landenes myndigheter og fra det internasjonale bistandsfellesskapet har vært for liten. Kristelig Folkeparti er utålmodig på vegne av de fattigste, som fortjener et bedre liv. Vi skulle ønsket en enda sterkere fattigdomsorientering fra Regjeringens side, for det er de fattigste og mest nødlidende som har det aller sterkeste behov for bistand.

Vi er utålmodige på vegne av kvinner som fortjener likestilling i stedet for diskriminering. Vi er utålmodige på vegne av jenter som trenger utdanning. Kristelig Folkeparti beklager at Regjeringen ikke lenger har utdanning som et prioritert satsingsområde. Vi vil jobbe for at det igjen skal bli opprioritert, ikke minst av hensyn til jenters rett til utdanning. Skal vi nå tusenårsmålene, må det satses mer her, ikke mindre.

Vi er utålmodige på vegne av kvinner som fortjener bedre helsetilbud, slik at vi får ned mødredødelighet og barnedødelighet. Det er bred støtte til tung satsing på å nå tusenårsmålene om redusert mødredødelighet og barnedødelighet. Det er positivt at dette følges opp, og jeg vil gi Regjeringen honnør for dens internasjonale initiativ på dette feltet, som har vakt stor og bred oppsikt og fått tilslutning.

Kristelig Folkeparti er utålmodige på kvinnenes vegne. Derfor er vi glad for at stortingsmeldingen er ambisiøs i sine generelle mål. Men vi hadde kanskje forventet mer operative resultatmål som gjør det mulig å måle hvor effektivt man oppnår det man vil. Her er ikke meldingen god nok. Det påpeker vi i en merknad som hele opposisjonen i Stortinget står bak. Det er også en svakhet at meldingen ikke redegjør tilfredsstillende for utviklingen av et kompetansesenter. Vi har tidligere støttet tanken om dette, men Regjeringen har ikke gitt den nødvendige konkretiseringen av den ideen i meldingen.

Arbeidet for kvinners rettigheter og likestilling krever en helhetlig strategi. Kampen må føres langs sju hovedakser:

• Kvinner og menn skal delta på like vilkår i politikken.

• De skal delta på like vilkår i det økonomiske liv.

• De skal ha lik adgang til utdanning.

• De skal ha rett til helsetjenester og ha seksuell integritet.

• De skal ha krav på et liv uten vold.

• Kvinner skal ha en likeverdig rolle i freds- og forsoningsarbeid og delta på like vilkår i arbeidet med klima, miljø og humanitære kriser.

Disse generelle siktemål er det bred enighet om i Stortinget. Jeg vil i denne sammenheng gi honnør til saksordføreren og resten av komiteen for vilje til å finne samlende formuleringer på praktisk talt alle punkter i denne innstillingen. Det er viktig, for det er en svær jobb, og den står vi sammen om.

Det gjelder også det følgende punktet: I meldingen pekes det på det problemet at i enkelte deler av verden foretas det flere aborter på jentefostre enn på guttefostre. Ifølge beregninger presentert av organisasjonen Plan resulterer dette i et jenteunderskudd på rundt 100 millioner jenter. Det nevnes i meldingen, men overraskende nok uten at det gis noen føringer for hva en vil gjøre fra norsk side. Det er noe komiteen retter opp samlet. Det er positivt at hele komiteen mener at hensynet til disse ufødte jentene som aborteres bort, er et stort problem ut fra deres menneskeverd. Det heter at

«i kampen mot diskriminering og for menneskeverd og likeverd er kjønnsdiskriminerende abortpraksis et stort problem».

Vi er glad for at vi har fått hele komiteen med på å slå fast at det fra norsk side må drives et aktivt arbeid for å motvirke denne diskriminerende abortpraksisen.

Med den sterke og brede støtte som hele Stortinget gir arbeidet for kvinnerettet bistand og kvinners rettigheter, er det satt ambisiøse mål. Nå er det Regjeringens ansvar å levere resultater. Nå, som før, må vi regne med at vi trenger tålmodighet før målene nås. Den tålmodigheten og den vedvarende innsatsviljen skal vi utvise. Denne saken er for viktig til at den kan nedprioriteres til fordel for skiftende medieoppmerksomhet eller politiske trendskifter.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [10:44:56]: La meg først få rette en takk til saksordføreren for godt og grundig arbeid med stortingsmeldingen.

La meg så starte med å si at det er meget positivt at Regjeringen har lagt fram denne meldingen. Erfaringer har til nå vist at integrering av likestillingspolitikk, såkalt «mainstreaming», ikke virker. En målrettet kvinnepolitikk er nødvendig om vi skal få resultater for verdens fattigste, der flertallet er nettopp kvinner. Jeg vil også takke saksordføreren for å ha bidratt til å skjerpe både budskap og tiltak enda mer, og langt på vei har fått en samlet komite med på det.

For Senterpartiet er det avgjørende at vår kvinnerettede utviklingspolitikk rettes inn mot å bistå til at kvinner kan ta grep om egen situasjon, og at samfunnet som et hele får nytte av kvinners kompetanse og evner. Dette gjøres gjennom å støtte kvinners organisasjoner og kvinners plass i organisasjoner. Det gjøres også gjennom å bidra til kvinnedeltakelse i alle fora og i produksjon på alle nivå - ikke bare som underbetalte arbeidere nederst på rangstigen og som jordbrukere uten rettigheter eller støttesystem.

Jeg vil også påstå at gjennom å støtte kvinners deltakelse i det politiske liv, vil bl.a. kampen for demokrati og mot korrupsjon bli styrket. Samtidig er demokratisk deltakelse av kvinner en prosess som tar tid. Senterpartiet startet i 2005 et tverrpolitisk partibyggingsprogram i Tanzania. Prosjektet skulle styrke partideltakelse nedenfra.

Vi konstaterte at vi måtte starte helt fra bunnen av, med å opplyse kvinner på landsbygda om deres rettigheter til å delta i det politiske liv. Bare det å vite om sine rettigheter gav disse kvinnene en selvfølelse, en verdighet og en styrke til å kjempe for de samme rettighetene - kjempe for aksept i hjemmet og kjempe for å få sine plasser i de politiske prosesser. Det er ofte bedre stilte kvinner som i dag velges inn i politikken, styrer og råd.

Det vi også opplevde, var at mange unge kvinner som lærte om sine politiske rettigheter, ble veldig tent, og de har bevart sitt engasjement og sin vilje til å kjempe, tross tidlig inngåtte ekteskap og andre forpliktelser.

I arbeidet vårt var det krav om at det skulle være like mange kvinner som menn i prosjektet på alle nivå. Det var en langvarig kamp. Hadde partiene fått plukke ut selv, ville det verken ha vært kvinner eller ungdom med. Det hjelper kvinner i deres kamp for rettigheter å stille krav.

Norge kan og skal bidra med å være en tydelig stemme for kvinners rettigheter, og for å styrke kvinners rettigheter ytterligere på alle nivå, både i internasjonale fora og i våre bilaterale samarbeidsforhold. Kvinner er de mest diskriminerte i nesten alle samfunn, og kvinner og jenter med såkalte avvik er enda lavere på rangstigen. Det gjelder både kvinner og jenter med funksjonshemning og kvinner med ulik seksuell legning. Gjennom å være en slik tydelig og radikal stemme skal Norge også bidra til å skape et rom for den kampen som kvinnene må kjempe og prioritere selv.

Samtidig er ikke dette nok. Denne regjeringen grep tak i det faktum at Verdensbankens og IMFs tøffe krav til strukturrasjonalisering for lån og gjeldslette har bidratt til kutt i offentlig velferd og utdanning, som spesielt har rammet kvinner og jenter. Det samme gjelder krav om liberalisering av import og landbruksproduksjon. Når lokal produksjon undermineres av subsidiert import, er det kvinner som lider mest, kvinner som mister inntekten og kvinner som ikke får råd til å sende barna på skolen.

Derfor er det avgjørende at Norge og Regjeringen bidrar til å hindre - og endre - internasjonal politikk som reduserer spesielt kvinners handlingsrom til å skape endring.

Vi vet fra vårt eget samfunn at det er langt igjen til vi har likestilling, f.eks. likelønn mellom kjønn, og lik lønn mellom kvinne- og mannsdominerte yrker. Vi vet også at omfordeling av makt og ressurser mellom kjønnene krever mobilisering av gutter og menn. Bevisstgjøringsarbeid som skjer på grunnplanet, sammen med norske kvinneorganisasjoner, bl.a. på Filippinene mot handel med kvinner, er et eksempel på et slikt viktig nybrottsarbeid. Derfor er denne kvinnemeldingen velkommen og nødvendig, og vi må anta at den vil kreve oppfølging i overskuelig framtid.

Et tydelig mål med kvinnemeldingen er at kvinner og menn skal delta på like vilkår i det økonomiske livet. Kvinner er produsenter, viktige produsenter, men har ofte begrenset kontroll over og eierskap til produksjonsressursene som de forvalter, og lite tilgang til støtteordninger og rimelige kreditter. Spesielt gjelder det innen landbruket. Det er ikke bare en frase når vi sier at den afrikanske bonden er en kvinne. Derfor er den varierte produksjonsstrukturen, med vekt på småskalaproduksjon og støtte til å benytte størst mulig grad av lokale ressurser, gjødsel, såkorn og enkle og effektive vanningssystem, avgjørende. Men det er også viktig at hun ikke utkonkurreres av subsidierte landbruksprodukter. Det er også viktig at hun ikke utkonkurreres av matvarehjelp, som altfor ofte har kommet når det har vært overskuddsproduksjon, spesielt i USA. Derfor er det bra at det de siste årene har blitt fokusert på at matvarehjelp bør være i form av økonomiske bidrag som varsomt kan brukes til å kjøpe lokal mat. Regjeringen er tydelig på denne linjen. Det er bra. Kvinner er sentrale for matvaresikkerheten i de fattige land. FNs matvareorganisasjon, FAO, anklager giversamfunn, de globale institusjoner og nasjonale myndigheter for å ha sviktet landbruksbistanden. Senterpartiet er glad for at det er et samlet storting som mener at Norge har et spesielt ansvar for å bidra til å støtte spesielt kvinner i landbruket.

Mellom 80 og 90 pst. av familier med eneforsørgere har kvinner som forsørgere. Det ligger tunge byrder på kvinner. Barna blir dermed avhengige av én kvinnes inntekt. Disse er ofte i uformell sektor eller nederst på lønnsskalaen i formell sektor. Arbeidsrettighetene og betingelsene for disse kvinnene er ofte svært dårlige. Derfor er det avgjørende at Regjeringen følger opp retten til anstendig arbeid og arbeidsbetingelser, som definert av ILO.

Jeg mener at Telenor-saken i Bangladesh viser at det er avgjørende at det jobbes med næringslivets samfunnsansvar, som varslet i kommende stortingsmelding. Samtidig tror jeg ikke det er nok med frivillige retningslinjer. Det må til bindende retningslinjer globalt. Samtidig viser all erfaring at det er en viktig signaleffekt at noen land går foran. Bindende minimumsstandarder bør kunne etableres for å sikre at norsk næringsliv i utlandet har plikter, ikke bare rettigheter, når de etablerer seg.

Utdanning av jenter er kjernen til likestilling og til å styrke kvinners og jenters rettigheter og stilling i samfunnet. Men også mange kvinner har vokst opp uten tilgang til utdanning. Derfor er det avgjørende at en både legger til rette for lik tilgang til utdanning for barn og utformer relevante utdanningstilbud for kvinner, tilbud som er tilpasset deres livssituasjon og behov.

Til slutt vil jeg understreke at kvinner, både i fredsarbeid og arbeid med humanitære katastrofer, tradisjonelt er blitt sett på som passive mottakere. De er blitt sett på som offer, og deres behov er blitt antatt av menn og av utenlandske hjelpearbeidere. Jeg tror at vi med denne meldingen har tatt et første skritt med hensyn til å se på kvinner som operasjonelle aktører. Det handler om deltakelse ikke bare når det skal tas beslutninger, men i gjennomføring også. Det er som oftest kvinner som er de hardest rammede. Samtidig er det kvinner som i størst grad kjenner til overlevelsesstrategier, formelle og uformelle strukturer - hva som kan redusere sårbarhet. Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet staker ut viktige prinsipper. Den har kommet i stand som resultat av et globalt samarbeid mellom kvinneorganisasjoner, men det er fortsatt langt igjen før perspektiver og holdninger lokalt og blant hjelpearbeidere og diplomater gir kvinner den rollen de bør ha.

Det er fremdeles langt igjen til målet om integrering av kvinners rettigheter er oppnådd i hele utviklingspolitikken i Norge og internasjonalt. Jeg er glad for at vi nå har fått denne meldingen på plass.

Anne Margrethe Larsen (V) [10:55:56]: Jeg vil innledningsvis berømme Regjeringen for å ha laget en stortingsmelding om et viktig tema som faktisk angår oss alle - og takk til saksordføreren, som har lagt ned et betydelig forarbeid i denne settingen.

Jeg stiller meg helt og holdent bak den vurderingen om at kvinners rettigheter ikke bare er et mål i seg selv. Det er også en nødvendig forutsetning for å nå andre utviklingspolitiske mål. Hvis halve befolkningen i et land undertrykkes eller holdes nede gjennom kvinnefiendtlige kjønnsrollemønstre og tradisjoner, vil det redusere mulighetene for å fremme utvikling og bekjempe fattigdom.

Som gruppe kommer kvinner langt dårligere ut enn menn på statistikken når det gjelder oppfyllelse av FNs tusenårsmål. Selv om bare to av målene går direkte på kvinners rettigheter og likestilling, er dette av betydning for å nå alle de øvrige tusenårsmålene. Jeg synes derfor det er positivt at meldingen legger opp til en bred og tydelig innsats, også på sensitive områder knyttet til religion og tradisjoner. Videre synes jeg det er positivt at innsatsen ikke bare skal omfatte jenter og kvinner, men også gutter og menn.

I de fleste land dominerer gutter og menn de områdene hvor kvinner diskrimineres. Menn spiller dermed en viktig rolle i arbeidet for å fremme kvinners rettigheter. Mer konkret bør mange menn påvirkes til å gi slipp på gamle kjønnsrollemønstre og til å gi kvinner anledning til å delta fullt ut i økonomiske, politiske og sosiale prosesser. Dette gjøres best ved å vise at også menn tjener på et mer likestilt samfunn. Når fastlåste kjønnsrollemønstre løsner, får også menn større frihet til å ta individuelle valg. Som en sosialliberaler føles det riktig å understreke dette. Det gir også sterke inntrykk å møte aktive kvinner som kjemper for sin likestilte plass i samfunnet og grunnleggende rettigheter - senest fire kvinneorganisasjoner i Nicaragua og småbedriftseiere i et fattig Angola.

I sum vitner den framlagte stortingsmeldingen om et høyt ambisjonsnivå, både i bredden og i dybden. Slik jeg ser det, framstår meldingen som en oppfølging av den rød-grønne regjeringens intensjon om å gjøre kvinner og likestilling til ett av de fire hovedsatsingsområdene innen bistandspolitikken.

Sett i lys av dette forstår jeg ikke helt Regjeringens prioritering i revidert nasjonalbudsjett for 2008, der det foreslås at det skal gis 16,5 mill. kr mindre til kap. 168, Kvinner og likestilling. Dette står ikke helt i stil med de høye ambisjonene som Regjeringen her har gitt til kjenne. Nå har jo representanten Valle og flere andre fra regjeringspartiene i sine innlegg nevnt at Regjeringen ikke vil redusere denne posten. Det er jeg glad for.

Når dette er sagt, hører det med å nevne at en politikk med sikte på å fremme kvinners rettigheter og likestilling kan føres langs mange ulike spor. Man kan satse på konkrete og målrettede tiltak, og man kan la hensynet til kvinners rettigheter og likestilling gjennomsyre all annen bistand, såkalt «mainstreaming».

Jeg har imidlertid liten tro på et argument som går på at en reduksjon i bevilgningen kan kompenseres med å bli flinkere til å integrere hensynet til kvinners rettigheter og likestilling i all annen bistand. Et problem her er at resultatene fra en slik innsats er mye vanskeligere å måle enn resultatene fra mer konkrete kvinnerettede tiltak. Man vil derfor bestandig kunne gjemme seg bak at man nå er blitt flinkere til å integrere likestilling i all annen bistand.

Venstre har faktisk også i forslaget til revidert nasjonalbudsjett foreslått å beholde bevilgningen til kap. 168, ikke redusere den. Vi ønsker fullt trykk på så vel konkrete kvinnerettede tiltak som «mainstreaming».

Erfaring viser at norsk politikk for å integrere kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet har vært preget av høye ambisjoner, men innsatsen har i praksis ikke alltid vært systematisk nok. Videre kan Norge vise til mange gode og viktige resultater på tiltaksnivå, men disse har i liten grad bidratt til dyptgripende endringer.

Ikke desto mindre mener jeg at Regjeringen må satse videre på begge typer tiltak, og at det er et betydelig ubrukt potensial knyttet til dem. Dette krever nok en mer systematisk innsats og aktive grep for å sette noen av de gode intensjonene i denne stortingsmeldingen ut i livet. Kvinnerettet innsats må ikke komme i tillegg til, eller på toppen av, alt det andre, men gjennomsyre alt en gjør. Regjeringen kan i dette arbeidet trekke på de seks kvinnerettede handlingsplanene som forelå før den begynte på arbeidet med denne meldingen.

Krig, konflikt og uro rammer kvinner og menn på forskjellig måte. Et særtrekk ved de fleste voldelige konflikter er at sivilbefolkningen utsettes for grove og ofte systematiske overgrep. Dette rammer ofte kvinner og barn. Voldtekt som et middel innen krigføring eller for å undertrykke en gruppe er dessverre ikke et ukjent fenomen i vår tid. Det samme gjelder bruk av gutter som soldater og jenter som sexslaver. Jeg reagerer på at kvinner og barn nesten automatisk defineres inn i en offerrolle. Dette gjelder ikke bare i forbindelse med krig og uroligheter, men også i forbindelse med underutvikling og fattigdom generelt. I mange tilfeller er det berettiget. Kvinner stiller svakt og er ofte en svært utsatt gruppe. Men dette bør ikke skygge over det faktum at kvinner også kan framstå som en betydelig og ubrukt ressurs. Dette gjelder bl.a. med hensyn til å fremme fred og forsoning etter krig og uroligheter og å bidra til økonomisk utvikling. Etter en voldelig konflikt er det jo ofte kvinner som framstår som de første til å yte nødhjelp, og som de første til å få hjulene i gang igjen. Jeg er derfor enig i at kvinners kompetanse og kapasitet må anerkjennes og brukes fullt ut i forbindelse med konfliktforebygging og freds- og gjenoppbyggingsprosesser. Dette bør ikke forbli en mannsdominert arena.

Jeg vil også peke på hvilken betydningsfull rolle kvinner kan spille med hensyn til å fremme næringsutvikling for å bekjempe fattigdom. Kvinner utgjør flere steder i Afrika ryggraden innen jordbruket. Videre har de i mange tilfeller vist seg som dyktige entreprenører som betjener mikrokredittlån på en ansvarsfull måte. Jeg er derfor opptatt av å fremme en kvinnerettet næringsutvikling innen vår utviklingspolitikk. Mikrobedrifter, småbedrifter og mellomstore bedrifter med lokal forankring, og som trekker på lokale ressurser, herunder også kvinnelig kompetanse og arbeidskraft, står sentralt. Jeg mener det her er et stort ubrukt potensial.

Jeg er også opptatt av at fokus på kvinners helse, ikke minst i forhold til graviditet og fødsel, holdes sterkt, og dessuten av den store betydning utdanning har for jenter og kvinner.

Jeg vil også vektlegge betydningen av at utviklingsland har et eierskap til sin egen utvikling. Norge må ikke, som et relativt betydningsfullt giverland, bruke bistand for å tvinge gjennom egne politiske prioriteringer. Mer konkret bør tiltak for å fremme kvinners rettigheter og likestilling i størst mulig grad forankres lokalt. De som berøres, bør få et eierskap til prosessen. Selv om vi synes at Norge har funnet en god modell for likestilling, kan ikke denne uten videre eksporteres til andre land. Jeg mener at vi her er inne på et område som krever tålmodighet, respekt og sensitivitet. Hvis vi turer for fort fram, kan våre samarbeidspartnere velge å lukke døren og se en annen vei.

Til slutt vil jeg framholde at Venstre ikke stiller seg avvisende til ideen om å opprette et nytt kvinnerettet kompetansesenter, som foreslått av Regjeringen. Jeg er som flere andre åpen for at Forum for kvinner og utviklingsspørsmål skal kunne få mulighet til å fungere som et senter for at utviklingsmidler når ut til grasrotorganisasjoner i fattige land. Men, jeg mener samtidig at dette er det ikke redegjort nok for, verken med hensyn til omfang eller funksjon. Det kan f.eks. overlappe med virksomheten til andre eksisterende organer og fora. Jeg forutsetter derfor at Regjeringen utreder dette før vi kan ta endelig stilling til denne gode ideen. Denne stortingsmeldingen fortjener nemlig tydelige mål og aktive handlinger framover.

Statsråd Erik Solheim [11:06:01]: Flere talere har vektlagt at det er historisk at en regjering legger fram, og at en nasjonalforsamling behandler, en stortingsmelding om et så viktig tema som kvinner i utviklingspolitikken. La meg takke Stortinget for et veldig godt samarbeid om dette. Selv om selvfølgelig Regjeringen, og jeg, gjerne vil ta æren for det som har skjedd, så tror jeg vi må være ærlige nok til å si at det er ikke sikkert dette hadde skjedd hvis det ikke hadde vært for det sterke påtrykket fra aktive kvinner i mange partier i Stortinget, og også fra noen menn.

Dette er en sak hvor Stortinget har tatt initiativ og ønsket at Regjeringen skal følge opp. Vi har fulgt opp, og det har vært et godt samarbeid. Jeg vil si at debatten avspeiler enighet, og hvis jeg spøkefullt kan si det: Det som mest av alt symboliserer enigheten i debatten, er at Fremskrittspartiets innlegg her åpenbart ville kvalifisert for medlemskap i samtlige norske kvinneorganisasjoner. Det viser vel at verden går framover, og at vi kan stå sammen om mye.

Jeg synes saksordføreren, Ågot Valle, satte en overskrift på hele debatten. Hun sa: «Politikken må utvikles med kvinnebrillene på.» Det synes jeg egentlig er kjernen i saken - de store, viktige feltene som ikke er direkte kvinnespørsmål: fred, økonomisk utvikling, økonomisk vekst, næringsliv. Representanten Samuelsen var inne på næringslivets sosiale ansvar. Alle disse spørsmålene må ses med «kvinnebrillene på». I tillegg er det en rekke separate kvinnespørsmål knyttet til helse, vold, utdanning osv. Man må altså ta både de spesifikke kvinnespørsmålene og de brede spørsmålene, og se alt med kvinnebriller på. Det tror jeg er det vi kanskje mest av alt skal ta med oss fra denne debatten.

Selvsagt er det slik at også kvinner påvirkes aller mest av politikken på de brede områdene. Kvinner i et land med krig blir annerledes påvirket av dette enn menn i et land med krig. Men for begge vil nesten alltid det viktigste være å få stoppet krigen. Ethvert tiltak som bidrar til det, vil også være et viktig tiltak for kvinner i et land med krig.

Kvinner lider mer i verden under energimangel. Når flertallet av Indias befolkning, f.eks., ikke har adgang til elektrisk strøm, betyr det at kvinnenes arbeid blir ekstra tungt som følge av dette. Så noe som selvsagt både menn og kvinner i India vil ha en enorm glede av, er om vi klarer å bidra til utvikling av solenergi, vannkraft eller hva det måtte være. Næringslivets sosiale ansvar er et annet slikt område, hvor en i en god del tilfeller ser at kvinnene har de største problemene, men det er mye å hente på den brede politikken.

Jeg er veldig glad for at mange har vektlagt at vi ikke skal se kvinner først og fremst i en offerrolle. Det er kvinner i noen spesifikke situasjonen, kanskje aller mest knyttet til voldtekt og vold mot kvinner, og i en del situasjoner som kjønnslemlestelse, men framfor alt utgjør kvinner over halvparten av befolkningen i de fleste land, og disse er mer enn i stand til å tale sin egen sak. De er en helt avgjørende kraft for ethvert vesentlig samfunnsforhold, ikke minst for økonomien. Verdensbanken har laget en rapport som har en tittel som appellerte til meg, og det er: «Gender Equality as Smart Economics». Kjernen i det er selvsagt å se at uten kvinners ledende rolle og kvinners økonomiske kraft er det veldig vanskelig å tenke seg at et land skal kunne ha en økonomisk framgang. Det er bare å se på vårt eget land. Hvis ikke vi hadde fått nesten alle kvinner inn på arbeidsmarkedet i løpet av én generasjon, er det umulig å tenke seg at vi ikke ville vært vesentlig tilbakesatt økonomisk i forhold til der vi står i dag. Så de store kvinnepolitiske spørsmål er sammenvevd med all politikk, men der er også en del spesifikke kvinnespørsmål.

Her tillater jeg meg å komme med en hyllest til middelklassekvinner. Jeg mener i bunn og grunn at middelklassen er den mest undervurderte samfunnsklasse overalt. Vi på venstresiden har hatt en tendens til å hylle arbeiderklassen, og det er vel og bra. Folk på borgerlig side har hatt en tendens til å hylle de aller best stilte. Men veldig ofte er det den brede middelklasse som faktisk er den som holder mange samfunn oppe, og som i mange sammenhenger er den viktigste forankring av helt grunnleggende demokratiske verdier og andre verdier. I alle samfunn som vi kjenner, har det vært slik at det har vært middelklassekvinner som i all hovedsak har gått i spissen for kvinnereformene, de som vi har sett i Norge, og de som vi nå ser i mange andre land. Slik er det også med nesten all annen samfunnsmessig endring. Den kan ikke starte med de aller fattigste, de som har det aller vanskeligst, de som ikke vet hva de skal spise i morgen, de som ikke aner hvordan de skal få skrapt sammen nok penger til å hangle seg gjennom fra dag til dag. Det er veldig sjelden at de vil ha overskudd nok til å ta den samfunnsmessige ledelse som skal til for å endre samfunnsutviklingen.

Det har vist seg i neste alle land, ikke minst i vårt eget, at det var sanitetskvinner, kvinnene innenfor næringsliv, kirke og arbeiderbevegelse som drev de samfunnsmessige endringene fram. Veldig mange av disse var kvinner fra middelklassen. Derfor skal vi heller ikke kreve at alle våre kvinnepolitiske tiltak skal ha en umiddelbar fattigdomsorientering, i den forstand at de skal nå de aller fattigste umiddelbart. Det å endre de brede rammene for samfunnsutviklingen er også det som endrer kvinners situasjon, og det har vært middelklassekvinner, systematisk i land etter land, som har gått i spissen for det. La oss akseptere det, og la oss gi dem støtte i det arbeidet de driver i mange land.

Dette er et budskap Stortinget har hørt fra meg mange ganger tidligere: Verden går ikke fra vondt til verre. Også på kvinneområdet er det mange ting som går fra bra til bedre. Se på situasjonen når det gjelder utdanning. Den nepalske grunnlovgivende forsamling vedtok i går å avvikle kongedømmet i Nepal med - jeg tror det var - 540 mot 4 stemmer. Det er vel et av de klareste flertall som noensinne har vært i et tilsvarende spørsmål i noe land. Men det som det ikke snakkes mye om, er det underliggende, nemlig at jenter og gutter nå starter opp på skole i Nepal i akkurat samme antall. Det er ingen forskjell. Det kan nok være en tendens til at jenter slutter noe tidligere, men de starter, nær sagt, alle sammen - et enormt framskritt. I nabolandet Bangladesh, som altså er et muslimsk land, som jo avviser at det er religionen som er den avgjørende faktor her, skjer akkurat det samme. Det er nå flere jenter enn gutter som starter på skole i det muslimske Bangladesh. Og enda mye viktigere, selvsagt, er det at dette nå nærmer seg 100 pst. både i Nepal og Bangladesh, der det i begge land nå er rundt 90 pst. av barna som begynner på skole. Med andre ord: enorme framskritt, og også enorme framskritt for likestilling, fordi i begge land, og dette er blant verdens fattige land, er det både jenter og gutter som starter på skole.

Vi har tidligere i Stortinget vært inne på den drastiske revolusjon som skjer i mange land ved at mange flere kvinner kommer inn i politikken. Jeg tror det var saksordføreren som trakk fram at det er nesten 50 pst. kvinner i nasjonalforsamlingen i Rwanda, og en rekke afrikanske land har nå kvinnelig finansminister, kvinnelig utenriksminister osv. - tradisjonelle maktposisjoner.

Hvis jeg skal trekke fram et området som jeg føler kanskje har fått for liten oppmerksomhet, og hvor det er opplagt at det ikke bare er framskritt, er det vold mot kvinner. Det er veldig få ting som kan tenkes å være verre for et menneske enn å sove om natta og ikke ane om dette er natta det igjen skal øves vold mot meg, enten det er mannen min som er trusselen mot meg, naboene mine, eller en væpnet gruppe som finnes i høydene rundt huset mitt. Burundi, som er et lite land i Afrika, har nettopp hatt et betydelig voldsnivå i og rundt hovedstaden. Det betyr at kvinner ikke sover trygt om natta. På Øst-Timor, som jeg besøkte i forrige uke, var det altså vold i 2006. Det var ikke mange mennesker som døde, men 15 pst. av befolkningen tok på flukt. Mange av dem var kvinner, og mange av dem var også redd for kjønnsspesifikk vold, redd for å bli voldtatt, fordi samfunnet var i oppløsning. Jeg tror det er veldig vanskelig for oss - for menn spesielt, men også selvfølgelig for kvinner i Norge som lever under trygge forhold - virkelig å føle den frykten som man har i et samfunn hvor det ikke er noe politi, og hvor de militære gruppene man ser, ikke er der for å beskytte deg, men kanskje tvert imot for å angripe deg. Som Anne Margrethe Larsen var inne på, i noen tilfeller er voldtekt et systematisk middel til å vinne kriger, i betydning å terrorisere befolkningen. Det er ikke noe som skjer fordi man ikke har god nok kontroll med sine soldater og yre mannfolk løper rundt og gjør ondsinnede ting. Det er et systematisk og planmessig middel i krig - som vi så i tidligere Jugoslavia, og som vi nå ser i Kongo f.eks. Det er noe av det mest avskyelige som eksisterer, så la oss være resolutte i kampen mot alle dem som organiserer voldtekt som middel i krig.

Så er det kommet opp en rekke spesifikke spørsmål i debatten. La meg bare forsøke å svare på noen av dem. Både Finn Martin Vallersnes og Dagfinn Høybråten var inne på behovet for mer systematisk arbeid med indikatorer som viser om vi går i riktig retning eller ikke. Jeg deler det. NORAD er satt i gang med å utarbeide slike indikatorer, og de vil komme med en midtveisgjennomgang i 2009 for å se om vi kan lykkes med å utvikle indikatorer for å måle om det går framover eller ikke. Vi arbeider også med å se på en likestillingsbudsjettering. Vi ser på hvordan man kan måle om budsjettet bidrar til de nødvendige framskritt.

Vi deler helt sikkert den oppfatning at mange av de store framskrittene i kvinnekampen ikke er lett å måle fra minutt til minutt, eller fra dag til dag. Det er jo bare å se på vårt eget samfunn, hvordan det er fundamentalt endret på én generasjon. Alt som gjelder kvinnespørsmål, er helt annerledes i Norge i dag enn det var da jeg var guttunge. Det var ikke lett å se endringene hver dag eller hver måned, selv om vi i dag med et historisk blikk kan se at det gikk resolutt en annen vei når det gjelder barnehage, abort, kvinner i ledende stillinger, kvinner i politikk, kvinnelige prester, kvinnelige leger eller hva det nå enn måtte være. Det faktum at jenter i Norge nå gjør det bedre i samtlige fag på skolen, fra doktorgrad til barnehage, var i hvert fall ikke noe jeg ble fortalt da jeg var gutt, at det var slik det kom til å gå. Poenget er at det ikke alltid er lett å se endelige historiske endringer fra måned til måned selv om det går i en positiv retning, men vi skal forsøke å måle det bedre enn vi klarer å gjøre det i dag.

Ågot Valle spurte om Accra-konferansen når det gjelder bistandsspørsmål. Der vil statssekretær Håkon A. Gulbrandsen delta, og vi skal bidra til at kjønnsperspektivene kommer tydelig fram. Jeg vil delta på den såkalte Doha-konferansen om finansiering for utvikling, som er en stor begivenhet når det gjelder hvordan bistand kan brukes fornuftig i verden, og de andre pengene som dreier seg om utvikling, næringsliv, korrupsjonspenger osv. Også der skal vi bidra til at kvinne- og likestillingsperspektivene kommer inn.

Så tar jeg avstand fra Dagfinn Høybråtens påstand om at Regjeringen ikke setter utdanning som en vesentlig del av politikken. Det er det. Norge har vunnet i nesten alle internasjonale konkurranser - i den grad man kan snakke om det - om å være best på utdanningsbistand. Så det er en helt særnorsk debatt at vi skulle være veldig dårlig på det området. Vi satser mer penger på utdanning og helse enn på noe annet punkt i utviklingsbudsjettet, så jeg kan ikke akseptere den påstanden. Og vi arrangerer den såkalte «Education for All»-konferansen her i Oslo i desember, som et internasjonalt symbol på at Norge ikke henger etter, men tvert imot er et sentralt land i førersetet når det gjelder utdanningsbistand.

Derimot er jeg veldig enig med Dagfinn Høybråten i spørsmålet om kjønnsselektiv abort. Det tror jeg er et undervurdert internasjonalt problem. Det er selvfølgelig et moralsk problem som ble tatt opp her, men det er også et langsiktig, politisk problem som det er verd å tenke igjennom. Altså: Hva skjer med et samfunn når det begynner å få 85 jenter for hver 100 gutter? Det er et historisk eksperiment vi ikke kjenner fra noen gang tidligere. Man har i land med krig av og til hatt atskillig flere kvinner enn menn, men jeg kjenner ikke noe historisk samfunn hvor man har hatt atskillig flere menn enn kvinner. Hvis den nåværende utviklingen i noen land skulle få lov til å fortsette over tid, så vil man altså en gang i framtiden, når folk kommer i moden alder og skal gifte seg, i en del samfunn ha et klart mannsoverskudd. Jeg tror også man burde vurdere de sosialpsykologiske og politiske konsekvensene av en slik utvikling. Interessant nok er ikke dette et fattigdomsfenomen. Hvis man skal få barn, er det ofte i middelklassen at ønsket om en gutt er sterkest. Så det er i betydelig grad et middelklassefenomen å premiere gutter og abortere bort jenter. Jeg imøteser derfor en betydelig mer internasjonal debatt om dette. Jeg er helt sikker på at myndighetene i India og i Kina, som er aktuelle land, er like bekymret for dette som oss. Det er ikke et tema der det egner seg å reise rundt med en internasjonal pekefinger, men et tema som egner seg for en internasjonal dialog om hva vi kunne tenke oss å gjøre for å redusere problemet.

La meg til slutt si: Ågot Valle og flere andre var inne på Sudan-konferansen, som ble arrangert i Oslo for 14 dager siden, om fredsprosessen i Sudan. Den illustrerte jo de problemene vi har med kvinnespørsmål i fredsprosesser. Vi løser ikke problemene ved å late som om de ikke eksisterer. Det var vi som måtte ta hånd om og bringe kvinner fra Sudan inn der. Det var ikke noe sterkt ønske fra partene i konflikten om å bringe kvinnespørsmålene aktivt på dagsordenen. Det er veldig få av de sentrale lederne på noen av sidene i konflikten som er kvinner, og det er antakelig enda færre av de ledende fredsforhandlerne som er kvinner. Da jeg drev med fredsprosessen på Sri Lanka i mange år, var det jo ingen sentrale kvinner i den fredsprosessen, bortsett fra presidenten på Sri Lanka. Det gjaldt enten man så på partene i konflikten eller på forhandlersiden. Her er det masse å gjøre. Norge arrangerer hver juni en stor internasjonal konferanse for fredsmeglere. Vi har hatt betydelige problemer med å finne kvinner som har spilt en sentral nok rolle i fredsprosesser rundt omkring på kloden til at de er naturlige deltakere på en slik konferanse. Da snakker jeg altså ikke om de mange kvinner som er støttespillere for fredsprosesser, som er aktive i frivillige organisasjoner. Det er masse kvinner som gjør en fantastisk innsats der, men inne i den innerste kjernen av fredsprosessene, der de militære og andre avgjørende beslutninger blir tatt, er det få kvinner. Jeg tror Norge vil kunne gjøre mer for å få flere kvinner fram i slike posisjoner.

La meg så bare helt til slutt si at den danske utviklingsministeren, Ulla Tørnes, har tatt et initiativ som jeg har meldt meg som en av de sterkeste støttespillerne for. Det er å få det såkalte millenniumsmålet om likestilling, tusenårsmål nr. 3, mer fram. Det har vært en tendens til å være et av de glemte tusenårsmålene. Hun har fått et bredt internasjonalt engasjement fra både politikk og næringsliv for å bidra til å få det tusenårsmålet fram, og fra norsk side gjør vi hva vi kan for å støtte det danske initiativet på dette området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:22:11]: Jeg ønsker bare å rette oppmerksomhet mot et land som går fra vondt til verre, etter min oppfatning. Det er Nicaragua, som har en abortlovgivning som setter både mors og barns liv i fare. Denne har blitt til ved en konstellasjon mellom en radikal president og tidligere revolusjonshelt, Ortega, og den katolske kirke. Det er et land uten seksualundervisning, hvor antall tenåringsgraviditeter er enormt, og hvor utfordringen for unge jenter og kvinner er deprimerende. Jeg besøkte selv landet i januar og synes det er fortvilende.

Norge er en bistandsaktør. Vi er i dialog med myndighetene. Hvordan kan vi endre på denne fortvilte situasjonen?

Statsråd Erik Solheim [11:23:04]: Jeg må på sparket innrømme at jeg er ingen spesialist på Nicaragua. Det vakte betydelig internasjonal forundring, som Morten Høglund sa, da Daniel Ortega, muligens for å vinne valget, i siste fase av valgkampen lanserte seg selv som en særlig restriktiv politiker når det gjaldt abort. Den alliansen som man ser i Nicaragua, slik det også framføres her, mellom en sterk, konservativ kirke og en tilsynelatende venstreorientert president, er uvanlig i en internasjonal målestokk.

La meg foreslå at jeg på basis av det Morten Høglund nå legger fram, tar kontakt med vår ambassadør i Nicaragua for å diskutere med ham om det er måter Norge positivt kan påvirke politikken. Det er jo ikke alltid slik at en hevet pekefinger er den rette måten. Jeg skal iallfall diskutere med ham om det er måter vi kan bidra til å finne en løsning på det vi står sammen om, på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Marit Nybakk (A) [11:24:22]: Jeg vil først takke saksordføreren for et utmerket arbeid med denne stortingsmeldingen.

Jeg er veldig stolt over en regjering som har lagt fram en melding for Stortinget der det understrekes at vi må bidra til at kvinner gis mulighet til å innta sin rettmessige plass i utviklingsprosessene, og som tar på alvor at tusenårsmålene aldri kan nås uten at jenters og kvinners hverdag og livssituasjon endres. To tredjedeler av verdens fattige er kvinner, som også Anette Trettebergstuen og Ågot Valle understreket. Jeg vil legge til det som også Valle og Trettebergstuen har sagt, at regjeringspartiene vil legge inn igjen de 16 mill. kr til kvinnebevilgningen som er kuttet i framlegget til revidert nasjonalbudsjett.

Så er jeg veldig glad for at det var regjeringspartienes representanter i utenrikskomiteen som insisterte på at handlingsplanen om kvinnerettet bistand, som ble lagt fram den 8. mars i fjor, tror jeg det var, skulle gjøres om til en stortingsmelding - først og fremst Ågot Valle, Anette Trettebergstuen og jeg selv. Jeg kan forsikre presidenten om at det er mye stahet i en slik kvinnetrio, særlig når det dreier seg om å sette kvinner i sentrum nettopp i utviklingspolitikken. Jeg vil også gi ros til de andre partiene som har vært med på dette.

Norge har påtatt seg et særskilt ansvar for tusenårsmålene 4 og 5 - om å redusere spedbarnsdødeligheten og i tillegg redusere risikoen for å dø i barselseng. Det finnes områder i verden der de farligste dagene i livet er den dagen du blir født, og den dagen du, hvis du er kvinne, skaper liv ved å sette barn til verden.

Mens Angola er en nasjon med oljepenger som flommer inn til noen få, er fødestuene i Luanda, hovedstaden, blant verdens verste. Dette er et utviklingsparadoks, men vi vil ikke ha det slik. Det er derfor det er nødvendig å fokusere på kvinner i utviklingspolitikken. Og som komiteen understreker: Det har vært altfor dårlig oppfølging av kvinne- og likestillingsspørsmål i både norsk og internasjonal utviklingspolitikk. Komiteen peker på at det trengs omfattende kompetanseheving for alle parter i utviklingssamarbeidet og innen humanitær bistand, nasjonalt og globalt, hos myndigheter og i det sivile samfunn. Derfor trengs det både integrerte tiltak og målrettede aktiviteter for kvinner.

I 1983 var jeg informasjonsmedarbeider i Norsk Folkehjelps tv-innsamling «Aksjon Menneskeverd». I et hefte jeg redigerte om kvinner, skrev jeg bl.a.:

«I alle samfunn, uavhengig av det økonomiske eller politiske systemet, er kvinnene dårligere stillet enn menn. Uansett hvilket utgangspunkt vi tar eller hvilken levekårsvariabel vi velger: Kvinnene ligger nederst på alle statistikkene. Jo lavere den sosiale statusen er, dess hardere er kvinnenes liv. De representerer de fattigste blant de fattige. Kvinner utgjør i dag de store, fattige masser i utviklingsland, dem utviklingshjelpen ikke har nådd, de masser som aldri har hørt om nord-sørforhandlinger eller internasjonale kvinnekonferanser.»

Dette er altså 25 år siden. Det kunne, i hvert fall nesten, vært skrevet akkurat på samme måten i dag.

Uansett hvilken økonomisk og sosial utvikling vi har i et samfunn, befinner kvinnene seg faktisk nederst på samfunnsstigen, utsatt for sosial, økonomisk, politisk og kulturell undertrykking, men det betyr ikke at det ikke går framover. Jeg vil vise til det statsråden sa om det daglige, nitide arbeidet, og at stort sett går det ikke fra vondt til verre.

Dagens stortingsmelding er den første i sitt slag i Norge, men det er faktisk også slik at ingen land det er såkalt vanlig å sammenligne oss med, heller har lagt fram et tilsvarende dokument.

Det kan kanskje sies at Norge har et særskilt ansvar - kvinners status og rolle i det norske samfunnet er på mange måter i en særstilling internasjonalt. Det er igjen resultatet av tiårs kamp for likestilling i regi av kvinnebevegelsene og de politiske partiene. Dette er et område der Norge har høy kredibilitet. Derfor blir også vår røst hørt når vi tar opp kvinners situasjon i en utviklingssammenheng.

La meg til slutt nevne to områder i meldingen som jeg synes er særskilt viktige. Andre har vært inne på disse feltene tidligere, så jeg skal ikke gjøre dette langt. Først kvinners seksuelle og reproduktive helse: Dette dreier seg om alt fra det å kunne sette barn til verden uten å risikere livet, til retten til trygge aborter, altså nei til strikkepinneaborter. Det dreier seg om retten til ikke å bli kjønnslemlestet, og om retten til å bestemme over egen seksualitet og egen kropp. Alt dette er viktig også sett i sammenheng med tusenårsmålene. Jeg må gi ros til representanten Høglund, som tok opp abortlovgivningen i Nicaragua. Det er en veldig skremmende utvikling vi ser i enkelte land hvis vi også ser dette i sammenheng med mangel på seksualopplysning og en veldig stor andel tenåringsfødsler og tenåringsgraviditet.

Det andre jeg synes er veldig viktig, er oppfølgingen av FNs resolusjon 1325, som dreier seg om

• mindre vold mot kvinner i krig

• sikre kvinners deltakelse når freden skal bygges

• kvinners deltakelse i fredsbevarende operasjoner

• kvinner i de besluttende organer som avgjør sikkerhetspolitiske spørsmål

Som medlem av NATOs parlamentarikerforsamling, hvor vi nå endelig har fått dette på dagsordenen, kan jeg si at særlig det siste punktet faktisk også er veldig viktig. Det må være jenter også der hvor man fatter sikkerhetspolitiske avgjørelser.

Helt til slutt: Tidligere stortingsrepresentant og statsråd Sissel Rønbeck kalte i sin tid kvinneundertrykkingen og mangel på likestilling her hjemme for «den lange ørefiken». I dag er det vel relevant å si at

• jenter som er kjønnslemlestet

• jenter som blir tvangsgiftet

• kvinner som risikerer livet når de setter barn til verden

• kvinner som utsettes for prostitusjon og menneskehandel

• jenter som nektes utdanning

• kvinner som kontinuerlig utsettes for vold

• kvinner med de lange, tunge arbeidsdagene

er de som i dag merker denne lange ørefiken. Det er vår utfordring.

Akhtar Chaudhry (SV) [11:32:24]: La meg begynne med å takke saksordføreren, Ågot Valle, for et meget godt stykke arbeid. Hun har et eksepsjonelt engasjement for kvinner og deres ve og vel både her hjemme og internasjonalt, og hun er tydelig, med rette, stolt av denne meldingen. Det er også vi andre i det norske parlamentet, ikke minst vi som har bakgrunn fra de rød-grønne.

Jeg er veldig stolt over at Regjeringen har framlagt en melding om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken. Vi viderefører dermed arbeidet som nasjonen Norge begynte på hjemmebane for flere tiår siden. Vi skal selvsagt ikke belære verden hvordan kvinner skal behandles, men vi har solide erfaringer innenfor likestillingsarbeid som vi kan dele med andre.

Regjeringen trår klokt når den sier at den gode saken må fremmes med takt og forstand, og at tidvis må tonen være lavmælt. Jeg er enig i det. Det må imidlertid aldri bli slik at våre egne interesser blir avgjørende for om vi sier fra eller tier. Det må aldri være slik at vi brøler eller ser gjennom fingrene alt ettersom hvem vi snakker med eller om. Det må uansett være saken - i dette tilfellet kvinners rettigheter - som må være avgjørende. Noen vil kunne hevde, med rette, at vi er flinkere til å fokusere på og påtale vanskelige saker - også manglende rettssikkerhet for kvinner og andre lidelser de må gjennomgå - i noen land mer enn i andre. Vi er eksempelvis mye flinkere til å fokusere på brudd på menneskerettighetene i Kina enn i Israel. Vi er svært strenge i tonen når det gjelder opposisjonens kår i Iran - og det med rette - samtidig kommer vi kanskje til kort når det gjelder fangene på Guantanamo.

Kvinner har særlige behov i krig og konflikt. Et slikt eksempel er kvinnenes situasjon i indiskkontrollerte Kashmir. Det er delte meninger om det finnes 700 000 eller 400 000 indiske paramilitære og militære styrker i delstaten. Men alle er enige om at konflikten og den militære tilstedeværelsen har betydd store lidelser for kvinner i Kashmir. Amnesty International har ikke tilgang til dalen. En kan gjerne spørre seg hvorfor. Men andre menneskerettighetsgrupper anslår at et sted mellom 7 000 og 10 000 kvinner er voldtatt i dalen siden 1989 - de aller fleste av myndighetenes styrker, påstås det. Et sted mellom 17 000 og 22 000 kvinner er blitt enker i samme periode. Fattigdom som resultat av konflikten rammer kvinner mest. Det har flere vært innom før meg. I en relativt underutviklet del av verden må disse kvinnene i Kashmir dermed leve uten sine menn, som kanskje var de eneste inntektsbringende i familien. Konflikten mellom kasjmirerne og den indiske regjeringen har vart i over 60 år. Den bør løses med fredelige midler. Vi bør gjerne bidra til at den løses raskt. Men vold mot kvinner i Kashmir må opphøre umiddelbart. Dette må vi alle kunne være enig i, og budskapet må formidles.

I denne sammenheng er det viktig at kvinnene både tas spesielt hensyn til i konflikten, og at de får være med på å definere den freden som skal skapes. FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 fra år 2000, om kvinner, fred og sikkerhet, gir kvinner rett til å ta del i både fredsforhandlinger og gjenoppbygging etter konflikt. Historisk har dette perspektivet i fredsbygging vært nedprioritert, men gjennom sikkerhetsrådsresolusjon 1325 har vi etablert et sterkt globalt fokus på dette. SV og Regjeringen tar dette perspektivet svært alvorlig, og vår handlingsplan for å imøtekomme kvinners rettigheter i fred og konflikt er derfor svært progressiv og god.

For at kvinner skal få den beskyttelse, rettsikkerhet og fred de har krav på, må disse rettighetene også verdsettes av deres egen regjering. Vi må sørge for at kvinnene får være med i utviklingen, for at de skal kunne realisere seg selv, ta utdannelse, arbeid og sørge for at det blir slutt på trakasseringen fra deres eget folk.

Vi må få fram at en fred som ikke tar høyde for kvinners situasjon, heller ikke er bærekraftig. Fred er en grunnleggende betingelse for menneskerettighetene - en fred kvinner skal være med på både å skape og å bære. Man kan ikke forvente at freden blir særlig langvarig om 50 pst., kanskje flere, av dem som skal bære denne freden, ikke har fått være med og bestemme hvordan den skal være. Regjeringen og utviklingsministeren har en viktig og krevende oppgave foran seg, men han har hele verdens positive krefter bak seg. Sammen skal vi løfte kvinners rettigheter i hele verden.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Truls Wickholm (A) [11:38:38]: Jeg er i likhet med de fleste talere her - jeg synes jeg har hørt det - veldig stolt over at man har fått på plass en melding som denne. Jeg vil også være med på å uttrykke at det som har skjedd her, er veldig bra. Jeg ble imponert da jeg leste innstillingen og så det omfattende arbeidet som var gjort med merknader. Det var nærmest en egen melding i seg selv.

I representanten Nybakks innlegg ble det avslørt at vi her har fått enda ett eksempel på hvor viktig det er at kvinner deltar og har makt. At det er denne kvinnetrioen som har bidratt til å få dette på plass, gjør det ikke noe mindre viktig. Det er nærmest en understreking av hele meldingen i seg selv.

Kvinners rettigheter og likestilling er noen av de viktigste innsatsområdene for Regjeringen. Det mener jeg er veldig bra. Jeg synes det er sterkt når det uttrykkes at denne regjeringen mener at kvinners innsats og kvinners rettigheter er helt avgjørende for å nå visjonen for verdens framtid som ligger i FNs tusenårserklæring. Jeg tror mange av oss, i hvert fall når man leser disse målene, ser på dette som en selvfølge, men sannheten er vel at mange steder i verden er det ikke det.

Jeg synes det er bra at Stortinget nå samlet slutter seg til dette og har gjort dette arbeidet med å få på plass så mange felles merknader. Det er klart at vi har kjempestore utfordringer når det gjelder å nå FNs tusenårsmål, kanskje særlig også på de områdene hvor Norge har tatt et særlig ansvar, nemlig for mødredødelighet og spedbarnsdødelighet.

Kvinners rettigheter og likestilling skal ha en stor plass i norsk utviklingspolitikk og har også hatt det de siste årene. Men det er, som representanten Trettebergstuen også sa, veldig sterke krefter som man kjemper mot på mange områder.

I meldingen står det at man på mange områder må skynde seg langsomt, og at man må ta hensyn til eller sørge for at man ikke lukker dører og stenger for samarbeid der hvor man er inne i prosesser. Jeg vil likevel uttrykke at jeg mener dette ikke bør bli en slags sovepute, at man ikke bør ty til dette at her er vi i en situasjon hvor vi må gå langsomt fram. Selv om man skulle ha den strategien, er det viktig når vi møter samarbeidspartnere eller andre som man kan anta ikke har samme meninger som oss, å huske på alltid å være klare og tydelige.

Jeg har som aktiv i AUF fått gleden av å delta i mange demokratiprosjekter rundt omkring i verden, bl.a. i Uganda og i Palestina. Der har jeg selv sett hvor viktig det er at kvinner deltar - for å kommentere en av uenighetene i innstillingen - og hvor viktig det er at kvinner blir kvotert inn. Når vi arrangerte møter og seminarer, var det en selvfølge at det var AUFs likestillingspolitikk som skulle ligge til grunn, nemlig at minst 40 pst. av det ene kjønnet skulle være representert. Det førte til at kvinner måtte delta, og at organisasjoner som vi samarbeidet med, måtte bestrebe seg på å finne gode kvinnelige representanter fra ulike områder av landene når vi skulle ha seminarer. Jeg synes at det vi har sett, er at kvinner har mye større vilje til å kritisere det samfunnet som de selv lever i. Jeg tror dette handler om at de ikke i samme grad som menn, som tradisjonelt har makten i disse samfunnene, er bundet av de samme maktstrukturene. De er ikke en del av det mannlige maktapparatet, og har derfor mye enklere også for å kunne kritisere det og sette spørsmålstegn ved det.

En annen ting som mange har tatt opp, og som jeg vil understreke, er at kvinners seksuelle rettigheter og reproduktive helse, manglende tilgang på prevensjon og trygg selvbestemt abort er avgjort noen av de store problemene. Utrygge aborter må erstattes av lovlige og trygge aborter. Jeg synes det er skremmende når meldingen beskriver dette som et av de områdene der man virkelig arbeider i motbakke. Jeg synes også det er tøft at man med klare ord sier at en av de negative kreftene her er den politikken som USA fører overfor mange utviklingsland, der man ikke støtter abortprosjekter og ikke støtter prosjekter med prevensjon, fordi politikken handler om avholdenhet. Man kan godt si at avholdenhet er en teoretisk mulighet for familieplanlegging, men det er ikke, tror jeg, en særlig praktisk mulighet. Det ser man også på fødselstallene.

Kvinners rettigheter er også viktige i våre nærområder. Land som Italia, Polen, Latvia og Litauen, som er krefter innad i EU, tar til orde for å innskrenke kvinners rettigheter på en negativ måte. Jeg mener at dette også kan få negative konsekvenser for politikken som føres i resten av verden, hvis det ikke lenger skal være slik at Europa er en positiv kraft for utviklingen av kvinners rettigheter.

Ellers vil jeg bare slutte meg til det som mange andre har sagt. - Jeg ser på klokka her. Når man først begynner å snakke om disse temaene, er det mye man gjerne skulle ha sagt.

Jeg vil avslutte med å si at jeg virkelig først skjønte hvor tabubelagt dette emnet egentlig er i verden, da jeg fikk muligheten til å delta på FNs generalforsamling i fjor høst. Jeg var på flere møter om kvinners rettigheter - reproduktive helse, mødre- og spedbarnsdødelighet, osv. - hvor debatten utelukkende handlet om rene helsetiltak, altså gode sykehus, fødestuer og den type ting. Det var helt åpenbart at alle styrte unna å snakke om prevensjon og abort, fordi så sterke krefter i verden ikke vil snakke om det. De prøver å stenge det ute fra den offentlige debatten, men da må vi være en klar og sterk stemme.

Helt til slutt vil jeg bare understreke det som representanten Trettebergstuen sa, at dette handler ikke bare om kvinners rettigheter. Dette handler også om likestilling, og da likestilling også for andre minoriteter som har problemer med å nå igjennom i samfunnet.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:47:06]: Jeg vil først slutte meg til den honnøren som er gitt, både til Regjeringa, til saksordføreren, Ågot Valle, og til hele komiteen. Det har vært veldig flott å sitte og høre på de innleggene som har vært hittil. Her har det vært sagt veldig mye klokt.

Dette er altså den første meldinga av sitt slag her til lands. Det er ikke laget tilsvarende i sammenlignbare land. Så la oss håpe at flere nå lar seg inspirere.

Det er klar tale når Regjeringa sier at manglende oppfølging av kvinne- og likestillingsspørsmål er en av de store unnlatelsessyndene i norsk og internasjonal utviklingspolitikk, og at Norge skal tale der andre finner det enklest å tie. Det er noe vi i SV støtter 100 pst. Det er nok av områder å ta av, nok av områder der kvinner undertrykkes og diskrimineres, dessverre.

Tidligere i dag under et møte i Stortingets parlamentariske nettverk for barns rettigheter fikk vi ett eksempel. Vi hadde bedt Redd Barna fortelle oss om konsekvensene av naturkatastrofene i Burma og Kina for barn spesielt. Vi ønsket å vite hva som gjøres for å få bukt med FN-soldaters og bistandsarbeideres overgrep mot barn. Eksemplet vi fikk høre fra Mosambik, er ikke unikt, men det er like fullt grusomt og dessverre representativt for hva mange unge kvinner opplever. En mor kom tidligere i år til Redd Barna i Mosambik og bad om hjelp. Hennes 14 år gamle datter holdt på å blø i hjel etter en mislykket illegal abort i femte måned. Hun forsørget sine små søsken, sju i antall, gjennom å prostituere seg for FN-soldater. Dette viser flere ting. Behovet for å ta et oppgjør med FN-soldaters holdninger er én side. Her har det også kommet opp et forslag om å etablere en egen enhet i FN for å sikre at overgrepsproblematikk tas på alvor, for det er ikke tilfellet i FN hittil.

Behovet for å gi jentebarn tilgang til skolegang og helsetilbud er en annen side av denne saken. Reproduktive rettigheter, retten til å bestemme over egen kropp, til å få kontroll og makt over eget liv er også en side. I tillegg kunne vi sagt mye om retten til legale og trygge aborter, også sett i lys av bl.a. erfaringene fra Nicaragua, som ble tatt opp i stad av Morten Høglund og flere andre. I Nicaragua har man nå bestemt at ingen, uansett om det er lav alder, om det er voldtekt, om det er fare for eget liv, får ta abort. I den andre enden av skalaen vet vi at det antakelig er et kvinneunderskudd i verden på opp imot hundre millioner som følge av selektive aborter og til dels også bioteknologi.

80 pst. av verdens fattige er kvinner og deres barn. Jeg vil som medlem av Stortingets parlamentariske nettverk for barns rettigheter understreke barneperspektivet. Når kvinner diskrimineres og undertrykkes eller utsettes for vold og overgrep, rammes også barn. Da er det lett å glemme at barn ikke er vedheng til sine mødre eller fedre. De er selvstendige individer med selvstendige rettigheter. Barn har en egen menneskerettighetskonvensjon. Det må vi aldri glemme. Vi har gjort oss erfaringer også her hjemme i Norge fra f.eks. krisesentrenes egen utvikling og egne erkjennelser, som det kan være verdt å minne oss selv på. Barn skal høres, tas på alvor og lyttes til, og de skal få medvirke. Jeg understreker dette i dag i denne debatten, fordi politikk som angår kvinner, også i høyeste grad berører barn. Vi vet at jentebarn er særlig utsatt og trenger et særskilt fokus.

Jeg er helt enig med alle som har påpekt at verdens kvinner i hovedsak ikke er ofre. Det er f.eks. verdt å minne om at bevegelsen Støttesenter mot Incest her i Norge selv ønsker å bruke begrepet «utsatt» i stedet for begrepet «offer», som ofte gir assosiasjoner til det passive og hjelpetrengende. Såkalte ofre har også ressurser, forutsatt at samfunnet rundt er bevisst på å etterspørre dem og støtte opp gjennom Empowerment Strategies. En stor fare er også at vi skaper oss bilder av oss og de andre, de andre som trenger hjelp fra oss, vi snille i den rike delen av verden. Vi må holde fast i solidariteten når det gjelder veldedighetsstrategier. Vi må holde fast i likeverdigheten, respekten og ydmykheten. Vi har mye å lære av hverandre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 3442)