Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunvor Eldegard (A) [11:18:55] (ordførar for saka): Det offentlege handlar for om lag 270 milliardar kr kvart år. Dette er fellesskapet sine midlar, som må utnyttast på ein best mogleg måte. Det er difor viktig at det offentlege opptrer som ein profesjonell og ryddig innkjøpar, som følgjer alle lover og reglar. Betre innkjøpsrutinar i det offentlege kan frigjera store beløp til andre ting. Folk flest skal kunna ha tillit til at offentlege innkjøp skjer på ein samfunnstenleg måte.

Denne stortingsmeldinga er den siste i ei lang rekkje tiltak frå Regjeringa i denne perioden, som viser at offentlege innkjøp vert tekne på alvor og sette høgt opp på dagsordenen i konkurransepolitikken. Rettleiing om korleis ein kan sikra gode innkjøp, har vorte utarbeidd. Eit sanksjonssystem er på plass, med bøter på inntil 15 pst. ved ulovlege kjøp, og det er oppretta eit eige direktorat for forvaltning og IKT, som heiter Difi. Komiteen har hatt høyring i saka, og begge dei to høyringsinstansane som møtte, NHO og KS, var veldig nøgde med meldinga.

Kompetanse, informasjon og rettleiing er føresetnader for at informasjonsregelverket skal kunna etterlevast på ein god måte, og det vert vektlagt i meldinga. I innstillinga understrekar alle parti – med unnatak av Høgre, som eg ser ikkje er kome her i dag, dei er vel på veg – at innkjøp skal vera eit leiaransvar. Leiarar skal ha ansvar for å setja innkjøpsarbeidet i ein strategisk samanheng og sjå til at verksemda har den naudsynte kompetansen til å gjera innkjøp på ein korrekt måte.

Offentleg sektor er ein sentral aktør på marknaden og difor viktig i ein næringspolitisk samanheng. Ein sterk og effektiv offentleg sektor som har evne til å fornya seg i takt med endra behov, er viktig for å sikra gode tenester landet over. Ved å vera ein krevjande kunde kan offentleg sektor stimulera til nyskaping og innovasjon. God dialog mellom offentleg sektor og bedriftene er svært viktig. Spesielt innan helse- og omsorgssektoren er det viktig at me finn nye måtar me kan løysa dei store oppgåvene på. Her kan meir innovative innkjøp bidra til å utvikla nye prosessar, varer og tenester. Ein strategisk bruk av offentlege innkjøp kan stimulera næringslivet til auka fokus på innovasjon og på den måten bidra til å gjera næringslivet vårt meir konkurransedyktig. Det er òg viktig at det offentlege, gjennom bruk av miljøkrav, stimulerer til innovasjon på miljøområdet, såkalla grøne innovasjonar.

Høgre- og venstresida har på ein måte litt ulike tilnærmingar til offentlege innkjøp. Ein stor diskusjon i denne perioden har vore terskelverdiar og den såkalla «lille Doffin». Då me heva terskelverdien til 500 000 kr, var det store protestar bl.a. frå Høgre. Difor er det viktig at fleire merkar seg at hevinga av terskelverdien frå 200 000 kr til 500 000 kr, som ein gjorde i 2005, faktisk har vore samfunnsøkonomisk lønsam. Det er konklusjonen til Asplan Viak, som har evaluert konsekvensane av endringane. Det viser seg at både leverandørar og innkjøparar har spart pengar på enklare innkjøpsprosessar, og at tapet på ein eventuell redusert konkurranse ikkje overstig denne gevinsten.

Den nye offentleglova som tok til å gjelde 1. januar 2009, gjer at alle innkjøpsprotokollar og tilbod skal vera offentleg tilgjengelege. Under komitéhøyringa vart det teke til orde for ein enkel måte å kunna få tilgang til innkjøpsprotokollane på – det vart det stilt spørsmål om – og difor har fleirtalet bedt Regjeringa sjå nærmare på dette, slik at dei kan koma fram med ei god løysing før me innfører nye ordningar, noko som opposisjonen har føreslått.

Me legg meldinga ved protokollen, og opposisjonen vil heilt sikkert fremma sine eigne forslag i saka.

Øyvind Korsberg (FrP) [22:16:09]: La meg først få takke saksordføreren for arbeidet i denne saken – det er en stor og viktig sak. Man kunne kanskje ønsket seg at man hadde litt bedre tid til behandling i komiteen for å gå nærmere inn i ulike problemstillinger, og at meldingen hadde kommet på et tidspunkt da det hadde vært litt kortere dager på Stortinget, så man kunne hatt en bredere debatt og engasjert flere utenfor næringskomiteen.

Som saksordføreren var inne på, kjøper offentlig sektor varer og tjenester for over 270 milliarder kr pr. år – det er med andre ord en formidabel sak. Det som det har vært interessant å følge med på, er Riksrevisjonens avsløringer og omfattende merknader om brudd på reglene for offentlige kjøp. Det synes vi er alvorlig. Når det gjelder det kommunale og fylkeskommunale, har man avslørt samme tilstander der. Det er alvorlig.

Jeg har lyst til å vise til det som Riksrevisjonen kom med i januar i år, og pressemeldingen der Riksrevisjonen skriver at de er:

«særlig bekymret over at forvaltningen ikke klarer å etterleve og praktisere regelverket for offentlige anskaffelser. Mange av de samme etatene får nærmest likelydende merknader knyttet til brudd på anskaffelsesregelverket som ved siste revisjonsrapport. Den store oppmerksomheten som både Riksrevisjonen og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har rettet mot dette området har ikke medført særlige forbedringer.»

Det er en svært alvorlig kritikk som framkommer.

Videre:

«Brudd på anskaffelsesregelverket er fortsatt et gjennomgående problem i staten. Fem departementer og en rekke underliggende etater har fått merknader til egen anskaffelsesvirksomhet. For tredje år på rad har Riksrevisjonen merknader til at anskaffelsesregelverket ikke følges i Fornyings- og administrasjonsdepartementet, som er regelverksforvalter på området. Dette er et område som vi har vært kritiske til over lang tid, og der vi dessverre ser få spor til bedring.»

Det er alvorlig. Jeg forventer at statsråden i sitt innlegg litt senere i debatten forteller konkret hva departementene har gjort, og hva departementene kommer til å gjøre i framtiden. Det kan ikke være slik at man tar så lettvint på den typen oppgaver, når man forvalter så store verdier.

Som sagt er vi glade for at meldingen kommer, men vi etterlyser mer handlekraft i meldingen. Det er også derfor opposisjonen har fremmet en rekke forslag i innstillingen. Dessverre får jo ikke – som vanlig – opposisjonen flertall, for de rød-grønne stemmer ikke for våre forslag. Vi er opptatt av at regelverket blir klart og tydelig, både når det gjelder tilbyder og innkjøper, og at man sikrer lik konkurranse.

Det er viktig for oss at det er en ordning der man offentliggjør hvilke leverandører som leverer varer og tjenester til offentlig sektor. Vi synes det er viktig med åpenhet, og at man har en oversikt over den typen tjenester, rett og slett for å fjerne enhver form for mistanke og tvil om hvordan dette slår ut, og at de som konkurrerer, har en mulighet til å se hvordan avtaler blir inngått.

Like viktig er det å styrke KOFA. Der er det mange måter å gjøre det på, og det er nedsatt en gruppe som skal se på det som skjer der. Vi fremmer også forslag om å etablere en tilsynsordning for offentlige anskaffelser. I et slikt system kan man tenke seg at KOFA er et organ som ankebehandler den typen spørsmål.

Med dette tar jeg opp de forslagene som Fremskrittspartiet fremmer sammen med andre partier i innstillingen.

Svein Roald Hansen hadde her tatt over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Øyvind Korsberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [22:21:32]: Kristeleg Folkeparti ser positivt på at det no ligg føre ei stortingsmelding som prøver å følgja opp den omfattande kritikken som har kome frå Riksrevisjonen, om brot på anskaffingsregelverk på ulike nivå i offentleg forvalting. Det er viktig at regelverket er klårt og utvitydig både for tilbydar og innkjøpar. Auka konkurranse om å vera leverandør til det offentlege er med på å betra effektiviteten og innovasjonsevna i norsk næringsliv. Dette sikrar best mogleg kvalitet til lågast pris, gode service- og oppfølgingsavtaler, og ikkje minst forhindrar gode innkjøpsrutinar korrupsjon eller mistanke om det.

Mange av Regjeringa sine forslag er positive, men det er òg til dels betydelege manglar. Kristeleg Folkeparti og dei andre opposisjonspartia føreslår difor ei rekkje forbetringar. Ikkje minst er Kristeleg Folkeparti skuffa over at Regjeringa held fram med å setja menneske ut på anbod. Dette skjer trass i at EØS-avtala opnar for unntak for ideelle organisasjonar som yter helse- og omsorgstenester. Den kyniske konkurranseutsetjinga rammar brukarar over heile landet som har opphald i frivillige institusjonar som yter barnevernstenester og rusomsorg. For det første ber Kristeleg Folkeparti Regjeringa om snarast å fremja forslag som sikrar at ideelle verksemder som yter helse- og omsorgstenester, under dette barnevernstenester, vert unnatekne frå kravet om anbod i lov om offentlege anskaffingar.

For det andre ber Kristeleg Folkeparti Regjeringa snarast sikra at Helse Sør-Aust følgjer den avtalepraksisen for helse- og omsorgstenester som dei andre helseregionane følgjer.

For det tredje ønskjer Kristeleg Folkeparti at Regjeringa snarast må fremja forslag som sikrar at den kommunale eigendelen på ideelle rusbehandlingsplassar vert fjerna, slik at kommunane vert stilte overfor den same økonomiske situasjonen, uavhengig av om kommunen nyttar ein ideell eller ein statleg institusjon.

På bakgrunn av dette tek eg opp dei forslaga som går fram av innstillinga.

Presidenten: Representanten Ingebrigt S. Sørfonn har tatt opp de forslagene han refererte til.

Leif Helge Kongshaug (V) [11:31:32]: Det er gledelig at Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om offentlige innkjøp, da det offentlige er en av de viktigste innkjøperne i landet vårt. Det ligger en stor effektiviseringsgevinst i å forenkle innkjøpsprosedyren og gi klare retningslinjer, slik at reglene rundt innkjøp blir opprettholdt både av tilbyder og innkjøper.

Venstre er enig med Regjeringen på mange punkt i denne meldingen, men vi mener at på enkelte punkt mangler Regjeringen vilje til å gjennomføre disse tiltakene, da det mangler en plan for hvordan de gode intensjonene skal bli satt ut i livet. Eksempler på det er miljø, arbeidsvilkår, individuelle tilpasninger og innovasjon.

Venstre er glad for at det blir satt miljøkrav for offentlige innkjøp, for som en så stor innkjøper som det offentlige er, kan dette medføre at bedrifter som leverer miljøvennlige produkter, har en mye større sjanse for å overleve og kunne videreutvikle bedriften, slik at de blir mer konkurransedyktige opp mot resten av markedet.

Som flere andre talere har vært inne på, har Riksrevisjonen i flere rapporter i mange år avdekket omfattende brudd på reglene for offentlige anskaffelser. Riksrevisor Jørgen Kosmo uttaler at han er

«særlig bekymret over at forvaltningen ikke klarer å etterleve og praktisere regelverket for offentlige anskaffelser. Dette er bekymringsverdig, for hvis det offentlige ikke klarer å etterleve eget regelverk er det en stor fare for at regelverket ikke blir noe annet enn en god intensjon.»

Venstre deler de bekymringene som Riksrevisjonen her kommer med.

Venstre er også positiv til at løftet i Soria Moria-erklæringen om å heve anbudsterskelen fra nivået på 500 000 kr opp mot EU-nivå, som i 2005 var rundt 1,8 mill. kr, nå blir skrinlagt. Derimot er det grunn til å anta at signalet fra den rød-grønne regjeringen om en slik svekkelse av innkjøpsregelverket, kombinert med at forenklet kunngjøringsplikt ble droppet, ikke har stimulert stat og kommune til å ta regelverket mer på alvor.

Komiteens medlemmer fra opposisjonen, deriblant Venstre, viser til at Regjeringen ikke er i nærheten av å nå målet om at 25 pst. av de offentlige anskaffelsene skal skje gjennom elektronisk handel, og at målsettingen ikke blir opprettholdt i meldingen. Elektronisk handel vil øke kvaliteten på innkjøpspraksisen betydelig, men vil måtte medføre en viss omlegging av innkjøpsprosedyrene mange steder. Venstre stusser over at Regjeringen her, i likhet med på forenklingsområdet, går bort fra konkrete målsettinger. Fravær av målsettinger svekker oppfølgingsmulighetene. Derfor mener Venstre at Regjeringen bør ha en konkret målsetting, konkrete tiltak for å nå målet og en metode for fortløpende oppfølging av hvordan man ligger an i løypa.

Ellers viser jeg til de forslag som vi er sammen med andre partier om.

Torbjørn Hansen (H) [11:35:00]: Politikken for offentlige innkjøp har vært gjenstand for mye debatt i denne stortingsperioden. Da den rød-grønne regjeringen overtok etter Bondevik II-regjeringen, hadde Regjeringen nettopp hevet terskelen for å kreve anbudskonkurranse fra 200 000 kr til 500 000 kr. Det skjedde like før regjeringsskiftet. Hensikten var å forenkle hverdagen for bedriftene og for offentlige innkjøpere. Anbudsregelverket stiller en del krav til saksbehandling, som innebærer kostnader både for kjøper og for selger. Heving av terskelverdien var et resultat av en grundig vurdering av kostnad og nytte. Ulempen var at konkurransen kunne bli svekket under anbudsterskelen, fordelen var at transaksjonskostnadene gikk ned.

Bondevik II-regjeringen vurderte fordeler og ulemper nøye og kom fram til at anbudsterskelen kunne heves til 500 000 kr dersom man samtidig innførte en forenklet kunngjøringsplikt for mindre innkjøp under 500 000 kr. Kunngjøringsplikt innebærer at innkjøper må legge en kort informasjon om innkjøpet ut på Internett. Den skulle på ubyråkratisk vis sørge for at kravet til konkurranse, som også gjelder under anbudsterskelen, ble fulgt, og at næringslivet dermed fikk kunnskap om innkjøp som skulle gjøres, i stedet for at disse ble gjort i form av uryddige direkteinnkjøp.

Så ble det regjeringsskifte høsten 2005 og ganske andre toner i innkjøpspolitikken, for å si det forsiktig. De rød-grønne partiene skrev inn i regjeringserklæringen at anbudsterskelen skulle heves opp mot EU-nivå, altså videre fra 500 000 kr opp mot EU-nivå, som den gangen lå på 1,8 mill. kr, så forslaget ville praktisk talt ha rasert norsk innkjøpspolitikk. I tillegg besluttet statsråd Grande Røys å skrinlegge planen om forenklet kunngjøringsplikt for innkjøp under 500 000 kr.

Disse to grepene var en klar svekkelse av innkjøpspolitikken i Norge og gav et klart negativt signal til innkjøpere i både stat, fylkeskommune og kommune om at oppfølging av regelverket ikke var et prioritert område for den regjeringen.

Det sier seg selv – jeg tror nesten de fleste ser dette – at når man gjør offentlige innkjøp for rundt 270 milliarder kr, er det av stor samfunnsmessig betydning hvordan disse innkjøpene blir gjennomført. Innkjøpene skjer også mot private bedrifter, og de er som kjent skrudd i hop på den måten at de skal sikre trygge arbeidsplasser, men også skape størst mulig overskudd for aksjonærene. Det medfører selvfølgelig at man ikke tar én krone mindre enn nødvendig for de varer og tjenester man selger. Dette reiser en del spørsmål av stor samfunnsmessig betydning.

• Får innbyggerne den beste varen og tjenesten for de skattepengene samfunnet bruker?

• Er det en reell konkurranse om innkjøpene, slik at man vet at den beste leverandøren er valgt, og at prisen er så lav som mulig for gitt kvalitet?

• Skjer innkjøpene på en ryddig måte, eller skjer de på en måte som medfører risiko for korrupsjon, kameraderi, uryddighet og smøring?

• Har bedriftene – tusenvis av små og mellomstore bedrifter – like konkurransevilkår, og får de på en enkel måte kunnskap om innkjøp som skal gjøres?

Det er dessverre lett å svare et rungende nei på alle disse fire spørsmålene. Gjentatte rapporter fra Riksrevisjonen etterlater ingen tvil: innkjøp i Norge skjer ikke i henhold til regelverket, og risikoen for sløsing, kameraderi og forfordeling er stor.

Det samme illustreres av en rekke relativt pinlige avsløringer knyttet til departementenes egen innkjøpspraksis, også i etater under Fornyingsdepartementet – hvilket burde bekymre statsråden relativt kraftig.

Stortingsmeldingen Det gode innkjøp er laget for å møte kritikken fra Riksrevisjonen. Høyre er positiv til at det kom en melding om innkjøp, og vi er positive til tiltak som styrker kompetansen, som innebærer mer veiledning, og som er positive initiativ for å styrke innkjøpskvaliteten i Norge.

Høyre mener likevel at vi trenger et strengere regelverk, mer aktiv oppfølging og tilsyn og større grad av åpenhet rundt offentlige innkjøp. Det er også lett å lese fjerningen av målsettingen for elektronisk handel som klart defensivt. Derimot er vi strålende fornøyd med at man går bort fra løftet om å heve anbudsterskelen, men det var jo et langt tilbakesteg i utgangspunktet.

Høyre er derfor medforslagsstiller til en rekke forslag i innstillingen:

• – Forenklet kunngjøringsplikt for innkjøp mellom 100 000 og 500 000 kr

• – Innføring av målsettinger for elektronisk handel

• – Etablering av tilsynsfunksjon for offentlige innkjøp, ikke bare et klageorgan

• – Offentliggjøring av innkjøpsprotokoller

• – Offentliggjøring av hvem som leverer varer og tjenester til ulike nivåer i offentlig sektor

Disse forslagene er utformet med et visst forbehold om utredning, så vi ber Regjeringen vurdere disse tingene nøye.

Anskaffelsespolitikken fikk en dårlig start og har vært et forsømt område i denne stortingsperioden. Stortingsmeldingen er bra, men det må sterkere lut til for at innbyggerne skal få de varer og tjenester de burde fått, gitt de ressursene som settes inn.

Statsråd Heidi Grande Røys [11:40:07]: La meg starte med å takke saksordføraren og komiteen for det arbeidet som er lagt ned, ikkje berre i forhold til meldinga, for, som fleire av representantane har vore inne på, er dette eit tema vi har diskutert og har hatt gode diskusjonar om, og som eg òg oppfattar at vi har hatt ei felles målsetting om i heile fireårsperioden.

Stortingsmeldinga har ei omfattande omtale av kva som er gjort for å betre og forenkle reglane og styrkje handhevinga, og viser ikkje minst korleis opprettinga av DIFI gjer at brukarane får eit betre tilbod om rettleiing og nye verktøy. Men det er òg ei melding som peikar framover og seier kva ein skal jobbe vidare med. Kartlegginga av brot på reglane viser at årsaksforholda er mange og samansette. Nokre brot har si årsak i manglande regelverkskompetanse og innkjøpsfagleg kunnskap i verksemdene. Innsatsen for å gi brukarane eit godt rettleiingstilbod må difor vidareførast.

Meldinga viser òg at mange av brota og dei dårlege innkjøpa skriv seg frå manglande leiarfokus. Utan at leiarane set av tilstrekkelege ressursar til innkjøp, både i form av menneske, tid og pengar, vil ikkje andre tiltak som vi set i verk, få god nok effekt. Å jobbe med innkjøp må verdsetjast som ein profesjon.

Regjeringa si satsing for å auke bruken av elektroniske løysingar er viktig for å betre og effektivisere offentlege innkjøp. Pålegg om innføring av elektronisk faktura kan medverke til å frigjere milliardbeløp i offentleg sektor, og det er altså eit pålegg Regjeringa har gått inn for. FAD har òg no inngått ein rammeavtale med KS for å gjere det lettare å gjennomføre konkurransar elektronisk – altså utarbeiding av ein ny e-handelsplattform. I tillegg har altså EU gitt oss i oppdrag å leie eit prosjekt, PEPPOL, som skal gjere det enklare for offentleg sektor i alle europeiske land å gjere innkjøp over landegrensene. Dette er frå EU si side ei anerkjenning av at Noreg er heilt i teten når det gjeld utvikling av elektroniske tenester og elektronisk handel – altså heilt i teten! Det vert, som eg sa, planlagt ein eigen webfakturaportal for verksemder som ikkje sjølve har eigne løysingar for elektronisk faktura.

Tenestetilbodet for elektroniske løysingar i innkjøpsprosessen vert altså stadig betre. Ved å gjennomføre systematiske målingar av bruken, vil vi kunne følgje utviklinga tett og setje i gong målretta tiltak for å auke bruken. At vi går systematisk til verks, viser at vi tek utfordringane på alvor og har høge ambisjonar, vi har på ingen måte nedskrive ein ambisjon om 25 pst. – det ligg òg i brevet frå meg til komiteen.

Med KOFA som eit supplement til domstolane har Noreg eit godt system for handheving av reglane for offentlege innkjøp. Ifølgje fleirtalet av brukarane vert KOFA opplevd som rask, rimeleg og mindre konfliktfylt enn domstolsbehandling. Spesielt er dei nøgde med at KOFA er eit lågterskeltilbod som gir avklaring på prinsipielle spørsmål. Regjeringa har auka løyvingane til KOFA med vel 5 mill. i perioden – frå 3,5 mill. i 2006 til 8,87 mill. i 2009. Det er nettopp for å gi brukarane ei akseptabel saksbehandlingstid.

Heile klageordninga skal no under lupa. EU har kome med eit nytt handhevingsdirektiv som skal implementerast i Noreg. Vi har sett ned eit utval som skal vurdere nærare korleis det samla norske handhevingssystemet kan organiserast. Eg meiner at det, i lag med tiltaka for å heve kompetansen om offentlege innkjøp, vil betre etterlevinga av reglane, og at det difor ikkje er føremålstenleg å opprette meir byråkrati rundt offentlege innkjøp, slik ei tilsynsordning ville vere.

Terskelverdien på 500 000 kr vert ståande. Det er god samfunnsøkonomi å la den vere uendra no. Men ro og stabilitet rundt regelverket har vore det viktigaste omsynet i vurderinga av å halde på terskelverdien og i spørsmålet om innføring av forenkla kunngjering. Innføring av ei plikt til forenkla kunngjering vil gi større utfordringar til innkjøparane og gi auka byråkrati og meir kompliserte innkjøpsrutinar der det ikkje er nødvendig. Det er ikkje meir kompliserte regelverk vi treng no.

Reglane skal sikre at innkjøpa er opne, at dei kan etterprøvast, og at dei skjer etter konkurranse. Reglane skal gjere det lettare å oppdage og forhindre korrupsjon og korrupsjonsliknande framferd. Med ny forskrift og ny offentleglov er rettstilstanden endra frå ein situasjon utan plikt til å føre innkjøpsprotokoll for små innkjøp, og der protokollen kunne verte unnteken offentlegheit, til ein situasjon med plikt til å føre protokoll og der protokollen er offentleg. Det er viktige tiltak for å sikre innsyn i innkjøpa.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:45:29]: Jeg synes innlegget til statsråden var interessant, for her har vi jo en regjering og en statsråd som har vært svært passiv i disse spørsmålene i den tiden Regjeringen har sittet. Når statsråden i sitt innlegg peker på forklaringen, er den altså at det ikke har vært gode nok rutiner når det gjelder opplæring, man har hatt for dårlig fokus på opplæring, man har hatt for svake innkjøpsrutiner osv. Det er jo en effektiv måte å sparke ansvaret nedover i systemet på.

Jeg vil egentlig forholde meg til statsråden, som har ansvaret. Da er spørsmålet: Vil disse forholdene når det gjelder brudd på offentlige anskaffelser, ha forbedret seg i neste riksrevisjonsrapport?

Statsråd Heidi Grande Røys [11:46:33]: Eg veit ikkje om det å ha fullført arbeidet med ei ny lov, laga ny forskrift, oppretta eit direktorat med ei eiga avdeling som berre jobbar med innkjøp og rettleiing for innkjøp overfor både statleg og kommunal sektor, det å ha oppretta nye verktøy, både digitale og nye kompetansetiltak knytte til offentlege innkjøp, og ikkje minst av EU har fått den anerkjenninga det er å leie eit stort EU-prosjekt knytt til offentlege innkjøp, er å vere passiv. Det er mogleg at det er representanten Korsbergs framstilling av det. Eg kjenner meg ikkje igjen i den framstillinga.

Eg har teke riksrevisjonsrapportane på største alvor. Vi har betra vesentleg talet på brot, men eg beklagar brota. Eg har sagt heile vegen at eg ikkje finn meg i at det er brot. Vi har endra vesentleg innkjøpsorganiseringa i mitt departement, og eg har bedt mine statsrådskolleger gjere det, i sine departement, og har bedt om at det skjer også nedover i etatane, for ein har hatt ein altfor desentralisert organisering rundt offentlege innkjøp.

Torbjørn Hansen (H) [11:47:53]: Vi er heldigvis vitne til en full retrett når det gjelder Regjeringens løfte om å heve anbudsterskelen for offentlige innkjøp. Men problemet er at denne retretten kommer etter nesten fire år med denne Regjeringen, og det har vært en periode uten særlig effektive tiltak for å bedre tilstanden på anskaffelsesområdet.

Så hører vi at statsråden argumenterer mot forenklet kunngjøring for bedriftene når det gjelder anskaffelser under 500 000 kr, med at det vil være byråkratiserende for kommunene, og at vi skal ha ro rundt regelverket. Men dette er jo så lite byråkratiserende at det er veldig mange kommuner som for sin egen del allerede har innført frivillig kunngjøringsplikt når det gjelder offentliggjøring av innkjøp. Grunnen til det er at det er svært lite arbeidskrevende å kunngjøre et innkjøp. Det er en liten notis på Internett, og så er jobben gjort.

Har statsråden overhodet konsekvensutredet kostnader, fordeler og ulemper med forenklet kunngjøring med tanke på den betydelige forenklingen det ville medføre for de bedriftene som selger varer og tjenester til offentlig sektor?

Statsråd Heidi Grande Røys [11:48:57]: Saksordførar Gunvor Eldegard begynte sitt innlegg med å referere til at på høyringane i komiteen hadde både NHO og KS vore svært godt nøgde med meldinga. For å seie det sånn, eg brukar sjeldan å få ros frå NHO viss dei ikkje meiner det. Så eg vil vel tru at Høgre si framstilling av denne perioden, som dei seier er heilt utan effektive tiltak, må vere Høgre sitt ansvar åleine, og det vil iallfall ikkje finne støtte f.eks. i NHO.

Når det så gjeld forenkla protokollplikt, fortel representanten sin replikk alt om at han ikkje veit kva det faktisk inneber. Det er ikkje berre å annonsere i avisa at ein skal føreta eit kjøp, ein må jo følgje opp dei anboda som kjem inn. Ein må ha rettssikkerheit, og ein må sørgje for at det er likebehandling av dei ulike tilbydarane. Det krev eit regelsett, som ikkje er det fulle regelsettet som ein har over terskelverdien, men som er noko mildare. Altså må ein ha eit heilt nytt byråkrati og nye rettsreglar for å sikre den likebehandlinga som vi i Regjeringa faktisk er tilhengarar av.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:50:18]: Eg er ikkje overdriven optimist med tanke på å få eit imøtekomande svar, for dette er rundar som me har hatt tidlegare. Men like fullt er dette ei kjempeviktig sak, og difor tek eg dette opp på nytt.

Me er i den situasjonen at uerstattelege behandlingplassar, bl.a. i barnevern og rusomsorg, er i ferd med å forsvinna. Det er plassar som er drivne av ideelle, ikkje-kommersielle organisasjonar, og grunnen er at desse organisasjonane vert behandla på same måten som private, kommersielle aktørar. Det gjer at uerstattelege institusjonsplassar kan gå tapt. Her finst det ein moglegheit i EØS-regelverket for å gjera eit unntak for desse organisasjonane. Mitt spørsmål er: Ser statsråden forskjellen på desse aktørane, og vil ho gjera noko med dette?

Statsråd Heidi Grande Røys [11:51:20]: Ja – og eg har svart representanten Sørfonn på dette tidlegare. Men eg gjentek gjerne det eg har sagt. Når vi kjøper helse- og sosialtenester, stiller regelverket aldri krav om bruk av anbodskonkurransar f.eks. når det gjeld kjøp av barnevernstenester. Tvert imot har Barne- og likestillingsdepartementet pålagt BUF-etat å berre bruke forhandlingar med dei ulike ideelle, ikkje-kommersielle aktørane. Det har eg sagt tidlegare, og eg gjentek det gjerne.

I tillegg har BUF-etat i februar 2008, ved politiske vedtak i Barne- og likestillingsdepartementet, fått beskjed om å forlengje dei kontraktane dei har, slik at desse ungane opplever noko meir kontinuitet enn det dei opplevde tidlegare, under f.eks. Bondevik II-regjeringa, då ein hadde veldig korte periodar. Det er all grunn til å utnytte EØS-regelverket til fulle – som representanten er inne på – og gå for lange periodar. Når ein ferjekontrakt kan vare i sju år, skulle det berre mangle om ikkje ein barnevernskontrakt kunne vare tilsvarande.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) [11:52:46]: Flertallet, inklusive Kristelig Folkeparti, peker på den særstillingen sosiale tjenester og andre tiltak fra Nav ofte står i. Da handler offentlige innkjøp om mer enn regler og konkurranse mellom tilbydere. Vedtak om lovpålagte tjenester til enkeltpersoner kan unntas fra moms. Da må det også gjelde andre regelverk, f.eks. anbuds- og innkjøpsreglene, der vanlige kriterier, som pris, kan underordnes hensyn som er viktigere for god gjennomføring, som behovet for nærhet til brukeren, at tiltaket haster, kvalitet, langsiktighet, stabilitet, service, muligheter for god individuell tilpassing, for å nevne noe. Dette handlingsrommet må utnyttes bedre til beste for brukeren. Det handler om politikk. At Fremskrittspartiet og Høyre ikke er med, forundrer meg ikke. Jeg er mer overrasket over Venstres holdning til et så viktig sosialpolitisk spørsmål.

Også fravær av politikk kan få politiske konsekvenser. Derfor sier flertallet i saken at det må gis føringer for utforming av gode innkjøpsformer for lovpålagte tjenester og tiltak til enkeltpersoner. I arbeids- og sosialkomiteen har vi flere konkrete eksempler på uønskede konsekvenser av anbud som er kjørt etter innkjøpsboka, men som manglet de politiske føringene som var nødvendig for å tydeliggjøre hva en ville oppnå. Når politikken er fraværende, fylles det tomrommet administrativt, og resultatet kan bli annerledes enn det som er politisk ønskelig. Det kan gjelde beslutninger om når og hvor anbud skal brukes, eller når anbud først skal eller må brukes: Hvordan skal det da utformes? Hvor mange leverandører skal en velge?

Et konkret eksempel: Internt i Nav hevdes det at kommuneansatte ikke kan utføre statlig finansierte tiltak uten å vinne anbud. Kan det virkelig være riktig – vinne anbud internt i samme etat? Resultatet er i hvert fall at gode tilbud forsvinner. Et annet eksempel: Arbeidsinstituttet i Buskerud er fylkets eget tilbud til «drop outs» fra videregående skole. Fylket må altså levere anbud til Nav. Hadde Kunnskapsdepartementet hatt ansvaret, ville anbud vært overflødig. Et tredje eksempel gjelder hjelpemidler for personer med nedsatt funksjonsevne: Mange leverandører har alltid sikret lokal service og individuell tilpassing. Plutselig ble det bestemt at man bare skulle velge én leverandør – bra for prisen, men ikke for brukeren. Og hvem var det egentlig som bestemte at man heretter bare skulle ha én leverandør, som gjorde at brukeren måtte tilpasse seg hjelpemidlet istedenfor at hjelpemidlet ble tilpasset brukeren? Et fjerde eksempel er Vegvesenet som nettopp raderte ut 100 arbeidsplasser for personer med nedsatt arbeidsevne, som politikerne hadde opprettet.

Sånn kan vi faktisk ikke ha det. Det betyr at politikk og ledelse må sterkere inn, slik meldingen og flertallet understreker. Det blir en viktig del av det videre arbeidet med god praksis å se konsekvenser av ulike valg når en kjøper inn offentlige varer og tjenester.

Steinar Gullvåg (A) [11:56:00]: Jeg synes det i utgangspunktet er interessant å høre at Høyres næringspolitiske talsmann karakteriserer det regelverket for offentlige innkjøp som eksisterer i 27 EU-land, som en rasering av norsk innkjøpspolitikk.

Jeg har for øvrig merket meg at opposisjonspartiene beklager seg over at Regjeringen er opptatt av å forhindre økt ressursbruk og byråkrati i forbindelse med offentlige innkjøp. Jeg synes Regjeringen generelt sett fortjener ros for sitt arbeid med forenkling og avbyråkratisering. Men opposisjonspartiene ser helt bort fra slike hensyn når bedriftenes konkurransemuligheter skal forsvares. Følgelig foreslår de at alle offentlige innkjøp fra terskelverdien og helt ned til 100 000 kr skal kunngjøres i en offentlig drevet database. Det vil naturligvis ha sin pris. Skal det være noen mening med et slikt register, må noen legge inn kunngjøringene, noen må innhente og vurdere tilbudene, noen må forvalte regelverket, noen må kontrollere, noen må behandle klager, og noen må reagere på eventuelle brudd på regelverket.

Reglene for offentlige anskaffelser er jo krevende. Enhver som har hatt ansvar for offentlige innkjøp i en viss størrelsesorden, vet at det krever tid og det krever ressurser. Det er naturligvis en grense for hvor stort ressursbruk vi bør pålegge offentlige instanser i så måte. Av den grunn hevet denne regjeringen allerede i 2005 den såkalte terskelverdien for offentlige innkjøp fra 200 000 kr til 500 000 kr. Det manglet ikke på advarende pekefingre fra opposisjonspartiene, som også den gangen foreslo forenklet kunngjøring av alle innkjøp over 100 000 kr. Jeg konstaterer i dag at Asplan Viak, som har evaluert konsekvensene av endringene, konkluderer med at både kjøper og leverandør har tjent på enklere innkjøpsprosedyrer. Det er dessuten et paradoks at opposisjonspartiene nå reiser flere forslag som i sum vil bidra til å øke det offentlige innkjøpsbyråkratiet ganske kraftig.

Gunvor Eldegard (A) [11:59:21]: Kristeleg Folkeparti foreslår på nytt at Regjeringa skal fremja forslag som sikrar at ideelle verksemder som yter helse- og omsorgstenester, vert unnatekne frå kravet om anbod osb. Eg har berre lyst til å visa til meldinga, sidene 22 og 23, der det faktisk står eit heilt kapittel om kjøp av helse- og omsorgstenester frå ideelle organisasjonar:

«I regelverket for offentlege innkjøp finst det eit særleg unntak for kjøp av helse- og sosialtenester frå ideelle organisasjonar (…) Unntaket gir innkjøparane eit val. Dei kan halde avgrensa konkurransar der berre ideelle organisasjonar får levere tilbod.»

Vidare står det at Regjeringa er oppteken av korleis det gjeldande regelverket og det eksisterande unntaket for ideelle organisasjonar best kan utnyttast.

Som eg sa, det er allereie eit unntak, men det er innkjøparane sjølve som kan ta stilling til om dei vil setja ut på anbod eller ikkje. Eg har òg sett at det er ulik praksis rundt omkring, der Helse Sør-Aust bruker anbod, medan f.eks. Helse Vest ikkje gjer det. Det eg er einig i, og ganske mange i komiteen er einige i, er at konkurranse ikkje alltid er føremålstenleg, og at enkelte sektorar på området ikkje eignar seg for konkurranseutsetjing.

Dei friviljuge organisasjonane spelar ei viktig rolle for den norske velferdsstaten, og me synest dei er eit viktig supplement til offentlege etatar. Arbeidarpartiet ønskjer at dei ideelle og private ikkje-kommersielle organisasjonane òg i framtida skal vera ein viktig bidragsytar til velferdsstaten og vil leggja til rette for det.

Under debatten her registrerer eg at både Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, og Venstre òg, er opptekne av brot på reglar. Det er me òg. Det er alvorleg. Derfor fokuserer Regjeringa på dette. Derfor har me faktisk ei eiga stortingsmelding om offentlege innkjøp.

Høgre seier at oppfølginga ikkje er prioritert av denne regjeringa. Tja – sanksjonsmoglegheiter, oppretting av Difi, informasjon, kunnskap og stortingsmelding. Ein merknad der vi òg fokuserer på leiaransvaret for innkjøp, er ein merknad Høgre stiller seg utanfor, medan resten av komiteen er einig. Eg vil kalla det god oppfølging!

Når det gjeld elektroniske innkjøp, merkar eg meg at opposisjonen er mest oppteken av prosenttalet i staden for å sjå på korleis me kan bruka elektroniske innkjøp og utvida bruken av slike, og me undersøkjer vidare kva meir me kan få til ved å bruka elektroniske innkjøp og elektronisk verktøy som eit meir effektivt verkemiddel.

Heilt til slutt vil eg seia at komiteen i denne fireårsperioden har hatt ei felles fokusering på offentleg innkjøp. Me har i alle fall hatt eit felles mål om det gode innkjøp.

Torbjørn Hansen (H) [12:02:44]: Det er mulig det er en velfungerende metode i skoledebatter i Vestfold å tillegge motstandere meninger de ikke har, men når det gjelder innlegget til representanten Gullvåg, har jeg altså ikke sagt at det norske regelverket er en rasering.

Det jeg derimot sa, var at den rød-grønne regjeringens løfte om å svekke innkjøpsregelverket kraftig og heve anbudsterskelen til 1,8 mill. kr var et svært negativt signal. Da det ble kombinert med at man fjernet ideen om kunngjøringsplikt for innkjøp under 500 000 kr, var det en svekkelse av den norske innkjøpspolitikken. Det tror jeg var et signal som veldig mange kommuner, statsetater og fylkeskommuner fanget opp, slik Riksrevisjonens gjennomgang viser om hvordan det utviklet seg videre.

Så er representanten Gullvåg bekymret for offentlig byråkrati. Det er selvfølgelig også Høyre. Innkjøp skjer i størrelsesorden 270 milliarder kr i året. Det er med andre ord snakk om 14 pst. av brutto nasjonalprodukt. Det handler om hvor mye man får ut av de kroner og øre man bevilger til offentlige formål. Det er klart man må være villig til å akseptere noen prosedyrer og litt byråkrati rundt det for å sørge for at man får en god konkurranse, som gjør at man får bedre tjenester til innbyggerne.

Så sier Steinar Gullvåg at noen må reagere på brudd på anskaffelsesregelverket. Det er jeg helt enig i. Det må skje. Derfor må man ha en tilsynsfunksjon i stedet for et klageorgan. Alle vet at en bedrift som har tapt et anbud, har null interesse av å reise en debatt om en anbudsprosedyre, fordi det vil svekke bedriftens renommé inn mot det offentlige kjøpet. Det er helt opplagt at når det er i innbyggernes interesse at innkjøp skjer på en ordentlig måte, bør en også ha en tilsynsfunksjon på vegne av offentligheten, ikke bare et klageorgan på vegne av bedriftene.

For å ta et eksempel: Vi har innkjøp av offentlige tjenestepensjoner på rundt 23 milliarder kr hvert år. Det utgjør nesten 10 pst. av alle offentlige innkjøp. Der eksisterer det knapt nok konkurranse. Konkurransetilsynet sendte statsråden et brev 18. mars der departementet blir bedt om å klargjøre at det skal skje regelmessig utlysing av anbud på offentlige tjenestepensjoner. Så svarer statsråden at dette skal utredes, og at dette tar tid. Nå er vi i juni, og jeg mener at det er et så enkelt spørsmål at hvis det var en klar vilje til å sikre konkurranse på et så stort område innenfor offentlig innkjøp, burde Regjeringen for lengst ha skåret igjennom og bare erklært at dagens praksis uten anbud er i strid med innkjøpsregelverket.

Så registrerer jeg at mange skryter av det som har vært gjort. Vi har ikke gått imot det som har vært gjort, men synes det er helt opplagt at man trenger ikke bare positive tiltak, ikke bare gulrot og opplæring, man trenger også et klart regelverk og ikke minst en klar oppfølging av dette regelverket hvis man skal få disse tusenvis av innkjøp som skjer hvert eneste år, til foregå på en måte som er god for landets innbyggere.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:05:57]: Eg er glad for at både statsråden og saksordføraren er positive til å nytta dei unntaksreglane som finst for anbod når det gjeld ideelle organisasjonar som driv si verksemd.

Poenget og problemet er at praksis er annleis. Tilbakemeldingane går ut på at dette fungerer ikkje. Det er ein ulik praksis i dei ulike helseregionane. Det gjer i realiteten at viktige institusjonsplassar, drivne av ideelle organisasjonar, kan forsvinna. Difor ber me i forslag om at Regjeringa sikrar at Helse Sør-Aust følgjer same avtalepraksisen som andre helseregionar. Difor ber me òg om at den kommunale eigendelen på ideelle rusbehandlingsplassar vert fjerna, slik at det vert ei reell likestilling mellom ein statleg institusjon og ein institusjon som blir driven av ein friviljug organisasjon.

Dette dreiar seg ikkje om å berga friviljug sektor eller dei ideelle organisasjonane. Dei vil nok greia seg. Poenget er at dette er viktige, uerstattelege institusjonsplassar som betyr enormt mykje for brukarane. Dei kan forsvinna, og dette bekymrar brukarane. Det er difor me må ha dette engasjementet i denne saka.

Lise Christoffersen (A) [12:07:39]: Jeg har bare lyst til å gi et lite tilsvar til Ingebrigt Sørfonn, for jeg føler egentlig at vi spiller på samme lag, og vi er med på den samme merknaden.

Jeg har lyst til å understreke ytterligere noe som jeg var inne på i mitt første innlegg, og det er at når vi snakker om innkjøp og konsekvenser av måten innkjøp utføres på, så er praksis ofte like viktig som regler. Det sies jo forholdsvis klart i meldingen at vi har et nødvendig regelverk for å kunne innrette dette som vi vil, og jeg understreket også behovet for politikk og ledelse når det gjelder måten regelverket praktiseres på. Det gjelder både lokalpolitikere og sentralpolitikere både i storting og regjering, og jeg synes at meldingen er veldig tydelig på – og flertallsmerknadene også – at dette ønsker vi å følge opp. Det baserer seg på den nødvendige gjensidigheten det er mellom politikk og administrasjon på alle nivåer. Administrasjonen må skjønne at den jobber i en politisk styrt organisasjon. Derfor blir forankring av innkjøp i en administrativ ledelse, enten det er sentralt eller lokalt, helt nødvendig, og politikerne må også skjønne at signalene må være tydelige, og at resultatet av innkjøp også er politikk. Så det dreier seg hele tiden om dette samspillet mellom politikk og administrasjon, og der har vi, enten vi er ledere på den ene eller andre banehalvdelen, et like stort ansvar for at dette skal fungere og gi bra resultater for brukerne våre.

Presidenten: Da ser det ut til at både enighet og uenighet er tilstrekkelig utdebattert.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.