Elisabeth Aspaker (H) [11:05:50]: Denne interpellasjonen er inspirert av det faktum at norske kommuner i svært ulik grad viser seg i stand til å ta tak i de utfordringene skolen sliter med.

Kunnskapsløftet er et løfte til alle elever om at samfunnet skal legge til rette for at ulike elever skal gis like muligheter i skolen. Vektleggingen av grunnleggende ferdigheter er selve bunnplanken i den nye skolereformen samtidig som det understrekes at reformen skal lede til en langt mer systematisk kvalitetsoppfølging i skolen – av hensyn til elevene.

Det er viktig at endringer i skolen bygger på kunnskap, og det er positivt at norsk utdanningsforskning nå begynner å få et volum som gir grunnlag for kvalifiserte råd til myndighetene når nye veivalg må gjøres. Vi vet etter hvert mye om hva som virker, og hva som ikke virker. Vi vet mye om hva slags skoleeierskap som løfter resultatene. Vi ser en ny trend i Skole-Norge: De kommunene som mest lojalt gjennomfører Kunnskapsløftet, drar fra de andre kommunene. Suksesskriterium nr. én er høye ambisjoner og systematisk kartlegging og oppfølging av elevenes læringsutbytte.

På et seminar om utdanningsforskning nylig understreket også forskerne selv at Norge har tatt lange steg i riktig retning når det gjelder bredde og mengde i skoleforskningen. Spørsmålet er hvor flinke vi er til å nyttiggjøre oss forskning slik at elevene møter en skole med evne til å lære og forbedre seg der det er åpenbare svakheter.

Siste nytt er at flere tv-kanaler har laget «reality»-fjernsyn fra norske klasserom. Det er det tydeligvis delte meninger om og har skapt stor debatt. Debatt er sunt og bør hilses velkommen av alle som er opptatt av skolen.

Det faktum at Norge ligger 40 pst. over OECD-gjennomsnittet i bevilgning pr. elev, men ikke makter å omsette denne økonomiske innsatsen i tilsvarende elevresultater, er kanskje en av de største utfordringene Norge står overfor. Altfor lenge har skolen vært arena for ulike eksperimenter og svingt i takt med ulike pedagogiske moteretninger. Norsk utdanningsforskning gikk lenge på sparebluss, men her er utviklingen heldigvis snudd. Det nye forskningsprogrammet, Utdanning 2020, i regi av Norges forskningsråd bærer dessuten bud om at skole- og utdanningsforskning fortsatt skal ha høy prioritet. Men det er et paradoks at vi ifølge forskerne fortsatt vet mer om det som ikke virker, enn det som virker, i møte med skolens hverdagsutfordringer.

Langs den norske skoleveien finner vi i dag en rekke varseltrekanter:

• Norske elever presterer fortsatt for dårlig sammenlignet med sine jevnaldrende i land vi kan sammenligne oss med, og de møtes med lave forventninger.

• Skolen plages av tidstyveri og bruker tid på mye annet enn kunnskap.

• Altfor mange elever opplever mobbing på skolen.

• Skoleledelse har ikke hatt fokus, og skoleeierne er ikke nok på ballen.

• Tilsyn gjennomføres, men følges ikke opp, og får sjelden konsekvenser.

Høyre har ved flere anledninger advart mot en utvikling i retning av A-skoler og B-skoler. På seminaret i Norges forskningsråd opplevde jeg at forskerne langt på vei er enige med oss. De påviser klar forskjell mellom kommunenes evne til å følge opp når det avdekkes ulike former for svikt i skolen. Når nasjonale tilsyn har avdekket at 70 pst. av kommunene ikke har orden i alle skolesakene sine, er dette alvorlig, fordi elevene er prisgitt den skolen de går på. Noen få kommuner har gitt foreldre og elever rett til å velge skole, men disse kommunene er unntaket og ikke regelen i Norge.

Når resultatet av de nasjonale prøvene nå avslører at store kommuner systematisk har bedre elevresultater enn små kommuner, og at dette gapet ser ut til å øke, er det funn nasjonale myndigheter ikke kan forholde seg likegyldig til. Utdanningsdirektoratet er bekymret, og da er kanskje også statsråden bekymret.

I en gjennomgang av internasjonale undersøkelser som inkluderer norsk skole, oppsummerte altså SSB sist høst med at hovedforklaringen på sviktende elevprestasjoner synes å være lavt læringstrykk og svak vurderingskultur i norsk skole.

Aftenposten hadde tidligere denne uken en sak om Ljan skole i Oslo, som er mestere i lesing. Hemmeligheten bak lesesuksessen er antakelig så enkel at elevene er blitt møtt med høye forventninger fra lærere, rektor og kommune. Skolen har samarbeidet tett med foreldrene og har hatt dem som nære allierte for å pushe elevene til å lese mer, ikke for å plage dem, men for å hjelpe dem, for lesing er nøkkelen til å beherske alle andre fag. Rektoren forteller at skolen har satset bevisst og tungt på lesing som grunnkunnskap de siste årene, og ikke uventet har dette gitt resultater også i andre fag enn norsk. Tiårige Ninni Weisser Eide fra klasse 5S sa det så godt: «Av og til er det slitsomt, men når vi ser hvor gode resultater vi får, blir vi glade for at de gjorde det.»

Kunnskap kan ikke stappes inn i hodene på elevene. Skal kunnskap ha verdi, må den bearbeides og forstås for å kunne anvendes i andre situasjoner. Det synes åpenbart at norske elever bør jobbe mer, ikke mindre. Da er ikke tiden inne til å avskaffe lekser. Men jeg er enig med dem som sier at lekser elevene ikke har forutsetning for å mestre, og lekser som ikke gjennomgås av lærer etterpå, er meningsløse og sannsynligvis virker mot sin hensikt.

Nasjonale prøver er innført for å kunne etterprøve elevenes utvikling på helt sentrale fagområder. Oslo-skolen høster nå stadig bedre resultater. Jeg er overbevist om at det er nær sammenheng mellom den positive utviklingen og kommunens klart uttalte ambisjoner på skolens vegne og kommunens svært systematiske oppfølging av skoler, lærere og enkeltelever når det ikke går slik man hadde håpet. Både byrådet og utdanningsdirektøren er tydelige på at skolen skal og må ha som ambisjon at alle elever, uavhengig av egen og foreldres bakgrunn, skal gis samme mulighet til å lykkes i Oslo-skolen. Dette påvirker også kommunens ressurstildeling.

Det blir et stadig tydeligere bilde at kommuner og skoler som har tatt resultatene fra nasjonale prøver systematisk i bruk, også høster bedre resultater i neste runde. I Aftenposten tirsdag 2. februar uttalte statssekretær Lisbet Rugtvedt at skoler må få hjelp til å følge opp dårlige resultater, og videre at kommuner nå blir pålagt å følge med på skoleresultatene. Rugtvedt viste også til at alle kommuner skal lage en kvalitetsrapport som skal behandles av kommunestyrene. «Det kan bidra til at flere kommuner gjør det som gir suksess, nemlig å følge opp resultatene», sa statssekretæren.

Dette er nye toner fra Regjeringen, som Høyre hilser velkommen. Men hva betyr det at kommunene skal følge med på skoleresultatene? Hvordan skal departementet faktisk forsikre seg om at kommunene gjør noe med dårlige resultater? Og hvorfor har ikke departementet en uttalt strategi for hvordan man vil forholde seg til kommuner som ikke tar skolen tilstrekkelig på alvor?

Tidligere denne uken hadde jeg en samtale med en rektor i en kommune i det fylket jeg kommer fra. Der hadde man gjort seg noen betraktninger knyttet til at lokalpolitikerne hadde fått seg forelagt gjennomsnittsresultatet av de nasjonale prøvene for den kommunen. Men hva slags skole og hva slags kommune kan styre etter gjennomsnittsresultater som kan dekke over store interne forskjeller? Skal lokalpolitikerne bli gode, må de vite mer. Vi kan ikke styre norsk skole ut fra gjennomsnittsbetraktninger. Jeg er redd for at den kommunen ikke er noe særtilfelle. Jeg er redd for at alt det nesten hysteriet som er skapt rundt det at man ikke skal offentliggjøre resultatene, faktisk gjør at mange kommuner ikke greier å gi sine skolepolitikere god nok informasjon og godt nok beslutningsgrunnlag til at de kan gjøre sin jobb så godt som den overhodet burde gjøres. Jeg etterlyser faktisk at statsråden og utdanningsdirektørene gjør en jobb ved å presisere på hvilket nivå man skal sørge for at lokalpolitikerne får tilgang til disse prøveresultatene, slik at de kan gjøre den jobben som foreldrene håper de kan gjøre, og som er den jobben de må gjøre hvis dette skal være et verktøy som skal komme elevene til gode, og som også skal være til hjelp for den enkelte skole som skal jobbe med sitt utgangspunkt, og det man sliter med. Så jeg føler at det regimet som er skapt rundt nasjonale prøver og måten de skal offentliggjøres på – koder osv. for å få tilgang – faktisk nå er i ferd med å bli et drawback og en ulempe for skolen, på den måten at man ikke får det beslutningsgrunnlaget og den opplyste debatten i skoleutvalgene og i kommunestyrene som er helt nødvendig hvis vi skal klare å løfte resultatene, ikke bare i kommuner, men også på enkeltskoler og på klassenivå.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:16:00]: Jeg har lyst til å starte med at selvsagt er det utfordringene i skolen som blir temaet når vi diskuterer dette i Stortinget. Men vi må tegne et bilde av det som skjer rundt omkring, og også ta med oss alt det utrolig bra arbeidet som foregår.

Jeg skiftet jobb for noen måneder siden, og det er en ting som slår meg som et stort paradoks. På den ene siden, når man reiser rundt i verden, eller det kommer internasjonale delegasjoner til Norge, så spør de om den norske og nordiske suksessen. Hva er det som gjør at dere kan ha et så godt velferdssamfunn, hva er det som gjør at det er så høy produktivitet, hva er det som gjør at man kan ha en økonomisk vekst – som jo ikke bare skyldes oljen, men at vi faktisk jobber ganske bra her i landet – og har et godt samfunn? Og så, når jeg da har skiftet felt, er det en jammerdal av resultater om hvor ille det står til i skolen, og hvor dårlige testresultater det er, osv. Jeg kan altså ikke skjønne at den jammerdalen kan skape det samfunnet som tross alt lykkes så bra.

Så utgangspunktet er at det gjøres mye som er både bra og riktig rundt omkring i norske skoler hver eneste dag, og at det er det vi må oppmuntre. Til syvende og sist er vi avhengig av å ha folk der ute som vet at de gjør en god jobb. Det er det ene.

Det andre jeg har lyst til å understreke, er noe litt pussig – og som representanten Alsaker egentlig understreker når hun siterer denne tiåringen som syntes det var strevsomt å lese, men som ble glad etterpå: Det er strevsomt å lære! Det er altså ikke sånn at å lære noe nytt er noe du får til uten å anstrenge deg. Det kan være et forbaska slit å lære seg noe nytt, men det er jo følelsen av å mestre stadig mer som gjør at mennesker vokser. Så vi må ikke gå rundt til Skole-Norge og si at nå må dere slappe av litt, for her er det bare kos. Det er slitsomt å lære, det er utrolig moro, og det er blandingen av slit og moro som gjør at en er et menneske som kan bidra.

Resultatene av de nasjonale prøvene er offentlige. Det vi ikke gjør, er å offentliggjøre dem gjennom rangering. Det som kan være en utfordring i noen kommuner, er at av hensyn til personvernet offentliggjøres ikke resultatene på en del små skoler, fordi man til syvende og sist kanskje kan finne ut resultatene til enkeltelever. Det er de eneste begrensningene som settes.

Jeg har fulgt med i mediene på hvordan man diskuterer resultatet av de nasjonale prøvene. Det er mye rart, men det er ofte sånn at en enkelt skole her og der henges ut den ene eller den andre veien. Det kan være desimaler som skiller en som blir kåret til den beste skolen i en kommune, og en som blir kåret til den dårligste. Det er en litt lite opplyst debatt om hvordan man skal bruke de nasjonale prøvene.

Jeg skal gjerne se på hvordan man nå diskuterer kvalitet i skolen lokalt, for jeg tror at man både kan overtolke og feiltolke resultatene fra de nasjonale prøvene. Det er viktig å vite hvordan man leser dem for å få ut de opplysningene som kan si noe om hvordan måten skolen jobber på, utgjør en forskjell i elevenes utvikling. Jeg kommer gjerne tilbake til hvordan vi skal gjøre det.

Så til det vi har av forskning og kunnskap om læring: Heldigvis foregår det en betydelig og viktig forskning. Jeg tror at mange av resultatene presenteres med flere spørsmålstegn enn nødvendig, for en del ting vet vi – det har representanten Alsaker rett i – om hva som er avgjørende, f.eks. lærerens rolle. Til syvende og sist vet vi at det å ha en lærer som klarer møtet med eleven på en sånn måte at man oppmuntrer til læring, tar tak i ungens utfordringer, gjør opplæringen relevant, bruker flere læringsmetoder, er en naturlig og trygg autoritet, har styring – og at man har en god rektor, som i tillegg følger opp – er nøkkelen.

Det er derfor lærerutdanningen er så viktig. Det er derfor mentorordning for ferske lærere er så viktig. Det er derfor etter- og videreutdanning for lærere er så viktig. Det er derfor rektorskolen, som vi nå har et betydelig antall elever på, og der elevtallet kommer til å øke, er så viktig.

Vi har lagt fram mange meldinger for Stortinget om det som dreier seg om kvaliteten i skolen og hvordan vi skal sikre elevenes rettigheter. Både meldingen Kvalitet i skolen, meldingen Utdanningslinja og meldingen Læreren – Rollen og utdanningen viser de tiltakene vi har satt i verk.

Jeg vil bare understreke på nytt hvor viktig satsingen på lærerne er. Vi har et unikt samarbeid, GNIST, der mange parter er med, f.eks. KS og Utdanningsforbundet, også for å rekruttere gode folk til å velge lærerskolen. Vi er nå i gang med den nye lærerutdanningen, som skal være i to trinn rundt omkring, og det er viktig at vi klarer å holde søkningen, som økte mye i fjor, på et høyt nivå.

Så til Tidsbrukutvalget, som representanten Aspaker var innom. Også der understrekes det hvor viktig og avgjørende skoleledelse er for hva man konsentrerer seg om i en arbeidssituasjon. Det understrekes hvor viktig det er at man får tid nettopp til opplæring, og hvordan man bør rydde unna andre tidstyver i skolehverdagen for å sørge for at man har tid nettopp til å følge opp hver enkelt elev.

Så til noe av det som er en utfordring i forbindelse med resultatet av de nasjonale prøvene og andre kunnskaper vi har om hvordan skolehverdagen ser ut. Et kjennetegn som vi finner, er jo at små kommuner her sliter med å følge opp skolene sine på samme måte som store kommuner. Jeg tror det er en stor utfordring for oss: Hvordan skal vi støtte opp om de kommunene som hver for seg har lite ressurser til å lage den systematikken som store kommuner kan gjennomføre, men som kanskje gjennom samarbeid – kanskje med sterkere oppfølging fra oss og fra Utdanningsdirektoratet – mye mer systematisk kan jobbe med å vurdere de resultatene man har, vurdere kvaliteten i skolen, satse systematisk både i forhold til hvordan man sørger for at lærerne får påfyll og kompetanse, og hvordan man i alle ledd kan heve kvaliteten?

Ut fra sånn som jeg foreløpig oppsummerer de nasjonale prøvene, er det den største utfordringen vi har, nemlig hvordan vi støtter og hjelper de mindre kommunene. For mange av de tingene som representanten Alsaker er innom, er oppleste og vedtatte allmenne sannheter i Skole-Norge, f.eks. at vi har en altfor dårlig vurderingskultur. Vurdering handler jo ikke bare om å si at du er en slask, eller så fint det går. Det handler om å gi tydelig tilbakemelding på hva det er man mestrer, hva det er man kan strekke seg etter, og hvordan man skal jobbe for å komme videre. Det er noe som preger ikke bare Skole-Norge – antakelig preger det samfunnet i sin helhet. Men det er i hvert fall sånn at lærere sier at de får for dårlig konkret tilbakemelding fra rektor, rektor sier at de får for dårlig konkret tilbakemelding fra sine skoleeiere, altså kommunene, og elevene sier at de får for uklar tilbakemelding fra lærerne. Det er også en av de tingene som tas opp i Tidsbrukutvalget. Her er det jo ikke mengden vurdering, altså hvor mange sider læreren skriver om eleven, som er det viktigste. Her er det jo tydelig, konkret vurdering som er avgjørende.

Vi har mange ulike planer på gang for å følge opp dette; vi har diverse programmer. Men jeg har bare lyst til å si to ord om tilsyn til slutt. Det er helt opplagt at det er for mange skoler som oppfatter lovverket for utydelig, ikke helt vet hva de skal gjøre for å etterleve det, og det er for mange som ikke har nok oppmerksomhet på det. Tilsyn er et tiltak. (Presidenten klubber.) Det vi nå gjør i 2010 og 2011, er jo å sørge for ikke å avslutte tilsyn før de sakene er lukket. (Presidenten klubber.) Tilsyn er en måte å veilede på og å gi råd også videre. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Presidenten må minne om at taletiden for lengst er over. Presidenten må også minne statsråden om at interpellanten heter Aspaker og ikke Alsaker.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:26:39]: Beklager. Det vet jeg godt, president!

Presidenten: Det er veldig bra. Det var også en representant her ved navn Alsaker, men det er noen år siden.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:26:44]: Ja, det er det. Det er utrolig hvor mange år jeg har vært her!

Elisabeth Aspaker (H) [11:26:54]: Kunnskapsministeren har utvilsomt helt rett i at det er mye som er bra i norsk skole, og vi må for all del ikke reparere det som fungerer. Men det som ikke fungerer, har vi etter mitt skjønn en rett og en plikt til å oppholde oss med og prøve å gjøre noe med.

Jeg er også enig i den understrekningen som statsråden gjør når det gjelder læreren, og der har vi jo forskning så det holder som bekrefter og understreker at det er den aller viktigste innsatsfaktoren vi har i skolen. Men samtidig ser vi jo at tilgangen på etter- og videreutdanning og måten lærere blir fulgt opp – føler seg ivaretatt – varierer svært mye. I et slikt rekrutteringsperspektiv er det klart at vi her også har en stor utfordring knyttet til at de profesjonelle skoleeierne som tar godt vare på lærerne, alltid kommer til å få lærere, og at de mindre profesjonelle kanskje må stille bak i køen – og vi kan også få forskjeller som følge av det.

Så var statsråden også inne på ledelseskjeden, for der må alle ledd fungere. Skoleeieren må lede, rektor må lede, og læreren må lede i klasserommet. Også på dette punktet må vi vel si at i hvilken grad man har tatt dette inn over seg og prioriterer det, nok også er svært varierende.

Så sa også forskerne noe til oss da vi var på dette seminaret, om hva man styrte norsk skole etter. De var opptatt av at vi har mye målstyring i norsk skole, og så spør de hvor konkret det egentlig er, sammenliknet med de kommunene som nå er veldig tydelige på, nesten nede på enkeltelever, å sette mål for elevene og styre etter elevprestasjoner som man ønsker skal forbedres der de ikke er gode nok. Og så sier de at sannsynligvis kan noe av framgangen i noen av de kommunene som gjør det best, tilskrives at man er så konkret at man nå setter andre typer mål for hvordan skolen skal utvikle seg, og for hva man skal måle etter.

Statsråden var også inne på at vi har hatt mange stortingsmeldinger om skolen i forrige periode. Jeg er enig i det, men vi må jo sørge for at stortingsmeldingen også omsettes i praksis. Det er den vanskelige veien fra gode formuleringer og ting vi er enige om er viktig, og over til praksisfeltet som er kanskje den aller største utfordringen.

Jeg vil gjerne utfordre statsråden, når vi nå ser at kommunene har så forskjellig evne til å følge opp og til å gi råd, og til å være veiledere for det som kanskje er en av de viktigste tjenestene i samfunnet, nemlig det å drive skolen: På hvilken måte kan utdanningsdirektøren bli et enda viktigere verktøy inn mot de kommunene – kanskje de minste – som har de største utfordringene, og som heller ikke har den kompetansen om bord som man burde hatt for å kunne styre skolen godt?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:30:22]: Stikkordene for den jobben som jeg er i full gang med å gjøre, er å hjelpe Skole-Norge med å gjennomføre det vi vet er riktig, det som er innholdet i de reformene som er vedtatt, og støtte opp under det arbeidet som skjer ute. Det er ikke å finne på noe nytt. En reform er ikke en reform hvis den bare eksisterer mellom Stortinget, Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet. Vi må sørge for at vår kunnskap om hvordan det skal jobbes, er der ute, hvor det jobbes hver eneste dag, og vi må støtte opp.

Vi er nå i gang med å systematisere den kunnskapen som de nasjonale prøvene gir oss. Det tegner det bildet som jeg var innom i stad, at de mindre kommunene har noen betydelige utfordringer. Det er selvfølgelig også mange andre funn. Jeg jobber nå for å se hvordan vi kan jobbe systematisk for å støtte opp om de kommunene som har de største utfordringene, og hvordan vi kan sørge for at Utdanningsdirektoratet og utdanningsdirektøren i fylkene er med på det arbeidet. Det er helt opplagt at en del kommuner trenger veiledning. De trenger også hjelp og støtte til å gjøre en bedre jobb.

Så til et par andre ting som er avgjørende. Representanten Aspaker illustrerer egentlig skiftene i norsk utdanningspolitikk veldig godt selv i det innlegget hun hadde. En viktig del av tankegangen som Kristin Clemet sto for, var at man skulle delegere mest mulig, man skulle sørge for at hver enkelt skole var den som lagde læreplanene osv. Nå er det litt mer et rop om at man trekker det tilbake igjen. Jeg tror at for mange av de mindre kommunene har det vært delegert for mye, og det har vært for store forventninger. Mange lærere sier at f.eks. jobbingen med læreplanene har vært enormt tidkrevende rundt omkring på skolene. Det er et sterkt ønske om å få mer hjelp til hvordan man kan gå fram, og ikke nødvendigvis at man må jobbe seg igjennom dette og lage undervisningsoppleggene selv.

Her er det utrolig viktig at man finner et balansepunkt også lokalt. Jeg syns jo det er rart hvis en skoleeier f.eks. på kommunenivå diskuterer enkeltelevers opplegg. Det er opplagt at skolen, læreren og rektoren har ansvaret for det. Men at skoleeieren går inn og diskuterer kvaliteten i skolen og hva som er årsaken til ulike resultater, er viktig.

Anna Ljunggren (A) [11:33:55]: Jeg vil takke interpellanten for å ha satt kvalitet i skolen på dagsordenen her i denne sal.

Det er mange aspekter man kan gå inn på i interpellasjonen og mange kommentarer man kan knytte til problemstillingene som tas opp. Det er et ganske omfattende tema.

Jeg vil begynne med å snakke litt om læreren, fordi læreren er skolens viktigste ressurs. Uten dedikerte lærere som har høy kompetanse innenfor undervisningsfeltet sitt, kan vi vanskelig oppnå høy kvalitet i den norske skolen. Derfor igangsettes det en ny lærerutdanning fra høsten av. Den vil utdanne bedre lærere. Det er også opprettet flere plasser på lærerhøyskolene, og vi har en rekrutteringskampanje, GNIST, som har ført til at flere ungdommer søker seg til dette viktige yrket.

Jeg er glad for at tidligere kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell satte ned Tidsbrukutvalget for å få en oversikt over hva lærerne bruker tiden sin på. Vi er klar over at lærerne er presset på tid, og at forventningene fra samfunnet til denne yrkesgruppen er stor. I tillegg ønsker vi at skolen skal ta seg av så mye annet enn bare å undervise i de grunnleggende ferdighetene. Jeg ser helt kart at dette er en utfordring. Vi må frigjøre tid til læreren, slik at tiden brukes på undervisning og ikke andre ting.

Som dette utvalget konkluderer med, må skoleeier og skoleleder legge til rette for at relevant kompetanse fra andre yrkesgrupper blir benyttet i skolen, yrkesgrupper som sosionomer, barnevernspedagoger og flere helsesøstre. Men skolen må også rekruttere folk fra næringslivet til brøkstillinger eller heltidsstillinger i skolen.

Samarbeidet mellom skole og hjem er viktig for at lærerens tid ikke skal brukes til å passe på at elevene f.eks. kommer tidsnok til timen, men at læreren kan starte undervisningen når den egentlig skal det. Mange foreldre vil i større grad involvere seg i skolen. Dette må skolen og skoleeieren ta på alvor. Det er spesielt utfordringer i overgangen til ungdomsskolen eller videregående opplæring, men vi vet at selv om barna blir større, vil foreldrene vite hva skolen gjør for å få bedre læring, bedre kvalitet og trivsel i skolen.

Det har lenge vært varslet en reformpause i norsk skole. Dette støtter Tidsbrukutvalget, og det er noe også Arbeiderpartiet er enig i. Det vil ta tid før Kunnskapsløftet får satt seg. Men en reformpause betyr jo ikke en utviklingspause. Tidene forandrer seg stadig, og det vil hele tiden være behov for justeringer.

I likhet med interpellanten er jeg opptatt av at Kunnskapsløftet skal være bærebjelken i norsk skole. Vi må sørge for at skolen i større grad følger opp vedtak som gjøres i denne sal. Da må tilsynsmyndighetene styrkes, og det må føres tilsyn med at skolene følger regelverket. Dette er i hovedsak Utdanningsdirektoratets oppgave. Departementet, sammen med direktoratet, skal se på hvordan avvik følges opp av fylkesmannen. Dette er veldig bra. For å sikre at alle får den samme undervisningen uansett hvor man bor, må man sikre lik oppfølgingspraksis over hele landet.

I Norge har vi mange små kommuner som har store utfordringer knyttet til å tiltrekke seg bl.a. nyutdannede lærere. Mange kommuner diskuterer ikke skolens innhold og kvaliteten i skolen i kommunestyrene i det hele tatt. Det handler stort sett om økonomi. Dette har ordførerne et særlig ansvar for. Jeg mener at kommunene bør ha strategier for kvalitetsutvikling i skolene som omfatter lederskolering, etter- og videreutdanning av lærere og oppfølging av resultater av nasjonale prøver. I tillegg er det behov for skolefaglig kompetanse i kommunene. Hvis en kommune scorer under gjennomsnittet på nasjonale prøver, må dette tas opp i kommunestyret og debatteres på lik linje med budsjettunderskudd. At elever ikke er sikret tilpasset opplæring og at Kunnskapsløftet ikke er fulgt opp i kommunene, er selvfølgelig et problem for Stortinget og Regjeringen, og det må vi ta tak i, men mye av ansvaret ligger hos kommunene. Vi må gjøre skoleeiere og skoleledere i stand til å ta det viktige ansvaret for å gjøre den framtidige befolkning til gode og aktive samfunnsborgere. Tidsbrukutvalget foreslår også å styrke ledelsen i skolen, og de mener at god ledelse framstår som den viktigste forutsetningen for god tidsbruk i skolen. Det gjelder både skoleledelse og klasseledelse. Regjeringen har allerede styrket ledelsen i skolesektoren gjennom bl.a. ny rektorutdanning. Lederskolering er en forutsetning for gode skoler, som igjen rekrutterer gode lærere. Men vi må også se på flere tiltak.

Regjeringen og flertallet på Stortinget er opptatt av å sikre et kvalitativt godt utdanningsløp for alle, uavhengig av bosted, etnisk bakgrunn, kjønn eller økonomi. Det ligger til grunn for skolepolitikken som i dag føres.

Bente Thorsen (FrP) [11:39:15]: Først vil jeg takke representanten Aspaker for å ha reist en interpellasjon om utfordringene i norsk skole, men la oss ikke glemme at det også er mye bra.

Siden de internasjonale prøvene, som PISA, ble innført, har vi vært klar over at faglig utbytte og resultatene i skolen er forholdsvis svake. Det er heller ikke noe tegn til merkbar bedring av resultatene. Enkelte tester viser at det heller går dårligere, målt over flere år. Vi ligger også under OECD-gjennomsnittet ifølge PISA-undersøkelsen fra 2006. Når vi så i tillegg legger til grunn at vi bruker ca. 40 pst. mer ressurser enn OECD-gjennomsnittet, er det på sin plass å ha fokus på hva som må gjøres for at elevene skal få bedre faglig utbytte av sin skolegang. Det viser seg at det å ligge i verdenstoppen på bruk av penger i skolen, overhodet ikke har resultert i at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder resultater. Det vitner om at det må endringer til, og i så måte er problemstillingene i interpellasjonen dessverre fremdeles aktuelle.

At elevene får oppfylt retten til tilpasset opplæring, er bl.a. veldig avhengig av lærernes dyktighet til å vurdere den enkelte elevens behov, i klasseledelse og formidlingsevne, og samtidig er det ikke til å komme forbi at kommunens økonomi også kan ha betydning. Da er det opp til det enkelte kommunestyret å bevilge penger til skolesektoren – i de aller fleste tilfellene i sterk konkurranse med mange andre lovpålagte og nødvendig oppgaver. Fremskrittspartiet går derfor inn for statlig finansiering av skolen, gitt etter kriterier der den enkelte elevs behov er en faktor i finansieringen. Dette vil også gi en bedre forutsetning for at norske elever får lik rett til tilpasset opplæring, uavhengig av bosted.

Fremskrittspartiet vil også ha fritt skolevalg og åpner for flere private skoler, slik at foresatte selv kan velge hvilken skole de vil at barna deres skal gå på. Dette vil gi et mangfold av skoler og gi konkurranse til fordel for elevene. I tillegg til et mangfold av skoler, tror Fremskrittspartiet på en større grad av tilrettelagt undervisning og valgfrie praksisfag. Fremskrittspartiet har merket seg og er glad for at statsråden har kommet med positive signaler i så måte.

Dagbladet skriver 1. februar i år at de siste fem årene har antallet elever som får spesialundervisning, økt med over 30 pst. Det er synd at det må gå så langt som til bruk av spesialundervisning. Skolen må på et tidligere stadium ta hensyn til og undervise elevene etter deres evner og forutsetninger. Det blir fra flere hold hevdet at lærerne ukritisk gir positiv tilbakemelding til eleven uansett hva resultatet er på barnetrinnet. I St.meld. nr. 30 for 2003–2004, Kultur for læring, kommer det fram at elevene møter for lave krav til resultater. I meldingen står det at lærerne må sørge for «tilstrekkelig ytre trykk» i læringen. Karakterer og riktige tilbakemeldinger er motiverende.

Når barn skal begynne i skolen, har de som oftest store forventninger til det som skal skje og gleder seg til å lære å lese og skrive. Læreviljen er med andre ord på topp, og viljen til å repetere øvelser i lesing og skriving slik at det sitter, blir en naturlig del av læringsprosessen. I stedet opplever barn at læreren ofte gir en rosende og lite presis tilbakemelding som i liten grad er læringsstøttende, uansett kvaliteten på elevens arbeid. Da er kanskje eleven allerede på et lavere nivå i læringsprosessen enn man burde være, og viktig observasjon om at eleven har behov for veiledning og faglig støtte er ikke blitt oppdaget eller grepet fatt i, uten at læreren skal lastes for det, da dette er en av de pedagogiske metodene som brukes og er godkjent i undervisningen i Norge i dag.

Med den kunnskapen som allerede finnes for hva som ikke virker, er det forhåpentligvis etter hvert blitt stor politisk vilje til å ta i bruk kunnskap om hva som virker i skolen, og det snarest mulig. Fremskrittspartiet mener at tidlig innsats allerede på barnetrinnet er av vital betydning for at elevene skal ha best og mest mulig læringsutbytte og har også mange ganger tidligere satt søkelyset på å fremme flere gode forslag som kunne bedret resultatene og gitt bedre tilrettelagt undervisning i skolen. Flere gode forslag vil det komme fra Fremskrittspartiet i forbindelse med St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja. Jeg regner med at vi skal få en grundig og god prosess på den og komme fram til en god plan.

Svein Harberg (H) [11:44:25]: Vi har mange gode debatter om skole for tiden, og det er veldig gøy, spesielt for oss som sitter i komiteen og arbeider med akkurat det. Vi ser fram til å diskutere meldingen Utdanningslinja, som jo er en oppfølging av begge de sakene vi diskuterer her i salen i dag. Der skal det legges de store linjene. Det er mitt ønske at vi i denne sal aldri må slutte å ha kontinuerlig fokus på kvaliteten i undervisningen. Da blir det gjerne slik som statsråden sa, at vi griper fatt i de tingene vi ser ikke fungerer. Det blir en konsekvens av at det er vår oppgave å ta ansvar når vi ser at noe ikke fungerer.

Jeg er også enig med statsråden i at det gjøres en flott innsats i norsk skole. Det er veldig mange gode medarbeidere, det er veldig mange som arbeider godt og systematisk, og det er mange som går fornøyd ut av skolen. Samtidig har jeg erfaring med – ikke noen god erfaring, og det er ingen god opplevelse – at det slett ikke alltid er den konkrete kunnskapen som gjør at en har lyktes når det gjelder skolen i de enkelte kommuner. Er det slik at det er det vi tror vi er gode på, vi er gode på?

Jeg har hatt den store glede å være ordfører i en kommune. Da kommer du nær skolen, da kommer du nær elevene, og du har stor fokus på kunnskap og mulighetene for barna. Det er kjempespennende. Men jeg opplevde også at vi satt og trodde og mente – uten å ha konkrete tilbakemeldinger. Derfor er det flott at det med konkret og systematisk oppfølging settes på dagsordenen i dag. I min kommune tok vi i bruk to grep helt systematisk. Det ene var resultatene fra de nasjonale prøvene, som vi brøt ned så langt vi kunne uten at det gikk ut over integritet og personvern. Det andre var elevundersøkelser. Vi opplevde to ting. For det første fikk vi bekreftet det vi gjorde godt, og da kunne vi gjøre mer av det. Men vi fikk også noen skremmende opplevelser. Helt konkret, så hadde vi et lokalsamfunn i kommunen som hadde fått ny skole – masse skryt og flott engasjement blant foreldre og blant lærere. Men da elevundersøkelsen kom, viste det seg at det var den skolen der elevene opplevde mest utrygghet og mobbing. Det var en kjempeoverraskelse for oss alle. Vi hadde ikke den minste anelse om det. Vi brukte derimot skolen som eksempel på hvordan det skal gjøres. Etter denne opplevelsen bestemte vi oss for at dette måtte gjøres systematisk – elevundersøkelser systematisk, koble inn foreldrene systematisk, og se det opp mot resultatene av nasjonale prøver. Vi opplevde et fantastisk løft rundt denne skolen, for sånn skulle det ikke være neste gang, og sånn var det ikke neste gang. Da var de plutselig på topp når det gjaldt elevtilfredsheten og tryggheten ved å gå på skolen. Vi opplevde at andre skoler, som vi rent faglig trodde var blant de beste i kommunen, slett ikke var blant de beste i kommunen når vi brøt ned resultatene fra nasjonale prøver.

Dette forteller jeg for – nær sagt – å være et sannhetsvitne på at systematisk testing, systematisk evaluering og konkret bruk av det virkelig er en god hjelp. Når det snakkes her fra talerstolen om lik oppfølging, så rykker det litt i meg, for jeg vet at hadde vi kjørt lik oppfølging på disse skolene, så hadde vi ikke oppnådd de resultatene vi gjorde, på bakgrunn av den kunnskapen vi fikk. Men gjennom å ha individuell oppfølging kunne vi gi lik mulighet, slik at elevene kunne gå ut og oppleve mestring, være klar for et utdanningsløp som de følte de kunne takle, og gjøre gode valg.

Til slutt, bare en liten kommentar til ordbruken til statsråden, som snakker om skoler som «henges ut». Ja, noen misbruker alltid statistikk og tall. Jeg tror det er viktig at vi som politikere snakker om at skolene gis en mulighet til å gripe fatt i de utfordringene de har. Det er ingen som henges ut, men det er noen som konkret får hjelp til å se på de tingene som ikke fungerer. Det skaper muligheter, det kan skape engasjement, og det kan skape trygghet, både hos elever, lærere og foreldre, for at dette er en skole som vil det beste for barna og som gir dem mulighet for mestring.

Aksel Hagen (SV) [11:49:28]: Svein Harberg holdt et innlegg som etter min mening skilte seg ganske kraftig ut fra Aspakers interpellasjon og innlegg. Det setter jeg veldig pris på. Det var et innlegg som hadde en positiv og offensiv tilnærming. Jeg har en mistanke om at det skyldes at Harberg selv har vært ordfører, har vært skoleeier. Da får en ofte denne tilnærmingen, heldigvis, til denne utfordringen.

Norsk skole er i framgang, og vi må være forsiktige med systematisk å lete etter de dårlige evalueringene, for bildet er mer sammensatt og mangfoldig. For det er feil – vi kommer godt ut, også i mange evalueringer, f.eks. knyttet til modenhet, kreativitet, relasjonskompetanse og trivsel. For det andre er det så kontraproduktivt hver dag å gi lærere, elever og skoleeiere – som kommune og fylkeskommune – beskjed om at dette fungerer ikke, dere gjør en altfor dårlig jobb. Det er faktisk en del lærere som kaller dette for mobbing.

Men norsk skoledebatt er også i framgang, både politisk og faglig. Mange har blitt bedre, ikke minst ved at vi nå nærmer oss feltet på en litt mer spennende og åpen måte. Ut fra dette utvikles det akkurat nå mye ny, god politikk – det tror jeg hele komiteen faktisk er enig i. Det er en faglig politisk omforenthet bak mye av det som skjer. Det overordnede grepet nå er å justere og foredle Kunnskapsløftet. Det er veldig godt å se at Høyre også er i framgang og i stor grad er med på det som nå skjer, bl.a. ved å angre på at høyresiden tettet igjen alle tilløp til valgfrihet i ungdomsskolen, at det smale teorifokuset løses opp. Erfaringskunnskap og praktiske ferdigheter løftes nå opp og fram på en langt mer offensiv måte enn det som var tilfellet bare for noen år siden. Ikke minst frafallsdebatten er med på å gi denne positive dreiningen og oppåpningen av debatten, som vi så sårt trenger.

Men det skurrer litt fortsatt. Dette med svartmaling, undervurdering, er nevnt. Vi skal være litt forsiktige med å trekke raske konklusjoner ut fra det at en kommune mangler rutiner, program og planer – for all del, det skal være på plass når vi ber om at det skal være på plass, men det er ikke automatisk et sikkert tegn på at da er det krise der ute, bare fordi rutinen og planen mangler. La oss nærme oss det på en litt mer åpen måte. Jeg syns statsråden i sitt innlegg fortalte oss på en veldig god måte hva et tilsyn er ment å være. For nettopp gjennom tilsyn avdekker vi at noe mangler, og samtidig gir det en genuin mulighet til sammen å begynne å reflektere – for det første å få det formelle på plass, men ikke minst å få en god praksis på plass. Og da er det viktig, for all del, at skoleeieren kommer tettere innpå, slik som det blir sagt i KS-kretser nå for tida. Ære være folk i kommunestyrer og fylkesting som går inn på nettet, skriver ut disse dataene som ligger der, tar dem i veska og går inn i kommunestyresalen og fylkestingssalen og virkelig begynner å diskutere skole. Men skal den diskusjonen bli god, må underlaget for den politiske diskusjonen være noe langt mer enn bare utskrifter av hva slags karakterer elever har fått på noen slike tester.

SV er ikke redd slike karakterutskrifter, men poenget er at det ligger så begrenset informasjon i den typen utskrifter. Og når politikere som i utgangspunktet ikke er noe særlig gode på feltet, får bare den typen informasjon, ser vi jo i praksis at det kan gi ganske mange dårlige debatter om hva en faktisk skal gjøre for å foredle skolen og gjøre den bedre.

Så vil jeg komme litt tilbake til noe som jeg for ett minutt siden roste Høyre for, nemlig dette med å sette mer fokus på yrkesfag. Noe av det utspillet minner meg imidlertid litt om egen opplevelse i ungdomsskolen, da vi hadde klassedelinga for fullt, der vi satt i gymsalen, der foreldre og elever ble ropt opp, og så gikk vi flokkvis ut og fikk klar beskjed alle sammen om hvem som hadde de flinke elevene og kunne ta den vanskeligste kursplanen, og nedover, slik at man virkelig fikk rangert oss. Hvis vi er opptatt av at vi ikke skal reprodusere sosiale forskjeller, må vi være veldig forsiktige slik at vi nå ikke får en pendelsvingning tilbake, der vi gjør yrkesfag til den enkle, lite motstandsfylte veien fram mot et vitnemål. Vi reduserer frafall, men vi kan på den måten også bidra til at vi reproduserer sosiale forskjeller i enda større grad enn i dag, og vi kan bidra til at vi får ut elever som ikke vil klare seg i arbeidslivet.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:54:44]: Det har de siste åra vært stort fokus på elevresultatene i norsk skole, og det har vært en omfattende reformiver blant de mange statsråder. Jeg er glad for at vi nå har en regjering som senker skuldrene litt med hensyn til innføring av nye reformer, men som prøver å rette opp og justere det som er gjort feil tidligere.

Det er viktig å fokusere på skole og kunnskap. Kunnskap er tross alt nøkkelen til høyere utdanning og muligheten for framtidig verdiskaping. Det som imidlertid har vært litt trist, er at det voldsomme fokuset på teoretisk kunnskap, bl.a. under Kunnskapsløftet, og delvis under Reform 94, har ført til at vi har støtt fra oss en del elever på veien.

Reform 94 sørget for opplæringsrett til alle, men det førte også til mer teoretisering av bl.a. yrkesfagene. Det er vel og bra, men med innføringen av Kunnskapsløftet ble dette ytterligere forsterket. Det er derfor litt pussig at Høyre, som med sin kunnskapsminister dro gjennom Kunnskapsløftet, nå er bekymret for dem som faller igjennom i det skoleløpet de sjøl har tatt initiativ til, og lurer på om vi driver med god nok tilpasset opplæring.

Det er ikke nasjonale prøver i seg sjøl som gjør norsk skole bedre. Det er kartleggingsprøver og enkeltresultater som gjør det mulig for den enkelte lærer å gi tilpasset opplæring for den enkelte elev.

Senterpartiet er opptatt av gode teoretiske kunnskaper og støtter tidlig innsats for lesing, skriving osv., men vi er også opptatt av å ha en tilpasset opplæring for dem som er mer praktisk anlagt. Disse elevene har det ikke bare bra i grunnskolen i dag. Det handler altså ikke bare om videregående skole, som Høyre prater om, men det handler absolutt også om grunnskolen. Derfor er det viktig nå å justere kursen i tråd med de erfaringene som daglig gjøres i norske klasserom, og tette hullene i den reformen som er satt på skinnene.

Det viktigste for å sikre elevers rett til tilpasset opplæring er, som interpellanten peker på, god ledelse – god ledelse både fra skoleeier, fra rektor og fra den enkelte lærer.

Det er likevel i det enkelte klasserom undervisningen foregår, og jeg er derfor svært glad for at Regjeringa til høsten setter i gang med ny lærerutdanning der en i mye større grad vektlegger elevkunnskap og pedagogikk. Varierte metoder, tidlig innsats og god elevkunnskap er svært viktig for å ta tak i utfordringene for den enkelte elev tidlig.

Så må det også ses på hvilke endringer vi må gjøre i læreplaner, i eksamensordninger osv., slik at vi gir elevene sjansen til å vise sine ferdigheter på en god og rettferdig måte. Jeg ser derfor fram til behandlingen av stortingsmeldingen om utdanningslinja, som antakelig vil komme tilbake til noen av de problemstillingene som interpellanten reiser her i dag.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:58:15]: Først og fremst vil jeg takke interpellanten for at hun tar opp et både bredt og spennende tema. Derfor blir også denne debatten litt springende med hensyn til hvor en havner fra partienes side. Men jeg tror at vi har grunnlaget felles, nemlig at vår enhetsskole skal gi alle elever like muligheter til å få kunnskap i grunnleggende ferdigheter. Det innebærer at alle elever skal ha rett til tilpasset opplæring etter opplæringsloven, uavhengig av hvor man bor.

Og så kunne vi egentlig ha avsluttet diskusjonen, men den går jo litt videre enn som så. For jeg tror det er et problem at begrepet «tilpasset opplæring» ofte blir mer et ønske og et honnørord enn noe man klarer å fylle med reelt innhold. Mange av de tiltakene som blir foreslått i skolen, blir ofte begrunnet i at man ønsker tilpasset opplæring, uten at det nødvendigvis finnes faglige argumenter for at dette vil skje. Det henger nok også sammen med – som vi ble gjort oppmerksom på i et seminar som komiteen var på – at tilpasset opplæring både er et formål, et prinsipp og et virkemiddel – alt på en gang – og som man antakelig hadde strøket på i en oppgave hvis man skulle prøve å argumentere for. Og da har vi i utgangspunktet en stor utfordring foran oss.

Nå har vi igjen havnet i en diskusjon om åpenhet eller ikke åpenhet om nasjonale prøver. Jeg har lyst til å gi et lite spark til mine gamle kolleger i regjeringspartiene: Vi kan ikke strande alle diskusjoner på at vi tror løsningen ligger i full åpenhet eller full lukkethet. Jeg tror det er mer variert enn som så, og jeg tror debatten strander på feil grunnlag.

Da komiteen hadde seminaret sammen med Forskningsrådet, fikk vi noen utfordringer i forhold til hvordan tilpasset opplæring realiseres i den ordinære undervisningen. Man pekte der på at de store forskjellene lå både mellom skoler og mellom lærere på skolen. Da var det særlig relatert til klasseledelse, strukturen som undervisningen fulgte, relasjonen til elevene, den faglige kompetansen og ikke minst det faglige engasjementet. Det er vanskelig å gi et entydig svar på hva som gir best tilpasset opplæring. Men utdanningsforskningen advarer oss mot at man kanskje nå mer bruker metoder som overlater elevene til seg selv, og at det da er de mest sårbare elevene som faller igjennom.

Vi har både i forrige og i denne perioden snakket om at tidlig innsats er viktig. Hvis vi ser på tallene, ser vi at det klarer vi ikke. Vi har minst spesialundervisning på de tidligste trinnene, men når vi kommer til ungdomsskolen, øker det. Da tror jeg ikke at økt antall teoritimer er veien å gå, kanskje spesielt ikke når vi ser at blant de mest sårbare elevene som har ekstra behov, finner vi 70 pst. gutter. Det sier meg noe om at vi har laget et skoleløp hvor det er ganske mange som ikke får utviklet sine evner. Da tenker jeg spesielt på praktiske evner som de elevene innehar – ofte har de ressurser i seg og kan være enestående.

Vi kjenner sikkert selv fra skolen opplevelsen av at læreren er viktig. Jeg er enig med statsråden i at en mentorordning er viktig. Problemet er at den skal integreres i en allerede full hverdag. Kristelig Folkeparti ønsker seg en obligatorisk mentorordning hvor man får redusert leseplikt det første året, slik at man får satt det i system, som gjør at man får en god start inn i dette.

Interpellanten viste også til Tidsbrukutvalgets innstilling. Jeg vil til sist si litt om lærerens mange roller. Vi må ikke innbille oss at skolen bare er en liten øy, uten forbindelse til det som faktisk skjer rundt i samfunnet. Skolen gjenspeiler alt det som samfunnet vårt har av utfordringer. Det betyr at lærerne i dag har fått utrolig mange flere roller enn det de kanskje hadde før. Et barns behov for voksenkontakt, en å snakke med, en som ser, stopper ikke utenfor skoledøra. Lærerne har fått i oppgave å ivareta noe av det som kanskje samfunnet tidligere selv håndterte. Derfor tror jeg at for å klare å få til dette og få til en mer tilpasset opplæring som er rettet mot den enkelte elev, trenger vi hjemmene og familiene med på laget – bare som et hjertesukk til slutt.

Henning Warloe (H) [12:03:34]: Dette er en svært interessant debatt, og vi blir ikke ferdig med den her i dag, det er jeg helt sikker på. Én ting er å diskutere ulike konkrete tiltak, og kanskje også personlige erfaringer, en annen ting er å diskutere selve grunnlaget for å kunne ha en debatt som dette, og grunnlaget for beslutninger som må gjøres rundt omkring i de mange store og små kommuner i Norge, som jo er skoleeierne. Jeg er helt overbevist om at statsråden – selv om hun kanskje ikke formulerte det slik jeg ville ha gjort det – var inne på problemet, nemlig: Hva gjør vi med de små kommunene i Norge som ikke har kompetansen, ikke har ressursene til å være gode nok skoleeiere? Og statsråden sa: Hvordan skal vi klare å hjelpe disse kommunene? Det er mulig at problemet er så stort at løsningen rett og slett ligger i større kommuner, for når man ser på kravene til kompetanse på en rekke områder – det blir utenfor denne debatten, naturligvis – er det helt åpenbart, for alle som vil se, at de aller minste kommunene kommer til kort, uansett. Hvis man fra statens side skal hjelpe dem så mye at man i praksis får en statlig overstyring av de små kommunene, har man gjort Kommune-Norge en stor bjørnetjeneste.

Statsråden startet med å si at hun hadde vært finansminister og hadde hatt kontakt med en rekke internasjonale delegasjoner som var så fascinert av den norske suksessen. Jeg ble da nær sagt tvunget til å tenke tilbake på tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som hadde slagordet «Det er typisk norsk å være god». Jeg synes det er et forferdelig kvalmende slagord. Det er så selvskrytende. Det er naturligvis alltid kjekt å høre det, men sannsynligvis er det mer typisk norsk å tro at vi er så veldig gode. Vi har altså verdens dyreste skole. Det er flott, for verdens rikeste land har råd til å holde seg med verdens dyreste skole. Det burde da egentlig være ganske naturlig å forvente at vi på det grunnlaget skulle kunne få verdens beste skole. Men det har vi altså ikke, selv om mange i Norge lenge trodde det, sannsynligvis. Jeg vil ikke her rippe opp i hvilke partier på Stortinget som var imot at Norge skulle delta i internasjonale prøver. Det hadde vi ikke behov for, mente man tydeligvis. Det var først da vi fikk resultatene fra de internasjonale prøvene på bordet, at det gikk opp for norske skolepolitikere og kanskje også for offentligheten at vi ikke var så gode som vi trodde. Derfor er det helt åpenbart at prøver og testing, selv om enkelte oppfatter det som negativt, er et helt nødvendig virkemiddel for å få resultater på bordet, resultater som gir et beslutningsgrunnlag for å iverksette tiltak for å bli bedre. Skal man kunne forbedre seg, må man først og fremst vite hvor man står. Da kan det ikke være sånn som Aksel Hagen sa, at enkelte oppfatter det å fokusere på resultater og stille krav som mobbing. Det er jo det motsatte – å ikke stille krav, ikke fokusere på resultater – som er det verste av alt. Hvis vi får en sånn kultur i skolen at det blir farlig å snakke om hvordan man gjør det, da har vi et stort problem i norsk skole.

Flere i denne debatten har vært inne på det seminaret som vi fra komiteen hadde hos Forskningsrådet, et særdeles interessant seminar. Jeg vil tro at noen av de resultatene som ble presentert fra forskerne, må ha vært litt deprimerende å høre for regjeringspartienes representanter. Det er altså ikke slik at forskningen dokumenterer det man ofte tror, ut fra et politisk ståsted. Poenget for oss i Høyre er i alle fall kartlegging, resultater, åpenhet, forventninger og krav. Dette kan være tydelig fra skoleeierens side, dersom skoleeieren har interesse for og kompetanse til å kunne ta det ansvaret på alvor.

Jeg husker veldig godt at jeg for ca. ti år siden som skolepolitiker på vegne av Høyre gang på gang fremmet forslag i Bergen bystyre om at det årlig skulle framlegges en kvalitetsmelding for Bergen-skolene. Det rød-grønne byrådet sa nei gang på gang – ikke engang en kvalitetsmelding, slik at vi årlig kunne ha én debatt om kvaliteten i Bergen-skolen, ønsket man å være med på. Det kom først på plass med et borgerlig byråd. Derfor var jeg veldig glad for å høre Anna Ljunggrens klare synspunkter på hvorfor det er viktig at en skoleeier i en kommune har en klar strategi og er villig til å diskutere kvalitet.

Elisabeth Aspaker (H) [12:08:55]: Jeg har lyst til å takke for en reflektert debatt, selv om noen følte seg fristet til å starte debatten på utdanningslinjen i dag – for vi har vært langt inne i den debatten også.

Jeg opplever at vi har hatt et bredt fokus her, men jeg har lyst til å si at jeg i dag også opplever at statsråden har beveget seg. Hun har en langt mer nyansert omtale av betydningen av nasjonale prøver, hvordan de faktisk kan spille en vesentlig og viktig rolle i forhold til å heve kvalitet og fokusere på elevprestasjoner i skolen og hva det betyr.

Det var representanten Aksel Hagen som egentlig slapp katten ut av sekken i denne debatten. Han henfalt her til gammel, klassisk SV-retorikk. Det nytter altså ikke å være god på kreativitet og trivsel osv., hvis man ikke kan lese og regne og skrive – de grunnleggende ferdighetene. Jeg trodde faktisk vi var ferdige i denne salen med å ha en debatt hvor vi satte dette opp mot hverandre. Man må faktisk beherske begge deler. Da nytter det ikke å slå seg til ro med at vi gjør det kjempegodt på demokrati og trivsel og alt det der, hvis fortsatt én av fem norske elever går ut av grunnskolen og ikke kan lese og skrive skikkelig, ikke er i stand til å fullføre videregående opplæring, ikke er i stand til å komme seg inn i arbeidslivet, og ikke er i stand til å mestre voksenlivet.

Det er ingen motsetning mellom det innlegget representanten Svein Harberg holdt, og mitt innlegg. Vi er begge opptatt av at vi må vite og kunne mye om skolen for å kunne hjelpe skolen videre, enten vi snakker om enkeltskoler eller vi snakker om hele kommuner som har et mer systemisk problem fordi man ikke greier å komme seg ut av den sumpen som andre kommuner med en annen type tilnærming greier.

Dette stortinget har vedtatt at norske elever har rett til tilpasset opplæring. Da kan ikke vi her i salen slå oss til ro med de forskjeller som vi nå ser konturene av ute i kongeriket. De kommunene som følger opp, sikrer barn mulighet til sosial mobilitet, mens i andre kommuner er barna prisgitt foreldrenes bakgrunn og deres interesse for barnas skolegang. Da mislykkes vi med et av hovedformålene med Kunnskapsløftet, at ulike barn uansett utgangspunkt skal gis de samme mulighetene til å realisere sine evner og talenter. I tillegg til for dårlige basisferdigheter var det jo særlig her den sosialdemokratiske enhetsskolen feilet.

Jeg har lyst til å avslutte med å si at om kunnskapsministerens eget parti mener alvor med sitt slagord «Ulike mennesker. Like muligheter», må statsråden ta skoleeierutfordringen på langt større alvor for å unngå at Skole-Norge skal utvikle seg til et Forskjells-Norge.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:12:08]: En del av denne debatten har vært preget av at komiteen har hatt et seminar – og den eneste som ikke har deltatt på det seminaret, er jeg. Men etter hvert som debatten skred fram, har jeg skjønt hvilke forelesere som var der, og jeg kjenner godt den forskningen komiteen har blitt gjort kjent med. Da er det heller ikke så rart at det blir en litt springende debatt, men det gir jo også et bilde av hva de ulike partiene vektlegger, og hvordan man tilnærmer seg skoledebatten.

At representanten Aspaker blir sår på grunn av innlegget fra Aksel Hagen, tror jeg skyldes følgende: at han tillot seg å understreke at den teoretiseringen som vi ser både i yrkesfag og i ungdomsskolen, har Høyre og Høyres kunnskapspolitikk et betydelig ansvar for. Nå ser vi at hele diskusjonen rundt frafall nettopp dreier seg om hvordan man skal gjøre utdanningen relevant på ungdomsskolen og for yrkesfagene. Det skal vi komme tilbake til i mange sammenhenger.

Den andre saken som man må ta opp, er diskusjonen om at det skulle hindre læring å legge vekt på å ha godt læringsmiljø, eller at dette ikke henger sammen. Den diskusjonen har gått ut på dato. Vi skal glede oss over at det er høy trivsel i norsk skole, det er et godt utgangspunkt for at vi skal få bedre faglige resultater også. Men alle vet, på alle arbeidsplasser, at hvis det er et godt miljø og alle får lagt godsiden til, blir sett som mennesker og blir satt pris på, er det en bedre arbeidsplass, og man produserer mer også. Så la oss nå slutte med å si at den ene er for en læringsskole og den andre er for en skole som legger vekt på sosiale ferdigheter. Dette henger jo sammen, vi lever i en moderne verden.

Så synes jeg at innlegget til Svein Harberg er veldig interessant med tanke på at vi ikke ønsker at denne debatten skal foregå på Stortinget, men tett på den jobben som gjøres rundt omkring i Skole-Norge. Da er det ikke testene som er poenget, hvis de ikke brukes til noe og brukes fornuftig. Man må gjøre den jobben hele året mellom resultatene av de nasjonale prøvene – det er jo helt avgjørende for om man er i stand til å forandre seg. Jeg er redd for at mange har den holdning til tester, enten det er nasjonale prøver, eller andre typer prøver – kartleggingsprøvene – at ja, nå gjelder det å få det kartlagt. Så har vi kartlagt det, og så gjør vi ikke noe mer med det. De som har problemer på skolen, trenger ikke å bli fortalt det på ørten forskjellige prøver. De trenger en lærer, ressurser og hjelp og støtte til faktisk å forbedre seg mellom alle prøvene.

(Presidenten klubber.)

Jeg har mye på hjertet, president, men jeg skjønner at min tid er ute for denne gang.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.