Peter Skovholt Gitmark (H) [13:36:02]: Det er resultatene som teller. Det er ingen tvil om at Norge er en bistandsstormakt. Vi gir mer bistand enn noe annet land i verden målt per innbygger. Og vi ligger i den absolutte front også når det gjelder absolutte tall. Men som interpellasjonsteksten sier, er Norge FNs syvende største bidragsyter og femte største operasjonelle bidragsyter.

Jeg ønsker at denne interpellasjonsdebatten skal handle om hvordan våre FN-bidrag kan gjøre FN til en bedre organisasjon og dermed mer effektiv, om hvordan Norge kan lære av Sverige og omvendt, og om hvordan vi kan stå sammen for å øke vår gjennomslagskraft.

Sverige har gjennomgått 23 multilaterale organisasjoner som får roughly 50 pst. av det svenske bistandsbudsjettet. Deres evalueringer har fire hovedkriterier: relevans i forhold til Sveriges bistands- og utviklingsmål, intern effektivitet, ekstern effektivitet og utviklingstrender i organisasjonen.

Denne rapporten er offentlig og gjenstand for bred debatt.

Sveriges bistandsminister, Gunilla Carlsson, har i det seneste brukt FNs matvareorganisasjon, FAO, som et eksempel. FAO har over lang tid vært en av FNs minst effektive organisasjoner og har hatt en svært topptung ledelse. Nå er organisasjonen gjenstand for en helt nødvendig reformprosess, hvor Sverige har tatt en av lederrollene. Det kom nettopp fordi den svenske evalueringen var så tydelig med hensyn til hvilke punkter som kunne forbedres nettopp i FAO. Det er fem andre organisasjoner som den svenske rapporten mener man skal ha en særlig oppmerksomhet knyttet til. Det er:

• GEF, altså FNs globale miljøfond

• UNODC, FNs kontor for narkotika og kriminalitet

• UN-HABITAT, FNs organisasjon for byutvikling- og boligspørsmål

• UNAIDS, FNs kontor for aids

• UNIFEM, FNs kvinnefond

Dette er organisasjoner som alle får betydelige norske bidrag. Når organisasjoner ikke fungerer etter hensikten, når pengene ikke når fram til dem som faktisk har behov for dem, ja da er de tapt i forhold til hva vi ellers kunne ha brukt midlene på.

Jeg er ikke i tvil om at Sveriges stemme høres. Sverige skal, ifølge Gunilla Carlsson, ikke bare være en stor bidragsyter, men også delta aktivt i styringen av den multilaterale virksomheten, og dessuten skal Sverige legge størst vekt på de organisasjonene som arbeider etter deres mål og prioriteringer. Jeg håper vi kan være enige om det samme for Norges vedkommende. For det er engang slik at de nordiske landene står sammen om svært mye, også når det gjelder FN. Og når det gjelder UNDP, står nordiske penger for hele 40 pst. av finansieringen.

I Norge har Utenriksdepartementet gått igjennom samarbeidet med våre 25 største FN-relaterte multilaterale organisasjoner. Det er prisverdig. Det er på høy tid, og det er svært positivt at det nå skjer. Utenriksministeren sier at han tar sikte på å innlede et samarbeid med Sverige om oppfølging av vurderingene som gjelder, og i Norge, som i Sverige, gjelder dette roughly 50 pst. av det norske utviklingsbudsjettet.

Norge er faktisk tredje største bidragsyter når det kommer til frivillige bidrag til FNs utviklingsvirksomhet og humanitære virksomhet. Det betyr i enkelhet at penger vi klarer å få en mer effektiv utnyttelse av, er penger som da bidrar til større utvikling.

Men til Norad-rapporten og evalueringen. I mai la Norad fram sin årsrapport «Evaluering av norsk utviklingssamarbeid 2009». Den slår fast og presenterer en rekke evalueringer av norsk bistand og trekker fire lærdommer:

• Vi har blitt bedre til å få fram resultat, men det er langt igjen.

• Bistanden er for kortsiktig.

• FN-organisasjoner har vanskelig for å levere effektiv bistand.

• Den internasjonale humanitære bistanden blir bedre planlagt og forvaltet.

Men det er forskjeller mellom den svenske og den norske evalueringen, og ikke minst oppfølgingen. Det er klarere svenske kriterier for evaluering. Jeg ønsker å oppfordre statsråden til å klargjøre: Hva er de norske kriteriene for evalueringssamarbeidet?

Det er en klarere svensk stemme hva gjelder reform av enkeltorganisasjoner i FN. Norge har under denne og tidligere regjeringer spilt en rolle, og spiller en rolle, i forhold til reform av FN som sådan. Men den svenske stemmen er tydeligere når det gjelder reform av enkeltorganisasjoner. Sverige er igjen tydeligere på hva de ønsker å oppnå med sine betydelige midler til FN-organisasjonene i forhold til egne utviklingsmål og bistanden generelt. Og igjen ønsker jeg å be statsråden klargjøre hvilke konkrete mål og prioriteringer Norge legger til grunn når vi bidrar med midler til enkeltorganisasjoner i FN-systemet.

Evalueringen må være jevnlig. Man trenger jo ikke bare én evaluering for så å gå videre og komme tilbake igjen etter lang tid. Nei, evalueringen må være jevnlig, og den må ha en effekt. Det betyr at evalueringen må følges opp, ikke bare i forhold til vridning av penger til de mest effektive organisasjonene, de som leverer mest i forhold til våre mål og egne mål. Men det må også bety at organisasjoner som ikke leverer, må være gjenstand for kritisk konstruktiv kritikk fra norsk side, og ønske om reform. FNs organisasjoner må ikke regne med at norske økonomiske bidrag automatisk økes selv om resultatene uteblir. Men de må kunne regne med at dersom de bidrar i henhold til norsk utviklingsstrategi og er effektive, vil de få ikke bare norsk støtte, men bred støtte videre. For poenget må være at det er FNs venner som må være villige til å kritisere. Det har ikke løst noen problemer å tie. Det blir en misforstått lojalitet. Norge er blant de landene i verden som faktisk er mest avhengig av FN, og som er blant FNs sterkeste støttespillere. Nettopp derfor må vi være en konstruktiv og konstant kritiker. Jeg er redd for at denne kritikkdimensjonen i altfor stor grad har vært fraværende i vår utenrikspolitiske tenkning.

Globaliseringen fordrer ikke bare regionale løsninger, men internasjonale løsninger. Verden trenger et FN som er handlekraftig, som er legitimt og som leverer. Jeg er ikke i tvil om at FN-organisasjonene må rendyrke sin profil. Det er i dag for mange av organisasjonene som driver med det samme, som dupliserer hverandre. Det skaper et utydelig ansvarsforhold, bidrar til oppbygging av unødvendig byråkrati og medfører at resultatene ikke blir gode nok. Et eksempel kan være UNDP – en organisasjon med et vidt mandat, som er en svært viktig organisasjon, men som igjen er inne på områder til en rekke andre FN-organisasjoner. Jeg kan også nevne det faktum at det er ca. 100 organisasjoner knyttet til FN-systemet, som igjen sier sitt.

Det er resultatene som teller. Norge har en mulighet til å spille rollen som konstruktiv kritiker, som ikke bare bidrar med en betydelig del av finansieringen til FN-systemet, men som gjennom vår finansiering og konstruktive kritikk bidrar til at FN blir en bedre organisasjon, og som spiller sin rolle på en langt bedre måte enn i dag.

Statsråd Erik Solheim [13:46:16]: «Det er resultatene som teller.» Slik startet Peter Skovholt Gitmark sin interpellasjon, og jeg kan ikke være mer enig. Jeg mener at det ikke bare gjelder internasjonalt, men det kan også være en påminnelse til den norske debatten, for jeg vet ikke hvor ofte jeg hører noe bli målt i hvor mye penger vi bruker på et fenomen. Regjeringen skryter av hvor mye penger vi bruker, opposisjonen krever at det skal brukes mer. Men det må jo være resultatene og målingen av resultatene på alle områder, enten det er skole, veier eller sykehus i Norge eller det internasjonale, som er rettesnoren for hva som er en suksess.

Hvis man tar det brede internasjonale bildet, er det stor suksess. I siste nummer av Foreign Policy er det en artikkel som jeg tittet på i går kveld, som stiller spørsmålet: Var ikke tiåret fra 2000 til 2010 det beste tiåret i menneskehetens historie, trass i kriger i Irak og Afghanistan og andre problemer? Jeg tror svaret er ja, det er det beste tiåret. Bare for å nevne noen enkle tall: 50 pst. av befolkningen i utviklingsland levde i 1990 i ekstrem fattigdom. Nå er andelen nede i 25 pst. Det er 8,2 millioner færre barn under fem år som dør i dag enn i 1970, trass i at befolkningen på jorda er 3 milliarder større. 88 pst. av alle verdens barn begynner nå på skolen. Det gjelder nesten alle gutter – i alle fall i land hvor det ikke er krig og konflikt – men det gjenstår en del når det gjelder jenter. Antall flyktninger i verden går ned, og antall kriger i verden går ned. Alt dette er på langt nær FNs fortjeneste, men det store bildet i verden er ikke at alt går fra galt til verre, men at det går i riktig retning, om enn vi prøver å skyve på så det skal gå fortere.

I dette bildet har FN en viktig dobbeltrolle, som normsetter og som utøver av programmer og prosjekter på bakken. La meg starte med det med normsetter i den multipolare verdensordenen som vi nå går inn i. Det er et fint ord, men vi kan like godt venne oss til det én gang for alle. Tiden hvor USA og Sovjetunionen dominerte verden, før det kolonimaktene og så USA alene, er definitivt over. Vi er på vei inn i en verden hvor USA, Kina, India, Brasil og Europa, og også mange mindre land, ønsker å bli hørt. Bare hvis vi kan sette felles normer og få felles handling av alle disse aktørene, når vi resultater. Dette er jo den innerste kjernen i problemet i klimaforhandlingene. Det er den første store globale forhandlingsprosess i denne nye multipolare tidsalder. Og utviklingslandene ser til FN, og de ser FN som det stedet hvor normative beslutninger kan fattes. Det samme gjelder selvfølgelig i krigs- og konfliktområder, enten det er valg i Afghanistan eller Sudan. Det er FN man ser til for å sette normene og standardene for hvordan verden skal organiseres.

Heldigvis er ikke Skovholt Gitmark og jeg det minste uenig i dette bildet. FN er den viktigste normative instans, og FN må styrkes i denne rollen. Det er det eneste som kan gi universell legitimitet. Og et lite land som Norge er mer enn noen avhengig av en regelbasert verdensorden.

Så spiller også FN en rolle når det gjelder leveranser av tjenester på bakken. Der er FN mye mer i konkurranse med andre aktører, som Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene, nasjonale bilaterale programmer, men også frivillige organisasjoner. For selv om enkelte av FNs programmer er store, kan de ofte være mindre enn det Bill Gates og Warren Buffett klarer å spa opp av penger alene til programmer som de har på sin private dagsorden – for bare å nevne et par av verdens store velgjørere. Selv om FN har denne viktige normative rollen, må FN finne seg i at det er konkurranse om leveranse på bakken, og de blir målt på om de leverer bedre resultater, i alle fall like gode resultater, som andre aktører.

Et av dilemmaene vi står overfor, og som jeg vil invitere Stortinget til å være med på å tenke igjennom, er at Norge er en av de store leverandørene av kjernestøtte til FN-organisasjonene. Det vi har gjort, er i tråd med hva Stoltenberg-panelet anbefalte. Og vi har gjort det fordi vi mener det gir FN-organisasjonene større evne til å bli gode på det de er gode på, mindre flyktige strømningsbølger i de forskjellige landene, og de kan planlegge og strukturere sin virksomhet mer. Men det er selvsagt også slik at det samtidig er en fare for at Norge finansierer, for å si det enkelt, stillinger i New York, stillinger i apparatet, selve grunnstrukturen i UNDP eller UNICEF eller hva det måtte være, mens andre finansierer de tingene som er mest populære, nemlig ute på bakken, hvor man kan sette flagget, hvor man kan få politisk prestisje, men også hvor leveransene gjøres. Det er et av mange dilemmaer i vår FN-politikk som Stortinget bør gjennomtenke.

Skovholt Gitmark utfordret meg til si hva som er Norges viktigste anliggende i FN-politikken og i målingen av dette. Et av dem, som Skovholt Gitmark også var inne på, er dette med «Ett FN» på landnivå. Hver organisasjon skal rendyrke det organisasjonen er best på. Det er ikke for få FN-organisasjoner. Det er klart for mange, men å få dem sammen er en svær og vanskelig oppgave. Derfor har vi også finansiert programmet «Ett FN» på landnivå, som har vært kjempevellykket i de landene hvor myndighetene har stilt seg bak dette.

En annen ting er at FN-organisasjonene må bli langt flinkere til å måle resultatene, altså ikke hvor mye penger de tar imot, men hvilke faktiske resultater de leverer på bakken – hvor mange barn som får utdanning, og kvaliteten på den utdanningen, for å nevne et eksempel.

Norge og Sverige er blant de største bidragsyterne til FN. Vi har ikke klart å finne noen vesentlig forskjell på det Sverige gjør, og det Norge gjør. Men skulle det komme fram i debatten vesentlige ting som Sverige gjør, som vi ikke gjør, er vi mer enn villig til å lære av svenskene. Det er ingen av oss som mener at Norge gjør alt perfekt, at vi ikke har noe å lære av Sverige, men i bunn og grunn står vi sammen om nesten alt, som Skovholt Gitmark trakk fram i sitt innlegg.

La meg nevne noen av områdene, og hvordan vi prøver å påvirke FN. Vi deltar for det første i de styrende organene i nær sagt alle FN-organisasjonene. Der bestemmer vi de enkelte organisasjoners prioriteringer, budsjetter og programmer, vektlegger resultatstyring – som jeg har vært inne på – vektlegger at det skal måles resultater, og vi er selvsagt helt absolutte i en antikorrupsjonsstrategi. Et eksempel på dette er et styrevedtak nå om at det skal gjennomføres en stor evaluering av UNESCO for å se på UNESCOs effektivitet.

For det andre har vi gått sammen med 16 giverland i det som heter The Multilateral Organisation Performance Assessment Network, for å si det veldig fint. Det er selvsagt også for å foreta en felles vurdering av de viktigste multilaterale organisasjonene. Seks organisasjoner og fond tas ut hvert år. I all beskjedenhet, det er Norge, og ikke Sverige, som leder evalueringen av FAO. I all beskjedenhet igjen, det var Norge som først tok opp at FAO er en av de dårligst ledet og styrte FN-organisasjonene, og derfor trappet vi ned vårt kjernebidrag til FAO for å få satt dette på dagsordenen. Men jeg er helt sikker på at Norge og Sverige vil stå sammen i den videre prosessen.

For det tredje gjennomfører vi uavhengige evalueringer administrert av Norads evalueringsavdeling. Det var vel nettopp litt den siste rapporten som utløste interpellasjonen, og dermed også debatten her i Stortinget. Den evalueringen viser jo nettopp at i store programmer som f.eks. UNDP er det noe som er bra, og noe som er dårlig. Alt annet ville jo vært en sensasjon. At alt enten skulle være perfekt eller håpløst i en stor organisasjon, ville vært veldig rart. UNDPs landprogram i Uganda kom opp for kritikk, mens andre av de tingene UNDP gjorde, fikk bedre karakterer. Men det er nettopp den type informasjon vi bringer tilbake til UNDP.

Så har vi for det fjerde bedt våre ambassader i land hvor FN-organisasjonene har stort engasjement, om å gi en kritisk vurdering av de viktigste FN-organisasjonene, UNICEF og UNDP, fra landnivå. Hva er inntrykket av disse organisasjonene på bakken i Tanzania, Nepal eller i Bolivia? Leverer de resultater? Har de gode folk? Vi rapporterer mye av dette tilbake til toppledelsen. Det har også ført til utskiftinger av personell og kritiske gjennomganger når vi har kommet med kritiske merknader.

Vi har for det femte såkalte profilark som oppsummerte vurderingen av i alt 25 multilaterale organisasjoner og globale fond. Det er godt mulig at profilarkene kan bygges ut ytterligere, slik at vi kan få en enda bedre gjennomgang av FN-organisasjonene på basis av dem.

For det sjette har den sentrale kontrollenheten som vi har opprettet i Utenriksdepartementet, og som har korrupsjonsbekjempelse som hovedoppgave i våre egne systemer, gitt assistanse til frivillige organisasjoner i korrupsjonsbekjempelse. Den har også bedt om å gå gjennom FN-organisasjonene for i samarbeid med FNs egne kontrollinstitusjoner å redusere faren for korrupsjon der.

For det sjuende, og som kanskje er aller nærmest kjernen av det vi diskuterer: Vi hadde et nordisk møte i mars 2010, hvor en rekke multilaterale organisasjoner ble gjennomgått sammen, mellom Norge og Sverige, og vi ønsker et utstrakt samarbeid med svenskene om dette. Sverige og Norge er blant de fem–seks største bidragsyterne til FN-systemet, uansett hvordan vi måtte måle. Vi er størst per innbygger, men i absolutte tall er vi begge blant de aller største. Selvfølgelig vil vi sammen kunne ha enda større innflytelse i FN-systemet hvis vi tar felles posisjoner.

Peter Skovholt Gitmark (H) [13:56:27]: Jeg vil takke statsråden for et konstruktivt svar. Et par ting til oppfølging, og noen av kjerneforskjellene på Norge og Sverige, slik jeg ser det: Mens svenskene har tydelige kriterier, som jeg listet opp i mitt første innlegg, for evaluering av FN-organisasjonene, fant jeg på nettsiden til Utenriksdepartementet følgende sitat:

«Det har vært utfordringer forbundet med at det ikke er etablert ensartede vurderingskriterier som kan danne grunnlag for en sammenlignbar vurdering av de ulike organisasjonene. Utenriksdepartementet vil arbeide videre med utvikling av systemer for bedre resultatvurdering av de multilaterale organisasjonene i samarbeid med andre land.»

Jeg håper samarbeidet med Sverige blir slik, som også statsråden trekker fram, at man klarer å lære av svenskene på dette området, og at vi får et sett av kriterier på plass hurtig.

Så ønsker jeg at det skal slås fast at evalueringen av våre viktigste multilaterale samarbeidspartnere må være jevnlig. Om den er årlig eller annethvert år, har mindre betydning, men det må være jevnlig.

Så ønsker jeg at det også er en større debatt og konkretisering av både mål og prioriteringer for støtte, spesielt knyttet til FNs ulike organisasjoner.

Dette er jo en del av debatten om evalueringen. Jeg har ikke sett fryktelig mange partier, annet enn Fremskrittspartiet, som prisverdig har deltatt i evalueringsdebatten, fram til nå. Jeg håper at det blir en bredere debatt enn det som har funnet sted, og en årlig eller et annethvert år-happening.

Viktigst av alt ønsker jeg at vi bruker evalueringene våre til å vri støtten til de organisasjonene som leverer, som er best og mest effektive og som leverer best i forhold til våre egne målsettinger og organisasjonens egne målsettinger, og at vi benytter oss av den muligheten vi har ved å være én av FNs største bidragsytere, til å bidra til reformer og å presse gjennom reformer i de organisasjoner som ikke leverer etter hensikten. Jeg er glad for at Norge og Sverige sto helt sentralt i reformarbeidet som var og er knyttet til FAO.

Så vil jeg si at det vi nå ser i forhold til et FN på landnivå, er hele essensen i hva vi alle ønsker å oppnå, nettopp et mest mulig effektivt FN, et FN som leverer mest mulig utvikling for de midlene som brukes, og et FN som ikke bare er relevant, men som folk på bakken ser bidrar til deres egen utvikling også.

Statsråd Erik Solheim [13:59:37]: Jeg er enig i alt Skovholt Gitmark sier. Interpellanten trekker fram angivelige forskjeller mellom hva Norge og Sverige gjør. Jeg klarer ikke å se dem. Alle de punktene som ble nevnt om hva svenskene har som kriterier for FN-organisasjonene, er, slik jeg kan se det, identisk med hva slags kriterier vi har for FN-organisasjonene. Men hvis vi kan gjøre det på en tydeligere måte, vil jeg jo gjerne ha en dialog med Stortinget om det, om hvordan vi skal presentere det i dokumenter til Stortinget. Her er det ingen reell uenighet, men vi trenger den debatten. Evaluering må selvsagt foretas jevnlig. De forskjellige FN-organisasjonene er jo ikke bedre enn at de påvirkes av om lederne deres er dyktige, og av deres evne til å omstille seg til nye problemstillinger i verden. For eksempel er jo klimaet kommet opp som en svær, ny dimensjon på nær sagt alle områder, og det er avgjørende at FN-organisasjonene klarer å ta tak i det. Der har f.eks. Robert Zoellick, etter det jeg kan bedømme, gjort en formidabel innsats i Verdensbanken, for å nevne det. Det er jo ikke lenger enn tre–fire år siden alle de frivillige organisasjonene klaget over at Verdensbanken ikke var interessert i klimaet. Nå klager de fleste av de samme frivillige organisasjonene over at Verdensbanken forsøker å monopolisere og dominere klimadagsordenen i verden. Det siste er i alle fall veldig mye bedre enn det første.

Så tar interpellanten opp noe som jeg mener er veldig viktig, og det er igjen at vi får debatten over på hva som er effektiv, god og fornuftig bistand, som gir resultater. Jeg tror at det at vi har etablert 1 pst. av brutto nasjonalproduktet som bistandsnivå, kan bidra til det, fordi debatten har til nå hvert år dreid seg om den promillen opp til 1 pst. Vi har nå et nivå som jeg er helt sikker på vil eksistere, i alle fall så lenge vi har en rød-grønn regjering, og også hvis vi har Kristelig Folkeparti i regjering. Jeg tror også Høyre vil forsvare det i et samarbeid med Fremskrittspartiet, skjønt det gjenstår å se. Men i alle fall har vi nå fått det, og fordelen med det er at vi ikke lenger har den samme debatten om prosenten, men vi har en debatt om hva som er innholdet i bistanden. Under enhver omstendighet er det viktigere å bruke 27,2 mrd. kr, hvis jeg husker tallet riktig, riktig, det er det avgjørende spørsmålet – ikke ørsmå greier opp og ned.

Det skjedde noe veldig positivt i år da bistandsbudsjettet ble lagt fram. Jeg hørte ikke en eneste frivillig organisasjon som kom med den vanlige klage- og sytesangen om at nivået ikke var riktig. Alle sammen begynte å gå inn på hvordan pengene skulle brukes innenfor denne rammen. Da har vi tatt, synes jeg, et kvantesprang i debatten, fra bare å diskutere nivået – det er selvsagt viktig å bruke mye penger på dette, for hvis man ikke bruker mye penger, får man heller ikke resultater – til hvordan man bruker pengene på en maksimalt effektiv måte, slik at de reduserer fattigdommen i verden så fort som mulig.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Eva Kristin Hansen (A) [14:02:44]: Først vil jeg takke representanten Skovholt Gitmark for denne viktige interpellasjonen, som tar opp viktige og nødvendige problemstillinger rundt FN og bistand.

Norge har et stort engasjement når det gjelder FN og FNs organisasjoner. Det henger sammen med at FN er den viktigste verdensomspennende organisasjonen, både med tanke på mandat, oppslutning globalt og sitt brede ansvarsområde. Verdenssamfunnet står kontinuerlig overfor store utfordringer. Det gjelder bekjempelse av sult og fattigdom, håndtering av krig og konflikter og også naturkatastrofer, for å nevne noe.

Verden trenger en organisasjon som er i stand til å møte alle disse utfordringene, hvor verdenssamfunnet i fellesskap søker å løse problemene. FN er i dag den eneste organisasjonen som kan gjøre det, og som er helt unik når det gjelder å utvikle bindende internasjonale normer og regelverk, og som gjennom forhandlinger vedtar konvensjoner og internasjonale forpliktelser. Det finnes ikke noe annet forum for å finne fredelige løsninger på konflikter på samme måte som med FN – også når det gjelder tusenårsmålene, som landene vedtok i 2000. Jeg mener at det ikke finnes noen annen arena hvor man på samme måte kan komme fram til mål og felles forståelse for hva som trengs å gjøres, og hvordan verdenssamfunnet i fellesskap må handle.

Norge har alltid vært en venn av FN, både økonomisk og for så vidt også politisk, men det betyr ikke at vi ikke er en kritisk venn. Det er i norsk interesse å ha en global rettsorden og en organisasjon som fungerer på bakken.

Representanten Skovholt Gitmark tar opp problemstillinger rundt FN-organisasjonenes effektivitet, resultater og tilpasningsevne. Jeg mener at alt dette er viktig. Når Norge bidrar med så store ressurser som vi faktisk gjør, skulle det bare mangle at vi ikke også forventet at pengene vi bidrar med, blir brukt på best mulig måte. I dag er det mange organisasjoner tilknyttet FN-systemet som har mandater som går over i hverandre, som har kompliserte finansierings- og styringssystemer, og som har ulike krav til rapportering.

I statsbudsjettet for 2011 går regjeringen gjennom vår økonomiske støtte til FN-organisasjonene, både når det gjelder situasjonsbeskrivelse, hva norske midler skal brukes til, og ikke minst rapport fra i fjor. Det vi kan se av dette, er at FN lykkes på mange områder, men at det er behov for forbedringer på andre.

Den norske støtten til FN på bakken er i stor grad konsentrert om de store fondene, programmene og særorganisasjonene. FNs utviklingsprogram, UNDP, og FNs barnefond, UNICEF, er bl.a. sentrale. Representanten Skovholt Gitmark er opptatt av UNDP og har tidligere brukt bl.a. manglende resultater i Uganda som eksempel på at FN-organisasjonene ikke fungerer.

Hvis vi tar for oss UNDP, vil jeg si at det er en positiv utvikling i forhold til tusenårsmålene, selv om det er langt igjen. Det er bl.a. UNDPs fortjeneste. Man ser at kvinne- og likestillingsarbeidet gir resultater, man ser at man har styrket rettsvesenet og menneskerettighetsinstitusjonene i mange land, og man ser at UNDP har hjulpet mer enn hundre land med å utarbeide planer for klimatilpasning – som noen eksempler. Så bildet er litt mer nyansert enn det kanskje representanten Skovholt Gitmark tegner.

Jeg mener at det har vært bra at Norge har vært med på å drive fram og få til vedtak om omfattende budsjettreformer i styrene for bl.a. UNDP og UNICEF, med det formål å oppnå bedre resultater.

Norge har i lang tid vært opptatt av en reform av FN og FNs organisasjoner. Vi vet at statsministeren gjennom å være en av lederne i reformpanelet har engasjert seg sterkt i dette arbeidet, nettopp fordi det er behov for forbedringer, og fordi man ønsker at norske midler skal brukes på best mulig måte. Jeg mener at det fortsatt er viktig at Norge deltar i de styrende organene i FNs organisasjoner for å få mer innflytelse. Kanskje Norge også bør forvente å få flere plasser og posisjoner innenfor FN-systemet enn det vi har i dag.

FN blir aldri bedre enn det medlemslandene ønsker at organisasjonen skal være. Blir FN bedre eller dårligere hvis land som Norge bare kutter i støtten til sentrale organisasjoner? Bør vi ikke bruke våre bidrag, vår kraft og innflytelse nettopp til å forbedre? Det mener jeg også er en sentral del av denne debatten. Jeg mener at det er viktig at vi viser solidaritet, tar ansvar og bidrar til at den viktigste organisasjonen verdenssamfunnet faktisk har, skal fungere på best mulig måte. Der har Norge gode muligheter for å bidra, og jeg håper at vi kan ha en god debatt her i dag.

Peter N. Myhre (FrP) [14:07:48]: La meg få takke interpellanten, Peter Skovholt Gitmark, for å ha tatt dette initiativet, og jeg vil også takke statsråd Solheim for et svar som i stor grad var positivt. Selv om jeg nok ved denne anledning finner grunn til å føye til at selv om innlegget til statsråden var preget av lutter positivitet, var nok deler av innholdet etter min mening ikke helt i samsvar med det som har vært regjeringens handlinger i de fem årene vi nå har hatt rød-grønn regjering.

Interpellanten viser til at Norge gir nærmere 8 mrd. kr i direkte støtte til FNs nesten 100 underorganisasjoner. FN har altså femten særorganisasjoner, elleve fond og programmer, fem forskningsinstitusjoner, syv menneskerettighets- og traktatorganer, tre havrettsorganer, ti miljøorganer, en rekke forskjellige andre typer organer og en uendelighet av kommisjoner, komiteer og utvalg. I tillegg gir Norge bistand til over hundre land, delvis også gjennom et antall av verdens til sammen 37 000 hjelpeorganisasjoner.

Pengebruken er enorm. Det er derfor ikke nok at det foretas en løpende kontroll og revisjon av FNs virksomhet. Det må regelmessig gjennomføres en grundig analyse av alle virksomheter som tilgodeses med penger fra norske skattebetalere.

Regjeringen er opptatt av kapasitetsbygging og av etterprøving ved måling av resultater – men i forskjellig grad. Et søk i forslaget til statsbudsjett for 2011 for Utenriksdepartementet på ordet «kapasitetsbygging» gir 221 treff. Søk på ordene «måling av resultater» gir derimot bare ett eneste treff. Dersom forholdet er tilsvarende mellom all kapasitetsbyggingsvirksomheten i FN-systemet og de reelle resultatene som organisasjonen leverer, ja da er det på tide å se seg om etter andre og mer effektive kanaler for bistand.

I statsbudsjettet for 2011 kan man bl.a. lese

• at Norge er største bidragsyter av kjernebidrag og sjette største giver av tilleggsmidler til FNs utviklingsprogram, UNDP

• at Norge var nest største giver av offentlige midler til UNICEF i 2009

• at Norge var den tredje største giver av kjernebidrag til FNs befolkningsfond i 2009

• at Norge var fjerde størst som giver til FNs aidsprogram i 2009

• at Norge var den nest største bidragsyteren målt i bidrag per innbygger og den sjette største bidragsyter totalt til FNs høykommissær for flyktninger

Hva får vi ut av dette? En NUPI-rapport fra 2007 slår fast at det er blitt viktigere at bistandsengasjementet, spesielt gjennom FN, opprettholdes enn at det gir konkrete resultater. Dette er i virkeligheten en særdeles sterk kritikk av måten regjeringen organiserer bistandsarbeidet på. Men regjeringen er – både i trontalen i år, i Soria Moria II og i statsbudsjettet for 2011 – aller mest opptatt av at pengebruken skal være høy, og det må i hvert fall være minst 1 pst. av Norges brutto nasjonalinntekt.

Vi må kunne forlange edruelighet i resultatrapporteringen, og skille mellom årsak og virkning. I statsbudsjettet for 2011 skriver regjeringen bl.a. at FNs utviklingsprogram i Burma har bidratt til å sikre høyere inntekt, forbedret matvaresikkerhet og livsgrunnlag for over 75 000 mennesker etter syklonen i 2007. Og videre: I Sudan bidro UNICEF, i samarbeid med myndighetene, til å legge til rette for at 429 360 barn ble innrullert i første klasse i grunnskolen. Men jeg finner grunn til å spørre om det bare er FNs fortjeneste at de aktuelle resultatene ble oppnådd, og i hvilket omfang andre bidragsytere har deltatt.

I forslaget til statsbudsjett for 2010 fra Utenriksdepartementet slår regjeringen fast at det inntil videre vurderes å være så store ledelsesproblemer og et så stort behov for reformer i FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO, at det ikke er grunnlag for å fornye programsamarbeidsavtalen. Til tross for dette anses FAO som den viktigste skogfaglige institusjon i FN-systemet, og en betydelig del av den multilaterale støtten til FNs program for reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse, UN-REDD, kanaliseres gjennom organisasjonen. Man skal være litt av en optimist hvis man ser for seg at det blir glimrende resultater av pengebruken når grunnlaget er så svakt.

Det er en viktig sak interpellanten har tatt opp. Vi ser frem til en fortsatt god debatt. Det dreier seg om mye penger, og det er god grunn til å oppfordre regjeringen til å følge dette enda nøyere opp.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:13:16]: Lat meg først få lov til å takke representanten Skovholt Gitmark for å ta opp eit så viktig tema og òg statsråden for hans svar, som på mange måtar viser ei haldning som dekkjer mykje av Kristeleg Folkeparti sitt syn. Eg veit at det er eit viktig tema å debattere, og debatten er høgst nødvendig.

Noreg er god på bistand, og me gir mykje. Då er det kjempeviktig heile tida å diskutere korleis den bistanden kan bli brukt på ein best mogleg måte. Slik sett er eg heilt einig i at det er resultata som tel, som både interpellanten og statsråden har vore inne på. Men når det er resultata som tel, betyr det at det må vere så effektivt som mogleg. Men eg meiner òg at samtidig betyr det at me må gi mest mogleg, for slik blir det òg eit best resultat. Eg er utolmodig for å få til eit endå betre resultat, og derfor ønskjer eg ikkje å slå meg til ro med 1 pst. Eg meiner òg at talet på kroner som blir gitt, er viktig, fordi eg trur at me er gode på bistand, og at det gir resultat. Derfor ønskjer eg endå betre resultat.

Noreg har gjennom fleire tiår stått for ein internasjonal solidaritet og ein fattigdomsorientert bistand. Me har òg konsekvent støtta FN som eit globalt samarbeidsforum og som reiskap til å sikre fred, menneskerettar og utvikling.

Me ønskjer å vidareføre denne viljen til internasjonal solidaritet og bruk av FN-systemet. Samtidig må FN-organisasjonane, på same måten som andre, bli vurderte ut frå kor effektive dei er som bistandskanalar.

Ressursoverføringane via FN til bistand gir oss eit soleklart ansvar for å følgje opp bistanden med kritisk evaluering, konstruktiv påverknad og effektiv prioritering: evaluering fordi det er viktig å vite korleis me oppnår best mogleg verknad, påverknad fordi me vil bruke vår innflytelse som givarar til å forbetre FN-organa – ikkje berre til å kutte eller auke løyvingane – prioritering fordi det vil dreie norske løyvingar til effektive kanalar for bistand som kan lyfte folk ut av fattigdommen.

Noreg har lenge prøvd å påverke FN-organas måte å jobbe på. Som givarar får me innflytelse i styre og råd. Nokre gonger har me òg avgrensa tilskotta til lite effektive organ og auka overføringane til andre som fungerer betre.

I debatten nemnde interpellanten eit eksempel med FAO. Då Kristeleg Folkeparti hadde utviklingsstatsråden, brukte me òg makta til å avgrense støtta og bremse ho, fordi me såg at ho var lite effektiv. Me prioriterte heller andre FN-organ som var meir effektive og innovative.

Me har mange bistandskanalar å spele på. Derfor er ikkje ei kritisk samanlikning av effektiviteten hos dei ulike bistandsorgana noko argument for å kutte i bistandsramma. Men eg ser ein viss risiko for at nokon vil bruke ei sånn samanlikning av effektivitet som reiskap til eit anna mål, nemleg å redusere Noregs totale bistandsinnsats. Dersom det er formålet, er eg ueinig.

Me ønskjer å forbetre opplegget for systematisk gjennomgang av FN-organisasjonane for å måle kor gode dei er som bistandskanalar. Men då er det viktig å hugse på to ting.

For det første: Forskjellige FN-organ har heilt ulike oppgåver, og me må finne målemetodar som tek omsyn til det. Lat meg ta helsesektoren som eksempel. Verdas helseorganisasjon, WHO, fungerer som fagleg avklaringssentral og har ein viktig normgivande funksjon for helsearbeid. FNs barnefond, UNICEF, utfører eit stort arbeid som rådgivarar for nasjonale styresmakter og i felten. Derimot har ein offentleg-privat allianse som omfattar langt fleire enn berre FN-organ, GAVI, det siste tiåret fornya finansieringsmekanismane for helsebistand og ikkje minst styrkt pengetilgangen til vaksinedekning og utviking av nye vaksinar som fattige land har behov for.

FNs utviklingsprogram, UNDP, har igjen andre roller å spele, m.a. når det gjeld samordning mellom bistandsaktørar, utgreiing og konsulentoppgåver for utviklingsland og for leiinga i FN.

For det andre: Givarlanda må – i størst mogleg grad – samordne evalueringsverksemda slik at ho blir gjennomført oversiktleg, effektivt og blir mogleg å halde seg til for FN-organa. Ei lang rekkje eigne gjennomgangar frå givarland og sprikande krav til endring vil berre bety meir byråkrati og mindre effektivitet.

Eit FN på landnivå er derfor eit viktig mål, og her er det stort rom for forbetring. Administrasjonskostnadene blir store om mange organisasjonar med små budsjett har eigne administrasjonar i mange land.

Det er sagt at FN ikkje kan bli eit betre organ enn det medlemsstatane i praksis gjer det til. Reformkrav må derfor rettast både til administrasjonen i FN-organisasjonane og til givar- og mottakarlanda. Berre saman kan me lukkast i FN-reformer for auka effektivitet.

Marit Nybakk (A) [14:18:39]: Ja, det er resultatene som teller. La meg også for øvrig takke for at det ble lagt fram en interpellasjon om akkurat FN og bistand.

Jeg har flere ganger de siste 15 årene vært en av de representantene som Stortinget av og til sender sammen med parlamentarikere fra de andre nordiske land for å evaluere prosjekter i regi av FN-organisasjoner. Siste gang var i Mosambik. Nå er det riktignok tre år siden. Mosambik er et av verdens fattigste land, men et land med en positiv utvikingspolitikk. De har også greid det som ikke alle har greid i Afrika, nemlig å komme ut av en mangeårig borgerkrig på en ordentlig måte. Men som så mange andre steder i det sørlige Afrika, er hiv/aids den store trusselen både mot framgang, vekst og utvikling. Mange av de prosjektene vi besøkte, som ble drevet av nettopp FNs utviklingsprogram, UNDP, var tiltak for å forebygge hiv-smitte. Jeg tror at vi alle sammen ble imponert – og oppmuntret – da vi besøkte en klinikk i Maputo som ga råd til jenter og gutter om – ja, nettopp – kondombruk, men som også tok seg av gravide hivsmittede unge kvinner som hadde utviklet aids. Og det er ikke lett, eller som en av sykepleierne sa med et fast blikk på oss: Det verste er å fortelle dem at de skal dø.

Vi besøkte videregående skoler på landsbygda, der elevene spilte revy om hvor kult og trendy det var å bruke kondom, og UNDPs hjemmehjelpstjenester til aids-syke kvinner med barn, kvinner som mennene hadde forlatt etter å ha smittet dem, og en rekke andre prosjekter. Dette er prosjekter som virker, og det er veldig konkrete, jordnære prosjekter.

Hvis vi sammenligner med et annet sted jeg var på 1990-tallet, også med FN-organisasjonene, nemlig Laos, husker jeg at jeg ble imponert over UNDPs opplæring av parlamentarikere til demokrati. Jeg mener faktisk at UNDP, UNICEF og FNs høykommissær i felten er blant de bistandsorganisasjonene som har best resultater. UNDP er også UN Resident Coordinator i veldig mange land, og har vært det lenge. Disse organisasjonene er dessuten der ikke andre tør dra.

Vinteren før 11. september 2001 holdt afghanske kvinner og barn på å fryse i hjel i flyktningleirene i Pakistan vinterstid. De hadde flyktet fra Taliban. Der var det ingen CNN-effekt, og den eneste hjelpeorganisasjonen var derfor UNHCR, altså FNs flyktningorganisasjon, som selvsagt ikke hadde nok penger.

Det er da heller ikke slik at Norads evalueringsrapport representerer en samlet dom over FN-organisasjonenes bistandsarbeid. Her er det både positive og negative vurderinger, og vi må selvsagt alltid foreta en kontinuerlig vurdering både av FNs og av andre organisasjoners bistand. Det er riktig, som det ble sagt her: FNs venner må også komme med kritikk når det er nødvendig.

FN er den eneste verdensorganisasjonen og har derfor også universell legitimitet. FNs tusenårsmål er f.eks. helt avgjørende som drivkraft for å få ned fattigdom og stimulere til vekst, utvikling og utjamning. Tusenårsmålene forplikter medlemslandene når det gjelder miljø, fred, sikkerhet, utvikling, fattigdomsbekjempelse, utdanning og demokrati. Det mest kjente målet er å halvere fattigdommen innen 2015.

FN har nettopp avsluttet et toppmøte om tusenårsmålene. Det viser seg at det har vært framgang på alle områder, ikke minst takket være FNs innsats ute. 31. oktober er det ti år siden FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1325 om kvinner i krig og fred – eller kvinner i krig og kvinner når freden skal bygges. 1325 har vært og er en helt nødvendig premiss for å forebygge vold og sikre deltakelse og rettigheter for kvinner over hele verden. FN har stor betydning nettopp i utformingen av universelle prosesser og utviklingspolitiske prinsipper og gjør en god jobb på landnivå ute i felten. Derfor er også FN i særstilling som kanal for norsk bistand. Men FN er også viktig når det gjelder å være normgivende og er den eneste organisasjonen som har autoritet og legitimitet til å legge premisser og sette mål for utvikling og global utjamning.

Karin S. Woldseth (FrP) [14:24:10]: Det er med stor interesse jeg har lyttet til både interpellanten og miljø- og utviklingsministeren i denne saken.

Det er et svært viktig tema interpellanten tar opp, ikke minst fordi vi bruker betydelige midler i løpet av et år på FN. Så takk skal interpellanten ha for at han tar opp dette viktige temaet.

Vi har hørt at FN består av nesten 100 organisasjoner, inkludert kommisjoner, komiteer og utvalg. At det er på tide å rette søkelyset mot alle disse ulike komiteene, utvalgene og organisasjonene, sier seg selv. Vi har i lang tid hørt om reformarbeidet i FN. Men skal jeg være ærlig, er det svært lite jeg kjenner til av resultater av dette reformarbeidet. Jeg må si jeg ble litt imponert da jeg hørte statsråden nå fortelle om hva man bidro til når det gjaldt reformarbeidet, men allikevel tror jeg at for FNs egen del bør dette være bedre kjent for at det skal ha legitimitet.

Det sier seg selv at med så mange ulike underorganisasjoner kan man fort miste oversikten. På mine besøk rundt omkring i FN-systemet opplever jeg uten unntak at organisasjoner og komiteer og utvalg takker Norge for vårt bidrag og for at vi er så sjenerøse. Og da er det ikke fritt for at jeg undrer meg på etter hvilke krav og hvilke kriterier vi gir penger, og hvilke resultater FNs organisasjoner har å vise til.

Før statsråden kommer med harde angrep på Fremskrittspartiet, som er den forventede retorikken, vil jeg be ham om å lytte. For selvsagt vil vi også bidra til å hjelpe mennesker i nød, og selvsagt skal vi være med og stabilisere fred, og ikke minst, selvsagt skal vi også bidra til at mennesker i verden får et forsvarlig helse- og utdanningstilbud. Men, for det er et men, når man til og med hører fra visepresidentene i mandatrevideringsprosessen at kun 56 pst. av mandatene i den humanitære klyngen er aktuelle og relevante, at 35 pst. av mandatene i den afrikanske klyngen er relevante, og at prosessen med å eliminere utdaterte og uaktuelle mandater nesten har stoppet opp, ja, da synes jeg det er betimelig å stille seg spørsmålet: Hva holder FN på med? Er FN i ferd med å drukne i sitt eget byråkrati – og er det dette vi bevilger penger til? Heldigvis, som statsråden sa, har verden blitt bedre, og den har blitt et fredeligere sted å leve i. Men FNs budsjetter har minket proporsjonalt med fredeligheten i verden – fra 2000–2001-budsjettet på 5,5 mrd. US-dollar til budsjettet for 2009–2010 på 4,9 mrd. US-dollar.

Det er lov å stille krav til FNs ulike organisasjoner. Er det ikke på tide at også Norge, i likhet med Sverige og andre nasjoner, tar en gjennomgang av hvilken nytte våre bidrag til FN har, og hvor mye av bidragene våre som egentlig når mennesker som har behov for hjelp? Dette synes jeg interpellanten også stiller et godt spørsmål om.

I Europarådet, hvor generalsekretæren er norsk, har man tatt grep. Allerede et halvt år etter at han ble innsatt, har han kommet med et stort og gjennomgripende reformforslag, både for å holde kostnadene nede og ikke minst for å effektivisere selve institusjonen. Komiteer og utvalg er vurdert redusert og antall ansatte likeså. Dette har langt fra vært noen enkel prosess; den har vært relativt krevende, og byråkratiet i institusjonen er åpenbart ikke særlig samarbeidsvillig. Men dette blir allikevel drevet fremover nettopp for at også Europarådet i fremtiden skal ha legitimitet og være en effektiv og fremtidsrettet institusjon.

Reformarbeidet i FN kan neppe kalles effektivt, og det er vel her FN etter hvert bør kjenne sin besøkelsestid og få farten opp med dette arbeidet. Så, når Norge er den syvende største bidragsyteren til FN, den femte største bidragsyteren til organisasjonens operasjonelle aktiviteter, er det på høy tid at vi forlanger en reduksjon i ikke-relevante mandater, en mer effektiv organisasjon og en bedre oversikt over hva bidragene våre blir brukt til – og kanskje aller viktigst, at reformarbeidet får fortgang, slik at mer av landets bidrag går til det det var tenkt til, og ikke til byråkrati og administrasjon verden over.

Peter Skovholt Gitmark (H) [14:29:32]: En stor takk til alle som har bidratt til å gjøre dette til en konstruktiv debatt. Mitt ønske er at dette skal bidra til en konkret oppfølging, og at oppfølgingen skal være tydeligere i forhold til Utenriksdepartementets egne målsettinger både når det gjelder evaluering, og hva slags krav vi setter i forhold til hva vi bidrar med, og hva vi forventer tilbake.

Det har vært nesten utelukkende konstruktive innlegg i debatten. Det hadde vært mye å gripe tak i som en avslutning her, men jeg vil si at legitimiteten til FN handler om to ting: Det handler om resultatene som FN som organisasjon klarer å bidra til, og det handler om det synet medlemsstatene har på organisasjonen, deres tilstedeværelse i organisasjonen og den rollen medlemsstatene spiller i organisasjonen.

Vår rolle som nasjon må være at vi er en konstruktiv kritiker: en kritiker som skal bidra til at reformprosessen kommer tilbake på skinner, en kritiker som bidrar til at effektiviteten i de 100 underorganisasjonene blir bedre enn i dag, en kritiker som viser alt det fantastiske FN bidrar til – og en kritiker som setter stadig fokus på byråkrati, ineffektivitet og et tungrodd system. For det finnes også. Det er ingen grunn til at UNDP på den ene siden, i enkelte tilfeller, skal være fantastisk på bakken – men når man kommer til hvordan hovedkvarteret er bygd opp, oppfattes det som jevnt over tungrodd og byråkratisk.

Det er heller ingen grunn til at andre organisasjoner skal verken ha medlemmer og ansatte eller være noe annet enn effektive problemløsere. Dette ligger langt fram i tid, men uten Norges klare, tydelige stemme kommer også dette arbeidet til å ta lengre tid. Men jeg vil si at samarbeidet mellom Norge og Sverige er essensielt. Jo flere likesinnede land Norge klarer å samarbeide med, jo større makt vi kan sette bak kravene, og jo raskere vil den type endringsprosesser finne sted.

De to siste tiårene har, som statsråden var inne på, vært fantastiske. Men hovedessensen i de to siste tiårene er på den ene siden en velstandsutvikling vi aldri har sett tidligere, og et FN som i realiteten har stått på stedet hvil de siste ti årene hva gjelder reformarbeid. Jeg håper jo at verden vil se enda bedre resultater når man har én stor verdensorganisasjon som bidrar slik mandatet er, også til fulle i forhold til hva vi som medlemsstater ønsker.

Statsråd Erik Solheim [14:32:58]: La meg først si til representanten Ropstad fra Kristelig Folkeparti at jeg er helt enig. Bistand gir gode resultater. Derfor bør bistandsnivået opp. Jeg kan også tilby den politiske alliansen som kan hjelpe Kristelig Folkeparti med dette, for SV og Kristelig Folkeparti er jo de partiene som har stått for dette mest, hardest og tydeligst bestandig. Og det er jo ingen tvil om at hvis dette er viktig for Kristelig Folkeparti, så er det de rød-grønne som kan hjelpe til med det. La dette være et innspill til den interne avklaringen i Kristelig Folkeparti.

Så også til Fremskrittspartiet: Det som ofte forsvinner i debatten, er jo at Fremskrittspartiet står for det som internasjonalt i virkeligheten er et ganske høyt bistandsnivå. Jeg vet ikke hva som er på budsjettet i år, men det vil være på rundt 15 mrd. kr. Veldig mange land strever med å komme opp på Fremskrittspartiets bistandsnivå. Derfor er det så rart at Fremskrittspartiet nesten aldri snakker pent om bistanden, forteller om de gode resultatene den fører til, så å si bidrar til å opplyse sine velgere om de flotte resultatene som Fremskrittspartiets 15 mrd. kr på bistandsbudsjettet skal lede til – jeg går ut fra det er derfor man har et så høyt bistandsbudsjett – men alltid kritiserer. Kan vi ikke få høre litt om hvorfor det går framover, og om hvordan bistanden bidrar til dette? Når f.eks. representanten Myhre er i Afrika og reiser i land hvor utdanningsnivået fyker i været, hvor det er enorm økonomisk aktivitet, og hvor man ønsker å investere fordi det går så fort framover og bistanden er en av faktorene til dette, så vær så snill å snakke om det.

Når det så gjelder FN, er det klart at ett av dilemmaene for resultatorientering er at mange av FN-organisasjonene er store systemer. Det betyr at de gjør noe bra og noe dårlig. Det er jo ikke annerledes enn for LO og NHO – ingen vil jo si at de organisasjonene bare gjør godt eller bare dårlig. Til og med Fremskrittspartiet, eller et hvilket som helst politisk parti, gjør jo vanligvis noe godt og noe dårlig. Vår oppgave er jo da på en måte å eliminere de dårlige sidene ved disse organisasjonene og fremme de gode. Det kan ikke bety at man enten gir penger til dem eller ikke, men at man gjennom pengebruken bidrar til å forbedre dem. Veldig ofte er bistanden gjennom FN svaret på den samordningen av bistand som utviklingslandene roper etter. Derfor gir jo vi f.eks. nesten all vår utdanningsbistand nå gjennom UNICEF framfor gjennom mange bilaterale programmer.

Så til slutt: Jeg føler at denne debatten har avklart at alle partier – jeg vet ikke helt når det gjelder Fremskrittspartiet, men i hvert fall alle andre partier – har en felles plattform. Den går ut på at det går mye framover i verden om dagen. Det er gode resultater, og FN er ikke den eneste, men en viktig faktor som bidrar til det. Det andre er at FN har en utrolig viktig normativ rolle når det gjelder å skape spillereglene for verdenssamfunnet, og det tredje er at Norge skal være en kritisk venn av FN – vi skal være kritiske og kreve resultater, ikke gode intensjoner, men faktiske, leverte resultater. Vi skal kreve mindre byråkrati, og vi skal kreve at FN-organisasjonene ikke dupliserer hverandre, men arbeider for ett FN på landnivå. Og på basis av alt dette vil jeg ta til meg det som er sagt her, at kanskje kan det være ting som svenskene har gjort, som vi kan gjøre bedre. La oss da lære av dem, og uansett, la oss utvikle et bedre samarbeid mellom Norge og Sverige om hele denne politikken.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.