Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 40 minutter, og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte med inntil tre replikker etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten ut over den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [15:46:07]: (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for arbeidet med denne saken. Dette er et viktig tema som Fremskrittspartiet ved ulike anledninger også har satt på dagsordenen. Som saksordfører ønsket jeg å utdype temaet en verdig død. Dessverre får vi fort en polarisering når vi skal debattere døden og ikke minst en verdig død. Vi vet alle at døden er prisen vi mennesker må betale for livet, allikevel er døden tabubelagt og gjennom stadig institusjonalisering i stor grad fjernet fra folks hverdag. Derfor er jeg glad for at komiteen står samlet i en rekke felles merknader både om livskvalitet og autonomi i forhold til døende. Det var av vesentlig betydning for meg å vektlegge behovet for en helhetlig tilnærming til den døende og dennes pårørende, og understreke at dette går på ulike plan for å sikre at døden kan bli en naturlig videreføring av livet.

Komiteen deler i store trekk en slik vektlegging. Forslagsstillerne ønsker at det utarbeides en plan for satsing på livshjelp, og de trekker fram fem punkter en slik plan bør belyse. Fremskrittspartiet og Høyre deler et slikt syn, med unntak av finansieringsform for lindrende behandling. Regjeringspartiene ønsker ikke noen plan for livshjelp, men peker gjennom våre felles merknader på flere forbedringspunkter med tanke på alvorlig syke og døende pasienter. Det er tverrpolitisk enighet om viktigheten av å styrke etter- og videreutdanning og forskningsinnsats hva gjelder lindrende behandling. Det pekes også på behovet for samarbeid både horisontalt og vertikalt innen helsetjenesten. Komiteen mener det må stimuleres til etablering av ambulante team, og at det er behov for å se nærmere på hva som er til hinder for at slike team etableres i tilstrekkelig omfang i dag. En samlet komité påpeker at det er altfor få kommunale palliative sykehjemsplasser i dag i forhold til behovet. Det vises også til at de fleste helseforetak har palliative team, og viktigheten av å sikre kompetanseoverføring fra disse teamene til andre avdelinger og miljøer.

Hospicene har vært banebrytende i forhold til å gi døende en verdig avskjed med livet gjennom en helhetlig tilnærming med god og omsorgsfull pleie og ikke minst medmenneskelighet. Dette er en form for palliativ behandling som kan omfatte smertelindring, psykisk oppfølging og helhetlig omsorg. Alvorlig sykdom, død og sorg kan sette ens selvbilde i fare, og kan oppleves som en personlig trussel. Angst, frykt, hjelpeløshet, fortvilelse og sinne er normale følelser i en slik situasjon. Men døden trenger ikke være vond og smertefull for et menneske. For noen kan døden faktisk være en befrielse som imøteses med lettelse og ro. Den palliative behandlingen tar mål av seg til å møte alvorlig syke og døende og deres pårørende på en helhetlig måte som tar hensyn til alle disse faktorene. Det er en vesentlig skjevhet i forhold til hvem som mottar et palliativt tilbud i dag. Kreftrammede utgjør 95 pst. av pasientene på palliative enheter. Det er viktig å sette fokus også på andre grupper av alvorlig syke og døende pasienter, slik at de også får en helhetlig behandling. Hele 95 pst. av de som dør i sykehjem, får ikke den tilstrekkelige lindrende behandling og omsorg som de har behov for i livets siste fase.

Jeg valgte også å løfte inn alvorlig syke og døende barn i denne saken, og ser til min glede at det har fått flere andre til å rette fokus mot de problemstillingene foreldre til barn som fødes med alvorlige misdannelser og begrensede leveutsikter, står overfor. Årlig dør rundt 160 barn i sitt hjem uten at barnet eller de pårørende har noe profesjonelt nettverk rundt seg. Det er nærmest en selvmotsigelse at barn, i begynnelsen av livet, skal dø. Men det skjer, dessverre. Noen foreldre takler overhodet ikke en slik situasjon. Jeg har hørt om foreldre som har avskrevet sitt barn allerede i første leveår og unngått kontakt, mens barnet har blitt undergitt offentlig omsorg i nærmere 20 år etter. Jeg har hørt om foreldre som har gått fullt og helt inn i oppgaven med å gi barnet mest mulig omsorg og kjærlighet, gitt avkall på egen jobb og karriere mens de hele tiden har levd med en slags ventesorg. Jeg forventer at statsråden nå ser nærmere på denne problemstillingen.

Det er et stort behov for å øke satsingen på hjelp til alvorlig syke og døende og deres pårørende. Finansieringen av lindrende behandling er her en nøkkelfaktor. Jeg vil innstendig henstille til regjeringspartiene om å se på forslag nr. 4 en gang til. I merknadsform er regjeringspartiene enig i dette forslaget. Det eneste dette forslaget har med seg i tillegg, er å be om at finansielle hindre for samhandling må fjernes. Det vil være et dårlig signal med tanke på arbeidet med Samhandlingsreformen, om det er det som gjør at regjeringspartiene ikke vil støtte forslaget. Fremskrittspartiet påpeker at dagens finansieringsnøkkel som «Bondevik-partiene» og de rød-grønne står bak, kan sies å premiere sykehusene ved korte dødsleier, noe vi finner betenkelig. Finansiering må innrettes slik at den døende får en verdig behandling, selv om dødsfasen trekker i langdrag.

Smerte er sentralt når vi snakker om lindrende behandling. Det er derfor uforståelig for meg at Fremskrittspartiet blir stående alene om å omtale pasienter som opplever at smertelindring ikke lenger har effekt. Når selv legeforeningene i Skandinavia har medlemsundersøkelser om hvordan leger vil håndtere pasienter med ukontrollerbare smerter, kan ikke politikerne lukke øynene.

Det er nettopp da det etiske og medisinskfaglige dilemmaet om store doser smertestillende som faktisk kan ta liv, oppstår. Dette har ikke noe med aktiv dødshjelp å gjøre, men er den virkelighet helsepersonell står i daglig, og som også politikere må tørre å adressere. Vi kan ikke bare vente på en ny Sandsdalen-, Ottesen- eller Husebø-sak og så agere på bakgrunn av tabloide oppslag. Det er behov for medisinske retningslinjer og veiledere, det er behov for en plan om helhetlig pleie og omsorg til uhelbredelig syke og døende og deres pårørende – uansett den døendes alder og uansett om den døende befinner seg hjemme eller i institusjon.

Jeg tar med dette opp de forslag som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn har tatt opp de forslag han refererte til.

Wenche Olsen (A) [15:51:36]: Livshjelp og lindrende behandling i livets siste fase er en sak som berører oss alle. Vi er opptatt av at den enkelte selv så langt det er mulig, skal kunne få velge hvor man avslutter livet. I dag er det slik at de fleste dør på sykehus eller sykehjem, men muligheten for å avslutte livet i kjente omgivelser med familien og kjære rundt seg, kan være et riktig alternativ for mange. Derfor er vi opptatt av at man skal ha god kunnskap og gode rutiner for palliativ behandling ute i kommunene. Det er i dag mange kommuner som har bygd opp egne palliative avdelinger som gir et godt tilbud. Vi ser at videre utbygging av palliative plasser i kommunehelsetjenesten bør bli en viktig del av Samhandlingsreformen – det vurderes å bygge opp ambulante palliative team og plasser for lindrende behandling.

Det er gjort mye når det gjelder livshjelp og lindrende behandling, og i Omsorgsplan 2015 er det flere tiltak for å styrke tjenestetilbudet til brukere av omsorgstjenesten, herunder mennesker i livets siste fase.

Det er i dag en tilskuddsordning for lindrende behandling og omsorg ved livets slutt som har som formål å styrke tilbudet i institusjoner utenfor sykehuset. Tilskuddet går til tiltak i kommunehelsetjenesten og enkelte tiltak i regi av private og ideelle organisasjoner. Videre har tilskuddet til kompetansehevende tiltak for lindrende behandling og omsorg ved livets slutt blitt samlet under samme post som tilskudd til undervisningssykehjem og undervisningshjemmetjenester. Tiltakene skal ses i sammenheng med nasjonal kreftstrategi, hvor kompetanse og kapasitet til å følge opp pasienter i den kommunale tjenesten står sentralt, og de må ses i sammenheng med aktiviteten i undervisningssykehjemmene.

Når det gjelder pleiepersonalets kompetanse, vil vi vise til Regjeringens kompetanse- og rekrutteringsplan Kompetanseløftet 2015, som har som delmål bl.a. å heve det formelle utdanningsnivået i omsorgstjenesten, skape større faglig bredde og styrke veiledning, internopplæring og videreutdanning. Et viktig fagområde for kompetanseløftet er nettopp palliasjon. Som en del av kompetanseløftet er det iverksatt et prosjekt for å styrke etisk kompetanse i tjenesten. Prosjektet «Samarbeid om etisk kompetanseheving» skal bidra til å styrke den etiske kompetansen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. I 2009 deltok 100 kommuner i prosjektet. Over tid skal alle kommuner få mulighet til å delta i prosjektet og etablere møteplasser for etisk refleksjon.

Mye bra palliativ behandling foregår i dag ved sykehus, ute i kommunene og hjemme hos den enkelte, men vi kan alltid bli bedre, og det skal vi jobbe videre for.

Sonja Irene Sjøli (H) [15:54:39]: Jeg vil først gi honnør til Kristelig Folkeparti som har fremmet et forslag om en plan for livshjelp. Høyre støtter alle forslag unntatt forslag nr. 6, som gjelder finansiering. I tillegg vil jeg takke saksordføreren og gi ros for et grundig og godt arbeid med saken, og også for redegjørelsen her i salen.

Omsorg ved livets slutt er kanskje en av de mest krevende oppgaver innen helsetjenesten som utfordrer oss både som fagfolk og politikere. Hver eneste dag opplever mennesker å bli rammet av alvorlig sykdom og nære tap som tvinger dem inn i en totalt endret livssituasjon. Vi møter slike utfordringer svært forskjellig, avhengig av hvor forberedte vi er, den livssituasjon vi er i, reaksjoner i omgivelsene, og ikke minst den hjelp som tilbys fra helse- og omsorgstjenesten.

Respekten for menneskeverdet blir satt på en alvorlig prøve når vi møter mennesker i sluttfasen av livet. Det er i slike situasjoner det egentlige menneskesynet i helsetjenesten og hos helsepersonell kommer for en dag. Det er nettopp nær ytterpunktene vi finner de verdimessige prøvesteiner i vårt samfunn. Menneskeverdet er særlig utsatt for å bli krenket eller truet i livets sluttfase. Døden er institusjonalisert, avritualisert og i stor grad overlatt til spesialister. Selv om tilbudet har blitt atskillig bedre de siste årene, er det fortsatt altfor mange eksempler på at alvorlig syke og døende får for dårlig hjelp.

For å motvirke kravene om at helsetjenesten skal medvirke til selvvalgt avslutning på livet, er det viktig å sikre at det tilbudet som blir gitt til mennesker mot slutten av livet, er så godt som mulig både menneskelig og faglig. Hovedutfordringen er å sikre den enkelte pasient et riktig tilbud av god kvalitet og på det riktige nivået i helsetjenesten. Så langt det er mulig, må det legges til rette for at helsetjenestene kan gis så nær hjemmet som mulig, eller i hjemmet dersom pasienten ønsker det.

En alvorlig sykdom rammer ikke bare pasienten, men også den nærmeste familie, venner og nærmiljø. Mange alvorlig syke pasienter blir ofte isolert, de søker ikke selv kontakt, og de som står på utsiden, er redde for å bry seg. Spesialiseringen i helsevesenet gjør at en kan miste helheten i omsorgen. Her har hospicefilosofien vist vei. Verdigrunnlaget er optimal behandling, pleie og omsorg som retter seg mot pasientenes fysiske, psykiske, sosiale og åndelige og eksistensielle behov. Gode og gjennomtenkte tilbud skaper tillit og trygghet for pasientene, for pårørende og for fagfolk. Hovedpoenget er at mennesker blir møtt og sett.

Det er nødvendig å gi alvorlig syke og døende et reelt valg i forhold til hvor de ønsker å tilbringe livets siste dager. Dette er særlig viktig i lys av at vi er et flerkulturelt samfunn, der mennesker har ulike syn på hvordan en verdig avslutning av livet skal være. For mange er det viktig å kunne være hjemme i livets siste fase, andre ønsker å være et annet sted der de kan få ro. Dette krever at vi legger godt til rette for god hjemmebasert omsorg og samtidig bygger flere hospicer som et tilbud til dem som ønsker det.

Dersom flere skal få mulighet til å avslutte livet hjemme i tråd med egne ønsker, må vi gi dem og deres pårørende en trygghet for at de får kvalifisert hjelp. Ambulerende palliative team kan gi denne tryggheten, forutsatt at man har fleksible ordninger i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og at de samarbeider og samhandler om et helhetlig tilbud.

Private tilbud som er finansiert av det offentlige, kan være en viktig ressurs i tjenestetilbudene til alvorlig syke og døende. Slike tilbud må tilpasses det ordinære tjenesteapparatet og være en del av det totale tilbudet til den enkelte pasient.

Ordene «det er dessverre ikke noe mer vi kan gjøre» høres ofte fra helsepersonell når noen får beskjed om at helbredende behandling ikke hjelper. Da vil jeg si: Jo, det er avgjort «mer» vi kan gjøre, men dette «mer» er noe annet enn et forsøk på å helbrede. Dette «mer» handler om å hjelpe et menneske til å leve helt til det dør.

Presidenten: Møtet avbrytes nå, og nytt møte settes kl. 18 for fortsatt behandling av sak nr. 6.

Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.

Behandlingen av sak nr. 6 fortsatte på kveldsmøtet.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 2. mars 2010 kl. 10

Sak nr. 6 [15:44:54]

Talarar

Tilhøyrer sak

Alt om