Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:06:28]: (ordfører for saken): Ordningen med pleiepenger i folketrygden er etablert for at mennesker skal sikres inntekt i perioder med inntektsbortfall når foreldre må ta ansvar for opptrening og rehabilitering av syke barn.

Den siste tiden har det kommet mange signaler om at Nav Forvaltning har gjort en ny fortolkning av ordningen, dette til tross for at det politisk ikke er gjort noen endring. Forslagsstillerne mener på denne bakgrunn at Nav Forvaltnings nye praksis bryter med det som har vært intensjonen. De ber om en klargjøring av rettighetene og ber regjeringen påse at fortolkningen helt tilbake til 2003 blir fulgt. Forslaget ble fremmet av en samlet opposisjon og opprettholdes som forslag til vedtak i dag.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm sier i brev av 1. februar:

«Regjeringen (…) oppnevnte den 25. juni 2010 et offentlig utvalg som skal vurdere ytelser til pårørende som yter omsorg som erstatter kommunale tjenester. Utvalget skal levere sin utredning innen 1. juni 2011. Regjeringen vil etter dette vurdere eventuelle behov for endringer i dagens regelverk.»

Det er litt vanskelig å forstå hva som ligger i dette. Er det slik at regjeringen godkjenner Nav Forvaltnings nye praksis? En gjennomgang av ytelser generelt er i hvert fall ikke fra Fremskrittspartiets side ment som en svekkelse av de forskjellige ordningene, snarere tvert imot. Fremskrittspartiet har trodd at en gjennomgang av de forskjellige ordningene i hovedsak handler om at vi har sett utallige stygge saker omtalt i media, og da særlig rundt omsorgslønn.

At vi nå opplever store variasjoner og ny praksis rundt pleiepenger, burde være en enkel sak å rydde opp i, sett i lys av at en endring ikke er initiert politisk. At flertallet i dag ikke ønsker denne oppklaringen og oppryddingen, kan vanskelig oppfattes annerledes enn at det er politisk villet at en innstramming skal skje, og det beklager Fremskrittspartiet. I motsatt fall ville det jo vært naturlig at regjeringspartiene som et minimum i dag fremmet forslag om å videreføre praksis fra 2003 inntil regjeringens gjennomgang av generelle omsorgstilskudd var ferdig.

Alle partier har gang på gang understreket at de ikke ønsker et sorteringssamfunn. Da er det også viktig at vi støtter opp med de velferdsordninger som gir familiene en mulighet til å oppnå et så godt og naturlig liv som mulig.

Dagens ordninger er en evig maktkamp mellom familiene og det offentlige og har dessverre de siste årene gjort det vanskeligere og vanskeligere for dem som trenger litt ekstra oppfølging og hjelp. Et eksempel på dette fikk jeg oversendt fra en mor med et prematurt barn med sammensatt sykdomsbilde. Moren hadde to erklæringer, én fra primærhelsetjenesten og én fra spesialisthelsetjenesten. Begge konkluderte med at sykdom og skade ikke var varig. Dette overprøvde Nav og rett og slett konkluderte med at både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten sikkert tok feil. Pleiepenger ble derfor avslått.

I den sammenheng sendte jeg spørsmål til statsråd Bjurstrøm og spurte om Nav kunne overprøve flere instanser på en slik måte. Dette svarte statsråden ikke på. At spørsmålet ikke ble besvart, forstår jeg egentlig, for det er vel litt vanskelig å gi et godt svar på det.

I dag hadde vi altså hatt en mulighet til å rydde opp i disse tingene, men flertallet ønsker ikke det. Flertallet vil vente, og i mellomtiden er det mange barn med sykdom og skade som ikke får den pleie og opptrening som de så sårt trenger.

Jeg tar herved opp forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Tore Hagebakken (A) [13:10:54]: En samlet komité mener det er nødvendig å få en avklaring og presisering av lovverket rundt ordningen med pleiepenger. Vi som utgjør flertallet, mener at det best skjer i forbindelse med og gjennom oppfølging av utredningen fra det offentlige utvalget som er nedsatt for å gjennomgå offentlige ytelser til pårørende som yter omsorg. Utredningen er så vidt nær forestående at vi mener dette er mest riktig, også for å få en mest mulig helhetlig vurdering av forholdene som ligger til grunn for det representantforslaget vi nå har til behandling. For som komiteen enstemmig understreker:

«Det er (…) svært viktig at samfunnet (…) støtter opp om dem som trenger ekstra hjelp, støtte, bistand og tjenester og at dette gis på rettferdige vilkår og etter et regelverk som virker forståelig og rimelig.»

Håndhevelsen av reglene må også være mest mulig lik over hele landet.

Spørsmålet om tilstanden er varig eller ikke, står helt sentralt i saken som nå behandles. Det oppstår etter min oppfatning en åpenbart uheldig situasjon når helsepersonell og Nav har forskjellig oppfatning av om tilstanden er varig eller ikke. Som komiteens øvrige medlemmer har jeg vanskelig for å forstå at det ikke er den helsemessige vurderingen som her skal veie tyngst.

Bakgrunnen for fokuseringen på hvorvidt skaden eller tilstanden er varig eller ikke, er jo at varige tilstander tilsier at tjenestebehovet da skal ivaretas gjennom tilpassede kommunale tjenester – sjølsagt i godt samarbeid med foreldrene, men slik at foreldrene primært skal kunne delta i arbeidslivet. Hjelpestønad fra folketrygden og omsorgslønn er også en del av dette bildet.

Jeg ser fram til utredningen fra det offentlige utvalget. Jeg føler meg sikker på at regjeringa vil sørge for god oppfølging av det som legges fram, og at Stortinget da vil kunne få en helhetlig og god behandling av disse viktige ordningene, til beste for barn og foreldre og andre pårørende som stiller opp for sine nærmeste.

Også jeg vil understreke viktigheten av at det legges godt til rette for gjennomføring av intensiv behandling og rehabilitering i de tilfeller det fremmer bedre helsetilstand og livskvalitet. Vi må ha et best mulig samspill mellom offentlig og privat omsorg for å kunne mestre de store omsorgsbehovene vi står overfor, og ivareta hverandre på en god måte. Dersom dagens regelverk ikke legger tilstrekkelig til rette for det, føler jeg meg sikker på at regjeringa vil gjøre noe med det. Men først vil vi se utredningen fra utvalget som nettopp er nedsatt, for så å kunne gå grundig inn i det. Hensikten med dette arbeidet og det utvalget som er nedsatt, er jo å legge bedre til rette for at folk skal kunne stille opp for sine nærmeste.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:14:24]: Som saksordføreren på en god måte har redegjort for, handler dette forslaget om at ordningen med pleiepenger i folketrygden er etablert for å sikre inntekt i perioder med inntektsbortfall når foreldrene må ta ansvar for opptrening, rehabilitering og habilitering for syke barn.

I 2003 ble det etter en politisk beslutning bestemt at de som har behov for intensiv trening og habilitering, skal få tilbud om dette i spesialisthelsetjenesten med mulig støtte etter folketrygdlovens § 5-22.

De foreldrene som i dag har rett til pleiepenger for å delta og legge til rette for intensiv trening og rehabilitering, har nå fått beskjed om at retten til pleiepenger opphører fordi Nav Forvaltning har gjort en ny fortolkning av pleiepengeordningen. Denne nytolkningen skjer uten at det har vært noen ny politisk behandling.

Jeg har jobbet spesielt med disse sakene helt siden 1998, og det er ikke tvil om hva Stortinget har ment skal være intensjonen med støtte og bistand til disse barna og foreldrene – og at Navs nye praksis bryter med denne intensjonen og et klart ønske fra Stortinget – også de rød-grønne partiene, som tidligere har vært med på dette. Men nå ser det altså ut som støtten fra dem opphører.

Høyre mener den nye fortolkningen og praksis i særlig grad rammer de familiene som har basert seg på, og tilpasset seg, disse ytelsene. En konsekvens av omleggingen vil bety at det etablerte treningsprogrammet må opphøre fordi foreldrene må være i fullt arbeid for å forsørge familien. Dette vil føre til et dårligere tilbud til barna og i mange tilfeller behov for mer kostnadskrevende tilbud i kommunene.

I dag koster det med ordningen med pleiepenger og det som ble etablert rundt barna og familiene, ca. 1 mill. kr per barn per år. Hvis kommunen skulle overta denne omsorgen helt alene fordi foreldrene ikke orker mer, så er vi oppe i utgifter på 3 mill. kr per barn hvert år. Dette viser jo at disse familiene sparer samfunnet for mange millioner kroner hvert eneste år.

Det er svært viktig med forutsigbarhet i tildelingen av ytelser fra det offentlige, en forutsigbarhet som ikke er forenlig med den praksisendring som nå skjer. Statsråden har i brev til Stortinget uttalt:

«Jeg forstår at dette kan oppleves som vanskelig for de familiene som har innrettet seg etter tidligere vedtak om innvilgelse av pleiepenger, selv om de ikke hadde krav på ytelsen.»

Dette provoserer meg enormt. Den praksis som har vært etablert med å tildele pleiepenger til disse familiene, har, som jeg var inne på tidligere, vært et klart politisk ønske, og statsråden fremstår faktisk som veldig uinformert om hva Stortinget har gjort vedtak om. Og jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at hun uttaler «ikke hadde krav på».

Statsrådens vektlegging av varighetsprinsippet i vurderingen av om disse familiene skal ha rett til pleiepenger, er en endring av gjeldende praksis og i strid, vil jeg påstå, med Stortingets ønske.

Denne saken synes jeg er nok et eksempel på at Arbeiderpartiet er mer opptatt av å forsvare systemet og av paragrafene enn å stå opp for enkeltmenneskene og hva som er best for dem. Det er for så vidt ikke noe nytt, så egentlig skulle jeg ikke la meg overraske. Men i denne saken synes jeg det er så hjerteskjærende. Det dreier seg om de absolutt svakeste barna, de mest belastede familiene, og det vil få store konsekvenser. Og det dreier seg om ca. 50–60 barn, og om foreldre som natt og dag, år etter år, gjør en enestående innsats for sine barn. Konsekvensene er at de nå, som en mor sa, rett og slett må gi opp sine livsviktige prosjekt for å hjelpe sine alvorlig funksjonshemmede barn til et deltagende, verdig og, ikke minst, lærende liv.

Men vi driver da ikke politikk for å forsvare systemer, men for å legge til rette for ordninger, slik at mennesker kan få leve gode og verdige liv. Nå blir det kun de familiene som har god økonomi, der foreldre har muligheten til at én kan være hjemme, som vil ha mulighet til å fortsette treningen med barna, og det er Høyre sterkt imot. Dette skjer altså til tross for at det tidligere har vært bred politisk enighet om dette.

Mange av disse barna vil bli dårligere gjennom å miste sitt tilrettelagte treningstilbud, som igjen vil kunne utløse større kostnader ved sykdom. Og hva disse barna vil tape rent personlig, er ikke målbart i penger.

At regjeringspartiene bare avviser saken, opprører meg. I det minste kunne de bidratt til at den etablerte praksis fortsetter til det offentlige utvalget som skal vurdere ytelsene til pårørende som yter omsorg som skal erstatte kommunale tjenester, har lagt fram sin innstilling.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:19:46]: Jeg viser til det som ligger i saken, og det innlegget som saksordføreren hadde, og videre til de begrunnelsene som komiteens flertall har gitt for ikke å vedta forslaget sånn som det ligger på bordet i dag.

Når jeg likevel tar ordet, er det for å understreke det en samlet komité sier i sin innstilling, nemlig at det er viktig at

«familier med funksjonshemmede barn opplever et helhetlig hjelpetilbud, hvor det offentlig samarbeider med tanke på å finne den beste løsningen, ikke bare for barnet, men også for familien i sin helhet».

Videre sier komiteen at det er

«vanskelig å forstå at det kan gjøres praksisendringer internt i Nav som har alvorlige konsekvenser for brukernes rettigheter og livssituasjon, uten at det politisk ligger vedtak til grunn som viser at praksisendring har vært ønsket».

Jeg tror jeg kan si med stor sikkerhet at når flertallet mener at forslaget som ligger på bordet, ikke bør vedtas nå, men avventer den utredningen som kommer om ytelser til pårørende som yter omsorg som erstatter kommunale tjenester, så ligger det ikke i det at det er aksept for noen strengere fortolkning av loven enn det som har vært praktisert de siste ti årene.

Jeg oppfatter at noen som i dag mottar pleiepenger, er bekymret nettopp for det. Jeg har bl.a. lest innspillene fra foreningen Hjernebarna Norge. Men de behøver ikke å frykte for dette, for fram til Stortinget har fått en ny sak om dette, må den praksisen som har vært fulgt, videreføres.

I mange tilfeller må det utøves skjønn i enkeltsaker. Da er det grunn til å minne om at dette er barn og familier som trenger samfunnets støtte og hjelp. Da skal det i tvilstilfeller utøves en romslig praksis, og i tvilstilfeller bør det komme de hjelpetrengende til gode. For det er svært viktig at det ikke utvikler seg en praksis her i landet der det bare er de ressurssterke familiene som har god økonomi, som har mulighet til å hjelpe egne alvorlig funksjonshemmede barn til et verdig liv. Dette må gjelde alle, og nettopp denne politiske dimensjonen må legges til grunn når politikken på dette området skal praktiseres.

Laila Dåvøy (KrF) [13:22:52]: Det er ingen grunn til å vente med å løse denne saken til det offentlige utvalget som ser på pårørende som gjør jobben for kommunen, er ferdig med sitt arbeid. Dette kan løses her og nå. Dette er nemlig ikke kommunens bord, dette er spesialisthelsetjenester som foreldrene gjør. Pleiepenger er heller ikke noe kommunene utbetaler, pleiepenger er en statlig ordning, og jeg forventer at arbeidsministeren rydder opp umiddelbart.

Noen foreldre har valgt å følge intensive treningsopplegg for barna sine og bruker mye tid og krefter på dette. Nå må de i tillegg kjempe for rettigheter de har krav på. Jeg bøyer meg i støvet for disse foreldrene, som ikke gir opp.

Allerede i 2003 ble det, som flere har vært inne på, gjort en politisk beslutning om dette, med de rettigheter som fulgte med det, som pleiepenger. Uten nye politiske føringer i saken har mange foreldre – og politikere – reagert på at Nav plutselig avviker fra denne praksis. Hvordan kan de få lov til å gjøre dette, administrativt og på egenhånd, uten en politisk involvering?

Vi foreslår at regjeringen sørger for at Nav Forvaltning følger fortolkningen av 2003, folketrygdloven § 9-10, om at pleiepenger kan gis til foreldre i forbindelse med intensiv behandling og rehabilitering av sitt barn.

Mange foreldre med funksjonshemmede barn opplever kampen mot systemet som den største utfordringen. Avslag og manglende forståelse fjerner fokus fra å være mamma og pappa. Konsekvensene av Navs praksis er at mange familier nå må gi opp sine livsviktige prosjekt med å trene sine barn til et selvstendig og uavhengig liv. Kun de med god økonomi kan bruke muligheten det gir til å fortsette å trene barna sine.

Hjernebarna Norge har jobbet lenge med denne saken, og de mener rammevilkårene rundt funksjonshemmede barn stadig svekkes gjennom regjeringens politikk. De påpeker at Arbeidsdepartementet ikke tar ansvar for at de administrerer svært viktige velferdsområder for familier med funksjonshemmede barn. De mener dette handler om helsepolitiske anliggender og ikke arbeidspolitiske.

Kristelig Folkeparti har i en årrekke etterspurt oppfølging av strategiplanen for familier med funksjonshemmede barn fra 2005. Blant annet ble det foreslått i innstillingen til omsorgsmeldingen i 2007 av regjeringspartiene å revidere denne strategiplanen. Vi venter fortsatt på det. Regjeringen har tatt få initiativ på dette området i de seks årene den har sittet.

Vi har også fra Kristelig Folkepartis side tatt til orde for en styrking av ordningen med omsorgslønn fordi Helsetilsynet har avdekket store geografiske forskjeller i praktiseringen av denne ordningen.

Det er selvfølgelig positivt at regjeringen omsider har gått inn for en gjennomgang av omsorgslønnsordningen og har nedsatt et offentlig utvalg. Mandatet til utvalget omtales nå som «å utrede offentlige ytelser til pårørende som yter omsorg som erstatter kommunale tjenester». Men den intensive treningen som vi snakker om i dag, foregår altså i spesialisthelsetjenesten og av foreldrene. Dette er ikke tjenester som erstatter kommunale tjenester, dvs. pleie og omsorg. Videre utbetales pleiepenger fra staten. Jeg ser frem til statsrådens innlegg her i dag, og jeg forventer altså at statsråden ordner opp. Det er meningsløst å la Nav få gjøre vedtak om å kutte en etablert statlig ordning for å utrede det sammen med andre kommunale ordninger.

Jeg oppfattet representanten Geir-Ketil Hansen som at han klart sa at denne ordningen skulle fortsette inntil en annen ordning eventuelt var på plass. Da regner jeg med at statsråden kanskje er enig i dette. Så nå har jeg virkelig håp om at de finner en løsning.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:27:13]: Forslagsstillerne ønsker en klargjøring av hvilken rett til pleiepenger som gjelder for familier som ønsker trening etter utenlandske metoder. Det er bedt om at regjeringen sørger for at Arbeids- og velferdsetaten følger fortolkningen av 2003 i forhold til folketrygdloven § 9-10, og tilstår pleiepenger til foreldrene i disse tilfellene.

La meg innledningsvis slå fast at det fortsatt gis pleiepenger etter folketrygdloven § 9-10 når barnet er innlagt i helseinstitusjon. Dette gjelder opphold ved Doman-instituttet og andre treningssentre i utlandet, der det ytes støtte fra folketrygden til reise og opphold. Spørsmål om det kan gis pleiepenger til foreldre som utfører intensiv trening og behandling i hjemmet, må vurderes i forhold til bestemmelsen i folketrygdloven § 9-11, hvor et vilkår er at barnet «har en livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade» som ikke er varig. Når tilstanden er varig, er forutsetningen at tjenestebehovet kan ivaretas ved tilpassede kommunale tjenester i samarbeid med foreldrene, slik at foreldrene kan delta i yrkeslivet.

Helse- og omsorgskomiteen viser til at det er stilt spørsmål rundt tilsynelatende varierende praktisering av pleiepengeordningen, og peker på et mulig behov for avklaring knyttet til fortolkningen av alvorlighetskravet og vurderingen av om sykdommen er varig. Komiteen stiller seg undrende til at Arbeids- og velferdsetaten avslår pleiepenger med begrunnelsen at sykdommen eller skaden er varig, mens primær- og spesialisthelsetjenesten har fastlått at skaden ikke er varig.

Arbeids- og velferdsetaten er tillagt avgjørelsesmyndighet i den enkelte sak. Medisinsk sakkyndigs vurdering ligger til grunn for avgjørelsen, men den konkrete vurderingen med hensyn til sykdommens alvor og varighet, skal etaten foreta. Det er ikke tilstrekkelig at det kan skje eller har skjedd en bedring av tilstanden. Har barnet fortsatt et omfattende omsorgs- og pleiebehov, anses sykdommen eller skaden som varig. Avgjørelser i saker hvor foreldrene utfører intensiv trening og behandling i hjemmet, kan derfor få ulikt utfall. Jeg ønsker ikke at de foreldre som har fått støtte til intensiv opptrening etter utenlandske metoder, skal særbehandles sammenlignet med andre, ved at det i alle slike saker kan tilstås pleiepenger.

Jeg kan vise til at på bakgrunn av merknad fra sosialkomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2003–2004 er det i Bestillerdokument 2005 til de regionale helseforetakene bl.a. anført at de regionale helseforetakene i samarbeid med kommunen skal vurdere økonomisk og praktisk støtte til familier med funksjonshemmede barn for å kunne muliggjøre valg av treningsmetoder, herunder Doman-metoden. Mange familier får økonomisk støtte fra regionale helseforetak til gjennomføring av trening i hjemmet.

De fleste hjerneskadde barn får behandling innenfor det norske behandlingssystemet og habiliteringstjenesten i spesialisthelsetjenesten og tjenester fra kommunen. Foreldrene vil i de fleste tilfeller ikke ha rett til pleiepenger fordi sykdommen anses for varig, med mindre barna skal på sykehus i en periode. Aktuelle ytelser til foreldre som ønsker å være hjemme hos sine barn, er da hjelpestønad fra folketrygden og omsorgslønn fra kommunen.

Regjeringen er opptatt av å sikre et godt samspill mellom offentlig og privat omsorg og har oppnevnt et offentlig utvalg som skal vurdere ytelser for pårørende som yter omsorg som erstatter kommunale tjenester. Utvalget skal bl.a. vurdere hvilke utfordringer omsorgslønnsordningen står overfor. Utvalget er godt i gang med sitt arbeid, men har sett behov for noe mer tid enn opprinnelig forutsatt og har derfor bedt om, og fått, utsatt fristen.

Jeg er glad for at komiteens flertall går inn for å avvente dette utvalgets forslag.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:31:18]: I innlegget mitt hadde jeg et eksempel med en mor som hadde én erklæring fra primærhelsetjenesten og én fra spesialisthelsetjenesten, som begge konkluderer med at skade og sykdom ikke er varig, hvorpå Nav påpeker at det er de uenig i. De mener dette er varig.

Da er spørsmålet til statsråden: Hva er hensikten med å innhente erklæring fra dem som faktisk kjenner barnet, hvis Nav kan gjøre sine egne vurderinger selv når de som står bak begrunnelsen, ikke har medisinskfaglig bakgrunn?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:32:02]: Det følger av systemet at det er Nav som må ta den endelige avgjørelsen i saken. Det er Nav som sitter og har ansvaret for de vedtakene som treffes. Nav vil selvfølgelig legge stor vekt på det som kommer fra sakkyndige som er hentet inn av foreldrene, men Nav må gjøre sin selvstendige vurdering. Er det overveiende sannsynlig at denne typen diagnose er varig, vil Nav legge dette til grunn. De vil selvfølgelig se på det som kommer fra de sakkyndige, men Nav gjør sine egne vurderinger, og de gjør også sine egne medisinske vurderinger der det er nødvendig.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:33:07]: Regjeringspartiene avviser forslaget fra opposisjonen på bakgrunn av et brev fra statsråden. Derfor har jeg lyst til å spørre statsråden om hvorfor hun ikke kan vente med endringer og la etablert politikk og praksis fortsette, i alle fall til etter at utvalget har sagt sitt. Og kan statsråden garantere at ingen av dem som kommer innunder ordningen i dag, faller utenfor en ny ordning?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:33:44]: Jeg understreker at denne saken dreier som om en forståelse av folketrygdloven § 9-11 og kravene til «varig sykdom». Her har man tidligere hatt en praksis i Nav som har vist seg å være feilaktig og i strid med lovens krav. Da man la denne ordningen over på Nav Forvaltning, som representanten sikkert kjenner til, rettet man opp den feilen. Man etablerte overgangsordninger for de familiene det dreide seg om, og man har så langt som mulig, også gjennom kontakt med kommunene, prøvd å legge til rette for at dette skal fungere bra for familiene videre.

Men praksisen er altså lagt om i tråd med det som gikk fram av Ot.prp. nr. 24 for 1997–1998, og som senere ble stadfestet i Ot.prp. nr. 21 for 2005–2006 og senest i Prop. 64 L for 2009–2010. Så dette er nå en forståelse i tråd med gjeldende rett. Praksisen er lagt om, og jeg kan ikke nå garantere at alle som har fått pleiepenger tidligere, vil fortsette å få det med den nye ordningen.

Laila Dåvøy (KrF) [13:35:02]: Dette er ganske uforståelig, i alle fall for meg. Det er tidligere slått fast i en klagesak ved Folketrygdkontoret i Aust-Agder at pleiepengeretten etter folketrygdloven § 9-10 kan gis i forbindelse med intensiv behandling og rehabilitering. Dette var i 2003.

Så hører jeg hva statsråden sier. Hvis det nå skulle være slik at Nav har gjort en feil, var det i hvert fall ikke feil at regjeringen Bondevik og stortingsflertallet i 2003 ønsket at pleiepenger skulle gis. Det har aldri vært feil.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvis Nav har gjort en feil, hvorfor i all verden skal det gå ut over de familiene som har fått pleiepenger? Hvorfor skal ikke de få beholde dem inntil man er ferdig med dette arbeidet som regjeringen nå gjør?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:36:10]: Det er slik at man har regler for hvordan en lovparagraf er å forstå. Og så er dette en vond sak. Det er alltid en vond sak når systemet ikke er lagt opp slik at reglene gir deg rett til en spesiell ytelse. Reglene praktiseres nå i tråd med bestemmelsene i § 9-11 – § 9-10 diskuterer vi ikke, for der er det fortsatt slik at man får ytelse når man er på institusjon – og hvis ikke sykdommen er varig, har man ikke rett til denne ytelsen. Det må ikke fremstilles som om man da ikke har rett til noen ting. Man har rett til veldig mange andre typer ytelser fra det offentlige, og det er i prinsippet det offentlige som har det totale ansvaret for at disse barna har det bra.

Ved utløpet av den perioden hvor disse foreldrene hadde fått tilstått pleiepenger, har man lagt til rette for overgangsordninger for at det skulle gå så godt som mulig for dem. Men det er ikke slik at disse barna står på bar bakke, og det er ikke slik at et utvalg har besluttet at alle nå skal få pleiepenger. Nå skal de se dette sammen med omsorgslønnen for å lage en best mulig ordning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tore Hagebakken (A) [13:37:31]: I innstillingen – i hvert fall innledningsvis – står komiteen samlet om flere merknader. I mitt innlegg understreket jeg viktigheten av at det legges godt til rette for gjennomføring av intensiv behandling og rehabilitering. Jeg sa også noe om dette med mest mulig samspill mellom offentlig og privat omsorg.

Ettersom vi har et utvalg som nå jobber og skal se på dette i en helhetlig sammenheng, tror jeg det mest formålstjenlige ville være om opposisjonen her blir med på at forslaget blir oversendt uten realitetsbehandling. Dersom opposisjonen ikke ønsker en slik løsning her i dag, så ønsker jeg på vegne av oss rød-grønne at man endrer innstillingen til at forslaget til vedtak vedlegges protokollen. Særlig fordi vi har et utvalg som jobber og skal se på helheten, synes jeg det er litt uheldig at vi foretar en votering og forslaget her blir nedstemt på grunn av den situasjonen vi er i, at vi nettopp har et utvalg som jobber med dette. Da synes jeg det er bedre at utvalget på fritt grunnlag får jobbe og lagt fram et godt grunnlag for en god behandling her i Stortinget senere, om ikke så altfor lang tid.

Presidenten: Oppfattet presidenten det riktig, at representanten Hagebakken på vegne av dem som står bak innstillingen, ønsker at man endrer innstillingen til at forslaget til vedtak vedlegges protokollen? Var det å betrakte som et konkret forslag?

Tore Hagebakken (A) [13:39:20]: Det er riktig.

Presidenten: Så noterer vi det på den måten.

Bent Høie (H) [13:39:30]: (komiteens leder): Det er behov for en oppklaring av hva regjeringen egentlig mener i denne saken, hvis det i det hele tatt skal være aktuelt å oversende dette forslaget. For det som nå er sagt fra regjeringspartiene, spriker i to helt ulike retninger. Statsråden forsvarer systemet og sier at den praksisen som nå gjelder, er den som er riktig, mens representanten Geir-Ketil Hansen sier at den praksisen som var før, som vi – altså opposisjonen – mener er riktig, skal fortsette fram til det nye systemet er kommet på plass. Kan statsråden gjøre om sitt innlegg og bekrefte den forståelsen som representanten Geir-Ketil Hansen har gitt uttrykk for, nemlig at den praksis som gjaldt etter en vurdering i en klagesak i Aust-Agder i 2003 – etter at storting og regjering grep politisk inn i dette – skal gjelde videre? I sitt brev til komiteen skriver statsråden:

«Jeg er kjent med at det etter en gjennomgang av saker der det er framsatt krav om fornyet periode med pleiepenger, har vist seg at det i flere tilfeller etter NAV Forvaltnings vurdering ved en feil har vært innvilget pleiepenger (…)»

Hvis statsråden kan bekrefte at hun vil gripe inn i denne saken og sørge for at de som etter denne nye vurderingen har mistet pleiepengene, kan få pleiepengene tilbake, fram til en har konkludert etter dette utvalgets arbeid, så kan opposisjonen være med på å sende over disse forslagene. Hvis statsråden ikke kan bekrefte det, er det en reell uenighet i denne salen, og da vil jeg anbefale representanten Geir-Ketil Hansen å stemme for opposisjonens forslag, for det er den eneste måten han kan få gjennomslag på for det han sa fra talerstolen. I realiteten betyr det at når Geir-Ketil Hansen har sagt det han har sagt, er det et flertall i Stortinget som mener det som Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre mener i denne saken – og ikke det som Arbeiderpartiet har sagt.

Når jeg hører på innlegget til statsråd Bjurstrøm, har jeg en mistanke om at rettesnoren for dette partiet i denne saken er det som Martin Kolberg fra Arbeiderpartiet sto på Arbeiderpartiets landsmøte og sa: systemet, systemet, systemet.

Presidenten: Presidenten må få bemerke at sitatet fra representanten Kolbergs tale på Arbeiderpartiets landsmøte nok var noe upresist gjengitt. Sitater bør være presise.

Laila Dåvøy (KrF) [13:42:34]: Jeg vil vise til det enkle faktum at foreldre ønsker selv å ta seg av sine barn – selvfølgelig. Da må vi legge til rette for at de skal kunne klare det. Det er i stor grad foreldrene som nå reagerer på det som har skjedd, og statsråden svarer med juridiske fortolkninger. Det er en realitet at disse foreldrene ønsker å ha denne ordningen.

I likhet med representanten Bent Høie er selvfølgelig også vi i Kristelig Folkeparti mer enn villig til å gå med på en oversendelse av dette forslaget til regjeringen, dersom statsråden i dag kan forsikre oss om at ordningen videreføres inntil utvalget kommer med sin innstilling og inntil man har tatt en ny politisk beslutning i denne saken.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:43:54]: Dette er en vanskelig sak, for det gjelder mennesker som er i en vanskelig situasjon, og det har jeg den største respekt for. Men det gjelder altså ett sakskompleks. Jeg kan godt bli beskyldt for å være juridisk, men jeg er statsråd og ansvarlig for et lovverk hvor det – ved flere anledninger siden 2002 – fra Stortingets side er gjort klart at for å få pleiepenger når du passer barn, skal barnet ha en varig lidelse. Den vurderes konkret, og da er det altså vurdert at dette sykdomsbildet som jeg her snakker om, ikke er varig, og da er ikke vilkårene for dette oppfylt. Da har vi andre gode ordninger – det trenger jeg ikke bruke tid på, for jeg vil bruke tiden på det som er viktig for meg nå – i forhold til omsorgslønn, og vi har kommunens tjenester. Og foreldre må stole på – det er jeg veldig opptatt av – at det offentlige stiller opp for dem, for mange foreldre ønsker å passe sine barn. Det er vi opptatt av, og derfor har vi satt ned dette utvalget for å se på forholdet mellom det offentlige og det private når det gjelder å pleie syke barn. Men ikke alle foreldre ønsker og kan pleie sin barn på en god måte. De ønsker det nok, men de ser at de kanskje ikke kan gjøre det på en god nok måte. Derfor må det offentlige ha det overordnede ansvaret og sammen med foreldrene passe på at barn som er syke, får en god pleie. Derfor må vi se på helheten i dette, og det er noe av det vi skal gjøre. Derfor er jeg ikke nå beredt til å gi noen garanti for at én type diagnose – for det er dét vi snakker om – skal trekkes ut av hele vurderingen, og så skal vi si at ved denne typen diagnose skal vi egentlig ta hovedvekten av det offentliges ansvar og si at det er foreldrenes ansvar. Det mener jeg er feil, og jeg mener at det vi nå skal gjøre, er å foreta en totalvurdering, hvor vi ser på hvordan foreldrene og det offentlige kan fungere sammen.

Og så skal vi se på omsorgslønnen, for det er jo ikke slik at disse foreldrene ikke får noen penger. Men pleiepenger har et høyere stønadsnivå enn omsorgslønn, og vi må se på hvordan vi kan sikre en mer helhetlig og god generell finansiering for de foreldrene som ønsker, kan og vil være hjemme og passe og pleie sine barn.

Jeg mener at denne saken er vanskelig, men jeg mener samtidig at den nå faktisk framstilles litt enklere enn den egentlig er. Den framstilles utenfor sin fulle og hele kontekst. Det kan man godt kalle systemforsvar, men det er faktisk også min plikt å forholde meg til de lover og regler som Stortinget har gitt.

Bent Høie (H) [13:46:31]: Først vil jeg rette opp sitatfeilen. Jeg mente ikke at Kolberg hadde sagt det, men at en skulle tro at han hadde sagt det. Jeg er klar over at han sa noe helt annet.

Det som er poenget, er at dette var en nøtt også i 2003. Da valgte en politisk å løse den nøtten gjennom å sikre at trening etter disse metodene ble godkjent av spesialisthelsetjenesten. Trening som er godkjent av spesialisthelsetjenesten, er alltid noe som skal føre til en forbedring av situasjonen, altså kontinuerlig ulikhet i forhold til nivået til dem som blir trent. Det løste nøtten knyttet til foreldrenes økonomiske situasjon, og sikret dermed praksis knyttet til pleiepenger. Dette var en juridisk tolkning av loven i en sak i Aust-Agder, og en politisk bruk av den muligheten til å løse en nøtt.

Det er ingenting som er til hinder for at dagens statsråd kan gjøre akkurat det samme og si at nytolkningen av loven som forvaltningen nå har lagt seg på, stilles i bero fram til Stortinget har hatt en helhetlig gjennomgang og man har fått etablert et nytt system. Statsråden trenger ikke si noe mer enn de ordene fra denne talerstolen, og så er disse foreldrenes situasjon i orden. Det koster samfunnet noen små kroner. Det er få foreldre det er snakk om, men det har enorm betydning for de foreldrene det her dreier seg om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.