Presidenten: Etter ønske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten gjere framlegg om at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare gjer presidenten framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Erling Sande (Sp) [10:59:50] (ordførar for saka): Representantforslag nr. 8:21 er eit framlegg frå representantar frå Høgre og Framstegspartiet om å fremme ei sak om ei olje- og gassmelding som omhandlar Regjeringa sine planar for vidare utvikling av olje- og gassressursane våre, med ein medfølgjande tidsplan. Forslagsstillarane peikar på at vi her snakkar om store og viktige ressursar, at det har vore vanleg å leggje fram meldingar om petroleumspolitikken med jamne mellomrom, og at dei òg kunne tenkje seg ei slik melding no. Eg går ut frå at ein frå forslagsstillarane si side vil framføre ytterlegare argumentasjon for framlegget sitt.

Fleirtalet viser til at departementet er i sluttfasen av handsaminga av den 20. konsesjonsrunden. Det er i brev til komiteen av 3. februar d.å. peika på at det vil bli tildelt nye areal på delar av kontinentalsokkelen som til no i mindre grad er utforska. Samtidig er det nyleg tildelt areal i meir modne område i TFO for 2008, og arbeidet med ny tildeling i modne område gjennom TFO for 2009 er ikkje «snart i gang», slik det står i merknadene – den er i gang. Den blei utlyst den 9. mars.

Regjeringa arbeider med ein forvaltningsplan for Norskehavet, der målet er ei berekraftig utnytting av ressursane i dette viktige havområdet, samtidig som vi i tråd med denne regjeringa sin politikk tek omsyn til dei økosystem som finst i havet, og som er sårbare. Arbeidet med forvaltningsplanen vil òg ha med vurderingar knytte til rammene for eksempelvis petroleumsutvinning og offshore energiproduksjon.

I tillegg arbeider departementet med fleire store saker som t.d. realisering av Skanled, ein arbeider med Goliatfeltet, karbonhandtering og oppfølging av EU sin klima- og energipakke. Fleirtalet gjev ei tydeleg støtte til statsråden si prioritering når det gjeld å fokusere på desse store oppgåvene som her er omtalte, framfor å starte arbeidet med ei ny stortingsmelding om norsk petroleumsverksemd. Fleirtalet gjev derfor ikkje støtte til framlegget, og rår Stortinget til å innta den same haldninga.

Lat meg avslutningsvis få knyte nokre ord til det faktum at vi endå ein gang diskuterer om Regjeringa bør leggje fram nye dokument der ein gjentek den politikken som skulle vere godt tilgjengeleg for opposisjonen og for oss alle gjennom den plattforma denne regjeringa styrer på. Vi har altså ein opposisjon som i liten grad klarar å samle seg om noko alternativ til Regjeringa sin politikk, men gong på gong ynskjer å få repetert dei tankar og mål Regjeringa har for dei ulike delane av energipolitikken.

Eg synest det er særleg paradoksalt at Framstegspartiet og Høgre, som likar å ha ein brodd mot unødig byråkrati, ynskjer å vri statsråden og Regjeringa sitt arbeid frå å levere konkrete resultat på området og over til nye, store papirarbeid. Når ein kjem med to framlegg og minst ein interpellasjon til Stortinget i dag, som knapt nok inneheld nokre nye politiske grep, så kan det vere vanskeleg som posisjonspolitikar å vite om ein skal glede seg over at Regjeringa ikkje har nokon offensiv konkurrent på energiområdet, eller om ein skal konkludere med at Regjeringa sin politikk har den nødvendige støtta i Stortinget. Når ei regjering blir bedt om å utforme nye meldingar såpass langt ute i ein valperiode, kan ein jo òg tolke det som om opposisjonen førebur seg på at Regjeringa skal halde fram nokre periodar til. Det hadde jo vore gledeleg om det var tilfellet!

Torny Pedersen (A) [11:04:08]: I denne saken kan jeg være enig i noe av det opposisjonspartiene tar opp i Innst. S. nr 177 for 2008–2009, bl.a. det med at vi har hatt tre statsråder i løpet av denne perioden. Dette er selvfølgelig ikke problemfritt, og det vet alle partiene på Stortinget. Opposisjonen klager også på for lite saker fra dette departementet. Dette kan til dels være et resultat av flere statsrådskifter, men nå kommer sakene.

Olje- og energidepartementet og Regjeringen har valgt å konsentrere seg om store enkeltsaker i stedet for en større petroleumsmelding. Det er riktig at vi har hatt en petroleumsmelding hvert annet år, men det er vel ikke helt riktig at vi står uten en overordnet petroleumspolitikk fordi den ikke kommer i år. Det er vel engang slik at den ene meldingen gjelder til en ny er vedtatt, og jeg føler ikke at selskapene ser på dette som det største problemet de har.

Denne regjeringen fører en aktiv letepolitikk og er opptatt av å opprettholde et høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel. Derfor er det viktig at bl.a. saken om Goliat snart er i Stortinget. Vi får også saken om en forvaltningsplan for Norskehavet. Selv om det er Miljøverndepartementets sak, er den utrolig viktig også for Olje- og energidepartementet og hele Regjeringen og for framtidens sameksistens i havet. Da dreier det seg ikke bare om hvor fiskeriaktiviteten skal foregå, men også om petroleumsvirksomhet og offshore energiproduksjon.

Vi får også en sak til Stortinget om justeringer i petroleumsloven, der bl.a. ansvaret for fjerning av innretninger er tema, og der tilpasninger av regelverk med hensyn til tredjepartsbruk av innretninger også blir omtalt.

Det har heller ikke vært noen plankekjøring å få fram saken om Skanled, og også den vil komme til Stortinget så raskt som mulig – og likeens saken om utleie.

20. konsesjonsrunde er rundt hjørnet, og den vil dreie seg mye om aktivitet og verdiskaping i nordområdene.

Jeg er ikke i tvil om at petroleumsvirksomheten vil få stor betydning for sysselsetting og næringsutvikling i nord. På grunn av dette representantforslaget – Dokument nr. 8:21 for 2008–2009 – får jeg heldigvis muligheten til å si noen ord fra talerstolen i Stortinget om Arbeiderpartiets syn på framtidig petroleumsvirksomhet i Nordland VII og Troms II. I denne innstillingen, og gjennom mange andre uttalelser, gjør Høyre og Fremskrittspartiet en stor sak av at Arbeiderpartiet ikke vil flagge hva vi mener om denne viktige saken i framtiden. Jeg spør: Hva var vitsen med innholdet i forvaltningsplanen, som hele Norge tiljublet, og hva var vitsen med å bruke flere hundre millioner kroner på seismikk og miljøundersøkelser dersom man hadde bestemt seg på forhånd?

Arbeiderpartiet følger det vi sa i innstillingen til forvaltningsplanen. Framtidige avgjørelser skal bygge på kunnskap, ikke på synsing og fordommer. «Arbeiderpartiet utviser klokskap ved å holde dørene åpne for videre vekst og utvikling utenfor kysten i Nord-Norge», skriver administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening i VG 10. februar 2009.

Vi svikter ikke Nord-Norge og petroleumsindustrien, som Høyre vil ha det til. Kunnskap har alltid vært godt å ha. Arbeiderpartiet er innstilt på å finne løsninger som ivaretar viktige økologiske ressurser i samhandling mellom fiskeri og petroleumsvirksomhet, men først ved evalueringen av forvaltningsplanen i 2010 tar vi beslutningen.

Vi har fått en Nord-Norge-politikk som løfter landsdelen. Petroleumsvirksomheten er en stor del av det hele. Her ligger framtidens utfordringer når det gjelder olje og gass, og her har Regjeringen et stort fokus. Arbeidsplasser og næringsutvikling er stikkordene. Vi rød-grønne jobber godt faktisk uten en ny petroleumsmelding.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:09:32]: Det er ikke noe galt med selvtilliten til Regjeringens talsmenn – det er åpenbart. Men det er jo hyggelig å registrere at meningsmålingene viser at befolkningen ikke biter på det i de fleste tilfeller.

Igjen diskuterer vi her prinsippet om å få tilbake en overordnet stortingsmelding. På dette området er det faktisk et prinsipp som tidligere storting og regjeringer har levert på i 34 år. Det er altså ikke slik at en plutselig nå ønsker å innføre en ordning med «unødig byråkrati», slik Senterpartiet nå plutselig kaller stortingsmeldinger. Det har altså vært en tradisjon de siste 34 år at en årlig – eller i hvert fall annethvert år – har kommet til Stortinget, fått politisk debatt og gjort vedtak om hva som skal være rammeverket og strategien på norsk petroleumspolitikk. Det var inntil vi fikk dagens regjering. En strategisk tilnærming mener jeg er viktig, for da får vi dette forankret svart på hvitt. Den er etterprøvbar. Regjeringen må leve opp til den og vise om de leverer eller ikke. Den gir forutsigbarhet til næringen, den er gjennomtenkt fordi en får debattert den i det åpne rom, og den er ikke minst forankret i Stortinget, det øverste politiske organet i Norge når det gjelder å gi lover og gi bevilgninger. Men dette er altså bare «byråkrati». Det sier litt om maktarrogansen som kommer fra en flertallsregjering.

Det må jo også være pinlig for andre departementer, som skryter hemningsløst hver gang de leverer en stortingsmelding. Da Regjeringen leverte perspektivmeldingen for et par måneder siden, var jo det veldig viktig for å stake ut Norges kurs, og da utenriksministeren leverte sin melding om norsk utenrikspolitikk, var det også svært viktig for å vite hvilken retning vi skal gå i. Men det er bare «byråkrati», skal vi tro energipolitikerne til de rød-grønne partiene.

Statsråden var nettopp på skrytetur til Mexico. Min påstand er at den turen ikke ville ha vært mulig hvis statsrådens tilnærming i oljespørsmål hadde vært gjeldende de siste 30 årene, for da ville en ikke ha fått til den bransjen som en har fått, og det gode samarbeidet som er på plass.

Regjeringen ønsker å slippe å bruke tid på en stortingsmelding. Jeg må spørre meg: Er det fordi de synes det tar tid å debattere den i Stortinget? Eller er det fordi det tar tid å føre den i pennen? Jeg tror ikke noen av delene egentlig koster regjeringskollegiet og departementet særlig mye tid, så det kan ikke være grunnen. Da er det bare en grunn som gjenstår: Det tar tid å avklare innholdet internt i Regjeringen. Det tror jeg er hovedårsaken til at vi ikke har fått en stortingsmelding verken om petroleumspolitikk eller energipolitikk de siste tre og et halvt årene. For det ville ha tatt utrolig med tid, og Regjeringen har åpenbart vist at det ikke er mulig å gjøre det i praksis. Et eksempel på det fikk jeg da jeg var på Natur og Ungdoms sommerleir i juli i fjor. Arbeiderpartiets representant satt og sa at oljeindustrien i Norge er skyld i at millioner mennesker dør i Afrika på grunn av klimaendringer; vi må kutte i norsk olje- og gassvirksomhet. Uken etter var jeg på Energirike-konferansen i Haugesund, der Arbeiderpartiets representant – en annen person, men også et annet publikum – sa at olje- og gassvirksomheten i Norge er svært viktig for å bevare verdens miljøtilstand, og for å bedre den i forhold til å bruke kull. Det var to fullstendig forskjellige budskap fra det samme partiet. Det er ikke rart en ikke klarer å legge fram en stortingsmelding i Stortinget når en faktisk står for én politikk om gangen.

Dette skjer i en tid da energispørsmålet blir stadig viktigere, der vi ser at EU oftere og oftere henvender seg til Norge for å kjøpe mer norsk gass, og der vi ser at konflikten rundt energiforsyning, til og med i Europa, blir stadig mer sentral. Kutt i energitilførsel er altså ikke bare noe en opplever i ustabile tredjeland, men det er faktisk noe som våre naboer i sørøst opplever nesten årlig. Når en ser på de konkrete problemstillingene som er i petroleumssektoren, med kutt i petroleumsforskning – som altså skal legge grunnlaget for framtidig verdiskaping – så viser det at det er ingen helhet.

Når en ser på debatten rundt leteareal – der budsjettmerknadene fra de rød-grønne partiene sier at her skal vi kjøre en stø kurs og opprettholde tempoet, mens det i mediedebatten er flere av de samme politikerne som går ut og sier at nå må vi ha en fem års pause i ny oljevirksomhet i Norge – er det ingen troverdighet i dette. Da TFO for 2008 ble utsatt, var det ingen begrunnelse. Da den 20. konsesjonsrunden ble utsatt med ett år, var det ingen begrunnelse. Ja, begge kom i gang, men poenget er at det var en uforutsigbarhet som bransjen ikke er tjent med. Når en ser på behovet for infrastruktur for gass, var det en av de viktige grunnene til at jeg tok opp dette i en interpellasjon om Troll Utvikling og stopp av det prosjektet. Nå ser man altså at debatten kommer opp: Hva skal de gjøre når de skal bygge ut gassfelt i Midt-Norge, Onyx-prosjektet og Victoria-prosjektet, der det ikke er gassinfrastruktur ut? Regjeringen sa nei til ett prosjekt, men de kom aldri med en helhetlig tilnærming som skulle være alternativet. Derfor er det behov for en stortingsmelding.

Jeg tar hermed opp forslagene som Fremskrittspartiet er med på.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Ivar Kristiansen (H) [11:14:59]: Vi er egentlig i akkurat den samme situasjonen i denne saken som i forrige sak. Det opposisjonen gjør, er å etterspørre hvorfor Regjeringen på dette området ikke har levert en stortingsmelding, som to tidligere statsråder fra den samme regjeringen har garantert Stortinget tidligere. Jeg synes representanten Torny Pedersen gav en rimelig god forklaring på hvorfor en sånn melding ikke er presentert, om enn ikke helt fyllestgjørende. Men vi får bare ta til etterretning at heller ikke i dette spørsmålet tar man veien om Stortinget. Vi vil utenfor dette hus få rikelig anledning til å diskutere disse spørsmålene de kommende seks måneder.

Det er bare å ta til etterretning at den næringen som står for rundt 25 pst. av all verdiskaping i Norge, som er Norges økonomiske lokomotiv, vår største kunnskapsnæring, ikke får en fortjenstfull behandling av næringens fremtid i denne salen. Det ansvaret får dagens regjering selv ta på seg. Og det er i en tid hvor vi er ved en skillevei innenfor norsk energipolitikk, norsk olje- og gasspolitikk, hvor vi vet at mangel på beslutninger nødvendigvis vil få store konsekvenser for fremtiden – konsekvenser for produksjon og også konsekvenser for landets økonomi.

Man stiller spørsmål om hvorfor man er for byråkrati, og henviser til at opposisjonen vil ha en stortingsmelding om dette. Det er et helt irrelevant spørsmål for øvrig. Og igjen til saksordføreren: Det spørsmålet må han i så fall rette til sine to partifeller som har vært statsråd i departementet tidligere, og som har lovt, med den største og blankeste selvfølgelighet, at også i denne stortingsperioden, som i de åtte–ni forrige stortingsperiodene, skulle Stortinget – naturlig nok – få en slik stortingsmelding til behandling. Jeg kan ikke unnslå meg å si at dette bærer preg av en slags politisk arroganse, hvor man i disse spørsmålene også velger å fase ut Stortinget som organ.

Så blir det stilt spørsmålet med henvisning til forvaltningsplanen: Hva er vitsen med å stille spørsmål om hva slags standpunkt de enkelte partiene skal ha? Det er altså Norges økonomiske lokomotiv, som sysselsetter 150 000–200 000 mennesker, vår største kunnskapsindustri, som forventer et svar på disse spørsmålene. Jeg tror ikke man kan bruke forvaltningsplanen som noe skjold, vel vitende om at det er politiske forskjeller også blant regjeringspartiene. Når man stiller spørsmål til opposisjonen om hvorfor man forventer å skulle få klare svar, må man i hvert fall fra det største posisjonspartiet kunne stille det samme spørsmålet til sine medpartier i regjering, som allerede har konkludert. Og bare for å svare presist fra Høyres side: I spørsmål som går på Nordland VI, Nordland VII og Troms II, sier vi ja til letevirksomhet med mindre forvaltningsplanen i sin konklusjon meget sterkt fraråder at man iverksetter aktivitet. Det tror jeg er et standpunkt som er ryddig og klart, og som også det største regjeringspartiet burde ha mannet seg opp til å innta.

Jeg tror hele omverdenen forventer at Norge skal ha en langsiktig politikk på dette området, i alle fall våre venner i Europa, som nok helst hadde sett at de i de neste ti årene kunne ha Norge som en langsiktig og sikker forsyner av energi til Europa. Men her gis det fra Regjeringens side utenfor stortingssalen signaler i hytt og vær som bare mest kan egne seg til å forvirre. Her kommer eksempelvis også et regjeringsoppnevnt utvalg, Utviklingsutvalget, og signaliserer hva de måtte mene om fremtiden på dette området. Det er klart at det gir grunn til bekymring når man ikke vil ha disse spørsmålene i det forum som burde behandle disse spørsmålene, nemlig Stortinget.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [11:20:08]: Siden 1974 har skiftende regjeringer funnet det viktig å legge fram en petroleumsmelding for Stortinget. Dette var – og er – for at landets nasjonalforsamling skulle ta de overordnede diskusjonene, diskutere framtidsutfordringene til det som har vært og fortsatt er en av Norges viktigste næringer. Siden 1994 har det vært lagt fram en petroleumsmelding annethvert år.

Dagens regjering har ikke lagt fram noen petroleumsmelding for Stortinget. De har heller varslet at det ikke vil skje, til tross for gode tanker og gode intensjoner fra tidligere olje- og energiminister Åslaug Haga om å legge fram en energimelding som ville se helhetlig både på petroleums- og energisektoren og fornybarsektoren. Fra Kristelig Folkepartis side syntes vi dette var spennende tanker, men dessverre blir det nå ikke slik. Vi får et brudd med en 34 år lang historie.

Hvis det var noen gang Stortinget burde tatt en slik diskusjon, var det kanskje i 2008–2009. Vi har nok av fakta, nok av beskrivelser av de klimautfordringene vi står overfor. At landets nasjonalforsamling ikke da skal ta en helhetlig overordnet diskusjon om hvor veien går i forhold til petroleumsvirksomheten, ja det må jeg si er nokså oppsiktsvekkende.

Saksordfører Sande lister opp de forskjellige tiltakene og forskjellige politikkområdene som Regjeringen nå arbeider med, og det er alle tiltak som vil føre til økt klimagassutslipp. Det var TFO i 2008, det var ny konsesjon i TFO nå, og det var sluttforhandlingene i 20. konsesjonsrunde. Men spørsmålet blir jo da i forhold til det klimaforliket som Regjeringen har inngått med tre av opposisjonspartiene: Når skal vi ta den overordnede diskusjonen om hvordan denne sektoren også skal levere noe?

Vi har hatt petroleumsmeldinger i 34 år, og jeg tror det hadde vært lurt om vi fortsatte den tradisjonen, ikke fordi det er en tradisjon, men fordi det området vi nå snakker om, også må levere når det gjelder de klimautfordringer vi står overfor.

Da vi leste Aftenposten på søndag om finansminister Kristin Halvorsens tiltak for å få klimagassutslippene ned, var det nokså overraskende at den sektoren vi nå snakker om, ikke var nevnt med et eneste ord når det gjelder å være med på den klimadugnaden som vi må ha i gang hvis vi skal klare togradersmålet, som er et felles mål for Regjeringen og opposisjonen.

Vi er med på forslag nr. 1 i komiteens innstilling, hvor vi ber Regjeringen fremme en olje- og gassmelding. Grunnen til at vi ikke er med på forslag nr. 2, er at vi har en noe annen holdning enn det forslagsstillerne har til tempo i den framtidige oljeutvinningen på norsk sokkel.

Jeg registrerte med interesse Per Olaf Lundteigens utspill i går om å bremse utvinningstempoet på norsk sokkel. Til NRK uttalte Lundteigen at mer olje må spares på havbunnen. Han uttrykte også støtte til SVs landsmøtevedtak om nei til olje- og gassvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen. Dette er i tråd med god Kristelig Folkeparti-politikk. Avslutningsvis vil jeg spørre olje- og energiministeren om følgende: Er statsråden på linje med sin partikollega i disse spørsmålene, eller skal vi nå også lytte til Soria Moria-erklæringen og det er svaret?

Det må være – jeg vet ikke om det er et parlamentarisk uttrykk – kjedelig å være stortingsrepresentant for regjeringspartiene siden alle gode tanker ble tenkt i 2005, og alt mulig annet de sier, skal vi ikke bry oss om, fordi det er ikke det som gjelder, selv om tankene er gode og tankene tar framtidsutsiktene på alvor. – Det er godt å få et godt smil av representanten Tore Nordtun ved min avslutning!

Gunnar Kvassheim (V) [11:25:18] (komiteens leder): Petroleumsnæringen er av stor betydning for Norge. Det er en næring som har stor verdi for Norge. Den genererer store inntekter, danner grunnlag for mange arbeidsplasser og har svært mange viktige kompetansemiljøer knyttet til seg. Derfor er det forståelig at skiftende regjeringer helt siden 1974 har funnet det formålstjenlig å legge fram en petroleumsmelding for bred debatt i Stortinget.

Petroleumsnæringen i Norge er av stor betydning også i et europeisk energiperspektiv. Det som skjer innenfor norsk olje- og gasspolitikk, er av stor betydning for klimapolitikken og de resultatene en oppnår der. Derfor er det ikke slik at en har et redusert behov for å få en helhetlig gjennomgang av olje- og gasspolitikken. Det behovet har tvert imot økt. Det er i denne situasjonen dagens statsråd, i motsetning til sin forgjenger, har sagt nei til å ta i bruk dette virkemidlet, og i stedet sagt at en vil forme norsk olje- og gasspolitikk ved å ta stilling til den sak-for-sak-basert.

Jeg mener at det ville ha vært av stor verdi å få forankret en overbygning og en helhet på olje- og gasspolitikken gjennom en bred drøfting i Stortinget. Jeg tror en hovedgrunn til at Regjeringen har valgt vekk det å lage en slik helhetlig melding, er at indre uenighet ville gjøre en prosess med å lage en slik melding, meget krevende, for ikke å si umulig. For innenfor olje- og gasspolitikken er det slik at det er ytterpunktene i norsk politikk som nå samarbeider i regjering. På den ene siden har en SV, som var det eneste partiet som før forrige stortingsvalg gikk til valg på at en var imot all olje- og gassaktivitet i nordområdene. En har senere moderert seg og gått inn for å åpne betydelige områder, men dette var i alle fall utgangspunktet for partiet.

Vi opplever i dag at det kommer høyst ulike signaler fra sentrale representanter for regjeringspartiene – ja, ikke bare det, men også fra Regjeringen. Senest nå i helgen sa miljøvernministeren at han hadde et sterkt behov for og et sterkt ønske om å styre StatoilHydro mye sterkere og mer målrettet enn i dag. Det er interessant når en statsråd gir uttrykk for et slikt syn, å få vite om det er uttrykk for Regjeringens politikk.

Det har vært nevnt at Per Olaf Lundteigen i går gjorde seg til talsmann for en ny retning og et nytt innhold i oljepolitikken i forhold til det Regjeringen står for. Det ville også vært interessant i en oljemelding å få se den plattformen som Regjeringen har, i stedet for at en må lytte til ulike signaler, slik som en her står overfor.

Vi har også ulike signaler når det gjelder strategien i forhold til å åpne Lofoten og Vesterålen. Her vil Arbeiderpartiet vente med å ta en avgjørelse, mens Senterpartiet og SV har sagt nei. Jeg imøteser statsrådens vurderinger rundt dette oljepolitiske spørsmålet.

Vi vet altså lite om hva regjeringspartiene mener på sentrale områder i olje- og gasspolitikken. Det som er enda verre, er at det synes å være uklart hva Regjeringen mener. Regjeringen har sagt nei til å lage en oljemelding. Det synes jeg er beklagelig, og Venstre kommer til å stemme for det forslaget som foreligger til behandling i dag.

Statsråd Terje Riis-Johansen [11:29:34]: Aller først til det spørsmålet som representanten Kvassheim tar opp på slutten av sitt innlegg når det gjelder Lofoten og Vesterålen. Jeg gjentar her på Stortingets talerstol det som jeg har sagt i andre sammenhenger, at jeg har stått på det standpunkt som gjelder for denne perioden, nemlig ikke å åpne det området som følge av de store ressursene som for øvrig er i området, og jeg mener vi skal ha svært gode grunner for å endre på det standpunktet som nå ligger til grunn for politikken.

Norsk olje- og gasspolitikk formes gjennom konkrete vedtak. Goliat, Skanled, TFO, 20. konsesjonsrunde, forvaltningsplanen for Norskehavet, petroleumslovgivninga og jobbinga med CCSs CO₂-håndtering er konkrete eksempler på saker som former den langsiktige petroleumspolitikken i Norge.

La meg starte med Goliat. Operatøren leverte Plan for utbygging og drift – altså en PUD – for Goliat, den 18. februar. Planen er for tiden til behandling i departementet, og det er et mål for meg at den skal legges fram for Stortinget i løpet av vårsesjonen. Det er viktig å tenke på at Goliat på den ene siden er et relativt lite felt i forhold til mye av det andre som er utbygd. Det er f.eks. en tolvtedel av reservene i Ormen Lange. Samtidig er vi i en situasjon nå hvor oljeproduksjonen i Norge faller, og sånn sett er jo Goliat et viktig bidrag til å opprettholde produksjonen i Norge framover. Som industriprosjekt er Goliat likevel stort. Det er ikke så mange andre industriprosjekter i Norge som har en ramme på nærmere 30 milliarder kr, så det er ikke tvil om at fokus på det prosjektet kommer til å være stort framover.

Den 20. konsesjonsrunden handler om å gi selskapene tilgang til nytt leteareal, og det er viktig for å sikre nettopp den langsiktige virksomheten på norsk sokkel. I den 20. runden har vi fokusert på areal som ikke tidligere har vært tildelt, hvor det er mulig å påvise større funn som kan forsvare selvstendige utbygginger. Petroleumsvirksomheten kan gjennom en slik runde – og i denne konkrete runden – sånn sett få stor betydning både i forhold til sysselsetting og næringsutvikling og verdiskaping framover. Den 20. runden er nå i sluttfasen, og jeg forventer å tildele nytt attraktivt leteareal denne våren.

Når det gjelder TFO, som også er blitt nevnt i dagens debatt, har jeg nettopp gjennomført en tildeling av areal i modne områder, altså TFO 2008. En ny runde med tildelinger i 2009 når det gjelder modne områder, er utlyst. Hensikten med TFO-ordningen er, som Stortinget er kjent med, å sikre en rask og effektiv leting i de modne områdene og i nærheten av den eksisterende infrastrukturen.

Så har vi arbeidet med forvaltningsplanen for Norskehavet, og som ressurseier er det i den forbindelse viktig for meg å peke på at vi bruker oljeselskapene for å skape verdier og ressurser til glede for fellesskapet på samme måte som vi bruker miljøbevegelsene og andre organisasjoner til aktivt å få en faktabasert politikkutforming når vi jobber med den type spørsmål. Det gjelder veldig konkret arbeidet med forvaltningsplanen for Norskehavet. Vi har holdt på siden januar 2007. Det skal bli en omfattende og god plan som tar opp det som går på petroleum, men som også tar opp i seg fiskeriaktivitet i forhold til skipstrafikk, mulig offshore energiproduksjon m.m. Stortinget vil få også denne saken til behandling. Det er Miljøverndepartementet som er ansvarlig departement, men det er en viktig sak også for meg og mitt departement.

Så har vi arbeidet med petroleumslovgivninga og endringer i den. Jeg mener at det er en svakhet i eksisterende lovgivning som følge av at den ikke i tilstrekkelig grad åpner for å bruke eksisterende infrastruktur på sokkelen for å tilrettelegge for petroleumsinnretninger i CO₂-prosjekter. Det inviterer jeg Stortinget til å gjøre noe med i løpet av våren, og også foreta andre endringer i forhold til tredje parts bruk av innretninger og også forhold knyttet til seismikkinnsamling og sporing av det. Det er også en sak av betydning.

Nå ser jeg på lampen her at det er begrenset hvor mye mulighet jeg får til å gå inn på Skanled og på CO₂-håndtering på Mongstad. Begge prosjektene er store og viktige saker som for meg angir retning i forhold til engasjementet knyttet til petroleumspolitikken, og de har også, særlig gjelder det Mongstad-prosjektene, betydelige miljøeffekter og er viktige miljøprosjekter framover.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:34:58]: Poenget i forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet er at man må ha en helhetlig tilnærming for å forankre politikken og se de ulike enkeltsakene i en sammenheng. Statsråden var selv inne på Goliat-prosjektet, som er et spennende prosjekt, og som vi håper vi får vedtak på så fort som mulig. Men i den forbindelse lurer jeg på hva slags tilnærming Regjeringen har hatt når det gjelder infrastruturbygging på Goliat. Mer konkret: Har Regjeringen hatt en tilnærming der man ser kun Goliat-prosjektet isolert, når man tenker på hva slags rørsystem man eventuelt trenger, hva slags ilandføringstanker man har? Eller har man hatt en mer helhetlig områdepolitikk, der man har visjoner om hvem som skal foreta leteboring – og forhåpentligvis gjøre funn – og bygge en infrastruktur som legger til rette for at man også skal kunne koble opp andre felt, og bygge en infrastruktur som vil kunne ha en levetid og en horisont på 20–30–40 år? For det er ikke mulig etter mine perspektiv, med mindre man også har en helhetlig tankegang om hvor man vil, og da trenger man en stortingsmelding.

Statsråd Terje Riis-Johansen [11:36:05]: Jeg mener at det er mulig å ha en mening om hva slags posisjon Goliat-utbyggingen skal ha i forhold til petroleumsvirksomhet i nordområdene framover, uavhengig av en stortingsmelding. Det er jo nettopp noe av det Stortinget vil bli invitert til gjennom proposisjonen om Goliat. Så jeg synes vel akkurat det eksempelet er et veldig godt eksempel på at jeg har rett i min tenking og jobbing med hvordan sakene med fordel behandles.

Det er ikke så veldig lenge siden vi fikk planen fra Eni til departementet, så vi har fortsatt en del arbeid igjen på den både i departementet og i Regjeringa, så er det for tidlig konkret nå å gå inn og konkludere når det gjelder innretningen på det prosjektet. Men de problemstillingene som representanten Solvik-Olsen tar opp, er helt relevante og av de tingene som jeg nå har på mitt bord, og der vi ser på hvordan utbygging av infrastruktur og utbygging av petroleumsvirksomheten i nordområdene skal foregå framover.

Ivar Kristiansen (H) [11:37:21]: Hvorfor lovet statsråd Riis-Johansens to forgjengere i statsrådstolen, Odd Roger Enoksen og Åslaug Haga, Stortinget en meget omfattende petroleumsmelding? Og hvorfor mener dagens statsråd at hans forgjengere ikke burde ha lovet Stortinget en slik melding?

Statsråd Terje Riis-Johansen [11:37:47]: Jeg kan nesten ikke svare for andre enn meg selv på den type spørsmål. Hva andre har tenkt og gjort, må de selv svare på.

Når det gjelder min holdning her, må jeg med respekt å melde si at jeg har svart på det spørsmålet relativt mange ganger. Jeg har allerede svart representanten Kristiansen på det en gang i Stortinget i dag. Jeg var også inne på det i mitt forrige svar. Det er et meget godt eksempel på hvorfor jeg mener at den måten jeg ønsker å jobbe på, er den riktige. Når det f.eks. gjelder spørsmålet om Goliat, som er et av de store petroleumspolitiske spørsmålene for Stortinget, vil Stortinget få den saken til behandling. Stortinget får mulighet til å mene noe om dette. Stortinget får mulighet til å komme med sine formuleringer og sine vedtak i forbindelse med utviklinga av oljepolitikken knyttet til Goliat-utbygginga gjennom proposisjonen og arbeidet med den.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [11:38:53]: Når jeg legger statsrådens innlegg ved siden av stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigens uttalelse i går om å bremse utvinningstempoet på norsk sokkel, ser jeg lite samsvar. Statsråden brukte tid på å snakke om Goliat, et lite felt, men et stort industriprosjekt. Han brukte tid på 20. konsesjonsrunde, som er i sluttfasen. Han brukte tid på TFO 2008 og ny utlysing i 2009 og forvaltningsplanen for Norskehavet.

Da den røde lampen begynte å lyse, gikk han over til endring av petroleumslovgivningen, Mongstad og CO₂ og Skanled. Det forteller litt om statsrådens vektlegging av de utfordringene vi står overfor. Er det slik at statsråden er enig med Senterpartiets Lundteigen, som ønsker å bremse utvinningstempoet på norsk sokkel og heller spare det som er på bunnen, som har vært en politikk som mange norske politikere har stått for?

Statsråd Terje Riis-Johansen [11:39:59]: Jeg er helt uenig i at miljøsiden er lite vektlagt i min politikk. Det har aldri vært fremmet forslag tilsvarende det forslaget som jeg seinest for noen uker siden kom til Stortinget med, knyttet til miljøjobbing på Mongstad. Den innsatsen vi nå gjør for å få på plass en teknologi knyttet til fangst og lagring av CO₂, er unik i norsk sammenheng. Det har aldri vært fremmet slike forslag før. Det er unikt i verdenssammenheng.

Som nevnt var jeg seinest i forrige uke i Mexico og diskuterte disse spørsmålene. Norge er helt i front med miljøjobbing når det gjelder fangst og lagring. Vi tar et internasjonalt ansvar ved at vi nå setter av 5 milliarder kr til å jobbe med miljøspørsmål, fangst og lagring, samtidig som vi inviterer andre land til å være med på våre prosjekter. Jeg skjønner ikke hvordan representanten Holten Hjemdal kan mene at min og Regjeringas vektlegging av miljø innenfor olje- og gassvirksomheten ikke er med på å løse miljøutfordringene innenfor denne sektoren. Jeg er helt overbevist om at vi er nødt til å knekke nye koder når det gjelder fangst og lagring, klare å fange CO₂ og få den ned på havbunnen istedenfor opp i atmosfæren. Det er det aller viktigste innenfor dette området.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tore Nordtun (A) [11:41:32]: Det er på mange måter en ganske forunderlig debatt knyttet til dette Dokument nr. 8-forslaget.

Jeg har sittet i salen og lyttet til alle hovedinnleggene. Når man hører opposisjonen, kunne man tro at det har skjedd kolossale endringer i norsk petroleumspolitikk den siste tiden. Etter min oppfatning har det ikke det. Vi hadde en petroleumsmelding i Stortinget for noen år siden. Den ligger på mange måter fast og er stadfestet skikkelig godt i Soria Moria-erklæringen. Regjeringen utøver den politikken som ligger der. Så snakker man om at det er endringer her. Hva har skjedd i Nordsjøen? Hva har skjedd i Norskehavet? Hva har skjedd i Barentshavet? Er det de store endringene som har skjedd der? Konsesjonsrundene har gått slik som forutsatt. Tildelinger har skjedd. TFO-ordningene har gått slik som forutsatt. Tildelingene har skjedd.

Så til en annen meget viktig sak, nemlig skatte- og avgiftspolitikken, petroleumsskattepolitikken, som er noe av det aller viktigste for denne næringen. Hva har skjedd av endringer her? Den politikken ligger fast, med et bredt og solid flertall i Stortinget på alle punkter. Så har vi rundingsbøyer til å diskutere disse sakene også utenom – både nasjonalbudsjett, statsbudsjett og revidert budsjett. Opposisjonen har i det hele tatt ikke kommet med noen omlegginger av norsk petroleums- og gasspolitikk i forhold til den linjen Regjeringen har stått på. Vi hadde sågar forvaltningsplanen for Barentshavet, som vi helt sikkert ikke er ferdig med ennå i et visst område. Det er stor og bred enighet om den store strukturen i det nye havområdet når det gjelder utvinningstakt. Og så får man nesten inntrykk av at opposisjonen tror at det er stopp i petroleums- og gassvirksomheten, at man har lagt den fullstendig om, og at de ikke har kunnet være med på dette. Denne salen har vært vidåpen for all debatt i forbindelse med ulike budsjettbehandlinger og ulike energi- og petroleumsspørsmål som har blitt lagt fram her. Jeg bare konstaterer at opposisjonen ikke har hatt alternativer til Regjeringens politikk i det hele tatt. De har stort sett sluttet seg til denne politikken – for det har vært en god politikk.

Så sier man at man må diskutere kjøp av gass med Europa. Europa får den gassen de vil ha når vi har gass å selge, til enhver tid. Det skal de også få framover. Vi bygger ut infrastrukturen med de rørene som skal til for å forsyne Europa. Jeg bare venter på at opposisjonen (presidenten klubber) skal foreslå at man skal starte et nytt hull X (presidenten klubber), og så kommer det så og så mye olje opp av det hullet. Vi (presidenten klubber) vedtar ikke at man skal finne olje eller gass!

Presidenten: Taletiden er ute.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:45:02]: Innlegget fra representanten Nordtun grenser til det latterlige. Det er jo ingen fra opposisjonen som later som at det er så lett at man kan finne olje bare man borer. Det er nettopp derfor vi etterlyser en helhetlig politikk som er forutsigbar, i motsetning til det som Regjeringen leverer.

Representanten Nordtun gir inntrykk av at opposisjonspartiene har støttet Regjeringen i alt den gjør. Da ber jeg representanten Nordtun bla gjennom innstillingen f.eks. til fusjonen mellom Statoil og Hydro. Opposisjonen hadde et titalls forslag som de stod samlet bak, som ville vært litt alternative og ville sikret mangfold og ressursutnyttelse mye bedre enn det Regjeringen har klart. Er det det samme som å være enstemmig? I så fall er representanten Nordtun svært selektiv når det gjelder hvilken virkelighet han ønsker å leve i. Alle som reiser rundt på petroleumskonferanser i hele Norge, får gang på gang høre en oppgitthet fra bransjen over det rotet som den opplever fra Regjeringen. Mye av dette som skjer i petroleumspolitikken, forblir status quo – heldigvis – fordi handlekraften i Regjeringen gjør at de ikke klarer å komme med endringer som er i tråd med det som enkelte ønsker seg.

Men når en ser på TFO-ordningen 2008, så ble den utsatt – det er ikke som normalt. 20. konsesjonsrunde ble utsatt – det er altså ikke som normalt. Petroleumsforskningen ble kuttet, i motsetning til de målene en hadde i statsbudsjettet for 2004–2005, ja sågar i 2006. Det er altså mot normalt. Regjeringens budsjettmerknad om hvor en vil, protesterer SV og Senterpartiet mot på plenen, og reiser opp til Lofoten og Vesterålen for å markere uenighet. Det er ikke det samme som forutsigbarhet. Jeg synes statsråden var veldig tydelig med hensyn til hva problemet er, når han i replikkordskiftet her sa til representanten Kristiansen at han ikke kan svare på hvordan hans forgjengere har tenkt. Det er jo nettopp det som er problemet: Vi har hatt tre ulike olje- og energiministre på tre år, og han kan ikke svare på hvordan de forrige har tenkt. Det er derfor en burde hatt en politikk som ble vedtatt i Stortinget og som forpliktet Regjeringen til å følge det opp mer enn ett år om gangen. Det er akkurat det samme som vi opplevde i forrige debatt, om en energimelding der statsråden tenker rundt hva slags rolle Statkraft skal ha når det gjelder nettkabling til utlandet, som faktisk bryter med den politikken som er etablert i dag. Derfor burde det vært en politikk som ble vedtatt i Stortinget, og ikke bare at man skulle tenke.

Til slutt når det gjelder Goliat: Statsråden mener han hadde rett i at man ikke trenger en stortingsmelding, for han hadde knapt nok fått sett på saken om Goliat, og dermed kan han ikke si hva slags infrastruktur en skal ha. Men det er jo der den strategiske tenkningen burde vært forankret i Stortinget, at en sa at det er områdetenkningen som skal gjelde – alternativt at man sa at her skal en tenke ett og ett prosjekt, sånn som Regjeringen egentlig sier de pr. i dag legger opp til, fordi de ikke vet alternativene. Jeg gleder meg til Goliat-saken kommer, og jeg forventer at det er en stor strategisk del i den meldingen om hvordan en ønsker å utvinne oljeressursene i hele Barentshavet, sånn at vi også kan gjøre et vedtak om en strategisk tilnærming på områdetenkningen samtidig. Det har statsråden lovt.

Presidenten: Presidenten må be representanten Solvik-Olsen om å omtale sine kollegaer på en respektfull måte. Å omtale andres innlegg som at de grenser til det latterlige, er utenfor akseptabel språkbruk.

Gunnar Kvassheim (V) [11:48:35]: Representanten Tore Nordtun hevdet at representanter for opposisjonspartiene ikke har framført alternative synspunkt når det har vært aktuelle debatter i denne sal. Det er feil. Blant annet kom det, som Solvik-Olsen henviste til, alternative synspunkt i forbindelse med StatoilHydro-fusjonen, bl.a. med det siktepunkt å legge til rette for at en kunne ha et mangfold av aktører på norsk sokkel, og ikke den ensidige satsingen på StatoilHydro som en mener regjeringspartiene legger opp til. Venstre har også fremmet alternative synspunkter knyttet til arealbruk, og har også fremmet forslag i denne sal i den forbindelse.

Men hvis Nordtun er bekymret for at det ikke er alternative stemmer, at det ikke kommer alternative forslag, så er også det grunnløst i den forstand at dette i stor grad kommer fra regjeringspartienes egne folk. Bare de siste dagene har det kommet alternative forslag, alternative synspunkt fra iallfall tre sentrale representanter for regjeringspartiene på områder som er viktige for norsk olje- og gasspolitikk. Vi opplevde at Erik Solheim ønsket en sterkere styring med Statoil. Det er jo et vesentlig punkt innenfor olje- og gasspolitikk. Vi opplevde at næringskomiteens leder, Ola Borten Moe, ikke ønsket å ha kabelforbindelse med utlandet. Det er også en viktig del av energipolitikken og grensesnittet innen både oljepolitikk og elektrifisering. Og man opplevde at Lundteigen ønsker et annet tempo i oljeutvinningen enn det Regjeringen så langt har sagt at den står for. Denne uklarheten, som bare de senere dager er eksemplifisert på denne måten, viser at det er et stort behov for å få en helhetlig og enhetlig presentasjon av Regjeringens politikk på dette området og for å få vite hvilke planer en har for å videreutvikle denne sentrale næringen.

Tore Nordtun (A) [11:51:11]: Enkelte representanter i denne sal velger å bruke helt uparlamentariske ord og latterliggjør innleggene til andre – det er gjort i andre sammenhenger også i tidligere debatter – og sier det ene og det andre og refererer til møter utenfor huset, og det er greit, det er møter som jeg selv har vært med på. Men når de framstiller det som at man fra petroleumssektoren mener at det er et evig rot fra Regjeringens side, er det noe som jeg tar kraftig avstand fra. Det som egentlig har vært spørsmålet hele tiden, gjelder bl.a. det undertegnede og Ketil Solvik-Olsen har vært med på, nemlig det som skjer i Barentshavet og forvaltningsområdene, spesielt utenfor Vesterålen/Lofoten. Det har det vært stilt en del spørsmål om, og det er helt rimelig at næringen er aggressiv når det gjelder nye jomfruelige områder. Men vi må ha et føre var-prinsipp i disse områdene også, slik at miljøperspektivet ligger solid på plass når vi går videre.

Jeg vil minne om at da vi hadde en Bondevik II-regjering, satt den oppi akkurat den samme situasjonen i Lofoten-området som den sittende regjering: at man måtte gjøre nye undersøkelser.

Så dro jeg fram én ting som ingen har kommentert, men som er særdeles viktig, og som vi får til de grader ros for fra industrien. Det er de langsiktige og faste rammevilkårene innenfor skatte- og avgiftspolitikken, hvordan vi skal behandle petroleumssektoren når det gjelder skatter, avgifter og forutsigbarhet. Internasjonale selskaper og andre roser Norge for at man står veldig fast ved denne politikken, og det er et solid flertall i denne salen for den politikken vi fører. – Man må jo trekke noe positivt fram, for jeg mener at det er en rekke positive ting man skal se på her. Men det er også riktig som både Kvassheim og andre har sagt, at i enkelte sammenhenger har det vært alternative forslag. Jeg skal ikke la være å ta det med, men de store, prinsipielle linjene har ligget veldig fast.

Så må jeg si litt om Goliat-saken. Nå får vi jo heldigvis den til Stortinget snart, og da skal vi ha en ny debatt. Dette er et veldig viktig oljefelt i Barentshavet. Denne saken hadde vi også oppe i forbindelse med forvaltningsplanen for nordområdene, der vi så på grensedelingen, så hvordan det lå, og hvordan det skal arronderes i forhold til det. Men vi visste jo ikke den gangen om ledningene skulle gå til lands eller ikke. Det skulle vi se an til vi så i det store perspektivet selve Goliat-platået og hvordan en skulle arrondere det. Det må jo også bli litt opp til utbygger, i samsvar med den sittende regjering.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [11:54:04]: Petroleumsnæringen er en viktig næring for landet vårt. Petroleumsnæringen er viktig sett i sammenheng med de klimautfordringene vi står overfor.

Representanten Tore Nordtun sier at det er en forunderlig debatt. Det høres ut som om det har skjedd en kolossal endring i norsk petroleumspolitikk. Nei, det har ikke det. Den har ligget fast, er uttrykket Tore Nordtun bruker. Men det må jo være lov til å spørre: Burde den ligge fast, med de utfordringer vi har når det gjelder klima? Er det ikke slik at landets nasjonalforsamling burde tatt en overordnet diskusjon på om den burde ligge fast? Representanten Inga Marte Thorkildsens uttalelser i forrige uke om at Arbeiderpartiet ikke forstår klimatrusselen og ikke har tatt inn over seg hvor alvorlig den er, er nok ikke uttalelser jeg stiller meg helt og fullt bak, men det er disse diskusjonene vi burde tatt. Det er veldig viktig at denne sektoren har langsiktige og forutsigbare rammebetingelser, og det er i de store diskusjonene vi skal vise hvilken forutsigbarhet og hvilke rammebetingelser denne sektoren skal forholde seg til.

14. juni 1971 – det var før jeg ble født – fattet Stortinget i denne salen ti prinsippvedtak om hvordan man skal forholde seg til områder nord for 62. breddegrad. Det var da de sa at vi skulle opprette et statlig oljeselskap. Det var da man snakket om hvilken betydning oljeformuen vår ville ha for utenrikspolitikken, osv. osv. Man gjorde noen prinsippvedtak som mye har vært styrt etter siden.

Innimellom må vi ta oss tid til en overordnet diskusjon. Med den nye kunnskapen vi har om utfordringene når det gjelder klimaet vårt, mener Kristelig Folkeparti at tiden nå er moden for å ta en ny overordnet diskusjon i lys av dette.

Presidenten: Ketil Solvik-Olsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, avgrenset til 1 minutt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:57:03]: Jeg skal prøve å skjule min ærlighet litt mer i dette innlegget, men jeg reagerer litt når representanten Nordtun later som om det ikke finnes rot i Regjeringens oljepolitikk, sammenlignet med Bondevik-regjeringens. Bondevik-regjeringen skal ha æren for at de klarte å stå for en politikk og kommunisere den felles utad, så en visste hva regjeringen mente, selv om det av og til åpenbart smertet enkelte av partiene å stå samlet bak det. Det er det som er skilnaden mellom den regjeringen og Stoltenberg-regjeringen. Det er umulig å vite hva Stoltenberg-regjeringen egentlig vil. Det er så mange stemmer i debatten at det er umulig å skille ut hva som er den egentlige retningen – f.eks. når regjeringspartneren til Tore Nordtun reiser opp til Vesterålen for å protestere mot den politikken som en vedtar på Stortinget, eller når miljøvernministeren sågar går ut og støtter Kirkens utspill om fem års stans i ny oljevirksomhet i Norge.

Eller sier egentlig representanten Nordtun her at disse partiene er så små at vi ikke trenger å lytte til dem i debatten, det er det Arbeiderpartiet til enhver tid sier, som er gjeldende politikk? Hvis det er det som er tilfellet, er det hyggelig, men da må en kommunisere det tydelig.

Erling Sande (Sp) [11:58:16]: Eg synest debatten illustrerer det som er opposisjonen si utfordring. Ein har eit felles ynske om å få debattere desse sakene igjen, men det er alt ein klarer å bli einig om. Ein har heilt ulike innfallsvinklar. Når ein kjem ned til realiteten i sakene, ynskjer representanten Solvik-Olsen og representanten Holten Hjemdal heilt ulik utvikling på dette feltet. Derfor er det einaste ein klarer å bli einig om, stadig å be om nye debattar, der ein kan få vise desse ulikskapane. Det er fair enough. Det vi er opptekne av, er å skape resultat på desse områda.

Så blir det vist til, paradoksalt nok, dei ulike utsegnene frå enkeltmedlemmar av dei raud-grøne partia. Der skil jo dei raud-grøne partia seg svært lite frå nettopp det eg peika på, nemleg opposisjonen, der ein har endå større sprik, faktisk, i det som er utgangspunktet. Ein trong ikkje vise til utsegner, ein kunne vist til dei politiske programma. Per Olaf Lundteigen har komme med ei utsegn som er heilt i tråd med det som er Senterpartiet sitt gjeldande program. Meir dramatisk er det ikkje.

Både posisjonen og opposisjonen kjenner jo til at ei regjering ikkje kan styre etter eitt program den eine dagen og eit anna program den andre. Derfor lagar ein regjeringserklæringar, derfor rapporterer ein jamleg til Stortinget gjennom budsjett og andre saker om kva som er Regjeringa sin politikk. Den politikken står fast, og det er dei realitetane vi må drøfte i denne sal. Så får vi kome tilbake til i framtidige periodar djuptgåande meldingar på dei ulike felta. No er det dei sakene som Regjeringa arbeider med, som er viktige å få i hamn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.