Jan Bøhler (A) [14:21:30]: Som nevnt i interpellasjonen er det hvert år 15 000–16 000 mennesker i Norge som rammes av hjerneslag. I tillegg rammes ca. 5 000 av såkalt drypp, som ofte er et forvarsel om hjerneslag. Med hjerneslag menes både blodpropper og blødninger i hjernen, og dette er den største enkeltårsaken til alvorlig funksjonshemning og død. I 2006 døde 3 583 mennesker av hjerneslag i en tidlig fase etter slaget. Andelen pasienter som dør, ligger på ca. 25 pst. Men både det og graden av funksjonshemning og andre skader avhenger av

• om pasientene kommer fram i tide

• om de kommer til rett sted

• om de får rett behandling

• om alle får like god behandling

• om vi greier å følge med på resultater og kvalitet i behandlingen

Min bekymring er at ikke alle slagpasienter i dag får den optimale behandling – at det er for stor avstand mellom hva vi kan gjøre, og hva som gjøres i de enkelte tilfellene.

Det første spørsmålet er: Kommer pasientene fram i tide? For å kunne reddes og hjelpes med optimal behandling må slagrammede fram til behandlingsstedet innen tre timer. Men hvert minutt teller, så jo før jo heller. Hvert minutt i de første timene etter et slag dør én til to millioner hjerneceller. Vi trenger derfor et «kart» for hvordan alle slagpasienter i alle deler av landet skal være sikret å nå fram innen tre timer til et sted med optimal behandling. Vi har utviklet et slikt kart når det gjelder hjerteinfarkt, og der har dødeligheten gått kraftig ned i løpet av det siste tiåret.

Det som er viktig å vite når det gjelder hjerneslag, er at det er farlig å begynne med en avansert medisinsk behandling i ambulansen for å løse opp propper i hjernen, for man kan ikke vite om pasienten har en blødning før man har gjort undersøkelser som man må gjøre på sykehus. Man bruker bildeteknikk til det, for ellers kan man risikere at propper forverres til blødning, eller at blødninger blir så alvorlige at det ender med en brå død. De må derfor raskt til behandlingssted – innen tre timer.

Et eksempel på forbedring av dette kartet for å få denne «motorveien», slik at alle pasienter skal komme fram til behandlingsstedet innen tre timer, er at vi tar i bruk helikopter. Slik jeg har forstått det på luftambulansen, brukes det ikke eller i liten grad på slagpasienter. Her er det jo absolutt snakk om livreddende behandling.

Når vi tegner et slikt kart over hvordan alle pasienter skal nå fram, må vi se på om det noen steder i landet kan tas i bruk telemedisin, at man oppretter sentre der man kan stå i direkte kontakt med avanserte miljøer som kan ivareta at pasientene får den beste behandlingen selv om de bor avsides.

Det andre spørsmålet jeg stilte, er: Kommer pasientene til rett sted? Det er viktig å understreke at for å kunne foreta avansert behandling av hjerneslag, må pasientene komme til det jeg vil kalle et primært slagsenter, dvs. et senter med en akuttdel som har en absolutt døgnberedskap, hvor det inngår nevrologer og bruk av bildeteknologi som CT og MR, som det heter på fagspråket, slik at man kan få den nødvendige og nøyaktige kunnskapen om arten av hjerneslaget – om pasientens propper, blødninger og hvor de sitter – for å sette i gang en aktiv og vellykket behandling. Det er farlig å sette i gang denne behandlingen uten at man kan følge den nøye steg for steg ved hjelp av hele dette apparatet.

Etter at akuttbehandlingen er foretatt, må man umiddelbart ha ressurser til å sette i gang det som kalles aktiv mobilisering, en rehabilitering i tidligfasen for å forebygge og begrense skader og funksjonshemninger f.eks. av tale- og svelgevne. Til den aktive straksmobiliseringen trenger man ved disse slagenhetene også logopeder, ergoterapeuter, slagsykepleiere, fysioterapeuter m.fl.

Ifølge en undersøkelse foretatt av Norsk hjerneslagregister – de holder til i Trondheim – er det 54 sykehus som driver akuttbehandling av slagpasienter. Ifølge den undersøkelsen har ca. halvparten av disse sykehusene nevrologer, og bare 40 pst. har logopeder til bruk ved en aktiv mobilisering straks etter akuttfasen. 20 pst. av disse slagenhetene, de 54 sykehusene som driver slagbehandling, er heller ikke satt opp fullt ut for en aktiv mobilisering.

For at pasientene skal få den beste behandlingen, må de komme til rett sted, dvs. de må komme til et sykehus som kan gi den optimale behandlingen. Det er altså ikke alle disse 54 sykehusene satt opp for i dag. Her handler det om liv og død, og ikke om at lokalsykehus skal kunne holde på sine pasienter. Det er derfor viktig når man tegner «kartet» for hvordan pasientene skal nå fram i tide, at det er klart, utvetydig og uten tvil at de transporteres umiddelbart, uten opphold, til de sykehusene som er satt opp som det som jeg her har definert som primære slagsentre.

Jeg kjenner flere eksempler på at sykehus som ligger tett ved hverandre, altså hvor det ikke er spørsmål om avstand, likevel sorterer pasientene på forskjellige sykehus, selv om ett av dem er det stedet som er satt opp slik at man kan fungere som et primært slagsenter og drive optimal behandling.

Jeg håper dette er spørsmål som departementet vil se på, knyttet til at de har satt i gang – veldig prisverdig – et arbeid med nasjonale retningslinjer for slagbehandling, som direktoratet nå jobber med.

Spørsmålet om rett behandling innebærer flere ting. Det første leddet er å komme til et primært slagsenter, som må ha en veltrent, kjempedyktig og effektiv organisasjon, som det er vanskelig å ha på for mange steder. Der vil pasientene få blodproppoppløsende medisin, enten intravenøst eller satt rett inn i proppene. Men hvis man ved hjelp av billedteknikk osv. finner ut at man ikke kommer langt nok med den typen behandling på de primære slagsentrene, må pasienten videre innen to timer – dvs. innen seks–åtte timer totalt – til regionale slagsentre der man har nevrokirurgi og kan bruke kateter, som det heter, noen rør som man på en fantastisk måte kan tre igjennom blodårene for å behandle vanskelige propper og blødninger. Dette har vi ikke mange steder i landet, og det kan vi heller ikke bygge opp mange steder i landet, men det er mulig å nå fire–fem slike regionale sentre i løpet av et par timer når man på de primære slagsentrene har lokalisert problemer som ikke kan løses uten mer avansert bistand, bl.a. av nevrokirurgi.

Det er viktig at en slik god behandling som vi har mulighet til å gi i Norge, kan gis alle pasienter. Det er et problem i dag at trombolyse – denne avanserte blodproppoppløsende medisinen – ikke er testet på dem som er over 80 år, og 45 pst. av pasientene er over 80 år. Det er heller ikke anbefalt å behandle de over 80 år med trombolyse. Jeg mener det er viktig at man i de nye nasjonale retningslinjene slår fast – jeg skjønner at det er avhengig av pasientens allmenntilstand om de vil tåle den typen behandling – at man må gjøre individuelle vurderinger, og man må ha god nok kompetanse på de regionale og de primære slagsentrene for å vurdere om man kan sette i gang trombolyse også for pasienter over 80 år. Det har med lik behandling å gjøre, det har å gjøre med det å vurdere mennesker individuelt og ikke som en gruppe, som det ikke er grunnlag for, slik det nå utvikler seg også blant de over 80 år når det gjelder helse.

Det er mange flere ting å komme inn på her med hensyn selve behandlingsfasen når det gjelder rehabilitering ute i kommunene etter den første mobiliseringen på slagenhetene. Jeg ser av taletiden at det må vi komme tilbake til i debatten.

Jeg vil komme med ett spørsmål mot slutten, og det er om vi kan følge bedre med på resultatene av og kvaliteten på behandlingen. Man har startet oppbyggingen av et nytt hjerneslagregister i Trondheim, ved St. Olavs hospital. Det er viktig. Ifølge fagmiljøer jeg har hatt kontakt med da jeg forberedte meg til interpellasjonen, viser det seg at i tyske byer er det 25 pst. som får trombolyse. I Norge tror jeg det er det området som hører til Haukeland, som ligger best an; der er det 14 pst. som får trombolyse, mens Oslo ligger ned mot 3 pst., ifølge fagmiljøene, og enda lavere er gjennomsnittet i landet. Vi må få mer kunnskap gjennom et hjerneslagregister om hvorvidt disse tallene er dekkende, hvor de ligger dårligst an, og hvordan vi kan forbedre oss og sikre alle god kvalitet, slik at flere liv kan reddes og flere mennesker kan komme ut av et hjerneslag med større funksjonsevne.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:31:59]: Som interpellanten var inne på, er dette en viktig sak å diskutere, og jeg synes det er bra at det er et engasjement i Stortinget for en sykdom, for tilfeller, som hvert eneste år går for å være blant de hyppigste som forårsaker død og funksjonshemning.

Sykdommen er ofte en betydelig belastning for den som rammes, og for de pårørende. En tredjedel av dem som får hjerneslag, dør innen tre måneder, og nesten alle som rammes, får senskader. Som representanten Bøhler påpeker, er det ca. 15 000 personer her i landet som får hjerneslag hvert år – tre av fire er over 70 år. Antall hjerneslag – og det synes jeg er en viktig opplysning – vil kunne øke med 50 pst. de neste 20 årene, først og fremst fordi antallet eldre vil øke sterkt i de samme årene.

Tilbudet til pasienter med hjerneslag er ikke godt nok alle steder. Det er variasjoner i behandlingstilbudet, og ny kunnskap om behandling er ikke tatt i bruk i full skala. Regjeringens mål er at alle skal sikres likeverdig behandling, uavhengig av bosted. Det gjelder selvsagt også hjerneslagpasienter. Derfor har Helsedirektoratet fått i oppdrag å lage nasjonale retningslinjer som skal omhandle hele behandlingskjeden, fra forebygging og diagnostisering til behandling og rehabilitering. Retningslinjene skal være klare til bruk høsten 2009. I 2008 fikk de regionale helseforetakene i oppdrag å sette i gang prosesser for å bedre tilbudet til slagrammede, i tråd med ny kunnskap om akuttbehandling.

Vi vet at det er mye å hente på forebygging blant dem som er i risikogruppen for hjerneslag. Derfor er det viktig at befolkningen har kunnskap om risikofaktorer, og hva de skal gjøre hvis de er vitne til at noen rammes. Ny kunnskap viser at tidlig intervensjon med blodfortynnende midler – det som representanten Bøhler omtalte flere ganger som trombolyse – hos dem som har symptomer på hjerneslag, kan minske omfanget av hjerneskaden betydelig. Også helsepersonell på alle nivåer må få mer kunnskap, slik at risikopasienter kan få forebyggende behandling, og slik at de som henvender seg med mistanke om hjerneslag, blir tatt på alvor og raskt får hjelp.

Det er godt dokumentert at behandling i egne slagenheter reduserer dødeligheten ved hjerneslag. Å opprette slike avdelinger har derfor stor betydning for å få til et godt behandlingstilbud til slagpasienter i Norge. Jeg vil at tilbud om slagenhet skal være tilgjengelig for alle som trenger det. Og som også Bøhler var inne på, er det slik i dag at det er egen slagenhet ved 43 av de 54 sykehusene som behandler akutt hjerneslag. Tre av fire akutte slagpasienter får behandling i en slik enhet. Vi er altså et godt stykke på vei, men ikke i mål. Derfor skal de nasjonale retningslinjene inneholde anbefalinger om at alle akutte slagpasienter bør behandles i slagenhet. I Sverige, som trolig har det beste tilbudet om behandling i slagenhet i Europa, er dekningsgraden om lag 85 pst. Jeg tror også at vi vil få – og bør ha – en debatt om hvorvidt 54 sykehus som behandler akutt hjerneslag, er for mange, noe også interpellanten Bøhler var inne på i sin interpellasjon. En anledning til å vurdere dette er når forslaget til nasjonale retningslinjer foreligger fra Helsedirektoratet.

Det er store samhandlingsutfordringer knyttet til denne pasientgruppen, som ofte har behov for tett oppfølging og tjenester på tvers av nivåene. Vi vet at dagens organisering og finansiering av helsetjenester ikke støtter opp om å få til en god samhandling for slike pasientgrupper. Derfor har jeg satt i gang arbeidet med samhandlingsreformen. I april 2009 skal jeg legge fram et forslag til økonomiske og juridiske virkemidler som stimulerer til god samhandling mellom kommuner og sykehus.

Regjeringen har som mål å sikre rehabilitering til alle som trenger det. Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering for perioden 2008–2011 skal bidra til å nå målene på dette området. Kunnskap om hva som er god rehabilitering, må formidles både til spesialisthelsetjenesten og til primærhelsetjenesten. Blant annet vet vi at samarbeid mellom slagenhet og primærhelsetjeneste – med vekt på tverrfaglige team og tidlig rehabilitering i kommunen – bedrer slagpasientenes funksjonsnivå betraktelig, sammenliknet med tradisjonell behandling i sykehus eller rehabiliteringsavdeling. Det er jo bl.a. dette vi har eksempler på gjennom gode, spennende samhandlingsprosjekt, samhandlingsforsøk, f.eks. ved Søbstad helsehus i Trondheim, der Trondheim kommune, St. Olavs hospital og Helse Midt-Norge i fellesskap har laget en intermediær avdeling, et distriktsmedisinsk senter – her er det slik at kjært barn har mange navn – hvor man har veldig gode resultater å vise til i forhold til rehabilitering overfor pasienter som har hatt slag.

Til slutt: Gode nasjonale medisinske kvalitetsregistre er av avgjørende betydning for å dokumentere kvalitet i behandlingen og for å drive forskning og klinisk forbedringsarbeid. Departementet opprettet Norsk hjerneslagregister i 2005, der Helse Midt-Norge RHF har ansvar for databehandlingen. Registeret er ett av 12 nasjonale medisinske kvalitetsregistre som foreløpig er besluttet etablert. Hovedregelen er at kvalitetsregistrene skal være basert på samtykke fra dem som skal registreres. Dette er en utfordring når det gjelder hjerneslagpasienter, fordi de ofte mangler samtykkekompetanse. Derfor fungerer registeret foreløpig bare som behandlingsregister i Midt-Norge.

Nasjonalt helseregisterprosjekt utreder nå et forslag om å etablere et personidentifiserbart hjerte-kar-register, med flere underliggende kvalitetsregistre innen hjerte-kar-området. Modellen kan sammenliknes med Kreftregisteret. Det vurderes derfor nå å foreslå at Norsk hjerneslagregister kan bli et personidentifiserbart register under et nasjonalt hjerte-kar-register. Dette vil i så fall kreve lovendring, og det kan derfor ta noe tid før det hele kan være på plass.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Jan Bøhler (A) [14:40:32]: Det var mye positivt i statsrådens svar. Jeg synes særlig beskrivelsen av hvordan man vil bygge opp rehabiliteringen ute i kommunene i samspill med ambulante team, var god, og hvordan statsråden tar sikte på å skape bedre modeller for det gjennom samhandlingsreformen.

Når det gjelder de 54 sykehusene som i dag behandler slagpasienter og fungerer som slagmottak, er jeg også glad for at statsråden varslet at han ville vurdere det i sammenheng med behandlingen av disse retningslinjene. Det er etter min mening åpenbart at når de skal være primære slagsentre og kunne drive en nøyaktig diagnostisering og en forsvarlig behandling av slagpasienter, må de være bygd opp på den måten som jeg omtalte i mitt innlegg. Omtrent halvparten av disse sykehusene er ikke det, og det vil være vanskelig å bygge opp den erfaringen og den velfungerende organisasjonen så mange steder. Dette må selvsagt kombineres med at pasientene når fram i tide.

Når statsråden nevner at tre av fire slagpasienter får behandling ved slagenhet – det er i dag 43 av 54 sykehus som har det de kaller slagenhet – tror jeg det springende punktet er hvor stor del av pasientene som har vært vurdert på et faglig grunnlag av nevrologer med hensyn til CT, røntgen osv. i forhold til behovet for trombolyse eller en nøyaktig blodproppoppløsende behandling. Der er de tallene jeg har innhentet fra fagmiljøene, så lave i Norge at den delen er illevarslende. Det tror jeg har med oppsettet av disse primære slagsentrene ved disse 54 sykehusene å gjøre. Der er det viktig å gå videre, og også når det gjelder det jeg nevnte om at nesten halvparten av slagpasientene over 80 år, ikke blir vurdert for den avanserte behandlingen med trombolyse i det hele tatt i dag.

Det var også positive signaler som kom angående et nasjonalt helsekvalitetsregister på dette området. Jeg tror det er viktig, som statsråden var inne på, at dette blir personidentifiserbart i den forstand at man her må følge pasientforløpet for å bygge opp en slik kvalitet som er bygd opp i Kreftregisteret, som bør være forbildet. Så må man følge pasientbehandlingen på en nøyaktig måte, på samme måte som Kreftregisteret har gjort i alle år uten noen som helst kollisjon eller problemer med personvernet.

Jeg er glad for at statsråden varsler at han vil komme tilbake til dette og til en nærmere vurdering av samtykkeutfordringen som ble omtalt.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:43:49]: Bare to korte kommentarer fra min side.

Jeg lytter jo til det representanten Bøhler sier om hvilke faglige krav som bør stilles til en slik slagenhet. Samtidig ber jeg om forståelse for at jeg ikke på dette tidspunktet i hvert fall føler at jeg har noe som helst grunnlag for å konkludere, men viser til at vi nå har en prosess gående i Helsedirektoratet om nasjonale retningslinjer. Jeg forutsetter jo at den prosessen inkluderer viktige fagmiljø, og der målet er å komme fram til helhetlige retningslinjer både om forebygging, akuttbehandling og rehabilitering, altså helheten i vårt behandlingstilbud til folk med hjerneslag. Jeg mener at når vi får en slik faglig anbefalning, har vi grunnlaget for å diskutere struktur. Jeg vil derfor på dette tidspunktet ikke si at jeg er enig i at en slagenhet må ha den og den spesialiteten eller det og det medisinske utstyret, selv om jeg ikke vil utelukke at de resonnementene som representanten Bøhler her gir, kan være viktige.

Så bare noen få merknader om det nasjonale kvalitetsregisteret: Det er viktig å vise til at det i forslaget til statsbudsjett var foreslått å øremerke 32 mill. kr til kvalitetsregisterområdet nettopp for å sikre etablering av nasjonale medisinske kvalitetsregistre på viktige fagområder. Og så har vi den erfaringen, egentlig fra både slagregisteret og fra hjerteinfarktregisteret, at det kan være vanskelig å ha disse registrene basert på at vi må innhente samtykke fra pasienten, rett og slett fordi at dette er pasienter som veldig ofte er i en situasjon hvor man ikke har samtykkekompetanse. For å imøtekomme det behovet vurderer vi derfor nå etablering av et personidentifiserbasert nasjonalt hjerte-kar-register, med tilhørende kvalitetsregistre, hvor også hjerneslagregisteret kan være en del av det hele.

Når jeg sier at vi skal vurdere dette, ligger det ikke i det at det er en vurdering som skal ta måneder og år. Det er bevilget penger for å etablere kvalitetsregisteret, og vi er veldig opptatt av å holde tempo på det området.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [14:47:08]: Interpellantens fokusering på slag og slagbehandling er en positiv sak å løfte inn i Stortinget. Mange kjenner, er berørt av eller kommer til å bli berørt av denne lumske sykdommen, som kommer som lyn fra klar himmel, og som rammer 15 000 i året.

Statsråden var inne på forebygging, og det er selvsagt viktig. Men når slaget rammer, vil alle ha best mulig behandling og best mulige framtidsutsikter.

Det er kun få år siden at det å få et slag var noe en enten døde av eller kom gjennom med store skader, enten med tanke på rørighet eller taleevne. Trombosebehandling har gjort det mulig å komme gjennom et slag med mindre skader, noe som er veldig positivt. Behandlingen på Rikshospitalet, som interpellanten nevnte, er en annen måte å komme gjennom det på, som noen få kan gjøre seg nytte av.

Spørsmålet interpellanten stiller, er om vi klarer å tilby behandling til alle som bør ha det, gi et likeverdig tilbud og være godt nok dekket over hele landet, eller om dette er kun for dem som bor i nærheten av de større sykehusene.

Før behandling settes i gang, er det ting som må avklares, f.eks. om dette er en blødning, som også kan være årsaken til slaget. Det betyr at en må ha en CT eller skanning av hjernen. Da gjelder det også å ha det utstyret i nærheten. Spørsmålet er om denne faktoren er til stede. I denne behandlingen er også tidsfaktoren viktig, fordi behandlingen bør skje innen visse tidsrammer for å ha effekt.

Det at vi i Norge nå begynner å få god kunnskap, kan smitte over på våre naboer. Norges erfaringer kan bidra til at andre land hever sitt kompetansenivå. Det vil si at vi må eksportere den kunnskap vi vet virker. Jeg har lyst til å ta et eksempel. Sykehuset i Vestfold har fra 2007 samarbeidet med en by i Arkhangelsk, og slagenheten ved Sykehuset i Vestfold har vært med på å øke kunnskapen til helsepersonellet der når det gjelder akuttbehandling og rehabilitering. Dødeligheten i Russland er betydelig høyere enn i Norge, og det var stort behov for kunnskap fra oss. De har nå bygd opp en rehabiliteringsavdeling der de bruker våre prinsipper, og de har fått gode resultater. De har redusert liggedøgn og gitt mange pasienter en bedre hverdag. Dette bør vi være stolte av. Det er derfor viktig at vi blir enda bedre, slik at vi kan eksportere enda mer.

Rehabilitering etter slag er viktig og blir gjort med gode resultater mange steder. Jeg kan også vise til SSR Kysthospitalet ved Stavern, som satser på tverrfaglighet, med gode resultater. De samhandler med Larvik kommune når det gjelder kompetanse og kunnskap, for kommunen har nemlig, fordi en ønsker å dra nytte av felles behandlingstilbud, etablert sitt rehabiliteringssenter, Presteløkka, rett i nærheten. Da kan de bruke felles kompetanse og utnytte dette til beste for pasienten.

Når det gjelder rehabilitering, viser det seg at en må ha en god tverrfaglig sammensetning av tilbud for at pasienten skal kunne gjenvinne sine funksjoner. Det å velge de pasienter som har potensial for opptrening, som vil selv, og som har mulighet for å gjøre en innsats, er også en del av det bildet. Ikke alle pasienter lar seg rehabilitere, men habilitering er like viktig, ikke minst tilrettelegging i den nye hverdagen – igjen tverrfaglig og helhetlig.

Kysta har som motto å se det friske i mennesket, og i den situasjon en slagrammet er i, er dette viktig. Ambulerende team, som statsråden nevner, er viktig, og det er flere gode eksempler på det fra samme sted.

En side ved saken, som verken statsråden eller interpellanten er inne på, er det psykiske. Mange – om ikke alle – opplever et slag som traumatisk og opprivende, og de blir både sinte og fortvilte, ikke minst får de en stor sorg over det de har tapt. Endringer av eget selvbilde, det å miste grepet på egen kropp og mentale endringer er vanlig. Tap av funksjoner – i mange tilfeller varige tap – er ikke lett å takle. Derfor må en i et behandlingsperspektiv også ha med seg det psykiske. Også for pårørende er dette en stor påkjenning, og det må gjøres tiltak for å møte pasienten og ivareta den psykiske siden ved slag, for å kunne motivere og skape livsvilje.

Behandling av slag er derfor mer enn bare den akutte situasjonen. Det er viktig å overleve den akutte fasen, men på sikt er det viktig å få tilbake livskvaliteten. Det er en utfordring, spesielt når det er snakk om at målet er at det skal gjelde for alle, uansett bosted. Derfor ser jeg fram til de nasjonale retningslinjene, som også statsråden har varslet.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:52:28]: Interpellanten tar opp en veldig viktig problemstilling for en relativt stor pasientgruppe. Statsråden svarer også på en måte som gjør at jeg faktisk har tiltro til at vi vil kunne få til noe i framtiden.

Det viktigste i denne saken er jo faktisk at man kan enes om noe, at man kan enes om hva slags tiltak som skal settes inn, og når de skal settes inn. Der kommer nettopp fagmiljøene inn. Vi må til enhver tid høre på hva som finnes der ute, og også se utover landets egne grenser. Det er ikke slik at vi til enhver tid er nødt til å finne opp kruttet på nytt i Norge. Det kan også være vi har ting å hente utenfra.

Når det gjelder slagtilfeller, er det vel få tilfeller hvor det er viktigere å komme raskt i gang med behandlingen. Det er klart at når ambulansen kommer til stedet, eller første person kommer til stedet, er det viktig at man så raskt som mulig får konstatert hva dette dreier seg om, slik at man kan komme i gang med behandling.

Vi har sett at bl.a. dagens luftambulansetjeneste og den øvrige ambulansetjenesten blir bedre og bedre utstyrt. Det er åpenbart at man i framtiden også vil få på plass enda bedre kommunikasjonsutstyr og teknisk utstyr i ambulansene, som gjør at man kan komme enda tidligere i gang med behandling enn det man gjør i dag.

Interpellanten trekker også opp problemstillingen: Hvor mange sykehus skal faktisk drive på med dette, og er de godt nok rustet ved de 54 sykehusene som i dag tilbyr denne behandlingen? Det er det veldig vanskelig for politikere å svare på. Dette tror jeg også vi skal ha en gjennomgang av knyttet til det faglige. Jeg tror det er ganske vanskelig for oss som politikere å si at en skal ha dette tilbudet så og så mange steder, der er det topp, der er det ikke topp. Jeg tror faktisk at noe av det aller viktigste man trenger i dag, er forskningsbasert kunnskap. Så får vi se på hvilke utslag dette gir, og da er det viktig å kunne følge pasienten over tid. Da vil man se på bl.a. langtidseffektene av den behandlingen som blir tilbudt.

Jeg tror den helhetlige behandlingskjeden her er svært viktig, fra ambulansen kommer, eller pasienten blir funnet, og fram til man kan igangsette rehabilitering eller habilitering. For vi skal også ta inn over oss at særlig når det gjelder slagpasienter, er det svært mange som ikke kan rehabiliteres tilbake til den de var før de fikk slag. Da må vi også ta inn over oss at man skal kunne habiliteres/rehabiliteres tilbake til en bedre hverdag, ikke nødvendigvis at all rehabilitering i dette landet må ha det at en skal bli frisk i fokus. Slik er det faktisk ikke.

Jeg tror nok at tverrfagligheten, som bl.a. representanten Mandt-Bartholsen var inne på, er svært viktig, det at man har personer som kan hjelpe til når det gjelder funksjonalitet, fysioterapi, ergoterapi, og audiopedagoger for å kunne få på plass det med taleevnen igjen.

Jeg tror at et viktig punkt, som også representanten Mandt-Bartholsen var inne på, har med pårørende å gjøre, for det er klart at en skal ha en hverdag også etter at en er utskrevet fra sykehuset, et opphold som kanskje vil ta relativt lang tid for mange pasienter.

Jeg ser også veldig fram til at vi skal få på plass retningslinjer. Jeg tror at disse retningslinjene, som statsråden var inne på, i stor grad må bygge på faglighet. Vi må legge opp et løp der vi ser på hvor vi skal tilby disse tjenestene, sørger for at pasienten til enhver tid er i fokus, og har et utstyr som er skikkelig – for det skulle i hvert fall ikke være noe problem i dette landet. Det å skaffe godt nok utstyr til norske sykehus gjør man i stor grad, men vi har åpenbart store utfordringer foran oss.

Videre tror jeg det er helt nødvendig at vi også på dette feltet ser på antall plasser. Det må ikke være slik at vi på død og liv absolutt alle steder skal tilby en tjeneste. Men hvem som skal tilby den, og hvor den skal tilbys, mener jeg skal vurderes ut fra faglige kriterier og ikke ut fra politiske ønskemål.

Inge Lønning (H) [14:57:33]: Det er god grunn til å sette temaet slagbehandling på Stortingets dagsorden. To forhold har i hvert fall endret seg over tid, og gjort at temaet er blitt mer aktuelt. Det ene er frekvensen av hjerneslag, som ikke skyldes at den alminnelige helsetilstanden i befolkningen blir dårligere, snarere tvert imot. Det skyldes at det blir en stadig større andel av oss som når en høy levealder, og med stigende levealder øker naturligvis risikoen for denne type problemer. Det er altså et overskuddsfenomen snarere enn et underskuddsfenomen. Den andre grunnen til at det er viktig å gå gjennom feltet, er naturligvis at kunnskapsutviklingen når det gjelder slagbehandling, har vært særdeles positiv. Vi er i dag i stand til å forhindre omfattende skade i et omfang som vi ikke var før, og vi er også i stand til å reparere skade i et omfang som man ikke var før. Da er det all mulig grunn til å diskutere hvorledes kunnskapen kan brukes optimalt, derunder hvor mange steder i landet man bør tilby høyspesialisert behandling.

Jeg sa at det er god grunn til å sette temaet på Stortingets dagsorden. Samtidig er det grunn til å minne om at det er forskjell på en kongress for legespesialister og en stortingsdebatt – det bør i hvert fall være en forskjell.

I den første av de to helseprioriteringsutredningene som ble gjennomført på henholdsvis 1980-tallet og 1990-tallet, pekte vi på at et virkemiddel som kan være hensiktsmessig når man skal utarbeide nasjonale standarder for behandling på forskjellige områder, kan være såkalte konsensuskonferanser. Det vil si at man sammenkaller alle de høyspesialiserte fagmiljøene vi har i landet, og ber dem om å drøfte seg frem til hva man mener bør være de felles nasjonale standardene på dette området. Nå har statsråden gitt et oppdrag når det gjelder å utarbeide nasjonale retningslinjer, men det innebærer naturligvis ikke at man ikke også kan bruke det virkemiddelet og invitere de fagmiljøene vi har, til å drøfte dette i fellesskap. Alle som kjenner den medisinske fagutvikling, vil vite at det svært ofte er ulike faglige oppfatninger av hva som er de beste behandlingsmåtene, og da er det viktig at man tar seg tid til å drøfte seg frem til en nasjonal enighet om dette.

Så til rehabiliteringsaspektet: Vi har i Stortinget de siste årene hatt relativt mange debatter om rehabiliteringsutfordringene. Disse debattene har stort sett munnet ut i en høy grad av verbal enighet. For eksempel ble det skrevet inn i budsjettinnstillingen for to år siden av en enstemmig helse- og omsorgskomité at det neste store satsningsområdet innenfor norsk helsepolitikk må være rehabilitering. Det er ikke vanskelig å oppnå verbal enighet, men det synes å være svært vanskelig å komme fra verbal enighet til handling på dette området.

Statsråden viste i sitt svar til den nasjonale strategi for rehabilitering. Nasjonale strategier er i realiteten det laveste ambisjonsnivået som finnes i norsk helsepolitikk. Det høres så veldig fint ut med nasjonale strategier, men i virkeligheten er det det laveste av de mulige ambisjonsnivåene, fordi det ikke er noen konkret plan for hva man skal oppnå på hvilket tidspunkt. Derfor vil nok jeg mene at det er på høy tid at man oppgraderer rehabiliteringsutfordringen både når det gjelder denne pasientgruppen, og når det gjelder andre pasientgrupper som er avhengige av oppfølging etter at livet deres er berget, at man oppgraderer det fra en strategi til en konkret handlingsplan med konkrete mål.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [15:02:49]: Med min bakgrunn som helsepolitiker over lang tid og min erfaring som fysioterapeut ble det for fristende å delta i denne debatten.

Jeg synes interpellanten har fått fram hvor viktig det er for dem som rammes av hjerneslag, å få tidlig behandling. Han har også fått fram hvor mange det er som rammes hvert eneste år, 15 000 mennesker. Det er like mange som det bor i en middels stor norsk by.

Det var St. Olavs hospital i Trondheim som var først ute med å opprette en egen slagenhet ved sykehuset. Resultatet var overveldende bra, flere overlevde og færre fikk komplikasjoner. Godt tverrfaglig samarbeid mellom ulike yrkesgrupper var litt av hemmeligheten bak det gode resultatet, i tillegg til at man kom raskt i gang med behandlingen. Representanten Bøhlers understrekning av at slagpasienter trenger rask og god behandling, kan ikke understrekes nok. Det støttes fullt ut. Det er helt nødvendig, det er helt avgjørende.

De gode resultatene fra Midt-Norge spredte seg heldigvis til flere andre steder i Norge. Kristelig Folkeparti er enig i at det bør være et mål at alle slagpasienter behandles ved egne slagenheter. For Kristelig Folkeparti er det viktig at det må være likt behandlingstilbud over hele landet, og at man ikke opplever forskjellsbehandling på bakgrunn av alder, kjønn og ikke minst bosted. Representanten Bøhler har også rett i at pasientens mulighet til å bli frisk og komme tilbake i sitt vanlige liv er helt avhengig av et godt rehabiliteringstilbud. Det starter på sykehuset og fortsetter i førstelinjetjenesten.

Jeg benytter anledningen til å gjøre statsråden oppmerksom på at den varslede omleggingen av finansieringssystemet for fysioterapeuter kan føre til at kommunen mister det nøkkelpersonell som er så viktig i en rehabiliteringsprosess. Jeg vil også nevne en gruppe som ofte blir nedprioritert, nemlig logopeder. Disse er helt avgjørende for slagpasienter som har mistet talens bruk. Psykisk helse må inkluderes, og de pårørende må tas mer på alvor.

Det offentlige har en viktig rolle når det gjelder slagpasienter og rehabiliteringstilbudet deres. Men Kristelig Folkeparti har også vært opptatt av å sikre at dagens rehabiliteringsinstitusjoner som blir drevet av private og ideelle aktører, kan fortsette å gi et godt rehabiliteringstilbud til pasientene. Norge trenger et regelverk som sikrer et mangfold av tiltak for rehabilitering. Går ideelle rehabiliteringsinstitusjoner konkurs på grunn av at staten presser døgnprisen ned og gir vilkårlige vilkår for langsiktig drift, vil svært viktig kompetanse og kunnskap gå tapt, og pasientene vil miste et godt tilbud – helt på tvers av det som interpellanten ønsker. Dagens anbudspolitikk truer tilbudet til mange pasienter. De ideelle organisasjonene i helse- og omsorgssektoren har ikke de samme finansielle musklene som store, kommersielle og statlige aktører, og når ofte ikke opp i anbudskonkurransen. Dette svekker muligheten for et bedre, sterkere og mer fleksibelt rehabiliteringstilbud.

Det offentlige er avhengig av at en har gode tilbud til pasientene. Kristelig Folkeparti har derfor foreslått at ideelle organisasjoner og virksomheter må sikres unntak fra kravet om anbud i lov om offentlige anskaffelser. De generelle kravene om åpenhet og etterprøvbarhet skal selvfølgelig gjelde, men vi trenger langsiktighet og forutsigbarhet for de ideelle institusjonene, noe som de ikke har etter dagens regelverk.

Jeg skulle gjerne hatt tid til å si noe om forebygging, slik som statsråden var inne på, men avslutningsvis vil jeg bare støtte interpellanten i at det er avgjørende med rask behandling, tidlig og god oppfølging. Det er ikke minst viktig å ta vare på den kompetanse og kvalitet som de frivillige organisasjonene har. Jeg er overbevist om at disse vil være viktige bidragsytere i det nasjonale kvalifiseringsregisteret som interpellanten ønsker.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:08:13]: 15 000–16 000 mennesker får slag hvert eneste år. Det er den tredje viktigste årsaken til død og uførhet. Og som statsråd Bjarne Håkon Hanssen sa, kan det øke med opptil 50 pst. i løpet av de neste 20 år. Når vi ser på antallet, er det en folkesykdom. Vi alle kjenner til venner, naboer eller noen som står oss nær som har blitt rammet av det.

Helse- og omsorgskomiteen har fått en henvendelse fra Landsforeningen for slagrammede. I den henvendelsen pekes det på hvor tilfeldig det er hvilken behandling en får, uavhengig av bosted. Ifølge deres brev til komiteen er dødeligheten ved slag 8 pst. i Bergen og Trondheim, mens den i områder innenfor Helse Sør-Øst kan være opp mot 28 pst. Det er veldig store forskjeller. Ifølge brevet fra Landsforeningen for slagrammede er det egentlig nesten størst risikosport å få slag i områder der det er flest sykehus.

Det som har slått meg når jeg har lest om problemstillingen rundt slag, er viktigheten av å ha kompetanse i alle ledd – for tid er så viktig – fra telefonen kommer inn på sentralen, at en vet hva en skal spørre etter i ambulansen, på sykehuset, og at man kommer i gang med rehabiliteringen, ikke som vanlig etter en måned eller to, men etter ett minutt eller to, altså med en eneste gang. Det må være kvalitet over alt, og man må komme tidsnok i gang. De som tar imot henvendelser, de som frakter personen, de som behandler personen, må hele tiden vite hva de skal gjøre, og komme i gang med en rehabilitering som kan få personen tilbake til et mest mulig normalt liv.

Statsråd Hanssen nevnte at det var vanskelig med samtykkekompetanse for dem som blir berørt av slag. Det som har slått meg når det gjelder en del områder innenfor helsevesenet, er at når en ser på psykiatrien, har det vært et tabubelagt område for dem som har hatt psykiske lidelser. Jeg tror at over tid har det gjort at behandling av psykiske lidelser har blitt hengende etter. Nå har vi hatt en opptrappingsplan, heldigvis. Når det gjelder slagrammede, tror jeg vi kan ha noe av den samme problemstillingen. Det er faktisk litt tabubelagt, selv om det er en folkesykdom. Vi vet at det er noen funksjoner som blir dårligere enn før personen fikk slag, selv om vedkommende er kommet tilbake igjen i stort monn. Det kan nok i mange sammenhenger være en liten glemt gruppe som ikke roper høyest.

For meg var de tallene som kom fram i brevet til komiteen, ganske oppsiktsvekkende. Det at en skal ha nasjonale retningslinjer, er veldig bra. Det må være en hastesak, for det må være en trygghet for alle, uansett bosted, at en får et godt og sikkert tilbud, og at en får det beste tilbudet som kan gis. Som det går fram av det høringsbrevet som vi har fått, er det faktisk i de mest befolkningstette områdene det er mest tilfeldig hvilket tilbud en får. Dette er fra et brev, så jeg vet ikke om det er riktig, men det settes i hvert fall et spørsmålstegn ved dette av Landsforeningen for slagrammede.

Det er egentlig et hovedpoeng for Senterpartiet at uansett hvor en bor, skal en ha trygghet for at det er kompetanse blant dem som tar imot telefonen, i ambulansen, i det sykehuset en kommer til, og at det er en rehabilitering med en gang. Det skal være det samme enten en bor i Oslo, i Bergen, på Stange eller i Finnmark: trygghet for alle, uansett bosted.

Gunvald Ludvigsen (V) [15:12:19]: Alle saman har vore veldig fornøgde med at interpellanten har sett fokus på dette viktige temaet, nemleg behandling av menneske som er ramma av hjerneslag.

Det er tre moment som eg trur vi kan seie er dei aller viktigaste i samband med behandling av hjerneslagramma. Det aller, aller viktigaste, som fleire har vore inne på, er tidleg rask behandling i akuttfasen. Som punkt to kan ein seie at ein må følgje opp med ei kvalitativ god behandling etter akuttfasen, og så må ein ha ei god og rask oppfølging og rehabilitering.

Tempo og hurtigheit er viktig. Rask behandling i akuttfasen inneber i praksis at behandling med trombolyse, som har vore beskrive her av interpellanten, må skje allereie i ambulansen. Det betyr igjen at ambulansen må vere bemanna med kvalifisert personell og ha utstyr som gjer trombolysebehandling mogleg.

Når det er snakk om raskheit her, er det jo som ein av dei føregåande talarane var inne på, snakk om minutt – det er ikkje snakk om timar eingong. Så det å få den raske behandlinga allereie i ambulansen og å ha kvalifisert personell der er viktig.

Så peikar interpellanten på at sjukehus som behandlar pasientar, må ha slageiningar – altså einingar som er spesialtilpassa med personell og utstyr for behandling av desse slagpasientane. Det er eg heilt einig i.

Sjølv har eg vore direktør for eit lokalsjukehus i mange, mange år – ikkje mange mange, men elleve år iallfall. Der vart det for fleire år sidan oppretta ei slageining. No trur eg ikkje at alle slageiningane er identiske, men iallfall var mi erfaring at det var veldig viktig å ha eit slikt tilbod for behandling og opptrening av pasientane, og spesielt viktig var det med kvalifisert personell.

Som mange har vore inne på før her: Lik behandling, kva betyr no det? Eg trur i alle fall det er veldig viktig at dei aller fleste sjukehusa som vi allereie har i dag rundt omkring, har slike spesialeiningar. Mi erfaring er at slike slageinigar passar godt inn i eit lokalsjukehus. Det er derfor viktig at lokalsjukehusa ikkje blir nedbygde slik at slike bokstavleg talt livsviktige tilbod rundt om i vårt langstrakte land forsvinn.

Lik behandling kan ikkje skje på annan måte enn at vi har eit desentralisert og godt tilbod. Viss tilbodet ikkje er tilfredsstillande overalt der slike tilbod skal gjevast, må tilbodet oppgraderast, ikkje fjernast. Det kan ikkje vere metoden for å få lik behandling i eit land som Noreg.

Så litt til det som interpellanten sa. Han slår jo eigentleg eit slag for eit nytt pasientregister. Vi i Venstre har, som de vil vite, mange gonger stilt spørsmål ved alle desse registra, ikkje minst innanfor helseområdet. Vårt poeng med å vere skeptiske har enda opp med at vi alltid får ein diskusjon om kva som skjer med personvernet i slike saker. Men det er klart at eit register er viktig i mange samanhengar, ikkje minst innanfor forsking. Vi har kreftregister, og vi har også mange andre register. Vi har jo svært mange register.

Eg trur det som statsråden var inne på, er eit viktig poeng. Han har stor motførestelling når det gjeld dette med samtykkekompetanse. Det er veldig viktig at det blir det teke omsyn til, og at personvernet i slike debattar verkeleg får den vekt som det skal ha. Eg trur vi må satse på behandling, ikkje på å lage nye register som vi truleg ikkje får full nytte av i alle fall.

Jan Bøhler (A) [15:17:47]: Jeg takker for mange gode innlegg, med stort engasjement.

Det er et par punkter jeg gjerne vil kommentere. Det første gjelder spørsmålet om det er et tema for Stortinget å diskutere kvaliteten på 54 sykehus. Hvis man trekker en parallell med andre temaer som vi, helt riktig, har gått inn i på Stortinget, f.eks. geriatri i eldreomsorgen, der vi har sagt at det er behov for en satsing for å kunne ivareta pasientene på beste måte, er jeg litt engstelig for at denne gruppen slagpasienter hittil ikke har fått samme oppmerksomheten, og at det er derfor disse spørsmålene blir for nye for oss når vi begynner å diskutere kvaliteten på disse 54 sykehusene.

Jeg vil ikke gå inn i en faglig detaljdiskusjon, men jeg vil vite at på det stedet hvor slagpasienter med hjerneslag kommer, skal det være kompetanse til å behandle sykdom i hjernen, til å kunne diagnostisere sykdom i hjernen nøyaktig. Vi må sikre oss at man kan gi pasienten den beste behandlingen. Derfor setter jeg spørsmålstegn ved at det ved halvparten av disse 54 sykehusene ikke er nevrologer som kan kombinere bildediagnostikk med nøyaktig analyse av hvordan man skal gå fram overfor den enkelte pasient. Jeg er redd for at ved de øvrige sykehusene er det lagt mer vekt på aktiv mobilisering, at man tar mer vare på pasienten i slagfasen og foretar en aktiv mobilisering etterpå.

Jeg nevnte tall som viser forskjellen mellom Haukeland-området, som har en veldig aktiv holdning til bruk av trombolyse, og Oslo-området, og som representanten Slagsvold Vedum kommenterte med at det ikke bare er i grisgrendte strøk det kan virke som det er stor forskjell på behandlingsmetodene, men også i tettbygde strøk. Jeg nevnte også parallelle tall for Tyskland.

Hovedbekymringen, om vi har kompetanse til å behandle slagpasienter med nødvendig ekspertise og nøyaktighet og evne til diagnostisering ved alle sykehusene de kommer til, må vi kunne diskutere på Stortinget, synes jeg. Det er ikke faglig detaljnivå, men som representanten Lønning var inne på, må vi sikre oss at vi bruker den nye og flotte kunnskapen vi er i ferd med å bygge opp, og at vi bruker den optimalt. Det er på det nivået jeg ønsker at vi skal ha diskusjonen.

Det er sånn rundt om i landet at noen steder er det sykehus som ligger tett ved hverandre, og noen pasienter blir lagt inn på sykehus uten denne avanserte behandlingen, pasienter som lett kunne vært kjørt videre til neste sykehus, mens det andre steder i landet kan være slik at man faktisk trenger å bygge opp noen telemedisinske sentre for akuttbehandling av slagpasienter for at de skal kunne nå fram innen tre timer. Der må man tegne et «kart», slik jeg var inne på i innlegget mitt.

Det er mange andre sider ved innleggene som jeg ikke får tid til å kommentere. Jeg satte særlig pris på det som Sonja Mandt-Bartholsen kommenterte angående den psykiske siden ved rehabiliteringen av slagpasienter, og at statsråden vil følge opp spørsmålet om slagregister ganske raskt.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:21:23]: Jeg vil også starte med å si at jeg synes det har vært svært interessant å følge debatten, og jeg er enig med alle dem som sier at det er riktig at Stortinget fokuserer på denne pasientgruppen.

Jeg tror jeg for min del vil oppsummere debatten med utgangspunkt i tre stikkord.

For det første er vi alle sammen opptatt av at også slagpasienter skal få likeverdige, gode behandlingstilbud. Jeg er glad for at det virker som om det er stor oppslutning i salen i retning av at vi nå har store forventninger til at Helsedirektoratet lager nasjonale retningslinjer. Vi forventer – med rette – at Helsedirektoratet samarbeider tett med sterke nasjonale kompetansemiljø, slik at vi får den oppdaterte kunnskapen på feltet, og at man skuer internasjonalt for å se hva slags kunnskap man har der. Og for den del, som representanten Lønning var inne på, dersom det er stor faglig uenighet, tror jeg man bør merke seg den muligheten som ligger i å arrangere en konsensuskonferanse dersom det virker hensiktsmessig. Så vi må nå satse på gode nasjonale retningslinjer, som kan danne grunnlaget for å få likeverdige, gode tilbud i hele landet.

Det andre stikkordet som jeg merker meg, er behovet for samarbeid, samhandling. Her handler det om en primærhelsetjeneste som kan mye om slag, om å få den kommunale legevakta til å forstå at her er det behov for tempo og å få sendt pasienten videre til rett sted. Det handler om forebygging, og det handler om et godt akuttmottak. Så handler det om en samhandlende, helhetlig helsetjeneste, som også greier å iverksette rehabilitering og habilitering på rett nivå raskt. Jeg minner om det jeg sa i mitt hovedinnlegg, at vi har ganske spennende resultater f.eks. fra Trondheim, Søbstad, på godt rehabiliterings- og habiliteringsarbeid i et samspill mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste. Samhandling er et klart stikkord.

Det tredje er kvalitetsregistre. Det å vite mer om hva som er gode tilbud, hva er det som virker, hva er det som ikke virker, måle ulikheter i tilbud, slik at det kan brukes som grunnlag for å justere, og at vi igjen gjennom kvalitetsregistre kan revidere og forbedre nasjonale retningslinjer i vårt driv etter gode og likeverdige tilbud.

Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er dermed avsluttet.