Se også behandlingen av sak nr. 3 på formiddagsmøtet.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [18:01:22]: Jeg hadde forberedt et innlegg til interpellasjonen, men jeg har behov for først å ta opp en sak som var på P4-nyhetene i dag morges, som jeg synes henger ganske godt sammen med interpellasjonen – om at pedofile som ber om hjelp, må vente i to år for å få hjelp. Pedofile har ofte en tendens til å tenke at de ikke har et problem, eller de vil ikke innse at de har et problem. Men når noen faktisk innser dette og ber om hjelp, synes jeg det er uakseptabelt at man må vente i to år.

Stine Sofies Stiftelse, som fikk Alvheims ærespris på Fremskrittspartiets landsmøte i helgen, har i ti år jobbet utrettelig for å bedre barns rettssikkerhet og for å gi dem en barndom uten overgrep. I dag får vi altså vite at mangelen på bevilgninger medfører at personer som selv mener de er en fare for barn, ikke får hjelp. Det er ikke mangel på personell, men mangel på bevilgninger, får vi opplyst. Dette gjør meg sint, og det gjør meg redd. Jeg forventer at helseministeren sørger for at nødvendige bevilgninger blir gitt, slik at vi kan unngå overgrep i bøtter og spann, slik Thore Langfeldt uttrykte det.

Seksuelle overgrep mot barn gir dem arr i sjelen som aldri blir borte.

Det hadde vært fint om vi slapp å oppleve at helsepersonell oppdager overgrep mot barn, men interpellasjonen handler om at de gangene dette skjer, har de en plikt til å melde fra. Og det framgår av tilsynsmeldinger fra Statens helsetilsyn for 2009 at helsepersonell i for liten grad melder overgrep mot barn til barnevernet – dette til tross for at helsepersonelloven § 33 gir helsepersonell meldeplikt. Det er i tilsynsmeldingen vist til at det hvert år i snitt dør ni personer under tre år som følge av mishandling eller omsorgssvikt av sine nærmeste.

Det er et tankekors at slike alvorlige overgrep skjer mot uskyldige individer som er totalt forsvarsløse, og som helsepersonell har et selvstendig ansvar for å ivareta gjennom meldeplikten. Det er derfor skremmende å konstatere at Helsetilsynet antyder at dette bare er toppen av isfjellet.

Like urovekkende er det at meldingen beskriver at helsepersonell som mottar det som kan minne om en tilståelse fra en overgriper, ikke melder dette, og at dette medfører at flere barn blir utsatt for overgrep. For dette har tilsynet gitt en advarsel til fire psykiatere og en sykepleier.

Det er etter min oppfatning da på sin plass å stille spørsmål om hva som må til for at helsepersonell skal få kraftigere sanksjoner eller reaksjoner. Det vil være svært viktig at man i de tilfeller som Helsetilsynet avdekker, faktisk ilegger sanksjoner som understreker sakens alvor i større grad enn det som er tilfellet i dag.

Som medlem av Billighetserstatningsutvalget, nå kalt Stortingets utvalg for rettferdsvederlag, har jeg vært med på å gi erstatning til barn som har blitt utsatt for overgrep og omsorgssvikt, og hvor det offentlige ikke gjorde sin plikt til å få dette stoppet, til tross for at man var kjent med problemstillingen. Søknadene går helt tilbake til 1940-tallet og gjelder helt fram til i dag.

En eller annen gang må vi vel være i stand til å lære av våre tidligere feil og unnlatelser.

I helse- og omsorgskomiteens møte med Statens helsetilsyn nylig uttrykte direktør Lars E. Hanssen bekymring over at man tilsynelatende ikke lærte av sine feil. Han sa at han i en spøkefull tone ofte sa at dersom dere absolutt må gjøre noen feil, så gjør noen som ikke tidligere er gjort. Og, la han til, egentlig trenger ikke dette å være en spøk, for sannheten er at alle feil som kan begås, er begått. Og dersom man skulle begå en feil som tidligere ikke er begått, er det faktisk ikke nye feil å finne.

Mange kommuner har opprettet såkalte tverrfaglige team, hvor fagpersoner fra forskjellige miljøer møtes. Dersom disse teamene brukes på en god og riktig måte og involverer alle fagmiljøer som arbeider med barn, burde alle tilfeller av omsorgssvikt og overgrep mot barn blitt oppdaget på et tidlig stadium.

Slik jeg ser det, er det flere fagmiljøer enn personer som arbeider innen helse, som unnlater å varsle. Derfor har vi behov for at fokuset utvides, og at det settes høyt opp på agendaen.

Sonja Irene Sjøli (H) [18:06:41]: Jeg vil gi honnør til interpellanten Geir-Ketil Hansen for å ha tatt opp et av de aller viktigste spørsmålene vi må ta stilling til, nemlig hvordan vi bedre beskytter barn mot mishandling og omsorgssvikt.

Slik representanten Hansen påpeker, anslås det at ni barn under tre år hvert eneste år dør av omsorgssvikt og mishandling. Dette er så hjerteskjærende og så tragisk at man ikke kan fatte de lidelsene som ligger bak tallene. Det er egentlig tankevekkende at dette ikke preger politiske debatter, avisoverskrifter og nyhetssendinger i større grad, med tanke på hvor alvorlig dette er. Kanskje er disse sakene så vonde å forholde seg til at vi vegrer oss for å gå inn i dem, men det ubehaget vi føler, er ingenting mot de lidelsene som disse barna gjennomgår. Derfor må vi gjøre alt vi kan for å unngå at dette skjer, både som medmennesker, som helsepersonell og som politikere.

Barn er i utgangspunktet prisgitt sine omsorgspersoner. Når foreldre eller andre ikke ivaretar sitt ansvar for å gi omsorg, eller driver regelrett mishandling, er det et grunnleggende svik mot barnet. Når noen vet hva barn utsettes for, men ikke foretar seg noe, er det et nytt svik mot barnet.

Vi har alle et moralsk ansvar for å melde fra når barn utsettes for omsorgssvikt eller mishandling, men helsepersonell står her i en særstilling, både juridisk og i kraft av sin kompetanse. De kommer oftere enn andre i kontakt med utsatte barn, de får ofte inngående kunnskap om deres livssituasjon. I tillegg har de en særlig kompetanse og et særlig ansvar for å bidra til å ivareta pasientenes helse i vid forstand.

Tilsynsmeldingen fra 2009 refererer til en sak der fire psykiatere og én sykepleier unnlot å melde fra om at én av deres pasienter utsatte barn for overgrep, selv om pasienten selv hadde informert om at han begikk overgrepene. Dette førte også til at et nytt barn ble utsatt for misbruk. Helsepersonellet slapp unna med en advarsel og barna trolig med skader for livet. Helsetilsynet mener dette ikke er et enkelteksempel, men et uttrykk for en ukultur. Dette betyr at de systemene vi har etablert, ikke fungerer godt nok. Dette betyr også at vi som helsepolitikere må bidra til å rydde opp.

I tillegg til de utmerkede forslagene som statsråden redegjorde for i sitt innlegg, som jeg synes er svært gode og som vi vil støtte, vil jeg be statsråden sørge for en kampanje for å lære opp helsepersonell til å vurdere tegn på omsorgssvikt i henhold til veiledere som er utarbeidet. Samtidig må det gis grundig informasjon om det betydelige ansvaret helsepersonell har, i henhold til informasjonsplikten. Det må gis klar beskjed om at det i disse sakene ikke er akseptabelt å se en annen vei og regne med at noen andre tar ansvar, å si at dette er ikke mitt bord eller å beskytte seg bak taushetsplikten.

Vi må utfordre ledere på alle nivåer til å ta et ansvar for at helsepersonell ikke føyer seg inn i rekken av dem som sviktet et barn. Helsepersonell skal ikke vurdere behovet for tiltak, det skal barnevernet gjøre, men de må melde fra ved mistanke om omsorgssvikt og mishandling, slik at barnevernet kan vurdere situasjonen.

Selv om helsepersonellets meldeplikt er avgjørende, er dette selvsagt ikke det eneste virkemiddelet for å beskytte barn mot omsorgssvikt og mishandling. Først og fremst er det foreldre og andre omsorgspersoner som har ansvaret for å gi barna gode oppvekstvilkår. Vi må sørge for bedre hjelp til utsatte familier. Vi vet at barn av rusavhengige og psykisk syke er særlig sårbare, og vi må målrette den forebyggende innsatsen bedre i forhold til disse barna. Høyre har derfor gått inn for å styrke helsetjenesten og oppfølgingen av utsatte familier.

Når foreldrene ikke gir barna forsvarlig omsorg, må vi ha et barnevern som kan gi et bedre tilbud enn i dag. Dette dreier seg om ressurser – det dreier seg om kompetanse og organisering. Jeg er enig med tidligere politisjef Finn Abrahamsen som har sagt at vi må ha et bedre barnevern, ikke bare foreldrevern.

Karin Andersen (SV) [18:11:09]: Det er dessverre veldig mange redde barn i Norge også, og de trenger virkelig mange flere modige voksne, både politikere og ansatte i helsevesenet, men også ansatte på helsestasjoner, i skoler, i barnehager – ja, alle steder der man får kontakt med barn som kan oppleve omsorgssvikt.

Jeg håper at saken om Christoffer skal bli et vendepunkt med tanke på måten dette har blitt håndtert på i helsevesenet. Nå blir det faktisk reist sak i dette tilfellet. Også en annen sak fra Vestfold er jeg kjent med, der både helsepersonell og andre ansatte i skole- og omsorgssektoren har visst – de burde visst, burde sett og burde gjort noe.

Jeg er veldig glad for interpellasjonen, for svaret som statsråden ga og for de tiltakene som nå settes i gang, for de er helt nødvendige. Det å kunne vite hva du skal se etter, og ikke minst å vite hva du skal gjøre og hvordan du skal gjøre det når du kommer i en sånn situasjon, er uhyre viktig.

Sjøl har jeg lang erfaring etter 17 år som barnehageassistent og kan jo ikke akkurat si at jeg er ukjent med tematikken. Problemet da var at når man sa fra til barnevernet, så skjedde det ingenting. Det eneste som skjedde, var at foreldrene mistet tilliten til barnehagen – som kanskje var det eneste stedet barnet var på i løpet av døgnet hvor det var trygt – at familien flyttet, eller at barnevernet ikke vurderte og så det samme som barnehagen så, og hadde ressurser til å følge opp. Ja, endog har jeg opplevd at fagfolk innen psykiatrien har sagt at de vil velge å gi ressurser til barn i familier der foreldrene er interessert og innstilt på et samarbeid, og ikke der foreldrene motsetter seg dette. Og det betyr jo at de aller mest utsatte barna er de som får hjelp sist. Jeg tror fremdeles det er langt igjen til at både helsepersonell og folk som jobber i barnehage og i skole, vet nok om hvordan de skal håndtere disse vanskelige situasjonene.

Så er det et stort behov for å styrke det kommunale barnevernet. Senest i helga var jeg i Nord-Trøndelag på en stor konferanse om temaet. Der var det ansatte i barnevernet på alle nivåer, det var foreldre som var fosterforeldre, adoptivforeldre, det var endog foreldre som hadde opplevd at barna var blitt overtatt av barnevernet. Det de alle sammen sier, er at akilleshælen er det kommunale barnevernet, som er for dårlig bemannet. Antall saker har økt mye mer enn antall ansatte de siste årene. Og det verste er, sier folk som jobber i barnevernet, at når familier som sjøl innser at de trenger hjelp, eller ungdommer som innser at de trenger hjelp, kommer til barnevernet, så er det ikke alltid barnevernet har ressurser til å prioritere dem. Og der er jo, for å si det sånn, noen av de virkelig store tillitsbruddene, for dette er jo folk som sjøl innser at de trenger hjelp – og hvem gjør ikke det, når man skal oppdra barn? Det er vanskelig å oppdra barn. Noen har stort nettverk rundt seg, andre har ingen. Og der kan det lokale Barnevernet være ikke bare noen som kommer inn og overtar omsorgen, men absolutt det viktigste støttenettverket rundt familier og barn. Men det har man ikke nok ressurser til å følge opp. Det er også mange av de sakene der det ikke er grunnlag for omsorgsovertakelse, men der det absolutt er behov for tiltak for å følge opp, som krever at man må legge inn noe mer ressurser for at foreldrene skal makte å ta imot dette. Det er veldig mange saker der det blir lagt inn meldinger også til barnevernet, som ikke blir fulgt opp. Det er vi faktisk nødt til å ta med største alvor, for – som sagt – min erfaring fra den tiden jeg jobbet i barnehage, var at det var ganske katastrofalt de gangene saker ble tatt opp med barnevernet. Resultatet var ingen hjelp, og at tilliten mellom barnehagene og de få voksne som denne familien kanskje hadde, og særlig disse ungene, ble fullstendig brutt. Så her er det veldig mange områder å styrke, men det er uhyre viktig at vi vet det, for hvis vi ikke gjør det, kommer veldig mange av disse barna til å dra dette med seg resten av livet og få det svært vanskelig.

Kjersti Toppe (Sp) [18:16:34]: Som mange andre har sagt før i debatten, er det vanskeleg å ta inn over seg at barn i Noreg i dag blir skadde ved mishandling og omsorgssvikt. Det er særleg vanskeleg å forstå at dei nærmaste pårørande kan vera dei som er skuldige. Det finst tilfelle der det er openbert at barn treng beskyttelse av samfunnet. Det er det vårt ansvar å gi. Derfor har vi soleklare reglar i vårt lovverk om at helsepersonell har plikt til å melda frå dersom dei har mistanke om slikt. Derfor har det òg kome på plass reglar om obligatorisk dødsstadsundersøking, slik at tilfelle der småbarn døyr plutseleg og uventa, blir granska, slik at årsaka kan bli avdekt.

Så har vi fått eit nytt varsel om at rapporteringa om omsorgssvikt ikkje skjer som føresett – denne gongen i Helsetilsynets melding for 2009. Eg er glad for at Helsetilsynet har utpeika dette området som eit risikoområde. Det betyr at betringstiltak skal setjast i verk. Eg meiner vi må innsjå at reglane må klargjerast. Når så mange ikkje oppfyller rapporteringsplikta, kan det koma av at reglane er uklare på nokre punkt. Det kan òg ha si årsak i utvikling av ein slags ukultur på grunn av manglande bevisstgjering og opplæring av helsearbeidarer og dårleg fokusering på varslingsplikta frå leiinga si side. Så må ein òg vurdera om ein treng klarare vedtak om sanksjonar mot dei i helsevesenet som veit, men som ikkje rapporterer vidare. Eg trur det fungerer slik at underrapportering vil kunna reduserast eller forsvinna heilt dersom sanksjonane vart tydelegare og hardare.

Det er Helsetilsynet som må sørgja for at alt helsepersonell tenkjer likt, at det er nulltoleranse for vaksne som påfører barn skade. Det må på arbeidsplassen klargjerast at all mistanke skal rapporterast. Det er vår jobb å ta tak i regelverket, slik at det blir ei viktig leiaroppgåve å sørgja for at reglane om varsling blir følgde opp på ein måte som også skjermar varslarane. Helsetilsynet bør òg i denne saka sjå på si eiga rolle. Reagerer dei ofte nok og strengt nok når helsepersonell ikkje rapporterer?

Det er positivt at representanten Geir-Ketil Hansen set denne saka på den politiske dagsordenen. Statsråden sitt svar var også veldig bra. Dette arbeidet som no blir skissert, vil kunna føra til ei positiv utvikling i denne saka. At mishandling har fått halda fram sjølv om ein eller fleire tillitspersonar har hatt kunnskap, er ein urett overfor barn som dette samfunnet ikkje kan tola.

Laila Dåvøy (KrF) [18:19:50]: Først vil jeg takke interpellanten for å ha reist denne viktige interpellasjonen.

Hvis det er noe vi er enige om i denne salen, er det ønsket om å beskytte barn mot omsorgssvikt og overgrep. Som tidligere barnestatsråd vil jeg si at det var lett å få med Stortinget og få gjennomslag for så å si nesten alle tiltak som gikk i denne retning. Jeg synes også det var veldig positivt å høre statsrådens innlegg om en rekke nye tiltak som skal iverksettes. Det som er viktig når det gjelder de ansvarlige som skal utføre tiltakene, er at vi er obs på at de befinner seg i ulike sektorer, og at det krever samarbeid mellom både barnevern, helsetjeneste, barnehage, skole og politi for å få en god beskyttelse av barnet.

Det er én sak som ikke er helt løst, som jeg ønsker å ta opp i dag. Det gjelder barn mellom null og tre år som dør uventet. De har faktisk dårligere rettssikkerhet enn alle andre. Statsråden var også inne på denne gruppen. Plutselige, uventede dødsfall skal rapporteres til politiet, med påfølgende rettslig undersøkelse. Slik mener jeg det må være i alle tilfeller, også når det rammer små barn. Det må avklares om det er straffbare forhold, bl.a. gjennom umiddelbare undersøkelser på stedet.

Den ordningen som Regjeringen tidligere laget, ble en spesialordning innen helsetjenesten for disse barna – en frivillig ordning. Dette er et paradoks når vi vet at ett av fem barn mellom null og tre år som dør uventet, enten dør av omsorgssvikt eller fordi det foreligger noe kriminelt. Det er et høyt tall. Foreldre som har gjort noe kriminelt, vil sannsynligvis ikke slippe inn et helseteam for å undersøke åstedet, mens andre, som absolutt ikke har gjort noe galt, vil føle at det er en lettelse fordi det avkrefter at det har foregått noe kriminelt, og det gir svar på hva som har skjedd.

Flertallet i justiskomiteen har bedt Regjeringen fremme en sak om obligatorisk dødsstedsundersøkelse, og jeg antar at det er denne ordningen som igangsettes 1. november, og som statsråden viste til. Jeg vil veldig gjerne få bekreftet om vi fra 1. november får en slik obligatorisk undersøkelse – og ikke en frivillig.

Når vi leser om barn som er mishandlet av sine foreldre eller andre, er det vondt å tenke på at bevis mot disse kan gå tapt fordi politiet ikke umiddelbart kunne undersøke åstedet. Håpet mitt er at dette nå kommer på plass.

En annen sak, som også statsråden var inne på, er dette med tannhelsetjenesten, som egentlig er et område som i alle fall ikke jeg har vært borti i samme grad før, og jeg tror ikke vi i Norge har fokusert nok på det. Barneombudet har de siste årene fokusert på tannhelsetjenestens rolle ved omsorgssvikt og overgrep. Han fortjener honnør for det. Blant annet vises det til Skåne i Sverige, der tannhelsetjenestene har samarbeidet systematisk med barnevernet de siste årene. Dette har faktisk ført til at tallet på bekymringsmeldinger til barnevernet har økt betydelig.

Tannhelsepersonell har en unik mulighet til å oppdage skader på barnet i munn og ansikt. De kan også vurdere hvordan barnet oppfører seg under behandlingen. Spesiell atferd kan gi grunn til mistanke om at barnet utsettes for overgrep. I samarbeid med barnevernet vil tannhelsepersonell kunne bidra til at overgrep mot barn oppdages, og at disse barna får hjelp. Vi vet at Barneombudet har vært i kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet om både melderutiner og annet. Det var veldig kjekt at statsråden i dag ga en tilbakemelding også på dette området. Slik jeg har forstått det, vil statsråden følge dette opp på en god måte. Det er flott.

Så har jeg til sist lyst til å nevne noe som Bondevik II-regjeringen satte i gang, og som Stoltenberg-regjeringen har fulgt opp, som har hatt enormt stor betydning for å fange opp barn som enten har vært utsatt for vold, eller som har vært vitne til vold. Barneprosjektet fra 2004, som ble drevet av Senter for Krisepsykologi i Bergen og Alternativ til Vold, bl.a. i Telemark, har vært et virkelig vellykket prosjekt for å gi hjelp til barn som enten bare har vært vitne til vold, men som har like store traumer, eller til barn som har vært utsatt for vold.

Jeg har selv snakket med en del av de barna som fikk hjelp gjennom det prosjektet. En åtte år gammel gutt, som et lite eksempel, sa i møtet med meg: Det er én ting du, statsråd, ikke skjønner, og det er at når jeg sluttet å gå på skolen, når jeg skulket og når jeg slo læreren og dem som jeg gikk sammen med, var det aldri noen som spurte meg – verken på skolen eller i nabolaget – hvorfor jeg hadde forandret meg sånn. De skjønte ikke at det var fordi jeg hadde sett at mamma hadde blitt dengt opp gang på gang.

Kari Henriksen (A) [18:25:18]: Det er et viktig interpellasjonstema vi diskuterer her i dag. Jeg må si at jeg er glad for at Regjeringen har satt såpass stort fokus på barn og unge og prioritert levekår for disse såpass høyt som den har gjort.

Det er gjort mye når det gjelder vold i nære relasjoner. Det er opprettet barnehus, som også statsråden var inne på i sitt innlegg, og rettssikkerheten til barn som pårørende på sykehus er styrket. Det er opprettet et nasjonalt kompetansenettverk ved Sørlandet sykehus, og det er opprettet barneansvarlige ved mange avdelinger på sykehus. Men det er ikke nok for å møte de utfordringene vi hører om i denne interpellasjonen.

Det kommunale barnevernet ble nevnt av representanten Karin Andersen, og jeg vil bare understreke behovet for at det styrkes. Hvis en skal klare å lykkes med å hjelpe flere av disse barna, er det en forutsetning at det kommunale barnevernet får bedre rammevilkår. I Vest-Agder var det i 2000 127 årsverk, og i 2008 var det 133 årsverk. I samme periode fikk 758 flere barn hjelp, og det sier noe om at utviklingen i antall årsverk ikke står i forhold til antall barn som trenger hjelp.

Så vil jeg gjøre meg noen refleksjoner i forhold til lokalpolitisk engasjement og tenking. Jeg har vært lokalpolitiker selv, og jeg har sittet i klient- og barnevernsutvalget. Mange kommuner har valgt å legge det ned, og det mener jeg kan være en årsak til at barnevernstjenesten blir en mer perifer tjeneste for en del lokalpolitikere. Når en ikke får innsikt i enkeltskjebner som lokalpolitiker, kan det fort føre til at en glemmer å fokusere, og at en ikke prioriterer dette høyt på dagsordenen. Etter min mening er det noe av det som har skjedd. Det er noe av det vi ser når lokalpolitikere f.eks. ikke har prioritert antall stillinger i barnevernet i tråd med den behovsøkningen som har vært. Jeg tror det henger sammen med at i mange kommuner er selve barnevernstjenesten en litt perifer tjeneste lokalpolitikere ofte ikke har god nok innsikt i. Derfor tror jeg at en må vurdere hvordan en kan skape større innsikt i barnevernstjenesten på lokalpolitisk nivå, legge til rette for en slik innsikt sentralt og peke på muligheter til å få bedre kunnskap i barnevernstjenesten.

Når det gjelder meldeplikten, er jeg helt enig i det som er nevnt av mange her, at en må sette kunnskap på dagsordenen. Men jeg tror ikke det bare er det som virker. Jeg er selv utdannet helsearbeider, og jeg vet at veldig mange har kunnskap – men det er noe med en kultur der den kunnskapen ikke blir etterspurt. En har ikke rammer rundt seg som gjør at det er legitimt å diskutere de problemstillingene som mange ganger dukker opp når en har med den type barn å gjøre. Jeg tror barneansvarlige på sykehus kan være en viktig – hva skal jeg kalle det – fasilitator for å få satt barns behov på dagsordenen. Jeg vet at det i Kristiansand er et godt samarbeid mellom Sørlandet sykehus og Kristiansand kommune, der kommunen ønsker å etablere barnekontakter i alle sine avdelinger i kommunen. Jeg tror det kan være et veldig godt forankringspunkt, både for å spre kunnskap og for å peke på at man skal fokusere på barn i de forskjellige tjenestenivåene.

Jeg er også veldig fornøyd med at vi i forbindelse med behandlingen av lov om sosiale tjenester i Nav, også fikk inn en formålsparagraf om at barn skal ha spesiell oppmerksomhet. Barna er vår framtid, og de fortjener å bli sett.

Solveig Horne (FrP) [18:30:22]: Jeg vil også slutte meg til å gi ros til interpellanten for å ta opp det viktige temaet som vi debatterer i dag. Det er flott å se at det faktisk er tverrpolitisk enighet om dette.

I forrige periode da jeg satt i justiskomiteen, hadde justiskomiteen et stort fokus på akkurat vold i nære relasjoner. Jeg vet også at dette har vært tverrpolitisk og at Regjeringen har jobbet veldig aktivt mot dette. Men ofte er det slik at det nesten er gått for langt når det kommer opp som justistema.

Det er et kjempeviktig tema. Når barna våre blir sviktet, er de så svake. Når barn blir sviktet av sine nærmeste, og i tillegg blir sviktet av staten som skal gi dem den hjelpen og tryggheten de trenger, er dette forferdelig.

Det er mange eksempler man kan dra fram. Man kan lese i avisen nesten hver eneste dag om barn som blir sviktet. Kanskje er det et tabubelagt tema? Kanskje har ikke vi politikere vært tøffe nok til å kunne ta en debatt om dette? Kanskje er det slik at vi har kviet oss for å gå inn i familier fordi det er skammelig, og fordi vi ikke vil blande oss inn i familien? Men vi ser at det er nødvendig at vi gjør det.

Noen av dere har sikkert hørt Paal-André Grinderud holde foredrag og lest bøkene hans, der han snakker om nabokjerringa, og om hvor viktig det er at vi ser de barna som ikke har det så godt hjemme. Jeg tror det er viktig at alle partiene uansett – og kommunepolitikerne spesielt som har en helt annen nærhet til barna – fokuserer på dette. Det er vår oppgave som politikere å påse at det er lover og regler som gjør at staten kan gripe inn der det trengs.

Vi snakker om tverrpolitisk, tverretatlig, og statsråden var også inne på tverrfaglige team på sykehus. Men jeg tror man veldig ofte er nødt til å gå inn i temaet med tanke på at det er profesjoner. Dette starter mange ganger med at det er helsestasjoner som ser barna, det er kanskje i barnehagen, det er kanskje i skolen, og da er det viktig at alle snakker sammen, og at man ikke sitter med taushetsbelagte skott som kan gjøre at barna får hjelp altfor sent. Det er gjort en del akkurat på det tverretatlige feltet, men jeg tror det er veldig viktig at vi fokuserer på det og gjør mer med det.

Jeg sa at det har vært en urovekkende sterk økning i antall barnevernssaker i den siste tiden. Det kan godt være at det er på grunn av at Redd Barna har hatt et stort fokus på at man skal kunne gi beskjed, og at man skal kunne si ifra hvis man ser ting. Den økningen vi ser hos barnevernet, er på en måte veldig god, for den viser at folk gir beskjed, og at det kan komme flere saker. Men det som er tragisk, er at veldig mange av disse barna ikke får hjelp.

I Vestfold fylke så vi for en tid tilbake at to kommuner ble dømt for å ha brutt barnevernsloven. Hvor mange kommuner er det ikke i resten av landet som hver eneste dag bryter barnevernsloven? Det er små kommuner med lite ressurser – kanskje med bare én ansatt i barnevernet, og mange kjenner hverandre.

Statsråd Lysbakken har også sagt helt klart i et svarbrev til meg at han vet at hver dag er det kommuner som bryter barnevernsloven. Det er ikke holdbart. Det er litt spesielt, det må jeg få lov til å si, når flere representanter fra regjeringspartiene her bemerker og sier så klart at det er krise i det kommunale barnevernet. Det er positivt, for da er ikke opposisjonen alene. Dette har opposisjonen prøvd å si lenge nå.

Bare for et par dager siden ble det sendt brev fra Bergen kommune og fra Stavanger kommune med skikkelig urovekkende bekymringsmeldinger om det kommunale barnevernet. Vi ser at samarbeidet mellom Bufetat og det kommunale barnevernet ikke er godt i det hele tatt. Bufetat er en stor koloss, og det at Bufetat i vest skal kutte over 100 mill. kr, går jo ut over de kommunene som må legge ned tilbud uten at noe nytt er på plass.

Jeg håper den bekymringen som er kommet i dag fra regjeringspartienes representanter, når inn både til statsråden for helse og statsråden for barn og likestilling, og at de bekymringene gjenspeiles i budsjettet som blir lagt fram til høsten – og kanskje i revidert – slik at vi får skikk på det kommunale barnevernet.

Geir-Ketil Hansen (SV) [18:35:22]: Jeg tar nå ordet for å takke for en veldig god debatt, som understreker at det selvfølgelig er bred tverrpolitisk enighet om at dette er et viktig spørsmål som det er viktig å løfte opp og holde fokus på i tiden framover. Jeg registrerte også at det er bred enighet om de tiltakene som statsråden har annonsert at hun vil sette i verk, og at hun har full støtte for det.

Jeg skal ikke forlenge debatten noe mer, men jeg har bare lyst til å understreke helt til slutt at i det videre arbeidet med denne typen spørsmål er de problemstillingene som både representanten Kjønaas Kjos og representanten Kjersti Toppe tok opp, veldig relevante, nemlig å synliggjøre hva slags reaksjoner man kan forvente hvis man ikke følger opp det pålegget man har til å varsle. Altså må reaksjonsmønsteret i den grad det er utydelig, tydeliggjøres.

I forlengelsen av det statsråden har annonsert at man vil gjøre, nemlig å utarbeide både instrukser og veiledning til hvordan dette best mulig kan følges opp ute i organisasjonene, er det klart at lederne på de ulike nivåene har et betydelig ansvar for å legge til rette for at ansatte som er i behandlingssituasjoner, har muligheten til og rammer for at man kan varsle, og at man har trygghet for å gjøre det som man er pålagt å gjøre.

Så til slutt til det som representanten Karin Andersen og flere var inne på: Barnevernet slik som det er i dag i svært mange kommuner, fungerer ikke godt nok. De har ikke de nødvendige ressurser og den nødvendige kvalitet til å følge opp når man blir varslet. Det er selvfølgelig et ressursspørsmål, som til slutt Stortinget har det overordnede ansvaret for. Men disse tingene vil selvfølgelig nå bli fulgt opp.

Som sagt, jeg takker for en veldig god debatt.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [18:37:41]: Først vil jeg si at det har vært en veldig god debatt med veldig stor enighet, og det var, som representanten Dåvøy sa, ikke vanskelig å få til enighet om tiltak for barn. Det kunne alle enes om, i hvert fall for de barna som er i en så vanskelig situasjon som det vi her egentlig snakker om.

Først vil jeg svare Kari Kjønaas Kjos, som tok opp en alvorlig sak om hjelp til pedofile. I departementet har vi gått gjennom hvilken hjelp det er til pedofile. Til pedofile finnes det ikke noe eget hjelpetilbud i helsetjenesten, men man må bruke det tilbudet som er. Det finnes midler til et lavterskeltilbud med psykologer i noen kommuner som har etablert et slikt tilbud. Det er det penger til, så man kan søke. En sånn type lavterskeltilbud er et tilbud hvor man ikke trenger henvisning, og hvor man også har adgang til å bruke hjelpeapparatet helt umiddelbart. Det samme gjelder ved noen distriktspsykiatriske sentre som ikke har ventelister, men som bare har snudd hele bunken og opererer uten ventelister. Så det er egentlig muligheter til å få hjelp. Det er vel mer et spørsmål om å vite om hvor hjelpen er.

Så er det laget maler for kommunene når det gjelder å utvikle planer for kommunalt voldsarbeid som også omfatter overgrep. Det har vært satset mye på kompetanseoppbygging på vold- og traumeområdet. Som sagt, har vi satset på utbygging av voldsforebyggende tiltak, men vi har ikke sett spesielt på tilbudet til pedofile. Jeg vil derfor nå be vårt fagdirektorat vurdere hva som bør gjøres for videre forebygging av pedofile handlinger og hjelp til denne gruppen, og hvordan vi kan møte dem.

Så har det som sagt vært mange gode innlegg, og Sonja Irene Sjøli sa at det ikke er akseptabelt å se en annen vei. Det er vi veldig enige om. Derfor er det viktig med opplæring, synliggjøring og plikt til å melde og rapportere. Når Karin Andersen forteller fra det virkelige liv om barnehagen som meldte fra til barnevernet, så er det trist når noen svikter i barnevernet. Men det er enda verre når et helt system svikter, for da svikter samfunnet.

Til Laila Dåvøy vil jeg si at det tilbudet som starter opp 1. november, er et tilbud om dødsstedsundersøkelse fra helsepersonell. Det er et tilbud og er sånn sett frivillig. Det vil gi oss mye kunnskap. Helsepersonell har selvfølgelig også plikt til å melde fra til politiet hvis det er noe det er grunn til å melde fra om, men i første omgang er dette tilbudet frivillig.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.