Sonja Mandt (A) [10:04:50]: Trafficking, eller rettere sagt menneskehandel, er vår tids slaveri. Menneskehandel er brudd på mange menneskerettigheter og er mye mer omfattende enn det vi tradisjonelt tenker når vi hører ordet trafficking. Det vi først tenker på, er prostitusjon av kvinner, men det gjelder all handel med mennesker.
Hvordan defineres så trafficking? Etter straffeloven er det ved bruk av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller ved annen utilbørlig atferd å utnytte andre til prostitusjon eller andre seksuelle formål, tvangsarbeid eller organsalg. Risikosektorer finner vi overalt i arbeidslivet – det gjelder tekstilbransjen, au pair og barnepass, transport, hotell- og restaurantbransjen, eller på gata. Risikogruppene er ulovlige innvandrere, barn, kvinner og minoriteter.
Det finnes utallige konvensjoner, arbeidsgrupper og vedtak som omhandler menneskehandel, og i både FN, EU og Østersjøsamarbeidet er problemene konkrete og definerte. Norge har hatt en god handlingsplan, som nå er evaluert, og ny og oppdatert følger med nye tiltak – noe jeg er veldig fornøyd med.
Hva gjør vi så videre med all den kunnskapen vi har? Hva slags tiltak virker? Hva virker ikke? Hvordan får vi tak i bakmannen som sitter i et helt annet land? Hvordan kan vi sørge for at offer for menneskehandel tør å ta kontakt og tør å bryte ut? Hvordan verner vi best offeret? Hvordan straffer vi, og hva er den beste løsningen?
I BSPC – det parlamentariske østersjøsamarbeidets arbeidsgruppe om sivil sikkerhet, der jeg og også representanten Oktay Dahl sitter – har menneskehandel vært tema det siste året. Vi har fått god kjennskap til medlemslandenes holdninger, og vi har levert en delrapport med anbefalinger og tiltak. Fullstendig rapport foreligger til høsten. I dette arbeidet har vi sett på ulike tiltak som kan gjøres – det gjelder økonomi, politiets arbeid, offerets rolle, barn som ofre, og lovverket i de ulike land – og vi har prøvd å få til en felles forståelse av hva menneskehandel egentlig er. Den norske handlingsplanen har selvfølgelig vært en viktig del av våre innspill til gruppen.
Hva dreier så dette seg om? I fjor var det 292 mulige ofre for menneskehandel i Norge under oppfølging. 69 av disse var barn under 18 år. Disse barna var utnyttet til tigging, tyveri eller tvangsarbeid, men også prostitusjon.
I Aftenposten kunne vi lese om en rumensk 13-åring som ble solgt for 10 000 euro, og som ble pågrepet i Stavanger for butikktyveri. Hun er ett av mange barn som kan ha blitt tvunget til kriminalitet, narkotikaomsetning eller tigging. 13-åringen var solgt av foreldrene sine og ble utsatt for vold dersom hun ikke fulgte sine nye «eiere»s anbefalinger og forlangende. Dette er folk som reiser rundt i Europa, og det er dermed vanskelig å ta fatt i. Hun er én av mange.
Det er også eksempler på mennesker som brukes til tigging om dagen og prostitusjon om kvelden, som blir tvunget til å føde barn – barn som senere blir utnyttet til sex eller tigging – eller arbeidere som lever under dårlige forhold uten mulighet for hjemreise, med gjeld til bakmann uten reell mulighet til å betale tilbake. Det er pedofile menn som gifter seg med kvinner med barn for å få tilgang på ungene deres, eller aupairordningen, som er en god ordning der kulturutvekslingen fungerer, men som nå også kan fungere slik at man blir den nye slaven i huset. Eller så er det sexturisten som drar til land der barn er lett tilgjenglig. Slik kunne jeg dessverre holde på i det uendelige.
Altfor mange saker blir henlagt. Det at 90 pst. av sakene henlegges, er ingen god nyhet. Få blir dømt, og i 2009 var det kun fem stykker med rettskraftig dom. Det gir signaler om at vi ikke er i mål med de tiltak vi har.
Det finnes imidlertid flere gode tiltak. Jeg har besøkt ROSA, som gir god bistand og trygge oppholdssteder til kvinner som har vært utsatt for menneskehandel, og som sammen med politiet, UDI, LO og KOM gjør en flott innsats. PRO-senteret gjør også en god jobb. De kan fortelle om at de har hatt kontakt med flere menn som ofre, noe som ofte er undermeldt, for det er jo tradisjonelt kvinner vi hører om når vi snakker om prostitusjon.
Det gjøres mye godt for å nå arbeidslivet. KOM, altså koordineringsenheten for menneskehandel, som er et prosjekt opprettet av regjeringen i 2006, jobber med flere typer menneskehandel i krysningen mellom tvangsarbeid og sosial dumping. Arbeidstilsynet er også deltaker, noe som styrker og bidrar til flere treffpunkter for å avsløre menneskehandel.
Men hva med dem som vi ikke når, eller som ikke vil ta imot hjelp? Sammenhengen mellom frykt og trusler, vold, både fysisk og psykisk, og manglende tro på en ny framtid spiller inn på hvem vi når. Mange har unger i hjemlandet eller det finnes trusler mot familien hjemme, og den psykiske volden de er utsatt for, gjør det vanskelig å bryte ut. Hallikene styrer fra utlandet med kontakt på mobil, med trusler – bl.a. om å bruke voodoo der det er en naturlig trussel. Politiet og annen myndighet kan ofte bli møtt med mistenksomhet framfor å bli sett på som hjelpere, på grunn av dårlige erfaringer fra tidligere.
Jeg er stolt over at Norge har en lav terskel for å gi en såkalt refleksjonsperiode. Refleksjonsperioden gir mulighet for å vurdere i seks måneder hva en vil for noe videre. I den perioden har man en begrenset midlertidig oppholdstillatelse for å kunne bryte med miljøet og gi mulighet for straffeforfølgelse overfor bakmenn. Oppholdstillatelsen kan også utvides ytterligere ett år dersom behovet er til stede på grunn av etterforskning og rettssak. Det er bra. Men det er også viktig med et helt løp etter refleksjonsperioden. Her bør man kanskje vurdere permanent opphold etter at saken er ferdig, og de må følges opp bedre. Jeg har fått signaler om at det ikke skjer i dag. Det trengs mer samarbeid med politi og UDI, slik at ofrene ikke slippes alene ut etter at straffesaken er avgjort. Man kan kanskje se på kravet til identifikasjonspapirer som er i dag. Kanskje det kan gjøres annerledes enn at man krever fødselsattest fra hjemlandet, for å sikre at bakmennene ikke på nytt får grep om offeret igjen. Faren for retrafficking er stor dersom vi ikke har systemer som fanger opp og sikrer dem det gjelder. Flere har også kanskje bruk for ny identitet for å slippe unna hallikene sine.
Signaler fra PRO-senteret går ut på at flere angrer på at de gikk inn i en refleksjonsperiode, fordi de da får enda mindre kontroll over eget liv, og at ting tar tid. I evalueringsrapporten for refleksjonsperioden står det:
«Når et offer for menneskehandel føler at hun hadde hatt bedre framtidsutsikter ved å bli hos menneskehandleren enn hun har etter å ha tatt imot den norske hjelpen, må man vurdere hva man tilbyr.»
Det må vi ta alvorlig, men jeg har tro på en god refleksjonsperiode.
Retur etter Dublin-avtalen, dvs. til det første landet de kom til, er ofte resultatet når avslag er gitt. De fleste som kommer hit, har vært i Italia eller i Spania først.
Jeg vil også be statsråden ta med seg bekymringen for barn – noe vi alle sammen har felles, tror jeg, og jeg ser med glede at det er et stort kapittel i handlingsplanen. Stadig flere ofre har med seg barn, og barn fødes inn i slike forhold. Disse må vi ha et ekstra vern om og fange opp.
En annen utfordring er helserettighetene. Hva slags rettigheter skal de ha? Hvem skal betale? Det er viktig å være tydelig på det, slik at de som kommer i kontakt med et offer, vet dette. Det håper jeg vi kan se mer på.
Menneskehandel i forbindelse med organer har vært et lite problem i Norge, mens det i andre land er et stort og voksende problem. Organer er en salgsvare og kommer til å bli enda mer ettertraktet i framtiden. Det tror jeg vi også må være oppmerksomme på her i Norge – og ta våre forholdsregler.
Vi må gjøre mange ting på én gang. Veldig mye av det vi gjør, er bra. Mye av det som ligger her, er vi i gang med. Men jeg tror vi kan utvikle det enda bedre. Alle som kommer i kontakt med et mulig offer, må bidra til å komme i dialog for å hjelpe. Vi vet f.eks. at det er økonomi – altså penger – i det å handle med mennesker. Det er resalgbart, og vi må stoppe pengene. Innstramninger på beløp som kan overføres og mer tollkontroller ved utreise kan være noen tiltak. Å bruke straffeloven aktivt der det er nødvendig og å bruke straff som middel, er også viktig. Jeg ser fram til debatten her i dag. Jeg håper at vi sammen kan finne enda flere tiltak som kan gi enda bedre vern og enda bedre beskyttelse for dem som er ofre for menneskehandel – for det fortjener de.
Statsråd Grete Faremo [10:14:17]: Jeg vil gjerne få takke interpellanten for å få anledning til å diskutere dette viktige temaet og for å presentere den nye handlingsplanen på området. Jeg er også takknemlig for den innsatsen som interpellanten selv gjør for å bekjempe menneskehandel, bl.a. ved sin deltagelse i parlamentarikersamarbeidet i Østersjørådet.
Jeg kan forsikre at regjeringen vil videreføre og forsterke innsatsen mot menneskehandel, bl.a. ved å fortsette arbeidet for å beskytte og yte bistand til ofre for menneskehandel.
Regjeringens nye handlingsplan mot menneskehandel ble framlagt ved årsskiftet, og vil de nærmeste år styre vår innsats. Planen inneholder 35 tiltak som berørte departementer har ansvar for å gjennomføre.
Jeg synes det er passende å nevne at også Forsvarsdepartementet har deltatt i diskusjonene rundt utviklingen av den nye handlingsplanen. Forsvaret skal f.eks. understøtte både NATOs og FNs politikk internasjonalt. Norsk militært personell i internasjonale stillinger skal være pådrivere og bidragsytere for å bekjempe menneskehandel gjennom mandater, engasjementsregler, regler for adferd, utdanning og operative krav. Forsvarets oppdrag knyttet til FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet innebærer for utenlandsoperasjonene bl.a. styrket kontakt med lokale kvinner i konfliktområder samt å sørge for sikkerhet for kvinnene. Dette er sentralt også for å forebygge menneskehandel, og det er viktig for meg at Forsvarsdepartementet også deltar aktivt i regjeringens samlede innsats mot menneskehandel.
Norge har internasjonale forpliktelser når det gjelder å sikre ofre for menneskehandel som oppholder seg i landet, bistand og beskyttelse. De senere år er det gjort mye for å styrke ofrenes situasjon. Ofrene er ofte utenlandske statsborgere uten oppholdstillatelse i Norge. For å gi dem en mulighet til å unnslippe menneskehandlernes innflytelse og få tid til å treffe informerte beslutninger om samarbeid med politiet, kan det søkes om en begrenset oppholdstillatelse i form av en refleksjonsperiode på inntil seks måneder.
Ofre som avgir vitneforklaring som fornærmet i straffesak om menneskehandel mot bakmennene, har som hovedregel rett til oppholdstillatelse i Norge. På oppdrag fra Justisdepartementet har Fafo vurdert om refleksjonsperioden fungerer i forhold til sitt formål. Evalueringsrapporten ble framlagt i slutten av januar. Rapporten er tydelig på at dagens ordning fungerer som et kompromiss mellom hensynet til straffeforfølgelse av bakmenn og hensynet til å gi ofre fullgod assistanse. Fafo-rapporten påpeker at den norske ordningen er en sjenerøs lavterskelordning, og at det er dette som gjør at den fanger opp brede grupper av ofre, med kompliserte roller og historier. Den videre oppfølging av Fafo-rapporten må etter min mening ta utgangspunkt i dette når vi nå skal vurdere endringer for bedre å kunne bistå ofre for menneskehandel.
Rapporten fra Fafo har viktige analyser av politiets tilnærming til ofrene og vil også danne grunnlag for en grundig evaluering av den samlede politiinnsatsen. Det er viktig for meg å understreke at måten politiet møter og behandler ofre på, er avgjørende for å ivareta deres rettigheter på en fullgod måte. I forrige uke hadde jeg anledning til å få en kort orientering fra trondheimspolitiet om deres erfaringer på feltet. Politiet og påtalemyndigheten i Trondheim har gjennomført omfattende etterforskninger mot menneskehandlere og viste tidlig betydningen av et tett samarbeid mellom politi og statsadvokat for å oppnå domfellelse og å sikre ofrene.
Justisdepartementet finansierer ROSA-prosjektet, som allerede er nevnt, som siden 2005 har koordinert et landsdekkende tilbud med trygge oppholdssteder til ofre. Gjennom ROSA har krisesentrene vært det sentrale elementet i den norske innsatsen for å bistå ofre. Ofrene har gjennom ROSA fått tilgang på juridisk og annen form for bistand, og informasjon bl.a. om den frivillige returordningen som er etablert i samarbeid med den internasjonale organisasjonen for migrasjon.
I lov om krisesentre, som trådte i kraft i januar 2010, er det fastslått at kommunene skal sørge for et krisesentertilbud som kan benyttes av utsatte grupper. I lovens forarbeider fastslås at tilbudet skal omfatte ofre for menneskehandel. Regjeringen vil fortsette å støtte ROSA-prosjektet.
Staten har siden 2009 finansiert bofellesskapet Lauras Hus, et prosjekt drevet av Nadheim Kirkens Bymisjon. Lauras Hus tilbyr et helhetlig opplegg med tett oppfølging av kvinnelige ofre med store behov for bistand. Prosjektet har nylig utvidet virksomheten ved å knytte til seg to leiligheter, som også vil være åpne for menn dersom det viser seg å være behov for det. Erfaringene med Lauras Hus er så langt meget positive. Prosjektet gir verdifull innsikt og erfaringer med helhetlig oppfølging av ofre. Tiltaket skal følgeevalueres, og det tas sikte på å videreføre prosjektet ut året.
I statsbudsjettet for 2009 opprettet Stortinget en prosjektpott på 10 mill. kr under Justisdepartementets budsjett, øremerket tiltak eller prosjekter for å bedre situasjonen for prostituerte og å hjelpe kvinner og menn ut av prostitusjon. Ordningen er videreført, og det er gitt midler til prosjekter i mange av våre største byer, der ofre for menneskehandel gis tilbud om behandling for traumer, det er tilbud om arbeidsprosjekter og opplæringstiltak. Regjeringen vil også i år avholde dialogmøter med representanter for hjelpetiltakene og offentlige instanser som bistår personer i prostitusjon og ofre for menneskehandel, for bl.a. å påse at prosjektmidlene også framover blir brukt på en hensiktsmessig måte.
For å bekjempe menneskehandel er det påkrevet å styrke samordningen mellom myndigheter og organisasjoner på feltet. Det må kontinuerlig, og i fellesskap, utarbeides effektive strategier og programmer mot menneskehandel. Regjeringen opprettet i 2006 prosjektet Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel – KOM. KOM har i oppgave å kartlegge omfanget av menneskehandel i Norge samt dokumentere og løse utfordringer som hjelpetiltak og myndigheter møter. KOM har fungert som en effektiv arena for erfaringsutveksling, samarbeid og koordinering. KOM skal derfor videreføres som et permanent virkemiddel for bedre samordning mellom myndigheter og organisasjoner.
Utnyttelse av barn til menneskehandel krenker menneskerettighetene på det groveste og er en alvorlig form for kriminalitet. Både barnevernsmyndighetene, politiet, utlendingsmyndighetene og andre hjelpetjenester har ansvar for å sikre at mindreårige som er utsatt for menneskehandel, blir tatt hånd om på en forsvarlig måte. Det er gjennomført ulike opplæringstiltak for barnevernet og andre relevante hjelpetjenester for å kunne identifisere mulige ofre på et tidlig tidspunkt og iverksette bistandstiltak.
Regjeringen vil sikre bedre samordning og klarere ansvarslinjer i oppfølgingen av enslige mindreårige asylsøkere og av mindreårige uten tilknytning til Norge som påtreffes i situasjoner der det kan foreligge mistanke om at barnet utnyttes i menneskehandel. Det skal videre sikres god oppfølging og kvalitetssikring av rutiner, inklusive rutiner for tverretatlig samarbeid, for å forebygge og oppklare at mindreårige forsvinner fra omsorgssentre eller asylmottak. Regjeringen har som mål å gjennomføre overføring av omsorgsansvaret for enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år til barnevernet, men anser at ressurssituasjonen i barnevernet tilsier at dette ikke er mulig i inneværende fireårsperiode.
Samlet sett er det grunn til å trekke fram at det i dag eksisterer et godt samarbeid mellom myndigheter og organisasjoner som har i oppgave å bekjempe menneskehandel. Regjeringen ønsker å videreutvikle samarbeidet, slik at vår felles innsats for å bistå ofre styrkes, og den nye handlingsplanen mot menneskehandel legger et solid grunnlag for en slik utvikling.
Det er også grunnlag for å uttrykke stolthet over det regjeringen, sammen med stortingsrepresentanter fra både opposisjonen og de rød-grønne partiene, har gjort for å bistå og beskytte ofre for menneskehandel. Likevel er dette et område i bevegelse og utvikling, der vi ikke kan tillate oss å stoppe opp og si at nå er vi fornøyde. Målet er at det ikke skal forekomme menneskehandel i Norge, og for å nå det målet må arbeidet med å identifisere og bistå ofre på en stadig bedre måte, fortsette.
Sonja Mandt (A) [10:23:50]: Jeg takker statsråden for en veldig god redegjørelse. Jeg må vedgå at også jeg er veldig stolt av den jobben som er gjort, i forhold til både den første og den andre handlingsplanen. Men vi må videre.
Ett av de rådene som vi har fått i den gruppen jeg jobber i, er at vi må se på økonomien. Vi må følge pengene, for det er svære beløp vi snakker om. Det blir sendt ut kanskje 21 mill. kr i året som har sin bakgrunn i menneskehandel. Pengene er hovedårsaken til at folk handler med mennesker.
I januar ble det beslaglagt valuta for 4,85 mill. kr. Det er en økning på 30 pst. fra i fjor. På tv2.no kunne vi lese om bikkja Ben, som snuser opp kontanter for Tollvesenet. Han er en av tre bikkjer som ble tatt i bruk i fjor, og han snuste seg fram til over 10 mill. kr i smuglervaluta fra ulike former for ulovlig virksomhet, og noe av det kom fra menneskehandel. Beslag av penger gjøres hovedsakelig ut av Norge. Tolldirektøren anslår at det kan dreie seg om unndragelser på 2–3 mrd. kr i året, så her snakker vi om masse penger.
Harald Bøhler i Oslo-politiets STOP-gruppe hadde et godt innlegg for BSPC-gruppen da de var i Oslo. Han presiserte at dette er en internasjonal sak, og at vi bør vurdere ytterligere innstramminger i beløp som kan overføres fritt. Fly er billig, derfor må innsatsen også settes inn med sånne som Ben.
Vi må sørge for at en rekke eksisterende kontrollorganer virker, som Tollvesenet, skattemyndighetene og grensekontrollene, og de må koordinere arbeidet for å spore opp illegale pengestrømmer ut av landet.
Vi må ha lovgivning som gir beskyttelse, og som oppfattes som streng nok, som statsråden var inne på. Vi må ha holdninger i samfunnet som ikke aksepterer at vi handler med mennesker – en handel som skjer om og om igjen fordi det er resalgbart. Det er enten arbeidskraft eller kroppen vi snakker om, og vi må tørre å ta diskusjonen: Hva betaler du for en slave? Hva risikerer du? Hva tjener du på det?
Vi har anbefalt en del tiltak i vår delrapport som jeg håper kan være av interesse videre, som f.eks. den enkle saken ikke å bruke hoteller der sexkjøp foregår, og kreve det som en forutsetning før en legger seg inn på det hotellet.
Jeg er fornøyd med refleksjonsperioden og håper at den kan videreutvikles og bygges videre på, for den tror jeg er veldig bra. Og jeg ser fram til debatten her i salen, for jeg tror at et ytterligere fokus på saken er det eneste som kan bidra til å få slutt på vår tids slaveri.
Statsråd Grete Faremo [10:26:46]: Jeg tror interpellanten peker på noe som er avgjørende viktig når hun peker på behovet for å følge pengestrømmene. Analyser av hvem som tjener på denne skitne trafikken, vil alltid kunne bidra til at myndigheter kan målrette sine tiltak mot regelsiden, internasjonalt samarbeid og holdningsskapende arbeid. Handlingsplanen viser jo også en bred tilnærming på dette området og understreker behovet for ikke bare internasjonalt politisamarbeid, men også samarbeid på andre områder, fra finansiell lovgivning til samarbeid mellom organisasjoner som jobber sammen over landegrensene. Her handler det om å bidra til økt bevissthet og gode holdninger, å sette riktige rettslige rammer og å sikre god kompetanse.
Handlingsplanen har en rekke tiltak som vi nå skal følge opp, i tett samarbeid også med andre involverte departementer og organisasjoner. Dette er et arbeid som vil kreve kontinuerlig oppmerksomhet.
Vi skal videre, for målet er, som jeg også understreket i mitt innlegg, at vi ikke skal tåle menneskehandel i Norge. Vi må også vite å evaluere de tiltakene som nå løper, om de virker godt nok, og ikke minst om refleksjonsperioden har et riktig innhold – for å vite at vi hele tiden forbedrer vår innsats på dette området.
Sigvald Oppebøen Hansen (A) [10:29:25]: Eg vil takke interpellanten for å ta opp eit viktig tema. Menneskehandel er moderne slavehandel og råkar ofra hardt. Handelen inneber å utnytte særleg barn og kvinner, men òg menn, ved bruk av vald og truslar, til m.a. seksuelle tenester. Samtidig veit me at òg andre former for menneskehandel, som tigging og tvangsarbeid, aukar på verdsbasis.
Menneskehandel er globalt sett eit veksande problem, nært knytt til globalisering og migrasjon. Samtidig blir berre eit lite tal saker meldt eller på annan måte gjort kjent for myndigheitene. Det er betydelege manglar i vår kunnskap om måten menneskehandel blir organisert på og korleis inntekter og pengestraumar blir kanaliserte og kvitvaska. Dessverre er menneskehandel kjenneteikna av høg profitt og låg risiko.
Mange av ofra for menneskehandel blir utsette for handlingar som er å rekne som tortur, og som for dei fleste av oss er ubegripelege. Valdtekt, tvang og tap av fridom er døme på kva mange må oppleve. Me veit at fleire kvinner som har fått hjelp, og som i dag oppheld seg på krisesenter, også har fått barn som følgje av at dei har blitt tvinga til å selje kroppen sin. Eg vil vere så tydeleg fordi eg trur me alle treng ei påminning om kva som ligg i omgrepet «menneskehandel», og fordi det av og til er behov for å konkretisere kva dette handlar om: kynisk utnytting av menneske og total mangel på respekt for menneskeverdet.
Menneskehandel er både ei global og ei nasjonal utfordring. Fordi han er grenseoverskridande, er det viktig og rett at tematikken står høgt på dagsordenen i internasjonale organisasjonar som FN, EU, OSSE og Europarådet. Samtidig er det minst like viktig at landa tek inn over seg behovet for å føre ein aktiv politikk for å kjempe mot denne typen kriminalitet på heimebane, noko eg meiner regjeringa kan vere stolt over å ha gjort. Kampen mot menneskehandel angår oss alle, og han kan berre bli vunnen dersom landa jobbar mykje tettare saman enn tilfellet er i dag.
Eit aukande tal offer har blitt identifisert i Noreg dei siste åra og har motteke tilpassa bistand og beskyttelse. Politiet har kartlagt og straffeforfølgt menneskehandlarar. Men me er på ingen måte i mål. For få menneskehandlarar blir straffeforfølgde og dømde, og for få ofre klarer å bryte ut. Denne typen internasjonal organisert kriminalitet er krevjande å kjempe mot. Det krevst politisk vilje og konkrete tiltak.
Eg vil rose regjeringa for å ha gjort nettopp dette – for å ha vist politisk vilje og handlekraft til å kjempe mot menneskehandel, no sist gjennom å lansere nok ein handlingsplan mot menneskehandel. Tiltaka viser at me er på rett veg. Me må likevel ikkje gje oss med dette. Kampen mot denne typen kriminalitet krev kontinuerleg fokus.
Statsråden var klar på at regjeringa vil fortsetje å stø ROSA-prosjektet, som har stått så sentralt i bistandsarbeidet ved tilbodet sitt om trygge bustader og oppfølging til offer. Det er bra. Vidare er Lauras Hus eit anna døme til etterfølging, og det bør vere eit mål å utvide bruken av denne typen bustader. Krisesenter, kommunar og frivillige organisasjonar har teke ansvar for å beskytte offer og auke kompetansen til tilsette som kjem i kontakt med moglege offer. Koordineringseininga for offer for menneskehandel, KOM, har skapt ei solid samarbeidsplattform for etatar og organisasjonar der ein finn løysingar på aktuelle utfordringar. Dei gjer alle ein svært, svært god jobb og fortener ros for det.
Eg vil avslutte med å seie at eg er glad for at statsråden er så klar i bodskapen sin. Dette er eit område der me ikkje kan stoppe opp og seie oss fornøgde. Målet må vere at det ikkje skal førekome menneskehandel i Noreg.
Karin S. Woldseth (FrP) [10:34:39]: Først vil jeg også takke interpellanten for å sette temaet trafficking på dagsordenen. Det gjelder all trafficking, enten det gjelder menneskehandel til sexindustrien, til tigging, til salg av organer eller salg av nyfødte. Alt dette er fullstendig uakseptabelt.
Deretter vil jeg også takke regjeringen for at de er kommet med den nye handlingsplanen Sammen mot menneskehandel 2011–2014. Det er et veldig bra dokument som jeg vil anbefale de fleste å lese. Bare et lite tips når de skal trykke det opp igjen – for det kommer til å bli stor etterspørsel, vil jeg tro: Ta også med hvilke konvensjoner Norge er bundet av. Det kan det være veldig nyttig å ha med seg aller bakerst.
Men så gjelder det da å etterleve denne handlingsplanen. Vi skal ikke gå lenge her ute på gaten før vi treffer på tiggere som helt sikkert ikke har reist hit på egen hånd, og vi skal heller ikke gå lenge på Karl Johan nattetid før vi treffer på kvinner fra land i Afrika som neppe har kommet hit på egen hånd.
Jeg har ved flere anledninger pekt på at det foregår organisert tigging i Norge. Dette har i liten grad blitt kommentert av justisministeren eller blitt avfeid med at jeg krisemaksimerte, dette til tross for at man i 2003 fikk inn en egen bestemmelse om tigging som menneskehandel i straffeloven § 224. Men fremdeles transporteres mennesker til tigging og prostitusjon på gatene i Norge, noe som betyr at vi stilltiende aksepterer denne formen for menneskehandel.
Så til en annen sak: Vi har nemlig i det siste hatt mye fokus på – og det var oppe i januarsesjonen i Europarådets parlamentarikerforsamling – handel med organer, med fokus på Kosovo og Albania. Rapporten som ble diskutert, var forfattet av Dick Marty, som hevdet at statsministeren i Kosovo, Thaçi, hadde hatt befatning med Drenica-gruppen eller – for å si det på en annen måte – mafiagruppen Drenica som drev nettopp med organhandel. Internasjonalt var svært mange statsledere og regjeringer klar over dette da Thaçi ble statsminister, men man valgte å se bort fra dette faktum fordi det var gunstig å ha en alliert på Balkan. Jeg har stilt utenriksministeren spørsmål om hvorvidt han kjente til Thaçis tidligere liv, noe han benektet. Og godt er det. 2 500 mennesker forsvant i Kosovo, og 1 300 mennesker lever i dag med mangel på organer som gruppen har operert ut og solgt til utlandet. Europarådets parlamentarikerforsamling besluttet nå i januar at denne saken skal etterforskes, for selvsagt kan vi ikke godta menneskehandel. Det må ikke være slik at vinnerne, om det så er statsledere, ser gjennom fingrene med hvilke lovbrudd man har begått, mens taperne straffes.
Alle er like for loven, og alle som har bidratt til menneskehandel, skal straffes. Straffen skal være hard, slik at det ikke frister andre til lettjente penger på andres bekostning.
Avslutningsvis vil jeg stille et spørsmål til justisministeren om ratifikasjonen av Europarådskonvensjonen til beskyttelse av barn mot seksuell utnyttelse og seksuelle overgrep, noe som går direkte på den interpellasjonen som vi har i dag. Den 3. juni og den 24. november i fjor stilte Øyvind Vaksdal skriftlig spørsmål til justisministeren om hvorfor ikke Norge har ratifisert denne konvensjonen som et av de siste landene som ikke har gjort det. Svaret var da fra justisministeren at vi skulle vente til straffeloven av 2005 trer i kraft, og at denne ikke kan tre i kraft før oppgraderingen av politiets datasystem er ferdigstilt. Dette kan ta tid, og jeg lurer på hvorfor man ikke kan ratifisere en så viktig konvensjon fordi om politiets datasystem ikke er oppgradert. Det er barn det gjelder, barn som er utsatt for menneskehandel og seksuell utnyttelse. Her bør Norge være først og best i klassen og ikke vente på at et datasystem skal oppgraderes. Jeg vil vite hvor langt vi har kommet.
Akhtar Chaudhry (SV) [10:39:24]: Dette er et viktig tema. Jeg vil takke interpellanten for at vi får anledning til å snakke om det i Stortinget.
Det er dessverre altfor mange mennesker som blir ofre for menneskehandel og blir utnyttet av kyniske kriminelle bakmenn. Som mange før meg har vært innom, kan dette gjelde mange, uavhengig av kjønn og alder. Det er uansett en helt forferdelig situasjon og en grov krenkelse å havne i hendene på brutale bakmenn som kun er opptatt av å tjene penger. Menn og kvinner som havner i denne livets bakgård, forblir her lenge, noen for alltid – særlig kvinner. De må faktisk betale for å ha havnet i denne situasjonen, og mange opparbeider seg en uoverkommelig gjeld.
Jeg er glad for at regjeringen har et skarpt og kontinuerlig fokus på dette. Jeg viser til flere tiltak som statsråden nevnte i sitt innlegg. Disse må vi fortsette med og forsterke.
Det vil være absurd å rangere når vi snakker om ofre for trafficking og menneskehandel. Jeg ser likevel at vi er nødt til å se barn i dette bildet litt mer enn vi gjør i dag. Det er dessverre altfor mange barn som blir ofre for kriminelle.
Når barn ikke finner trygghet og stabilitet i sin hverdag, blir de et lett bytte for kriminelle som bruker dem for å selge narkotika, rane andre barn og voksne, utsetter dem for pedofili, tigging og andre grusomheter.
Vi liker å tro at det ikke er forskjell på barn i Norge. Det er det dessverre. Dersom mitt barn, min datter, blir borte i noen timer uten av vi vet hvor hun er, regner jeg med at vi vil sette himmel og jord i bevegelse. Politiet vil bruke alle tilgjengelige og nødvendige ressurser for å finne henne. Det gjør vi dessverre ikke når asylsøkende barn blir sporløst borte. Asylsøkende enslige barn skal ha de samme rettigheter som andre barn i Norge. Når et barn blir borte, fordufter det ikke. Barnet finnes, men har da gjerne kommet i gale hender. Barnet blir utnyttet og kan bli utsatt for grove krenkelser. Et helt liv går tapt.
Vi må vie mer oppmerksomhet til barn som forsvinner fra asylmottakene. Det må bli en langt større bevissthet i politiet, Utlendingsdirektoratet, barnevernet og resten av apparatet når asylsøkende barn forsvinner. Derfor er jeg veldig glad for at arbeidet for å bekjempe menneskehandel med barn har fått et helt kapittel i den nye handlingsplanen mot menneskehandel.
I denne planen skriver regjeringen dette om hva vi vet om barn og menneskehandel:
«Mindreårige fra Somalia, Eritrea, Romania, Etiopia og Afghanistan utgjør de fem største landgruppene i statistikken. Hva gjelder formål var 49 prosent utnyttet i tvangsarbeid og ca 14 prosent utnyttet i seksuelle tjenester. Tvangsarbeid, herunder narkotikasalg, tigging, tyveri og husarbeid var den dominerende utnyttingsformen blant mindreårige som er under oppfølging som mulige ofre for menneskehandel i Norge.»
Vi vet med andre ord mye om hva som foregår. Denne kunnskapen krever at vi fortsetter kampen for barnas rettigheter. Jeg vil derfor slutte meg til samtlige foregående talere og statsråden i deres understreking av og ønske om å fortsette å forsterke innsatsen. Det dreier seg om sårbare mennesker.
Jenny Klinge (Sp) [10:44:11]: Interpellanten tek opp eit alvorleg tema som det er nødvendig å gjennomføre målretta tiltak mot. Eg er einig med representanten Sonja Mandt i at ei ytterlegare fokusering vil kunne bidra til å få bukt med menneskehandel og grov utnytting av menneske. Ein må samtidig erkjenne at dette ikkje er enkelt. Problema er omfattande i internasjonal samanheng og blir stadig større også her til lands.
Som eit døme kan eg nemne den store aukinga i talet på tiggarar dei siste åra, der unge og gamle sit i 15 minusgrader og ristar på koppen sin. Sjølv om det ikkje er enkelt å vite når slikt er såkalla frivillig eller ledd i organisert kriminalitet og menneskehandel, er det eit signal om eit aukande problem. Denne utviklinga har ein sett særleg etter at Stortinget oppheva forbodet mot tigging i 2005. Om ein skal innføre eit nytt forbod eller ikkje, er noko ein igjen kan diskutere. Uansett om ein gjer det eller ikkje, må ein innsjå at menneskehandel ikkje berre er utført av kyniske framande folk i store kriminelle nettverk. Menneskehandel kan i høgaste grad også bli utførd av familiemedlemmer og klanar, og det blir ikkje betre av den grunn.
Norsk politi gjer kvar dag ein viktig jobb opp mot menneskehandel. Dei må bli sette i stand til å gjennomføre denne jobben. Regjeringa har auka politibudsjetta mykje dei siste åra, nettopp for m.a. å styrkje moglegheita politiet har til å kjempe mot menneskehandel. Menneskehandel er eit alvorleg brot på grunnleggjande menneskerettar, og vi i den raud-grøne regjeringa har sett temaet menneskehandel på dagsordenen ved å fremje målretta handlingsplanar.
I tillegg er vi opptekne av at Noreg skal vere pådrivar for å styrkje, samordne og gjennomføre det internasjonale regelverket mot menneskehandel. Midlar frå Noreg kan bidra godt til prosjekt for å fremje menneskeverd i andre land også.
Bente Stein Mathisen (H) [10:46:29]: Jeg vil også takke interpellanten for å sette dette viktige temaet på dagsordenen. Barn må beskyttes og ikke bli utnyttet av kyniske voksne.
Høyre tok opp dette spørsmålet i en spørretime våren 2010. Det var på bakgrunn av at det i flere år har forsvunnet barn fra asylmottaket i Asker for mindreårige asylsøkere. Hele kommunen, naboer og mottaksledelsen er veldig bekymret for hva som skjer med disse barna. Man mistenker at de kan være utsatt for nettopp menneskehandel og kyniske bakmenn.
Jeg synes nok at svaret jeg da fikk fra statsråden, var noe unnfallende. Det har ikke blitt gjort så mye, og barn forsvinner fortsatt. Det er et viktig tema. Derfor bør det nå handles, slik at vi får slutt på slike forsvinninger av de aller svakeste som kommer til Norge. Det burde vi stille opp for.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:47:37]: Først må eg få takke interpellanten for å ha teke opp ei veldig viktig problemstilling og for den gode debatten som har vore til no.
Slaveriet tilhøyrer ikkje fortida. Det eksisterer framleis over heile verda, sjølv i land som Frankrike og USA. Det skjer òg i Noreg. Overalt i verda er det slavar som jobbar, slit og lir. Slavar i Pakistan kan ha sydd skoa du går med, og teppet du står på. Slavar i India kan ha laga skjorta du har på deg, og dei kan ha slipt ringen du har på fingeren. Slavar på dei karibiske øyane kan ha produsert sukkeret du har på kjøkkenet. Slavar i Afrika kan ha dyrka fram kakaoen du har i skåpet. Dei har fått svært lita eller inga betaling for jobben. Talet på slavar i verda i dag er større enn nokon gong.
Dette er det Kevin Bales, presidenten i organisasjonen Free the Slaves, som har sagt. Eg synest det er tankevekkjande. Ifølgje Bales er det 27 millionar slavar i dag. Det er dobbelt så mange som dei afrikanarane som blei frakta over Atlanterhavet i si tid. Ifølgje FN er menneskesmugling og menneskehandel dei nest mest lønsame verksemdene innan internasjonal og organisert kriminalitet, etter handelen med våpen, og er i dag velkjende element både i internasjonal migrasjon og i flyktinginstitusjonar.
Me er nok mange som har høyrt om og sett til William Wilberforce som eit stort førebilete. Han blei som ung valt inn i parlamentet i Storbritannia og brukte livet sitt på å kjempe mot slaveriet. Saman med gode vener lykkast det han å vinne kampen om å gjere slaveriet forbode. På mange måtar har nok bevisstheita til mange enda litt med den kampen som blei vunnen då. For eg trur ikkje det er like mange som er klar over situasjonen i verda i dag, og i Noreg i dag.
Talet på offer for menneskehandel aukar i Noreg. Dei siste åra har me sett at det har vore saker der menneskehandel blir knytt til au pair-verksemd, sex-sal, tigging osv., som fleire har vore inne på. At problemet aukar, kan vere eit teikn på at det er for enkelt og for lukrativt for bakmenn å kome til Noreg og drive denne verksemda. Derfor meiner eg at det er kritikkverdig at regjeringa ikkje har lagt fram ein ny handlingsplan mot menneskehandel før no. Den førre gjekk jo ut i 2009. Kristeleg Folkeparti tok fleire gonger til orde for å få på plass ein ny handlingsplan, og me er veldig glade for at han endeleg kom. Det er interessant å høyre at trykket har vore så stort og at det har vore så mange konkrete tiltak, men så har det altså gått så lang tid utan at ein har fått ein handlingsplan på plass. Fordi trykket har vore så stort, hadde eg håpt at planen kunne ha kome tidlegare. Men som sagt er eg glad for at han har kome, for konkrete tiltak er viktige.
Kristeleg Folkeparti har kome med fleire forslag til tiltak. Me har ønskt ein eigen handlingsplan, spesielt retta mot barn som er offer for menneskehandel. Særleg mindreårige asylsøkjarar er sårbare i samband med menneskehandel. Det er grunn til å tru at fleire av dei mange hundre barna som er forsvunne frå asylmottak, er eller har blitt offer for menneskehandel, utan tilstrekkeleg oppfølging frå politiet. Me har òg ønskt ei spesialopplært politieining som jobbar berre med menneskehandel og barn, fordi det krevst spesielle kunnskapar og ferdigheiter for å jobbe med menneskehandel. Slik sett har me òg teke til orde for eit eige spesialtilbod, eit senter, for barn, som ein identifiserer som offer for menneskehandel, med spesialtrena personell. Me meiner i den samanhengen at barnevernet generelt må få omsorgsansvar for einslege mindreårige asylsøkjarar mellom 15 og 18 år.
Eg la merke til at statsråden sa at ein må ta hand om barn på ein forsvarleg måte. Det er eg glad for. Men eg er òg veldig skuffa over at ho i same setninga sa at på grunn av økonomi kan ein ikkje få gjort noko med ansvaret for dei einslege mindreårige asylsøkjarane. At det er argumentasjonen for ei oppgåve ein burde gjort, synest eg er trist.
Kristeleg Folkeparti har òg teke til orde for at ein må få eit lyft i kunnskapsnivået blant folk flest. Dersom ein ser til USA, blir ein tredjedel av det moderne slaveriet avdekt av vanlege borgarar. For at vanlege borgarar skal klare å hjelpe, trengst det òg eit større informasjonslyft. Derfor ønskjer me at informasjon om ikkje berre William Wilberforce og om slaveriet som ein gong var, blir pensum i den vidaregåande skolen, men at òg det moderne slaveriet blir lyfta inn i undervisninga, slik at fleire får kunnskap og informasjon, slik at det er lettare å angi.
Det vil koste pengar, men det er viktig at ein fokuserer på det. Argumentasjonen for å gjennomføre tiltak må ikkje strande på grunn av økonomi.
Marit Nybakk (A) [10:53:00]: Først: Takk til interpellanten, og takk også til statsråden for et veldig godt innlegg.
I forrige stortingsperiode var jeg på besøk i UNODC, som er FNs organisasjon mot narkotika og organisert kriminalitet, i Wien. Vi fikk rystende beskrivelser av den kyniske menneskehandelen som ikke minst kvinner og barn fra Sørøst-Europa og Kaukasus utsettes for. Kvinner og barn selges til bordeller eller trafikkeres nordover i Europa til prostitusjon. Når jentene ikke kan brukes som sexslaver lenger, brukes de til organdonasjon, fikk vi også vite – for så mye er et menneskeliv verdt.
Som statsråden sa, er utnyttelse av barn til menneskehandel kanskje særlig krenkende når det gjelder menneskerettigheter – det er krenkelser på det groveste og en alvorlig form for kriminalitet. UNODC viste oss rystende eksempler på hvordan barn ble solgt både til slavearbeid og til bordeller og gateprostitusjon. Og vi snakker virkelig om internasjonal organisert kriminalitet med mye penger. I høringen som kontrollkomiteen hadde før jul, kom det fram at organisert kriminalitet, også i Norge, er blitt «tverrfaglig». Et eksempel fra Bergen illustrerer dette: Dop ble solgt av vestafrikanske asylsøkere. Pengene ble fysisk brakt ut av landet av nigerianske prostituerte – med de samme bakmennene, naturligvis.
Jeg synes det er viktig å se på ofrene for menneskehandel. I Norge gjør ROSA-prosjektet til Krisesentersekretariatet en kjempejobb for å ta seg av jenter som de siste årene har greid å komme seg ut av bakmennenes klør, til tross for represalier mot familien i hjemlandet. Gjennom ROSA har jentene fått bl.a. juridisk bistand og jobbtrening, og det er svært viktig at regjeringen fortsetter å støtte ROSA-prosjektet. Det samme er for øvrig tilfellet med Kirkens Bymisjons Nadheim-senter.
I tillegg til handlingsplanen har vi tre lover i Norge for å bekjempe menneskehandel og prostitusjon: Vi har forbud mot bordeller, vi har forbud mot halliker, og vi har forbud mot å kjøpe sex. Jeg vil gi ros til politiets STOP-gruppe for å ha tatt en så vidt stor andel av innemarkedet i prostitusjonen gjennom bordellforbudet. Her forsøker internasjonal mafia å selge østeuropeiske og afrikanske jenter. På et seminar i Oslo for et par år siden var det en litauisk jente som fortalte at hver tredje familie i hennes hjemland har en slektning som er eller har vært offer for menneskehandel, og dette er egentlig dramatisk.
Oslo-politiet har også gjort en formidabel jobb for å håndheve sexkjøpsloven. Antallet utenlandske prostituerte har gått kraftig ned. Men jeg blir ganske oppgitt når jeg leser om manglende oppfølging i Stavanger – jamfør Dagbladet på søndag. Sexkjøpsloven er viktig – i tillegg til å bekjempe menneskehandel – også fordi den erkjenner at markedet for prostitusjon er problemet. Loven anerkjenner det ulike maktforholdet mellom tilbud og etterspørsel ved å kriminalisere kundene. Loven er et oppgjør med strukturer og holdninger som reduserer kvinners seksualitet til en vare. Kjøp av sex er i tillegg til vold mot kvinner også å trampe på seksuell likestilling mellom menn og kvinner. Før sexkjøpsloven trådte i kraft, var det slik at gutter fra videregående skoler i Oslo faktisk debuterte seksuelt med prostituerte, og jeg spør meg hva slags syn guttene får på kvinners seksualitet i den forbindelse. Menneskehandel og sexkjøp er å behandle mennesker som varer – enten man selger, slik hallikene gjør, eller man kjøper, slik kundene gjør. Det er å nedverdige kvinner og barn.
Når vi skal hjelpe ofrene, så må det arbeidet baseres på respekt, på verdighet og på oppreisning. Det er dette ROSA-prosjektet er så veldig flinke til.
Så er jeg også glad for at Forsvarsdepartementet faktisk tar kampen opp mot trafficking som en del av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Det skal Forsvarsdepartementet virkelig ha ros for!
Jeg har lyst til å slutte med en historie fra India. Det er en sann historie, og det dreier seg om et norsk skip:
En vettskremt liten 11-åring går sakte oppover landgangen til en av båtene som nettopp har lagt til kai. Hun klemmer de spinkle hendene mot underlivet, som for å beskytte det. Noen timer senere forlater piken skipet. 22 menn har moret seg med henne, og hun har fått ca. én norsk krone av hver. Faren hennes beordret henne om bord på båtene for å skaffe penger slik at den barnerike familien kunne overleve.
Så det er viktig at vi bryr oss!
Lise Christoffersen (A) [10:58:19]: Jeg vil også få lov til å takke interpellanten for at handlingsplanen mot menneskehandel blir debattert i Stortinget – ellers er det en fare for at den hadde blitt liggende i hyllene utenfor ekspedisjonskontoret – så takk skal interpellanten ha for det! Jeg vil også opplyse om at interpellasjonen dels er utformet i samarbeid med oss som er i Europarådet – for det medlemskapet forplikter.
Menneskehandel er et grovt brudd på menneskerettighetene og har stått høyt på Europarådets dagsorden siden slutten av 1980-tallet. En egen konvensjon mot menneskehandel trådte i kraft i 2007, og den pålegger medlemslandene å beskytte ofre, forebygge, avdekke og straffeforfølge. Et eget system skal påse at vi faktisk følger opp. For halvannen uke siden fikk Danmark besøk av overvåkingsorganet. Norge kommer i runde nummer to og får spørreskjema nå i denne måneden, og før 1. september skal vi svare for ansvarsplassering, iverksatte tiltak og oppnådde resultater i Norge.
Menneskehandel er en skitten business med et stort omfang – verdens nest største kriminelle industri, som rammer over 2,5 millioner mennesker hvert år, og halvparten er under 18 år. Mennesker lokkes, lures, trues til en tilværelse der hverdagen er synonym med grov utbytting, gjentatte krenkelser og dyp fornedring. Slavehandlerne tar de sårbare, og barn er mest sårbare av alle. Om det er mulig å gradere, er menneskehandel med barn det aller, aller nedrigste.
Fordelingen mellom opprinnelses-, transitt- og mottakerland er ikke tilfeldig. Folk tas i fattige land og føres til rikere land der kundene er. Norge er mottakerland. Noen kunder av denne skitne geskjeften finnes her. Europarådets konvensjoner gjelder alle. FNs barnekonvensjon gjelder alle. Barn som er ofre for menneskehandel, kan se langt etter disse rettighetene hvis ingen ser dem. Det er det dessverre stor sjanse for at ingen gjør. Handlingsplanen sier at det trolig er flere mindreårige ofre for menneskehandel i Norge enn det myndighetene i dag klarer å oppspore.
Vi aner en kobling, fra menneskehandel med barn til asylpolitikken. Enslige mindreårige forsvinner fra mottak. Mistanken om menneskehandel er snublende nær. Justisdepartementets rapport fra 2008 viste at 51 barn forsvant fra mottak i perioden 2005–2007, med varierende oppfølging og liten kunnskap om hvor de ble av. Rutinene for varsling ble innskjerpet etter dette. Utlendingsdirektoratets nye rundskriv krever at politi og barnevern skal varsles for oppfølging når enslige mindreårige blir borte fra mottak. Risiko for menneskehandel skal vurderes. Fra 2000 til 2010 er altså 388 barn blitt borte fra mottak i Norge. Noen er funnet, men på langt nær alle, heller ikke det siste året, tross skjerpede regler.
I 2009 ble, som handlingsplanen viser til, 69 mindreårige fulgt opp som mulig ofre, de fleste fra Somalia, Eritrea, Etiopia og Afghanistan, men også fra et av Europarådets medlemsland, Romania. Halvparten ble utnyttet til tvangsarbeid, 14 pst. til seksuelle tjenester. Ofte tenker vi på menneskehandlernes kunder som personer som lever litt på samfunnets skyggeside. Det er derfor grunn til å merke seg at husarbeid er en av de såkalte tjenestene som tilbys og kjøpes – kanskje noe å tenke på for dem som fortsatt kjøper den typen tjenester svart her i landet.
I fjor plasserte Redd Barna Norge i kategorien av land som hadde gjort «noe framskritt» i kampen mot menneskehandel med barn. Handlingsplanen – den nye – ofrer barn et eget kapittel, og det er bra. Et tett internasjonalt samarbeid om utsatte barn er nødvendig, og det er viktig å samle den kunnskapen som i dag er spredt og til dels udokumentert, om situasjonen i Norge. Så det handler om penger, ja, men ikke bare om penger, også om metoder og systematisk arbeid over tid som vi ikke må slippe tak i.
I Meld. St. 7 om kampen mot organisert kriminalitet, som Stortinget har til behandling, er barn som forsvinner fra mottak, omtalt særskilt. Det samme kommer til å skje i den varslede meldingen om barn på flukt. Det er flott hvis Norge med summen av alt dette nå går i bresjen i kampen mot menneskehandel med barn. Et første mål kan være at Redd Barna flytter oss opp i kategorien «merkbar innsats», og at vi får «godkjent» i årets kontroll fra Europarådet. For som statsråden sa: Vi skal ikke tåle menneskehandel i Norge.
Håkon Haugli (A) [11:03:38]: Representanten Bente Stein Mathisen fortalte i sitt innlegg om bekymrede ansatte ved Hvalstad asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere i Asker. Den bekymringen kan jeg bekrefte. Nylig besøkte representanten Lise Christoffersen og jeg mottaket. Vi ble fortalt om barn som har levd mesteparten av livet uten foresatte, som har overlevd på gata og reist fra land til land og etter hvert kommet til Norge. Det er grunn til å tro at mange av disse ungene har bindinger til kriminelle nettverk – i blant har de gjeld de må betale tilbake, andre ganger er de kriminelle kontaktene det eneste fellesskapet, den eneste familien de kjenner. Asylmottaket opplevde at voksenpersoner kontaktet andre beboere for å oppspore sine ungdommer. Noen barn forsvinner fra mottaket, andre blir boende, men er mye fra og til.
Dette samsvarer med rapporter fra oppsøkende sosialarbeidere som i flere år har rapportert om stadig flere nordafrikanske gutter som driver aktivt med salg av narkotika i rusmiljøene i Oslo. Noen er antatt å være så unge som 14 år. De opererer ikke på egen hånd. Redd Barna og Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid mener barna deltar i organisert kriminalitet og er ofre for menneskehandel.
Etter Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel har mulige ofre for menneskehandel rett til bistand og beskyttelse inntil det eventuelt er fastslått at de ikke har vært i en menneskehandelsituasjon. Konvensjonen fastslår også at når offerets alder er uklar og det er grunn til å tro at han eller hun er barn, skal vedkommende anses å være mindreårig og omfattes av særskilte beskyttelsestiltak.
Det er avdekket menneskehandel med barn i Norge. Barna kommer fra ulike land i Europa, Afrika og Asia og utnyttes bl.a. til prostitusjon, tvangsarbeid, tigging, tyveri og narkotikahandel.
Dette er barn som faller mellom mange stoler, uten reell omsorg fra gode omsorgspersoner verken i asylmottaket eller gjennom barnevernet. Asylmottak er et frivillig botilbud der det ikke kan brukes tvang for å forhindre at ungdommer drar fra mottaket til eventuell utnytting.
Barne- og likestillingsdepartementet sendte i 2009 ut på høring et forslag om en endring i barnevernloven som vil gi adgang til midlertidig plassering på institusjon for å sikre barnet beskyttelse og omsorg. Det er viktig at dette kommer på plass raskt.
I dag er det eneste botilbudet for ofre for menneskehandel i Norge tilpasset voksne kvinner. I Nederland finnes egne mottak for barn som kan være ofre for menneskehandel. Der sendes mindreårige asylsøkere som antas å være ofre, umiddelbart til såkalte «children’s shelters» etter ankomst i landet. Barna får oppnevnt en verge og mottar juridisk bistand når saken deres behandles av myndighetene. Barnemottakene ble opprettet fordi barn forsvant fra ordinære asylmottak. De legger stor vekt på sikkerhet, har hemmelig adresse, ser ut som vanlige hus, og tillater ikke bruk av mobiltelefon og Internett.
Det er flott at regjeringens handlingsplan inneholder fem konkrete tiltak for barneofre for menneskehandel, bl.a. en styrking av deres botilbud. Både for å hjelpe de barna som rammes av menneskehandel, og for å komme selve handelen til livs bør vi vurdere egne institusjoner for mindreårige ofre for menneskehandel. Uten at ofrene er trygge, er det vanskelig å få kartlagt barnas historier og få til et godt samarbeid med politiet. Det forutsetter sikkerhetstiltak på linje med det krisesentrene har. I tillegg bør det legges stor vekt på tilrettelagt utdanning og god helsefaglig oppfølging.
Menneskehandel må også ses i sammenheng med asylpolitikken. Regjeringen har varslet en stortingsmelding om barn på flukt. I forberedelsen av den besøkte Knut Storberget Hvalstad asylmottak. Det er flott, for menneskehandel med barn må være et viktig perspektiv også i den meldingen. Det er vanskelig å tenke seg noen som er mer utsatt i Norge i 2011 enn mindreårige ofre for menneskehandel. Å gi disse barna et tilpasset tilbud er ikke bare et spørsmål om internasjonale forpliktelser og juss, det er et spørsmål om anstendighet.
Sonja Mandt (A) [11:08:16]: Jeg vil takke for en utrolig flott debatt. Den har belyst hvor vanskelig, svært og omfattende dette området er. Den viser også at det er en sak som vi må jobbe mye, mye mer med. Jeg hører at min bekymring for barn og barns rettigheter og muligheter også deles av mine medrepresentanter. Det er jo sånn at en nesten ikke kan orke å tenke på hva disse barna må utholde. Det er det vårt ansvar som parlamentarikere å ta på alvor, og derfor må vi se videre på det. Det håper jeg statsråden tar med seg.
Hva kan så vi som parlamentarikere gjøre? Jo, vi kan lage og endre lovverk, vi kan stramme inn, vi kan lage gode handlingsplaner, slik vi har gjort her i Norge, men ikke minst kan vi sette temaet på dagsordenen og vise at vi ikke aksepterer – i OSSE, i BSPC, i Europarådet, i FN og på alle de arenaer vi har. Vi kan også underskrive alle relevante internasjonale konvensjoner og beslutninger og tilpasse lovverket vårt, for vi må bekjempe menneskehandel lokalt og internasjonalt, og målrettet, slik jeg oppfatter at vi i Norge gjør.
Norge er et rikt land. Vi er attraktive for menneskehandel. Vi har økonomi til det, og derfor har vi et spesielt ansvar for å ta den jobben. Vi må også fokusere mer på forskning om hva som virker, og hva som kan gjøres for å koordinere den datainnsamlingen vi har om menneskehandel, for å få til nye mottiltak og yte enda bedre støtte og vern til ofrene.
Menneskerettighetene må være ledestjernen i alle tiltakene vi setter inn, for, som det er sagt her flere ganger fra talerstolen, menneskehandel er en sak som angår oss alle, uavhengig av politisk syn. Det har debatten her vist, og jeg ser at vi er tverrpolitisk enige om at her har vi en jobb å gjøre.
Vi har plikt til å handle som private individer, men vi har også plikt på det politiske nivå. Vi må kreve at utnyttelsen av kvinner, menn og barn som er blitt solgt til slaveri, ikke skal være en del av vår hverdag. Vi vil ikke ha en «livets bakgård», som Akhtar Chaudhry så veldig godt sa det. Jeg synes ikke vi skal ha en «livets bakgård» i Norge. Vi må jobbe hver dag for å unngå det. Vi må jobbe med holdningene våre. Vi må jobbe med holdningene internasjonalt også, som også representanten Ropstad var inne på.
Jeg har igjen lyst til å takke for en veldig god debatt. Jobben mot menneskehandel og vår tids slaveri kommer til å fortsette, men det viser også at vi bryr oss, for vi har lyst til å gjøre noe med saken.
Statsråd Grete Faremo [11:11:10]: Jeg vil også gjerne takke for den gode debatten og igjen interpellanten for å ha tatt opp dette viktige spørsmålet.
Jeg er også glad for den brede støtten planen har fått. Det er en god handlingsplan, som har en rekke tiltak som viser hvor viktig det er med et godt samarbeid både mellom offentlige etater og med organisasjoner som er opptatt av spørsmålene, og også at vi jobber godt med dette internasjonalt. Jeg er glad for de forslag som er kommet for å forbedre planen. Jeg har likevel lyst til å si at når det gjelder våre internasjonale konvensjonsforpliktelser, er vi heldigvis i den situasjonen at det norske lovverket allerede er godt balansert mot konvensjonsforpliktelsene. Men vi kan selvsagt ikke slå oss til ro med at vi ikke har formalitetene på plass. Jeg kan bare vise til det svaret som justisministeren tidligere har gitt om dette, at det er til vurdering om nødvendig å gjøre endringer i någjeldende straffelov om det ellers skulle trekke for langt ut med tanke på å først ratifisere etter at loven av 2005 er trådt i kraft.
Menneskehandel viser også det paradokset at vedtak som vi fant det riktig å gjøre i dette stortinget knyttet til f.eks. tigging, har vi måttet ta opp til ny vurdering. Vi tok bestemmelsen ut av løsgjengerloven, men har senere fått inn bestemmelser om dette i menneskehandelsbestemmelsen for å kunne gå målrettet mot bakmennene ikke minst, som tjener på dette, og det er krevende saker.
Ellers kan jeg bare understreke at vi selvsagt jobber med sikte på å sikre god omsorg for barn som er i en vanskelig situasjon, og hvor det er mistanke om at de er i en situasjon knyttet til menneskehandel. Det kan ikke være riktig å overføre ansvaret for omsorgen til barnevernet i en situasjon hvor vi vet at de både er i en krevende omstilling, og hvor vi diskuterer behovet for økte ressurser til barnevernet.
Ellers takker jeg for debatten igjen. Vi følger opp arbeidet med planen videre.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.