Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset
til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter,
Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter,
Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på
inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor
den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den
fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Gunvor Eldegard (A) [10:05:15] (ordførar for saka): Eit fleirtal i næringskomiteen innstiller på at
tenestedirektivet skal innlemmast i EØS-avtala. Formålet med tenestedirektivet er
å forenkla handelen med tenester, fjerna unødvendige handelshindringar, gjera det
enklare å etablera firma, auka forbrukarvernet ved kjøp av tenester og skapa
fleire arbeidsplassar.
Med vår opne økonomi er me avhengige av at den internasjonale handelen fungerer,
slik at me kan sikra høg sysselsetjing og verdiskaping. Det er det me byggjer
velferda vår på. Frå norsk side er me difor tente med felles reglar som regulerer
handel og tenester. Dette er spesielt viktig for alle norske bedrifter som
opererer i ein internasjonal marknad.
I motsetning til mange andre EØS-land har Noreg eit relativt lite byråkratisk
system for utanlandske firma som vil utøva tenester her. Dette betyr at dei
endringar som direktivet vil medføra i norsk regelverk, er relativt avgrensa. Men
det er verdt å merka seg at administrative forenklingar vil gjera det enklare for
norske firma som opererer i andre land som er langt meir byråkratiske. Dei kan
m.a. nytta seg av dei nasjonale kontaktpunkta som no vert etablerte.
Tenestenæringar er veksande òg her i landet, og ein stadig større del av
verdiskapinga skjer innan denne sektoren. Me er opptekne av at vårt næringsliv
ikkje skal verta diskriminert ved at dei vert stilte overfor andre reglar enn det
næringslivet har i dei landa me handlar med. Det vil tenestedirektivet bidra til.
Det er verdt å merka seg at marknadstilgjenget for tenesteytarar allereie er der
på grunn av EØS-avtala. Dette betyr at etableringsretten og fri rørsle av tenester
har vore norsk rett sidan 1. januar 1994. Så tenestedirektivet innfører ingen nye
rettar, men regulerer dei rettane som allereie er der.
I debatten om tenestedirektivet har det kanskje vore meir fokus på dei sakene som
ikkje vert regulerte av direktivet, enn på dei som faktisk vert regulerte. Det
gjeld f.eks. sosial dumping. I tenestedirektivet vert det slått uttrykkeleg fast
at dette direktivet ikkje regulerer arbeidsrettslege reglar. Trass i det er det
mange som er urolege for at direktivet vil føra til meir sosial dumping. Men det
er utsendingsdirektivet som regulerer kva som lovleg kan krevjast av
arbeidsrettslege reglar for utsende arbeidstakarar. Regjeringa sitt viktige arbeid
mot sosial dumping i arbeidslivet kjem til å halda fram uavhengig av
tenestedirektivet. Dette er viktig for Arbeidarpartiet.
Det er òg viktig å ha klart for seg at direktivet ikkje får verknad for korleis me
organiserer og finansierer offentlege tenester. Stat og kommune skal framleis
kunna bestemma om tenester skal privatiserast eller konkurranseutsetjast.
Direktivet pålegg oss heller ikkje å avskaffa monopol, og det hindrar oss ikkje i
å rekommunalisera privatiserte tenester om me ønskjer det.
Aldri har vel eit direktiv vore så grundig behandla og utgreidd. Mange påstandar
har vorte sette fram om tenestedirektivet, men gong etter gong har bekymringane
vorte tilbakeviste. Det er faktisk innhenta ni eksterne utgreiingar om saka. LO
har stilt fire sentrale spørsmål om direktivet. I den opne høyringa som komiteen
hadde om saka, slo LO fast at dei er tilfredse med dei signala som Regjeringa har
gitt i saka. Regjeringa har utarbeidd ei erklæring som understrekar at vår
ambisiøse politikk mot sosial dumping vil verta vidareført. Arbeidarpartiet hadde
aldri gått inn for å innlemma direktivet i EØS-avtala dersom me var usikre på
desse sentrale punkta.
Norske bedrifter konkurrerer i EU på ei rekkje område takk vera EØS-avtala. Mellom
anna gjeld dette arkitekttenester, teknisk konsulentverksemd og
rådgivingstenester. Tenestedirektivet vil gi våre bedrifter betre moglegheiter til
å konkurrera om tenesteoppdrag i EØS-landa, samstundes som det vil gjera
regelverket meir føreseieleg og betre enn det er i dag.
Kåre Fostervold (FrP) [10:10:19]: Tjenestedirektivet har hatt en lang og kronglete vei før det nå endelig har kommet
frem til behandling i dag. Det har i forkant av behandlingen vært utført en lang
rekke utredninger og høringer, samt at næringskomiteen selv har utført egne
høringer og stilt Regjeringen en rekke spørsmål for å klarlegge konsekvensene av
direktivet. Det er få saker som næringskomiteen har hatt til behandling, som er
underlagt en så nitid granskning, og nå er det på tide å konkludere i saken.
De partiene som i utgangspunktet av ideologiske eller andre årsaker er imot
tjenestedirektivet, vil alltid finne momenter i saken de kan peke på for å
rettferdiggjøre overfor sine velgergrupper hvorfor de inntar et standpunkt som i
ytterste konsekvens kan svekke hele EØS-avtalen.
Jeg er trygg på at vi nå har det beste utgangspunktet for å vurdere direktivets
betydning for norsk lovgivning og arbeidsliv, og basert på disse opplysningene går
Fremskrittspartiet inn for å innlemme tjenestedirektivet i EØS-avtalen. Vi kan
ikke ut fra den informasjonen som vi er gitt eller har innhentet i denne saken, se
at det er utfordringer med direktivet som vil føre til store negative konsekvenser
for det norske samfunnet.
I motsetning til Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser vi mulighetene som
direktivet gir for norsk næringsliv og mulighetene for nye norske arbeidsplasser.
Tjenestedirektivet legger opp til å fjerne nasjonale hindringer for økt handel med
tjenester samt å forenkle tilgangen til utenlandske markeder. Dette vil gi norske
tjenesteleverandører like konkurransevilkår i et marked som er betydelig større en
det innenlandske markedet. Norske bedrifter og arbeidstakere som allerede i dag
leverer gode tjenester av høy kvalitet, vil i mange tilfeller være
konkurransedyktige med tjenesteleverandører i andre land, og vil gjennom dette
direktivet få de samme rammevilkår i vertslandene som det de nasjonale selskapene
får.
Tjenestedirektivet er også viktig fordi det er med på å fremme økt konkurranse på
en rekke områder. Og økt konkurranse er med på å øke kvaliteten blant
tjenestetilbyderne. På den måten vil tjenestedirektivet bidra til å øke tilbudet
til og kvaliteten for kunder og brukere samt bidra til økt grad av innovasjon
innenfor tjenestesegmentet.
Økt handel på tvers av landegrensene har i alle år bidratt til økt velstand for de
involverte parter samt styrket muligheten for at befolkningens demokratiske
rettigheter har blitt styrket. Vi, som et rikt land, bør ikke dyrke
proteksjonistisk tankegods for å holde utenlandske aktører vekk fra det norske
markedet. Vi er et land som i høyeste grad nyter godt av de positive effektene av
frihandel, og bør derfor også tilby markedsadgang for utenlandske selskaper som
ser forretningsmuligheter i vårt marked.
Vi kan sammen med velutviklede EU-land bidra til å løfte en rekke tidligere
østblokkstater ut av fattige kår ved å bedre tilgangen til våre markeder for deres
bedrifter. Det er også slik at vi på grunn av den demografiske utviklingen i
fremtiden vil være avhengig av utenlandsk arbeidskraft for å få samfunnets hjul
til å gå rundt. At noe av denne arbeidskraften kommer i form av utenlandske
selskaper, er en naturlig videreføring av den globaliseringen vi allerede er inne
i.
Vi frykter ikke at arbeidet mot sosial dumping skal svekkes på grunn av dette
direktivet og vil vise til vårt tidligere engasjement og forslag for nettopp å
møte den utfordringen. Vi har alene, eller sammen med de andre
opposisjonspartiene, foreslått en rekke konkrete og målrettede tiltak for å styrke
dette arbeidet.
Det er ikke overraskende at regjeringspartiene Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet tar dissens i denne saken. Men det som er overraskende, er årsaken
de oppgir for dissensen, for den er nemlig ikke av ideologisk karakter.
Regjeringspartiene stoler ikke på de utredninger og forsikringer som deres egen
representant fra Regjeringen legger frem for komiteen. Næringsministerens
forsikringer om at bl.a. LOs krav og interesser i denne saken er ivaretatt, er
ikke gode nok for Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Det kan jo bare bety
at det eksisterer en tillitskrise blant partiene i Regjeringen, noe som er
oppsiktsvekkende for en regjering som ber om fornyet tillit fra velgerne.
Det føre var-prinsippet som Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet her legger
til grunn, på tross av de forsikringer som næringsministeren har gitt komiteen, er
ikke et godt nok argument for å gå imot direktivet. En slik føre var-holdning i
saker der man ikke kan garantere for alle konsekvenser, vil jo over tid føre til
en total handlingslammelse i Stortinget.
Martin Engeset (H) [10:15:39]: EUs indre marked har vært viktig for handelen mellom landene i Europa og dermed
for europeeres og nordmenns velferd. Men de siste årene har det blitt tydelig at
det indre marked trengte tilpasninger til den moderne økonomien. Mens
tjenestesektoren står for 70 pst. av verdiskapning og sysselsetting i Norge og
EU-landene, utgjør tjenester bare 20 pst. av handelen mellom land i det indre
marked. Samtidig er det innen tjenestesektoren at det store flertall av nye
arbeidsplasser skapes, både i Norge og det øvrige Europa. Tjenestedirektivet
handler derfor om å gjøre det indre marked relevant for fremtidens verdiskapning,
en målsetting Høyre stiller seg helhjertet bak. Med vårt meget begrensede
hjemmemarked ville det være en dødslinje for fremtidig velferdsutvikling og vekst
dersom selvberging skulle være ambisjonen.
Tjenestedirektivet er i bunn og grunn ikke spesielt vidtrekkende. Det gjør få
eller ingen substansielle juridiske endringer i EØS-avtalens bestemmelser om fri
flyt av tjenester. Det direktivet handler om, er å fjerne hindringer for dem som
ønsker å levere tjenester i et annet land i EØS-området.
Det norske tjenestemarkedet er allerede i dag relativt åpent. Utenlandske
tjenesteytere som vil delta på det norske markedet, møter få hindringer. Atskillig
verre er det for norske bedrifter som ønsker å tilby tjenester i andre europeiske
land. Karv om nasjonal godkjenning eller sertifisering kan gjøre det dyrt og
komplisert å komme til på disse markedene. Tjenestedirektivet hjelper oss å bli
kvitt slike hindringer. Med andre ord har Norge mye å tjene og lite å tape på
tjenestedirektivet.
Høyre ønsker å legge til rette for fremtidens verdiskapning. Da må vi ikke legge
hindringer i veien for norske bedrifter som ønsker å satse og tilby tjenester også
i andre EØS-land. Vi er opptatt av at vårt næringsliv ikke skal bli diskriminert
ved å bli stilt overfor andre regler enn næringslivet i de landene vi handler mest
med. Det må være like lett for Snøhetta å selge sine arkitekttjenester som det er
for Ekornes å selge Stressless i andre europeiske land. Det er derfor Høyre har
vært opptatt av å støtte tjenestedirektivet.
For Høyre har det vært forstemmende å se hvor villedende og uetterrettelig den
offentlige debatten om tjenestedirektivet har vært. Påstander om at direktivet
ville føre til privatisering av kommunale tjenester og utstrakt sosial dumping har
blitt grundig tilbakevist av de eksterne utredningene som Regjeringen har bestilt.
Høyre er opptatt av å hindre sosial dumping, men vil peke på at sosial dumping
foregår i Norge allerede i dag. Det er viktig å sørge for effektive virkemidler
for å hindre sosial dumping, for ofte synes det som om Regjeringen i stedet
foretrekker ren symbolpolitikk. Høyre vil advare mot enkelte av tiltakene
Regjeringen har åpnet for å ta i bruk, som allmenngjøring av tariffavtaler. Det
viktige i denne debatten er å sikre utenlandske arbeidstakere gode lønns- og
arbeidsvilkår. Ved å kreve bruk av allmenngjøringsloven ødelegger man den frie
avtaleretten og sørger for at det ikke skal være konkurranse på lønn. Dette
svekker næringslivets rammevilkår og bidrar til mindre fleksibilitet for
arbeidstakerne.
Vi har notert oss den ensidige erklæringen Regjeringen nå har presentert. Den
fremstår i all hovedsak som et symboltiltak. Et sterkt og effektivt tilsyn med
arbeidsgivere er det beste virkemiddelet for å unngå sosial dumping. Det er da
også derfor Høyre i våre alternative budsjetter gjennom flere år har foreslått å
styrke Arbeidstilsynet. Det er også beklagelig at regjeringspartiene avviste
Høyres, Fremskrittspartiets og Venstres forslag om å utarbeide en sjekkliste for
oppdragsgivere for å sikre forsvarlige lønns- og arbeidsvilkår hos
underleverandører.
Kreftene som ønsker å stoppe tjenestedirektivet, har snakket mye om fire dommer
som nylig er kommet fra EF-domstolen. Dommene i Viking Line-, Laval-, Rüffert- og
Luxembourg-sakene er mye omtalt, og det har vært hevdet at deres fjerning av
diskriminerende arbeidslivs- og anbudsregler demonstrerer hvordan
tjenestedirektivet vil fungere. Men det gjør de altså ikke. Dommene bygger ikke på
tjenestedirektivet, av den enkle grunn at direktivet ennå ikke er trådt i kraft.
Tvert imot vil tjenestedirektivet i sterkere grad legge politiske rammer for
tolkningsiveren til EF-domstolen og attpåtil politiske rammer som den europeiske
fagbevegelsen har hatt stor innflytelse på.
Etter å ha deltatt aktivt i debatten om tjenestedirektivet kan vi nå fastslå at
kampanjen for at reservasjonsretten skulle tas i bruk, i realiteten hadde som mål
å svekke EØS-avtalen. Høyre ser på EØS-avtalen som en avgjørende viktig avtale for
norsk næringsliv, og vi stiller oss svært kritiske til å sette EØS-avtalen i spill
på denne måten. Høyre har vært kritisk til at Regjeringen brukte så lang tid på å
forberede denne saken. Fire høringsrunder har vært gjennomført, i tillegg til seks
eksterne utredninger. Dette er kanskje den grundigste saksforberedelsen av noen
EØS-sak – og alt sammen for et direktiv som fører til så få juridiske endringer.
Når det er sagt, er Høyre fornøyd med at Regjeringens flertall nå omsider har tatt
et klart standpunkt for tjenestedirektivet. At Regjeringen ble delt 10/9 i
behandlingen av tjenestedirektivet, er vel en god illustrasjon på hvor vanskelige
EU- og EØS-saker er for Stoltenberg-regjeringen. Det er selvsagt også hovedgrunnen
til at behandlingen av saken har tatt så lang tid.
Vi er glade for at det nå er et bredt flertall i Stortinget som støtter
innlemmelsen av tjenestedirektivet i EØS-avtalen. Det indre marked har vært godt
og viktig for norsk verdiskapning i mange år. Nå gjør vi det indre marked relevant
også for de nye jobbene som skapes, de som dreier seg mer om å yte tjenester enn å
eksportere varer. Vi har ambisiøse og konkurransedyktige bedrifter som ønsker å
konkurrere. Nå er vi med på å gjøre det mulig. At tjenestedirektivet nå innlemmes,
er ikke en dag for tidlig.
Inge Ryan (SV) [10:23:22]: I dag skal vi behandle EUs tjenestedirektiv. Etter alle solemerker å dømme kommer
flertallet i denne salen til å vedta å innlemme tjenestedirektivet i norsk rett.
Det innebærer at Norge godtar et direktiv som kan undergrave arbeidstakeres
grunnleggende rettigheter. Et slikt vedtak vil vi i SV ikke være med på. Det er
ikke hverdagskost at vi tar dissens i Regjeringa, men det var altså SV nødt til å
gjøre i denne saken.
Det er flere grunner til at vi mener at Norge burde sagt nei til EUs
tjenestedirektiv. Én viktig grunn til det er faren for sosial dumping. Målet med
tjenestedirektivet er økt konkurranse. Det vil igjen øke konkurransen mellom
arbeidstakere som skal yte tjenestene. Overlatt til seg sjøl vil denne
konkurransen føre til sosial dumping, ikke minst i et arbeidsmarked hvor millioner
er arbeidsløse og forskjellene i lønn og arbeidsvilkår er enorme. I tillegg øker
konkurransen på områder i arbeidslivet hvor mange verken har tariffavtale eller er
fagorganiserte.
Sosial dumping i et slikt arbeidsmarked kommer helt av seg sjøl. For å unngå
sosial dumping må det derfor vedtas regler som forbyr sosial dumping. Det er
dessverre ikke det som skjer i EU for tida. Det EF-domstolen forbyr, er midler i
kampen mot sosial dumping. Domstolen har bl.a. nedlagt forbud mot boikott –
virkemidlet svensk fagbevegelse brukte for å sikre latviske arbeidere i Sverige
svensk tariffavtale. En tysk delstat, Niedersachsen, som ville unngå sosial
dumping i forbindelse med offentlige anbud, fikk ikke lov til det av EF-domstolen.
Både i disse sakene og i flere andre legger EF-domstolen til rette for sosial
dumping. Det er de som ønsker ordnede forhold i arbeidslivet, som hindres i sitt
arbeid.
Det er riktig at EF-domstolens nye praksis har skjedd før tjenestedirektivet har
trådt i kraft. Sjøl om domstolens vedtak er en fortolkning av andre bestemmelser i
EØS-avtalen, bl.a. det såkalte utsendingsdirektivet, vil dommene også få følger
for tjenestedirektivet. En av grunnene til det er at utsendingsdirektivet går
foran tjenestedirektivet. Det er dermed ikke noe i tjenestedirektivet som bidrar
til å redusere de negative virkningene EØS-regelverket har i dag – tvert imot.
Innføring av tjenestedirektivet vil føre til økt fare for sosial dumping.
Et annet problem er at det ikke går klart fram når en tjeneste omfattes av
direktivet. Noen ganger er det innholdet i tjenesten som er avgjørende. I andre
tilfeller er det hvem som yter tjenesten, ikke minst om det er offentlige eller
private. I et tredje tilfelle kan det være etter hvilken lov tjenesten er
regulert. Jeg frykter at vi kan komme i en situasjon der tjenester vi i dag antar
ikke omfattes av direktivet, senere viser seg å gjøre det. Det blir i så fall ikke
første gang EØS-avtalen viser seg å ha andre konsekvenser enn det en ble
forespeilet da regelverket ble vedtatt.
En hovedinnvendig mot EØS-avtalen er at rommet for tolkninger er altfor stort. Det
blir opp til EFTA-domstolen å sette grensene, ikke de folkevalgte. Det er en
grunnleggende utfordring for folkestyret. For å sikre politisk styring er det
derfor behov for å klargjøre regler som domstolen har å forholde seg til.
På tampen vil jeg ta opp spørsmålet om en felles erklæring. Det at en trenger en
felleserklæring, er nettopp for å rydde usikkerhet av veien, ikke minst den
usikkerheten som LO har gitt til kjenne. Det er grunn til uro når EU ikke vil være
med på sjøl en så generell erklæring som den Norge la fram. Det viser med all
tydelighet at EU ikke tar problemet med sosial dumping på alvor.
Norge har en traktatfestet rett til å reservere seg mot bestemmelser i EU, slik at
de ikke blir en del av EØS-avtalen. Dette er en god anledning til å bruke den
retten.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:28:43]: La meg si det med en gang: Dette har ikke vært noen enkel sak å ta stilling til.
Jeg har stor forståelse for de mange som er skeptiske til og usikre på dette
direktivet. Jeg kan forsikre om at fra Kristelig Folkepartis side har vi ikke tatt
lett på behandlingen av saken. Vi har hatt egne møter med sentrale representanter
for norsk fagbevegelse for å forsikre oss om at vi har et best mulig bilde av
hvordan direktivet vil slå ut for norske arbeidstakere. Kristelig Folkeparti har
også rettet spørsmål til Regjeringen for å avklare om den er trygg på at
direktivet vil oppfylle de kravene LO har stilt til konsekvensene av det, noe
Regjeringen har bekreftet at den er i statsråd Sylvia Brustads brev til komiteen
av 6. mars 2009, gjengitt i innstillingen.
Direktivet har som mål å forenkle tjenestehandelen i EØS-området og gjøre
regelverket på dette området bedre og mer forutsigbart enn det er i dag. Norge har
en liten, åpen økonomi som er avhengig av at den internasjonale handelen fungerer
for å kunne opprettholde høy sysselsetting og verdiskaping i landet. EU er Norges
største handelspartner, og over 80 pst. av all norsk utenrikshandel skjer med våre
samarbeidspartnere i EØS. Økt handel med tjenester er særlig viktig for små og
mellomstore bedrifter, som er i flertall innenfor tjenestesektoren.
Direktivet omhandler en av de fire frihetene i Romatraktaten, og er derfor en
sentral del av EØS-avtalen. Kristelig Folkeparti er, i likhet med flertallet av
det norske folk, tilhenger av EØS-avtalen. Dersom Norge ikke hadde sluttet seg til
direktivet, kunne det skapt uro om EØS-avtalen og usikkerhet for norske
arbeidsplasser over hele landet. Dette er av stor betydning for Kristelig
Folkeparti. Vi ønsker ikke å sette denne viktige avtalen for norsk næringsliv og
for Norge som nasjon på spill.
Samtidig har vi hele tiden lagt avgjørende vekt på at direktivet ikke må føre til
sosial dumping, og at LOs fire krav til direktivet må oppfylles. Kristelig
Folkeparti har lagt til grunn nevnte brev til komiteen fra statsråd Brustad, der
det bl.a. heter:
«Direktivet er (…) ikke til hinder for den norske modellen for
trepartssamarbeid.
(…) Det tas (…) sikte på at det i forbindelse med EØS-komiteens beslutning om
innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen, vedtas en erklæring som understreker
at det ikke er noe til hinder for å føre en ambisiøs politikk mot sosial
dumping når tjenestedirektivet innlemmes i EØS-avtalen. I erklæringen vil det
blant annet bli presisert at tjenestedirektivet ikke berører
trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen,
allmenngjøring av tariffavtaler, eller statens myndighet til å bestemme i
hvilken grad tjenester skal utføres av det offentlige eller være gjenstand for
konkurranse.
Det følger av det som er sagt ovenfor sammen med redegjørelsen (…) at
regjeringen er trygg på at de punktene LO peker på, er ivaretatt.»
Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen ikke oppnådde en felles
erklæring med EU, som ivaretar LOs krav. Det aktualiserer Kristelig Folkepartis
forslag om at denne saken må behandles på nytt i Stortinget dersom LOs krav ikke
skulle bli oppfylt. Jeg vil derfor utfordre statsråden og Regjeringen til å gi et
klart svar her i Stortinget i dag på om Stortinget kan forvente seg at
EU-kommisjonen i EØS-komiteen vil si seg enig i innholdet i den erklæringen som
Norge har utarbeidet. Det er viktig for vår stemmegivning, og jeg ser av de
kommentarer som er gitt av LO, at det er svært viktig også for dem.
Dersom Regjeringen kan bekrefte dette, vil jeg på Kristelig Folkepartis vegne be
om at det forslag som er varslet i innstillingen om ny behandling i Stortinget,
omgjøres fra et realitetsforslag til et oversendelsesforslag. Dersom Regjeringen
ikke kan bekrefte dette, vil vi opprettholde vårt forslag om at saken legges fram
for Stortinget på nytt, og be om at det blir votert over det.
Presidenten: Representanten Dagfinn Høybråten har tatt opp det forslag han refererte til.
Ola Borten Moe (Sp) [10:33:06] (komiteens leder): Det er spesielt to kjernepunkter innlemmelse av
tjenestedirektivet berører, nemlig – iallfall for vår del – at i Norge er det
norske lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde, og at i Norge er det norske,
demokratisk valgte myndigheter, i samarbeid med fagorganisasjonene, som skal
fastsette spilleregler og lover knyttet til dette. Dette er etter vårt skjønn på
kollisjonskurs med det som er det overordnede prinsippet i tjenestedirektivet,
nemlig at det er EU-rett som skal gjelde på disse områdene.
EU-rett er som kjent bestemt av EUs organer. Der deltar ikke Norge. Hvis Norge
skulle ha deltatt, ville vi ha utgjort en forsvinnende liten del av det som må til
for å kunne skape et flertall.
Så er det også slik at hele dynamikken i tjenestedirektivet er rettet inn mot
akkurat økt handel, økt utveksling av tjenester og økt konkurranse landene imellom
nettopp for å kunne konkurrere på lønns- og arbeidsvilkår i de ulike landene.
Videre er det slik at flere her i dag har tatt opp tilgangen til EU-markedet som
et viktig poeng for å støtte innlemmelse av direktivet. Senterpartiet er enig i at
tilgang til markeder er viktig. Men det er også viktig å understreke at det finnes
andre tilnærminger enn EØS-avtalen. Vi er gjensidig avhengig av hverandre. Vel er
EU en stor mottaker av norske varer og tjenester, men det er verdt å merke seg at
det er varer og tjenester som EU i høy grad er avhengig av. Vi eksporterer nesten
like mye olje og gass til EU som det Russland gjør, og Norge har ingen grunn til å
stå med lua i hånden og si: Vær så snill, kan vi få eksportere denne oljen og
gassen. Vi er nødt til å anerkjenne det som er vår strategiske posisjon og være
frimodig nok til å stå fast på norske krav og norske interesser.
Handelen med EU økte også i perioden 1972–1993, da vi hadde en frihandelsavtale.
Vi vet også at Sveits, i hjertet av Europa, har oppnådd mye av det samme som
Norge, men med en helt annen avtale og en helt annen dynamikk enn det vi har valgt
gjennom EØS-avtalen. Så det må bli slutt på denne svart-hvitt-tilnærmingen, der
EØS-avtalen blir framstilt som det eneste saliggjørende og den eneste løsningen
for vårt forhold til Europa.
Noe av det oppsiktsvekkende ved dette er at komiteen i innstillingen slår fast at
det er reglene i etablererstaten som gjelder. Det er også grunnlaget for
direktivet – harmonisering og overnasjonalisering av regelverket. Vi er enig i at
det er intensjonen i direktivet. Vår konklusjon er derfor at vi tar dissens i
regjering og anbefaler Stortinget å stemme imot. Det er nærmest mer
oppsiktsvekkende at partier som Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti erkjenner
at slik er det, men likevel velger å stemme for innlemmelse av direktivet. Jeg
synes at disse partiene dermed tar på seg et stort ansvar.
Det er også slik at flertallet etter vårt syn underslår EØS-avtalens dynamikk. Det
er iallfall slik at de garantiene som ble gitt fra denne talerstolen ved inngåelse
av EØS-avtalen i 1993, har vist seg å ikke holde stikk. For å nevne noen
eksempler: Det ble garantert at hjemfallsinstituttet skulle holdes utenfor. Den
differensierte arbeidsgiveravgiften skulle ikke påvirkes. Vinmonopolets stilling i
det norske samfunnet skulle ikke påvirkes. Og spørsmål knyttet til eiendomsrett i
Norge skulle ikke påvirkes. Så historien har vist at alle disse spørsmålene ikke
bare har blitt påvirket, men også endret og utfordret av EU-retten gjennom en
svært dynamisk EØS-avtale.
Det er derfor oppsiktsvekkende at flertallet sier at dette ikke er noe problem.
Ensidig erklærer man at dette ikke er et problem, og garanterer for at norsk rett
og norske arbeids- og lønnsvilkår vil bestå i Norge for all framtid. Historien
viser at flertallet tar feil på dette punktet. Nok en gang: Man påtar seg et stort
ansvar.
Når det gjelder Kristelig Folkepartis forslag, kommer Senterpartiet ikke til å
støtte det, fordi det har en formulering der man gir uttrykk for at det finnes en
slags angrefrist i EØS-avtalen: Hvis man ikke liker resultatet, kan man ta det opp
til ny vurdering. Slik er det selvsagt ikke. Dette er enveiskjøring. Hvis vi
implementerer dette direktivet, overlater vi styringen på dette området til andre
organer enn de norske.
Leif Helge Kongshaug (V) [10:38:45]: For Venstre representerer tjenestedirektivet også et viktig steg på veien mot
kunnskapssamfunnet. Det er kunnskap og kompetanse som vil være Norges fremste
konkurransefortrinn i framtiden, og tjenestedirektivet vil gjøre det lettere å få
eksportert norske varer og norsk kunnskap.
Det er ikke alle saker som har vært igjennom en like grundig vurdering og
konsekvensutredning som EUs tjenestedirektiv. Konklusjonene for Norges del er
entydige: Direktivet vil ha få, om noen, følger for arbeidere i Norge og for våre
borgeres forbrukerrettigheter.
Venstre sier ja til EUs tjenestedirektiv. Bakgrunnen for det er at vi allerede har
et godt arbeidstakervern og sterke forbrukerrettigheter. Den voldsomme engstelsen
hos Senterpartiet og SV for mer sosial dumping skal vi ta på alvor, men – som
flere har vært inne på – sosial dumping er et problem vi også har i dag, og som
det er bred politisk enighet om at man skal jobbe imot. I tillegg har Venstre vært
opptatt av at tjenestedirektivet kun skal gjelde for offentlige tjenester som er
av økonomisk karakter.
Sosialtjenester som er omfattet av helselovgivningen eller av sosiallovgivningen,
er også unntatt fra direktivet, som følge av unntak i direktivet for helse- og
sosialtjenester. Det som blir viktig framover, er at kommunene nå får en grundig
kunnskap om hva tjenestedirektivet vil ha å si for deres virksomhet, slik at de er
trygge på at de kan fortsette moderniseringen av offentlig sektor og gi
innbyggerne sine gode tilbud.
Motstanden mot tjenestedirektivet fra SV og Senterpartiet framstår på mange måter
som noe underlig.
Venstre mener det er liten tvil om at direktivet vil føre til klare forbedringer i
andre europeiske land. I solidaritet med arbeiderne i disse landene er det all
grunn til å være positiv til direktivet. Når direktivet i tillegg er positivt og
nødvendig for våre store og voksende tjenesteytende næringer, er ikke Venstre i
tvil om at Norge bør innlemme det.
I 2006 behandlet Stortinget en innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om
overgangsordningene for arbeidstakere fra de nye EØS-landene. Her gikk Regjeringen
inn for å beholde overgangsordningene, fordi det norske arbeidsmarkedet ikke var
modent for å åpnes helt for alle EØS-borgere. Frykt for mer sosial dumping ble
også da brukt som argument. Venstre og Høyre var de eneste partiene som mente at
overgangsordningene burde fjernes, og at man samtidig burde intensivere arbeidet
mot sosial dumping. Fra 1. mai 2009 opphører som kjent overgangsordningene, med
unntak for arbeidstakere fra Bulgaria og Romania.
Det underlige i dette er at SV og Senterpartiet godtar å åpne arbeidsmarkedet for
alle EØS-borgere, med unntak av rumenere og bulgarere – på tross av sin frykt for
sosial dumping. Hvis man skal følge rekken av politiske vedtak, mener SV og
Senterpartiet nå at alle EØS-borgere, med de to unntakene, nå skal få lik tilgang
til det norske arbeidsmarkedet. Det må bety at det norske arbeidsmarkedet har
modnet betydelig med hensyn til sosial dumping siden 2006. Tjenestedirektivet,
derimot, vil – slik vi forstår Senterpartiets og SVs syn – forverre utenlandske
arbeidstakeres mulighet til å oppnå samme lønnsvilkår som nordmenn. Dette blir
vanskelig å forstå.
Arbeidsrett blir ikke berørt av tjenestedirektivet. Man kan spekulere på om
arbeidet mot sosial dumping er et arbeid for å forhindre konkurranse om lønn, og
ikke for å sikre utenlandske arbeidstakere gode vilkår.
I solidaritet med arbeidere i andre land og som en håndsrekning til våre
tjenesteytende næringer sier Venstre ja til EUs tjenestedirektiv. Venstre mener
også at det er viktig at vårt næringsliv ikke skal bli diskriminert ved at det
blir stilt overfor andre regler enn det næringslivet i de landene vi har mest
handel med, har.
Norge har en åpen økonomi. Vi er derfor avhengige av at den internasjonale
handelen fungerer – for å kunne opprettholde høy sysselsetting og verdiskaping
også i tiden som kommer.
Statsråd Sylvia Brustad [10:43:17]: Jeg er glad for at komiteens flertall støtter forslaget om å innlemme
tjenestedirektivet i EØS-avtalen, fordi det vil bidra til at norske bedrifter ikke
blir forskjellsbehandlet, noe som også er sagt fra talerstolen her i dag.
Tjenestedirektivet vil sørge for at norske bedrifter ikke blir stilt overfor andre
regler enn bedriftene i de landene som vi handler mest med. Som et lite land og
med en så åpen økonomi er Norge helt avhengig av å kunne handle med andre land for
å opprettholde høy sysselsetting og høy verdiskaping. Jeg registrerer at komiteens
representanter fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er bekymret for at
vi ikke kan opprettholde våre høye ambisjoner i arbeidet mot sosial dumping, og
for at offentlig sektor ikke lenger skal kunne tilby grunnleggende
samfunnstjenester. Disse bekymringene mener jeg det ikke er grunnlag for.
Det står i direktivets første bestemmelse at det ikke berører arbeidsrett, retten
til å forhandle, inngå og håndheve tariffavtaler og retten til arbeidskamp. Dette
innebærer at innlemmelse av tjenestedirektivet i EØS-avtalen ikke berører
Regjeringas handlingsplan mot sosial dumping.
I direktivets første bestemmelse står det også at direktivet ikke berører statenes
organisering og finansiering av offentlige tjenester. Det betyr at norske
myndigheter, f.eks. en kommune, sjøl kan bestemme om tjenester skal privatiseres,
konkurranseutsettes eller rekommunaliseres. Dette er en av grunnene til at det
ikke er mulig å lage en fullstendig oversikt over hvilke tjenester som er omfattet
av direktivet, noe som medlemmene fra SV og Senterpartiet har ønsket.
Knapt noe direktiv har vært så grundig utredet før innlemmelse i EØS-avtalen som
dette tjenestedirektivet. Vi har bl.a. hatt en arbeidsgruppe med representanter
fra alle involverte fagdepartementer som har vurdert konsekvensene. Det har vært
holdt til sammen fire offentlige høringer om direktivet i Norge. Det kommer i
tillegg til det som har skjedd i Stortinget. Videre har Regjeringa innhentet hele
ni eksterne utredninger om direktivet. Samtlige utredninger om tjenestedirektivet
som Regjeringa har fått gjennomført, både de interne og de eksterne, konkluderer
med at direktivet ikke vil ha negative konsekvenser av betydning for Norge.
Representanten Høybråten spurte om erklæringa. Jeg er for det første trygg på at
tjenestedirektivet ikke er til hinder for det offensive arbeidet mot sosial
dumping, og at det ikke berører mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver
gjennom offentlig sektor. Vi vil avgi en erklæring om dette i EØS-komiteen. Vi har
gode holdepunkter for at kommisjonen er enig i erklæringas innhold, og at dette
vil bli bekreftet i EØS-komiteen. Erklæringa er i stor grad basert på de fire
punktene som lå i høringsbrevet fra LO. LO har blitt holdt løpende orientert, og
vi mener det er god samforståelse mellom LO og Regjeringa.
Det er allerede i dag åpent for tjenesteytere å etablere seg i et annet EØS-land
eller selge tjenester på tvers av landegrensene. Det følger sjølsagt av
EØS-avtalen. Det nye med dette direktivet er at det nå blir lettere. Det blir
mulig å finne informasjon om hvilke regler som gjelder og å søke om nødvendige
tillatelser via et Internett-basert kontaktpunkt i det landet der en ønsker å
drive virksomheten. Nytt er det også at myndighetene nå blir pålagt å samarbeide
om tilsyn.
Tjenestenæringa i Norge er i sterk vekst. Den står for en stadig større andel av
sysselsettinga og verdiskapinga i vårt land. Det er alltid viktig, men det er
særlig viktig nå.
Tjenestedirektivet vil både forenkle og forbedre markedsmulighetene for norske
bedrifter i Europa, med positive virkninger for arbeidsplasser, verdiskaping og
konkurransekraft, og for å kunne holde enda flere folk i arbeid.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Kåre Fostervold (FrP) [10:47:54]: Jeg er en av de stortingsrepresentantene som stadig har noen kritiske merknader
til statsrådens gjøren og laden, så de gangene statsråden fortjener ros, skal jeg
sørge for at hun får det. Jeg synes bl.a. at hun nå har gjort en veldig god jobb
med å svare komiteen – både godt, fyldig og informativt – på spørsmålene i denne
vanskelige saken. Så den rosen skal statsråden få.
I innlegget til SVs stortingsrepresentant Inge Ryan uttalte han at vi nå godtar et
direktiv som undergraver arbeidstakernes rettigheter. Det er en ganske sterk
påstand. Jeg lurer derfor på, ut fra de forsikringer som vi allerede har fått fra
statsråden, om det nå er noen ny informasjon som svekker de garantier som
statsråden allerede har gitt til komiteen om at tjenestedirektivet ikke svekker
arbeidstakernes rettigheter.
Statsråd Sylvia Brustad [10:48:51]: Aller først takk for gode ord og takk også for godt samarbeid med komiteen i en
krevende sak!
Nei, det er ikke noen ny informasjon. Arbeiderpartiet er rett og slett uenige med
SV og Senterpartiet når det gjelder hvordan dette vil påvirke arbeidstakernes
rettigheter. Det som er helt klart, er at tjenestedirektivet ikke er til hinder
for det arbeidet som er igangsatt mot sosial dumping, som er viktig i denne
sammenhengen. Det som er sikkert, er at allmenngjøringsinstituttet kan
videreutvikles og utvikles. Det som også er sikkert, er at den nasjonale
styringsretten over viktige samfunnsområder kan beholdes, slik vi har redegjort
for, og at tjenestedirektivet ikke berører nasjonale arbeidsrettslige spørsmål. Så
jeg mener at dette på ingen måte er med på å undergrave arbeidstakernes
rettigheter.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:49:53]: I motsetning til statsrådens regjeringspartnere – SV og Senterpartiet – velger jeg
å tro på det som statsråden sier fra Stortingets talerstol, og det Regjeringen har
svart Stortinget både i proposisjonen og i brevveksling. Jeg er også tilfreds med
det statsråden nå sier, at hun har gode holdepunkter for at kommisjonen vil si seg
enig i det klare norske utkastet til erklæring som har blitt forberedt, at LO er
løpende orientert, og at de er i god samforståelse med Regjeringen om håndteringen
av dette.
Da gjenstår det for meg et spørsmål, og det er om statsråden kan bekrefte at
Stortinget kan forvente seg at denne samforstanden med kommisjonen om denne
erklæringen vil bli nedfelt i behandlingen av dette direktivet i EØS-komiteen.
Statsråd Sylvia Brustad [10:50:57]: La meg først si at jeg er glad for at Kristelig Folkeparti også støtter
innlemmelsen av dette direktivet.
Når det gjelder erklæringa, har vi, som jeg sa i stad, og som representanten
Høybråten nå gjentok, gode holdepunkter for at kommisjonen vil støtte den. Denne
«samforstanden» – som var det uttrykket representanten brukte – legger jeg til
grunn at vi vil bekrefte i EØS-komiteen.
Olav Gunnar Ballo (SV) [10:51:37]: EØS-avtalen ble vedtatt av Stortinget den 16. oktober i 1992. I forbindelse med at
avtalen ble vedtatt, hadde SV et spørsmål til daværende handelsminister Bjørn Tore
Godal. Det gjaldt reservasjon overfor ulike direktiv i EØS-avtalen. Den gangen
svarte Bjørn Tore Godal bl.a.:
«Om vi likevel skulle stå overfor et direktiv i EØS-sammenheng som på en
grunnleggende og viktig og sentral måte innebærer en knebling av våre nasjonale
muligheter til å ivareta våre egne interesser, så sier vi nei. Dette er ikke
noe dramatisk. Også EF-samarbeidet er fullt av episoder hvor tunge medlemsland
sier nei.»
Jeg vil stille Sylvia Brustad spørsmålene: Deler Sylvia Brustad oppfatningen til
Bjørn Tore Godal om at det er udramatisk å si nei til et EØS-direktiv? Vil
statsråden gi eksempler på en type direktiv der det kan være aktuelt å si nei?
Statsråd Sylvia Brustad [10:52:34]: Arbeiderpartiet mener at dette tjenestedirektivet er viktig for Norge. Vi mener
det er viktig for norske arbeidsplasser. Vi mener at det ikke er i motstrid til
det som jeg opplever at regjeringspartiene er helt enige om, nemlig å ivareta
arbeidstakernes rettigheter på alle de punkter vi skal.
Så har ikke jeg i dag noen synspunkter på hvilke eventuelle direktiver det i
framtida er grunn til å si ja eller nei til, men dette mener vi grunnleggende sett
er bra for norske arbeidstakere, for norske arbeidsplasser og for verdiskapinga
framover.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:53:21]: Denne saken har fått en veldig interessant utvikling. Demonstrasjonen ute på
plenen foran Stortinget av Regjeringens egne støttespillere mot Regjeringens
politikk er nå blitt flyttet inn i stortingssalen. Det er et interessant trekk.
Statsråden har i sitt innlegg og i proposisjonen redegjort for hvor viktig denne
saken er for Norge og for norsk næringsliv. Jeg kunne godt tenke meg at statsråden
brukte det ene minuttet hun har, til å si litt om hvilke konsekvenser det ville
fått for norsk næringsliv hvis Senterpartiet og SV hadde fått flertall i
Regjeringen for å si nei til tjenestedirektivet.
Statsråd Sylvia Brustad [10:54:12]: Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har hatt ulike
meninger om dette i lang tid, og vi tåler også den uenigheten godt.
Når vi for vår del i Arbeiderpartiet mener at dette er viktig, er det først og
fremst fordi vi er et lite land med en åpen økonomi som er helt avhengig av å
kunne handle med andre land for å kunne opprettholde verdiskaping og
sysselsetting. Det er alltid viktig, men det er særlig viktig nå, når vi er inne i
ei krevende tid som følge av finanskrisa. Når det kan kombineres med det å ivareta
grunnleggende rettigheter, som vi også er svært opptatt av, mener vi at dette er
viktig. Og jeg trur det hadde vært krevende for verdiskapinga innenfor
tjenestesektoren hvis vi hadde sagt nei til dette.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:55:06]: Helt enig, president!
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:55:16]: Vi har en moderne statsråd som blogger, og hun har også blogget i spørsmålet om
tjenestedirektivet. I sin blogg uttrykte statsråden glede over at
opprinnelseslandsprinsippet var lagt til side.
I innstillingen slår statsrådens parti fast at direktivet slår fast at
«tjenesteytarar er underlagt reglane i den staten der dei er etablerte». Er
statsråden enig i det Arbeiderpartiet mener, i Stortinget?
Statsråd Sylvia Brustad [10:55:47]: Vi er enige i det vi har lagt fram – for å si det på den måten. Der er det ingen
tvil om at det også i dag er både muligheter til å etablere seg og muligheter til
å handle. Men det som er med dette tjenestedirektivet, er at vi gjør den
muligheten enda bedre og enda lettere. Det mener vi er viktig for norske
arbeidsplasser, særlig for ei næring som er i slik vekst som vi her nå ser. Vi
mener rett og slett at det er ganske avgjørende for verdiskapinga i tida framover
at vi får til det.
Så respekterer jeg at det er ulike meninger om det. Men jeg vil igjen minne om at
det ikke er noe direktiv, så vidt jeg vet, som er så grundig utredet som dette.
Men jeg respekterer allikevel at Senterpartiet har et annet syn på det.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Marit Nybakk (A) [10:56:59]: EØS-avtalen er selve grunnpilaren i Norges samarbeid med EU. Jeg skal starte med
et sitat fra St.meld. nr. 15 for 2008–2009 om norsk utenrikspolitikk, som ligger i
utenrikskomiteen:
«EØS-avtalen sikrer at norske bedrifter og borgere har samme tilgang til EUs
indre marked som bedrifter og borgere i EU-landene. Det indre marked baserer
seg på et felles regelverk. En forutsetning for Norges rettigheter i dette
markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen etter hvert som
dette utvikles.»
EØS-samarbeidet gir ikke bare større forutsigbarhet og likebehandling. EØS-avtalen
gjør også at det blir tryggere å investere i arbeidsplasser i norsk næringsliv med
mye eksport til eller produksjon i utlandet. Dette er helt vesentlig når vi vet at
eksporten av varer og tjenester til EØS-området utgjør 76,6 pst. av total norsk
eksport.
For Arbeiderpartiet er det særlig to forhold som har vært avgjørende for vårt
standspunkt til tjenestedirektivet:
at vi sikrer muligheter for norsk tjenestesektor til å konkurrere om oppdrag
i EØS-området
at vi er 100 pst. sikre på at direktivet ikke fører til sosial dumping eller
forringelse av våre arbeidsrettigheter, og at det ikke fører til
privatisering av offentlige tjenester
En stadig større andel av norsk sysselsetting og verdiskaping skjer i
tjenestesektoren. Det kan være arkitektfirmaer, IT-bedrifter eller designere som
prøver seg i Europa. Norge er også en betydelig leverandør av tekniske tjenester i
maritim sektor. Det er viktig at disse blir omfattet av de samme reglene som
tjenesteytere fra EU-land. Og det gjør virkelig inntrykk at 95 pst. av alle nye
jobber i EØS-området er tjenester.
Så er det slik at helsetjenester og alle offentlige tjenester som ikke er
konkurranseutsatt, er unntatt fra direktivet. Organisering og finansiering av
offentlige tjenester blir ikke berørt – dette har vi også hørt tidligere i dag –
ei heller trygdesystemet.
LO stilte i høringsrunden fire viktige krav til direktivet, bl.a. at
allmenngjøring av tariffavtaler og trepartssamarbeidet fortsatt må være mulig, og
at tiltakene mot sosial dumping må fortsette.
At vi nå er trygge på dette, kan vi bl.a. takke Europaparlamentet for. I den
dynamiske prosessen som har vært om tjenestedirektivet i EU-systemet, er det nok
en gang riktig – og viktig – å trekke fram Europaparlamentets rolle. Med eller
uten Lisboa-traktaten er selvbevisste EU-parlamentarikere i ferd med både å få og
tilta seg økt makt. Det betyr også at vi som storting og stortingsrepresentanter
må ha en helt annen strategi overfor de EU-folkevalgte der norske interesser står
på spill.
I behandlingen av tjenestedirektivet har Europaparlamentet spilt en svært positiv
rolle og forbedret direktivet kraftig. For europeisk fagbevegelse ble de
endringene som parlamentet fikk inn, å regne som en full seier. Ordene er ikke
mine, de tilhører den svenske sosialdemokraten Jan Andersson, som var saksordfører
for tjenestedirektivet i Europaparlementet.
Arbeiderpartiets tilslutning til innlemmelse av tjenestedirektivet i EØS-avtalen
hviler på det faktum at kravene fra fagbevegelsen kan opprettholdes. Direktivet
vil ikke omfatte medlemslandenes arbeidsrett, verken i lov, kontrakt eller
tariffavtaler. Trepartssamarbeidet består, det gjør også forhandlingsretten og
retten til arbeidskamp. Når direktivet behandles i EØS-komiteen i Brussel, vil
Regjeringen der legge fram en erklæring som tydeliggjør vår lesning av direktivet,
hvordan vi tenker å praktisere det. Det har en politisk betydning. Det vil virke
styrende på norske myndigheters oppfølging av tjenestedirektivet. Vi har altså
hørt statsrådens forsikring fra denne talerstolen om den kommunikasjonen som er
med kommisjonen i så måte.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:01:48]: Min kollega Kåre Fostervold har redegjort godt for Fremskrittspartiets syn på
tjenestedirektivet. I tillegg kan vi slutte oss til mange av de gode innlegg som
er holdt av andre representanter i denne saken, ikke minst av siste taler.
For Fremskrittspartiet er det én sak som er usedvanlig viktig: å sikre at norsk
næringsliv har konkurransedyktige rammebetingelser, at norsk næringsliv har
rammebetingelser som er like gode eller helst bedre enn de rammebetingelser som de
viktigste konkurrentene våre i EU har. Fremskrittspartiet vil bidra aktivt til at
norsk næringsliv får slike rammebetingelser. Tjenestedirektivet er et viktig
element i så måte. EU er vår viktigste handelspartner, vårt viktigste marked. Det
vil det være fremover, enten man liker det eller ikke.
Man kan dvele litt ved debatten så langt og ved dissensen i Regjeringen. Men det
er et faktum at den dissensen, den usikkerheten som Senterpartiet og SV her skaper
rundt denne debatten, sender uklare signaler til norsk næringsliv om hva som er
Regjeringens politikk overfor næringslivet. I en del andre innlegg i denne
perioden har jeg kritisert Regjeringen for ikke å ha benyttet denne
stortingsperioden godt nok til å utvikle næringspolitikken i en bedre retning.
Regjeringen har vært for passiv, man har bl.a. skiftet ut næringsministeren to
ganger. Det har gjort at næringslivet gjennom hele perioden ikke har fått klare og
tydelige talsmenn for næringspolitikken. Det er åpenbart at når Regjeringen er
delt i to, og når to regjeringspartier så tydelig taler imot denne saken, er ikke
det til norsk næringslivs fordel.
Disse partiene har ett klart formål i debatten, og det er å holde liv i
nei-debatten. Det er beklagelig å se at det går foran hensynet til norsk
næringsliv. Det er Nei til EUs syn som her er styrende, samt viktigheten for
enkelte partier av å holde liv i nei-debatten. Det er ikke norsk næringsliv tjent
med. Det er ikke bare et nei til EU, det er også et nei til EØS-avtalen. Hvis man
skulle få gjennomslag for det synspunktet, ville det få ekstreme konsekvenser for
norsk næringsliv.
Det er også interessant å se at regjeringspartiene til de grader leser denne saken
forskjellig når det gjelder å sikre arbeidstakere grunnleggende rettigheter. Inge
Ryan var inne på at dette vil føre til økt sosial dumping. Han pekte på at det er
store sosiale forskjeller innad i EU-systemet som vil bidra til å trekke de
sosiale standardene nedover. Men dette sender signaler fra nei-sidas talsmenn her
om at man mener at norsk næringsliv aktivt går inn for å svekke sine
arbeidstakeres rettigheter. Da har man også misforstått viktigheten av og formålet
med EU-samarbeidet. Det er nettopp å utjevne sosiale forskjeller. Det er ikke
meningen at de sosiale standardene skal gå nedover. Hele formålet med
EU-samarbeidet er nettopp å ha utjevning og fjerne hindre innad i systemet eller i
EU-området. Da har man misforstått helt hva dette dreier seg om. Man har da også
helt andre agendaer enn norsk næringslivs beste på dagsordenen. Det er sterkt
beklagelig.
Steinar Gullvåg (A) [11:07:06]: Debatten om tjenestedirektivet har satt søkelys på en del kjedelige sider ved
norsk arbeidsliv – det som går under fellesbenevnelsen «sosial dumping». Og det er
bra. Dessverre har vi en del norske arbeidsgivere som ser seg tjent med å
importere billig utenlandsk arbeidskraft til Norge, med lønns- og
arbeidsbetingelser som undergraver norske arbeidsplasser. Det ferskeste eksemplet
på dette uvesenet er rederiene Teekay og OAS Knutsen, som opererer
bøyelastingsfartøy i Nordsjøen i tjeneste for – og med stilltiende aksept fra –
statsselskapet StatoilHydro. Her kastes norske sjøfolk på land til fordel for
underbetalte filippinske sjøfolk.
Dette er beklageligvis ikke så uvanlig i norsk arbeidsliv med dagens regler og
bestemmelser, og uavhengig av all EU-lovgivning. Derfor er det nødvendig, slik
Regjeringen nå gjør i nært samarbeid med norsk fagbevegelse, å intensivere kampen
mot alle former for sosial dumping, inkludert innføring av solidaransvar. Vi kunne
selvfølgelig ønske at alle former for sosial dumping ble gjenstand for unison
politisk fordømmelse, bl.a. i denne salen.
Det er og blir vi selv som må ha ansvar for rettsreglene i norsk arbeidsliv.
Derfor er den erklæringen som Regjeringen nå hefter til tjenestedirektivet, med
EU-kommisjonens aksept, så viktig. Den gir norske arbeidstakere trygghet for at
Regjeringen ikke aksepterer sosial dumping i ly av tjenestedirektivet, og at
direktivet ikke kan feiltolkes dit hen at det hjemler for ulik konkurranse i
tjenestesektoren, med norske lønns- og arbeidsvilkår som konkurranseelement. Men
en slik erklæring er selvsagt ikke juridisk bindende, og den forplikter ikke
framtidige regjeringer. Allerede til høsten kan vi – måtte velgerne forby – få en
regjering som ser helt annerledes på norske konkurranseregler enn det dagens
regjering gjør, noe som vil sette norske lønns- og arbeidsvilkår under press. Det
har vi sett tidligere, senest under Bondevik-regjeringen, som ønsket å svekke
arbeidsmiljølovens bestemmelser om både ansettelser og arbeidstid, og som ønsket å
utvide adgangen til midlertidige ansettelser. Men det handler altså om norsk
politikk, ikke om tjenestedirektivet. Derimot kan faktisk tjenestedirektivet gi
oss bedre muligheter til å føre tilsyn og kontroll med en annen kilde til sosial
dumping, nemlig de såkalte postkasseselskapene, altså selskaper som proforma
etablerer seg med en filial i Norge i form av en postadresse, og som i realiteten
driver sin virksomhet utenfor norske myndigheters kontroll.
Derimot er det et annet direktiv, som har vært norsk rett siden 1996, og som har
forrang for tjenestedirektivet, nemlig det såkalte utstasjoneringsdirektivet – ja,
jeg bruker den benevnelsen, fordi jeg mener den er mer riktig enn den benevnelsen
som Regjeringen bruker i sitt dokument – som gir grunn til alvorlig bekymring.
Eller rettere sagt: Det er EU-domstolens fortolkning av utstasjoneringsdirektivet
som volder bry, og som i sin konsekvens bidrar til å svekke arbeidstakernes
rettigheter snarere enn å styrke dem, slik intensjonene i
utstasjoneringsdirektivet egentlig er. Dette går for øvrig klart fram av en
omfattende rapport til EU-landenes og EFTA-landenes felles parlamentariske komité,
som møttes i Strasbourg for mindre enn én måned siden. Både Viking Line-, Laval-,
Rüffert- og Luxembourg-dommene refererer seg til dette direktivet. Europeisk
fagbevegelse og sosialistgruppen i Europaparlamentet arbeider nå intenst for å
endre forståelsen av dette direktivet. Også i den forbindelse, og fordi det er
EFTA-domstolen som skal behandle eventuelle rettstvister i Norge, har den norske
regjeringens erklæring stor betydning.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Svein Roald Hansen (A) [11:12:31]: Prinsippet om å kunne handle med tjenester på tvers av landegrensene i det indre
marked, på like vilkår og uten diskriminerende snubletråder mot konkurrenter, er
ikke noe som vil komme med tjenestedirektivet når det trer i kraft. Det som vil
komme med tjenestedirektivet, er at denne retten blir mer reell for de tjenester
direktivet omfatter. I dag finnes det i praksis mange diskriminerende hindre. I
Spania finnes f.eks. mer enn 700 nasjonale og lokale reguleringer for den som vil
åpne en ny butikk.
Situasjonen i Norge, derimot, er jo at vi ikke holder oss med denne type
beskyttelser mot konkurranse. Vi trenger ikke endre annet enn en forskrift til
brukthandelsloven. På denne bakgrunn blir jo også påstandene om at dette
direktivet vil «undergrave arbeidstakeres grunnleggende rettigheter», slik
representanten Inge Ryan formulerte det, og legge landet åpent for sosial dumping,
helt uten saklig begrunnelse.
Senterpartiet og SV viser i innstillingen til daværende fiskeriminister Knut Hoems
begrunnelse for sin dissens i 1972 når de skal begrunne sine partiers dissens i
Regjeringen i denne saken. Men Knut Hoem tok feil. Utviklingen i EU gikk ikke i
den retning Knut Hoem fryktet. Hans skepsis slo ikke til.
Representanten Ola Borten Moe begrunnet innvendingene mot dette direktivet med at
det er norske lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde i Norge – og det gjør de. Og
så sa han at det er norske folkevalgte organer som skal bestemme reglene på dette
området, ikke EU. Men Senterpartiet har gjennom 15 år stemt for innlemmelse av de
aller fleste EU-direktiver i EØS-avtalen, og for alle sammen gjelder det at det er
EUs organer som har bestemt reglene, også f.eks. når det gjelder
matlovsforordningen, som vi nå jobber intenst for å få innlemmet i EØS-avtalen, og
som islendingene forsinker oss i. Hva er det som skiller dette direktivet fra de 3
000–4 000 foregående som Senterpartiet har stemt for?
Det er også en grunnleggende mistillit til EU-samarbeidet som ligger under SVs og
Senterpartiets holdning. De har ingen tillit til det europeiske politiske
samarbeidet, til tross for at tjenestedirektivet er et av de beste eksempler på at
politikk nytter, også på det europeiske nivå. Derfor er det nærliggende å se denne
motstanden i lys av at Senterpartiet og SV føler behov for å vifte med en
nei-vimpel etter snart fire år i regjering, fire år hvor tempoet i utvidelsen av
vårt samarbeid med EU har fortsatt med uforminsket styrke.
I 2007 løp alle samarbeidsprogrammene ut og skulle fornyes. Regjeringen gikk inn i
alle sammen for en ny seksårsperiode, pluss ett til. Vi har utvidet samarbeidet på
Schengen-området. Vi er med i EUs innsatsstyrker og med i flere byråer.
Regjeringen arbeider altså nå intenst mot EU for å få innlemmet
matlovsforordningen. Det er dette mønsteret som jeg tror de to partiene nå ønsker
å heise en liten vimpel imot.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:15:57]: Senterpartiet er svært opptatt av å ha et ryddig arbeidsmarked og av arbeidstakers
rettigheter. Det foreligger ingen felleserklæring mellom Norge og EU som tydelig
slår fast Norges handlefrihet når det gjelder å styre lover og regler i det norske
arbeidsmarkedet. EU har ikke gitt noen garanti for at Stortinget har frihet til å
sikre et regelverk som gir alle som arbeider i Norge, skikkelige lønns- og
arbeidsforhold. Vi beklager at ja-sidens løfter om garantier i EØS-avtalen nok en
gang har vist seg ikke å kunne oppfylles. Det finnes ingen nasjonale rom for
unntak innenfor EU-retten. Hele målsettingen er jo harmonisering. Nasjonale
særregler er da fornuftsstridig. Det har derfor ikke lyktes Regjeringen å få EU
til å garantere for de fire kravene LO opprinnelig stilte for å godta direktivet,
nemlig en garanti for at tjenestedirektivet ikke er til hinder for tiltak som er
igangsatt mot sosial dumping, eller at nye tiltak kan gjennomføres – en garanti
for at allmenngjøringsinstituttet kan videreføres og utvikles.
LO bad også om en garanti for at nasjonal styringsrett over viktige
samfunnsområder kan beholdes, og at grunnleggende samfunnsoppgaver fortsatt kan
løses gjennom offentlig sektor, herunder helse, sosiale tjenester, skole,
transport og produksjon av elektrisk kraft.
LOs siste krav for å godta tjenestedirektivet var at det ikke skulle berøre
nasjonale arbeidsrettslige spørsmål eller være til hinder for den norske modellen
for trepartssamarbeid.
At LOs krav ikke er ivaretatt, styrker Senterpartiets frykt for at direktivet vil
stille Norge overfor store utfordringer knyttet til nasjonal styringsrett og
sosial dumping.
Vi i Senterpartiet er realister, og vi lytter til de juridiske ekspertene som har
sådd tvil om ensidige erklæringers gyldighet. Vi har også lyttet til dem som har
sådd tvil om hvorvidt selv en felleserklæring med EU ville vært nok. Europeiske
lands møter med EF-domstolen på arbeidslivsområdet de siste årene har nemlig ikke
gitt oss grunn til å være rolige eller naive.
I formålsartikkelen til tjenestedirektivet slås det fast at de arbeidsrettslige
reglene må «respektere fellesskapsretten». Norge har ikke tidligere godtatt noe
direktiv der det er uttrykt at nasjonal arbeidsrett er underordnet EU-retten. Vi
har i dag ingen garanti for at rettspraksisen vil ivareta hensynet til den norske
og den nordiske velferdsmodellen som vi er så glad i. Vi har ingen garanti for at
vårt ønske om å opprettholde lønns- og arbeidsforhold som sikrer brede lag en
selvforsørget og god levestandard, også er EF-domstolens fremste prioritet.
Vi har ingen garantier, og derfor beklager Senterpartiet at Stortinget i dag ser
ut til å innlemme EUs tjenestedirektiv i norsk lov.
Per Rune Henriksen (A) [11:19:05]: Dette er et viktig direktiv for norsk næringsliv, som flere talere har vært inne
på. Men det er også viktig fordi det har fått i gang en debatt om forholdene i
arbeidslivet og de forholdene som oppstår ved sosial dumping. Det er viktig i seg
selv.
Jeg merker meg at opposisjonen – nå senest Asmyhr fra Fremskrittspartiet – mener
at det å ta seg tid til denne debatten skader norsk arbeidsliv. Etter min mening
kan man ikke ta mer feil. Det er alltid viktig for oss å sørge for at vi har et
arbeidsliv som er fritt for sosial dumping, og at vi har et ordnet og regulert
arbeidsliv. Det er et konkurransefortrinn for norsk arbeidsliv. Det er ingen
belastning for norsk arbeidsliv at vi bruker den nødvendige tiden for å ta en
debatt om det.
Når vi så kommer inn på debatten om vårt arbeidsliv og kampen mot sosial dumping
relatert til tjenestedirektivet, er det etter min mening vesentlig å merke seg at
EU-parlamentet har sørget for at utstasjoneringsdirektivet skal gå foran
tjenestedirektivet. De vilkårene som regulerer hvordan lønns- og arbeidsvilkår
skal håndteres, er fastsatt i utstasjoneringsdirektivet. Da EU-parlamentet gjorde
dette, var det, som flere talere før meg har bemerket, et viktig skritt og en
seier for fagbevegelsen i Europa. Det er riktig at det har falt dommer i EF-retten
i den senere tid som setter spørsmålstegn ved iallfall implementeringen av
utstasjoneringsdirektivet i en del EU-land. Ingen av de dommene som har falt i
EF-retten så langt, vil ha betydning for Norges implementering av
utstasjoneringsdirektivet, slik det står, og vår håndtering av dette. Det tar jeg
med ro, men jeg tror det er veldig viktig at vi som land følger med og prøver å
påvirke de prosessene som nå foregår i EU rundt utstasjoneringsdirektivet, fordi
dette er et viktig direktiv for vårt arbeidsliv.
Avslutningsvis vil jeg si at etter min vurdering kommer ikke trusselen mot vår
kamp for et godt arbeidsliv uten sosial dumping, fra EU. Den kommer fra høyresiden
i Norge. Vi har merket oss gjennom hele denne stortingsperioden at høyresidens
svar på sosial dumping har vært forslag om svake og utilstrekkelige tiltak. De vil
ikke gi faglig tillitsvalgte rettigheter. De vil ikke gi påseplikt for
oppdragsgivere. Nå hører vi også fra høyresiden her at allmenngjøringsloven dras i
tvil. Dersom høyresiden vil gå imot allmenngjøringsloven, hva står man da igjen
med fra den siden i kampen mot sosial dumping?
Magnar Lund Bergo (SV) [11:22:31]: Tjenestedirektivet skal øke handelen med tjenester på tvers av grenser. Det er
meningen, og det vil bli virkningen.
Hvor mye handelen vil øke, var temaet for en av de utredningene som Regjeringen
bestilte, den såkalte Menon-rapporten. Den konkluderer med at utenlandsk
tjenesteyting i Norge vil øke med 16 milliarder kr – dobbelt så mye som norsk
tjenesteyting vil øke den andre veien.
Tjenesteyting er vanligvis arbeidsintensive næringer. 16 milliarder kr er derfor
ganske mange tusen arbeidsplasser i regi av utenlandske selskap.
Når tjenesteyting fra utlandet øker, øker også konkurransen om denne
tjenesteytingen. Det betyr økt konkurranse mellom de menneskene som skal yte disse
tjenestene. All erfaring viser at økt konkurranse i bransjer der få er
fagorganisert, øker faren for sosial dumping.
Fafo fastslår i rapporten «Grenseløst arbeidsliv?» fra 2006 at kortvarig
tjenestemobilitet
«har blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet» i sentrale deler av
arbeidslivet. «Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen
flyktig tjenestemobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den
mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og
avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.»
Kortvarig tjenestemobilitet er nettopp det som tjenestedirektivet tar sikte på å
øke. Dermed vil omfanget av sosial dumping nødvendigvis øke. Menon-rapporten og
Fafo-rapporten viser at økningen kan bli kraftig.
I lys av dette mener jeg det er påfallende at da Næringsdepartementet året etter
bad Fafo om utredning, bad de ikke om en vurdering av om tjenestedirektivet ville
føre til sosial dumping, bare om en vurdering av om tiltakspakke I var i strid med
tjenestedirektivet.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:24:49]: Senterpartiet la i regjering ned dissens mot EUs tjenestedirektiv, og våre
representanter stemmer i dag imot innlemmelse av direktivet her i Stortinget. Det
gjør vi fordi vi mener direktivet utfordrer nasjonal styringsrett over viktige
samfunnsområder og skaper usikkerhet om hvorvidt viktige samfunnsoppgaver i
framtiden kan ivaretas gjennom offentlig sektor. Vi gjør det fordi vi frykter at
direktivet vil gjøre det langt vanskeligere å bekjempe sosial dumping. Og vi gjør
det fordi vi mener at tjenestedirektivet er skapt for å forsterke de manglene som
har vist seg å være gjeldende i den eksisterende EU-retten,
utstasjoneringsdirektivet.
Tjenestedirektivets formål er jo å øke handelen med tjenester mellom EUs 27 land
og de tre EØS-medlemslandene – land med svært ulike økonomiske og sosiale forhold.
De urolige tidene i verdensøkonomien forsterker ulikhetene. Vi mener at Europas
viktigste oppgave nå er å sikre sysselsetting og få til stabile og langsiktige
heltidsarbeidsplasser.
Senterpartiet ønsker altså ikke et økonomisk system hvor en etterstreber at store
deler av arbeidsstyrken til enhver tid skal flytte på seg.
USA har et mobilt arbeidsmarked med sterk konkurranse om arbeidskraft, som har
ført til lave reallønninger i forhold til kostnadsnivået for store grupper. Dagens
finanskrise er bl.a. et resultat av at forbruket til brede lag av befolkningen i
USA har vært lånefinansiert. Vår jobb er å sikre det brede lag, både i Øst-Europa
og i Vest-Europa, en inntekt som ikke tvinger folk ut i lånefinansiert forbruk –
med lån som de ikke kan betjene.
Tjenestedirektivet forsterker svakhetene i EU-retten på arbeidslivsområdet. Og i
innstillingen sier altså en nesten samlet komité at «tenestedirektivet slår fast
at tjenesteytarar er underlagt reglane i den staten der dei er etablerte». Vi
registrerer at det vi hele tiden har påpekt, nemlig at opprinnelseslandsprinsippet
– at østeuropeere som arbeider i Norge, i framtiden kan lønnes etter østeuropeisk
lønnsnivå – nå erkjennes også av direktivets tilhengere.
Senterpartiet mener en ved å innføre direktivet lukker øynene for dagens
økonomiske krise og innfører en deregulering skåret over den samme ideologiske
lest som da den ble skapt. Den stadig tydeligere motstanden mot bestemmelser i
direktivet, også i EU-parlamentet, kan være et varsel om at det i historiebøkene
vil framstå som en av markedsliberalismens siste krampetrekninger hva angår
deregulering av tjenestemarkedet.
Skal vi kunne opprettholde et anstendig lønnsnivå i forhold til det høye norske
kostnadsnivået, må lovverket sikre at en utveksling av arbeidskraft skjer under
norske lønns- og arbeidsvilkår.
Olav Gunnar Ballo (SV) [11:28:17]: I morges våknet jeg opp til nyheten om at produktet Red Bull skal godkjennes i
Norge av Mattilsynet. En begrunnelse for det er at produktet omsettes innenfor
EU-området, og at det dermed er rimelig at vi også gjør det. Det er altså et
produkt som har et betydelig koffeininnhold – langt ut over det man i Norge har
funnet forsvarlig – og som er tilsatt søtningsmidler og sukker, slik at man ikke
merker koffeinen. Grunnen til at man ikke har ønsket omsetning av det i Norge, er
at produktet med det høye koffeininnholdet i utgangspunktet har vært oppfattet som
presumptivt skadelig.
Jeg trekker det fram som et praktisk eksempel i forhold til en rekke saker vi har
sett helt siden 16. oktober 1992, da Norge ratifiserte EØS-avtalen. Vi har altså
opplevd at barnematdirektivet på tross av betydelig skepsis i fagmiljøer, blant
norske barneleger og innenfor norsk industri, har blitt ratifisert. Det samme har
vi gjort med matsminkedirektivet. Vi har gjort det med direktivet om patent på
liv. Nå gjør vi det med tjenestedirektivet, og med stor sannsynlighet vil man
senere gjøre det i forhold til datalagringsdirektivet.
Det som har vært interessant med dette i løpet av de snart 17 årene som har gått,
er jo at dette er en utvikling som de som den gang ikke ønsket å støtte opp om
EØS-avtalen, advarte mot og også stilte konkrete spørsmål om. Jeg har lyst til å
sitere hva daværende opposisjonspolitiker og partileder i SV, Erik Solheim, spurte
daværende statsminister Gro Harlem Brundtland om:
«Hvordan vil Regjeringen i denne situasjonen forholde seg til den vetorett vi
har i EØS? Dette er en vetorett vi uomtvistelig har, men det er en vetorett som
vi alle også vet det vil skape betydelige politiske problemer å bruke.»
Statsminister Gro Harlem Brundtland svarte den gang – og hun titulerte ham hr.
Solheim, for sikkerhets skyld:
«De to eksemplene som Erik Solheim her nevnte, spørsmål knyttet til
oljeressursene og håndteringen av dem på vår sokkel og spørsmål om avtaleverk
og sosiale forhold i vårt arbeidsmarked, gjelder selvfølgelig den type vitale
interesser som jeg tenker på når jeg sier det jeg her gjør. Med andre ord: Vi
har ikke kjempet fram det regelverket i EØS-avtalen uten grunn. Vi har gjort
det fordi om nødvendig skal det også kunne tas i bruk.»
Hun nevnte i den sammenheng eksplisitt sosial dumping.
Det som man har fått synliggjort i ettertid, er på mange måter, med litt
omskriving fra Rudolf Nilsen, at intet er mer som skrift i sand enn løfter om
ærlighet.
Gunvor Eldegard (A) [11:31:09]: Lik og ikkje-diskriminerande handel med tenester er faktisk eit av dei
grunnleggjande prinsippa i EF-traktaten og i EØS-avtalen. Da er det slik at ei
oppstykking av den indre marknaden for tenester, f.eks. ved nasjonale
skiljelinjer, vil ha ein negativ verknad på heile den europeiske økonomien. Dette
gjeld særleg konkurranseevna til små og mellomstore bedrifter, som faktisk er i
stort fleirtal innan tenestesektoren. Difor er det viktig å forenkla handel med
tenester og fjerna snubletrådar som vanskeleggjer etablering i andre land.
Når ein høyrer på debatten her i dag, kan ein kanskje tru at denne saka dreiar seg
om noko heilt anna – men det er faktisk handel med tenester saka dreiar seg om.
Auka handel med tenester over landegrensene har mange positive sider. Det er
viktig å ha fokus på eventuelle negative konsekvensar. Difor har Regjeringa vore
så klar – ein har jobba og fått alle utgreiingar for å sikra at det med sosial
dumping ikkje er problematisk i høve til direktivet. Frå SV og Senterpartiet kjem
det at me no ikkje kan ha styringsrett sjølve. For det første er det ikkje
tenestedirektivet som regulerer arbeidsrettslege forhold, det er det
utsendingsdirektivet som gjer, som òg vart nemnd her av representanten Henriksen.
Utsendingsdirektivet går føre tenestedirektivet, så det direktivet har inga
betydning i arbeidsrettslege forhold.
Så vil eg òg berre seia at når det er snakk om sosial dumping, seier artikkel 1 at
tenestedirektivet ikkje rører ved arbeidsretten og retten til å forhandla om,
inngå og handheva tariffavtalar, og at det ikkje er til hinder for dagens
allmenngjeringsordning eller endringar i ho. Direktivet seier uttrykkjeleg at det
ikkje rører ved organisering og finansiering av offentlege tenester – det rører
altså ikkje ved arbeidsretten, retten til å forhandla, inngå og handheva tariffar
og retten til arbeidskamp. Det er viktig at me har med oss desse fire punkta. Eg
synest at desse representantane bør lesa dette ein gong til.
Eg har berre lyst til å avslutta med å seia at tenestedirektivet regulerer handel
med tenester, det regulerer ikkje arbeidsrettslege forhold, det er det
utstasjoneringsdirektivet som gjer.
Ola Borten Moe (Sp) [11:34:05]: Jeg tenkte å ta tak i innlegget fra representanten Svein Roald Hansen. For det
første feilsiterte han meg, han sa at jeg hadde sagt at dette skulle bestemmes av
norske myndigheter. Jeg sa at det var norske myndigheter i fellesskap med de
norske fagorganisasjonene som skulle legge rammene for norsk politikk når det
gjelder arbeidsrett og lønns- og arbeidsvilkår. Det er en viktig presisering. Så
oppfattet jeg resonnementet hans dit hen at siden vi har akseptert så mange andre
EU-direktiv, måtte vi også være for dette EU-direktivet. Det er med respekt å
melde en meningsløs retorikk og en meningsløs påstand. Det bør jo selvsagt være
slik at vi alle sammen som aksepterer direktiv på vegne av Norge, går inn i hvert
enkelt av disse direktivene, ser på konsekvensene av dem, og vurderer om dette er
fornuftig for Norge å være med på eller ikke. For veldig mange av disse
direktivenes del, er det fornuftig av Norge å bli med på en felles politikk og et
felles regelverk med EU.
Så er det dog ikke det samme som at vi ikke har en aktiv europapolitikk. Jeg vil
påstå, og delvis også dokumentere, at både Senterparitet og SV har vært med på å
tilføre den norske EU-politikken et langt mer aktivt tilsnitt i denne perioden,
enn det som har vært tilfellet i tidligere perioder. Da vil jeg trekke fram to
saker som spesielt viktige. Det ene er gjeninnføringen av den differensierte
arbeidsgiveravgiften. Det hadde ikke kommet hvis det ikke hadde vært et betydelig
engasjement, ikke minst fra Senterpartiet og SV, men også fra en samlet norsk
regjering, for å få på plass et av de viktigste distriktspolitiske virkemidlene i
Norge. Det fikk vi altså på plass. Dette er et resultat av en aktiv EU-politikk,
en aktiv tilnærming til EØS-avtalen. Det andre er jo det som kanskje er en av
Regjeringens store seiere i forhold til EU i denne perioden, nemlig at vi fortsatt
har et hjemfallsinstitutt, at vi fortsatt har klart å bevare eierskapet og den
offentlige styringen over norske vannressurser og den enorme verdiskapingen som er
i norske fossefall.
Det forundrer meg at representanten Hansen farer så lett over disse viktige
spørsmålene, og nærmest legger til grunn at siden dette har kommet fra EU, er vi
forpliktet til å godta det.
Så en bemerkning på tampen. I EØS-avtalen er det jo hjemlet at vi har vetorett.
Det har vært referert tidligere her at bl.a. Bjørn Tore Godal mente at det burde
være uproblematisk å bruke den. Mitt spørsmål til Hansen blir jo: Hvis man ikke
skal kunne bruke vetoretten i dette spørsmålet, når det stilles grunnleggende
spørsmål ved om det er norske regler som skal gjelde i forhold til lønns- og
arbeidsvilkår i Norge, når skal man da gjøre det?
Dagfinn Høybråten (KrF) [11:37:27]: Ut fra det som er sagt av statsråden i denne debatten, kan vi slå fast at det er
avklart at Norge og EU i samforstand vil fastslå en del grunnleggende ting ved
innlemmelsen av dette tjenestedirektivet, nemlig at direktivet ikke berører
ansettelsesvilkår, forholdet mellom partene i arbeidslivet, retten til å forhandle
om å inngå kollektive avtaler og grunnleggende rettigheter i streikeretten og
retten til arbeidskonflikter – og det berører ikke arbeidsretten eller
trepartssamarbeidet.
For det andre vil det fastslås at det ikke er noen motsetning mellom
tjenestedirektivet og en sterk nasjonal satsing for å utvikle handlingsplaner og
iverksette egnede tiltak med henblikk på å beskytte rettighetene til innenlandske
og utsendte arbeidstakere og å opprettholde høye standarder på arbeidsplassen.
Slike tiltak kan bl.a. omfatte et effektivt system for allmenngjøring av
tariffavtaler og innføring av solidaransvar med henblikk på å sikre at
arbeidstakernes rettigheter blir respektert.
Sist, men ikke minst, det vil bli fastslått at nasjonale myndigheter fortsatt har
kompetanse til å avgjøre i hvilken utstrekning tjenester skal ytes av det
offentlige, og hvordan de skal organiseres og finansieres.
På dette grunnlag vil jeg be om at det framsatte forslaget fra Kristelig
Folkeparti blir omgjort til et oversendelsesforslag.
Når det gjelder debatten for øvrig, kan det være fristende å sende noen stikk i
mange retninger, men på dette stadium i debatten skal jeg prøve å avstå fra det.
Jeg vil bare fastslå at når representanten Svein Roald Hansen sier at motstanderne
av direktivet – de som vil stemme imot innlemmelse – uttrykker mistillit til EU og
til EU-samarbeidet, er ikke det den største bomben i denne debatten. Men den
mistillit som de samme representanter uttrykker til sin egen statsråd gjennom det
de har sagt fra denne talerstol i dag, er ganske oppsiktsvekkende, for det de
ærede medrepresentanter sier, er at de ikke tror – de tror ikke på proposisjonens
tekst, de tror ikke på statsrådens ord fra Stortingets talerstol, de tror ikke på
de forsikringer som Regjeringen vil utbe seg i Brussel. Det er Regjeringens
problem, men det er verd å bemerke på tampen av denne debatten at man har et slikt
problem.
La meg avslutningsvis si at for Kristelig Folkeparti er EØS-avtalen en avtale som
har tjent Norge vel, slik det er fastslått av to forskjellige regjeringer de siste
årene, og for oss har det en egenverdi å hegne om EØS-avtalen. Det er ikke
underlig at de som er imot EØS-avtalen tar lett på dette, men det gjør altså ikke
Kristelig Folkeparti.
Svein Roald Hansen (A) [11:40:43]: Det var ikke tilsiktet å begrense sitatet fra Ola Borten Moes innlegg og utelate
at det når det gjelder dette området som vi nå snakker om, altså lønns- og
arbeidsvilkår, ikke bare er de politiske myndigheter, men også partene i
arbeidslivet som skal ha medbestemmelse. Mitt poeng var at det prinsipielle,
nemlig at når det gjelder regelverket i det indre marked – som vi er en del av –
er det altså ikke norske myndigheter, men EUs organer som bestemmer. Det gjelder
for alle direktivene vi har implementert, og det gjelder også for dette så langt
det er myndighetene som fastsetter ting. Det er det prinsipielle.
Så spør Ola Borten Moe om når vi skal bruke reservasjonsretten hvis den ikke skal
brukes i et tilfelle hvor det stilles spørsmål om lønns- og arbeidsvilkår. Det er
her vi er uenige. Dette direktivet stiller ikke spørsmål ved lønns- og
arbeidsvilkår. Det er ikke slik som representanten Bergo sa, at det blir økt
handel med tjenester, og da kommer det mange til Norge og yter tjenester på
østeuropeiske, lave lønninger. De som skal yte tjenester i Norge, skal gjøre det
på grunnlag av utstasjoneringsdirektivet, og da er det norske lønns- og
arbeidsvilkår som gjelder. Det er en realitet.
Reservasjonsretten skal vi bruke når det er nødvendig ut fra viktige nasjonale
hensyn. Til nå har altså ingen regjeringer funnet at det har vært tilfellet. Den
retten er reell, men den har en konsekvens, fordi EU vil gjøre et mottiltak. Hva
det vil bli, vil vi selvsagt ikke kunne vite før vi har en helt konkret sak. Men
på dette området, som omhandler en stor del – ikke alt – av tjenestemarkedet, er
det ikke en liten fillesak vi snakker om.
Så sa representanten Trygve Slagsvold Vedum at vi skal ha gode lønns- og
arbeidsvilkår i Norge. Ja, det tror jeg ikke det er noen særlig stor uenighet om i
denne salen, i hvert fall ikke i det store og hele. Når det gjelder
arbeidsvilkårene, har denne salen en stor innvirkning gjennom arbeidsmiljølov
osv., men når det gjelder lønnsforhold, må vi ikke i denne debatten om sosial
dumping glemme at det er partene i arbeidslivets ansvar. Vi kan altså bruke
allmenngjøringsinstituttet. Det er et virkemiddel som partene i arbeidslivet kan
ta i bruk. Men når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår, er det altså ikke forbudt
å betale dårlig i Norge. Vi kan beklage det og kalle det mye rart, men det er ikke
forbudt. Så sier man at økt handel med tjenester vil undergrave gode lønns- og
arbeidsvilkår. Nei, jeg har større tillit til norsk fagbevegelse enn som så. Det
er det ene. Det andre er at veldig mange land i Europa har minstelønnssatser. Tror
virkelig de som er veldig skeptiske her, at EU-land vil akseptere at man på
EU-nivå fjerner bestemmelsene om minstelønn? Jeg tror bedre både om EU-systemet og
om de enkelte landene enn som så.
Steinar Gullvåg (A) [11:44:16]: I likhet med representanten Høybråten føler jeg trang til å slå fast at denne
debatten har vist at rettsreglene i norsk arbeidsliv er vårt eget ansvar, nå og i
framtida, uavhengig av tjenestedirektivet.
Nå har jeg en følelse av – og jeg synes denne debatten er et uttrykk for det – at
nei-sidens motstand mot tjenestedirektivet egentlig er en omkamp om selve
EØS-avtalen. Det er i og for seg greit. Men da skal man huske på at bruken av
reservasjonsretten i en sak som går rett inn i en av EUs fire friheter, så
åpenbart ville ha resultert i det som kalles «adekvate mottiltak» fra EUs side –
og jeg er sjeleglad for at det ikke skjer, ikke minst av hensyn til norsk
fiskerinæring.
Det nei-siden bør huske, er at det er mange av oss som faktisk ser på EØS-avtalen
som et alternativ til EU-medlemskap. Den dagen EØS-avtalen måtte falle, er det
mange av oss som betrakter medlemskapet som et alternativ, og da kan det brått
hende at det nei-flertallet som i dag eksisterer i befolkningen, snus til et
ja-flertall. Etter min oppfatning er derfor nei-sidens omkamp om EØS-avtalen
farlig først og fremst for nei-siden selv.
Olav Gunnar Ballo (SV) [11:46:52]: Jeg merket meg Dagfinn Høybråtens uttalelse om at det ikke bør overraske noen at
de som er imot et norsk EU-medlemskap, også er skeptiske til EU-systemet. Det er
et resonnement jeg er helt enig med ham i. På den annen side er det jo helt
tydelig at de som er mest redd for konsekvensene av EU-systemet, ikke er vi som er
EU-motstandere, men det er Steinar Gullvåg og Svein Roald Hansen. Det er ingen som
så klart som dem har advart mot konsekvensene av å si nei til EU, fordi man ser
for seg en masse reaksjoner fra det systemet, som vil ha store, alvorlige
ringvirkninger for Norge. Og det interessante med det er i hvor stor og skarp
kontrast det står til både hva daværende handelsminister Bjørn Tore Godal sa, og
hva daværende statsminister Gro Harlem Brundtland sa. De sa at den
reservasjonsretten skulle man nettopp bruke, og at den ville bli aktivt brukt når
det var grunn til det. Mens det man på mange måter har brukt tiden til her, er å
lese det som skulle ha stått med fin skrift i den avtalen, men som ikke bli
problematisert i 1992 i det hele tatt, nemlig at det å si nei er så alvorlig at
det knapt finnes den sak hvor man kan si nei. Det gjør også at næringsministeren i
dag ikke har kunnet komme opp med et eneste eksempel på en sak innenfor
EU-systemet som hun kunne tenkt seg å si nei til.
Så må jeg si at når noen her framstiller det som om dette går helt glatt, og sier
at det er ingen problemer i forhold til å hindre sosial dumping, står det i ganske
grell kontrast til dommer som allerede er falt innenfor EU-systemet, f.eks.
Laval-dommen fra desember 2007: Byggnads i Sverige kan gå i forhandlinger om å
opprette tariffavtaler med ethvert svensk selskap og ta i bruk de konfliktmidlene
som svensk lov godkjenner. Men et latvisk selskap kan ikke gjøre det. Det betyr
også at dersom man fra svensk side oppretter et selskap i Latvia for så å la de
ansatte arbeide i Sverige, har man kommet rundt det som svenske domstoler kan
gjøre noe med.
Tilsvarende gjelder for Rüffert-dommen fra mai 2008: Delstaten Niedersachsen kan
kreve at alle tyske selskap må betale tarifflønn ved offentlige oppdrag, men ikke
at polske må gjøre det.
Luxembourg-dommen fra juni 2008: Luxembourg fikk ikke lov til å stille samme krav
til selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, som til innenlandske
selskap.
Slik kunne man ha kommet opp med eksempler, og nye eksempler vil naturligvis komme
med nye rettssaker. Det som da er uheldig, er at så mange av dem som forsvarer den
typen avtaler i dag, ikke problematiserer den typen konsekvenser. Da er det jo
helt naturlig – vi står og sier dette i dag, og vi sa tilsvarende i 1992 – at vi
trekker det fram i ettertid. Er det ikke da greit med en smule ydmykhet, og si at
vi var for påståelige den gangen, det var faktisk ikke sånn som vi sa?
Presidenten: Svein Roald Hansen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad,
begrenset til 1 minutt.
Svein Roald Hansen (A) [11:50:01]: Til representanten Olav Gunnar Ballo vil jeg bare si at når jeg stemmer for dette
direktivet i dag, er det ikke fordi jeg er redd for EU, det er fordi jeg tror det
er et bra direktiv for tjenestehandel. Det er bra å få like konkurransevilkår også
på dette området fordi det er for mange snubletråder rundt omkring.
Jeg leste i avisen at Den norske regjering nå vurderer å saksøke spanske verft,
fordi man har mistanke om at de driver subsidiering. Jeg går ut fra at også
representanten Ballo er enig i at den type konkurransevridning skal vi ikke ha,
enten det gjelder HMS-regler, arbeidstid eller hva det er – det er hele poenget
med det indre markedet.
Så til disse dommene som altså ikke gjelder tjenestedirektivet. Det gjelder
utstasjoneringsdirektivet, og det arbeides nå intenst, i hvert fall fra
venstresiden i EU-parlamentet, for å få endret de direktivene nettopp for å snevre
inn domstolens handlingsrom. Jeg tror det hadde vært en fordel om representanter
som Olav Gunnar Ballo kunne vært med i den kampen på den europeiske arenaen. Men
den har vi dessverre satt oss utenfor.
Statsråd Sylvia Brustad [11:51:16]: På tampen av debatten føler jeg behov for å si – som i og for seg representanten
Hansen også var inne på her i stad – at det tjenestedirektivet vi i dag
diskuterer, jo er et tjenestedirektiv for framtida. Det går ikke an å lene seg på
det som har vært, for det er dette som – innenfor det området vi nå snakker om –
vil gjelde framover. Jeg vil også si at denne debatten jo egentlig handler om
følgende: Er det domstolen som skal bestemme politikken, eller er det politikerne
som skal bestemme den? Også derfor mener vi det er riktig å innlemme dette
tjenestedirektivet.
Når vi mener dette er bra for Norge og for norske arbeidsplasser, er det fordi
tjenestenæringa er en svært viktig næring i Norge. Det er en næring som er i
vekst, og det er en næring som er helt avhengig av å handle med andre land for at
vi skal kunne opprettholde arbeidsplasser, for at vi skal kunne få enda mer
verdiskaping i Norge.
Når vi har sagt – jeg gjentar det gjerne nå – at vi er trygge på at dette
tjenestedirektivet ikke undergraver arbeidstakernes rettigheter, så mener vi det!
Dette er utredet, med respekt å melde, på alle bauger og kanter. Så kan en
fortsatt være uenig – jeg skjønner at noen er det – men det er utredet. Jeg vil
også si: Arbeiderpartiet hadde aldri gått inn for å innlemme et direktiv som hadde
undergravd arbeidstakernes rettigheter – la det være helt klart!
Det står uttrykkelig i det Stortinget forhåpentligvis skal stemme over senere:
Tjenestedirektivet er ikke til hinder for tiltak som er igangsatt mot sosial
dumping. Allmenngjøringsinstituttet kan videreføres og utvikles. Vi kan
opprettholde, sjølsagt, nasjonal styringsrett over viktige samfunnsområder, og
grunnleggende samfunnsoppgaver kan fortsatt løses gjennom offentlig sektor.
Tjenestedirektivet berører ikke nasjonale arbeidsrettslige spørsmål, og er heller
ikke til hinder for den norske modellen for trepartssamarbeid. Dette er det
sjølsagt viktig for Arbeiderpartiet at vi greier å ivareta. Her har vi en god
kombinasjon av både å ivareta arbeidstakernes rettigheter, som vi bestemmer sjøl
ved partene i arbeidslivet, og det å kunne innlemme tjenestedirektivet, som er så
usigelig viktig for norske arbeidsplasser.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
(Votering, se nedenfor)
Presidenten foreslår at forslaget oversendes Regjeringen uten realitetsvotering. –
Det anses vedtatt.
Stortinget samtykkjer til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse
i EØS-avtalen av direktiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 om tjenester i det
indre marked (tjenestedirektivet).