Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at replikkordskiftet begrenses til inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og parlamentariske ledere og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

– Det anses vedtatt.

Øystein Djupedal (SV) [10:04:03] (ordfører for saken): Kontrollkomiteen besluttet i sitt møte 5. mai enstemmig å opprette sak om statens rolle i transaksjonene mellom Aker og Aker Solutions. Komiteen har i den forbindelse gjennomført høring med statsrådene Brustad og Andersen – nåværende og tidligere næringsminister. Bakgrunnen for saken er transaksjonene Aker Solutions AS hadde gjennomført gjennom kjøp av fem aksjeposter fra Aker ASA for ca 2 milliarder kr. Transaksjonene omfattet:

• Aker Oilfield Services – kjøp av aksjer som ikke allerede var eid av Aker Solutions. Selger var, i tillegg til Aker-konsernet, DOF Oilfield Services AS. Prisen for aksjene utgjorde 878 mill. kr. I tillegg beløp tilbakebetaling av aksjonærlån seg til 154 mill. kr.

• Aker DOF Deepwater – kjøp av Akers 50 pst. andel av aksjene. Prisen for aksjene utgjorde 189 mill. kr. Tilbakebetaling av aksjonærlån beløp seg til 76 mill. kr.

• ODIM – kjøp av 33 pst. av aksjene fra Aker. Prisen for aksjene utgjorde 513 mill. kr.

• Midsund Bruk – kjøp av 100 pst. av aksjene fra Aker. Prisen utgjorde 88 mill kr.

• Aker Clean Carbon – økning av eierandelen fra 30 til 50 pst. ved en rettet emisjon. Prisen utgjorde 42 mill. kr.

Som sagt har oppkjøpene blitt priset til en antatt verdi på i underkant av 2 milliarder kr. Det framgikk videre av børsmeldingen at de aktuelle selskapene hadde et investeringsprogram de nærmeste årene på nærmere 3 milliarder kr.

I børsmeldingen av 2. april ble det opplyst at finansieringen av transaksjonene og de framtidige investeringene skulle skje gjennom et nytt obligasjonslån på ca. 2 milliarder kroner.

Videre ble det sagt fra selskapet:

«Aker og Aker Solutions har utvist ekstra aktsomhet i forhandlingene om de involverte selskapene i transaksjonene. Dette har skjedd i tråd med god praksis når det gjelder transaksjoner mellom nærstående parter. Et tredje selskap, DOF Subsea ASA, er også part i transaksjonene.»

Saken vakte betydelig oppmerksomhet da transaksjonene ble kjent. Bakgrunnen for dette var at det ble spekulert i om transaksjonene var spesielt gunstig for Aker ASA. Videre ble det hevdet fra mange hold at saksbehandlingen var mangelfull, at saken ikke var behandlet korrekt, at verdivurderingen var for lav, og at den ikke var forelagt generalforsamlingen i Aker Solutions ASA.

Staten er, som kjent, en betydelig eier i Aker-konsernet. Bakgrunnen er at ved en avtale inngått 22. juni 2007 kjøpte staten 30 pst. av aksjene i Aker Holding AS. Selger var Aker ASA. Stortinget godkjente avtalen ved vedtak av 11. desember 2007. Nærings- og handelsdepartementet fikk dermed fullmakt til å gjennomføre kjøpet, jf. St.prp. nr. 88 for 2006–2007, Statens eierskap i Aker Holding AS, og Innst. S. nr. 54 for 2007–2008. Staten investerte i alt 4 926 917 001 kr i denne transaksjonen.

I henhold til vedtektene for Aker Holding AS er det eneste formålet med selskapet å eie aksjer i Aker Kværner ASA. Aker Kværner skiftet som kjent navn 3. april 2008 til Aker Solutions ASA.

Aker ASA eier 60 pst. av aksjene i Aker Holding, staten ved Nærings- og handelsdepartementet eier 30 pst., Saab AB eier 7,5 pst. og Investor AB 2,5 pst. Begge de siste er en del av Wallenberg-sfæren.

Aker Holding eier 41 pst. av de stemmeberettigede aksjene i Aker Solutions. Statens eierskap i Aker Solutions ASA er dermed indirekte, gjennom Aker Holding. Statens indirekte eierskap utgjør dermed 12 pst. av aksjene i Aker Solutions.

Regjeringens formål med å kjøpe seg inn i daværende Aker Kværner var å trygge den norske eierforankringen, sikre at hovedkontorfunksjonen ble værende i Norge, samt bidra til opprettholdelse av norske arbeidsplasser. Dette er beskrevet slik i St.prp. nr. 88 for 2006–2007:

«Aker Kværner ASA forvalter viktig fremtidsrettet kompetanse og er en sentral del av petroleumsnæringen. Det er få eiermiljøer i Norge utenom staten som alene kan bidra til å sikre langsiktig eierskap og norsk forankring av Aker Kværner ASA. Gjennom avtaler sikrer staten i samarbeid med private industrielle eiere langsiktighet og stabilitet på eiersiden i minst ti år. Dette gir et godt fundament for en fortsatt utvikling og industriell utnyttelse av selskapets kunnskapsbase med utgangspunkt i Norge.

Avtalene legger grunnlag for at Aker Kværner ASA utvikles og ledes fra Norge minst ti år fremover.»

Av proposisjonen kommer det også fram at hovedeier i Aker ASA har avgitt en erklæring om å opprettholde majoritetseierskapet i Aker ASA for en periode på ti år.

Eierskapet i Aker Holding reguleres av en aksjonæravtale mellom de fire eierne. Avtalen fulgte som vedlegg til stortingsproposisjonen.

I henhold til avtalen skal selskapets styre bestå av fem medlemmer. Aker ASA skal utpeke tre styremedlemmer, herunder styreleder, staten utpeker ett medlem, og Saab og Investor skal i fellesskap utpeke ett medlem.

Avtalen inneholder særskilte bestemmelser som krever at styremedlemmene i Aker Holding AS må være enige i forhold til enkelte typer beslutninger. Aksjeeierne i Aker Holding er på denne måten hver for seg sikret negativ kontroll, eller vetorett, over visse avgjørelser i Aker Solutions ASA.

Forslag som krever to tredels flertall, eller mer, på Aker Kværner ASAs – nå Aker Solutions ASA – generalforsamling, skal behandles i styret til Aker Holding AS. I aksjonæravtalene er det avtalt at det i slike saker kreves enighet mellom styrets leder og de styremedlemmene som henholdsvis staten og den svenske eiergrupperingen har utpekt. Dersom dette ikke oppnås, skal Aker Holding AS stemme mot det aktuelle forslaget på generalforsamlingen i Aker Kværner ASA – nå Aker Solutions ASA.

Dette sikrer at alle aksjonærene i Aker Holding, herunder staten, hver for seg har negativ kontroll med Aker Kværners – altså Aker Solutions – vedtekter. Tilsvarende er det avtalt at transaksjoner mellom nærstående parter til Aker Kværner ASA – nå Aker Solutions – i henhold til aksjeloven § 3-8 samt pantsettelse og salg av aksjene i Aker krever tilslutning fra både styrets leder og styremedlemmene fra henholdsvis staten og den svenske eiergrupperingen. For øvrig treffes vanlige beslutninger med alminnelig flertall.

I St.prp. nr. 88 slås det videre fast at Aker ASA vil ha en ledende rolle og den industrielle føring og kontroll i Aker Holding AS. Videre at Aker ASA skal legge til rette for at Aker Holding AS styres i henhold til Aker ASAs styringsmodell. Det presiseres at det ikke vil være noen direkte aksjonærrelasjon mellom staten og daværende Aker Kværner, og at staten ikke vil påvirke den daglige driften. Det sies også at departementets økonomiske oppfølging må ta utgangspunkt i offentlig tilgjengelig informasjon fra Aker Kværner ASA – nå Aker Solutions ASA.

Så langt om bakgrunnen for saken.

Etter børsmeldingen 2. april ble det betydelig oppmerksomhet rundt selve saken, ikke minst ved at børsen sendte aksjene i Aker Solutions ned ca. 15 pst., og en hedgfondforvalter mente at den største eieren i Aker brukte Aker Solutions som en søppelkasse.

Debattene dreide seg i hovedsak om fire forhold:

Det er første er hvorvidt transaksjonen var korrekt behandlet, og burde ha vært behandlet på generalforsamling. Det andre er hvorvidt staten, Saab og Investor som minoritetseiere hadde vært tilstrekkelig informert om transaksjonene eller ikke, og hvem som da eventuelt hadde hatt ansvar for å informere staten og de øvrige eiere om de forestående transaksjonene. Det tredje er hvorvidt transaksjonene var riktig priset eller ikke, og dermed hvorvidt og i hvilken grad staten, Saab og Investor som minoritetseiere var påført et betydelig tap, og sist, men ikke minst hvorvidt staten som eier burde vært mer aktiv og bevisst ved inngåelse av avtale med Aker ASA.

Videre var det betydelig oppmerksomhet om at styremedlem Heidi Petersen trakk seg fra styret i Aker Solutions på bakgrunn av saksbehandlingen i Aker knyttet til kjøpene, og at statens oppnevnte styremedlem, Berit Kjøll, også senere trakk seg.

Etter offentliggjøringen av børsmeldingen 2. april er det brukt mye spalteplass på hva som har skjedd, hvem som har sagt hva i hvilke møter både før og etter 2. april. Jeg skal ikke gå i detalj om dette, det er det redegjort nøye for i innstillingen og i vedleggene, ikke minst statsråd Brustads brev til komiteen av 27. april, og også i det stenografiske referatet som ligger ved.

La meg bare fastslå at det har vært mange godt betalte oppdrag for ulike advokathus. Striden har dreid seg om fortolkning av aksjonæravtalen, behandling av minoritetsaksjonærer, med andre ord aksjonærdemokratiet, og hvem som har ansvaret for å informere de store aksjonærer. I tillegg har verdivurderingene av selskapene vært god advokatmat.

La meg også fastslå at det nå er oppnådd enighet mellom de ulike eierne i Aker i en avtale av 11. mai. Der ble man enig om at saken skulle til generalforsamling, som akkurat er gjennomført, at verdifastsettingen ligger fast med støtte i den sveitsiske investeringsbanken UBS' verdivurdering, og at det skal presiseres i aksjonæravtalen hvordan framtidige transaksjoner skal skje mellom nærstående selskap.

Saken er dermed avklart, med hensyn til den gjennomførte og framtidige transaksjoner. Det er vi fra flertallet godt tilfreds med.

Men saken har fått en politisk overbygning, som har resultert i et mistillitsforslag fra opposisjonen, og ikke minst uvanlig sterke og – la meg også tillate meg å si – til dels ureflekterte synspunkt i den offentlige debatt. Det har vært sagt at dette var så alvorlig at det krevde riksrett. Det har vært sammenliknet med russiske oligarker. Det har vært den største skandalen under den rød-grønne regjering, har noen sagt, og noen har kalt det politisk korrupsjon. Representanten Sponheim sa at dette var den mest alvorlige saken han hadde vært borti i løpet av hans 16 år på Stortinget. Da må representanten Sponheim ha sovet godt i timen, for det har vel vært mange saker som har vært vesentlig større og verre enn denne.

Opposisjonen har valgt å fremme mistillit mot statsråd Brustad. Det er så langt jeg er i stand til å huske, et av de tynneste mistillitsforslag som er reist her i huset. Det har ikke sin realitet i selve Aker-saken, men er et tafatt forsøk på å framstå som om opposisjonen er enig om noe. La meg si at det er jo ikke veldig ofte opposisjonen har vært enig i løpet av de siste fire år her i huset.

Innstillingen viser med all mulig tydelighet at det kun er mistillitsforslaget man er enig om, ikke innholdet i det. Fremskrittspartiet støttet som kjent statens engasjement i Aker i 2007 og mener at staten har vært for aktiv. Høyre på sin side mener at staten har vært for passiv, og støttet ikke statens inntreden i Aker i 20007. Det viser at også i dette spørsmålet, altså når det gjelder innholdet i mistillitsforslaget, spriker opposisjonen i alle retninger. Det viser med all mulig tydelighet at det er en taktisk vurdering som ligger bak, ikke Regjeringens handlemåte.

Det betyr ikke at det ikke er ting vi kan lære av Aker-saken. Det første man kan lære, er at man må kvalitetssikre avtalene bedre enn den avtalen som ble inngått i 2007. Det har vært nødvendig å presisere aksjonæravtalen med hensyn til nærstående selskaper. Det er lett å forstå at dette ikke var den sentrale problemstillingen da staten gikk inn i Aker i 2007, men erfaringene etterpå har vist at det burde man ha gjort. For framtiden vil man, særlig hvis man velger denne type konstruksjon – altså med et holdingselskap, hvis eneste oppgave er å eie underselskaper – være sikker på at styret i holdingselskapet er godt orientert om det som skjer, eierne ikke minst.

Videre er jeg glad for at departementet, ved departementsråd Søberg, i de åpne høringene opplyste at man for framtiden vil sørge for å ha representanter i valgkomiteen som kan ivareta statens ønsker, og dermed få større innflytelse på valg av styre i Aker Solutions. Det er en lærdom man bør bruke også i andre sammenhenger, for å sikre at staten får større innflytelse i de selskap man er eier i.

Det neste man kan lære, er at det må presiseres hvordan informasjon flyter mellom store selskaper og store eiere. Jeg registrerer at det har vært en divergerende oppfatning om dette mellom styret og konsernsjefen på den ene siden og minoritetsaksjonærene på den andre siden, hvorvidt informasjon om selskapets disposisjoner av strategisk eller industriell karakter har vært tilfredsstillende, både med hensyn til omfang, innhold og ikke minst hvem som skal informeres. Om dette er en reell uenighet eller en situasjonsbestemt uenighet, skal jeg la være usagt, men for framtiden bør dette avklares på forhånd, ikke i etterkant. Men det er grunnlag for å tro at dette er en situasjonsbestemt uenighet når man vet at Aker har brukt tre juridiske vurderinger som grunnlag for ikke å legge saken fram for generalforsamling. Det gir en pekepinn om hvor svaret er å finne.

I referatet fra eiermøtet for Aker Holding den 13. mars 2009 ble det understreket fra departementsråd Søberg at det er behov for «ryddige interntransaksjonsforhold, både i sammenhengen Aker Solutions varslete kjøp av Aker Oilfield Services og generelt». Men i brev til komiteen fra konsernsjef Øyvind Eriksen i Aker ASA står det:

«Vi kunne vanskelig oppfatte departementsrådens påpekning annerledes enn at det var styret – og ikke eierne – i Aker Holding som vi skulle forholde oss til.»

Dette står altså i kontrast til departementets presisering overfor komiteen om at det vanlige er at styreleder eller daglig leder kommer og informerer eier om saker av strategisk interesse, eller som er av viktig betydning for selskapet. Jeg siterer:

«… det helt vanlige i den type saker er at styrets leder og/eller konsernsjef kommer til oss».

Dette uttrykte statsråd Brustad i den åpne høringen.

I svar fra Nærings- og handelsdepartementet til komiteen i brev av 3. juni 2009, framgår det samme. Der står det:

«Aksjelovgivningen har ingen bestemmelser som særskilt pålegger styre og administrasjon å formidle informasjon til eiere utenfor konsernforhold. Det er imidlertid alminnelig praksis i norske selskaper at selskapene selv ved styreleder eller daglig ledelse informerer og involverer eierne i viktige saker.»

Det er presisert fra statsråden og departementet overfor komiteen at det er selskapets ansvar å informere og involvere store eiere i eiersaker, og, som statsråden sier, er dette ting som skal ordnes opp i, slik at vi for framtiden kan regne med at dette ikke blir en utfordring.

Vi er svært godt tilfreds med denne presiseringen og forutsetter at den uenighet og uklarhet som har vært om disse spørsmål, løses for framtiden, enten ved at det presiseres eksplisitt i de avtaler man inngår, eller på annen egnet måte.

Etter mitt skjønn er det selvsagt at store eiere involveres og inkluderes i beslutninger av stor industriell eller strategisk karakter. Jeg tror at alle store eiere i norsk næringsliv er innforstått med at slik skal det være, og staten som stor eier skal selvfølgelig ikke behandles annerledes enn andre store eiere som også har krav på informasjon før store strategiske og industrielle beslutninger tas.

Det tredje man kan høste erfaring av fra denne saken, er å understreke hvor viktig det er at staten har et aktivt og bevisst eierskap.

Det er en samlet komité som mener saken illustrerer behovet for en tydeliggjøring av statens klare forventninger som eier med hensyn til omfang av selskapsinformasjon av strategisk eller industriell karakter, hvordan staten skal informeres, hvem som plikter å informere, og ikke minst tidspunktet for en slik informasjon.

Videre understreker komiteen nødvendigheten av at staten som eier, på linje med andre industrielle eiere, deltar aktivt og tydelig, med klare, velbegrunnede og selvstendige standpunkter knyttet til større strategiske og industrielle disposisjoner i selskapet – med andre ord et aktivt og bevisst eierskap til gagn for selskap og til gagn for samfunn. Det som er spesielt gledelig, er at det er en samlet komité som står bak disse merknadene, som viser at staten som eier skal ha en aktiv og bevisst posisjon i selskapene, som gjør at staten på en annen måte ikke lenger kan tas som en sleeping partner, men at staten har et bevisst og aktivt forhold til sitt eierskap.

Jeg er også meget tilfreds med at staten er en betydelig eier i norsk næringsliv. At det lange, ikke kvartalsstyrte eierskapet gir selskapene mulighet for langsiktig strategisk industriell utvikling, er viktig for store selskaper, ikke minst i turbulente tider. At staten kjøpte seg inn i Aker Kværner i sin tid, var en riktig beslutning. Denne saken viser at eierskap hele tiden utfordres og krever en aktiv og bevisst stat. I så måte har saken om transaksjonene mellom Aker og Aker Solutions vært en nyttig gjennomgang av statens engasjement i næringslivet.

Videre er det jo ikke gitt – og det er den andre biten av dette – at statens engasjement er til ugunst for staten i et lengre perspektiv. Det vet man jo ikke. Det kan tenkes at selskapene man her har blitt deleier i, er gode, industrielle selskaper som har store muligheter i framtiden.

La meg avslutte med å si at mistillitsforslaget som fremmes mot statsråd Brustad, etter mitt skjønn er syltynt og ikke substansielt begrunnet i denne saken. Det har jeg redegjort for i detalj. Opposisjonen er selvfølgelig i sin fulle rett til å fremme mistillitsforslag, og det gjør de da også. Men det er med like stor tilfredshet jeg kan si at vi fra posisjonen vil avvise forslaget. Statsråd Brustad og Regjeringen har gjort en god jobb i denne saken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP) [10:23:25]: Saksordføreren sier i sitt innlegg at det har vært et aktivt eierskap utøvd av statsråd Sylvia Brustad. Hvordan kan det da ha seg at alle de andre som sitter i styret i Aker Holding og Aker Solutions, ikke har oppfattet – ei heller på eiermøtet den 13. mars, hvor det meste av informasjonene forelå – at staten, som en såkalt aktiv eier, ønsket at dette skulle behandles i generalforsamling i Aker Solutions ASA, som en egen sak, og altså bli forelagt Aker Holdings styre og derved også eierne?

Det er jo først i ettertid man har hevdet at man skulle ha et aktivt eierskap, og at dette skulle vært behandlet i Aker Solutions ASAs generalforsamling. Viser ikke disse faktiske forhold at det er ren etterpåklokskap fra statsrådens side, og at hun egentlig ikke ønsket et aktivt eierskap tidlig i selskapets historie, som alle andre kunne være oppmerksomme på?

Øystein Djupedal (SV) [10:24:33]: Det jeg har redegjort for nå i detalj, er hvordan saken faktisk er behandlet. Det viser seg jo at det har vært divergerende synspunkter fra selskapet og aksjonærene om hvordan saker faktisk skal behandles, ikke minst om hvordan informasjonen skal flyte.

Som jeg redegjorde for, har direktør i Aker ASA, Øyvind Eriksen, sagt at han har forholdt seg til styret, og ikke eierne, og på den måten har eierne ikke fått den informasjonen som vi i etterkant har fått. Jeg mener at en god lærdom av dette er at store eiere skal informeres. Det er ingen tvil om at de andre store eierne også har vært av samme oppfatning. Både Investor og Saab har kritisert den prosessen som Aker hadde lagt opp til, nemlig at saken ikke automatisk gikk til generalforsamling i Aker Solutions, slik at man kunne ha innsyn i transaksjonene.

Jeg mener også at det er gledelig at det er en samlet komité som står bak en merknad – altså en føring – om at staten skal ha et aktivt og bevisst eierskap rundt dette. For framtiden regner jeg da med at før man inngår denne type omfattende avtaler der staten kjøper seg inn, sørger man for at man ikke har denne type smutthull som jo finnes i aksjonæravtalen. Det finnes et smutthull i aksjonæravtalen som gjør det mulig å ikke la dette gå til generalforsamling, og det er jo det Aker har benyttet seg av.

Per-Kristian Foss (H) [10:25:57]: Det var i alle fall noe at saksordføreren – og hovedtalsmann for regjeringspartiene – i sitt innlegg sa at det har vært uklarhet om kommunikasjonsformen mellom Næringsdepartementet og Aker-konsernet. Ikke på noe tidspunkt under hele prosessen har altså Aker-konsernet oppfattet det slik at deres jobb var å informere Næringsdepartementet direkte, i tillegg til den informasjonen som ble gitt gjennom styret og statens representant i styret.

Så sier en samlet komité – det interessante er jo ikke at opposisjonen sier det, men at regjeringspartiene også sier at

«saken illustrerer behovet for en tydeliggjøring av statens klare forventninger som eier med hensyn til (…) hvem som plikter å informere, og tidspunktet for en slik informering».

Mitt spørsmål til representanten Djupedal er følgende: På hvilket tidspunkt har Djupedal sett at det under prosessen ble tydeliggjort overfor eier at man ønsket en slik dobbeltkommunikasjon – altså både styrerepresentasjon og direkte informasjon til departementet?

Øystein Djupedal (SV) [10:27:00]: Som det framgår av innstillingen, og som jeg også sa i mitt innlegg, er dette et uklart punkt. Hvorvidt dette er bevisst uenighet eller bevisst uklarhet, eller om det er situasjonsbestemt, skal jeg være litt forsiktig med å si. Men jeg tror det er riktig å si at også den gangen Per-Kristian Foss satt i regjering, var det vanlig at staten ble informert om store, industrielle beslutninger i selskaper som staten var eier i.

Det er redegjort fra statsråden overfor komiteen, både skriftlig og muntlig, at dette er vanlig praksis, og at Næringsdepartementet fortløpende behandler denne type henvendelser fra selskaper. Statsråden har også gjort rede for enkeltsaker der dette har skjedd – for Akers vedkommende ikke minst knyttet til navneskiftet, da det gikk fra Aker Kværner til Aker Solutions. Staten ble under hånden informert om at det var en prosess som var på gang. Det betyr at dette er det helt vanlige. Så viser det seg at denne saken ikke er helt vanlig. Etter vårt skjønn – og det er jo derfor dette skrives inn – må det klargjøres hvordan informasjonsgangen fra et selskap til store eiere skal være. Her har altså Aker sagt at de har informert styret, mens vi har et ønske om at de skal informere eierne.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:28:22]: Sidan oppkjøpet i juni 2007 har aksjekursen på det som no heiter Aker Solutions, rasa. Kristeleg Folkeparti spurde den gongen om dette var ei klok investering. Det har me no fått svar på, og sjeldan har me vore så leie oss for at me har fått rett.

Konsekvensane er at statlege midlar har spart aksjonærane i Aker Solutions for eit tap på 3 milliardar kr, og Røkke er så langt spart for eit tap på 2 milliardar kr. Tapet aleine er på same storleik som Regjeringa si fattigdomssatsing.

Så er me vidare gjort kjende med, via TV 2, at det òg var planar om eit spleiselag mellom Røkke og staten om eit stort oljeselskap. Det sa heldigvis Regjeringa nei til. Spørsmåla mine er: Er representanten glad for at Regjeringa ikkje gjekk endå lenger? Er representanten nøgd med den måten statleg eigarskap er utøvd på? Er det slik han ønskjer det og ser for seg at statleg eigarskap skal utøvast?

Øystein Djupedal (SV) [10:29:30]: Som representanten Sørfonn selvfølgelig utmerket godt vet gjennom mange år her i huset, har staten så langt ikke tapt én krone. Aksjekursen er riktignok sendt ned – den ble sendt ned 15 pst. etter at disse transaksjonene ble kjent. Etterpå har kursen gått opp, men nå er det jo generelt ganske vanskelige børstider. Det betyr at å måle denne saken isolert sett bare på grunn av denne enkeltsaken kan man ikke. I et lengre perspektiv er det godt mulig at disse fem selskapene som staten nå er inne i, er gode industrielle selskaper som gir god avkastning til staten. Det vet man ikke. Det som er hensikten med statlig eierskap, er også langsiktighet. Det betyr at man ikke kan måle statens gevinst eller tap på et enkelt punkt og si at vi har tapt 3 milliarder kr eller for den saks skyld vunnet 2 milliarder kr. Vi begrunner vårt ønske om statlig eierskap med langsiktighet, ikke med kvartalshysteri. Aker skal vite at staten sitter der som en langsiktig eier, som er med på både opptur og nedtur. Akkurat nå har det vært en nedtur, men det kan utmerket godt snu.

Så er det riktig, som det siste spørsmålet indikerer: Er vi hundre prosent tilfreds med det statlige eierskapet? Nei, en samlet komité mener at det skal være mer aktivt, mer bevisst. Det betyr at man i framtiden, før man inngår så omfattende avtaler som dette, må sørge for at man ikke har noen smutthull i avtalen som noen kan benytte seg av. Men i det store og hele er jeg og vi fra posisjonens side meget tilfreds med det statlige engasjementet i Aker. Det er viktig for Aker, og det er viktig for det norske samfunn.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Svein Roald Hansen (A) [10:31:08]: Saksordføreren har gått grundig gjennom innstillingen, så jeg skal ikke repetere særlig mye av det.

Det er heldigvis sjelden at det er så stor avstand mellom en saks realiteter og den språkbruk som anvendes, og den kritikk som reises, som det er i denne saken. Jeg tror aldri det har vært fremmet et mistillitsforslag i denne sal som til de grader mangler en saklig begrunnelse, som dette.

Blant begrunnelsene for mistillitsforslaget som Høyres Per-Kristian Foss brukte da det ble presentert ute i vandrehallen, var at statsråden skulle føre en mediestyrt eierskapspolitikk. Statsråden skulle angivelig først ha reagert på de omfattende transaksjonene mellom nærstående selskaper i Aker-systemet da dette ble kritisert i media.

Denne framstillingen må i beste fall bero på en erindringsforskyvning hos representanten Foss. Han må jo helt ha glemt den voldsomme kritikken hans egen partifelle, Høyres næringspolitiske talsmann Torbjørn Hansen, framførte ved inngangen til og i det som skulle være «den stille uke», før påskehøytiden. Først brukte representanten Hansen begrepet «skandale» og krevde en omfattende, uavhengig gransking. Deretter brukte han betegnelsen «politisk korrupsjon» om den avtalen som et bredt flertall her i Stortinget så som et viktig trekk for å sikre at daværende Aker Kværner skulle forbli et norskbasert og norskkontrollert selskap.

Dagen etter ble angrepene på statsråden ytterligere trappet opp. Da var ikke «politisk korrupsjon» engang tilstrekkelig, da ble det vi vel må betegne som politikkens atomvåpen, hentet fram: Riksretten. Hva var begrunnelsen? Jo, at børskursen på Aker Solutions hadde falt og statsråden angivelig hadde sløst bort skattebetalernes penger.

At børskursen på et annet selskap som staten er mye tyngre inne i, Norsk Hydro, over samme tidsrom var falt til en fjerdedel av toppnoteringen før finanskrisen, har heldigvis aldri avstedkommet denne type meningsløse beskyldninger, som vi også hørte i replikkordskiftet fra Ingebrigt S. Sørfonn.

Dette illustrerer hovedpoenget. Høyre så den kritikken mot Aker-transaksjonene som var reist i media, som en mulighet til omkamp etter at staten gikk inn og sikret at et tradisjonsrikt og viktig kompetansemiljø med framtidsrettede vekstmuligheter skulle forbli på norske hender og norskbasert.

Når man ikke vinner gehør hos velgerne for egen politikk, noe jo meningsmålingene i lang tid gir klare vitnesbyrd om, er det i god Høyre-tradisjon i stedet å kritisere Arbeiderpartiet og Regjeringen. Og når det saklige grunnlaget for kritikken er svak, blir ordbruken desto kraftigere og saftigere.

Høyres kritikk på dette punktet rammer jo også Fremskrittspartiet, som støttet statens inntreden i Aker Kværner. Så dette kan ikke være noe godt bidrag til den plattformen Høyre håper skal føre dem inn i regjeringskontorene igjen etter valget, som Fremskrittspartiets lillebror.

Mens Høyre truet statsråden med riksrett, mente Fremskrittpartiets Carl I. Hagen at statsråden burde ha respektert påskestillheten. For hva var det han kritiserte statsråden for? Jo, at hun ikke avfeide hele kritikken med at statens eierandel av disse transaksjonene var så liten, rundt 60 mill. kr, at om de skulle vise seg bortkastet, så var det lite å bry seg om. Statsråden skulle altså etter Fremskrittspartiets mening ikke brydd seg om å forholde seg til den voldsomme kritikken og beskyldningene fra Høyre.

Vel er Fremskrittspartiet blitt dobbelt så stort som Høyre på meningsmålingene, men en statsråd kan ikke tillate seg å forholde seg så arrogant til et parti som det representanten Hagen her foreskriver, selv om partiet er mindre enn ens eget.

Man kan jo fundere på hvordan Høyre hadde reagert i påskeuken om statsråden hadde gjort som Hagen anbefalte. Nå var jo riksrettsvåpenet allerede tatt fram, så det neste ville muligens vært standrett. Man ville garantert spilt «arrogansekortet». Hvis det er noe som har vært mediestyrt i denne saken, så har det vært Høyres opptreden, ikke statsrådens.

I dagens innstilling er begrunnelsen for mistillitsforslaget at statsråden viste mangel på engasjement i transaksjonene. Men i en egen merknad fra Fremskrittspartiet i innstillingen heter det:

«Etter disse medlemmers mening hadde det vært fullt mulig, og muligens mest fornuftig, av statsråd Brustad å avstå fra kommentarer da hun ble kjent med aksjekjøpet og oppslagene i media.»

Det Fremskrittspartiet altså egentlig mener, er at statsråden skulle forholdt seg helt passiv. Likevel støtter partiet et mistillitsforslag med den begrunnelse at statsråden ikke var aktiv nok. Vi begynner vel å bli vant til at Fremskrittspartiet endrer standpunkt når de mener det kan passe, men å endre standpunkt fra den ene spalte til den neste på samme side i en innstilling i en så alvorlig sak som mistillitsforslag, må vel nesten være ny rekord.

Det statsråden reagerte på, og med rette, var den mangelfulle prosessen som ledet fram til beslutningene i Aker Holdings styre den 2. april om fem transaksjoner og et obligasjonslån mellom nærstående i Aker-systemet.

Statsråden hevdet aldri at dette ikke kunne være industrielt fornuftig eller at prisen var feil. Men manglene i prosessen som ledet fram til beslutningen, var det som ble kritisert, og med god grunn. Mangel på informasjon om fire av transaksjonene og obligasjonslånet var ikke i tråd med intensjonene i samarbeidsavtalen. Det var heller ikke i tråd med det som er vanlig mellom selskaper og store eiere. Derfor reagerte jo også den andre partneren i Aker Holding, Saab og Investor. Og styremedlem Heidi M. Petersen i Aker Solutions ASA gikk av som en reaksjon på hvordan dette var blitt håndtert.

I tillegg har altså Aker Solutions' eget revisjonsutvalg konkludert med at transaksjonene burde vært bedre forankret. Jeg går ut fra at revisjonsutvalget i Aker neppe kan sies å agere på vegne av Regjeringen her. Dette viser klart at mistillitsforslaget har en ren politisk begrunnelse som ligger på siden av statsrådens handlemåte i denne saken.

Et mistillitsforslag skal alltid tas alvorlig. Derfor ligger det i dette mistillitsforslaget et signal til omverdenen som dessverre også er alvorlig. For ved å rulle fram det nest sterkeste skytset opposisjonen rår over, mot statsråden, ligger det i dette en frifinnelse av den handlemåte den største eieren i dette selskapet benyttet i denne saken.

Det opposisjonen her sier, er at så lenge man trolig befinner seg på den rette siden i en juridisk balansegang på slak line, er det helt greit å tilsidesette de øvrige aksjonærene i så omfattende transaksjoner mellom nærstående. Og da tenker jeg ikke bare på staten og Saab/Investor, men de 60 pst. øvrige eiere i Aker Solutions. Men selv om jussen gir en rett til en slik balansegang, mener jeg at etikken ikke gjør det. Det er ikke i tråd med «good governance» å opptre på denne måten overfor aksjonærfellesskapet. Det politiske miljø burde heller samlet seg om det motsatte signal, nemlig at aksjonærdemokratiet skal tas på alvor. Små og store aksjonærer skal behandles likt. Dette gjelder særlig når det som skjer, kan reise spørsmål om én eller noen av aksjonærene har blitt forfordelt.

Så vil representanten Foss forsvare seg med at vår oppgave er å kontrollere statsråden og ikke Aker. Men det betyr jo ikke at den voldsomme kritikk som opposisjonen her reiser fordi Næringsdepartementet ikke spurte og gravde om det kunne være noe mer som de ikke er informert om, når de tett oppunder styremøtet ble informert om at det ikke bare var én transaksjon – som var kjent lenge – men to transaksjoner, og understreket at disse skulle håndteres i tråd med aksjonæravtalen.

Dette kvalifiserer ikke engang til en unnlatelsessynd. Jeg tror ikke opposisjonen kan mene at statsrådene i Næringsdepartementet heretter, altså med jevne mellomrom, må ut på spørrerunde til de selskaper som staten er eier i, hvis de skal unngå mistillitsforslag mot seg.

Informasjonen fra Aker Solutions' administrasjon og styreleder i dette tilfellet var klart mangelfull og et brudd på det som har vært, og som skal være, det normale. Det er påtalt fra selskapets eget revisjonsutvalg, som nevnt, og det er jo også innrømmet ved at aksjonæravtalen nå skal justeres for å unngå at man for framtiden kan skjule seg bak ulik forståelse på dette punktet.

Derfor er ikke dette punktet i komiteens merknader, som saksordføreren også gikk inn på, en kritikk av statsråden, slik det ble tolket i media da innstillingen ble kjent. Det er en erfaring vunnet gjennom denne saken. Og en av hensiktene med kontrollkomiteens arbeid er å vinne erfaringer for å gjøre en god forvaltning enda bedre.

Høyre startet, som nevnt, denne saken med å true med riksrett. Slik sett har opposisjonen gått ett trinn ned på reaksjonsskalaen. Det er jo noe. Men det er ingen tvil om at det bak Høyres voldsomme kritikk i denne saken, fra påske og gjennom innstillingen, ligger partiets motstand mot at staten skulle gå inn i Aker Kværner i sin tid. Kristelig Folkeparti viser også til sin motstand mot dette i sine merknader.

Gjennom de transaksjoner som ble foretatt, og markedets umiddelbare reaksjon på disse, mente disse partiene å få et slags bevis på at de hadde rett. Måten transaksjonene ble gjennomført på, med mangelfull forankring, brukes som et ytterligere bevis på at man skulle holdt seg unna. Men dette synet deles altså ikke av Fremskrittspartiet, som støttet at staten skulle gå inn på den avtalen som lå i saken.

Det er altså mulig å snekre et felles mistillitsforslag på dette grunnlaget, men det er intet grunnlag å snekre en regjeringsplattform på. Derfor tror jeg opposisjonen er glad for at avstemningen senere i dag ikke gir flertall for forslaget. De følger som da hadde kommet hvis det skulle skjedd, tror jeg de samme partiene ikke hadde sett fram til med samme entusiasme som de har lagt for dagen i kritikken mot Regjeringen i denne saken, snaut tre måneder før velgerne skal si sitt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP) [10:41:57]: Svein Roald Hansens forsvar av statsråd Sylvia Brustad bygger på at i den situasjonen som har vært, er det Aker som er – la oss kalle det – skurken. Aker skulle ha skjønt at de ikke bare skulle informere statens styremedlem i Aker Holdning, men også departementet direkte.

Hvordan synes Svein Roald Hansen det samsvarer med det mangelfulle aktive eierskapet som Sylvia Brustad utviste før 3. april? Hvis det var en klar holdning fra statens side at departementet skulle vært orientert om det som hevdes å være store transaksjoner av strategisk betydning, hvordan i all verden kan det ha seg at hele Aker-systemet og de øvrige i Aker Holding-styret ikke hadde oppfattet dette? Det er det som er vår kritikk. Er ikke Svein Roald Hansen enig i at det er helt uakseptabelt at en statsråd har oppført seg slik at den holdningen i realiteten ikke har vært oppfattet av øvrige styremedlemmer i Aker Holding og av ledelsen i Aker Solutions ASA?

Svein Roald Hansen (A) [10:43:13]: Det som er vanlig i slike saker, er at det er styrets leder og selskapets administrasjon som forestår informasjonen til store eiere om betydelige saker, ikke det enkelte styremedlem. Det enkelte styremedlem har felles ansvar for selskapet og har ikke et spesielt informasjonsansvar overfor dem som har oppnevnt styremedlemmet. Og sånn må det være, fordi det i de fleste selskaper jo er en valgkomité som oppnevner styremedlemmene. Selv om det i dette tilfellet er et direkte valgt styremedlem i Aker Holdning, endrer ikke det på dette prinsippet, og det er det prinsippet som Aker-systemet ikke forholdt seg til, og derfor ble ikke informasjonen god nok, og bred nok, til at man kunne agere tidsnok.

Torbjørn Hansen (H) [10:44:01]: Jeg må jo beklage hvis vi har ødelagt påskeferien for representanten Svein Roald Hansen, men det var for så vidt kjent for Regjeringen at disse transaksjonene ville bli vedtatt, fredagen før påske.

Jeg mener at dette er en så spesiell sak at det reiser spørsmål om relasjonen mellom Arbeiderpartiet og hovedeieren i Aker. Regjeringen bruker altså 5 milliarder kr av felleskassen på å investere i et lite holdingselskap, dominert av en privat næringslivsaktør. Kjøpet skjer uten uavhengig finansiell rådgiver, hvilket er historisk. Eksperter mener at prisen er altfor høy, private aksjonærer får andre betingelser. Det er inngått en aksjonæravtale som er mangelfull, og som ikke er forsvarlig for staten, og vi har en statsminister som hyller pioneren på tv, mens Regjeringen sitter passiv og observerer at disse interntransaksjonene i milliardklassen foregår mellom Aker og et selskap som staten er eier i.

Hvordan er det mulig for en enkeltaktør i næringslivet å få den type behandling, mens alle andre får skatteøkning av denne regjeringen?

Svein Roald Hansen (A) [10:45:08]: Nå sa representanten Hansen at det var kjent at disse transaksjonene skulle finne sted. Det er i grunnen kjernen i denne saken. Det som var kjent lenge, var at man ønsket å kjøpe seg opp i Aker Oilfield Services. Dét var kjent og kommunisert. På eiermøtet ble det i tillegg opplyst om dette Aker DOF Deepwater, men de øvrige tre transaksjonene og et obligasjonslån ble det ikke kommunisert og informert om. Da har ikke staten grunnlag for å agere, slik de gjorde i ettertid da dette ble kjent gjennom børsmeldingen. Det er dette opposisjonen hopper elegant og glatt over og der den mangelfulle informasjonen ligger.

Det er den erfaringen som er gjort med Aker, at her har de ikke opptrådt slik man er vant til. Derfor skal man inn for å presisere avtalen og sørge for at det i hvert fall ikke kan påstås at det er misforståelser som ligger til grunn hvis det skulle oppstå en tilsvarende situasjon.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:46:19]: Kristeleg Folkeparti set pris på at det no er brei politisk einigheit om at Aker-saka har vist behovet for ein aktiv og bevisst eigarskapspolitikk frå statens side, i tråd med eigarskapsmeldinga.

Dette står i sterk kontrast til det statsråd Dag Terje Andersen sa i 2007. På spørsmål frå meg om det hadde vore vurdert å kjøpa opp ein større aksjepost for å få større påverknad i selskapet når ein først hadde bestemt seg for å gå inn i Aker Solutions, gav statsråd Andersen eit svar som berre kan tolkast slik at det var ikkje interessant, fordi Aker skulle ha kontrollen, mens staten skulle vera ein passiv partnar. Heldigvis er det heilt andre signal no.

Spørsmålet er: Er representanten Hansen einig i at statsråd Brustad hadde eit krevjande utgangspunkt med den aksjonæravtalen som statsråd Andersen hadde forhandla fram, men at Brustad samtidig burde vore ekstra årvaken og aktiv i oppfølginga av eigarskapet i lys av dei hol denne avtala hadde?

Svein Roald Hansen (A) [10:47:25]: Statsråd Brustad hadde et krevende utgangspunkt fordi Aker-systemet ikke oppførte seg slik man burde oppføre seg når det gjelder å gi informasjon. Og man oppførte seg ikke slik man bør oppføre seg når det gjelder å sikre at hele aksjonærfellesskapet har mulighet til å få sagt sitt om såpass omfattende transaksjoner, særlig fordi det er mellom nærstående selskaper, som i denne saken. Derfor burde denne saken vært kjørt på generalforsamlingen i Aker Solutions, slik den også er blitt etter at statsråden grep inn. – Det er det krevende utgangspunktet.

Jeg tror ikke det er mulig å konstruere en aksjonæravtale, slik man gjorde i 2007, som forhindrer at man velger å la transaksjonene gå i et datterselskap, nemlig Aker Solutions AS i stedet for Aker Solutions ASA. Det tror jeg ville vært en krevende juridisk øvelse, å sikre innflytelse ned gjennom selskapsstrukturen.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Carl I. Hagen (FrP) [10:48:40]: La meg først få lov til å ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, som er inntatt på side 12 i innstillingen.

Denne saken begynte i realiteten i det offentlige rom den 3. april med en førsteside i Dagens Næringsliv, hvor det var store overskrifter og dramatisk ble hevdet at Kjell Inge Røkke hadde veltet over noen dårlige selskaper og store lån til staten uten at staten egentlig var informert.

Etter hvert som saken har rullet i media og kommet frem også i komiteens høringer og i innstillingen, ser man at de første medieoppslagene var relativt feilaktige. Jeg synes at på det tidspunktet ville det vært naturlig for statsråden å gå grundig inn i aksjonæravtalen, gå grundig inn i transaksjonene, gå grundig inn i hva staten egentlig hadde fått av økt ansvar, og så forholdt seg relativt rolig og behersket.

Realitetsforholdene er at statens indirekte eierandel i Aker Solutions ASA er 12 pst. Kjell Inge Røkkes er langt høyere, så han har fremdeles et hovedansvar for det som ble flyttet fra andre selskaper og inn i Aker Solutions ASA. 12 pst.! Fra media fikk man jo inntrykk av at Aker Solutions omtrent var et 100 pst. statseid selskap som hadde overtatt alle problemene fullstendig. Det er en av de første kritikkene av statsråden fra vår side, at hun ikke fikk slått fast i det offentlige rom at dette hadde en helt annen konsekvens for staten enn det enkelte hevdet i medieartiklene.

Så er det slik at hvis det fra begynnelsen av fra Dag Terje Andersens side hadde vært ønskelig med det som Svein Roald Hansen nå hevder er det normale i næringslivet, nemlig at styreleder og konsernsjef har et ansvar for å informere store eiere, så skulle det i tilfelle vært nedfelt i aksjonæravtalen. Hvorfor var ikke det et punkt i aksjonæravtalen at staten, som følge av sin eierandel i Aker Holding på 30 pst. og i Akers Solutions på 12 pst., i tillegg til å bli behandlet likt med andre aksjonærer, skulle få informasjon fra konsernsjef og styreleder i Aker Solutions ASA? Det synes jeg er meget kritikkverdig hvis det var det staten ønsket. Min oppfatning er at staten aldri har ønsket det. Staten laget en konstruksjon sammen med Aker og de to svenske eierne – Aker Holding – som skulle være et holdingselskap, som så kun skulle utøve stemmemakten i Aker Solutions ASA med 40 pst. Da er det helt naturlig at Aker har oppfattet at staten i realiteten ikke ønsket å være en veldig aktiv eier som skulle ta del i de forretningsmessige disposisjoner og de forretningsmessig strategiske valg.

Det staten kjøpte aksjene for i Aker Holding, hadde ett formål – det var også grunnen til at Fremskrittspartiet støttet dette kjøpet – og det var å sikre at Aker Solutions ASA forble på norske hender med hovedkontor i Norge i ti år. Det var ikke ment at man skulle gå aktivt inn og foreta forretningsmessige vurderinger. Derfor gikk dette via et holdingselskap, som kun skulle ta stilling til det som skulle behandles på generalforsamlingen i Aker Solutions ASA.

Men det var kjent for staten, og vel for alle andre gjennom børsmeldinger og rapporter, at det på møtet i Aker Solutions ASA ble vurdert å kjøpe Aker Oilfield Services. Det er riktig at dette er ett av flere selskaper, men det er vel ca. 80 pst. av den totale transaksjonen, og på eiermøtet den 13. mars fikk man beskjed om at det også var et selskap til som brakte dette opp i 90 pst. av den totale verdien.

Jeg er enig i at det er spørsmål om obligasjonslånet. Men når staten i eiermøtet blir kjent med 90 pst. av en transaksjons innhold, er det da virkelig de tre siste selskapene, som til sammen utgjør 10 pst., som i realiteten gjør at staten føler at dette skulle vært på generalforsamlingen i Aker Solutions ASA? Det er jo meningsløst at de siste 10 pst. er så avgjørende at dette skulle ha vært på en generalforsamling. Det måtte da være tilstrekkelig at man visste om det ene selskapet, 80 pst., og DOF i tillegg på 10 pst. I tilfelle burde jo departementsråd Søberg ha sagt at dette er så store, strategiske og viktige ting at dette må på generalforsamlingen i Aker Solutions ASA, og derved bringes inn til styrebehandling i Aker Holding. Den fremstillingen som Svein Roald Hansen og saksordføreren her har, er helt ulogisk. Staten var vel kjent med mesteparten av denne transaksjonen når det gjelder kroner, og sa bare at den skulle følge aksjonæravtalen. Og det var det Aker oppfattet at de gjorde hele tiden, noe som fremgår av brevet til komiteen fra konsernsjef Øyvind Eriksen i Aker ASA.

Så dersom Sylvia Brustad i realiteten hadde dempet dette ned, istedenfor å komme med sterke kritiske synspunkter på Aker ASAs holdning i disse spørsmålene og rette sterk kritikk også mot Aker Solutions ASAs styreleder og konsernsjef, tror jeg saken ikke hadde blitt av stor betydning. Det er også spørsmål om dette er så store og strategiske kjøp at de egentlig hører hjemme i Aker Solutions ASAs generalforsamling. Da må man jo se på selskapets størrelse og på hvor mange handler som gjøres i forhold til totaliteten i selskapet, og da er det også et stort spørsmål om det kommer under at dette er så stort og av så strategisk betydning at det skulle være der. Jeg konstaterer at her er det delte oppfatninger.

Men en del av vår hovedkritikk overfor Sylvia Brustad er at hun ikke har gjort noe. Hvis man skulle si at hun skulle ha et aktivt eierskap, som det vel hevdes, har det aktive eierskapet vært ikke-eksisterende frem til 3. april i år da denne saken såkalt eksploderte i Dagens Næringsliv. Det er det som er vår kritikk. Hvis hun selv mener at hun har vært aktiv eier, har hun ikke vært det. Det er ikke samsvar mellom det som hevdes i ettertid, og det som hevdes i fortid. Hun hadde ikke beredt grunnen for å være indignert og forbannet når hun ikke hadde sørget for at Aker Solutions ASAs ledelse og styre var klar over at de hadde en informasjonsplikt direkte overfor departementet. Det er noe som statsråden har funnet opp i ettertid. Det er en kritikkverdig embetsførsel av en statsråd, og er bakgrunnen for at vi, sammen med andre, fremmer mistillitsforslaget. Det er embetsførselen til statsråden vi skal kontrollere. Og her har statsråden endret dramatisk sin utøvelse av eierskapet i Aker Holding midtveis i en offentlig prosess. Det er det ikke akseptabelt at en statsråd gjør. Hvis en statsråd ønsker å fremstå som aktiv, og at det er hennes holdning å være aktiv, da må hun være aktiv fra dag én, ikke velge å bekjentgjøre det etter at det er blitt en sak som i realiteten eksploderer i media. Det er denne endringen som er bakgrunnen for at embetsførselen i realiteten ikke har vært akseptabel.

Så har vi i en egen merknad påpekt at Fremskrittspartiet stemte for dette kjøpet. Det var for å sikre norsk eierskap, og fordi vi ønsket at hovedkontoret for et betydelig teknologisk avansert selskap skulle være i Norge. Vi liker ikke tendensen til å bli et land hvor veldig mange selskaper er kontrollert fra hovedkvarter i utlandet – at vi bare skal ha den typen selskaper. Der er vi uenige med andre borgerlige partier, men det står vi ved. Og vi synes at dette i realiteten ble sikret i denne saken gjennom den aksjonæravtalen som sikrer at verken Aker eller staten kan selge sine aksjer før det er gått ti år. Det hadde vært fornuftig.

Det andre som vi for så vidt kritiserer statsråden for, er at hennes offentlige uttalelser bidro meget sterkt til problemer for selskapet. Hun skapte med sterke uttalelser tvil om det var en kvalifisert ledelse i Aker Solutions ASA – hun skapte sterk tvil, og sa vel nesten rett ut at hun var blitt lurt av det andre store selskapet, nemlig Aker ASA, som eier 60 pst. av Aker Solutions ASA, og det skaper negative holdninger til selskapet. Det kan da ikke være et formål for en eier å gi offentlige uttalelser som bidrar til at aksjekursene faller, at tilliten til selskapets styre og ledelse blir svakere, at omdømmet reduseres og at man skaper inntrykk av at en annen aksjonær, som man har en aksjonæravtale sammen med, i realiteten ikke opptrer i samsvar med hva man kan si er etiske og normale regler. Men når man har opptrådt i samsvar med aksjonæravtalen, fordi det ikke har stått noe i aksjonæravtalen om forhåndsinformasjon fra styreleder og konsernsjef til den indirekte minoritetsaksjonæren med 12 pst., da har statsråden i realiteten vist en embetsførsel som vi finner mangelfull og uakseptabel. Det er mange statsråder som vi synes gjør en dårlig politisk jobb, fordi vi ganske enkelt er i opposisjon til Regjeringen – pr. definisjon har vi vel ikke så stor tillit til noen av statsrådene, men vi bruker aldri mistillitsforslag med mindre det har skjedd noe eksepsjonelt, og det er det vi mener har skjedd i denne saken. Statsrådens håndtering av denne saken, snuoperasjonen midtveis og inngåelsen av en avtale som i realiteten gjorde den ekstraordinære generalforsamlingen i Aker Solutions ASA til et rent skuespill, er en embetsførsel som ikke er akseptabel, selv fra en statsråd fra et parti som vi er i opposisjon til. Derfor står vi ved det vi har skrevet i innstilling, og vi står ved vårt forslag, som er fremsatt.

Presidenten: Representanten Carl I. Hagen har tatt opp det forslaget han viste til.

Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [11:00:41]: Representanten Hagen brukte mesteparten av sitt innlegg til å gjenta den kritikken han reiste i påsken, og som ligger i særmerknaden fra Fremskrittspartiet, at statsråden burde forholdt seg i ro. Han går veldig langt i å vise stor forståelse for at Aker ikke informerte på en skikkelig måte, fordi det ikke var skrevet med – nær sagt – små nok bokstaver i aksjonæravtalen.

Det som er situasjonen, er at statsråden får mistillitsforslag mot seg, ikke fordi hun har brutt noen lov, ikke fordi hun ikke har overholdt informasjonsplikten til Stortinget, som ikke er et uvanlig grunnlag, og ikke fordi hun ikke har fulgt opp stortingsvedtak. Jeg tror det må være første gang en statsråd får mistillitsforslag mot seg for måten hun har agert på i det offentlige rom. Hvordan mener Carl I. Hagen at man skal kunne agere på en informasjon man ikke har fått, slik Hagen krever at statsråden skulle ha gjort?

Carl I. Hagen (FrP) [11:01:49]: Det jeg sier, er at når hun i ettertid sier hun skulle ha fått informasjon, og det ikke står i avtalen, er den anklagen som både Svein Roald Hansen og statsråden har rettet mot Aker-systemet, gjort på feilaktig grunnlag. Det har aldri stått i aksjonæravtalen eller blitt sagt fra styremedlem i Aker Holding-styret, fra statens representant, at det skulle gis informasjon. Hun har ingen rett til å klage i det offentlige rom på at hun ikke har fått informasjon, for det har aldri vært meningen at hun skulle få informasjon. Det er mitt poeng. Og så har hun midtveis latt som om hun er lurt, latt som om det er andre som har gjort graverende feil – altså skyldt på andre. Det synes jeg er en uakseptabel embetsutøvelse av en statsråd. Jeg går ut fra at vi alle er enige om at vi skal vurdere alle statsråders embetsutøvelse. Når politiske motstandere går over fra å være – la oss si – dårlige og svake, til å bli uakseptable statsråder fordi de forringer statens eierinteresser, og ikke greier å vise at staten som eier må opptre korrekt, er det helt naturlig og det eneste korrekte at man stiller et mistillitsforslag.

Øystein Djupedal (SV) [11:03:05]: La meg først si at jeg er veldig glad for Fremskrittspartiets ønske om at staten skal være eier i norsk næringsliv. Det er en positiv holdning. Det betyr at Fremskrittspartiet i dette tilfellet er enig med Regjeringen, og det er godt. Det som derimot er mer foruroligende, er at man er veldig uenig på borgerlig side. Dette er bare ett av svært mange punkter der de borgerlige partiene står diametralt mot hverandre. Mens Hagens parti mener at staten skal sitte med eierskap, mener de andre borgerlige partiene at det er en vederstyggelighet og ønsker staten ut. Det vil i så fall være nok et eksempel på hvilket borgerlig kaos vi kan stå overfor hvis de skulle få flertall til høsten, men la nå det ligge.

Mitt spørsmål dreier seg mer om det prinsipielle i dette, ikke akkurat knyttet til Aker-saken som sådan. Gitt en situasjon der statsråden i Næringsdepartementet er fra Fremskrittspartiet, ville det ikke da være naturlig hvis et selskap der staten var eier, hadde tenkt å gjøre en større transaksjon, å ta kontakt med eierdepartementet og informere om hva man hadde tenkt å gjøre? Vil ikke Hagen mene at det hadde vært en naturlig og klok måte å forvalte eierskapet på, å være i dialog med sine eiere?

Carl I. Hagen (FrP) [11:04:16]: Jeg kunne ha lyst til å ta imot den utfordringen fra Øystein Djupedal og snakke om fremtiden, men jeg skal greie å motstå det da det ikke er jeg som bestemmer om fremtiden til Fremskrittspartiet. Det er helt andre som Øystein Djupedal eventuelt må stille spørsmålet til.

Jeg forholder meg til at vi har denne saken til behandling. Jeg kan i realiteten ikke se at når det ikke har vært gitt noen beskjed til styreleder og konsernsjef i Aker Solutions ASA om å gi informasjon, verken i aksjonæravtale, i tidligere kommunikasjon, i eiermøter eller fra statens styrerepresentant i Aker Holding, når det aldri har vært nevnt, til tross for at man visste om 80–90 pst. av disse transaksjonene, ser jeg ingen grunn til at Aker Solutions’ styreleder og konsernsjef av seg selv plutselig skulle finne på å gi informasjon om dette.

Ola Borten Moe (Sp) [11:05:24]: Carl I. Hagen brukte store deler av sitt innlegg til å understreke at staten var tiltenkt en passiv rolle som eier i Aker Holding, og at man burde ha holdt seg unna å kommentere de transaksjonene som skjedde, og stilt spørsmål ved om de var store nok til at det burde ha skjedd. Er Carl I. Hagen enig i at staten til enhver tid er nødt til å ivareta både hensynet til egne verdier, ikke minst fordi man her representerer fellesskapets ressurser, og at man også er nødt til å ta vare på aksjonærfellesskapet? Når det så settes store spørsmålstegn ved transaksjonene som skjedde mellom nærstående selskap i samme interessesfære, er det da ikke bare en rett, men også en plikt for statsråden til å gripe inn for å rydde opp?

Carl I. Hagen (FrP) [11:06:14]: Nei, da er det en plikt for statsråden å vurdere hvorledes hun vil utøve statens eierskap. Hvis hun ønsket å utøve det veldig aktivt, være ekstraordinært informert, som en 12 pst.-minoritetseier indirekte i Aker Solutions ASA, ville hun sørget for at styreleder og konsernsjef var klar over det, at de visste om det. Det gjorde hun ikke. Hun fant på denne aktiviteten etter at det var stilt spørsmål i pressen. Ingen vet hvorfor. Det var vel en herr Eilertsen som først påstod at man hadde sendt over noen dårlige forretninger og dårlige selskaper og brukt de andre som søppelkasse. Hvilken interesse hadde han av å skape det inntrykket i det offentlige rom? Det er mange som kan ha sine agendaer. Der skal statsråden ivareta statens verdier, det er helt riktig. Ved måten hun gjorde det på, reduserte hun verdien. Nå må man bygge opp igjen renommeet til Aker Solutions ASA og Aker-konsernet totalt sett etter at statsråden har bidratt til å redusere omdømmet til dette selskapet. Det er det vi beklager meget sterkt at hun gjorde.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Per-Kristian Foss (H) [11:07:31]: Dette er en kontrollsak som dreier seg om transaksjonene knyttet til forholdet mellom Næringsdepartementet og Aker og Aker Solutions. Kontrollsaken har konkludert med en sterk kritikk av statsrådens embetsførsel. I så måte deler jeg representanten Hagens gjennomgang av denne del av saken. Det dreier seg ikke om en frifinnelse av Aker, som det ble sagt av representanten for det største regjeringspartiet.

Vi har ikke behandlet aksjeloven, og vi har ikke behandlet mindretallsvernet i aksjeloven. Det kan godt tenkes, som flere i den offentlige debatt har tatt til orde for nylig, at det trenger en styrkelse, men det er opp til Regjeringen å komme med utspill av den typen.

Vi har heller ikke behandlet Akers behandling av mindretallsaksjonærer generelt. Det har ikke vært noen sak for kontrollkomiteen. Derfor er det ikke noe grunnlag for å trekke slike konklusjoner som det representanten Svein Roald Hansen gjorde.

Vi har heller ikke behandlet det Stortinget har behandlet tidligere, i 2007, nemlig kjøpet av disse aksjene, men et lite blikk på kjøpet kan nok forklare noe av Næringsdepartementets opptreden. Man må vel kunne si at den – la oss kalle det – regnbueallianse som utgjorde flertallet for å kjøpe, alt fra Fremskrittspartiet via Senterpartiet og Arbeiderpartiet til SV, jo ikke i denne sal tidligere har gitt uttrykk for helt entydige oppfatninger om statlig eierskap, for å si det litt forsiktig. Derfor har nok denne uklarheten også preget statens opptreden i saken. Hvis det, innledningsvis, kan oppfattes som en formildende omstendighet, skal jeg gjerne godta det, men det er altså ikke dette som har vært saken for kontrollkomiteen i denne runden.

Hovedkritikken fra en samlet opposisjon er todelt:

• Staten klargjorde aldri kravet om en tosporskommunikasjon overfor Aker, altså at man ville ha informasjon bak statens styrerepresentants rygg i tillegg til den informasjon som ble gitt til statens styrerepresentasjon.

• Statens reaksjoner overfor Aker var sterkt kritikkverdige, både de unnlatelsessynder som ble begått da man ikke reagerte, og den overreaksjon som så skjedde i etterkant.

Om overreaksjonen var mediestyrt eller ikke, skal jeg i denne sammenheng la ligge, men det var tross alt et betydelig sammenfall mellom at saken ble kjent og kritisert i media, og det at statsråden kom på banen, som det heter, med ganske sterke uttalelser.

Først til det første forholdet, nemlig kommunikasjonen. Det som saksordføreren sier er det vanlige, at man driver informasjon både direkte overfor eier og via statens utpekte styrerepresentasjon. Vel, vel, vanlig og vanlig – det er i alle fall ikke mer vanlig enn at også regjeringspartiene i innstillingen finner grunn til å be om en tydeliggjøring av dette. Det kan ikke være veldig vanlig når det reises et behov for tydeliggjøring selv fra regjeringspartienes side.

Under høringen stilte vi spørsmål om på hvilket tidspunkt i denne prosessen – som altså startet i september i fjor, og endte opp med et vedtak den 30. mars, bekjentgjort en dag senere – Næringsdepartementet gav tydelig uttrykk for at man ønsket en slik direkte kommunikasjon i tillegg til styrerepresentantens informasjoner. Vi fikk aldri noe svar.

Jeg spurte også om statsråden kunne sitere fra eierskapsmeldingen som ble fremlagt av denne regjering, hvor denne dobbeltkommunikasjonen også er tydeliggjort.

Vi har ikke mottatt noen sitater, og jeg ser med spenning frem til statsrådens innlegg, om hun nå har funnet bedre sitater fra eierskapsmeldingen som viser at dette er tydeliggjort. For jeg forutsetter at Aker, som et stort, samfunnsbevisst, samfunnsengasjert konsern er kjent med Regjeringens eierskapsmelding.

Det er vår oppfatning at hovedansvaret for denne mangel på klarhet – og nå bruker jeg ikke mitt eget uttrykk, det var Djupedal som brukte uttrykket «uklarhet» om dette – ligger i departementets håndtering av saken. Det er de som må bære et hovedansvar for dette, og det hovedansvaret ligger på statsråden.

Så til del 2 i kritikken, som altså dreier seg om statsrådens håndtering av saken da den var til behandling i Aker-konsernet. Den 18. september ble det første gang kjent at man planla transaksjoner. Da var ikke alle selskaper nevnt, men selskaper som i dag utgjør hoveddelen av transaksjonene, ble nevnt. Så ble det på eiermøtet senere også informert om dette. Der var riktignok ikke alle selskapene med, men som representanten Hagen sa, Aker Oilfield Services, som da utgjorde omtrent 80 pst. av transaksjonen, var da kjent. Representanter for selskapet har understreket at de spurte uttrykkelig om det var ønsket mer informasjon, og fikk aldri noe spørsmål fra Næringsdepartementet. Det var jo ikke slik at Næringsdepartementet måtte løpe daglig til Aker – det er det ingen som forventer – og spørre om de har noe nytt på gang, men i eiermøte som den nye administrerende direktør avholdt, ble man uttrykkelig spurt om man trengte mer. Ingen reaksjon kom fra Næringsdepartementets side. Og det er i henhold til Næringsdepartementets eget referat fra eiermøtet.

Også frem til selve beslutningen ble fattet, hadde Næringsdepartementet muligheter for å be om ytterligere informasjon. De hadde muligheter for å engasjere uavhengig finansiell ekspertise for å vurdere disse transaksjonene. Så kan man diskutere om det vil være passivitet eller aktivitet, men jeg mener i alle fall at så lenge man har investert 5 milliarder kr, krever selv det å bare bruke vetoretten at man følger med og vurderer om verdien av investeringene på denne måten styrkes, forringes, eller om det er noe midt imellom. Der har Næringsdepartementet betydelig ekspertise internt, men i alle tilsvarende saker tidligere, med større transaksjoner, har man engasjert uavhengig ekspertise for å få en vurdering av dette.

Behovet for å engasjere et uavhengig selskap for å vurdere transaksjonene så Næringsdepartementet først etterpå. Pareto, som er det eneste selskap som har vurdert dette, og som ikke har hatt nære forretningsforbindelser med Aker tidligere, gav jo Næringsdepartementet vurderinger etter at beslutningen ble fattet – altså ikke mens beslutningsprosessen pågikk, men i ettertid. Det mener jeg er en embetsførsel som ikke er noen god ivaretakelse av en stor investering som 5 milliarder kr i Aker representerer. Så Næringsdepartementet kunne handlet, kunne gjort ting på forhånd, ja man kunne sågar bedt om en utsettelse av avgjørelsen for å få vurdert ting nærmere. Det ville jeg hatt betydelig forståelse for. Men da beslutningen var fattet, kontrakten signert, da reagerte man med – slik jeg oppfatter det – en sterk overreaksjon, nemlig med å være forbannet og en rekke andre skjellsord, som jeg ikke skal gjenta her fra talerstolen. På det tidspunkt var imidlertid avtalen bindende. Hva hadde man da å oppnå, annet enn seks uker med voldsomme mediereaksjoner, som åpenbart også har skadet Akers arbeidsplasser, og som jeg ikke synes har styrket tilliten til statens eierskap heller? Og så endte man med å godta det man først hadde vært forbannet på.

Så sier man i ettertid at det bare var prosessen man var forbannet på. Vel, hvorfor brukte da statsråden et uttrykk som at man burde vurdere å «nullstille» transaksjonen? Det dreier seg ikke om behandling på en generalforsamling hvor staten ikke er representert. Det dreier seg rett og slett om å nullstille en avtale, som allerede var signert. Dette styrker ikke tilliten til at det er sakkunnskap som dominerer i statens eierskap. Det er andre del av hovedbegrunnelsen for det forslaget som nå fremmes.

Et mistillitsforslag er sjeldent. Det er et sterkt virkemiddel. Etter min oppfatning er dette et forslag som har kommet til etter grundig overveielse, med god saklig begrunnelse i mangelfull, sterk kritikkverdig embetsførsel. Det er også en samlet komité som faktisk oppsummerer kravene til eierskap på en måte som iallfall gjør at det kan ikke ha vært tydelig hele tiden, og tydelighet og forutsigbarhet er noe som må prege statens opptreden i forvaltning av store økonomiske verdier.

På denne bakgrunn anbefaler jeg Høyres representanter å stemme for forslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [11:17:19]: I Aftenposten 4. april sa Høyres næringspolitiske talsmann, Torbjørn Hansen: «Vi krever en omfattende uavhengig granskning av alle disse transaksjonene, inklusive aktørenes habilitet og selskapsstyring.» Hva mener Per-Kristian Foss om Hagens råd, at statsråden burde vendt det døve øret til og forholdt seg i ro og passiv overfor de transaksjonene som var skjedd, og altså oversett Høyres krav? Det er det ene.

Og det andre: Både Hagen og Per-Kristian Foss viste til at hoveddelen, verdimessig, av transaksjonene var kjent lenge, og det er riktig. Men når det gjelder prinsippet om å sikre en behandlingsmåte som fjerner enhver tvil om fordelsoverføring fra en aksjonær til en annen, er det vel prinsippet som er viktig, ikke nødvendigvis størrelsen på det som kunne være en fordelsoverføring?

Per-Kristian Foss (H) [11:18:24]: Det siste er jeg enig i. Men da undrer jeg meg over hvorfor man ikke nedfelte det i aksjonæravtalen. Det at man f.eks. bruker som en forretningsmetode å foreta overføringer i et AS eid av et ASA-selskap, er ingen ukjent metode, og for dem som har studert hovedeieren i Aker-konsernet grundig, og det regner jeg med at departementet gjorde, er det, skal vi si, en veldig kjent metode. Så hvorfor man da ikke har sikret seg i aksjonæravtalen mot en slik opptreden, er fullstendig uforståelig for meg. Men det understreker til fulle at behandlingen av kjøpet var tilfeldig og ikke preget av den gode saksbehandlingen som vanligvis preger Næringsdepartementet i slike saker. Mitt inntrykk var at initiativet til dette var initiert utenfra, etter press ikke minst fra LO, og det skjedde uten finansiell rådgivning den gang. Derfor står man der man nå står.

Øystein Djupedal (SV) [11:19:28]: Det er interessant å få avdekket i offentligheten hvor stor forskjell det er mellom holdninger til eierskapet fra Høyres representant og fra Fremskrittspartiets representant. Det viser diametralt motsatte syn på hvordan et statlig eierskap forvaltes, og statlig eierskap i sin alminnelighet. Det er interessant å observere, for det er vel vanskelig å tenke seg hvordan man her skal klare å finne en slags framforhandlet løsning på dette, uten at den ene må skifte standpunkt totalt. Den situasjonen håper ikke jeg vi skal oppleve, men la nå det ligge.

Så til det jeg tenkte å spørre representanten Foss om: Det har fra Høyres representanter i denne saken vært brukt uvanlig sterke ord – jeg skal bare ta et lite knippe: Det har vært reist krav om riksrett, man har sagt at dette er tilsvarende russiske oligarker, man har sagt at det har vært «den største skandalen» under den rød-grønne regjering, og Per-Kristian Foss selv har sagt at det ligner på «politisk korrupsjon».

Nå som saken er i ferd med å gå inn for landing, mener Foss at det er dekning for disse ordene Høyre har brukt?

Per-Kristian Foss (H) [11:20:42]: Jeg har ikke behov for å trekke tilbake noen av de uttalelser jeg har gitt i denne saken, men jeg har behov for å si følgende: Skal man sitere en stortingsrepresentant, som i dette tilfellet Torbjørn Hansen, skal man ikke jukse med sitatet. Han har ikke reist noe krav om riksrett. Han har uttalt at han bad om at det ble vurdert. Og det tilligger faktisk kontrollkomiteen til enhver tid å vurdere ansvarsloven. Det har vi gjort, også i denne saken.

For øvrig synes jeg nok kanskje at representanten for SV skal være litt mindre kjepphøy når det gjelder å innkassere med stor begeistring støtten fra Fremskrittspartiet til å kjøpe aksjer i det private næringsliv. Det var ikke den samme glede vi opplevde da Fremskrittspartiet allierte seg med Arbeiderpartiet om engasjementet i IT Fornebu. Da var ikke SV til stede med den samme glede, så dette må være noe SV har lært seg til under den rød-grønne perioden. Det går an å fralære seg det igjen og vende tilbake til mer kritiske tider, da man kunne se på statlig eierskap som et hensiktsmessighetsspørsmål, men som ikke betyr at staten skal hoppe hver gang det kommer en kapitalist og vil ha støtte fra staten.

Ola Borten Moe (Sp) [11:22:01]: Høyres kritikk mot statsråden er særlig rettet mot at man gjennom passivitet har unnlatt å innhente den nødvendige informasjonen i forkant av at transaksjonene ble offentliggjort, faktisk i en slik grad at man mente at hvis man hadde gjort jobben, kunne man ha gitt staten et eget grunnlag for å vurdere både pris og industriell strategi på selvstendig grunnlag.

Selv om man legger Høyres forståelse til grunn for hvordan informasjonsflyten skulle gå, nemlig gjennom statens representant i styret, vet vi jo at denne informasjonen først ble henne til del den 25. mars, altså en uke før transaksjonene ble offentliggjort. Mener Foss på bakgrunn av det at det er en rimelig kritikk å reise at man både skulle ha vurdert dette på eget grunnlag, både i forhold til pris og industriell strategi, og så meldt dette tilbake til selskapet?

Per-Kristian Foss (H) [11:23:05]: Det er ikke riktig at man først fikk den informasjonen den 25. mars. Hoveddelen av transaksjonen ble kjent den 13. mars, og da hadde det allerede blitt opplyst om store transaksjoner på gang i september foregående år, så det kom ikke som et sjokk på departementet at dette skulle skje. Jeg har ikke behov for annet enn å sitere hva en samlet komité setter av krav til eierskap. Det står i innstillingen:

«Komiteen vil videre understreke nødvendigheten av at staten, (…), som eier deltar aktivt og tydelig med klare, velbegrunnede og selvstendige standpunkter knyttet til større strategiske industrielle disposisjoner i selskapet.»

Det er jeg helt enig i. Det har også Fremskrittspartiet underskrevet, og nåværende regjeringspartier. Men en forutsetning for å kunne gjøre dette er at man i alle fall følger med i timen, at man holder seg informert, at man stiller spørsmål, og at man engasjerer uavhengig ekspertise for å gi råd. For staten å stille opp som minoritetseier overfor en stor, sterk, tøff og profesjonell strategisk eier som Røkke, krever både at man følger med i timen, og at man har kunnskaper om hva som foregår. Staten har ikke gjort noen av delene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ola T. Lånke (KrF) [11:24:38]: I 2007 vedtok Stortinget med stemmene til Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet å kjøpe 30 pst. av Aker Holding. Dette var et nyopprettet holdingselskap, hvis eneste formål var å eie drøyt 40 pst. av Aker Solutions. Staten og Aker ASA forpliktet seg til å eie aksjene i minst ti år. Begrunnelsen for kjøpet, slik det framgår av St.prp. nr. 88 for 2006–2007, var å sikre kompetanse og eiermiljø i Norge i et langsiktig perspektiv og gi et godt fundament for utvikling av den industrielle kompetanse selskapet besitter.

Næringskomiteens flertall skrev i innstillingen at «denne saken er et godt eksempel på at Regjeringen fører en aktiv næringspolitikk.»

Dette oppkjøpet ble gjenstand for sterk kritikk, både fra uavhengige fagpersoner og fra opposisjonen. Kristelig Folkeparti er generelt tilhenger av statlig eierskap for å sikre naturressurser, hovedkontorfunksjoner og viktige kompetansemiljøer i Norge. Men det må skje på ryddige vilkår.

Kristelig Folkeparti gikk sterkt imot dette oppkjøpet fordi det var mangelfullt begrunnet, fordi prisen var for høy, og fordi det gav staten for liten innflytelse. Kristelig Folkeparti var kritisk til at staten ikke benyttet seg av eksterne rådgivere til kvalitetssikring. Vi mente også det kunne føre til uheldige bindinger når staten gikk inn som direkte eier i det største leverandørselskapet på norsk sokkel.

Kristelig Folkeparti understreket dessuten under stortingsbehandlingen at dersom oppkjøpet fikk flertall, var det avgjørende at staten ikke ble en sovende partner, men aktivt sikrer statens verdier i den utstrekning det er mulig.

I april 2009 kom så nyheten om at Aker Solutions gjennomførte et større aksjekjøp i fem selskaper fra Aker ASA. Transaksjonen ble negativt mottatt på børsen, og aksjekursen i Aker Solutions ASA gikk ned 15 pst. Det ble hevdet at Aker Solutions betalte overpris for aksjene, og tidligere hedgefondforvalter Kjell Erik Eilertsen mente i Dagens Næringsliv 3. april 2009 at Røkke brukte Aker Solutions som «søppelkasse». Dette har også vært nevnt av tidligere talere.

Kristelig Folkeparti mener at den enigheten som ble oppnådd mellom Aker, Saab, Investor og Nærings- og handelsdepartementet 11. mai 2009 ikke innebærer reelle endringer med hensyn til vedtaket av 1. april 2009, bortsett fra at saken skal behandles på generalforsamling i Aker Solutions ASA, og at staten gjennom avtalen har forpliktet seg til å stemme for transaksjonene.

Vi kan ikke se at det gjennom de drøftelser som har foregått mellom staten og Aker siden vedtaket 1. april 2009 og avtalen av 11. mai 2009, har skjedd noen substansiell endring av de vedtak som statsråd Brustad reagerte så sterkt imot.

Kristelig Folkeparti registrerer også at avtalen av 11. mai på de fleste punkter er i strid med de anbefalinger som fremgår av Paretos rapport, som ble bestilt av Nærings- og handelsdepartementet etter offentliggjøring av transaksjonene.

I sitt brev til komiteen av 15. mai henviser konsernsjef Øyvind Eriksen til møtet med departementet av 13. mars 2009, hvor departementsråden tok opp spørsmål rundt aksjonæravtalen. Eriksen uttaler i sitt brev:

«Vi kunne vanskelig oppfatte departementsrådens påpekning annerledes enn at det var styret – og ikke eierne – i Aker Holding som vi skulle forholde oss til».

Dette står i klar kontrast til departementets presisering overfor komiteen om at det vanlige er at styreleder og/eller daglig leder kommer og informerer eier om saker av strategisk interesse eller av ellers viktig betydning for selskapet.

Det synes å ha vært uklarhet om rapporteringsrutiner mellom Nærings- og handelsdepartementet og Aker-ledelsen. Kristelig Folkeparti kan ikke se at Nærings- og handelsdepartementet på noe tidspunkt har klargjort overfor Aker at man forventer direkte informasjon til departementet fra styreleder og/eller daglig leder i tillegg til den informasjon som gis til statens styrerepresentant. På spørsmål under høringen, og senere i brev til komiteen av 3. juni 2009, kunne statsråden heller ikke vise til at dette er klargjort i eierskapsmeldingen.

Nærings- og handelsdepartementet kan heller ikke godtgjøre at styrerepresentanten oppnevnt av staten var gjort kjent med dette behov for direkte informasjonskanal mellom Aker og departementet i tillegg til den informasjonen hun selv stod for. Kristelig Folkeparti mener hovedansvaret for denne uklarheten påhviler Nærings- og handelsdepartementet.

Kristelig Folkeparti forutsetter at det for fremtiden er en bedre dialog mellom eiere i forkant av denne typen transaksjoner, og at det er enighet før og ikke etter at transaksjonene er annonsert. Vi regner også med at det blir avklart hvordan og mellom hvem dialogen skal skje, i forkant.

Saken ble gjennom sin representant i styret for Aker Holding kjent med planlagte interne transaksjoner i Aker som ville berøre Aker Solutions ASA, allerede 18. september 2008. Den 24. februar 2009 ble det kjent at ledelsen i Aker Solutions ASA hadde planer om å kjøpe seg opp i Aker Oilfield Services AS. Videre ble det på eiermøte 13. mars 2009 orientert om størstedelen av de planlagte transaksjoner. Staten var på dette møtet representert med fire representanter for Nærings- og handelsdepartementet. Disse hadde ikke innvendinger til saksbehandlingen og bad heller ikke om ytterligere informasjon til departementet.

Det ble også holdt møter mellom styrerepresentanten oppnevnt av staten og Nærings- og handelsdepartementet 25. mars, og mellom Aker Holding og departementet 30. mars. Departementet har hatt alle muligheter til å skaffe seg tilstrekkelig informasjon om transaksjonene og behandlingsmåten i hele denne perioden, men har unnlatt å gjøre det.

Kristelig Folkeparti mener at departementet hadde mulighet til å engasjere uavhengig finansiell rådgiver for å vurdere strategi og pris for transaksjonene før vedtak ble fattet. Dette kunne gitt staten grunnlag for å vurdere både pris og industriell strategi i oppkjøpene på et selvstendig grunnlag før vedtak ble fattet i selskapet.

Departementet forholdt seg i stedet passivt både til behandlingsmåte og verdivurdering. Kristelig Folkeparti mener at denne mangel på engasjement og aktivitet fra statsrådens side er sterkt kritikkverdig og ikke er egnet til å ivareta statens interesser.

Statsråden utviste først aktivitet og reaksjon etter at transaksjonene ble offentlig kjent og utsatt for til dels sterk kritikk. På dette tidspunkt var imidlertid vedtak fattet og avtale signert. Departementets reaksjon kom for sent til at vedtaket om transaksjonene kunne omstøtes. Dermed var vedtak fattet uten at departementet hadde foretatt en selvstendig vurdering av transaksjonene, slik man i ettertid har sett behov for.

Kristelig Folkeparti setter pris på at det under behandlingen av saken har framkommet bred politisk enighet om at Aker-saken understreker behovet for et aktivt og bevisst eierskap fra statens side, i tråd med eierskapsmeldingen, og det er behørig understreket også av saksordfører Øystein Djupedal tidligere i debatten.

Kristelig Folkeparti har særlig merket seg at en samlet komité, altså inklusive regjeringspartienes representanter, mener at

«saken illustrerer behovet for en tydeliggjøring av statens klare forventninger som eier med hensyn til omfanget av selskapsinformasjon av strategisk eller industriell karakter, hvordan staten skal informeres, hvem som plikter å informere, og tidspunktet for en slik informering».

Videre sier komiteen at den vil

«understreke nødvendigheten av at staten som eier, på linje med andre industrielle eiere, deltar aktivt og tydelig med klare, velbegrunnede og selvstendige standpunkter knyttet til større strategiske industrielle disposisjoner i selskapet».

Kristelig Folkeparti tar dette som et klart signal om at en samlet kontroll- og konstitusjonskomité, og heller ikke regjeringspartiene, er fornøyd med den måten Regjeringen har håndtert eierskapet i Aker Holding på.

Statsrådens handlemåte når det gjelder ivaretakelse av statens eierskap i Aker Holding, har ut fra de begrunnelser jeg her har gitt uttrykk for, ikke vært egnet til å ivareta statens interesser, og er sterkt kritikkverdig. Kristelig Folkeparti beklager derfor statsrådens håndtering av saken.

Regjeringspartiene prøver i innstillingen – og jeg synes vel også her i salen i dag – å latterliggjøre mistillitsforslaget som fremmes. Mistillit er noe de fleste partier i Stortinget ikke fremmer i utide, det tror jeg vi er klar over. Så vidt jeg har brakt på det rene, har det ikke vært fremmet noe slikt forslag siden mot forrige Stoltenberg-regjering i 2000. Og det var et forslag fra kun ett parti.

Mistillit er alvor. Når Kristelig Folkeparti fremmer det i konkrete saker, har en statsråd begått handlinger som er sterkt kritikkverdige, eller unnlatt å gjøre noe, som også får alvorlige konsekvenser. I denne saken er det, som jeg har beskrevet i innlegget mitt, det som har skjedd.

Jeg forventer at statsråden her i salen viser en helt annen holdning og tar selvkritikk, i motsetning til det som har vært tilfellet så langt i denne saken.

Ola Borten Moe (Sp) [11:35:24]: Denne saken startet jo for to år siden, da staten sikret seg avgjørende innflytelse over et av et av Norges største og viktigste selskap gjennom erverv av i overkant av 12 pst. av aksjene. Tidligere Aker Kværner, nå Aker Solutions ASA, representerer et nasjonalt kompetansemiljø innenfor en av Norges klart viktigste næringer. Avtalen fikk som kjent bred tilslutning i Stortinget. Alle partier, utenom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, stemte for kjøpet.

I vinter ble det gjennomført flere transaksjoner internt i Aker-sfæren, fra Aker ASA til Aker Solutions AS, et heleid datterselskap av Aker Solutions ASA. Transaksjonene berørte disse selskapene. Det var Aker Oilfield Services til ca. 1 milliard kr, Aker DOF Deepwater til 250 mill. kr, ODIM til 0,5 milliarder kr, Midsund Bruk til knapt 100 mill. kr, og endelig en økt eierandel i Aker Clean Carbon til knapt 50 mill. kr. Samlet sett hadde dermed disse oppkjøpene en verdi på rundt 2 milliarder – altså betydelige beløp og et betydelig omfang enten vi måler i penger eller i aktivitet.

Disse transaksjonene ble gjennomført uten at staten som eier verken var informert eller konsultert på forhånd av selskapet eller av styret, og de hadde derfor heller ikke hatt mulighet til å vurdere konsekvensene av transaksjonen.

Da saken ble kjent gjennom børsmelding den 2. april, var derfor en av selskapets store eiere ukjent med så vel omfang som den industrielle tenkningen som lå bak. På det tidspunktet hadde det ikke vært noen direkte kontakt mellom verken daglig leder eller styreleder og departementet der full informasjon om transaksjonene ble gitt. Opposisjonen mener at dette er statsrådens skyld og ansvar, et standpunkt jeg mener det er vanskelig å finne dekning for.

Det hadde vært kontakt mellom staten ved departementet og selskapet flere ganger gjennom vinteren, uten at full informasjon om transaksjonene ble gitt. Den 13. mars er en viktig dato i denne sammenheng. Da var det møte mellom eierne i Aker Holding. Det ble gitt en generell orientering om selskapets strategi, virksomhet og organisering. Mot slutten av møtet ble enkelte eierspørsmål tatt opp. Det ble orientert om at man planla å kjøpe seg opp i Aker Oilfield Services, en informasjon som ikke var ny, siden dette var kunngjort i selskapets fjerdekvartalsrapport den 24. februar. Det ble ikke orientert om pris, framdrift eller andre vilkår, og interessant nok ble det heller ikke nevnt noe om de andre transaksjonene, ifølge departementet. Derimot ble det fra departementets side understreket hvor viktig det var med ryddighet i denne transaksjonen spesielt og i andre transaksjoner med nærstående generelt. Videre ble Aker Solutions ASAs ansvar for å sørge for ta det ikke kunne rettes kritikk mot transaksjonene, og betydningen av at verdifastsettelser måtte kunne dokumenteres, ble understreket.

Den 27. mars er det møte mellom Berit Kjøll og departementet i forkant av generalforsamlingen med temaet styrearbeidet i selskapet i sin alminnelighet. Her ble transaksjonene i Aker Oilfield Services på nytt tema. Kjøll mente at handelen var industrielt riktig, og at den ville bli gjennomført på riktig vis – dette på bakgrunn av korte, muntlige orienteringer i styremøtene 18. september 2008 og 24. februar 2009. I forkant av møtet etterspurte Kjøll mer informasjon fra daglig leder for bedre å kunne informere departementet. Dette ble gitt i form av en e-post med et vedlegg på 27 sider, der de fire andre transaksjonene ble omtalt. Dette var på det tidspunkt helt ny informasjon for Kjøll. Av den grunn og på grunn av den medfølgende beskjeden om at hun var satt på selskapets innsideliste, ble denne informasjonen ikke gitt videre til departementet.

Den 30. mars var det ordinær generalforsamling i Aker Holding med helt ordinære saker. Her spurte Kjøll styrelederen om å ta opp transaksjonene som skulle behandles i styremøtet senere på dagen. Styreleder Øyvind Eriksen orienterte om deler av selskapets strategi i tillegg til den allerede kjente transaksjonen med Aker Oilfield Services. Så ble det nevnt kjøp av aksjer i Odin og en rettet emisjon mot Aker Clean Carbon. Det ble ikke gitt annen informasjon om transaksjonene. Departementet svarte at man normalt ikke mottar informasjon fortløpende, men at det forventes at selskapet selv tar kontakt når det foreligger informasjon som er relevant for eieren. Det ble ytterligere understreket at det er selskapets ansvar å ta kontakt med eieren når de vurderer at behov for å gi informasjon oppstår. Dette var ikke et forberedt møte. Det ble gjennomført etter initiativ fra Kjøll, og det ble avholdt kun en time før styremøtet.

På styremøtet i Aker Holding den 30. mars ble det orientert om transaksjonene. De svenske eierne skulle få en orientering om transaksjonene, der Kjøll umiddelbart bad om å få delta. Orienteringen ble gjennomført, vel å merke uten at Kjøll ble invitert til å være med.

Den 1. april tok Kjøll så kontakt med departementet og orienterte pr. telefon om de transaksjonene som skulle gjennomføres, med bakgrunn i den orienteringen som ble gitt på styremøtet den 30. mars.

Den 2. april sendte så Aker Solutions ASA og AS ut børsmelding der det fulle omfanget av de fire transaksjonene og emisjonen ble gjort kjent, dessuten at dette var tenkt finansiert gjennom et større obligasjonslån med Aker ASA som største långiver. Det var altså først gjennom denne børsmeldingen at staten som eier ble gjort kjent med hva som var gjort, direkte fra selskapets side.

Fra den 2. april er det rimelig godt kjent hva som har skjedd, ikke minst gjennom fyldig dekning i pressen.

Begrunnelsen for mistillitsforslaget ligger i hovedsak, i hvert fall for deler av opposisjonen, i det som skjedde før 2. april. Det er derfor all grunn til å stoppe her.

Staten har forankret styringen av sitt eierskap gjennom eierskapsmeldingen, aksjeselskapslovgivningen og norsk anbefaling for eierstyring av selskapsledelse og statens prinsipper for godt eierskap. Et sentralt prinsipp er at eierbeslutninger tas i generalforsamling. Det er selskapets plikt å orientere eieren, enten gjennom daglig leder eller styreleder, om spørsmål som er relevante for eieren. Statens styrerepresentant erstatter ikke den kontakt som det tilligger selskapet å ha direkte med departementet. En aksjeeieravtale som den som foreligger her, vil ikke komme i stedet for, men i tillegg til de prinsippene som gjelder. Staten har et omfattende eierskap i mange børsnoterte selskap og lang erfaring med å håndheve denne type informasjon og prosesser. Meg bekjent har manglende informasjonsutveksling mellom selskap og eier ikke vært et problem tidligere.

I denne saken bør det, ut fra de opplysningene som foreligger, være rimelig greit å konkludere med at selskapet ikke hadde noe ønske om eller vilje til å dele denne informasjonen med eieren, langt mindre drøfte det reelle innholdet. Argumentasjonen som selskapet selv anfører, nemlig at det er statens styremedlems ansvar å holde eieren informert, er etter mitt skjønn tynn. For selv om man tar utgangspunkt i Aker ASAs forståelse av hvordan informasjonsflyten skulle gå, nemlig via statens styrerepresentant, tilfløt det ikke styrerepresentanten dekkende informasjon før fem dager før det ble orientert om saken i Aker Holdings styremøte. Tvert imot er det mitt inntrykk at man fra selskapets side har brukt en god del ressurser på å finne ut at det ikke er nødvendig med en behandling i generalforsamling i Aker Solutions ASA, og dermed vedtakssak i styret i Aker Holding AS. Det er fra Aker Solutions side innhentet råd om dette fra to eksterne rådgivere. Begge statens rådgivere konkluderer for øvrig med at dette var en sak for generalforsamlingen.

Sett i lys av dette er derfor opposisjonens kritikk av statsråden merkelig. Forutsetningen for den er nemlig at dette var tilgjengelig informasjon, som dermed kunne danne grunnlaget for muligheten «til å engasjere uavhengig finansiell rådgiver for å vurdere strategi og pris for transaksjonene før vedtaket ble fattet.»

Dette kunne igjen gi staten grunnlag for å vurdere pris og industriell strategi i oppkjøpene på selvstendig grunnlag før vedtak ble fattet.

Det er krevende å skulle engasjere en finansiell rådgiver for å gjennomgå transaksjoner man ikke har informasjon om, for så å bruke dette som grunnlag for å foreta egne vurderinger på pris og industriell strategi. Dette er etter Senterpartiets skjønn kritikk som ramler på sin egen urimelighet.

Mindre krevende blir det ikke når vi ser Fremskrittspartiets tilnærming: Først kritiserer de – sammen med de andre partiene – statsråden for å ha vært for passiv, så – i en egen merknad – for å ha vært for aktiv. For å bruke en metafor fra meteorologien: Statsråden blir her utsatt for nordavind fra alle kanter.

Statsråden har fått uvanlig krass kritikk fra mange hold for håndteringen etter 2. april. I innstillingen er dette tonet noe ned. Det er oppsiktsvekkende i seg selv når vi tar høyde for både styrken og intensiteten i kritikken som kom. Fremskrittspartiet og Øyvind Korsberg mente at Brustad måtte komme seg ut av snøhula og rydde opp, Høyre og Torbjørn Hansen mente at statsråden muligens kunne stilles for riksrett, selv om det var litt uklart hvilke lover hun eventuelt hadde brutt, mens Venstre og Sponheim nøyde seg med metaforer innenfor plantelivet og med å omtale seg selv i tredje person sammen med statsministeren. Ikke bare er kritikken kraftig forstummet, den er også gitt et helt nytt innhold etter hvert som saken har utviklet seg. Nå er det som kjent manglende håndtering i forkant som er problemet.

Det eneste opposisjonen klarer å samle seg om, er selve mistillitsforslaget og – sammen med oss – behovet for et aktivt statlig eierskap, der staten som eier tar klare, velbegrunnede og selvstendige standpunkt knyttet til større strategiske industrielle disposisjoner i selskapet. Det siste er greit å ha med seg, all den tid det tradisjonelt er regjeringspartiene som har tatt til orde for en slik utøvelse av statlig eiermakt. Og hvis dette er opposisjonens kraftsamling i forkant av høstens valg, spår jeg fire nye år for sittende regjering.

Det er etter mitt skjønn derfor liten tvil om at dette utelukkende er et spill der formålet er å ramme en statsråd som lite annet har gjort enn jobben sin, en statsråd som har stått i stormen og ivaretatt fellesskapets verdier og aksjefellesskapets rettigheter. Ingenting er oppnådd, sier opposisjonen. Vel, verdifastsettelser er kvalitetssikret av utenforstående part. Transaksjonene ble gjenstand for behandling i generalforsamling, og aksjonæravtalen skal endres slik at man unngår denne type hendelser i framtiden. Det er lett for Senterpartiet å støtte Sylvia Brustad i denne saken.

Jeg vil for egen regning tilføye at jeg er enig med Øyvind Eriksen i Aker ASA når han skriver i brev til komiteen at

«store belastninger kunne vært unngått hvis Aker aktivt hadde utvirket at Aker Solutions selv var part slik at transaksjonene ble forelagt for generalforsamlingen».

Det er uhyre viktig at transaksjoner mellom nærstående selskaper i samme sfære blir gjennomført på en måte som gjør at det ikke kan stilles spørsmål ved dem, slik vi har sett her.

For staten som eier er det etter mitt skjønn to forhold som er avgjørende. For det første må staten alltid kunne dokumentere at den ivaretar sine verdier på en god måte. Om verdier går tapt eller forvitrer, er det fellesskapets ressurser som forsvinner, og de som stiller verdiene til disposisjon, har ikke gjort det direkte eller bevisst, men gjennom demokratiske valg og innbetaling av skatt. Dermed blir dette et hensyn som påhviler staten i særlig grad. For det andre må staten alltid sikre at alle aksjonærers interesser blir ivaretatt – ikke bare de store, eller at enkelteiere beriker seg på bekostning av aksjefellesskapet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er akkurat det Sylvia Brustad har gjort i denne saken, gjennom å få en ny gjennomgang av verdifastsettelser og få saken til behandling i generalforsamlingen.

Har vi så i etterkant noe å lære av dette fra vår side? Ja, og det synes jeg både statsråden og komiteen har tatt tak i på en god måte. Det er behov for å klargjøre forventninger og rutiner i forhold til informasjonsutveksling. Likeså at dialogen mellom eiere blir bedre, slik at det er enighet før og ikke etter at transaksjonene er annonsert. Det er òg viktig å føre i margen at støy av den størrelsen vi her har sett, ikke er heldig for selskapet. Fokus i selskapet ligger på verdiskaping, på arbeidsplasser og utvikling, og at man over tid får et helt annet fokus, er åpenbart i forhold til den svært viktige jobben som må gjøres hver eneste dag i selskaper av denne størrelsen. Dette er et ansvar som påligger alle parter i et eierfellesskap, og staten vil alltid ha minst like store krav til prosess og dokumentasjon som andre eiere, av ovenfornevnte årsaker.

Mistillitsforslag er ingen lek. Utenom riksrettstiltale er mistillitsforslag Stortingets viktigste og mest potente våpen overfor den utøvende makt, både overfor enkeltstatsråder og regjeringen under ett. Tidvis har mistillitsforslag endret norsk politisk historie. Det klassiske eksemplet er mistillitsforslaget fra mindretallet i kommunalkomiteen og skog-, vassdrags- og industrikomiteen mot regjeringen Gerhardsen den 23. august 1963, etter gruveulykken i Kings Bay på Svalbard. Det forslaget ble vedtatt med 76 mot 74 stemmer og førte til at regjeringen søkte avskjed. Siden ble norsk politikk varig endret. Lyng-regjeringen viste at Arbeiderpartiet ikke var ment å styre for alltid. Det mistillitsforslaget er ett av over 60 siden annen verdenskrig. Det var et reelt mistillitsforslag, ment på ramme alvor, fremmet i forbindelse med en alvorlig sak – og det fikk konsekvenser.

Dagens mistillitsforslag blir ikke noe vannskille i norsk politisk historie – i beste fall blir det en historisk parentes. Etter beste evne har jeg lett etter paralleller, noe å sammenlikne med. Mitt stalltips er at det kommer i samme divisjon som flere av mistillitsforslagene som representanten Carl I. Hagen har fremmet. Den 19. november 1974 fremmet han mistillitsforslag mot utenriksministeren angående utenriksministerens redegjørelse. Det ble forkastet mot én stemme – sannsynligvis Hagen selv. Etter at Fremskrittspartiet bidrog til å felle Willoch-regjeringen, prøvde Hagen åpenbart å gjøre det godt igjen gjennom en serie mistillitsforslag mot regjeringen Brundtland. Det første i rekken satte han fram allerede under trontaledebatten den 20.–21. oktober 1986. Forslaget ble, som kjent, ikke bifalt, mot 2 stemmer. Det er dermed nytt fra den kanten når Carl I. Hagen sier at mistillitsforslag ikke skal fremmes i utide.

Når skal Stortinget så fremme mistillitsforslag? Jo, når Regjeringen har brutt opplysningsplikten overfor parlamentet, handlet i strid med Stortingets vilje, føringer og lovvedtak. Vi kommer ikke unna ordet «alvor» i denne sammenhengen. Mistillitsforslaget mot statsråd Brustad kommer til kort målt opp mot alle disse kriteriene. Først og fremst virker det skreddersydd for media, og bortenfor Stortingets plikt til å opptre seriøst, alvorlig og til og med anstendig. Samtidig krever et slikt forslag i seg selv alvorlig ettertanke og nøye vurdering. For min egen del har jeg kommet til at jeg ikke kunne ha støttet det, selv om jeg hadde representert et opposisjonsparti. Det er for tynt, for useriøst og for vanskelig å ta på alvor.

Hamsun skrev at om hundre år er allting glemt – vel å merke med unntak av akkurat den setningen. Dagens mistillitsforslag vil være borte fra det kollektive minnet i god tid før hundre år har passert. Skjønt, hvem vet? Kanskje dukker det opp som et eksempel på meningsløse og dødfødte mistillitsforslag, akkurat som Hagens mistillitsforslag mot utenriksministeren i 1974.

Det blir ikke skrevet viktig politisk historie her i dag. Vi er lysår unna Kings Bay-saken. Ansvaret ligger hos opposisjonen. De har sikkert gjort som best de kunne. Det er deres unnskyldning. Det er også deres dom, for å sitere en av de fremste som har hatt sitt virke her i denne salen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP) [11:54:11]: Fristelsen ble for stor da jeg hørte representanten Borten Moes leksjon om tidligere mistillitsforslag og synspunkter. Jeg vil bare minne om at i denne perioden er dette det første mistillitsforslaget. Så det er lenge siden vi har fremsatt det i utide – noe vi for øvrig aldri har gjort, og noe jeg aldri har gjort.

Jeg husker også godt det første i 1974. Det er helt riktig at det bare fikk én stemme. Det var fordi jeg slo et slag for en mye mer aktiv holdning overfor Sovjetunionens okkupasjon av de tre baltiske land, som jeg syntes var unnfallende. Jeg er veldig glad for at den holdningen jeg stod for den gang, senere har vunnet frem.

Så jeg vil spørre Ola Borten Moe: Hvor i all verden har han fått det fra at jeg har vært med på å felle regjeringen Willoch? Regjeringen Willoch stilte et kabinettspørsmål. Jeg hadde intet ønske om at den skulle gå av. Til og med etter at Willoch hadde erklært at han ville gå av, bad jeg ham om at vi måtte få en annen borgerlig regjering med en annen statsminister. Så vil Ola Borten Moe være så snill å bekrefte hvor i all verden han har det fra at jeg har felt den regjeringen. Man feller nemlig med mistillitsforslag – det er felling av en regjering. Det å ikke bøye av for et kabinettsspørsmål, er ikke å felle regjeringen.

Ola Borten Moe (Sp) [11:55:19]: Vi beveger oss vel nå strengt tatt i ytterkanten av hva denne saken handler om. Men Hagen har rett i at regjeringen Willoch stilte et kabinettsspørsmål på bensinavgiften. Det valgte Hagen ikke å rette seg etter, med den konsekvensen at regjeringen Willoch gikk og regjeringen Brundtland kom. I mitt hode har derfor Hagen et klart ansvar for at Willoch gikk av som statsminister i 1986.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Lars Sponheim (V) [11:56:13]: Den sittende regjering gikk til valg på en aktiv næringspolitikk. Etter fire år kan vi oppsummere den aktiviteten til nesten utelukkende å være å sende ut forvirrende signaler om hva og hvordan statlig eierskap skal være.

Vi har hatt saker som opsjoner i Hydro, hvor det visstnok var riktig av staten å gripe inn, om ny styreleder i Statoil, hvor det først var feil, men deretter riktig av staten å gripe inn, om oljesand i StatoilHydro, som det visstnok ikke var riktig av staten å gripe inn i, flere saker knyttet til Telenor og en statlig innsatt dørfabrikk i Årdal, for å ta et lite, skjønnsomt utvalg. Om staten har vært eneeier, majoritetseier eller minoritetseier, har vært sauset sammen i en eneste stor rød-grønn røre, hvor svaret uansett spørsmål er aktiv næringspolitikk.

Framfor alt har vi den saken vi behandler i dag: Statens eierskap i Aker Holding, et eierskap som i dag framstår som enda mindre fornuftig enn det gjorde da det ble tvunget gjennom av stortingsflertallet. Det er som Bergens Tidende skrev lett filosofisk på lederplass den 18. april i år:

«Vi eier, altså er vi»

Jeg har tidligere sagt at denne saken er den største rød-grønne skandalen i denne fireårsperioden. Skandalen er først og fremst at staten i det hele tatt ble eier i Aker og den manglende prosess som var i forkant av det statlige oppkjøpet, både hva gjelder pris og manglende ekstern kvalitetssikring, men også avtaleverket mellom de ulike eierne i Aker Holding. Ettertiden har jo vist at det er et avtaleverk som absolutt ikke er bra nok, noe statsråd Brustad også har innrømmet.

Dette er i og for seg en kritikk som først og fremst bør rettes mot tidligere næringsminister Dag Terje Andersen. Men når Venstre likevel slutter seg til og vil stemme for mindretallsforslaget, som uttrykker mistillit mot statsråd Brustad i dag, er dette basert på svært passiv og uryddig håndtering fra statsrådens side. Jeg har lyst til å legge til: Som flere har vært innom, er det ikke dagligdags å ha et mistillitsforslag til behandling. Og det er definitivt ikke dagligdags i denne salen at et mistillitsforslag vil få støtte fra det som er et stort mindretall, ja, partier som faktisk hadde flertall bak seg ved valget, men som i denne salen utgjør et stort mindretall. Forsøk fra enkelte representanter fra Regjeringen og regjeringspartiene på å hovere over behandlingen av dette mistillitsforslaget, at det er et taktisk spill osv., har gjort meg rimelig opprørt. For det er manglende respekt for det samme mindretallet og mindretallets partier, som definitivt ikke bruker noe mistillitsforslag i utrengsmål eller har noen andre motiver bak mistillitsforslaget enn det som direkte står i innstillingen og er knyttet til statsrådens embetsførsel. Det er rett og slett så vidt det er flertall for å si i klartekst at denne statsråden ikke har Stortingets tillit. Det burde ingen hovere over, så sjelden som mistillitsforslag fremmes. Det er en alvorlig situasjon når Stortinget ved navnopprop senere skal stemme over et mistillitsforslag. Sist jeg var i en slik situasjon, satt jeg på regjeringssiden i Bondevik I-regjeringen, og opplevde at en regjering måtte gå fordi man skulle tvinges til å endre forurensningsloven til å tillate mer forurensing.

Så tilbake til Aker-saken: Allerede den 18. september 2008 ble staten, gjennom sin representant i styret, kjent med planer om interne transaksjoner i Aker. Flere møter senere ble ytterligere informasjon om dette gitt. Staten gjorde ingenting for å stoppe, hindre, utrede eller få mer informasjon om dette før saken ble kjent gjennom en børsmelding fra Aker 2. april, og i mediene dagen etterpå. På dette tidspunktet var vedtak fattet og avtale signert – helt lovlig og legitimt, skulle det vise seg.

Etter noen dager med pressestøy våkner næringsminister Sylvia Brustad øyensynlig 5. april og iverksetter en uavhengig gransking. To dager senere sier Brustad at hun mener transaksjonene mellom Aker og Aker Solutions må kanselleres. Staten, gjennom næringsministeren, engasjerte også selskapet Pareto til å gjennomgå de finansielle sidene ved transaksjonene. På tross av at begge disse rapportene konkluderer med at transaksjonene var ulovlige og verdifastsettelsen for høy, valgte staten og statsråd Brustad ensidig å legge vekt på Akers egen rapport fra selskapet USB Investment Bank, som konkluderte med at transaksjonene var gjennomført «fair». Hvorfor statsråden i påsken var «forbanna og frustrert», iverksatte undersøkelser både om lovligheten av vedtakene, gjennom Selmer, og om verdifastsettelsen, gjennom Pareto, for deretter ikke å bry som om konklusjonene i disse egeninitierte, eksterne utredningene, er fortsatt et ubesvart spørsmål.

Det vi står igjen med, er en statsråd som i realiteten har gått fra å være «forbanna», til å legge seg paddeflat for Røkke og Aker, og som prøver å framstille det som en seier at det ble en generalforsamling – en generalforsamling som staten, for det første, var helt uinteressert i, og der det, for det andre, ikke ble beveget på et komma i de avtaler som er inngått.

Hva kan vi lære av denne saken? For meg er det en del momenter som vil være viktige i framtiden. Statlige oppkjøp fører til at vi får en betydelig maktkonsentrasjon på statens hånd. Det fører til uryddige forhold, ved at staten sitter på flere sider av bordet samtidig. Derfor må vi i det minste ha prinsipielle debatter i forkant av et oppkjøp av denne typen. Det er stor forskjell på eierskap i denne typen selskaper, med deres kultur, og eierskap i de tradisjonelle statsbedriftene, der det er åpenbare historiske og politiske begrunnelser for det statlige eierskapet.

Jeg vil stoppe opp ved det som har vært et sentralt poeng i debatten, nemlig spørsmålet om kommunikasjon og det som representanten Foss kalte tosporskommunikasjon. Jeg synes ikke det er kommet tydelig nok fram i debatten at statens oppkjøp i Aker – staten som minoritetsaksjonær i Aker sammen med én stor og dominerende majoritetsaksjonær – er noe grunnleggende nytt når det gjelder statlig eierskap. Vi skal huske at det meste av det statlige eierskapet, som Næringsdepartementet håndterer – og som også jeg i en periode har hatt gleden av å håndtere, som næringsminister – gjelder selskaper hvor staten er etablert som eier. Over lang tid har staten vært eier, det er historisk begrunnet og tradisjon for å ha staten som eier. Jeg kan bekrefte det som er blitt sagt når det gjelder eierskap i denne typen bedrifter, at det foregår en betydelig uformell kontakt mellom selskapenes ledelse og Næringsdepartementet – og, svært ofte, næringsministeren personlig. Det er bare å nevne Hydro, Statoil, Telenor og andre selskaper. Her er konsernledelse og styreformann veldig våkne når det gjelder den spesielle situasjonen staten er i som eier, og sørger for å tilflyte veldig mye informasjon. Jeg må si at jeg av og til syntes det var oppsiktsvekkende å se hvor stort engasjement de kunne vise – at de på et tidlig stadium nær sagt delte sine tanker om hva man kunne tenke seg å finne på framover, og som eventuelt kunne bli en belastning for staten som eier. Jeg kunne ha brukt hele taletiden min i dag på å fortelle historier om dette. Dette er altså selskaper med en etablert kultur for å ha staten som eier. Det er en bred forståelse for hvordan det skal håndteres, og det har ikke vært nødvendig å formalisere dette.

Staten går inn som eier i Aker, sammen med Røkke. Noen forhold burde være åpenbare for staten – ikke minst ut fra de erfaringer Næringsdepartementet har som myndighet i ulike sammenhenger knyttet til Aker og Røkke-systemet, ervervsbehandling, oppkjøp av ulike selskaper osv. – når man involverer seg med ham som eier, og med hans måte å drive selskaper på. Jeg vil understreke at jeg aldri har sett noe annet enn at Røkke holder seg på den rette siden av loven – men heller ikke mer. Det brukes millimetermål. Og verken han eller hans selskaper, tror jeg, bruker veldig mye tid på å bekymre seg over de problemer staten skulle kunne ha med sitt eierskap.

Dette er kunnskap Næringsdepartementet har på det tidspunktet da man skulle inngå i dette eierskapet. Og da slår det meg: Ett alternativ er at representanten Hagen har helt rett. Staten – med de kunnskaper og erfaringer man hadde – valgte ikke å formalisere dette, fordi man ikke hadde tenkt å utøve den type eierskap som man gjør i øvrige selskaper der staten er eier. Man hadde rett og slett tenkt å gjennomføre det som jeg mener er en politisk begrunnelse for dette eierskapet og dette oppkjøpet – og for øvrig la Røkke få lov til å holde på videre med å skape verdier og bygge selskaper. Så kom da denne situasjonen, der det viste seg at staten og næringsministeren tydeligvis hadde behov for å utøve en type aktivitet som jeg tror ikke var meningen da man etablerte dette eierskapet.

Det andre alternativet er at staten, med all den kunnskap man har, og den helt nye situasjonen man skulle gå inn i, i dette tilfellet ved å være en mindretallsaksjonær, selvsagt måtte sørge for å formalisere dette, hvis det er mulig å gjøre det i en aksjonæravtale, for å få en spesialbehandling, som dette faktisk er, ved at staten skal ha bred dialog og inngående kontakt med selskapet – eller på annen måte sikre at den formelle eller uformelle kontakten mellom selskapet og departementet, altså staten som eier direkte utenom styret, ville finne sted. Jeg tror ikke en hadde grunn til å tro at Røkke-systemet og Aker ville gjøre slik som Hydro, Statoil og alle de andre selskapene ville ha gjort. Det måtte nok ha vært skrevet i fjell – og blitt lest opp nesten hver dag – for å kunne ha sikret at man hadde etablert den rutinen. Og i så fall er forsømmelsen at man ikke gjorde det.

Så skal jeg avslutte med å peke på den begrunnelsen jeg har for å kalle dette den største skandalen i denne perioden. Det er, isolert sett, ikke statsråd Brustads håndtering rundt påsketider, men hele løpet, som endte med at staten gikk inn og betalte knappe 5 milliarder kr til Røkke, uten at Røkkes makt – det er godt dokumentert i det siste – er blitt noe som helst forringet. Han kan fortsette som før med disse selskapene, men med en betydelig pengesum i lommen. Han har fått det han alltid har ønsket seg, tror jeg, nemlig en minoritetsaksjonær med mye penger – og kan fremdeles beholde den makt han trenger.

Det har vært et politisk spill rundt dette oppkjøpet. Jeg satt som parlamentarisk leder i dette hus da jeg i januar 2007 fikk en telefon – jeg har nevnt dette før fra denne talerstol – fra en rasende Røkke, som var satt på sidelinjen i fusjonsforhandlingene mellom Statoil og Hydro. Han skjelte ut den rød-grønne regjeringen og mente han hadde krav på en bedre behandling, fordi han så aktivt hadde støttet Arbeiderpartiet under valgkampen i 2005. Dette sa han i klartekst i telefonen. Han sa noe lignende også til de andre parlamentariske lederne. Etter den runden, den støyen og den oppmerksomheten som var om Røkkes åpenbare misnøye med at han ikke fikk noen politisk spesialbehandling, var det stille i noen måneder – helt til vi i slutten av juni fikk nyheten om at statsråd Andersen, sammen med andre gode venner i LO og næringsliv, hadde forhandlet fram denne avtalen, og staten kom inn som eier.

Det skal argumenteres lenge og godt før jeg kommer til å tro på at ikke dette oppkjøpet hadde en sterk politisk begrunnelse. Jeg synes det er ganske vel dokumentert i det som skjedde rundt påsketider, under en dårlig styring og ledelse av statsråd Brustad, at man var så opptatt av å oppnå den politiske begrunnelse at det solide arbeidet som Næringsdepartementet nesten alltid ellers gjør i slike saker, hadde man ikke tid til å gjøre i det tilfellet. Man skulle oppnå politikken og var ikke så forferdelig opptatt av butikken.

Statsråd Sylvia Brustad [12:08:30]: Staten er en stor eier i norsk næringsliv. Mange av selskapene der staten eier aksjer, har verdensledende kompetanse og bidrar gjennom sin tilstedeværelse og ledelse i Norge til å opprettholde et nyskapende og konkurransedyktig næringsliv. Dette gjelder også Aker Solutions, som er en ledende og global leverandør av avanserte teknologiske løsninger. Selskapet er langt framme bl.a. når det gjelder å levere løsninger for å hente opp petroleum på store havdyp og under utfordrende klimatiske forhold.

Et betydelig innslag av norsk, langsiktig eierskap bidrar til å sikre at bedriftene har hovedkontor og forskningsaktiviteter i Norge. Det er av stor betydning. Ved hovedkontoret til Aker Solutions fattes beslutninger av stor betydning for selskapets forretningsmessige og strategiske utvikling og for utviklingen av andre norskbaserte virksomheter som er underleverandører til dette selskapet.

Det er i denne sammenhengen vi må se det statlige eierskapet i Aker Holding, som er forankret i Stortinget ved vedtaket av 11. desember 2007, der Nærings- og handelsdepartementet fikk fullmakt til å gjennomføre et kjøp av 30 pst. av aksjene i Aker Holding.

Eierskapet i Aker Holding sikrer som kjent staten, gjennom en aksjonæravtale, negativ kontroll over en del viktige spørsmål, som bl.a. plassering av Aker Solutions’ hovedkontor, sjøl med en relativt liten eierandel på 12 pst.

Den 2. april i år offentliggjorde, som kjent, Aker Solutions de fem mye omtalte aksjetransaksjonene og en lånetransaksjon. Aker ASA-konsernet var part i alle disse transaksjonene. Det samlede omfanget var betydelig. Aksjemarkedet reagerte negativt på nyheten om transaksjonene.

På bakgrunn av den informasjon som var tilgjengelig 2. april, gav jeg uttrykk for at departementet mente at beslutningsprosessen burde vært annerledes, og, som jeg tidligere også har orientert kontroll- og konstitusjonskomiteen om, bad jeg om tre ting:

• For det første ville jeg på vegne av staten ha en uavhengig gjennomgang av transaksjonene.

• For det andre bad jeg om at transaksjonene i mellomtida måtte stilles i bero.

• For det tredje bad jeg om at denne saken burde bli behandlet på generalforsamling, slik at alle aksjonærer kunne få sagt sitt, for dette handler også om å verne om aksjonærdemokratiet.

Dersom dette ikke kunne oppfylles, mente jeg at transaksjonene måtte reverseres. I den løsninga som nå foreligger mellom Aker, Saab, Investor og staten, er disse forholdene ivaretatt. Den løsninga som nå foreligger, tilfredsstiller derfor de kravene som vi stilte.

Jeg vil også understreke at jeg aldri på noe tidspunkt i denne fasen har gitt uttrykk for noen oppfatning rundt prisen eller strategien bak transaksjonene.

Jeg merker meg at i innstillinga fra kontroll- og konstitusjonskomiteen viser en samlet komité til behovet for et aktivt og bevisst eierskap fra statens side. Det er jeg helt enig i, og det er i tråd med Regjeringas eierskapspolitikk slik den kommer til uttrykk i St.meld. nr. 13 for 2006–2007, Et aktivt og langsiktig eierskap.

Jeg har også merket meg at komiteen mener saken illustrerer behovet for en tydeliggjøring av statens forventninger når det gjelder informasjon fra selskapene. Nærings- og handelsdepartementets erfaring opp gjennom årene er at dette gjennomgående ikke har vært noe problem. På bakgrunn av denne saken er det likevel naturlig å gjennomgå dette.

Tre av de fire eierne i Aker Holding AS – staten, Saab og Investor samt styremedlemmer både i Aker Holding AS og i Aker Solutions ASA – stilte spørsmål ved beslutningsprosessen. Videre påpekte Aker ASAs eget revisjonsutvalg den 14. april i år at de gjerne skulle sett at disse transaksjonene hadde vært bedre forankret.

Det er selskapet ved daglig leder og styret som skal sørge for en forsvarlig saksbehandling, og det er selskapets ansvar å informere og eventuelt også involvere eierne slik at de kan ivareta sine interesser. Styrevervet er et verv for selskapet, og et styremedlem er selskapets tillitsvalgte og representerer hele aksjonærfellesskapet, også når representanten er valgt av staten. Selskapet kan derfor ikke anta at en sak er forankret hos staten bare styremedlemmet er valgt av staten og skulle vært informert. Med andre ord: De møter departementet har med et styremedlem, erstatter ikke den kontakt som det tilligger daglig leder og styreleder å ha med aksjeeierne på vegne av selskapet.

Jeg registrerer at det er blitt reist kritikk mot den løsninga vi nå er enig om, bl.a. på bakgrunn av at generalforsamlingsbehandlinga visstnok ikke skulle være reell ettersom staten på forhånd hadde bestemt seg, og ettersom behandlinga skjedde etter at transaksjonene var gjennomført.

Til det første vil jeg si at det er en selvfølge at eierne i Aker Holding, altså Aker, Saab, Investor og staten, på forhånd var blitt enige om hvordan Aker Holding, som største aksjonær i Aker Solutions, skulle stemme på generalforsamlinga. Det skulle bare mangle! Det innebærer ikke at generalforsamlingas behandling av transaksjonene var uten betydning, tvert imot. Når Aker Solutions og andre selskaper har sonderinger med store eiere i forkant av generalforsamlinger, er det nettopp for å unngå den type situasjoner der store eiere stemmer ned viktige forslag. Slik gjøres det i andre store saker, slik det f.eks. skjedde ved utskillelsen av Yara fra Hydro, ved sammenslåinga mellom Hydros oljevirksomhet og Statoil, ved tilbakekjøpsprogrammer av egne aksjer i flere av de børsnoterte selskapene, osv.

Til det andre, om at behandlinga skjedde etter at transaksjonene var gjennomført, vil jeg si at vi gjerne hadde sett at generalforsamlinga i Aker Solutions fikk behandle transaksjonene før disse ble gjennomført – sjølsagt. Det er jo nettopp det som er kjernen i denne saken. Jeg vil vise til at Aker Solutions i en pressemelding den 20. april skrev at inntil en ny gjennomgang av uavhengige rådgivere var klar,

«vil virksomhetene som er kjøpt fra Aker ASA-konsernet bli opprettholdt som selvstendige enheter. Aker ASA har på sin side akseptert at oppgjøret for aksjene i de aktuelle selskapene Aker Oilfield Services, Aker DOF Deepwater, Odim og Midsund Bruk ikke vil skje før i slutten av mai».

Nå har transaksjonene som kjent fått generalforsamlingas tilslutning, og det er vi fornøyd med.

Jeg trur alle kan være enige om at vi helst skulle ha vært foruten den situasjonen som vi har vært oppe i de siste månedene. Staten er som kjent imidlertid en stor eier i et stort antall selskaper, og statlig eierskap er svært viktig for norsk økonomi, for norske arbeidsplasser og for norsk næringsliv.

Departementet forvalter eierandeler i 20 selskaper. Departementet forvalter på vegne av staten verdier for flere hundre milliarder kroner. Derfor må vi også, sjøl om det kan være ubehagelig, være helt tydelige på hvor grensa går mellom hva selskapene kan og skal håndtere på egen hånd, og hvilke saker vi som eiere skal være med og bestemme i. Når det oppstår situasjoner hvor det er tvil om hvor denne grensa går, må vi ta den jobben det er å rydde opp, sjøl om det er krevende for alle som er involvert. Jeg er tilfreds med at vi nå har en løsning, og at saken er blitt forelagt eierne, slik både Saab, Investor og staten har bedt om.

Aker Solutions er et av de viktigste industri- og teknologiselskapene i Norge. Jeg er nå opptatt av å se framover og bidra til en fortsatt positiv utvikling av dette selskapet av hensyn til norske arbeidsplasser.

Gjennom statens eierskap sikrer vi at dette viktige selskapet skal drives fra Norge også framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP) [12:19:27]: Kort tid etter at statsråden via media ble gjort kjent med dette oppkjøpet av fem selskaper, gav hun uttrykk for – og jeg kan ikke sitere henne på dialekt, slik andre har gjort, for å gi henne ære for dialekten – å være forbannet og frustrert. Hvorfor gav statsråden uttrykk for det, når statens representanter i aksjonærmøtet den 13. mars ble gjort vel kjent med 80–90 pst. av denne transaksjonen, og når statens representanter også kjente til prinsippet om nærstående selskaper – alt av det prinsipielle og det meste av omfanget var kjent for statens representanter 13. mars? Det ble ikke gitt noe signal om at staten ønsket en generalforsamlingsbeslutning i Aker Solutions ASA. Hvorfor i all verden gav statstråden senere uttrykk for at hun var frustrert og forbannet?

Statsråd Sylvia Brustad [12:20:33]: Det at vi har vært opptatt av å ha en annen prosess i denne saken, er en oppfatning vi deler med Saab og Investor. Det som skjedde på møtet den 13. mars, var at vi – ja, riktig – fikk informasjon om Aker Oilfield Services. Det var kjent i markedet allerede fra 24. februar, men det departementet ikke ble informert om, var at disse transaksjonene skulle skje i datterselskap, vi fikk ikke informasjon om at det var et lån, og vi fikk ikke informasjon om pris og vilkår.

Det departementet understreket, var at det var veldig viktig med ryddighet når det gjelder interntransaksjoner. Vi fikk forsikringer fra selskapet om at dette skulle gjennomføres på en måte som gjorde at det ikke skulle kunne stilles spørsmål ved det. På den bakgrunn hadde ikke vi på det tidspunkt noe grunnlag for ikke å ha tillit eller gripe inn i denne saken. Men når denne saken framstod 2. april i det fulle omfang, slik det så ut, var det nødvendig på vegne av staten å be om at vi fikk dette i generalforsamling, fikk en uavhengig gjennomgang og fikk en bedre behandling av denne saken.

Per-Kristian Foss (H) [12:21:54]: Jeg har tre konkrete spørsmål.

Spørsmål 1: I eiermøte 13. mars ble det kjent at det forelå en transaksjon – i hvert fall 80 pst. av en transaksjon – mellom nærstående. Hvorfor gav ikke statens representanter da uttrykk for at man ønsket en generalforsamlingsbehandling?

Spørsmål 2: Angrer statsråden på at hun bestilte to rapporter, altså UBS-rapporten og Pareto-rapporten, som gav motstridende råd om verdivurdering og strategivurdering av transaksjonene?

Spørsmål 3: Etter departementets juridiske vurdering, bl.a. basert på Selmer-rapporten: Kunne vedtakene om transaksjonene vært omstøtt, ut fra en juridisk vurdering?

Statsråd Sylvia Brustad [12:22:44]: Det var tre spørsmål, og jeg skal prøve å rekke å svare i hvert fall på noen av dem.

La meg starte med rapportene om den uavhengige finansielle gjennomgangen. – Nei, jeg angrer sjølsagt ikke på det. La meg starte med UBS, som representanten kjenner godt til, også gjennom den høringa som var i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det er en rapport som alle eiere var enige om at vi skulle bestille. Vi var enige om mandatet, og vi har, som kjent, også blitt enige om resultatet.

Den store forskjellen på UBS og Pareto, er at UBS baserer seg på interninformasjon, mens Pareto ikke gjør det. Det har vært kjent fra dag én. Men på vegne av staten har vi vært opptatt av å få alle fakta på bordet. Det har vært vårt anliggende i denne saken. Nå har vi fått alle fakta på bordet, og vi har funnet en løsning i forhold til hvordan vi skal kunne gå videre.

Når det gjelder møtet 13. mars – som i og for seg også var et spørsmål representanten Hagen hadde – var det vi ikke fikk greie på den dagen, at transaksjonene skulle skje i datterselskap, og vi fikk ikke informasjon om lån, pris og vilkår. Det er ganske vesentlige opplysninger. Men det kom til syne den 2. april, og det var på den bakgrunn vi bad om å få en ordentlig gjennomgang av denne saken. Det har vi nå fått, og jeg er glad for at vi har en løsning.

Ola T. Lånke (KrF) [12:24:06]: Statsråden viser i denne saken handlekraft først etter at de omstridte transaksjonene er vedtatt og offentlig kjent. Hun går svært hardt ut mot Aker. Hun krever at transaksjonene skal behandles på generalforsamling eller nullstilles. Deretter kapitulerer hun fullstendig, og sier seg glad for at det holdes generalforsamling, og at staten forplikter seg til å stemme for samtlige transaksjoner. Når generalforsamlingen kommer, tar ikke Nærings- og handelsdepartementet seg engang bryet med å stille opp. Professor Ole Gjems-Onstad fra BI sier om Aker-saken til E24:

«Det snakkes høyt om statlig eierstyring. Dette er et eksempel på det stikk motsatte.»

Kristelig Folkeparti finner det svært alvorlig at Regjeringen i denne saken har satt statlig eierskap i det vi må betegne som miskreditt.

Mener statsråden at statens eierskapsutøvelse gjennom Aker Holding er gullstandarden for statlig eierskap, en form for eierskap vi vil komme til å se mer av fra den rød-grønne regjeringen? Eller – og det er veldig viktig – erkjenner hun på noe punkt at noe kunne ha vært gjort annerledes?

Statsråd Sylvia Brustad [12:25:17]: La meg først si at det har vært spesielt tre ting vi har vært opptatt av, i likhet med Saab og Investor. Det ene var prosessen, det andre var å få generalforsamling og det tredje var en uavhengig gjennomgang. Alt det har vi fått. I tillegg er vi enige om at vi ikke skal komme opp i den type situasjoner for framtida, og derfor gjør vi også endringer i aksjeeieravtalen fordi det åpenbart har vært en diskusjon rundt allmennaksjeloven § 3-8.

Når det så gjelder spørsmålet rundt generalforsamling i Aker Solutions, er jeg ganske forundret over den kritikken som har kommet der. Det må da være kjent at for at en skal få møte på generalforsamling, må en være direkte aksjonær. Vi er ikke direkte aksjonær i Aker Solutions. Derfor møtte vi der, slik det ryddig og skikkelig skal gjøres, gjennom en representant for Aker Holding. Jeg håper ikke representanten Lånke mener at vi skal møte på generalforsamlinger der vi ikke har noe å gjøre. Det hadde vi ikke på denne generalforsamlingen.

Lars Sponheim (V) [12:26:33]: Et sentralt spørsmål i innstillingen er at staten ved statsråden og Aker-systemet har et litt ulikt syn på hvordan eierkommunikasjonen skal være. Aker-systemet gir uttrykk for at de vil ha den dialogen med sitt styre, mens staten mener at den i tillegg bør foregå direkte til store og viktige eiere, slik som staten er vant med i mange andre sammenhenger. Det er ikke nedfelt i den aksjonæravtalen som ble inngått i 2007, at Aker skal forholde seg direkte til eieren, slik staten er vant med i annet eierskap.

Mitt spørsmål er: Ble det i 2007, eller på et senere tidspunkt, klargjort, f.eks. ved en muntlig avtale eller forståelse med Aker og majoritetseier Røkke, hvordan staten ville ha det? Og: Hvis det på noe vis ble klargjort – og hvis statsråden mener at det på noe vis ble klargjort – er det slik å oppfatte at Aker, eventuelt majoritetseier Røkke, har brutt en avtale, eventuelt en forståelse, som var med staten om hvordan staten ville ha denne direkte kommunikasjonen i tillegg til styret?

Statsråd Sylvia Brustad [12:27:33]: Det følger både av eierskapsmeldinga og av vanlig praksis at det er selskapet ved styrets leder og/eller administrerende eller daglig leder som har ansvaret for å informere og involvere store eiere i store og viktige saker som dette er et eksempel på. Det kommer i tillegg til, i dette tilfellet, en styrerepresentant som er valgt fra statens side. Det skjedde f.eks. ved emisjonen i forbindelse med SAS, og det skjedde i forbindelse med at Telenor ville gå inn i India. Jeg er helt sikker på at representanten Sponheim sjøl har lang erfaring i hvordan dette foregår.

Jeg trur det har blitt åpenbart for alle i denne saken at det her har vært noe ulik forståelse rundt det spørsmålet. Det kommer vi til å rydde opp i for framtida i forhold til dette selskapet fordi det er helt klart – som det er nedfelt både i eierskapsmeldinga og i det som er vanlig praksis i alle de selskaper vi har eierandeler i – at det foregår på den måten at det er selskapet som har ansvaret. Det har også tidligere skjedd i Aker, f.eks. når det gjelder navnesaken, der man gikk over fra Aker Kværner til Aker Solutions, hvor vi fikk informasjon fra ledelsen i selskapet.

Per-Kristian Foss (H) [12:28:49]: Statsråden bruker uttrykket at det var litt «ulik forståelse» av kommunikasjonsformen mellom Aker og Nærings- og handelsdepartementet. Det er vel å ta litt forsiktig i. Komiteen sier faktisk ganske samstemmig at det var diametralt motsatt oppfatning av dette spørsmålet. Mitt spørsmål til statsråden er: Har Nærings- og handelsdepartementet et medansvar for den ulike forståelsen eller for at man rett og slett ikke forstod hverandre?

Jeg husker at statsråden i en presseuttalelse har sagt at uttrykkene «forbannet og frustrert» kunne hun kanskje ha moderert noe. Jeg er takknemlig for alle bidrag til selvkritikk av den typen. Spørsmålet er: Er det noe annet statsråden ville ha gjort annerledes, i etterpåklokskapens lys?

Statsråd Sylvia Brustad [12:29:37]: La meg først si at det er vanlig praksis at selskapene gjennom sine daglige ledere og administrerende direktører kommer til departementet og informerer om ulike sensitive saker – mange av dem blir ikke noe av, mange av dem blir noe av.

Når det gjelder denne prosessen, mener jeg det var helt nødvendig og riktig av meg på vegne av staten, på lik linje med reaksjonen som kom fra Saab og Investor og flere styremedlemmer, å få en annen behandling av denne saken. Vi har nå funnet en løsning, og vi er enige om hvordan vi skal gjøre dette for framtida. Vi kommer som kjent også til å gjøre justeringer i aksjonæravtalen.

Så trur jeg denne saken også viser at det er mange som trenger å ta lærdom av hvordan dette er håndtert. Det punktet som det bl.a. er grunn til å se på, og som vi er i gang med, er tydeliggjøring av kommunikasjon i forhold til statens representant. Vi mener at det har vært klart hele tida, men så lenge det er ulik forståelse, må vi sjølsagt gå gjennom det med det aktuelle selskapet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A) [12:31:01]: Tidligere i denne debatten har saksordføreren, og nå nylig statsråden, gått grundig gjennom det som er de ulike sider av Aker-saken. Min tilnærming i denne debatten vil først og fremst være knyttet til de politiske sider ved saken.

Sjelden, om noen gang, har det vel i Stortinget blitt fremmet mistillit mot en statsråd med en så sprikende begrunnelse som vi opplever her i dag. I realiteten er det vanskelig i det hele tatt å se at det foreligger en saklig begrunnelse for opposisjonens forslag. Høyre mener, som det har kommet fram tidligere i debatten også, at statsråden har gjort for lite – hun burde aktivt ha hentet inn mer informasjon fra Aker Solutions.

Ingen næringsminister kan gå på spørrerunde blant selskapene man er medeier i. Det er et opplagt og åpenbart ansvar for administrasjonen og styrelederen å gi eierne tilstrekkelig og relevant informasjon, og til riktig tid. Det har altså ikke skjedd i dette tilfellet. Jeg synes det er verdt å merke seg at Aker og Aker Solutions fant det nødvendig å gjennomføre flere juridiske vurderinger av hvorvidt det var nødvendig å legge saken fram for sine eiere, altså i generalforsamling.

Jeg synes også det er verdt å merke seg at tidligere næringsminister Sponheim i debatten her i dag har bekreftet at det er helt vanlig og normalt at selskapet ved sin ledelse har løpende, god og nær kontakt med Næringsdepartementet – i selskaper der Næringsdepartementet er en betydelig eier. Slik vi kan forstå det ut fra denne debatten, er den vanlige måten å kommunisere på gjennom direkte kontakt med departementet. Dette er det verdt å merke seg, for akkurat spørsmålet om eierkommunikasjon har jo etter hvert blitt sentralt i denne saken.

I dag tidlig registrerte jeg gjennom media at Høyres representant i kontrollkomiteen, representanten Foss, uttalte at han forventet en avklaring av Regjeringens eierskapspolitikk gjennom denne debatten og denne saken. Det er i så fall enda en ny begrunnelse for selve mistilliten, hvis det er slik at Høyre nå reiser mistillitsforslag for å få en generell debatt om eierskap. Det bekrefter i så fall antakelsen om at Høyre, og kanskje det meste av opposisjonen, ser denne anledningen som en anledning til omkamp om eierskap. Jeg må si at etter å ha hørt både Venstres innlegg her i dag, ved Sponheim, og Kristelig Folkepartis innlegg, ved Lånke, synes jeg det blir tydeligere og tydeligere at man egentlig går tilbake til det som var en sak som man var imot den gangen staten gikk inn i Aker. Det ble også i debatten i dag sagt at det den gangen ble tvunget gjennom i Stortinget. Jeg vet ikke hvordan man definerer tvang overfor Stortinget når det var et stort flertall – ikke et knepent flertall – som i 2007 gikk inn for at staten skulle gå inn som eier i Aker.

På den annen side har Fremskrittspartiet ment at statsråden helst burde holdt seg i ro og ikke reagert da vi mente at transaksjonen burde vært forelagt eierne i generalforsamling. I dag er det jo slik at Fremskrittspartiet i denne debatten faktisk sår tvil om hvorvidt det i det hele tatt var nødvendig å legge disse transaksjonene fram for en generalforsamling.

Summen av dette er at det er ganske sprikende begrunnelser, men likevel klarer man å sy det sammen til et mistillitsforslag. Min konklusjon er at det er en politisk markering mer enn en saklig realitet som ligger til grunn. Det er ikke slik at vi har en statsråd som har forbrutt seg mot lover, som har latt være å følge opp vedtak fattet av Stortinget, eller som har forsømt sin informasjonsplikt. Her har man – på litt ulikt grunnlag – kommet fram til at det er kritikkverdig embetsførsel som man vil begrunne mistilliten med.

Høyre fyrte av noen voldsomme salver da saken kom opp rundt påsketider. Begrep som korrupsjon ble brukt, og riksrett ble nevnt. Med en slik voldsom og høylytt kritikk måtte det nesten ende med et mistillitsforslag, til tross for at man har en sprikende og uklar begrunnelse.

Så kan man selvfølgelig spørre seg om dette mistillitsforslaget er et uttrykk for at opposisjonen er klar til å ta over regjeringsmakt, eller i det minste at de står for en felles eierskapspolitikk. Svaret på disse spørsmålene er åpenbart: Nei.

Jeg er helt enig med dem som sier at man skal ta mistillit på alvor. Mistillit er et alvorlig redskap å ta i bruk for Stortinget. Det er også derfor min vurdering at når det gjøres, skal det ha en klar, tydelig og god begrunnelse. Det har ikke dagens forslag.

La meg avslutningsvis gjøre det klart: Statsråd Sylvia Brustad har vår fulle tillit. Det var riktig å påpeke at transaksjonene mellom nærstående selskap i Aker-systemet skulle vært forelagt eierne. Og det var riktig å be om en uavhengig verdivurdering. Hadde statsråden ikke reagert slik, kunne det vært grunnlag for kritikk. Vi mener således at det mistillitsforslaget som foreligger i dag, savner en klar og god begrunnelse, og det er åpenbart for oss at vi vil avvise dette forslaget.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Kristian Foss (H) [12:37:25]: La meg si det slik at det ikke er noen motsetning mellom det å drive politikk og det å ha en saklig begrunnelse for de standpunkter man inntar.

Når jeg i dag i morgensendingene ikke hadde større forventninger til debatten enn at den kanskje ville gi en viss avklaring av hva Regjeringen mener med sitt eierskap, var det begrunnet i to forhold. Det ene var at jeg ikke hadde all verdens forventninger om at representantene for regjeringspartiene ble stilt fritt til å stemme på mistillitsforslaget – og det har jeg all grunn til å tro at jeg hadde rett i. Det andre er at dette eierskapet er spesielt. Det er ikke noe vanlig og normalt over dette, for det er første gang staten går inn som mindretallseier i et selskap som er dominert av én stor privat eier. Det er i strid med all praksis man tidligere har hatt. Det er faktisk første gang det skjer.

Og så må man, uten å fornærme noen, kunne legge til at denne hovedeier vel også har bak seg en serie konflikter med mindretallseier. I en slik situasjon skulle man tro at staten kanskje var spesielt årvåken i forhold til sin aksjonæravtale og i forhold til sin løpende oppfølging av eierskapet, men så har ikke skjedd.

Hill-Marta Solberg (A) [12:38:34]: Det er helt åpenbart at denne replikken fra representanten Foss bekrefter det faktum at det er spørsmålet om statens eierskap i Aker som sådant som er det avgjørende for vesentlige deler av opposisjonen når de i dag reiser mistillit. Man kan nesten anta at hadde Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti i sin tid stemt for Aker-saken, hadde man kanskje ikke sett den samme grunn til å kritisere embetsførsel i tilknytning til transaksjonssaken, som er den saken kontrollkomiteen har hatt til behandling.

Lars Sponheim (V) [12:39:20]: Det bør ikke gjøres til noen stor nyhet at noen av oss faktisk står for det samme i dag som vi gjorde i 2007 i synet på eierskap. Jeg synes det er et kvalitetsmerke ved en politiker, ikke minst i spørsmål som krever en viss fasthet, som det å håndtere eierskap.

Representanten Solberg siterte meg helt korrekt: Det er min erfaring at det er normalt for staten å ha en direkte dialog med selskaper hvor staten er eier. Det er helt rett. Men det er åpenbart ikke normalt for Aker-systemet. De har ikke hatt behov for å ha en spesiell, etablert dialog med storeier Røkke. Han har nok vært orientert om det meste av det som foregår. Da burde staten etter mitt skjønn, ikke minst med de erfaringer jeg vet Næringsdepartementet har med hensyn til å være myndighet overfor Røkke, åpenbart i et helt annet omfang ha lagt rammer, etablert regler og avtaler for hvordan man vil at dette eierskapet skal fungere.

Kan også representanten Solberg i ettertid se at det burde ha vært gjort?

Hill-Marta Solberg (A) [12:40:23]: Mitt poeng med å trekke fram de ulike oppfatninger som partier på Stortinget har om statlig eierskap i tilknytning til at vi i dag drøfter et mistillitsforslag, er jo at statlig eierskap og ulikt syn på det aldri i seg selv har vært grunnlag for å reise mistillit. Det er en rent saklig, for så vidt redelig politisk uenighet som har eksistert mellom partiene på Stortinget i lang tid. Det er et kjent forhold.

Den begrunnelsen som brukes knyttet til embetsførsel i forbindelse med spørsmålet om disse transaksjonene, er sterkt farget – slik jeg bedømmer det i dag – av opposisjonspartienes syn i den opprinnelige Aker-saken.

Når det gjelder kommunikasjonen mellom staten som eier og øvrige eiere i Aker, viser jeg til at statsråden nylig i et replikkordskifte har gjort rede for hvordan denne kommunikasjonen har vært, og at man i ettertid har sett at det har vært behov for klargjøring, fordi man har litt ulikt syn på det. Det var det som kom fram i statsrådens svar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Siv Jensen (FrP) [12:41:57]: La meg innledningsvis slå fast at Fremskrittspartiet vedstår seg at vi støttet forslaget fra Regjeringen om eierskap i Aker Holding. Vi vedstod oss det da, og vi vedstår oss det nå, så dette mistillitsforslaget dreier seg ikke om det. Jeg mener at posisjonens forsøk på å skape et inntrykk av det, er galt. Fremskrittspartiet er med på dette mistillitsforslaget fordi vi mener det vi sier i vår kritikk av statsrådens embetsførsel. Det er det saken dreier seg om.

Jeg merket meg statsrådens innlegg, hvor hun understreket hvor viktig det statlige eierskapet i ulike norske selskaper er for norsk økonomi. Det er jeg selvsagt helt enig i. Jeg merket meg også at hun understreket at mange av disse selskapene også er verdensledende på sine områder og innehar betydelig kompetanse. Det er jeg også helt enig i. Men det er jo nettopp derfor det er så uendelig viktig at staten forvalter eierskapet sitt på en profesjonell måte i alle selskaper man er deleier i eller eier helt. Det er jo ikke fordi politikerne i tide og utide griper inn i disse selskapene at de går bra. De går bra fordi vi lar være å blande politikken inn i forretningen. De går bra fordi vi, i det alt vesentlige, har vært opptatt av å være langsiktige, profesjonelle og å overlate de store beslutningene til dem som skal ta dem. Fremskrittspartiet har ikke prinsipielle motforestillinger mot at staten er eier i ulike selskaper, hvis det tjener vår felles interesse. Men hovedmålet må være å maksimere verdiene på vegne av skattebetalerne, for det er jo med deres penger vi har gått inn i dette eierskapet.

Dette er et mistillitsforslag som jeg mener posisjonen bør ta langt mer alvorlig enn de har gjort i denne debatten, fordi det dreier seg om statsrådens meget kritikkverdige embetsførsel. Det er det dette gjelder. Jeg må si at jeg synes det blir mer enn tydelig gjennom denne debatten at man fra statsrådens side i etterkant har forsøkt å konstruere en forklaring som skal holde vann i det offentlige rom, for å bortforklare egne handlinger underveis. Det blir mer og mer tydelig for meg. Det er ingen tvil om at man i møtet den 13. mars var kjent med det prinsipielle i saken. Man var kjent med 80–90 pst. av det transaksjonene kom til å innebære – og man reagerte ikke. Statsråden reagerte først etter press fra media – først etter at saken fikk betydelig offentlig oppmerksomhet. Da fant statsråden ut at det var på tide å reagere.

Etter min oppfatning er det ikke slik man forvalter et profesjonelt eierskap. Det er ikke når man står i nordavind og det blåser fra alle kanter man plutselig kommer på at man skal endre strategi i sin eierskapsutøvelse. Det er helt legitimt å ville endre strategi underveis, men da må man ha en velbegrunnet forklaring på hvorfor man gjør det. Men da velger man å gjøre det på et helt annet tidspunkt enn man gjorde i denne saken. Jeg mener det må ligge til grunn i statens utøvelse av eierskap i alle selskaper at man er forutsigbar, langsiktig, troverdig og stødig. Det er ingen tvil om at mange av de uttalelsene som kom fra statsråden i denne saken, skadet selskapet – og det er ikke god eierskapsutøvelse.

Men la meg si noen ord om det statlige eierskapet generelt, for et av de rød-grønne partienes mantraer i valgkampen i 2005 var jo: Nå skulle det bli en helt annen type statlig eierskap, nå skulle vi få aktiv utøvelse av statlig eierskap – nå skulle det bli riktig så flott! Vel, det vi nå har sett, er jo en svært pinlig forestilling – hvis det er dette som skal eksemplifisere hva de rød-grønne partiene mener med aktivt statlig eierskap. Det som er viktig – nettopp fordi staten forvalter så store verdier – er at man er forutsigbar i det eierskapet man utøver. Det kan godt hende at man i noen selskaper ønsker å utøve et passivt eierskap, som var planen i Aker Holding. Det var helt åpenbart at man hadde til hensikt å sikre hovedkontorlokalisering, men utover det ønsket man egentlig ikke å ha så mange meninger om driften av selskapet. Det er helt legitimt. Fremskrittspartiet støttet det. Men sannheten er jo at Sylvia Brustad og Regjeringen i etterkant – da de var under press – hadde behov for å komme på andre tanker. Det er ikke særlig profesjonelt!

Det er også mulig å ønske å ha et mye mer aktivt eierskap i andre selskaper, men mitt poeng er at man skal holde fast ved den forutsigbare strategien hele veien, for hvert enkelt selskap, og ikke brått endre den når vinden begynner å blåse litt for kraftig rundt en, og man har behov for å finne en forklaring som passer øyeblikkssituasjonen.

Jeg tror at Regjeringen for fremtiden ville stå seg på å definere litt tydeligere hva de mener med et aktivt statlig eierskap, rett og slett fordi det dreier seg om å forvalte betydelige verdier i store, viktige selskaper på en måte som skattebetalerne i dette landet er tjent med, som bidrar til å øke verdiene, og at man i minst mulig grad forsøker å blande inn vikarierende politiske argumenter i eierskapsutøvelsen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [12:49:44]: Det kunne være fristende å spørre representanten Siv Jensen om hvilket regjeringsalternativ hun hadde anbefalt Kongen hvis dette mistillitsforslaget hadde ført fram – men det gjør det jo ikke!

Jeg vil vise til det hun sa i sitt innlegg, at det er viktig ikke å blande politikk inn i de industrielle beslutningene. Det tror jeg ikke det er stor uenighet om – hvis de industrielle beslutningene da ikke er av en så dramatisk karakter at det kan rokke ved hele begrunnelsen for det statlige eierskapet i et selskap. Men det dette først og fremst dreide seg om, var ivaretakelsen av aksjonærdemokratiet og prosessen man valgte, som førte til at ikke bare hovedeierne, men alle aksjonærene, ble satt på sidelinjen.

Mener Siv Jensen at revisjonsutvalget i Aker Solutions – når de også sier at det ikke var godt nok forankret – tar feil? Eller mener hun at det er viktig å ha en prosess som gjør at hele aksjonærfellesskapet kan involveres i denne type beslutninger, særlig når det kan være snakk om fordelsoverføringer til en av aksjonærene?

Siv Jensen (FrP) [12:50:53]: Jeg er tilhenger av gode prosesser i alle selskaper – i alle selskaper enten staten er medeier eller ikke. Men det er ikke det som er hovedspørsmålet i denne saken.

Jeg gjentar det jeg sa fra talerstolen, at Regjeringen har hatt behov for å dikte opp en forklaring som passer litt i det offentlige rom nå i etterkant for å bortforklare sine egne dumme handlinger underveis. Det er i bunn og grunn det saken dreier seg om, det er det mistillitsforslaget dreier seg om.

Jeg synes kanskje at regjeringspartiene ville stått seg på å være litt mer åpne på at statsråden ikke har håndtert denne saken særlig bra, at hun har bidratt til å redusere selskapets verdi – og at man for fremtiden i hvert fall bør ha lært én ting av denne saken, nemlig at man må vite hva man gjør når man inngår avtaler.

Øystein Djupedal (SV) [12:52:01]: Denne debatten viser med all mulig tydelighet hvor stor forskjell det er mellom Fremskrittspartiet og de andre borgerlige partiene i synet både på eierskap og forvaltning av eierskapet. Det er det interessant å observere. Det betyr at det er helt uklart hva resultatet av dette ville blitt hvis det hadde blitt et flertall av andre partier enn regjeringspartiene til høsten. Jeg tillot meg i stad å stille tidligere partileder Hagen et spørsmål om hvordan en næringsminister fra Fremskrittspartiet ville ha håndtert dette spørsmålet hvis man satt med denne saken i fanget. Det vår næringsminister jo gjorde, var at hun på vanlig vis forventet å bli informert. Når et stort selskap som staten er eier i, gjør en endring som har industriell strategisk betydning og er av et visst omfang, er jo det – som også representanten Sponheim har redegjort for – naturlig og vanlig.

Betyr det at Fremskrittspartiet ikke ville forvente dette, siden Hagen i realiteten frikjenner Akers oppførsel her? Betyr det at en næringsminister fra Fremskrittspartiet vil sitte helt passiv i stolen og ikke be om noen som helst informasjon?

Siv Jensen (FrP) [12:53:03]: Det høres ikke ut som om Øystein Djupedal har lyttet med begge ørene til det Fremskrittspartiet har sagt i denne debatten.

Vi har sagt det samme hele tiden, og vi har hatt den samme holdningen til dette eierskapet nå, som vi hadde da saken ble avgjort for et par år siden. Poenget er – som jeg også sa i mitt innlegg – at når man skal forvalte og utøve et eierskap, må det være konsistent, enten det blåser nordavind eller ikke. Det er det som er hovedkritikken av statsråden, nemlig at hun hadde en helt annen måte å forholde seg til dette eierskapet på før det kom en offentlig storm. Da var det plutselig interessant å erverve seg informasjon som ikke hadde vært interessant å erverve seg i forkant.

Den måten å utøve eierskap på er ikke vi særlig tilfreds med, og det er det som er vår hovedinnvending. Man må være konsistent og holde fast ved hva slags type eierskap man utøver enten man har valgt en passiv linje eller man har valgt en aktiv linje, og så må den være konsistent hele veien – uansett hvor mye det blåser.

Svein Roald Hansen (A) [12:54:15]: Representanten sa i sitt svar til meg at Regjeringen hadde diktet opp et grunnlag for sin reaksjon.

Revisjonsutvalget i Aker Solutions sier at disse transaksjonene ikke var godt nok forankret. Saab og Investor har reagert mot prosessen, og styremedlem Heidi M. Petersen har trukket seg. Mener representanten at det også er på grunnlag av en oppdiktet virkelighet?

Siv Jensen (FrP) [12:54:41]: Jeg gjentar at jeg mener at Regjeringen har hatt behov for å konstruere en forklaring som er tilpasset dagens situasjon, basert på de feil man selv har gjort i prosessen. Det står jeg ved.

Men så er det jo slik at det er ingen som underkjenner alvoret i denne saken. Den er veldig alvorlig. Men det litt humoristiske ved hele saken er jo at all den støyen statsråden og andre har forsøkt å lage i etterkant, egentlig ikke har ført til noen ting. Det er altså ikke gjort en eneste endring av betydning. Det eneste man har drevet med, er å lage mye støy. Så har man skaffet seg en generalforsamling, som munnet ut i ingenting. Det mener jeg viser med all mulig tydelighet at man har hatt behov for å konstruere en forklaring uten at man hadde noen ambisjoner om å endre på realitetene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Erna Solberg (H) [12:56:14]: I 2005 ble vi til stadighet lovet en aktiv næringspolitikk hvis vi fikk en rød-grønn regjering. Vi ble lovet en rekke ting som skulle løses. Listen var lang over ting man mente man skulle få gjort. Etter at man kom i regjeringskontorene, har man gjort lite for å bedre vilkårene for norsk næringsliv. Istedenfor har man valgt å utnevne skurker og helter blant dem som skaper arbeidsplasser i dette landet, og laget mediestorm rundt det. Man har valgt å øke beskatningen til de aller fleste privateide bedrifter i dette landet, og man har presset opp utbyttet i små og mellomstore bedrifter. Hjørnesteinene i norsk næringsliv og norske arbeidsplasser – en million arbeidsplasser – rammes altså av økt beskatning under denne regjeringen.

Jeg begynner med å si det fordi en av grunnene til at vi er kommet opp i denne situasjonen, er den voldsomme salgsvirksomheten av aktiv næringspolitikk. Istedenfor å få en aktiv næringspolitikk som sikret arbeidsplasser som utviklet Norge, fikk man en aktivistisk og improvisert eierskapspolitikk fra Regjeringens side – improvisasjon styrt av ulike medieoppslag og gjennom flere statsråder. Dette er på mange måter symptomatisk for mye av det arbeidet denne regjeringen driver med – man lar seg styre mer av neste medieutspill og mediehåndtering enn faktisk å gjøre det som er statsrådenes opprinnelige og viktigste jobb, nemlig å sørge for å gjennomføre politikken og skaffe resultater. Det er en av grunnene til at vi ser en regjering som både har skaffet oss krise i det viktigste velferdssystemet vårt, Nav, krise i barnevernet, økende helsekøer og mye annet vi skal bruke uker og måneder på å diskutere fremover.

Denne aktivistiske og improviserte eierskapspolitikken har vi sett i mange saker, og de er veldig like i forløpet. Det er én ting at statsråden ikke har fulgt med, er blitt informert eller har vært delaktig i ting – men statsråden har ikke reagert før medieoppslagene har vært der.

Første runde var da Regjeringen overtalte Johan Fredrik Odfjell til å stille som kandidat til styreledervervet i Statoil. Selv vegret Odfjell seg for å stille fordi han visste at han hadde en etterlønnsavtale, som han altså hadde varslet Regjeringen om. Til slutt sa han ja. Hans kandidatur ble offentliggjort, og det var støttet av landets statsminister. Men etter en uke med kjeft fra LO-leder Gerd-Liv Valla, Jan Bøhler og SV, trakk altså Stoltenberg støtten til Odfjell – og man måtte ut på en endeløs leting etter ny styreleder for Statoil.

Så kom vi til sommeren 2007. Næringsdepartementet fikk beskjed om at Hydro, etter pålegg av staten, skulle avvikle sitt opsjonsprogram. Det innebar en engangsutbetaling til administrerende direktør Eivind Reiten på rundt 20 mill. kr. Næringsdepartementet ble informert. De foretok seg ingenting. Så kom medieoppslagene, og da så vi altså roing og kaving uten like fra denne regjeringen, som lot som om den ikke var informert – selv om det ble dokumentert i ettertid at den var godt informert om det som skjedde. Etter et par dager gikk Regjeringen til angrep på Reiten og styreleder Jan Reinås. Staten er minoritetsaksjonær i Hydro, men de tillot seg allikevel å be styrelederen om å gå. Litt senere konkluderte de utenlandske styremedlemmene med å trekke seg i protest.

Nå er det ikke første gangen den aktivistiske politikken til denne regjeringen har medført at styrer og styrerepresentanter har trukket seg i protest mot Regjeringens improviserte styring. BaneTele-saken, der man altså valgte å selge til Bredbåndsalliansen – med en styreleder med tette bånd til Arbeiderpartiet – på tross av at budet lå 200 mill. kr under høyeste bud, er også et eksempel på dette.

Jeg mener at dette er beskrivende for den tradisjonen som statsråd Sylvia Brustad har gått inn i i denne regjeringen. Dette har skjedd under hennes forgjengere, men man har altså improvisert når medieoppslagene har kommet. Man har ikke styrt, ikke reagert på den informasjonen man har fått på bordet i prosessen, tidligere.

Det er riktig at Høyre var imot at vi skulle gå inn og være eiere i Aker Holding AS. Hvorfor gjorde vi det? Vi gjorde ikke det med en ryggmarksrefleks første dagen dette kom. Vi sa: Vi må se Regjeringen i kortene. Vi vil vite om det er riktig at de «står i trussel» for at dette skal selges ut, for Høyre har ikke allergi mot at staten skal eie. Vi mener f.eks. at hovedkontorargumentet er en begrunnelse for at man skal kunne eie. Men jo mer vi gikk igjennom den avtalen som var laget, jo mer vi så av saken, jo mer overbevist ble vi om at dette var en type styring og en måte å plassere staten og skattebetalernes penger på som rett og slett betydde en overføring av penger til en person som av denne regjeringen altså var definert som helt, og ikke skurk, som andre næringslivsledere var. De tette og nære båndene mellom statsministeren og Røkke bidrog til en ukritisk vurdering av om staten skulle gå inn eller ikke i Aker.

Men så må jeg jo da stille det spørsmålet: Når man først gjør det, altså for første gang går inn i et selskap hvor det er en stor majoritetseier som egentlig har bukten og begge endene, hvordan forvalter man da eierskapet sitt etterpå? Da har vi forventninger om at man sikrer seg ekstra godt i forvaltningen av statens eierskap. Det har ikke staten gjort. Det har ikke statsråden gjort. Og det er egentlig grunnen for dette mistillitsforslaget som stilles her i dag. Statsråden har rett og slett ikke passet på skattebetalernes penger. Statsråden har ikke sikret at det har vært gode nok kommunikasjonslinjer i styringen av et selskap som har en annen struktur enn noe annet selskap staten er eier i. Oppfølgingen av inntredenen i Aker har vært dårlig, og det har den konsekvens at man ikke har reagert.

Vi vet jo egentlig ikke hvilke økonomiske konsekvenser dette har hatt for skattebetalerne. Det eneste beløpet som er offentliggjort, er Paretos’ verdivurdering som sier at gjennom de transaksjonene som staten nå har godkjent, har man lastet inn verdier på et nivå som er en halv milliard over det de faktisk er, og som de sannsynligvis har som verdi. Det betyr at man har overført en halv milliard kroner fra deler med statlig eierskap over til andre deler, som er Røkke-eid, i denne prosessen. Det er ikke å ivareta, og vi har ennå ikke fått på bordet om det er riktig, og hvilke tall som er klare og tydelige. Jeg mener det krever en særlig årvåkenhet å forvalte eierskap i denne typen selskaper, hvis man først skal gå inn.

Så må jeg si at til tider opplevde jeg at noen av reaksjonene ble en form for skuespill, skuespill som var interessante i sin timing og utvikling. 14 dager før Arbeiderpartiets landsmøte – når det først var kommet en stor debatt i media, når kritikken var reist, så stilte både statsminister og statsråd opp og var sinte, var frustrerte, hadde stor aggresjon, uten at det var helt lett å finne ut hvilken substans det var i det. Med en gang Arbeiderpartiets landsmøte hadde vart én dag, la man seg ned som myke lam, og det var lite igjen av frustrasjonen, aggresjonen og annet man gjorde. Jeg oppfattet dette som et rent skuespill for å være aktivt inne i å håndtere media. Men jobben for en statsråd er ikke bare å håndtere media. Jobben for en statsråd er å håndtere norske borgeres interesser, statens penger, og det har man ikke gjort i denne saken.

Jeg synes det kan være mange grunner til at vi kan diskutere hvordan statlig eierskap skal være i årene fremover. Men uansett hvilken form for eierskap vi har, må man stille ett krav til statsråder: Håndter eierskapet på en måte som gjør at det er profesjonelt, at det ivaretar oppdragsgiveren, og oppdragsgiveren er ikke Aker-konsernet i denne sammenhengen, det er norske skattebetalere. Det har ikke statsrådene gjort.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [13:05:36]: Jeg synes dette innlegget fra representanten Erna Solberg bekrefter at det Høyre her egentlig har vært ute etter med mistillitsforslaget, først og fremst er en ny debatt om statlig eierskapspolitikk og statens inntreden i Aker Solutions. Jeg tror det kunne vært oppnådd på et litt mindre dramatisk grunnlag. Mange av de eksemplene hun nevnte i innledningen av sitt innlegg, er det jo heller ikke næringsministeren som er ansvarlig for.

Da Høyre ved påsketider varslet bruk av ansvarsloven, altså om det var grunnlag for riksrett, sa representanten Foss at det er vurdert. Etter å ha hørt Solbergs innlegg lurer jeg på hvilke formildende omstendigheter er det de har funnet i denne vurderingen, som har gjort at det ikke har blitt fulgt opp?

Erna Solberg (H) [13:06:30]: Vi har vurdert om det er grunnlag for å gå den prosessen. Vi mener altså at det ikke var grunnlag for å gå så langt i denne sammenheng. Vi har ment at når vi har en sittende statsråd, og vi kan stille mistillitsforslag i salen, er det det som er den riktige reaksjonen her. Men det er fortsatt et problem, også med innsynet, f.eks. i vurderingen av hvor stor er den økonomiske transaksjonen Regjeringen nå har bidradd med til Røkke gjennom dette. Det er jo en av grunnene til at vi også måtte vurdere om det var gått for langt i forhold til verdivurderingene. Så har vi vanskeligheter med å komme igjennom med verdivurderingene, for den siste verdivurderingen er jo ikke åpen på den måten at du kan gå inn i tallene. Det er bare en konstatering av at det er en fair handel.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inge Ryan (SV) [13:07:38]: Jeg har litt dårlig stemme, så jeg må forsyne meg med litt vann før jeg begynner.

Presidenten: Det er i orden.

Inge Ryan (SV) [13:07:45]: Aker-saken har vært grundig behandlet i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Saksordføreren, Øystein Djupedal, presenterte saken på en god og solid måte her i starten av møtet. Statsråd Brustad har også hatt en solid og grundig gjennomgang av saken.

Denne saken viser med all tydelighet at det mange ganger er klokt å tenke seg litt om før man gjør seg opp altfor sterke meninger. Den kritikken deler av opposisjonen gikk ut med før saken var grundig belyst, er lite ærefull.

La meg med en gang slå fast at det er mye å lære av Aker-saken. Uenighet om aksjonæravtalen og at den måtte presiseres, viser det med all tydelighet. I tillegg viser saken behovet for et aktivt eierskap for at staten skal kunne ivareta sine interesser.

Den viktigste lærdommen av Aker-saken er at det statlige eierskapet må bli enda mer aktivt. Denne lærdommen trekker også en samlet kontroll- og konstitusjonskomité:

«Komiteen viser videre til at det under behandlingen av saken har fremkommet bred politisk enighet om at Aker-saken understreker behovet for et aktivt og bevisst eierskap fra statens side».

Jeg konstaterer at det nå er tverrpolitisk enighet om at staten må delta aktivt for å ivareta sine interesser. Det skulle egentlig bare mangle. Store bedrifter tar viktige avgjørelser som påvirker livet til mange tusen ansatte og deres familier. Mange lokalsamfunn står og faller mer eller mindre på hvordan det går med disse hjørnesteinsbedriftene. I tillegg har slike selskaper, ikke minst Aker Solutions, stor betydning for den industrielle utviklinga i Norge. Det er en selvfølge at staten, bl.a. gjennom eierskap, skal være med på å bestemme utviklinga i slike selskaper. Statens oppkjøp i Aker Solutions gjennom Aker Holding ble foretatt for å sikre viktige industrimiljøer i Norge.

Det er mange som har ment mye om prisen på selskapene som ble solgt til Aker Solutions, bl.a. ut fra hvordan aksjemarkedet reagerte. Jeg tror at en ikke bør opphøye aksjemarkedet til dommer i denne saken. Vi har nettopp vært gjennom en periode hvor mange som har handlet aksjer, har tatt feil. Ikke minst bør en del såkalte analytikere i en del finansinstitusjoner gå litt stillere i dørene. Sjelden har så mange tatt så mye feil på så kort tid.

Jeg vet ikke hvor mye selskapene Aker Solutions har kjøpt seg opp i, er verd. Jeg registrerer bare at det har vært foretatt undersøkelser av prisen Aker Solutions har betalt. Selskapet UBS, som har hatt tilgang til selskapets interne informasjon, konkluderer med at prisen er rimelig. Andre mener at prisen er for høy, men her regner jeg med at det er mulig at kompetente verdifastsettere kan ha ulike meninger.

Det er fullt ut mulig å være uenig i at staten skal eie Aker Solutions. Opposisjonen var jo delt på dette punktet. Fremskrittspartiet støttet Aker-avtalen i 2007, mens Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre var mot avtalen. Det er også fullt mulig å ha helt ulike meninger når det gjelder hva staten bør eie, noe også opposisjonspartiene har vært uenige om.

På meg virker det som om opposisjonspartiene tidlig malte seg inn i et hjørne. Opposisjonen gikk tidlig så høyt på banen og brukte så store ord at et mistillitsforslag ble den naturlige, logiske konklusjonen på den lite gjennomtenkte kritikken.

I et intervju i forrige uke innrømte parlamentarisk leder i Venstre, Lars Sponheim, at han ikke alltid er veldig forberedt når han uttaler seg. Han sa:

«Skal jeg være veldig ærlig, så er det ofte sånn at hodet og øret mitt hører det for første gang når jeg kommenterer noe.»

Aker-saken hadde nok vært tjent med at Sponheim og andre fra opposisjonen hadde brukt litt lengre tid før man uttalte seg så bastant som man gjorde i denne saken. Det eneste opposisjonen ser ut til å være enige om, er å fremme et mistillitsforslag. Det har vært fremmet mistillitsforslag i denne salen som har vært langt bedre begrunnet enn det forslaget som fremmes i denne saken. Den eneste begrunnelsen jeg kan se, er at valget nærmer seg, og at opposisjonen på den måten håper de kan ramme Regjeringa.

For øvrig stiller SVs gruppe seg fullt og helt bak næringsministeren også i denne saken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ola T. Lånke (KrF) [13:13:17]: Det er interessant å høre på representanten Ryan. Han sier en god del om nødvendigheten av å trekke lærdom av denne saken – det understreker i seg selv at her er det ting som har skjedd, som man ikke ønsket skulle ha skjedd. Så kom han til å si at opposisjonen «malte seg inn i et hjørne» med dette mistillitsforslaget. Jeg går ut fra at representanten Ryan kjenner uttrykket «opp som en bjørn og ned som en skinnfell.» Jeg synes det er nærliggende å tenke på det uttrykket i forbindelse med statsråd Brustads håndtering av denne saken, fra å reagere voldsomt de første dagene i april og til å komme ut fra dette møtet i mai og si at de har godtatt alt, og de skal stemme for det hele. Det synes jeg vitner om at man har malt seg inn i et hjørne som man ikke kommer ut av. Statsråden, departementet og Regjeringen har malt seg inn i et hjørne i Aker, som de ikke slipper ut av.

Inge Ryan (SV) [13:14:25]: Jeg syns statsråden svarte godt på hvorfor hun i den situasjonen som oppstod da, var ganske krass i uttalelsene. Hun følte at informasjonen var mangelfull, og at hun hadde behov for å si fra hvordan hun opplevde situasjonen. Jeg syns statsråden har håndtert denne saken på en god måte.

Det Lånke tar opp i starten, om vi ser om det er noe kritikkverdig som har skjedd, ja, vi mener også at det er behov for at man går gjennom rutinene, slik at det statlige eierskapet blir enda bedre, og at en unngår denne typen situasjoner i framtida.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Dagfinn Høybråten (KrF) [13:15:17]: Kristelig Folkeparti er for statlig eierskap i noen tilfeller for å sikre kontroll med naturresurser, hovedkontorfunksjoner og kompetansemiljøer, men det må skje på ryddige vilkår og ikke på den måten vi har sett i denne saken. Det har fra regjeringspartienes side vært gjort et poeng av at det er en sammenheng mellom Kristelig Folkepartis holdning til oppkjøpet i Aker og vår holdning i denne saken. Ja, selvfølgelig er det en sammenheng. Vi prøver å opptre konsistent. Kristelig Folkeparti var imot statens oppkjøp i Aker Holding fordi vi mente at begrunnelsen for oppkjøpet var for dårlig, prisen var for høy, og aksjonæravtalen sikret Røkke altfor stor innflytelse på bekostning av staten. Det er dette oppkjøpet vi nå ser konsekvensene av. Representanten Sørfonn hadde en særdeles velplassert uttalelse i debatten om oppkjøp i Aker Holding da han sa at dersom innstillingen blir tatt til følge, altså flertallets innstilling ble tatt til følge, ville han advare mot at staten ble en sovende partner i denne avtalen. En mer treffsikker advarsel er det lenge siden det har vært reist mot en statsråd i denne salen.

Fra Aker og daværende administrerende direktør, Leif-Arne Langøy, var reaksjonen på avtalen følgende:

«… en særdeles førsteklasses avtale for Aker.»

Det var da det ble kjent at daværende næringsminister Dag Terje Andersen hadde forpliktet staten til å kjøpe aksjer i Aker Kværner tilsvarende 4,8 milliarder kr. Det hadde Langøy rett i, men det var ikke en like god avtale for norske skattebetalere. Mange advarte da avtalen ble kjent. Jan Borgen i Tranparency International sa til Aftenposten den 25. juni 2007:

«Regjeringen gir Røkke en fantastisk gavepakke, så det er åpenbart Røkkes lefling med Arbeiderpartiet gir resultater.»

Det var klart for oss da Regjeringen kjøpte seg opp i Aker Holding, at dette ville være en svært krevende løsning når det gjaldt å følge opp eierskapet på vegne av staten. Derfor har jeg sympati med statsråd Brustad som arvet en så mangelfull avtale fra sin forgjenger, statsråd Dag Terje Andersen. Statsråd Brustad har da også indirekte kommet med kritikk av statsråd Andersen når hun har erkjent at aksjonæravtalen som han inngikk, hadde hull.

Samtidig burde det nettopp derfor ha vært tydelig for statsråd Brustad at hun måtte utvise en helt spesiell aktsomhet og et helt spesielt aktivt eierskap i dette tilfellet for å kunne ivareta statens interesser i selskapet på en best mulig måte, med de krevende forutsetningene som forelå i utgangspunktet. Hun hadde dessuten klare løfter å innfri overfor velgerne. Regjeringspartiene var krystallklare før forrige valg om at de ville sikre et mer aktivt statlig eierskap. Dette gjenspeiles i Soria Moria-erklæringen som lovet et «langt mer aktivt» statlig eierskap.

I april 2009 kom så nyheten om at Aker Solutions gjennomførte et større aksjekjøp i fem selskaper fra Aker ASA. Transaksjonen ble negativt mottatt på børsen, og aksjekursen i Aker Solutions ASA gikk ned med 15 pst. I prosessen forut for denne handelen har statens representant i styret i Aker Holding og embetsverket fra Nærings- og handelsdepartementet gjentatte ganger hatt anledning til å stille spørsmål og be om utfyllende kommentarer.

Statsråden viser handlekraft først etter at transaksjonen er vedtatt og offentlig kjent, og engasjerer Pareto, som fastslår at staten hadde betalt om lag 0,5 milliarder kr for mye. Statsråden går svært hardt ut mot Aker-systemet for så å kapitulere på alle punkter, bortsett fra når det gjaldt kravet om at transaksjonene skal opp på generalforsamling – en generalforsamling hvor staten gjennom Aker Holding for øvrig forplikter seg til å stemme for transaksjonen.

Det er grunn til å spørre om statsrådens håndtering av denne saken vil danne et eksempel for Regjeringens eierskapspolitikk i tiden som kommer. Jeg gjør det på bakgrunn av uttalelser fra representanter for regjeringspartiene i denne saken og i denne debatten. Saksordføreren, Øystein Djupedal, uttalte i sitt innlegg:

«Regjeringen har gjort en god jobb».

Da må man spørre seg om dette er standarden man kan forvente framover. Det har vært svært liten erkjennelse fra regjeringspartienes side og svært lite å høre av noen form for beklagelse fra statsrådens side i denne saken.

Opposisjonen skal etter regjeringspartienes utsagn bare være ute etter å ramme Regjeringen. Hvis det var slik at dette bare var et spill fra opposisjonens side for å ramme Regjeringen, ville jo vi ha vært helt alene om å ha reist den kritikken som kommer fram her i debatten. Men det er vi jo ikke. NRKs Kyrre Nakkim, som viste til at statens oppkjøp i aksjer var selve testen på Regjeringens såkalte aktive eierskapspolitikk, mener at Regjeringen har strøket på den testen. Økonomikommentator i NRK, Steinar Mediaas, sier at Regjeringen har fått staten til å se ut som «en middels (…) Terra-kommune», og det er neppe ment som noe kompliment. Frank Aarebrot, som heller ikke er kjøpt og betalt av opposisjonspartiene i denne salen, sier til E24:

«Det er kanskje bare Kings Bay-saken som har vært verre for en regjering enn denne saken her. Det som er spesielt er at den er så utrolig dårlig håndtert.»

Kristelig Folkeparti er dessverre enig. Sjelden har vi vært mer lei oss for å ha fått rett i en så alvorlig advarsel som den som representanten Sørfonn gav da staten gikk inn i Aker Holding.

Så sier representanten Hill-Marta Solberg at dersom statsråden ikke hadde reagert i ettertid, da transaksjonen ble kjent, så hadde det vært grunn til å reise kritikk. Det er interessant. Det er det faktum at statsråden reagerte etter at det var for sent i forhold til å omstøte transaksjonen, slik vi vet nå, som har reddet henne fra kritikk fra hennes egne i denne salen. Det synes jeg det er grunn for statsråden å legge seg på minne, for det betyr at det er kanskje ikke et så bekvemt flertall som skjermer henne i denne saken, som det kan høres ut til.

Så sa statsråden i sitt innlegg at nettopp fordi staten er en stor eier i private selskaper, er det viktig at det er tydelig hva staten skal være en del av, og hva staten ikke skal være en del av, slik jeg oppfattet statsrådens innlegg. Det er jeg helt enig i. Men det er jo nettopp her sakens kjerne ligger. Det var ikke tydelig. Statsråden fikk etter vår oppfatning nok kunnskap til å reagere og til å etterspørre mer kunnskap for å kunne forsikre seg om at den tydeligheten som hun syntes var så viktig, var til stede. Men det gjorde hun ikke i tide. Det er det saken koker ned til.

Et mistillitsforslag er ikke dagligdags kost i Stortinget. Det er flere tiår siden en samlet opposisjon stod sammen om et slikt forslag. Fra Kristelig Folkepartis side sitter slike forslag ikke løst i det hele tatt. Derfor aksepterer jeg overhodet ikke den kritikken fra regjeringspartiene som går på at dette er noe man gjør som et ledd i et lettvint politisk spill. Det er det ikke. Det er nøye overveid. Kristelig Folkeparti mener at det skal svært alvorlige forhold til for å uttrykke mistillit mot en statsråd. Næringsdepartementets håndtering av det statlige eierskap i denne saken er så passiv, så mangelfull og så lite tillitvekkende at vi for vår del finner grunnlag for det.

Jeg hadde håpet at debatten hadde vist at det var en grad av erkjennelse fra statsrådens side. Men vi må ta til etterretning at det ser ut til å være statsrådens oppfatning, som det er saksordførerens oppfatning, at Regjeringen har gjort en god jobb. Da har Kristelig Folkeparti en ting å gjøre, og det er å stemme for forslaget fra mindretallet i innstillingen.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:24:13]: Saken er jo svært godt opplyst nå helt på tampen av debatten. Øystein Djupedal gav som saksordfører en svært grundig gjennomgang av hele saken og, for Senterpartiets del, Ola Borten Moe i det innlegget han holdt. Der understreket han hvordan Senterpartiet tenker i forhold til statlig eierskap. Det var ikke minst artig å høre hans beskrivelse av mistillitsforslag som har vært fremmet tidligere.

Komiteen konkluderer med noe som for Senterpartiet faktisk er viktig, som står i innstillingen, som handler om statlig eierskap, og som alle partiene faktisk slutter seg til. Der står det:

«Komiteen mener saken illustrerer behovet for en tydeliggjøring av statens klare forventninger som eier med hensyn til omfanget av selskapsinformasjon av strategisk eller industriell karakter, hvordan staten skal informeres, hvem som plikter å informere, og tidspunktet for slik informering.»

Og:

«Komiteen vil videre understreke nødvendigheten av at staten som eier, på linje med andre industrielle eiere, deltar aktivt og tydelig med klare, velbegrunnede og selvstendige standpunkter knyttet til større strategiske industrielle disposisjoner i selskapet.»

For Senterpartiet er det viktig å stadfeste dette i en innstilling.

Jeg har bare en kommentar, og det er til Ola T. Lånkes innlegg. Han sier at regjeringspartiene latterliggjør mistillitsforslaget. Han brukte ordet «latterliggjøre». Jeg har bare lyst til å understreke og være veldig tydelig på at regjeringspartiene – eller Senterpartiet for den saks skyld – overhodet ikke latterliggjør et mistillitsforslag. Vi mener at det er svært alvorlig, slik også Dagfinn Høybråten understreket i sitt innlegg, at det blir fremmet et mistillitsforslag mot en av Regjeringens statsråder. Jeg mener at debatten har vist at Regjeringen tar det på det største alvor når fire opposisjonspartier velger å fremme et mistillitsforslag mot Regjeringen. Det mener vi faktisk at både Regjeringen og regjeringspartiene her i salen har vist at vi tar på det største alvor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erna Solberg (H) [13:27:37]: Representanten Skjælaaen understreket merknaden fra flertallet – og fra komiteen generelt – om at det kanskje burde ha kommet klarere frem hvordan man forventet å bli informert.

Jeg har lyst til å stille et spørsmål til Skjælaaen: Er det ikke også å oppfatte som kritikk at når man for første gang går inn og samarbeider med et selskap der det er en stor eier, som altså kan gjennomføre helt andre transaksjoner innenfor selskapet enn det man kan mange andre eiersteder, burde det vært en proaktiv holdning, både fra forrige næringsminister, som inngikk avtalen, og fra dagens næringsminister, for å sikre disse informasjonsrutinene?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:28:30]: Senterpartiet understreker at statsråden og Regjeringen har den fulle tillit.

Den merknaden som står her, er det faktisk en samlet komité som står bak. Den sier noe om hva en ønsker, og hvordan en vil at statlig eierskap skal utøves. Jeg er faktisk veldig glad for at også Høyre stiller seg bak en slik klar og tydelig stadfesting av hvordan staten skal opptre som eier.

Ola T. Lånke (KrF) [13:29:27]: Når jeg ber om replikk, er det på grunn av utsagnet fra representanten Skjælaaen om at man tar mistillitsforslaget på alvor, og at min bruk av ordet «latterliggjøring» ikke er riktig.

Jeg er for så vidt glad for at representanten Skjælaaen sier at de gjør det. Da vil jeg også konfrontere ham med hva hans kollegaer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i kontrollkomiteen har skrevet i merknaden:

«Flertallet registrerer at opposisjonen fremmer mistillitsforslag mot statsråd Brustad. Flertallet konstaterer at begrunnelsen ikke er å finne i Aker-saken, men i et håp om at dette vil ramme Regjeringen.»

Det er det jeg sikter til når jeg påstår at man forsøker å latterliggjøre – man går ikke inn i saken, men man påstår at vi har samlet oss for å «ramme Regjeringen», som det står. Jeg vil be om at Skjælaaen gir sin kommentar til dette utsagnet i forhold til det han selv sa.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:30:32]: Bakgrunnen for den merknaden er bl.a. at disse fire opposisjonspartiene, og Kristelig Folkeparti som ett av dem, har svært ulike begrunnelser for forslaget. Det er det som står i denne merknaden. Og det er langt fra det å si fra regjeringspartienes og Senterpartiets side at en har ulik begrunnelse, og at en undrer seg litt over forslaget, til å si at det er et latterlig forslag, slik vår merknad er blitt karakterisert. Det er et hav av forskjell mellom de to tingene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Carl I. Hagen (FrP) [13:31:17]: Etter å ha hørt statsrådens innlegg kunne jeg hatt lyst til å kommentere en god del av det, men jeg skal på grunn av tiden og andre forhold la det være.

Jeg vil bare reservere meg mot noe som Arbeiderpartiets hovedtalsmann, Svein Roald Hansen, sa. Han spurte i en replikk om hvilken alternativ regjering bl.a. Fremskrittspartiet ville gått inn for dersom dette mistillitsforslaget hadde ført frem. Da vil jeg gjerne minne om at det forslaget jeg hadde gleden av å fremsette, uttrykker mistillit mot statsråd Sylvia Brustad, ikke mot Regjeringen. Det er kun dersom statsministeren fra denne talerstol gjør det klart at hele regjeringen går av dersom mistillitsforslaget skulle bli vedtatt, at det er snakk om et regjeringsskifte.

Hvis dette forslaget som er fremlagt, skulle bli vedtatt, er det utelukkende statsråd Sylvia Brustad som etter Grunnlovens nye bestemmelser er pliktig til å avlevere sin avskjedsansøkning. Det er altså ikke hele regjeringen. Og statsminister Jens Stoltenberg, som har vært til stede, har ikke benyttet anledningen til å gå på talerstolen og fremsette et kabinettsspørsmål eller gjøre det kjent at det dreier seg om hele regjeringen. Så dette forslaget dreier seg utelukkende om én statsråd.

Jeg ville gjerne at det skulle komme med i referatet, så ikke Svein Roald Hansens misforståelse når det gjelder de konstitusjonelle forhold, skulle bli stående uimotsagt.

Øystein Djupedal (SV) [13:33:02]: Jeg skal ikke som sakens ordfører prøve å oppsummere denne debatten. Det vil være ulike syn på debatten og sakens innhold. La meg bare på flertallets vegne understreke at vi selvfølgelig utmerket godt forstår alvoret i et mistillitsforslag. Hvis det i innstillingen og i debatten synes som om det ikke er tilfellet, så la meg være veldig tydelig på det: Vi anerkjenner ikke bare opposisjonens selvfølgelige rett til å fremme mistillitsforslag, men også opposisjonens selvfølgelige rett til å definere begrunnelsen for et mistillitsforslag. Det har opposisjonen gjort. Vi har både skriftlig, gjennom innstillingen, og muntlig redegjort for hvorfor vi mener dette er tynt – eller skal vi si mangelfullt – begrunnet sett fra posisjonens side, og at det etter vårt syn nok ligger andre, utenforliggende, elementer i dette. Men det er klart – vi anerkjenner, som representanten Høybråten, representanten Lånke og flere andre har vært inne på, at når opposisjonen samles om et mistillitsforslag, tas det selvfølgelig både i regjering og i flertallet her i Stortinget på det aller største alvor og behandles deretter, særlig også fordi dette er det første mistillitsforslaget som er reist mot representanter for vår regjering i denne perioden. Det har sikkert vært fristende for opposisjonen å kunne gjøre det før, men de har altså ikke gjort det.

Jeg ville bare at det skal være veldig uttrykkelig sagt fra Stortingets talerstol at vi ikke tar lett på det når det fremmes mistillitsforslag. Vi har behandlet saken i komiteen og for øvrig med det alvor som et mistillitsforslag skal avstedkomme.

Så er jeg selvfølgelig godt tilfreds med at mistillitsforslaget ikke har flertall, og våre partier her i Stortinget har gitt en grundig redegjørelse for hvorfor vi ikke mener at det er grunnlag for mistillit, hvorfor Sylvia Brustad har vår sterke støtte, og hvorfor Regjeringen har sterk støtte i Stortinget. Men det ligger utenfor akkurat det å begrunne dette med mistillit, noe særlig representanten Høybråten var inne på. Man skal bare vite at vi tar dette på største alvor.

Svein Roald Hansen (A) [13:35:09]: Jeg skal ikke forlenge debatten, bare takke Carl I. Hagen for den opplysende belæring om følgene av et mistillitsforslag mot én statsråd. Men hvis det er det scenarioet representanten Hagen hadde sett for seg om dette skulle fått flertall i denne sal, så forklarer jo det kanskje også at jeg ikke fikk noe svar fra representanten Siv Jensen på hvilket regjeringsalternativ man så for seg hvis det skulle avstedkomme et regjeringsskifte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se nedenfor)