Harald T. Nesvik (FrP) [12:00:04]: Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:
«Undertegnede viser til at problematikken knyttet til korridorpasienter ved
norske sykehus ser ut til å vedvare og forsterke seg på tross av gjentatte
lovnader fra statsrådens side. Slik jeg ser det er ikke samhandlingsreformen
svar godt nok for den akutte situasjonen.
Hvilke konkrete strakstiltak vil statsråden foreta seg for å få bukt med denne
uverdige situasjonen ved norske sykehus, og vil statsråden ta et initiativ
overfor de regionale helseforetakene for å sikre nok medisinske sengeposter?»
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:00:46]: Dette er et stort og viktig spørsmål. Å være syk og bli plassert i korridoren
er ofte dårlig pasientbehandling, og det er dårlig utnyttelse av ressursene.
Selv om jeg tror representanten Nesvik og jeg kan være enige om at for
pasienten kan ofte alternativet være enda verre: ikke å få behandling i det
hele tatt, er likevel korridorpasienter et uttrykk for at tjenesten ikke er
godt nok organisert, og at samhandlingen svikter mellom sykehus og
kommunehelsetjeneste og innad i sykehuset. Dette er en sammensatt
problemstilling som krever langsiktig innsats på mange områder.
La meg bruke noen eksempler. I Helse Sør-Øst har de gått systematisk til verks.
De har forsøkt å finne ut hvorfor pasienter blir liggende i korridoren, og de
har sett på mulige løsninger ved å studere god praksis. Nå kan de vise til gode
resultater ved Sørlandet sykehus, ved Sykehuset Innlandet og ved Sykehuset
Asker og Bærum.
Jeg vil nevne to viktige årsaker til at vi har korridorpasienter ved de
indremedisinske avdelingene. For det første er det mange pasienter som legges
inn i sykehus, som kunne vært behandlet i kommunen. For det andre er det mange
pasienter som blir liggende i sykehus også etter at de er ferdig behandlet. De
er for syke til å komme hjem, men det finnes ikke noe passende tilbud for dem i
kommunen.
Skal vi få til gode og varige løsninger, må vi sørge for at pasientene får
riktig behandling på riktig nivå. I dag blir eldre mennesker ofte lagt inn på
sykehus når de blir akutt syke. Men mange av dem kunne fått et like godt – ofte
bedre – tilbud i kommunen, dersom det hadde vært lagt til rette for det. En del
steder i landet har man observasjonssenger ved distriktsmedisinske sentre og
sykestuer for pasienter som trenger et tilbud før, istedenfor eller etter et
sykehusopphold, for så å kunne klare seg hjemme. Eksemplene her tror jeg Nesvik
kjenner godt: Fosen, Søbstad, Ål, Stjørdal osv. Men det er stor mangel på slike
tilbud. Derfor fylles senger og korridorer ved de indremedisinske avdelingene
opp av pasienter som kunne ha fått et mye bedre tilbud i hjemkommunen.
Et annet tiltak som kan bøte på problemet med korridorpasienter, er å utnytte
den totale sengekapasiteten ved sykehuset bedre enn vi gjør i dag. Mange
sykehus har en reservekapasitet som kan utnyttes ved å omfordele sengeplasser
etter behov, og ved at avdelingene samarbeider og er fleksible i pressede
situasjoner. Det er også mye å hente ved å etablere gode systemer for
pasientflyt, f.eks. kan pasienter møte på sykehuset samme dag som inngrepet
skal gjøres. Ved Sykehuset Asker og Bærum har langsiktig systematisk arbeid
ført til at de har færre korridorpasienter. De har utviklet en god pasientflyt
ved å tilby dagbehandling, de har medisinske korttidsposter, pasientene legges
inn samme dag som de skal opereres, det finnes flere ambulante team,
avdelingene er fleksible, og sykehuset har godt samarbeid med kommunen.
Ullevål universitetssykehus har lagt vekt på å sette inn god kompetanse i
mottaket, de samarbeider tett med bydelene, og personalet ved sykehjemmene kan
ringe sykehuset og få råd før beboere legges inn. På den måten unngår man mange
innleggelser. Når tallet på utskrivningsklare pasienter er lavt, har de ikke
korridorpasienter, forteller ledelsen ved Ullevål universitetssykehus.
Det finnes dessverre ingen raske tiltak som vil gi varige løsninger på
problemet med korridorpasienter. Undersøkelser viser at det ikke er noen
direkte sammenheng mellom andelen korridorpasienter og antallet indremedisinske
senger – sett i forhold til befolkningsgrunnlaget. Det er derfor ingen grunn
til å tro at en videre utbygging av indremedisinske avdelinger alene vil løse
problemet med korridorpasienter.
Arbeidet med samhandlingsreformen er satt i gang nettopp for å skape god flyt i
helsetjenesten og for at det skal lønne seg for kommuner og sykehus å behandle
pasientene på rett sted. Det betyr at flere pasienter skal få tilbud utenfor
sykehus, altså i kommunehelsetjenesten, som skal være rustet til å forebygge
sykdom og følge opp og behandle pasienter som trenger det.
Harald T. Nesvik (FrP) [12:05:21]: Til avslutningen av statsrådens innlegg vil jeg si at vi er skjønt enige om
intensjonen i samhandlingsreformen og viktigheten av den. Når så de endelige
virkemidlene er på plass, får vi se om vi er like enige. Det får vi se når
saken kommer.
Det som bekymrer meg, er at til tross for at man gjentatte ganger her i salen
har påpekt problemene knyttet til korridorpasienter, viser bl.a. undersøkelser
at antallet faktisk er ganske stabilt. Ca. 270 personer ligger til enhver tid i
korridorene ved norske sykehus, og det ser ikke ut til å endre seg.
Spørsmålet mitt til statsråden dreier seg om at sykehusene har hatt en
vanskelig situasjon, det blir kortere og kortere liggetid. Da er spørsmålet:
Kan det være en sammenheng også her, at kommunene ikke har fått omstilt den
biten?
Videre vet vi også at man må lære av hverandre. Spørsmålet mitt til statsråden
er: Til tross for alle de fine eksemplene statsråden her har nevnt, hvorfor
klarer vi ikke å være en lærende organisasjon og sørge for at andre tar etter?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:06:29]: Det siste er et veldig viktig spørsmål, og jeg skulle ønske jeg hadde et veldig
enkelt og klart svar på det. Men jeg tror at vi bare må innse at vi har en lang
vei å gå i helsevesenet for å få sykehusene til å fungere som lærende
organisasjoner som aktivt søker etter «best practice», og som har gode systemer
for å implementere det når det er etablert ved andre institusjoner enn den
aktuelle.
Men det finnes ikke noe annet alternativ enn å jobbe videre med det. Og jeg
synes det som nå skjer i Helse Sør-Øst, som er halve Helse-Norge og vel så det
i sykehussammenheng, er et godt eksempel på at de regionale helseforetakene tar
det på alvor. Og i de foretaksmøtene som jeg har vært med på nå, har jeg kjørt
knallhardt på det med korridorpasienter. Vi må ikke gi opp; vi må bare
fortsette å stille krav på dette området. Og så går det faktisk i rett retning,
men veldig sakte.
Harald T. Nesvik (FrP) [12:07:38]: Ja, jeg håper det omsider vil gå i riktig retning. Problemet er jo at
Nord-Europas mest moderne og siste sykehus på stammen, Ahus – det nye
universitetssykehuset i Akershus – faktisk allerede kort tid etter åpningen
hadde korridorpasienter. Sågar gikk det så langt at man måtte skjerme pasienter
med laken inne på dublerte rom, der det ikke skulle vært flere personer. Det er
jo også i Helse Sør-Øst. Her er spørsmålet hvordan vi klarer å få ut budskapet
og planlegge på en bedre måte. Selvfølgelig gjøres det veldig mye bra, det vet
vi. Forrige uke var jeg og besøkte nettopp Fosen DMS, som er et svært spesielt
og godt tiltak – det skal man ha.
Spørsmålet mitt er: Vil statsråden sørge for at det blir lagt en strategi for å
ha enda større fokus på nettopp sykehus som lærende organisasjoner – ikke bare
internt i egen region, men også på tvers av regionene for å samle Helse-Norge
til ett rike og ikke i fire helserepublikker?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:08:48]: Jeg vil bare veldig kort først kommentere Ahus. Jeg føler meg ganske sikker på
at representanten Nesvik er klar over at det som er en stor utfordring på Ahus,
er at utbyggingen ikke er ferdig. Når hele Ahus er ferdigbygd, ser jeg veldig
optimistisk på at vi får en bedre løsning på korridorpasientutfordringen der.
Ja, vi jobber kontinuerlig med utfordringen med å skape en lærende organisasjon
av hele Sykehus-Norge. Det må selvfølgelig også handle om at de regionale
helseforetakene lærer av hverandre, så vi får en helhet ut av det. Det er helt
sikkert ting å gjøre som kan forbedre det. Og så tror jeg at det aller
viktigste vi nå kan gjøre i forhold til korridorpasientutfordringen, er å stå i
det og jobbe med samhandlingsreformen.