Odd Einar Dørum (V) [11:41:49]: Jeg har dette spørsmålet til statsråd Storberget:
«Krisesentrene er trygge oppholdssteder for mennesker i en akutt krisesituasjon. Krisesentrene fungerer også som et midlertidig oppholdssted for personer som er utsatt for menneskehandel før bosetting eller hjemreise. Jeg har blitt kjent med at enkelte ofre for menneskehandel har blitt værende på krisesentre over lang tid. Dette er en uheldig situasjon, både for ofrene selv og for andre brukere av krisesentrene.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre botilbud for personer utsatt for menneskehandel?»
Statsråd Knut Storberget [11:42:23]: Aller først vil jeg si at dette er kanskje et av de viktige spørsmålene når det gjelder hvordan vi møter dem som kommer til Norge for å drive prostitusjon, og vi har pekt på at vi må finne veier ut av prostitusjonen. Man tyr lett til lovforbud og særegne bevilgninger inn mot politiet og spesielle prosjekter, som er viktig, men samtidig er vel dette et av de tiltakene som virkelig setter oss på prøve.
Jeg har i dag forsøkt å skaffe rede på hvor mange som er på krisesentrene i dag. ROSA-prosjektet, som representanten Dørum kjenner veldig godt til, har opplyst overfor meg at det pr. i dag antakelig er litt over 40 på krisesentrene. Seks–sju av dem har vært der over lengre tid. Vi ser nå at en god del av de tiltakene den forrige regjeringa var med på å sette i gang, og som vi har valgt å videreføre, bl.a. gjennom ROSA-prosjektet i Oslo, fungerer for mange av disse jentene – kanskje bedre enn det vi hadde forventet. Men det er utfordringer, særlig når det gjelder boliger.
Det jeg har lyst til å si når det gjelder tiltak, er at jeg mener at ROSA-prosjektet, som ble satt i gang av daværende statsråd Dørum, er et veldig viktig prosjekt. Det er målrettet, rimelig, det fungerer godt, og det har blitt evaluert godt. Det ønsker vi skal fortsette, og vi har også lagt opp til at det skal fortsette. Det er helt avgjørende.
Så er det slik at høsten 2007 ble det fra Kirkens Bymisjon – nærmere bestemt Nadheim, som etter min mening gjør en forbilledlig jobb på dette området – i samarbeid med ProSentret og ROSA-senteret sendt ut en søknad til Justisdepartementet om støtte til å opprette boliger med et oppfølgingstilbud til ofre for menneskehandel. Det er en del av tiltak 10 i den planen som vi offentliggjorde, «Stopp menneskehandelen». Dette prosjektet og den søknaden er imøtekommet. Det resulterte i åpningen av Lauras Hus i april i år. Sentrene har jo flotte navn – Rosa og Laura. De kan være oppkalt etter mange som kan ha vært sentrale i dette. Lauras Hus er på mange måter svaret fra Regjeringa på representanten Dørums spørsmål. Det er et tilbud som er opprettet spesielt med henblikk på ofre for menneskehandel. Her tilbys ikke bare boliger, men det er også et døgnbemannet oppfølgingstilbud med individuelle tiltaksplaner for hver enkelt beboer. Det er lagt opp til et nært samarbeid med andre relevante profesjoner, og driftsansvaret for Lauras Hus er delegert til Nadheim, en virksomhet som har mange års erfaring med dette.
Så vil jeg bare til slutt si at Stortinget har bevilget 10 mill. kr til oppfølging for de frivillige og andre aktører, særlig rettet mot disse jentene som er i menneskehandel og i prostitusjon. Vi er i ferd med å fordele disse midlene nå. For oss bidrar spørsmålet fra representanten Dørum til å sette ekstra press på tiltak som kan bidra til bosetting. Da tenker jeg ikke bare på boliger, men når vi i departementet nå fordeler disse pengene, ønsker jeg å understreke behovet for tiltak som kan bidra til at man kommer inn i vanlige sosiale rammer, dvs. arbeidsmessige tiltak, utdanningsmessige tiltak og andre tiltak. For det er jo ofte en forutsetning for å kunne klare å skaffe seg sin egen bolig. Vi skal bruke de pengene godt. Det er penger som vil brukes utover det som nå er nevnt, bl.a. til Lauras Hus, og som jeg håper kan få en viss geografisk spredning, slik at vi kan få noen tiltak i Stavanger, Bergen og andre steder hvor vi vet at det er i ferd med å gjøres godt arbeid strafferettslig, men også ellers for disse jentene.
Carl I. Hagen hadde her overtatt presidentplassen.
Odd Einar Dørum (V) [11:46:33]: Jeg takker statsråden for et svært grundig svar, et svar som viste tydelig at det statsrådens hjerte banker for, og det mitt hjerte banker for, går i samme retning. Jeg er glad for at ROSA-prosjektet, som jeg kjenner til, fungerer på den måten statsråden nå bekrefter.
Min viktigste bekymring gjelder nok dem som har vært der over lengre tid, som statsråden sier er seks–syv personer. Jeg oppfatter som ham, at Lauras Hus og Nadheim, etter Laura Nadheim, er et utmerket tiltak, og jeg var selv borte i forløperen til dette for nesten ni år siden. At det nå har blitt etablert på denne måten, er svært bra. Jeg deler også statsrådens oppfatning av å bruke penger for å følge opp dette og få til en fast løsning, enten det er utdanning, arbeid eller bolig.
Så min tilleggskommentar blir bare følgende: Jeg legger til grunn at statsråden vil følge opp dette, slik at alt det som måtte være av propper i systemet, blir fulgt opp, for jeg oppfatter at det er hensikten i det svaret statsråden har gitt meg.
Statsråd Knut Storberget [11:47:34]: Ja, det mener jeg er et åpenbart poeng her, for vi kan bevilge penger og lage prosjekter. Men hvis vi skal få mennesker til å få til et reelt sporskifte i livet, hjelper det ikke bare med en tom bolig. En forutsetning for å få seg en bolig er ofte at arbeidet eller utdanningstilbudet er på plass. Jeg mener jo med all respekt å melde at en av hovedutfordringene våre er å få flere profesjoner til å snakke sammen over departementsgrensene. Derfor er jeg glad for at når det gjelder Lauras Hus, er det flere departementer som er inne og koordinerer det – Barne- og likestillingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justisdepartementet osv. er med og drar det lasset. Det er ikke så mange mennesker vi snakker om totalt sett, så dette rike samfunnet her må kunne håndtere denne utfordringen klokt. Det handler faktisk mye mer om at flere aktører ser dem enn om budsjettmessige spørsmål.
Så har jeg bestemt at vi skal begynne å ha oversikt over hvor mange som sitter på krisesentrene til enhver tid, slik at vi kan gripe inn når vi ser at det går over for lang tid.
Odd Einar Dørum (V) [11:48:42]: Statsråden er inne på kjernen i dette: Hvordan får man folk på tvers av etater og forvaltningsnivå til å samarbeide?
For noen år siden medvirket jeg med Justisdepartementets penger til å ansette barnevernsmedarbeidere på politistasjoner i Oslo, for å la det bli noe som dro i gang noe som Oslo kommune senere tok over. Jeg håper statsråden enten er inspirert av denne ideen, eller andre ideer, og gjør det han kan for at det skal finnes noen i det statlige systemet som i hvert fall i en startfase kan bidra til å være gode loser for de menneskene som skal finne det fotfestet som statsråden snakker om. Får man en los med seg på denne ferden i livet hvor ting skal komme på plass, tror jeg man også må se til noe av den kulturen som gjør at forvaltningsnivåene kan samarbeide.
Jeg etterlater rett og slett denne livets harde skoles refleksjon. Det var ikke etter læreboken å ansette en barnevernskonsulent på et politibudsjett, men det var det som faktisk skulle til for å få til en løsning til slutt. Jeg lar bare tanken være hos statsråden, for jeg oppfatter at vi har lik oppfatning, ikke bare når det gjelder idealet, men også det å få det til i praksis.
Statsråd Knut Storberget [11:49:44]: Her er vi helt enige. Jeg mener at mange av de suksessprosjektene som vi ser, bl.a. i regi av mitt eget departement, ikke er der hvor vi nødvendigvis har pøst inn mest mulig penger, men det er der hvor vi har klart å få andre aktører ute i samfunnet til å være med og dra lasset. Barnvernsarbeiderne på politistasjonene er jo et veldig godt eksempel på det. Det har ikke bare bidratt til at politiet gjør en bedre jobb, det har også bidratt til at barnevernet vekkes med hensyn til at man trenger å være våken i forhold til en del av problemstillingen.
Barnehusene som er etablert, er et veldig godt eksempel på tverrprofesjonelt arbeid, og vi ser at mange unger allerede rapporterer om at man føler at man blir møtt på en helt annen måte. Det er ikke snakk om pengene i det. Noe må ligge der i bunnen, men det er først og fremst det at man slipper å gå fra dør til dør.
Når det gjelder dette arbeidet, særlig overfor kvinner som sliter i prostitusjon, er jeg overbevist om at er det noe som byr på utfordringer for jenter som kommer hit til landet, får en refleksjonsperiode, er det nettopp å finne fram ute i dette samfunnet, enten det er i det private eller i det offentlige. Det må vi hjelpe dem med.